Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marit Nybakk (A) [10:54:52]: I 2003 ble Barnekonvensjonen med de to daværende tilleggsprotokoller inkorporert som del av norsk lov, med forrang framfor annen lovgivning i tilfelle av motstrid mellom reglene. Første og annen tilleggsprotokoll dreier seg om barn i væpnede konflikter og salg av barn samt barneprostitusjon og barnepornografi.

Inkorporeringen forsterket barns rettigheter i Norge, rettigheter som fra før nok var bedre enn i svært mange andre land i verden. Vi har Barneombudet, vi har Sivilombudsmannen, men vi har også en familiepolitikk som bidrar til at barns rettigheter er godt ivaretatt.

Barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll dreier seg om individuell klagerett for barn til FNs barnekomité. Tredje tilleggsprotokoll ble vedtatt av FNs generalforsamling i desember 2011 og lagt ut for signering 28. februar 2012. Tilleggsprotokollen trådte i kraft 14. april i år. Da var den ratifisert av ti land.

Det dokumentet fra Venstre som vi behandler i dag, ber regjeringen legge fram en sak om norsk tilslutning til tredje tilleggsprotokoll.

Hvis vi går litt tilbake i tid, ba et enstemmig storting i 2012 regjeringen foreta en utredning som synliggjør fordeler og ulemper ved å ratifisere tilleggsprotokollen, dette innen våren 2013. Daværende regjering gjorde det. Advokat Frode Elgesem ble bedt om å foreta en juridisk analyse av fordeler og ulemper, og han overleverte den til regjeringen i juni 2013. Denne ble sendt ut på høring med frist 18. september i fjor. Det er nå ca. 14 måneder siden. Det har, etter min oppfatning, vært nok tid til å kunne bearbeide materialet og legge fram en sak for Stortinget.

Representantforslaget fra Venstre har rutinemessig vært oversendt utenriksministeren for uttalelse og kommentarer. I sitt svarbrev til komiteen understreker utenriksministeren at han vil se spørsmålet om tilslutning til Barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll i sammenheng med tilsvarende tilleggsprotokoller til konvensjonene om henholdsvis økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og om funksjonshemmedes rettigheter.

Jeg synes det ville vært greit om utenriksministeren utdypet dette i sitt innlegg her, særlig fordi han i sitt brev også sier at han vil se an utviklingen i FN-komiteenes praksis i individklagesaker før han legger fram sak for Stortinget. Nå sier utenriksministeren i sitt brev at han kommer til å legge fram sak for Stortinget, og det får vi tro ham på.

I dag vedtar Stortinget å gi regjeringen en frist for å legge fram en slik sak. Mens forslaget fra Venstre fra 21. juni 2013, som for øvrig ble vedtatt i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, brukte uttrykket «snarest», ber vi nå regjeringen legge fram sak i løpet av 2015. Det er et stort flertall som står bak innstillingen om å gi regjeringen frist i løpet av 2015 – det inkluderer også regjeringspartiene, noe som jeg mener er en styrke, og som jeg vil takke regjeringspartiene i utenrikskomiteen for.

Mindretallet stemmer for en kortere frist. Jeg vil fra talerstolen her appellere til Venstre og SV om å støtte innstillingen subsidiært, slik at dette vedtaket faktisk blir enstemmig.

Dermed anbefaler jeg flertallsinnstillingen.

Sylvi Graham (H) [11:00:02]: Barns rettssikkerhet skal ivaretas. Det er et tema som mange er opptatt av, og vi ser et stort engasjement om FNs barnekonvensjons tredje tilleggsprotokoll om individuell klagerett.

Norge skal være en ledende global kraft for barns rettigheter og for menneskerettigheter. Den første stortingsmeldingen om menneskerettigheter på 15 år legges fram i høst, og Norges hovedinnlegg under generalforsamlingen i FN i 2014 fokuserte også på menneskerettighetene.

Menneskerettigheter er den tredje pilaren for FN, og Norge arbeider for at den må styrkes. Regjeringen har foreslått å øke MR-satsingen med 30 mill. kr i 2015, som bl.a. kan gå til å styrke arbeidet for barns rettigheter internasjonalt gjennom flere tiltak, bl.a. gjennom støtte til fremme av barneombudsordningen internasjonalt og støtte til utsatte grupper i samfunnet, som barn og personer med nedsatt funksjonsevne og religiøse og seksuelle minoriteter.

Regjeringen tar nå også en global lederrolle for å sikre barns rett til å gå på skole, med særlig fokus på jenter og barn i krig og konflikt. Satsingen på global helse er rekordhøy, og barne- og mødrehelse får et betydelig løft. Det er ingen tvil om at Norge skal ha en klar og tydelig stemme når menneskerettigheter krenkes.

Norge er en av FNs største økonomiske bidragsytere, både absolutt og relativt. Gjennom FN har Norge bidratt til en nesten 50 pst. minking av barn som dør før femårsalder, i perioden 1990 til 2012. FNs sentrale rolle i norsk utenrikspolitikk betviles ikke. Samtidig skal Norge kunne kritisere FN der det trengs, og fortsette å være pådriver i arbeidet med å gjøre FN mer effektivt og resultatorientert.

Den tredje tilleggsprotokollen i Barnekonvensjonen trådte i kraft i april i år, som saksordføreren også nevnte, og 14 av FNs 193 medlemsland har så langt ratifisert den valgfrie tilleggsprotokollen. Våre nordiske naboland, som Danmark, Finland, Island og Sverige, har ennå ikke inkorporert tilleggsprotokollen. I Sverige ser vi signaler på at arbeidet vil påbegynnes, og det er verd å følge det arbeidet og høste erfaringer derfra. Vi ser at mange land har de samme diskusjonene som Norge har nå.

I utenriksministerens svarbrev til utenrikskomiteen fra den 16. mai i år pekes det på at det er en del sentrale spørsmål som ikke er tilstrekkelig vurdert i advokat Elgesems utredning om fordeler og ulemper ved en eventuell norsk tilslutning til tilleggsprotokollen, som f.eks. risikoen for økt rettsliggjøring av politiske spørsmål med tilhørende svekkelse av handlingsrommet til norske myndigheter, og om hvorvidt komiteens sammenstilling og arbeidsmåte er egnet til å ivareta viktige rettssikkerhetsprinsipper. Disse og andre prinsipielle spørsmål er fortsatt ikke tilstrekkelig avklart, og fordeler og ulemper bør utredes grundig før det legges fram en sak for Stortinget.

I svaret fra utenriksministeren vises det til at det tas sikte på å gjennomføre en utredning av fordeler og ulemper ved en mulig tilslutning til tilleggsprotokollen under konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter. Det vises videre til at man bør se på utviklingen med hensyn til FN-komiteens praksis i individklagesaker før saken legges fram for Stortinget.

Jeg deltok på Redd Barnas rettighetsfrokost i går morges. Kirsten Sandberg er leder for FNs komité for barns rettigheter, og jeg spurte henne i debatten om hvor mange saker de så langt har hatt til behandling etter at 14 land nå har ratifisert tilleggsprotokollen. Sandberg svarte at komiteen hadde hatt én sak oppe, men at denne ble avvist fordi forholdet inntraff før ratifiseringen. Jeg spurte videre Sandberg om hvordan hun så for seg praksis for behandling av saker, og hun svarte at praksisen komiteen antakelig vil legge seg på, vil være å gjennomgå og sjekke saksbehandlingen av den pågjeldende sak.

Jeg er enig i at det er viktig med en grundig utredning av prinsipielle spørsmål i denne saken. Derfor stiller jeg meg bak flertallet i utenriks- og forsvarskomiteens vurdering og at Stortinget ber regjeringen legge fram en sak om ratifikasjonen av tredje tilleggsprotokoll til FNs konvensjon om barns rettigheter i løpet av 2015.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:04:48]: Dette forslaget har en underlig karakter. Et enstemmig storting er enig om at denne saken skal vurderes, og så er det to partier som mener at man ikke trenger å utrede dette, og som på et moralsk overlegent vis mener at de skal stille seg til doms over resten av Stortinget ved å hevde at de er litt mer moralske og litt mer gode enn resten av oss. Det er for meg en vulgær argumentasjon som prøver å trumfe debatten.

Den tredje tilleggsprotokollen tar makt fra Stortinget, fra de folkevalgte, fjerner oss fra folkestyret og overfører det til FN ved 18 eksperter i Barnekomiteen, som skal møtes fire ganger i året. Er det slik vi ønsker å styre Norge, stadig vekk å overføre mer myndighet til FN, til EU, til EØS? Er det slik vi skal styre? Hva er poenget med demokratiet, å gå ut til folket for å få støtte, dersom vi ikke har muligheten til å ha ulike synspunkter på demokrati, på ulike valg, på ulike synspunkter til hele partiprogrammer? Hva er poenget med å vedta partiprogrammer dersom vi allikevel kan gå til FN for å få sannheten og for å utføre politikk?

Selvfølgelig kan vi fortsette med denne prosessen som vi har gjort de siste årene, men da kan vi like godt legge ned Stortinget, for da kan embetsverket utføre politikken. Vi skal ha ulike standpunkter i denne sal. Noen kan mene at vi skal ha en strengere asylpolitikk, noen mener at vi skal ha en mer liberal asylpolitikk, men det som gjelder, er «all makt i denne sal». Derfor er det underlig at det er Venstre som står bak dette forslaget, hvor de sier at all makt skal tas bort fra denne salen og overføres til et organ som er internasjonalt overordnet, og som kan trumfe beslutninger i Stortinget.

I NOU 2003:19, Makt og demokrati, advares det mot rettsliggjøring av politikken, men det fortsetter vi altså med, f.eks. da det gjaldt å endre Grunnloven, var det enkelte partier her som ønsket å få rettighetsbasert både helsehjelp, kunnskap og skole. Hvis man har det i en rettighet gjennom lov, hva er da poenget med å sitte her og diskutere noe som allerede er vedtatt gjennom Grunnloven, FN, EØS eller andre ordninger? Det burde være mindre overnasjonal styring og mer nasjonal styring. Da er det å gi Stortinget mer makt og myndighet, ikke det motsatte.

Denne tilleggsprotokollen betyr i realiteten at det er barn som bestemmer asylpolitikken, så lenge voksne er i stand til å skjule seg i Norge og ha barn med seg. Jo lenger barna er her, jo mer velvillig vil denne barnekomiteen behandle en eventuell klage til FN. Det man gjør, er å belønne lovbrudd i de moralsk overlegnes navn. Det er en forkastelig politikk å oppmuntre folk til å skjule seg i Norge og skyve barn foran seg. Ja, vi opplever sikkert triste skjebner, men utgangspunktet er at foreldrene bryter norsk lov, og da burde i hvert fall SV og Venstre gå inn for å stramme inn, slik at vi tar tak i dem som skjuler seg og bryter norsk lov. Men jeg ser ingen forslag om det. Jeg ser ingen forslag som sier, la oss gå etter dem som prøver å skjule seg, dem som prøver ikke å oppgi identitet, og dem som kommer inn i Norge ulovlig. Jeg ser ingen forslag om det, men jeg ser to partier som prøver å stille seg til doms over resten av oss, og jeg er overbevist om at Venstre, med Skei Grande, vil komme opp her og heve seg over meg. Det finner jeg meg ikke i. Jeg finner meg faktisk ikke i at noen skal føle seg overlegen andre og moralsk overlegen, alle for å vinne noen stemmer og få støtte fra noen NGO-er rundt omkring. Det er en forkastelig politikk og en forkastelig måte å debattere på.

Nå skal dette utredes. Det kommer tilbake til Stortinget på en ansvarlig måte, og så får vi se hvor mye som tas bort fra demokratiet. Hadde det vært en annen prosess, som Venstre ikke hadde ønsket at FN skulle overstyre, hadde ikke FN spilt den rollen som SV og Venstre hadde ønsket, da hadde det ikke kommet noe forslag. Men det gjør det altså nå når det gagner Venstre og SV, som er veldig små partier i Norge, de utgjør bare noen få prosenter. De vil gi makten til FN, slik at de kan trumfe det store flertallet i Stortinget. Det er ingen god politikk, det er ingen moralsk overlegen politikk, det er å ta demokratiet ut av stortingssalen der det hører hjemme.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:10:01]: Det var ikkje tanken om å hoppe etter Wirkola eg opplevde akkurat no. Eg må seie at eg kjenner ikkje på det initiativet som har kome frå Venstre, som noko som byggjer på det å vere overlegen. Derimot opplever eg eit svært godt initiativ frå Venstre. Dette er ei sak som dei har ønskt ei framdrift på både i førre stortingsperiode og no, og eg har lyst til å takke Terje Breivik og Trine Skei Grande for det gode initiativet som er tatt. Men eg vil òg takke saksordføraren, for eg opplever at det viktigaste resultatet av komiteen sitt arbeid med denne innstillinga er at alle parti no ber regjeringa leggje fram for Stortinget ei sak om den tredje tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen i løpet av 2015. Regjeringa har no fått ei klar tidsramme for vidare utgreiingar om saka og om når Stortinget skal få saka til behandling. Det er bra. Det forpliktar regjeringa. Stortinget vil neste år få saka på bordet. Det er me glade for, sidan me synest Barnekonvensjonen er viktig, og har ei positiv haldning til tilleggsprotokollen om ei klagenemnd.

Det er òg viktig fordi den tidsramma regjeringa no får, har samanheng med at me da òg får greidd ut konsekvensane av å tiltre ei liknande klagenemndordning for konvensjonen om funksjonshemma sine rettar. Dette er ikkje gjort til no. Dessutan kan me få vurdert desse to tilleggsprotokollane i samanheng med ein tredje, dvs. den som gjeld oppretting av ei klagenemnd for konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar. Frå Kristeleg Folkeparti si side forventar me no at Stortinget får ei samla vurdering av desse tre frivillige tilleggsprotokollane neste år. Det gjer ei meir heilskapleg tilnærming mogleg, og det er viktig for alle oss som er opptatt av korleis menneskerettsvernet bør byggjast ut.

Saman med fleire har me i Kristeleg Folkeparti vore ein pådrivar for at skiftande regjeringar må få fortgang i den nasjonale behandlinga av desse sakene. Hausten 2012 oppnådde vi tverrpolitisk einigheit om å be regjeringa Stoltenberg raskt greie ut fordelar og ulemper ved å ratifisere den tredje tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen. Høyringsrunden etter utgreiinga i 2013 hadde ifølgje regjeringsadvokaten og Justisdepartementet vist at dei enkelte konsekvensane ikkje blei tilstrekkeleg belyste. Ein samla komité viser no til at ei grundig konsekvensutgreiing er eit viktig grunnlag for at Stortinget skal kunne ta stilling til dei ulike sidene ved saka. Blant dei prinsipielt viktige spørsmåla er konsekvensane av å byggje ut klagerett til ulike FN-organ også når det gjeld avgjerder av meir skjønsmessig art gjorde i nasjonalt folkevalde organ og avgjerder i nasjonale rettsinstansar.

Noreg skal vere eit føregangsland på menneskerettsområdet. Me inkorporerte alt i 2003 Barnekonvensjonen og gav han forrang i norsk lovgiving. Sterkare kan han ikkje sikrast juridisk. Klageretten er òg innarbeidd. Er det tvil om norske myndigheiter oppfyller pliktene sine etter Barnekonvensjonen, kan saka prøvast for norske domstolar. I tillegg fungerer Barneombodet og Sivilombodsmannen som viktige overvakingsinstansar.

Juridisk står Barnekonvensjonen sterkt i Noreg. Ei rettsleggjering hjelper oss berre eit stykke på veg. Den viktigaste kamparenaen for å betre rettane til barna våre er derfor dei daglege politiske prioriteringane. Å ta igjen forsømingar gjennom mange år i utbygging av barnevernet er ei av fleire utfordringar å ta fatt i her. Derfor må me løfte omsynet til barna fram, ikkje berre i storting og regjering, men òg i fylkespolitikken og i kommunane og bydelane våre. Denne kampen for barna skjer ikkje i eit vakuum, ved kvar korsveg må omsynet til barna prioriterast i møte med andre interesser. Barn har ikkje stemmerett, men me har plikt til å gi dei ein god oppvekst, for barna er det viktigaste me har.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:15:04]: Det var kanskje overraskande at denne saka vekte dei store kjenslene frå talarstolen, iallfall slik saka står i dag. Me vil kome tilbake til innhaldet og for og imot tilslutning til tillegget til FNs barnekonvensjon. Eg er iallfall ikkje budd på å ta den andre debatten i dag.

Det har den seinare tida vore aukande fokus på barn sine rettar òg i Noreg, og me må vel kunne slå fast at mykje positivt har skjedd dei siste 25 åra i Noreg etter at me slutta oss til Barnekonvensjonen, etter at me fekk eit barneombod, og etter at me har fått lov- og regelverk som har gitt oss ein familiepolitikk som varetek barna våre mykje sterkare enn det den gjorde då enkelte av oss trådde våre barnesko.

Det same har skjedd òg i ei rekkje andre land. Det at ein har ratifisert Barnekonvensjonen og godkjent den i lovverket sitt, har gjort at barn sine rettar har kome på dagsordenen i ei rekkje land. UNICEF har mykje dokumentasjon på at situasjonen til barn har betra seg, det vere seg talet på dei som lever under fattigdomsgrensa, eller tilgangen til vatn og mat, sjølv om mange manglar det framleis, og tilgangen til skule, der Noreg òg gjer ein stor innsats, som på mange andre område, og støttar opp om det. Og me har sett at det er ein nedgang i barnedødelegheit. Det er ei positiv utvikling globalt og ei positiv utvikling i Noreg.

Når det gjeld spørsmålet om Noreg skal slutte seg til den tredje tilleggsprotokollen om individklagerett til FNs konvensjon om barns rettar, vil det ytterlegare styrkje barn sine rettar og gi moglegheit til individuell klage til FNs barnekomité. Senterpartiet er på generelt grunnlag skeptisk til å gi ulike overnasjonale organ rett til å overprøve avgjerder fatta i nasjonale folkevalde organ og nasjonale rettsinstansar. I Barnekonvensjonen er det eit tydeleg krav at ein i spørsmål som angår barn, må vurdere kva som vil vere til barnets beste. Slik stiller kanskje tilslutning til denne klageordninga seg noko annleis enn tilslutning til andre individklageordningar under FN. Difor står me i dag saman med det breie fleirtalet som ber regjeringa leggje fram ei sak for Stortinget om tredje tilleggsprotokoll om individklagerett i løpet av 2015. Det er viktig å få alle konsekvensar på bordet før Stortinget gjer vedtak. Det er viktig å sjå fleire av desse klagerettane i samanheng. Det er difor rimeleg at me kjem utanriksministeren sitt ynske om tid til skikkeleg saksførebuing i møte.

Så får me ei sak til Stortinget i løpet av 2015, og då skal me ta diskusjonen om innhaldet i dette og korleis me på best mogleg måte skal imøtekome det som eg trur me har eit samla ynske om, nemleg at barna i Noreg skal ha det godt.

Trine Skei Grande (V) [11:18:47]: Jeg syns dette var litt befriende, for det som har frustrert meg i denne debatten, er at jeg ikke har fått noen til å forklare hvorfor de er imot. Jeg har opplevd Karin Woldseth fra Fremskrittspartiet stå i denne salen og kjøre utenriksminister Jonas Gahr Støre så hardt at det nesten var hull i gulvet under ham, fordi han prøvde å komme seg unna de ekle spørsmålene om hvorfor han ikke ville ratifisere – for det var ingen svar på hvorfor man ikke ville ratifisere. Jeg har sett Ine Marie Eriksen Søreide stå her og stille de samme spørsmål til utenriksminister Jonas Gahr Støre, om hvorfor man ikke ville ratifisere, og ingen ville svare på det. Så derfor er det befriende når man sier det: Det er fordi man ikke har lyst til å behandle asylbarn etter Barnekonvensjonens krav. Det er grunnen til at man ikke ønsker å ratifisere. Det var den grunnen som ble framført her i dag. Det var den grunnen som ble brukt, at dette ikke skulle gripe inn i norsk lovgivning. Da er vi ganske enkelt uenige – men da er katta ute av sekken, da er argumentene lagt på bordet, da vet vi hva vi faktisk diskuterer.

Det er klart at man svekker handlingsrommet ved å gå med på internasjonale konvensjoner. Det er poenget. Det er poenget både i Norge og i alle de andre statene som vi ber om å ratifisere internasjonale konvensjoner og stå for kvinners rettigheter, barns rettigheter og menneskerettigheter generelt; det er poenget med menneskerettighetene. Poenget er at rettighetene er knyttet til deg som menneske, uansett hvordan et flertall herser med deg, at du faktisk har noen rettigheter som menneske til å ytre deg og til ikke å bli utsatt for tortur, uansett om det er et flertall som utsetter deg for det. De fleste diktatorer hadde nok fått flertall i en folkeavstemning, men det betyr ikke at diktaturet i seg sjøl er rett.

Menneskerettighetenes iboende kraft ligger i individets rettigheter og at individet ikke kan herses med av et flertall. Derfor kommer Venstre alltid til å kjempe for at menneskerettighetene skal inn i Grunnloven, og for at vi skal ratifisere internasjonale konvensjoner. Derfor var det faktisk Venstre som så fort vi fikk en justisminister, implementerte hele Barnekonvensjonen i norsk lovgivning, sånn at det ikke bare var en egen konvensjon, men faktisk en del av all norsk lovgivning. Den jobben gjorde Odd Einar Dørum. Så fort vi kommer i nærheten av slik makt, skal vi kunne gjøre det igjen.

Selvfølgelig svekker det handlingsrommet. Selvfølgelig rammer det oss inn. Men det å påstå at alt er perfekt for barn i Norge, det å påstå at vi har en lovgivning som gjør at alt er greit, er ikke greit når vi ser de overskriftene vi ser om mobbing i Norge. Det er ikke greit når unger tar livet av seg fordi ingen voksne hjalp dem, og det er heller ikke greit når unger sulter i hel fordi vi ikke har system. Da kan vi skryte så mye vi vil av norsk lovgivning på barnesida, men den er ikke bra nok.

Dette kan være med på å styrke lovgivningen på det området. Dette kan være med på å flytte makta herfra til de barna som trenger den makta, den makta som handler om at man har noen iboende rettigheter, og at barnerettighetene bør være sterkere.

Derfor har vi vært for det. Derfor kommer vi, som vi sa i komiteen, til å stemme subsidiært for det forslaget som ligger her, men det har vi vedtatt før. Vi vedtok det under den forrige regjeringa også. Da var noen av oss hoppende glade for at vi fikk vedtatt det, inntil regjeringspartiene gikk ut og sa at de hadde gjort det med jugekors.

Nå vedtar vi det igjen, og nå håper jeg faktisk at vi får en sak, sjøl om vi i dag fikk framført fra talerstolen hvorfor noen er imot, og det er fordi noen er imot at ungene skal ha disse rettighetene. Jeg håper at vi får en ordentlig sak på bordet fra regjeringa, sjøl om regjeringa har representanter i denne sal som uttrykker det de uttrykker.

Jeg tar opp Venstres og Sosialistisk Venstrepartis forslag i denne saken.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:23:43]: Kjernen i Barnekonvensjonen er at barn er små menneske med sitt eige liv og sine eigne rettar, også til å verte høyrde og kunne følgje opp dei rettane.

Det må vere viktig å ta med seg at Barnekonvensjonen er ein del av norsk lov i dag, så det diskuterer vi ikkje. Men det er mi og SVs klare oppfatning at det òg er riktig å ratifisere den tredje tilleggsprotokollen om ein individuell klagerett. Det er òg mi og SVs klare oppfatning at det bør vi kunne gjere raskt, og mars 2015 er ein rimeleg frist. Eg skal kort grunngje det – det er to grunnar. Den eine grunnen er at dette er svært godt forberedt, svært gjennomanalysert gjennom mange år. Argumenta for og imot er godt kjende, og eg trur ein kan seie at det er ikkje mangel på innsikt, men mangel på einigheit som har vore grunnen til at vi ikkje har ratifisert hittil. Det er fullt mogleg å gjere det raskt.

Så den andre grunnen: Den viktigaste grunnen til at vi skal ratifisere den tredje tilleggsprotokollen, er ikkje at det vil gje barn i Noreg økte rettar – det vil riktig nok gje barn i Noreg òg nokre økte rettar – men at vi bør vere leiande på den måten at vi medverkar til at andre land ratifiserer, slik at det i betrakteleg grad vil gje barn i mange andre land auka rettar. Skal vi bidra til det, kan vi ikkje vere ein etterdiltar, vi må vere ein leiar. Det kan ein argumentere for at vi kunne ha vore allereie, men iallfall kan ein no seie at vi bør vere det så raskt som mogleg. Det bidraget gjev vi best ved raskt å ratifisere sjølve og ha ei offensiv stemme i alle fora der dette vert diskutert internasjonalt.

Vi og Venstre står bak eit felles forslag, men subsidiært kjem vi til å stemme for det det er stort fleirtal for, nemleg at det kjem ei sak i løpet av neste år. Det er trass i alt òg ei god løysing, som gjer at vi kan få gjennomdiskutert saka.

Det er kanskje litt rart at det litle mindretalet skal ha ein liten diskusjon her oppe på talarstolen, men likevel må eg få knyte eit par kommentarar til representanten Skei Grandes innlegg. Eg er på mange måtar einig i sak, men eg synest kanskje det gjekk litt langt. No er ikkje eg utanriksminister Jonas Gahr Støre, men eg er rimeleg sikker på at han og andre representantar for Arbeidarpartiet ikkje ville kjent seg igjen i samanlikninga med omsyn til det innlegget som tydelegvis vart halde her i salen før. Eg har diskutert desse spørsmåla med mange frå dei ulike partia, og det er ein relevant diskusjon å måtte stille seg spørsmål og avvege i kva grad ein skal vedta rettar internasjonalt som er forpliktande, også ned på kva for eit detaljnivå det er klokt å gjere det, på kva område det er klokt å gjere det, og på kva for område det ikkje er klokt å gjere det. Mi oppleving av det er at det er det diskusjonen går på. Eg trur at det er den diskusjonen regjeringa no har seg imellom og mellom dei ulike departementa, og det er den eg veit at andre parti har. Det er kanskje litt urimeleg å påstå at grunnen til at nokon var kritisk til dette, var at det var ein norsk asyldebatt. At det er nokon som meiner det, er ikkje eg i tvil om, det skjønar eg, og det har vorte godt dokumentert her før i dag, men eg trur det var ei urimeleg samanlikning.

Så er det reelle avvegingar. Men mitt syn og SVs syn er at det store bildet er at det å få rettar ein kan følgje opp, er ei styrking av demokratiet, for det gjev dei som har lite makt og innflytelse, moglegheit til å fremje dei rettane og dermed stå sterkare. Sidan vi har spørsmål f.eks. knytte til at menneske har ibuande rettar, eller andre spørsmål som må løysast over landegrensene, vil det ofte vere riktig å tildele menneske slike typar rettar. Men det finst den type overnasjonale ordningar eller bindingar som likevel kan vere så urimelege eller galt innbindande, eller vil leggje ei så sterk hindring på nasjonal politikk, at det ikkje ville vere riktig. I dette tilfellet meiner SV at det utan tvil vil vere riktig å ratifisere den tredje tilleggsprotokollen, og vi vil altså støtte at ein gjer det så raskt som mogleg.

Utenriksminister Børge Brende [11:29:07]: Jeg opplever det som at det er bred enighet i denne sal om viktigheten av at Norge er en pådriver for barns rettigheter internasjonalt, og at vi skal gå foran med et godt eksempel også i Norge.

Representantene Trine Skei Grande og Terje Breivik foreslår for Stortinget å be regjeringen legge frem en sak om tilslutning til Barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll. Som representantene viser til, er barns rettigheter allerede sikret på et høyt nivå i Norge. Dette gjelder også om man sammenligner med de landene som til nå har ratifisert tilleggsprotokollen. Barnekonvensjonen er inkorporert som norsk lov med forrang foran annen lov. Barns rettigheter ble ytterligere styrket ved at de nylig ble tatt inn i Grunnloven. Barn i Norge har klagerett, og våre domstoler har mulighet til å prøve om Barnekonvensjonen blir etterlevd. I tillegg har vi sterke og uavhengige overvåkingsmekanismer. Ting er heller ikke perfekte i Norge, som representanten Skei Grande var inne på, men vi har, samlet sett, et godt system for å ivareta barns rettigheter.

Med dette utgangspunktet kunne man også tenke seg at det er enkelt for Norge å slutte seg til en internasjonal klageordning for barn. En tilslutning til Barnekonvensjonens individklageordning reiser imidlertid, som flere representanter har vært inne på, bredere og prinsipielle spørsmål knyttet til maktfordeling og demokratihensyn. Høringsrunden etter utredningen som ble gjort i 2013, viser at sånne spørsmål ikke var tilstrekkelig vurdert. For det første dreier det seg om risikoen for økt rettsliggjøring av politiske spørsmål, noe som kan svekke norske myndigheters handlingsrom. Det kan f.eks. gjelde saker om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter der det er snakk om fordeling av samfunnets ressurser.

Videre peker Justisdepartementet på at en vesentlig del av utlendingsregelverket er politisk bestemt. En tilslutning til protokollen vil kunne flytte myndighet fra regjering og storting til Barnekomiteen. For det andre er det stor usikkerhet knyttet til Barnekomiteens behandling av klagesaker. Regjeringsadvokaten peker på at Barnekomiteen ikke ble opprettet for å forfølge krenkelsessaker, altså konvensjonskrenkelser, men for å overvåke statenes fremskritt i å realisere konvensjonsrettighetene, og at denne rollen ligger til grunn for sammensetningen av denne komiteen. Kan vi da være sikre på at Barnekomiteens sammensetning og arbeidsmetoder er egnet til å ivareta viktige rettssikkerhetsprinsipper som kontradiksjon og alle parters rett til å bli hørt? Kan vi være sikre på at komiteen vil ha tilstrekkelig kjennskap til det norske samfunnet og se helhetsbildet like godt som lovgiver og nasjonale domstoler?

Det vi vet, er at komiteens saksbehandling nødvendigvis vil være mer begrenset enn den som er tilgjengelig i Norge. For å bidra til å øke rettssikkerheten og styrke komiteens behandling av individklager vil Norge ta opp behovet for å styrke sammensetningen og arbeidsmetodene til FN-komiteene når det gjelder menneskerettigheter. De samme prinsipielle spørsmålene gjør seg gjeldende i vurderingen av mulig tilslutning til andre klageordninger. Det gjelder klageordningene under konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Det er allerede gjennomført en utredning av fordeler og ulemper ved mulig tilslutning til tilleggsprotokollene om individuell klagerett tilknyttet økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Regjeringen ønsker nå å få gjennomført en utredning av en mulig tilslutning også til klageordningene under konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne før vi gjør en endelig vurdering. Dette vil sikre et bredere beslutningsgrunnlag og en helhetlig tilnærming til de tre tilleggsprotokollene.

Å fremme og sikre barns rettigheter nasjonalt og internasjonalt er høyt prioritert. Vi mener imidlertid at det i denne saken er nødvendig med en grundig vurdering av de prinsipielle spørsmålene som en tilslutning til en internasjonal klageordning reiser. Klageordningene for barn er nylig trådt i kraft. Det vil være ønskelig å se an utviklingen med hensyn til komiteens praksis i klagesaker før vi legger frem en sak for Stortinget.

Jeg har merket meg det som er forslaget fra Stortinget, og jeg vil selvsagt forholde meg til det og innfri på de fristene som Stortinget har lagt til grunn i det forslaget som kommer opp til votering.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [11:34:30]: Jeg merket meg det som utenriksministeren sa helt avslutningsvis. Jeg har også forståelse for at departementet og regjeringen trenger tid til å gå gjennom denne saken på en ordentlig måte, men jeg vil legge til at spørsmålet om å ratifisere denne tredje tilleggsprotokollen har vært oppe i denne salen flere ganger, og at det de siste to årene er blitt fattet flere vedtak. I juni 2013 ble faktisk regjeringen bedt om å legge fram en sak – «snarest» ble brukt som uttrykk i 2013 – og det var en del av revidert nasjonalbudsjett da vi fattet vedtak der.

Nå vil det i dag bli vedtatt enstemmig – etter at Venstre og SV stemmer for sitt primærforslag – å be regjeringen legge fram sak i løpet av 2015. Selv om utenriksministeren vil se dette i sammenheng med to andre tilleggsprotokoller, forutsetter jeg nå at utenriksministeren svarer helt klart på at dette vil skje i 2015.

Utenriksminister Børge Brende [11:35:39]: Det er klart at jeg – som jeg også sa fra talerstolen – selvsagt vil forholde meg til et vedtak, romertallsvedtak, i Stortinget. Vi vil, med basis i det vedtaket som blir fattet i dag, igangsette det arbeidet som er nødvendig for å gå igjennom de følgene som en ratifikasjon av en sånn tilleggsprotokoll vil få for Norge, og vi må også se det i sammenheng med eventuell ratifikasjon av protokoller knyttet til funksjonshemmedes rettigheter.

Det er mange dilemmaer i denne saken. Jeg tror det vi er enige om, er at det er viktig å stå på både internasjonalt og nasjonalt for barns rettigheter. Jeg tror at det er et brennende engasjement blant alle representantene i Stortinget for det. Nå er det et hensiktsmessighetsspørsmål: Skal vi ratifisere denne tilleggsordningen som vil løfte en del av disse beslutningene inn for FNs barnekomité, eller ikke? Er det prematurt, eller er vi rede til å gjøre det som noen land har valgt å gjøre, og andre ikke?

Trine Skei Grande (V) [11:36:57]: Jeg har et kort og greit og enkelt spørsmål, tror jeg.

Har utenriksministeren noen kommentarer til regjeringspartimedlem Tybring-Gjeddes innlegg, det som han holdt tidligere i dag?

Utenriksminister Børge Brende [11:37:10]: Som jeg akkurat sa, tror jeg alle i denne salen – slik jeg opplever det – har et brennende engasjement for barns rettigheter både ute og hjemme. Dette er også for meg en av de aller viktigste sakene. Hvis det er noe jeg virkelig brenner for, er det barn. Barn som lider, barn som blir krenket – alt fra mobbing eller at de ikke blir behandlet på en ordentlig måte, til at de ikke får utdanning – er kjernen av hva både regjeringen og jeg er opptatt av. Jeg tror det må være basisen for denne diskusjonen.

Så opplever jeg det som at det er en diskusjon om det er formålstjenlig å gå til en rask ratifikasjon av denne tilleggsprotokollen før vi har sett hvordan Barnekomiteen forholder seg til saker som blir brakt inn for den. Vi har ikke trukket noen endelig konklusjon her. Vi trenger noe mer tid og vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette innen de fristene som Stortinget har satt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg (FrP) [11:38:32]: La det ikke være noen tvil: Jeg ville gått i krigen for alle barns rettigheter og barns rettssikkerhet.

Spørsmålet om en ratifisering av tilleggsprotokollen handler om hvorvidt vi tror at barns rettssikkerhet og rettigheter blir styrket gjennom å få en internasjonal klageinstitusjon. Det må vurderes i mye større grad. Dette kan faktisk, tror jeg, resultere i andre forhold også. Derfor tenker jeg som så, når debatten går sin gang: Vi er alle sammen tilhengere av at barn skal få større muligheter til å klage, til å få styrket rettssikkerheten og rettighetene. Men indirekte betyr det også at vi som øverste organ i Norge har sviktet. Det betyr at vi faktisk ikke har gjort nok i nasjonal lov og rett for å styrke alle barns rettssikkerhet. Da mener jeg faktisk at det bør være hovedfokus.

Etter 17 år på Stortinget har det ikke manglet på intensjoner, på rammeforslag eller ressurser når det gjelder rett og slett å styrke barns rettigheter og å se på hva som faktisk er barns beste på en rekke områder. Jeg har vært med på to eller kanskje tre revisjoner av norsk barnevernslov. Fortsatt er det store hull – bl.a. når det gjelder barns rett til to foreldre og retten til å kjenne biologisk opphav. Vi ser også, som representanten Skei Grande peker på, at mobbingen greier vi ikke å ta knekken på. Så det betyr indirekte at når man nå ønsker enda et klageorgan – denne gangen internasjonalt – betyr det rett og slett at vi føler at vi ikke har fått gjort nok i Norge for å få på plass nødvendig rettssikkerhet for barn. Der er jeg villig til å gå alle veier for å få på plass noe som er bra for framtiden.

Jeg vil gjerne være med på å diskutere, utrede og se på hvorvidt et internasjonalt klageorgan faktisk vil styrke barns rettigheter i Norge og internasjonalt, men foreløpig er min forståelse av dette at man bare skal overvåke prosesser i de enkelte landene som slutter seg til.

Jeg avslutter med å si – igjen: Dette handler også om demokrati og hvem vi tror mest på til å ta beslutninger på vegne av barn. Jeg tror fortsatt på at det norske storting skal greie å fatte de riktige vedtakene for å styrke barns rettigheter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.