Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter. I tillegg fordeles 10 minutter til regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trond Giske (A) [15:46:32]: (komiteens leder): Når nettene blir lange og kulda setter inn, foretar Stortinget det som ofte er de aller viktigste beslutningene for framtiden, nemlig hvilke valg vi gjør i fordelingen av penger på statsbudsjettet. Her kommer det fram hva vi virkelig setter først, her ser vi om fine ord og valgløfter omsettes i realiteter, her vet vi hvem sola skal skinne på, og hvem skyggen skal falle på.

La meg først få takke komiteen for et godt arbeid med budsjettinnstillingen og et godt samarbeid for å få alle merknader og forslag i innstillingen på plass.

For fagkomiteene er det krevende at regjeringspartiene ikke er i stand til å få et budsjett på plass innen de fristene Stortinget har satt for budsjettbehandlingen, men det viser på en veldig tydelig måte at regjeringspartiene befinner seg i et ytterpunkt – og langt fra det politiske tyngdepunktet i Stortinget og i Norge.

«Du skal få en dag i måra» var omkvedet da Stortinget behandlet regjeringens kunnskapsbudsjett i fjor. For selv statsråd Røe Isaksens regneferdigheter strakk ikke til for å skjule realitetene – av 4 mrd. kr ekstra fra oljefondet gikk lite eller ingenting til kunnskap. Alle ekstra satsinger på kunnskapsområdet ble dekket av kutt på samme felt. Oljepengene gikk til skattekutt til dem som har mest fra før. Men året etter, da regjeringen skulle få starte arbeidet med sitt budsjett med blanke ark og fargestifter til, skulle Høyre og Fremskrittspartiet endelig vise hva de mente med kunnskapssatsing.

I dag har vi svaret. I et budsjett hvor regjeringen setter ny norsk rekord i innfasing av oljepengebruk, kommer grunnopplæringen, grunnskole og videregående, ut omtrent i null. I brev til Stortinget forteller statsråd Røe Isaksen at netto økning er på 98 mill. kr. Til sammenligning bruker regjeringen mellom 8 og 9 mrd. kr på skattekutt – og igjen: til de rikeste i Norge. Det betyr at regjeringen bruker litt over en hundredel på grunnopplæring sammenlignet med skattekutt. En hundredel er et veldig lite tall, ikke et veldig stort tall, hvis noen i salen skulle tro det.

Forslaget til kunnskapsbudsjett fulgte opp Stortingets enstemmige ønske om mer til etter- og videreutdanning for lærerne – det skulle bare mangle! En økning på 143 mill. kr får bred støtte i denne sal. Men når nettoøkningen til grunnopplæringen er på 98 mill. kr, vil det si at andre områder må betale for etter- og videreutdanningen – det er et nettokutt på det øvrige grunnopplæringsbudsjettet.

Andre satsinger var det ikke spor etter på Høyres kunnskapsbudsjett. Det var ingenting til tidlig innsats for barn som sliter, ingenting for å redusere størrelsen på klassene, ingenting for å hjelpe flere gjennom videregående skole, ingenting for å styrke kampen mot mobbing, og samtidig vet vi at skolesektoren rammes av skattesvikt og av svak vekst i kommunesektoren. Historiene om kutt i kommunene kommer nå daglig, også skolene blir rammet.

Her i salen sa statsråd Røe Isaksen for noen uker siden at prioritering av kommunene ikke er noe han har ansvaret for. Nei, det har han ikke, selv om det selvsagt hjelper med en kunnskapsminister som også understreker betydningen av at kommunene satser på skole. Men hovedproblemet i kommunene er ikke at kommunepolitikere ikke vil bruke penger på skolene, eller at de ønsker å kutte, problemet er at de ikke har penger til å satse på skolene, og at de blir tvunget til å gjøre kutt. Det kan kunnskapsministeren som regjeringsmedlem gjøre noe med. Det har man ansvaret for. For det er regjeringspartiene og flertallet her i salen som bestemmer rammene for kommunene. Og igjen: Venstre og Kristelig Folkeparti har fått justert noe på et elendig opplegg fra regjeringen, men langt fra nok for å gi kommunene en reell mulighet til å satse på skole. Avstanden mellom den verdenen kunnskapsministeren befinner seg i, og hverdagen ute på skolene kunne knapt være større.

I dag vet vi altså hva Høyre og Fremskrittspartiet står for. Aldri har vi betalt flere av våre løpende regninger med oljepengebruk. Men kursendringen som ble varslet på kunnskapsområdet, var en kursendring bort fra satsing – opptrapping av antall skoletimer, ekstra lærere i ungdomsskolen, programmer for skoleledelse og mye mer – til en kurs hvor pilene, bortsett fra på etter- og videreutdanning for lærere, pekte nedover. Statsråd Røe Isaksen var rett og slett budsjettkonferansens store taper i regjeringens indre kamper om budsjettkronene.

Heldigvis vil et enstemmig storting i dag solid avvise kunnskapsministerens forslag til budsjett. Her får han nei til kutt i borteboerstipendet, nei til studieavgift for utenlandsstudenter, nei til kutt i voksenopplæringen, nei til kutt til de frivillige organisasjonene og nei til kutt til folkehøyskolene. Fortsatt står noen kutt igjen, men Kristelig Folkeparti og Venstre skal ha ros for å ha fått bort mange av statsråd Røe Isaksens kuttforslag.

Det mest bisarre innslaget i høstens politiske prosesser rundt budsjettet inntraff da Norsk studentorganisasjon skulle feire at statsråd Røe Isaksens forslag om innføring av studieavgift for utenlandsstudenter utenfor EØS var blitt avvist av Stortinget. Da kunne man se at statsråd Røe Isaksen – fullstendig uten skam i livet – møtte opp for å forsyne seg av kaken som var innkjøpt til feiringen. Han skulle altså være med på å feire at hans eget forslag var nedkjempet av en aktiv studentbevegelse, en samlet utdanningssektor og en samlet opposisjon i Stortinget.

Det kan bli mye kakespising på statsråd Røe Isaksen framover. Vi kan vente at han tropper opp hos studieforbundene for å feire at hans forslag til dype kutt i voksenopplæringen ble avvist. Vi kan vente at han kommer til en folkehøyskole nær deg for å feire at hans forslag til kutt til folkehøyskolene ble stoppet. Elever og lærlinger i videregående skole må ha kaken klar på hybelen når kunnskapsministeren skal feire at kuttene i borteboerstipendet ble stoppet. Og frivillige organisasjoner, som gjør en viktig jobb i norsk skole, må starte med bakingen før kunnskapsministeren kommer for å feire at kuttene i deres budsjett ble stoppet av Stortinget. Hvis kunnskapsministerens budsjett hadde blitt vedtatt, hvis Høyre og Fremskrittspartiet hadde hatt flertall i denne salen, hadde kuttene vært en realitet – ikke sånn som kunnskapsministeren litt rart sa i debatten om barnehagebudsjettet, at det var jo egentlig ikke et ferdig budsjett som ble lagt fram, for det skulle jo forhandles om og redigeres. Regjeringen må stå for det budsjettet som er lagt fram, og det var i stor grad et kuttbudsjett.

Det er bra at Stortinget setter en stopper for dette, og at kunnskapsministeren – kanskje mer enn noen kunnskapsminister før ham – har fått forslaget til budsjett for neste år så til de grader underkjent. Det er satsing på barn og unges kunnskap som er framtiden, det bar regjeringens budsjett svært lite preg av. Det vi vedtar i salen, er bedre.

På området forskning og høyere utdanning var budsjettet bedre, også forslaget om forskning – vel og merke på Kunnskapsdepartementets område og også Næringsdepartementets område. I andre departementer er det nullvekst eller kutt i forskningen.

Regjeringspartiene kaller det meste i høst for en historisk satsing. Nå har vi erfart at hvis det er én krone mer på budsjettet enn det det var på fjorårets budsjett, legitimerer det bruken av uttrykket «historisk». Men hvis vi ser på veksttakten i forskningsbudsjettet, er det ikke like enestående. Ifølge NIFU er veksten i forskningsbudsjettet for 2015 på 4,2 pst. Gjennomsnittsveksten i de rød-grønne budsjettene er, ifølge Kunnskapsdepartementets egne tall, 3,5 pst. Når man samtidig vet at det inkludert i 2015-tallene kommer innfasing av kontingenten til Horisont 2020, er ikke veksten større enn det den må være.

Torbjørn Røe Isaksen er den første kunnskapsministeren på veldig mange år som ikke har ett eneste nytt bygg på UH-sektoren i sitt budsjett. Det betyr at etterslepet øker. Han har heller ingen nye studieplasser utover innfasingen av det som allerede er vedtatt av nye studieløp. Det er også bekymringsfullt.

I Arbeiderpartiet sa vi nei til regjeringens skattekutt. Bare ved å opprettholde skattenivået på fjorårets nivå, altså uten å øke skatter og avgifter én krone over 2013-nivå, har vi en helt annen satsing på skole og utdanning. I vårt alternative budsjett i finansinnstillingen har vi godt over 1 mrd. kr mer til ulike kunnskapssatsinger utover regjeringens forslag. Det er mer til tidlig innsats for de yngste barna, gratis kjernetid for SFO i satsingsområdene, økt innsats mot mobbing, økt satsing på yrkesfag, bedre utstyr, økt lærlingtilskudd, øremerket satsing på skolehelsetjenesten, satsing på studiekvalitet i høyere utdanning, flere studentboliger og mer til studenters psykiske helse.

Kristelig Folkeparti og Venstre skal ha ros for å ha brakt et elendig budsjett betydelig i riktig retning. Tyngdepunktet i denne salen ligger mellom Arbeiderpartiet og sentrum. Vi hadde skapt mer kunnskap og en bedre hverdag for norske elever, lærere og alle andre som er opptatt av skole og utdanning, hvis vedtakene i dag hadde reflektert det. Høyre og Fremskrittspartiet utgjør et ytterpunkt i norsk politikk – en tango for to som ikke har støtte i stortingssalen.

Jeg tar med dette opp forslagene der Arbeiderpartiet er medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Trond Giske har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det åpnes for replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) [15:55:50]: I likhet med i år var representanten Trond Giske også i fjor svært offensiv, bl.a. da han i VG 7. desember 2013 kritiserte kunnskapsministeren for å fjerne kulturskoletimen i skolen. Representanten Giske uttalte den gangen bl.a.:

«Vi mener det er galt at elevene skal betale for lærerens videreutdanning.»

Han sa videre:

«Vi mener veldig sterkt at det er feil og at man bør ha råd til begge deler.»

I årets alternative budsjett tilbakefører Arbeiderpartiet ikke denne kulturskoletimen, på tross av skatteøkningene på over 10 mrd. kr utover regjeringens forslag. Hvordan samsvarer representanten Giskes meget sterke mening – for å bruke hans egne ord – om at man bør ha råd til både etter- og videreutdanning og kulturskoletimen, med Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for neste år?

Trond Giske (A) [15:56:42]: Det er ganske enkelt slik at det budsjettet vi legger opp til, har 3,5 mrd. kr mer til kommunene, som jo er de som betaler for kulturskoletimen. Også de rød-grønne kulturskoletimepengene var gitt som frie midler til kommunene, de var ikke øremerket. Mange brukte dem på kulturskoletime, noen brukte dem på forsterket undervisning på andre områder, men vi mente at vi hadde råd til å opprettholde den bevilgningen i det budsjettet som vi hadde i 2013, og i år øker vi altså budsjettet for 2015 med 3,5 mrd. kr. Det gir rom ikke bare for kulturskoletime, men det gir rom for tidlig innsats, det gir rom for oppussing av skolebygg, og det gir rom for økt lærertetthet. Det gir også rom for mer etter- og videreutdanning, det gir rom for satsing på skole.

Vi tror i bunn og grunn at det er mer tid lærerne trenger, ikke bare mer kunnskap, slik regjeringen later til å tro. Da er kommuneøkonomien det helt avgjørende, og der er det mer enn nok rom, også til kulturskoletimen.

Sivert Bjørnstad (FrP) [15:57:48]: Et par uker før valget i fjor var representanten Giske sammen med tidligere statsminister Stoltenberg på Kattem skole i Trondheim for endelig å lansere Arbeiderpartiets skolepolitikk. Der lovet de bl.a. at de i løpet av kommende – altså nåværende – stortingsperiode skulle gi mellom 3 500 og 4 000 lærere tilbud om etter- og videreutdanning. At Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen allerede neste år vil gi tilbud til over 5 000 lærere, regner jeg med får representanten Giske til å gå i taket av jubel.

Det som imidlertid er enda mer interessant i valgløftene til Giske og Stoltenberg, er at det ifølge Adresseavisen ble lovet at Arbeiderpartiet skulle sette av hele 20 mrd. kr til renovering av skolebygg. Kan representanten redegjøre for hvor disse pengene er satt av?

Trond Giske (A) [15:58:32]: La meg ta det første først, for jeg tror at jeg nesten i hvert eneste innlegg jeg har hatt om skolepolitikk siden vi begynte her, har sagt at den satsingen som nå er på etter- og videreutdanning, og som et enstemmig storting slutter seg til, er bra. Statsministeren rotet litt med tall i en spørretime her tidligere, men det har blitt korrigert. Videreutdanning for lærere ble under vår regjering trappet opp til en halv milliard i støtte fra staten. Nå er vi oppe på den milliarden som vi gikk til valg på, og som Stortinget nå enstemmig slutter seg til.

For skolebygg gjelder den rentefrie låneordningen som det faktisk var jeg som statsråd i 2001 som innførte. Her økes rammene for kommunene i budsjettet for 2015. Det skyldes ikke en satsing fra regjeringen. Det skyldes rett og slett at rentenivået har gått ned, slik at den samme summen, eller rettere sagt et kutt i summen, faktisk fører til at det blir flere milliarder til rådighet for kommunene. Det er også bra. Det er en satsing som vi støtter, og som gir rom for de 20 mrd. kr, altså over fireårsperioden, som representanten etterspør.

Iselin Nybø (V) [15:59:44]: Jeg tror de aller fleste av oss vet at fysisk aktivitet er viktig. Det har også Arbeiderpartiet tatt tak i i denne budsjettprosessen. De sendte bl.a. et spørsmål for å få vite hvor mye det ville koste å innføre én times fysisk aktivitet om dagen for alle elever i skolen, og svaret var noe sånt som 3,2 mrd. kr. Så har Arbeiderpartiet lagt inn 40 mill. kr til dette tiltaket i sitt alternative budsjett. Nå vil ikke jeg bli beskyldt for å være dårlig i matte, så jeg har fått noen andre til å regne det ut for meg, men det skal visst tilsvare noe sånt som 45 sekunder fysisk aktivitet per elev, altså mindre tid til fysisk aktivitet enn det denne replikken tar. Hvis vi skulle følge Arbeiderpartiets opptrappingsplan, ville det ta noe sånt som 80 år før vi når målet om én times fysisk aktivitet for alle i skolen.

Mitt spørsmål er: Har Arbeiderpartiet vært litt vel høye og mørke når de har frontet denne saken?

Trond Giske (A) [16:00:49]: Det er mulig at vi har vært i bakvendtland og slitt med brøkregning og ikke fått det til, men her er det nok slik at de pengene først og fremst må gå til å utvikle mulige modeller for fysisk aktivitet. Det er flere måter å gjøre dette på. Den dyreste er antakelig å legge inn flere gymtimer og bruke det apparatet for å få mer fysisk aktivitet. Den absolutt billigste er lengre langfriminutt med mulighet for skift. Så finnes det et vell av muligheter mellom der, hvor man kanskje kan bruke dagen mer fleksibelt – både i skolen og i SFO – for å sørge for at ungene kan være fysisk aktive. Der tror jeg vi for det første har et felles mål, men jeg tror også vi må ha en felles oppfatning om at vi ikke trenger å bruke mest mulig penger på det; vi må få mest mulig fysisk aktivitet ut av de pengene vi bruker.

Men når det er sagt, er jeg opptatt av at jeg tror både fysisk aktivitet og også sunn skolemat bidrar til konsentrasjon og økt læring i skolen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:01:52]: Lærartettleik har vore eitt av haustens store tema også for regjeringa. Dei kom med eit budsjett der dei ikkje tok signala frå eit stort fleirtal på Stortinget om fleire lærarar, men etter samarbeidsavtalen har dei no gått med på det.

Under den raud-grøne regjeringa fekk Kristin Halvorsen på plass eit prøveprosjekt i ungdomsskulen med fleire lærarar, og tilbakemeldinga derfrå er at dette har fungert veldig bra. Vi veit at stadig fleire elevar er i større grupper, og at dette går ut over deira moglegheit til å få tilpassa opplæring.

I vårt budsjett føreslår vi innføring av ei ressursnorm. Det betyr at det blir maks 15 elevar på 1.–4. trinn og maks 20 elevar på resten av trinna i grunnskulen.

Mitt spørsmål til representanten Giske er: Vil Arbeidarpartiet støtte SVs forslag om ei lærarressursnorm i heile grunnskulen?

Trond Giske (A) [16:03:00]: Jeg deler oppfatningen av og bekymringen om antall lærerårsverk i forhold til antall elever, og sannheten er at etter at SV sammen med Bondevik-regjeringen fjernet klassedelingstallet i 2003 – tror jeg det var – har vi egentlig ingen bunnplanke i ressursene til skolen. Hvorfor SV gjorde det, står for meg fortsatt som en gåte. Arbeiderpartiet stemte imot.

At SV nå vil innføre en ressursnorm, er interessant. Jeg er veldig tvilende til at det skal gå på klassenivå, men kanskje skulle det gått på kommunenivå, så man sørget for at det fantes et golv, kanskje ville lærerne være mer villige til å bruke sin arbeidstid mer fleksibelt, for i dag er det egentlig læreravtalene og lesetidsbestemmelsene som gir det golvet som SV fjernet med leseplikten.

La oss diskutere det, la oss se på ulike modeller for det. Vi er ikke klar for å stemme på det over bordet i salen i dag, men vi er absolutt åpne for en diskusjon som sikrer akkurat det som vi er enige om, nemlig at lærerne skal ha tid til å se og følge opp hver enkelt elev.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kristin Vinje (H) [16:04:17]: :

«Dette er et sterkt forskningsbudsjett. Vi må se dette offensive forslaget til statsbudsjett som et viktig første steg for å gjennomføre langtidsplanen for forskning.»

Dette sa administrerende direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén, da statsbudsjettet ble lagt frem i oktober.

Etter forhandlingene i Stortinget med Venstre og Kristelig Folkeparti har forskningsbudsjettet blitt ytterligere styrket. Andelen av det totale budsjettet som går til forskning og utvikling – altså det som er investeringer i fremtidens arbeidsplasser – er den nest største siden 2000, bare i 2007 var dette tallet så vidt høyere. Vi har altså levert en solid økning i forskningsbudsjettet i de to budsjettene som vi har hatt ansvar for. Fra 2010 til 2013, de siste rød-grønne årene, var det en realvekst i FoU-budsjettene på 0,9 pst. Under Solberg-regjeringen har det hittil vært en realvekst på 5 pst. Det er tallenes klare tale.

Så kan man si at det ikke er noe poeng i seg selv å øke offentlige investeringer, men det er et viktig poeng å investere i kunnskap for å styrke norsk næringslivs konkurransekraft og løse store samfunnsutfordringer.

I Norge nyter vi godt av høye lønninger og en godt utbygget velferdsstat. Begge deler koster penger, og våre høye lønninger gjør at vi ikke kan konkurrere om å være billigst. Vi må jobbe smartere eller konkurrere om kvalitet. Våre velferdsordninger gjør oss avhengig av høy verdiskaping for at de skal være bærekraftige.

Regjeringen har høye ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon. Det sa vi i valgkampen, og det viser vi ikke bare i ord, men også i tall og i handling.

Budsjettet vi behandler i dag, er et offensivt budsjett for kunnskap. I budsjettet har vi lagt vekt på en utdanningspolitikk som skal gi muligheter for alle. Vi vet at en god utdanningspolitikk er god sosialpolitikk, god næringspolitikk og god integreringspolitikk.

I budsjettet er det en rød tråd, som tar utgangspunkt i å styrke kvaliteten i barnehagen, tidlig innsats, skole, høyere utdanning, forskning og næringsliv. Disse elementene er grunnleggende for vår evne til å skape verdier. Gjennom Lærerløftet investerer vi over 1 mrd. kr. på å gjøre gode lærere enda bedre. Siden Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen inntok regjeringskontorene, har vi tredoblet satsingen på videreutdanning av lærere. Det betyr 1 500 nye plasser, og 5 000 lærere kan ta videreutdanning fra høsten 2015. I budsjettforliket settes det også av 50 mill. kr til et nytt kompetanseløft for ikke-kvalifiserte lærere og 200 mill. kr til flere lærere på 1.–4. trinn.

Da den rød-grønne regjeringen leverte sitt avskjedsbudsjett, lovte de elleve måneders studiestøtte. Det var et hult løfte, for i årets budsjettforslag – fra f.eks. Arbeiderpartiet – ligger det ikke inne en tilsvarende satsing på studiestøtten. Studiestøtten sto rimelig stille i åtte år. Nå er studiestøtten løftet reelt, både i 2014 og i 2015. Sist det skjedde, var i 2002. I tillegg skal det bygges 2 000 nye studentboliger i 2015. Det er dobbelt så mange som det i snitt ble bygget under de rød-grønne. Det er kanskje derfor statsråd Torbjørn Røe Isaksen blir invitert på kakefest av studentene.

Samtidig med budsjettet la regjeringen frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Som en del av satsingen vil regjeringen i løpet av 2015 styrke noen av de viktigste innsatsfaktorene innen forskning og høyere utdanning med helt konkrete og målbare tiltak – trappe opp antall rekrutteringsstillinger med 500 nye, øke bevilgningen til infrastruktur med 400 mill. kr og øke bevilgningen til ordningen som stimulerer til deltakelse i EUs rammeprogram, med 400 mill. kr.

Noe av det som prioriteres i budsjettet, er satsingen på utvikling av verdensledende fagmiljøer. I budsjettforslaget for 2015 følger regjeringen opp med 100 mill. kr knyttet til rekruttering av toppforskere, et partnerskapsprogram for høyere utdannings- og forskningssamarbeid med prioriterte land utenfor EU og utvikling av utdannings- og forskningssamarbeid mellom Universitetet i Oslo, Simula og University of California, San Diego.

Dagen i går var en merkedag. I Oslo rådhus ble Nobels fredspris gitt til Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai. Samme dag i Stockholm ble nobelprisen i medisin tildelt Edvard og May-Britt Moser – den første norske nobelprisen i medisin. Begge disse begivenhetene er store på hver sin måte, og begge disse prisene viser hvor viktig det er med utdanning, og hva man kan oppnå gjennom fremragende forskning.

Budsjettet vi vedtar i dag, er et sterkt budsjett for fremtiden. Budsjettet legger til rette for at vi skal ha høy kvalitet i utdanningen, og for at vi skal stimulere forskere til å oppdage nye ting, kunne løse gåter innen f.eks. medisin, som vi tidligere ikke trodde var mulig. Vi opplever et taktskifte i kunnskapspolitikken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) [16:09:21]: Dersom det er et taktskifte for fagarbeidere og yrkesfag i dette budsjettet, er det i så fall et skifte til en lavere takt. Skal man finne regjeringas yrkesfagløft i dette budsjettet, må man lete med lupe – kanskje med mikroskop. Etter å ha lett ganske lenge, fant vi ut at regjeringa vil ha ett nytt tiltak for yrkesfag i 2015: 8 mill. kr til faglig nettverk. Men når man legger sammen påplussinger og reduksjoner i budsjettet, kommer man fram til et netto kutt på yrkesfagområdet.

Da vil jeg spørre representanten Vinje: Er egentlig et netto kutt til yrkesfag i 2015 et løft? Mener representanten Vinje virkelig at et løft er en riktig betegnelse på det som skjer på yrkesfagområdet i budsjettet for 2015?

Kristin Vinje (H) [16:10:10]: Da regjeringen tiltrådte i 2013, startet vi et yrkesfagløft. Det hadde ikke vært gjort på mange år med rød-grønn regjering. Vi økte lærlingtilskuddet to ganger på to år. Sist gang lærlingtilskuddet ble økt, var i 2009. Og med en økning i årets budsjett på 4 000 kr per kontrakt har vi økt lærlingtilskuddet med 7 500 kr siden vi tok over etter de rød-grønne.

I tilleggsproposisjonen for 2014 bevilget vi 114 mill. kr ekstra til fag- og yrkesopplæringen, og det ble lagt vekt på tiltak som bedrer vilkårene for bedrifter, og styrker kvaliteten på opplæringen.

Regjeringen har også store planer fremover. Vi skal gjøre en gjennomgang av tilbudsstrukturen i videregående opplæring, vi skal finne ut hvordan praksisbrev skal kunne tilbys i alle fylker og vi skal jobbe med en strategi som skal øke antallet lærlinger i staten.

Regjeringen har startet et yrkesfagløft, og det var – med respekt å melde – ikke mye satsing på yrkesfag under den rød-grønne regjeringen den siste tiden.

Iselin Nybø (V) [16:11:23]: I budsjettet vi vedtar i dag, er det satt av 80 mill. kr til en såkalt elitesatsing. Venstre er ikke imot at vi skal hente internasjonale toppforskere til våre universiteter – tvert imot synes vi det er ganske bra. Men det som bekymrer meg, er hvis det setter seg at det er de fem etablerte universitetene som det hele veien skal satses på, når det gjelder elitetenkningen. Vi har tre universiteter til, som ikke får ta del i denne elitesatsingen, og som gjennom det føler at de blir sett på som et B-lag. Disse universitetene har også sterke, gode, solide og internasjonale toppmiljøer – innenfor ulike miljøer – på hvert universitet.

Mitt spørsmål til representanten er: Er ikke representanten bekymret for at vi får et A-lag og et B-lag innenfor høyere utdanning når det er de fem etablerte det skal satses på, på denne måten?

Kristin Vinje (H) [16:12:24]: Det første jeg vil si til det spørsmålet, er at jeg er veldig fornøyd med at regjeringen tør og klarer å prioritere og satse for å stimulere flere elitemiljøer i Norge. Det trenger vi. De siste årene har vi hatt mange gode virkemidler som har bidratt til dette, som SFF-ordningen i Forskningsrådet og SFI, som konsentrerer seg om henholdsvis forskning og innovasjon i eminente miljøer.

Men vi må erkjenne at for å kunne henge med i den internasjonale konkurransen og for å kunne tiltrekke oss kompetent arbeidskraft, er det utrolig viktig at vi også spisser oss og er ledende internasjonalt. Det tror jeg vi ser et eksempel på gjennom årets nobelpris i medisin.

Men vi har også en gjennomgang av høyskoler og universiteter, hvor vi skal se på nettopp hvordan vi kan styrke alle universitetene og alle høyskolene i Norge. Vi ønsker å legge til rette for å styrke alle høyskolene og alle universitetene, slik at de skal få en hensiktsmessig fordeling av oppgaver. (Presidenten klubber.) Så har vi også styrket høyskolene i … (presidenten klubber igjen).

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:13:34]: Representanten Vinje har sjøl sagt at dette er et godt budsjett for forskning, og vi vet bl.a. at flere hundre millioner kroner går til kontingent for å delta i EUs Horizon 2020.

Alle tiltakene som representanten ramset opp i forbindelse med det som regjeringa kaller et yrkesfagløft, er ikke noe som denne regjeringa har funnet på sjøl. Det er noe som Stortinget vedtok i juni i 2013. Derfor er vi så ivrige etter å få høre hva de egentlig legger i dette yrkesfagløftet. Det er flott at de har økt lærlingtilskuddet, men 8 mill. kr er ikke akkurat rare summen.

Jeg har lyst til å spørre representanten: Hvordan mener representanten at 8 mill. kr til spesifikke tiltak kan defineres som et yrkesfagløft? Det vises bl.a. til en hospiteringsordning. Det er ordninger som den videregående skolen faktisk gjennomførte også for over 30 år siden.

Kristin Vinje (H) [16:14:42]: Vi vet ikke mye om fremtiden, men vi vet at vi kommer til å trenge mange fagarbeidere, og det er representanten Tingelstad Wøien og jeg helt enige om.

Jeg er kjent med at de fire partiene som nå samarbeider i Stortinget, jobbet veldig intenst med å styrke tiltak for yrkesfagene da de var i opposisjon, og nå har vi begynt den opptrappingen som vi mener er nødvendig for å styrke yrkesfagene. Som jeg har sagt: Vi startet et yrkesfagløft med 114 mill. kr ekstra i 2014. Vi har økt ytterligere i budsjettet for 2015, og vi har planer for å styrke dette ytterligere. Derfor ser jeg frem til at vi sammen kan identifisere hva det er behov for. Jeg har f.eks. sagt at vi skal gå gjennom tilbudsstrukturen i videregående opplæring. Vi har sendt på høring en ny forskrift til faget Prosjekt for fordypning, hvor målet er at alle elevene skal tilbringe mer tid i bedrift.

Vi har styrket tilskudd til bedrifter, og vi har økt lærlingtilskuddet, så vi er i gang.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:15:52]: Høgre sitt ideal er «draumelæraren», og for draumelærarane er ikkje klassestorleik viktig. Dei er så gode at elevane kan vere mange. I år etter år har Høgre kategorisk avvist forslag om å ha fleire lærarar og mindre klassestorleik. Så kom budsjettavtalen, og det blir auka lærartettleik på dei lågaste trinna. I ein rapport frå det amerikanske National Education Policy Center blei det nyleg konkludert med at «Class size matters, and it matters a lot.» Særleg barn frå låginntektsfamiliar og barn med minoritetsbakgrunn har stort utbytte av auka lærartettleik. Det same seier Utdanningsforbundet. Dei krev også ei ressursnorm i skulen. Erfaringa frå golvet er at fleire lærarar aukar læringsutbyttet.

Med den budsjettavtalen som regjeringspartia no har med Kristeleg Folkeparti og Venstre, etter Kristeleg Folkeparti sitt gode arbeid, har Høgre no snudd og blitt einige med SV i at klassestorleik har stor betyding?

Kristin Vinje (H) [16:16:57]: Høyres hovedprioritet når det gjelder skolen, er å få enda bedre lærere. Vi har satset hardt og målrettet på å styrke lærernes kompetanse. Vi skal også lage en ny lærerutdanning, nettopp for å skape lærere som i fremtiden har større faglig dybde, og som dermed vil kunne gi elevene enda bedre undervisning. Det er mulig at representanten Knag Fylkesnes har funnet en forskningsrapport som sier at «size matters», men når en går gjennom alle de faktorene som påvirker elevenes læring, er ikke klassestørrelsen det viktigste. Det aller, aller viktigste er en god lærer.

Det er selvfølgelig fint at vi skal styrke oppmerksomheten rundt de yngre elevene – det skal vi gjøre – men når det gjelder spørsmålet om en generell norm på klassestørrelsen, har ikke jeg noen kjennskap til at vi har snudd.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bente Thorsen (FrP) [16:18:02]: Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om budsjettet. Jeg vil rette en spesiell takk til Kristelig Folkeparti og Venstre, som gjennom budsjettforliket her på Stortinget har vært med på å styrke utdannings- og forskningsbudsjettet ytterligere.

Et av regjeringens hovedprosjekter er å videreutvikle kunnskapssamfunnet, dette fordi kunnskap gir framtidsmuligheter for den enkelte, uansett bakgrunn, og danner grunnlaget for sosial mobilitet i samfunnet. Kunnskap er avgjørende for å styrke norsk konkurransekraft og for å bygge landet for framtiden. Dette budsjettet følger opp regjeringens ambisjoner gjennom en historisk satsing på skolen, utdanningsinstitusjonene, studentene og forskningsmiljøene.

Ingenting betyr mer for elevenes læring enn lærerens kompetanse og evne til å lære bort. Fremskrittspartiet er glad for at regjeringen fortsetter den store satsingen på videreutdanning av lærerne. Satsingen sikrer at totalt 5 050 lærere og 500 skoleledere får tilbud om videreutdanning innen strategien Kompetanse for kvalitet fra høsten 2015. Jeg er trygg på at den satsingen vil gi målbare resultater.

Det arbeider i dag mange lærere i den norske skolen som ikke har kompetanse til å undervise i det faget de underviser i. Fremskrittspartiet er derfor positiv til at det i budsjettforliket ble bevilget 50 mill. kr til et kompetanseløft for ufaglærte med jobb i skolen. Vi ser på dette som et godt tiltak for at flere kan kvalifisere seg til yrket.

Tidlig innsats er et av de viktigste tiltakene for at flere skal lykkes i skolen. For å ivareta tidlig innsats ble det i budsjettforliket satt av 200 mill. kr til å styrke lærertettheten i 1.–4. klasse fra høsten 2015. Det er en forutsetning at stillingene skal besettes av lærere med formell kompetanse. Fremskrittspartiet forventer at dette vil forsterke trykket på tidlig innsats og individuell tilpasning.

Internasjonale undersøkelser viser at norske elever presterer under eller om lag på gjennomsnittet for OECD i både matematikk og naturfag. Matematikk er det faget flest elever får karakter 1 og 2 i på ungdomsskolen, og som flest elever stryker i på videregående skole. Dette tyder på at vi har et realfagsproblem i skolen. Gode realfagskunnskaper har bidratt til at Norge bl.a. er verdensledende innen maritim sektor, olje og gass.

Fremskrittspartiet mener at behovet for realfagskunnskaper vil være av vital betydning for det som vi også skal leve av i framtiden. Fremskrittspartiet er positiv til at regjeringen er på gang med en ny realfagsstrategi i 2015. Strategien innebærer bl.a. oppretting av realfagskommuner og har til hensikt å stimulere kommuner til å ta helhetlig ansvar for å forbedre realfagskunnskapene til barn og unge. Ekspertgruppen for realfag som departementet opprettet, har nå levert sin rapport og kommet med en mengde konkrete forslag til hvordan elevene skal bli bedre i matematikk og naturfag.

Samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre viderefører regjeringens satsing på Yrkesfagløftet, som ble startet i 2014. Avtalen gjør at lærlingtilskuddet økes til 7 500 kr totalt per lærekontrakt. Før Fremskrittspartiet tiltrådte regjeringskontorene, hadde dette tilskuddet stått på stedet hvil i fem år.

SSB-prognoser viser at vi vil mangle ca. 134 000 fagarbeidere i 2030. Regjeringens yrkesfagløft, som startet i 2014, innebar styrking av praksisbrevordningen, vekslingsmodellen, hospiteringsordningen for lærerne, tilskudd til nye lærebedrifter og yrkesretting av fellesfag. Disse tilbudene videreføres neste år. I tillegg videreføres ordningen med at yrkesfaglærere kan hospitere i bedrift, og at folk fra yrkeslivet kan hospitere i skolen. Det er bevilget 8 mill. kr til kompetanseheving for yrkesfaglærere i budsjettet for 2015. Dette er en ny og viktig satsing.

For at elevene på videregående yrkesfag skal få fullføre sin utdanning i bedrift, er det behov for langt flere læreplasser. Den foreslåtte økningen i lærlingtilskuddet vil forhåpentligvis gi flere plasser, men Fremskrittspartiet er opptatt av å minne om at statsråden nøye må følge opp den inngåtte samfunnskontrakten slik at forpliktelsen til å øke antall læreplasser blir innfridd. Jeg må også legge til at Fremskrittspartiet har forventninger om en enda større satsing på Yrkesfagløftet neste år.

Mennesker er Norges viktigste ressurs, og den menneskelige kapitalen utgjør ca. 80 pst. av nasjonalformuen. Av ulike grunner må mange skifte yrke, innholdet i etablerte yrker endres, og stadig utvikling av nye arbeidsmetoder krever at mange må tilegne seg nye ferdigheter i voksen alder.

Fremskrittspartiet mener at det er stort behov for gode og oversiktlige utdanningstilbud til voksne. Derfor er Fremskrittspartiet svært positiv til at regjeringen har satt i gang en rekke tiltak som vil styrke voksnes læring, bl.a. ved å utarbeide en rettleder for realkompetansevurdering ved opptak til fagskoler og til realkompetansevurdering for fritak til høyere utdanning. Den har satt i gang lokale tilbud om etterutdanning for lærere og andre som underviser i voksenopplæringen. Det foreslås å utvikle et kartleggingsverktøy som har til hensikt å øke voksnes deltaking i og gjennomføring av opplæring, og å gjøre opplæringstilbyderne i stand til å gi bedre tilpasset og tilrettelagt opplæring. Det skal også utvikles et helhetlig system for karriereveiledning for voksne.

Regjeringen legger med dette budsjettet fram en sterkere satsing på høyere utdanning og på studentvelferd enn i noe tidligere statsbudsjett. Regjeringen øker studiefinansieringen med 3,1 pst., noe som er godt over forventet prisvekst. I budsjettforliket legger vi opp til bygging av 2 000 hybelenheter i 2015. Det er så mye som en dobling sammenlignet med de rød-grønnes siste budsjett. Videre blir frikortgrensen økt fra 40 000 til 50 000 kr, noe som kommer våre studenter til gode. Alt i alt legger regjeringens budsjett opp til at studentene kan bruke mer tid på studiene. Fremskrittspartiet mener det er samfunnsøkonomisk klokt.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la sammen med budsjettet fram Meld. St. 7 for 2014–2015, Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024. Planen inneholder en rekke store og forpliktende opptrappinger over tid, men startskuddet går allerede i 2015. Regjeringen bevilger 100 mill. kr til å utvikle flere verdensledende fagmiljøer. EU er vår største forskningspartner, og vi har i dag verdens største forskningssamarbeid gjennom Horisont 2020. Det er viktig for Norge å delta i de store forskningssamarbeidene, bl.a. for å få tilgang til sterke fagmiljøer og kontakt med verdensledende forskere. I dag klarer vi ikke å tilbakeføre en tilfredsstillende andel av midlene vi bidrar med inn i prosjektet. Derfor er jeg fornøyd med at regjeringen bevilger 115 mill. kr til stimuleringsordninger, deriblant gjennom STIM-EU, for å legge til rette for større deltagelse i Horisont 2020.

Budsjettforliket, som regjeringspartiene har inngått med Kristelig Folkeparti og Venstre, viderefører de viktigste satsingene i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015, og trygger dermed vekst og verdiskaping i hele landet. Budsjettforliket resulterte bl.a. i 100 nye rekrutteringsstillinger utover regjeringens forslag til statsbudsjett. Dette gir sektoren nærmere 150 nye rekrutteringsstillinger neste år. Fremskrittspartiet er godt fornøyd med at det blir lagt til rette for økt forskningsinnsats ved norske utdanningsinstitusjoner.

Regjeringens kunnskapssatsing er viktig for å gi alle muligheter til aktiv deltagelse i samfunnet, men også for å styrke vår konkurransekraft. Konkurransen om kunnskapen er global, og vi konkurrerer i realiteten mot alle andre verdens land. Norge kan aldri konkurrere mot lavkostland på pris, men vi kan konkurrere på smarte løsninger og god kvalitet.

Ifølge NIFU har offentlige bevilgninger til forskning aldri tidligere utgjort en høyere andel av bruttonasjonalproduktet. Dette budsjettet viser med all tydelighet at regjeringen og stortingsflertallet prioriterer å satse på utdanning og forskning. Det gleder Fremskrittspartiet, og det ruster landet for framtiden.

Tro, religion og livssyn spiller en viktig rolle i det norske samfunnet, både for fellesskapet og for enkeltmennesker, og Den norske kirke står sterkt i befolkningen. Fremskrittspartiet ser fram til at Den norske kirke skal bli et eget rettssubjekt og på lik linje med andre trossamfunn få være herre i eget hus.

Kirkebyggene våre er blant de viktigste historiske bygningene Norge har, og for Fremskrittspartiet er det av stor betydning at disse sikres og ivaretas på en best mulig måte. Fremskrittspartiet er derfor glad for at regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre styrket bevilgningen til sikring av kirkebygg med 2 mill. kr og ga 1 mill. kr til videreføring av rentekompensasjonsordningen til kirkebygg. Dette gir en låneramme på 500 mill. kr.

Fremskrittspartiet er også glad for at regjeringen følger opp punktet i regjeringsplattformen som viser til at «Regjeringen vil bidra til et nasjonalt løft i sikringsarbeidet av fredede og verneverdige kirker».

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Christian Tynning Bjørnø (A) [16:28:03]: I det borgerlig styrte Stavanger, som er i representanten Thorsens hjemfylke, bruker man allerede i dag mindre enn landsgjennomsnittet på skole. Likevel ligger skolekuttene i Stavanger an til å bli ca. 34 mill. kr i forslaget til budsjett som skal vedtas nå før jul. Dette er bare ett eksempel på en tendens som man ser i hele Kommune-Norge. Er representanten Thorsen tilfreds med at regjeringens kommuneopplegg tvinger lokalpolitikere i hele landet, også i hennes eget hjemfylke, til å kutte mange titalls millioner i skoledrift?

Bente Thorsen (FrP) [16:28:44]: Faktum er at Stavanger kommune fikk mer med denne regjeringens budsjett enn hva de fikk med de rød-grønnes budsjett. I tillegg har Rogaland fylke fått adskillig flere millioner med denne regjeringens budsjett. På toppen av det hele er det et faktum når det gjelder kommunetilskudd, at de samlede inntektene, som veksten gir, er på 7,8 mrd. kr., og av dette er 4,7 mrd. kr frie inntekter. Det tilsvarer 1,5 pst., noe som er på nivå med veksten senere år. Faktum er at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen sikrer et større handlingsrom for kommunene i forhold til de senere år, fordi demografikostnadene anslås å være lavere. Men det som forbauser mer, er at Arbeiderpartiet, som har 10 mrd. kr mer å bruke, ikke bruker mer penger på skole-, utdannings- og forskningsbudsjettet enn de gjør. Det er de som har det desidert laveste budsjettet.

Anders Tyvand (KrF) [16:30:02]: Mobbing er et tema som har opptatt mange denne høsten, bl.a. fordi både elever og foreldre har stått fram og fortalt sine sterke historier i mediene. Vi har undersøkelser som viser at 17 000 barn opplever å bli mobbet. Vi har andre undersøkelser som viser at tallet kanskje er betydelig høyere enn det.

Så har både kunnskapsministeren og statsministeren markert seg på en positiv måte i denne saken, og det er jeg veldig glad for. Men hva tenker Fremskrittspartiet er de viktigste tiltakene og virkemidlene vi må se på i kampen mot mobbing og i arbeidet for et trygt og godt læringsmiljø i skolen?

Bente Thorsen (FrP) [16:30:51]: Jeg vil takke for spørsmålet. At tusenvis av elever blir mobbet i skolen, er helt uakseptabelt i Fremskrittspartiets øyne. Mobbing har store konsekvenser og kan i verste fall ødelegge livet til mange skoleelever. I enkelte tilfeller får det også fatale følger, med dødelig utfall. Fremskrittspartiet mener at mobbing og ufin oppførsel kontinuerlig skal følges opp og slås ned på av alle voksne i skolen. Skole-Norge må ta på alvor opplæringsloven § 9a-3, der det helt tydelig framgår at skolene skal jobbe aktivt og systematisk for å fremme et godt skolemiljø. Skoleeiere, skoleledelse og skolens ansatte bør ansvarliggjøres mye tydeligere når det gjelder mobbearbeid, og Fremskrittspartiet mener at det er mobberne som skal bytte skole i mobbesaker. I dag finnes det også et utall anti-mobbeprogrammer. Vi vet i langt mindre grad hva som virker, og derfor er vi glad for at kunnskapsministeren vår vil ha en gjennomgang og se hva som virker.

Presidenten: Neste taler er representante Anne Tingelstad Wøien.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:32:02]: Jeg er vel representant og ikke representante, men sånn kan det gå!

Som representanten Thorsen sjøl sa, har verken budsjettforslaget fra regjeringa eller forliket bidratt til noe yrkesfagløft. Det er, som representanten understreket, en videreføring fra i fjor, og jeg deler representantens forventninger om at de vedtakene som representanten Thorsen sjøl var med på for halvannet år siden, skal bli realisert. Representanten Vinje dro tidligere her opp både praksisbrev, gjennomgang av studieprogram, vekslingsmodell, yrkesretting av fellesfag og hospitering osv., og det er faktisk de vedtakene som representanten Thorsen sjøl var med på å vedta. Jeg lurer på om representanten er tilfreds med at det såkalte yrkesfagløftet er brutt og redusert til utdanning av lærere og en økning i lærlingtilskuddet.

Bente Thorsen (FrP) [16:33:01]: Denne representanten er faktisk fornøyd så langt med yrkesfagløftet til regjeringen. Bakgrunnen for det er at det utføres mange ulike oppgaver som er i tråd med det som representanten Tingelstad Wøien og jeg selv var med og vedtok. Men ting tar som kjent tid, og nå jobbes det altså i regjeringen med en gjennomgang av tilbudet og strukturen i videregående opplæring for å sikre ungdom en fagutdanning som er etterspurt i arbeidslivet. Vi jobber med å finne ut hvordan – ikke om – praksisbrev skal kunne tilbys i alle fylker til ungdom som står i fare for å falle ut av videregående opplæring, og det er sendt på høring ny forskrift til et prosjekt for fagfordypning. I tillegg er det satt ned et utvalg som går gjennom de ulike teoretiske fagene for å gjøre dem mer praksisrettet.

Iselin Nybø (V) [16:34:11]: Det såkalte lærerløftet er noe jeg vil kalle et borgerlig prosjekt. Men så langt har regjeringen først og fremst hatt fokus på det som går på videre- og etterutdanning, og da mest på realfag. Det er viktig og vel og bra, men for Venstre er det viktig at vi tenker enda bredere og enda videre når vi snakker om det å løfte lærere. Det er viktig for oss at vi ikke bare har videre- og etterutdanning i matte, men at vi også har det i engelsk og i andre fag, det er viktig for oss at vi får andre yrkesgrupper inn i skolen, og det er viktig at vi gjør noe med de såkalt ikke-kvalifiserte, som jeg vet at det er tusenvis av som underviser i norsk skole i dag. Det jeg gjerne vil spørre representanten Thorsen om, er: Hva vil regjeringspartiene gjøre for at vi skal få flere lærere inn i skolen, for at vi skal få beholde de lærerne som er i skolen, og for å løfte de såkalt ikke-kvalifiserte lærerne? Og er ikke representanten veldig glad for de 50 mill. kr Venstre og Kristelig Folkeparti fikk inn i forliket helt på slutten?

Bente Thorsen (FrP) [16:35:16]: Takk for et godt og viktig spørsmål. Fremskrittspartiet og regjeringen er på lik linje med Venstre veldig opptatt av å legge til rette for at vi skal ha mange nok og godt nok kvalifiserte lærere i skolen. Vi vet også at det i dag er mange som har utdanning innen humanistiske fag, samfunnsfag og realfag, og at disse kun mangler praktisk-pedagogisk utdanning for å bli kvalifiserte som lærere. Jeg vet også at departementet har hatt en gjennomgang av PPU, og jeg forventer faktisk at det vil komme endringer som legger til rette for en god praksisrelatert PPU. som stimulerer til at man kan bygge på med en praktisk-pedagogisk utdanning for så å bli kvalifisert lærer. I tillegg vet vi at det er mange med lærerutdanning som ikke arbeider i skolen. Fjerning av tidstyver og det at det nå legges til rette for at lærerne får flere karrieremuligheter i skolen, vil jeg også håpe er med på å få flere inn i skolen, og at de blir værende i skolen. Jeg er glad for de 50 mill. kr som kom, og forventer at de også vil medføre at vi får flere kvalifiserte lærere.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Anders Tyvand (KrF) [16:36:43]: Hvordan skal vi løse klimautfordringene? Hvordan skal vi klare å utjevne sosiale forskjeller i samfunnet vårt? Hvordan skal Norge klare seg når oljen tar slutt? Hvordan skal vi klare å verne om demokratiet vårt? Hvordan skal vi klare å bygge respekt og forståelse mellom mennesker på tvers av religioner og kulturer? Dette er bare noen av politikkens store spørsmål og utfordringer. De har alle det til felles at svaret peker på skole og utdanning.

Vi vet at en god skole og et godt utdanningssystem er helt avgjørende for framtiden vår. Derfor er det å være skole- og utdanningspolitiker både et stort ansvar og samtidig et stort privilegium. Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi skal ha en skole som er god for alle, der barn utvikler seg faglig, både som mennesker, og som medmennesker. Vi er opptatt av at alle skal ha lik rett til utdanning, og av at vi skal ha et utdanningssystem og en forskningsvirksomhet i landet vårt som legger til rette for verdiskaping og en god samfunnsutvikling.

Neste års kunnskapsbudsjett blir et godt budsjett. Jeg registrerer at Kristelig Folkeparti og Venstre har fått ros for resultatet i budsjettforliket både fra regjeringspartiene og fra opposisjonen. Det er veldig hyggelig. Mens regjeringspartiene sier at et godt budsjett ble enda bedre, får vi ros fra opposisjonen for at vi har klart å stoppe noen kutt som de synes var uheldige. Jeg vil gjerne gi litt rett til begge sider.

Det var mye som var bra i budsjettforslaget fra regjeringen. Jeg synes Solberg-regjeringen så langt har levert godt på løftet sitt om å satse på skole og utdanning. Vi ser en tydelig satsing på forskning, vi ser en styrking av UH-sektoren, og vi ser en tydelig satsing på læreren. Samtidig var det flere ting i budsjettet som det var umulig for Kristelig Folkeparti å akseptere. Vi kunne ikke si ja til å kutte i folkehøgskolene, i studieforbundene og i de frivillige organisasjonene. Folkehøgskolen er en viktig del av utdanningssystemet vårt, og vi vet at for noen blir året på folkehøgskole et av de aller viktigste årene i livet. Vi vet at den kompetanseutviklingen som foregår i studieforbundene og i de frivillige organisasjonene, er utrolig viktig for mange mennesker og for mange lokalsamfunn, og at de bidrar med alt fra nødvendig opplæring av funksjonshemmede til å ivareta gamle håndverkstradisjoner. Kunnskap og kompetanse er mer enn det som kan måles i studiepoeng. Derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti å få stoppet disse kuttene.

Vi fikk også vernet gratisprinsippet i høyere utdanning. Det blir ikke innført studieavgift for internasjonale studenter. Dette sa stortingsflertallet nei til i fjor, og nå ligger det an til at et enstemmig storting sier nei til å rokke ved gratisprinsippet. Det er jeg glad for – dette er en viktig sak for Kristelig Folkeparti.

Men når jeg sier meg enig i at budsjettet ble enda bedre etter forliket, handler ikke det bare om de kuttene som vi klarte å stoppe. Det handler like mye om de satsingene, de nye satsingene, som vi også fant rom for. Vi fikk på plass flere stipendiatstillinger til universiteter og høgskoler. Vi fikk til en økning i lærlingtilskuddet, slik at det blir litt mer interessant for flere bedrifter å ansette lærlinger. Vi vet at en av de store utfordringene i samfunnet vårt, er at vi står overfor en mangel på fagarbeidere. SSB har anslått at vi trenger 160 000 nye fagarbeidere innen 2030, så det er en utfordring som vi må ta på alvor.

Vi fikk ikke minst på plass en satsing på tidlig innsats i skolen, gjennom økt lærertetthet på de laveste klassetrinnene. Jeg tror dette er et viktig og riktig grep for å løse mange av de store utfordringene vi har i skolen. En av de største utfordringene er at altfor mange barn faller av lasset allerede i løpet av de første skoleårene. Jeg tror det er riktig å se dette i sammenheng med at lærerne i dag har mindre tid til hver enkelt elev enn for noen år siden. Det handler om at lærerne har flere oppgaver enn tidligere, men det handler også om at lærerne har ansvar for flere elever enn tidligere. Klassene har blitt større, det er flere elever på hver lærer. Parallelt med den utviklingen ser vi at behovet for spesialundervisning har økt. Vi må bruke store ressurser på å tette kunnskapshull senere i skoleløpet. Vi må bruke store ressurser på å hanke inn igjen de elevene som falt av lasset i første og andre klasse.

Jeg tror det er mange av dem som i dag mottar spesialundervisning, som kunne hatt utbytte av den ordinære undervisningen, dersom lærerne hadde hatt litt mer tid til dem. Dette handler ikke om at lærerne ikke er kompetente nok eller at lærerne ikke har lang nok utdannelse. Dette handler om rammene rundt lærernes arbeidshverdag, og det handler om at lærerne har ansvar for litt for mange elever hver, for når man får ansvar for flere elever, er det klart at da blir det vanskeligere å tilpasse undervisningen etter den enkelte elevens behov. Vi vet at elevene er svært forskjellige. En lærer sa til meg en gang at klassen hennes er som en sol som stråler i alle retninger. Det er et veldig fint bilde på ulikhetene blant elevene, men det er klart at det også gir læreren noen utfordringer. Noen barn kommer inn skoleporten til første skoledag og kan allerede lese. Andre trenger lang tid og mye tettere oppfølging for å klare å knekke lesekoden. Noen kommer inn og er topp motiverte fra første dag, andre synes det er litt mer utfordrende alltid å sitte pent på stubben sin når skoleklokka slår.

Men alle disse elevene har krav på tilpasset opplæring. Dette vil det bli lettere for læreren å lykkes med når de får ansvar for færre elever, eller de kan være to lærere til stede i klasserommet. Derfor er jeg glad for at vi fikk på plass en satsing på tidlig innsats i skolen gjennom økt lærertetthet på de laveste klassetrinnene. Det vi har fått på plass nå, er ikke nok, men det er en svært god og viktig begynnelse, som jeg er motivert for å jobbe for å trappe opp seinere.

Så vil jeg si lite grann om kirkebudsjettet. Som en følge av stat–kirke-forliket i Stortinget, skal Kirken overta arbeidsgiveransvaret for kirkelig ansatte og samtidig overta en rekke forvaltningsoppgaver fra staten. Innen 2017 må Kirken være i stand til å overta disse oppgavene på en god måte. Det kommer til å kreve nye systemer. Det kommer til å kreve en opprustning av organisasjonen. Dette er en omstillingsprosess som både er krevende og koster penger. Jeg er derfor svært tilfreds med at Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene kom til enighet om å bevilge 16 mill. kr i omstillingsmidler til Kirken. Det er viktig, ikke minst med tanke på tryggheten til de arbeidstakerne som nå skal flyttes ut fra staten og over til det som blir et eget rettssubjekt i 2017.

Så vil jeg til slutt få takke komiteens medlemmer for et godt samarbeid og en konstruktiv dialog rundt neste års budsjett. Jeg ser fram til fortsettelsen, for etter nyttår skal vi ta fatt på store og viktige saker, som langtidsplan for forskning, struktur og kvalitet i høyere utdanning. Jeg håper at vi også får en sak til Stortinget om læringsmiljø og kampen mot mobbing, etter at Djupedal-utvalget legger fram sin rapport. Det er uakseptabelt at så mange barn opplever å bli mobbet og trakassert på skolen. For noen betyr dette en ødelagt barndom. Vi har alle et ansvar for å stoppe mobbingen, både vi som er politikere, og vi som er foreldre, skoleeiere, skoleledere og lærere. I høst har vi sett et enormt engasjement i befolkningen rundt denne saken i samfunnet vårt. Jeg håper at dette engasjementet kan holdes oppe også her i stortingssalen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [16:45:52]: Representanten Anders Tyvand beskrev nettopp, på en god måte, hvordan dagens lærere opplever hverdagen sin og hvorfor det er viktig med flere ansatte inn i skolen, særlig på småskoletrinnet. Samtidig er det slik at mange rådmenn akkurat nå, eller nylig, har lagt fram kutt i skolen, som mange kommunestyrer skal forholde seg til ved å vedta eller avvise, men at det blir skolekutt må man nok regne med i en del kommuner.

Mitt spørsmål handler om de nye stillingene som Kristelig Folkeparti var med på å få inn i budsjettforliket: Hva om de nye stillingene fra dette forliket ikke vil føre til økt lærertetthet fordi kommunene kutter stillinger? Er vi ikke da like langt?

Anders Tyvand (KrF) [16:46:42]: Takk for spørsmålet. Vi jobber nå med å finne en fornuftig innretning på denne bevilgningen, sånn at vi kan sørge for at disse pengene blir brukt på en fornuftig måte og i tråd med intensjonen. Det er Kristelig Folkepartis intensjon, på litt lengre sikt, å få til en nasjonal norm for lærertetthet, sånn at kommunene ikke kan bruke skolen som salderingspost. Da må det selvsagt også følge med penger fra staten, og det er vi villige til å prioritere i budsjettbehandlingene i årene som kommer.

Denne saken ligger nå til behandling i Stortinget, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, og jeg er svært spent på behandlingen der.

Bente Thorsen (FrP) [16:47:44]: Norge bruker store ressurser på utdanning sammenlignet med andre land. Ifølge internasjonale undersøkelser er vi blant de landene som har høyest lærertetthet. Likevel ligger vi kun midt på treet når det gjelder resultater i skolen. Det finnes heller ikke noen entydige forskningsresultat som viser at høyere lærertetthet gir bedre læringsresultater for elevene.

For Fremskrittspartiet er det viktigste å sette inn ekstra lærerressurser der det er behov for det, i tillegg til tidlig innsats. Spørsmålet blir da: Hva slags forskning begrunner Kristelig Folkeparti sin satsing på økt lærertetthet i?

Anders Tyvand (KrF) [16:48:28]: Vi bygger det på ulik forskning, både fra Norge og fra utandet. Jeg kan f.eks. nevne OECD-rapporten som kom i høst, som peker på at klassestørrelse har betydning, spesielt for de svakeste elevene som nettopp er de som faller av lasset i 1. og 2. klasse, og som vi er opptatt av å ta vare på.

Så er det riktig at Norge bruker mye ressurser på lærere og at vi har en relativt høy lærertetthet, sammenlignet med flere andre OECD-land. Dette skyldes to ting: Det ene er at vi har få spesialskoler, så vi har alle elevene inne i den samme skolen. Da har vi mye spesialundervisning som må påvirke denne statistikken. I tillegg har vi fremdeles mange små skoler i Norge, noe som er med på å trekke dette snittet opp. Men realiteten er at klassestørrelsene gjennom de siste 15 årene har blitt stadig større, og stadig flere går i store klasser. Vi ser samtidig at stadig flere har behov for spesialundervisning.

Iselin Nybø (V) [16:49:36]: I likhet med flere andre vil jeg også spørre litt om den økte lærertettheten i 1.–4. klasse. Nå er ikke Venstre uenig i at vi må ha flere lærere i skolen, og vi ønsker også å satse på videre- og etterutdanning. Men så har vi kanskje vært litt uenige om hva som bør komme først. Vi har hatt vårt fokus først og fremst på å styrke de lærerne vi allerede har i skolen i dag, både de som er lærere og – ikke minst – de såkalt ikke-kvalifiserte som jobber i skolen i dag, de som ikke i utgangspunktet er kvalifisert til å utdanne på de trinnene og i de fagene de underviser i.

Det som bekymrer oss litt med den innsatsen vi nå skal sette inn i 1.–4. klasse, er at vi får en reform for å få flere ufaglærte inn i skolen. Det er ikke noe Venstre ønsker. Hvordan ser Kristelig Folkeparti for seg at vi skal klare å fylle opp disse stillingene med lærere, og at vi ikke ender opp med en storstilt reform for å få ufaglærte inn i skolen?

Anders Tyvand (KrF) [16:50:36]: Dette er ikke en reform for å få flere ufaglærte inn i skolen.

Jeg har forståelse for at dette spørsmålet kommer, fordi det vi tar til orde for, er å ansette flere lærere i skolen, samtidig som SSB peker på at vi faktisk står foran en lærermangel. Det vi kommer til å trenge for å fullfinansiere vår satsing og oppfylle den 100 pst., er rundt 1 500 nye årsverk. Så vet vi at vi har rundt 40 000 utdannede lærere i andre yrker i samfunnet vårt som har forlatt skolen og forlatt læreryrket. En av de aller viktigste grunnene til at de har valgt å forlate skolen, er nettopp at de opplever at de har for liten tid til hver elev. Når vi gir lærerne mer tid til hver elev, vil vi gjøre læreryrket mer attraktivt, vi vil kanskje klare å stoppe lekkasjen fra skolen og ut i andre yrker, vi vil få flere til å velge å bli lærere, og vi vil også kanskje lykkes med å få noen av dem som nå er i andre yrker, tilbake til skolen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:51:48]: Eg kjem ikkje til å stille Kristeleg Folkeparti spørsmål om lærartettheit. Her er vi veldig på linje, det er nyanseforskjellar som er heilt uvesentlege i denne diskusjonen.

Det eg kjem til å stille spørsmål om, handlar om forsking. No nyleg var det ein næringsdebatt i denne salen, og alle snakka om at no treng ein å omstille seg og ruste seg for framtida og få fleire bein å stå på osv. – dei frasane der. Dette må jo også få betydning for forsking og kva vi forskar på. Dersom det er ein ting som betyr mykje for kva type framtid vi skal ha, er det kva type område vi faktisk forskar på.

I den innstillinga som vi no behandlar, har SV ein merknad som vi står aleine om, der vi ønskjer å flytte pengar frå oljeforsking og over til ny fornybar og dei banebrytande forskingsområda. Vi står dessverre aleine om å vri innsatsen frå petroretta forsking til ei meir fornybar løysing. Kva meiner Kristeleg Folkeparti om det?

Anders Tyvand (KrF) [16:52:51]: Petroleumsnæringen er fremdeles Norges viktigste næring. Jeg mener at det er viktig å opprettholde forskningen også på dette feltet, både for å klare å utnytte ressursene bedre og for å klare å utvinne olje og gass på en mer miljøvennlig måte.

Jeg er helt enig i at vi også må forberede oss på en ny tid, der oljenæringen må bli mindre viktig for samfunnet vårt enn det den er i dag, og dette må selvsagt også gjenspeiles i forskningen. Jeg tror at mye av den kompetansen vi i dag har i oljenæringen, kan vi også dra nytte av inn i et grønt skifte i framtiden.

Så skal komiteen snart behandle langtidsplanen for forskning. Der er klima og miljø og miljøvennlig energi et av satsingsområdene som trekkes fram. Det synes jeg er veldig positivt.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:54:18]: En av favorittfortellingene til ungene mine var Prøysens fortelling om Snekker Andersen. Snekkeren kolliderer med julenissen når han skal ut og ta på seg julenissedrakta, og med ett har han fått jobben med å overraske nisseungene på julekvelden. Men han lurer på hva han skal kle seg ut som, ettersom de jo er vant med nisser. Du trenger ikke kle deg ut, sier nissen, for ungene mine ser nisser hele året, men en ordentlig snekker har de aldri sett.

Det er viktig at noen hver av oss ikke havner i en situasjon der vi blir nisser som ikke vet hvordan en snekker ser ut. Jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare for det, men Prøysen var en av de fremste til å skildre livet til vanlige arbeidsfolk og dem som trodde de var bedre enn andre.

I dag har alle rett til skolegang, og det har langt på veg skjedd en utjamning mellom dem som har, og dem som ikke har. Men etter at vi fikk den blå-blå regjeringa, har det skjedd flere endringer som kanskje noe ubemerket er med på å føre oss som samfunn i feil retning når det gjelder utjamning, både sosialt og geografisk. Jeg registrerer at regjeringa mener de tar et løft for yrkesfagene, og siden de praktiske fagenes stilling har vært en av de viktigste sakene for Senterpartiet, var det derfor med spenning jeg kastet meg over budsjettproposisjonen, for deretter å bli skuffet over at jeg ikke fant noe særlig om yrkesfagene der, for med massiv markedsføring av det såkalte yrkesfagløftet hadde jeg ikke trodd jeg skulle bli skuffet, for regjeringa leverte da vitterlig på løftet om skattelette.

Skuffelsen opplevdes nok som dobbel fordi det nok en gang ble klart for meg at nasjonale skolemyndigheter er flinke til å prate om yrkesfag, men de er dårlige til å følge opp. Jeg er utålmodig, og jeg er irritert på vegne av alle elever som ikke får vist sitt potensial. Jeg er glad for at regjeringa følger opp samfunnskontraktene, der den forrige regjeringa fikk partene i arbeidslivet til å forplikte seg til å samarbeide om flere læreplasser. Jeg er glad for en økning i lærlingtilskuddet. Dette er også i tråd med Senterpartiets alternative budsjettforslag. Jeg kan melde at Oppland fylkeskommune alt har oppfylt målsettinga om å øke antallet læreplasser med 20 pst. allerede ett år før tida. Det er et eksempel til etterfølgelse, men fortsatt er det elever som venter på læreplass. Å skaffe læreplasser er et kontinuerlig arbeid og må følges tett opp fra nasjonale, regionale og lokale myndigheter.

I dagens debatt, i replikkordskifter og fra flere andre debattanter i salen er det vist til en rekke små summer som ble lagt på toppen av finansieringa av yrkesfagene i fjorårets budsjett. Det viste altså at det er penger som ble bevilget i fjor, videreført i år, og i år er yrkesfagløftet redusert til en bevilgning på 8 mill. kr til faglig nettverk mellom yrkesfaglærere og arbeidslivet. Både økt lærlingtilskudd og faglig nettverk er fint, men hospitering og nettverk er ikke akkurat noe nytt. Hospitering drev de med på Hadeland allerede for 30 år siden, og det burde ha vært en selvfølgelig del av tilbudet nå.

Hva er det jeg savner? Jeg savner konkret mer fleksibilitet gjennom at elevene får veksle mellom skole og bedrift tidligere i skoleløpet. Det er det vi har kalt vekslingsmodellen. I Meld. St. 20 for 2012–2013 På rett vei foreslo den rød-grønne regjeringa at det ble lagt til rette for «vekslingsmodeller for hele elevgruppen i utdanningsprogrammer der de lokale forutsetningene er til stede, og der de faglige rådene støtter en utprøving». Evalueringa viste at Kunnskapsløftet ikke ga noen positiv effekt for yrkesfagene. Til tross for omforent applaus fra både næringsliv og dem som arbeider i fagopplæringa, er det kun 25 skoler i landet som i dag tilbyr vekslingsmodellen. Hvorfor i all verden er det ikke flere? Vi har over 400 videregående skoler.

Mer utplassering blir en utfordring for arbeidslivet, men det er også en utfordring for fylkeskommunene. Skal en ta vekslingsmodellen på alvor, må den nødvendigvis føre til en mindre «effektiv» størrelse på klasser og undervisning rundt om på skoler. Det vil være flere som skal ha læreplass, lærlinglønn og lærlingtilskudd tidligere. Jeg utfordrer statsråden til å komme tilbake til Stortinget med en tilbakemelding om i hvilken grad og hvilke planer fylkeskommunene har for å tilby vekslingsmodeller, og i så fall hvorfor de ikke har fulgt opp Stortingets vedtak fra over et og et halvt år siden. Vekslingsmodeller er jo ett av svarene for å motivere og møte krav om bransjeskoler som det nå foreslås å åpne opp for i den nye privatskoleloven.

Jeg savner også en innføring av praksisbrevet som en mulighet ved alle skoler. Det skulle vi finne ut av, ble det sagt i replikkordskiftet. Jeg spør: Hva mer er det vi skal finne ut av? Det er jo skoler som tilbyr dette i dag. Det skal være en ordning for dem som kan klare kompetanseoppnåelse på lavere nivå. Det er skuffende at regjeringa heller ikke på dette området følger opp og gjennomfører Stortingets vedtak om å innføre det fra høsten 2015, som vi da faktisk har vedtatt.

La oss ikke bare prate om yrkesfag i det samme åndedrag som frafall og manglende kunnskap hos unge. La oss heller iverksette politiske vedtak og la ungdommen se hvilke muligheter som åpner seg hvis de velger yrkesfag. Norge trenger dyktige fagarbeidere i framtida, og vi trenger mange.

Senterpartiet er opptatt av å bidra til å finne løsninger på hvordan elever på en best mulig måte gjennomfører både grunnskole og videregående skole. Vi ser at det ble gjort grep gjennom Kunnskapsløftet, noen som er bra, og noen som er dårlige. At det ble kuttet i de praktiske fagene og kunstfagene, er dårlig. At vi har satset på tidlig innsats i lesing, skriving og matematikk, er bra.

Men når det gjelder grunnskolen, begrenser regjeringas satsing seg til videreutdanning av lærere. Videreutdanning og kvalifisering av lærere er vel og bra og en videreføring av rød-grønn politikk, men det er viktig at innholdet i videreutdanninga har god kvalitet.

Når vi nå behandler dette budsjettet, er det grunn til å minne om at ordinær drift av alle barneskoler og videregående skoler ikke finansieres over dette departementets budsjett, men direkte av skoleeiere, kommuner og fylkeskommuner gjennom bevilgninger finansiert over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett. Antall elever per lærer, tilgang på bøker og utstyr, vikarbudsjett, rekruttering og kvalifiserte lærere, bruk av styrkingstiltak i undervisninga, bygg og inneklima, leirskoleopphold avhenger helt av nivået på kommuneøkonomien. Sjøl den dyktigste lærer kommer til kort dersom grunnbemanninga på skolen er for lav og driftsbudsjettet må tåle kraftige kutt. Manglende kompensasjon for svekket skatteinngang og mangel på frie inntekter gjør at skolebudsjettet vil settes under press lokalt. Dette vil strekke kvalitetsarbeidet i skolen.

Senterpartiet frykter at resultatet vil bli færre lærere og dermed større klasser, mindre tid til den enkelte elev og vanskeligere for lærerne å kunne følge opp den enkelte. Dette er en utvikling stikk i strid med behovet for tidlig innsats i grunnskolen. Det er også en velbegrunnet frykt for at dette vil presse fram flere skolenedleggelser.

I fortellinga om Snekker Andersen hører vi beskjedne ønsker fra nisseungene som ikke er vant til verken snekker eller gaver. Den minste nisseungen tør ikke helt si hva han ønsker seg, men til slutt hvisker han fram: snurrebass – et beskjedent ønske, president.

Yrkesfagelevene er beskjedne. Ungdomsskoleelever som ønsker å vise at de er flinke praktikere, er også det. Det er ikke deres stemme vi hører høgest når budsjettene legges fram. Derfor må noen stå opp for dem. Jeg håper at de snart høres.

Som det framgår av sammenlikningstabellen i innstillinga, er det faktisk Venstre og Senterpartiet som prioriterer utdanning høgest målt i antall kroner til de respektive budsjettforslagene. Senterpartiet styrker budsjettforslaget med over 1 mrd. kr, og Senterpartiet og Venstre har noe ulik prioritering, men det er kanskje overraskende for noen siden mange partier bruker mye tid på å prate om hvor viktig utdanning er. Vi ønsker å gjøre noe med det.

Så til slutt kan jeg ikke unngå å nevne at i går hadde vi en stor begivenhet da fredsprisen ble utdelt. Jeg bet meg merke i noen ord som Malala sa, og som var gjentatt i Aftenposten i dag. Jeg har lyst til å si dem som en avslutning, sjøl om noen kanskje har oppdaget at tema i år er noe annet enn fredsprisen, altså Prøysen. Jeg ønsker å avslutte med:

«De tomme klasserommene, den tapte barndommen, det bortkastede potensialet – måtte disse tingene ta slutt med oss.»

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kent Gudmundsen (H) [17:03:57]: Representanten Tingelstad Wøien har lenge talt varmt for yrkesfag og for behovet for å øke lærlingtilskuddet. Da har det sikkert gledet henne at de borgerlige partiene på kort tid faktisk har økt tilskuddet med 7 500 kr. Så kan jeg samtidig minne henne på at under de åtte rød-grønne årene måtte det en finanskrise og en ekstraordinær tiltakspakke til for at man i det hele tatt skulle kunne si at man gjorde noe som helst for å løfte lærlingtilskuddet.

Når man ser dagens innstilling, og de ulike partienes totale ramme til kunnskapsfeltet, konstaterer jeg at det må ha vært Arbeiderpartiet og SV som var de rød-grønne bremseklossene for økningen av lærlingtilskuddet. Kan representanten Tingelstad Wøien bekrefte det? Hvis ikke, hva er det som gjør at Senterpartiet først i opposisjon synes det er verdt å satse på lærlinger?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [17:04:44]: Senterpartiet har under hele sitt arbeid i den rød-grønne fraksjonen, som samarbeidet i den rød-grønne regjeringa, arbeidet for å øke lærlingtilskuddet. Vi synes det er fantastisk flott at man har greid å øke lærlingtilskuddet, og vi støtter det. Vi har også, som man ser av vårt program, bekreftet at vi skal øke lærlingtilskuddet. Vi har også andre ordninger som vi ønsker å satse på. Jeg synes det er flott at man øker lærlingtilskuddet, men jeg synes det er litt skuffende at det er så små summer som den blå-blå regjeringa kommer med når det gjelder satsinga på yrkesfagene. Jeg håper at det er flere enn jeg som kan snakke yrkesfagene opp, slik at vi kan få en massiv satsing på det i neste års budsjett.

Bente Thorsen (FrP) [17:05:49]: Representanten Tingelstad Wøien brukte det meste av innlegget sitt til å snakke om yrkesfag, og det er positivt. Fremskrittspartiet og regjeringen er, på lik linje med Senterpartiet, opptatt av at vi skal ha en videregående opplæring hvor det gis stort rom for fleksibilitet, og at ulike modeller fra veksling mellom opplæring i bedrifter og skoler skal kunne være et alternativ til ordinær yrkesfagutdanning.

Det jeg registrerer, er at Senterpartiet bruker langt mer penger på videregående opplæring nå når de er i opposisjon, enn de gjorde da de var i posisjon. Da er spørsmålet mitt: Hva er grunnen til dette?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [17:06:32]: Vi har laget vårt alternative budsjett slik Senterpartiet mener det er viktig å bruke pengene. Vi har en litt annen prioritering enn de andre rød-grønne partiene, men som representanten ser sjøl, ønsker vi å prioritere videregående opplæring og grunnskoleopplæringa. Vi har bl.a. også lagt inn et tilskudd på 100 mill. kr ekstra til leirskole, fordi vi er lei av at elever rundt omkring i de ulike kommunene ikke får komme på leirskole. Vi har også lagt inn en sum til obligatorisk arbeidslivsfag for alle i ungdomsskolen, for vi mener det er viktig. Vi ser det som viktig at hele mennesket skal utdannes, ikke bare det som det gis karakterer på i skolen.

Anders Tyvand (KrF) [17:07:27]: Senterpartiet har nå lagt bak seg et drøyt år som opposisjonsparti, etter åtte år i regjering, og når man er et lite parti i en flertallsregjering, er det kanskje ikke alltid like enkelt å få synliggjort hva som er ens egen primærpolitikk på alle områder.

Jeg har også merket meg at Senterpartiet nå snakker mye om yrkesfag. Det synes jeg er veldig flott, for det er, som jeg nevnte i mitt innlegg, en av de virkelig store utfordringene som vi er nødt til å ta på alvor.

Men jeg vil gjerne høre litt om hva representanten vil trekke fram som Senterpartiets viktigste gjennomslag i skole- og utdanningspolitikken i det rød-grønne samarbeidet, og om det er noen saker Senterpartiet ikke fikk gjennomslag for i egen regjering som de nå vil jobbe for som opposisjonsparti.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [17:08:20]: Jeg synes vi fikk godt gjennomslag i den rød-grønne regjeringa innenfor skolebudsjettet. Vi fikk bl.a. gjennomslag for at vi skulle iverksette valgfag – i godt samarbeid, men med grundig forarbeid – så det slår vi oss på brystet av. Vi har også bidratt sterkt til at vi har fått på plass arbeidslivsfaget i ungdomsskolen, som er et mini yrkesfag, som vi mener at alle ungdomsskoleelever skal få ta del i. Vi fikk lansert ideen om å utarbeide en stortingsmelding om yrkesfagene. Vi sto også bak ideen om å legge fram en melding om ungdomsskolen.

Så jeg synes vi har satt gode fotavtrykk når det gjelder de praktiske fagenes stilling i skolen. Så var vi nødt til å vente til evalueringen av Kunnskapsløftet – vi også – for å se om yrkesfagene hadde nytt godt av den nye reformen, noe det viste seg at de ikke hadde. Derfor ble disse vedtakene gjort i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 20 for 2012–2013 i fjor.

Bente Thorsen (FrP) [17:09:38]: Jeg tillater meg igjen å stille samme spørsmålet til representanten, for jeg registrerte ikke noe som helst svar på det.

Jeg synes det er fint at Senterpartiet prioriterer nærskoler, men det har svært lite med satsing på yrkesfag i videregående å gjøre. Det jeg lurer på da, er rett og slett: Er det noen endringer i samfunnet, eller er det i Senterpartiet det har skjedd noen endringer, som gjør at Senterpartiet vil bruke langt mer penger på yrkesfag i videregående? Hva er det som ligger til grunn for dette?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [17:10:20]: Jeg vil ikke si at leirskoler eller arbeidslivsfag ikke har noe med yrkesfag å gjøre, for vi er av den oppfatning at kompetanse er mer enn fellesfagene. Det handler om å gjøre folk til hele mennesker. Leirskole er viktig sånn sett. Arbeidslivsfag er viktig sånn sett. Det er mini yrkesfag. Man skal forberede seg til yrkesfagene på videregående skole.

Vi har lagt fram vårt alternative budsjett nå, slik vi mener at disse pengene bør brukes.

Og så er det slik, akkurat som representanten Thorsen har opplevd, at man kan få gjennomslag for noe man ønsker. Men jeg har også vært til stede når representanten Thorsen sjøl har innrømmet at hun synes at budsjettet ble bedre etter et samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti.

Vi kan vel si det sånn at vi kommer til å kjempe videre for yrkesfagenes og de praktiske fagenes stilling når vi kommer i regjering i 2017.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Iselin Nybø (V) [17:11:32]: Kunnskap og forskning er en av hovedprioriteringene i Venstres alternative statsbudsjett. Forskning og utdanning er viktige forutsetninger for framtidens arbeidsplasser og velferd. For å møte miljøutfordringene og skape verdier for framtiden er det avgjørende at vi tar skrittet over i kunnskapssamfunnet. Med dagens oljepris må vi for alvor ta inn over oss den omstillingen vi skal få landet gjennom, og det er nettopp kunnskap som er nøkkelen til denne overgangen.

Jeg tror vi alle kan være enige i at det er læreren som er den viktigste enkeltfaktoren i skolen. Det er ingen av oss som ønsker at elevene våre skal tro at «øst er vest og fem og to er ni», og da trenger vi gode lærere. For «sliter de med brøkregning og ikke får det til», så er det nettopp en god pedagog med kompetanse i matte som trengs. I budsjettet er det en historisk satsing på etter- og videreutdanning av lærere, noe vi i Venstre er svært fornøyde med. Men når vi snakker om et lærerløft, kan vi heller ikke glemme alle de tusen som jobber i skolen i dag, som ikke har formell kompetanse til å undervise i det faget de underviser i, de såkalt ikke-kvalifiserte. Dette er selvfølgelig en svært uensartet gruppe, alt fra folk med doktorgrad som mangler pedagogikk, til dem med videregående eller mindre. Disse menneskene gjør en uvurderlig innsats i skolen i dag, og da må vi også sørge for at disse får oppdatert kompetansen sin. Vi er derfor veldig glade for det gjennomslaget Venstre fikk i forhandlingene med regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, hvor det ble satt av 50 mill. kr til et kompetanseløft for denne gruppen.

I Venstre er vi opptatt av å være allsidige med tanke på etter- og videreutdanning. Det er viktig med realfag, men også lærere som underviser i andre fag, har behov for å oppdatere kunnskapen sin. Den siste tiden har det vært spesielt fokus på engelsklærere, og i Venstres alternative budsjett hadde vi satt av over 200 mill. kr til videreutdanning av engelsklærere.

La meg også nevne friskolene. Deres klare tilbakemelding til oss var at de trengte kapitaltilskudd, og nå er det iallfall satt av 10 mill. kr til det formålet i forliket.

Jeg mener også at det er god grunn til å være fornøyd med satsingen på høyere utdanning og forskning, selv om vi i Venstre gjerne skulle sett et enda mer offensivt budsjett på dette området, mer i tråd med vårt eget alternative budsjett. Her er det tale om et taktskifte i satsingen på forskningen. Det blir etter forliket en økt innsats på området med 50 mill. kr ekstra til økte basisbevilgninger, til RBO, 10 mill. kr sånn at forskningsinstituttet Uni Research i Bergen kan komme inn under ordningen med basisbevilgning, og til flere stipendiatstillinger.

Men det er spesielt to ting jeg mener det er grunn til å si «heisann og hoppsann og fallerallera» for innenfor høyere utdanning og forskning, og det er at det ikke blir innført studieavgift for utenlandsstudenter og disse 100 nye stipendiatstillingene.

La meg begynne med stipendiatstillingene. I Venstres alternative budsjett hadde vi 500 stipendiatstillinger, men vi er godt fornøyde med at vi har fått gjennomslag for 100 nye rekrutteringsstillinger. De siste ti årene har ikke universitets- og høyskolesektoren akkurat vært bortskjemt med stipendiatstillinger, selv om den rød-grønne regjeringen fikk laget en rapport, Etterspørsel etter og tilbud av stipendiatstillinger i Norge frem mot 2020, hvor det anslås et behov for ca. 400 nye stipendiatstillinger årlig.

Spesielt fornøyd er jeg med at 50 av disse stipendiatene skal fordeles mellom UiS, UiA og UiN. Det er de tre universitetene som allerede får en lavere andel av basisbevilgningene sammenlignet med de etablerte universitetene, og de får ikke ta del i den såkalte elitesatsingen, som også er en viktig del av dette kunnskapsbudsjettet. Men vi kan ikke bare satse på internasjonale toppforskere. Noe må vi også bygge opp selv, og disse 100 stipendiatstillingene er viktige i så måte.

Når det gjelder studieavgift for utenlandske studenter, er det en av de viktigste seirene for Venstre i dette budsjettet. Det handler ikke først og fremst om de 80,5 mill. kr som opprinnelig var kuttet i sektoren, dette handler om gratisprinsippet. Nå har vi en gang for alle i denne stortingsperioden et enstemmig storting som slår tydelig fast at det ikke er aktuelt å ta betaling fra internasjonale studenter som skal studere ved norske statlige utdanningsinstitusjoner. Men gratisprinsippet er viktig å beholde ikke bare for de internasjonale studentenes skyld, men også for at det på sikt ikke skal åpnes for å ta betaling fra våre norske studenter, slik vi ser har vært utviklingen i andre europeiske land. Kunnskap skal være gratis og tilgjengelig for alle.

I forliket ble det også funnet rom for flere studentboliger, og det vil i 2015 bli gitt tilskudd til 2 000 nye studentboliger. Dette er helt i tråd med Venstres program, så på dette området føler vi at vi virkelig har levert. Jeg registrerer også at studentene er veldig fornøyde med det, og det forstår jeg godt. I dag er det mange pressområder hvor det er vanskelig for studenter å finne seg en plass å bo og i enkelte perioder så godt som umulig å finne en god plass å bo til en overkommelig pris. Disse 2 000 studentboligene vil komme godt med, og det vil også kunne være med på å gjøre studentøkonomien litt bedre for enda flere studenter.

I Venstre har vi alltid vært opptatt av frivillighet og av betydningen alle de tusenvis av arbeidstimene som legges ned, har for samfunnet vårt slik vi kjenner det i dag. Det var både viktig og riktig at forliket rettet opp i det foreslåtte kuttet på studieforbundene. Studieforbundene representerer et utall av frivillige som driver innenfor et bredt spekter av tilbud – alt fra bunadsbrodering til sang for ungdom med Downs syndrom. Og om man skulle ønske å lage seg en «hatt med slør og silkestrå og kjole med blonder på kragen», finnes det helt sikkert et kurs for det også. Engasjementet rundt dette har vært helt enormt, og det er takket være en felles innsats blant mange at disse pengene har kommet på plass igjen. Det er et veldig viktig tilbud for dem som benytter seg av det, og en kompetanseoverføring som har stor verdi for samfunnet som helhet.

Vi i Venstre har alltid vært venner av folkehøyskolebevegelsen, og det er vi fortsatt. Folkehøyskolene bidrar til mangfoldet av utdannings- og danningsinstitusjoner i samfunnet vårt. Det er mange som har stor nytte og stor glede av et år på folkehøyskole. Vi er derfor glade for at det fortsatt blir gitt 10 måneders studiestøtte – noe som faktisk ble innført av Bondevik II-regjeringen i sin tid – og vi er glade for at folkehøyskolene kan opprettholde tilbudet sitt.

Noen ganger snakkes det om et friår, og det omtales på en negativ måte. Jeg for min del ser at mange kan ha stor nytte av et sånt år. Det er liksom sånn at livet må ta den tiden det tar, og kunnskap man opparbeider seg, er aldri bortkastet. Noen folkehøyskoler fokuserer på friluftsliv, noen fokuserer på hest, mens andre har ideer til nye folkehøyskoler som skal tilføre noe helt nytt. SKAP i Mandal er et sånt eksempel, som med sin kreative profil vil være et godt tilskudd til floraen av folkehøyskoler. Jeg håper at vi med dette budsjettet ikke skal snakke om kutt i folkehøyskolesektoren lenger, men heller begynne å tenke framover på vegne av og sammen med folkehøyskolene.

Til slutt vil jeg takke komiteen for veldig godt samarbeid, ikke minst vil jeg takke lederen, Trond Giske, for at han kom tilbake fra permisjonen sin og styrte oss gjennom lefseblaingen med stødig og god hånd.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) [17:19:36]: Jeg vil gjerne gi honnør ikke bare til taleren, for hun er antakeligvis den i dag som har klart å få flest ord inn på 10 minutter, men til Venstre og Kristelig Folkeparti for å ha rettet opp mange av kuttene regjeringa foreslo. Det samme var tilfellet i fjor, og det finnes vel knapt en statsråd som har fått budsjettforslaget sitt så grundig omarbeidet som dette.

Vi kan imidlertid stå i samme situasjon igjen til neste år, når budsjettet skal behandles. Venstre og Kristelig Folkeparti må igjen ta nye omkamper, må igjen rette opp feilene fra i fjor – når det gjelder folkehøgskoler, studieforbund, stipend, skolepenger osv. osv. – med den usikkerheten det fører med seg for dem det gjelder.

Spørsmålet mitt til Venstre er: Har Kristelig Folkeparti og Venstre nå fått en garanti fra regjeringa eller kunnskapsministeren for at omkampenes tid er forbi, og at kuttene – dem man kjempet tilbake – ikke foreslås på nytt?

Iselin Nybø (V) [17:20:40]: I Kristelig Folkeparti er de vant til å gå på basar. Jeg er fra Randaberg, så jeg er også vant til å gå på basar. Det som er kjekt med basarer, er at du av og til vinner, og når du har vunnet, er det din gevinst, og da forventer du ikke at du skal måtte levere den tilbake igjen etter ett år. Slik er det også med dette budsjettet.

Det er klart at Venstre og Kristelig Folkeparti har fått betydelig gjennomslag og betydelige seirer i forliket med regjeringen, og vi legger til grunn at det ikke blir gjentatte omkamper om det til neste år, for til neste år har vi nye ambisjoner – og store ambisjoner – på vegne av skolene som vi ønsker å få inn. Så jeg ser på dette budsjettet bare som en start på det vi skal få til i de neste budsjettene som kommer.

Bente Thorsen (FrP) [17:21:24]: Fremskrittspartiet og Venstre – og representanten Nybø – er enige om at folkehøgskolene er en viktig del av utdanningssystemet vårt, men vi er mindre enige om at skoleslaget skal ha statstilskudd for å drifte kortkurs, der de fleste deltakerne er mellom 40 og 70 år.

Det er viktig å understreke at verken Fremskrittspartiet eller regjeringen vil hindre skolene i å tilby kortkurs. En del av kortkursene som tilbys i dag, er studiereiser til utlandet. Dette konkurrerer med andre tilbydere, som ikke får statsstøtte. Det er også to folkehøgskoler som driver seniortilbud. Disse tilbyr kurs til næringslivet og har fått store kunder som f.eks. Statoil og Avinor. Som representanten kjenner til, er det ofte slik at det er prisen som er avgjørende for å få tilslaget, og andre, ofte små private tilbydere, har ikke mulighet til å matche tilbudet som disse to skolene med statsstøtte gir.

Hva er det da som gjør at Venstre vil opprettholde støtte til kortkurs, som er så tydelig konkurransevridende overfor norsk næringsliv?

Iselin Nybø (V) [17:22:43]: Først vil jeg takke for spørsmålet, for jeg synes dette er en av de tingene som Venstre og Kristelig Folkeparti virkelig har hatt en diskusjon med regjeringen om, og som jeg er glad for at vi vant igjennom med.

Da regjeringens forslag ble lagt fram, var det ganske store reaksjoner fra folkehøgskolene på dette, og vi fikk mange tilbakemeldinger om at dette kuttet, selv om man egentlig hadde tenkt det kunne ramme kortkursene, ville få ganske stor betydning for folkehøgskolene som helhet. En ting er at noen faktisk måtte legge ned, men andre ville også oppleve en dramatisk nedgang rent økonomisk. Så jeg er veldig glad for at vi fikk rettet opp i det.

Så har vi nok – Venstre og regjeringspartiene – et litt ulikt kunnskapssyn, for vi ser ikke på kunnskap som noe som bare må være rettet inn mot studiepoeng og formalkompetanse. Den utdanningen, den kunnskapen, som man får gjennom disse kortkursene, har stor betydning for dem det gjelder, og jeg er veldig glad for at vi får opprettholdt det tilbudet.

Kristin Vinje (H) [17:23:57]: Jeg hørte representanten Giske omtale Venstres påvirkning på budsjettet med at det ble trukket veldig til venstre. Jeg har også hørt en rekke arbeiderpartipolitikere harselere med Venstre ved å si at de på tre timer kunne blitt enig med seg selv om det vi til sammen brukte noen uker på å bli enige om. Kunne representanten utdype litt hva hun synes om en slik karakteristikk?

Iselin Nybø (V) [17:24:22]: Man må tåle å høre både fra den ene siden og fra den andre siden når man står i en slik situasjon som det Venstre har gjort i forbindelse med dette budsjettet.

Det vi selvfølgelig noterte oss i de åtte årene det var et rød-grønt flertall, var at lysten til å samarbeide med Venstre ikke var særlig stor hos den gangens regjeringspartier. Jeg tror kanskje jeg kan si det slik at jeg lurer på om vi i Venstre i løpet av de åtte årene fikk gjennomslag for ett av de forslagene vi la fram. Alt som kommer fra Venstre, er ikke alltid helt tipp topp – det må vi vel alle innrømme – men at ikke mer enn bare ett forslag skulle være grunn til å bli enig med Venstre den gangen Arbeiderpartiet satt i regjering, synes jeg er litt merkelig. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet er veldig interessert i å samarbeide med Venstre nå. Det forstår jeg godt at de er, men vi er så langt veldig fornøyd med det samarbeidet vi har med regjeringspartiene, og håper at det skal fortsette.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [17:25:32]: Budsjettforslaget viser at Venstre og de blå-blå partiene ser ut til å ha funnet hverandre i prioriteringa av forskning. Innenfor områder rettet mot ikke-formell utdanning er det derimot verre, noe som representanten sjøl har vært inne på.

I likhet med Senterpartiet foreslår Venstre langt mer til utdanning enn det regjeringa gjør. Venstre fikk plusset på noen hundre millioner på det budsjettforslaget som var lagt fram. Jeg har lyst til å spørre representanten: Hvorfor valgte dere ikke da å prioritere elleve måneders studiestøtte? Vil Venstre akseptere et nytt budsjettforslag – uten at det inneholder forslag om innføring av elleve måneders studiestøtte?

Iselin Nybø (V) [17:26:17]: Det er riktig at Venstre og regjeringspartiene nå har hatt et godt samarbeid, men det har også Venstre og Senterpartiet hatt når det gjelder merknadsskrivingen i denne prosessen.

Når det gjelder elleve måneders studiestøtte, har Venstre det inne i sitt alternative statsbudsjett. Vi er tilhengere av elleve måneders studiestøtte. Så er det jo slik at når man går inn i en forhandling, får en gjennomslag for noe, og noe får en ikke gjennomslag for. Studentene selv har prioritert elleve måneders studiestøtte og studentboliger likt. Denne gangen fikk vi gjennomslag for studentboliger. Jeg oppfatter det slik at det er de veldig glad for. Veldig glad for det er også vi, som nå kan levere 2 000 studentboliger.

Studentene har fått økt kjøpekraft med dette budsjettet, men jeg synes ikke vi skal la det være med det. Jeg synes vi skal ha større ambisjoner på vegne av studentene. Om vi får gjennomslag neste år, er umulig å si nå, men at vi kommer til å kjempe for dette også i neste års budsjett, er jeg rimelig sikker på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:27:43]: Eg ønskjer å snakke om – utelukkande – kunnskapssyn i mitt innlegg, eg vil kome tilbake til bl.a. forsking og andre spørsmål seinare i debatten.

Utdanning er ikkje ei førebuing på livet, det er sjølve livet, uttalte den amerikanske filosofen og store skuleteoretikaren John Dewey. For Dewey var målet med utdanning å finne det kritiske og kreative punktet i mennesket, slik at det sjølv skulle bli i stand til å tileigne seg den kunnskapen og den læringa det treng i eit samfunn i stadig endring – gjennom heile livet.

Derfor måtte all utdanning ta utgangspunkt i elevanes interesser, aktivitetar, behov og liv. Som elles i samfunnet burde skulen kunne utfordre heile mennesket, praktisk, estetisk og teoretisk. Skulen måtte bli assosiert med samfunnet rundt, ei forlenging av det vanlege livet.

Deweys progressive skuletenking står i sterk kontrast til den instrumentelle skuletenkinga, der det finst éin universell, éin korrekt måte å undervise på, der det er eitt sett ferdigheiter som er målet, eitt sett med kunnskapar, der eleven blir sett på som eit tomt skip som læraren skal fylle med ballast. Det instrumentelle synet på utdanning er ifølgje Dewey anti-pedagogisk. Det gjev svært lite læring og forsterkar sosiale forskjellar ettersom skulen betyr mindre, og heimane betyr meir.

Deweys progressive syn på utdanning har hatt stor innverknad, men det som har prega USA dei siste tiåra, er det motsette. Testkulturen i amerikansk utdanning har blitt ein parodi på det instrumentelle læringssynet, og har fått Obama-administrasjonen til å ta initiativ til endring.

Som Obama sjølv sa det nyleg: «Too many teachers felt they had no choice but to teach to the test.»

Heldigvis er vi ikkje like langt unna Deweys skuletenking her i Noreg. Vi har ein formålsparagraf i skulen som er svært lik John Deweys tenking, og som den sitjande regjeringa foreløpig ikkje har forsøkt å endre. I den står det bl.a.:

«Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.»

Dessverre, sjølv med ein slik vakker formålsparagraf, er den mest dominante utviklinga også i norsk skole den instrumentelle skuletenkinga. I dag er Noreg med på dei fleste internasjonale testane som finst. Vi har fått nasjonale prøver, elevundersøkingar, tallause former for evaluering og rapportar. Og spesielt dei siste åra har høgrestyrte kommunar vore sterke drivkrefter for stadig fleire prøver og rapporteringar. Totalsummen av rapportering, prøver og målingar som blir påførte skulen frå så mange forskjellige aktørar, tar skulen vekk frå det opphavlege formålet og fører til at politikarar og byråkratar i altfor stor grad detaljstyrer kvardagen i skulen. Måling og veging er sterke verkemiddel som ikkje kan påvise positiv effekt på læring og utvikling. Derimot veit vi at det straumlinjeformar undervisninga, svekkjer elevtilpassinga og svekkjer lærarens faglege rolle.

Sandefjord-opprøret illustrerer akkurat det poenget godt. Marius Andersen og Joakim Bjerkely Volden nekta å krysse av på halvårsvurderingane som Sandefjord kommunestyre i 2012 påla alle lærarane å fylle ut. Først blei dei trua med å få sparken, men etter intens mediedebatt og full støtte frå dei andre lærarane og foreldra gjorde kommunestyret full retrett. Lærarane vann.

Som ein av heltane i Sandefjord sa til bladet Utdanning:

«Disse skjemaene oppfattes som karaktersystemer. Avkrysningen viser bare fragmenterte deler, og nivådelingen setter elevene i bås: Du er dårlig, og du er god. Elevene og foreldrene er opptatt av kryssene og ikke hva elevene har lært. Vi ønsker å bli respektert for vårt faglige skjønn og kan ikke utføre noe vi mener er faglig feil og ikke fører til motivasjon for læring.»

Dessverre er ikkje Sandefjord-saka eineståande. Oslo har gått enda lenger og laga eigne Oslo-prøver med dobbelt så mange obligatoriske prøver som i kommunar som ikkje har eigne løp. I løpet av 1.–7. klasse skal barn i Oslo-skulen gjennom ca. 350 testar. I ein kronikk som skapte stor debatt, fortalde Nohre-Walldén om dottera som i 5. klasse blir vurdert etter heile 127 konkrete læringsmål gjennom skoleåret.

Mange andre kommunar har innført, eller vurderer å innføre, liknande typar system. Oslo er dessverre eit førebilete.

Sandefjord-opprøret var på mange måtar startskotet for årets store læraropprør mot KS sitt ønske om å styre meir av arbeidstida til lærarane. Også her vann lærarane fram, men med eit bittersøtt resultat som ber bod om nye slag i åra som kjem.

Årets ulike opprør i skulen har det til felles at alle er motstandarar av instrumentaliseringa av skulen, av læring og læraryrket.

Kunnskapspolitikken i denne salen må henge saman med pedagogikken i klasseromma. Vi kan ikkje føre ein kunnskapspolitikk som er direkte i strid med læraranes oppfatning av kva god læring er. Vi bør redusere kommunale og statlege standardar for korleis utdanning bør føregå. Vi bør ikkje innføre meir, men mindre straumlinjeforming.

SV tar derfor til orde for ein utdanningspolitikk der det er eit tydeleg skilje mellom kva som er politikkens rolle og ansvar, og kva som er læraranes rolle og ansvar. Vi vil ha ein ny balanse mellom for mykje innblanding frå politikkens side og inga innblanding frå politikkens side. Dette må byggje på ei djupare, felles forståing av kva læring er, som vi kan byggje kunnskapspolitikken vidare på. SV vel å byggje vidare på tradisjonen frå Dewey.

Å kunne sykle, treffe spikar, lese og bruke pi er alt berre resultat av læring. Vegen til forståing er læring. Læring er derfor ikkje resultat eller ferdigheiter. Læring er ein prosess, ein kreativ prosess. Det er direkte likskapar mellom dei store oppdagingane i verdshistoria og dei små læringsspranga. Dei følgjer dei same prinsippa.

Å forstå noko og å oppdage noko går essensielt ut på det same. Det betyr at elevane er i ein kreativ prosess når dei lærer, og det betyr at læraryrket er eit kreativt yrke. Det er akkurat her – i møtet mellom lærar og elev – at ein bør setje inn innsatsen i norsk skule. Alle tiltak som fører til å svekkje dette møtet, å straumlinjeforme prosessar og ta merksemda bort, må vi gå kritisk igjennom. I SVs forslag til budsjett gjer vi nettopp det.

Vi føreslår å redusere testpresset og detaljstyringa i norsk skule, nasjonalt og i kommunane.

For at undervisninga verkeleg skal kunne føregå på kvar enkelt elevs premissar, for å realisere den progressive skulevisjonen om tilpassa opplæring, føreslår vi fleire lærarar i skulen, gjennom innføring av ei bemanningsnorm.

Fleire lærarar i skulen vil føre til at fleire vil ønskje seg tilbake til læraryrket. Utdanningsforbundets undersøkingar viser at det nettopp er det at ein får tidspress i skulen, som fører til at folk forlèt yrket. Dei peiker på det er nær 40 000 lærarar som har forlate yrket – med tilsvarande type grunngjeving.

Vi synest det er på tide at det no føregår ei mobilisering blant lærarane om å innføre ei ressursnorm i skulen. Vidare føreslår vi å styrkje alle støttefunksjonar i skulen, slik at heile mennesket blir tatt vare på, gjennom ei kraftig opprusting av helsestasjonar og skulehelseteneste. Vi føreslår ein meir variert skule, med meir fysisk aktivitet, større vektlegging av det praktiske og det estetiske. Vi føreslår å innføre frukt og grønt for alle trinn, i tillegg til brødmat for dei aller minste, fordi vi veit kor viktig næring er for læring og for folkehelsa og for å jamne ut sosiale forskjellar.

Vi varslar forslag om å utvide skuledagen. I dag er alle elevar store delar av dagen på skulen, men halvparten av tida er dei på SFO, som er eit svært variabelt og dyrt tilbod. I første omgang ønskjer vi derfor å utvide skuledagen frå fire til seks timar for 1.–4. trinn, der tida blir brukt på fysisk aktivitet, mat og lekser. Dette vil redusere kraftig behovet for lekser. Det er eit stort paradoks at noko av det aller viktigaste i skulen, oppgavejobbing, blir send som lekser heim til familiar med svært ulike moglegheiter til å bidra – på kveldstid.

I årets budsjett føreslår SV at det blir satsa 4,3 mrd. kr meir på barnehage, skule og forsking enn kva den blå-blå regjeringa føreslår. Det er omtrent same sum som regjeringa foreslår i kutt i formuesskatt for dei rikaste i landet. For SV er kunnskap Noregs formue – som vi ønskjer å satse dei store summane på.

Eg tar opp dei forslaga som SV står bak.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kristin Vinje (H) [17:38:11]: Under den rød-grønne regjeringen opplevde vi tidenes vekst i statsbudsjettene, men vi så ikke at regjeringen løftet høyere utdanning og forskning i en tid hvor det var rom for å gjøre reelle prioriteringer. Det gjelder også studiestøtten. Etter at valget var tapt i 2013, la regjeringen frem et avskjedsbudsjett hvor det ble foreslått elleve måneders studiestøtte med budsjettvirkning fra 2015, og dette forslaget ville hatt en budsjetteffekt i 2015 på 586 mill. kr. Nå behandler vi budsjettet for 2015, og jeg kan ikke se at SV har lagt inn en tilsvarende økning som det SV i regjering foreslo i 2014-budsjettet, i dette budsjettet som vi behandler nå.

Hvordan kan studentene ha tillit til at SV mener det de sier, når de ikke bruker de pengene til studiestøtte som de sa de skulle gjøre, da de hadde tapt valget i 2013?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:39:07]: Eg er litt overraska over spørsmålet. Når ein skal innføre auka studiestøtte, som varer i elleve månader, vil det først få effekt for det studieåret som studentane går inn i. Altså: Dersom vi vedtar det no, vil det få effekt for 2016, den ellevte månaden, som da avsluttar studieåret. Den normale måten å starte ei opptrapping av studiestøtta på er nettopp å varsle det og gjere dei nødvendige løyvingane i år, og så får det først effekt for juni 2016. Det ville vore akkurat det same som den blå-blå regjeringa ville gjort dersom dei hadde tenkt å føreslå dette. Eg synest eigentleg det er oppsiktsvekkjande at ein angrip parti som faktisk har føreslått det, for noko som den sitjande regjeringa ikkje har tenkt å føreslå.

Sivert Bjørnstad (FrP) [17:40:14]: Det er alltid med stor iver og entusiasme jeg leser SVs alternative forslag og i særdeleshet deres alternative statsbudsjett. Der er det mange usammenhengende resonnementer som jeg håper representanten Knag Fylkesnes nå kan oppklare for Stortinget.

Mine spørsmål handler i hovedsak om SVs nye kongstanke, nemlig heldagsskolen. Mens SV i sitt alternative statsbudsjett skriver at heldagsskolen er vår tids største folkehelsereform, fordi man da får tid til fysisk aktivitet i skolen, skriver man i komitémerknadene at fysisk aktivitet helt fint kan tilrettelegges på den enkelte skole med dagens eksisterende timetall. Jeg vil gjerne vite hvilke av disse alternativene SV egentlig mener stemmer. Så er det også sånn at heldagsskolen krever flere lærere. I 2015 har SV på nøyaktig vis beregnet dette til å være 2 789 lærere. Fra hvilken hatt skal representanten trylle opp disse lærerne?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:41:12]: Det er mogleg at representanten har vore litt for ivrig da han las SVs alternative budsjett. Vi føreslår ikkje heildagsskule i 2015. Vi varsla at dette kjem vi til å føreslå ved neste budsjett. Det er rett og slett fordi logikken er slik: Vi ønskjer først å få på plass ei ressursnorm for skulen. Det sørgjer for at det vil vere mykje enklare for lærarane verkeleg å møte kvar enkelt elev. Vi veit også at dette vil verke rekrutterande til læraryrket. Neste trinn er å utvide skuledagen, og da har vi varsla to timar ekstra på 1.–4. trinn, frå fire timar til seks timar. Vi veit at elevane i stor grad allereie er på skulen i denne tida, men dei er på SFO, som er eit veldig variabelt tilbod. Kva om vi kunne fylle den tida med mat, fysisk aktivitet og oppgåvejobbing, lekser, i staden for at dei blir sende heim til ein travel kvardag, med foreldre osv. som må hjelpe til med leksene på kvelden?

Anders Tyvand (KrF) [17:42:25]: Jeg synes det er flott å registrere at representanten Knag Fylkesnes støtter Kristelig Folkepartis satsing på økt lærertetthet. Jeg registrerer også at han i dag har valgt å fremme et forslag for Stortinget som ligner det som Kristelig Folkeparti tidligere har fremmet for Stortinget, og som Knag Fylkesnes selv er saksordfører for.

SV har relansert ideen om heldagsskolen og tar med det langt på vei til orde for det forskerne kaller en outsourcing av barndommen, der det offentlige i all hovedsak skal overta ansvaret for barnas oppdragelse. Men vi vet jo at engasjerte foreldre er en av de aller viktigste suksessfaktorene for at barna skal lykkes på skolen, både faglig og sosialt. Bør vi ikke da jobbe for å få flere foreldre mer engasjert i barnas skolegang og det som foregår på skolen, slik at også de som har foreldre som i dag er for dårlige til å følge opp, kommer mer på banen, i stedet for å legge opp til en politikk der foreldrene langt på vei viskes ut av bildet og alt overlates til skolen og det offentlige?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:43:29]: Eg er personleg sterkt kritisk og skeptisk til den institusjonaliserte måten å tenkje samfunn på. Det meiner eg er ein kritikk som ikkje rammar denne saka. Dei færraste av elevane er berre fire timar på skulen. Det er ikkje mange som har foreldre som ventar på dei heime. Dagens korte skuledag er eigentleg tilpassa ei tilbakelagd tid der ein var på skulen i fire timar, drog heim, der var mor og hjelpte til med leksene, og så var klokka to, og så skulle ein ete middag. Sånn er det ikkje lenger. I dei fleste familiar er begge i jobb, og elevane er i utgangspunktet på SFO store delar av dagen. Det å få ramma inn den tida betre med fysisk aktivitet, brødmat osv., i tillegg til oppgåvejobbing, trur eg vil skape klarare skilje mellom kva som er skulen sin jobb, ansvar og rolle, og kva som er familien sin.

Iselin Nybø (V) [17:44:42]: Venstre og SV deler mange verdier rundt det som går på voksenopplæring, demokratiforståelse osv., og vi ser jo betydningen av at samfunnet vårt får en grundig opplæring i hvordan demokratiet vårt virker, hvordan vi øver innflytelse, enten det skjer gjennom f.eks. folkehøyskoler, som alle sammen har vært opptatt av, eller studieforbund, for den del.

Nå ser jeg at representanten legger fram en rekke forslag i dag som sikkert er gode forslag sett fra SVs side, men jeg må si at jeg stiller meg litt undrende til det, for nå har vi jo hatt ganske mange møter i komiteen der vi har diskutert dette budsjettet, uten at forslagene er lagt fram der. En del av demokratiforståelsen handler jo om hvordan man skal få gjennomslag for sine forslag, og at man da gjerne må samarbeide med andre. Jeg lurer på om representanten tenker at det kanskje kan være en idé å spørre f.eks. Studieforbundet om de kan lage et kurs i hvordan man får gjennomslag for sine forslag, og om representanten i så fall vil delta på et slikt kurs.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:45:52]: Ja, viss representanten klarer å ta den store runden med å få i gang eit kurs med Studieforbundet og gjere det klart for sånne som meg, stiller eg opp, men eg tviler på om representanten kjem til å gjere det.

Men spøk til side. Viss representanten berre vil ta ein titt på forslaga: Det eine dreier seg om eit område som eg er veldig overraska over at Venstre ikkje stiller seg bak i merknads form, og det handlar om å dreie innsatsen på forsking frå forsking som har som mål å forlengje oljealderen, over til fornybarforsking. Det synest eg er overraskande ettersom Venstre etter mi oppfatning har vore eit parti som har vore einig med SV i at vi treng ei stor omstilling av norsk økonomi. Da må det få betydning også for forskinga. Ein stilte seg ikkje bak det i merknads form i budsjettet, men SV ønskjer å løfte det forslaget også i salen for å sjå om det finst andre i denne salen som ønskjer å vri forskinga frå petrorelatert forsking over til fornybar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [17:47:23]: Allerede gjennom barnehagesatsingen, som er rekordstor når det gjelder kvalitet og innhold, legger denne regjeringen inn et krafttak for at alle skal få en god start i livet, men det hører til en annen komité – om enn egentlig ikke et annet saksfelt.

Grunnmuren i skolen er sterk, i den betydning at selv om vi har vært gjennom noen uker med en opprivende – og viktig – mobbedebatt, så er det slik at ni av ti elever trives på skolen, og selv om det ikke alltid virker slik når man leser i mediene, så trives også ni av ti lærere. Vi har altså engasjerte ansatte, vi har mange som brenner for skolen, og vi har elever som i det store og hele føler seg trygge. Dette er viktige verdier som vi skal bygge videre på for å styrke den norske skolen.

Allikevel har vi en stor utfordring, en utfordring vi ikke blir kvitt, og det er at for mange elever henger etter, samtidig som for mange elever ikke får ekstra utfordringer, selv om de trenger det. Og dette legger igjen grunnlaget for et høyt frafall fra videregående opplæring, som har bitt seg fast på samme nivå gjennom de siste 20 årene: Av dem som har snittkarakteren 2 fra grunnskolen, er det bare 12 pst. som fullfører videregående skole på normert tid.

Hvordan skal vi sikre «at ingen går i fella, men passer seg for den»? Jo, ved å satse på kjernen i kunnskapsskolen, nemlig at elevene skal lære mer, og læreren er nøkkelpersonen for at elevene skal kunne gjøre det. I år etter år ba lærerorganisasjonene om et løft for etter- og videreutdanning, og de gjorde det med godt forskningsmessig belegg. Nylig kom det nok en rapport fra England, som understreket at noe av det aller viktigste for at elevene skal lære mer, er læreren – læreren som god pedagog, formidler, og læreren som fagperson, en god lærer som ikke bare har en god forståelse av stoffet hun underviser i, men som også forstår hvordan elevene tilnærmer seg stoffet, og hvordan misforståelser kan oppstå.

Hvis en lærers fagkunnskap ligger under et visst minimumsnivå, kan dette være et hinder for elevenes læring. Det må ikke være det. Det finnes mange gode lærere i norsk skole som kanskje ikke har fordypning, men at de kan bli enda bedre med faglig fordypning, er det ifølge forskerne liten tvil om. Rundt 20 pst. av matematikklærerne i skolen har ingen studiepoeng i matematikk, hele 57 pst. av engelsklærerne har ikke studiepoeng i engelsk, og omkring én av syv norsklærere har ingen fordypning i norsk. Jeg mener at et viktig løft for norsk skole er å sikre at alle barn i Norge, og alle foreldre som sender barna til skolen, skal være sikre på at den læreren de møter, også har fordypning i faget de underviser i, når det gjelder de grunnleggende fagene.

Det er jo ikke lærernes feil at det er blitt slik, det er et resultat av politikk og prioriteringer, og det viser seg at vi ikke har tatt ansvar for å bygge ut etter- og videreutdanning i sektoren og for kompetanseutviklingen. Det er altså en sammenheng mellom lærernes faglige fordypning og kunnskapen til elevene. Derfor er det et politisk ansvar å fylle dette gapet, og det er et ansvar regjeringen og stortingsflertallet tar. Sammen med en 5-årig masterutdanning for lærerne vil det legge et sterkt grunnlag for fremtidens kunnskapsskole.

Vi har i løpet av det første året vi har sittet, tredoblet satsingen på videreutdanning av lærere. Konkret er økningen i 2015 på 1 500 plasser, som betyr at om lag 5 000 lærere kan ta videreutdanning fra høsten 2015. Gjennom budsjettforliket settes det av ytterligere 50 mill. kr til et nytt kompetanseløft for ikke-kvalifisert undervisningspersonell i skolen. Det er bra. I tillegg er det gjennom budsjettforliket satt av 200 mill. kr til økt lærertetthet på 1.–4. trinn. Dette er også et forslag som vi sammen med flertallspartiene skal jobbe for å sette ut i livet.

Samtidig må vi også spisse innsatsen, særlig mot realfagene, hvor vi trenger et løft, både fordi realfagene er et av områdene hvor vi i mange år har slitt, det er et av områdene hvor mange elever sier at de sliter, og det er blant de fagene – særlig matematikk – at flest stryker, noe som gjør at de går ut av videregående opplæring. I 2015 kommer vi til å fremme en realfagsstrategi, og utviklingen av såkalte realfagskommuner blir et sentralt virkemiddel.

Men elevene kan jo ikke bare ha innhold i skolen, de må også ha gode skolebygg. Ikke minst må de ha et sted å ha svømmeundervisning, som nå er blitt styrket gjennom både regjeringens forslag og budsjettforliket. Derfor øker vi også rentekompensasjonsordningen for investeringer i skole- og svømmeanlegg. Ordningen styrkes med 3 mrd. kr i nye lån som får rentekompensasjon i 2015, som gjør at noe av køen kan tas bort.

Så må gode lærere ha tid til kjerneoppgavene sine. I 2009 kom det såkalte «tidstyvutvalget», ledet av Kirsti Kolle Grøndahl. Fem år senere er det lite som tyder på at rapporten ble fulgt opp på en så god måte at de som jobber i skolen, ser at antallet tidstyver er kraftig redusert. Ropet om å gjøre noe har snarere blitt sterkere og sterkere år for år. Vi følger opp, og vi kunngjorde i dag en start med konkrete endringer for å redusere byråkratiet i skolen, og flere vil også komme.

Vi prioriterer også noe ned når vi prioriterer noe opp. I fjor valgte vi bort kulturskoletimen i skolefritidsordningen. Jeg ser nå at det er bred enighet på Stortinget om at det var en riktig prioritering. I år har vi valgt å redusere grunnstipendene for å målrette ordningen mot dem som har minst. Også her har vi fått bred støtte, og det er bra.

Yrkesfagene har behov for et løft. For inneværende år økte bevilgningen med 114 mill. kr. Det videreføres i år. Lærlingtilskuddet, som sto stille i så mange år, er nå økt to ganger på rad. Vi fortsetter å stimulere til flere vekslingsmodeller og utprøving av praksisbrev, vi styrker koblingen mellom yrkesfaglærere og arbeidslivet ytterligere, men vi er ikke ferdig! Det er behov for et ytterligere løft i årene som kommer – ikke minst for å få flere lærlingplasser. Det er viktig.

Høyere utdanning er en bærebjelke i kunnskapspolitikken, og også her viser regjeringen at vi prioriterer. Høyere utdanning vil få en realvekst på 2,6 pst. – 31 mrd. kr. Men det er jo ikke slik med gode kunnskapsmiljøer, eller gode forskere, at de vokser oppå Lauvåsen, og at man bare kan finne et strå og træ dem på. Man må også satse på kvalitet, og man må satse på å utvikle verdensledende fagmiljøer. Det gjør regjeringen – gjennom 100 mill. kr for å styrke våre beste universitetsmiljøer, gjennom en rekordstor satsing på forskning og utvikling, og selvfølgelig også gjennom stimuleringsordninger mot Horisont 2020 for å hente mer av de europeiske pengene tilbake til Norge.

Og igjen har et kunnskapsvennlig flertall på Stortinget styrket ordningene ytterligere, bl.a. gjennom 50 mill. kr til den resultatbaserte omfordelingen i UH-sektoren. I tillegg ligger det inne målrettede satsinger på profesjonsutdanningene, for sykepleiere og ingeniører, som vi har sårt behov for.

Samtidig legger vi frem en langtidsplan for forskning, en langtidsplan som er blitt kalt «en milepæl», bl.a. av Akademikerne – og hvorfor det? Jo, for i motsetning til tidligere planer er det ikke bare ord, det er ikke bare prioriteringer, det er ikke bare luft; det er konkrete, forpliktende opptrappinger og innsatser. Det viser vi også i årets budsjett, hvor en rekordstor andel av bruttonasjonalproduktet brukes på forskning og utvikling. Vi varsler også konkrete opptrappinger, bl.a. på 500 nye rekrutteringsstillinger. I budsjettforslaget fra oss lå det 50 nye inne, og gjennom forliket med det kunnskapsvennlige flertallet på Stortinget – med Kristelig Folkeparti og Venstre – er det økt til totalt 150 nye stillinger i 2015. Jeg ser at også deler av opposisjonen har kommet etter, at de mener at det nivået som regjeringen la seg på, ikke var så godt som flertallets nivå, og at de dermed også har lagt inn det i sine budsjetter, og det er jo bra.

Med forliket har satsingen på studentboliger aldri vært større. Vi la inn midler til 200 nye – nå blir det 2 000 nye studentboliger som kan få kontrakt om bygging i 2015. Regjeringen vil også, for andre året på rad, øke basisstøtten til studentene utover forventet prisvekst. Vi foreslår også å forbedre sykestipendordningen ved at stipendet blir mulig å kombinere med sykepenger. Det kom reaksjoner i fjor da vi sa at vi ikke ville gå for 11 måneders studiestøtte, men budsjettet og budsjettforliket viser jo at vi gir konkrete økninger, ja, det er faktisk den nest største økningen i studentenes kjøpekraft på ti år. Den største kom i fjor. Det er pussig at 11 måneders studiestøtte alltid er ett år unna. Ja, det er nesten som å stille opp en fleskebit på skrå, som alle kan få lukte på, men som ingen får lov til å spise!

Alt i alt er budsjettet – og budsjettforliket – et fremtidsrettet budsjett for å styrke Norge og ta oss ett skritt nærmere kunnskapsnasjonen.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Anders Tyvand (KrF) [17:57:30]: Jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag i budsjettforliket for vår satsing på tidlig innsats gjennom økt lærertetthet, til tross for at regjeringspartiene i utgangspunktet var kritiske til en slik satsing. Jeg synes også det er veldig flott å registrere at flere representanter fra regjeringspartiene nå trekker fram dette som en god satsing i forliket.

En av innvendingene mot dette var på forhånd at det ikke er nok lærere. Så er regjeringens store satsing mer etter- og videreutdanning for lærere. Det innebærer også at mange av de lærerne som i dag er utdannet lærere og har jobbet i skolen i mange år, er nødt til å gå tilbake på skolebenken for å være kvalifisert til å fortsette i jobben sin. Jeg er helt enig i at vi skal ha gode, kompetente lærere, men jeg lurer på om statsråden har tenkt noe over hvem som skal undervise barna mens disse allerede utdannede lærerne er tilbake på skolebenken, og hvordan man kan unngå at det blir ufaglærte vikarer som har ansvaret for undervisningen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [17:58:32]: Takk for spørsmålet. Jeg vil bare også gjenta det jeg alltid har sagt når jeg har fått spørsmål om lærertetthet i denne sal – og ellers, for den saks skyld – og det er at jeg er veldig for flere lærere. Jeg mener også at lærertetthet og klasseromstørrelse ikke er ubetydelig. Det er god forskning også som sier at det har en effekt.

Diskusjonen har jo egentlig ikke vært hvorvidt det er bra med flere lærere eller bra med f.eks. det som Dovre kommune har gjort, hvor man har en ambisjon om å få til å redusere spesialundervisningen og så styrke den ordinære opplæringen. Det mener jeg er veldig bra. Diskusjonen har rett og slett vært om det er riktig å ha en nasjonal norm for å få dette til. Det har vi vært skeptiske til, bl.a. fordi det kan føre til en ressursforskyvning. Men jeg er helt sikker på at vi skal finne gode måter å bruke de 200 millionene på, i tett samarbeid med flertallspartiene på Stortinget.

Så gir vi jo penger til vikarmidler fra statens side. Mange skoler løser dette på egen hånd med eget personale. Noen må ta inn vikarer. Da vil også for de vikarene disse 50 millionene som ligger inne til ikke kvalifiserte, komme godt med.

Trond Giske (A) [17:59:44]: Det er god pedagogikk å begynne med det som er positivt: Forskningsbudsjettet får godkjent og også høyere utdanning. Men når det gjelder grunnopplæringen, er det én eneste satsing. Det er etter- og videreutdanning for lærere, som det er bred enighet om, 143 mill. kr. Nettoøkningen på grunnskole og videregående er på 98 mill. kr. Det betyr at deler av etter- og videreutdanningen betales med kutt på andre sektorer, og at resten av grunnskoleopplæringen og videregående opplæring har et netto kutt. Det er jo interessant at det kan kalles en historisk satsing.

Alle kunnskapsministre kjemper for kunnskapsbudsjettet, reiser på budsjettkonferanse, slåss for penger. Men kunnskapsministeren har fått usedvanlig lite igjen: ingenting til tidlig innsats, ingenting til lærertetthet, ingenting til kvalitetsforbedring i grunnskolen utover etter- og videreutdanning. Prøysen sier:

Men plutselig så kvakk jeg i, for vet du hva hun sa? – Og det er Siv Jensen. «Nå har jeg ingen penger mer, men jeg er like gla’.»

Var det det svaret kunnskapsministeren fikk på budsjettkonferansen da han ba om penger til grunnopplæring?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:00:54]: Takk for spørsmålet.

Det er god pedagogikk å begynne med det som er positivt, og da kan man jo si at det som er positivt, er at det største kuttet vi har, er et kutt som Arbeiderpartiet støtter. Jeg kan ikke se at man foreslo det i posisjon, men i opposisjon støtter man altså vårt store kutt, som er på grunnstipend. Vi målretter grunnstipendet mot dem som trenger det mest fra før. Vi gir mer til dem som har minst, og mindre til dem som ikke trenger det.

Så er det noe absurd – det er kanskje uparlamentarisk å si – det er noe rart med måten man regner på. For det første regner man inn et kutt som Arbeiderpartiet er for. Det er jeg glad for. Takk for det. Men så tar man ut satsingen på lærerne. Det er som å si at det er en kjempedårlig satsing på fotballandslaget hvis man tar ut alle pengene man bruker på fotballspillerne, eller at det er en kjempedårlig satsing på symfoniorkestrene hvis man tar ut alt vi bruker på musikerne. Det gir ikke mening.

At Arbeiderpartiet støtter et av våre kutt, er for øvrig bra, men ellers har jo Arbeiderpartiets budsjetthøst vært en slags tango for én, gjennom forskjellige standpunkter. På spørsmålet om borteboerstipend tror jeg Arbeiderpartiet har hatt tre forskjellige standpunkter i løpet av en kort budsjetthøst.

Trond Giske (A) [18:02:06]: Jeg mistenker at når budsjettet endte opp med at man bruker én hundredel av det man brukte til skattekutt, til grunnopplæring, gikk kunnskapsministeren hjem og tenkte: Én hundredel – for et gjennomslag, for et enormt beløp jeg har fått med meg på dette kunnskapsbudsjettet, sammenliknet med det man bruker til skattekutt. Det er jo sannheten om prioriteringen.

Så til en annen sak som kunnskapsministeren nevnte i sitt innlegg, nemlig denne såkalte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Det står en del om forskning, og mye av det følger opp forskningsmeldingen, men høyere utdanning er omtalt på side 12 og 13, under punkt 2.2.2 og utgjør nesten én helside. Dette som jeg holder her, derimot, er langtidsplanen for transportsektoren, NTP. Den er på 340 sider, mens denne flisa – langtidsplanen for forskning og høyere utdanning – er på 40 sider. Det står mer om E16 mellom Eggemoen og Jevnaker enn det står om høyere utdanning i langtidsplanen for de neste ti årene.

Er det en feil at det står langtidsplan for høyere utdanning her, eller mener man at langtidsplanen – 10 års satsing på høyere utdanning – er én A4-side i en flis av en melding?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:03:13]: Langtidsplanen dekker både forskning og høyere utdanning, og et av de prioriterte områdene der er f.eks. satsing på verdensledende miljøer. Hva er det? Jo, utdanning.

Forsknings- og stipendiatstillinger er både en del av utdanningssystemet og en investering i grunnleggende infrastruktur. Som representanten Giske, som har hatt denne jobben før, også vet, er noen av de aller viktigste forskningsinstitusjonene i Norge universiteter.

Jeg stusser litt over at representanten Giske sier at dette er vår Nasjonal transportplan, all den tid den forrige regjeringen – og det skal de ha æren for – faktisk initierte langtidsplanen og understreket gjentatte ganger at dette ikke skulle være en slags nasjonal transportplan. Det som likevel gjenstår, er at denne regjeringen ikke bare har levert en langtidsplan, den har levert en langtidsplan som blir kalt en milepæl. Den er helt sikkert ikke perfekt, men den inneholder konkrete, forpliktende opptrappinger – noe jeg ikke kan se at noen foregående regjering har fått til.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [18:04:27]: Først har jeg lyst å si at jeg er glad for å høre at statsråden innrømmer at satsinga på yrkesfag fortsatt er en start, og jeg håper at regjeringa kan legge om retorikken sin og slutte å prate om et «yrkesfagløft».

Når det er sagt, foreslo regjeringa i budsjettet sitt kutt til all ikke-formell kompetanse. Voksenopplæringen, folkehøgskolene og studieforbundene fikk dramatiske kutt, og i tillegg foreslår regjeringa behovsprøvd bostipend, og at det også skal behovsprøves opp mot lærlingelønn. Etter Senterpartiets mening er dette kutt som viser at regjeringa ikke er opptatt av sosial og geografisk utjevning.

Jeg synes også at regjeringa har en snever definisjon av kompetanse, nemlig at kompetanse er det som gir studiepoeng eller karakterer. Det som utvikler karakter, er ikke så viktig.

Mener statsråden at det kun er formell kompetanse som har verdi, og som fortjener statlig støtte? Hvis ikke: På hvilken måte ønsker statsråden å styrke områder som ikke kan måles i karakterer og studiepoeng?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:05:28]: Svaret på spørsmålet er nei, jeg mener ikke det. Og en god illustrasjon på det er f.eks. de 790 mill. kr, hvis jeg ikke husker helt feil, vi bruker på folkehøgskoler, som vi også foreslo å bruke. Så våre kutt på folkehøgskole var ikke et kutt på kjernevirksomheten, nemlig helårs folkehøgskole, primært rettet inn mot unge eller yngre mennesker, som skal ta et pedagogisk og spennende år som ikke gir studiepoeng, men som kan gi veldig mye annet. Det mener jeg er en god investering.

Jeg mener også at det er viktig at vi opprettholder en stor støtte til studieforbundene. Jeg mener nok at det er muligheter for å spisse den støtten noe mer – på samme måte som at jeg mente det var grunnlag for å spisse støtten til folkehøgskolene noe mer. Men vi skal fortsette å støtte dette.

Og så er det jo bare å konstatere at vi nå har en situasjon hvor det ikke lenger er sånn at budsjettet avgjøres i krinkelkroker i departementet alene. Stortinget er tilbake. Dette budsjettet, med Kristelig Folkepartis og Venstres støtte i Stortinget, blir vedtatt når flertallet er ferdig med å forhandle.

Iselin Nybø (V) [18:06:43]: Det har vært snakk om basar her før i dag, og det har vært snakk om studieforbund og folkehøgskoler. Som jeg også sa, er ikke vi i Venstre og Kristelig Folkeparti vant til å måtte levere tilbake premien etter at vi har vunnet, men vi pakker den heller ikke inn i gråpapir og legger den på et kott. Vi er tvert imot stolte av de seirene som vi får. Og selv om onde tunger skal ha det til at statsråden sliter litt med brøkregning og ikke får det til, er det én ting jeg har full tiltro til statsråden på, og det er at han forstår det politiske spillet som skjer rundt et budsjettforlik. Og nå har vi i Venstre og Kristelig Folkeparti fått gjennomslag på studieforbundene, og vi har fått gjennomslag på folkehøgskolene.

Mitt spørsmål til statsråden er: Forstår statsråden at han ikke kommer til å få et flertall for et budsjett hvis dette ikke ligger på plass neste år?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:07:43]: Det er vel ikke «onde tunger» som skal ha det til at jeg sliter med brøkregning – det er godt dokumentert på riksdekkende fjernsyn, så det er ikke bare sladder i en avsides krok.

Når det er sagt, er det klart at vi forholder oss til det flertallspartiene bestemmer. Jeg synes det er litt viktig å understreke det poenget, for selv om Høyre og Fremskrittspartiet er i regjering, har vi en unik situasjon ved at vi nå har en forpliktende samarbeidsavtale med Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er altså ikke sånn at dette skjer på måfå. Det er ikke tilfeldig hvert eneste år hvilke partier vi skal gå til. Vi har sammen forpliktet oss til å levere et budsjett, og Kristelig Folkeparti og Venstre har forpliktet seg til å støtte regjeringen, men selvfølgelig også til å stå hardt på sine saker og til å forhandle. Det mener jeg er en god situasjon, ikke minst for Kunnskaps-Norge, fordi man har fått et kunnskapsvennlig flertall på Stortinget. Det tror jeg er bra.

Representanten spør om jeg kan garantere at det aldri blir noen omkamper igjen. Det kan jeg nok ikke garantere 100 pst., men jeg har sett klart og tydelig hva stortingsflertallet har ment om både studieforbund, folkehøgskoler og studieavgift.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [18:08:56]: For at forskarar skal kunne ha fridom til verkeleg å tenkje fritt og vere dei banebrytarane vi ønskjer i samfunnet vårt, er det viktig at dei har tryggleik i jobben. Det har vore ei ganske unison einigheit her på huset om at vi alle ønskjer å kome bruken av dei mellombelse stillingane i akademia til livs. Men regjeringa har nyleg varsla at dei ønskjer å utvide løyva for bruk av mellombels tilsette i arbeidslivet. Og eg har også lagt merke til at ein har endra litt på argumentasjonen også i budsjettet når det gjeld korleis ein omtalar reduksjon av mellombelse stillingar.

Mitt spørsmål er: Kan ministeren garantere at vi ikkje kjem til å sjå auka bruk av mellombelse stillingar i høgare utdanning, i forsking, på institutt osv. i tida framover, men at det vil bli redusert, slik planen var?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:09:57]: Nå snakker vi om tre forskjellige lover her: Endringene som nå er lagt frem av Arbeidsdepartementet, gjelder arbeidsmiljøloven, staten forholder seg til tjenestemannsloven og så er det en universitets- og høgskolelov også. Litt forenklet kan man si at det i det private har vært strengere regler for midlertidighet enn i staten. Det er sannsynligvis også en av grunnene til at midlertidigheten har vært noe større i universiteter og høgskoler, ved siden av at det selvfølgelig er en sektor som f.eks. har mye oppdragsforskning av kortere varighet.

Jeg gir ikke garantier som jeg ikke er 100 pst. sikker på at kan innfris, så jeg kan ikke gi en slik garanti, men det jeg kan si, er at det den forrige regjeringen gjorde ved å legge inn føringer i tildelingsbrevene på at man skulle ha midlertidigheten ned, ser ut til å ha fungert. Vi har fortsatt med det, og hvis midlertidigheten ikke fortsetter å gå ned, må vi vurdere tiltak for å gjøre noe med det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marianne Aasen (A) [18:11:16]: Arbeiderpartiet er fornøyd med at det er bred politisk enighet om å trappe opp bevilgingene til forskning og utvikling. Bevilgningene de siste årene har økt jevnt og trutt og fortsetter i dette budsjettet. Under den forrige regjering økte offentlige forskningsbevilgninger med reelt 6,7 mrd. kr, en realvekst på 32,1 pst. fra 2005 til 2013. Veksten i år og i fjor forsterker dette bildet, og Arbeiderpartiet mener det er en riktig prioritering. En historiker ville neppe brukt et innholdsløst begrep som «et historisk budsjett», men muligens heller pekt på en jevn historisk utvikling, som fortsetter med dette budsjettet.

Satsingen på internasjonalisering og særlig finansiering til EU er bra og helt riktig. En mer aktiv forskningsdeltagelse internasjonalt vil løfte kvaliteten i norsk forskning. Veien til Brussel kan likevel synes lang. Og ikke bare det, for noen oppleves det nok også som at «vegen er humpete, hei hvor det går. Det humper og dumper i ruta vår.» For det er ikke nok bare å betale billett, vi må støtte, dytte og hjelpe til, slik at flere når fram i tide, eller sagt på en annen måte, slik at flere når opp i konkurransen om midlene. Derfor er økningen til STIM-EU en riktig prioritering.

Men: Utfordringen ved at vi deltar med stor finansiering i internasjonale program er at selv om bevilgningene til forskning øker, vil mange forskningsmiljø omkring i Norge ikke merke noe til denne veksten. En av grunnene til det er at veksten kommer konsentrert på noen områder, særlig under Kunnskapsdepartementet og Næringsdepartementet, og da spesielt til Forskningsrådets virkemidler.

Olje- og energidepartementets bevilgninger er på samme nivå som i 2014, korrigert for pris- og lønnsvekst, og de øvrige departementene får i realiteten en nedgang i forsknings- og utviklingsbevilgninger.

Budsjettet går dermed i motsatt retning av hva forskingsmeldingen var tydelig på, nemlig at hvert departement må ta ansvar for selv å utvikle kunnskap og kompetanse på sitt fagområde. Når det da kuttes i forskningsmidler til Forsvarsdepartementet, til landbruksforskning, til klimaforskning osv., er det uheldig. Noe rettes opp i forliket med Stortinget, men at de andre statsrådene ikke klarer å prioritere mer til forskning, men isteden kutter til forskning, bør bekymre kunnskapsministeren.

Bevilgningene til universitet og høyskoler skal gå til både forskning og undervisning. Institusjonene selv skal prioritere innen eget budsjett på vektleggingen av dette. Men de stimuleres med ulike virkemidler, særlig innen forskning. Tiltak for å fremme utdanningskvalitet er det dessverre mindre av. Og i dette budsjettet er det lagt til en ytterligere satsing på forskerkvalitet; jeg tenker på de 70 mill. kr som er satt av til å rekruttere toppforskere fra utlandet til Norge, hos fremragende forskningsmiljøer. Disse midlene fordeles på en måte som bryter med de rådende finansieringsprinsippene. Generelt er det nemlig sånn at institusjonene får basistilskudd etter historiske kriterier, etter publiseringspoeng og studieproduksjon. I tillegg kan alle universitet og høyskoler søke om midler i EU og Forskningsrådets konkurransearenaer. Denne toppforskerordningen er ny og ikke søkbar. Fem universitet er med i ordningen. De andre hadde liten mulighet til engang å bli vurdert, selv om de kan ha knallgode forskningsmiljøer på sine institusjoner. Men de tre nye universitetene klarte å bli med likevel gjennom budsjettavtalen her på Stortinget. En slik måte å velge seg ut bestemte miljøer på bygger opp under en rangering av universitetene og høyskolene våre i første, annen og tredje divisjon, eller A- og B-lag, som Venstres representant Nybø kommenterte i replikkordskiftet. Dette skjer uten drøfting i stortingsmeldinger eller forankring i Stortinget. Det er også vanskelig å finne spor av en slik kategorisering i langtidsplanen.

Så til institusjonenes økonomi. Hvordan kan det ha seg at det blir trang økonomi på så mange høyskoler framover – kanskje også på universitetene – når midlene på forskning øker? Det ligger kutt under «avbyråkratisering og effektivisering» på 140 mill. kr til universitetene og på 90 mill. kr til høyskolene. Dessuten gjøres det en del endringer som i sum gjør at institusjonene ikke kommer veldig godt ut, og at universitetene blir favorisert. Dette får konsekvenser. Arbeiderpartiet er bekymret for økonomien omkring profesjonsstudiene, særlig sykepleier-, lærer- og ingeniørutdanningene, som skal skaffe samfunnet mange nye kandidater i årene som kommer. De trenger forbedret utdanningskvalitet, de trenger å hindre frafall, og det trenger styrket forskningsaktivitet. Da hadde det vært en mye bedre bruk av penger å fordele dette etter politiske prioriteringer og de samfunnsutfordringene som er. Slik blir det ikke med dette budsjettet.

Henrik Asheim (H) [18:16:32]: Denne debatten dreier seg mye om hvilke poster som går opp, hvilke poster som går ned, og hvem som er flinkest av partiene til å bevilge penger til gode formål. Det hører naturligvis også hjemme i en meningsbrytning og klargjøring av alternativene i norsk politikk.

La meg allikevel begynne i en litt annen ende, og kanskje en litt mer samlende linje enn det komitélederen valgte å innlede debatten med. For selv om vi er uenige om mange av virkemidlene, er det et enstemmig storting som står sammen om viktigheten av å sikre alle mennesker i Norge, uavhengig av sosial bakgrunn, en god utdannelse.

Det handler ikke bare om at høy kunnskap i befolkningen er viktig for nasjonen Norge i en stadig mer globalisert verden. Nei, det handler først og fremst om å gi mennesker frihet, trygghet og selvstendighet.

Utdanning er så viktig fordi den kunnskapen du har, kan ingen ta fra deg. Det du har lært, er bare ditt. Den som besitter kunnskap, har også et verktøy som kan brukes, og som man kan bære med seg hvor enn man går.

Med kunnskap har man selvstendigheten og friheten til å kunne bestemme over sitt liv, og man har en trygghet for at man ikke er avhengig av andre for selv å brødfø seg og sine. Derfor er også utdanning et veldig viktig forsvarsverk mot fattigdom, undertrykkelse og maktkonsentrasjon.

Med det som bakteppe er det all grunn til å glede seg over kunnskapsbudsjettet vi skal vedta i dag. Selv om mye er bra i norsk skole, vet vi også at på tross av god ressurstilgang og mange piler som peker i riktig retning, lærer ikke elevene nok. Vi trenger derfor en politikk for at flere skal lære mer i skolen.

Så er det slik at vi kan sitte her og vedta mål, lover og bevilgninger. Men det er altså ikke vi som kan gjennomføre politikken. Dersom vi skal sørge for at flere elever lærer mer i skolen, må vi satse på de kunnskapsarbeiderne som hver eneste dag underviser i klasserommet, retter prøvene, følger opp elevene og snakker med foreldrene.

Et av de viktigste fellesløftene de fire ikke-sosialistiske partiene sammen ga før forrige stortingsvalg, var å satse på den faktoren vi vet er viktigst for at elevene skal lære mer, nemlig læreren.

I altfor mange år hadde lærerne ventet på det løftet de så lenge hadde etterspurt, nemlig et etter- og videreutdanningsløft. Den forrige regjeringen finansierte økningen i videreutdanning i stor grad ved å kutte i etterutdanning. Å gi mer til en gruppe ved å ta fra den samme gruppen på en annen post, er ikke å satse, det er å flytte. Det blir som å miste teddybjørnen sin for så bare å vinne den samme bjørnen tilbake på basar – vinninga går opp i spinninga.

I dag vedtar regjeringen sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre et forslag om å bevilge over 1 mrd. kr til etter- og videreutdanning av lærere. Det er tre ganger så mye som det de rød-grønne bevilget i sitt siste budsjett.

Høyre tror ikke at mer penger automatisk gir resultater. Derfor er det ikke likegyldig hva pengene brukes på. For oss var det klart både før og etter valget at lærerne skulle prioriteres.

Derfor er det også med en viss overraskelse jeg har registrert at Arbeiderpartiet har kritisert de fire samarbeidspartiene for å bruke for mye penger og tid på etter- og videreutdanning av lærere – at vi simpelthen prioriterer dem for høyt i den offentlige debatten og i budsjettet.

Det begynner å bli klart hvorfor regningen for videreutdanning av noen lærere under den forrige regjeringen ble finansiert av kutt i etterutdanningen til noen andre lærere – det var ikke en tøff prioritering som måtte gjøres, det var et politisk valg. Det måtte et nytt flertall til for å sikre lærerne løftet de har etterspurt. Det håper jeg bemerkes, også ute i skolen.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la frem et offensivt utdanningsbudsjett, og da de fire ikke-sosialistiske partiene satte seg ned rundt et forhandlingsbord for å forhandle om et forlik, ble det offensive utdanningsbudsjettet enda bedre. Dette står i sterk kontrast til et Arbeiderparti som, på tross av en skatteøkning på 10 mrd. kr sammenliknet med samarbeidspartienes budsjett, bevilger mindre på utdanningsbudsjettet enn de fire partiene gjør.

De færreste av oss i samarbeidspartiene har mye førstehåndskjennskap til det indre liv i den rød-grønne regjeringen, men det tegner seg et bilde av at hvileskjæret ikke ble funnet på i hverken SV eller Senterpartiet, men i Arbeiderpartiet.

Etter en forhandlingsrunde som ikke bare ble hopp og sprett og tjo og hei og fire partier som delte seg, kom vi frem til et budsjett som vi stolt kan stå og vedta i dag.

Sivert Bjørnstad (FrP) [18:21:45]: Norge er et godt land å bo i, og Norge er et godt land å få og ta utdanning i. Lik rett til utdanning for både kong Salomo og Jørgen Hattemaker har gjort oss til et foregangsland i en verden hvor utdanning historisk sett har vært forbeholdt de få. Det ser vi dessverre også mange eksempler på i dag. Selv om retten til utdanning er lik og vi er i verdenstoppen når det gjelder antall kroner brukt på skolen, er det et stykke igjen før vi kan si at resultatene og prestasjonene står i stil med de ressursene vi stiller til rådighet.

Det er et veldig godt kunnskapsbudsjett som vil bli vedtatt her i dag, og selv om det har blitt en klisjé å si det, har et godt budsjett blitt enda bedre etter forhandlingene med Kristelig Folkeparti og Venstre. Når vi har sagt at vi skal ruste Norge for framtiden, er kunnskap den viktigste komponenten for å få til det. Norge kan aldri bli billigst, men vi kan være best, noe vi allerede er på mange områder.

Regjeringen la samtidig med statsbudsjettet fram langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Det er en ambisiøs plan, som har høstet veldig mange godord rundt omkring i sektoren, bl.a. fra SINTEF, Unio og Akademikerne. Selv om denne planen skal behandles på nyåret, kan det være verdt å dvele ved noe av innholdet, siden mye følges opp allerede i neste års budsjett. Innen 2018 skal det ifølge regjeringens forslag komme 500 nye rekrutteringsstillinger, 400 mill. kr til infrastruktur og stimuleringsordninger for EU-forskning – spesielt Horisont 2020 – skal styrkes med 400 mill. kr. Nytt Life Science Centre i Oslo og oppgradering av Marinteknisk senter, Ocean Space Centre i Trondheim nevnes som de viktigste byggeprosjektene.

Allerede i 2015 følges langtidsplanen opp med omtrent 800 mill. kr. Aldri har vi vært nærmere 1 pst.-målet i offentlige forskningsbevilgninger. Med en realvekst neste år på 4,5 pst. kommer vi opp til 0,93 pst. av BNP til forskning og utvikling. Da er det verdt å minne om at i forrige stortingsperiode var gjennomsnittlig vekst i forskning og utvikling så lav som 2 pst. Jeg er glad for at regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre så sterkt har uttrykt at FoU ikke bare er viktig, men helt avgjørende for at vi skal kunne omstille Norge og realisere kunnskapssamfunnet.

Satsingen på verdensledende miljøer med 100 mill. kr har høstet kritikk fra flere i denne salen. Det synes jeg er synd, og det minner mest av alt om bakvendtland. Det er helt avgjørende at noen av våre beste miljøer får mulighet til å bli enda bedre i konkurransen med den store verden om de klokeste hodene. Man er nødt til å satse ekstra på dem som allerede har vist at de ligger langt framme på både nasjonale og internasjonale konkurranse- og kunnskapsarenaer. At dette blir møtt med kritikk, får stå for kritikernes regning, og jeg registrerer at det i mangel på gode argumenter imot blir hevdet at det er høyskolene og de nye universitetene som må betale for satsingen. Det er selvsagt ikke riktig.

Jeg er glad for at noen er forut for sin tid, bl.a. NTNU, som er i ferd med å ansette John O’Keefe, den tredje nobelprisvinneren i medisin i år. Forhåpentligvis vil andre institusjoner og miljøer komme etter med denne satsingen.

En samstemt komité skriver i en av merknadene i innstillingen at «høyere utdanning er av avgjørende betydning for å bygge landet gjennom ny kunnskap og godt kvalifisert arbeidskraft». Det er selvsagt helt riktig, men om vi setter begge føttene i bakken og tar en «reality check», er dessverre ikke alt rosenrødt. Norske studenter bruker ganske få timer på studiene hver uke sammenlignet med andre nordiske studenter. Drop-out-raten er ganske høy, særlig på enkelte studier, fagmiljøene er ofte for små, og strukturen er fragmentert. Det siste er godt belyst av bl.a. NOKUT. Jeg er glad for at regjeringen tar tak i de utfordringene bl.a. med bedre utstyr i profesjonsutdanningene, bedre bygg på universitetene og styrkede basisbevilgninger. Det er en god start for å bedre forholdene med hensyn til noen av de bekymringstegnene vi ser.

Hva gjelder den fragmenterte strukturen, ser jeg med glede og forventning fram mot stortingsmeldingen om struktur i høyere utdanning, og jeg tror kunnskapsministeren har helt rett når han sier at vi har for mange institusjoner.

Statsråd Thorhild Widvey [18:26:23]: Tros- og livssynsfriheten er en grunnleggende verdi i vårt samfunn. Et samfunn som er tuftet på grunnleggende menneskerettigheter, krever samtidig at vi finner fram til måter å leve med ulikheter og motsetninger på. Derfor mener jeg det er viktig at vi fører en politikk som legger til rette for dialog på tvers av tro og livssynsmessige skiller.

Dialog bygger på tillit og understøtter demokratiet gjennom å gi grunnlag for et uenighetsfellesskap der ulike posisjoner får brytes mot hverandre. Det norske tros- og livssynslandskapet er preget av et økende mangfold side om side med en folkekirke som har lange tradisjoner, og som fremdeles er en viktig del av folks liv. Tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke vil i 2014 samlet sett motta tilskudd for totalt ca. 587 000 medlemmer, som tilsvarer 11,5 pst. av befolkningen.

Den norske kirke har mer enn 3,8 millioner medlemmer. De utgjør 75 pst. av befolkningen. Mer enn 6 millioner mennesker deltok på gudstjenester i fjor, i tillegg besøkte 1,5 millioner ulike kulturarrangement i kirkene.

Regjeringen ønsker et tydelig skille mellom staten og Den norske kirke. I høst sendte departementet på høring et forslag til endringer i kirkeloven som har dette som siktemål. Forslaget følger opp Kirkemøtets anmodning fra 2013 om at det blir etablert et nasjonalt rettssubjekt for Den norske kirke. Prestene og de tilsatte ved Kirkerådet og bispedømmerådene er foreslått overført til dette rettssubjektet, sånn at statens arbeidsgiveransvar for disse opphører. Dette vil gi et tydelig skille mellom staten og Kirken. Saken forberedes nå for høring i Kirkemøtet i 2015. Målet er at lovsaken og de budsjettmessige konsekvensene deretter skal legges fram for Stortinget, og at reformen iverksettes i 2017.

Jeg mener det fortsatt bør legges vekt på å oppnå bred kirkelig og politisk oppslutning om endringene vedrørende Den norske kirke. Jeg har merket meg at komiteens flertall har gått inn for å bevilge 16 mill. kr i omstillingsmidler til Kirken i 2015. Jeg ser dette som et uttrykk for en bred støtte til den retningen for de kirkelige reformene som departementet legger opp til. Regjeringen ønsker en ytterligere selvstendiggjøring av Den norske kirke, og dette utredes som en del av arbeidet med en helhetlig lov om tros- og livssynssamfunn. Dette er i tråd med Kirkemøtets ønske.

Reformforslagene som nylig har vært på høring, er viktige skritt i denne retningen. Den norske kirke skal være organisert i samsvar med demokratiske prinsipper og verdier. Høsten 2015 er det kirkelige valg samtidig med kommune- og fylkestingsvalgene. Regjeringen ser kirkevalgene som svært viktige. Vårt forslag om en bevilgning på 76 mill. kr til gjennomføring av kirkevalgene i tillegg til de 5,5 mill. kr som ble gitt i revidert budsjett for 2014, skal legge til rette økonomisk for disse valgene. Kirken må sikre engasjement og oppslutning, slik at Kirkens valgte organer blir representative for Kirkens medlemmer med demokratisk legitimitet.

Kirkebudsjettet for 2015 er også en styrking av innsatsen overfor kirkebyggene. Kirkene er kanskje blant våre mest betydningsfulle byggverk. Rentekompensasjonsordningen til kirkebygg får en investeringsramme på 500 mill. kr i 2015 som et resultat av forliket, og det er funnet rom for 2 mill. kr til sikrede, fredede og verneverdige kirker.

Rentekompensasjonsordningen gjelder også for brann- og tyverisikring, og jeg ser det som viktig at ordningen blir brukt som incentiv nettopp for å få gjennomført sånne sikringstiltak.

Jeg er statsråd med ansvar for hele tros- og livssynspolitikken, og jeg vil arbeide for å bygge et samfunn der alle kjenner at de hører til uansett religion eller livssyn, og der den grunnleggende respekten for tros- og livssynsfrihet nettopp står sentralt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tone Merete Sønsterud (A) [18:30:52]: Som statsråden sa, er det nå varslet at man tar neste steg i stat–kirke-reformen, og at Den norske kirke nå etableres som et nasjonalt rettssubjekt. Det betyr bl.a. at Kirka skal overta storforvaltningsoppgaver og, ikke minst, arbeidsgiveransvaret. Det er ca. 1 600 medarbeidere som skal overføres fra staten til Kirka, det skal på plass tariff-, pensjons- og særavtaler mellom partene, og man må få et nytt IKT-system til å fungere, for å nevne noe. Alt skal være på plass 1. januar 2017.

Jeg er klar over at det i forliket ble satt av 16 mill. kr til omstillinga, noe som vi også støtter. Men i regjeringas budsjettforslag er det ikke satt av én krone til dette formålet. Tilsynelatende trodde man det holdt å sette av penger i 2016. Mener virkelig statsråden at en så omfattende omstilling kan tas på bare ett år?

Statsråd Thorhild Widvey [18:31:43]: Vi har hatt denne saken ute på høring, og høringsfristen gikk ut den 1. november 2014, nesten en måned etter at statsbudsjettet ble lagt fram. Vi har ikke hatt noe grunnlag for å fremme bevilgningsforslag så tidlig i denne prosessen. Det har vært vårt ønske å komme tilbake til det, i revidert og ikke minst i statsbudsjettet for 2016. Nå tar jeg til etterretning at det har blitt lagt inn midler, noe som jeg synes er svært positivt. Hovedsakelig er det behov for at IKT-systemene skal erstatte de fellessystemene for lønn, regnskap, økonomi og personal, som Kirken får gratis i dag, levert av Direktoratet for økonomistyring. Nå er det et godt grunnlag for å starte prosessen tidligere og skaffe seg det nødvendige utstyret som skal til for å være forberedt på å gjennomføre denne store omstillingen Kirken står overfor.

Tone Merete Sønsterud (A) [18:32:46]: Takk for svaret, men jeg har også et annet spørsmål. Kirkene i landet er viktige som gudshus, et sted for viktige hendelser i livet vårt som barnedåp, bryllup og begravelser. I tillegg er de konsertlokaler, samlingssted for unge og et trygt sted å søke til for mange. I tillegg til alt dette er Kirka også en helt sentral del av vår historiske kulturarv, en arv vi må ta vare på. Tilstandsundersøkelser viser at kirkene våre har stort behov for sikring, oppgradering og vedlikehold. I regjeringserklæringa heter det:

«Regjeringen vil bidra til et nasjonalt løft i sikringsarbeidet av fredede og verneverdige kirker.»

Men i regjeringas budsjettforslag for 2015 er det ingen omtalte tiltak på området. I tillegg var det ingen ny investeringsramme for rentekompensasjonsordninga. Dette ble, som statsråden selv sa, rettet opp i forliket. Men ettersom jeg forutsetter at regjeringa mente alvor med eget budsjettforslag, spør jeg statsråden: Hvordan mente statsråden det var mulig å innfri sine egne løfter i regjeringserklæringa med det budsjettforslaget som regjeringa selv la fram?

Statsråd Thorhild Widvey [18:33:50]: :Når det gjelder formuleringene i regjeringsplattformen om at regjeringen vil bidra til et nasjonalt løft i sikringsarbeidet av fredede og verneverdige kirker, er jeg svært opptatt av det og kommer tilbake til hvordan vi skal fremme eventuell sak om dette for Stortinget. Det får vi rikelig anledning til å komme tilbake til. Vi driver og samler informasjon om hvordan situasjonen er når det gjelder behovet for sikringsarbeider og oppgraderinger.

I første halvår 2014 ble det søkt om rentekompensasjon for istandsettingsprosjekter i Kirken for i underkant av 100 mill. kr. Vi var også usikre på etterspørselen i ordningen og fant ikke grunnlag for å foreslå nye rammer i 2015. Men jeg registrerer at de siste månedene har det vært god vekst i etterspørselen, og vi regner med at store deler av årets rammer vil bli benyttet. Derfor er det positivt at dette har kommet inn i forbindelse med forliket som ble vedtatt i Stortinget.

Trond Giske (A) [18:35:05]: Statsråden har varslet en gjennomgang av det som er igjen av statskirkeordningen i tråd med Kirkemøtets ønsker. Jeg har lyst til å understreke at her i salen er det foreløpig ingen bindinger for hva det skal ende i, og at en veldig vesentlig ting for Arbeiderpartiet – i hvert fall – vil være hvordan den framtidige Kirken blir organisert, ikke minst demokratisk. Som statsråden sa, skal det være kirkevalg til neste år. Der har det vært en diskusjon om man skal ha en demokratisk ordning hvor man faktisk direktevelger hele Kirkemøtet, eller i hvert fall alle som er gjennom bispedømmene, eller om man skal ha en kombinert ordning hvor noen velges direkte og andre velges av meningshetsrådene.

Igjen: Hvordan ser statsråden på dette? Hvordan vil hun legge til rette for at valgene kan gjennomføres med størst mulig deltakelse og på en mest mulig demokratisk måte, slik som denne sal også velges direkte av folket og ikke via f.eks. kommunestyrene?

Statsråd Thorhild Widvey [18:36:07]: Jeg er enig med representanten i at Kirken må sikre seg både engasjement og oppslutning blant folk, sånn at Kirkens valgte organer faktisk blir representative for Kirkens medlemmer med demokratisk legitimitet, som jeg også sa i mitt innlegg. Det er svært viktig. Det er samtidig viktig for oss som er engasjert i Kirken, at vi engasjerer oss og er aktive med å påvirke til at de valgene som skal foregå, har et demokratisk og representativt utvalg av representanter å kunne velge i, sånn at det ikke blir en skjevfordeling når Kirkens valgte organer skal settes sammen. Men dette er det opp til Kirken selv å sette i gang og ha ansvar for. Da er det bare å appellere til at Kirken som sådan har et ansvar, men også at vi som medlemmer av Kirken kan være med og bidra.

Anders Tyvand (KrF) [18:37:08]: Trosopplæring har blitt en av Kirkens viktigste oppgaver. Det er en utfordring at tilskuddet til trosopplæringen ikke har fått en økning som tilsvarer lønnsveksten, selv om lønnskostnader nesten er eneste kostnad i trosopplæringen. Det betyr at for hvert år som går, blir dette tilbudet reelt sett svekket. Jeg tok dette opp med statsråden i budsjettdebatten for et år siden, og jeg ble glad for det svaret jeg fikk. Da svarte statsråden at regjeringen synes det er svært viktig å fokusere på dette, og at hun selv vil bidra til det. Men dessverre ble det heller ikke i år foreslått en økning som tilsvarer lønnsveksten, og dessverre fikk ikke Kristelig Folkeparti gjennomslag i budsjettforliket på dette punktet.

Mitt spørsmål til statsråden er: På hvilken måte vil statsråden bidra til at trosopplæringstilbudet ikke blir svekket, og til at de ansatte innen trosopplæringen kan ha mulighet til å få en lønnsvekst på linje med andre?

Statsråd Thorhild Widvey [18:38:09]: Nå er politikk å prioritere, og det er ikke alltid slik at man klarer å få plass til alle de forslagene som man i realiteten ønsker at man skal få plass til. Jeg tror det er vanskelig for meg i dag å si hva som kommer til å bli konsekvensene for budsjettet for 2016, men jeg antar at vi kan ha en god dialog, ikke minst med samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre, med tanke på viktige prioriteringer for det som gjelder for 2016-budsjettet. Vi har ikke kommet så langt i den prosessen at vi har tatt stilling til hva vi skal prioritere, men det er viktig for meg å understreke at trosopplæringen har vært en suksess, og det er også viktig å satse på den i tiden som kommer.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [18:38:54]: Jeg lurte på om statsråden kunne redegjøre for hvorfor regjeringa ønsker å avvikle ordninga med tilskudd til private kirkebygg, all den tid den er veldig opptatt av tilskudd til private skolebygg.

Så vet vi at det har vært saker i media om rot med medlemsregistrering både i Den norske kirke og innenfor Den katolske kirke. Jeg lurte på hvilke tiltak som er iverksatt for å rydde opp, for å få likeverdighet og orden med hensyn til medlemsregistrering og tilskuddene.

Statsråd Thorhild Widvey [18:39:31]: Når det gjelder posten for private kirkebygg, har det stått 10 mill. kr der. I år ser det vel ut til at vi kan komme til å bruke 7 mill. kr av dem. Det er mange søknader som ikke tilfredsstiller de kriteriene som gjelder. I forbindelse med framleggelse av vårt budsjett vurderte vi det slik at det ikke var noe grunnlag for å prioritere dette.

Så er det kommet 5 mill. kr inn i forbindelse med forliket som er forhandlet fram i Stortinget. Det tror jeg er rikelig for å kunne klare å imøtekomme behovet for neste år.

Det er riktig at det har vært en del diskusjon om Den katolske kirke, spesielt når det gjelder medlemsregistrering. Nå er det sånn at Kulturdepartementet egentlig er klageinstans. Nå er det Fylkesmannen som har ansvar for å iverksette tiltak og for å gå igjennom det og se om dette er i tråd med det som gjelder – og så får vi eventuelt se om det kommer noen klage på det.

Åsta Årøen (V) [18:40:49]: I Noreg har vi mange kyrkjer med særleg høg kulturhistorisk verdi, ikkje minst i dei store byane. Derfor sette vi i Venstres alternative statsbudsjett av 40 mill. kr til restaurering av domkyrkjene i Stavanger og i Bergen. Vi fekk ikkje gjennomslag for dette i budsjettforliket i denne omgangen, men vi trur ministeren er klar over at dette er store utgifter som kan vere vanskelege å handtere for vertskommunane.

Mitt spørsmål til kulturministeren er om ho er einig i intensjonen frå Venstre og Kristeleg Folkeparti om at dette er ei så stor og viktig oppgåve at staten bør trå til litt ekstra i dei store byane.

Statsråd Thorhild Widvey [18:41:36]: Jeg tror det er utrolig viktig at man i denne salen blir enig om å holde fast på det som det har vært en bred enighet om, at kommunene har et vesentlig ansvar for vedlikehold av kirkene, og at det er kommunene som bærer det økonomiske ansvaret. Ut fra de tallene som gjelder for 2013, ivaretar kommunene to tredjedeler av finansieringen av kirkene, mens staten ivaretar bare en tredjedel.

Jeg tror det er viktig å understreke at dette er en ordning som må fortsette også framover; at det er kommunene som har hovedansvaret. Så får vi se i tiden framover hvordan man eventuelt kan bidra i form av rentekompensasjonsordningen, der det gis mulighet for at man kan være med på å løse oppgaver som gjelder de store kirkene i de store byene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Christian Tynning Bjørnø (A) [18:42:45]: 66 millioner barn verden over får ikke gå på skole. Mange av dem blir utnyttet som arbeidskraft, brukt i militære operasjoner eller som slaver. Gårsdagens taler fra de heltemodige fredsprisvinnerne gjorde et sterkt inntrykk.

Gårsdagen gjorde meg enda sikrere på at den norske fellesskolen er et fortrinn vi må hegne om som det kjæreste vi har. Da tenker jeg ikke på gull og edelsteiner, men på det nære og kjære. Men som skolepolitikere holder det ikke at vi lener oss tilbake og tenker at så lenge strukturene og systemene er på plass, ordner resten seg selv.

Sten Ludvigsen konkretiserte dette klokt da han overrakte NOU-en om framtidens skole. Han sa: Endringer i samfunnet krever fornying av skolen. Innholdet i skolen må bygge på et bredt spekter av kompetanser, både faglige, praktiske, sosiale og emosjonelle.

Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Men det er en disharmoni mellom dette og regjeringens politikk. For vi må kunne si at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens grunnopplæringsbudsjett er noe av det smaleste som har vært lagt fram på lenge. Hvor ble det av bredden i kompetanser, og hvor ble det av det brede synet på læring? Alle er vi enige om at læreren er viktig. Etter- og videreutdanning har vi løftet sammen – bra og hurra. Men lærergjerningen gjennomføres dårlig i et solospill. Lærerne er avhengige av gode arbeidsforhold, nok tid, andre yrkesgrupper, interesserte foreldre og ikke minst engasjerte, friske og motiverte elever.

Arbeiderpartiet har startet opptrappingen til 1 mrd. kr til tidlig innsats. Noen har harselert med at vi har snakket om en lese-, skrive- og regnegaranti. Men hvilke skolepolitikere er vi dersom vi ikke har en ambisjon om at alle barn i vår skole skal kunne lære seg å lese, skrive og regne skikkelig? Nei, vet du hva, alternativet er mildt sagt en fallitterklæring. At elever lærer seg å lese, skrive og regne, er en forutsetning for å bygge landet med lærere, sykepleiere, elektrikere – eller for den saks skyld flere nobelprisvinnere i medisin. Derfor vil Arbeiderpartiet ha flere tilgjengelige pedagoger og nye system som fanger opp elever og setter inn tiltak tidlig.

Vi mener flere bør få nyte godt av etter- og videreutdanningskronene i flere fag og til flere kompetanser. Derfor øremerket vi tiltak til IKT-kompetanse, og ikke minst sørget vi for at yrkesfaglærerne skulle få en sårt tiltrengt mulighet til kompetanseheving.

Forskning viser at det er en nær sammenheng mellom læringsutbytte, ernæring og fysisk og psykisk helse. Derfor foreslår vi en øremerket styrking til helsesøstertjenesten. Vi vil også starte med innføring av én time daglig fysisk aktivitet i skolen – og ingen elever har noen gang hatt vondt av et eple.

Vi foreslår å etablere kommunale beredskapsteam mot mobbing i alle kommuner. En ung gutt sa:

«Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett.»

Det kan vi ikke være bekjent av, sånt får alvorlige følger.

Med forslag som bygger opp under et bredt læringssyn, skal vi realisere den kloke skolen og den kloke eleven, en skole der alle får utnyttet sitt potensial til beste for seg selv og alle oss andre. Men det er et trumfkort som overgår alle enkelttiltak, og det er kommuneøkonomien.

I KS’ budsjettundersøkelse kommer skolen dårlig ut sammenlignet med andre oppgaver. Så kan vi, som i kommunaldebatten, diskutere til vi blir røde og blå om hvor lenge det har vært sånn, men det flytter ikke fjell. Det som gjør forskjell, er hva vi gjør i framtiden. Arbeiderpartiet øker overføringene til kommunene med 3,4 mrd. kr utover det regjeringen foreslo. Jeg synes det er forunderlig at på tross av at vi har mer penger å bruke enn noen gang og man prioriterer milliarder i skattekutt, klarer altså ikke regjeringen å gjøre de nødvendige prioriteringene for kommunene, selv om de sier at de gjør det motsatte.

Det er mulig at fem og to er ni i det bakvendte blå regjeringsland, men for oss som lever i det røde framtidsland, er svaret et helt annet – bare spør kommunene. Nesten 60 pst. av landets rådmenn mener det er verre å lage et budsjett i år enn i fjor. Det går ut over skolen.

Kent Gudmundsen (H) [18:47:44]: Til våre barn som starter på kunnskapens vei, kan vi si: «Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står». Nå, langt inn i desember, er vi halvveis i skoleåret, og mange barn er godt i gang på livets vei med å forme sin framtid og utdanning. Dessverre vil mange ikke fullføre med bestått, og prognoser viser at Norge i 2030 vil mangle 134 000 med fullført og relevant yrkesutdanning.

Før mønstret man på eller fikk jobb i industrien som ufaglært – «det var da det og itte nå». Når arbeidsmarkedet i økende grad krever formelle ferdigheter, går ufaglært ungdom en tøffere tid i møte, og vi må møte dette mer offensivt, med tidligere innsats, fokus på grunnleggende ferdigheter, mer spesialundervisning tidligere i skoleløpet og en mer praktisk rettet utdanning. Med Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen er vi kommet godt i gang med våre satsinger, men også alle kommuner må holde dette trykket oppe.

Norge trenger flere fagarbeidere i både privat og offentlig sektor, og i dag begynner om lag halvparten av et årskull på yrkesfag, mens bare 15 pst. fullfører med fagbrev. Vårt mål er å snu utviklingen, og regjeringen har derfor lansert Yrkesfagløftet, som skal ta nødvendige grep. Allerede i fjorårets tilleggsproposisjon økte vi satsingen med 114 mill. kr utover de rød-grønnes budsjett, og på bare to budsjettår har vi nå, sammen med Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, styrket lærlingtilskuddet med 7 500 kr. Bare den økte satsingen på yrkesretting av fellesfagene har gitt 900 flere lærere muligheter til etterutdanning, og de borgerlige partiene klarer å levere både et mer offensivt kunnskapsbudsjett og en mer offensiv næringspolitikk, med lavere skatter og bedre rammevilkår. Til sammenligning øker Arbeiderpartiet skattene med 10 mrd. kr og strammer dermed inn for det næringslivet som skal ta imot lærlinger, samtidig som man satser mange millioner mindre enn de fire borgerlige partiene på å bygge kunnskapssamfunnet. Det mener jeg er ganske oppsiktsvekkende.

I sommer meldte VG at over én av ti gikk ut av ungdomsskolen med karakteren 1 eller «ikke vurdert» i en rekke fag. Andelen har økt de tre siste, kartlagte årene, og i tillegg var omtrent like mange fritatt fra karakter i enkelte fag. Dermed har vi store andeler av årskull med svake forutsetninger for videre skolegang, og 87 pst. av dem som går ut med karakteren 2 i snitt fra ungdomsskolen, faller fra i videregående. At enkelte i denne sammenheng har foreslått et ekstra skoleår til allerede skoletrøtt ungdom, er derfor ikke en god løsning. Vi må stille krav, men denne utfordringen krever helt andre grep.

Vi må derfor gi muligheter til alternative løp inn i videregående opplæring og legge til rette for fleksible vekslingsmodeller. Underveis i skoleløpet må sommerskole og nye muligheter for eksamen og karakterer samt privatistløsninger bidra som nødvendige ventiler og muligheter i utdanningen. Faget utdanningsvalg i ungdomsskolen må f.eks. brukes mer aktivt, praksisrettes og avdekke de elevene som er best tjent med f.eks. en vekslingsmodell. Sistnevnte muliggjør et mykere møte med videregående opplæring, hvor det veksles mellom praksis og teori og muligheten for å oppnå fagbrev. I videregående må faget prosjekt til fordypning brukes til å få elevene ut av klasserommene og sammen med sine faglærere møte næringslivet, hvor fag utøves i praksis. Sånn kan tillit bygges, praktiske ferdigheter avdekkes og ulike teoretiske egenskaper vektlegges i møtet mellom elev og en potensiell arbeidsgiver. Flere vil få muligheter og formidles ut i lære.

Jeg vil berømme fylkeskommuner og kommuner som står på for flere læreplasser, og ikke minst skoler som aktivt oppsøker næringslivet, inngår avtaler, følger opp elever ute i læretiden, og som ikke avskriver dem når de har sluttført Vg2 i skolen. Bedre økonomiske rammevilkår for mottak av lærlinger, økt tilrettelegging for lærlingplasser i offentlige virksomheter, styrking av hospitering og Lektor 2-ordningen, fokus på fagskolen – for å nevne noe – er tiltak som er viktige for Høyre, og som vi, med Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, har styrket og bygger opp under gjennom Yrkesfagløftet.

Jeg ser også fram til NOU-rapporten om fagskolene, som legges fram nå på mandag. Om vi legger bedre til rette for fagskoleutdanning og mulighetene for å bygge videre, gjør vi yrkesfagene enda mer attraktive som utdanningsvei og kan møte framtiden enda sterkere rustet som kunnskapsnasjon. Det er også viktig å løfte fram styrkingen av basiskompetanse i arbeidslivet og frivilligheten. Program for basiskompetanse i arbeidslivet, BKA, og den nye BKF-ordningen, Basiskompetanse i frivilligheten, vil hjelpe mange voksne som er ute i arbeidslivet og frivilligheten, med å tilegne seg grunnleggende ferdigheter og senere kunne bygge videre med praksisbrev.

Sist, men ikke minst: Vi må se hele mennesket. Jeg vil derfor vise til komiteens fellesmerknad om å løfte fram folkehøyskolenes rolle i utdanningsløpet. Folkehøyskolenes kjerneaktivitet gjennom langkursene har gitt mange unge et godt læringsmiljø og personlig løft, som utvilsomt har bidratt med allmenndannelse, folkeopplysning og egenutvikling i utdanningslandskapet.

Kort oppsummert kan jeg konkludere: De fire borgerlige partiene har samlet seg om et offensivt og godt kunnskapsbudsjett, som bygger kunnskapssamfunnet.

Martin Henriksen (A) [18:52:53]: Norge står overfor en mangel på fagarbeidere. Samtidig vil behovet for ansatte uten videregående opplæring synke. Skal vi møte denne utfordringa, må vi gi elevene en skole med mer praksis tidligere i skoleløpet, bedre og mer relevant teori, vi må knytte skole og arbeidsliv bedre sammen, sørge for nok rekruttering av yrkesfaglærere, og vi må skape flere læreplasser. Derfor foreslår Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett rundt 300 mill. kr mer enn regjeringa til yrkesfag og fagarbeidere.

Rundt 6 000 yrkesfagelever får ikke læreplass. For å stimulere flere bedrifter til å ta ansvar vil Arbeiderpartiet ha en betydelig økning av lærlingtilskuddet: 160 mill. kr i 2015, rundt 25 000 kr per kontrakt. Mange elever møter i dag utdatert utstyr i opplæringa. Derfor vil Arbeiderpartiet ha en opptrappingsplan for å oppdatere utstyr i skolene. Arbeiderpartiet vil gi større oppmerksomhet til yrkesfaglærerne, og vi foreslår at de skal prioriteres opp i tilbudet om etter- og videreutdanning.

Jeg vet at det er flere enn Arbeiderpartiet som savner satsing på yrkesfag, f.eks. oppfølging av stortingsmeldinga om yrkesfag, som Stortinget vedtok i fjor. I regjeringas lærerløft omtales yrkesfag én eneste gang: når det slås fast at frafallet på yrkesfaglige program er et alvorlig problem. Og i budsjettet, der man bruker hundre ganger mer på skattekutt enn på skole, snakkes det om et yrkesfagløft. Det løftet var så vanskelig å få øye på at vi måtte spørre Kunnskapsdepartementet hva som var de nye satsingene på yrkesfag. Svaret var 8 mill. kr til faglige nettverk. I 2015 utgjør altså regjeringas yrkesfagløft ett nytt tiltak.

Når man legger sammen alle reduksjoner og påplussinger på feltet, ser man at regjeringa neste år ville bruke mindre på yrkesfag enn det man gjør i år. Det er mulig jeg er naiv, men for meg er kutt ikke det samme som et løft, det er det motsatte. Det er bare «i bakvendtland» at alt går an. Det er bare i Høyre og Fremskrittspartiets retorikk at kutt blir til løft, mindre blir til mer, og stillstand blir til framgang.

Når Høyre her utfordres på yrkesfag, viser de konsekvent til et annet budsjett enn det vi behandler i dag, til tiltak Kristelig Folkeparti og Venstre presset gjennom, altså økning av lærlingtilskuddet, eller tiltak som er vedtatt under den rød-grønne regjeringa, som gjennomgang av tilbudsstrukturen, praksisbrev og en lang rekke andre ordninger.

Vår kritikk er ikke nødvendigvis at regjeringa tenker feil, men at de ikke tenker nytt. Unntaket er på ett område. Hvis vi skal få flere fagarbeidere, må statusen til yrkesfag heves. Det er umulig dersom man svekker rettighetene til norske arbeidstakere. Allerede i dag mener 70 pst. av unge under 30 år at bygg- og anleggsfag har lav status. Om elektrofag svarer om lag 65 pst. det samme. Hvorfor er det slik? Jo, elevene svarer at årsaken er bekymring for et useriøst arbeidsmarked med snusk, mye innleie og svak beskyttelse av ansatte.

Når regjeringa nå vil endre arbeidsmiljøloven med flere midlertidige ansettelser og svekkede rettigheter, lurer jeg på om de har tatt inn over seg at det er dårlig nytt for rekrutteringa til yrkesfag. Unge som skal velge utdanning, skremmes bort fra bransjer som ikke gir den tryggheten de ønsker. Kombinasjonen av et manglende løft for yrkesfag og svekkelse av arbeidsmiljøloven er en ganske treffsikker oppskrift på å senke statusen til flere av yrkesfagene. For å si det på en annen måte: Det hjelper ikke hva kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen gjør med fagutdanninga dersom elevene skal sendes ut til arbeidsminister Robert Erikssons arbeidsliv.

Det er behov for å satse på fagarbeidere i bred forstand. Arbeiderpartiet mener at det er rett og rimelig at det som regjeringa omtaler som et alvorlig problem, møtes – ikke bare med offensiv retorikk, men med offensiv handling, for elever, for lærere, for skoler, for lærebedrifter, for fagskoler og i hele arbeidsmarkedet. Det må være sammenheng i politikken.

Norunn Tveiten Benestad (H) [18:57:38]: Et konkurransedyktig arbeids- og næringsliv forutsetter at vi har sterke og robuste utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer. Det er et solid budsjettforslag for universitets- og høyskolesektoren og et svært sterkt forskningsbudsjett vi skal vedta her i dag. Jeg er glad for at også opposisjonen langt på vei anerkjenner det.

En sterk borgerlig vilje til samarbeid gjenspeiles i et budsjett der alle samarbeidspartiene har et sterkt eierskap, et budsjett som er tilpasset vår økonomi, og som bidrar til å ruste Norge for framtida.

Universitets- og høyskolesektoren er en bærebjelke i vårt utdanningssystem. Regjeringa styrker satsinga på kvalitet i høyere utdanning og forskning på en rekke områder: i budsjettet, i langtidsplanen, i arbeidet som gjøres med tanke på finansiering og framtidig struktur i sektoren.

Jeg er glad for at de borgerlige partiene prioriterer høyere utdanning og forskning. Sammen har vi funnet gode virkemidler for å styrke området, og her vil jeg trekke fram satsinga på 100 mill. kr til å utvikle verdensledende fagmiljøer, de 75 mill. kr til oppgradering av universitetsbygg, 147 nye rekrutteringsstillinger, der UiA, UiS og UiN skal ha halvparten av de 100 som kom i forliket. Jeg er enig med representanten Nybø i at det er godt nytt for disse miljøene, som er i sterk utvikling. Videre økes basisbevilgningene til universiteter og høyskoler med 50 mill. kr i forliket, og det settes av 60 mill. kr i økning til fri prosjektstøtte, 115 mill. kr til økt deltakelse i Horisont 2020 og 100 mill. kr til forskningsinfrastruktur.

Dette er god oppfølging av det kunnskapsbudsjettet samarbeidspartiene la fram i fjor, og vi ser at denne regjeringa leverer.

Det er også grunn til å trekke fram langtidsplanen som en milepæl for forskning og høyere utdanning. For første gang legges det fram en plan som gir næringslivet og forsknings- og universitetsmiljøene forutsigbarhet og langsiktighet. Det er det mange som har merket seg i sektoren. I langtidsplanen prioriterer regjeringa å finansiere 500 nye rekrutteringsstillinger, styrke bevilgninga til infrastruktur med 400 mill. kr og styrke bevilgninga til ordninger som bidrar til bedre deltakelse i Horisont 2020 med 400 mill. kr. Det er også satt en målsetting om å trappe opp den offentlige forskningsbevilgninga til 1 pst. av BNP. Vi vet at regjeringas mål er å bygge kunnskapssamfunnet, og vi ser at vi nå prioriterer det viktigste for høyere utdanning, dvs. studiekvalitet, studentboliger og studiestøtte. Samarbeidspartiene har funnet rom for å prioritere 2 000 nye studentboliger. Basisstøtten i Lånekassen er økt for andre året på rad, og det er funnet rom for en valutajustering for utenlandsstudentenes lån.

Som sørlending vil jeg gjerne si at jeg er særlig glad for at både kirke-, utdannings- og forskningskomiteen og næringskomiteen har valgt å legge inn merknader knyttet til det sterke mekatronikkmiljøet på Sørlandet og det behovet landsdelen har for å få etablert Mechatronich Innovation Lab ved universitetets campus i Grimstad.

Denne komiteen har også ansvaret for kirkepolitikken, et område som er viktig for veldig mange mennesker. Her er det to saker som jeg vil trekke fram i dette innlegget. Det gjelder budsjettforliket om de 16 mill. kr i omstillingsmidler til Kirka. De trengs for å forberede prosessen fram til 2017, da Kirka etter planen skal opprettes som eget rettssubjekt. Det andre jeg vil vise til her, er den nye rammen for rentekompensasjon for istandsetting av kirkebygg på 500 mill. kr, samt tilleggsbevilgninga på 2 mill. kr til sikring av kirkebygg, som også statsråd Widvey var innom. Jeg er glad for det konstruktive samarbeidet med de andre borgerlige partiene i disse sakene. Regjeringa ønsker en sterk landsdekkende folkekirke også etter 2017, og dette er gode bidrag i prosessen fram mot det.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Tone Merete Sønsterud (A) [19:02:02]: I et replikkordskifte med meg i finansdebatten var kunnskapsministeren svært ærlig om det budsjettforslaget vi i dag behandler. Han sa at flertallspartiene med Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort budsjettet både bedre og sterkere. Det må jo bety at statsråden mener at det budsjettet han selv la fram, ikke var det beste for landet. Det er jeg helt enig med statsråden i, for hvis han og regjeringa hadde fått det som de ville, hadde bl.a. folkehøyskolene blitt kraftig svekket, studieforbundenes verdifulle tilbud over hele landet ville fått 40 mill. kr mindre, og Studiesenteret Finnsnes AS og studiesenteret.no hadde vært så godt som slettet fra kunnskapskartet.

Statsråden har, som sagt tidligere i debatten, vært på kakefest for å feire at et av kuttforslagene hans ikke ble gjennomført. Det kan bli mange kakefester på ministeren framover. For de nevnte kuttene er bare noen få eksempler på det som ble rettet opp i forliket, men som hadde vært realitet dersom Høyre og Fremskrittspartiet hadde hatt flertall. Forslagene var både ødeleggende og usosiale. I tillegg var argumentasjonen for hvorfor kuttene ble foreslått, lite overbevisende.

La meg ta noe av statsrådens egen argumentasjon. I spørretimen 12. november sa han at kuttforslaget til folkehøyskolenes kortkurs var forsvarlig fordi det rammet det ministeren selv betegnet som rike mennesker mellom 40 og 70 år. Her er noen få eksempler på de kursene vi snakker om: sommerkurset for psykisk utviklingshemmede ungdommer, cøliakikurset for ungdommer og familier, kurs der forebygging av seksuelle overgrep er tema, kurs for dem med spiseforstyrrelser og skrivekurs. Jeg finner det noe merkelig at statsråden betegner disse som folk mellom 40 og 70 år med god råd. Men jeg skal ikke gå inn i noen debatt med statsråden om dette, for vi har nok forskjellig oppfatning av hva vi mener med god råd, og hvorvidt læring og behov for utdanning er aldersavhengig. For Arbeiderpartiet er det viktig at vi har lik rett til utdanning uavhengig av lommebok, alder, kjønn og stand.

Ett av kuttene som dessverre ikke ble rettet opp, var bevilgninger til Genèveskolen. Den er nå strøket fra statsbudsjettet. Skolen har siden 1931 vært en viktig arena for alle fagorganisasjoner, hvor tillitsvalgte fra hele Norden har hatt muligheten til å lære om internasjonale, faglige og politiske spørsmål. Men dette er enda et eksempel på at fagbevegelsen ikke er viktig for regjeringa. En bevilgning på 700 000 kr ville ikke akkurat ha satt norsk økonomi over styr, men de blå-blå mener tydeligvis at det er rett og rimelig å la de andre nordiske landene ta regninga for norske elever.

Et annet sted statsråden kanskje skal på kakefest, er hos landets studieforbund. Hvert år arrangerer studieforbundene rundt 43 000 kurs, og nesten 10 pst. av befolkninga deltar. Siden regjeringa la fram sitt budsjettforslag, har jeg fått en mengde fortvilte e-poster og brev om denne saken. De kommer fra landets frivillige kultur- og amatørteatermiljø, ungdomslag, teatergrupper, fritidsklubber, kor, korps, dans og fra de funksjonshemmedes organisasjoners studieforbund, for å nevne noen. Mange opplyser at mye av det lokale studiearbeidet hadde måttet legges ned hvis budsjettforslaget fra regjeringa hadde fått flertall.

Frivillig sektor har vært viktige bidragsytere i utviklinga av landet vårt, og mange av dem har gjort samfunnet vårt både rikere og varmere. De er gode supplement til offentlige tilbud, og de er nyskapende og viktige stemmer i samfunnsdebatten. Derfor støtter Arbeiderpartiet opp om frivilligheten. Fram til vi så forslaget til statsbudsjett, trodde vi den var viktig for regjeringa også. Jeg har for lengst kommet ut av tellinga over hvor mange ganger statsministeren og statsråden har snakket om hvor viktig frivilligheten er, og da de for seks dager siden la fram sin frivillighetserklæring, ble det sagt:

«Frivillighet er en avgjørende del av så godt som alle samfunnsområder. Gjennom Frivillighetserklæringen vil vi sikre frivillig sektor forutsigbarhet, åpenhet, tillit og tilgjengelighet i dialogen med regjeringen uavhengig av hvilket departement de henvender seg til. Det at folk engasjerer seg og tar ansvar i nærmiljøet, forebygger ensomhet og bygger fellesskap. Det er frivilligheten som skaper det gode samfunn.»

Videre ble det sagt:

«Frivillige organisasjoner er limet i samfunnet vårt.»

Og:

«Frivilligheten skaper glede, trivsel og knytter lokalsamfunnene sammen. Derfor er det viktig at både stat og kommuner gir frivilligheten gode vilkår.»

Dette er godt sagt, og jeg er helt enig. Det oppsiktsvekkende er at dette ble sagt av regjeringa for få dager siden, under to måneder etter at de la fram et budsjett der de mente det var en god idé å kutte i frivilligheten uten noen begrunnelse. Det var først i debatter i ettertid vi fikk høre at kuttene var nødvendige for å sikre frivillig sektor uavhengighet og troverdighet.

Jeg må få spørre statsråden: Hva mener han og regjeringa nå med at både stat og kommune må gi frivilligheten gode vilkår? Eller for å si det på en annen måte: Ettersom jeg er fra Hedmark og Prøysen har vært sitert mange ganger her i dag, kan jeg jo stille spørsmålet: Hvordan skal han sørge for at «graset er grønt for æille»?

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Freddy de Ruiter (A) [19:07:13]: Alle er enige om å skape en best mulig skole for elevene. De fleste er enige om at skolen bør virke sosialt utjevnende. Når det kommer til virkemidlene, stopper imidlertid enigheten. Jeg bestemte meg derfor for å spørre dem som jobber i skolen. Jeg utfordret dem til å komme med innspill til meg til denne debatten via Facebook-gruppene Arbeidstidsforhandlingene og Status Lærer med over 30 000 medlemmer, hvor de fleste jobber eller har jobbet i skolen. Jeg har i tillegg fått innspill fra Elevorganisasjonen. Jeg har fått rundt 150 innspill, og to ting går igjen: mer tid til hver elev og KS’ manglende skoleforståelse.

Først litt om «mer tid til hver elev»: Her handler signalene i stor grad om klassestørrelse, lærertetthet, byråkratisering av læreryrket og kommunale og fylkeskommunale ressurser og prioriteringer. Det er ingen tvil om at mange lærere og andre ansatte i skolen opplever ressursmangel og en byråkratisk hverdag som rammer elevene. Det er stor avstand fra nasjonale målsettinger til skolehverdagen svært mange steder. Kommunale og fylkeskommunale prioriteringer og ressurser bidrar ofte til å umuliggjøre nasjonale målsettinger om skolen, og det som mange i skolen ikke opplever som rosinen i pølsa, men som steinen i skoen, er nemlig KS’ tilsynelatende svake skolepolitikk og provoserende arbeidsgiverpolitikk.

Vi må i større grad lytte til elever, foreldre, lærere og andre ansatte i skolen for å utvikle en skole hvor alle får den best mulige oppfølginga. Det handler kanskje om mer styring, og det handler definitivt om mer ressurser. Det handler også om å gjøre det mer attraktivt å jobbe i skolen for lærere og andre yrkesgrupper. Arbeidsvilkår og lønn er viktig i så måte.

Jeg vet at kunnskapsministeren har mottatt en tidstyvrapport i dag, vel og bra, men ute i skolen vet en allerede hva de store problemene er. Dem må det gjøres noe med nå.

Skoledebatten har i de siste årene handlet veldig mye om hvordan skolen skal forandre seg. All virksomhet i samfunnet er og må selvfølgelig være i forandring. Den utfordringa tror jeg både elever og lærere klarer. For å få det til er det avgjørende at elever, foreldre, lærere og andre ansatte får større innflytelse over utforminga av framtidas skolepolitikk.

Jenny Klinge (Sp) [19:10:00]: Senterpartiet er oppteke av at skulen i tillegg til å vere ein plass for å tileigne seg kunnskap, skal vere ein arena for å vekse som menneske og for å lukkast. Leirskuleopphald er viktig i denne samanhengen. Gjennom ei veke med leirskule får ungane oppleve mykje minneverdig og lære mykje både om ulike tema, om seg sjølve og om andre. Det er ikkje tvil om at det ligg god sosial trening i ei veke på leirskule, og det ligg også ein dimensjon av sosial utjamning i det, for alle skal bu under like forhold – få den same maten og få dei same opplevingane.

Samtidig som alle skular nok verdset leirskuleopphald for elevane høgt, er det stadig ein kamp om midlane i kommunane. Dessverre fører dette til at færre elevar får tilbodet, t.d. er det berre halvparten av elevane i Vestfold som får tilbod om leirskule.

Det er grunn til å understreke at det er nødvendig å målrette midlar for å sikre leirskuleopphaldet for så mange som mogleg. Vi i Senterpartiet har derfor sett av 100 mill. kr i vårt alternative statsbudsjett til nettopp føremålet leirskule. Det er eit tydeleg grep for å vise at vi ser verdien av leirskuleopphald, og at vi meiner dette tilbodet og den ikkje-formelle kompetansen ein kan få der, er ein viktig del av skulegangen.

Helge André Njåstad (FrP) [19:11:39]: Eg har forstått på debatten, som eg har følgt frå kontoret, at det òg har vore ein diskusjon om kommunerammene for neste år. Komitéleiaren innleia med å kalla opplegget for neste år for eit elendig opplegg. Han tok litt sterkare ord i sin munn enn det Helga Pedersen gjorde tysdag, ho kalla det for eit magert opplegg for neste år.

Opplegget for neste år har ein realvekst på 1,5 pst. i kommunesektoren. Til samanlikning kan eg fortelja at då Sigbjørn Johnsen skulle beskriva veksten frå 2012 til 2013, som då var på 1,2 pst., kalla han det verken magert eller elendig, men derimot ein god auke. Viss dette i dei raud-grøne si tid, då ein hadde ein mindre realvekst enn den me legg på bordet no, var ein god auke, blir det heilt feil å kalla det som ligg i kommuneramma for neste år, for eit elendig og magert opplegg.

Skulepolitikk er viktig for kommunane. Kommunane er skuleeigarar, og grunnskulen blir finansiert gjennom rammer der kommunepolitikarar prioriterer skulesektoren opp mot andre ting. Derfor er skulepolitikk og debatten i dag viktig. Humankapitalen til Noreg er den største ressursen me har, og utgjer 80 pst. av vår nasjonalformue. Denne ressursen skal me utnytta endå betre, slik at me får omsett humankapital i verdiskapande innovasjon, men òg sikrar at Kommune-Noreg får tilgang til kvalifisert arbeidskraft i framtida – som helsearbeidarar, ingeniørar og lærarar, for å nemna nokre grupper.

Skal ein få best mogleg utbyte av nasjonalformuen vår, humankapitalen, må me ha eit godt utdaningstilbod i alle ledd frå barnehage til grunnskule og vaksenopplæring. Noreg som kunnskapssamfunn er komplett avhengig av at elevane i grunnskulen får tileigna seg kunnskap til å meistra utfordringane dei møter i yrkesutdaning, i studiar og i arbeidslivet. Norske elevar skal læra meir. Derfor har regjeringa i forslaget sitt til budsjett for 2015 styrkt den allereie historiske satsinga på vidareutdaning av lærarar. I budsjettavtalen styrkjer me òg småskuletrinnet, 1.–4. klasse, med endå fleire lærarar, med ei ekstraløyving på 200 mill. kr. Dei millionane kjem i tillegg til ei god kommuneramme, som ligg på bordet neste år. Den inntektsramma aukar, som det er sagt mange gonger tidlegare frå denne talarstolen, med 7,8 mrd. kr, der 4,7 mrd. kr av desse er frie inntekter.

Så det å kalla dette eit opplegg som er magert, eller endå verre: elendig, blir feil. Opplegget for neste år set kommunane i stand til å kunna levera gode velferdstenester innanfor skule, og det er heilt feil å seia at regjeringa nedprioriterer kommuneøkonomien for neste år. Alle kommunar får meir pengar, og alle kommunar er i stand til å levera gode tenester til innbyggjarane sine.

Frank J. Jenssen (H) [19:14:48]: La meg først skrive under på ordene fra lederen av kommunal- og forvaltningskomiteen, Njåstad, om at kommuneopplegget for neste år er et godt opplegg, fullt på høyde med det som er levert de siste årene fra den rød-grønne regjeringen. Men jeg tok ordet for å si noen ord om kunnskapspolitikken.

Satsing på kunnskap er politikk som virker. Derfor er regjeringens satsing på kunnskap også riktig politikk. Selv er jeg fra Trondheim, og selvfølgelig er jeg litt stolt av det hver dag, men hele Norge har grunn til å være stolt av de tunge kunnskapsmiljøene som generasjoner av kvinner og menn har bygd opp i denne byen.

Det har blitt utdelt nobelpriser også i Stockholm denne uken. Det er sjelden Norge er representert, men i år var vi det. Prestasjonene til Moser-paret og måten NTNU har tilrettelagt på og gitt dem muligheter, er en inspirasjon også for oss politikere. Regjeringen følger da også opp, som varslet før valget og i regjeringserklæringen. Derfor er det fortjent at regjeringens forskningsbudsjett får ros. Forskningsrådet meldte da budsjettet ble framlagt, at de var glade for et sterkt forskningsbudsjett. SINTEF sa at regjeringen legger fram et godt forskningsbudsjett, og særlig fornøyde var de med satsingen på Horisont 2020-programmet, som styrkes med 115 mill. kr.

Det satses på utvikling av flere verdensledende miljøer. 70 mill. kr settes av for at de beste fagmiljøene skal få større mulighet til å rekruttere de beste forskerne. I Adresseavisen denne uken kunne vi lese at NTNU bruker penger på å lage spleiselag med næringslivet for å tiltrekke seg flere dyktige professorer, og på NTNU er det rom for å premiere kvalitet.

Slik kunne jeg ha fortsatt – og la meg gjøre nettopp det. Samtidig med budsjettframleggelsen kom den aller første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Her varsler regjeringen en storstilt opptrapping, bl.a. til utstyr, rekrutteringsstillinger og tiltak for å få flere til å delta i nettopp europeisk forskningssamarbeid. Og som trønder er jeg særlig glad for at framtidens havromslaboratorium Ocean Space Center løftes fram som et av de prioriterte prosjektene i meldingen.

I tillegg er det gledelig å se at en enstemmig komité konstaterer NTNUs særskilte stilling, og at komiteen har registrert styrets strategi knyttet til campusutvikling for ytterligere å styrke mulighetene for å innfri sitt nasjonale samfunnsoppdrag.

Omsider har vi også en regjering som prioriterer å styrke studiestøtten, for andre år på rad, og den økes utover prisveksten. Der den rød-grønne regjeringen sviktet, styrker vi studentenes økonomi. I regjeringsplattformen lovte vi flere studentboliger, noe vi fulgte opp i statsbudsjettet. Og jeg gleder meg sammen med studentene over at budsjettavtalen gir en rekordsatsing på 2 000 studentboliger, langt høyere enn i noen tidligere år.

Norge skal ha høye ambisjoner. God kunnskapspolitikk ruster Norge for framtiden, og det budsjettet som vedtas i kveld, gir bedre håp for denne framtiden.

Ove Bernt Trellevik (H) [19:17:55]: Forsking er viktig. I debatten om næringspolitikken tidlegare i dag kom det kritikk frå fleire for at statsbudsjettet var næringsnøytralt. Men forskingspolitikk er òg viktig næringspolitikk, og det skjer veldig mykje spennande på dette området.

Det er slik at eit konkurransedyktig arbeids- og næringsliv føreset at me har sterke og robuste utdannings- og forskingsinstitusjonar. Budsjettet me vedtek, er tidenes satsing på forsking, med over 30 mrd. kr.

Ja – regjeringa har ambisiøse mål for forskingspolitikken. Vi må ha fagmiljø i verdsklasse. For å få det må vi prioritera og tenkja langsiktig. Difor satsar regjeringa på forskingsinfrastruktur, rekrutteringsstillingar og korleis me skal sikra god deltaking i det europeiske forskingssamarbeidet.

Når det gjeld havbruk, ser ein for seg at denne næringa skal kunna veksa om me løyser miljøutfordringane og sikrar at tilgangen til ingrediensar til fôr skjer på ein berekraftig måte. Då er det viktig at me forskar på dette. Det gjer me, og det er ikkje næringsnøytralt. Spesifikk forsking skal bidra til at vi løyser miljøutfordringar, og at fôr og fôrråstoff som vert brukt i norsk havbruk, kjem frå berekraftige kjelder.

Forsking og utvikling av ny teknologi gjer at vi kan utnytta råstoffa betre. Nye råvarer som krill, insektmjøl, algar, gjær og bakteriar kan verta aktuelle ingrediensar. Dette er også eit område der det pågår stor forskingsaktivitet, og denne regjeringa og samarbeidspartia Venstre og Kristeleg Folkeparti har levert mykje på eitt år gjennom dei to budsjetta me har fått gjennom her i Stortinget.

Regjeringa og samarbeidspartia Venstre og Kristeleg Folkeparti investerer i kunnskap om marin næring for at denne skal kunna bidra til å utløysa det store verdiskapingspotensialet som ligg i næringa i framtida på ein berekraftig måte.

For 2015 vert det ein auke i den marine forskingsinnsatsen på ytterlegare 55 mill. kr. Veksten i den marine forskinga har såleis auka med over 110 mill. kr sidan regjeringsskiftet. Det kan ikkje kallast næringsnøytralitet når prioriterte forskingssatsingar skal gje meir kunnskap som grunnlag for berekraftig vekst i sjømatnæringa.

Universitetet i Bergen har to strategiske satsingsområde, marin forsking og utviklingsforsking. Universitetet er i gang med ein ny strategiprosess og har evaluert om satsingane har gjeve utteljing og meirverdi. I dagens Bergens Tidende kan me lesa at det har gjeve resultat. Det bekreftar at kvaliteten på den marine forskinga held eit høgt nivå og er internasjonalt anerkjent. Då er det viktig at me satsar der me er gode.

I statsbudsjettet i år vert det ei styrking av viktig infrastruktur, økte løyvingar til næringsrelevant forsking og teknologiutvikling, utvikling av marin bioøkonomi, levandelagring av fisk, internasjonalisering og kunnskaps- og kompetanseoppbygging ved dei marine forskingsinstitutta.

Dette kan ikkje kallast næringsnøytralitet. Dette handlar om å satsa der me har fortrinn.

Helge Thorheim (FrP) [19:21:21]: I regjeringens politiske plattform er det nedfelt åtte hovedsatsingsområder for å bygge landet videre ut for å møte fremtidens krav. Et av de viktigste hovedsatsingsområdene er knyttet til kunnskap. Kunnskap har også fått stor oppmerksomhet i regjeringens politiske plattform, der dette satsingsområdet alene har fått mange sider i det politiske dokumentet.

Et menneske er helt fra fødselen av vitebegjærlig, noe vi skal være glade for. Det er viktig å legge til rette for at barn allerede i barnehagealder gis tilstrekkelig oppmerksomhet, slik at de kan få en best mulig start på livet. Gode barnehager legger grunnlaget for kunnskapssamfunnet, og det er derfor viktig at alle har mulighet til å få en barnehageplass. Her følger regjeringen opp og bevilger 112 mill. kr for å støtte dem som trenger dette tilbudet mest. For å fremme kvaliteten i barnehagene bevilger regjeringen totalt 275 mill. kr, som er en økning på 50 pst. i forhold til nivået for litt over et år siden.

Den viktigste enkeltfaktoren for at elevene skal kunne ta til seg lærdom, er læreren. Kvaliteten på læreren med hensyn til både faglig kunnskap og pedagogisk forståelse, er helt avgjørende. Det tror jeg er noe alle vi som har gått på skolen selv, har erfart mange ganger. Derfor er det også viktig å prioritere læreren først, og se til at lærerne i vår skole er kunnskapsrike i både de fag de underviser i, og som pedagoger. Denne prioriteringen vises igjen i regjeringens satsing i budsjettet, der regjeringen foreslår å bruke over 1 mrd. kr på å gjøre læreren bedre enn tidligere. Med denne satsingen har regjeringen i løpet av sitt første år tredoblet satsingen på videreutdanning av lærere.

Tilegningen av kunnskap er livslang, og derfor er det svært viktig at den enkelte får med seg en kunnskapsballast som har en god progresjon, helt fra barnehagenivå til en selv skal ut og stå på egne bein og starte sin fremtidige karriere. Som en del av kunnskapssamfunnet satser regjeringen på forskning, og regjeringen vil derfor styrke infrastrukturordningen i Forskningsrådet med 400 mill. kr innen 2018. For 2015 styrkes forskningsinfrastruktur med 100 mill. kr. Tidsmessig forskningsinfrastruktur er en forutsetning for forskning av høy kvalitet og effektivitet.

Med det høye kostnadsnivået vi har i vårt land, er det ikke realistisk å tro at vi kan bli billigst, men vi kan bli blant de beste innen forskning, og i en del segmenter kan vi også bli best, noe som vi har mange gode eksempler på.

Innledningsvis sa jeg at et av regjeringens hovedsatsingsområder er kunnskap, og jeg må si meg meget godt fornøyd med den måten regjeringen viser dette på, gjennom satsing i budsjettet.

Heidi Greni (Sp) [19:24:33]: Jeg tror vi alle er enige om at frafallet i videregående skole er altfor stort, og jeg oppfatter det også som at det er enighet om at tiltakene må settes inn tidlig i skoleløpet. Et godt grunnlag fra grunnskolen er avgjørende for gode resultater i videregående. Satsing på skole og utdanning krever derfor satsing på kommuner og fylkeskommuner. Det forundrer meg at partier som profilerer seg sterkt som skolepartier, ofte viser liten interesse for å prioritere kommunesektorens budsjetter.

Kvalitet koster. Ønsker vi mer tilpasset opplæring, høyere lærertetthet eller andre tiltak som vi mener øker kvaliteten i undervisningen, må vi tilføre de ressursene som kreves, gjennom økte bevilgninger. Stortinget kan kanskje legge inn noen satsinger gjennom øremerkede tiltak, men regelen er at svekkes kommuneøkonomien, svekkes også skolen.

2014 er blitt et vanskelig år for kommunene. Det blir også 2015. Rammene Stortinget vedtok for neste års budsjett, tar ikke høyde for den skattesvikten kommunene har i år, og som også forventes neste år. Jeg er redd skolebudsjettene i både kommunene og fylkeskommunene vil være blant dem som får lide mest under trange kår.

KS har nylig gjort en gjennomgang av budsjettforslagene for 2015. Et stort flertall av kommunene må foreta kraftige kutt i tjenester neste år, viser undersøkelsen. For skolesektoren legger budsjettforslagene opp til at utgiftsveksten blir betydelig lavere enn lønns- og prisveksten. Færre elever er i liten grad begrunnelsen for kuttene, begrunnelsen er dårligere kommuneøkonomi. Kuttene foretas først og fremst gjennom strukturendringer og kutt i ikke bundne poster, som tilpasset opplæring, vikarbudsjetter osv.

Senterpartiets budsjett for kommunesektoren gir over 2,5 mrd. kr mer i frie inntekter til kommuner og fylkeskommuner. Representanten Anne Tingelstad Wøien har tidligere i debatten gått gjennom noen av de skolepolitiske ambisjonene som Senterpartiet har, og som kan løses innenfor disse rammene. Skolepartiet Senterpartiet tenker tidlig innsats. Da må vi gjennom hele grunnskolen gi alle elever tilpasset undervisning og mulighet for å utvikle sine evner. Skolepartiet Senterpartiet er også spesielt opptatt av å styrke fagopplæringen i den videregående skolen. Uten kompetent arbeidskraft innenfor helse- og sosialfag, håndverksfag og servicefag klarer vi ikke å møte utfordringene Norge vil stå overfor framover. Frafallet i yrkesfagene må ned, og det må skje gjennom en bedre og mer fleksibel organisering av utdanningsløpet.

Alle som har tatt ordet i debatten, vil styrke skolen. Intensjonene er gode, det er ingen tvil om det. Testen på om vi lever opp til intensjonene, vil være om vi gir skoleeierne muligheter til å etterleve kravene. De budsjettundersøkelsene som er gjort for 2015, lover ikke godt da. Det kan vi gjøre noe med allerede ved behandlingen av salderingsproposisjonen neste uke. Kommunesektoren må gis rammer som gjør at de slipper å bruke 2015 til budsjettkutt på grunn av inntektstapet de har hatt i år.

Bente Thorsen (FrP) [19:27:33]: Regjeringen har med statsbudsjettet lagt fram tidenes satsing på kunnskap, forskning og utvikling. Arbeiderpartiet la fram sitt alternative budsjett, og de imponerte slett ikke med sitt ordinære budsjett, i hvert fall. Men det kom seg i deres reviderte budsjett, der de tok etter og gjorde det samme som regjeringspartiene og samarbeidspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti gjorde.

Flere av representantene fra Arbeiderpartiet har i dag trukket fram kommunerammen, og samtidig skrøt de av at de tidligere styrket kommuneøkonomien. Men jeg vil minne om at en god og målrettet skolepolitikk er mer enn kommuneøkonomi, og budsjettavtalen gir en reell vekst i samlede inntekter til kommunene på 7,8 mrd. kr. Av veksten er 4,7 mrd. kr frie inntekter. Det tilsvarer 1,5 pst., noe som er på nivå med veksten de senere år. Jeg registrerer også at Arbeiderpartiets ordfører i Fauske, Siv Anita Johnsen Brekke, synes kommuneøkonomien for neste år høres bra ut.

Arbeiderpartiet foreslår å øke skattene med 10 mrd. kr, men bevilger likevel 16 mrd. kr mindre enn regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre på rammeområdet. Jeg er fornøyd med at regjeringen gir skattelette til arbeidslivet og til at folk kan få beholde mer av egne penger. Samtidig er vi i stand til å levere et godt utdannings- og forskningsbudsjett som sikrer dagens og framtidens utvikling.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen prioriterer studentene og la i fjor inn en økning av studiestøtten på nesten to prosentpoeng over prisvekst. Nå legger regjeringen inn en økning på ytterligere ett prosentpoeng over prisvekst. Arbeiderpartiet fant ikke rom til å øke mer enn forventet prisvekst i noen av sine budsjetter da de satt og styrte.

Arbeiderpartiet foreslår for andre år på rad elleve måneders studiestøtte, men legger ikke en eneste krone på bordet. Det er tydelig at Arbeiderpartiet endrer mening straks de går fra posisjon til opposisjon. Nå er Arbeiderpartiet i opposisjon og hadde en reell mulighet til å vise at de virkelig mener å gi studentene elleve måneders studiestøtte, men det ligger ikke én krone på bordet. Slik jeg ser det, er dette rett og slett å lure studentene.

I den siste rød-grønne perioden ble det ikke bevilget penger til en eneste ny stipendiatstilling. Med årets budsjettforslag er det på litt over ett år bevilget penger til nesten 300 stipendiatstillinger. Dette illustrerer tydelig et taktskifte i utdanningspolitikken.

Vi vet også at læreren er den aller viktigste for elevens læring. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet nå prøver å framstille regjeringens offensive lærersatsing som en videreføring av deres politikk. La meg understreke at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen med årets budsjett nesten tredobler antallet lærere som får tilbud om videreutdanning.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [19:31:14]: Senterpartiets budsjett ble av Norsk studentorganisasjon i en blogg beskrevet som svært sterk på studentvelferd. Vi er, som Teskjekjerringa, små, men vi er ikke rådløse.

Vi er opptatt av innhold og kvalitet for studentene i det vi foreslår, og ikke bare av kvantitet. Vi ønsker at de som velger å studere, skal få tid og anledning til å gjøre det, og det betyr at vi må sørge for at studentene har økonomi som gjør at de ikke må ha full jobb ved siden av studiene. To av de viktigste bidragene til dette er å øke studiestøtten og sørge for studentboliger som gir rimelige leiepriser.

Den rød-grønne regjeringa trappet opp studentboligbyggingen betraktelig. Bondevik II-regjeringa foreslo i sitt siste budsjett penger til 314 studentboliger. Utbyggingen hadde ligget jevnt på rundt 300 nye boliger i året. Året etter, da den rød-grønne regjeringa tok over, ble dette tallet fordoblet, til 606, og siden har dette tallet faktisk økt jevnt. I budsjettet for 2013 var tallet 1 065, og det ble økt til 1 438 i revidert budsjett i 2013. Byggingen av studentboliger har tredoblet seg under den rød-grønne regjeringa.

Alle partier her kjemper vel litt om hvem som skal bevilge mest til studentboliger, men vi har i hvert fall i vårt forslag økt dette tallet ytterligere. For vi har en ambisjon om å øke antallet studentboliger og viser dette også i budsjettet vårt. Hvis det er sånn at en lover en utbygging av 2 000–3 000 nye studentboliger i året, som regjeringa faktisk har gjort, så må jo dette vises i budsjettene.

Vi vet at høye boutgifter er et av hindrene for ungdommer som ønsker å studere. Et annet økonomisk hinder er studiestøtten. Vi gikk til valg på å øke studiestøtten til elleve måneder, og vi viser at vi ønsker dette også i årets budsjett. Det betyr at studentene ville ha fått ca. 11 000 kr mer i året fra 2016, i tillegg til at den lønnsjusteres.

I høst fikk vi også en undersøkelse om studenters helse og trivsel. Hver femte student oppgir at de har psykiske plager. Det er dobbelt så høyt som for befolkningen ellers i samme aldersgruppe. Vi er bekymret for dette og har derfor foreslått 10 mill. kr til tiltak for psykisk helse for studenter. I tillegg kommer vår satsing på helsestasjoner og skolehelsetjenesten, som representanten Toppe vil komme tilbake til. Men jeg håper Stortinget støtter forslaget om å sette i gang en ny levekårsundersøkelse blant studenter, slik at det blir flertall for det forslaget.

Kjersti Toppe (Sp) [19:34:06]: Folkehelserapporten 2014 frå Folkehelseinstituttet viser ei sterk utvikling av livsstilssjukdommar i Noreg. Risikofaktorar som overvekt og fedme aukar sterkt. Livsstilssjukdommar kan førebyggjast, men då trengst det ei mykje meir målretta folkehelsesatsing i Noreg enn det den blå-blå regjeringa leverer. Senterpartiet vil ha eit helseløft blant barn og unge, der ein tar skulen i bruk som førebyggingsarena.

Fem område treng særskilt satsing. Det første området er fysisk aktivitet. Norske ungdommar er i dag like stillesitjande som pensjonistar. Berre halvparten av 15-åringane tilfredsstiller helsemyndigheitenes minimumsanbefalingar til dagleg fysisk aktivitet. Inaktivitet er ifølgje Helsedirektoratet berekna til å kosta det norske samfunnet 239 mrd. kr årleg, og det er omtrent det same som to sjukehusbudsjett. Det finst ikkje motargument igjen – alle barn og unge må få ein times fysisk aktivitet i skulen kvar dag frå 1. til 10. klasse. Senterpartiet prioriterer dette i sitt alternative budsjett.

Det andre området gjeld skulemåltid. Kosthald har vorte eit klassespørsmål som aukar sosiale helseforskjellar i Noreg, og kutt i gratis frukt og grønt-ordninga i skulen var eit grunnleggjande urettferdig og usosialt vedtak, gjort av den blå-blå regjeringa og applaudert av Kristeleg Folkeparti og Venstre. Senterpartiet prioriterer i budsjettet for 2015 gratis frukt og grønt i heile grunnskulen i tillegg til ei tilskotsordning for gradvis innføring av skulemåltid.

Vårt tredje helseløft gjeld friske skulebygg. Skuleforfall og klasserom med helsefarleg inneklima er kvardagen for veldig mange barn – dette sjølv om norske kommunar hadde frist til 1998 for å få alle skular sitt inneklima godkjent. Barn og unge sin rett til å gå på ein skule som ein ikkje vert sjuk av, må no snart verta oppfylt. Senterpartiet prioriterer derfor ein sterk kommuneøkonomi, som er grunnleggjande for å få fortgang i arbeidet med rehabilitering og utbetring av skulebygg.

Senterpartiets fjerde helseløft i skulen er å byggja ut skulehelsetenesta. 15–20 pst. av barn og unge i Noreg slit med psykiske vanskar. Skulehelsetenesta er eit viktig lågterskeltilbod som skal og må vera lett tilgjengeleg. Vi har føreslått ein femårig kommunal opptrappingsplan for psykisk helse, finansiert med øyremerkte midlar, og lagt inn 400 mill. kr øyremerkte midlar til eit slikt løft i 2015. I tillegg kjem 200 mill. kr til skulehelsetenesta i kommuneramma.

Senterpartiets siste, men livsviktige helseløft i skulen gjeld svømming. Halvparten av norske tiåringar kan ikkje svømma. Noreg ligg på topp i drukningsulukker. Svømming må verta ein rett som alle elevar får oppfylt i skulen. Då må det byggjast fleire svømmehallar, svømmeknappen må innførast att, symjedyktigheit må definerast i opplæringslova og undervisninga må styrkjast. Dette vil kosta pengar, og vi legg inn 75 mill. kr til å styrkja svømmeundervisninga i 2015.

Kristin Vinje (H) [19:37:15]: Noe av det som prioriteres i budsjettet, er satsingen på utviklingen av verdensledende fagmiljøer, og i budsjettforslaget er dette som sagt fulgt opp med 100 mill. kr knyttet til rekruttering av toppforskere. Til de 70 mill. kr som brukes til de fem gamle universitetene: Når Arbeiderpartiet er kritisk til at disse institusjonene får disse midlene, har jeg lyst til å bemerke at de mener at dette bryter med prinsippene om belønning av kvalitet gjennom åpen konkurranse, og så mener de at dette i praksis finansieres gjennom kutt i bevilgningene til høyskolene og de nye universitetene. Ingen av disse påstandene medfører riktighet. Det er ingen av institusjonene som er håndplukket til denne satsingen på rekruttering av toppforskere for å utvikle verdensledende miljøer – de 70 mill. kr er fordelt etter spisse kvalitetskriterier. Vi snakker her om hvilke miljøer som har gjort det bra når det gjelder tildeling av sentre for fremragende forskning, sentre for fremragende innovasjon og forskningssentre for miljøvennlig energi. Det er også lagt vekt på Forskningsrådets fremste konkurransearena som favner alle fagområder, FRIPRO, der vitenskapelig kvalitet er et avgjørende kriterium for bevilgning.

I tillegg har den internasjonale dimensjonen vært viktig ved at departementet har sett på norske institusjoners evne til å vinne fram i kampen om de mest høythengende forskningsmidlene i Europa. Her har det blitt lagt vekt på å identifisere dem som har blitt tildelt koordinatorroller i prosjekter innenfor EUs 7. rammeprogram, og dem som har nådd opp i konkurransen om forskningsmidler gjennom Det europeiske forskningsrådet, ERC.

Skal man utvikle verdensledende miljøer, må man satse på dem som allerede har vist at de ligger langt fremme på nasjonale og internasjonale konkurransearenaer, og de kriteriene som er brukt, gjenspeiler nettopp dette. Det er ingen holdepunkter for at verken budsjettforslaget fra regjeringen eller forliket med Venstre og Kristelig Folkeparti innebærer noen vridning fra høyskoler og nye universiteter til de gamle. Snarere representerer budsjettet for 2015 en solid styrking av universiteter og høyskoler generelt, med en vekst på 2,6 pst. sammenlignet med 2014. Og det kan være grunn til å minne om at denne realveksten også kom oppå et svært godt universitets- og høyskolebudsjett for 2014, altså etter regjeringsskiftet.

Budsjettet for 2015 inneholder også tiltak som treffer både bredden og spissene i universitets- og høyskolesektoren. Det satses bl.a. på verdensledende miljøer, utstyr til viktig profesjonsutdanninger, rekrutteringsstillinger, styrking av EU-incentivet, grunnfinansiering av private høyskoler, strukturtiltak og oppgradering av nye universitetsbygg.

Karin Andersen (SV) [19:40:12]: For noen uker siden leste jeg en kronikk i Dagbladet som virkelig gjorde inntrykk på meg. Kronikken het «Nådeløs måling i skolen», og det var en mor og lærer som skrev om sitt lille barn som gikk i en skole som stadig veide og målte barnet hennes. Hun skriver at det kan virke som om det er mye godt i alle disse målene, men at de opplever en annen virkelighet enn at barnet lærer, nemlig å trøste et barn som er redd for ikke å nå de mange læringsmålene for hver uke. Det har blitt en daglig øvelse i familielivet. Hun sier også at det er ikke noe lys i sikte, fordi Høyre-byråden her vil ha stadig nye ambisiøse mål, og at «våre elever skal konkurrere med de beste i Europa». Det forteller man altså til 7-åringer i skolen.

Og så sier hun:

«Nytt av året er utførelsen av egenvurderingen i uketesten. I stedet for at læreren setter inn sine symboler for elevenes måloppnåelse, skal barna selv krysse av under utsagnene Dette kan jeg ikke, Dette er jeg usikker på, Dette kan jeg.»

På denne måten skal altså elevene, 7-åringene, reflektere over egen læring. Jeg trodde faktisk det var foreldrene og lærerne som hadde ansvaret for dette når det gjelder så små barn, og jeg lurer virkelig på hvordan barn fra vanskelige hjemmeforhold opplever det å måtte vurdere seg sjøl etter slike kriterier.

Og hun skriver:

«Da gjør det virkelig vondt å tenke på hvordan dette nådeløse målregimet oppleves av barn som sliter faglig eller strever med prestasjonsangst og lavt selvbilde. For bak de stadig nye kravene til måloppnåelse ligger det en tydelig melding til barnet: Du er ikke god nok. Du må bli bedre.»

Hun skriver at hun nå nekter å sette navnet sitt under disse testene, og så skriver hun til slutt:

«Og mens politikere bruker tiden på å diskutere årsakene til frafallet i den videregående skole (…) går en liten gutt til skolen og gruer seg. Hver eneste dag.»

Jeg har jobbet mye med vanskeligstilt ungdom, særlig gjennom Pøbelprosjektet. Det aller første ungdommene får lære i Pøbelprosjektet, er at du er god nok. Og da lurer jeg på: Hvem i all verden er det som har lært dem at de ikke er gode nok? Sjøl har jeg jobbet i barnehage og med stor undring av og til sett på hvordan de lærelystne barna som kommer derfra, etter få år i skolen ikke har lyst til å lære. Dette målregimet som man er i ferd med å innføre i skolen, ødelegger lærelysten, og det ødelegger muligheten for mange barn. Vi har en formålsparagraf i skolen som er bred og god, og det må være det viktigste målet for skolen vår.

Bente Stein Mathisen (H) [19:43:31]: Vi lever i et samfunn hvor kunnskap er viktig for å komme inn i arbeidslivet. De store sosiale forskjellene i samfunnet går mellom dem som har jobb, og dem som ikke har det, mellom dem som er i stand til å leve av egen inntekt, og dem som ikke kan det. Derfor er det så viktig å satse på skolen, forebygge frafall og legge til rette for et utdannelsesløp som ruster de unge for arbeidslivet. Det gjør regjeringen og samarbeidspartiene i dette budsjettet, gjennom en politikk som satser på skole og utdanning og samtidig trygger norske arbeidsplasser ved å gi skattelettelser som stimulerer til å investere i norsk næringsliv.

I en artikkel i Dagens Næringsliv ble det stilt spørsmål om hvorfor yrkesfagene har så lav status. En undersøkelse utført av Norstat viser at 73 pst. av dem under 30 år mener at bygg- og anleggsutdanningen har lav status, noe som også avspeiler seg i antall søkere til denne utdanningen. Søkningen er redusert med 40 pst. siden 2007, og det er alvorlig. Men når halvparten av dem som tross alt velger å begynne på en yrkesutdannelse, faller fra, er det ikke bare alvorlig, men en samfunnsmessig stor utfordring, som vi er nødt til å gjøre noe med.

Mange fremsnakker nå yrkesfagene så godt de kan, for etterspørselen kommer til å bli stor i årene fremover. Men hvis ungdommene ikke får tilbud om lærlingplass, hvorfor skal de da velge yrkesfag? I Stavanger står yrkesfagene høyt i kurs, for der er det en sterk kultur for å ta imot lærlinger. Derfor må flere se til Stavanger og lære av dem. Vi kan ikke bare ha ungdom som tar universitetsutdanning og master. Vi trenger også praktikere, håndverkere og fagarbeidere. Derfor er regjeringen opptatt av å styrke satsingen på yrkesfag. Regjeringen legger opp til et tettere samarbeid mellom skole og arbeidsliv, mer fleksible løp i fag- og yrkesopplæringen og bedre kvalitet og relevans i opplæringen.

Regjeringen har i årets budsjett økt lærlingtilskuddet og bevilget midler til kompetansehevende tiltak for yrkesfaglærere. Regjeringen skisserer også en rekke tiltak som den vil gjennomføre for å løfte yrkesfagene. Regjeringen vil se på tiltaksstrukturen i videregående skole for å sikre at elevene tilbys yrkesfagutdanning som er etterspurt i arbeidslivet, elevene skal få mer tid i bedrift, man skal ha et nærere samarbeid mellom skole og næringsliv, og vi vil også jobbe med en strategi som skal øke antall lærlinger i staten.

Stat og kommune har den svakeste lærlingkulturen av alle. Derfor var det flott å lese i min lokalavis, Budstikka, at Asker kommune har tatt grep og vil gjøre noe med den statistikken. Kommunen dobler nå antall lærlingplasser innen helse- og oppvekstfag. Over fire år skal 30 lærlingplasser bli til 60. Kommunene har valgt å følge KS’ anbefaling om å ha én lærlingplass per 1 000 innbyggere og blir med dette blant landets fremste lærlingkommuner. Målet er at flere elever da vil velge helse- og oppvekstfag. Kommunen har innsett at den må gjøre noen grep for å sikre seg kvalifiserte medarbeidere til sykehjem, omsorgsboliger, barnehager og SFO, og kommunen har innsett at det å være sikker på å få en god lærlingplass kan være avgjørende for om en elev velger yrkesfaglig kompetanse. Det å satse på at flere velger yrkesfag, betyr et tettere samarbeid mellom stat, fylke, kommune og næringsliv, og regjeringen har med dette budsjettet tatt et skritt i riktig retning.

Liv Signe Navarsete (Sp) [19:46:50]: Det har vore sagt mykje fint om lærarar i dag. Det har vore snakka mykje bra om utdaning, for det er viktig. Den norske modellen, der alle har lik rett til utdaning, er ikkje noko sjølvsagt. Ein skal ikkje langt tilbake i historia før ein var avhengig av velståande foreldre for å kunne ta utdaning.

I mitt heimfylke Sogn og Fjordane er resultatet i grunnskulen på linje med dei aller beste i landet, dette trass i små einingar og spreidd busetnad – faktorar som høgreregjeringa ser på som eit uvesen, viss ein skal tru iveren etter å slå saman og gjere alt stort og større.

Det er sjølvsagt mange årsaker til desse gode resultata. Eg trur gode lærarar er den viktigaste av dei. Korleis har ein så fått fram desse flinke folka i skulen i Sogn og Fjordane? Ei viktig årsak heiter Høgskulen i Sogn og Fjordane, ei anna heiter samarbeid. Men eg vil seie litt om høgskulen.

Eg har mange gonger hevda at Høgskulen i Sogn og Fjordane er den viktigaste institusjonen me har i fylket. Det trur eg det er veksande semje om. Høgskulen rekrutterer frå heile landet, og mange av dei som kjem til fylket for å få utdaning, vert verande. I tillegg er sjølvsagt høgskulen viktig for våre eigne ungdomar. Men det viktigaste er sjølvsagt at høgskulen gir offentleg og privat sektor tilgang til dyktige unge som ville ha vore vanskelegare å rekruttere frå Bergen, Volda, Ålesund eller Oslo.

I sin sentraliseringsiver har kunnskapsministeren sett i gang prosessar for samanslåing av høgskular landet rundt. I Sogn Avis kan ein i dag lese om studentparlamentet ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, som er uroa over signala frå ministeren, og som er redd for at høgskulen skal misse særpreget sitt. Styret for høgskulen, der studentane òg er representerte, har sagt tydeleg frå om at dei ikkje ynskjer samanslåing. Skulen samarbeider med dei beste læreinstitusjonane i landet innan fagområda sine – Norges idrettshøgskole på idrettsfag, NTNU på tekniske fag, osv. Høgskulen har svært gode resultat, både på studentgjennomstrøyming, trivsel og faglegheit.

Statssekretær Bjørn Haugstad var i november på besøk. Bodskapen var ifølgje leiaren i studentparlamentet, Tollak Kaldheim, nedslåande. Dei fekk tydeleg inntrykk av at statssekretæren la opp til tvangssamanslåing for høgskulen. Kaldheim ser ikkje at statsråden set studentane i fokus i denne prosessen. Etter kva eg forstår, er statsråden misnøgd med at høgskulane og universiteta ikkje vil det han vil, og kallar inn til møte den 17. desember, og eg vil be om at ein frå regjeringa stadfestar i dag at ein ikkje vil slå saman høgskular med tvang, mot deira eigen vilje, og dermed risikerer å senke kvaliteten på viktige utdaningsinstitusjonar. Eg vil be om at ein stadfestar at regjeringa har respekt for gode resultat, god søknad, god studentgjennomstrøyming, gode faglege resultat, og eg kan igjen gå tilbake til grunnskulen, som viser at gode lærarar gir ein god skule – på linje med dei aller beste i landet.

Sivert Bjørnstad (FrP) [19:50:10]: Noe av det som alltid har forundret meg mest med norsk politisk debatt, er den evigvarende konkurransen mellom de ulike partiene om å bruke mest mulig penger. Vi er altfor lite opptatt av mål og resultater og for opptatt av antallet milliarder bevilget over statsbudsjettet. Penger er ofte viktig, men kroner og øre bør ikke være målet, men heller veien for å nå målet.

Om det er en sånn debatt Arbeiderpartiet ønsker, kan de gjerne få det, for det er ikke sånn som representanten Giske sier, at kunnskapsbudsjettet er nedprioritert, underfinansiert eller har tapt i kampen mot andre gode tiltak, f.eks. skattelette for å omstille Norge. Om man tar den rammen vi behandler her i dag, så er det Arbeiderpartiet som bruker mindre penger – 17 mill. kr mindre til kirke, utdanning og forskning – og ikke vi, til tross for at Arbeiderpartiet har 10, 13 eller 16 mrd. kr mer å bruke, alt etter hvilket skatteopplegg de velger seg fra dag til dag. Hvor blir de pengene av? Jo, Arbeiderpartiets kutt på dette viktige feltet går rett inn i det gigantiske oljefondet på 6 200 mrd. kr. Arbeiderpartiets kutt, til f.eks. Forskningsrådet, går til å kjøpe handlegater i London. Det er mulig at man betrakter det som god finanspolitikk, men god kunnskapspolitikk er det ikke. Arbeiderpartiets kritikk på dette området treffer like dårlig som Jeger Bom-Bom skyter.

Så til det jeg egentlig skulle snakke om: studentvelferd. Det de fire samarbeidspartiene har blitt enige om i år, er veldig bra på det feltet. Det å satse på studentene handler ikke om å gi seg selv bedre samvittighet, men om å ruste Norge for framtiden. Skal vi få gode kandidater ut fra høyskolene og universitetene, må vi legge forholdene til rette for å få det til. Det studenter har sagt er aller viktigst for å bedre studentøkonomien, slik at flere studenter får mulighet til å studere litt mer og jobbe litt mindre, er bygging av studentboliger. Dette er et kjempegodt kinderegg, for det demper også presset i det ordinære boligmarkedet, noe som ikke bare kommer studenter til gode, men også andre unge som ønsker seg inn på boligmarkedet. 2 000 studentboliger for 2015 er veldig bra. Det er dobbelt så mye som for bare et par år siden. Samskipnadene er fornøyd, og studentene jubler. Det er et godt tegn på kunnskapssatsingen til de fire samarbeidspartiene.

Under de rød-grønnes regjeringsperiode ble studiestøtten økt reelt med noen få promille. Vi ligger lagt foran det: I fjor mer enn doblet vi forslaget fra den forrige regjeringen, og vi følger opp i år med et forslag på godt over forventet prisvekst. Det betyr – sammen med bl.a. bedringen av sykestipendordningen og den kommende endringen i samskipnadsloven – at studentene får et litt bedre liv neste år enn hva de har hatt de tidligere årene.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [19:53:18]: Utdanning og forskning er et av de viktigste satsingsområdene for den sittende regjeringen og for samfunnet vårt. Det å gi barn og unge et solid fundament i form av skolegang og kunnskap vil gjøre både dem og Norge rustet for framtiden. For å greie dette er det viktig at det utdannes nye, dyktige lærere, og prognoser fra Statistisk sentralbyrå viser at man vil mangle flere tusen lærere i årene framover. Rekruttering og en god lærerutdanning vil være en del av løsningen på utfordringene, men når man har utdannet læreren, blir det en ny utfordring å holde vedkommende i jobben: Én av tre nyutdannede lærere dropper dessverre ut av yrket etter få år. Så det handler ikke bare om å utdanne nye lærere til yrket, men også om å ta vare på dem som allerede har en utdannelse og en lærerjobb, sånn at de fortsetter i yrket sitt. Med utgangspunkt i dette og i at det alltid vil være behov for videreutdanning, har man satset sterkt på dette i budsjettet. Undervisning og kunnskap er en ferskvare som regjeringen holder ved like gjennom prioriteringen av videreutdanning av lærere og en attraktiv femårig lærerutdanning.

Yrkesfagene har blitt nevnt flere ganger i denne debatten, og én ting er sikkert – yrkesfagene trenger en statusheving. Spesielt er det viktig med yrkesfagløftet i budsjettavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, der man sikrer en økning i lærlingtilskuddet. Økningen er på 4 000 kroner på én kontrakt og utgjør totalt 78,4 mill. kr, og dette kommer altså på toppen av fjorårets økning.

Etter en stillstand på nesten fem år gjør man altså et viktig grep for å få flere lærlingplasser til ungdom som velger yrkesfag. Dette er et viktig tiltak for forebygging av et problem som dessverre har blitt større og større de siste årene, og det er frafallet i videregående skole – og som særlig gjelder for yrkesfag. Det er ofte ulike og sammensatte årsaker til frafallet i videregående opplæring. For å bekjempe dette er det viktig med et styrket samarbeid mellom skole, hjem, arbeidsplasser og elever for å sikre et godt læringsmiljø, økt motivasjon, og inkludering i skole og arbeidsliv.

Et viktig bidrag til dette vil også være den nye forskriften til faget prosjekt til fordypning, som er ute på høring. Den er viktig i forbindelse med at elevene skal tilbringe mer tid i en bedrift, sånn at de får verdifull erfaring fra arbeidslivet. Det vil også være en veldig viktig faktor for å få elevene mer motivert – for de fleste yrkesfagelevene ivrer etter å få ta del i praktisk arbeid.

I tillegg prioriteres det en videreutvikling av FYR-prosjektet, med utgangspunkt i fellesfag, yrkesretting og relevans, og regjeringen jobber målrettet for kvalitets- og statusheving av yrkesfagene, slik at flere kan lykkes i å fullføre en fagutdanning.

Som lærer i den videregående skolen til daglig mener jeg at det samlet sett er en rekke tiltak som nå blir prioritert i dette budsjettet.

Anders Tyvand (KrF) [19:56:37]: Det er en smal sak for kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget å diskutere skole- og utdanningspolitikk i timevis. Det er ulike prioriteringer som skiller de forskjellige partiene, det er ulike løsninger, og det er kanskje også noe ulikt kunnskapssyn. Men når det gjelder skole, tror jeg vi likevel må erkjenne at vi i stor grad er enige, på tvers av partigrensene.

Men det er ett felt som gjerne trekkes fram som et område hvor det fortsatt er store ideologiske forskjeller – og det er privatskolepolitikken. Det tror jeg er riktig. Regjeringspartiene gikk til valg på en vesentlig liberalisering av privatskoleloven. Det har nå blitt sendt ut et forslag på høring som ikke er en liberalisering i den grad, men hvor man tar sikte på å få til et bredere forlik i Stortinget. Det tror jeg er klokt, og det er jeg veldig glad for, og jeg er spent på behandlingen av privatskoleloven i Stortinget. Men også når vi ser på budsjettet, ser vi jo hva de ulike partiene sier om friskoler. Også her får jeg inntrykk av at det i stor grad er enighet.

For Kristelig Folkeparti er utgangspunktet klart. Vi trenger alternativer til den offentlige skolen, og vi er opptatt av foreldreretten. Foreldre skal ha mulighet til å velge en skolegang for sine barn som er i tråd med egen moralsk, religiøs og filosofisk overbevisning, og dette er en rettighet som må gjelde for alle. Så er vi opptatt av at de friskolene som vi da mener har en berettiget plass i samfunnet vårt, og som bidrar til å oppfylle denne foreldreretten, også må ha gode økonomiske rammevilkår å drive innenfor. Det er viktig for at de skal slippe å ta altfor høye elevbetalinger, slik at friskolene reelt sett ikke bare blir et alternativ for dem som har litt tykkere lommebok enn andre. Dette er noe også departementet var opptatt av den gangen det var rød-grønt styre.

Den rød-grønne regjeringen fjernet likevel kapitaltilskuddet til friskolene i 2006. Dette fikk vi inn igjen – som en forsiktig begynnelse, i hvert fall – i fjor. Vi fikk en styrking av det i år. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet ikke fjerner det i sitt budsjettforslag, og jeg håper at jeg kan ta det som et tegn på at også Arbeiderpartiet nå mener at vi må bedre de økonomiske rammevilkårene for friskolene.

Martin Henriksen (A) [19:59:47]: Det er et eksempel på såkalt kreativ sitatbruk når representanten Henrik Asheim fra Høyre sier at de rød-grønne kritiserer regjeringa for at de prioriterer etter- og videreutdanning for høyt. Det er rett og slett feil. Det vi kritiserer, er at det stort sett er det eneste de virkelig prioriterer på skoleområdet. Etter- og videreutdanningssatsinga har samlet støtte her. Regjeringa ville fått støtte også til å satse på f.eks. tidlig innsats og yrkesfag i sitt eget budsjett, men det var altså opposisjonen på Stortinget, med Venstre og Kristelig Folkeparti, som måtte sørge for at det kom andre satsinger til regjeringas ene store.

For studenter har Arbeiderpartiet en rekke satsinger: psykisk helse, levekår, studentboliger og elleve måneders studiestøtte. Jeg lar meg virkelig forundre over kritikken fra Høyre og Fremskrittspartiet, som altså kritiserer Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne for på hvilken måte vi velger å innføre noe Høyre og Fremskrittspartiet er imot. Den helt naturlige måten å innføre elleve måneders studiestøtte på er å gjøre det fra studieåret 2015/2016, altså for hele studieåret, sånn at studentene faktisk vet hva de har å forholde seg til. Kritikken blir også litt spesiell sett i lys av at Venstre foreslår nøyaktig det samme som de rød-grønne, altså fra studieåret 2015/2016. Når representanten Bente Thorsen sier at man med et slikt forslag lurer studentene, er det en kritikk som også rammer regjeringas egen samarbeidspartner, Venstre. Det hadde vært interessant å vite hvordan Venstre stiller seg til at regjeringa påstår at de er med på å lure studentene. Jeg vil også minne Høyre og Fremskrittspartiet om at de stemte ned vårt forslag om økt studiestøtte i fjor. De kommer til å stemme det ned i år – vi kommer til å fortsette å foreslå det, fordi vi er på studentenes lag.

Så til studentboliger: Etter forliket har antall studentboliger som får tilskudd, økt. Det er veldig bra. Jeg vil bare bemerke to ting. For det første: Antallet har økt, men dette er antageligvis den laveste summen som er brukt på studentboliger på mange år, på grunn av at tilskuddsmodellen er endret. Det betyr at de store kostnadene kommer i neste budsjett, og det er da den store testen vil komme. Det Arbeiderpartiet da lurer på, er om vi kan gi studenter, samskipnader og andre forutsigbarhet for at denne satsinga fortsetter, og at vi kommer til å øke – ikke bare fortsette, men øke – satsinga opp til 3 000 boliger i året. Arbeiderpartiet har foreslått en opptrappingsplan som skal sikre det, sånn at vi tar bygging av studentboliger opp i politikkens elitedivisjon, en forpliktende satsing som kan bidra til å løse problemet. Det foreslo vi i vår – det ble stemt ned. Det foreslår vi også i år – det blir sannsynligvis stemt ned, men vi kommer til å fortsette å foreslå det, fordi vi er på studentenes lag.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Tone Merete Sønsterud (A) [20:02:58]: Det er noe merkelig når flere representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet går på denne talerstolen og roser det budsjettet vi vedtar i dag. Ingen har så langt snakket lenge og varmt om det budsjettet som ble lagt fram av regjeringa, som består av Høyre og Fremskrittspartiet. Dette må ha vært en festkveld for Venstre og Kristelig Folkeparti, for det er de som får æren av det meste, og, etter min mening, med rette.

Også kommuneøkonomien har blitt hyllet av Høyres og Fremskrittspartiets representanter, og etter Bente Thorsens innlegg tidligere i dag tenkte jeg: Hvis dette er rett, må alle kommuner glede seg. Men det er ikke det som står i landets aviser, det er ikke de meldingene vi får inn på vårt bord. I forrige uke var jeg på et møte med flere hedmarkskommuner, også med dem med Høyre-ordførere, og de fortalte om sine bekymringer for kommuneøkonomien og om kutt de nå må foreta.

Så kan vi lese i media at det varsles skolekutt over hele landet. Noen kommuner sier at dette nærmer seg grensen for hva de mener er forsvarlig, og vi hører om demonstrasjoner i både Stavanger og Bergen, hvor alle foreldre er bekymret over kuttene som nå kommer innen bl.a. skole.

Så snakker Fremskrittspartiets Bente Thorsen om å springe fra valgløfter. Jeg understreker: Fra Fremskrittspartiet får vi høre dette. Som vi ville sagt i Hedmark: Dette er itte tel å tru. Det er vel ikke noe parti som til de grader har sprunget fra sine valgløfter etter valget som nettopp Fremskrittspartiet.

En liten visitt også til representanten Bjørnstad, som sier at Arbeiderpartiet er mest opptatt av å kjøpe handlegater i London. Vel, nå er det vel Fremskrittspartiet som sitter med finansministeren, og hvis de vil, er det bare å selge de gatene akkurat når det måtte passe dem selv.

Henrik Asheim (H) [20:05:07]: Denne budsjetthøsten har vært både opplysende og forvirrende samtidig, fordi vi har fått se hvordan ting fungerer internt i Arbeiderpartiet. Da kunnskapsministeren la frem forslag til budsjett, foreslo han å behovsprøve borteboerstipendet for elever i videregående skole. Da raste Arbeiderpartiet og var imot. Så la de frem sitt alternative statsbudsjett. Der var de for. Så ble de fire borgerlige samarbeidspartiene enige om ikke å behovsprøve borteboerstipendet. Da var plutselig Arbeiderpartiet imot igjen. Dette er et slags pågående seminar som vi alle har fått lov til å være med på, og dette var et seminar som kun foregikk i Arbeiderpartiet. Det kan være vanskelig å se for seg hvordan det foregikk da de skulle forhandle med to andre partier, i flertall.

Representanten Trond Giske gikk også ut på Arbeiderpartiets egen hjemmeside den dagen statsbudsjettet kom, og kritiserte kunnskapsministeren fordi han behovsprøvde grunnstipendet i videregående skole. Det er en behovsprøving som Arbeiderpartiet har videreført både i det første og i det andre alternative statsbudsjettet sitt, så der ser de ut til å ha landet på samme standpunkt som regjeringen.

Representanten Martin Henriksen var litt forundret over at man kritiserte dette evigvarende løftet om elleve måneders studiestøtte. Det er verdt å minne om at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet lovet det i åtte år i regjering, dvs. da de samlet seg på Soria Moria i 2009, var det tre partier som alle var for elleve måneders studiestøtte, men de klarte å komme ut av forhandlingsrommet og ha forhandlet bort det alle tre var for. Frustrasjonen blir jo etter hvert ganske stor hos studentene når man hvert eneste år i opposisjon lover det med ord, men ikke bevilger en eneste krone. Det er kjempelett for både SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet å bevilge til en ekstra måned allerede nå. Det er ikke det å ha den ellevte måneden som er poenget, det er en 10 pst. økning i studiestøtten studentene ønsker seg. Jeg tror studentene setter pris på reelle penger, økt vekst hvert eneste år, i stedet for elleve måneder på taket.

Til slutt: Når denne regjeringen bruker 1 mrd. kr på etter- og videreutdanning av lærere, et beløp som har en tendens til alltid å være det samme når Arbeiderpartiet lager sine alternativer – de går aldri foran, de kommer alltid etter – vel, så tar staten en regning som kommunene før ikke prioriterte å ta, fordi de ikke hadde råd. Den store forskjellen med hensyn til Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstres videreutdanningspolitikk er jo nettopp at man tar en regning kommunene ikke tok. På den måten kan de prioritere det.

Men igjen: Dette viser Arbeiderpartiets utdanningspolitikk. De kommer alltid godt etter, men de går aldri foran.

Iselin Nybø (V) [20:08:11]: Representanten Henriksen spør vel egentlig om det er sånn at regjeringspartiene også kritiserer sin samarbeidspartner Venstre for å lure studentene. Når regjeringspartiene i dag har kritisert Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet for ikke å følge opp med penger til det de har snakket om, elleve måneders studiestøtte, så oppfatter jeg det nettopp som kritikk mot Arbeiderpartiet, og det tar i alle fall denne representanten med knusende ro.

Vi har gjort akkurat det samme som Arbeiderpartiet har gjort – lagt inn elleve måneders studiestøtte, men det gir ingen økonomisk virkning dette budsjettåret. Det som er forskjellen, og som jeg synes representanten Asheim ga ganske godt uttrykk for, er nettopp det at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har sittet i åtte år i en flertallsregjering der alle var for det, men det ble ingen penger av det. En så at det ble lagt inn etter at man hadde tapt valget, og før budsjettet ble lagt fram. Det er noen små nyanser der som gjør at jeg ikke umiddelbart vil si at regjeringspartiene kritiserer Venstre for å ha lagt inn studiestøtte. En annen ting er at regjeringspartiene veldig godt vet at Venstre er for elleve måneders studiestøtte, og at vi faktisk kjemper for å få en bedre studiestøtte for studentene.

Men det er ikke bare studiestøtte som er viktig for studentene. Jeg synes vi har fått til mye bra på andre områder som har veldig stor betydning for studenter. Det er studentboliger, som vi nå leverer på, helt i tråd med Venstres program – 2 000 studentboliger – et kjempeviktig tiltak, som de også er veldig fornøyd med.

Vi er blitt enige i budsjettforliket om at vi skal ha et pilotprosjekt på Sex og Samfunn-sentre i Stavanger og i Oppland, som er knyttet til studenthelse. Det skal skje i samarbeid med studentsamskipnadene.

Venstre hadde i sitt alternative budsjett satt av en pott på 15 mill. kr som samskipnadene kunne søke på for å ha prosjekter knyttet til SHoT-undersøkelsen. Det er en av de tingene jeg tenker i alle fall vi i Venstre vil jobbe videre med. Undersøkelsen viser at det er et mye høyere antall studenter som har alvorlige psykiske symptomplager. Spesielt rammer dette kvinner, og det er noe vi er nødt til å ta på alvor. Selv om vi har fått på plass disse Sex og Samfunn-sentrene to steder, er det noe vi må ha større ambisjoner om å få til, fordi det er viktig for de studentene som sliter med forskjellige ting.

Norunn Tveiten Benestad (H) [20:11:21]: Jeg har lyst til å komme med to refleksjoner når vi nærmer oss slutten av denne debatten.

Flere av representantene har vært innom Nobels fredspris-utdelingen i går – to fredsprisvinnere som begge lever etter Nelson Mandelas ord om at utdanning er det viktigste våpen hvis vi vil oppnå forandring i verden. Jeg har sagt i mange sammenhenger at jeg er stolt over at vi har en regjering som har en ambisiøs kunnskapspolitikk. Jeg er stolt over at det gir seg utslag i et godt budsjett, med en sterk satsing på skole og forskning.

Jeg har lyst til, selv om det egentlig ikke hører hjemme på KUF-komiteens område, å si at jeg er stolt over at vår regjering faktisk satser så sterkt på kunnskaps- og kompetanseutvikling også i bistands- og utviklingspolitikken. Det viser for meg en konsistens i politikkområdene våre. Når vi satser på skole og utdanning hjemme for å bygge landet og ruste Norge for framtida, satser vi også på skole og utdanning for å bekjempe fattigdom, ekstremisme og diskriminering. Det viser handlekraft, fokus og gjennomføringsevne. Det viser en regjering som ser at det å sikre verdiskaping og utvikling er viktig. Men framfor alt viser det en regjering som forstår at kunnskap og kompetanseutvikling dreier seg om mennesker og menneskers muligheter til å nå sitt potensial.

Så en annen ting: Jeg har lagt merke til i debatten at Arbeiderpartiet gjerne vil snakke ned og bort regjeringas sterke satsing på etter- og videreutdanning. Men når regjeringa i løpet av det første året faktisk har tredoblet satsingen på dette området, tenker jeg at enten Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne anerkjenner det eller ikke, er dette en historisk satsing på kvalitet i skolen.

I tillegg blir det gjennom budsjettforliket satt av 50 mill. kr til et nytt kompetanseløft for ikke-kvalifisert undervisningspersonell i skolen, og det blir femårig masterutdanning fra 2017.

Regjeringa ønsker at lærere skal ha tyngde og trygghet i de fagene de underviser i. Læreren skal være spesialisten i klasserommet. Det er ikke noen andre som kan ta den rollen i skolen. Her ligger kjernen i Lærerløftet. Det er dette regjeringa nå følger opp, og det er det prisverdig å holde fokus på.

Til dem som synes det er rart at man bruker budsjettforliket som referanse i debatten: Ja, det budsjettet vi skal vedta i dag, er det fire samarbeidspartier som står bak.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [20:13:56]: Eg tippar at 90 pst. av debatten har handla om snøen som fall i fjor. Kva om vi kunne følgt godaste Prøysen og heldt oss til «Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står», og berre diskutert kva vi skal gjere framover? Det hadde vore ein artig diskusjon. Det hadde vore ei heilt parallell verd.

Eg ønskjer å snakke om forsking. Rundt 70 pst. av norsk eksport er knytt til petroleumsrelaterte næringar. Ikkje berre teiknar det eit bilde av norsk økonomi som svært lite framtidsretta og miljøorientert, det gjer også Noreg særleg sårbart. Vi er ikkje like petroavhengige som Kuwait, men vi treng ikkje å gå lenger enn til Dei sameinte arabiske emirata for å finne ein økonomi som er like einsidig. Dei har ikkje 70 pst., men 67 pst. av sin økonomi petroleumsorientert. Tenk, endringar i éin pris kan fylle ei heil nyheitsveke, sende kronekurs og renta til botn og i vêret og setje store delar av industrien og verkstader i fare.

Noreg har eit prekært behov for å stake ut ein ny kurs, som gjer norsk næringsliv både meir mangfaldig og meir miljøvenleg. Det er lite i årets budsjett som er i nærleiken av å representere kraftfulle initiativ for å løfte andre næringar og ruste Noreg for framtida, som frasen går.

Kutt i formuesskatten for dei rikaste er den store enkeltsatsinga, men den har fagfolk for lengst tilbakevist som lite treffsikker anna enn å gjere dei rike nettopp rikare. Da er det eit stort paradoks for meg at ingen i denne salen er einig med SV i at det bør få betydning for forsking. Kvifor skal vi bruke offentlege midlar på forsking som har som mål å forlengje oljealderen? Kvifor støttar det store fleirtalet det?

Ein del av oljerelatert forsking går til HMS, f.eks., i offshore. Det er viktig forsking. Men eg snakkar om den forskinga der hensikta nettopp er å forlengje oljealderen, slik som formålet med Petromax 2-programmet er. Det er spesielt at dei miljøvenlege partia ikkje er med på SVs forslag. Det er også spesielt at høgrepartia, som elles er så opptatt av offentlege midlar, ikkje er målretta. Kva om vi i staden kunne bruke desse midlane til forsking på fornybare energikjelder, som kan bidra til å løfte ei næring som ikkje er i nærleiken av å ha same moglegheiter som den store petrobransjen til å forske? Kva om vi i større grad kunne løfte den frie, banebrytande forskinga, den vi ikkje aner kva vil gje, men som vi veit kjem til å bli avgjerande for korleis framtidssamfunnet kjem til å bli?

Også her i denne salen bør det vere samanheng mellom ord og handling. Omstillinga i norsk økonomi frå å kunne samanliknast med Dei sameinte arabiske emirata til å bli ein berekraftig økonomi er berre mogleg dersom det også får betydning for kunnskapspolitikken.

Presidenten: Martin Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Henriksen (A) [20:17:35]: Representanten Asheims kreative sitatbruk begynner snart å bli så omfattende at jeg må be ham ta med dokumentasjon i salen på alle påstandene han kommer med, f.eks. om bostipend. Trond Giske skrev på hjemmesiden til Arbeiderpartiet, etter at statsbudsjettet ble lagt fram, at regjeringa hadde én stor satsing – etter- og videreutdanning. Sjøl lærernes utdanning måtte elevene betale for gjennom kuttene regjeringa gjorde. Det er naturlig at Arbeiderpartiet også vil ha flere satsinger, og det synliggjør vi gjennom vårt alternative budsjett. At vi også bruker mer penger og justerer summene etter forliket, er ikke så veldig rart når regjeringa finner hundrevis av millioner i endrede anslag, bygg osv. Selvfølgelig skal også Arbeiderpartiet bruke dem. Det er ikke slik at det er Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstres private penger, eller mener kanskje representanten Asheim at vi skulle ta dem ut av budsjettet og brukt dem på handlegate i London?

Så vil jeg til slutt si: Jeg registrerer at representanten Nybø er blitt så glad i Fremskrittspartiet at hun tar med knusende ro at representanten Thorsen fra Fremskrittspartiet karakteriserte også Venstres forslag som å lure studentene. Da må jeg bare avslutte med å sitere Prøysen:

«Det nytter deg æiller å filosofere

På åffer et kvinnfolk tæk ændre enn deg»

Presidenten: Bente Thorsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bente Thorsen (FrP) [20:19:00]: Det var representanten Henriksens kommentar om elleve måneders studiestøtte til studentene som fikk meg til å ta ordet.

Jeg må si det er en veldig imponerende omsorg som Arbeiderpartiet nå viser overfor studentene, når de er i opposisjon. Det er bare så sørgelig synd at de ikke brukte samme muligheten og hadde den omsorgen da de satt med makten i åtte år, for da hadde de full mulighet til å gjennomføre dette. For at representanten Henriksen skal få det inn med teskjeer, tror jeg det er viktig å presisere at det er forskjell på Venstre og Arbeiderpartiet. Venstre har ikke sittet i posisjon, som har medført at de har kunnet innvilge elleve måneders studentstøtte. Det har derimot Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne gjort. Dermed skyter du spurv med kanoner når du beskylder Venstre for å være med på dette.

Nå er det også slik at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har økt studiestøtten med 3,1 pst. I tillegg har vi økt frikortgrensen til studentene, i tillegg til at det er enda flere ytelser. Jeg tror at studentene ser hvem som (presidenten klubber) …

Presidenten: Taletiden er ute.

Henrik Asheim har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Henrik Asheim (H) [20:20:18]: Det er mottatt!

Jeg ble forespurt av Martin Henriksen om å bringe dokumentasjon. Det var så fint at du spurte om det, for jeg har med meg dokumentasjon – sitatet av Trond Giske ligger på Arbeiderpartiets egen nettside! Jeg er helt sikker på at Martin Henriksen også har den adressen, men jeg skal lese sitatet:

«I fjor fjernet kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen elevenes kulturskoletime (…) for å finansiere andre formål.»

Det er et kutt de altså i år er med på.

Videre:

«I år kutter han i stipendet til elever i videregående skole for å betale regningen.»

Altså er sitatet egentlig litt bedre enn jeg rakk å fremvise første gang.

Og igjen så svarer dere altså ikke på dette med elleve måneders studiestøtte. Det vil si: Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet gjemmer seg bak budsjetteknikk. Hvis dere hadde ment at studentene skulle ha 10 pst. lønnsøkning, så hadde dere jo for det første funnet de pengene i de åtte rød-grønne budsjettene da dere hadde flertall, og så hadde dere funnet dem i det første og det andre alternative budsjettet dere la fram. Det har dere ikke gjort, og da står de løftene ikke til troende!

Presidenten: Presidenten må minne de to siste talerne om at all tale skal rettes til presidenten og ikke til representantene i salen.

Trond Giske (A) [20:21:34]: Det var et godt sitat. Det handlet om at all skolesatsing hos den nye regjeringen tas fra skolebudsjettet, og det er det som illustrerer poenget: Vi satser offensivt, med friske penger.

Det er interessant i denne debatten at det rett og slett ikke er noen som forsvarer skolebudsjettet til regjeringen, det er absolutt ingen som snakker om at det budsjettet som Høyre og Fremskrittspartiet la fram, var godt nok når det gjaldt skole. Det var en trist forestilling for kunnskapsministeren. Ingen forsvarer et budsjett uten noe når det gjelder tidlig innsats. Ingen forsvarer et budsjett uten noe når det gjelder mobbing. Ingen forsvarer et budsjett uten noe når det gjelder lærertetthet. Ingen forsvarer et budsjett uten noe når det gjelder lærerens tid. Ingen forsvarer et budsjett med bare 98 mill. kr i nettoøkning: Det er et netto kutt på andre områder enn etter- og videreutdanning. Nye løsninger og nye ideer er lagt i skuffen. Selv Henrik Asheim bruker mesteparten av sin taletid på Arbeiderpartiets budsjett.

Anders Tyvand fra Vestfold har fått dobbelt så stor økning på kunnskapsbudsjettet med sin kampsak om økt lærertetthet på 1.–4. trinn enn det kunnskapsministeren selv har hatt på to budsjettkonferanser og utallige regjeringskonferanser. Det forteller litt om at det en historisk svak kunnskapsminister som legger fram et skolebudsjett i år. Og ikke nok med det: Han får ikke engang igjennom her i salen alle de kuttene han foreslår. Så ikke bare i regjeringen har han historisk svak gjennomslagskraft, også her i Stortinget blir kunnskapsministeren rett og slett satt under administrasjon. Han skal neste år styre etter et kunnskapsbudsjett som er fundamentalt annerledes enn det Høyre i regjering la fram. Så her er det kjerringa mot strømmen. Kunnskapspolitikken legges av et helt annet flertall i denne sal.

Bente Thorsen var innom vårt budsjett. Hun mente at vi lå lavere på kunnskapsbudsjettet enn selv forliket gjorde. Henrik Asheim mener forresten at det er så forferdelig at vi «bare» ligger 633 mill. kr over regjeringens budsjett, og det forteller jo litt om hvor dårlig det budsjettet som Høyre og Fremskrittspartiet selv la fram, var. Vel, 50 mill. kr er flyttet på kommunalbudsjettet når det gjelder etter- og videreutdanning, så bare det gjør at vi ligger godt over. I tillegg har vi en formidabel satsing på bl.a. lærlingtilskudd, utstyrspakke for videregående og andre ting – på kommunebudsjettet – så totalt ligger vi 1,3 mrd. kr over regjeringens forslag, og 0,5 mrd. kr over forliket.

Til slutt: Kunnskapsministeren har jo markert seg med ting som ikke skaper endring – en mobbelov som ikke endrer loven, karakterkrav uten karakterkrav, kompetansekrav som ikke kommer før i 2029 – mye prat og lite handling. La meg avslutte med å sitere Prøysen:

«Nøtteliten gjør så mange rare hopp, ifra tre til tre og stamme ned og opp, glemmer skolen og det hele, han gjør kast og sprett og sprell, plukker mange fine nøtter, han er nøtteknekker selv.»

Presidenten: Kristin Vinje har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kristin Vinje (H) [20:24:49]: Da får jeg bruke det lille minuttet mitt til å si at «i Bakvendtland, der kan alt gå an», for maken til vriding og vending på hvordan Høyre og Fremskrittspartiet snakker om regjeringens budsjett, har jeg aldri hørt. Hvis ikke arbeiderpartirepresentantene har hørt at vi har snakket pent om regjeringens budsjett for skole når det gjelder Lærerløftet, for høyere utdanning når det gjelder styrking av studentenes kår og høyskolesektoren, og for forskning når det gjelder en formidabel satsing både på fremragende miljøer og på mange gode styrkinger av næringsrettet forskning – som BIA, som SkatteFUNN, som satsing på å muliggjøre teknologiene osv. – skjønner ikke jeg noe.

Til Knag Fylkesnes har jeg lyst til å si: Dette budsjettet handler om fremtiden – det handler om å ruste seg for en fremtid, det handler om å investere i forskning, det handler om å investere i infrastruktur, og det handler om å redusere skattene, slik at vi kan beholde arbeidsplasser i fremtiden, for det er faktisk det vi lever av.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [20:26:02]: Jeg vil si tusen takk for en god debatt og bare kommentere et par av innspillene som har kommet.

Jeg er enig når man sier at det er behov for ytterligere løft for yrkesfagene. Jeg mener det er bra at stortingsflertallet er utålmodig med det. Og det er helt riktig, vi følger opp Meld. St. 20 for 2012–2013.

Liv Signe Navarsete skryter av Høgskulen i Sogn og Fjordane. Akkurat der burde man lytte til henne – der vet hun veldig godt hva hun snakker om. Ved Høgskulen i Sogn og Fjordane er de veldig flinke, og det er sannsynligvis en av grunnene til at det går bra med skolene der. Dette er noe vi må ivareta ved en eventuell sammenslåing.

Karin Andersen er bekymret for nådeløs måling. Så vidt jeg vet, er veldig mange av de tingene som ble beskrevet i Dagbladet-kronikken, pedagogiske virkemidler som lærerne og skolen selv har valgt. Meg bekjent er ikke dette noe som er pålagt, eller som er bestemt at man skal gjøre. Jeg mener at lærerne må ha frihet til å velge det pedagogiske opplegget sitt selv. Men jeg er enig i at vi skal passe oss for at vi måler og veier så mye at vi mister kjernen i skolen, nemlig kunnskapen.

Så til det som nok noen av oss stusser over i denne debatten – eller det er kanskje ikke så merkelig, for Arbeiderpartiet valgte jo selv å stå utenfor Kunnskapsdepartementet i åtte lange år og ga departementet til SV. Det er jo tydelig i noe av den forvirringen som råder i Arbeiderpartiets kunnskapspolitikk for tiden. På mange områder er de stille som østers, f.eks. i strukturdebatten. Vi hører lite om hva Arbeiderpartiets visjoner for forskningspolitikken er. Vi vet hva realveksten i forskningspolitikken var de siste tre årene – det var minusvekst et av årene. Nå er det en formidabel økning.

På andre områder har Arbeiderpartiet hatt flere forskjellige standpunkter i løpet av en kort høst, jeg har nevnt borteboerstipendet. Jeg godtar at det er uenighet med Arbeiderpartiet om folkehøyskolene og kortkursene, men det er rart å få kritikk når Arbeiderpartiet selv var med på og støttet i sitt alternative budsjett f.eks. kuttet fra ti til ni måneders skolestøtte.

Tilsvarende er det pussig å høre Arbeiderpartiet snakke om et løft for studentboliger, når det i deres alternative budsjett måtte helt til finansinnstillingen – igjen var det flertallet som ledet an – før de la inn like mange studentboliger som flertallet.

La det være lærdommen at det nå er en ny politisk situasjon. Det er ikke slik at det sitter tre rød-grønne partier inne på et regjeringskontor – og så kommer de til Stortinget med et ferdig opplegg. Vi har en historisk samarbeidsavtale med Kristelig Folkeparti og Venstre, en samarbeidsavtale som vi alle kan være stolte av. Det er et kunnskapsvennlig flertall, som bl.a. har ført til tidenes høyeste satsing på FoU – det lå for øvrig inne en sterk satsing i regjeringens budsjett fra før – som har ført til et kraftig lærerløft, og som har ført til en ny og spisset satsing på UH-institusjonene. Vi ser at Arbeiderpartiet gjennom høsten har måttet komme krypende etter – på område etter område.

Karin Andersen (SV) [20:29:13]: Statsråd Røe Isaksen sier at det er opp til den enkelte lærer å velge metode. Nei, det er ikke slik. Det eksemplet som jeg viste til, er hvordan skoleeier, og i dette tilfellet Oslo kommune, styrer. Det står i den kronikken jeg viste til, at det ikke er opp til den enkelte lærer å bestemme hvordan skolens måle- og vurderingsarbeid skal gjennomføres. Man har etterlyst begrunnelse fra både rektor og skolebyråd, men får ikke svar.

Før i dag har flere tatt opp hvordan situasjonen var i Sandefjord – og som utløste noe av lærerstreiken. Det er akkurat det samme som blir fortalt der. Man bruker målemetoder der man hele tida ikke bare skal bedømme eleven, man krever også at eleven skal bedømme seg selv. Dette at man skal sette karakterer på seg selv, som «Dette er jeg ikke god nok til.», ødelegger veldig ofte lærelysten for mange barn.

Jeg tror at kunnskapsministeren forstår dette veldig godt, for jeg tror ikke han deler det kunnskapssynet som ligger bak denne typen målinger. Det som blir viktig å forstå, er at skolen skal utvikle både sjølrespekt og ulike evner. Man skal lære seg å ta vare på seg sjøl og andre og kunne få lov til å bli trygg på å tørre kaste seg ut med større frimodighet på mange områder i livet. Hvis man skal bli opplært til at man ikke er god nok, og at man hele tiden skal bedømme seg selv – hva med barn som f.eks. kommer fra innvandrerfamilier? Lærerne i Sandefjord fortalte om hvordan elevene skulle sette karakterer på seg selv i hvordan de f.eks. klarte å være med på en utedag i Norge. Barn som kom rett fra utlandet som flyktninger, skulle sette karakterer på seg selv i hvordan de hadde greid å bidra godt på denne turen.

Grunnen til at jeg tar opp dette, er at jeg mener kunnskapsministeren må interessere seg for hvordan dette måleregimet utvikler seg i skolene. Det er ikke slik at det er opp til den enkelte lærer å gjøre dette. Lærerne blir presset til det, de vil det ikke, for de vil bruke tida til å hjelpe elevene til å vokse som mennesker og til å utvikle både god sjølfølelse og lyst til å lære. Man lærer på mange ulike måter, og da er det uhyre viktig at skolen klarer å legge til rette for at elever kan lære på ulike måter. Denne bedømmingen av elever, bedømt både av seg sjøl og av læreren, fører neppe noe godt med seg.

Jeg er en av dem som har hatt problemer med å lese, og jeg husker veldig godt de gangene tilbakemeldingene var negative. De har ikke gjort meg til noe bedre menneske.

Presidenten: Trond Giske har hatt ordet to ganger tidligere i debatten, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trond Giske (A) [20:32:31]: Jeg legger merke til at den historisk svake kunnskapsministeren nå mener at også samarbeidsavtalen mellom Kristelig Folkeparti og Venstre og regjeringen er historisk: Det er altså ingen ende på hva som er historisk.

Da kunnskapsministeren ba om ordet til et nytt treminutters innlegg, hans andre innlegg for dagen, tenkte jeg at han kom til å snakke om det budsjettforslaget som han hadde lagt fram. Det gjorde han heller ikke nå. Han sa i et tidligere innlegg at budsjettet ikke var ferdig, for nå er prosessen flyttet til Stortinget. Det er riktig, men hans budsjett var ferdig. Kunnskapsministeren hadde avlagt sitt forslag til hvordan kunnskapsbudsjettet skulle se ut i 2015. Regjeringen hadde lagt fram sitt forslag. Den var ferdig med saken. Nå var det regjeringspartiene i Stortinget, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, som kom fram til et budsjett. De kom heldigvis fram til noe helt annet enn det kunnskapsministeren hadde lagt fram. Dessverre sier Utdanningsforbundets leder at det er uakseptabelt med et slikt budsjett – ikke minst under en regjering som heiste skole som en av sine viktigste saker under valgkampen. Det er skolen som får blø, for både kommuneopplegget og budsjettet som blir vedtatt.

Presidenten: Sivert Bjørnstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sivert Bjørnstad (FrP) [20:33:44]: Det er et par ting som henger i luften etter denne forholdsvis gode debatten.

Først til det med elleve måneders studiestøtte: Det er ikke noe krav fra studentene om at den økningen skal komme i juli. Studentene er opptatt av 10 pst. økning over hele året. Arbeiderpartiet leverte få promiller i løpet av deres åtte år i regjering. Hadde den takten fortsatt, måtte de hadde sittet i 60 år for å ha nådd 10 pst. økning.

Til slutt til dette med mindretallsregjering og flertallsregjering: Det virker som om Arbeiderpartiets representanter er indignerte over at vi snakker om forliket. Det er klart man må snakke om forliket, men 98–99 pst. av kunnskapsministerens budsjett ligger jo fast. Det ligger igjen etter forliket. Det er klart at vi må få snakke om forliket, som er det budsjettet som – sammen med det opprinnelige – kommer til å bli vedtatt her i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.