Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fire replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hårek Elvenes (H) [13:04:19]: (ordfører for sakene): Som presidenten nevnte, er behandlingen av forvaringsdelen i proposisjonen slått sammen med representantforslaget fra Kristelig Folkeparti om endringer i straffeloven om minstetid, ettervern og permisjoner.

For å sikre en bedre sammenheng mellom reglene om forvaring og reglene om ordinær fengselsstraff foreslås endringer i reglene om maksimal tidsramme og minstetid ved forvaring. Maksimal minstetid ved forvaring foreslås utvidet fra 10 til 14 år i tilfeller der det er fastsatt en tidsramme fra 15 til 21 år. Maksimal minstetid foreslås utvidet fra 15 til 20 år i tilfeller der det er fastsatt en tidsramme på over 21 år. Maksimal tidsramme foreslås utvidet til 30 år for forbrytelser med strafferamme på fengsel i 30 år.

Forvaring er en tidsubestemt dom som kan idømmes farlige lovbrytere av hensyn til samfunnsvernet og for å beskytte samfunnet mot muligheten for ny kriminalitet. Det er en grunnleggende forutsetning for dom ved forvaring at ordinær fengselsstraff ikke er tilstrekkelig av hensyn til samfunnsvernet. Selv om straffen er tidsubestemt, skal det fastsettes en tidsramme for forvaringen. Tidsrammen kan forlenges dersom det ved tidsrammens utløp vurderes at det fortsatt foreligger nærliggende fare for gjentagelse av alvorlige straffbare handlinger. Tidsrammen har for øvrig den betydning at all løslatelse før tidsrammens utløp må skje på prøve.

Etter dagens lovverk kan ikke minstetiden overstige ti år. Minstetiden fastsettes med utgangspunkt i et anslag over når det ville vært aktuelt med prøveløslatelse dersom den domfelte var idømt ordinær fengselsstraff. Med dagens lovverk er det en ulogisk forskjell i minstetiden ved lange dommer avhengig av om man soner på forvaring eller ved ordinær dom. Dersom den domfelte på en ordinær dom er idømt en fengselsstraff på 21 år, vil den domfeltes prøveløslatelse vanligvis skje etter to tredjedels soning, dvs. etter 14 år.

En person som derimot er idømt forvaring på 21 år, vil kunne bli prøveløslatt etter 10 år hvis vilkårene er til stede, dvs. fire år tidligere enn om man hadde blitt dømt på en ordinær dom for en tilsvarende handling. Med den foreslåtte lovendringen vil minstetiden ved forvaringsdom på f.eks. 21 år settes til 14 år, som ved ordinær dom.

Hovedbegrunnelsen for økningen av minstetiden er i første rekke at det strider mot den allmenne rettsoppfatning dersom den forvaringsdømte kan løslates etter en kortere soning enn om vedkommende hadde vært idømt en ordinær fengselsstraff. Av allmennpreventive hensyn og av hensyn til sammenhengen i rettssystemet vil disse to forhold bli bedre ivaretatt ved at minstetiden og tidsrammen blir utvidet.

Reglene om at minstetiden ikke kan overstige ti år, og at tidsrammen ikke kan overstige 21 år, gjelder etter dagens lovverk også for forbrytelser med en strafferamme på 30 år. Det betyr at en person som idømmes forvaring for en forbrytelse med en slik strafferamme, f.eks. en grov terrorhandling, kan prøveløslates etter ti år. Dersom vedkommende hadde blitt idømt ordinær fengselsstraff, ville prøveløslatelse tidligst ha skjedd etter 20 år. Med den foreslåtte lovendring vil maksimal minstetid ved forvaringsdom på 30 år settes til 20 år, som ved ordinær dom.

Kari Henriksen (A) [13:08:44]: Først vil jeg takke representanten Elvenes som saksordfører, som har lost oss gjennom dette. Det var en litt komplisert oppgave når det ble delt, men det har gått veldig bra.

Forvaring er en viktig sak. Det har det ekstra straffeskjerpende ved seg at straffen er tidsubestemt, som saksordføreren sa. Det i seg selv oppleves av mange innsatte og deres pårørende som en ekstra belastning. Men dette er innført fordi man i første rekke skal søke å verne samfunnet på best mulig måte, slik at farlighetsvurderingen skal ligge til grunn for dommen. Gjerningen må i tillegg ha vært av alvorlig karakter, og det er gjerningens farlighet som skal vurderes opp mot samfunnets behov for beskyttelse.

Vi har opprettet denne alternative soningsformen i hovedsak for å beskytte samfunnet, slik at når farlighetskriteriet ikke lenger oppfylles, skal innsatte løslates. Samfunnet trenger da ikke lenger den beskyttelsen det er å ha vedkommende i fengsel.

For at ikke dommen skulle stride mot den allmenne rettsoppfatning, ble det innført en bestemmelse om minstetid på maksimum ti år.

Forskriftene til særreaksjonen forvaring sier at innholdet i straffen skal ta utgangspunkt i domfeltes kriminalitet og tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov. Formålet er å øke sosial tilpasningsevne og motvirke ny kriminalitet.

Innholdet i forvaringen skal tilrettelegges slik at domfelte oppnår en gradvis progresjon i gjennomføringen fram mot full frihet.

De siste elleve år har det vært avsagt 203 forvaringsdommer og 110 løslatelser. Tilbakefallsprosenten er på nivå tilsvarende som for ordinære dommer viser en studie fra kriminalomsorgens studiesenter.

For Arbeiderpartiet er det alvorlige dilemma som skal avveies mot hverandre i denne saken. Den allmenne rettsoppfatning kan være et vanskelig begrep. Studier viser imidlertid at gjeldende straffenivå i Norge i dag stort sett er i tråd med folks oppfatning av hva som er allment riktig. Når Arbeiderpartiet har gått inn i denne saken, har vi sett på argumenter for en endring, som i hovedsak er knyttet til opplevelsen av rettferdighet hos ofre for alvorlig kriminalitet. Handlingen er utført, og dersom den er alvorlig, kan det oppleves urettferdig at vedkommende slippes ut tidlig, til tross for at samfunnsbeskyttelsen er falt bort. Argumenter for endring knyttet til samordning av soningslengden for alvorlig kriminalitet for ikke-forvaringsdømte heller også i den retningen.

Argumenter som heller mot en endring, er knyttet til formålet med straffen, som skal være samfunnsvernbasert. Hensynet til de straffedømte og deres pårørende heller også i en retning som skulle konkludere med ingen endring.

Avveiningen er ikke enkel. Av annen forskning og kunnskap om dem som sitter i fengsel, vet vi at levekårene er jevnt over lavere enn hos befolkningen generelt, vi vet at sykeligheten er stor. Vi vet også at det er stor utfordring å få tilpasset og individuell oppfølging og rehabilitering av den enkelte innsatte. 92 pst. av de innsatte har alvorlige psykiske sykdommer, og mange har store lærevansker og kognitive utfordringer.

Ansatte i kriminalomsorgen viser til at det er en utfordring, med dagens antall ansatte, å få til egnede og tilpassede rehabiliterings- og oppfølgingsopplegg for alle.

Når vi har landet på å stemme for en endring, er det fordi vi har avveid disse forholdene, og vi har konkludert med at den allmenne rettsoppfatning veier tungt. Vi konstaterer at det ikke er gjort endringer i forskriftenes krav om oppfølging og tilpasning, og lovbestemmelsen inneholder fremdeles en vurdering opp mot en maksimal strafferamme. Arbeiderpartiet støtter derfor forslaget om endringer i straffeloven om forvaring.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:12:48]: La meg starte med å gi honnør til Kristelig Folkeparti, som har tatt opp denne saken og tilsvarende saker ved flere anledninger.

Bruk av forvaringsregimet er kanskje noe av det mest utfordrende vi har – som representanten Henriksen var inne på – fordi det er en såkalt tidsubestemt straff. I det ligger vel det faktum at vi kan ende opp med at folk må sitte inne hele livet sitt og ikke komme ut igjen, i ytterste konsekvens. Det bryter vel langt på vei med norsk tradisjon med at man skal ha forutsigbarhet, man skal vite hva man går til, og man skal ha mulighet til å komme tilbake og bli en del av samfunnet igjen. Men så finnes det altså noen tilfeller der man i ytterste konsekvens kan ende opp med at det ikke skjer. I hvert fall jeg har registrert at det har direktøren på Ila sagt i en debatt med daværende statsråd Storberget i NRK for mange år siden. Det er vel en realitet som vi ikke snakker så mye om, men som allikevel ligger på bordet, og som er en del av det som er temaet i dag.

Jeg tror at det man diskuterer nå og gjør i dag når det gjelder minstetiden, er smart, men det er flere utfordringer innenfor dette regimet som man på en måte ikke tar over bordet. Det hadde vært interessant, hvis de som vedtok endringene og innføringen av bruk av forvaring i sin tid, hadde vært her i dag, å se om de hadde kjent igjen de problemstillingene som vi nå drøfter. Jeg er ikke sikker på det. Jeg er ikke sikker på at det de tenkte den gangen, 100 pst. matcher det vi diskuterer i dag, i alle fall. Det som er bra med dette, er at en lov ikke er statisk, men noe man har en dynamisk diskusjon om. Det tror jeg er positivt.

Det finnes andre elementer i dette. Et av dem er: Hvor lurt er det å bruke forvaring når det gjelder korte dommer? Er det i tråd med det som var ambisjonen da man innførte det? Er alvorlighetsgraden nok til at man bør bruke forvaring, eller bør forvaring primært brukes for dem som bør ha lengre straff på grunn av alvorlighetsgraden? Det er en av tingene som jeg håper man kan diskutere videre framover.

Prøveløslatelse er ikke uproblematisk, for å si det enkelt. Hva slags rolle bør f.eks. kriminalomsorgen ha? Per i dag har de ikke noen. Man kan gå til domstolen, og i mange tilfeller blir man prøveløslatt umiddelbart. Man kan altså gå rett fra et av de strengeste regimene og ut på gaten. Er det en forsvarlig tilbakeføringsmåte? Etter mitt skjønn er svaret åpenbart nei. Derfor bør man se på og lage et regime som er slik at vi unngår at folk som er på forvaring, kan gå rett ut. Det vet jeg vil være krevende, for det betyr at man må endre premissene sine, men da blir den store avveiningen: Er det ikke i favør av samfunnet og den enkeltes innsats at man lager et system som reduserer risikoen for å gå tilbake til kriminalitet? Etter mitt skjønn er svaret åpenbart – og svaret er ja.

Vi kan – som jeg sa i stad – oppleve at folk sitter inne til de dør. Kan vi som nasjon, som er en nasjon av tolerante mennesker, som er tilgivende av natur, men tøffe når det trengs, leve med at vi ender opp med at folk dør på en celle i et norsk fengsel? Vil det være en god norsk rettstradisjon? Vi har ikke opplevd det til nå, så det er ingen tradisjon per i dag, men i ytterste konsekvens kan det bli tilfellet. Eller bør vi se på, hvis vi skulle havne i en situasjon der det kan bli faktum, om vi bør gjøre noen endringer innenfor det regimet som er i dag? Har vi tatt det inn over oss, eller utsetter vi det fordi det er ukomfortabelt, det er vanskelig, og vi håper at det ikke skal skje?

Noen av de tingene jeg nå har nevnt, har jeg nevnt nettopp fordi det ikke bare handler om minstetid, det handler ikke om maksimumstid, men om at også for dem som er på forvaring, skal straffegjennomføringslovens følges, med tanke på rehabilitering, f.eks. Hvis man ikke skal ut, hva er da rehabilitering? Er det rehabilitering til et bedre liv på innsiden? Hva er terskelverdiene i dette?

Dette viser – for min del, i hvert fall – hvor komplekst og vanskelig en del av disse tingene faktisk er. Det gode er at vi diskuterer dette på en god og forsvarlig måte, med de beste intensjoner. Jeg oppfatter det slik at det vi diskuterer i dag, er det paradokset at man kan bli dømt til forvaring og komme ut raskere enn den som får en tidsbestemt dom. Slik kan vi ikke ha det, og slik vil vi ikke ha det. Det gjør vi noe med i dag.

Men det er flere dilemmaer enn som så når man bruker forvaring. Noen av dem har jeg ønsket å påpeke nå. Jeg ser fram til den videre debatten – og ikke minst til å høre hva statsråden tenker om de ulike problemstillingene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:17:11]: Vi drøfter i dag en sak som er veldig viktig, som i utgangspunktet ikke direkte angår så mange personer, men som likevel er svært viktig for sikkerheten og tryggheten til veldig mange personer.

Jeg må bare si at jeg liker høyttenkninga til representanten Ellingsen, og jeg skal komme inn på noen av poengene hans i mitt innlegg. Bakgrunnen her er jo at Kristelig Folkeparti fremmet et representantforslag som midt i behandlinga ble møtt med en proposisjon som vi siden delte.

Jeg synes også saksordfører Elvenes fortjener ros for måten han har lost komiteen gjennom på.

Forvaringsinstituttet er en særreaksjon som er forbeholdt en liten gruppe av de aller farligste lovbryterne i samfunnet. For å kunne idømmes forvaring må man ha begått meget alvorlige volds- eller seksualforbrytelser, og det må foreligge en sterk gjentakelsesfare.

Etter dagens regelverk kan forvaringsdømte i prinsippet slippe tidligere ut enn dem som er idømt vanlig, ordinær fengselsstraff. Forvaringsdømte som er dømt til mer enn 14 års forvaring, kan søke om prøveløslatelse etter 10 år, altså tidligere enn om de hadde blitt idømt en vanlig fengselsstraff. Dette undergraver hensynet bak forvaringsinstituttet, og det strider mot den alminnelige rettsoppfatning.

De endringene vi gjør i dag, er et steg i riktig retning, og jeg er derfor glad for den tverrpolitiske enigheten om å endre straffeprosessloven slik at regelverket nå harmoniserer mer. Dette er på høy tid og et godt skritt på veien mot å gjenreise tilliten til forvaringsinstituttet. Men mer må gjøres. Forvaringsinstituttet har flere svakheter.

For det første bør det vurderes om prøveløslatelse er hensiktsmessig for dem som har begått svært alvorlig kriminalitet. Med prøveløslatelse før endt tid åpnes det i dag for en meget omfattende domstolsprøving som både er ressurskrevende og skaper lite forutberegnelighet for den domfelte og for kriminalomsorgens tilrettelegging for ettervern. Istedenfor ordninga med en minstetid og søknad om prøveløslatelse mener Kristelig Folkeparti at retten kun bør fastsette en tidsramme som tilsvarer den fengselsstraffen som ellers ville vært idømt for forholdet, som i dag, men ikke en egen minstetid. Dersom påtalemyndigheten ikke bringer spørsmålet om forlengelse av forvaringa inn for domstolene, løslates den domfelte ved tidsrammens slutt, etter en gradvis utfasing i samfunnet. Dersom påtalemyndigheten mener at det fortsatt er nærliggende fare for gjentakelse, bringes saken inn for domstolene, som kan forlenge forvaringa med inntil fem år om gangen, som i dag. Forslaget innebærer at dagens ordning i hovedtrekk videreføres, men uten mulighet for å kunne søke om prøveløslatelse mellom de ordinære, jevnlige domstolsprøvingene om forvaring skal videreføres.

En slik ordning forutsetter et grundigere ettervern, men det gjør også de endringene vi gjør i dag. Samfunnet har en særlig forpliktelse til å følge opp forvaringsdømte også i tida etter endt soning i fengsel. Overgangen fra et kontrollert miljø i fengsel til friheten utenfor kan være vanskelig for mange, og det kan være lett å falle tilbake til gamle spor. Og for denne gruppen forbrytere, som inneholder bl.a. både serieovergripere mot barn, voldtektsdømte og gjentatte voldsutøvere, har samfunnet en egeninteresse i at disse personene klarer overgangen til frihet bra, for å unngå at flere rammes uskyldig. Et slikt ettervern bør være obligatorisk og ikke kunne velges bort av den enkelte domfelte, noe som i dag er et problem.

Uten et obligatorisk ettervern etter endt soning av forvaringsdom får man heller ikke fanget opp dem som ikke prøveløslates, men som slipper ut etter endt tid uten forlengelse. Dagens forvaringsordning har den svakheten at det ikke blir etablert noe ettervern for forvaringsdømte som løslates ved tidsrammens slutt, hvis dommen ikke forlenges av domstolene. Et eksempel, fra i sommer, på hvor galt det kan gå, er en sak der en voldtektsdømt mann ble løslatt fra forvaring etter endt tid fordi det angivelig ikke lenger var noen nærliggende gjentakelsesfare, men der han allerede etter halvannen måned ble pågrepet for en ny voldtekt. Et obligatorisk ettervern kan bidra til å redusere sjansen for slike situasjoner.

Kristelig Folkeparti har foreslått at domstolene bør ta stilling til spørsmålet om videreføring av forvaringa ett år før tidsrammens utløp, slik at det vil være mulig å iverksette en gradvis utslusing til samfunnet og etablering av et ettervern lokalt i tida fram til løslatelse. Domstolene bør også ved prøving av om forvaringa skal videreføres, ha mulighet til å videreføre forvaringa for inntil fem år, men med nærmere retningslinjer om praktisering av permisjons- og ettervernstilbud.

Jeg har også en del refleksjoner rundt prøveløslatelse, men siden tida løper fort, kommer jeg heller tilbake til det i et eget innlegg.

Jeg tar opp de tre forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet i innstillinga.

Presidenten: Representanten Kjell Ingolf Ropstad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Jenny Klinge (Sp) [13:22:32]: Forvaringsinstituttet skal gjere det mogleg å beskytte samfunnet mot farlege domfelte. Det er snakk om menneske som har gjort alvorleg kriminalitet, og der risikoen er vurdert som stor for at dei kjem til å gjere ny kriminalitet.

Tidsbestemt straff er det som er regelen. Folk skal få ein dom der det blir fastsett eit tidspunkt for når dei er ferdige med å sone. Somtid er det likevel ikkje forsvarleg at domfelte etter eit visst tal år skal ut i samfunnet igjen. Den dagen straffeutmålinga skjer, er det vanskeleg å føreseie om vedkomande kjem til å vere trygg nok for samfunnet etter x tal år.

Forvaringsdømde er forbrytarar som det ofte er mykje merksemd kring, gitt årsaka til at dei sit i fengsel, og det kan bli heftige diskusjonar når det er snakk om prøvelauslating av desse forbrytarane.

Vi som lovgjevarar må sjå til at vi til kvar tid har eit straffesystem som speglar av den allmenne rettsfølelsen og omsynet til at folk skal vere trygge i samfunnet vårt. Her har det vist seg at forvaringsreaksjonen har hatt nokre uheldige utslag.

Forvaringsinstituttet har no fått verke nokre år. Det å ha ei slik reaksjonsform er openbert på sin plass. Omsynet til samfunnsvernet, i kombinasjon med at domfelte får god oppfølging, er viktig og nødvendig.

Vi har dei siste åra sett at reaksjonsforma i si noverande form inneber at det ikkje er god nok samanheng i straffereaksjonssystemet vårt. I ei sak der det er fleire domfelte, der ein blir dømd til forvaring med ei tidsramme på 21 år og ein annan til tidsbestemt straff på 21 år, vil den som er dømd til forvaringsstraff, kunne bli prøvelauslaten før den personen som fekk tidsbestemt straff, blir det. Personen som ved domfellingstidspunktet vart vurdert som ein større fare for samfunnet, slepp altså først ut. Dette er særs uheldig.

Den innstillinga som ligg føre frå komiteen i dag, vil få bort dette problemet og gjere at reaksjonssystemet vårt, der både tidsbestemt og tidsubestemt straff framleis skal inngå, vil henge betre saman.

Statsråd Anders Anundsen [13:24:53]: La meg først få takke både saksordføreren og komiteen for et godt og konstruktivt arbeid og samarbeid.

Jeg har lyst å knytte et par kommentarer til representanten Klinges innlegg, for den teorien, hadde jeg nær sagt, som hun hadde nå mot slutten, viser seg jo i praksis å ha skjedd flere ganger – i hvert fall i ett konkret tilfelle – hvor det er personer som dømmes i den samme saken, og hvor vedkommende som blir ansett for å ha den største gjentagelsesfaren og for å være den største trusselen mot samfunnet, kommer ut av fengselet lang tid før vedkommende som ble dømt i den samme saken, for det samme forholdet, men som ble dømt til ordinær fengselsstraff. Det er klart at det er urimelig, og det har heller ikke vært siktemålet med denne ordningen.

Forvaring bygger på forutsetningen om løpende vurdering av gjentagelsesfaren. Jevnlig domstolsprøving er i samsvar med de folkerettslige forpliktelsene som Norge har sluttet seg til. Det vises særlig til EMK artikkel 5.4, hvor Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har innfortolket et krav om jevnlig rettslig prøving der en person er dømt til tidsubestemt reaksjon.

Prøveløslatelse fra forvaring er ledd i en gradvis tilbakeføring til samfunnet og tar sikte på å lette overgangen fra fengsel til full frihet. Samtidig vil kriminalomsorgen kunne følge opp den domfelte og føre tilsyn med at fastsatte vilkår overholdes. Vanlige vilkår er bestemmelse om bolig, oppholdssted, behandling, sysselsetting, forbud mot bruk av rusmidler og oppfølging av kriminalomsorgen. Det sistnevnte vilkåret innebærer at friomsorgen gis mulighet til å holde oversikt over den prøveløslattes livssituasjon og utvikling og til å bistå den prøveløslatte når det gjelder kontakt med andre etater, f.eks. Nav, skole og helsemyndigheter, for å sikre en best mulig tilnærming til samfunnet.

Sånn sett er prøveløslatelse også for forvaringsdømte et virkemiddel i tilbakeføringsarbeidet. Det har hittil vært bred politisk enighet om nødvendigheten av og muligheten til prøveløslatelse også for forvaringsdømte. Jeg mener imidlertid at det er sterkt urimelig at personer som er idømt de alvorligste forvaringsdommene, kan løslates tidligere enn domfelte med ordinær fengselsstraff av tilsvarende lengde, og dette blir nå endret.

Jeg har også registrert at representanten Ropstad kommer tilbake med noen vurderinger knyttet til forslaget om permisjoner, så det kan være at jeg vil ta ordet på nytt når det gjelder det. Men jeg tror det er viktig å ha med seg at når man snakker om ettervern og permisjoner, henger det litt sammen, for ved soningens slutt vil kriminalomsorgens og friomsorgens mulighet til å påvirke vedkommendes adferd også ta slutt. Derfor er det viktig å se de to tingene i sammenheng. Muligheten for prøveløslatelse gir også mulighet til strengere oppfølging i en gradvis tilbakeføring til samfunnet, og det må også ses i sammenheng med hvilke muligheter kommunene har for å bidra til et varig og riktig ettervern. Så jeg er enig med forslagsstillerne fra Kristelig Folkeparti knyttet til representantforslaget i at en viktig forutsetning for at en skal ha en kriminalitetsfri tilværelse etter prøveløslatelse og straffegjennomføring er ettervernet. Det er helt avgjørende.

I regjeringsplattformen er det også slått fast at domfelte skal sikres en reell mulighet til å leve et liv uten kriminalitet. God tilbakeføring i samfunnet krever nært samarbeid mellom flere aktører, engasjerte frivillige og offentlige etater. Departementet vil derfor gå gjennom regelverket på dette området og sikre at vi har de nødvendige verktøyene på plass.

Til slutt tenkte jeg at jeg skulle si litt om omfanget av denne problemstillingen. Det er per september 2014 avsagt 220 rettskraftige dommer på forvaring. Totalt er 119 personer løslatt. Det er 76 som er løslatt av retten – 63 av dem på prøve og 13 endelig. I 40 av de tilfellene har retten løslatt mot kriminalomsorgens eller påtalemyndighetens anbefaling. Det understreker også viktigheten av at vi har både et ryddig regelverk og et regelverk som er harmonisert med ordinær straff, slik at en ikke kommer i en situasjon hvor det å bli dømt til forvaring i realiteten blir en mildere straffereaksjon enn ordinær fengselsstraff.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:29:20]: Jeg er veldig glad for det justisministeren sier på slutten av sitt innlegg, for det var egentlig det jeg hadde tenkt å spørre ham om. Det kommer fram bl.a. i Aftenposten i dag at statsråden skal ha fått et brev fra Riksadvokaten for en uke siden, hvis jeg forsto det rett, om at påtalemyndigheten vurderte å gå vekk fra å anbefale forvaring og heller bruke vanlig fengselsstraff, fordi vilkårene for prøveløslatelse er for vide. Nå har jo Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre merknader sammen, så et flertall ber om at en ser på det.

Kan statsråden si litt mer om hvordan han ser for seg en eventuell endring eller hva han tenker rundt dette, for det er jo åpenbart at forvaringsinstituttet ikke virker som det er ment?

Statsråd Anders Anundsen [13:30:03]: Brevet kommer som resultat av en samtale mellom Riksadvokaten og meg, hvor vi diskuterte akkurat disse problemstillingene, og det gjelder jo da hvordan regelverket blir praktisert, og hva som er bevistema i retten. Som det også står i komitéinnstillingen, når bevistema ved prøveløslatelse eller ved løslatelse er nær sagt det samme som på domfellelsestidspunktet, så blir det usedvanlig krevende å klare å dokumentere at det er en «nærliggende fare for gjentakelse» når vedkommende har sittet inne i mange år.

Brevet fra Riksadvokaten kommer vi til å følge opp, i nær dialog med Riksadvokaten, for å se hvordan vi kan komme tilbake til Stortinget med en måte å løse dette på. Det er ganske klart – iallfall i mitt hode – at måten dette i dag praktiseres på, ikke er helt i samsvar med det som var intensjonen da forvaringsinstituttet ble innført.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hårek Elvenes (H) [13:31:23]: Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i en sak med vanskelige avveininger og vanskelige dilemmaer. Det man bl.a. oppnår gjennom denne lovendringen, er å øke samfunnsvernet og fjerne den logiske bristen som er der i dag ved at de som soner en forvaringsdom, kan slippe ut ganske mye tidligere enn de som soner en ordinær dom.

Men denne saken har en annen side, som har vært relativt lite berørt: Når samfunnet har sikret seg retten til å holde mennesker i fengsel på livstid, så har samfunnet også en plikt til og et ansvar for å forsøke å rehabilitere og tilbakeføre til samfunnet dem som er innsatt. Dessverre er ikke dette mulig i en del av tilfellene, for utgangspunktet er så dårlig at man må regne med at soning på livstid blir resultatet.

Regjeringen har styrket Ila sikringsanstalt med 18,8 mill. kr i budsjettet, nettopp for å legge til rette for bedre rehabiliteringsopplegg for de soningsdømte som soner der, og for å ivareta grunnleggende menneskerettighetshensyn og humane hensyn, som også straffedømte er beskyttet av. Disse to forholdene skal også ivaretas og kombineres av kriminalomsorgen. Selv den mest hardbarkede kriminelle har også et menneskeverd. Og hvis man leser statsbudsjettet, så ser man at begrunnelsen for å øke bevilgningene til Ila med nesten 20 mill. kr er å ivareta disse to hensynene – et best mulig rehabiliteringstilbud og humane soningsforhold for alle.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:33:35]: Da fullfører jeg mitt innlegg: Et annet moment er at den foreslåtte endringa av minstetida vil medføre at tidspunktet for når en kan søke om prøveløslatelse fra forvaring, vil være parallelt med når en kan søke om prøveløslatelse fra vanlig fengselsstraff med tilsvarende lengde. Men vilkårene for om prøveløslatelse skal innvilges – som jeg var inne på i stad – er ikke de samme, og paradoksalt nok er det lettere for våre farligste forbrytere å få innvilget prøveløslatelse fra forvaring enn om de kun var idømt ordinær fengselsstraff.

Høyesterett har i tre ulike dommer påpekt at vurderingsnormen for prøveløslatelse fra forvaring skal være den samme som for å idømme forvaringa. Dette innebærer at påtalemyndigheten må føre bevis for at det foreligger nærliggende fare for gjentakelse ved løslatelse, noe som kan være svært vanskelig å bevise om den domfelte gjennom flere år har vært i fengsel i et kontrollert miljø og en dermed ikke har tilstrekkelig gode muligheter til å forutse hvordan vedkommende vil håndtere tilværelsen utenfor fengselet – og nettopp om det foreligger en faktisk fare for gjentakelse. Dette er annerledes enn for prøveløslatelse fra ordinær fengselsstraff, der kriminalomsorgen beslutter om prøveløslatelse vil være utilrådelig basert på en bred vurdering av omstendighetene i saken. Og som statsråden selv understreket, var det jo 40 saker der kriminalomsorgen egentlig anbefalte at det ikke skulle løslates.

Som referert i dagens Aftenposten har Riksadvokaten engasjert seg i saken, tilskrev statsråden forrige uke og har tilkjennegjort at påtalemyndigheten vil være varsom med å legge ned påstand om forvaringsdom, selv når de formelle vilkårene er til stede, på grunn av den vide prøveløslatelsesnormen. Det er et viktig signal, som vi bør lytte til.

Det er derfor etter Kristelig Folkepartis syn behov for en endring av vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring for at en i tilstrekkelig grad tar hensyn til samfunnets behov for beskyttelse. Vi mener det må på plass et bredere vurderingsgrunnlag enn det som anvendes i dag. Vi er derfor glad for at Høyre og Fremskrittspartiet også støtter dette og sammen med Kristelig Folkeparti har bedt om en slik vurdering, og ut fra statsrådens svar på min replikk i stad har jeg gode forventninger om det.

Det er altså flere svakheter ved forvaringsinstituttet. Jeg mener derfor at det egentlig er behov for en fullstendig gjennomgang av hele denne straffeformen, og å evaluere den, etter at den ble introdusert i 2001, og ikke bare reparere de åpenbare sviktene.

Så er det også behov for en liten forklaring til stemmegivningen: Vi vil stemme for vårt primære standpunkt, som jeg sa i stad, og fremme forslagene om å oppheve muligheten for prøveløslatelse ved sonet minstetid, innføre obligatorisk ettervern for forvaringsdømte etter endt soningstid samt innskjerping av permisjonsreglene for forvaringsdømte. Men vi vil selvsagt subsidiært stemme for proposisjonen, som langt på vei imøtekommer det vi har vært opptatt av.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 6 og 7.