Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rigmor Aasrud (A) [10:09:05]: (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet om den saken vi skal behandle i dag, som gjelder opphevelse av én av to lover som regulerer proffboksing. Forbudet mot proffboksing ble vedtatt i 1981 på grunn av medisinske skadevirkninger, risiko for akutte og permanente hjerneskader samt risiko for død. I tillegg ble det lagt til grunn at det gjør seg gjeldende usunne økonomiske interesser ved profesjonell boksing. Profesjonell boksing er forbudt ved egen lov, mens andre kampaktiviteter som tillater knockout, er regulert gjennom knockoutloven. Komiteen har gjennomført en høring av forslaget, og i høringen var Legeforeningen, Norsk nevrokirurgisk forening og Norges idrettsforbund imot å endre loven, mens Norges profesjonelle bokseforbund og Norges bokseforbund var for.

Komiteen er delt i saken. Et flertall på fem, inklusive lederen, støtter forslaget, mens et mindretall på fem er imot å oppheve loven. Arbeiderpartiet støtter ikke forslaget. Hovedgrunnen er de endringer som statsråden allerede har gjennomført når det gjelder sikkerhetsbestemmelser. Amatørboksing drives i mange klubber rundt omkring i Norge i dag, og det stiller vi oss positive til, fordi vi har hatt et strengt regelverk, et regelverk som etter vår mening ivaretok helt nødvendige bestemmelser for sikkerhet og begrensning av skader. Statsråden har nylig endret dette regelverket, til store protester fra medisinske miljøer og fra idrettens organisasjoner. En opphevelse av proffbokseloven vil i prinsippet være å delegere til statsråden å sette de nødvendige sikkerhetsbestemmelser og rammer rundt proffboksing. I likhet med tunge høringsinstanser er vi uenige i de endringer som allerede er gjennomført i sikkerhetsbestemmelsene.

Arbeiderpartiet lytter derfor til et samlet medisinsk miljø som er imot lovforslaget. De har et kunnskapsbasert grunnlag for å være imot, og det dreier seg om økt risiko for skade. Som Legeforeningen sier:

«det er vesensforskjell mellom den hodeskade som påføres i en aktivitet som tillater og honorerer knockout, og en tilsvarende skade som kommer som følge av et rent idrettsuhell».

Også regjeringens eget fagdirektorat, Helsedirektoratet, er imot endringene. Det samme er Norsk forening for idrettsmedisinsk og fysisk aktivitet.

Arbeiderpartiet lytter til idretten, som er både imot statsrådens foretatte endringer i regelverket og imot å oppheve forbudet mot profesjonell boksing. Idrettsforbundet har begrunnet det med flere forhold: For det første med hodeskadene, for det andre med at de profesjonelle bokseforbundene ikke har et antidopingregelverk som er godkjent av det internasjonale antidopingorganet WADA, og for det tredje med mangel på oversikt og tiltak mot kampfiksing.

Da Arbeiderpartiet la fram stortingsmeldingen Den norske idrettsmodellen, var et av prinsippene som ble slått fast, at idretten skal eie sine egne arrangementer. Det sikrer at inntekter tilføres særforbund og klubber, slik at unge idrettsutøvere kan få ta del i de inntekter som genereres. Proffboksing er organisert gjennom kommersielle aktører. Det er de som sitter igjen med overskuddet. Ungdom i norske bokseklubber vil ikke dra nytte av overskuddet i proffkampene. Det er det de kommersielle aktørene som gjør.

Forslaget om å tillate proffboksing kommer fra en regjering som vanligvis bruker enhver anledning til å hevde sitt engasjement for kunnskap. Med all respekt: I denne saken er regjeringspartiene kommet i skade for å sette underholdningsverdien foran kunnskapsverdien.

Det ser dessverre ut som forslaget om å oppheve loven får flertall. Da er det Knockoutnemnda som skal avgjøre om det blir gitt tillatelse til proffkamper i Norge. En åpenbar forutsetning må være at nemnda stiller krav om at de som sitter med rettigheter og ansvar for de forskjellige titlene, og som skal arrangere kamper i Norge, har et formelt samarbeid med WADA og dets regelverk. Nå som statsråden prisverdig stiller opp som medlem av WADAs styre, regner jeg med at det blir oppslutning om et felles forslag fra Kristelig Folkeparti, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet som presiserer akkurat det. Jeg vil ta opp det omdelte forslaget som lyder sånn:

«Stortinget ber regjeringen om at det stilles krav om at alle som arrangerer boksekamper i Norge har ratifisert WADAs regelverk og dermed har et regelverk som WADA har godkjent.»

Presidenten: Representanten Rigmor Aasrud har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [10:14:18]: Innlegget til Arbeiderpartiet minner meg om eller er en kopi av det vi har sett som høringsnotater til denne saken til komiteen når det gjelder proffboksing i Norge. I høringsnotatet fra Idrettsforbundet står det bl.a. at proffboksing er en organisert kriminalitet, består av kampfiksing og doping, og så legger man til mellom linjene «og det som verre er». Men man har faktisk avdekket de samme problemstillingene i norske idretter, både kampfiksing og doping, som er utbredt i mange idretter i Norge. Hva vil Arbeiderpartiet gjøre med disse idrettene? Eller karakteriserer Arbeiderpartiet også disse idrettene som organisert kriminalitet?

Rigmor Aasrud (A) [10:15:10]: Det er ingen tvil om at kampfiksing er en stor utfordring for idrettsbevegelsen, og derfor har vi også hatt en interpellasjon i denne salen der vi har diskutert kampfiksing. Vi har også levert inn et representantforslag, som jeg regner med representanten Thomsen er kjent med, fordi det går til den komiteen vi begge sitter i, om at vi er nødt til å forsterke arbeidet mot kampfiksing, for det er et uvesen, enten det er i boksing, fotball eller andre idretter det drives med fiksing av kamper. Det er et uvesen som vi virkelig bør legge bredsiden til for å få orden på, og det opplever jeg også at Ib Thomsens parti er opptatt av.

Det jeg synes er oppsiktsvekkende, er at Fremskrittspartiet og Høyre i innstillingen til denne saken lener seg på den organiserte idretten for å ordne opp i kampfiksing. Den saken vi har til behandling i dag, er jo ikke en del av den organiserte idretten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Stordalen (FrP) [10:16:38]: I det offentlige ordskiftet har det vært mange sterke meninger om å tillate proffboksing eller ei, noen har sågar ment at dette gjør regjeringen kun på grunn av vår store idrettsutøver Cecilia Brækhus, som for øvrig ble hyllet på idrettsgallaen 2013, da hun av folket ble kåret til årets utøver 2012.

La meg nevne noen årstall: 1990, 1995, 1997, 2007, 2010, 2011. Hvis man lurer på hva som skjedde i disse årene, er felles for alle disse årstallene at Fremskrittspartiet fremmet forslag om å tillate proffboksing. Slik sett kan det ikke kalles veldig populistisk nå. Nå har vi endelig en regjering som ønsker å legge til rette for proffboksing i Norge innenfor et godt regelverk, og fremmer derfor en slik sak for Stortinget.

Det er allikevel ikke tvil om at profesjonell boksing medfører skaderisiko, i likhet med andre idretter. Norske utøvere kan uavhengig av opphevelse av forbud eller ikke, utøve sin idrett i utlandet, da det kun er Iran, Nord-Korea og Norge som per i dag ikke tillater proffboksing. Fremskrittspartiet mener det er litt spesielt å tro at alle andre land tar feil, siden de tillater det. Eller tror motstanderne mer på at Iran og Nord-Korea besitter fasiten?

Jeg håper dagens debatt kan bli mer faktabasert enn hva vi har erfart til nå. Mange som har uttalt seg negativt til proffboksing, har ikke tatt med erfaringer og reglementer fra Europa, som for øvrig er de strengeste, men vist til antall uheldige hendelser i verden. Dette er synd – én ting er for debatten, men ikke minst for idretten.

Jeg vil her påpeke at det er vesensforskjell på reglementer man har å forholde seg til i Asia, USA og Europa. Når Fremskrittspartiet i dag vil stemme for oppheving av dagens lov om forbud mot profesjonell boksing, er det for egen del etter å ha innhentet faktabasert informasjon. Jeg har selv vært og sett proffkamper, snakket med utøvere, trenere, promotorer m.fl. for å forstå mer av idretten. Jeg har også sett amatørtreninger og amatørkamper, og også der snakket med utøvere, trenere, dommere osv. Jeg har i tillegg snakket mye med medlemmer i Norges bokseforbund – alt dette for å få bedre kunnskap før saken skulle behandles.

Som nevnt har det kommet noen negative innspill til komiteens medlemmer, og da sikter jeg til den åpne høringen som fant sted. Her framkom det ganske alvorlige og udokumenterte påstander om organisert kriminalitet fra NIF, Norges Idrettsforbund:

«Vi vet at både doping og kampfiksing er knyttet til kriminelle miljøer og organisert kriminalitet.»

Dokumentasjon kunne samme NIF ikke svare på når Fremskrittspartiets fraksjon stilte spørsmål om det kunne dokumenteres at det forekom mer kampfiksing innenfor boksesporten enn det eksempelvis forekom innenfor norsk fotball. Det kunne man ikke svare på.

Slik sett har det vært krevende å behandle denne saken, da de som normalt sett ønsker å dokumentere sine innspill, ikke har vært opptatt av det i denne saken.

Etter å ha framskaffet informasjon og hatt samtaler med en rekke personer innenfor boksesporten, er jeg trygg på at sikkerheten til utøverne blir ivaretatt på en god måte. En utøver må oppnå lisens for å kvalifisere seg som proffbokser. Dette krever bl.a. at man gjennomgår grundige medisinske tester, og at man møter jevnbyrdige i kamper. Og etter å ha sett kamper selv, fant jeg det betryggende å se at kamper ble stoppet av medisinsk personell som fulgte ringside, dette ofte mot utøverens vilje. I tillegg avgjøres de aller fleste kamper på teknisk knockout, som betyr poeng. De færreste kamper avgjøres altså ved knockout, som mange tror.

Fremskrittspartiet er opptatt av at dette skal foregå i trygge rammer og under et strengt regelverk, nemlig det europeiske, i tillegg til at man må bevise at man kan drive et antidopingarbeid som ivaretar de sentrale bestemmelsene i WADA.

Det er på høy tid at amatørene innenfor boksesporten nå får den samme muligheten som i andre idretter, nemlig muligheten for å se sine forbilder utøve sin idrett på norsk jord.

Noen tar også til orde for at boksesporten er kommersiell. Ja, det kan vi vel saktens si at det er i fotballverdenen også. Jeg kan lese daglig om norske proffer som reiser rundt i hele fotballverdenen og i høyeste grad er profesjonelle. Sykkelsport: Vi kunne lese i VG forleden – 130 mill. kr til en viss norsk syklist. Det er vel også kommersielt.

Jeg mener at det er på tide at man slutter å drive politikk, men faktisk diskuterer denne idretten og tar den på alvor. Jeg minner om: Ikke nok med at Cecilia Brækhus ble kåret til årets idrettsutøver i 2012, men hun er en av de nominerte også denne gangen. Folket hyller denne sporten. Kanskje det er på tide at Stortinget lytter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sonja Mandt (A) [10:21:38]: I Meld. St. 26 for 2011–2012, Den norske idrettsmodellen, sies det:

«En absolutt forutsetning for statlig støtte til toppidrett er at denne drives innenfor faglige og etisk forsvarlige rammer. Det framheves gjerne at toppidrett er grensesprengende i sin natur. Det kreves stadig fornyelse både innenfor aktivitets- og utstyrsutvikling, og i treningsmetoder for å hevde seg i moderne toppidrett.

I en slik sammenheng er det viktig at idretten selv er seg bevisst forholdet mellom positiv prestasjonsutvikling på den ene siden og hensynet til idrettsutøvernes helse, idealene om konkurranse på like vilkår, samt toppidrettens rolle som inspirator for barne- og breddeidrett på den andre siden.»

Proffboksing er ikke en del av den organiserte idretten. Ser representanten Stordalen fordelene med de kontrollmekanismer som finnes i den organiserte idretten?

Morten Stordalen (FrP) [10:22:32]: Som jeg også sa i innlegget mitt, har jeg sett ganske mange amatører. Det er nærmere 5 000 amatørboksere i Norge. Per i dag har altså proff bokseforbund offisielt ikke vært til stede, nettopp fordi det har vært et forbud siden 1981. Fremskrittspartiet er klar på at man skal ha slike kamper, eventuelt i Norge, innenfor et godt, strengt regelverk, som det er tatt til orde for også i Europa, og det er helt naturlig at man følger noen retningslinjer også der. Jeg tror alle som er for, mener at det skal være trygt og godt, og ergo skal vi også ha det strengeste regelverket.

Sonja Mandt (A) [10:23:11]: I Bergens Tidende i dag leser vi nok en advarsel fra fagmiljøer om å oppheve forbudet. Det føyer seg inn i rekka av advarsler fra Legeforeningen, Norsk nevrokirurgisk forening og Helsedirektoratet, som alle er imot. Innføring av hjelm og kortere boksetid er heller ikke noe som Fremskrittspartiet og Høyre vil sette som krav; de ønsker tvert imot å utvide kamptida. Fremskrittspartiet har til tider latterliggjort Arbeiderpartiets motstand og fagmiljøenes råd og sagt at det er feil forskning, eller at det ikke kan sammenlignes med boksing i Norge – som om vi i Norge fysisk er satt sammen annerledes enn resten av verden og ikke kan skade oss av sporten.

Spørsmålet er: Hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet lytte til de faglige rådene i denne saka, og hva vet representanten Stordalen om skadevirkningene som ikke vi – og de beste i landet – vet?

Morten Stordalen (FrP) [10:23:59]: Svaret på spørsmålet må bli som jeg sa i mitt innlegg, at Fremskrittspartiet er opptatt av å hente faktabasert informasjon. De forskerne som representanten Mandt viser til, har altså forsket på reglementer i Asia og USA, hvor det faktisk hadde vært 139 dødsfall. I Europa har det vært to! Allerede der viser Arbeiderpartiet at de ikke er opptatt av faktabasert informasjon, men det er Fremskrittspartiet, og vi forholder oss til det europeiske reglementet. Og forskerne har heller ikke forsket på noe i Europa, det kom fram under høringen. Idrettsforbundet har heller ikke dokumentert sine påstander, det klarte de heller ikke. Ingen har klart å bevise dette, og ingen har forsket på Europa alene.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:24:53]: Det er litt rart at representanten Morten Stordalen snakker om Norges profesjonelle bokseforbund som om de ikke fantes all den tid de faktisk deltok på komiteens høring, til tross for at proffboksing ikke er lov i Norge. Jeg skal la det ligge.

Det er helt klart at en sterkere vekting av de helsemessige konsekvensene gjør at enkelte av oss lander på et annet sted enn det Fremskrittspartiet gjør, og for Kristelig Folkeparti har de innspillene som kom i høringen fra ulike medisinske fagmiljøer, vært viktige, og de har ført til at vi har konkludert slik vi har gjort. Men hva er den viktigste årsaken til at Fremskrittspartiet har landet der de har landet og konkludert slik de har gjort?

Morten Stordalen (FrP) [10:25:47]: La meg først kommentere proffbokseforbundet, de har altså ingen boksere og proffboksere som bokser i Norge, fordi det har vært ulovlig siden 1981, så nå er det sagt.

Når det gjelder konklusjonen, hviler vi oss på at boksing er en internasjonal og olympisk sport. Det er altså 204 land som tillater det. Når det gjelder proffboksing uten hjelm, er det kun to land utenom Norge – Nord-Korea og Iran – som ikke tillater dette per i dag. Vi har tiltro til resten av verden. Jeg tror ikke Iran eller Nord-Korea sitter på fasiten på hva som er rett og galt her i verden.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:26:31]: Eg merka meg med interesse at Framstegspartiet har tiltru til resten av verda. Det er ein kommentar eg skal merke meg til andre debattar.

Eg skal gje Framstegspartiet dette: Det er ingen tvil om at dei over lang tid har kjempa for proffboksing og ikkje har endra standpunkt. Men det er ikkje kor lenge ein har hatt eit standpunkt, som gjer at det er prinsipielt eller ikkje – det er graden av klokskap og refleksjon som ligg bak det.

Eg ønskjer å spørje Framstegspartiet om ein annan ting eg veit dei har vore opptekne av, som eg synest kjem inn her, nemleg antidopingarbeid. Det har vore oppe her før, men kan eg berre få det heilt klårlagt: Er det Framstegspartiet si haldning at dersom proffboksing vert tillaten i Noreg – noko som sannsynlegvis vert vedteke i dag – skal det skje innanfor det regelverket WADA har når det vert arrangert kampar i Noreg?

Morten Stordalen (FrP) [10:27:27]: Naturligvis skal det skje innenfor regelverket til WADA – i henhold til regelverket. De må drive et antidopingarbeid på lik linje med andre idretter. Det finnes idretter i dag – jeg regner med at SV-representanten er klar over det – NHL-spillere, ishockeyspillere, som heller ikke har disse avtalene, men som driver antidopingarbeid via avtaler med Antidoping Norge. Slik kan man også gjøre når det gjelder bokserne. Selvfølgelig skal det være likhet for loven.

Når det gjelder klokskap og om man skal tillate eller ikke, antar jeg at alle som sitter i denne salen og deltar i debatten, har innhentet kunnskap – sett kamper, snakket med trenere, utøvere, dommere, promotorer osv. for å høre hva de selv sier.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Harberg (H) [10:28:22]: (komiteens leder): Først vil jeg takke saksordføreren for en god gjennomgang av saken og ikke minst takke kollegaer i regjeringsfraksjonen som har gjort et grundig arbeid med gjennomgang av både boksesportens historie og utvikling og ikke minst hva som er gjeldende lover, regler og satsingsområder innen boksesporten internasjonalt de siste årene.

Jeg må innrømme at jeg ikke på noen måte kunne skryte på meg kunnskap omkring boksesporten før vi begynte arbeidet med denne saken. Arbeidet med saken har imidlertid – naturlig nok – gjort at jeg har satt meg inn i proffboksingens sfære. Jeg har lært meg hva som skjer av utvikling, hvordan sporten selv tenker og arbeider, og ikke minst hvordan de på en aktiv måte har arbeidet med å ta vare på sine utøvere.

Det jeg har sett og lært, har vært meget positivt. Jeg vil også understreke den viljen jeg har møtt til å opptre på en slik måte at de dårlige ryktene som har versert om miljøet rundt bokserne, om kriminalitet og fiksing og triksing, blir gjort til skamme. Jeg må si at jeg reagerte meget sterkt da Norges idrettsforbund på høringen nærmest kategorisk slo fast at boksesporten er en organisert kriminell virksomhet. Det kan jeg ikke skjønne at de har noen dekning for, og det skal de ved en passende anledning få svare på. Å legge en slik påstand inn som en viktig grunn for å gå imot fjerning av forbudet, er en argumentasjon som ikke er den organisasjonen verdig.

På høringen opplevde vi også masse underlig tall- og statistikkbruk, der boksesport uavhengig av gjeldende regler innenfor de forskjellige områdene ble slått sammen til en suppe, og der man – som representanten Stordalen nettopp har presisert – ikke kunne framvise tall for den europeiske boksesporten under de europeiske regler og lover, og hva som måtte avstedkomme der, i motsetning til de andre stedene, der det er helt andre regler og lover for boksesporten.

For Høyre er det viktig i denne saken å presisere at det kanskje er like viktig å peke på hva vi ikke skal forby, som på hva vi tillater. For 33 år siden innførte Stortinget et spesifikt forbud. Dette er det ikke bruk for. All annen tilsvarende kampsport er regulert i knockoutloven og knockoutforskriften. Det må også være mulig for proffboksingen. Et paradoks i denne saken er at det vanligvis er et pre å være profesjonell, men når det gjelder boksing, er det motsatt, og noen mener vi trenger et strengere lovverk for de få dette gjelder. Dette er en god og nødvendig opprydding. Ved å oppheve forbudet behandles alle innen disse kampsportene etter samme lovverk, og forskriften tilpasses de internasjonale regler som gjelder for utøvelsen av sporten og kravene til dem som skal arrangere konkurranser innen sporten.

Vi har ikke et forbud mot å drive profesjonell boksing i Norge i dag, vi har bare et forbud mot å arrangere konkurranser. I dag kan vi åpne for at disse tross alt få profesjonelle utøverne også kan gjennomføre sine konkurranser på norsk jord, etter norske strenge reguleringer og forskrifter. Det kan vi gjøre med rak rygg, og jeg er glad for at et flertall på Stortinget med regjeringspartiene og Venstre går for det i dag.

Så en liten kommentar til forslaget som er fremmet av noen av partiene i salen. Nok en gang skal det fremmes et forslag som skal gjelde åtte–ti tilfeller i året. Av all idrett som er i Norge, skal en si at når det gjelder akkurat disse, skal det stilles krav – det er brukt ordet «ratifisering», jeg trodde ikke det hadde noe å gjøre i en avtale mellom to organisasjoner, at den ene organisasjonen, i dette tilfellet WADA, eventuelt må godkjenne hvordan dette kan gjøres – akkurat til dem, mens resten av Idretts-Norge ikke har det kravet på seg.

Jeg synes intensjonen er god. Da synes jeg vi skal løfte en sak om hvordan norsk idrett skal opptre i forhold til WADA, og det tror jeg faktisk vi får anledning til i en sak som kommer til Stortinget for debatt over nyttår.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hege Haukeland Liadal (A) [10:33:30]: Jeg skjønner at representanten Harberg er indignert over Norges idrettsforbunds uttalelser på høringen. Allikevel, og fullt og helt – til Nettavisen 12. februar 2014 uttaler komitéleder Svein Harberg seg som følger om proffboksing:

«For oss er det viktig her å ha idretten med på laget hele tiden. Det ville vært helt tullete å gjøre noe på tvers av idretten. Vi vil ha dialog med de hele tiden. Når vi har den komplette løsningen, tror jeg det er flertall for å oppheve forbudet mot proffboksing.»

Synes representanten Harberg at han har kommet til et godt resultat, der han har fått med seg hele idretten på laget?

Svein Harberg (H) [10:34:18]: Nei, når idretten er delt, får en ikke hele idretten med på laget. Det sier seg jo selv. Så det svaret er veldig enkelt. Her er det delte meninger innen idretten. Det er også, vet vi, delte meninger sentralt i Idrettsforbundet. Men de har diskutert seg fram til et flertallsvedtak, og det respekterer vi. Men hele idretten blir det vanskelig å få med, når den er delt.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:34:57]: Det overrasker meg veldig at representanten Svein Harberg og Høyre nå er skeptiske til å stemme for det forslaget som er omdelt i salen, all den tid de fleste idretter som er organisert gjennom Norges idrettsforbund, har ratifisert WADA-koden. Mener virkelig representanten Svein Harberg at når det gjelder profesjonell boksing, er det ikke nødvendig å stille de samme kravene?

Svein Harberg (H) [10:35:28]: Meg bekjent er det ingen som har ratifisert WADA, men de har gjort en avtale med WADA, i en dialog med WADA, som en dialog mellom to organisasjoner. Den ordbruken som er i dette forslaget, synes jeg er meget underlig og antakelig ikke korrekt. Derfor var min kommentar slik som den var.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:36:00]: Norsk nevrokirurgisk forening var ein av høyringsinstansane i denne saka og deltok òg på komiteens høyring. Dei viste bl.a. til ei omfattande britisk undersøking der ein hadde undersøkt tidlegare profesjonelle boksarar etter fylte 50 år, og 75 pst., altså tre av fire profesjonelle boksarar, hadde sikre teikn på hjerneskade etter ein proffboksarkarriere på meir enn ti år.

Korleis vil representanten Harberg kommentere ei undersøking som indikerer ein slik helseskade?

Svein Harberg (H) [10:36:42]: Det er en undersøkelse som vi registrerer, og som vi tar med oss, men det er også en undersøkelse som viser hvordan det var i boksesporten. Jeg vet ikke hvor mye representanten har gjort seg kjent med boksesporten, men det har altså vi gjort det siste året, og vi har sett hvordan utviklingen har vært innen utstyr – innen hansker og alt annet som brukes i denne sporten. Det har vært en voldsom utvikling for å ivareta bokserne og deres helseperspektiv i denne idretten. Der har vi sett en stor endring, og vi er helt sikre på at en tilsvarende undersøkelse om dagens boksere ikke ville gitt samme resultat.

Rigmor Aasrud (A) [10:37:35]: Det er grunn til å bore litt i det svaret som representanten Harberg ga i stad. Mener representanten Harberg at de som bokser i Norge, enten det er norske eller utenlandske boksere, skal være underlagt et regelverk som sørger for kontroll mellom kampene, meldeplikt, og at man bruker godkjente dopinglaboratorier, som også WADA har godkjent?

Svein Harberg (H) [10:37:58]: Dette har vi fra regjeringspartienes side svart på flere ganger, både i avisinnlegg og her i salen i dag. Vi er like opptatt som det Arbeiderpartiet later til å være av at det internasjonale arbeidet, der WADA er helt sentral, skal følges også i boksesporten. Så det var ikke det det gikk på da vi snakket om formuleringen i dette forslaget til vedtak.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:38:34]: Regjeringen vil altså legge til rette for at profesjonell boksing kan utøves i Norge innenfor samme regelverk som annen organisert kampaktivitet som tillater knockout.

Tilrettelegging for profesjonell boksing i Norge forutsetter at proffbokseloven oppheves. Proffbokseloven fastsetter at deltakelse i konkurranse, oppvisning eller treningskamp i profesjonell boksing er forbudt i Norge. Oppheving av proffbokseloven vil innebære at profesjonell boksing reguleres av én knockoutlov og den tilhørende knockoutforskriften. Regjeringen anser det hensiktsmessig at all kampaktivitet, herunder profesjonell boksing, reguleres av én og samme lov.

Regjeringen erkjenner at profesjonell boksing i likhet med andre idrettsgrener medfører skaderisiko. Likevel er det altså regjeringens vurdering at skaderisikoen forbundet med profesjonell boksing ikke er et tilstrekkelig tungtveiende argument for å opprettholde et lovforbud.

Regjeringen ønsker at profesjonell boksing skal skje innenfor rammen av et enhetlig nasjonalt regelverk som ivaretar grunnleggende sikkerhetskrav til aktiviteten. Sikkerhetskravene vil ikke kunne fjerne skaderisikoen som knytter seg til aktiviteten. Innenfor de sikkerhetskrav som settes, vil det være opp til den enkelte utøver å vurdere om han eller hun ønsker å utsette seg for den skaderisikoen som følger med aktiviteten. Konsekvensen av dette er at helse- og sikkerhetsspørsmål blir en privatsak, der ansvaret legges på den enkelte utøver, noe Norges idrettsforbund er meget kritiske til. De skriver i sitt høringssvar:

«Den liberaliseringen som endringene i forskriftene til Knockoutloven medfører for idrettene som er organisert under NIF, herunder Norges bokseforbund, utfordrer norsk idretts verdigrunnlag. Det representerer også et brudd med de etiske føringene som er gitt for toppidretten i den siste stortingsmeldingen på idrettsområdet. Idretten kan ikke ha et verdigrunnlag som gjør alle helse- og sikkerhetsspørsmål til en privatsak, og legger ansvaret over på den enkelte utøver.»

De skriver videre i sitt høringssvar:

«Det er imidlertid Staten som setter opp de ytre rammer for hva som skal tillates som idrett i vårt land. Gjennom slike rammer setter Staten samtidig grenser for hva som skal kunne forfølges strafferettslig. Skader med døden til følge er fritatt for strafferettslig forfølgelse så fremt det skjer innenfor det regelverket den godkjente idrett er underlagt. Dette understreker alvoret ved å lempe på sikkerhetskravene til noen av de aktuelle kampidrettene.»

De avslutter med å si:

«Ansvaret ligger hos lovgiver.»

Det er oss.

Komiteen har gjennomført en omfattende høring på bakgrunn av lovforslagene. I høringen advarte Norsk nevrokirurgisk forening, Den norske legeforening og Norges idrettsforbund mot regjeringens forslag. Forslagene ble støttet av Norges bokseforbund og Norges Profesjonelle Bokseforbund.

Da forbudet ble innført i 1981, var hovedargumentet faren for medisinske skadevirkninger på utøverne. Tilhengerne av proffboksing vil vise til at i dag er den medisinske overvåkingen streng, også innenfor profesjonell boksing. Men det er ikke til å stikke under stol at boksing kan medføre skade.

Det er etter Kristelig Folkepartis syn umulig å overse de mange advarsler et samlet medisinsk fagmiljø kommer med om de kortsiktige og langsiktige følgene av gjentatte slag mot hodet. Det er bred enighet internasjonalt i det vitenskapelige idrettsmedisinske miljøet om risiko og skadevirkninger – så vel som hos Helsedirektoratet og Den norske legeforening. Det er et tankekors at regjeringen velger å la være å lytte til sitt eget helsepolitiske fagdirektorat.

Kampen mot helseskader og kampen mot doping har lenge stått høyt på den idrettspolitiske dagsordenen i Norge og i en rekke andre land. På dette området er det utviklet et godt samarbeid mellom idretten og det offentlige, både nasjonalt og internasjonalt. Resultatet er skjerpede krav til antidopingarbeid, og det er verdt å merke seg at de toneangivende profesjonelle bokseforbundene i dag står utenfor den organiserte idretten som WADA kontrollerer. Det gjelder også Norges Profesjonelle Bokseforbund.

Helseaspektet og antidopingarbeidet må veie tungt, og Kristelig Folkeparti ønsker derfor ikke å legalisere en idrett hvor formålet er å skade motstanderen, slik tilfellet er i profesjonell boksing. Vi kommer derfor til å stemme imot regjeringens forslag, men selvfølgelig for det forslaget vi selv har vært med på å fremme.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [10:43:59]: Jeg har stått på denne talerstolen og etterlyst en helhetlig politikk fra Kristelig Folkeparti innenfor kultur, og da beskyldt en representant for at det var personavhengig. I 2005 var nemlig Kristelig Folkeparti imot, i 2009 var de for, og nå, i 2013/2014, er de igjen imot. Det er altså litt fram og tilbake. Er da en helhetlig politikk personavhengig, er et spørsmål jeg kan stille. Det er et tankekors at man vingler sånn i en politikk som de selv mener er så viktig. Man har også vært med på at Kristelig Folkeparti har hyllet Brækhus på Idrettsgallaen og syntes at hun har vært en stor, flott norsk idrettsutøver. Er det feil da, har jeg lyst til å spørre, at proffboksere får lov til å trene i Norge eller være aktive på Toppidrettssenteret? Spørsmålet mitt er: Hvilke fakta er det nå Kristelig Folkeparti baserer sine beslutninger på? Hvilke nye faktaopplysninger har de fått for å ta den beslutningen de går for i dag?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:45:11]: Hva Kristelig Folkeparti tidligere har sagt om Cecilia Brækhus, kan jeg sikkert være med på å understreke i dag også. Hun er en sympatisk og dyktig idrettsutøver. Men Kristelig Folkeparti har lyttet til de medisinske rådene vi har fått i denne saken. Dette er ikke en sak som er omtalt i Kristelig Folkepartis partiprogram. Nå er det en ny stortingsgruppe som på fritt grunnlag har vurdert denne saken på ny. Vi har landet på at her er det verdt å vekte de medisinske høringssvarene vi har fått, og det er det Kristelig Folkeparti har gjort i denne saken.

Svein Harberg (H) [10:45:58]: I dag diskuterer vi den lille delen av boksesporten som er de profesjonelle. Men avslutningen på representanten Bekkevolds innlegg gikk jo på at en idrett som drives sånn som disse profesjonelle driver, kan Kristelig Folkeparti umulig gå for skal legaliseres. Da kan det være spennende å få oppklart: Er det da slik at Kristelig Folkeparti og representanten Bekkevold vil gå den andre veien med dette lovverket og forby all form for boksing og all form for kampsport, slik at ingen får lov til å drive med utøvelse av det i Norge?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:46:36]: Nei, dette er ikke en kamp mot alle typer kampsport, men jeg har lyst til å understreke at Kristelig Folkeparti har vært uenig i de endringene som er gjort i knockoutloven og forskriften rundt sikkerhet. Det er underlig å se at mens alle andre idretter gjør det de kan for å forebygge helseskader, går boksingen motsatt vei, bl.a. kan amatørboksere nå ikke lenger bokse med hjelm. Det er ikke en retning og en vei som Kristelig Folkeparti ønsker å gå. Tvert imot mener vi at sikkerheten må settes i høysetet også når det gjelder kampsport, og vi er uenig i de endringene som er blitt gjort.

Morten Stordalen (FrP) [10:47:34]: Representanten Bekkevold var veldig opptatt av at man skal være innenfor et regelverk og ha avtaler når det gjelder antidopingarbeid og kontroll. Innenfor regelverket er vi helt enige. Det jeg lurer på, er: Det finnes idretter i dag som står utenfor den organiserte idretten, og som har egne avtaler om antidopingarbeid. I mitt innlegg nevnte jeg bl.a. NHL i forkant av De olympiske leker. De er profesjonelle utøvere, som også har spilt i Norge. Og vi har Bilsportforbundet. Vil Kristelig Folkeparti forby disse sportene, som har avtaler utenfor idretten, siden de ikke er en del av den organiserte idretten?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:48:17]: Antidopingarbeid er utrolig viktig, og Kristelig Folkeparti ønsker at flere idrettsgrener skal kunne ratifisere, godkjenne, og få til en avtale med WADA. Det må være et antidopingarbeid der ting kan dokumenteres. For Kristelig Folkeparti holder det ikke at man har en intensjon eller et ønske om å drive antidopingarbeid. Det er viktig at dette blir ratifisert, at det kommer inn under avtaler, slik at vi kan bekjempe doping, som er en kreftsvulst i idretten, og som jeg tror også representanten Stordalen og Fremskrittspartiet er enig i at vi må bekjempe – ikke bare innenfor boksing, men også innenfor andre idretter.

Morten Stordalen (FrP) [10:49:11]: Jeg følte ikke at Bekkevold svarte på spørsmålet. Jeg spurte om han ville forby idretter som har avtaler utenfor den organiserte idretten når det gjelder antidopingarbeid. Det er ikke noen tvil om at denne regjeringen mener at man i henhold til regelverket til antidopingarbeidet må signere for å la seg kontrollere før kamper, under kamper og etter kamper. Man skal dokumentere at man har et antidopingarbeid. Ønsker Kristelig Folkeparti å forby utøvere av idretter utenfor den organiserte idretten å drive sin idrett i Norge?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:49:40]: Jeg skjønner at Morten Stordalen prøver seg på en teknisk knockout her, og det er selvfølgelig lov. Jeg vil bare si, som jeg sa i mitt forrige innlegg, at jeg ønsker at alle idretter skal ta doping på alvor og gjøre avtaler som er dokumenterbare, som ikke bare er fagre ønsker om at vi skal, ønsker og gjerne vil ha fokus på det, men at man gjør avtaler med organisasjoner som bl.a. WADA.

Vi diskuterer ikke forbud, slik Stordalen legger opp til, men vi ønsker å fokusere på dette, og det håper jeg Fremskrittspartiet også er enig i. Jeg må si at jeg stiller meg veldig undrende til at man ikke støtter det forslaget som bl.a. Kristelig Folkeparti er med og fremmer i denne saken. Det ville vært helt naturlig dersom man var litt over middels opptatt av å bekjempe doping.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp) [10:51:04]: Lov om forbud mot profesjonell boksing har som nevnt vært gjeldende siden 1981. I arbeidet med den saken vi nå har til behandling, ser ikke Senterpartiet at det har kommet fram nye momenter som tilsier at profesjonell boksing bør tillates i Norge – tvert imot.

Jeg registrerer at enkelte prøver å skape en slags illusjon om at vi på den ene sida opprettholder et norsk forbud mot profesjonell boksing, samtidig som vi med stolthet applauderer norske utøvere som opererer i utlandet. Jeg vil mene at det er en litt pussig argumentasjon. Når enkelte utøvere velger å reise utenlands for å konkurrere, er det et fritt valg. Men det er forskjell på det og om vi som lovgivere skal tillate en aktivitet som beviselig er forbundet med stor medisinsk risiko.

Som ansvarlig politisk myndighet kan vi ikke velge å se bort fra den dokumentasjonen som er kommet av akkurat det faktumet. Det er mangt og mye som er forbundet med fare her i verden, som vi ikke forbyr eller gjør politikk ut av. Men det er heller ikke et argument for å tillate alt som er risikofylt. Gjennom høringen ble det av en rekke instanser dokumentert den høye risikoen for skader som er knyttet til proffboksing. Jeg siterer fra høringsnotatene at det er «høy forekomst av alvorlige hjerneskader, blant annet akutt økt hjernetrykk og hjerneblødninger, langvarige utfall på nevrofysiologiske og nevropsykologiske tester og permanente skader som Alzheimers sykdom, annen demens og parkinsonisme» som følge av profesjonell boksing.

Når det medisinske miljøet samstemt trekker fram den typen konsekvenser, lar det seg ganske enkelt ikke overse eller bortforklare for den som er lovgivende myndighet.

Det er også slik at hvis man ser på tidligere fakta som er innhentet, bl.a. i den tyske metastudien som ble gjort i 2010, viser det seg også at proffboksing er assosiert med omfattende alvorlige skader, og at risikoen øker med lengden av karrieren, antall nedslagninger og antall tapte kamper. Det settes likhetstegn mellom knockout og hjernerystelse, og det dokumenteres at 10–20 pst. av profesjonelle boksere har nevropsykiatriske senfølger. Det anføres også en risiko for hjerneskade, og at risikoen for hjerneskade er større ved profesjonell boksing enn ved amatørboksing.

En legalisering av proffboksing vil i seg sjøl innebære en aksept for og gi et signal om at lovgiveren nedjusterer hvor alvorlig risikoen er i profesjonell boksing. Med så sterke og entydige tilrådinger fra medisinsk fagekspertise som det som framkom i høringsrunden, både fra norsk og fra internasjonalt hold, mener Senterpartiet at det ikke er forsvarlig å legalisere profesjonell boksing.

Jeg ser at det gjøres et poeng av at regelverket under den europeiske bokseunionen er langt strengere enn i andre verdensdeler, og at kravene til medisinsk oppfølging er omfattende. Isolert sett er det vel og bra. Men i realiteten understreker det bare hovedankepunktet mot denne formen for idrett, nemlig at risikoen for skade er så høy og alvorlig at denne typen tiltak er helt nødvendig. Når flertallet velger å lene seg på dette i et forsøk på å ufarliggjøre profesjonell boksing, synes jeg det er en dristig strategi.

Jeg registrerer tvert imot at Den norske legeforening på sin side uttaler at profesjonell boksing er farligere enn før, og at antall dødsfall har økt kraftig, relativt sett. Med dette som bakteppe blir det for Senterpartiet lite relevant å sammenligne skaderisiko i profesjonell boksing med skaderisiko i andre idretter. Forskningen taler for seg, og dessuten: Sjøl om det inntreffer skader i andre idretter, er det framfor alt ulykkeshendelser. I profesjonell boksing innebærer sjølve aktiviteten og formålet i seg sjøl å påføre en annen person skade.

Senterpartiet legger også vekt på det som er kommet fram fra Idrettsforbundet og idretten sjøl når det gjelder risikoene knyttet til profesjonell boksing, og jeg må også si at jeg synes det her i dag er litt oppsiktsvekkende at de som ønsker å stemme for profesjonell boksing, ikke kan være villig til å si at man også må inngå en avtale med WADA når det gjelder spørsmålet om doping og dopingkontroller. Så når reglene skal følges, hvorfor kan man ikke da bestemme at det skal inngås en slik avtale?

Senterpartiet kan ikke se at det har kommet fram tilstrekkelig tungtveiende grunner til å kunne legalisere profesjonell boksing, og vil derfor stemme mot dagens forslag og stemme for å opprettholde den loven vi har hatt gjennom en rekke år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [10:56:13]: Boksing er en breddeidrett, en stor idrett med 4 500 utøvere i Norge, hvor halvparten er barn og ungdom. Det er en viktig arena for sosialisering og inkludering av barn og unge som kanskje ikke hadde engasjert seg i organisert idrett hvis ikke boksing hadde vært der. Denne sporten trenger fyrtårn, slik som all annen sport gjør. Slik som skisporten trenger en Petter Northug, trenger boksingen en Cecilia Brækhus. Når vi nå rydder opp og favner all kampsport i én og samme lov, er det selvfølgelig helt naturlig. Men jeg har lyst til å spørre representanten Arnstad, som ønsker å tviholde på forbudet fra 1981: Før forbudet ble innført i 1981, var det gjennomsnittlig ca. åtte utøvere som drev med profesjonell boksing. Etterpå har gjennomsnittet vært ca. åtte; akkurat nå er det syv. Det vil si at forbudet har ikke hatt noen annen hensikt enn å skyve utøverne utenlands, mens de fortsatt mottar gratulasjoner fra rød-grønne kulturministere hver gang de vinner noe. Hvorfor skal vi opprettholde et forbud som åpenbart ikke har noen effekt?

Marit Arnstad (Sp) [10:57:19]: Jeg tror denne debatten hadde vært litt annerledes dersom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre hadde vært villig til å diskutere en oppheving av forbudet under den forutsetning at en ikke utvider verken tidsrammen for kamper eller aldersgrenser, at en ikke aksepterer et forbud mot hjelm, og at en ikke aksepterer at en skal stå utenfor WADA. Da tror jeg kanskje denne debatten hadde vært litt annerledes. Det er et faktum at det er noe av grunnen til at en mener at forbudet bør opprettholdes.

Når det gjelder amatørboksing, har en i mange år vært opptatt av å bedre tryggheten. Dessverre var det slik at det internasjonale amatørbokseforbundet i 2013 endret litt på regelverket på grunn av at de ønsket å innføre en ny profesjonell liga, men de har fortsatt opprettholdt påbudet om hjelm på trening og for kvinner og barn. Det er en grunn til at det er der, og det er klart at det er et viktig skille mellom amatørboksing og profesjonell boksing.

Morten Stordalen (FrP) [10:58:29]: Representanten Arnstad var inne på dokumentasjoner og rapporter. Jeg har lest fra den samme dokumentasjonen, og den omhandler hele verden og har blandet sammen reglementet i Asia, USA og Europa og ikke tatt for seg kun Europa, som jeg var inne på i mitt innlegg. Det kunne vært interessant å høre hvor skadegrensen for uheldige hendelser innen idrett går for Senterpartiet. Det kunne vært interessant å høre. Hvor går grensen? Den debatten kunne man kanskje tatt.

Representanten Arnstad var faktisk inne på noe alvorligere. Hun refererte til at antall dødsfall har økt, relativt sett. Hvor kan man finne den dokumentasjonen? Ifølge den informasjonen vi besitter, har det vært to dødsfall i Europa siden 1995.

Marit Arnstad (Sp) [10:59:16]: Den uttalelsen fra meg relaterer seg til en høringsuttalelse som kom fra Den norske legeforening.

Ellers mener jeg at denne debatten ville vært ganske annerledes dersom en hadde fått en diskusjon om hvordan en skal verne seg mot de skadene en kan påføres. Det er den diskusjonen vi har innen andre idretter som det er stor risiko knyttet til, enten det er amerikansk fotball eller amatørboksing. Hvis en i profesjonell boksing også hadde lært litt av amerikansk fotball når det gjelder strengere regler for bruk av hjelm og forbud mot slag mot hode og nakke, hadde vi vært inne på en nokså interessant debatt. Problemet er at i proffboksing er slag mot hodet sjølve formålet med idretten.

Morten Stordalen (FrP) [11:00:04]: Det er interessant hva slags debatt vi kunne hatt, og det hadde også vært interessant om vi kunne hatt en debatt om det som handler om Norge, som ligger i Europa, og det reglementet man legger opp til her. Samtidig vet vi at boksesporten har gjort mange ting; f.eks. har man endret både hansker og teknikker. Mener Senterpartiet at man skal forholde seg til rapporter og forskning som er gjort i USA og i Asia, som har helt andre reglement enn i Europa? Er det det som er kunnskapsbasert, eller er representanten enig i at man må se på rapporter og forskning som gjelder for Europa alene, når det reglementet ikke finnes per i dag? Hvem velger Senterpartiet å tro på?

Marit Arnstad (Sp) [11:00:55]: Senterpartiet har foretatt en avveining av om vi synes det er riktig og fornuftig å oppheve forbudet, eller om det forbudet fortsatt bør stå. Det har vi bl.a. basert på den overveldende dokumentasjonen fra medisinsk miljø når det gjelder hva boksing kan medføre av skader. Det er ikke knyttet til noen spesiell verdensdel, men det er det som kom fram i høringsuttalelsene, bl.a. hva det kan bety når det gjelder hjerneskader, hjernetrykk, hjerneblødning, og når det gjelder senvirkninger i form av alzheimer og demens. Det er den type avveininger en må gjøre når en skal diskutere om en skal opprettholde et forbud eller ikke.

Når vi da i tillegg ser at en heller ikke fra flertallet her i dag er villig til å gå inn på det som kunne ha økt sikkerheten for utøverne, eller er villig til å akseptere en betingelse om å inngå en avtale med WADA – når en ikke er villig til å gå inn på noe av det i dag – ga konklusjonen seg sjøl for Senterpartiets del.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sveinung Rotevatn (V) [11:02:20]: I eit fritt samfunn treng du ikkje ein grunn til å gjere noko lovleg. Du treng ein grunn til å gjere det ulovlege.

Argumenta for å forby profesjonelle boksarar å utøve idretten sin i Noreg, er etter Venstres syn ikkje tungtvegande nok. Vi vil oppheve det særnorske forbodet mot profesjonell boksing. Venstre varslar med det støtte til komitéinnstillinga.

Utgangspunktet for vårt syn er at vaksne, frie menneske må kunne ta opplyste val, også når det medfører ein helserisiko. Ei umyndiggjering av profesjonelle idrettsutøvarar, ut frå eit syn om at dei ikkje forstår sitt eige beste, må krevje svært tungtvegande argument.

Representanten frå Senterpartiet, Marit Arnstad, sa i stad at det ikkje hadde kome fram gode nok argument for å tillate dette i Noreg. Eg vel å ta den motsette tilnærminga: Eg synest ikkje det har kome fram gode nok argument for å forby det.

Kampsport er ei idrettsform som gjev svært mange utøvarar både idrettsglede og god trening. Men alle kampsportar medfører ein viss risiko – også profesjonell boksing. Det er likevel litt underleg å skulle ha eit eksplisitt lovforbod mot profesjonell boksing, og ikkje la den idretten bli regulert av knockoutloven med tilhøyrande forskrift, slik andre kampsportar blir. Det er òg i hovudsak det vi diskuterer her i dag – likebehandling av ulike kampsportar. Så får det bli ei konkret vurdering, ut ifrå knockoutloven og forskrifta, kva konkurransar som blir tillatne. Dei som ønskjer å arrangere konkurransar, oppvisnings- eller treningskampar i profesjonell samanheng, vil måtte søke om godkjenning. Slik godkjenning vil bli gjeven, dersom strenge krav til sikkerheit blir tekne i vare. Slik bør det definitivt vere. Men det er også få idrettar som har tettare kontroll og overvaking av medisinsk fagpersonell enn nettopp profesjonell boksing.

Etter Venstres syn er det også sånn at regelverket til European Boxing Union harmonerte med reglane til British Boxing Board of Control, som i tilstrekkeleg grad tek i vare omsynet til sikkerheit og helse.

Å drive med profesjonell boksing krev også lisens for utøvaren, noko som m.a. medfører grundige medisinske testar. Skadeomfanget for boksarar er også lavt i Europa, samanlikna med andre verdsdelar, nettopp på grunn av det strenge regelverket som fleire talarar har vore inne på i dag.

At profesjonell boksing medfører ein helserisiko, er det likevel ikkje usemje om. Samtidig er det verdt å ta med seg at helserisikoen er minst like stor, eller større, innanfor mange lovlege ekstremsportar, eller innanfor andre idrettar, som rugby. Sjølv om det ikkje er eit argument i seg sjølv, så meiner eg det er grunn til å reflektere over at det berre er to andre land i verda som har eit eksplisitt forbod mot profesjonell boksing, og dei to andre har ikkje grunngjeve det med medisinske årsaker eingong.

Det har nok mistanken mot seg, at vi har skjønt noko som alle andre ikkje har skjønt. Det som er realiteten, som vi m.a. kan sjå i nabolanda våre, er at det er fullt mogleg å la dedikerte og profesjonelle utøvarar utøve idretten sin innanfor trygge og ansvarlege rammer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:05:48]: Eg må først seie at livet har lært meg at når ein er frå eit 4–5 pst.-parti, skal ein vere uhyre forsiktig med å grunngje ting med at alle andre har gjort det, og nok har skjønt poenget – men ok, lat no det liggje.

Eg skal ta opp den meir prinsipielle sida av det representanten Rotevatn sa i sitt innlegg, og det eg kunne tenkje meg å spørje han om, gjeld doping. Så vidt eg veit, iallfall ifølgje Idrettsforbundet, er det altså sånn at alle større idrettsarrangement som seriøse arrangørar står for i Noreg, skal ha ratifisert WADA-koden – altså forbundet skal det. Det skal vere innanfor ramma av deira regelverk, elles vert det ikkje noko sykkel-VM eller ungdoms-OL eller kva det skulle vere. Er representanten Rotevatn einig i at det òg bør gjelde dersom vi får profesjonelle boksekampar på eit visst nivå i Noreg?

Sveinung Rotevatn (V) [11:06:43]: Eg er heilt einig i at ein bør ha eit godt antidopingarbeid i alle idrettar, også innanfor profesjonell boksing. Dersom det representanten spør om, er om Venstre kjem til å røyste for det forslaget som ligg i salen her, frå bl.a. hans eige parti, er svaret nei, og det er bl.a. fordi vi er einig i grunngjevinga som representanten Harberg har gjeve; at forslaget er litt underleg utforma. Og sjølv om veldig mange har slutta seg til regelverket – og det er bra – er det så vidt eg veit, ikkje slik at Stortinget pålegg dei å gjere det. I komitéinnstillinga er det grundig skrive at det er krav om antidopingarbeid etter World Anti-Doping Code, og det er bra at det ligg der.

Så vil eg også seie til SV at eg har registrert tidlegare òg at SVs leiar har varsla meir av ei fridomslinje frå SV – ein skal ikkje drive og leggje seg opp i alle moglege ting gjennom forbod og påbod, men late enkeltmenneskets fridom vege litt tyngre i spørsmål som angår dei sjølve. Det følgde dei opp i førre veke ved å røyste for å tillate poker – og det var bra. Eg synest det er litt rart at SV ikkje held den same linja i dag.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:07:43]: Jo, det gjer vi, og det skal eg grunngje nærmare i mitt innlegg, då vil eg ha noko meir tid enn no.

Men sidan eg har eit spørsmål, må eg følgje opp. Grunnen til at det kan vere viktig spesielt å sjå på antidopingarbeid i denne idretten, er at dei internasjonale forbunda som arrangerer, ikkje er medlem i WADA, mens alle internasjonale store idrettsarrangement vi deltek i, er det, og fordi det forbundet i Noreg ikkje er medlem og ikkje har ratifisert, men det er dei andre store idrettsarrangørane i Noreg. Det synest eg rett og slett er ei lettvint omgåing av kvifor det er eit viktig poeng akkurat i denne idretten, og kvifor det er stor debatt om det no.

Mitt spørsmål er: Er det rett og slett sånn at Venstre røyster mot det fordi dei har bestemt seg for å støtte regjeringa i denne saka uansett, eller er dei einige med oss i sak, at det bør vere den typen krav til bokseidretten?

Sveinung Rotevatn (V) [11:08:44]: Som eg grunngav i stad, er det fordi vi ser – og så vidt eg kan sjå, har eg ikkje høyrt at SV har sagt noko anna – at den typen regelverk og ratifisering, som er det merkelege ordet ein brukar i forslaget, ikkje er pålagd av Stortinget når det gjeld dei andre idrettane eller forbunda, og då synest eg det er litt rart at Stortinget i denne saka skal gjere eit unntak frå det. Så meiner eg at dei krava og skildringane som ligg i komitéinnstillinga om krav til antidopingarbeid, er tilstrekkelege.

Når det er sagt, så skal Stortinget, så vidt eg har skjønt, kome tilbake til ei eiga sak om nettopp antidopingarbeid i idretten. Det er viktig, og det meiner også Venstre at det er. Eg synest i så fall det er naturleg å diskutere dette vidare der.

Så vil eg seie at eg synest det er bra at vi ser ut til å få eit fleirtal i denne sal i dag for å fjerne det eksplisitte forbodet mot profesjonell boksing, så vi kjem på linje med resten av verda. Men så vil det likevel bli gjort konkrete vurderingar i konkrete tilfelle når det gjeld arrangement, og då skal sikkerheita bli vareteken på ein god måte, og det har eg tillit til at ho vil bli.

Rigmor Aasrud (A) [11:09:54]: Representanten Rotevatn framhever enkeltutøverens frihet til å gjøre hva man vil når det gjelder sikkerhetsbestemmelser. I Norge har vi en rekke forhold der enkeltmenneskets frihet blir begrenset nettopp fordi vi ønsker å kunne sikre den enkelte personen eller utøveren. For eksempel gjelder det når man kjører bil, da må man ha på sikkerhetsbelte. Men i denne saken er det altså sånn at utøveren ikke får lov til å bruke sikkerhetsutstyr, med unntak av susp, det er lov, men hjelm er ikke lov. Reflekterer ikke representanten Rotevatn over at det er ganske merkelig at man ikke får lov til å bruke beskyttelsesutstyr?

Sveinung Rotevatn (V) [11:10:37]: Nei, det synest ikkje representanten Rotevatn er «ganske merkelig», av den enkle grunn at dersom underskrivne og representanten Aasrud ønskjer å delta i ein boksekamp, kan vi gjere det når vi vil med det sikkerheitsutstyret vi måtte ønskje.

Så er det slik at openbert går det ei grense for enkeltmennesket sin fridom, særleg når det går ut over andre menneske ufrivillig. Då er det heilt på sin plass å ha lovreguleringar rundt det. Men det er ein grunn til at det heiter profesjonell boksing. Dette er profesjonelle utøvarar som har teke eit bevisst val, trent gjennom mange år, dei er grundig testa, får lisens, og så vel ein å delta i ein aktivitet der ein er fullt klar over at det kan medføre ein helserisiko, men han er likevel ikkje større enn helserisikoen i mange andre fullt lovlege aktivitetar. At Arbeidarpartiet ønskjer eit eksplisitt lovforbod mot det, synest eg er underleg.

Rigmor Aasrud (A) [11:11:32]: Jeg har lyst til å følge opp det. I en rekke idretter er det lovpåbud om å ha forskjellige typer beskyttelsesutstyr. Mener representanten Rotevatn at man bør fjerne forbudet mot leggskinner i fotball, hjelm i ishockey osv., sånn at det er den enkeltes personlige frihet som skal være avgjørende?

Sveinung Rotevatn (V) [11:11:52]: No er det i og for seg ei kontinuerleg utvikling kva for sikkerheitsreglar og -krav ein har i ulike idrettar, og det blir også i stor grad styrt internasjonalt. Det som jo er interessant å sjå, som også andre har peikt på, er den retninga bl.a. amatørboksinga har gått, der ein går vekk ifrå bruk av hjelm på vaksne, mannlege utøvarar. Det meiner eg burde få enkelte i denne salen til å reflektere litt over det norske regelverket, som vil by på endå større vanskar for norske utøvarar som f.eks. vil delta i VM, uavhengig av om dei driv med den eine eller den andre idretten.

Venstre har ikkje fremja noko forslag i Stortinget om at Stortinget skal bestemme at det skal vere påbode eller forbode å bruke leggskjener i fotball, og det kjem vi heller ikkje til å gjere.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:12:54]: I motsetning til representanten Harberg har eg interessert meg betydeleg for boksing gjennom mitt vaksne liv og i oppveksten. Eg har ikkje delteke som utøvar sjølv, eg har få av dei naturlege føresetnadene for det, men eg trur at viss ein er veldig idrettsinteressert, skal det mykje til ikkje å glede seg over mykje av den store boksinga som har fått stor merksemd òg i Noreg. Den utøvaren eg personleg har vorte veldig fascinert av, heiter Teófilo Stevenson. Han var cubanar, han vann OL-gull i tungvektsboksing i 1972, i 1976 og i 1980 – i seg sjølv ein stor prestasjon – og han vann med ein suverenitet. Verda har kanskje aldri sett ein større bokseutøvar.

Likevel er det verken eg, Teófilo Stevenson, Cecilia Brækhus eller andre enkeltpersonar som bør styre kva ein gjer i denne saka, men ei roleg og sakeleg vurdering av om det er riktig eller ikkje.

Då vil eg ta utgangspunkt i det eg vil kalle eit viktig liberalt eller venstreliberalt prinsipp i arven frå Immanuel Kant, via John Rawls og Jürgen Habermas, nemleg at ein skal ha stor fridom til å gjere dumme ting mot seg sjølv, men det er nødvendig å avgrense fridomen til å skade andre.

Det er sånn at i boksing går to menneske inn i ein ring frivillig, akkurat som i andre idrettar. Likevel vil dei færraste meine at det skal vere heilt grenselaust kva ein kan gjere mot andre, sjølv om det er frivillig. Få, ikkje eingong dei største liberalarane, trur eg, er tilhengarar av sverdkamp eller grenselaus skading av kvarandre – viss ein i Noreg kallar det idrett. Derfor vert dette ei bedømming: Er idretten organisert sånn at ein kan unngå desse tinga?

Då har dette vorte mitt beste skjønn – etter å ha gått roleg gjennom det. Og SV er ikkje prinsipielt mot proffboksing i Noreg. Men når ein går gjennom kva våre beste helsestyresmakter nasjonalt med utgangspunkt i internasjonale undersøkingar seier, så er det svært store, alvorlege helseskadar knytte til dette. Det utmerkar seg ikkje med at talet på dødsfall eller skadar i idretten er store – det er det mange idrettar som har – men det er dei langvarige konsekvensane.

Eg refererer igjen frå Norsk nevrokirurgisk forenings undersøking:

«I en omfattende undersøkelse fra England hvor tidligere profesjonelle boksere ble undersøkt etter fylte 50 år, ble det vist at 75 % av profesjonelle boksere hadde sikre tegn på hjerneskade etter en proffboksekarriere på mer enn ti år.»

Det er tre av fire – det må kunne kallast ein betydeleg risiko.

Så har ein sagt at dette var før, men den same foreininga skriv vidare:

«Det er intet som tyder på at boksing er blitt mindre farlig for hjernen med årene. Tvert om; er bokserne sterkere, de slår hardere og har bedre kondisjon. Antall proffboksedødstall i USA (når man korrigerer for antall aktive proffboksere og antall matcher) har holdt seg nærmest uendret siden 1950-1960 tallet.»

Kanskje det er annleis i Europa, men eg saknar at fleirtalet legg fram dokumentasjon på den betydelege endringa i risiko som ein hevdar har skjedd i løpet av dei siste åra.

Sidan det er idrett, er det heller ikkje slik at ein kan drive akkurat som folk vil rundt omkring i Noreg. Ein prøver å organisere det kollektivt for å sikre etiske standardar, sikkerheitsstandardardar og andre ting. Der er igjen mitt beste skjønn at slik som proffboksinga per no er organisert nasjonalt og internasjonalt, held ein ikkje den same høge standarden som idretten innan Idrettsforbundet har.

Internasjonalt er det kommersielle organisasjonar som står bak – ikkje idrettsorganisasjonar. Det er mykje kommersielle omsyn i idretten, men når EBU arrangerer skiskyttar-VM, er det EBU og forbundet som set reglane og rammene, og så prøver ein å tiltrekkje seg og selje mest mogleg. Dei kommersielle, store boksearrangørane er ikkje profesjonelle forbund, men kommersielle bedrifter. Dei har heller ikkje på andre område dei same standardane og regelverk som norsk idrett, bl.a. innanfor doping – som har vore betydeleg teke opp her.

Det kunne for SV vore eit alternativ å seie at ein opphevar proffbokselova og regulerer det som alle andre idrettar gjennom knockoutforskrifta. Her meiner eg at regjeringa har skote seg sjølv i foten, for ein har gjort endringar i knockoutforskrifta med det heilt openberre, eintydige føremålet å leggje til rette for å tillate proffboksing, ikkje for å sikre dei beste helse- og sikkerheitsstandardane som ulike idrettar bør ha gjennom den forskrifta. Eg synest heller ikkje at ein har svart tilfredsstillande på dei viktige antidopingspørsmåla som kom opp her i dag.

Med dette som bakgrunn kjem vi i dag til å stemme mot å oppheve forbodet. Det er eit standpunkt som står godt i den venstreliberale og frie tradisjonen som eg refererte til innleiingsvis. Eg synest det er beklageleg at fleirtalet ikkje tek meir inn over seg utfordringane med omsyn til doping og helse som i alle fall eg har som grunngjeving.

Statsråd Thorhild Widvey [11:18:23]: Det har vært forbud mot profesjonell boksing i Norge siden 1981.

Årsaken til at man innførte forbudet i 1981, var faren for medisinske skadevirkninger på utøveren, men mye har skjedd siden da. Europa har et strengere lisensieringssystem enn resten av verden, og det har i Europa ikke forekommet dødsfall – meg bekjent – i forbindelse med profesjonell boksing på snart 30 år. I dag er den medisinske overvåkingen streng, også innenfor profesjonell boksing, noe den bør være.

I verdenssammenheng er Norge i et eksklusivt selskap med kun et begrenset antall land, inkludert Iran og Nord-Korea, som har forbud mot profesjonell boksing.

Siden 2002 har knockoutloven vært gjeldende. Mens proffbokseloven fastslår at profesjonell boksing er forbudt, åpner knockoutloven for at alle andre organiserte kampaktiviteter der knockout er tillatt etter søknad, kan tillates. For å få en slik godkjenning må kampaktiviteten oppfylle nærmere bestemte sikkerhetsbestemmelser. Blant annet gjelder det krav til kampansvarlig leder, kamplege med rett til å stoppe en kamp, helseattest, karantenebestemmelser og et antidopingarbeid i overensstemmelse med WADA-koden.

La meg utdype noe om dette, for jeg har oppfattet at det har hersket noe tvil om hva dette betyr.

I henhold til WADAs regelverk er ikke idretts- og sportsorganisasjoner utenfor den olympiske bevegelsen pliktig til å underskrive WADA-koden. Dette gjelder også for mulige søkere til å arrangere profesjonelle knockoutaktiviteter. WADAs regelverk åpner imidlertid for at idretts- og sportsorganisasjoner utenfor den olympiske bevegelsen kan søke om å bli underlagt WADA-koden. Men – og det er det viktig å understreke – det er opp til WADA å avgjøre det, det er ikke noe som det norske storting kan gjøre.

Det regjeringen ønsker å sikre gjennom denne paragrafen i forskriften, er at de som skal få tillatelse til å arrangere knockoutaktiviteter, faktisk har et fungerende antidopingarbeid. Regjeringen har altså tatt høyde for det som er foreslått i det omdelte forslaget, et forslag som jeg mener bør nedstemmes, fordi det er feil. Det er nettopp det vi har tatt høyde for i denne forskriften, at det må legges til rette for at en har et fungerende antidopingarbeid.

Med det framlagte lovforslaget om oppheving av lov om forbud mot profesjonell boksing ønsker regjeringen å legge til rette for at profesjonell boksing kan utøves i Norge.

Proffbokseloven og knockoutloven omfatter i hovedsak samme aktiviteter, har samme geografiske virkeområde og lik strafferamme.

Oppheving av proffbokseloven innebærer at profesjonell boksing blir regulert av knockoutloven og den tilhørende forskriften. Det vil da kunne søkes om å arrangere organiserte konkurranser og oppvisnings- eller turneringskamper, også i profesjonell boksing.

Regjeringen mener det er hensiktsmessig at all kampaktivitet som tillater knockout, også profesjonell boksing, reguleres av én og samme lov. En slik samordning vil være klargjørende, medføre forenkling og sikre likebehandling av ulike kampaktiviteter som tillater knockout, uavhengig av hvordan aktiviteten benevnes.

Oppheving av proffbokseloven innebærer ikke et frislipp. Det må fortsatt søkes om godkjenning til en uavhengig nemnd. Denne godkjenningsnemnda vil på bakgrunn av søknad avgjøre om søker oppfyller alle kravene i regelverket.

Profesjonell boksing, i likhet med andre knockoutaktiviteter, medfører skaderisiko, og jeg finner grunn til å understreke: i likhet med andre knockoutaktiviteter. Regjeringen mener at skaderisikoen forbundet med profesjonell boksing ikke er et tilstrekkelig tungtveiende argument for å opprettholde et særskilt lovforbud. Forbudet har heller ingen konsekvenser for norske utøveres mulighet til å utøve idretten i utlandet. Intensjonen om å beskytte utøvernes helse gjennom forbudet blir dermed i begrenset grad ivaretatt i dag.

Regjeringen mener det ikke lenger er grunnlag for en særskilt lov om profesjonell boksing. Knockoutloven åpner allerede for lignende aktiviteter innenfor nærmere bestemte sikkerhetsbestemmelser. Profesjonell boksing bør derfor kunne utøves innenfor rammen av et enhetlig nasjonalt regelverk som ivaretar grunnleggende sikkerhetskrav til aktiviteten.

På denne bakgrunn foreslår regjeringen å oppheve lov om forbud mot profesjonell boksing.

Bare et par kommentarer til det forslaget som foreligger. WADA-koden, som det refereres til, er ikke en gjensidig avtale mellom to parter, men et internasjonalt regelverk. Det er IOCs regelverk, som er signert av idrettsorganisasjoner, herunder Norges idrettsforbund. Man ratifiserer altså ikke WADAs regelverk, man underskriver det. Og det er opp til WADA å bestemme hvem som skal få anledning til å underskrive det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:23:43]: Av forbund som har boksing på sitt program, er det i dag kun AIBA som har en slik avtale med WADA. Dersom den europeiske bokseunionen vil ha en godkjenning, må de gå til WADA og få en slik godkjenning. Men av en eller annen grunn har de foreløpig valgt ikke å gjøre det. Nå som statsråden prisverdig stiller opp som kandidat til styret i WADA, er mitt spørsmål: Ville det ikke vært naturlig fra regjeringens side å stille som krav at de som eventuelt skal arrangere profesjonelle boksekamper i Norge, må ha en slik avtale med WADA på plass før de får lov til å arrangere det?

Statsråd Thorhild Widvey [11:24:34]: I henhold til WADAs regelverk er ikke idretts- og sportsorganisasjoner utenfor den olympiske bevegelsen pliktig til å underskrive noen WADA-kode. Dette gjelder også for mulige søkere til å arrangere profesjonelle knockoutaktiviteter i Norge. Derimot åpner WADAs regelverk for at idretts- og sportsorganisasjoner utenfor den olympiske bevegelsen kan søke om å bli underlagt denne WADA-koden, men det er altså opp til WADA å bestemme det. Det som er viktig for regjeringen, er å sikre at de som kan søke, som kanskje ikke er underlagt denne WADA-koden i Norge, i det minste forplikter seg til å underskrive på å gjennomføre et antidopingarbeid som er i tråd med det WADA-koden forlanger. Det er det vi faktisk har forlangt i denne forskriften.

Rigmor Aasrud (A) [11:25:37]: Jeg har lyst til å følge opp foregående spørsmål, for hvis det er sånn at det er ordet «ratifisere» som statsråden reagerer på i forslaget, går det sikkert an å bytte ut det med «godkjent» og «underskrive WADA-regelverk». Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke statsråden kan bekrefte at hun ønsker en idrett i Norge som følger WADAs regler til punkt og prikke. I innstillingen er det henvist til en britisk organisasjon, det er ingen i Norge som kjenner til hvilke godkjenningsordninger som ligger til grunn der, så hvorfor ikke stille krav om at de som skal arrangere kamper i Norge, søker og får godkjent sitt regelverk i WADA før man starter arbeidet med å innføre profesjonell boksing i Norge? Det måtte være et minimum nå som statsråden også skal være styremedlem i WADA.

Statsråd Thorhild Widvey [11:26:32]: Jeg trodde hele ideen var at de som skal drive aktivitet i Norge, faktisk har et antidopingarbeid som er i tråd med den koden som gjelder internasjonalt, det trodde jeg var hele poenget. Når WADA sier at de faktisk kan åpne opp også for organisasjoner som i dag ikke har det, er det vår appell til disse organisasjonene at de selvfølgelig må gjøre det. Men jeg stiller som et absolutt krav at hvis man skal arrangere f.eks. en proffboksekamp i Norge, må man kunne dokumentere at man har et antidopingarbeid som er i tråd med WADA-koden. Det står i forskriften, og det mener jeg er veldig tydelig.

Rigmor Aasrud (A) [11:27:16]: Da må jeg be statsråden redegjøre for hvilke andre organisasjoner – som ikke er WADA – som har et system som tilsvarer WADA-koden, og som kan tilfredsstille de strenge kravene som statsråden ønsker å stille.

Statsråd Thorhild Widvey [11:27:35]: Som jeg sa i mitt innlegg, er det fullt mulig. Hvis man vil arrangere noe i Norge, kan jo f.eks. et internasjonalt forbund som allerede har underskrevet WADA-koden, søke om å få det, eller det kan også være andre som da får til et dokumentert antidopingarbeid, som er underskrevet og i tråd med koden. Det kan de få ved å ta kontakt med f.eks. Antidoping Norge. Det er fullt mulig, men de må dokumentere at de faktisk driver et antidopingarbeid i tråd med denne koden på ulike områder, bl.a. må de ha en avtale med Antidoping Norge. De må ivareta utøvernes rettssikkerhet, de må ha et regelverk som behandler disse prøvene, de ulike testene som blir tatt, ordentlig, og de må også ha et testprogram, både under konkurransen og før og etter konkurransen, som viser at de tar de nødvendige prøvene. Dette er bare noen av kravene som er i WADA-koden, og det må jo disse kunne dokumentere, at hvis man skal ha sånne kamper i Norge, må man også kunne dokumentere at man gjør det.

Rigmor Aasrud (A) [11:29:00]: Det ble mer og mer uklart for meg. Når statsråden sier at det er Antidoping Norge som kan gjennomføre disse testene, så er mitt spørsmål: Kan Antidoping Norge pålegge f.eks. meldeplikt for utenlandske utøvere som skal bokse i Norge? Vil man kunne pålegge at man tar kontrollerte prøver i treningsperioden hvis man er en utøver som skal være motstander for en norsk utøver, og skal ha kamper i Norge?

For det er jo det som er hele poenget: Det er ikke bare de norske utøverne som må underlegge seg et antidopingregelverk; motstanderne må være underlagt de samme reglene, og da skjønner ikke jeg hvorfor ikke statsråden ønsker å stille de samme kravene som all annen medlemsbasert idrett i Norge er underlagt.

Statsråd Thorhild Widvey [11:29:54]: Jeg vil veldig sterkt understreke at hvis man skal arrangere proffboksing i Norge, noe som nå altså kan tillates ved at man opphever denne proffbokseloven, så er det to muligheter: Enten må man ha underskrevet denne WADA-koden, eller så må man få til en avtale med Antidoping Norge, noe som betyr – som vi har forlangt i denne forskriften – at de som skal få tillatelse til å arrangere knockoutaktiviteter, faktisk har et antidopingarbeid. Jeg brukte tre eksempler på hva som må ligge til grunn for det antidopingarbeidet, og det er det som vi forlanger.

Jeg understreker igjen at Norge har ingen myndighet til å fortelle hvem som skal kunne bli akseptert gjennom denne WADA-koden. Det er det faktisk WADA selv som kan gi tillatelse til.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:30:55]: Det eg synest var positivt i innlegget til statsråden, var at ho for så vidt gjorde den same avveginga som eg gjorde – ein meir samfunnsmessig inngang til det, kor ein skal avvege fridomen til at to stykke skal kunne drive ein idrett frivillig i Noreg, mot at samfunnet likevel har eit ansvar for kva helseskadar ein påfører. Men så trekk ho ein annan konklusjon.

Men eg er framleis litt usikker på kva den endringa som skal ha skjedd dei siste tiåra, og konsekvensane av ho, har bygt på, for her frå talarstolen er det vorte referert fleire europeiske undersøkingar om dei betydelege seinskadane – og eg understreker det: seinskadane – som er spesielle for boksing og for enkelte andre knockout-idrettar. Så eg lurer på: Kan statsråden ta fram kva undersøkingar som viser ein betydeleg nedgang i sånne seinskadar no, i forhold til korleis det var for eit tiår eller to sidan?

Statsråd Thorhild Widvey [11:31:52]: Jeg synes det er utrolig viktig å understreke at det er en viss risiko ved å delta i knockoutaktiviteter. Det er det helt klart. Det er også sånn at sikkerhetsbestemmelsene i forskriften som er der i dag, skal redusere – men kan altså ikke eliminere – skaderisiko. I den fastsatte endringen i knockoutforskriften som flere henviser til, innebærer det en viss oppmykning av enkelte bestemmelser. Men samtidig er det gjort en presisering av at antidopingbestemmelsene skal være i tråd med utviklingen i det internasjonale regelverket for antidopingarbeid.

Man kan aldri komme dit hen at man kan si at dette er helt risikofritt. Det er det faktisk heller ikke i dag for andre typer knockoutaktiviteter som reguleres under knockoutforskriften. For meg er det et mysterium at både Arbeiderpartiet og SV mener at det er mindre skadelig å bli slått i hodet av en som kaller seg amatørbokser eller kickbokser, enn av en som kaller seg proffbokser. Skaden kan skje, man kan ikke eliminere bort den skaden.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:33:03]: Det er ingen som frå denne talarstolen har hevda at det er mindre skadeleg. Eg får takke for svaret, men statsråden svarte jo ikkje på det eg spurde om. Alle er klar over at det er ein viss risiko, men det eg spurde om, var dokumentasjon for det fleire talarar, ho sjølv inkludert, har sagt: at det har skjedd store endringar i sporten i Europa dei siste tiåra. Representanten Harberg sa at det har endra skadebiletet betydeleg i positiv retning.

Vi har referert fleire undersøkingar som viser betydeleg risiko for seinskadar. Vi snakkar om tre av fire i ein av dei undersøkingane, noko som er eit sensasjonelt høgt tal. Så kan det jo hende at dette er heilt endra i nyare undersøkingar, og at vi har eit anna bilete, men i så fall ber eg berre om at statsråden presenterer kva dokumentasjon ho byggjer på, kor dei påstandane kjem frå, og kva undersøkingar vi snakkar om.

Statsråd Thorhild Widvey [11:33:56]: Som jeg sa innledningsvis, er det de siste årene faktisk ingen påviste dødsfall i Europa som er et resultat av proffboksing. Jeg mener at ved de bestemmelsene som i hvert fall Norge har innført – la meg konsentrere meg om dem – er det helt klart at vi i dag setter strenge regler i knockoutforskriften som skal være med på å redusere skaderisikoen.

Det må være det som vi politikere faktisk er opptatt av: å være med på å bidra til at man klarer å redusere risikoen for at de skadene som faktisk skjer, kan komme til å skje. Man klarer ikke å eliminere dette, det tror jeg faktisk vi kan være enige om, men man kan i hvert fall være med på å bidra til at man kan redusere de skadene. Da er det ingenting å legge skjul på at dette har fått mer og mer oppmerksomhet internasjonalt, og at det også er flere og flere som er opptatt av at man kan være med på å iverksette bestemmelser som også kan være med på å redusere skaderisikoen. I hvert fall i Norge er vi opptatt av det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hege Haukeland Liadal (A) [11:35:16]: Bob Dylan skrev sangen «Who Killed Davey Moore». Om litt kan Dylan lage et nytt vers om den norske regjeringen. I dag debatterer vi et slag eller to for hjernen.

Noen mennesker er redde for slag mot hjernen – andre er det ikke. Det burde de vært. Et av målene i proffboksing er å slå motstanderen så hardt i hodet at vedkommende faller over ende og ikke greier å stå oppreist etter 10 sekunder. Det har alvorlige konsekvenser for hjernens funksjoner – det vet vi helsepersonell advarer mot.

I dagens Bergens Tidende uttaler spesialist og idrettslege Eirik Vikane ved Haukeland Universitetssykehus følgende:

«Slaga i boksing svarar til å verte treft av ei seks kilos bowlingkule i over 30 km/t. I ringen vert du lønna for å skade hjernen til motstandaren.»

Arbeidet med å fjerne forbudet mot proffboksing har hatt høy prioritet, har vi hørt statsråden si. «Dette er strålende nyheter», sa Cecilia Brækhus til NRK 9. april. For hjernen derimot er ikke dette strålende nyheter.

Det burde ikke overraske noen at det er vanlig med hjerneskade hos proffboksere. Spørsmålet er om vi som samfunn skal legge opp til at mennesker påfører seg alvorlig skade. Selv om sporten har endret seg noe og blitt noe tryggere – noe som kan gjøre det vanskelig å sammenlikne studier fra ulike tidsperioder – dokumenteres det i en rekke nyere studier høy forekomst av alvorlig hjerneskade, bl.a. økt hjernetrykk, hjerneblødning, langvarig utfall på nevrofysiologiske tester, lidelser som Alzheimers sykdom, annen demens og Parkinson hos proffboksere.

Over halvparten av proffbokserne med en karriere på fem år eller mer utvikler kognitive og emosjonelle forandringer på grunn av varige hjerneskader og senskader. Dette framtrer gjerne etter at man har fylt 50 år.

I boksing er det forbudt å slå under beltestedet – antagelig for å skåne de edlere deler. Det er et tankekors at underlivet rangeres høyere enn hjernen i denne sporten.

Ib Thomsen (FrP) [11:38:21]: Jeg vil ikke si at jeg er representant for «de edlere deler». Jeg er representant for den norske befolkning.

Boksing er en idrett som stammer helt tilbake fra oldtiden. Boksing ble også kalt «the noble art of self-defense». Boksing er en stor idrett rundt omkring i hele verden. Boksing er stort i Norge, og vi har hyllet våre helter, Brækhus og Tangstad. Norge har mange verdensmesterbelter som vi er stolte av. Og Norges beste bokser, Cecilia Brækhus, legger heller ikke skjul på at hun vil bli glad over og at det skal bli godt å kunne utøve sin idrett også på hjemmebane. Men det at hun tidligere hadde risikert å bli rettslig straffeforfulgt, har vært vanskelig for henne, og det forstår jeg godt.

Men det forundrer meg da veldig at toppidretten og de som har kontorer på Ullevål Stadion, synes det har vært greit at de norske proffbokserne har fått lov til å trene i Norge, og at det har vært greit at man har kunnet bruke Toppidrettssenteret som en del av det miljøet. Hvor er prinsippene?

Boksing er ikke en idrett for alle – spesielt ikke for oss som sitter her i salen, litt småpuslete og pinglete politikere. Nei, vi har ikke den forståelsen som disse store idrettsutøverne har, for denne idretten.

I Norge diskuterte man politisk i denne salen om vi skulle ha farge-tv. Det ønsket vi politikere å være med på å bestemme. Vi har også vært med på å diskutere om vi skulle tillate skateboard. Nå er det krefter i denne salen som sågar ønsker å stenge Internett, fordi man ikke ønsker å ha utenlandske spillselskaper. Ja, Nord-Korea, Cuba og Iran mener også at de har gode politiske argumenter for å stoppe proffboksing.

Norge går i riktig retning. Om vi nå opphever forbudet, kan vi være med og påvirke idretten, som vi også gjør – i hvert fall ønsker å gjøre – innenfor mange andre områder: helse, utstyr, doping, kampfiksing, for å nevne noen. Idretten har utviklet seg kraftig siden 1981 når det gjelder både det medisinske og det som går på oppfølging.

Vi har mange talenter innenfor mange idretter i Norge, som deltar på kommunalt nivå, kretsnivå, i NM, i VM og på andre typer arrangementer rundt omkring i hele verden, men som ønsker å utvikle seg enda mer, og som ønsker å gå enda lenger i sin egen idrett og bli proff. Å bli enda bedre innenfor sin egen idrett, gjelder også for våre store talenter innenfor boksing.

Sonja Mandt (A) [11:41:41]: Vi husker alle bildet av den svenske proffbokseren som ble alvorlig skadet i boksekamp for et års tid siden. Det gjorde et sterkt inntrykk – i hvert fall på meg. Og en kan spørre seg selv om det er rett å tillate en sportsgren som har som mål å slå ut andre med mening og formål.

Argumentene for å åpne for proffboksing bør veies opp mot de medisinske konsekvensene for utøveren. Tilhengerne bagatelliserer dette og sier det må være opp til hver enkelt utøver hva en vil utsette seg selv for, og at andre idretter også har skader. Jeg har hørt sammenlikninger med å ri på hest som risikosport. Men etter det jeg vet, er forskjellen ganske stor. Målet med hestesport er å holde seg på hesteryggen, med påbudt hjelmbruk. Man faller ikke av med vilje.

I boksing er det annerledes: Målet er å slå ut motstanderen. Og som sykepleier hører jeg med interesse på faginstansenes advarsler i tillegg, som jeg mener er sterke og verdt å lytte til.

Norsk nevrokirurgisk forening, Legeforeningen og Helsedirektoratet, som vi pleier å lytte til når vi vil ha gode råd, har klare beskjeder. Dette er råd som Høyre og Fremskrittspartiet velger å se helt bort fra eller bagatelliserer. Det er alvorlig. Skader i hodet, ansikt, hånd og mageregion er noe av det de trakk fram som vanlige skader. De viste også til at det er mindre skader for amatører enn for proffboksere, og at sterkere boksere, med hardere slag, gjør at boksing er enda farligere enn før når det gjelder hodeskader.

Risikoen øker med lengden av karrieren, antallet slag og antallet kamper, og vi har hørt at mange senskader kommer etter at en er blitt 50 år. Den såkalte boksedemensen er velkjent, og vi har sett gode eksempler på det.

En ny hjerneundersøkelse fra USA viste at av syv profesjonelle boksere hadde seks den alvorligste graden av boksedemens. Derfor advarer Legeforeningen mot å bagatellisere hjernerystelser, for nye studier viser at det kan ta opp til fire måneder før en er frisk. Og selv om en utøver kjenner seg bra, vil de nevrologiske konsekvensene være store. Derfor er jeg imot å åpne for proffboksing. Jeg lytter til fagmiljøene. Jeg velger å lytte til dem, for dem lytter vi vanligvis til når vi vil ha de gode rådene, men altså ikke her.

Jeg spør om det samme som representanten fra SV spurte om: Kan statsråden svare på hvor dokumentasjonen er på at det er mindre skader i Europa nå? Kan statsråden svare på det?

Ruth Grung (A) [11:44:27]: Arbeiderpartiet har tatt standpunkt i denne saken til om det er tungtveiende nok grunner til å endre det regelverket som er per i dag. Vår konklusjon har kommet tydelig fram, og den er basert på en entydig tilbakemelding fra det medisinske miljøet. Jeg er ikke medisiner, men det å få en bowlingkule på seks kilo, som kommer mot deg i 30 km/t, i hodet, tilsier at man utsettes for en ganske stor helserisiko.

Videre konstaterer vi at statsråden heller ikke kunne svare på om det er dokumentert at det har blitt mindre risiko de siste årene i europeisk proffboksing.

Vi er også særdeles glad for at norsk idrett er så tydelig på sine verdier og lever opp til dem, som de gjør i denne saken: etisk forsvarlig toppidrett, basert på helse, fair play, antidoping og antikorrupsjon.

Arbeiderpartiet har alltid vært tilhenger av breddeidrett, og kampsportene har sin plass innenfor breddeidrett. Vi kan heller ikke konstatere at det har vært noen nedgang i rekrutteringen til kampsportene. Men kampsportene, slik jeg kjenner dem, har vært veldig tydelig på at man ikke – når man først skal utøve dem – kan misbruke den kunnskapen og de ferdighetene man får, til å skade andre. Her går grensen. Når det kommer til proffboksing, går det nettopp ut på å skade motparten.

Det er tidligere blitt referert til en idrettslege og spesialist i rehabilitering, som uttaler seg i dagens Bergens Tidende, og han sier at proffboksing er å sammenlikne med hjerneknusing. Det handler om å belønne det å skade hjernen til motparten. Der går den tydelige grensen når det gjelder kampsport, som er en flott idrett når den utøves innenfor de rammene som vi ser i Norge, i motsetning til proffboksing.

Det er også litt underlig at man trekker fram argumentet med at når man er idrettsutøver, utsettes man for helserisiko. Det er klart at veldig mange idrettsutøvere har i seg dette med å sprenge sine egne grenser og prøve å teste dem ut. Ekstremsportveko på Voss er jo nettopp et eksempel på det, men det går ikke ut på å skade andre.

Arbeiderpartiet er stolt over at vi har en idrettsbevegelse som er så tydelig, og som lever opp til sine verdier. Og Norge kan jo i denne saken, som i mange andre saker, være tydelig og vise vei for resten av verden og følge det regelverket vi har i dag.

Are Helseth (A) [11:47:39]: Vi velges til Stortinget med variert livserfaring og utfyller hverandre. Min erfaring er fra helsetjenesten i Norge, og jeg minnes veldig sterkt et brødrepar som over en fillesak kom i slåsskamp. Ett slag treffer tinningen. Noe smerter, langsom blødning, litt trøtthet som blir til søvn, og dødsfallet inntrer i løpet av natten.

Jeg mener det er slik: Vi er skapt med tykt ben på toppen av hodet, men benet er tynt som to lag flatbrød i tinningen. Slik er det. Det har fra tidenes morgen ikke vært meningen at vi skal slå hverandre i hodet. Derfor synes jeg det er rart når boksing blir politikk med pasjon for Høyre og Fremskrittspartiet, med stolte meningsbærere. Ellers i livet uttrykker vi stolthet bl.a. i ønskene for våre barn: Jeg håper at mitt barn vil bidra til fred og forsoning, jeg håper mitt barn blir fotballelsker, jeg håper mitt barn blir lykkelig. Jeg har aldri hørt mødre og fedre si om sin håpefulle: Jeg håper mitt barn vil bygge kompetanse i å slå en jevnaldrende i hodet og så tjene penger på det.

Denne debatten har gjennomgått historien i saken og politikken, gjennomgått dopingsituasjonen, lovverk før, og kanskje i morgen, regler og forskning. Men jeg mener det hele begynner med begynnelsen. Det har aldri vært meningen at vi skal slå hverandre i hodet. Derfor vil jeg ikke ha som mitt politiske prosjekt å arbeide for det. Tvert imot vil jeg arbeide mot det, noen ganger med små skritt og noen ganger med litt større skritt.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:50:04]: Eg synest dette har vore ein interessant debatt, som også viser eit klart skilje i denne sal. Det er eit klart skilje mellom dei som ønskjer å forby det som er farleg – ein veit best for andre – og dei andre, fleirtalet heldigvis, som meiner at frie menneske i eit fritt land skal kunne ta frie val.

Det er ingen tvil om at boksing og proffboksing spesielt utgjer ein fare og medfører ein risiko for skade. Det er ikkje det vi diskuterer. For i eit fritt land må frie menneske få gjere sine frie val, anten det gjeld å delta i Ekstremsportveko på Voss, hekte på seg ein fallskjerm på ryggen og kaste seg ut frå eit fjell på Vestlandet, eller kunne delta i ein proffboksekamp.

Eg registrerer at det er eit stort mindretal som meiner dei veit best for andre, og at ting som utgjer ein viss fare, skal ein forby. Verdigrunnlag er også blitt nemnt. Ein kan gjerne seie at det er eit ulikt verdigrunnlag mellom dei som meiner at ein ikkje har gode nok argument for forbodet, og dei som meiner at ein ikkje har gode nok argument for å tillate det. Uansett er det altså slik at Noreg er i ein eksklusiv klubb etter at Sverige oppheva forbodet i 2007. Cuba oppheva forbodet mot proffboksing i 2013. Ifølgje Wikipedia er det berre to land, Noreg og Nord-Korea, som fortsatt har forbod mot proffboksing.

Det er også blitt nemnt i denne debatten at Iran har eit slikt forbod. I Iran har eg ikkje vore. I Nord-Korea har eg derimot vore på ferie. Eg synest ikkje at det verdigrunnlaget som Nord-Korea står for på andre område, er noko å ønskje seg. Eg synest heller ikkje at vi skal sjå til Nord-Korea i denne saka.

Eg synest som sagt at dette har vore ein interessant og god debatt, og eg er blitt endå meir overtydd no enn då debatten starta, om at det er riktig å oppheve dette forbodet. Norske boksarar kjem uansett til å bokse, proffboksarar kjem uansett til å bokse. Det som er spørsmålet, er om dette skal skje i utlandet, eller om det skal skje i Noreg. Eg har ikkje høyrt nokon påstå at det blir meir farleg å bokse i Noreg enn det er å bokse i utlandet.

Kjersti Toppe (Sp) [11:53:05]: Det er grunn til å minna Stortinget om formålet med både proffbokselova og knockoutlova. Hovudmålet er å ta vare på utøvarane si sikkerheit og helse. Regjeringa vil oppheva lov om forbod mot profesjonell boksing. Dette vart varsla allereie i Sundvolden-erklæringa.

Representanten Morten Stordalen frå Framstegspartiet seier i debatten at no må ein slutta å diskutera politikk i denne saka, men kven starta?

Profesjonell boksing har vorte symbolet på regjeringas såkalla friheitsreform, der ein skal fjerna unødvendige og byråkratiske forbod, som forbod mot Segway, poker og proffboksing, men med proffboksing når kampen mot forbod nye og farlege høgder.

I proposisjonen skriv departementet følgjande:

«Departementet er kjent med at profesjonell boksing i likhet med andre idrettsgrener, medfører skaderisiko.»

At regjeringa her sidestiller skaderisikoen ved profesjonell boksing med andre idrettsgreiner, meiner eg er uhøyrd. I proffboksing er jo skading sjølve formålet.

Vidare skriv departementet:

«Det er likevel departementets vurdering at skaderisikoen forbundet med profesjonell boksing ikke er et tilstrekkelig tungtveiende argument for å opprettholde et lovforbud.»

Men kva er tungtvegande argument for Venstre og regjeringa, om ikkje klare tilbakemeldingar frå det medisinske fagmiljøet og Norges idrettsforbund om at dette ikkje er tilrådeleg?

Både Legeforeningen og Norsk forening for idrettsmedisin og fysisk aktivitet anbefaler på det sterkaste eit totalforbod mot kampsport der knockout er tillaten, og òg ei liberalisering av forskrifta. Godkjenningsnemnda presiserer at internasjonalt publisert medisinsk forsking støttar regulering av kampaktivitet for å avgrensa skade på utøvar. Oppheving av proffbokselova og endring av knockoutforskrifta er ifølgje Godkjenningsnemnda ikkje grunngjeven i helsemessige argument, men ut frå eit politisk ønske om å tillata proffboksing.

Høgre og Framstegspartiet skriv i sine merknader at eit regelverk skal sørgja for trygge rammer og sikkerheitstiltak med bl.a. godkjende dommarar og minimum to godkjende legar, der den eine skal vera ringside «til enhver tid i løpet av kampen og være øyeblikkelig tilgjengelig etter kampen». Men både Legeforeningen og Norsk forening for idrettsmedisin og fysisk aktivitet åtvarar nettopp mot den oppfatninga at berre det er kvalifisert personell til stades under arrangementet, vil ein del av dei skadane som kan oppstå, verta reduserte. Men dei hyppigaste skadane skjer ikkje akutt; dei skjer etter tid og er vanskelege å registrera med ein gong.

Dette forslaget er både uforstandig, uforståeleg og vil verta vedteke med knappast mogleg fleirtal av bl.a. Venstre, som heller ikkje er til stades i salen under debatten.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [11:56:25]: Det var vanskelig å la være å ta ordet i denne saken etter å ha hørt på debatten. Representanten Helseth sa at vi kommer til Stortinget med forskjellig erfaring. Hans erfaring var fra helsesektoren. Min erfaring er fra boksesporten.

Jeg blir forundret over en del som blir sagt her. De sammenligner kampsport og proffboksing og sier at det er en stor forskjell. Det er stor forskjell: I en del kampsporter lærer man forskjellige slag, spark og grep for å uskadeliggjøre motstanderen. Det første man lærer seg i boksing, er å forsvare seg. Det første man lærer, er å unngå å bli truffet, å parere og unnvike de slagene som kommer. Derfor blir det, som representanten Thomsen sa, kalt «the noble art of self-defense», for det er det boksesporten dreier seg om.

Jeg skal ikke underslå at det i profesjonell boksing, i særdeleshet, er en del skader, på lik linje med ishockey, fotball og alpint. Hovedpoenget er at når man bokser, skal man være så god, og i så god fysisk form, at man klarer å unngå de skadene som kan oppstå – man skal unngå å få slag. Det er ikke et mål i seg selv å slå motstanderen som detter og ikke klarer å reise seg, som det ble sagt her. Du får faktisk like mange poeng for å treffe kroppen. De bokserne som får størst ære og respekt i miljøet, er de som er teknisk gode boksere – de som er i god form, er hurtige og som klarer å plukke poeng ved å treffe motstanderen, samtidig som de er så gode at de klarer å unngå å bli truffet selv. Det er det som er hele poenget.

Jeg blir litt forundret når et slag fra en boksehanske sammenlignes med å bli truffet av en bowlingkule i hodet. Det er ikke en realistisk sammenligning. Boksesporten er en tøff sport – en sport som krever sitt av utøverne. At Norge skal være ett av få land i verden som ikke tillater at topp atleter får utøve sporten sin i hjemlandet, synes jeg er en tragedie. Jeg synes det er en tragedie at verdens beste kvinnelige bokser ikke kan få lov til å utøve sporten sin i Norge og vise for det norske folk på hjemmebane at hun er verdens beste bokser.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [11:59:32]: Dette er en sak som mange har ventet på, og som nå endelig skal opp til behandling. Det er ikke en sak som fremmes for å tilfredsstille kampfiksing og doping, som enkelte motstandere vil ha det til, men det er en sak som skal gi like vilkår for dem som vil utøve idretten sin som profesjonell utøver. Det har vært mye fokus på at boksing handler om slag, men det handler i like stor grad om å være god til å forsvare seg.

Det som også er grunnleggende i saken, er at dette, som i alle andre idretter, er noe som man utøver på helt frivillig basis. Det er altså ingen som skal tvinges til å gå opp i bokseringen. Oppheving av loven mot profesjonell boksing er med utgangspunkt i at den enkelte utøver selv tar risikoen for skader man kan bli påført, og at de som ønsker å ta idretten sin på et høyere nivå enn amatørboksing, skal få mulighet til det, på lik linje med andre idretter.

Boksing, som mange andre idretter på toppnivå, har en risiko. Vi har heller ikke en lov som sier at super-G eller utfor skal forbys på grunn av risikoen det medfører, mens slalåm kan være tillatt, eller at proffsykling skal forbys på grunn av alle dopingskandalene.

Så skal det sies at Fremskrittspartiet fortsatt vil jobbe aktivt for å bekjempe doping og kampfiksing, men ser det ikke som en løsning å forby en enkeltidrett.

Helserisikoen brukes som et argument i denne saken. Man kan vel si at et medisinsk fagmiljø med stor sikkerhet kan fastslå at røyking over lang tid medfører stor helserisiko også, men det er vel ikke så mange partier her i dag som går inn for et lovforbud mot dette.

Saken handler om at man kan utøve idretten sin på lik linje med andre utøvere internasjonalt. Alle som har interesse for idrett, tror jeg forstår hvor mye det betyr å kunne utøve den på hjemmebane og dra fordeler av det.

Jeg håper derfor at vi etter dagens avstemning kan innfri drømmen til mange tilhengere og aktive boksere ved å tillate profesjonell boksing i Norge.

Martin Kolberg (A) [12:02:01]: Jeg ba om ordet for å gi uttrykk for én mening, og det er at når representanten Hagesæter kobler motstanden mot proffboksing opp mot det nordkoreanske samfunnets kultur – det kan hende jeg blir klubbet for dette – mener jeg at det er politisk uanstendig argumentasjon. Det hører ikke hjemme i denne salen, og det var derfor jeg tok ordet. For det er å forsøke å stemple en politisk argumentasjon som handler om en sportsgren i Norge, på en måte som nesten må være uttrykk for at vedkommende representant ikke har helt styring på hva han selv sier.

Det saken jo handler om, og det debatten har gått på, er det som handler om nerven i det som representanten Helseth sa. Jeg hører hele tida argumentasjonen, og det er mulig man prater litt forbi hverandre, men det å sammenligne proffboksing med slalåm, som nettopp ble gjort her på talerstolen, er selvsagt også en søkt argumentasjon, for i slalåm er det ikke slik at man skal slå ut en motstander ved å slå vedkommende i svime. Det er fare for at man kan dette og skade seg selv, det er det jo i mange idretter, det er det i hele vårt dagligliv, men nerven her er at du skal skade en motstander slik at han ikke orker å stå på beina, og at det er en del av en sport som også er en del av en industri.

Så kan vi spørre oss, i 2014: Er dette uttrykk for sivilisasjon – i et åpent, demokratisk, moderne europeisk land? Nei, selvsagt er det ikke det, og jeg mener at det er en liten svakhet i denne argumentasjonen. Kulturministeren, som sitter her, bør ta ansvaret for samfunnets kultur og siviliserte utvikling og se at dette utfordrer akkurat det, at dette er et skritt tilbake i så henseende, og ikke være så forblindet av ønsket om å tilfredsstille Fremskrittspartiets populistiske ønske om å iverksette disse tiltakene nettopp for å skape en annen kulturell utvikling i samfunnet.

Jeg sa det i kulturdebatten, og jeg gjentar det: Hvor er Høyres verdikonservatisme? Dette hadde aldri Kåre Willoch gått med på, men liberalismen har tatt over i Høyre.

Rigmor Aasrud (A) [12:05:11]: Vi har fra Arbeiderpartiets side utfordret regjeringspartiene til å si noe om hvilket kunnskapsgrunnlag de har for å komme med de forslagene som de har kommet med i dag, og vi har hørt svært lite.

Men jeg har lyst til å referere fra et oppslag i VG 11. mars i år. Der står det:

«Sjansen for å dø i en proffboksekamp er langt større i dag. Det er nesten ti ganger farligere å gå i proffboksingringen enn på 1920-tallet med hensyn til antall kamper og antall boksere, sier nevrokirurg Ingunn Rise Kirkeby.»

Rise Kirkeby er også medlem av Knockoutnemnda, og det burde jo være en person som har en viss greie på det hun sier. Men, som sagt, vi har ikke hørt noe annet her i dag enn at man har oppsøkt noen bokseklubber og snakket med noen boksere når man skal dokumentere hvilke skadevirkninger boksing har.

Så har jeg lyst til å kommentere det som har vært runden i noen av replikkvekslingene her i dag. For vi har lagt inn et forslag, og jeg registrerer at både Svein Harberg fra Høyre og statsråden prøver å gjøre det forslaget til en juridisk problemstilling om hvorvidt man kan bruke ordet «ratifisere» i et sånt forslag. Men det er jo ikke det dette dreier seg om. Når statsråden gang på gang står på talerstolen og sier at man ikke kan pålegge noen å være medlem av WADA, skjønner også vi det, men det som er poenget med dette forslaget, er at de som skal organisere det som ser ut til å få flertall her i dag, må oppføre seg sånn og jobbe sånn at de blir godkjent av WADA, den organisasjonen der statsråden nå skal inn i styret. Det er det som er hele poenget.

Vi skjønner også veldig godt at det norske storting ikke kan pålegge noen å bli medlem i en internasjonal organisasjon som WADA er. Og per i dag er det Norges idrettsforbund, som er en stor medlemsorganisasjon, som har WADA-godkjenning for alle sine særforbund og underliggende organisasjoner, inklusiv Norges Bilsportforbund. Men forskjellen er at det vi snakker om her, ikke blir en medlemsbasert organisasjon, det sa jo Norges Profesjonelle Bokseforbund på høringen. Det er kommersielle aktører som skal inn her, og de kan ikke på samme måte underlegge seg et idrettsdemokrati, som resten av Idretts-Norge er. Derfor mener vi at det er helt avgjørende at statsråden ikke bare sørger for at det er et eller annet godkjenningsverktøy som blir brukt, men vi synes faktisk at de som skal drive idrett i Norge, bør oppfylle de kravene som WADA har. Derfor ønsker vi å opprettholde det forslaget vi har lagt inn.

Morten Stordalen (FrP) [12:08:21]: Denne debatten ble vel omtrent slik man kunne forutse på forhånd. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, håpet jeg at debatten skulle bli mer faktabasert, og jeg håpet man skulle diskutere, rett og slett av hensyn til idretten, av hensyn til folk for øvrig som måtte høre på og følge debatten, og ikke komme med påstander om uriktigheter i en sånn debatt.

Arbeiderpartiet er ansett for å være et styringsparti som ønsker kunnskapsbasert, faktabasert informasjon før man tar beslutninger, og så blander man det jeg kaller epler og pærer inn i debatten med ikke å ville se reglementet man har i Europa isolert sett og internt, men bruker bl.a. forhold i nevrokirurgen Kirkebys rapport. Jeg har også lest den, og jeg har også utfordret Kirkeby tidligere. Hvorfor blander man reglementer i USA og Asia – med 139 dødsfall – og tar det inn i norsk og europeisk sammenheng? Hvorfor gjør man det? Rapporten er helt riktig med tanke på hva som gjelder i USA, og hva som gjelder i Asia, men nå er vi i Europa, og derfor tror jeg ikke noe på den.

I mitt yrke som lege, ble det sagt fra representanten Helseth, har jeg sett slåsskamper mellom mennesker. Ja, men det er da en grunn til at man bruker hansker i denne bokseidretten, man slår ikke med bare never. Når man sier at formålet er å slå og skade motstanderen, da er det på tide å fjerne seg fra Rocky-filmen fra 1976. Det er altså ikke slik det foregår. Det er ikke lov å slå på siden av hodet. Hvorfor er det ikke det? Jo, for det er farlig. Det er ikke lov. Det er ikke lov å slå under beltet. Nei, for det er farlig. Det er ikke lov. Det er ikke formålet å skade motstanderen. Nei, som jeg sa i hovedinnlegget, blir de fleste kamper avgjort på teknisk knockout, på poeng – ikke knockout, men poeng, kjære storting.

Naturligvis skal man drive et antidopingarbeid – det står det i saken – i henhold til WADA-regelverket. Man må altså da – som alle andre – la seg teste før kamper, under og etter. Når man begynner å snakke om antikorrupsjon, kan det høres ut som om man bruker en påstand fra Idrettsforbundet som de kun har fra media, hvor man sa at det var organisert kriminalitet i boksing. Man klarte ikke å dokumentere, for man hadde ikke dokumentasjon, man hadde lest det i noen medier. Dette bruker nå Arbeiderpartiet – styringspartiet – som sannhetsvitne. Det synes jeg er spesielt, og jeg synes det er leit med tanke på debatten – kanskje ekstra leit med tanke på idretten, alle som utøver idretten, og som ønsker å kunne utøve den på norsk jord. Den eneste forskjellen om det blir et ja eller nei i dag, er at de kan bokse hjemme i Norge. Det blir verken mer eller mindre farlig av den grunn.

Statsråd Thorhild Widvey [12:11:41]: Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, er hele hensikten med forslaget om å oppheve proffbokseloven nettopp å legge til rette for profesjonell boksing i Norge. Regjeringen er kjent med at profesjonell boksing og andre knockoutaktiviteter medfører skaderisiko, jeg tror ikke vi skal være uenige om det. Innenfor de sikkerhetskrav som er satt, vil det være opp til den enkelte utøver om han eller hun ønsker å utsette seg for den skaderiskoen som følger av den aktiviteten. Regjeringen mener at skaderisikoen ikke er tilstrekkelig tungtveiende argument for å opprettholde et lovforbud, og det er det som er grunnlaget for at vi har sagt at vi ønsker å oppheve det.

Utøvelsen av profesjonell boksing bør kunne skje innenfor rammene av et enhetlig nasjonalt regelverk, og det har vi, som ivaretar grunnleggende sikkerhetskrav til aktiviteten gjennom bl.a. knockoutloven og knockoutforskriften. Jeg tror det er viktig for oss å være klar over at det er mulig å få til. Jeg reagerer jo sterkt når jeg hører på representanten Hege Haukeland Liadals innlegg. Man skulle nesten tro at det ikke var slik i dag at det er aktiviteter som reguleres inn under knockoutforskriften. Det er nettopp derfor den fungerer slik som den er i dag; den skal være et klart regelverk for når man eventuelt må stoppe en aktivitet som foregår – som er lovlig i Norge i dag, og som har vært lovlig i Norge i mange år – for at det ikke skal forkomme skader. Jeg tror det er veldig viktig at man også tenker på at de aktivitetene som er registrert i Norge i dag, og som er underlagt knockoutforskriften, er ensbetydende med at det er regelverk som ivaretar sikkerheten. Igjen må jeg også stille spørsmål om det i dag er slik at Arbeiderpartiet – og for så vidt også andre – mener at det er bedre å bli slått i hodet av en som kaller seg amatør, enn av en som kaller seg proff, som jeg brukte som et eksempel.

Jeg synes også det er veldig rart sånn som Arbeiderpartiet argumenterer. Det kan nesten høres ut som det først nå gis mulighet til å slå knockout. Som jeg har understreket, har knockoutforskriften fungert i mange år, dette har altså vært tillatt. Knockout betyr egentlig å ha mulighet til å kunne slå noen ut. Det er jo nettopp derfor det er så strenge regler i knockoutforskriften: for å hindre at man får skade.

Og så tilbake til det evige spørsmålet om denne WADA-koden. Jeg bare gjentar igjen at det regjeringen prøver med denne endringen i forskriften som vi nå har lagt inn, er å pålegge dem som eventuelt skal arrangere noe i Norge, å ha et godkjent antidopingarbeid i tråd med WADA-koden.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:15:00]: Spørsmålet om å tillate proffboksing i Norge står for meg som en veldig viktig sak. Det står for meg som en meget viktig sak, fordi det er en veldig viktig symbolsak. Det er for meg en symbolsak om hvilken retning vi i Stortinget skal ta når det gjelder utvikling av det som mange kaller for en kulturnasjon.

Det faktum som står fast, og som ingen har betvilt, er at dette innebærer en svært stor risiko for helseskade. Hele poenget er jo å slå ut sin motstander, sette motstanderen ut fysisk. Da trenger en ikke å argumentere mye for hvilken risiko det er for helseskade.

Etter hvert som diskusjonen går her, ser en at saken i seg sjøl egentlig er et symbol på hvilken ideologisk retning som har flertall her i salen.

Det at Fremskrittspartiet er for dette, er jeg ikke overrasket over. Det ser jeg på som helt naturlig, det er en del av varemerket til Fremskrittspartiet. Det er ikke nok å se proffboksing fra utlandet på fjernsynet, en vil oppleve det i sitt nærmiljø. Det er helt naturlig, det er en del av Fremskrittspartiets identitet.

Når det gjelder partiet Høyre, har flere vært inne på hva som der har skjedd. Hvor er de verdikonservative i Høyre? Det er for meg et sterkt tegn på at de verdikonservative nå er presset så langt tilbake at de økonomiske liberalistene til de grader har kommet i førersetet.

Men mitt hovedpoeng er: Hvor er Venstre? Jo, Venstre er representert ved representanten Rotevatn, en av de tydeligste økonomiske liberalister i Venstre, som i mange sammenhenger agiterer veldig for: vekk med reguleringer. Det er også veldig logisk at representanten Rotevatn står for det standpunktet. Men hvor er det sosialliberale Venstre? Har ikke Venstre lenger en eneste sosialliberal stemme her i Stortinget? Hvis resultatet av avstemningen blir at det ikke er en eneste sosialliberal stemme i Venstre, er det en veldig avklarende avstemning med hensyn til hva som nå er situasjonen i det partiet som tidligere har presentert seg som det vesentlige og viktigste sosialliberale partiet.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:18:09]: Grunnen til at eg tok ordet no, er at eg greidde å gjere representanten Martin Kolberg opprørt med det eg sa om Nord-Korea, som eitt av tre land som i dag har forbod mot proffboksing. Det eg sa om Nord-Korea, er at dei har eit anna verdigrunnlag enn Noreg. Det kan eg godt gjenta, for det verdigrunnlaget Nord-Korea har, er eit verdigrunnlag vi ikkje har i Noreg, og som vi heller ikkje ønskjer oss i Noreg. Eg har ikkje sagt at om ikkje vi får oppheva forbodet mot proffboksing, så vil Noreg bli som Nord-Korea – på ingen måte, sjølvsagt.

I Nord-Korea har ein altså ein tankegang om at ein skal forby det ein ikkje likar. Ein skal detaljstyre innbyggjarane. Det er ikkje tillate med Segway, det er heller ikkje tillate med poker. Det er ikkje tillate med proffboksing, og det er heller ikkje tillate med Internett. Kvar og ein av desse små tinga utgjer kanskje ikkje så veldig mykje, men i sum er samfunnet Nord-Korea eit heilt anna samfunn enn noko anna samfunn vi kjenner i verda, og sjølv om leiinga i Nord-Korea sjølvsagt har gode grunnar for å forby desse tinga – ikkje gode, men rasjonelle grunnar – og til å detaljstyre innbyggjarane, har dei ein tankegang om at innbyggjarane er til for staten, og ikkje omvendt.

Eg synest det bør vere ein tankevekkjar at utanom Noreg er det berre Iran og Nord-Korea som har forbod mot proffboksing, medan det er 204 land som har tillate det. Når Noreg tillèt dette, vil det vere 205 land som har tillate det, og to land som ikkje har tillate det. Då må det gå an å stille spørsmålet: Er det Iran og Nord-Korea som har rett, eller er det dei 205 landa – snart, når Noreg er der – som har rett? Det synest eg må vere ein tankevekkjar for det store mindretalet i denne salen som meiner at vi skal forby proffboksing.

Eg vil også gjenta det eg sa, at i eit fritt land, med frie innbyggjarar, er det fritt også å ta val som vi ikkje ville gjort sjølve – eg ville ikkje ha tatt på meg ein fallskjerm og kasta meg utfor ein fjellknaus på Vestlandet. Eg ville heller ikkje ha gått inn i ein boksering. Men eg vil tillate det likevel, og eg synest at vi skal akseptere at andre gjer andre val enn dei vi ville gjort sjølve.

Svein Harberg (H) [12:21:15]: Lundteigen antydet at dette var en viktig signalsak – ja, det skjønner vi, for denne saken har tatt lang tid, og det er mange som har tatt ordet, med forskjellig utgangspunkt, og det er greit, men det står kanskje ikke helt i forhold til den mengden vi omtaler. Det er altså slik at de siste 15–20 årene har det vært sju–åtte profesjonelle boksere i dette landet. Det er vanskelig å bli profesjonell bokser, de driver med idretten, de har lov til å trene her i landet, de har lov til å gjøre alt utenom kamper, det må de til utlandet for, men det er ikke én person mer som blir utsatt for noe som helst som gjelder helse om de bokser hjemme istedenfor i utlandet. Det perspektivet synes jeg har vært litt fraværende.

Så har jeg respekt for at noen har landet på et annet standpunkt i saken, det er greit nok. Deler av debatten har vært underlig, for vi har ikke brukt så veldig lang tid på å diskutere det vi visste på forhånd at vi var uenige om. Men det vi er enige om, har vi brukt lang tid på, nemlig antidopingarbeidet som alle partiene er opptatt av, som alle partiene ønsker, og som statsråden flere ganger har repetert ligger inne i det som nå er gjort for å tilrettelegge for at profesjonelle boksere kan bokse i Norge, nemlig et krav om et antidopingarbeid som tilsvarer det som WADA legger opp til. Det er altså ivaretatt, begge regjeringspartienes medlemmer på Stortinget har sagt at dette vil vi ivareta, det er kun forbudet mot profesjonell kamp i boksing i Norge vi endrer nå.

Så registrerer jeg at det er noe som for meg er litt uklart omkring WADA og hva som tenkes omkring Norges Idrettsforbund, ratifisering og hva det måtte være. Når en snakker med Antidoping Norge og også sentrale folk i Idrettsforbundet, får i hvert fall jeg bekreftet – også under debatten – at det forslaget som ligger på bordet, er noe underlig. For det første har vi påpekt at ordet «ratifisering» er underlig i denne sammenhengen, og vi mener det er feil. For det andre, når en snakker om alle arrangører av boksekamper i Norge, da sier en altså at de som før har vært omtalt som kommersielle aktører, plutselig skal «ratifisere» WADA, istedenfor heller å se på hva som kan ivareta bokserne her, og som vi inviterer til å gjøre noe med i fellesskap. Vi har en felles intensjon, men det er store uklarheter omkring forslaget, derfor er det vanskelig å gå for det.

Rigmor Aasrud (A) [12:24:25]: Jeg skal prøve å være kort, men det var representanten Stordalen som fikk meg til å ta ordet.

Representanten Stordalen må jo begynne å gå tom for argumenter når han tillegger meg og Arbeiderpartiet helt andre meninger enn det som er presentert i denne salen. Vi har verken påstått at det er noe kriminelt eller noe annet med boksing, men vi har sagt at vi ønsker et aktivt arbeid mot kampfiksing. Jeg synes representanten Stordalen burde kunne være såpass god i sin argumentasjon at han ikke sammenblander de argumentene.

Statsråden spør om hvorfor det er greit at man blir slått i hodet som amatør, men ikke som profesjonell. Da kan man stille spørsmålet: Hvorfor har man forskjellige regler for kvinnelige og mannlige amatørutøvere? Det er for meg også en ganske vanskelig argumentasjon å følge.

Det hevdes også her at den dokumentasjonen som finnes på området, kommer fra alle andre steder. Det er ikke noe som skjer i Europa, som er bekymringsfullt. Da synes jeg det er grunn til å minne om de bildene vi så da Frida Wallberg fikk hjerneblødning i Sverige for kort tid siden. Det var ikke pent, og det var heller ikke noe jeg ønsker at vi skal behøve å se i Norge. Det er den typen aktiviteter som vi ikke bør ha i Norge.

Så henvises det til at Norge sammen med en to–tre andre land er det eneste landet som har forbud mot proffboksing. Ja, heldigvis er det sånn at vi i Norge på noen områder har gått foran. Vi har vinmonopol, og det er ikke veldig mange andre land som har det. Vi har forbud mot alkoholreklame, vi har forbud mot reklame som retter seg mot barn. Heldigvis har vi gjort dette, fordi vi mener at det er riktig med hensyn til de helseskadene folk kan påføres.

Derfor kommer vi til å stemme imot å oppheve proffbokseloven, for det er altså ikke dokumentert at det ikke er helseskader, og at det ikke kommer til å være en del uheldige episoder – episoder vi mener vi kan forhindre dersom vi står imot det presset som nå legges i saken.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:27:03]: Jeg må også ta ordet helt til slutt, jeg skal ikke holde på lenge. Men jeg reagerer på at representanten Morten Stordalen plasserer dem som er uenige med ham, i en bås der man ikke er opptatt av fakta. Representanten Stordalen innledet sitt siste innlegg med å si at han hadde håpet at denne debatten skulle bli faktabasert. Det jeg egentlig hører Morten Stordalen si, er at han hadde håpet at alle skulle være enige med ham og i regjeringens faktabeskrivelse. Men sånn er det ikke. Det må da være legitimt å kunne bruke medisinske fakta i en debatt som denne.

Når Kristelig Folkeparti har landet der vi er, er det fordi vi har lyttet til de medisinske høringsinstansene, deriblant også Helsedirektoratet, som regjeringen i denne saken har valgt ikke å lytte til, altså sitt eget fagdirektorat har man ikke lyttet til. Dette er også en del av faktagrunnlaget som må ligge i bunnen når man fatter et slikt vedtak som man skal gjøre i dag. Kristelig Folkeparti vekter de medisinske faktaene så tungt at vi ikke kan være med på å åpne opp for proffboksing i Norge.

Helt til slutt: Når det gjelder det representanten Stordalen sa om at vi må komme oss bort fra disse Rocky-filmene, må jeg bare få minne ham om at Sylvester Stallone, som spilte Rocky, ikke var profesjonell bokser, han var skuespiller.

Presidenten: Representanten Morten Stordalen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Morten Stordalen (FrP) [12:29:06]: Når jeg tar ordet nå, er det for å kommentere det representanten Aasrud sa om at jeg ikke kunne tillegge Arbeiderpartiet meninger de ikke hadde. På side 4 i innstillingen – det er offentlig – står det i Arbeiderpartiets merknader:

«Kampen imot doping og kampfiksing og -manipulering er avgjørende for hele idrettens framtid. Proffboksing utfordrer ytterligere med sin uorganiserte virksomhet.»

I tillegg har Arbeiderpartiet sagt fra talerstolen at de støtter Idrettsforbundets vurderinger og stiller seg bak idretten. Jeg siterer fra Idrettsforbundets høringsuttalelse:

«Organisert kriminalitet

Doping og kampfiksing: Det er innlysende at det ikke finnes noen god oversikt over verken doping eller kampfiksing innen profesjonell boksing. Det er forhold som naturlig holdes skjult og som ikke eksponeres uten aktiv innsats i regi av uavhengige organer. Det er imidlertid velkjent fra mediene at både doping og kampfiksing er nært knyttet til miljøer som er forbundet med organisert kriminalitet.»

Det er faktisk det Arbeiderpartiet har sagt.

Roy Steffensen (FrP) [12:30:20]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet i denne saken, men jeg klarte ikke å la være.

Fremskrittspartiet har tidligere foreslått å oppheve dette forbudet – i 1990, 1995, 1997, 2007, 2010 og 2011 – og alle gangene har vi vært alene om å mene dette, men dagens debatt viser at forbudet som ble innført i 1981, nå vil falle.

Jeg har selv trent litt boksing med en norgesmester i boksing, Magne Adolfsen, fra min hjemkommune, Kvitsøy, og jeg har fulgt ivrig med på storkamper verden over når Mike Tyson, Ole Klemetsen, Cecilia Brækhus og Manny Pacquiao har bokset.

Det er ingen tvil om at det er en helsemessig risiko knyttet til boksing, som i så mange andre idretter. Men idretten velges frivillig, og den går ikke ut over en tredje person – kun dem som deltar. Det er åpenbart for alle at det er en fare knyttet til dette. Selvsagt er det det. De slår på hverandre. De slår hardt mot kroppen og mot hodet. Mange motstandere av profesjonell boksing er opptatt av nettopp dette, at de slår hverandre i hodet. Likevel tillater vi i Norge amatørboksing, judo, karate og kickboksing – de har like mange slag, og også spark mot hodet, og jeg har ikke hørt snakk om at noen ønsker å forby dette.

Det kan også være verdt å nevne at rugby har hodeskader på lik linje med profesjonell boksing.

Mange av representantene i salen i dag har brukt hjerneknusing som argument, men siden det ikke er et generelt forbud for nordmenn mot å delta i proffboksing i utlandet, mener de altså at hjerneknusing er helt greit, bare man gjør det i utlandet. Det er i så fall dobbeltmoral, men det er ikke overraskende at dobbeltmoralen blomstrer, som den også gjorde i september 2012 da daværende kulturminister Hadia Tajik gratulerte Cecilia Brækhus med en god prestasjon. Det er litt som når Jokke & Valentinerne synger «men bare på skjermen og bare når vi vinner». Og som saksordføreren har sagt, at dette vil vi ikke se i Norge, men vi kan godt se det på skjermen.

Hvis vi bare skal tillate skadefrie idretter, vil vi altså sitte igjen kun med sjakk og snooker. Jeg ser fram til at Stortinget i dag skal vedta dette, og at profesjonell boksing skal bli lovlig.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [12:33:06]: Når en usannhet blir gjentatt mange nok ganger, blir den en etablert sannhet. Det har vi hørt eksempler på i denne salen i dag.

Det gjentas gang på gang at poenget med boksing er å slå ut, slå i svime og slå så motstanderen ikke kan stå på bena. Det er ikke det som er poenget med boksing. Det vil jeg gjenta nok en gang. Poenget med boksing er å treffe motstanderen på sånne steder som gir poeng, for deretter å vinne på poeng. Det er ikke lov å slå i ryggen, det er ikke lov å slå i bakhodet, det er ikke lov å slå i tinningen, og det er ikke lov å slå i siden på kroppen, altså treffe nyrer – det er kun lov å treffe frontalt på en motstander. Det er heller ikke lov å slå under beltestedet. Hvis man klarer å få nok poeng, vinner man kampen.

I 1903 ble det født en mann som het Otto Wessel von Porat. Han var Norges største bokser, og han er fortsatt Norges største bokser. Han tok en OL-medalje i 1924, og i 1926 startet han proffkarrieren sin. Han flyttet da til USA. Han gikk 53 profesjonelle kamper. I en av de store kampene møtte han en som ble kalt «den argentinske tyr». Han het Porzio og veide over 30 kg mer enn von Porat og var en slagmaskin av dimensjoner. Otto von Porat slo denne bokseren glatt og vant på poeng, fordi han var en teknisk god bokser, og det er det som er poenget med boksing, nemlig å være teknisk god, for da unngår man slag, man klarer å treffe motstanderen, og man vinner da på poeng. Da von Porat døde, var han 79 år, og han hadde ingen hjerneskade.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:35:15]: Etter å ha fulgt debatten i dag og hørt alle argumentene om hvorfor man ikke skal tillate profesjonell boksing, har man hørt mange påstander. Det har framkommet mange påstander om at dette nærmest skulle være en av de aller, aller farligste idrettene å drive med. Slik er det ikke.

Boksing er en velorganisert idrett. Det er knapt nok noen andre idretter der bl.a. dommere er så tett på utøverne som i denne idretten. Det følges med konstant. I tillegg til dommeren som er i ringen, sitter andre dommere og følger med. De skal da vurdere det som har skjedd inne i ringen. I tillegg er det et medisinsk støtteapparat i tilknytning til disse kampene som er veldig stort og omfattende, nettopp for å kunne motvirke skade.

Som representanten Ørsal Johansen nettopp var inne på: Boksing dreier seg også om å unnvike slag, komme seg unna slag. Det er like mye dette denne idretten dreier seg om, som å få inn slag. Derfor er det litt underlig når jeg hører alle som i debatten i dag snakker om hvor farlig denne idretten er. Som sagt, judo er ok, karate er ok – vi har idrett etter idrett. Men kanskje den aller farligste – hvis vi ser på sykefraværet – er bedriftsidretten. Det er vel ingen idrett i Norge som medfører flere skader enn bedriftsidretten. Jeg har ikke hørt noen i denne sal som vil forby den, men der er det mange skader – eller det er korsbåndsskade i håndball, fotball med menisker som ryker, og andre skader.

Jeg må bare si at det er en god dag i dag – etter at Fremskrittspartiet siden 1990 har fremmet forslag om å oppheve bokseforbudet. Gjentatte ganger har vi foreslått å oppheve dette forbudet. Dette er en gledens dag. Nå forlater vi et svært celebert selskap – hvis det blir flertall for forslaget. Et svært celebert selskap går nå fra å være tre til å være to. Norge går nå ut av kompaniskapet med Nord-Korea og Iran. Vi opphever forbudet. Da er det de to som står igjen. Jeg synes det er helt ok at disse to landene står igjen alene.

Sonja Mandt (A) [12:38:12]: Først til representanten Stordalen, som håpet debatten skulle være mer faktabasert. Det er tydeligvis hans fakta som skal være gjeldende, ikke det andre representanter sier. Jeg synes det er ganske betimelig at representanten Bekkevold bemerker det. For når en spør faginstanser, som jeg sa i mitt innlegg – at Legeforeningen, Norsk nevrokirurgisk forening og Helsedirektoratet kommer med råd – nekter altså Fremskrittspartiet å høre på hva de sier. Det er faginstanser vi vanligvis ber om råd, og dem velger de da å se bort fra. Stordalen sier også at han ikke tror på det. Nei, men vi har valgt å tro på det som blir sagt, og det er ikke sånn at vi tror at Legeforeningen har aksjer i å nekte proffboksing. Vi tror at de gir et reelt råd når vi spør om det.

Så skjønner vi også, når debatten går i salen her, at dette er Fremskrittspartiets hjertesak. De gjør som de har lovet, og det er vel og bra. Men hva tenker Høyre? Vi ser en debatt her som har vært ganske forutsigbar: Fremskrittspartiet i forsvar, med mange representanter oppe, Høyre sitter stille i båten, og statsråden svarer egentlig ikke på noen ting. Jeg spurte om hva slags forskning som foreligger som dokumenterer at det er mindre skader, men jeg kan ikke si at jeg har hørt så mye tilbake om det.

Representanten Ørsal Johansen refererer til alle de skadene som det ikke er lov til å påføre noen. Da synes jeg det er veldig rart at det er akkurat de skadene man opplever, og som vi ser på utøverne. Det er litt sånn hvem snakker sant, og hvem snakker ikke sant, og det er også nevnt herfra at her blir det mange usannheter om sporten. En kan lure på hvem som har rett på sannheten i denne saken. Vi velger å høre på faginstansene, som faktisk har en betydelig tyngde, og også på Idrettsforbundet, som mener noe om denne saken.

Kjersti Toppe (Sp) [12:40:46]: Ein liten kommentar til slutt til representantar frå Framstegspartiet som har stått på rad og rekkje og klandra oss som ikkje vil stemma for forslaget i dag – at det vi kjem med, ikkje er faktabasert, og at det vi kjem med, er påstandar. Eg gjentek det som òg er sagt frå representanten Mandt. Vi støttar oss til Helsedirektoratet, vi støttar oss til Legeforeningen, vi støttar oss til Norsk forening for idrettsmedisin og fysisk aktivitet, og vi støttar oss til godkjenningsnemnda. Eg oppfattar ikkje at dei kjem med påstandar. Eg meiner det er veldig godt helsefagleg dokumentert at det ikkje er bra å oppheva lovforbodet, og det er tungtvegande nok omsyn for oss. Det er det jo ikkje for Framstegspartiet og Høgre. Eg kritiserer ikkje først og fremst Framstegspartiet i denne saka, dei har vore ærlege og jobba for dette i mange år. Eg er forundra over at Høgre har bunde seg til dette i regjeringsplattforma. Men eg er aller, aller mest forundra over Venstre som går inn for dette no. Eg sa det i mitt innlegg i stad, dei er ikkje i salen, dei har halde eitt innlegg, dei er ikkje her og forsvarar sitt syn, og dei er dei stemmene – det knappe fleirtalet – i Stortinget i dag som kjem til å støtta regjeringa sitt forslag. Det synest eg er kritikkverdig.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [12:42:32]: Jeg ba om ordet for å oppklare en del misforståelser i denne debatten, for jeg hører representanter fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet hevde fra talerstolen her at Fremskrittspartiet har presset Høyre i denne saken, og at Høyre gjennom samarbeidsplattformen er tvunget til å stemme for oppheving av bokseforbudet i dag. Da må jeg si at man ikke har fulgt særlig godt med de siste årene på hva som har skjedd i denne salen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger Høyre har vært med og stemt for å oppheve bokseforbudet, og det ut fra en prinsipiell tilnærming.

Allerede den gangen, tidlig på 1980-tallet, da man valgte å forby enkelte idretter fordi man mente at Stortinget var best skikket til å avgjøre hvilke idretter som skal tillates eller ikke i Norge, fremfor å la idretten selv avgjøre dette, har Høyre på prinsipielt grunnlag ønsket å oppheve forbudet, fordi vi mener at det ikke er noe Stortinget skal ta stilling til. For å gjenta det for både Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som åpenbart ikke har fått det med seg: Siden tidlig på 1980-tallet har Høyre gjentatte ganger i denne sal – bare i siste periode behandlet vi vel proffboksesaken to eller tre ganger – stemt for å oppheve forbudet. Det er derfor en glede at Høyre i kveld igjen skal stemme for at forbudet oppheves.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.