Rigmor Andersen Eide (KrF) [11:57:45]: Nærmere to dager på overtid ble verdens land enige om veien mot en ny klimaavtale i Paris 2015. Hvordan resultatet skal beskrives, er det delte meninger om. Statsråden har beskrevet det som et kompromiss som gjør det enklere å få en internasjonal klimaavtale på plass neste år.
Miljøorganisasjonene har omtalt det som en betydelig utvannet avtale, som verken gir nødvendig klimahandling eller legger opp til nødvendige utslippskutt.
Som deltaker i Lima må jeg si at dette var kanskje det beste vi kunne få til. Når det er sagt, skulle jeg – sammen med andre – gjerne sett et mye mer ambisiøst og forpliktende resultat. Med frivillige utslippskutt og manglende klimafinansiering spørs det hvor godt grunnlaget er for en helt nødvendig og ambisiøs avtale i Paris, men alternativet, som er ingen avtale, hadde vært langt verre. Dette er helt klart et viktig skritt videre. Jeg mener det er grunn til å berømme statsråden for den svært viktige og gode jobben hun gjorde i Lima – ikke bare for den norske delegasjonen, men også den tilliten hun ble vist i siste forhandlingsrunde. Det står det respekt av.
Forhandlingene i Lima har som bakteppe en høst fulgt av oppdatert og alvorlig kunnskap. FNs klimapanel har oppdatert sine rapporter, og det er et tydelig dystert bilde som tegnes.
Det er fare for at klimaendringene kommer ut av kontroll dersom den globale middeltemperaturen stiger mer enn to grader. Togradersmålet dreier seg om å begrense global temperaturstigning sammenliknet med førindustriell tid til to grader.
Konsekvensene av en temperaturstigning over to grader vil bli alvorlige. Vi vil også oppleve store endringer i kystlinjen og oversvømmelse av lavtliggende områder. En stor del av det biologiske mangfoldet vil bli borte. Store deler av verden vil oppleve økende knapphet på ferskvann. Ukontrollert oppvarming vil føre til at tundraen og polisen smelter og at verdens regnskoger brenner ned. Smelting av tundraen og store skogbranner vil frigi store mengder klimagasser som igjen vil føre til økt oppvarming. Det gjorde inntrykk da vi satt i plenumsalen i Lima og hørte på spesielt de fattige landene som nå opplever klimaendringene på kroppen. Bresmeltingen i Bhutan, sviktende fiske på grunn av temperaturøkning i havet utenfor Senegal, og sviktende avlinger som skaper uro i mange land for matsikkerheten.
FNs klimapanel har dokumentert at utslippene av klimagasser må reduseres betydelig for å unngå dramatiske globale klimaendringer. Den siste rapporten viser at temperaturen allerede har økt nesten en grad, og forventes å øke med fire grader dette århundret. Konsekvensene dersom dette skjer, er redusert matsikkerhet, mer ekstremvær og truede økosystemer. Risikoen kan reduseres dersom vi greier å få ned utslippene. Vår klode befinner seg i en svært alvorlig situasjon. Vi snakker ikke lenger om en usikker fremtid for barnebarna våre. Klimaendringene skjer ikke i en fjern fremtid – de skjer nå. Derfor gjelder det barna våre, og det vi gjør for å snu utviklingen.
Det vil derfor være helt avgjørende å få på plass en ny internasjonal avtale. Kristelig Folkeparti mener i-land som i stor grad har forårsaket klimakrisen, også må ta mest ansvar. Samtidig er det ikke til å komme forbi at dette alene ikke er nok. Fremvoksende økonomier som f.eks. India og Kina bidrar i dag i stor grad til de økte utslippene vi ser i verden. Det krever at vi får til kompromisser på tvers av de tradisjonelle skillelinjene mellom i-land og u-land.
Det er positivt at Norge er en særdeles god og aktiv pådriver i internasjonale forhandlinger, og at vi viser vilje til å påta oss betydelige forpliktelser. Kristelig Folkeparti forventer at regjeringa fortsatt vil være en pådriver i det internasjonale arbeidet med å få på plass en klimaavtale i 2015. Denne jobben må starte nå.
Jeg mener regjeringa burde ha fastsatt Norges klimamål allerede før Lima. Før toppmøtet i Lima ble det satt som mål å samle inn 10 mrd. dollar til FNs grønne klimafond. Dette målet ble nådd. Jeg tror det hadde en stor effekt at Norge så tydelig gikk foran og lovet 1,6 mrd. kr fra 2015 til 2018 til FNs grønne klimafond. Kanskje kunne det likeledes gitt en positiv effekt om Norge på forhånd hadde meldt inn sine klimamål. Vi mener Norges beste mulighet for påvirkning ligger i en uforbeholden vilje til å gå foran og redusere klimagassutslippene.
Norge kan ikke kjøpe seg fri fra betydelige innenlandske klimatiltak gjennom internasjonal kvotehandel. Internasjonal handel med klimakvoter bør være et supplerende tiltak, men her er det viktig å arbeide for et stadig mer effektivt system.
Vi er nødt til å gå foran og vise at det er mulig å kutte betydelig i egne utslipp gjennom konkrete tiltak hjemme. En klimavennlig fremtid avhenger av at det foretas endringer i alle sektorer. De største bidragene til Norges klimagassutslipp kommer fra olje- og gassproduksjon, fra transport og fra industriprosesser. Det er nødvendig å redusere disse utslippene betydelig.
Bakgrunnen for at jeg meldte inn denne interpellasjonen til klimaministeren var at EUs stats- og regjeringssjefer fikk på plass en ambisiøs klima- og energipakke for 2030. Avtalen innebærer et bindende mål om at utslippene av klimagasser skal ned med minst 40 pst. sammenlignet med nivået i 1990. Energiforbruket skal dekkes av minst 27 pst. fornybare energikilder, og en skal oppnå en energieffektivisering på minst 27 pst. EU signaliserer med dette et høyt ambisjonsnivå for utslippskutt i Europa.
De europeiske målsettingene vil være avgjørende for norsk energi- og klimapolitikk framover, med tanke på norske utslippsmål før klimatoppmøtet i 2015.
EU har gått foran med å konkretisere tallene for 2030. Dette må Norge også gjøre, og vi bør minst være på nivå med EU. Det er viktig for å få fremgang internasjonalt. Norge har ligget i tet med utslippstall så langt, og det er viktig fortsatt å ligge der for å holde lista høyt.
Vi håper det blir en god prosess der det blir bred enighet om et ambisiøst mål for 2030. Det er helt avgjørende at disse er klare innen utgangen av mars 2015, slik at fristen FN har satt, holdes.
Så min utfordring til statsråden er: Hva vil enigheten i EU om en så ambisiøs målsetting bety for Norge? Og jeg vil også legge til: Hva betyr resultatet i Lima for Norge?
Statsråd Tine Sundtoft [12:06:29]: På mandag ettermiddag kom jeg tilbake til Norge etter noen intense dager og netter i Lima. Det går sakte i klimaforhandlingene, men resultatene i Lima må ses i lys av at vi er inne i en prosess fram mot en ny klimaavtale i Paris neste år. Dette var ikke året for de store gjennombruddene. Men vi beveget verden et lite skritt i riktig retning. Det er ikke lenger et spørsmål om alle skal være med, men om hvordan. Vi har også fått en viktig beslutning som sier at når vi nå legger inn våre mål før Paris, må disse være mer ambisiøse enn det vi tidligere har lagt på bordet. Det er nå opp til hvert enkelt land selv å vurdere hva deres bidrag skal være. Det betyr at vi ikke får den perfekte avtalen, men vi får en realistisk avtale. Kravene til oss blir etter min mening strengere. Hvert enkelt lands bidrag blir mer synlig. Koblingen mellom det internasjonale og nasjonale blir sterkere. Det stiller krav til at Norge leverer. Vi må følge opp det vi selv har sagt i forhandlingene. Vi må gi informasjon som gjør det mulig å kvantifisere utslippsmålet, og vi må begrunne hvorfor vårt bidrag er rettferdig og ambisiøst.
Norge vil legge fram sin indikative betingete forpliktelse første kvartal 2015.
EUs framtidige klima- og energipolitikk vil være avgjørende for hvordan Europa gjennomfører overgangen til et lavutslippssamfunn. EUs utslippsmål dekker alle sektorer. Med sin størrelse kan EU bidra til utvikling av nye løsninger i bredt omfang.
EUs utslippsmål på 40 pst. reduksjon er fordelt med en reduksjon på 43 pst. i kvotesystemet sammenlignet med 2005, og en 30 pst. reduksjon utenfor kvotesystemet sammenlignet med 2005.
Norge er en del av EUs kvotesystem, og deltagelsen i kvotesystemet er et av de viktigste virkemidlene i norsk klimapolitikk. Det er derfor positivt at EU fortsatt ser på kvotesystemet som det viktigste virkemidlet. Hvordan kvotesystemet utvikles framover er viktig for Norge. Norge har argumentert for behov for høyere kvotepriser, og det er derfor bra at den årlige reduksjonen i kvotemengden vil øke fra 2021, og at det vil innføres en markedsstabiliserende reserve. Denne bør innføres tidligere enn 202l for å ha best virkning. Kvoteprisen er et viktig incentiv også for norske bedrifter, og EUs beslutninger har dermed direkte innvirkning på Norge gjennom vår deltagelse i kvotesystemet. Norge vil fortsatt arbeide aktivt for å påvirke utviklingen av systemet i riktig retning.
Norge har lenge arbeidet aktivt for at det skal utvikles teknologi for karbonfangst og -lagring. Det er derfor positivt at det settes av en kvotereserve som skal bidra til lavkarboninnovasjon, inkludert karbonfangst og -lagring.
EU setter seg også nye mål for fornybar energi og energieffektivisering, men dette er mål som kun skal gjelde på EU-nivå og ikke omsettes i nasjonale mål for hvert enkelt medlemsland. Det er positivt at beslutningen i Det europeiske råd la vekt på medlemslandenes frihet til selv å bestemme over egen energiforsyning og gir fleksibilitet i valg av virkemidler. Dette er viktig for Norge.
Både EUs klimapolitikk og energipolitikk framover vil påvirke Norge, både direkte gjennom EØS-avtalen og indirekte gjennom felles markeder og utviklingen i den globale klimapolitikken.
Norge vil kunne lære av EU-landenes erfaringer og dra nytte av at det skapes et større marked for lavutslippsløsninger også utenfor kvotesystemet.
EUs utslippsmål vil også omfatte transportsektoren, og det vil gi et større marked for de lavutslippsløsningene vi trenger. Stortinget har vedtatt et mål om at persontransportveksten i de store byområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange, og det er et mål at nye personbiler i 2020 i gjennomsnitt bare skal slippe ut 85 gram CO2 per km. Videre er det et mål at mer av godstransporten skal flyttes fra vei til sjø og bane. Betydelig utbygging av jernbaneinfrastruktur og kollektivtransport i byene bidrar til å legge til rette for mer null- og lavutslippstransport. Norge er godt forberedt på framtidig omstilling av transportsektoren, som trolig kommer i alle land.
I byggsektoren er det et mål å fase ut bruk av fossile brensler, det er også potensial for andre tiltak. Også her vil EUs erfaringer med gjennomføring av tiltak, og større markedsmuligheter, være til stor hjelp for å trappe opp innsatsen i Norge. Det samme vil gjelde for den delen av industrien som ikke er med i kvotesystemet.
Norge skal som sagt legge fram sin indikative betingete forpliktelse første kvartal 2015. Også Norge vil legge fram et samlet, overordnet utslippsmål.
Vi i Norge vil i motsetning til EU også bruke internasjonale kreditter for å oppfylle vårt mål. Dette vil tjene to hensikter. For det første betyr det at vi i Norge kan være mer ambisiøse på vegne av det globale klimaet enn vi ellers ville vært. For det andre betyr det at vi er med og utvikler globale kvotemarkeder og kan bidra til at vi får en karbonpris som dekker en stadig større del av verdens utslipp.
Norges innspill til den nye klimaavtalen skal beskrives slik at det gir den klarhet, åpenhet og innsikt som er nødvendig for å kunne vurdere effekten av vårt klimamål. Vedtaket i Lima gir ytterligere føringer for hvordan det norske klimamålet skal uformes og begrunnes.
Vi i regjeringen har sagt at vi vil involvere Stortinget på egnet måte i arbeidet med en ny forpliktelse. Gjennom revidert nasjonalbudsjett 2014 ble rammene for en ny norsk klimaforpliktelse beskrevet. Jeg mener det er viktig at Stortinget er med og diskuterer denne saken og vil derfor legge fram en stortingsmelding om dette i februar neste år. Jeg mener en stortingsmelding er den beste måten å forankre det norske innspillet på. Den indikative forpliktelsen som beskrives i meldingen, vil være utgangspunkt for framforhandling av en endelig fastsatt forpliktelse, i 2015-avtalen. På partskonferansen i Paris i desember 2015 skal den endelige avtalen forhandles på plass.
Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:14:44]: Jeg takker for statsrådens svar. Det er svært så positivt at Norges fremtidige klimamål nå blir løftet fram som en stortingsmelding, slik at vi får en bred gjennomgang her på Stortinget. Dette er bra.
Men for å ta et lite tilbakeblikk er det flere som har stilt spørsmål ved Norges rolle i forbindelse med arbeidet med å få på plass klimamål i EU. Når det blir sagt at Norge skal ha drevet aktivt lobbyarbeid i Brussel for å argumentere mot at EU skulle sette seg mål for energieffektivisering og fornybar energi, er det fordi et slikt avtalepunkt ville kunne gå ut over salget av norsk gass.
Jeg vil si at dette setter Norge i et litt underlig lys. Er det virkelig slik at vi er både mer ambisiøse og mer handlekraftige, så lenge tiltakene ikke rammer eller merkes av oss selv? Skal verden ha noen som helst mulighet til å redde kloden vi bor på, er vi helt avhengige av at hvert enkelt land begynner å ta dette enorme problemet seriøst. Vi må først og fremst starte med oss selv. Hva er det vi kan bidra med? Hva er våre utslippsutfordringer? Hvordan kan vi få ned utslippene? Jeg håper en slik stortingsmelding som statsråden nevner, vil gi oss svar på dette.
Det er viktig med ambisiøse og konkrete klimamål. Der har EU gått foran med et godt eksempel. Men uansett hva slags klimamål vi har satt oss, så har det ingen som helst effekt om det ikke følges opp av handling. Vi kommer ikke ett skritt nærmere om ikke målene vi setter oss, innebærer forpliktende handling. Oppskriften på hva slags tiltak vi må sette inn, er klar. Det er særlig innenfor tre store områder vi har utfordringer, som også statsråden var inne på – den store oljesektoren, industrisektoren og transportsektoren. Vi kan ikke lenger plukke ut enkelttiltak – vi må gjennomføre alle. Det innebærer et taktskifte i norsk klimapolitikk. Klimaforliket har som mål å redusere Norges klimagassutslipp med 30 pst. sammenlignet med 1990. Dette har vi ingen mulighet til å oppnå om vi ikke innfører drastiske tiltak på en rekke områder. Vi kan ikke lenger bruke opp tida på å diskutere om vi skal elektrifisere nye felt med kraft fra land, om vi skal øke satsinga kraftig på kollektivtransport eller om vi skal øke overgangen til mer drivstoffgjerrige biler og til el- og hybridbiler. Vi vet at vi må gjennomføre alle disse tiltakene, og flere til, for å nå målet.
Statsråd Tine Sundtoft [12:17:43]: Representanten Andersen Eide spurte om hva vi spilte inn til EU for et år siden. Det vi sa, var at utslippsmål er det aller viktigste, og vi mente at fornybar energi og energieffektivisering er viktige virkemidler for å nå utslippsmålet. Derfor er jeg også glad for at EU nå selv ser sitt kvotesystem som noe av det viktigste, og vi er også i en god dialog med EU om hvordan en jobber med markedsstabiliserende tiltak for å få et mest mulig effektivt kvotesystem. Vi har også et veldig godt samarbeid med EU når vi arbeider med de internasjonale klimaforhandlingene.
Det som er viktig, er at vi nå inviterer Stortinget gjennom en stortingsmelding. Jeg tror det er viktig nå at vi sammen arbeider for å bringe både Norge og verden videre mot et lavutslippssamfunn. Det betyr at vi må satse på teknologiutvikling, grønn næringsutvikling og riktig infrastruktur. Det er også viktig hvordan det offentlige nå legger til rette gjennom god planlegging og bygging av den riktige infrastrukturen, gjennom å skape markeder for lavutslippsløsninger, gjennom egne innkjøp og gjennom incentivstrukturen, og hvordan vi planlegger byene og tettstedene våre for også å redusere transportbehovene. Dette handler nå om en omstilling av Norge framover. Derfor er det viktig at vi får en god og bred debatt i Stortinget om hvilken vei vi skal velge inn i lavutslippssamfunnet, også for å bidra i lys av den globale klimautfordringen.
Det som kom tydeligere fram i Lima, var koblingen mellom det internasjonale og det nasjonale, men også på hvilke områder vi i Norge kan bidra med teknologiutvikling, som også kan gi resultater internasjonalt. Det er det brede bildet vi ønsker å invitere Stortinget til å være med på.
Terje Aasland (A) [12:20:30]: La meg aller først starte med å takke interpellanten for å reise en svært viktig debatt. Sånn sett kan det også være en symbolsk verdi i debatten, ved at det er den nest siste debatten dette året i Stortinget. Det er utvilsomt sånn at 2015 blir et viktig klimaår. 2015 kan bli det året hvor kommende generasjoner skal bedømme vår generasjon for vår handlekraft om hvordan vi mener å legge til rette for et framtidsbilde for kommende generasjoner på en god måte.
Jeg har også lyst til å takke klima- og miljøministeren for den jobben hun gjorde i Lima. Det er krevende arbeid, og vi setter pris på at en i hvert fall kom fram til en avtale som et grunnlag for å gå videre i Paris neste år. Jeg er også veldig glad for at klima- og miljøministeren så tydelig nå sier at Stortinget skal involveres i det som er hovedtemaet for interpellasjonen, de målene som skal settes for Norge i tiden etter 2020 når det gjelder klima.
Jeg har lyst til å understreke det hun sa til NTB da: «Dette er en stor og viktig beslutning som krever god politisk forankring.» Jeg er veldig enig i det utsagnet og håper virkelig at klima- og miljøministeren i behandlingen av den stortingsmeldingen vi får i februar, legger seg det som mål at det skal være en god forankring av de viktige vedtakene som skal gjøres. Det er en stor og viktig beslutning. Det er kanskje den viktigste beslutningen vi kan ta for framtiden, som kommer til å prege oss. Det som er grunn til bekymring, og som må nevnes i denne interpellasjonen, er at det kan se ut som klima- og miljøministeren har en krevende jobb i egen regjering. Jeg mener det er litt alvorlig at i både den foregående interpellasjonsdebatten og denne interpellasjonsdebatten så er det ingen fra Fremskrittspartiet som – ennå, i hvert fall – har tegnet seg. Jeg håper ikke det er et uttrykk for at det er kompliserte arbeidsforhold internt i regjeringen om noe så viktig som klimamål for 2030 og i tiden framover, men det kan se ut som at det er noe i det.
Målene er interessante og viktige, men det viktigste er jo hvilke tiltak vi iverksetter for å nå de målene som blir satt. Det er det vi må erkjenne som en av utfordringene i det som har vært målsettingene fram til nå, at det er vanskelig å nå de målene som er satt. Vi må sette oss tydelige, gode mål, og vi må ha gode, viktige tiltak som bygger oppunder de målene som interpellanten også tok opp. Hvordan vi skal nå målene, må jo bli den viktige diskusjonen i Stortinget i mars, når stortingsmeldingen er lagt fram. Hvilke skritt skal vi ta på den krevende veien fram til 2050? Når skal vi for siste gang gi en utslippstillatelse for klimagassutslipp i Norge? Sånne spørsmål er usedvanlig viktige hvis de målsettingene vi skal forme, skal være troverdige. Vi må kunne klare å gjøre noe som faktisk betyr en forskjell ut fra det som er målsettingene, men også hva vi evner å trekke sammen om når det gjelder tiltak.
Jeg har på slutten av interpellasjonsdebatten – eller i hvert fall i mitt innlegg nå – lyst til å utfordre: Evner vi i Stortinget å finne en omforent enighet om målene fram til 2030 eller etter 2020, fram mot 2050? Det er det som er den krevende øvelsen. Jeg mener at hvis vi skal være troverdige for ettertiden, så er det nettopp den brede enigheten som må søkes i et så viktig spørsmål. Jeg håper jo at regjeringspartiene er villige til å diskutere det med opposisjonen i Stortinget og ikke minst med samarbeidspartiene, og at det kan være et bredt, trygt grunnlag ikke bare for klimamålsettinger, men også for klimatiltak som bygger oppunder de målsettingene vi setter. Evner vi ikke å finne en sånn omforent, bred enighet i Stortinget, så tror jeg målene er vanskeligere å nå, jeg tror tiltakene blir vanskeligere å gjennomføre, og jeg tror ansvaret som vi må påta oss for klimaet, er noe svakere enn det vi egentlig kan evne hvis vi faktisk vil alle sammen.
Nikolai Astrup (H) [12:25:24]: Det er interessant å lytte til Arbeiderpartiet for tiden. Den ene dagen kritiseres regjeringen for ikke å gjøre nok for å opprettholde utslippene fra petroleumssektoren, og den andre dagen stilles det retoriske spørsmålet: Når skal vi utstede den siste utslippstillatelse for klimagassutslipp?
Så er det viktig å kunne ha to tanker i hodet på en gang. Det er ingen tvil om det. Dette er et tema som utfordrer oss på mange vis, for det å omstille Norge til et lavutslippssamfunn kommer ikke til å bli enkelt. Regjeringen har startet jobben, og vi er i gang med et taktskifte i klimapolitikken. Representanten Aasland henviste til at det kanskje kunne være krevende arbeidsforhold i regjeringen knyttet til klimaspørsmål. Det er i så fall noe representanten Aaslands parti har lang erfaring med, vil jeg tro, ettersom de jo klarte å legge frem to klimameldinger, som begge inneholdt svært få, lite konkrete og lite ambisiøse tiltak for å redusere utslippene i Norge.
Jeg har lyst til å berømme statsråden for den rollen som hun spilte i Lima for å få på plass et godt grunnlag for det som forhåpentligvis blir en ambisiøs og forpliktende klimaavtale i Paris i 2015. Det er krevende i FN-systemet, der det er de som vil minst, som i realiteten bestemmer tempoet – og det er noen som ikke vil så veldig mye. Så jeg tror vi må ta utgangspunkt i at heller ikke avtalen i Paris blir god nok – men det er langt å foretrekke å få en avtale som ikke er god nok, enn ikke å få noen avtale i det hele tatt. Så skal vi selvfølgelig jobbe for at den blir så god som overhodet mulig. Ingen kan være i tvil om at det ikke står på Norge i disse forhandlingene. Vi er en pådriver, vi er en brobygger, og vi er et av de få landene som faktisk legger penger på bordet og gjør ting internasjonalt som blir lagt merke til – regnskogsatsingen er et eksempel på det – som også gjør at vi stadig får interessante oppgaver i denne sammenheng.
Så har interpellanten reist et meget viktig tema: Hvilken betydning får EUs klimamål for Norge? Vi diskuterer jo Norges klimamål som om de er helt løsrevet fra det europeiske univers. Og det er de jo ikke, for halvparten av norske utslipp er underlagt EUs kvotesystem. Det betyr at vi ikke kan se Norges klimamål helt løsrevet fra EUs klimamål. Det positive med EUs enighet er at det åpner for fleksibilitet i valg av virkemidler, for det er jo slik at Europas land er svært forskjellige. Norge er på veldig mange måter et annerledesland. Der vi allerede har en nær hundre prosent fornybar kraftsektor, har Polen f.eks. en nær hundre prosent fossil kraftsektor. Der vi allerede har kuttet utslippene fra industrien med 40 pst. siden 1990, samtidig som produksjonen er doblet, er det mange land som bare har økt sine utslipp selv om produksjonen har gått ned. Der vi har befolkningsvekst, er det mange land i Europa som har befolkningsnedgang. Disse tingene gjør at vi trenger den fleksibiliteten som EUs klimamål nå har gitt oss. Derfor var det positivt at vi i Norge langt på vei fikk medhold i våre innspill til EU, fordi vi i Norge kanskje mest av alle land i Europa trenger den fleksibiliteten for å kunne kutte de utslippene vi har.
Vi styrer mot et betydelig kraftoverskudd. Vi kan bruke det kraftoverskuddet på flere måter. Vi bør bruke det til å fase ut fossil energi der det er mulig og hensiktsmessig. Vi bør bruke det til å spille en større rolle overfor våre naboland gjennom mellomlandsforbindelser, der regjeringen nå har gitt konsesjon til to slike. Og ikke minst har vi et potensial for å styrke verdens mest miljøvennlige industriproduksjon, industriproduksjon basert på norsk vannkraft.
Vi må ha klimamål i Norge som gjør at det er mulig å gjøre fornuftige ting for klimaet også i en global sammenheng, gjennom å legge til rette for at man faktisk kan styrke sin aktivitet i Norge innenfor industrisektoren. Det mener jeg vi skal være oppmerksomme på.
Så ligger det jo en rekke andre ting i EUs klimaenighet. Jeg har lyst til å trekke frem det også statsråden var inne på, nemlig behovet for å få til noe når det gjelder fangst og lagring av CO2 – bidra til å utvikle en teknologi som er kostnadseffektiv nok til at flere enn verdens rikeste land kan ta den i bruk. Der er vi ikke nå, men det er et viktig arbeid å prioritere, og det er viktig at vi gjør det i fellesskap med våre europeiske venner.
Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.
Marit Arnstad (Sp) [12:30:43]: Det er de som har sagt i debatten at sjøl om dette er en av de siste debattene i Stortinget i 2014, står vi foran et år, 2015, der det kommer til å bli mange og gjentakende klimadebatter. Det er på en måte veldig bra.
Utgangspunktet for interpellasjonen er de klimamålene som EU satte seg tidligere i høst. Jeg synes det er to ting som har drevet en god del av klimadebatten også i Norge i høst. Det ene er de målene EU satte seg, og hvilke konsekvenser det får for Norge, og hva vi skal sette oss av mål. Det andre er avtalen mellom USA og Kina, som også har vist en annen type veg å gå framover når det gjelder klimaspørsmål.
Så kommer vi nok i 2015 til å få en stor debatt om egne klimamål. Da er det Senterpartiets ønske at vi også husker i diskusjonen om hvor ambisiøse vi skal være, og hvor store mål vi skal sette oss, at målene i seg sjøl ikke gir noe lavere utslipp og mindre global oppvarming. Det er det til sjuende og sist tiltakene som gjør. Derfor er den også svært viktig den debatten vi kommer til å ha om hvilke tiltak vi kan sette inn.
Klimamålene kommer allikevel til å bli et uttrykk for, tror jeg, de store omstillingene som vi står overfor, og også de sterke tiltakene som må til for å kunne begrense den globale oppvarmingen til to grader.
Jeg har også lyst til å berømme statsråden for innsatsen i Lima. Jeg ser også Lima som et skritt på vegen. Jeg håper det er riktig det statsråden sa i sitt innlegg, at det ikke lenger er et spørsmål om vi får en avtale, men at spørsmålet er hvilken type avtale vi får i Paris.
Når det gjelder diskusjonen om hva Norge skal sette seg av mål, er det også interessant at regjeringen kommer tilbake med indikative mål i første kvartal 2015 gjennom en stortingsmelding. Senterpartiet ser fram til det, og vi ser fram til den debatten som kommer i kjølvannet av den. Vi har ikke noe grunnlag for verken å forskuttere diskusjonene innad i regjeringen eller å forskuttere en debatt om mål vi ennå ikke har sett.
Det er klart at Norge deltar i kvotemarkedet. En stor del av norske utslipp er underlagt kvoteplikt, men det er slik at vi må sette oss egne, klare mål for alle de sektorene som er vesentlige, enten det gjelder industri og næring, eller det gjelder husholdninger, eller det gjelder transport. Der ligger også den store og vanskelige debatten vi har foran oss.
Ellers synes jeg nok når det gjelder Lima, at vi også må ha en diskusjon om at det fortsatt i løpet av det neste trekvart året vi står foran før møtet i Paris, åpenbart må skje en del endringer i den internasjonale forståelsen av behovet for en forpliktende avtale. Men det tror jeg også vil være en vedvarende debatt.
Jeg ser på EUs klimamål – og også den diskusjonen vi har hatt mellom andre stormakter, men særlig EUs klimamål – som ett av flere positive utviklingstrekk. Jeg tror at det bringer oss i Norge nærmere en avklaring av egne mål, egne byrder og egne tiltak, men også antakelig nærmere en avklaring av mer av ansvarsfordelingen mellom fattige og rike land.
Men alt i alt må en si at med en kvotepris som er så lav som den er i dag, med en stor skepsis til om Paris-avtalen vil være ambisiøs nok, og med en mangel på gjennomføring av de virkelig betydelige klimatiltakene er det en krevende veg vi har å gå foran oss i løpet av 2015, både internasjonalt og her i Norge.
Ola Elvestuen (V) [12:35:24]: Jeg tror det er vanskelig å overvurdere alvoret i og betydningen av den prosessen vi nå går inn i, i det året som nå kommer. Vi skal – sammen med resten av verden – sette utslippsmål fram mot 2030. Det er 15 år til. Ser vi 15 år bakover i tid, når vi har levd med en Kyoto-avtale og i tillegg egne initiativ, så har det egentlig skjedd lite endring og samfunnsmessig endring. Det innebærer at det de neste 15 årene må gjennomføres tiltak i en størrelsesorden som vil få stor betydning for hvordan vi organiserer Norge, og også for både hvordan man produserer energi og hvordan man utvikler samfunnet internasjonalt.
Jeg vil også berømme klima- og miljøministeren for arbeidet som ble gjort i Lima. Jeg tror Norge var helt avgjørende og brukte den posisjonen som er bygget opp gjennom mange år, på å få på plass en enighet. Hvor god den enigheten er, er egentlig vanskelig å bedømme før vi ser resultatet i Paris til neste år, men dette var et helt nødvendig arbeid, og her er det positive elementer som kan brukes fram mot Paris til neste år.
Men det som er avgjørende nå, er jo den prosessen som vi nå går inn i, når de ulike landene skal melde inn sine forpliktelser i løpet av våren 2015. Da er det selvfølgelig interessant med de store utslippsnasjonene, men også Norge spiller en viktig rolle. Fra Venstres side mener vi det er vanskelig å se for seg at Norge skal ha noe utslippsreduksjonsmål som er svakere enn EUs mål. Vi mener at vi må ha en målsetting om minst 40 pst. reduksjon – og det må være 40 pst. reduksjon i Norge.
Ja, vi har – som flere har vært inne på – et kvotesystem som store deler av Norges næringsliv også er en del av, men det er viktig å ha med seg at kvotesystemet også bare er et virkemiddel. Per i dag er det et virkemiddel som ikke virker, og hvis dét fortsetter, må vi komme med tiltak også der for å nå de målsettingene som vi setter oss. For selv om vi har et kvotesystem, så er ikke det et politikk-tomt område; også der må vi kunne komme med initiativ for å få ned utslippene, selv om de virkemidlene også er der.
Jeg tror det er viktig at Norge har et ambisiøst mål. Setter vi oss et mål om 40 pst. reduksjon, så er det slik at vi som en rik nasjon med en utviklet økonomi, på mange måter må oppnå i 2030 det som resten av verden må oppnå i 2050. Vi må vise at det er mulig å få til nok reduksjoner, vi må være i front, og vi må også være villige til å gjennomføre tiltak som kan være et eksempel for andre, som de kan følge i etterkant.
Allerede i dag har vi jo tilløp til den posisjonen innenfor transportpolitikken, særlig når det gjelder null- og lavutslippskjøretøy, som er et eksempel som selvfølgelig har betydning langt utover Norges grenser. Innenfor skipsfart kan vi påta oss den samme rollen, og det er flere områder hvor vi, gjennom vårt ambisjonsnivå, reduserer våre egne utslipp, men også er med på å drive fram en teknologisk utvikling, og også å drive fram en vilje som andre også kan dra nytte av i etterkant. Og Miljødirektoratet har jo vist, allerede, i sin rapport at det ermulig å komme ned på over 40 pst. reduksjon i Norge, selv om dette bare er 15 år fram i tid.
Så må vi selvfølgelig ta et stort internasjonalt ansvar, som andre rike nasjoner – via det grønne fondet, der vi spilte en viktig rolle for å nå målet om 10 mrd. dollar nå i Lima. Det er en god start. Nå er det viktig at det grønne fondet får en organisering og en legitimitet som gjør at det er riktig og effektivt å legge større ressurser inn i det grønne fondet, så dette er noe som vi også kan være med på å bygge ut framover.
Regnskogsatsingen, som det er bred enighet om i Stortinget, er det viktig at vi beholder enigheten om, men også at vi begynner å se lenger fram enn 2020, at vi også ser på denne satsingen i et 2030-perspektiv, og gjerne også utvider fra bare regnskog til andre naturområder, som mangrove – det som gjerne kalles den blå skog i sjøen – hvor man kan binde mye karbon.
Energieffektivisering er nødvendig og viktig, og vi trenger også der et nasjonalt mål.
Ingunn Gjerstad (SV) [12:40:51]: Eg kan ikkje tenkja meg noko meir urettvist enn klimaendringane. Vårt storforbruk av fossil energi vil neppe stå fram som rettferdig for våre barnebarn. Forfattaren Kurt Vonnegut skreiv for eit par år sidan:
«Dear future generations: Please accept our apologies. We were rolling drunk on petroleum.»
Når skilnadene mellom fattige og rike er så store som dei er i verda, er det openbert at ulike land har ulik føresetnad for og kapasitet til å kunna klara å gjera ein innsats mot klimaendringane. Og som eg nemnde i mitt innlegg i stad, står det respekt av den innsatsen som statsråden la ned i Lima, der vi var sist veke. Der blei 190 land samde om eit rammeverk for den nye klimaavtalen som skal utformast vidare i Paris. Vår minister sa seg nøgd med kompromisset som blei forhandla fram, ut frå kva som var mogleg å få til. Men om vi skal vera fornøgde med det som kom ut av Lima-forhandlingane, har vi for låge ambisjonar om kva som trengst, og det er på tide å innsjå det. Vi har ikkje vore i nærleiken av nokon global pris på CO2 som monnar, slik aktørar i den norske klimadebatten har argumentert med hadde vore lurt og viktig.
I mangel av ein forpliktande internasjonal avtale og globale verkemiddel må enkeltland ta ansvar og gå føre. Klimapolitikken framover kjem i stor grad til å bli utvikla nedanfrå og opp. Rike land som Noreg må visa at det grøne skiftet er mogleg.
Interpellanten har utfordra oss på kva EUs nye klimamål vil ha å seia for norske klimamål. EUs klimamål er sjølvsagt relevante, men likevel meiner eg at vi startar debatten i feil ende. Først må vi svara på kor stort klimaansvar det er rettferdig og rimeleg at Noreg tek på seg i eit globalt perspektiv, for vår del av jobben med å unngå meir enn to gradar global oppvarming er stor. På same måten må EU gjera sin rettferdige del av jobben.
Så er det ikkje alltid så lett å vita kva som er rettferdig. Mykje politisk usemje handlar jo om ulike syn på rettferd. Etter utfordring frå SV si stortingsgruppe har fem norske forskarar greia ut kor mykje klimagassar det er rimeleg og rettferdig at Noreg tek ansvar for å kutta fram mot 2030. Og forskarane har rekna ut at vår rettferdige del kan vurderast ut frå to ulike prinsipp for rettferd: kapasitet og historisk ansvar for utslipp. Hovudkonklusjonen deira er at Noreg bør ta ansvar for betydeleg større utslippskutt fram mot 2030 enn det vi gjer i dag. Den mest beskjedne vurderinga til forskarane er eit klimamål for Noreg i 2030 på om lag 50 pst. utsleppskutt, og då er det vårt historiske ansvar som blir vurdert. Dersom ein tek omsyn til prinsippet om kapasitet, får Noreg eit klimaansvar i ein heilt annan storleik enn det vi til no har diskutert i norsk klimadebatt. Det øvre spennet i tilrådinga er at Noreg må ta ansvar for klimakutt fram mot 2030 tilsvarande meir enn seks gonger Noregs utslipp fordi vi er eit rikt og ressurssterkt land – seks gonger.
Skal vi følgja den siste tilrådinga, må vi gjera mykje klimainnsats i andre land enn Noreg. Eit klimaansvar i denne storleiken betyr at vi, fordi vi er eit rikt land, tek eit solidarisk ansvar for å stilla opp og betala for klimaomstillinga fattige land treng – det var mykje på dagsordenen i Lima.
SV meiner det vil vera ryddigast for norsk klimadebatt framover om vi lagar eit eige mål for Noregs mål for utslippskutt og eit anna mål for korleis vi skal hjelpa fattige land med klimaomstillinga. Ei vesentleg ulempe med klimamåla i Stortingets klimaforlik er at det er innfløkt å skjøna kvar vi vil at utsleppa for 2020 skal liggja.
Mitt parti har ikkje konkludert om kva som bør vera Noregs klimamål, men vi meiner måla skal fastsetjast basert på kva det er rettferdig at Noreg tek på seg av klimaansvar. SV meiner også at det er viktig at saker om måla blir handsama i Stortinget. Så eg ser fram til den vidare debatten og er glad for den stortingsmeldinga som kjem i februar.
Vi har ein del felles tilnærmingar i klimapolitikken med dei andre mindre partia på Stortinget. Difor har vår leiar, Lysbakken, sendt ein særleg invitasjon til partileiarane i Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne for å diskutera om vi kan finna fram til noko sams, som ei begynning. Eg er utolmodig på vegner av jorda vår.
Rasmus Hansson (MDG) [12:46:19]: Først takk til interpellanten som tar opp og holder varm en sak som vi er nødt til å bruke mye tid og politisk energi på. Utgangspunktet er, som alle vet, at gapet mellom klimapolitikken og klimautviklingen øker – det går ikke riktig vei, det går feil vei. Det finnes bare ett svar på det, og det er: vesentlig mer ambisiøs, mer forpliktende og mer effektiv klimapolitikk enn det vi fører i dag.
Det EU har levert oss, er særdeles positivt, fordi det setter en ramme for den framtidige klimapolitiske debatten som vi skal ha her i Norge, som er veldig nyttig og veldig klargjørende. Dette er en ramme som for det første inneholder langt mer ambisiøse utslippskutt enn det som Norge har i dag, som for det andre er politisk vesentlig mer forpliktende i sine mekanismer enn det Norge har i dag, og som for det tredje inneholder en tredelt målsetting istedenfor en målsetting bare basert på ett utslippskutt. Den tredelte målsettingen har vist seg gjennom de siste ti årene i EU å være en meget effektiv måte å gjennomføre utslippskutt og en nødvendig teknologiendring på, en grønn omlegging. Som flere talere har vært inne på allerede, er det svært naturlig for Norge å bruke EU som mal og ramme og legge seg nær opp til EUs mål.
Miljøpartiet De Grønne ønsket å gå enda lenger enn det vedtaket som man fikk i EU, som vel å merke er et kompromiss – 40 pst. kutt. 40 pst. kutt er ikke en ekstremvariant av EU-politikk. Miljøpartiet De Grønne ønsket 55 pst., og det var det faktisk ganske mange andre som ønsket som kuttmål også. 40 pst. er altså forhandlingsresultatet – det er verdt å merke seg.
Så kommer statsråden hjem fra Lima og har arbeidet hardt og godt der. Vi har vært helt klare fra Miljøpartiet De Grønnes side på at den avtalen om en avtale som er inngått i Lima, er en avtale om nesten ingenting, og som har et ambisjonsnivå som i praksis er ekstremt mye lavere enn det som var den opprinnelige forventningen og den opprinnelige målsettingen for en internasjonal forpliktende avtale i København i 2009.
Men det er gode elementer i det som har skjedd i Lima. For det første har 195 land – er det vel omtrent – forpliktet seg til å gjøre noe med klimaproblemene. For det andre stilles det nå krav om klarhet, gjennomsiktighet og forståelse i klimamålene, som statsråden påpekte – det skal jeg komme litt tilbake til, for det er ingen selvfølge i norsk klimapolitikk. Og for det tredje er ballen tilbake hos det enkelte land. Nå er det ikke lenger mulig å henvise til at klimaproblemene på et vis skal løses gjennom en internasjonal mekanisme som siden vil komme hjem til oss og hjelpe oss å gjøre jobben hjemme. Nå er det omvendt, nå må jobben gjøres hjemme. Derfor ønsker vi absolutt velkommen regjeringens varsel om at det kommer en stortingsmelding i februar med klimamål, selv om jeg merker meg begrepet «en indikativ forpliktelse», hva nå det måtte bety. Det høres ikke veldig forpliktende ut, og det er noe vi kommer til å måtte jobbe med i Stortinget.
Det er verdt å merke seg formuleringen fra Lima: klarhet, gjennomsiktighet og forståelse. Dette er det stikk motsatte av det som karakteriserer klimaforliket og beskrivelsen av norsk klimapolitikk i dag. Setningen om å kutte 30 pst. i forhold til en referansebane fra nasjonalbudsjettet i 2007 når skog er inkludert, som er kuttoppskriften som vi har her i Norge, er det fryktelig få mennesker som skjønner innholdet av. Man må regne ganske lenge før man finner ut hva som er effekten av den, nemlig at Norge skal kutte omtrent 5 pst. på hjemmebane. Men det har vi altså ikke gjort, på grunn av at vi har brukt kvotekjøp som unnskyldning for ikke å gjøre jobben hjemme.
Det som må bli resultatet av den utviklingen vi er inne i nå og all den gode retorikken som vi nå hører i salen, er en målsetting om en norsk klimapolitikk som er basert på helt klare, helt forpliktende og helt politisk forståelige mål i norsk klimapolitikk. Det vil sette det nødvendige trykket bak gjennomføring av en klimapolitikk på et ambisjonsnivå som er mye større enn det vi har i dag.
Oskar J. Grimstad (FrP) [12:51:54]: Eg registrerer i debatten at representanten Terje Aasland beskriv Framstegspartiet som ein krevjande part i regjeringa. Eg kan forsikre Arbeidarpartiet og Terje Aasland om at vi slett ikkje er nokon krevjande part i denne samanhengen.
Framstegspartiet er opptatt av klima og klimamål. Vi er opptatt av kostnadseffektive klimamål og klimapolitikk, og vi er opptatt av at ein ikkje driv med symbolpolitikk som rett og slett er til skade for målet, og vi er opptatt av gulrot framfor pisk i klimapolitikken. Vi er også opptatt av at vi ikkje skal setje oss så høge mål at vi får såkalla karbonlekkasje, for vi er slett ikkje tente med at vi jagar arbeidsplassar og industri ut av landet, og til dei landa som er minst opptatt av utsleppsproblematikken. Forhandlingane i Lima, og for så vidt tidlegare forhandlingar også, har vist at desse landa finst, og ønskjer å stikke kjeppar i hjula for ei global avtale. Der ligg problemet og utfordringa. Det som trengst, er ei global avtale, der også dei store utsleppsnasjonane bidreg.
Framstegspartiet stiller seg bak ei regjeringserklæring der vi seier at vi skal forsterke klimaforliket, eit forlik der Arbeidarpartiet gjorde alt dei kunne for å halde Framstegspartiet utanfor, og dei lykkast. Men vi skal vise at vi som avtalepartnar er til å stole på i denne regjeringa.
Så er interpellanten opptatt av kva betydning EUs klimamål vil ha for Noregs klimamål, og det er klart at det er viktig, spesielt fordi vi næringsmessig, kulturelt og samarbeidsmessig er nært EU. Difor er vegen kort over grensa inn i EU, også om vi fristiller oss frå denne samarbeidspartnaren som er viktig for vårt næringsliv.
Så registrerer eg også at ambisjonane i Arbeidarpartiet og blant dei raud-grøne partnarane aukar betydeleg no etter at ein er komen i opposisjon, og det er kanskje bra, for i posisjon var dei ikkje all verda.
Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:54:24]: Denne debatten viser at dette er en sak som det egentlig er ganske stor enighet om her på Stortinget, både når det gjelder å få fram tydelige og realistiske klimamål, og å få fram tiltak for å nå dette målet. Man kappes nærmest om å være best. Det er flott, men det viktigste er at vi i fellesskap blir enige om disse tingene.
Jeg er enig i det som blir sagt om at 2015 blir et viktig klimaår, og i ønsket om å ha en samlende og god prosess i arbeidet med den lovede stortingsmeldingen. Det blir viktig.
Jeg vil takke alle som har deltatt i debatten om et svært viktig tema, og det kan jo hende at statsråden i dag har fått noen innspill til kommende stortingsmelding. Siden det er siste møtedag i 2014, tillater jeg meg å ønske statsråden og hennes stab og gode kollegaer her i Stortinget en riktig god jul.
Statsråd Tine Sundtoft [12:55:41]: Jeg vil også takke for debatten. Norge fører en ambisiøs klimapolitikk, og det er heldigvis bred politisk enighet om sterk virkemiddelbruk nasjonalt. FNs klimapanel har tydelig vist at alle må trappe opp innsatsen dersom vi skal begrense den globale oppvarmingen til under to grader. Det er det dette handler om. Uten kraftige tiltak vil klimaendringene bli stadig kraftigere, og vi når grensen for det vi kan tilpasse oss.
Gjennom en forsterket satsing på klimateknologi bidrar regjeringen til å utvikle lavutslippsteknologi og til at teknologien tas i bruk. Vi gjør nå en jobb ved å satse på lavutslippskjøretøy. Vi er også med på den globale innsatsen for å utvikle teknologi for karbonfangst og -lagring, og vi støtter Europa i overgangen til fornybar energi med vår regulerbare kraftproduksjon. Vi er med på å finansiere klimatiltak gjennom Det grønne klimafondet og med våre kvotekjøp, og vi er med på å redusere avskoging gjennom skogsatsingen.
Men dette betyr ikke at vi skal lene oss tilbake og si at vi har gjort nok. Kunnskapsgrunnlaget vi har fått fra Miljødirektoratet, peker på mange muligheter for styrket innsats i Norge for å framskynde den omstillingen til lavutslippssamfunn som vi trenger, og som regjeringen har sagt vi er i gang med. Rapporten fra New Climate Economy peker på hvor viktig det er å legge til rette for lavutslippssamfunnet gjennom effektivisering, innovasjon og riktig infrastruktur, og det er nettopp det vi nå må jobbe videre med framover. Stortinget vil bli invitert til å diskutere innholdet og innretningen på våre indikative betingede utslippsmål, som skal sendes inn neste kvartal.
Da vil jeg også, siden det nå er siste debatt i Stortinget for mitt vedkommende dette året, takke for mange gode klimadebatter i 2014. Jeg ser fram til de debattene vi skal ha i 2015, for 2015 blir et viktig år for klimaet.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.