Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Odd Henriksen (H) [16:21:06]: Jeg skal legge fram innstillingen på vegne av saksordføreren.

I denne saken er det en delt komité med et stort flertall og et mindretall. Først tenkte jeg å gå igjennom det vi er enige om, for deretter å fremme flertallets syn i saken. Jeg regner med at mindretallet grundig vil gå igjennom sitt syn på saken.

Komiteen ønsker å vise til den todelte målsettingen som følger av rovviltforliket. Rovdyrforvaltningen baserer seg på en politikk der hensynet til å sikre overlevelse til alle de store rovviltartene i norsk natur må kombineres med en forvaltning som totalt sett bidrar til å dempe konfliktene og motvirke utrygghet innenfor den todelte målsettingen. Forliket sier også at all forvaltning av rovdyr skal bygge på vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap, og det skal legges vekt på regional forvaltning, respekt for eiendomsretten og enkeltmenneskers og lokalsamfunns livskvalitet.

Komiteen er av den oppfatning at privat eiendomsrett er viktig for å sikre en god forvaltning av naturressursene, og at private grunneiere har en særlig interesse av å drive sin eiendom i et langsiktig perspektiv.

Så kommer vi til der vi skiller lag. Komiteens flertall viser til svarbrev fra klima- og miljøminister Tine Sundtoft. Her redegjøres det for de erstatnings-, kompensasjons- og tilskuddsordningene som beitenæringen har tilgang til. Dette er

• erstatning for beitedyr tatt av rovvilt

• tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader

• tilskudd til driftsomstilling grunnet rovvilt

• kompensasjon for beiterestriksjoner

Flertallet i komiteen mener at det i dag er gode økonomiske ordninger for eiere av beitedyr som blir berørt av rovvilt. Gode ordninger er viktig for å sikre en livskraftig beitenæring.

Flertallet i komiteen viser til representantforslag 8:1 S for 2014–2015, hvor en fremmer et forslag om å endre erstatningsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 19, slik at den blir likelydende med lovens § 50, som omhandler erstatning i verneområder. Flertallet vil påpeke at § 50 er et unntak blant de regler som ellers gjelder for statens erstatningsplikt, og at det finnes en rekke økonomiske ordninger for dyreeiere innenfor og utenfor rovviltprioriterte områder.

Flertallet vil derfor ikke anbefale forslaget framsatt i Dokument 8:1 S.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [16:23:57]: Jeg må tilstå at da dette forslaget kom på bordet, tenkte jeg at dette er et forslag som jeg må gå litt dypere inn i når det gjelder problematikken, for det er klart at de områdene man her snakker om, har en særegen utfordring. Men det at jeg ønsket å sette meg inn i saken, gjorde også at jeg faktisk satte meg inn i hva regjeringen har fått til av tiltak siden den tiltrådte. Vi ser at antallet omsøkte erstatninger når det gjelder rovdyrskader, bare fra 2013 til 2014 ble redusert med ca. 25 pst. Det er i dag en veldig god dialog mellom departement og regionale rovviltnemnder, den er langt bedre i dag enn hva den var. Vi ser at når det gjelder nær sagt alle saker om uttak av rovdyr som rovviltnemndene har anket, har alle anker, unntatt én, gått igjennom i departementet, og rovviltnemnda har fått viljen sin. Det er en veldig viktig årsak til at antallet omsøkte erstatninger har gått ned med 25 pst. Da er det slik at denne regjeringen har stått for et arbeid og fått redusert erstatningen med bakgrunn i rovdyr vesentlig. Når man da i tillegg ønsker at man skal ha spesielle ordninger, har det i sum for meg personlig blitt slik at man egentlig ønsker altfor mye. Man kan gjerne si det slik at dagens regjering har nådd igjennom der den forrige feilet.

Går vi inn og ser på hva man faktisk utbetaler, er det slik at for 2015 ligger det inne 150 mill. kr til erstatning for beitedyr tatt av rovdyr. Det er 75 mill. kr relatert til tamrein, og det er omtrent 75 mill. kr relatert til husdyr. Så kan man gå inn og se at det er utbetalt 44 mill. kr til forebyggende og konfliktdempende tiltak, og i tillegg har regjeringen gått inn og økt omstillingsmidlene. Da må jeg si at min konklusjon er lik saksordførerens konklusjon. Vi har faktisk gjort en veldig god jobb på området, og dette er egentlig å be om å få i både pose og sekk.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:27:35]: Det grunnleggende i rovviltforvaltninga er prinsippet om den todelte målsettinga. Det innebærer at hensynet til å sikre overlevelse for alle de store rovviltartene i norsk natur må kombineres med en forvaltning som totalt sett bidrar til å dempe konfliktene og motvirke utrygghet.

Det er ikke vanskelig å innrømme at todelt målsetting, som ligger til grunn for forliket, er krevende. Jeg forstår fortvilelsen til både landbruket og reindriftsnæringa over angrep på beitedyr fra rovdyr. Den må vi ta på alvor.

Derfor er det avgjørende for Kristelig Folkeparti å styrke tiltroa til rovdyrforvaltninga, bl.a. gjennom effektivt uttak av skadegjørende dyr og ved å sikre at bestandene ikke vokser utover de fastsatte bestandsmålene. Derfor er det også viktig med gode erstatningsordninger.

Vi mener vi i dag har gode økonomiske ordninger for eiere av beitedyr som blir berørt av rovvilt, og vi støtter ikke dette forslaget. Samtidig vil jeg legge til at vi må være fleksible og klare til å justere disse ordningene dersom de ikke fanger opp det de er ment å gjøre.

Rovdyrforvaltninga handler i bunn og grunn om forvalteransvaret og sikring av levedyktige bestander på den ene sida og hensynet til enkeltmenneskets trygghet og til landbruks- og reindriftsnæringa på den andre sida.

Forvalteransvaret er grunntanken i kristeligdemokratisk miljøpolitikk, og målet med all politikk skal være å løse dagens utfordringer uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners mulighet til å oppfylle sine behov. Derfor skal vi forvalte jorda på en best mulig måte og sørge for en bærekraftig utvikling. Dette omfatter bl.a. å ta ansvar for det biologiske mangfoldet.

Derfor er det helt avgjørende for Kristelig Folkeparti at de fire store rovdyrartene, bjørn, ulv, jerv og gaupe, forvaltes slik at vi tar vår del av ansvaret for å sikre levedyktige bestander av disse. Rovdyrforvaltninga skal være kunnskapsbasert. Samtidig skal den ivareta enkeltmenneskets og lokalsamfunnets livskvalitet. Følelsen av utrygghet i enkelte områder må tas på alvor.

Marit Arnstad (Sp) [16:30:26]: I forslaget bes det om at regjeringen endrer erstatningsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 19, slik at den blir likelydende med § 50 i samme lov. Det ville ha gitt husdyrholderne i yngleområdet for rovdyr full erstatning for deres økonomiske tap ved beitenekt, ved tap av næringsgrunnlag dersom husdyrholdet må oppgis, eller når det pålegges å utføre omfattende forebyggende tiltak. Det kan gjennomføres ved at staten erstatter husdyrholderens økonomiske tap ved å måtte oppgi dyreholdet, alternativt at alle ekstrakostnader ved å fortsette dyreholdet blir dekt.

Det er nå engang slik at for å skape aksept og forståelse for etablering av rovviltbestander og samtidig redusere konfliktnivået vil det være avgjørende at en viderefører prinsippet om at den enkelte borger ikke skal lide økonomisk tap og måtte avstå sitt næringsgrunnlag uten at det erstattes. I Høyesteretts avgjørelse, referert i Norsk Retstidende 2006, side 1105, Rendals-dommen, sies det i avsnitt 34:

«Vår rovdyrpolitikk bygger på den oppfatning at den enkelte borger ikke skal påføres omkostninger ved påført skade eller tiltak for å forebygge skade.»

Med andre ord er det altså storsamfunnet som må bære de økonomiske konsekvensene av statens rovdyrpolitikk, ikke den enkelte husdyrholder. Men dagens situasjon er at husdyrholdere innenfor yngleområdet for rovdyr bare får erstattet tapet av dyrets verdi med direkte følgeskader. Det er det som ligger i naturmangfoldloven § 19 med tilhørende forskrifter. Det står i motsetning til husdyrholdere med beiterettigheter innenfor områder som er avsatt til nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat eller annet. Der er erstatningsregimet et annet. Der fungerer naturmangfoldloven § 50, og den bestemmelsen sier at husdyrholderne får erstattet sitt økonomiske tap «når et vern medfører en vanskeliggjøring av igangværende bruk». Husdyrholdere med beiterettigheter i verneområder har altså et sterkere erstatningsrettslig vern enn tilsvarende dyreholdere med beiterettigheter i yngleområdet for rovdyr. Det er ikke egnet til å vekke tillit. Senterpartiets ønske er at de to gruppene prinsipielt og rettslig sett likestilles. Det er ingen grunn til å skille mellom det erstatningsrettslige vernet for husdyrholdere med beiterettigheter eller eiendomsrett innenfor yngleområdet for rovdyr og husdyrholdere med beiterettigheter og eiendomsrett innenfor naturvernområder. Rovdyrproblemet har i mange tilfeller en større økonomisk konsekvens for grunneiere og rettighetshavere innenfor yngleområdet for rovdyr enn for grunneiere med vern etter naturmangfoldloven § 50.

Husdyrholdere med beiterett og eiendomsrett innenfor yngleområdet for rovdyr må tåle rådighetsbegrensninger på grunn av storsamfunnets krav og behov, og de tåler begrensninger som i alle fall er på lik linje med det husdyrholdere som berøres av vern etter § 50, gjør. Senterpartiet mener altså at erstatningsregimet ikke er forenlig med prinsippene om beskyttelse av privat eiendomsrett og de erstatningsrettslige prinsippene som ble lagt til grunn for sammenlignbare rådighetsinnskrenkninger for dem som har fått innskrenkninger på grunn av naturvern og verneområder. Vi mener også at erstatningsregimet ikke er forenlig med de prinsippene som ble lagt til grunn i Rendals-dommen.

Rovviltforliket viser vi jo alle sammen til og bruker. I rovviltforliket heter det også at beite er en positiv ting:

«Dyr på utmarksbeite har mange positive kvaliteter, og det er viktig å sikre levedyktig næringsvirksomhet i landbruket i områder med rovvilt.»

Men det som er i ferd med å skje, er at man ikke lenger klarer det i yngleområdene for rovdyr. Forlikspartene viser stadig til at den todelte målsettingen ligger fast, men det er snart bare som et munnhell å regne når det gjelder beitemuligheten og beiterettighetene. Så fastslår vi også i rovviltforliket:

«Det legges til grunn at rovdyrforvaltningen utøves på en slik måte at det ikke er behov for beitenekt etter dyrevelferdsloven (…). Ved vedtak om beiterestriksjoner grunnet rovvilt skal dyreeier ha rett til full økonomisk kompensasjon etter nærmere regler. Kompensasjonen skal gis fra dag én.»

Vi oppfyller ikke den todelte målsettingen i dag. Vi oppfyller ikke den todelte målsettingen når vi i realiteten ser at en rekke områder blir utilgjengelige for beiting. Derfor er det sørgelig at noen ikke er villige til å gå inn i diskusjonen og verken forholde seg til eller erkjenne den problemstillingen som ligger i forslaget fra Senterpartiet.

Med det tar jeg opp forslag nr. 1 i innstillingen.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ola Elvestuen (V) [16:35:49]: (komiteens leder): De store rovdyrene har en naturlig plass i norsk natur. Så sent som på søndag hadde jeg selv gleden av å være i Østmarka og for første gang få se ulvespor. De tre som er i Østmarka, er der fortsatt. Det er riktignok én som man ikke vet hvor er, men det er tre som er der fortsatt. Det var en stor opplevelse.

Det er viktig at rovdyrforvaltningen er vitenskapelig basert i Norge. Samtidig har vi et rovdyrforlik, som på mange måter er et politisk kunstverk. Det er viktig for Venstre at vi holder fast ved rovdyrforliket og den todelte målsettingen som også ligger der, og at vi skal sikre overlevelse av alle de store rovviltartene. Det er også viktig at vi klarer å opprettholde de bestandsmålene som ligger i rovdyrforliket. Det er ikke noe maksimum, det er vel mer et minimum av der man skal være i en slags balanse mellom de målsettingene som er der. Rovdyrforliket er jo et politisk dokument og vedtak, men allikevel: Det er det vi har, og det er viktig at vi viderefører og holder fast ved den enigheten som ligger der.

Så er det viktig å dempe konfliktene med landbruksinteresser og dempe også den utryggheten som måtte være på grunn av tilstedeværelsen av store rovdyr.

Nå har statsråden overfor komiteen gjort greie for de erstatnings-, kompensasjons- og tilskuddsordningene som gjelder for næringen. Vi er enig med statsråden i at det egentlig er ganske gode økonomiske ordninger, men vil gjerne også legge til at Venstre er villig til å se på om det er riktig å ha flere forebyggende støtteordninger, nettopp for å dempe konflikten ytterligere, og vi bør se på om en kan få flere tiltak, men vi mener at dette må ses i en større helhet som omfatter mer enn bare erstatningsbestemmelsene.

Det er en kjensgjerning at det er om lag 125 000 sauer som dør på beite i løpet av en sesong. Omtrent en fjerdedel av disse får man erstatning for på grunn av rovdyr. Jeg mener at det er absolutt dyrevernhensyn, både for dem som dør på beite, og for dem som tas av rovdyr, å se på om vi kan lage støtteordninger som i større grad ivaretar forebyggende tiltak som går inn på det som er mer risikobaserte erstatningsordninger, for å få et bedre resultat enn det vi klarer i dag.

Rasmus Hansson (MDG) [16:39:31]: Næringer som bruker natur, vil ha kostnader forbundet med bruken. Det er ikke mer oppsiktsvekkende enn at andre næringer har kostnader forbundet med andre rammevilkår. Det er i utgangspunktet ikke statens oppgave å dekke sånne kostnader, og staten gjør det da også bare i begrenset grad.

Sau på utmarksbeite er en verdifull norsk næring fordi den utnytter beitet som andre driftsformer ikke kan utnytte, og bidrar til å opprettholde en bredere landbruksstruktur og en mer spredt bosetting enn vi ellers ville hatt. Sauenæringen bør derfor fortsatt få omfattende offentlig støtte.

Når sau slippes på utmarksbeite, vet vi at mange dyr vil dø. Det er strid om tallene, men det er liten tvil om at minst halvparten dør av å spise giftige planter, gå seg fast, brekke beinet og mye annet. For dette tapet utbetales det ingen erstatning, fordi det regnes som saueeiers ansvar at hun/han slipper dyrene sine i områder med naturlige faremomenter.

Unntaket er de store erstatningene som utbetales på grunn av den delen av norsk natur som heter rovdyr. Rovdyr har alltid vært en del av norsk natur og skal forbli det i framtida. Prinsipielt er det ikke større grunn til å utbetale erstatning for at en sau dør på grunn av arten ulv, enn det er at den dør på grunn av arten rome, flått eller rødrev.

Det er likevel bred enighet om å opprettholde rovdyrskadeerstatningene til sauenæringen, av mange gode grunner. Men det er viktig å ha klart for seg at en så stor og så spesiell erstatningsordning krever legitimitet og støtte i opinionen. Derfor er det viktig å sikre at denne støtten består, og være kritisk til forslag som kan undergrave støtten.

Senterpartiets forslag om et nytt erstatningsvern for næringsutøvere innenfor yngleområdet for rovdyr vil etter De grønnes mening nettopp kunne bidra til å undergrave den offentlige støtten i opinionen for rovdyrskadeerstatningene. Forslaget ville, om det ble vedtatt, etter vår mening være å gjøre sauenæringen bokstavelig talt en bjørnetjeneste. Derfor støtter vi ikke dette forslaget.

Forslaget går ut på å gi sauebønder i rovdyrområder erstatning hvis de legger ned driften under henvisning til rovdyrproblemer. Dette vil rett og slett ikke bli forstått i 2015, og enda mindre i 2030, når Norge har beveget seg lenger i retning av et bærekraftig samfunn. Støtte til faktisk å drive næring i naturen med de problemene det innebærer, er forståelig. Støtte for å velge ikke å drive næring i områder som ganske enkelt består av norsk natur, er ikke rimelig og vil ikke bli forstått.

Det er i dag ti år siden Stortinget vedtok en delvis omlegging til en risikobasert erstatningsordning i rovviltforliket fra 2004. Forliket konkluderte bl.a. med at en betydelig del av erstatningene skal gå gjennom forhåndsutbetaling som incentiv til iverksettelse av forebyggende tiltak. Denne planen ble imidlertid dessverre skrinlagt i den første Soria Moria-erklæringen. Derfor har De grønne i dag foreslått en omlegging av erstatningsmidlene fra å erstatte husdyr etter at de har blitt drept av rovdyr, til å utbetale støtte i samme størrelsesorden som faste «risikobaserte» tilskudd basert på rovdyrtetthet og erfart tapsrisiko – altså samme utbetaling til brukerne, men basert på både levende sau og levende rovdyr. En slik ordning vil legge til grunn det faktum at rovdyr i naturen er et av rammevilkårene for sauedrift, og den vil gi et sterkere incentiv til løsninger.

Samtidig er det, uansett hvilken erstatningsordning vi velger, også nødvendig å begrense mest mulig usikkerhet om grunnlaget for erstatningsutbetalinger. I fjor høst slo en undersøkelse fra Norsk institutt for naturforskning fast at det utbetales erstatning for tap av sau til gaupe for betydelig flere sau enn gaupa faktisk tar. Dette gir næring til en allerede betydelig usikkerhet om presisjonen i rovdyrskadeerstatningene, også når det gjelder andre rovdyrarter. De grønne har derfor også fremmet forslag i dag om at gaupeundersøkelsen fra Norsk institutt for naturforskning i fjor følges opp med tilsvarende undersøkelser om tap av sau til alle fredede rovviltarter.

Jeg tar med dette opp de to forslagene som Miljøpartiet De Grønne har fremmet i denne innstillingen.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Tine Sundtoft [16:44:43]: Den private eiendomsretten er en viktig verdi i det norske samfunn. Det er sentralt for denne regjeringen å sikre grunneiernes rettigheter, og at det legges til rette for utmarksbaserte næringer. Rovviltfeltet er et område hvor det er innført en rekke gunstige ordninger for eiere av beitedyr som blir berørt av rovvilt, og dette er i samsvar med rovviltforliket.

Erstatning for beitedyr tatt av rovvilt sikrer dyreeiere full erstatning for skader på husdyr og tamrein. Tilskudd til forebyggende tiltak brukes for å hindre at rovvilt gjør skade på beitedyr. Midler til konfliktdempende tiltak skal begrense ulemper grunnet rovvilt for lokalsamfunn og andre grupper. Tilskudd til omstilling til annen drift i landbruket er en frivillig ordning som gis til brukere som har hatt årvisse betydelige tap til rovvilt. Kompensasjon gis også til dyreeiere som får restriksjoner i bruk av utmarksbeite på grunn av rovvilt. Disse ordningene er primært etablert for å sikre en levedyktig beitenæring i Norge. Over Klima- og miljødepartementets budsjett er det i 2015 satt av ca. 225 mill. kr til dette. Dette viser at vi i dag har gode økonomiske ordninger for eiere av beitedyr som blir berørt av rovvilt. Jeg kan derfor ikke se at det er behov for å innføre ytterligere ordninger. Jeg er derfor glad for at et bredt flertall i komiteen deler regjeringens vurdering i denne saken, og at man ser det som avgjørende med gode ordninger for å sikre en livskraftig beitenæring.

I tråd med rovviltforliket fører denne regjeringen en tydeligere soneforvaltning i rovviltpolitikken. Det er nødvendig for å ivareta den todelte målsettingen om å ha både rovvilt og beitedyr i Norge. I fjor vår sendte derfor landbruks- og matministeren og jeg ut et brev der vi ba rovviltnemndene om å følge opp dette i sine forvaltningsplaner.

Det er viktig at områdene som settes av til henholdsvis rovvilt og beitedyr, er store nok. Videre er det viktig at nemndene samarbeider om soneinndelinger i sine områder. Der det er naturlig, bør det legges opp til at flere rovviltarter kan leve innenfor de samme områdene, noe som kan føre til at færre dyreeiere blir berørt av rovvilt. Gjennom arealdifferensiering skapes det større grad av forutsigbarhet både for beitenæringen og i oppnåelse av bestandsmålene for rovvilt. Dette vil på sikt føre til lavere tap og mindre konflikter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rasmus Hansson (MDG) [16:48:06]: Uansett hva man synes om rovdyr, er det antakelig enighet om at det er godt å ha et mest mulig sikkert faktagrunnlag om konflikten mellom sau og rovdyr og om hvor store tapene er til de forskjellige rovdyrartene. Som nevnt, og som kjent, ble det i fjor utgitt en rapport som mente å påvise at det utbetales erstatning for mye flere sau tapt til gaupe enn det faktiske tallet er. Dette skaper en type usikkerhet som verken sauenæringen eller naturverninteresser kan ha glede av, og Miljøpartiet De Grønne har derfor foreslått at vi får flere slike undersøkelser også når det gjelder andre rovdyr.

Vil miljøministeren ta initiativ til at vi får tilsvarende undersøkelser også for jerv, ulv og bjørn?

Statsråd Tine Sundtoft [16:49:04]: Jeg tror det alltid er behov for mer kunnskap på et felt hvor man har så motstridende interesser, så vi ønsker å få på plass mer kunnskap om tema for hvorfor det er så mange dyr som blir tatt av rovvilt. Klima- og miljødepartementet setter derfor sammen med Landbruks- og matdepartementet i gang et prosjekt som skal se nærmere på tapsårsaker i husdyrnæringen, og vi har satt av 1,5 mill. kr til det i 2015, så vi ønsker å få tak i mer kunnskap innenfor dette området.

Rasmus Hansson (MDG) [16:49:53]: Takk for svaret fra statsråden. Det er et lite skritt i riktig retning. Samtidig vil alle med en viss innsikt i hva det koster å drive feltundersøkelser i Norge i dag, vite at 1,5 mill. kr ikke vil gi oss et godt og sikkert faktagrunnlag for å avklare bedre hva som er realitetene rundt tap av sau til de forskjellige rovdyrartene.

Kan vi forvente at den innsatsen som miljøvernministeren og landbruksministeren nå varsler, vil bli trappet opp til et nivå hvor vi faktisk får gode, nye datagrunnlag for reell tapsrate for alle de fire store rovdyrene?

Statsråd Tine Sundtoft [16:50:42]: Vi ønsker mer kunnskap. Nå har vi i hvert fall satt av 1,5 mill. kr i år for å komme i gang med prosjekter for å se nærmere på tapsårsaker i husdyrnæringen. Det er et signal om at vi ønsker mer kunnskap innenfor dette området, og som jeg sa i mitt forrige svar, et område hvor du har to så motstridende interesser. Så det å vite mer om hva som er tapsårsakene i husdyrnæringen, er fornuftig, og kan også være med på å dempe konfliktene når vi vet noe mer. Nå setter vi av det i 2015, og så kommer vi i gang med det prosjektet.

Marit Arnstad (Sp) [16:51:32]: Dette handler ikke om forebyggende tiltak. Dette handler ikke om antall sau som blir skadet over et år, eller som blir drept i løpet av et år. Dette handler om erstatningsrett. Dette handler om prinsipielle likheter eller forskjeller på tap av næringsgrunnlag for utøvere innenfor landbruket. Hvis du i dag taper næringsgrunnlaget ditt som følge av naturvern, får du full erstatning etter § 50 i naturmangfoldloven. Hvis du taper næringsgrunnlaget ditt som følge av at du er innenfor yngleområdet for rovdyr, der soneinndelingen nå blir praktisert strengt, får du ikke den samme typen erstatning. Da får du langt mindre erstatning.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilken prinsipiell forskjell er det egentlig på tap av næringsgrunnlag som følge av yngleområde for rovdyr og tap av næringsgrunnlag som følge av naturvern?

Statsråd Tine Sundtoft [16:52:31]: Erstatning når det gjelder områdevern i naturmangfoldloven, er en unik ordning. Denne ordningen er et unntak fra de regler som ellers gjelder for statens erstatningsplikt ved rådighetsreguleringer. Vi ønsker å beholde den som en unik ordning, men innenfor dette området er det viktig at vi har gode økonomiske ordninger for eiere av beitedyr som blir skadet eller drept av rovvilt. Når jeg sier at det i 2015 er satt av 225 mill. kr til ordninger for dyreeiere som berøres negativt av rovvilt, er det et betydelig beløp. Så jeg mener at vi ivaretar erstatningen. Men vi ønsker ikke å endre naturmangfoldloven.

Marit Arnstad (Sp) [16:53:22]: La meg da få lov til å formulere replikken på en litt annen måte. Altså: Vi snakker ikke her om erstatning for noen tap man har hatt i løpet av et år. Vi snakker om tap av næringsgrunnlag og at man ikke lenger kan drive med sau på beite i yngleområdet for rovdyr – altså tap av næringsgrunnlag. Når statsråden her sier at naturmangfoldloven § 50 er en unik regel, må jeg spørre: Hva er forskjellen for den enkelte bruker om en taper næringsgrunnlaget sitt etter naturmangfoldloven § 50 – altså naturvern – eller om en taper fordi en er innenfor yngleområdet for rovdyr? Er ikke konsekvensen for den enkelte private eiendomsbruker akkurat den samme?

Statsråd Tine Sundtoft [16:54:06]: Men ingen vil miste beiteretten selv om det er rovvilt i det aktuelle området. Det er her vi har økonomiske støtteordninger til eiere av beitedyr og andre som blir berørt av rovvilt. Vi har til sammen 225 mill. kr i 2015. Vi har også støtteordninger til omstilling til annen drift i landbruket dersom dyreeier ønsker det. Til det formålet er det øremerket 7 mill. kr i 2015. Så jeg mener at vi i dag har gode økonomiske ordninger som ivaretar dem som enten vil gjøre noe annet, eller dem som blir berørt av det. Erstatning ved områdevern etter naturmangfoldloven er en unik ordning. Dette er noe annet, men jeg synes vi har økonomiske virkemidler til å ivareta dette.

Marit Arnstad (Sp) [16:54:54]: Jeg må nok gjenta spørsmålet, for det som skjer nå innenfor yngleområdet for rovdyr, er nettopp at en rekke brukere ikke lenger kan utnytte beiteområdene sine. De kan ikke drive næringsvirksomhet på de områdene lenger, på grunn av rovdyrproblematikk. Beiteområdene er i ferd med å bli avviklet. Da snakker vi ikke om forebyggende tiltak lenger, da snakker vi om tap av næringsgrunnlag. Mitt spørsmål til statsråden, som jeg håper jeg kan få et svar på, er: Hvilken forskjell gjør det for den enkelte næringsutøver om en taper det næringsgrunnlaget som følge av vern på grunn av naturvern, eller om en taper det på grunn av at en er innenfor yngleområdet for rovdyr?

Statsråd Tine Sundtoft [16:55:41]: Vi har den paragrafen i naturmangfoldloven, som er en unik ordning, og så har vi andre ordninger som ivaretar behovet ved erstatningsplikt ved rovdyrreguleringer. Hvis en er innenfor et prioritert rovviltområde, er det mulighet for å få støtte til omstilling og også andre økonomiske virkemidler. Men den paragrafen som representanten Arnstad henviser til, er en unik ordning. Dette blir ivaretatt gjennom andre ordninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunnar Gundersen (H) [16:56:30]: Jeg vet ikke om det er noen trøst for Arnstad, men jeg vil opplyse om at saken ikke er tilstrekkelig behandlet i Høyres gruppe. Det har sammenheng med at tidligere saksordfører er sykmeldt, og det er blitt litt kluss i vekslingene.

Jeg har stor sympati for forslagene. Her må man skille mellom det som er årlige tap, og erstatninger for årlige tap – jeg tror komiteen har helt rett i at vi dekker det – og det vi her snakker om: når næringsgrunnlag, livskvalitet, jaktinteresser og utmarksinteresser blir fortrengt.

Jeg synes det er litt alvorlig når man sier at det ikke går rettigheter tapt. Vi fra hedmarksbenken var hos Fylkesmannen i Hedmark 5. januar i år. Vi fikk veldig klar dokumentasjon på at det nå er nærmest perfekt samsvar mellom det som er ulvesonen, og det som er ikke tilgjengelige arealer for utmarksbruk lenger. Det finnes ikke beitedyr. Da er det jo åpenbart at tapstallene går ned. For dem som virkelig er berørt, er det som å kaste blår i øynene på dem å bruke som argument at nå går tapsstatistikken ned. Det betyr rett og slett at interessen er fortrengt. Det må vi ta på alvor, for der ligger også konflikten. Vi har en sonepolitikk, og det gjør det enda verre, for det gjør faktisk at noen sitter og dekker kostnadene for det store flertall, og det store flertall lytter ikke engang.

Jeg synes det er ganske alvorlig at det var Fylkesmannen i Hedmark som presenterte disse tallene. De er fullt tilgjengelige for hele byråkratiet, for alle politikere, og man lytter ikke til konflikten. Jeg bor i dette området selv. Man har en følelse av at man blir overkjørt. Det er en helt annen diskusjon om vi skal ha rovvilt eller ikke, dette dreier seg om hvordan vi behandler de menneskene som faktisk bærer kostnaden. Jeg må si at jeg er sjokkert over debatten når folk sier at man har satt seg inn i det, og så har man ikke klart å registrere at det faktisk er kjernen i konflikten!

Jeg varsler at dette ikke er tilstrekkelig behandlet, det har med sykdom å gjøre. Jeg bebreider ingen for det, men jeg kommer fortsatt til å slåss for at de som faktisk bærer kostnaden, og de som blir fortrengt fra sine rettigheter, skal få en skikkelig behandling av samfunnet.

Marit Arnstad (Sp) [16:59:46]: Nå kunne jeg sjølsagt kommet med noen enkle retoriske øvelser til representanten Gundersen og Høyre, men det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal si at jeg setter pris på at representanten Gundersen går opp og sier det han sier, og jeg håper at det snart betyr at energi- og miljøkomiteen og partiene i Stortinget kan begynne å forholde seg til disse problemstillingene i stedet for å prøve å latterliggjøre Senterpartiet hver gang vi tar dette opp.

Det er det samme som skjer i mitt fylke. I Lierne kommune kan man snakke om årlige tap og forebygging, men det er ikke noen utmarksbeiter igjen, fordi bøndene i Lierne har allerede tatt kostnaden på vegne av storsamfunnet og avviklet beitebruken i Lierne. Slik er det i Lierne, og slik er det i Hedmark, og det er snart en problemstilling vi må ta alvorlig.

Sjølsagt er det kostnader med å drive en næring, som representanten Rasmus Hansson var innom, men det jeg stiller spørsmål om, er ikke det. Det er egentlig heller ikke årlige tap, slik det ble sagt av representanten Gundersen, men det er hvorfor man har denne forskjellsbehandlingen i erstatningsbestemmelser når det gjelder tap av næringsgrunnlag – for det er det vi nå ser foregå utover i yngleområdene for rovdyr. Jeg mener at skal rovdyrpolitikken ha noen form for legitimitet, må det spørsmålet før eller siden adresseres.

Jeg hører representanten Hansson si at vi betaler dem for å legge ned. Nei, de taper sitt næringsgrunnlag. Det er ikke mulig å drive beitebruk i disse områdene lenger, og det kan ikke være slik at storsamfunnet skal tvinge sauebøndene til å fortsette med store tap hvert år, eller at de skal være nødt til å legge ned arbeidsplassen sin og næringsgrunnlaget sitt og dermed forringe den private eiendomsretten uten at samfunnet erstatter dem for det. Slik kan det ikke være. Jeg synes at den bestemmelsen man har i naturmangfoldloven § 50 om verneområder, er fornuftig, men det er helt uforståelig at noen fikk den igjennom som en særbestemmelse for verneområder, men at den ikke skal gjelde tap av næringsgrunnlag også for det som angår yngleområdene for rovdyr.

Senterpartiet får ikke flertall for denne saken i dag, men jeg håper at Stortinget vil komme tilbake til denne meget viktige og avgjørende diskusjonen for veldig mange enkeltmennesker i dette landet.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Gunnar Gundersen (H) [17:02:25]: Det var bare en ting jeg glemte å si, og det var at jeg ikke stemmer for forslaget. Det kommer av at dette er et forslag som absolutt bør utredes, og jeg mener det hører hjemme sammen med evalueringen av ulvesonen og av bestandsmål.

Det er et faktum at ulv er såpass ekskluderende for all bruk av utmark at annen næringsvirksomhet blir fortrengt. Jeg vil innstendig oppfordre til at man tar dette på alvor.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.