Terje Aasland (A) [18:38:10]: Forvaltningen av våre havområder er en svært viktig oppgave. Det handler om at vår generasjon ikke skal ødelegge mulighetene for framtidige generasjoner.
Norske havområder har stort sett en god miljøstandard, og vi har svært mye kunnskap om havområdene og hva som er der, men også om hvordan ulike forhold virker inn på økosystemene som havområdene våre representerer. Det er utviklet et finstemt system, hvor ulike hensyn balanseres gjennom forvaltningsplanene for de ulike havområdene. Planene har til hensikt å samordne og prioritere bærekraftig bruk av ressursene, men samtidig å sette forpliktende krav om beskyttelse.
Den store fordelen med forvaltningsplanene er at de bygger sitt grunnlag på massiv kunnskapsinnhenting, konsekvensutredninger og ulike arenaer hvor synspunkt vektes mot hverandre. Behovet for en mer helhetlig forvaltning av norske havområder ble tydeliggjort i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen Rent og rikt hav i 2002. Fra den gang og fram til nå har helhet og kunnskap vært bærebjelken i forvaltningen.
Derfor er organiseringen av forvaltningsplanarbeidet innrettet slik at alle sektormyndigheter og andre interesserte parter må samarbeide i arbeidet med forvaltningsplanene. Arbeidet med forvaltningsplanene skal koordineres av en interdepartemental styringsgruppe hvor alle berørte departementer er representert. Dette gir en faglig styrke i arbeidet, hvor også de underliggende fagetatene bidrar med sin fagkompetanse. Hensikten med forvaltningsplanene er ikke at de skal være endelige. Tvert om: Forvaltningsplanene skal sikre at vi hele tiden har oppdatert kunnskap, og at politiske avveininger tas på bakgrunn av dette. I forvaltningsplanene blir det også framhevet hvilke spørsmål det må arbeides videre med, bl.a. for å sikre god sameksistens mellom de ulike områdene som vektes i de ulike planene. Det er viktige arbeidsoppdrag for veien videre og neste rullering.
Da Stortinget behandlet forvaltningsplanen for Norskehavet, skrev en samlet komité den gangen, våren 2009, bl.a.:
«Komiteen har merket seg at miljøtilstanden i Norskehavet er god, og at de mest kjente verdifulle og sårbare områdene er identifisert i forvaltningsplanen. Det er imidlertid et betydelig kunnskapsbehov knyttet til mer presis informasjon om miljøverdier som korallrev og annet naturmangfold på havbunnen i Norskehavet.»
Videre står det at:
«Komiteen er derfor tilfreds med at det skal satses på kunnskapsinnhenting og kartlegging og legger dette til grunn for sin tilslutning til forvaltningsplanen. Komiteen har videre merket seg at forvaltningsplanen skal være rullerende og oppdateres jevnlig, første gang senest i 2014. Fullstendig revisjon skal foretas i 2025.»
Sterkere og tydeligere føringer kan egentlig ikke legges fra Stortinget!
Den 27. november i fjor stilte stortingsrepresentant Eva Kristin Hansen et skriftlig spørsmål, som egentlig er redegjort for gjennom presidentens opplesning. Hun – og nå undertegnede – stiller spørsmål ved om at faggrunnlaget for oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet skulle vært ferdigstilt av Faglig forum innen 15. april 2014. Så kommer spørsmålet:
«Foreligger disse planene, og når har statsråden tenkt at disse skal offentliggjøres?»
Svaret som ble gitt, var følgende:
«Med bakgrunn i avklaringer i regjeringens politiske plattform har regjeringen ikke tatt endelig stilling til behovet for å legge fram en oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet nå. Det faglige grunnlaget for oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet er langt på vei utarbeidet, og vil bli offentliggjort snarlig.»
Dette var en bekymringsfull melding fra ansvarlig statsråd. Det skal egentlig ikke gå an, og det kan ikke bli slik at man tilsidesetter noe som et samstemt storting så til de grader har lagt til grunn for sin tilslutning til en forvaltningsplan, og jeg håper dette svaret var en glipp fra klima- og miljøministeren. Jeg siterer igjen:
«Med bakgrunn i avklaringer i regjeringens politiske plattform har regjeringen ikke tatt endelig stilling til behovet for å legge fram en oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet nå.»
Dette er etter mitt skjønn et uakseptabelt svar, med mindre det er statsrådens ønske å sette til side det som Stortinget så ettertrykkelig sa våren 2009. Jeg tror ikke det. Jeg håper ikke dette er starten på at regjeringen har til hensikt å bryte en meget god tradisjon som startet med stortingsmeldingen om et rent og rikt hav i 2002, og som har fulgt oss, egentlig, fram til i dag, gjennom det arbeidet som er nedlagt i forbindelse med utarbeidelse og rullering av forvaltningsplanene.
Jeg håper derfor at klima- og miljøministeren veldig tydelig og uten noen form for forbehold garanterer for at forvaltningsplanen for Norskehavet – og andre rulleringer – kommer til Stortinget, og at rullering for Norskehavet kommer i inneværende år.
Et annet spørsmål som har dukket opp og – skal vi si – aktualisert denne interpellasjonen, er jo at i løpet av de siste dagene er regjeringens meget bemerkelsesverdige utlysning av 23. konsesjonsrunde for oljeindustrien foretatt. Samme dag som utlysningen skjer, får man altså en kunngjøring fra klima- og miljøministeren om at man vil foreta en enkeltoppdatering av iskanten og dennes definisjon i forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet – høyst bemerkelsesverdig! Hva er det vi kan forvente kommer? Kommer det en sak som bygger på de samme forvaltningsprinsippene som er innarbeidet for tidligere rullering? Kan vi forvente at det er oppdatert kunnskapsgrunnlag, konsekvensutredninger og høringer som danner grunnlaget? Eller er det nok en gang slik at regjeringen bryter forutsetningen, basert på en høyst utydelig politisk definisjon, som igjen vil bryte med prinsippet om forvaltningsplanenes viktige grunnstein om oppdatert kunnskap, nye konsekvensutredninger og faglige avveininger?
Avslutningsvis håper jeg at denne interpellasjonen tydelig kan avklare følgende forhold. Punkt 1: Vil statsråden sørge for at Stortingets forutsetninger om rullering og oppdatering av kunnskapsgrunnlaget i forvaltningsplanene fortsatt skal legges til grunn i norsk forvaltningspraksis for havområdene? Hvis «ja»: Hvor ofte mener klima- og miljøministeren eksisterende forvaltningsplaner bør rulleres og oppdateres, på en helhetlig og forsvarlig måte? Og punkt 3: Vil statsråden sørge for, når Stortinget en eller annen gang i løpet av våren får en oppdatering av iskanten, at denne bygger på de samme faglige prinsipper og grundighet og analyse som ligger i en ordinær rullering av forvaltningsplanene?
Statsråd Tine Sundtoft [18:45:21]: Havområdene har stor betydning for Norge. Havet og kysten har preget utviklingen av det norske samfunnet og formet mye av vår identitet. Havet rommer store miljøverdier og ressurser, både det vi har kjent til lenge, og ting som vi ennå ikke har kunnskap om. Norsk handel og økonomi er sterkt knyttet til havet, fra sjøtransport og skipsbygging til fisk og havbruk, olje og gass.
Norge skal være et foregangsland når det gjelder helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene. Det er et mål å sikre en helhetlig, økosystembasert forvaltning som tar vare på naturmangfoldet og gir grunnlag for en bærekraftig utnyttelse av ressursene. Internasjonalt har Norge en ledende rolle i å utvikle kunnskap om og forvaltning av miljøet og ressursene i havområdene og på kontinentalsokkelen. Forvaltningsplanene har høstet betydelig anerkjennelse internasjonalt. En rekke land har nå etablert en tilsvarende forvaltning av havområdene, bl.a. EU gjennom havstrategidirektivet. Klimaendringer og økt aktivitet i havområdene skaper stadig nye utfordringer. Havnasjonen Norge har interesse av å opprettholde og videreutvikle rollen som en ansvarlig forvalter av havet.
I St.meld. nr. 12 for 2001–2002, Rent og rikt hav, den såkalte havmiljømeldingen, fremmet regjeringen Bondevik II en mer økosystembasert og sektorovergripende havmiljøpolitikk med helhetlige forvaltningsplaner som verktøy. I havmiljømeldingen framgikk det bl.a. at:
«De helhetlige forvaltningsplanene for havområdene vil med utgangspunkt i de sektorvise konsekvensutredningene gi grunnlag for å etablere verneområder og gi generelle retningslinjer for virksomhet i havområdene.»
Situasjonen da var preget av fragmentert forvaltning og mangel på et helhetlig kunnskapsgrunnlag. Det er nå utarbeidet helhetlige forvaltningsplaner for alle de norske havområdene. Disse bygger alle på felles faglige grunnlag som er utarbeidet på tvers av sektorene.
Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemtjenester i havområdene og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene er derfor et verktøy både for å tilrettelegge for verdiskaping og for å opprettholde miljøverdiene i havområdene.
Forvaltningsplanene bidrar til klarhet i overordnede rammer, samordning og prioriteringer i forvaltningen av havområdene. Norge har med dette et politisk verktøy for helhetlig havforvaltning og for legitimitet omkring beslutninger som omhandler balansen mellom næringsinteresser og miljøhensyn i våre havområder. Forvaltningsplanene har som kjent fått bred tilslutning i Stortinget.
Interpellasjonen fra representanten Aasland gir en anledning til å tydeliggjøre at forvaltningsplanarbeidet skjer i to trinn. Første trinn er det faglige grunnlagsarbeidet, mens trinn to er selve forvaltningsplanene for de enkelte havområdene. Det er i selve forvaltningsplanene i meldinger til Stortinget at regjeringen presenterer sin overordnede politikk for å balansere hensynet til miljø og til bærekraftig utnyttelse av havets ressurser.
La meg med en gang slå fast at regjeringen vil videreføre forvaltningsplanene for havområdene som politisk verktøy. På grunn av de raske endringene som skjer i Barentshavet, knyttet til klimaendringene og smelting av havisen, vil regjeringen i denne stortingsperioden sørge for oppstart av arbeidet med et faglig grunnlag for en full revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Den reviderte forvaltningsplanen vil bli lagt fram i en melding til Stortinget i 2020. Stortinget har tilsvarende forutsatt revideringer av forvaltningsplanen for Norskehavet i 2025 og forvaltningsplanen for Nordsjøen og Skagerrak i 2030.
Et viktig grep i forvaltningsplanene er identifisering av enkelte områder som særlig verdifulle og sårbare områder. Dette er områder som ut fra naturfaglige vurderinger har vesentlig betydning for den biologiske produksjonen og/eller naturmangfoldet i havområder, også utenfor områdene selv. Områdene har høy tetthet av miljøverdier som fisk, sjøfugl m.m. og er sårbare for ulike menneskelige påvirkninger. Gjennom tiltak i forvaltningsplanene er det valgt å vise særlig aktsomhet i de særlig verdifulle og sårbare områdene. Et slikt særlig verdifullt og sårbart område er iskanten. Ved behandling av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten i 2011 sluttet Stortinget seg til at det ikke skulle igangsettes petroleumsvirksomhet ved iskanten i forrige stortingsperiode. Dette er videreført i regjeringens politiske plattform med utgangspunkt i samarbeidsavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre for inneværende periode. Samtidig har Stortinget forutsatt at dette ikke er til hinder for at det kan drives petroleumsvirksomhet i hele Barentshavet sørøst.
Iskanten har i de senere årene flyttet seg nordover. Som de fleste vel har notert seg, vil regjeringen i løpet av våren 2015 legge fram for Stortinget en oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten med en oppdatert beregning av iskanten. Forvaltningsplanens iskant er definert i det faglige grunnlaget helt tilbake til 2003 og har ligget til grunn for angivelse av det særlig verdifulle og sårbare området iskanten i forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten i 2006 og 2011. Denne blir nå oppdatert med nye isdata fra satellittobservasjoner.
Det er etablert et oppfølgingssystem under forvaltningsplanene med jevnlig overvåking, vurdering og rapportering av miljøtilstanden og andre relevante forhold. Dette gjøres gjennom de tverrsektorielle rådgivende gruppene Overvåkingsgruppen og Faglig forum. Fagarbeidet er en kontinuerlig prosess.
Overvåkingsgruppen består av relevante etater og forskningsinstitusjoner og ledes av Havforskningsinstituttet. Gruppens mandat er fastsatt av berørte departementer. Overvåkingsgruppen skal i henhold til sitt mandat bidra til god samordning av pågående overvåking og sammenstille og vurdere relevante overvåkingsresultater. Overvåkingsgruppen skal formidle resultater av gruppens faglige arbeid og jevnlig rapportere om utviklingen i miljøtilstanden i hvert av de tre norske havområdene, bl.a. på nettstedet miljøstatus.no.
I tillegg til Overvåkingsgruppen er det etablert et Faglig forum for helhetlig og økosystembasert forvaltning av norske havområder, som ledes av Miljødirektoratet og består av etater og forskningsinstitusjoner under de berørte departementene. Faglig forum arbeider på grunnlag av et felles mandat fastsatt av alle de berørte departementene. Gruppen skal utarbeide det samlede faglige grunnlaget for oppdateringer og revideringer av forvaltningsplanene og bl.a. beskrive endringer og utviklingstrekk for miljøtilstanden så vel som næringenes aktivitet, nåværende og framtidig arealbruk, påvirkning på miljøet så vel som de havbaserte næringenes verdiskaping. Rapportene presenteres offentlig og er gjenstand for høring, slik at også organisasjoner og allmennheten har muligheten til å kommentere det faglige grunnlaget og eventuelle andre forhold de mener bør legges til grunn når regjeringen skal legge fram en forvaltningsplan. Det er på denne måten et særtrekk ved forvaltningsplanene at det faglige grunnlagsarbeidet fullt ut skjer på tvers av de ulike departementenes underliggende etater og relevante forskningsinstitusjoner.
Ved oppdatering eller revidering av forvaltningsplanene sammenstilles det normalt et felles faglig grunnlag fra Faglig forum etter bestilling fra departementene og i tråd med Faglig forums mandat. Dette utgjør det sentrale grunnlaget for den etterfølgende politiske prosessen med oppdatering eller revidering av selve forvaltningsplanen.
Ved oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten med en oppdatert beregning av iskanten er bestillingen av faggrunnlaget avgrenset til dette konkrete temaet, da dette er den sentrale saken som skal forelegges Stortinget.
Oppdateringene har så langt vært gjennomført i en tilnærmet femårs syklus, mens grundigere revideringer er lagt opp til å gjøres etter ca. hvert 15. år. Det faglige arbeidet under forvaltningsplanene, i både Overvåkingsgruppen og Faglig forum, innebærer at kunnskapen om havområdene holdes oppdatert. Jeg vil derfor hevde at norsk helhetlig havforvaltning til enhver tid bygger på et oppdatert kunnskapsgrunnlag.
La meg avslutningsvis vise til at Stortinget har sluttet seg til at Norge skal «være et foregangsland når det gjelder helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene» i behandlingen av nordområdemeldingen i 2011.
Terje Aasland (A) [18:55:41]: Aller først vil jeg takke statsråden for svaret. Jeg tror vi langt på vei er enig i oppfattelsen av hvordan arbeidet med forvaltningsplanene skal foregå. Sånn sett var det en betryggende redegjørelse, det klima- og miljøministeren nå ga.
Men jeg har lyst til å understreke et par elementer. For det første må det ikke herske noen tvil om at en politisk enighet eller uenighet utenfor denne salen eller mellom noen partier i tilknytning til denne salen ikke er et grunnlag for å tilsidesette prinsipper, metoder eller føringer gitt av Stortinget på et tidligere tidspunkt. Det er utvilsomt sånn at Stortinget forutsatte for sin tilslutning til forvaltningsplanen for Norskehavet i 2009 at denne planen skulle rulleres i 2014.
Da er det bekymringsfullt at klima- og miljøministeren til tross for det hun nå sier, har valgt å se bort fra – foreløpig – denne rulleringen fordi en har blitt enig om noe utenfor Stortinget som for Stortinget i seg selv er knekkende likegyldig. Stortinget har bedt om en rullering og ny grunnlagsvurdering i 2014, men har ikke fått det. Det er det vesentlige i det.
Da er det grunn til også å sette spørsmålstegn ved det som jeg tror mange i denne sal oppfatter som litt unormal praksis, når en igjen skal oppdatere forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet knyttet til iskanten spesifikt. Jeg skal ikke forskuttere hva vi skal mene i den saken. Jeg vil bare allerede nå signalisere veldig tydelig at jeg forventer at den grundige, faglige vurderingen, kunnskapsbaserte tilnærmingen til problemstillingene og analysen i tilknytning til det, faktisk er redegjort for når Stortinget får seg forelagt den saken. Hvis ikke er det også grunnlag for bekymring, for da begynner en egentlig å forlate et mønster og et prinsipp knyttet til forvaltningsplanene, fordi en har lyst til å ivareta en politisk interesse eller motivasjon. Det vil etter min vurdering være å forlate den gode trenden og den gode skikken som er utarbeidet i tilknytning til forvaltningsplanarbeidet, hvor kunnskap er nøkkelen til videre politisk håndtering.
Så til slutt: Med bakgrunn i de erfaringene klima- og miljøministeren har hatt som klima- og miljøminister nå i halvannet år, kan hun svare på hvor ofte en bør rullere forvaltningsplanene, i og med at det er litt utradisjonelt at en regjering kommer og legger fram en enkeltsak for Stortinget i tilknytning til en forvaltningsplan? Er det behov for nå å rullere oftere enn det en tidligere har antatt? Og vil eventuelt klima- og miljøministeren ta et ansvar for at det skjer?
Statsråd Tine Sundtoft [18:58:52]: Jeg tror vi skal forholde oss til det som tidligere har vært vedtatt, at en full revidering, som er en fullstendig gjennomgang av langsiktige endringer i økosystemet, hvor en legger det faglige grunnlaget for gjennomgang av helheten i selve forvaltningsplanen, holder hvert femtende år.
Det vi gjør nå med iskanten, er en oppdatering. Da mener vi at denne meldingen vil være tematisk avgrenset til iskanten i Barentshavet. Vurderingen er derfor at det ikke er behov for å involvere hele Faglig forum med alle de underliggende etatene, men at jobben kan utføres av Norsk Polarinstitutt. Norsk Polarinstitutt deltar for øvrig i sekretariatet for Faglig forum sammen med Miljødirektoratet.
Men som jeg også sa i mitt første innlegg, skal vi samtidig i denne stortingsperioden starte en grundig faglig prosess fram til en full revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten i 2020.
Jeg mener at vi følger opp det som Stortinget har forutsatt at forvaltningsplanene skal ivareta, hvor vi klarer å balansere det med full revidering, men også oppdateringer når det er nødvendig, og at vi i oppdateringene får det faglige grunnlaget for vurderingene.
Åsmund Aukrust (A) [19:00:48]: Siden Terje Aasland sendte inn denne interpellasjonen før jul, har saken blitt veldig aktuell, så vi får vel takke Stortingets presidentskap for å ha funnet et veldig riktig tidspunkt å ha denne debatten på. Det var vel på ingen måte det som var planen når den kom akkurat denne dagen, men i dag er jeg glad for at vi får denne muligheten til å utfordre klima- og miljøministeren på dette viktige temaet.
Forvaltningsplaner er vårt aller viktigste virkemiddel for å forvalte våre havområder på en sikker og bærekraftig måte – at all menneskelig aktivitet skal forvaltes i en større sammenheng. Vi skal være sikre på at det vi gjør, ikke ødelegger naturen og havets unike økosystemer. Det er sant, som ministeren sier, at dette er noe vi virkelig kan være stolte av i Norge, det er en av våre fremste utenrikspolitiske eksportvarer. Når utenriksministeren reiser verden rundt, skryter han av dette til sine kolleger, og det har han god grunn til å gjøre, for dette er en veldig god måte å forvalte kunnskapen på og vite at vi bruker den alltid best tilgjengelige kunnskapen om havet når det gjelder hva slags aktiviteter vi mennesker kan drive med.
Dette er klima- og miljøministerens viktigste verktøy. Det virket hun i sitt svar veldig klar over selv. Derfor synes vi det er overraskende og egentlig oppsiktsvekkende at ministeren har vært så defensiv så langt overfor Stortinget på om hun skal legge fram oppdaterte forvaltningsplaner for Norskehavet. Det skjedde under hele den rød-grønne perioden. Så langt har svarene fra regjeringen vært annerledes i skriftlig form til Stortinget, det var noe mer betryggende det vi hørte nå.
Aktivitet i havområdene stiller oss overfor store dilemmaer og vanskelige politiske valg. Jeg mener historien har vist at vi har klart å gjøre relativt gode valg, at vi har klart å forene viktige ulike hensyn. Jeg tror mye av dette skyldes at vi i Norge har noen av de fremste fagfolkene i verden, som har kunnet gi oss det beste grunnlaget.
Natten før oljenæringen skulle ha sin store konferanse i Sandefjord i år, sendte klimaministeren ut en pressemelding om at iskanten var endret. Dette er en sak som skal opp i Stortinget senere i år, og det er ikke derfor vi har denne debatten i dag. Men jeg synes det er synd at regjeringen har lagt opp et løp som gjør at diskusjonen i stor grad kommer til å handle om hva som er fakta, og ikke om hva som er de politiske prioriteringene. Det er klart at det er store forskjeller i de vurderingene de forskjellige partiene gjør, og jeg tror faktisk at det også er forskjeller internt i partiene når det gjelder hva slags vurderinger man gjør angående aktivitet knyttet til havområdene, så la oss ha de viktige debattene. Men nå er det altså skapt en debatt om hva det er som er fakta.
I den rød-grønne regjeringen og internt i Arbeiderpartiet har vi disse diskusjonene, men vi har dem alltid med den samme virkelighetsforståelsen, med de samme fakta til grunn, og det har alltid vært det faglige omforente grunnlaget. Vi nedsatte tverrfaglige grupper som kom med et felles faktagrunnlag – det skulle ikke være noen tvil. Jeg synes det er synd at man nå har valgt en annen prosess, hvor man tar ut ett område og sender det til Stortinget. Jeg tror ingen tjener på en diskusjon om hva det er som egentlig er fakta. Vi bør alltid ha best tilgjengelig faktakunnskap å forholde oss til, og det er det klima- og miljøministeren som har det øverste ansvaret for. Vi forventer at det ansvaret blir tatt.
I helgen var det et portrettintervju med klima- og miljøministeren i Dagens Næringsliv. Ikke unaturlig kom det opp flere spørsmål om iskanten og om hun sto inne for det regjeringen har gjort. Men på spørsmål om hva hun mente om aktiviteten der, sier hun: «Ja, men det er en annen debatt.» På spørsmål om hvordan klimaendringene har påvirkning på dette, sier hun igjen: «Dette er en annen debatt.» Men det er jo nettopp derfor vi har forvaltningsplaner – fordi vi skal se debattene i en sammenheng, fordi vi ikke skal gjøre som klimaministeren og si at dette er en annen debatt.
Forvaltningsplanene er ikke skapt for å skape økt aktivitet. De er skapt for å sikre at vi tar hensyn til naturen og til bærekraften, og at vi legger føre-var-prinsippet til grunn. På grunn av klimaendringene er områdene i forandring. Is smelter, artene dør ut, og områdene forandrer seg. Det gjør at vi hele tiden er nødt til å forbedre kunnskapen vår, sette kunnskapen inn i en større sammenheng. Det er sterke interesser for stor aktivitet av forskjellig art i havet. Dessverre er det ikke så sterke krefter som drar i retning av det føre-var-prinsippet som alle partier sier skal legges til grunn. Arbeidet med forvaltningsplanene er et av de viktigste redskapene nettopp for å forene dette. Det er klimaministerens verktøy, og derfor har vi beklaget at vi synes at det så langt har vært en for defensiv holdning fra ministerens side.
Nikolai Astrup (H) [19:05:57]: Det er bra at representanten Aasland er opptatt av forvaltningsplaner. Det er et viktig verktøy, som flere har vært inne på. Samtidig stusser jeg litt over at man forsøker å gjøre en kobling mellom at en faglig oppdatering for Norskehavet er forsinket – det vil vel ikke være første gang at noe er forsinket i Norge, selv i verdens rikeste land skjer det – og en definisjon av en iskant i et helt annet hav. Det ene spørsmålet handler om Norskehavet, og det andre handler tross alt om Barentshavet.
Representanten Aukrust var opptatt av hva som var fakta. Det er selvsagt også vi, og nettopp derfor var det så viktig å få ny, oppdatert faktakunnskap om hvor iskanten nå går. Det var ikke minst viktig fordi Stortinget jo hadde fattet et vedtak om at man på den ene side ikke skulle ha petroleumsaktivitet ved iskanten. På den annen side skulle ikke dette være til hinder for at man kunne åpne hele Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet.
Så er det slik – man får si dessverre – at iskanten har trukket seg nordover som følge av klimaendringer. Det har ikke vært is i Barentshavet sørøst de siste ti årene i det hele tatt. Når man da tar høyde for det faktum at iskanten har trukket seg tilbake, ved å legge til grunn oppdaterte iskart, er vi altså kommet i den lykkelige situasjon at Stortinget ikke lenger motsier seg selv. Med de oppdaterte isdataene er det ikke sjanse for is i Barentshavet sørøst, slik Polarinstituttet har lagt det frem.
Vi er selvsagt opptatt av at det skal være gode faglige prosesser som ligger til grunn for forvaltningsplanene, at det faglige grunnlaget skal være sterkt. Det vil det jo også være, og det vil bygge på akkurat de samme prosedyrer og prosesser som har ligget til grunn for tidligere forvaltningsplaner, når man i 2020 skal komme med en helhetlig, oppdatert forvaltningsplan for området Barentshavet–Lofoten.
Det er viktig å understreke at det er svært strenge krav og restriksjoner som pålegges petroleumsnæringen når det nå åpnes for petroleumsvirksomhet i disse områdene – dvs. Stortinget har jo allerede åpnet for det, men regjeringen har samtidig sørget for at boretidsbegrensninger vil gjelde for hele Barentshavet. Det er en skjerping av kravene som vil gjøre at det ikke vil være mulig å bore på tider av året da det er fare for at det kan være is, og det vil fortsatt være slik at 50 km fra den fysiske iskanten vil det ikke være mulig å drive petroleumsvirksomhet. Og trekker isen sørover – noe som ikke har skjedd de ti siste årene – vil de som driver borevirksomhet, måtte avslutte sine operasjoner og trekke seg sørover.
Det skal være svært trygge rammer rundt enhver form for petroleumsaktivitet i dette området, og jeg mener at det kanskje er på sin plass at Arbeiderpartiet nå avklarer om de fortsatt er enig med seg selv – om de fortsatt mener at det er slik at 23. konsesjonsrunde skal ligge fast innenfor de rammene Stortinget har fastsatt, om de fortsatt er enig i at den definisjonen som deres egen regjering la til grunn da forvaltningsplanen ble utarbeidet, skal ligge til grunn også i fortsettelsen, eller om de mener at Stortinget skal vedta en helt annen definisjon av iskanten. Det vil i så fall være helt ny politikk.
Det er ikke så mange partier som bidrar til å skape usikkerhet om disse tingene nå, men jeg vil kanskje si at Arbeiderpartiet er ett av dem, og det kunne være en fordel om interpellanten benyttet anledningen til å avklare om Arbeiderpartiet mener at de faglige definisjonene som den rød-grønne regjeringen satte sin lit til, skal gjelde også i denne perioden, eller om de mener at det faglige grunnlaget ikke var godt nok. Det vil i så fall være interessant informasjon.
Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:10:59]: Som statsråden nevnte, var det regjeringa Bondevik II som la grunnlaget for arbeidet med den helhetlige forvaltningsplanen for både Barentshavet og andre norske havområder, gjennom St. meld. nr. 12 for 2001–2002, Rent og rikt hav. Bærekraftig utvikling har hele tida vært en sentral målsetting i dette arbeidet.
Forvaltningsplanene er viktige fordi de etablerer betingelser for fiskeri, skipstrafikk og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Det ligger et nitid og grundig arbeid bak en forvaltningsplan. I 2009 la daværende regjering fram forvaltningsplanen for Norskehavet. Arbeidet med denne hadde pågått siden 2007. Planprosessen startet i mars 2007 med faktabeskrivelser, en samfunnsbeskrivelse og en større areal- og miljøressursbeskrivelse, inkludert verdifulle områder. Det ble også igangsatt et arbeid for å finne ut hva som skulle være indikatorer for overvåking. Disse dannet grunnlaget for det videre arbeidet med konsekvensene.
Det ble laget 19 ulike fagutredninger med utredning av konsekvenser. Ut fra disse ble fire hovedutredninger utarbeidet. Nye høringer fulgte – og nye rapporter.
I 2008 ble det arrangert en høringskonferanse i Ålesund. Med denne konferansen, og oppsummeringen av høringsuttalelsene i etterkant, var fagarbeidet avsluttet. Da overtok politikerne.
Norskehavet har en høy biologisk produksjon og rommer en stor mengde organismer, som danner grunnlaget for de rike bestandene av fisk, sjøfugl og pattedyr. Havområdet utgjør et åpent økosystem, og som alle naturlige økosystemer er det i stadig forandring. Mennesket er en del av de store naturlige prosessene, og vi påvirker dem gjennom våre aktiviteter. Når påvirkningen blir for stor, vil økosystemene ta skade. Svaret på disse utfordringene er å drive en økosystembasert forvaltning. Dette innebærer bl.a. at vi må se alle de ulike aktivitetene i Norskehavet under ett, og at det er økosystemene som gir rammene for hvor stor påvirkning vi kan tillate.
Til det er det helt avgjørende med kunnskap. Forvaltningsplanene er basert på kunnskap om konsekvenser av aktiviteter som kan påvirke miljøtilstanden, ressursgrunnlaget, samfunnsforhold og muligheten til å utøve annen næringsvirksomhet. Dette gjelder særlig petroleumsvirksomhet, fiskeri og skipsfart.
Forvaltningsplaner handler altså om langt mer enn om hvorvidt en skal drive petroleumsvirksomhet eller ikke, slik svaret fra statsråden på det skriftlige spørsmålet fra representanten Hansson kan synes som.
Jeg er enig med interpellanten når det gjelder behovet for at forvaltningsplaner skal rulleres og oppdateres jevnlig.
Klimaendringene vi i dag er vitne til, skjer i stor hastighet. Derfor trenger vi oppdatert kunnskap for både å vite hvordan situasjonen er, hvilke tiltak som må settes inn, og om de tiltakene vi allerede har satt i verk, virker.
Kunnskapsmangel gjør at vurderingene av konsekvensene av klimaendringene og menneskelig aktivitet framover er usikre. En kombinasjon av kartlegging, miljøovervåking og forskning er nødvendig for at vi skal få en bedre forståelse av de mønstrene vi finner, og for at vi skal kunne vurdere artenes og områdenes sårbarhet og økosystemenes stabilitet.
Klimaendringer og overfiske kan gi store endringer i økosystemenes artssammensetning og dynamikk. Vi har særlig behov for mer kunnskap om havområdenes motstandskraft mot både naturlig og menneskeskapt påvirkning. Vi trenger også mer kunnskap om prosesser ved iskanten, ved polarfronten og om andre særlig verdifulle og sårbare områder.
Ola Elvestuen (V) [19:15:56]: Vi har ekstremt rike havområder, som det er viktig å ivareta på en bærekraftig måte, og forvaltningsplanene er helt sentrale virkemidler for å gjøre det.
Jeg lytter til diskusjonen og prøver å få tak i hva som egentlig er problemstillingen. Når en forvaltningsplan skal rulleres, henger jo nøye sammen med når det egentlig er et faglig grunnlag for det, og når behovene ligger der. For Norskehavet – litt uavhengig av akkurat de beslutningene som ble gjort i 2009, det var før min tid her – har i hvert fall ikke vi, fra Venstres side, kjent noe påtrengende behov for at dette må skje veldig fort. Dette er en vurdering som må gjøres når det er et faglig grunnlag for at vi trenger å gjøre dette.
I løpet av diskusjonen har spørsmålet om iskanten dukket opp. Det kommer en sak til Stortinget i løpet av våren, og det er også varslet en full gjennomgang av forvaltningsplanen i 2020. Venstre er enig i at saken om iskanten bør komme til Stortinget. Det som nå gjøres, og som statsråden har gjort, er for så vidt en oppdatering av tallene og observasjonene som er gjort omkring iskanten, og det er ingen uenighet om det. Uenigheten kommer inn i Polarinstituttets høringsuttalelse, der de kritiserer nettopp metoden – altså ikke tallene som en nå legger inn i oppdateringen – og mener at man bør ta mer hensyn til hvor iskanten går, og ikke ta så stor risiko som metoden fra den forrige forvaltningsplanen legger til grunn. Der ligger den jo der det er 30 pst. is, mens Polarinstituttets råd er at man skal legge seg lenger sør, der det er mindre is, for å ta høyde for variasjonen i isutbredelsen år for år og den mulige variasjonen i isutbredelsen, som jo er der nå, helt uavhengig av at den gjennomsnittlige plasseringen av isen trekker seg nordover på grunn av klimaendringer og global oppvarming. Akkurat den risikovurderingen av hvordan vi politisk skal ta hensyn til tallene og faktagrunnlaget som forelegges oss, mener jeg er en politisk vurdering som det er riktig at Stortinget har en debatt om. Så vi er for at den delen kommer til Stortinget og debatteres her til våren.
Styrken ved forvaltningsplanene er nettopp at man har et faktagrunnlag fra veldig mange ulike sektorer. Det er mange prosesser som fører fram til en forvaltningsplan. Det skal legges til grunn at man skal ha en bærekraftig utvikling i havområdene. Men i siste instans ligger det også en politisk avveining av de ulike interessene, og akkurat nå, når det gjelder iskanten, med de endringene som er, mener vi det er riktig at den politiske avveiningen må gå til Stortinget, selv om det er enighet om selve tallene. Venstre tar utgangspunkt i Polarinstituttets råd, som er tydelig, og som sier at man må legge til grunn en større sikkerhet for at man ikke går inn i sårbare områder, enn det som regjeringen har varslet, nemlig at man bare ønsker en oppdatering av tallene med den gamle metoden.
Snorre Serigstad Valen (SV) [19:20:26]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et spørsmål av stor betydning for både Norge og forvaltningen av havområdene våre, nemlig den uklarheten som oppsto rundt forvaltningsplaninstituttet vårt i det mye omtalte svaret fra klima- og miljøministeren. Som flere har vært inne på, er ordningen med forvaltningsplaner for de norske havområdene noe vi alle burde være stolte av. Mange land ser til Norge og hvordan vi skaffer oss kunnskapsbasert informasjon og baserer oss på den – i hvert fall til en viss grad – i vår forvaltning av havområdene våre. Klimaforhold, klimaendringer, dyreliv, flora, geologi og havbunn – kunnskap om alt dette bør spille inn i de vurderingene vi gjør i forvaltningsplanene, i større grad enn de har gjort til nå, vil jeg legge til.
Hele hensikten med en sånn ordning er at kunnskapsgrunnlaget skal være oppdatert, og at vi dermed har det best mulige grunnlaget for å forvalte havområdene til enhver tid. Med tiden vil denne tilnærmingen bli viktigere og viktigere – fordi klimaendringene påvirker havområdene våre, fordi aktiviteten og skipstrafikken vil øke, og fordi presset på ressursene i havet vil bli større.
Derfor var det et litt rart signal i det mye omtalte svaret som klima- og miljøministeren ga til representanten Eva Kristin Hansen, for om oppdateringer av forvaltningsplaner fra nå av skal være avhengige av den til enhver tid sittende regjerings innfall og politiske diskusjoner innad, er mye av poenget med forvaltningsplanene borte, og det vil innebære et brudd med de forutsetningene om oppdateringer og rulleringer som Stortinget har satt i forvaltningsplanene.
Representanten Astrup har rett i at Norskehavet og Barentshavet er to forskjellige hav. Men med tanke på den saksbehandlingen vi har sett i spørsmålet om iskanten, synes jeg det hører med i den diskusjonen vi har nå. Regjeringen foreslår en ny grense for hvor iskanten går, og hevder at iskanten har flyttet seg selv, for å sitere statsministeren, og at definisjonen av iskanten er den samme som ble brukt i forvaltningsplanene for Barentshavet–Lofoten i 2006 og i 2011.
Men for det første har ikke iskanten flyttet seg selv. Den har sannsynligvis flyttet seg av høyst påvisbare menneskelige aktivitetsårsaker. For det andre er det vi i Stortinget gjør i forvaltningsplanene, bl.a. å legge rammer for virksomhet og aktivitet, herunder petroleumsvirksomheten. Det er en politisk vurdering som bygger på en kombinasjon av de respektive partienes respekt for tilgjengelig kunnskap og respekt for klimaendringene vi er midt oppe i. Det er vurderinger som partiene selv er ansvarlige for.
Diskusjonen om hvorvidt det skal bores etter olje nær iskanten, er et annet spørsmål enn hvor iskanten ligger, og de faglige definisjonene er det fagfolk som bør stå for. De faglige definisjonene av hvor iskanten går, er heller ikke noe Stortinget har behandlet eller bør behandle. I april i fjor la Norsk Polarinstitutt fram notatet «Iskant og iskantsone – fremstilling av iskantsonen som sårbart areal». Det er kunnskap av denne typen vi burde lagt til grunn for våre diskusjoner og politiske vurderinger, og dermed gjort vurderinger av om vi på bakgrunn av denne informasjonen mente det var forsvarlig å drive petroleumsvirksomhet. Det regjeringen nå gjør istedenfor, er å observere at isen smelter i nord, og dermed konkludere med at en må kunne bore etter mer olje, siden isen har flyttet seg selv. Voilà, dermed kan olje- og energiminister Tord Lien avvise Norsk Polarinstitutts og Miljødirektoratets råd og utlyse blokker i Barentshavet som det passer oljenæringen, samtidig som klima- og miljøministeren semantisk sett har sine ord i behold.
Denne måten å gå fram på og den usikkerheten som jeg mener at regjeringen skaper rundt det gode systemet vi har laget for forvaltning av havområdene våre, grenser mot å være useriøs, og det skaper stor usikkerhet rundt et felt som vi burde regulert mer, med mer vekt på de beste tilgjengelige faglige rådene – ikke mindre.
I diskusjonen i dag er det rørende enighet her i salen om hvor viktig det faglige grunnlaget er, og hvor viktig det er med kunnskap. Men hvor er de festtalene når de miljøfaglige rådene overkjøres i tildelingen av leteblokker og TFO gang på gang på gang? Når det kommer til stykket, prioriterer de store partiene her i salen olje foran miljø – hver gang, uansett hvor mye de sier i debatter og interpellasjoner at kunnskap er viktig. Jeg venter f.eks. i sterk spenning på Arbeiderpartiets vurderinger knyttet til iskanten, for det eneste vi har hørt i dag, er at Arbeiderpartiet har sterke meninger om at faglighet skal ligge til grunn. Om de skal lytte til de faglige rådene, er fortsatt et åpent spørsmål. Vel, det ville jo vært hyggelig om Arbeiderpartiet for første gang var med og sa nei til oljenæringen av føre-var-prinsippet, som representanten Aukrust var så opptatt av.
Oskar J. Grimstad (FrP) [19:25:38]: Interpellanten tar opp eit viktig spørsmål som gjeld forvaltningspraksis og planar for dei tre havområda våre. Rullering av planane er naturlegvis viktig, det understrekar jo alle talarane som har vore framme så langt – spesielt viss ein ved å unngå å rullere planar kan øydeleggje for framtidige generasjonar. Det er heilt klart at denne regjeringa slett ikkje er ute etter ein mangel på rullering som vil føre til at ein øydelegg moglegheitene for dei komande generasjonane.
Vi veit at kunnskapsinnhentinga, spesielt knytt til Lofoten og Vesterålen, har vore massiv, det har vore brukt store ressursar på den biten. MAREANO-programmet viser kor komplekst havet – og alle økosystema som ligg i havet – faktisk er. Så heilskaplege forvaltningsplanar for alle havområda vil så definitivt bli støtta av denne regjeringa, og det er ingen grunn, slik også klima- og miljøministeren var inne på, til å tru at denne regjeringa ikkje vil følgje opp den nødvendige rulleringa av planane etter kvart som behovet er der. Men det kan ikkje vere eit mål i seg sjølv å rullere planar berre for å rullere dei – det må vere eit mål med det.
Så til representanten Snorre Valen: Når han går på talarstolen her og kritiserer og held innlegg om iskanten og forvaltninga av Barentshavet aust, så vil eg minne representanten på at det var han og hans regjering, den regjeringa som hans parti sat i, som stemde for å opne desse havområda. Det verkar det som ein har gløymt når ein held innlegg i dag, og derfor er det visst nødvendig å minne representanten om det.
Når det gjeld iskanten og ei ny vurdering, er det underleg å høyre debatten som går om iskanten – vi har jo i Noreg til og med gitt Nobels fredspris til ein visepresident som sa at isen ville vere vekke frå Nordpolen i 2014. Vel, isen er der tydelegvis enno, så spådomane om at isen skulle forsvinne, stemmer nok dårleg.
Regjeringa legg til grunn at ein forvaltar Barentshavet aust etter trygge rammer og på ein føreseieleg måte, og eg har full tillit til at klima- og miljøministeren rullerer planane i tråd med dei behova vi har, og i tråd med den praksisen som har vore tidlegare, der kunnskap har vore den viktige pilaren for dette arbeidet.
Rasmus Hansson (MDG) [19:28:38]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha tatt et betimelig initiativ. De helhetlige forvaltningsplanene er, som mange har påpekt, en veldig god idé. Nøkkelen er altså at oppdatert – og jeg legger vekt på «oppdatert» – faglig kunnskap om naturens helhetlige tåleevne er det som skal legges til grunn når en skal bestemme hvilke økonomiske aktiviteter som tillates i hvilke områder.
Dessverre er det stadig mer som tyder på at denne regjeringen legger en annen logikk til grunn, der utgangspunktet er hvilke aktiviteter man ønsker, og der vern og kunnskapsgrunnlaget om natur deretter blir tilpasset de økonomiske hensynene. Den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet ble sist oppdatert i 2011, som flere har vært innom, og skulle altså, ifølge praksis, vært oppdatert i 2016. Det har altså en grunn at vi rullerer de planene såpass hyppig, fordi kunnskapsoppdateringen foregår forholdsvis fort, og nå er vi jo inne i en situasjon der havet forandrer seg fundamentalt i disse områdene og behovet for kunnskapsrullering øker dramatisk. Det minker ikke! Likevel valgte altså statsråden å plukke ut ett enkeltelement fra denne planen, nemlig iskanten, og foreslå endringen av denne – samme dag som 23. konsesjonsrunde ble utlyst av olje- og energiministeren. På denne måten kunne regjeringen lyse ut flere leteblokker uten at naturkonsekvensene av det ble kartlagt. Det er en dårlig saksbehandling i en så viktig sak, ikke minst av en regjering som hevder å være kunnskapsbasert.
Det er ganske viktig å merke seg at den samme tilnærmingen har statsråden vist i naturvern på land. I Sørdalen naturreservat i Bremanger kommune gikk Senterpartiet og SV i forrige regjering i sin tid inn for å bygge en kraftlinje tvers igjennom et naturreservat, selv om det ble anbefalt andre traseer. Staten har – forutsigbart nok – nå blitt saksøkt for brudd på naturmangfoldloven, men hva er statsrådens løsning på det? Vel, i stedet for å peke nese til en rød-grønn regjering som gjorde et meget dårlig valg, har hun gått inn for å endre verneforskriften for hva som er tillatt i naturreservatet, og nå skal det altså bli tillatt å sanke sopp, plukke bær og bygge en 420 kilovolts kraftlinje gjennom Sørdalen naturreservat.
Miljøpartiet De Grønne advarer sterkt mot en linje hvor naturvern blir omgått med én gang de økonomiske interessene er sterke. Ikke bare har natur egenverdi, verdien av natur må nødvendigvis øke i de årene vi har foran oss, og det er viktigere enn noensinne å ta de hensynene nå – ikke å bygge dem ned.
Det er bra at interpellanten fra Arbeiderpartiet tar opp bruken av kunnskap og forankring i Stortinget, men det er verdt å nevne, som også både representanten Valen og representanten Grimstad har vært innom, at det var den rød-grønne regjeringen selv som åpnet Barentshavet sørøst. Og det var en olje- og energiminister fra Senterpartiet som i 2013 endret definisjonen på iskanten ved et kupp – da definisjonen ble endret under dekke av en trykkfeil i prosessen dagen før proposisjonen ble gitt ut. I definisjonen endret man avstanden til iskanten og la i grunnen grunnlaget for det problemet som er videreutviklet nå.
Jeg vil også understreke at Arbeiderpartiets kunnskapstørst foreløpig ser ut til å stanse ved det faktum at det allerede er funnet for mye olje til at vi bør utnytte den, og at det er oljen i Arktis som framfor noe bør bli liggende, men det gjenstår å se hvor Arbeiderpartiet lander i den saken.
Jeg ser fram til at regjeringen kommer til Stortinget med en oppdatering av debatten rundt iskanten, men Miljøpartiet De Grønne er bekymret for en utvikling der regjeringen ser ut til å plukke ut enkeltelementer fra forvaltningsplanen nå, samtidig som de altså utsetter den helhetlige oppdateringen som skulle komme neste år, helt til 2020. Det er ganske lenge.
Dersom regjeringen faktisk vil endre regimet med helhetlige forvaltningsplaner, oppfordrer jeg dem til å være modige nok til å si det klart og tydelig nå og ikke fortsette med taktiske småsteg som i praksis undergraver forvaltningsplansystemet.
Terje Aasland (A) [19:33:39]: Jeg er litt usikker på om vi har kommet noen vei videre etter denne debatten, men jeg tror i hvert fall det er et veldig betydelig flertall i Stortinget for at vi skal basere det videre arbeidet på det grunnlaget som vi har hatt siden 2002, hvor det er kunnskap, konsekvensutredninger og helhetlige analyser som skal ligge til grunn, før en tar de endelige politiske avklaringene knyttet til forvaltningen av havområdene våre.
Så blir det prøvd gjennom debatten å skape usikkerhet på ulike elementer. Representanten Astrup prøver på det med hensyn til 23. konsesjonsrunde. Hvis regjeringen forholder seg til det som er åpningsmeldingen knyttet til 23. runde og utlysningen av den, er det ikke noe problem, fordi Stortinget har gitt fullmakt til det.
Det som jeg er opptatt av, er at vi følger de prinsippene. Årsaken til interpellasjonen handler ikke om iskanten, den handler om Norskehavet. For når det gjelder den rulleringen som Stortinget i 2009 forutsatte skulle skje i 2014, har altså klima- og miljøministeren, i svar til Stortinget, på bakgrunn av en politisk vurdering – betraktninger om avklaringer mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – tilsidesatt rulleringen. Det er sånn jeg må lese det svaret.
Jeg må med respekt å melde uttrykke bekymring hvis det er sånn en skal fortsette det som handler om forvaltningsplanene. For det er et godt verktøy, forutsatt at de er helhetlige, og forutsatt at de følger også de rulleringer og de hovedrevisjoner som er forutsatt for Stortingets behandling. Det må være et ufravikelig krav fra Stortingets side, og jeg går også ut fra at klima- og miljøministeren kan garantere for at det vil skje.
Det handler ikke om at det er noen faglige oppdateringer som er forsinket, eller at det er faglige oppdateringer som skal være grunnlaget for den rulleringen, så lenge det er Stortinget som har fastsatt det. Stortinget hadde noen spørsmål om mer kunnskapsinnhenting og videre analyser i tilknytning til rullering, og så skulle noe av det ha kommet i 2014. Det kom altså ikke i 2014, men jeg håper at det kommer i løpet av 2015. Selv var jeg saksordfører for forvaltningsplanen for Norskehavet. Jeg har liksom et lite eierforhold til det som er skrevet der, og jeg har også et lite eierforhold til at det blir fulgt opp. Jeg forventer det.
Så til det med iskanten. Jeg synes det er litt merkelig at regjeringen velger å ta det som vi nå hører om, som en tematisk avgrenset sak å legge fram for Stortinget. Det er ikke noe grunnlag for det, men jeg forutsetter at kunnskapen, analysene og den helhetlige vurderingen også representerer og følger den saken, selv om den er tematisk avgrenset. Hvis ikke kan det bli en problematisk debatt i Stortinget.
Statsråd Tine Sundtoft [19:36:54]: Jeg vil gjerne gjenta en ting jeg sa i mitt første innlegg, nemlig at Norge skal «være et foregangsland når det gjelder helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene», slik Stortinget sluttet seg til i behandlingen av nordområdemeldingen i 2011. Dette er også regjeringens ambisjon.
Forvaltningsplanene er et konkret uttrykk for at Norge som kyststat har evne og vilje til å ta ansvar for de store havområdene vi forvalter, og dette har blitt lagt merke til internasjonalt. Kyststatene har en klar plikt etter FNs havrettskonvensjon til å beskytte miljøet i sine havområder. Dette henger nøye sammen med de omfattende rettighetene kyststatene etter havrettskonvensjonen har til å utnytte de levende marine ressurser og andre ressurser på kontinentalsokkelen under sin jurisdiksjon.
EU vedtok i 2008 et direktiv med sikte på å oppnå god miljøtilstand i alle europeiske havområder innen 2020, det såkalte havstrategidirektivet. God miljøtilstand skal sikres ved at hvert medlemsland utvikler marine strategier for sine havområder. Strategien omfatter krav om fastsettelse av miljømål, indikatorer, overvåkingsprogram og tiltaksprogram. Direktivet legger med andre ord i stor grad til grunn samme tilnærming og metodikk som de norske forvaltningsplanene.
Forvaltningsplanene er et kunnskapsbasert politisk verktøy. Planene trekker opp et langsiktig perspektiv for å beskytte havområdenes økosystemer og er med det et sentralt virkemiddel for å ivareta Norges folkerettslige forpliktelser til å beskytte miljøet i våre havområder. Samtidig legger planene til rette for å benytte den rett Norge etter folkeretten har til å utnytte ressursene i våre havområder på en bærekraftig måte. Endelig er forvaltningsplanene et fleksibelt verktøy ved at politikken kan endres gjennom oppdateringer og revidering av planene basert på ny og oppdatert kunnskap innenfor en helhetlig ramme.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 9 avsluttet.