Martin Kolberg (A) [10:05:27]: (komiteens leder): Som annonsert skal Stortinget nå behandle Dokument 1, som alle vet er det hoveddokumentet som Riksrevisjonen leverer til Stortinget for gjennomgang av regjeringas arbeid og forvaltningens arbeid i året som har gått.

Også i år er det hyggelig å kunne si – med stor dekning i dokumentet og den kunnskap vi for øvrig har – at vi har en veldig god forvaltning i Norge. Det er en god kvalitet på statens avlagte regnskaper og den gjennomførte budsjettdisponeringen også. Det er det gledelig å si, at sånn er tilfellet, sånn har det vært gjennom mange år, og vi kan slå fast det her i Stortinget også ved denne anledningen.

Gjennomgangen viser også at forvaltningen i stor grad følger opp innspill som gis underveis, og viser vilje til forbedringer. Dette mener en samlet komité viser at Riksrevisjonen blir tatt på alvor, og det vil vi understreke fra vårt ståsted at vi synes er veldig bra. Det viser også at vår forvaltning er fleksibel og dynamisk. Forvaltningen er lojal mot politisk styring og tjener samfunnet. Årsregnskapene for underliggende virksomheter holder ifølge Riksrevisjonen i all hovedsak god kvalitet. Det er bare – og her bruker jeg uttrykket «bare», for det er bare – 13 av 215 virksomheter som får modifisert revisjonsberetning for 2013. Riksrevisjonen har imidlertid registrert at det fortsatt er utfordringer knyttet til valg av finansielt rammeverk. Jeg sier den siste setningen under henvisning til de to statsrådene som er til stede, fordi det er litt viktig at man tar det poenget at det fortsatt er litt vanskelig å få gjennomført det som kalles for finansielt rammeverk, i hele forvaltningen, og det må være en oppgave for regjeringa å følge opp det, slik at man får det på plass så mange steder som overhodet mulig.

Hva angår virksomhetens budsjettdisponeringer, er det en svak nedgang i antallet vesentlige merknader fra Riksrevisjonen – fra 28 for året 2012 til 25 for 2013. Men – selvsagt – også i årets Dokument 1 vises det til at viktige samfunnstjenester og tjenester med stor betydning for brukerne har fått merknader en rekke år på rad. Det handler om, denne gangen også, Arbeids- og velferdsetaten, Forsvaret, Politidirektoratet, Jernbaneverket, Statens vegvesen og Barne-, ungdoms- og familieetaten. Også for 2013 har disse fått vesentlige merknader.

Jeg erindrer veldig godt at sist jeg sto her i samme egenskap, brukte jeg mye energi og sterke ord på hvorfor dette gjentar seg hele tiden. Jeg sier for ordens skyld, så det ikke skal misforstås: Dette retter seg ikke mot den nå sittende regjering, det handler om regjeringer over tid. Og det er bemerkelsesverdig at til tross for at Riksrevisjonen år etter år bemerker disse etatene spesielt – har vesentlige merknader – og Stortingets komiteer og Stortinget her i plenum slutter seg til dette, blir det ikke forbedring slik som vi ønsker. Det er et ansvar nå – og det må være nå, for den nå sittende regjering – å gå mer konkret inn i og finne ut hvorfor det er slik. For som jeg sier: Vi er jo alle sammen enige om at dette er vesentlige institusjoner som betyr mye for samfunnet og for borgerne. Det er jo det som er det viktige for oss, det er ikke den politiske uenigheten eller meningen rundt dette, men det er det faktum at dette ikke fungerer som det skal, og at de får vesentlige merknader år etter år.

Jeg sier dette igjen, og det er også et uttrykk for en liten frustrasjon, for dette rom og denne behandlinga skal jo være den øverste myndigheten når det gjelder dette. Men vi har altså ikke gjennomslag med hensyn til disse etatene. Jeg vet ikke hvordan de gode embetsfolkene i Riksrevisjonen tenker. De skriver lojalt gang på gang det de mener, men de kommer altså ikke igjennom. Og jeg gjentar: Dette handler ikke om det siste året bare, det handler om flere år tilbake i tid, og jeg skal komme nærmere tilbake til det.

Jeg har sagt nå på vegne av komiteen hva komiteen mener om dette, og levert dette til de statsrådene som representerer regjeringa har i salen ved denne anledning. De får ta dette videre, for dette er det viktig å forsøke å få gjort noe med og særlig viktig å finne ut hvorfor vi år etter år må ta dette opp igjen.

Det er viktig å merke seg at i årets behandling av Dokument 1 er det en helt spesiell situasjon, nemlig at innstillinga er uten den delen som er knyttet til Arbeids- og sosialdepartementet. Det knytter seg også til noe av det jeg nettopp har sagt, nemlig det faktum at komiteen har sett seg nødt til, som det heter på pent språk, å ta ut den delen av innstillinga på grunn av situasjonen i Nav. Som Stortinget sikkert er kjent med, og regjeringa er kjent med, er det slik at komiteen har hatt to høringer om Nav. Det er jo også en gjenganger – en av de store gjengangerne – som altså har fått disse tunge merknadene over tid, og hvor vi nå er nødt til å si at vi må vente med denne delen av innstillinga, fordi vi er nødt til å se hva vi skal skrive. Det er fordi vi ikke er kommet lenger i behandlinga. Vi har hatt to runder med åpne høringer, og komiteen er nå i den fasen at man arbeider med konklusjonene knyttet til dette. Det vil da bli lagt fram som særlig melding til Stortinget på riktig tidspunkt.

Det andre punktet som jeg vil framheve spesielt, og som bør påkalle mye oppmerksomhet i Stortinget, er det som knytter seg til barnevernet, altså Bufetat, som det heter på kort språk. De som har ansvaret for oppfølgingen av barnevernet, viser oss at vi har fått merknader – og jeg sier det nå – hvert år siden 2009. Hvert år siden 2009 har barnevernet og Bufetat fått merknader! Det er klart at det påkaller oppmerksomhet, og denne gangen handler det altså om mangelfull bemanning og kompetanse i barnevernsinstitusjonene. Vi har hørt om dette før, og vi ser – jeg vil understreke det – at Bufetat har arbeidet systematisk med forbedringer på viktige områder, men at det fortsatt er for dårlig bemanning og for lav kompetanse i våre barnevernsinstitusjoner, iallfall i en del av dem. Hvis barn under barnevernets omsorg skal få forsvarlige og likeverdige tilbud, må noe rett og slett gjøres på dette punktet. Jeg vil nærmest si, på vegne av hele komiteen, at vi krever at akkurat dette blir rettet opp. Jeg ber om at regjeringas representanter merker seg akkurat dette punktet, for dette har vært diskutert, og komiteen har selvfølgelig et engasjement med tanke på dette, fordi det handler om veldig sårbare personer i vårt samfunn.

Jeg skal så til slutt kort gå gjennom noen punkter til det som er verdt å nevne i forbindelse med Dokument 1, utover det jeg nå har sagt. Det er det å si at også for 2013 er det merknader til forvaltningen av tilskudd, men at inntrykket er at det nå er gjennomført viktige forbedringer. Det viser at gjennomgangen av departementets tilskuddsforvaltning og kontrollhøringa om saken, som den forrige kontroll- og konstitusjonskomiteen gjennomførte, har virket. Det er bra at vi har fått mer skikk på akkurat dette.

Også årets revisjon avdekker svakheter i det som kalles for informasjonssikkerheten, til tross for at dette også har vært påpekt tidligere. Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at det er særlig kritikkverdig at de ansvarlige departementer ikke har fulgt dette opp.

Dessuten er det i årets revisjon avdekket svakheter med tjenester av stor betydning for sikkerhet, beredskap og velferd og at flere av svakhetene skyldes dårlig samordning mellom departementer og forvaltningsnivåer. Jeg har lyst til å si den setningen én gang til, for den har jeg lest veldig nøye: Det skyldes dårlig samordning mellom departementer og forvaltningsnivåer. Det går ut over det som heter sikkerhet, beredskap og velferd. Komiteen finner dette særlig bekymringsfullt all den tid 22. juli-kommisjonen pekte på disse svakhetene, og at de på det grunnlaget burde vært fulgt nøyere opp.

Det er de tingene jeg mener det er viktig fra mitt ståsted som komiteens leder å si innledningsvis. Jeg forutsetter at noen andre av komiteens medlemmer vil snakke om de områdene de har særlig ansvaret for.

Jeg vil avslutte med å si at det er all mulig grunn til ved denne anledning også å rose Riksrevisjonen for deres veldig grundige arbeid. Dokument 1 er en usedvanlig kvalifisert og flott gjennomgang av hele forvaltningen av det som har skjedd året før. Det gir Stortinget et veldig godt grunnlag for å diskutere vår forvaltning, og vi kan ha trygghet for at vi vet om det vi skal vite om, og at vi har kontroll på det vi skal ha kontroll på.

Jette F. Christensen (A) [10:17:26]: Som representanten Kolberg påpekte, har Politidirektoratet fått vesentlige merknader fra Riksrevisjonen for 2013 – ikke for det, det direktoratet har fått merknader hvert eneste år siden 2009. Det er alvorlig ikke bare for vår felles trygghet i dag, men også for å se til at vi hindrer kriminalitet i framtiden. Riksrevisjonen har merknader til bl.a. arbeidet med Nødnett, anskaffelser, Sivilforsvarets operative evne, den offentlige kontrollen av vaktvirksomheten og arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap.

Jeg skal derimot hefte ved noe annet: Riksrevisjonen viser til manglende enhetlig og helhetlig oppfølging av det kriminalitetsforebyggende arbeidet. I den påpekningen vises det til manglende styringsinformasjon fra departementet og svakheter i politidistriktenes ivaretakelse av det kriminalitetsforebyggende arbeidet.

Hvis ikke det å unngå framtidig kriminalitet er avgjørende viktig for departementet når de styrer gjennom informasjonen og gir styringssignaler til direktoratet, vet jeg ikke hva som er viktig. Å prioritere forebygging er en del av god ledelse. Forebygging er ett av de viktigste tiltakene innenfor kriminalitetsbekjempelse, og økt innsats vil gi stor effekt – ikke bare for den enkelte, men også for oss som samfunn. Slik det er nå, er det opp til hvert enkelt politidistrikt om de vil prioritere den typen arbeid. Som et resultat av det blir det vanskelig for departementet og direktoratet å vurdere hvordan arbeidet går – om det blir utført og om det blir prioritert – og det blir vanskelig for Riksrevisjonen og Stortinget å kontrollere om det blir gjort skikkelig. Det er arbeid som må bli utført, som må bli utført riktig, og som må være prioritert, og vi må kunne være i stand til å ettergå det.

Politidirektoratet har satt i gang reform- og utviklingsarbeid innenfor bl.a. IKT, ledelse og organisering og har sagt at 22. juli-kommisjonens rapport og politianalysen er en del av utviklingsprosjektene de har. Allikevel er det problematisk at dette arbeidet ikke har gitt mer resultater fortere. Det norske samfunnet har ambisjoner og forventninger på vegne av alle – det skal i alle fall ha det. Derfor er det viktig at vi legger til rette for at mennesker som har sonet sin straff, kan komme tilbake til livet og til samfunnet. Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen er bekymret for at innsatte i norske fengsler ikke får de tjenestene de har krav på, og at det kan føre til at veien tilbake kan bli vanskeligere enn nødvendig.

Justis- og beredskapsdepartementet har et overordnet ansvar for å samordne innsatsen sånn at færre lovbrytere begår kriminelle handlinger etter endt soning. Da må de ta det ansvaret.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.