Jan Bøhler (A) [12:04:30]: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til justis- og beredskapsministeren:
«I arbeidet med å forebygge rekruttering til terrornettverk og soloterrorisme er politiets bekymringssamtaler et viktig redskap. Blant dem som jobber med dette lokalt i Oslo, har det vært påpekt at lovhjemmelen for å innkalle til slike samtaler i paragraf 13 i politiloven gjelder personer under 18 år. I mange tilfeller vil behovet for bekymringssamtaler også gjelde personer i andre aldersgrupper.
Vil statsråden vurdere lovendringer som kan forplikte personer i alle aldre på lik linje til å møte opp til bekymringssamtaler?»
Statsråd Anders Anundsen [12:05:10]: La meg først få takke representanten Bøhler for et godt spørsmål.
Politiets bekymringssamtaler har som mål å fange opp førstegangskriminelle så tidlig som mulig og gjennom samtalen kartlegge eventuelle oppfølgingsbehov. De som begår kriminalitet for første gang, er i stor grad i aldersgruppen under 18 år.
Når det gjelder samtaler med personer i alle aldre, har metodikken som brukes i bekymringssamtalen og konseptet i sin helhet vist seg å være veldig god. Men for at dette verktøyet skal fungere etter hensikten, er det avgjørende at tillit og godt klima er til stede i den innledende samtalen. Derfor innledes de aller fleste samtaler gjennom en invitasjon og ikke etter en innkalling etter politiloven § 13. Dersom familien kun får en innkalling, eller i ytterste konsekvens må hentes av politiet, blir det en tung start på samtalen. Ofte ender dette kun med en monolog fra politiets side.
Hjemmelen gir ikke personen noen rettigheter eller plikter til å snakke eller gi informasjon – ei heller til å lytte til det politiet har å si. Derfor er det hovedsakelig invitasjon som blir brukt i dag. Invitasjon kan brukes overfor alle, uavhengig av alder. Men det er klart en fordel å ha hjemmelen som et middel til å bruke i ytterste konsekvens for å markere alvoret i situasjonen. Jeg ser at det er et stort poeng når det gjelder utfordringene knyttet til forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Her er det avgjørende å komme i dialog for å kartlegge behov for oppfølging og hvor langt den enkelte eventuelt har kommet i sin radikaliseringsprosess.
En utfordring i forbindelse med en eventuell endring av politiloven § 13 overfor denne gruppen er at det ikke kun er aldersbegrensningen som må endres, men det vil kreve en mer omfattende endring av innholdet. Politiloven § 13 sier det må være grunn til å tro at det er blitt «begått en straffbar handling» eller «en ellers straffbar handling» av en person under 15 år for å kunne kalle inn eller hente vedkommende til samtale. Som vi vet er det ikke straffbart å være radikal eller ha ekstreme meninger, og det er en viktig balansegang med ytringsfriheten å skulle gripe inn overfor noen når det gjelder deres meninger og holdninger så lenge de ikke begår straffbare handlinger.
I dag fokuseres det på metodikken i bekymringssamtaler som et effektivt og godt verktøy i de tilfellene politiet ønsker å bruke dialog som metode. Det er nå lagt til rette for videreutdanning ved Politihøgskolen i å gjennomføre bekymringssamtaler. Dette vil også skje overfor dem som er over 18 år, og det vil være en vel så viktig vei å gå med hensyn til økt kompetanse og enhetlig bruk av dette som verktøy.
Bekymringssamtaler brukes allerede i dag overfor denne gruppen, hvor initiativet til samtalen er en invitasjon til personer over 18 år. Det er en sterk fokusering på kompetanseheving og enhetlig bruk i politidistriktene i dag. Det kjøres lokale kurs for dem som bruker bekymringssamtaler som verktøy i sitt daglige virke. Og før vi utreder et eventuelt spørsmål om endring av loven, er det derfor viktig å få ytterligere erfaring med hva som er utfordringene ved gjennomføringen av samtaler med denne gruppen, og med hvor behovet for endring og utvikling er størst.
Jan Bøhler (A) [12:08:12]: Jeg takker statsråden for et interessant og godt svar og for at vi diskuterer på samme premisser.
Det er klart at Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som regjeringen bygger sin politikk på, og som Stortinget er enig i, må innebære at vi gir politiet de redskapene som er egnet, og at vi ser om de redskapene man har i dag, fungerer. Som statsråden sier, er den paragrafen i politiloven som eventuelt kan brukes til å innkalle, altså til å gjøre noe mer enn å invitere, formet ut fra andre problemstillinger.
De politifolkene jeg har snakket med og som jobber forebyggende med dette ute i bydelene i Oslo, beskriver det slik at det er noen som lar seg påvirke ennå, men som ikke er der ennå at de kommer til en hyggelig samtale. Det er en mellomting før man er helt gjennomført tilhenger av terror. Det statsråden bør se på videre, er denne mellomgruppen, der man trenger noe mer for å få dem til å møte opp og kanskje komme på glid.
Statsråd Anders Anundsen [12:09:24]: Jeg anerkjenner absolutt den problemstillingen. Det er viktig å gi politiet de redskapene de trenger for å bidra til forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme på en så effektiv og god måte som mulig.
Samtidig tror jeg nok at en del i den gruppen, som jeg nevnte i mitt hovedsvar, vil være av en sånn kategori at det å bli innkalt, eller hentet i ytterste konsekvens, ikke nødvendigvis bidrar til at dialogen mellom vedkommende og politiet blir spesielt styrket. Derfor er det nok viktig, tror jeg – så lenge hjemmelsgrunnlaget er som det er – at en i alle fall bruker den metoden som disse samtalene er, i så stor utstrekning som mulig. Politiet har et ganske vidt spekter av virkemidler for øvrig for å komme i kontakt med denne gruppen. Men jeg er helt enig i at en må vurdere dette i tiden fremover, og om det er behov for å se på om hjemmelsgrunnlaget bør utvides. Men da må en også vurdere hvilke konsekvenser bruken av dette virkemidlet vil ha.
Jan Bøhler (A) [12:10:30]: Jeg takker igjen for svaret.
For meg er det klart, sånn som politifolk som jobber med dette, beskriver, at det er en gruppe personer som selv om de er over 18 år, trenger å forstå alvoret. Der er det ikke dialog i dag, men det å sette seg ned, og det at politiet kan gå grundig gjennom ting i en sånn atmosfære som det er i en bekymringssamtale på politistasjonen, kan bety at man kommer i bevegelse.
Så jeg ber om at man tar dette perspektivet på største alvor: at det er en erfaring at man har en gruppe personer over 18 år hvor man trenger å komme i gang med noe. Det er vanskelig å se at bekymringssamtaler skal være begrenset til dem under 18 år. Hvordan den lovhjemmelen man bruker, er tilrettelagt, bør egentlig ses på.
Statsråd Anders Anundsen [12:11:38]: Jeg vil presisere at denne måten å bruke bekymringssamtaler på, ikke er begrenset til personer under 18 år. Bekymringssamtaler brukes for en langt større gruppe, men da er den basert på en reell dialog gjennom en invitasjon, hvor en da frivillig blir deltaker i en sånn kommunikasjon. Det brukes også av PST og av forebyggende enheter i politiet i utstrakt grad – også i grupper med langt eldre personer enn dem som er 18 år.
Jeg deler bekymringen for dem som kanskje ligger i et grenseland, som trenger denne ekstra motivasjonen, for å kalle det det, for å komme i en slags dialog med politiet. Men jeg tror vi er nødt til å vurdere nøye hva konsekvensene av det også vil være før en eventuelt går videre med å vurdere en utvidelse av hjemmelsgrunnlaget. Men jeg synes dette er et interessant innspill, som vi skal ha med oss videre.