Ruth Grung (A) [12:04:48]: Trygghet er helse. Derfor var helsekomiteen tydelig på, da vi behandlet statsbudsjettet, under kapitlet om beredskap, at formålet med helseberedskapen er å verne befolkningens liv og helse og bidra til nødvendig helsehjelp ved krig og kriser og ved katastrofer i fredstid. Komiteen framhevet at helseberedskap har en dobbel funksjon. Den viktigste er å sørge for at fellesskapet har reaksjons- og håndteringsevne når alvorlige hendelser inntreffer. Den andre er å sikre at befolkningen er trygg på at myndighetene har kompetanse og kapasitet til å være der når situasjonen krever det. Trygghet er altså også helse.
Rapporten fra 22. juli-kommisjonen påpeker at vi har et læringsbehov når det gjelder oppfølging av overlevende og pårørende, systemer for varsling, kommunikasjon og informasjon og behov for nasjonale retningslinjer om samarbeid mellom nødetatene, samt behov for å videreutvikle planer, rutiner og kompetanse. Helsedirektoratet, de regionale helseforetakene og fylkesmennene har fått ansvar for å iverksette tiltak, men i tillegg er det behov for å styrke den nasjonale kompetansen i krisepsykologi.
Gjennom mer enn 25 år har Senter for Krisepsykologi i Bergen tilført krise- og sorgfeltet kompetanse som har bedret ivaretakelsen av barn, voksne og familier både i Norge og internasjonalt. Senteret var de første til å belyse barns situasjon som sørgende i Norge. Fra tidlig på 1980-tallet har de forsket på barn og sorg – et rent pionerarbeid. Det har bl.a. bedret barns situasjon som pasienter eller pårørende ved intensivavdelingene. Gjennom flere år har de kartlagt situasjonen for etterlatte etter selvmord, barneulykker og plutselig spedbarnsdød, lagt grunnlaget for hva norske kommuner har å tilby, og samlet informasjon om hvordan etterlatte – både barn og voksne – opplever seg ivaretatt over det ganske land.
Senteret er en unik blanding av klinisk praksis, forskning og utadrettet informasjon og veiledning. Senteret er det norske kompetansemiljøet med mest direkte erfaring fra krise- og katastrofehåndtering basert på daglig arbeid med kriser og traumer. De spenner over et vidt felt, fra komplisert sorg blant barn, familier og voksne, selvmord, sosial nettverksstøtte, likemannsarbeid og barn som lever med vold i familien, til de store nasjonale og internasjonale krisene som følger av terror, krig og naturkatastrofer.
De ble engasjert av Statoil etter terrorangrepet i In Amenas, og senteret bisto etter Estonia-ulykken, diskotekbrannen i Göteborg og terrorhandlingene i Russland. Senteret har bistått ved så å si alle større katastrofer i Norge – Torghatten, Måbødalen, gisseldramaet på Torp, flyulykken på Stad, Sleipner-havariet, Åsta-ulykken, Rocknes-havariet og NOKAS-ranet, for å nevne noen. De har vært involvert i etterarbeidet etter naturkatastrofer i hele verden og drevet opplæring av helsepersonell etter krigssituasjoner i de fleste kjente krigene de siste 25 år. De gir råd om hvordan hjelpen best organiseres – for hvem, av hvem og når – og om viktige valg med hensyn til rituelle markeringer, hjelp til familier og bistand til innsatsmannskap som politi, brannfolk og helsepersonell og deres reaksjoner ved ulykker og katastrofer. På oppdrag fra Helsedirektoratet har de arbeidet spesielt med etterlatte, overlevende og pårørende etter 22. juli.
Senteret har vært drevet som en non-profit-organisasjon, og de har samarbeidet med utallige offentlige instanser og frivillige organisasjoner. De har utviklet nettsider med informasjonsmateriell, skrevet over 20 bøker – de fleste om barn, og mange er oversatt til andre språk – og nærmere 300 faglige publikasjoner. De har pågående forskningsarbeid på nettverksintervensjon for familier med en kreftsyk forelder, de forsker på etterlatte etter 22. juli og også på formidling av dødsbudskap på oppdrag fra Helsedirektoratet.
Vi vet at tap og traumer kan forstyrre og ødelegge liv. I tillegg til helsekostnader og risiko for redusert livskvalitet kan det svekke arbeidsevnen og redusere mulighetene for å oppnå en utdannelse en ellers ville oppnådd. Tap og traumer er derfor en folkehelseutfordring.
Sorg kan ha alvorlige helsemessige konsekvenser, og sorgområdet blir gitt stadig mer oppmerksomhet. Normal sorg vil vi alle oppleve i livet, og mange opplever komplikasjoner i sorgen. Mennesker som opplever tap ved dødsfall, venter å bli møtt på en god måte, enten det er av utrykningspersonell, helsepersonell på et sykehus eller på hospits, kriseteam, kirkelig personell eller andre. De fleste klarer seg bra uten profesjonell hjelp, det må jeg også få presisere, men vi må ha gode henvisningsrutiner for dem som trenger spesifikk hjelp, slik at de får hjelpen tidlig. Noen tap og traumer, som etter voldtekt, medfører problemer for så mange at oppfølging bør kobles på helt fra starten.
Det er altså en unik kompetanse og et unikt nettverk som er bygget opp rundt initiativtakerne Atle Dyregrov og Jakob Inge Kristoffersen siden 1988. Det er i dag 34 personer med ulik tilknytning til senteret, og de fleste er finansiert via ulike prosjekter. Det er behov for en mer systematisk oppbygging av kompetanse og rekruttering.
Norge har et unikt fagmiljø, både nasjonalt og internasjonalt, som trenger mer forutsigbare rammer for å sikre rekruttering av nye forskere, bedre koordinering og veiledning, samt bli en del av en nasjonal kriseberedskap. Det bør etableres et nasjonalt senter for krisepsykologi som bygger på dette fagmiljøet i Bergen. En offentlig grunnforskning vil gi mulighet for å tilby bedre hjelp til flere, veiledning, undervisning og å drive utviklingsarbeid på sorg-, krise- og traumefeltet. En grunnforskning vil også gi mulighet til å prioritere folkehelseperspektivet enda bedre enn de har gjort fram til nå.
Spørsmålet er: Vil statsråden sørge for etablering av et nasjonalt senter for krisepsykologi – de nærmer seg pensjonsalder?
Statsråd Bent Høie [12:11:50]: Oppfølgingen av berørte etter alvorlige hendelser er et sentralt element i samfunnets totale evne til å håndtere kriser og katastrofer. Det er en prioritert oppgave for helse- og omsorgstjenesten å sikre god oppfølging. Ulykker og andre kriser eller katastrofer, enten det er på samfunnsnivå, eller det rammer enkeltindivider og deres familier, byr på utfordringer når det gjelder oppfølging og behandling av fysiske og psykiske traumer.
Helse- og omsorgstjenestens kompetanse om oppfølging av personer utsatt for traumer ble generelt styrket i Opptrappingsplanen for psykisk helse gjennom etableringen av de regionale ressurssentrene om vold og traumatisk stress. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress ble etablert i 2004 for å styrke kompetansen på volds- og traumefeltet.
Senter for Krisepsykologi i Bergen har vært med og organisert den faglige oppfølgingen etter flere av de store katastrofene som har rammet Norge de siste ti årene, og de har assistert ved en rekke større katastrofer også i utlandet. Senteret har bygd opp god kompetanse om kriser og komplisert sorg. For å imøtekomme behovet for tiltak i akuttfasen etter 22. juli ba Helsedirektoratet om bistand fra flere fagmiljøer, bl.a. Senter for Krisepsykologi.
Jeg har merket meg senterets ønske om å bli et nasjonalt kompetansesenter for kriser og komplisert sorg. Jeg er også klar over at Helsedirektoratet, for å dra nytte av den kompetansen som senteret har, inngikk en intensjonsavtale med Senter for Krisepsykologi om å samarbeide for å utnytte senteret som et nasjonalt kompetansemiljø. På grunn av senterets organisering som aksjeselskap har det ikke vært mulig å gi direkte økonomisk støtte til senteret fra offentlige myndigheter. Etableringen av Senter for Krisepsykologi som et nasjonalt kompetansesenter forutsetter derfor en endret organisasjonsform. En slik etablering er i tillegg et budsjettspørsmål. Jeg regner med at representanten har forståelse for at jeg ikke kan forskuttere budsjettene for framtiden.
Det er svært viktig med forskning på konsekvensen av terroren 22. juli. Flere prosjekter ble satt i gang raskt etter hendelsen, med offentlig finansiering. Innenfor gjeldende budsjettrammer har Helse- og omsorgsdepartementet sett det nødvendig å prioritere videreføring av disse prosjektene. Samtidig bør forskningsfinansiering i størst mulig grad ivaretas gjennom de ordinære systemene for forskningsfinansiering – dette for å sikre forskningens uavhengighet, krav til kvalitet, relevans og helhetlig prioritering av helse- og omsorgsforskningen. Derfor bør Norges forskningsråd og de regionale helseforetakene være viktige aktører når det gjelder finansiering og forskning knyttet til 22. juli. Det bidrar til å sikre at kvalitets- og habilitetsspørsmål vurderes og ivaretas.
Denne regjeringen prioriterer psykisk helse. Vi har gjeninnført den gylne regel og sikrer med det at spesialisthelsetjenesten prioriterer psykisk helsevern og rusbehandling. Vi har styrket kommunenes frie inntekter med 100 mill. kr for å løfte det kommunale psykiske helsearbeidet, og vi har fortsatt satsingen på rekruttering av psykologer til kommunene. Samlet gir det en styrket tjeneste for mennesker med psykiske helseutfordringer, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Kompetanse, kunnskap og behandlingstilbud skal være nær der pasienten bor. Det betyr at ansatte i de distriktspsykiatriske sentrene og kommunene må ha kunnskap om behandling av traumer. Derfor har vi bevilget midler for raskere å implementere traumefokusert kognitiv atferdsterapi. Dette er en behandlingsmetode for traumer som har vist seg å ha god effekt.
Vi trenger stadig mer kunnskap om hvordan vi på best mulig måte skal behandle mennesker som har vært utsatt for traumatiske hendelser. Senter for Krisepsykologi har vært og er en verdifull bidragsyter til den pågående innsatsen for dem som er rammet og berørt etter 22. juli og etter andre kriser og katastrofer. Som jeg har sagt, vil en eventuell omgjøring av senteret til et nasjonalt kompetansesenter for kriser være avhengig både av senterets organisasjonsform og av den videre budsjettprosessen.
Ruth Grung (A) [12:16:35]: Takk til statsråden. Jeg tolket ham veldig positivt, for det er riktig at det er etablert ulike sentre, men det er vel få som kan måle seg med den brede kompetansen som den miljøet rundt Atle Dyregrov har bygget opp på veldig mange felt. Vi ser det også som uproblematisk at de i dag er organisert som et non-profit AS. En eller annen type organisasjonsform må en jo ha, så akkurat det å tilpasse organisasjonen ser vi altså som helt uproblematisk.
Det er også et viktig et prinsipp, sånn at det ikke blir noen misforståelse, at slike nasjonale sentre selvfølgelig skal søke om de ordinære forskningsmidlene, men det er noe med å ha den basisstøtten i bunnen, sånn at det går an å prioritere det forebyggende arbeidet og være i stand til å gjøre det ekstraarbeidet som de fram til nå stort sett har gjort på frivillig basis. Statsråden må ikke misforstå, man trodde ikke at dette skulle bli 100 pst. finansiert, men det er snakk om den basisstøtten og at de ellers søker for prosjekter. I dag er de helt avhengig av prosjektstøtte, og det er jo litt spesielt at det er danskene som er med på å finansiere store deler av forskningsaktiviteten deres.
Helsedirektoratet har ikke bare gitt dem oppdrag, de har også utfordret dem og bedt dem om å søke om å bli et nasjonalt senter for krisepsykologi.
Så vil jeg også legge vekt på det med sorg – et ganske nytt område innen forskning – hvor det er viktig å balansere. Det har også Atle Dyregrov tatt opp, at mens vi har brukt 30–50 mill. kr – offentlige kroner – etter 22. juli på overlevelsesforskning, så er det kun brukt mindre enn 2 mill. kr på forskning på de etterlatte. Veldig mange av de etterlatte sliter fortsatt med store utfordringer, og når vi som nasjon dessverre har opplevd det vi har opplevd, er det viktig. Vi startet veldig bra, mange steder i landet ble det gitt veldig god støtte, ikke minst i den regionen jeg kommer fra. I og med at Atle Dyregrov er der, ble han koblet direkte inn. Men det er viktig at vi har følgeforskning og kan dra nytte av den, både for de direkte berørte og også i fremtiden, når tilsvarende episoder skjer, for sorg takler man ganske ulikt, og det er viktig å vite at det kan tilpasses ut fra den forutsetning som den enkelte har.
Til slutt vil jeg bare si at de fleste jeg snakker med, tror at dette senteret er offentlig finansiert.
Statsråd Bent Høie [12:19:52]: Jeg er glad for at representanten Grung oppfatter meg som positiv, for jeg er positiv til senteret og den viktige jobben som det gjør, og det betydelige kompetansemiljøet som er der. Jeg viser også til intensjonsavtalen, som også representanten Grung viste til, mellom direktoratet og senteret.
Det er noen praktiske spørsmål som er viktige i denne sammenhengen, og til slutt er det også et spørsmål om bevilgninger – å bevilge er, som sagt, noe vi gjør i forbindelse med budsjetter.
Det er også viktig at en ikke skaper et inntrykk av at senteret ikke brukes i dag, og at senteret ikke får offentlige oppdrag. Ifølge min oversikt har senteret siden 2012 fått oppdrag og fått finansiert ulike aktiviteter på til sammen 16 mill. kr. De har også – som et viktig forskningssenter – selvfølgelig fått gjennomslag for forskningsprosjekter hos Forskningsrådet på 4,7 mill. kr, ifølge min oversikt.
Senteret har også 5,2 avtalehjemler med avtalespesialister, som også har offentlig finansiering av sine aktiviteter.
Så det foregår en betydelig aktivitet i senteret i dag som har en offentlig finansiering, men det er helt riktig at hvis senteret skal ha status som et nasjonalt kompetansesenter, vil det – på lik linje med de andre nasjonale kompetansesentrene – være knyttet til at en også får et særlig statlig tilskudd for å være det. Det er et praktisk spørsmål, men ikke minst også et økonomisk spørsmål, som vi må komme tilbake til i budsjettet.
Vi har nylig fått sluttrapporten fra koordineringsgruppen for forskning knyttet til 22. juli. Der er det også en rekke anbefalinger som vi nå er nødt til å jobbe oss igjennom, for det var – etter min oppfatning – et klokt og viktig grep som regjeringen gjorde den gangen, gjennom å lage en koordineringsgruppe som sikrer at den forskningen som har foregått, og som skal foregå videre, ikke innebærer en tilleggsbelastning for dem som har vært berørt av denne hendelsen, at vi sikrer at den forskningen som foregår, er koordinert, og at forskningen foregår på en sånn måte at en bruker resultatene gjentatte ganger, sånn at en unngår å belaste unødig dem som har vært berørt av dette.
Trond Henry Blattmann (A) [12:22:46]: Jeg vil takke statsråden for et godt svar, og jeg er glad for at han vil følge opp den forskningsrapporten som kom nå. Det er veldig gode signaler.
Likevel har jeg lyst til å trekke fram Senter for Krisepsykologi og deres ønske om å bli et nasjonalt kunnskapssenter. Jeg har fulgt denne historien helt siden det skjedde. Jeg er jo en av de etterlatte, og vi har vært i nær kontakt med Senter for Krisepsykologi helt siden dette skjedde. Der, i Bergen, er det en kompetanse på feltet komplisert sorg og traumer som er verdensledende. De har en bred forskningskompetanse, og samtidig har de et bredt samarbeid med andre forskere fra hele verden.
Jeg har selv deltatt på noen av erfaringskonferansene i forbindelse med forskningen deres, og det som er veldig interessant, er at de, i den forskningen som de har gjennomført om etterlatte, har en veldig høy svarprosent – faktisk en usedvanlig høy svarprosent. Det gjør at de resultatene som framkommer gjennom forskningen, har en validitet som er veldig stor, og som er utrolig viktig for å gjøre denne forskningen anvendbar. For hvis det er noe som er viktig når det gjelder hva som skjedde 22. juli, er det på mange måter å lære – lære hva det er som skjer over lengre tidsrom når det gjelder etterlatte, hva det er som skjer med foreldre, hva det er som skjer med søsken. Vi har også en god del forskning om overlevende, som er viktig å få med seg.
Jeg tenker også at kunnskap om dette er enormt viktig. Kunnskap trenger vi her i Norge, men den kunnskapen som Senter for Krisepsykologi får, er også viktig for resten av verden, nettopp fordi svarprosenten fra de etterlatte er så høy.
Derfor tenker jeg at å bidra til at Senter for Krisepsykologi får en mulighet til å danne dette nasjonale senteret, er utrolig viktig. Jeg hører hva statsråden sier om organisasjonsform, og det var jeg ikke klar over. Men jeg tenker: Organisasjonsform er én ting, men signaler om at et senter kan komme opp å stå, er også veldig viktig å få.
Det er også veldig spesielt for oss som er etterlatte, å oppleve at danskene finansierer en forskning på kanskje den verste terrorhendelsen vi har hatt i Norge noensinne – at det er danskene som på mange måter sørger for at Senter for Krisepsykologi får en kunnskap som vi trenger når det gjelder hvordan utviklingen er for de etterlatte.
Jeg og statsråden har snakket sammen mange ganger om dette feltet. Jeg er veldig glad for at du er opptatt av dette med oppfølging, for du har skrevet brev, som du sendte ut sammen med kunnskapsministeren. Det var vi veldig glad for. Men vi trenger altså også hjelp av deg for å få resten av Kommune-Norge til å våkne opp, for å ta på alvor det dere faktisk skriver om viktigheten av oppfølging.
Det går ikke an å løse denne saken og se den helt isolert fra forskningen, for den forskningen vi får, må også gi kommunene syn for saken: Hvilke behov finnes der ute hos de etterlatte? Og så må vi sammen som politikere prøve å få dette til å fungere.
Men aller først: Dette med et nasjonalt senter for forskning i Bergen hadde vært veldig bra å få gode signaler om, og ikke minst bør det være mulig for Senter for Krisepsykologi å søke om offentlige midler for å gjennomføre den viktige forskningen som pågår når det gjelder de etterlatte etter 22. juli.
Presidenten: Presidenten minner om at all tale skal rettes til presidenten – ellers takk for et godt innlegg.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:26:53]: Hvordan vi organiserer kompetansen og forskningen om kriser, traumer og stress, er et underliggende tema i denne interpellasjonen fra Ruth Grung. Det er mange gode miljøer i Norge som arbeider med dette temaet, og noen miljøer står fram som helt unike og helt sentrale. Senter for Krisepsykologi i Bergen er et av disse, Modum Bad i Buskerud er et annet. Senteret i Bergen har en nasjonal rolle i oppfølgingen av ofre etter 22. juli-terroren, og de har også assistert ved en rekke større katastrofer i utlandet.
Det er ille at det faktisk er 25 pst. av barn, unge og voksne som utsettes for vold i løpet av sitt liv, enten det er i barndommen, eller det er i ungdommen. Omsorgssvikt og katastrofer er en del av deres hverdag. Vi vet at slike opplevelser i barndommen kan påvirke den psykologiske utviklingen, og opplevelse av traumer hos barn og unge kan gi psykiske lidelser, lærevansker, atferdsvansker, et dårlig selvbilde og problemer med å fungere i nære relasjoner.
Oppfølgingen av berørte etter alvorlige hendelser er en prioritert oppgave for helse- og omsorgstjenesten, og det er helt nødvendig å sikre en god oppfølging etter ulykker og andre kriser eller katastrofer, enten det er på samfunnsnivå, eller det rammer enkeltindivider og deres familier.
Jeg vil påpeke at i forbindelse med Opptrappingsplanen for psykisk helse ble de regionale ressurssentrene om vold og traumatisk stress etablert, og disse sentrene samarbeider med helseforetakene. I 2004 ble det også etablert et nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress, nettopp for å styrke kompetansen på dette feltet.
Norges forskningsråd og de regionale helseforetakene er viktige aktører når det gjelder finansiering av forskning knyttet til 22. juli og av annen forskning når det gjelder stress og traumer. Dette bidrar til å sikre at kvalitet og habilitetsspørsmål vurderes og ivaretas når Norges forskningsråd er inne. Det er godt at det er flere fagmiljøer ved universitetene våre som forsker og underviser i katastrofe- og krisehåndtering, både på samfunnsnivå og på individnivå. Jeg tror ikke at det mangler kompetanse i Norge. Utfordringen er egentlig hverdagen som kommer, og når den som har vært gjennom en katastrofe eller krise, skal ta fatt på skole eller arbeid. Det kritiske er kommunenes oppfølging og kompetanse på dette feltet. Derfor har regjeringen styrket kommunenes frie inntekter med over 100 mill. kr, nettopp for å løfte det kommunale psykiske helsearbeidet. Vi har også fortsatt satsingen på rekruttering av psykologer til kommunene.
Ansatte i de distriktspsykiatriske sentrene er også viktige, og kommuner må ha kunnskap om behandling av traumer. Regjeringen har også bevilget midler til kompetanseheving innen traumer i de distriktspsykiatriske sentrene.
Senteret i Bergen ønsker å bli et nasjonalt kompetansesenter for kriser og komplisert sorg. Statsråden forteller oss at siden senteret har den organiseringen det har i dag, legger det begrensninger med hensyn til å gi en direkte økonomisk støtte. Jeg regner med at representanten Grung tar dette med seg hjem til senteret.
Etablering av et senter for krisepsykologi som et nasjonalt kompetansesenter er også en budsjettsak, og jeg tror vi må vurdere det i forhold til andre prioriterte områder innen psykisk helse og ikke minst faglige anbefalinger. Vi trenger nasjonale spydspisser på disse områdene, og vi trenger kanskje ikke bare ett, men også flere.
Morten Wold (FrP) [12:31:36]: Når ulykken inntreffer og katastrofen eller krisen er et faktum, er behovet for støtte og samtaler stort. Mange er på det mest sårbare tidspunktet i sitt liv, og det utfordrer oss som samfunn på hvordan vi skal gi en oppfølging som gir trygghet og omsorg, slik at folk får den hjelpen de faktisk trenger. Når tidligere livserfaring og mestringsevne ikke er tilstrekkelig for å håndtere situasjonen, er behovet sterkt for å ha et apparat med dyktige og kompetente personer rundt seg som er forberedt og kan gi kunnskapsbasert hjelp.
De aller fleste har i løpet av sitt liv opplevd å miste en som sto dem nær, og gjennomgått sorg. Sorg har ingen diagnose – det er ingen sykdom – men kan likevel bety stor smerte for vedkommende som opplever den. Nærmere 45 000 mennesker sliter mer enn normalt med å takle sorgen. Vi kunne se på Nyhetskanalen på mandag at mange som har mistet et barn eller en nær og kjær, blir sykmeldt med en psykiatrisk diagnose fremfor å få den hjelpen de faktisk har behov for, og anerkjennelse av sorgen.
Senter for Krisepsykologi i Bergen har i en årrekke bistått mennesker som opplever kriser og traumer, spesielt tap av nære. I forbindelse med norske og internasjonale katastrofer har de bistått bedrifter, kommuner og statlige myndigheter med planlegging og gjennomføring av oppfølging for ulike grupper. De har omfattende erfaring med å gi hjelp og utvikle kunnskapsgrunnlag gjennom forskning og med å spre denne kunnskapen gjennom bl.a. arrangering av kurs for flere ulike yrkesgrupper, som helsepersonell, lærere, ledere, prester, og for vanlige folk bl.a. gjennom en god og informativ nettside.
Hele landet sørget etter terroren 22. juli. Flere overlevde og var nær på katastrofen, flere mistet nære og kjære. Senter for Krisepsykologi var med på å iverksette akuttiltak gjennom sitt fagmiljø og med sin kompetanse på kriser og komplisert sorg.
Helsedirektoratet har inngått en intensjonsavtale med Senter for Krisepsykologi for å samarbeide og nytte senteret som et nasjonalt kompetansemiljø. Som helseministeren har orientert om, er senteret organisert som et aksjeselskap. Det har derfor ikke vært mulig å gi direkte økonomisk støtte til senteret fra offentlige myndigheter.
Fremskrittspartiet har gjennom år kjempet for å styrke psykisk helse. I regjering blir det nå gjennomført. For å redusere ventetidene har regjeringen bl.a. gjeninnført den gylne regelen om at psykisk helse og rus hver for seg skal ha større vekst enn somatikk i alle helseregioner, etter at regelen ble fjernet av den rød-grønne regjeringen.
Det er ingen tvil om at Senter for Krisepsykologi innehar en betydelig kompetanse som har kommet – og vil fortsette å komme – fellesskapet til gode. Men som statsråden tydelig har gjort rede for, er senterets organisasjonsform i dag til hinder for å ta vurderingen som interpellanten etterspør. Spørsmålet om et slikt nasjonalt senter og lokaliseringen av dette, ikke minst, er det sikkert flere også som vil mene noe om. Modum Bad kan også være et aktuelt navn å spille inn i så henseende.
Olaug V. Bollestad (KrF) [12:35:13]: Krisearbeid og krisepsykologi er en sentral del av vår beredskap og vårt helsetilbud, både før og etter store katastrofer. Senter for Krisepsykologi i Bergen har hatt og vist et stort faglig nivå både på behandling, forebygging, oppfølging og forskning på svært alvorlige kriser utover det som vi kanskje kaller det ordinære. Det er vel ofte sånn at mangelen på oppfølging av kriser som har vært utover det ordinære, har gjort at personer som har gjennomlevd dem, får andre diagnoser enn det de egentlig skulle ha hatt, på grunn av mangel på oppfølging.
Norge er et lite land, og vi trenger å samle vår kunnskap og bevare den kunnskapen som dette senteret har. Dette senteret har bygd opp kunnskap og erfaring og har ervervet kunnskap over lang tid. Mange av dem nærmer seg grensen for pensjonsalder, og vi som samfunn, som en del av å tenke beredskap, har ikke råd til å miste noe av det som de har, fordi det er sentralt. Det er sentralt – jeg har selv vært leder ved et stort akuttmottak. Jeg opplevde å kunne bruke det da jeg var ordfører og et foreldrepar fra Oltedal døde, da opplevde vi at krisesenteret i Bergen kunne bidra. Det er viktig for vårt brannvesen, for vårt helsevesen, for vårt politi og for kommunene våre. De har lært politiet, de har lært brannvesenet og de har lært helsevesenet at kollegastøtteveiledning er sentralt for dem som jobber i krise, for å kunne være i stand til å møte krisene. Samtidig har senteret hatt så nær kontakt med klinikken at de har vært i stand til å gå inn og følge de tyngste pasientene eller brukerne. De har gitt oss et redskap med hensyn til hvor viktig debriefingen er, og hvor stor plass den har for at vi skal sikre beredskap.
Senteret blir brukt internasjonalt, det vet vi, både i forbindelse med tsunamien som var, og 22. juli hos oss selv. Men det som kanskje er mest sentralt, og som jeg ber statsråden om å ta med seg, er den kunnskapen de har til å gi kommunene erfaring, forskning og kunnskap om hvordan de skal behandle krisene som oppstår hos dem, når de skal møte enkeltindivider og familier i katastrofer. Å bygge den kunnskapen som disse personene innehar, og som senteret i Bergen innehar, vil vi bruke lang tid på, og jeg tror det er unødvendig å bygge opp noe parallelt når vi innehar en kompetanse.
Så må vi se på hvordan Bergen er rustet organisasjonsmessig – om de nå heter et AS eller hva de heter. Poenget for Kristelig Folkeparti er at vi klarer å ivareta og bevare den kunnskapen som vi har her. For det er sånn at de også kan være med oss når hverdagen kommer, når de første dagene etter katastrofen har lagt seg. De kan være med og hjelpe de distriktspsykiatriske sentrene og psykologene som kommunene får, til å gå den rette veien i møte med enkeltmennesket som har opplevd en katastrofe i sitt liv – eller i en region eller nasjonalt eller internasjonalt – og det må vi evne å ivareta.
Kjersti Toppe (Sp) [12:40:21]: Det er vorte sagt så veldig mange positive ting om Senter for Krisepsykologi i Bergen, og eg skal ikkje, som ein talar litt ute i debatten, gjenta alt det, men eg kan slutta meg til alt som er vorte sagt om det unike fagmiljøet som er der, og alt dei har bidratt med – både konkrete ting og forsking. Eg forstår veldig godt bakgrunnen for interpellasjonen og deler fullt ut representanten Ruth Grungs intensjon og håp i denne saka.
Eg har lyst til å presisera at vi har behov for eit slikt nasjonalt senter. Eg er generelt opptatt av at vi ikkje er gode nok på beredskap, og at vi treng å styrkja dette, og at et nasjonalt senter, som kan vera lokalisert i Bergen, må bidra inn mot alle kommunar og òg vera eit bidrag inn mot spesialisthelsetenesta. Eg synest det er spesielt bra at senteret i dag er veldig på desse aktuelle problemstillingane, f.eks. dette med om vi treng ein sorgdiagnose. Dei er der og har kunnskap å koma med i desse viktige debattane.
Eg forstår tilbakemeldinga frå statsråden slik at dette handlar om to ting. Budsjettspørsmålet er på ein måte sjølvsagt. Når det gjeld organisering, veit ikkje eg nok om det, men eg forstår at viss det er eit aksjeselskap, er det ikkje vanleg at eit aksjeselskap kjem frå statsbudsjettet. Representanten Ruth Grungs definisjon, eit non-profitt AS, er vel ei folkeleg forklaring, men eg skjønar at det må koma ei ordning på dette, formelt sett.
Eg har ikkje tenkt å seia noko meir. Eg ønskjer statsråden lykke til. Eg oppfattar også at intensjonen hans er å vurdera dette veldig seriøst, og eg håpar at Senter for Krisepsykologi kan verta eit nasjonalt senter og ein del av den nasjonale kriseberedskapen. Og for å seia éin ting heilt til slutt: Viss senteret hadde lege i Oslo, så hadde det vore det for lenge sidan.
Ruth Grung (A) [12:43:23]: Jeg skal kanskje fortsette der Kjersti Toppe avsluttet og si at det kan være en fordel, når vi har en statsråd fra Vestlandet, å se på det som skjer der.
Jeg synes det har vært veldig mange gode innlegg også i denne interpellasjonen, og jeg er ganske trygg på at statsråden har fått med seg innspillet. Jeg opplevde også hans første svar som ganske tydelig, at han i utgangspunktet synes at miljøet senteret representerer, er noe som kan bygges videre på, og som bør tas vare på.
Når det gjelder den praktiske organisasjonsformen, må man egentlig velge det som er mulig når man opererer utenfor, og da blir det ofte et AS med et ideelt formål. Så det regner en med skal være relativt enkelt å tilrettelegge, slik at man får en organisasjonsform som er tilpasset det som er nødvendig når det gjelder å få en basisstøtte og være et nasjonalt forskningssenter.
Jeg vil også løfte fram noe som jeg hørte om da jeg var på psykiatriuken i Stavanger sist uke: Holen skole er en skole i Laksevåg bydel som ved en feiltakelse ble bombet av engelskmennene under annen verdenskrig. Nå er disse elevene blitt pensjonister, og nå kommer de psykiske utfordringene. Også dette er en kunnskap: Man klarer å bære på noe gjennom livet når man er i aktivitet, men det ligger under, og man har det sikkert med seg uansett. Vi vet også fra krigen at veldig mange har store utfordringer med søvn osv., så dette er kunnskap som vi har. Derfor er det jo utrolig, når vi først har et slikt miljø som har utviklet seg, og som ligger helt i spissen internasjonalt – da må vi ta vare på det.
Som flere har vært inne på, synes jeg at det er et godt prinsipp når det gjelder hvordan vi skal prioritere – også når det gjelder forskning generelt – at vi løfter opp områder der vi er best. Dette er ikke til hinder for at man skal etablere tilsvarende sentere på andre områder og være en spydspiss, for de ringvirkningene som det skaper, virker alltid positivt. Og kanskje bør man rydde opp i en del sentere som kanskje har overlevd seg selv – det går det også an å gjøre i en sånn sammenheng.
Vi ser fram til neste budsjett og skal ta kontakt om organisasjonsform.
Statsråd Bent Høie [12:46:30]: Det jeg i alle fall entydig kan slå fast, er at jeg har ingenting imot Bergen! Det andre er at jeg opplever at det er veldig bred politisk anerkjennelse i Stortinget av dette kompetansemiljøets betydning. Dette er også et område der vi ser at det er et økende behov for kompetanse ute i tjenestene våre, og det er et økende behov for forskning. Derfor er dette et viktig område. Så må vi komme tilbake til både de praktiske og økonomiske spørsmålene underveis.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.