Presidenten: Presidenten vil foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til hver partigruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:49:10]: I representantforslaget er det foreslått at statsråder og statssekretærer skal ha en lovpålagt plikt til å oppgi til registeret for stortingsrepresentantenes verv og økonomiske interesser eventuelle oppdragsgivere som vedkommende har arbeidet for i løpet av de to siste årene før tiltredelsen, i den hensikt å fremme politiske eller næringsmessige interesser. Unntak er foreslått for opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt. Jeg antar at mindretallet i presidentskapet selv vil redegjøre for sitt standpunkt om tilslutning til representantforslaget, med visse justeringer.

La meg understreke at presidentskapets flertall selvsagt støtter gode og hensiktsmessige ordninger, med det formål å styrke den allmenne tilliten til politikken. Det er viktig for legitimiteten til vårt politiske system at folk kan ha tillit til at beslutninger på politisk og administrativt nivå i statsforvaltningen treffes på et saklig og uhildet grunnlag, uten at det ses hen til personlige interesser eller andre utenforliggende hensyn. Derfor har vi et register for stortingsrepresentantenes verv og økonomiske interesser, hvor også regjeringsmedlemmer registrerer tilsvarende opplysninger, og vi har habilitetsregler som den politiske ledelsen i departementene er pålagt å følge.

En registreringsplikt som foreslått mener vi derimot vil være både uhensiktsmessig og problematisk å gjennomføre. Det vil dessuten kunne medføre en begrensning av rekrutteringen til politiske verv fra deler av privat sektor, med redusert overføring av viktig samfunnskompetanse som et uønsket resultat.

Det problematiske med forslaget ligger likevel særlig i at registreringsordningen vil ramme den private tredjepart, som tidligere har vært oppdragsgiver for den aktuelle statsråd eller statssekretær, på en uakseptabel måte. Vi må regne med at svært mange av de oppdragene som etter forslaget vil være undergitt opplysningsplikt, vil være basert på konfidensialitet i kontrakten, som regel knyttet opp mot forretnings- eller kontraktsmessige forhold. En privat aktør som engasjerer en ekstern rådgiver til å fremme politiske eller næringsmessige synspunkter i tillit til at denne relasjon skal være konfidensiell, må kunne innrette seg etter denne forutsetning. Offentliggjøring av en slik relasjon vil kunne innebære et uakseptabelt inngrep i avtalefriheten og vil kunne medføre erstatningssøksmål. Flertallet kan ikke gå med på en registreringsordning som kan få slike følger, og mener representantforslaget og mindretallet ser bort fra denne siden av saken.

Når jeg her har betonet hensynet til den private tredjepart, er det fordi presidentskapet antar at praksis når det gjelder innsyn i offentlige oppdragsgivere, vil bli innført i samsvar med de vurderinger som Sivilombudsmannen ga uttrykk for i den såkalte Listhaug-saken. Det er andre hensyn som spiller inn ved vurderingen av om opplysninger er taushetsbelagt når det offentlige inngår avtale med en tjenestetilbyder, enn når det gjelder et avtaleforhold mellom to private parter.

Tilsynelatende kan det virke positivt at representantforslaget unntar lovbestemt taushetsplikt fra en eventuell opplysningsplikt om oppdragsgivere. Det er imidlertid et problem at lovbestemt taushetsplikt, som bl.a. advokater er omfattet av, vil kunne føre til en vilkårlig forskjellsbehandling med hensyn til registreringsplikt for oppdraget, alt etter hvilken tidligere profesjon en statsråd eller statssekretær har hatt. En slik forskjellsbehandling vil også invitere til kreative løsninger for å omgå registreringsplikten, som dermed ikke vil gi noe dekkende bilde av de reelle forhold.

Et annet forhold som representantforslaget og mindretallet synes å ta lett på, er de lovtekniske utfordringer som vil måtte håndteres dersom mindretallets forslag skulle bli vedtatt. Flertallet mener at på et område som dette vil det måtte kreves presise regler. Vi kan ikke ha en registreringsordning der det stadig reises tvil om en statsråd har overholdt sine forpliktelser eller ikke, og der det henvises til at dette er noe som klargjøres gjennom praksis.

Sist, men ikke minst vil jeg understreke at habilitetsregelverket pålegger statsrådene et selvstendig ansvar for fortløpende å vurdere egen habilitet i de sakene de befatter seg med, og at forholdet til eventuelle tidligere oppdragsgivere bare vil være ett blant mange vurderingstemaer. Den politiske ledelsens habilitet i enkeltsaker er viet stor oppmerksomhet fra departementenes side. Departementenes klare fokusering på den enkelte statsråds og øvrige politiske ledelses habilitet samt gode rutiner for håndtering av habilitetssaker gir trygghet for at det treffes beslutninger på et saklig grunnlag, uansett hvilken yrkesmessig bakgrunn den enkelte statsråd eller statssekretær måtte ha.

Med dette anbefaler jeg innstillingen.

Martin Kolberg (A) [10:54:12]: Jeg slutter meg til det som representanten Kenneth Svendsen nettopp har sagt til hva denne saken egentlig handler om. Den handler om politikkens legitimitet og tilliten til politikken, fordi manglende åpenhet hos statsråder og statssekretærer kan med rette – og legg merke til: eller ikke med rette – så tvil om politikkens integritet.

Helt konkret var utgangspunktet for dette forslaget utnevnelsen av statsråd Listhaug – og flere statssekretærer – med bakgrunn fra en bransje som ikke var villig til å offentliggjøre hvilke oppdragsgivere statsråden tidligere arbeidet for.

Jeg vil si med stort alvor at jeg sier ikke dette med sikte på å forfølge en bestemt statsråd. Problemstillinga er ikke ny, den har også vært aktualisert under det som kan kalles for «våre» regjeringer. Vi har hatt statssekretærer tidligere med samme bakgrunn og med samme bindinger, men utnevnelsen av en øverste sjef i et departement uten at offentligheten hadde kunnskap om hvilke kunder, eller oppdragsgivere, hun kunne hatt bindinger til, aktualiserte problemstillingen. Det betyr selvsagt ikke at det er en saklig grunn til bekymring, men det kan vi altså ikke vite så lenge det ikke er åpenhet om hvilke bindinger, eller ikke bindinger, en statsråd eventuelt har hatt da hun tiltrådte.

Forslagsstillerne har også en annen overordnet hensikt. Det er å hindre utviklinga hvor politikken kommersialiseres. Så lenge vi ikke har noe system som pålegger den enkelte statsråd – eller statssekretær – å opplyse om eventuelle bindinger, kan vi heller ikke vite om noen kan kjøpe seg makt og innflytelse til egen fordel. Det er alvorlig, og det er nødvendig å sørge for at det ikke skjer.

Det som forslagsstillerne har stilt seg spørsmål om, er: Hvordan kan dette løses? Kan det løses juridisk? Egentlig ikke – det kan bare løses gjennom åpenhet. Derfor er åpenhet om de bindinger som myndighetspersonene i Norge skal ha, den veien som det er nødvendig å gå for å motvirke en slik utvikling. Det ville være viktig og riktig, ikke minst for dem det gjelder som kommer i en slik situasjon. Alternativet er at det faller et mistenkelighetens skjær over politikerne eller over politikken som sådan.

Forslaget om en opplysningsplikt for statsråder om tidligere oppdragsgivere er å ta nye problemstillinger på alvor når de dukker opp. Det handler om å være et moderne, opplyst og handlekraftig storting. På samme måte som da overgangen fra politikken til næringslivet ble aktualisert, da flere statsråder og statssekretærer fra regjeringa gikk til bransjer og stillinger som ville ha nytte av innsikten som en plass i regjering gir, ble det opprettet et eget organ, Karanteneutvalget, som behandlet disse spørsmålene og forhindret uønskede effekter ved å bruke virkemidler som karantene og saksforbud.

Spørsmålet som Stortinget må stille seg nå, er hvordan man kan ivareta åpenhet og kontroll den andre veien, særlig når dette gjelder den med avgjørende myndighet: statsråden. Likeledes må vi her i Stortinget prøve å finne løsninger som er enkle å forholde seg til og enklest mulig å praktisere. Derfor må en ny lovbestemmelse være bygget på tillit til den enkelte politikers skjønn. Det foreliggende forslaget har tatt opp i seg disse tingene på en pragmatisk og enkel måte ved å lage en tilføyelse til den allerede eksisterende lov, hvor statsråder har plikt til å registrere sine verv og økonomiske interesser i den til enhver tid gjeldende registreringsordning for stortingsrepresentanter.

Jeg har lyst til å henvende meg direkte til presidenten og presidentskapets medlemmer, for da vi vedtok disse bestemmelsene, sa et enstemmig presidentskap at formålet var

«(…) å skape større åpenhet om representantenes og regjeringsmedlemmenes økonomiske tilknytning til, eller verv i, organisasjoner, selskaper, institusjoner mv., slik at offentligheten kan få kunnskap om hvilke interessekonflikter som eventuelt kan oppstå».

Slik står det å lese.

Da denne ordninga ble gjort obligatorisk av et enstemmig Stortinget, var begrunnelsen at

«(…) nasjonalforsamlingens autoritet og integritet var best tjent med å fjerne ethvert grunnlag for mistanke om at representantene handler ut fra skjulte motiver».

Akkurat – det er det denne saken handler om, bare det at den handler om det motsatte, nemlig når man går motsatt vei, fra sitt yrkesaktive liv, fra sivil virksomhet, og inn i en myndighetssituasjon. Jeg må si jeg stiller meg uforstående til – og jeg bruker det parlamentariske uttrykket «jeg beklager» – at presidentskapets flertall i denne saken ikke ser behovet for også å tette dette hullet, med tanke på åpenhet og autoritet i politikken, og sørge for at Stortingets integritet og politikkens integritet blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Vi har altså denne gangen heller ingen andre motiver.

Hensikten med forslaget er simpelthen å oppdatere denne loven til å gjelde vår egen tid for å kunne hanskes med nåtidas utfordringer på tvers av partiskillene. Flertallet i presidentskapet – med bakgrunn i et brev fra kommunalministeren, som her sitter – har derimot valgt å fokusere på problemene og tolke ting i verste mening når det gjelder habilitetsreglementet. Vi har ingen ting imot habilitetsreglementet. Det er ingen motsetning mellom habilitetsreglementet og det forslaget som ligger på bordet, tvert imot, habilitetsreglementet fungerer bra, men det er ikke åpenhet i habilitetsreglementet. For statsråder nå er det nok for Stortinget at de leverer en liste til departementsråden som i fortrolighet skal være med på å vurdere om statsråden er habil. Men vi kjenner ikke til listen. Hvis Stortingets presidentskaps flertall er fornøyd med det, gjentar jeg beklagelsen, og at regjeringa også sier seg fornøyd med det, forstår jeg ikke, for det er ikke nødvendig med tanke på å oppnå nødvendig åpenhet.

Det er også anført av representanten Kenneth Svendsen, dette med advokater. Det er jo sant at det er en motsetning i det, og det innrømmes åpent, men det å vedta dette forslaget ville iallfall vært et viktig skritt på veien mot større åpenhet. Nå får vi ingen kontroll med åpenheten, for Stortingets flertall kommer senere i dag til å avvise dette under henvisning til presidentskapets flertall og sikkert også til konstitusjonelt kontors anmodninger. Det mener jeg er feil, og vi skulle ikke ha gjort den feilen, for her kunne vi ha vedtatt noe som hadde gjort at vi hadde kommet et stykke på vei uten at vi hadde kollidert f.eks. med det som er viktig å ivareta, nemlig advokaters rett til den lovpålagte taushetsplikten, som de iallfall har i en rekke saker.

Dette er altså et forslag som har til hensikt å løse dette problemet, for med dette forslaget ville vi i det minste gi allmennheten en mulighet til å få innsikt i hvilke kunder en statsråd har hatt, og eventuelt har, binding til. Og, under henvisning til det representanten Svendsen sa: Er det likegyldig hvis en statsråd har jobbet for legemiddelindustrien i hemmelighet før han eller hun blir helseminister? Er det en likegyldig sak for Stortinget? Det burde ikke være det – ikke fordi det behøver å være noe galt i det, men vi burde vite det, og det er det som er hensikten med hele forslaget.

Vi er ikke ute etter noen spesielle. Vi er ute etter å legge en alen til det stykket som det er nødvendig å legge til for å skape nødvendig åpenhet og legitimitet i politikken og hindre kommersialisering – at pengene skal kunne «kjøpe seg fram», også under henvisning til hemmelighold av kontrakter. Det burde Stortinget stille seg over og ikke akseptere, selv om det skulle gå ut over det som kalles for tredjepart. Det må underlegges de overordnende nasjonale hensyn.

Jeg tar hermed opp forslaget.

Presidenten: Representanten Martin Kolberg har tatt opp det forslaget han refererte til.

Michael Tetzschner (H) [11:04:42]: Foregående taler henviste til at man skulle løse problemet. Det hadde vært fordelaktig hvis man kunne konkretisert og definert dette problemet noe mer, for disse interessekonfliktene har vi jo ganske god erfaring for håndteres på en adekvat måte gjennom de habilitetsreglene som vi har i dag. De fungerer nå ut fra den forutsetning at den enkelte tjenestemann er ansvarlig for å vurdere sin stilling ut fra alle relevante forhold som kan tenkes å svekke tilliten til at en avgjørelse tas på saklig grunnlag. Så det er en indre informasjonsside, hvor selvfølgelig den som trekker grensene for sin egen habilitet, er den som også har full oversikt over momentene. Det vil en offentlighet aldri kunne få innsyn i, med mindre man gjennomfører det totale overvåkningssamfunn. Og så er det en objektiv side, og det er nettopp det som forslagsstillerne påberoper seg å være ute etter, nemlig det som kan svekke den allmenne tillit til at avgjørelsene tas på et saklig grunnlag.

Med seg i bagasjen et regelverk som er fullvoksent for de reelle problemstillingene som finnes, durer altså enkelte representanter frem under transparenten «åpenhet», en åpenhet som egentlig er reservert for konkurrenter i det politiske bildet, hvor det nærmest problematiseres at man har tjent penger, man har hatt kunder, man har til og med vært ansatt i et firma og ikke selv hatt kunder direkte, men firmaet har hatt kunder. Man durer i vei uten å tenke på tredjepartsinteresser. Det har også vært fastslått tidligere når man har diskutert hva som f.eks. er helt berettiget å holde unna offentligheten, nemlig forretningshemmeligheter, strategidrøftelser og kundelister. Det er uttrykkelig nevnt i dokumentet fra Stortinget. Vi kunne også tenke oss at det neste kanskje ble å angripe prinsippet om advokatkonfidensialitet, for da er det plutselig et problem. Da vil man bare ha rykket åpenhetsretorikken videre, fortsatt uten å vise at man løser nye problemer, men man problematiserer de områdene hvor man alltid vil kunne argumentere for såkalt åpenhet.

Vi kan jo gi en liten utfordring tilbake til Arbeiderpartiet: Arbeiderpartiet har tradisjon for at det ikke bare er stortingsgruppen selv som avgjør hvilke standpunkter en går inn for her i salen. De har en annen partitradisjon enn de mer liberale partiene. Siden vi er så heldige å ha en tidligere partisekretær på Stortinget nå som utmerket bekler sitt verv som leder i kontroll- og konstitusjonskomiteen, kan vi sikkert få mange eksempler på at sentralstyret i Det norske Arbeiderparti har vippet flertallet i saker hvor det har vært uenighet i Arbeiderpartiets egen stortingsgruppe. Da burde man ut fra de samme resonnementene sagt at det er en så viktig binding til folkevalgte representanter at allmennheten selvfølgelig burde få innsyn i hva som skjer i Arbeiderpartiets sentralstyre. De burde egentlig gå for åpne møter, slik at pressen kunne formidle til allmennheten hvordan debattene går i det forum som faktisk kan avgjøre saken i Arbeiderpartiets stortingsgruppe og i mange tilfeller på grunn av sin størrelse også i Stortinget. Det hadde vært interessant. Da kan man jo begynne uten å forandre en eneste lov – kanskje noen vedtekter i Arbeiderpartiets lover, men veien til å endre dem må jo være langt kortere enn å gå veien om Stortinget.

Det er riktig at vi i beste rettsstatstenkning problematiserer lovforslag som fremmes i Stortinget av – skal vi si – mer partipolitiske grunner. Uten at man kan påvise at det er et stort samfunnsbehov for det, underkaster vi det også hvilke virkninger det har for tredjemenn som overhodet ikke har ønsket å få verken sitt firmanavn eller sine kundelister involvert i en politisk dragkamp. For øvrig kan jeg vise til presidentskapets vurdering under punkt 2.4, og vise til at det ikke er påvist at de ordinære prosedyrene – de vi har i dag – for å motvirke inhabilitet er utilstrekkelige.

Jeg synes også det må nevnes, siden vi stadig støter litt mot spillereglene for politikken her, at det også hadde kledd forslagsstillerne om de hadde omformulert den delen av forslaget som går ut på at man vil pålegge regjeringen å utforme en forskrift av et visst innhold. Etter gjeldende lov tilligger kompetansen til å gi nærmere regler gjennom forskrift Kongen i statsråd. Det innebærer altså at denne delen av forslaget ikke kan vedtas i den foreliggende form.

Avslutningsvis vil jeg si at det som kanskje skiller de to synene i denne salen, er at det for noens vedkommende vektlegges en overdreven tro på prosedyrer og saksbehandlingsmåter som kan fortrenge oppmerksomheten om innholdet. For vi står sammen om at vi skal ha en ordentlig forvaltning, vi skal ha habilitetsregler, og vi skal sørge for at folk ikke dømmer i egen sak. Men vi må passe på at troen på ytre formalia ikke blir så sterk at den fratar den enkelte representant bevissthet om hvor man er, og hva man skal. Dermed kan denne flerheten av regler for mange som ønsker å bli med i politikken, også være en barriere. Det kan være til skade for rekruttering til politikken, og dermed også en svekkelse av tilliten til politikken. Og så kan det bli noe av en rituell stammedans, hvor formen blir viktigere enn innhold.

De som påberoper seg det store tillitsprosjektet til befolkningen, vil jeg kanskje anbefale et par andre felter å se på. De kunne se på det politiske livs agering, måte å opptre på, ved å forhåndsselge politiske resultater, f.eks. CO₂-rensing, ved å bruke hele nyttårstalen til statsministeren om månelandingen, svekke forventninger, og så noen år etterpå skrinlegge det hele nærmest i hemmelighet. Apropos åpenhet: Man skrinlegger det slik at velgerne ikke får fatt i det før valget er et faktum. Og regningen sitter skattebetalerne med, som de alltid gjør, på mellom 5 og 7 mrd. kr, litt avhengig av hvordan man vurderer skrapverdien av anlegget.

Det er også mange andre ting man kan gjøre i sin politiske praksis for å styrke tilliten til politikk generelt. Veien går ikke nå ved flere detaljerte prosedyreregler. Veien tror jeg faktisk går ved at noen tenker igjennom sin politiske praksis, for den politiske tilliten som vi smykker oss med at vi har, kan være truet av helt andre grunner enn mangel på regelverk.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:13:30]: Det er allmenn enighet om at en skal arbeide for å styrke den alminnelige tilliten til politikken. Det er allmenn enighet om at en skal arbeide for åpenhet, slik at det ikke kan sås tvil om politikkens integritet. Dette er alle enige om, sjøl om representanten Tetzschner nok ligger på kanten av enigheten, vil jeg si, når han refererer til at en ikke ønsker et overvåkingssamfunn – som om noen her i denne sal eller noen politiske retninger i denne sal skulle stå for et sånt outrert standpunkt. Det som er interessant, er at på tross av enigheten om allmenn tillit og større åpenhet er det altså noen som setter seg til motverge mot praktiske tiltak. I dette tilfellet er det Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Dersom de stemmer etter sin tyngde her, vil forslaget bli nedstemt.

Som representanten Kolberg sa, er ikke dette noen ny problemstilling, og jeg syns at hele Stortinget ikke minst burde være glad for at de rød-grønne partiene tar opp dette forslaget. Det viser jo en sjølkritisk holdning, for med unntak av overgang til statsråder har vi hatt mange overganger som har implisert statssekretærer, og det har også berørt mitt parti, Senterpartiet. Jeg er på det punktet helt enig med representanten Kolberg i at dette er noe som gjelder de fleste partier. Det er blitt ytterligere aktualisert ved den nyskapinga som skjedde i regjeringa Solberg, der en statsråd gikk rett over fra First House til statsrådsstolen, noe som etter min vurdering ikke er ønskelig.

Forslaget går ut på å få en lovhjemmel i loven om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser, der statsråder og statssekretærer får plikt til å registrere tidligere oppdragsgivere der vedkommende har arbeidet for å fremme politiske eller næringsmessige interesser. Det er her referert til eksempler fra legemiddelindustrien, det kunne like godt vært eksempler knyttet til forsvarsindustrien, som er et meget ømtålig punkt, eller det kunne vært eksempler knyttet til dagligvaresektoren, der statsråd Listhaug var – og i sin jobb nå er – involvert. Det som her utvikler seg, dreier seg om store penger, og det er stort hemmelighold, for å endre offentlige lover eller forskrifter. Og jeg vil si at det er ikke de store endringene i offentlige lover og forskrifter vi her trenger å stå overfor, men de små endringene – «the devil lies in the details» – der det er detaljer som kan avgjøre hva som blir rammebetingelsene for næringslivet, og hva enkeltselskap kan tjene på en slik endring. Dette er et arbeid som skjer i det skjulte, og når personer som senere får en sentral politisk rolle, er involvert, er det ikke rart at befolkninga ber om at her må Stortinget ta affære.

Så blir det sagt at dette vil kunne innebære at det rammer private. Representanten Kenneth Svendsen sa at private som tredjepart blir rammet. Ja, de kan rammes, men det som må være klart for Stortinget, er at åpenhet står over private interesser. Derfor er det avklart. Når vedkommende er villig til å ta på seg ombudsrollen å sitte i politisk ledelse i et departement, må en være klar over det. Dersom ens oppdragsgiver i First House eller andre er slik at en ikke kan gå inn i en slik stilling, ja vel, så sier en nei til å gå inn i det.

Det som er det viktige med forslaget, er at det vil ha en stor preventiv virkning. Det vil ha en veldig stor preventiv virkning, der en vil få slutt på det jeg vil kalle det uvesenet at en går fra slike selskap som First House til en statsrådsstol eller til andre stoler. Det er det viktig å få satt en stopper for, for det er et uvesen som virkelig vil kunne utfordre vårt demokratis grunnleggende prinsipp, nemlig åpenheten.

Representanten Tetzschner sier at en ikke skal ha overdreven tro på prosedyre- og saksbehandlingsregler og ytre formaliteter, at en skal satse på eget ansvar. Ja, Senterpartiet er helt enig i at en skal satse på den enkeltes egen vurderingsevne, men dessverre er det en rekke eksempler på at folk tøyer grenser. Ja, mange av de mest framgangsrike er de som tøyer grensene mest, slik at en er i et grenseland mellom hva som er lov, og hva som er ulov. Det er noe som vi her ønsker å avklare, slik at det blir tydeligere grenser.

Så refererer representanten Tetzschner til at tillit til politikken også har sammenheng med politisk praksis. Ja, jeg skal være helt enig i det. Jeg har lest meg opp på en av de personlighetene som har hatt størst betydning for Norge i historisk tid, nemlig Hans Nielsen Hauge, i det siste. Når han fikk så stor oppslutning – han hadde sentralt virke i Vestfossen, derfor er jeg veldig opptatt av det – kom det av at en av hans formularer var at også prester skulle være ærlige. Det er noe vi kan lære en del av i dag. Politiske ledere skal også være ærlige i sitt virke, og jeg er enig med representanten Tetzschner i at det vil kunne sikre den politiske respekten i langt større grad enn i dag. Eksemplet med fangst og lagring av karbondioksid på Mongstad er i så måte et godt eksempel – det var et tiltak som ikke hadde en sjanse til å lykkes fordi forutsetningene for det ikke var til stede. Da er det feil å presentere det sånn som det ble gjort under daværende regjering.

I denne saken vil jeg påstå at tida arbeider for oss som representerer mindretallet i denne salen. Vi arbeider for å få et mer opplyst og handlekraftig storting, for vi vil få flere eksempler i samme gate som Listhaug-saken dersom det ikke blir gjort endringer i dette. Og en sterkere folkeopinion får vi håpe fører til at, i dette tilfellet, partiet Kristelig Folkeparti – som ikke er til stede her i salen i dag, som ikke deltar i debatten, men som er det partiet som skal gi regjeringa flertall – kanskje blir litt mer lydhøre overfor folkelige strømninger når det gjelder dette.

Det er betegnende at regjeringa nå kjører slalåm i Stortinget. I dette tilfellet får de Kristelig Folkepartis stemmer, altså uten at Kristelig Folkeparti er her i salen og argumenterer for hvorfor de vil stemme for regjeringas forslag.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på 3 minutter.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:21:10]: La meg starte med å uttrykke en positiv holdning til denne debatten. Jeg mener det tjener Stortinget til ære at disse spørsmålene diskuteres, og at ulike synspunkter brynes. Det bidrar i seg selv til en skjerping hos oss alle om disse viktige problemstillingene, nemlig hvordan vi skal unngå inhabilitet, og hvordan vi skal bidra til å opprettholde den høye tilliten som våre innbyggere gjennomgående har til det politiske systemet og til politiske beslutningsprosesser.

Dette handler om tillit, og det handler om å unngå inhabilitet. Inhabilitet oppstår på grunn av mange ulike forhold, og forholdet til tidligere oppdragsgivere er bare én av mange relasjoner. Departementene har stort fokus på statsråders habilitet i enkeltsaker. Jeg er glad for at representanten Kolberg uttrykker tillit til måten det håndteres på. Statsrådene har et løpende ansvar for å vurdere egen habilitet i forhold til sakene de behandler. En registreringsplikt som foreslått, vil kunne gi Stortinget og borgerne mulighet til å oppdage habilitetsutfordringer, men registeret vil ikke kunne gi oversikt over hvilke bindinger den enkelte har, eller si noe om innholdet i det oppdraget statsråden har hatt. Et register vil, uansett utforming, aldri bli noe mer enn en varsellampe som viser at det kan foreligge habilitetsproblemer. Forslaget innebærer også at økonomiske forhold og bindinger som er avsluttet så tidlig som to år før tiltredelsen, vil bli registreringspliktig.

Som bakgrunn for representantforslaget er nevnt Europarådets Group of States against Corruption, GRECO, sin rapport om Norge. GRECO har likevel ikke fulgt opp saken eller kommentert denne nærmere i sine anbefalinger. Jeg kjenner heller ikke til at andre medlemsland praktiserer eller har blitt bedt om å innføre åpenhet om avsluttede økonomiske interesser, verv og bindinger. Representantforslaget samsvarer altså ikke med den internasjonale standarden eller utviklingen på dette området.

Representantforslaget medfører store inngrep i private forhold som etter min mening går ut over de positive virkningene i form av økt åpenhet. Etter forslaget viker opplysningsplikten for en lovbestemt taushetsplikt. Forslaget innebærer at man likevel må rapportere om forhold som er omfattet av taushetsplikt som følge av avtale, og vil derfor slå ulikt ut etter hvilken profesjon regjeringsmedlemmet eller statssekretæren rekrutteres fra. En som kommer fra en advokatpraksis, behøver ikke å registrere sine oppdragsgivere, mens en som har drevet med konsulenttjenester, må gjøre det. Dette illustrerer at selv med dette forslaget vil det være utfordringer knyttet til de problemstillingene som mindretallet har ønsket å reise.

Martin Kolberg (A) [11:24:30]: Først bare en bemerkning til det som representanten Lundteigen sa, som kanskje er en feilsnakking, nemlig at vi skal ha slutt på den praksis f.eks. at statsråd Listhaug hadde gått fra First House til regjeringa. Jeg tror det er en feilsnakking, og jeg vil i tilfelle distansere meg fra det, for det mener ikke jeg. Men jeg mener at vi skal få vite hva vedkommende har gjort, og dette handler ikke om First House. Det handler om all type virksomhet, med de begrensninger som ligger der. Jeg bare gjør en markering der, slik at det ikke blir hengende i lufta.

Så vil jeg henvise til det som statsråd Sanner nettopp sa. Vi får ikke innsyn i innholdet, sier Sanner, altså hva det er som egentlig har foregått tidligere. Nei, men hva med de registrene som Stortinget har vedtatt for representanter og statsråder nå da? Det står at du har verv der og der, men det står ikke hva du driver med. Det er akkurat parallelt, og det er ingen i dag som tar til orde for å avvikle den ordninga som vi har for stortingsrepresentanter og statsråder. Det står ikke et ord om det i presidentskapets innstilling. Men dette som vi foreslår, er man blitt imot, altså åpenhet den andre veien. Jeg får ikke tak i hva som er den reelle begrunnelsen, for det er alltid slik, og det sier vi i vår innstilling også, som statsråden nå påpeker, at alt her er ikke helt perfekt, men det er det ikke med dagens ordninger heller. Når det gjelder både habilitetsloven og praktiseringen av den, som jeg ikke har noen merknader til, og bruken av dagens registre, forutsettes det at den enkelte statsråd og den enkelte myndighetsperson er ærlig, slik som representanten Lundteigen sier. Det er jo ikke noen annen bestemmelse knyttet til det, og at det anføres som et argument mot å innføre dette, er bare for å finne på et argument, og ikke noe annet.

Da gjenstår det på tampen av diskusjonen å prøve å finne ut hvorfor det er slik at regjeringspartiene, og faktisk også overraskende nok Kristelig Folkeparti, er imot det, men også presidentskapets flertall, og det er det verste for meg i den rollen jeg har her i huset. Det må jeg si helt åpent her fra talerstolen at det er det verste for meg. Jeg tror det må være slik at det er dette med tredjeparts interesser som må være det viktigste, man vil altså beskytte det private, men man er plutselig enig med Sivilombudsmannen, at det er det offentlige som må offentliggjøres, men det private skal beskyttes. Og at presidentskapets flertall setter det foran politikkens åpenhet og integritet, gjentar jeg en beklagelse for.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:27:46]: Jeg vil takke statsråd Sanner for den inngangen han hadde, hvor statsråden sa at det tjener Stortinget til ære å få denne debatten, og debatten for å unngå inhabilitet er en debatt om det å sikre en høy tillit til beslutningsprosessene. Jeg fornemmer at statsrådens grunnplanke her var en grunnleggende liberal holdning til åpenhet, og at statsråden nok gjerne skulle gått lenger, men sånn er det altså ikke.

Det vi er inne i, er at når det gjelder Stortingets forretningsorden og Stortingets lover som blir vedtatt, og revedtatt, for å si det på den måten, er vi hele tida på etterskudd, vi er hele tida på etterskudd i forhold til det som skjer i samfunnet rundt oss. Det er en kreativitet som er veldig stor i forhold til å tilta seg makt og tilta seg økonomiske fordeler, og vi er da hele tida på etterskudd i forhold til innstrammende regler for å få til fair play med hensyn til de regler som skal gjelde.

Statsråd Sanner sa at forslaget gir ikke mer enn en registrering, gir ikke en oversikt over bindinger. Nei, forslaget har sjølsagt sine svakheter, noe av det er at vi hele tida er på etterskudd., Statsråden sa at det kan ikke være mer enn varsellamper. Nei, men varsellamper er viktig, det. Varsellamper er veldig viktige, for det påkaller bl.a. pressens oppmerksomhet, og det vil påkalle en varsomhet som er større enn den som er i dag.

Det blir sagt her at det er store inngrep i private forhold, og statsråd Sanner sier at det vil være en utfordring når advokatvirksomhet ikke kommer inn under forslaget, mens konsulentvirksomhet gjør det. Ja, det er en utfordring, det er forslagsstillerne klar over, men vi har valgt å avgrense det på den måten, for det er gode grunner for å gjøre det. Men det er dog en framgang i å sikre at konsulentvirksomhet som er referert, hvor First House er et godt eksempel, skal komme inn under forslaget, det er at Stortinget tar en liten framrykning for å sikre at en gjør det noe bedre enn det som er i dag.

Til slutt vil jeg si at det var ikke noen feilsnakking fra meg at det er et uvesen. Det at du går fra eksempelvis First House og rett inn i statsrådsstolen, er et uvesen som vi bør komme vekk fra. Det står jeg klart og tydelig på.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2