Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Margunn Ebbesen (H) [15:31:30]: (ordfører for saken): Først vil jeg rette oppmerksomheten mot Kristelig Folkeparti, som har fremmet dette representantforslaget, med opprinnelig tolv ulike forslag, som bidrag i kampen for å bekjempe vold mot barn.

Videre ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot en samlet komité og ikke minst regjeringen, som alle er opptatt av dette viktige temaet. Vi har hatt dette temaet oppe til diskusjon i Stortinget flere ganger allerede i denne perioden, og det går igjen i alle behandlinger, at vi er opptatt av temaet og ønsker forbedringer på området.

Vold mot barn er et grovt samfunnsproblem og er grov kriminalitet som vi ikke har råd til å la fortsette i samme målestokk som det har vært opp gjennom årene. Dette er et alvorlig folkehelseproblem som i verste fall kan føre til tap av liv, og ikke minst tap av en god barndoms- og ungdomstid – en tid hvor en legger grunnlaget for resten av livet.

På 25-årsdagen for FNs barnekonvensjon presenterte regjeringen tiltaksplanen «En god barndom varer livet ut». I den slås det fast at barn og ungdom skal ha trygge og gode liv, hvor de får mulighet til å bli sett og få utvikle seg i sitt oppvekstmiljø. Ingen skal utsettes for vold eller seksuelle overgrep. Gjennom denne planen vier regjeringen stor oppmerksomhet til at for å lykkes i kampen med å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn, må vi som samfunn være villig til å investere, selv om vi ikke ser direkte gevinst på kort sikt. For å lykkes må det forebyggende og foreldrestøttende arbeidet få en større plass. I tillegg må privat og frivillig sektor trekkes med i arbeidet. Gjennom tiltaksplanen presenteres 43 ulike tiltak som er fordelt ansvarsmessig på flere departementer.

Dette var et lite innblikk for å vise at regjeringen også er opptatt av dette viktige temaet som vi nå har til behandling her i Stortinget. Men så tilbake til forslaget.

Alle forslagene til tiltak i denne saken er viktige, men det viktigste forslaget er at det skal fremmes en forpliktende og helhetlig opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep. Denne opptrappingsplanen skal utarbeides etter modell av Opptrappingsplanen for psykisk helse. Evaluering av Opptrappingsplanen for psykisk helse viser hvilke tiltak som må til for at man skal lykkes med en slik plan.

Det må jobbes på mange ulike arenaer for å bekjempe dette problemet. Vi må alle bry oss og vise vilje til å ta tak hvis vi er bekymret for om et barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Gjennom dette forslaget ber Stortinget regjeringen sørge for at helsepersonell har kunnskap om fritak fra taushetsplikten når det er mistanke om mishandling. Helsepersonell eller andre ansatte kan ikke skjule seg bak taushetsplikt hvis det er mistanke om at et barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Videre er det viktig at vi også har fokus på både å forebygge vold og å gi et tilbud til voldsutøvere. Det nytter ikke bare å reparere, vi må også sørge for at slike overgrep ikke skal skje igjen, og legge til rette for at voldsutøver klarer å få bukt med sine handlinger.

Det finnes mange ulike tilbud, som f.eks. stiftelsen Alternativ til Vold, eller sinnemestringsmodellen ved Brøset, som brukes av Konfliktrådet i Trondheim. Det som er viktig, er at alle kommunene, eller de angjeldende ansatte i kommunene, har kunnskap om slike tilbud, og gir den nødvendige hjelp og veiledning til de personene som trenger et behandlingsopplegg, om hvor de finnes og hvor de kan hjelpes.

Så ønsker jeg å gjøre oppmerksom på at førstkommende onsdag skal vi behandle en proposisjon fra regjeringen, om endring i straffeprosessloven, avhør av barn. Det er kommet løse forslag i saken her i dag som på en måte blir ivaretatt ved behandlingen av proposisjonen på onsdag, så det tenker jeg vi kommer tilbake til under behandlingen.

Men som sagt: Det er stor enighet i komiteen om dette forslaget, selv om Arbeiderpartiet har noen alternative forslag, som jeg regner med at de kommer tilbake til gjennom sine innlegg.

Lene Vågslid (A) [15:36:32]: Eg vil starte med å takke saksordførar Margunn Ebbesen for ein god jobb med saka.

Arbeidarpartiet støttar opp om dei aller fleste forslaga som ligg til behandling i dag. Eg vil gje ros til Kristeleg Folkeparti som har fremja desse forslaga.

Arbeidarpartiet fremjar ingen eigne forslag i saka, men me opprettheld forslaga som Kristeleg Folkeparti fremja, og som dei ikkje lenger står bak, noko eg godt kunne tenkje meg å høyre ei grunngjeving for frå representanten Ropstad.

Vald og seksuelle overgrep er grov kriminalitet som har alvorlege konsekvensar, og det må bli behandla som den kriminaliteten det er. Eg er glad for at det blir stadfesta nok ein gong tydeleg frå justiskomiteen si side. Det er etter Arbeidarpartiet si meining nødvendig med ein forpliktande og heilskapleg opptrappingsplan som skal redusere førekomsten av vald i nære relasjonar, og det er svært positivt at det er ein samla komité som står bak forslaget frå Kristeleg Folkeparti.

I 2013 la den raud-grøne regjeringa fram ein strategi mot seksuelle overgrep mot barn og unge. Det er viktig at desse tiltaka blir følgde opp i det vidare arbeidet saman med handlingsplanen me har mot vald i nære relasjonar.

Eg er òg glad for at justiskomiteen nok ein gong konstaterer at ansvaret for barnehusa i framtida skal liggje hjå politiet. Grunnen til at eg er ekstra glad for det i dag, er at Høgre på landsmøtet vedtok ei fråsegn om at viss ein fekk større kommunar i Noreg, kunne ein overlate ansvaret for barnehusa til større kommunar. Eg glad for at me i justiskomiteen er tverrpolitisk einige om at dette ikkje er nokon god idé.

Planen «En god barndom varer livet ut» er ein plan som har gode intensjonar. Men her meiner me at det må større finansielle forpliktingar til, og me ser fram til å sjå det. For Arbeidarpartiet er barnehusa veldig viktige. I dag har me store utfordringar når det gjeld kapasitet, og me meiner at løyvingane til barnehusa må opp. Me meiner òg at midlane må øyremerkjast. Me har i den siste tida – også gjennom høyringar i komiteen – fått innspel om at ventetidene for avhøyr begynner å gå opp att, og at enkelte barnehus, som t.d. i Trondheim, opplever reelt sett eit kutt i år. Talet på saker ved barnehusa aukar kraftig, noko som for så vidt er bra, for det betyr at sakene for fleire ungar i dag blir avdekte, og at dei får hjelp. Men det betyr at dei må bli møtte med større vilje frå politisk hald med auka løyvingar for barnehusa. Me håpar og forventar å sjå det att i forslaget til statsbudsjett for 2016. Me meiner verkeleg at ambisjonsnivået og tiltaka som bl.a. ligg i saka i dag, er veldig gode, men det hjelper ikkje å ha fokus på det – dette er ikkje gratis.

Eg er glad for at Kristeleg Folkeparti med dette forslaget følgjer opp element frå Arbeidarpartiets forslag i juni i fjor om å styrkje barnehusa. Det er veldig bra at ein samla komité ber regjeringa utarbeide retningsliner for medisinske undersøkingar og tannhelseundersøkingar ved barnehusa, og ber regjeringa gjennomgå betalingspraksisen for medisinske undersøkingar ved barnehusa for å sikre likskap.

Arbeidarpartiet opprettheld som sagt forslag som Kristeleg Folkeparti fremja, og som dei ikkje lenger fremjar. Me meiner forslaget om å be regjeringa innføre ein bindande minimumsnorm i skulehelsetenesta er tydelegare enn det forslaget som føreligg. Me meiner det er viktig at regjeringa sikrar at politiet til kvar tid overheld tidsfristane for avhøyr ved barnehusa. Me meiner at regjeringa må styrkje barnehusa som kompetansesenter med vekt på det koordinerande arbeidet når det gjeld behandling og oppfølging, og til slutt opprettheld me forslaget til Kristeleg Folkeparti om å greie ut behovet for helsepersonell med klinisk rettsmedisinsk kompetanse ved barnehusa, for deretter å sikre barnehusa nødvendig tilgang til denne kompetansen.

Det undrar meg litt at me ikkje kunne få eit fleirtal for desse forslaga i komiteen. Sjølv om eg er heilt einig med saksordførar Ebbesen at forslag nr. 1 er utan tvil det aller viktigaste, så er dette òg viktige og gode forslag frå Kristeleg Folkeparti. Arbeidarpartiet vil vere på offensiven for barn som er utsette for vald i nære relasjonar, og i Prop. 112 , som me skal behandle onsdag, fremjar me forslag om å opprette eit nytt barnehus i politidistrikt Øst, som blir det nye politidistriktet der, og å vurdere oppretting i Finnmark. Me gjentek der behovet for å styrkje løyvingane til barnehusa og øyremerking. Me kjem til å mase mykje om dette! Det blir ofte sagt at me er så einige på dette feltet, og me er ofte det – retorisk, i debattar og i ord – men eg meiner me òg må sjå det att i konkrete løyvingar.

Presidenten: Representanten Vågslid har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:46:43]: Det er fare for å virke arrogant når jeg nok en gang slår fast at dette er en kjekk sak å behandle – det er virkelig en stor dag i arbeidet for å bekjempe vold mot barn. Jeg vil takke komiteen, saksordføreren og statsråden for det arbeidet som her er gjort. Det har vært en offensiv linje hele veien. Jeg har tatt opp saken tidligere, i spørretimen. Statsråden har vært positiv og offensiv, samarbeidspartiene har vært offensive, og Arbeiderpartiet har vært veldig offensivt. Det vedtaket vi fatter i dag, er utrolig bra, og det mange som skal ha æren for det. Det er iallfall utrolig viktig, for det vil bidra til å styrke kampen, sånn at vi kan bekjempe vold mot barn.

Som vi skriver i representantforslaget, i 2006 var det 81 anmeldelser knyttet til vold mot barn. I fjor var det ca. 2 000. Det er en utrolig økning og en positiv økning, i den forstand at dette er saker som før ikke ble anmeldt, men som nå kommer ut av mørket og kommer fram. Dette viser også litt av mengden. Tall fra NKVTS viser at ca. 5 pst. av befolkninga har vært utsatt for alvorlig vold fra sine foresatte i løpet av oppveksten. Det sier litt om omfanget og alvorlighetsgraden.

Vi vet også at mange av dem som blir utsatt for vold og overgrep, blir overgripere eller voldsutøvere når de blir voksne. Når vi sier at en god barndom varer livet ut, er det derfor egentlig en riktigere beskrivelse at en god barndom går i generasjoner. Den kan iallfall gjøre det. Istedenfor at en blir voldsutøver og lar det gå ut over ens egne barn, kan en god barndom sikre at ens egne unger igjen får det bra. Vi som politikere plikter å gripe inn når heimen, som skal være det tryggeste for et barn, oppleves som kanskje det farligste stedet å være.

Jeg vil understreke at det foreligger gode planer. Det foreligger en god tiltaksplan fra regjeringa, som flere har vist til. Dette representantforslaget utfyller denne saken.

Det er her åtte gode romertallsforslag. I likhet med andre vil jeg konsentrere meg om I, som er det desidert viktigste, nemlig en opptrappingsplan for å bekjempe vold mot barn.

Vi er alle enige om at det trengs et løft. Vi er alle enige om at vi skulle ha kommet opp på dette nivået, men tiltaksplaner er ikke nødvendigvis fylt med penger. Nå sier vi at vi ønsker å kopiere det som skjedde med opptrappingsplanen for psykisk helse – som varte fra 1999 til 2008 – som var en suksess. Der ble en enig om å investere 6,3 mrd. kr. En var enig om at reelt skulle driftskostnadene være 4,6 mrd. kr høyere når planen var til ende. Dette er noe vi ønsker å kopiere, at det skal vare over lang tid. Dette skal være en tverrfaglig plan, en skal ta i bruk alle ledd i tiltakskjeden. Det skal være en langsiktig plan, og det skal være øremerkede midler. Det siste er noe av det som gjorde at planen for psykisk helse var vellykket.

Dette betyr at en skal styrke forebygginga, som vi alle vet er viktig, og som vi alle er enige om er viktigst, men som er krevende å prioritere i budsjett etter budsjett. Derfor er øremerking viktig. Dette betyr helse, helsesøstre. Det betyr kompetanse i helsevesenet, som mange har vært inne på. Det betyr kompetanse i barnevernet. Det betyr kompetanse i barnehage og skole, nok hender – nok personer som har den kompetansen som trengs for å avdekke hva som skjer. Vi har alle hørt historiene om f.eks. hvordan det er på barnehusene, hvordan en kan avdekke at et blåmerke er noe mer enn bare at en har ramlet.

Det skal også være fokusering på etterforskning og oppfølging av barn. Det kan bety mer penger til barnehusene, til politiet og til ulike tiltak – som flere har vært inne på – for hvordan en på en bedre måte kan følge opp unger som har vært utsatt for vold og overgrep.

Jeg kan si nå – til trøst for justisministeren – at Kristelig Folkeparti kommer til å prioritere dette i sine budsjetter. Vi skal hjelpe til med å løfte budsjettene, for dette er noe vi har prioritert hvert eneste år – sammen med regjeringspartiene og Venstre – og vi kommer til å gjøre det videre.

Jeg skulle gjerne sagt mer, men vil bare peke på et av de andre forslagene til vedtak, nemlig obligatorisk dødsstedsundersøkelse. Det er et viktig forslag, sånn vi ser det. Vi vet at det er noen utfordringer med det. Derfor er jeg spent på oppfølginga videre fra departementet. Vi ønsker å være i dialog om hvordan dette kan gjennomføres.

Så ble jeg utfordret av representanten Vågslid på hvorfor vi ikke fremmer – og stemmer for – Kristelig Folkepartis egne forslag. Det er først og fremst fordi I er viktigst. Som representanten Leirstein sa, er dette et slags forlik som vi har inngått med regjeringspartiene for å få gjennomslag. Men det er også fordi mange av forslagene er ivaretatt, f.eks. i oppdragsbrevet fra Helse- og omsorgsdepartementet. Noe er ivaretatt i saken om avhør, som kommer på onsdag, og noe er f.eks. ivaretatt ved at vi får en utredning av en minimumsnorm, istedenfor å få nedstemt et forslag om at vi vil ha en slik norm.

Iselin Nybø (V) [15:52:01]: La meg først rette en takk til Kristelig Folkeparti for igjen å ha satt et veldig viktig tema på dagsordenen. Det er behandlet flere ganger før, men det er et tema som er så viktig at det å ha fokus på det gjentatte ganger, er viktig.

Vold og seksuelle overgrep har alvorlige og langvarige konsekvenser for unger som utsettes for det. Som flere har vært inne på, ødelegger det hele barndommen, det ødelegger hele ungdomstiden, men det ødelegger også mulighetene en hadde for å gjøre det en ville gjøre ut av resten av livet. Derfor er det utrolig viktig at vi som politikere har fokus på dette og gjør det vi kan, både for å forebygge og for å tilrettelegge for dem som har blitt utsatt for dette. Derfor er vi i Venstre også veldig glad for at vi nå får på plass en forpliktende opptrappingsplan, både for å ha fokus på å redusere forekomsten av vold i nære relasjoner, og ikke minst for å styrke ivaretakelsen av de barn og unge som blir utsatt for det.

Jeg har lyst til å nevne to av de tingene som står i saken, for det første det som går på barnehage. Det løftes fram i saken at barnehagen er en viktig arena for å avdekke vold og seksuelle overgrep. Det er det vanskelig å være uenig i, for hvis 90 pst. av alle barn mellom ett og fem år går i barnehage – som det står i innstillingen at var tilfellet i 2013 – gir det oss en unik arena for å nå veldig mange unger på et veldig tidlig stadium. Men da må vi også ha barnehager som er i stand til å oppdage og følge opp de ungene som blir utsatt for dette. Derfor må dette også handle om at vi styrker kompetansen til dem som jobber i barnehagene, sånn at de vet hva de skal se etter. Hvis de oppdager vold mot barn, er det også viktig at de har kompetanse til å ivareta de ungene som fortsatt skal gå i barnehage, og skal følges opp i det videre.

Så har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til dette med skolehelsetjenesten, for representanten Ropstad løftet fram helsesøster. Jeg er helt enig i at helsesøster er en viktig nøkkelperson i dette arbeidet i skolen, for i likhet med barnehagen, er også skolen en arena der en når veldig mange – faktisk når en så godt som alle gjennom skolesystemet, og det gir oss en unik mulighet til å fange opp de ungene som det måtte angå.

Nå har jeg vært på en liten skoleturné denne våren sammen med Trine Skei Grande, og vi har besøkt mange skoler rundt omkring i landet. En av de tilbakemeldingene som vi får, er at vi må ikke bare se oss blind på helsesøster, vi må tenke bredere. Noen av dem er opptatt av å ha psykolog, noen av dem peker på psykiatrisk sykepleier, noen vil ha politi og andre folk knyttet til seg på sin skole. Men målet for alle er jo å fange opp de ungene det gjelder, de som har problemer hjemme, som har problemer med å fortelle at de har problemer hjemme, og som ikke har noen å fortelle det til eller noen som kan hjelpe dem med å håndtere det.

Så jeg er også litt opptatt av – når vi snakker om skolehelsetjenesten – at vi ikke bare må se oss blind på én yrkesgruppe, vi må tenke litt bredt fordi det er veldig ulike behov og man har ulike innfallsvinkler. Jeg tror vi som storting skal være åpne for at skolene der ute ser at det er ulike behov. Jeg er iallfall glad for at vi nå får løftet dette opp. Så får vi se hva resultatet av det blir, men jeg tror vi skal være enige om at skolehelsetjenesten trengs å styrkes.

Karin Andersen (SV) [13:56:08]: Vold er gift i samfunnet, i familien og i livet. Og det varer ikke bare livet ut – det varer i generasjoner. Det er også sånn at vi må tro at det forekommer, før vi orker å se det, for det er så vanskelig å forholde seg til det for både voksne og ansatte i ulike institusjoner. Så jeg vil takke forslagsstillerne. Det er mange gode forslag – vi støtter dem. Det forslaget som ligger på bordet fra oss i dag, fremmer vi ikke, for det vil bli behandlet på onsdag.

Jeg oppfatter at Kristelig Folkepartis forslag er et lite spark til regjeringen, for det kommer ikke nok tiltak. Det blir ikke prioritert høyt nok når pengene skal fordeles. Det ser vi bl.a. når det gjelder å få fart på bruken av barnehusene og dommeravhør, en sak som SV tok initiativet til i sin tid, og som er helt nødvendig for å hjelpe de barna som har vært utsatt for vold.

Så det er på tide å slutte med fokus og handlingsplaner, man må legge penger på bordet og styrke bl.a. skolehelsetjenesten med øremerkede midler. Sykepleierforbundet undersøkte hvordan det gikk med penger prioritert til skolehelsetjenesten i frie midler til kommunesektoren. Det ble ikke en styrket skolehelsetjeneste.

Sånn har det også vært med barnevernet. Det må øremerkes penger til nok folk, kompetanse, flere dommeravhør og alle de gode hjelperne og de modige voksne som skal kunne tørre å hjelpe disse barna. Da må man prioritere det i noe annet enn ord.

Debatten om barnevernet er ikke så veldig sterkt til stede i dag, og det er litt rart. Barnevernet er under både sterk kritikk og omorganisering, og det aller viktigste da er at vi hører på de barna og hva de ønsker seg. Og det de har fortalt oss, er at det de ønsker seg aller mest, er kjærlighet, at noen er glade i dem, at noen har tid til dem, og at noen passer på dem og viser at de er verdt å være glad i.

Det stormer veldig rundt barnevernet om dagen. Alle representantene her – som meg– har sikkert fått mange e-poster i dag fra veldig seriøse advokater som er inne i disse sakene, og som er bekymret for rettssikkerheten. Det er jeg også, men jeg er aller mest bekymret for at vi i debatten rundt det kaster både ungene og de viktige ansatte ut med badevannet. Det er behov for å gå igjennom og styrke barnevernet, men det er også behov for å slå litt ring rundt dem som jobber i barnevernet, og som gjør noen av de aller vanskeligste jobbene som finnes i samfunnet. Og jeg har behov for å si det her nå, at vi som politikere må slå ring om dem som gjør disse veldig vanskelige jobbene. Det synes jeg Stortinget skal si i dag. Vi trenger også å styrke den jobben de skal gjøre, med nok ansatte og med kompetanse.

Det er også behov for å si at Nav har en viktig jobb her, som jeg oppfatter at Nav ikke alltid gjør. En del familier, som sliter med vanskelig økonomi og store sosiale problemer, får ikke nødvendig hjelp hos Nav. Og jeg vet at den typen problemer kan føre til at en på en måte bryter sammen, at en går over grenser, og at en ikke klarer å ta vare på ungene sine – ikke fordi en i utgangspunktet har noe slags tilbøyeligheter til å bruke vold, men rett og slett fordi livet er en katastrofe, og en står uten hjelp. Jeg vet også at veldig mange ville klare å ta imot hjelp fra Nav – hjelp som det er vanskelig å ta imot fra barnevernet, fordi det er så stigmatiserende. Så det er et stort behov for skjerping hos Nav, slik at de gjør den viktige jobben de er satt til å gjøre.

Til slutt om barnehage: Jeg er veldig enig med dem som har sagt at barnehagen er utrolig viktig for både å oppdage og å avdekke og for å følge opp unger som har vært utsatt for vold. Det er vanskelig, jeg har jobbet der sjøl. Det er kanskje det eneste stedet ungen er trygg, og i det øyeblikket en åpner munnen, er ungen borte. Det er nok en av grunnene til at en del av de ansatte i barnehagen kvier seg for å si ifra, for da mister barna den ene tryggheten de har.

Statsråd Anders Anundsen [16:01:32]: Representanten Ropstad har flere ganger i dag takket komiteen for godt arbeid og takket for gjennomslag for viktige Kristelig Folkeparti-saker. Jeg syns vi i grunnen kan utvide den takksaligheten til alle som er med på å gjøre denne jobben, fordi det er en utrolig viktig sak, det er et utrolig viktig fokus – og det er tverrpolitisk. Det at alle i salen er opptatt av at vi skal sikre barn og unge fra vold og overgrep på en så god måte som overhodet mulig, er et engasjement, og dette forslaget er virkelig uttrykk for en del av det engasjementet. Derfor synes jeg også det er unødvendig å gi inntrykk av at dette skulle være noe spark til noen. Jeg tolker i hvert fall forslagene fra Kristelig Folkeparti og den jobben som er gjort av komiteen – og jeg vil ikke minst takke saksordføreren for en kjempeinnsats for å lande dette på en skikkelig måte – som gode konstruktive innspill for å bedre situasjonen på et område hvor vi alle ønsker at situasjonen skal bli bedre.

Dette er forslag som favner veldig bredt, og det er veldig riktig også i den situasjonen. Det som er justis- og beredskapsministerens ansvarsområde her, er bare en liten del av det omfattende forslagsverket som Stortinget i dag behandler, og det er viktig at alle er opptatt av og engasjert i disse spørsmålene, nær sagt uavhengig av hva slags linje det går i. Jeg synes det er en styrke for Stortinget og for det politiske Norge at vi kan samles i kampen og om forslagene til tiltak på et så viktig område som dette er.

Så har jeg lyst til å si noen konkrete ting knyttet til det ansvarsområdet som ligger under oss. Representanten Ropstad var inne på det med omfang av vold og overgrep. Det er jo noen statistikker som nå viser at antallet tilfeller av mishandling i familieforhold går veldig sterkt opp, mens når det gjelder ordinær mishandling, altså det som er forbrytelser mot liv, legeme og helbred, går det noe ned. Disse statistikkene går nok noe imot hverandre, så det vi alle mener er en positiv utvikling, nemlig at flere våger å anmelde, er ikke nødvendigvis en så positiv utvikling som vi skulle ønske at den var, fordi den kompenseres ved at det er kodifisert annerledes over tid enn det som er tilfellet nå. Nå får vi stadig bedre tall på dette, men vi har bedt Politidirektoratet om å gå igjennom disse tallene, se hva som er status, hva slags kunnskap vi egentlig kan samle for ytterligere å forbedre tiltak og innsats, for det er en av de aller viktigste utfordringene vi står i.

Som også representanten Andersen var inne på når det gjelder barnevernet, men som også kan overføres til det strafferettslige sporet: Terskelen for å melde fra er for høy. Dette er tabubelagt fortsatt i 2015, og det er en veldig belastning for dem som står i dette, å ta steget ut. Derfor er det også viktig at vi samler den brede innsatsen, det brede fokuset for å bidra til å gi støtte til og stå gjennom disse forferdelige og vanskelige, vonde sakene. Det er – jeg vil nesten si – sjokkerende tilfeller av vold og overgrep mot barn som dokumenteres i altfor stor utstrekning, dvs. det er ikke det at de dokumenteres som er problemet, men det er det at det skjer. Det er flere som har sagt her at en ser det ikke før en tror det – jeg tror det var Redd Barna som kom med det slagordet i sin tid. Det er ganske betegnende, for noe av dette er så forferdelig at det er vanskelig å forstå.

En av de tingene som vi har vært opptatt av fra Justis- og beredskapsdepartementets ståsted, er å sikre at vi nå skal få en dommeravhørsordning som ikke lenger skal være en dommeravhørsordning, men en avhørsordning for barn og sårbare personer, som er mer effektiv og ivaretar rettssikkerheten til barna på bedre måte. Stortinget skal behandle det nå om svært kort tid. Vi ser noen effekter av det arbeidet som er veldig positive. I 2014 ble det gjennomført 3 352 dommeravhør av barn på statens barnehus. I 2013 var tilsvarende tall 2 662 – altså en stor økning fra 2013 til 2014. I 2015 første tertial har det vært en økning på 40 pst. i forhold til tilsvarende periode fra 2014. Det er en veldig positiv effekt, men det skaper også utfordringer, for det gjør det krevende å holde ventetiden nede. Den innsatsen som politiet og straffesakskjeden egentlig over tid har gjort for å få ventetiden ned, har vært helt avgjørende. Det at vi nå får mange saker, gjør at vi ser at ventetiden igjen går noe opp. Jeg har tatt opp dette med politidirektøren to ganger den seneste tiden for å sikre at innsatsen for å holde ventetiden nede skal forsterkes ytterligere – og særlig viktig er det i overgangen til en ny ordning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) [16:06:54]: Som statsråden sa, så er kapasiteten utfordra – for å seie det forsiktig – i barnehusa om dagen. Talet på saker aukar, og Arbeidarpartiet ynskjer igjen å gje uttrykk for at me meiner at midlane til barnehusa må både styrkjast og øyremerkjast. Etter at me no har blitt einige i eit forlik om politireforma, ynskjer me at regjeringa vurderer å opprette eit nytt barnehus i politidistrikt aust.

Men til løyvingane: Komiteen fekk tilbakemelding frå barnehuset i Trondheim om at dei hadde opplevd eit kutt på 200 000 kr i 2015. Er ikkje det eit bevis på at det er nødvendig å øyremerkje midlane til barnehusa, i tillegg til å styrkje dei?

Statsråd Anders Anundsen [16:07:48]: Som representanten Vågslid nevner, er barnehusene nå i revidert blitt styrket ytterligere. Det er positivt. Det er behov for å se nærmere på hvordan den ressursen skal utnyttes fremover. Hvis den økningen fortsetter, er det ingen tvil om at kapasiteten på barnehusene vil bli veldig sterkt utfordret. Det er også adressert i forbindelse med behandlingen av nærpolitireformen på en veldig god måte.

Når det gjelder kuttet til barnehus i ett enkelt politidistrikt, har jeg lyst til å generalisere det svaret litt: Det er en klar forventning fra min side til at hvert enkelt politidistrikt som har ansvaret for barnehusene, gir dem tilgang til de ressursene som er nødvendig for at barnehusene skal løse de oppgavene som de er satt til å løse. Dette er en type kriminalitet som er veldig klart politisk prioritert – jeg hadde nær sagt – fra øverste til nederste engasjement, og det er veldig tydelig formidlet. Det er derfor viktig at alle politimestrene sikrer at barnehusene har tilgang til de ressursene de har.

Så er jeg også opptatt av at øremerking ikke skal bli en slags hvilepute. Det er ikke nødvendigvis slik at det at man øremerker penger, sikrer at ressursene er forvaltet på en tilfredsstillende og god måte.

Lene Vågslid (A) [16:08:56]: Takk for svaret.

Eg lurer framleis på ein ting. Det blir heile tida sagt at barnehusa er styrkte, og eg registrerte at det kom ein liten auke i revidert nasjonalbudsjett, men når ein får tilbakemelding frå eit barnehus om at dei måtte kutte 200 000 kr i inneverande år, er det noko vanskeleg å seie at det er ei styrking. Eg veit at det ikkje er regjeringa som har gjort det, det er som justisministeren seier, på grunn av ulike prioriteringar i dei ulike politidistrikta, og det er bakgrunnen for at me har meint – som representanten Karin Andersen òg snakka om i sitt innlegg – at ein treng å øyremerkje midlane for å styre dei dit dei skal. Den raud-grøne regjeringa gjorde det når det gjeld barnevern, for å få det opp på det nivået det måtte. No ser me at auken i talet på saker i barnehusa er såpass stigande at eg vil igjen spørje statsråden om ikkje han vil vere einig i at ein må øyremerkje midlane for å styre dei dit dei skal.

Statsråd Anders Anundsen [16:09:51]: Jeg er mest opptatt av at barnehusene får anledning til å levere den kvaliteten de skal, innenfor de tidsfristene de skal, og det ansvaret er veldig tydelig plassert. Det er jeg som har det øverste politiske ansvaret, det er hver enkelt politimester som skal levere det på barnehusnivå. Så kan man godt si at det å øremerke en bestemt pott til det arbeidet vil ivareta det perspektivet – kanskje. Men det kan også få den motsatte effekten, for da kan politimesteren si at nå har de fått de øremerkede midlene – jeg ser at de trenger mer, men de har tross alt fått det som Stortinget har sagt at de skal ha, ergo får de ikke mer fra politimesteren. Så det er ikke sikkert at øremerking er den optimale løsningen på dette, men det kan godt være et virkemiddel som kan brukes, jeg avviser ikke det. Det aller viktigste tror jeg er å være helt tydelig i forventningen til hva slags kvalitet som skal leveres, og at ressursene skal følge den økningen som vi nå ser, og at det er nødvendig, også fra politisk hold, å vurdere hva det betyr for bevilgningsnivået fremover til politidistriktene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:11:06]: Jeg vil si meg enig med statsråden i at det er definitivt det viktigste at vi får de resultatene som vi ber om, og selvsagt at fristene for f.eks. når avhør skal være tatt, blir holdt. Der har vi jo en god sak på onsdag, som vi skal diskutere, så vi får god tid til å diskutere det videre.

Når det gjelder bevilgninger, er vi også glad for de økningene vi fikk i inneværende år, men har i likhet med representanten Vågslid også kritiske bemerkninger til det som kom fram i høringen om hvordan pengene er blitt brukt. Gjennom komiteens arbeid ser vi at en del er gått til investeringer, som vi i komiteen også ba om, men vi vil be statsråden om å følge det videre. For med den enorme økningen av saker sier det seg selv at vi trenger mer penger, og derfor ber komiteen om det i høstens budsjett.

Men mitt spørsmål var egentlig knyttet til opptrappingsplanen: Vi understreker jo det tverrfaglige, og justisministeren har ansvar for sitt felt, og det vi er opptatt av, er en tydelig forankring, på samme måte som tiltaksplanen var. Kan statsråden si litt om hva han tenker om arbeidet for å inkludere flest mulig departement for å få størst mulig bredde i tiltakene?

Statsråd Anders Anundsen [16:12:13]: Nå er det jo ikke tatt stilling til hvilket departement som skal ha det koordinerende ansvaret for oppfølging av opptrappingsplanen. Normalt vil det være et av de departementene som har den tyngste porteføljen innenfor en slik opptrappingsplan, som da har ansvaret for å koordinere innsatsen mellom de ulike departementene og samordne innspillene til budsjettprosess og videre oppfølging av en opptrappingsplan. Så det vil bli behandlet på samme måte som jeg formoder var tilfellet med opptrappingsplanen for psykisk helse, som ga veldig gode resultater, og som var veldig konkret.

Men det er også slik at vi har et godt fundament å bygge på, som representanten er kjent med, med de handlingsplanene og den tiltaksplanen som allerede foreligger. Så det er det å systematisere og sikre at dette arbeidet blir ivaretatt på en god måte, og at hver enkelt statsråd følger opp i sine linjer for å sikre at dette blir fulgt opp på en skikkelig måte.

Når det gjelder frister for barnehager osv., kommer vi jo tilbake til det senere, men det er ingen tvil om at den situasjonen vi nå er i, skaper en del utfordringer for kapasiteten til barnehusene, og vi er nødt til å følge det nøye.

Lise Christoffersen (A) [16:13:25]: Jeg har tidligere, i lignende debatter, sagt at hvis denne formen for kriminalitet som vi nå snakker om, hadde skjedd på åpen gate, hadde det vært ramaskrik over hele landet. Og i en tidligere debatt har jeg også vist til mitt eget kommuneparti, Drammen Arbeiderparti, som har programfestet at vold i nære relasjoner skal bli en fast oppgave for kommunens beredskapsråd, både en del av risiko- og sårbarhetsanalysen for samfunnet under ett og den løpende samordninga av tiltak.

Statsråden har tidligere sagt at han syntes det var et positivt innspill, som han godt kunne tenke seg å vurdere når det gjaldt alle kommuner, og det jeg egentlig lurer på, er om statsråden har hatt tid til å begynne på det tankearbeidet?

Statsråd Anders Anundsen [16:14:13]: Jeg kan med glede si at det tankearbeidet har vi begynt på. Det er en del av den jobben som vi nå skal gjøre. Jeg kan dessverre ikke konstatere når tankevirksomheten vil være ferdig, men at vi har begynt på denne tenkningen, er det ingen tvil om. Det vi må se på, er hvilket mulighetsrom det gir, og hva slags merverdi det gir, og måten å tenke på er jo egentlig i samsvar med det vi gjør på veldig mange andre områder, hvor en skal samle ressurser om helt spesifikke problemstillinger.

Jeg mener det innspillet som kom fra Lise Christoffersen tidligere, er et veldig spennende innspill, men jeg kan altså ikke konkludere her og nå. Men jeg vet at representanten Christoffersen kommer til å stille det spørsmålet på nytt om ikke så lenge, og da skal vi ha enda mer å melde!

Karin Andersen (SV) [16:15:07]: Hvis vi skal få barnehusene til både å ha nok kapasitet og at de ikke har ventetid, og at det er nok kompetanse der, må det dimensjoneres riktig, og det må beregnes hva det koster, og det må departementet gjøre. Det betyr at man må vite hvor mye det koster å øke dette. Det er jo ikke slik at en skal la det være opp til hvert politidistrikt om de vil gjøre dette – de skal gjøre dette!

Det er i lys av dette at debatten om øremerking bør ses, for det handler ikke om politidistriktene nødvendigvis prioriterer dette, men om regjeringen prioriterer dette nok og legger nok penger på bordet til at det er mulig å gjennomføre, og at det står øverst på prioriteringslista, at dette er jobb nr. 1, og at den ikke er mulig å prioritere bort for politidistriktene. Vil statsråden sikre det?

Statsråd Anders Anundsen [16:16:10]: Det å sikre at barnehusene leverer på en skikkelig måte, er ikke valgfag i politiet. Det skal leveres på en skikkelig og god måte, og jeg har tillit til at politimestrene gjør det som er nødvendig for å få det til. I tillegg har jeg i mine månedlige oppfølgingsmøter med politidirektøren dette som et tema, bl.a. avhørstid for barn, som skal sikre at vi klarer å ha det nødvendige fokuset på det.

Men så er det også utfordrende å gi en helt nøyaktig analyse for hva som vil være ressursbehovet for barnehusene i fremtiden. Den veksten vi har sett i antallet avhør som tas på barnehusene – fra 2013 og til og med første kvartal 2015 – var det vanskelig å forutse i utgangspunktet. Det er jo en ønsket utvikling, det er jo en effekt av at flere faktisk benytter seg av barnehusene, at flere anmelder denne typen saker. Så må vi da ta høyde for – i de fremtidige budsjettene – at dette skal sikres på en skikkelig måte, for kvaliteten skal være god, og det er ikke akseptabelt med fristbrudd.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) [16:17:26]: 1. juni 2015 lanserte Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, en tipunkts plan mot ungdomsledighet. Utgangspunktet for planen er Navs ledighetstall for mai 2015, som viser at over 23 000 unge mellom 19 og 29 år er registrert arbeidsledige. Ledigheten blant unge er ti ganger så høy som for dem over 54 år, og ble målt til 9,4 pst. første kvartal 2015. En høy andel av de unge som henvender seg til Nav, har ikke fullført videregående opplæring. Det gjelder bl.a. tre fjerdedeler av de 40 000 unge under 30 år med nedsatt arbeidsevne. Det sosiale skillet mellom de som har og de som ikke har fullført videregående, forsterkes når ledigheten øker.

Hva har så en tipunktsplan mot ungdomsledighet med dagens sak om vold mot barn å gjøre? Ja, se det er det ingen som helt vet. Men noe vet vi, slik det står om i representantforslaget. Belastninger i barndommen får alvorlige konsekvenser for livskvaliteten også i voksen alder. Én del av bildet er at vold mot barn gir skader på hukommelse og evne til læring, selvbilde og sosial fungering, noe som igjen kan føre til sosial isolasjon og arbeidsledighet. Sannsynligvis kan vi også legge til uførhet i ung alder, med sammensatte diagnoser som psykiske lidelser, atferdsforstyrrelser, rus og diffuse muskel- og skjelettlidelser.

I Dokument nr. 15:554 for 2013–2014 stilte undertegnede spørsmål til arbeids- og sosialministeren om hva forskning kan fortelle om årsaken til at antall og andel unge uføre øker. Statistikken viste da at 59 pst. av unge uføre hadde diagnoser som psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. Unge uføre utgjør en liten andel av alle med uføretrygd, men det er grunn til bekymring når antallet øker. I tillegg til de registrerte unge uføre kommer de nevnte 40 000 personene under 30 år med nedsatt arbeidsevne. Mitt spørsmål til statsråden i fjor var om vi vet noe om hvor stor andel av disse ungdommene som har vært, eller er, ofre for vold i nære relasjoner, omsorgssvikt eller andre typer overgrep. Svaret var at det vet vi ikke.

Det finnes ingen diagnosekategori som identifiserer ungdommer eller andre der vold i nære relasjoner, omsorgssvikt og andre overgrep har ført til senere uførhet. Vi vet bare at de finnes et sted bak tallene, i de ulike diagnosegruppene over psykiske og fysiske sykdommer og skader, men vi vet ikke hvem de er, eller hvor mange de er. Desto viktigere blir både forebygging, avdekking og tidlig innsats mot vold mot barn. Skolehelsetjenesten er et viktig lavterskeltilbud og må få en større rolle i så måte.

Det er positivt at en samlet komité ønsker å styrke denne tjenesten, men jeg skulle egentlig ønske at flertallet kunne dele Arbeiderpartiets og Senterpartiets utålmodighet akkurat på det punktet, særlig på bakgrunn av innlegg fra både Kristelig Folkeparti og Venstre her i dag.

Hanne Thürmer (KrF) [16:20:40]: Disse vedtakene kan hjelpe mange barn i Norge. Jeg vil nå snakke om sinnemestring. Kampen mot vold mot barn kan ikke vinnes av politi, domstoler og barnevernet alene. Det er ikke alltid slik at straff og omsorgsovertakelse er den beste løsningen. Noen ganger kan det bli et bedre resultat om familien kan hjelpes sammen, som familie. Når vold mot barn avdekkes, må familien umiddelbart få et tilbud om hjelp. Da kan foreldrene være motivert til å ta imot slik behandling.

Familievernet må ha kapasitet og kompetanse i disse situasjonene. Uten et faglig tilbud vil avdekking i førstelinjen bli meningsløst. Familievernet trenger øremerkede stillinger for å møte behovet. Vi har ikke behov for flere utredninger eller flere piloter. Vi trenger nå permanente tiltak, en opptrappingsplan for familievern, med øremerkede stillinger til arbeid mot vold. Den opptrappingsplanen Stortinget i dag vedtar, må gi konkret kapasitet og kompetanse.

De psykologiske konsekvenser av vold, både for barn og voksne, er store. På landsbasis er behandlingstilbudet til voldsutsatte og voldsutøvende altfor dårlig. For å hjelpe barna må vi hjelpe foreldrene. Volden må stoppe for at reparasjonsprosesser kan starte. Volden må, som flere andre har sagt her i dag, ikke få lov til å følge slekters gang, til å ramme neste generasjon.

Det er her Alternativ til Vold kommer inn i bildet, som et tilbud for sinnemestring. Alternativ til Vold kan og vil gjøre en viktig jobb på familievoldsfeltet. Dagens vedtak må legge til rette for videre styrking ved de eksisterende kontorene drevet av ATV, og for etablering av enda flere slike kontorer. Kristelig Folkeparti vil at Alternativ til Vold i alle regioner gis et tydelig familiemandat, slik man har gjort i Bergen og i Stavanger. Dette innebærer rammer og ressurser til å ta imot hele familien, ikke bare voldsutøveren.

Alternativ til Vold skal fortsatt være en spesialistsamarbeidspartner for de andre instansene. Det kan være en faglig samarbeidspartner og støttespiller, en kompetanse- og spesialenhet klientene kan henvises til. Voldsutsatte og voldsutøvere trenger tilgjengelige, helhetlige og spesialiserte tilbud som tilbyr behandling over tid. Forskning viser at det er slike tiltak som gir vellykket resultat.

Sonja Mandt (A) [16:23:18]: Jeg slutter meg til rosen av representantene som har tatt opp dette viktige forslaget, og synes det er flott at det har blitt gjennomslag for en helt nødvendig opptrappingsplan.

Vold mot barn er et vondt og vanskelig tema, for volden skjer ofte der en skal være tryggest: hjemme, hos de en er glad i – og av en en er glad i. Mye har blitt bedre, vi har hatt mange planer, og det er lagt opp til mye som allerede er gjennomført. At antall anmeldelser om vold øker, tror jeg er fordi det blir snakket mer om at det ikke er akseptert. Det har nok vært like mye – eller kanskje enda mer – vold hjemme før, i de såkalte gamle dager. Men da var det mer en stilltiende aksept for at det snakket man ikke om ute.

Kvinnenes rolle i samfunnet har også vært et bidrag til at vold ble holdt innenfor hjemmets fire vegger, og heldigvis har likestilling og holdningsendringer gjort at mange kvinner i dag har egen inntekt og vet at de kan klare seg selv, og det bidrar til at flere flytter ut når det er vold hjemme, og de kan få hjelp.

Vi vet om skadene av langtidsvirkningene, og vi vet at et skadet barn kan bli en voksen som sliter selv, eller som selv blir en voldsutøver.

Det trengs holdningsendringer, men det kreves også mer. Det kreves gode, trygge barnehager med voksne som ser og kan barn, som har kompetanse for hvordan bruk av vold kan oppdages raskt, og som følger opp sakene. De må ha kompetanse til å vite hva de ser, og hva de spør etter. Derfor har vi lagt vekt på også det med barnesamtalen. Vi må ha et barnevern som også har god kompetanse, som setter inn tiltak i familier som sliter, og forebygger der noe skjer. Derfor er det viktig å øremerke midler til flere stillinger, utover de 1 000 som allerede har kommet.

En skolehelsetjeneste og helsesøstertjeneste som står i front når det gjelder kontakt med flest mulig barn, er viktig. Derfor er det viktig med en minimumsstandard når det gjelder en bindende minimumsnorm. Når nå kommunene har fått strammere rammer med den blå-blå regjeringa, påvirkes den jobben som gjøres ute. Vi mener at et styrket kommunebudsjett vil bidra til at kommunene kan gjøre jobben bedre. Derfor er det rett å øremerke mer for å oppnå det vi ønsker. Særlig er det viktig i de sakene som har med barn å gjøre.

Hovedbudskapet er at barn skal leve livet sitt trygt og uten redsel for vold. Også på dette feltet er det nulltoleranse. Derfor er det flott med en opptrappingsplan som følger opp det som er gjort tidligere.

Elisabeth Løland (KrF) [16:26:24]: Jeg er glad for at et samlet storting stiller seg bak forslaget om en forpliktende opptrappingsplan i arbeidet mot vold mot barn. Dette kan få stor betydning for mange barn i årene som kommer.

De psykologiske konsekvensene av vold er store for både barn og voksne. Derfor er det så viktig at Stortinget i dag fastslår at tilbudet til voldsutsatte, voldsutøvere og familier som lever med vold, skal styrkes og kapasiteten på dette tilbudet utvides.

I innstillingen er det spesifisert at opptrappingsplanen skal inneholde konkrete tiltak og innebære langsiktige planer med økonomiske forpliktelser over flere år. Dette betyr øremerkede midler for å styrke alle ledd i tiltakskjeden, forutsigbare økonomiske rammebetingelser for alle involverte instanser og friske og målrettede midler til hvert enkelt tiltak. Det skal investeres for et tallfestet beløp, og driftsutgiftene skal økes til et bestemt nivå i løpet av perioden.

Kampen mot vold mot barn krever helhetlig satsing på permanente tiltak og tung, tverrfaglig innsats fra helse-, familie- og justissektoren, men også fra sosial-, utdannings- og kommunesektoren.

Jeg vil også understreke justiskomiteens merknader om at samlokaliserte tilbud i kommunene er positivt. Familiens hus legger i flere kommuner til rette for et godt samarbeid og tilgjengelige tjenester for hele befolkningen.

Jeg vil til sist si at et liv med overgrepserfaringer ikke trenger å være et ødelagt liv. Det er mulig å leve et godt liv også for dem som lever med overgrepserfaringer. Et godt møte med hjelpeapparat og rettsvesen kan bidra til at flere opplever det.

Mani Hussaini (A) [16:28:37]: Jeg er veldig glad for at vi har denne debatten. Knapt noe kan ødelegge et menneske mer enn når man som barn blir utsatt for vold. En god barndom varer hele livet, sier vi, men det kan dessverre også en dårlig barndom gjøre. De sår som er skapt, forsvinner ikke.

Heldigvis er det mindre vold mot barn i Norge enn i de fleste land i verden, fordi vi som samfunn har nulltoleranse. Det er aldri akseptabelt å utøve vold, psykisk eller fysisk, mot barn. Men at det er mindre vold her enn andre steder, er ingen trøst for de altfor mange dette rammer, barn og ungdom som gruer seg til å komme hjem for å bli møtt med vold fra dem som står dem aller nærmest. Når et barn blir slått, har vi som samfunn feilet. Vi må gjøre mer for å beskytte dem som trenger det aller mest.

Gjennom denne debatten er det blitt nevnt mange gode tiltak – for å forebygge, for å oppdage og for å støtte. Jeg vil bruke mitt innlegg på å snakke om noe av det jeg tror er aller viktigst: en skolehelsetjeneste som er til stede.

Skolen er vårt viktigste verktøy. Der møtes alle barn, der kan vi nå alle. Rundt om på skolene har vi mange dyktige helsesøstre – og helsebrødre. De gjør hver eneste dag en viktig jobb. De skal representere et trygt sted å komme til. Men det største problemet er mangel på tid. Har du blitt utsatt for noe, trenger noen å snakke med og bestemmer deg for å fortelle det aller vondeste, kan man ikke bli møtt med en stengt dør – som er åpen først neste uke.

Det er alvorlig at syv av ti helsesøstre sier at de har unnlatt å stille spørsmål de burde ha stilt, men som de ikke gjør, fordi de vet at de ikke har tid til å følge opp svaret. Vi trenger en skolehelsetjeneste som alltid har tid til å stille de nødvendige spørsmål, og som alltid har tid til å følge opp med det som trengs.

Vi trenger et krafttak for skolehelsetjenesten. Da må dét prioriteres – av politikere på lokalt plan og av Stortinget. Det hjelper ikke med fagre ord om hvor viktig skolehelsetjenesten er om det ikke følges opp med penger. Derfor var det så synd at Arbeiderpartiets forslag om å øremerke midler ikke fikk støtte.

Bent Høie gikk i fjor høyt ut og lovet penger, men det ble ikke fulgt opp med konkrete penger. Lover man penger til skolehelsetjenesten, må det også følges opp konkret – ikke med ord og ønsker.

Arbeiderpartiet kommer til å fortsette med å foreslå å bevilge penger til flere helsesøstre. Det er det mange grunner til. De spiller en viktig rolle på mange områder, ikke minst når det gjelder det vi diskuterer her i dag. Barn og unge som er utsatt for vold, skal alltid vite at skolehelsetjenesten har en åpen dør. Da er det vår jobb å sørge for at den døren er åpen.

Margunn Ebbesen (H) [16:32:05]: Jeg ønsker å takke alle som har deltatt i debatten her i dag. Det har vært veldig interessant å være vitne til det engasjementet som alle sammen viser for dette viktige området. Det har vært mange gode innspill, og jeg regner med at justisministeren tar med seg alle de gode innspillene til regjeringen. Det er et veldig godt vedtak vi i dag fatter beslutning om.

Jeg ønsker å knytte noen kommentarer til noen av innspillene her, bl.a. det som representanten Andersen tar opp om at det er vanskelig å si fra for en barnehageansatt. Det er nettopp sånne tabuer vi må komme bort fra. Uansett hvor det er, om det er i barnehagen, om det er i skolen, eller om det er en nabo, må vi komme dit at alle tar det på alvor og sier fra. Så får vi heller se hva vi kan sette inn av støttetiltak for å hjelpe personene videre – for å hjelpe barnet, men også den som er melder i systemet.

Så til et annet tema som er fryktelig viktig: barnevernet og den rollen barnevernet har i å ivareta våre mest sårbare – våre barn. Den rollen må vi støtte opp om, og den må vi, som representanten Andersen sa, slå ring om. Barnevernet er en viktig ressurs som vi er avhengige av å ha i samfunnet vårt i dag. Jeg er fryktelig glad for at vi har dem. Jeg vet at det er noen som mener at de driver med overgrep og inngripen i privatlivets fred, men den inngripenen aksepterer jeg som stortingsrepresentant at barnevernet gjør – at de skal gjøre.

Jeg er veldig fornøyd med samarbeidet med Venstre og Kristelig Folkeparti. I revidert budsjett ble det en styrking av midler til barnehusene. Jeg føler meg ganske trygg på at denne regjeringen følger opp de behovene som vil komme framover når det gjelder barnehusene, men uansett hva slags tiltak det er snakk om, sørger man for å ivareta barna våre på best mulig måte – vi sørger for at de får en god barndom og en god ungdom og dermed kan bli gode samfunnsborgere i lag med oss.

Ketil Kjenseth (V) [16:34:53]: Jeg vil slutte meg til rosen til Kristelig Folkeparti, som har fremmet dette forslaget, men jeg vil også gi ros til justiskomiteen, som i sum, synes jeg, står mye sammen, og selvfølgelig til flertallspartiene, som bevilger noen penger underveis her.

Jeg har lyst til å starte for hundre år siden. Jeg synes det er betimelig i dag å ta opp de Castbergske barnelover, som fikk sin fødsel for hundre år siden i år. De handlet om å sikre barns oppvekstforhold ved at en skulle ha rett til to foreldre og to forsørgere. Vi har kommet mye lenger på hundre år, men dagens debatt viser at vi langt fra er i mål.

Vi behandler for tida også noe tilsvarende i helse- og omsorgskomiteen, bl.a. en folkehelsemelding. Det handler mye om strukturer, det handler om kapasitet. Og som representanten fra Kristelig Folkeparti, Thürmer, var innom: Det handler om å sikre kapasitet til den grunnleggende primæromsorgen, enten det er skolehelsetjenesten, barnevernet eller familievernet. Vi er nødt til å styrke kapasiteten. Vi har innvilget oss voksne en fastlege hver. Vi bør begynne å snakke om at ethvert barn bør ha en helsesøster. Det er det komiteen her bl.a. sier i fellesskap, at en nå skal utrede en bindende minimumsnorm for skolehelsetjenesten. Det er noe helse- og omsorgskomiteen i folkehelsemeldinga slutter seg til skal skje.

Så har jeg lyst til å slå et slag for barna selv, som en stemme i denne debatten. Det har ikke vært nevnt spesielt. Jeg har selv vært med på å bevilge penger til forskning knyttet til barn som pårørende, der forskningsformidlinga skjer i form av film fra Høgskolen på Lillehammer og Filmmakeriet, bl.a – BAR har vært med i utarbeidelsen av det – der barn og unge blir brukt som stemmer. Man tar i bruk språk, film og spill for å gi barn et språk for å snakke om vanskeligheter.

Regjeringa og flertallspartiene har etter initiativ fra Venstre også bevilget penger til PsykiskhelseProffene og BarnevernsProffene. Det er også med på å bringe barns erfaringer ut til oss voksne i deres format. Det tror jeg gjør inntrykk, og det må vi fortsette å gi barn anledning til. Vi husker alle da bestemora til Christoffer spurte om han hadde det vanskelig, og han svarte: Det tror jeg nok du forstår. Her er vi også nødt til å ta med barna.

Det er noen tekniske detaljer vi må passe på. Det gjelder bl.a. takstene for medisinske undersøkelser. Vi snakker om Barnehusene, men også de må få sin anledning. Vi har også gitt tannleger og psykologer henvisningsrett – også det et lite, men svært viktig tiltak.

Hanne Thürmer (KrF) [16:38:14]: Dette er en sak Kristelig Folkeparti har et brennende engasjement for. Helsestasjon, skolehelsetjeneste og barnehage kan hjelpe barn ut av vold. For å være slike ressurser må kapasitet og kompetanse økes og utvikles. En bindende minimumsnorm i skolehelsetjenesten kan være et slikt virkemiddel, som også representanten Kjenseth nevnte i stad.

Helsesøster og helsestasjon når nesten alle barn og svært mange foreldre. Møtene er regelmessige og har legitimitet. Helsesøster, men også helsestasjonslegens kompetanse, er en ressurs utover disse individuelle helsekontrollene. De bør brukes som ressurs for barnehagepersonell og skolens lærere. Opptrappingsplanen for å hindre vold mot barn peker på integrerte og samordnede tjenester, økt kompetanse og tidlig intervensjon. Her kan helsestasjonens kompetanse bidra på flere måter.

Så å si alle barn, i hvert fall 90 pst., mellom ett og fem år går i barnehage. Alle går i skole. Mange kommuner har samlokalisert svangerskapsomsorg, helsestasjon og den åpne barnehagen med barnevern og PP-tjenester – ofte, og svært gjerne, i rammen av et familiehus. Men også alle de andre barnehagene bør ha regelmessig faglig kontakt med helsesøster og annen kompetanse på helsestasjonen. Jeg mener helsesøster bør være ute i barnehagene i et fast, avtalt mønster. Da kan kompetanse deles og risikobarn diskuteres. Da kan tidlig intervensjon og faglige råd være et tilbud til det beste for barnet. Uten et faglig tilbud vil avdekking i førstelinjen være meningsløs.

Helsestasjonslege, helsesøster og lærere har ulik kompetanse og ser foreldre og barn i ulike sammenhenger. Men den samlede innsikten disse har, gir unike muligheter for å hjelpe barn i vanskelige situasjoner. Derfor kan helsesøsters utadrettede rolle styrkes og formaliseres. Barnehage og skole bør prioritere slik kontakt mellom pedagogisk personell og helsesøster og lage arenaer, slik at barn og familier kan hjelpes tidlig. Ulike kommuner kan helt sikkert velge ulike løsninger for denne kontakten, men finansiering og mål i opptrappingsplanen bør støtte opp under slike tiltak.

Vold mot barn må nå hindres gjennom en forpliktende satsing. Det viktige er langsiktig utvikling, integrerte og samordnede tjenester og tidlig innsats. Her kan nye samarbeidsarenaer mellom helsestasjon, barnehage og skole utvikles og trappes opp. Den planen Stortinget i dag vedtar, kan hjelpe mange barn ut av vold i nære relasjoner.

Karin Andersen (SV) [16:40:57]: SV kommer også til å stemme for forslagene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Jeg tror jeg glemte å si det i stad.

Så sa representanten Kjenseth omtrent det samme som jeg sa, nemlig at barna må bli hørt. Da må det gjelde f.eks. Forandringsfabrikken, som ble nevnt, men også Landsforeningen for barnevernsbarn. Det er viktig å høre på dem. Det er også viktig å si når justisministeren sitter her, at dette også handler om politiet, at de må prioritere det og ta det på alvor, for der er det stygge saker. Den siste er Monika-saken i Bergen, der det har gått aldeles gærent. Man svikter barn som har blitt drept, på det aller groveste. Sånn går det ikke an å fortsette.

Jeg tror det var en misforståelse da saksordfører Ebbesen sa at jeg mener det er veldig vanskelig for barnehageansatte å melde, og at derfor må man bryte et tabu. Det er ikke det det handler om. Det handler om at det må være et hjelpeapparat der som hjelper den familien og de ungene i det øyeblikket du sier ifra, for hvis ikke pakker noen av disse familiene sekken og drar til neste kommune. Da er ungen ute av den eneste situasjonen i løpet av døgnet da du vet at ungen ikke blir utsatt for vold. Det er det de ansatte står overfor, og det betyr at det apparatet som skal hjelpe disse familiene, må være der. Det er derfor vi må øremerke pengene, både til barnevernet og til skolehelsetjenesten, for skolehelsetjenesten må være til stede. Vi vet at det blir ikke prioritert hvis vi ikke øremerker det.

Det handler om at for dem som melder, ikke minst for barna, må det være trygghet for at i det øyeblikket man åpner munnen og sier det forferdelige, så må det skje noe. Hvis ikke er det jo enda skumlere å gjøre det, og det betyr at mange ikke sier noe.

Til slutt: Det pågår en debatt om unge som detter ut av både arbeid og skole, og representanten Christoffersen var inne på det. Jeg ønsker meg virkelig at særlig toppolitikere er forsiktige med å felle dommer over ungdom som sliter. Da virker det som om vi har glemt debatten om mobbing. Da har vi glemt debatten om vold mot unger. Da har vi glemt debatten om alle de problemene som en del unger kan ha, og så snakker man om vondt i viljen og stå opp om morra’n og slå i bordet og ordne opp. Veldig mange av disse ungdommene tror jeg er redde, utrygge, har ikke opplevd kjærlighet, har ingen tro på seg sjøl. De trenger noe helt annet enn at de mest vellykkede i samfunnet kommer med lettvinte løsninger, for å si det sånn. Dette er alvorlig, som flere har sagt, for det å oppleve vold skader hjernen. Det å være vitne til vold skader hjernen. Vi som voksne er nødt til å sikre at de som sier ifra om dette, får hjelp og ikke må vente.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.