Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på partigruppene:
Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Marit Arnstad (Sp) [16:09:49]: (ordfører for sakene): Dagens behandling av Prop. 97 L for 2014–2015 og Prop. 98 S for 2014–2015 omhandler en mellomvegs sjekk av utviklingen i elsertifikatmarkedet mellom Norge og Sverige.
Elsertifikatene er av helt grunnleggende betydning for at vi skal kunne realisere en samlet satsing på fornybar energi i Norden. Når fristen utløper i 2020, skal vi kunne ha under utbygging 28,4 mrd. kWh mer fornybar energi, tilsvarende forbruket til over én million husholdninger.
Planlagte investeringer er store når det gjelder både produksjon og infrastruktur. Det er samlet sett store industriprosjekt. Det er nå det faktisk skjer. Det er dette som er den grønne omstillingen som mange gjerne snakker om. Målet er en fornybarandel på 67,5 pst. i 2020 – det vil i så fall være den høyeste i Europa.
Komiteen tilkjennegir en bekymring for at det vil bli krevende å nå dette målet, og hendelser den siste uka har ikke gjort oss mer optimistiske i så måte. Jeg regner med at flere av talerne i dagens debatt vil komme inn på dette under debatten. Det er også en av grunnene til at debatten har blitt noe utvidet i forhold til det som var det opprinnelige forslaget.
Sakene Stortinget i dag skal ta stilling til, den såkalte første kontrollstasjon, innebærer ikke store endringer i elsertifikatordningen, og det er klokt. Det er viktig med stabilitet og forutsigbarhet for dem som skal investere under ordningen.
Forslaget fra regjeringen innebærer at fristen for når nye anlegg må være i drift for å ha rett på elsertifikat, utvides til 31. desember 2021. På den måten vil gode prosjekt som er planlagt startet i 2020, kunne realiseres uten usikkerhet for at fristen overholdes. Hele komiteen har gitt sin tilslutning til denne endringen.
Komiteen er også enig om at den neste kontrollstasjonen bør framskyndes til 2017 i stedet for 2019, som det skulle ha vært ifølge den opprinnelige avtalen med Sverige. Slik vil eventuelle lovendringer kunne tre i kraft 1. januar 2018 og få relevans for måloppnåelsen innenfor fristen i 2021.
Jeg er glad for at overgangsordningen for elsertifikat med dette også vil inkludere verk som er bygd i 2004 eller senere. Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne ønsker ikke å gi disse verkene rett til elsertifikat, og jeg regner med at de vil begrunne sitt syn i senere innlegg under debatten. Men flertallet ser det på en slik måte at dette handler om rettferdig behandling, og det handler om småkraftverk som i dag sliter, men som har potensial til å sikre nettopp økt produksjon av fornybar energi.
Senterpartiet går også inn for en ytterligere utvidelse av overgangsordningen til å omfatte noen få verk, som etter lovendringen som Stortinget vedtar i dag, fortsatt vil være utenfor ordningen. Det gjelder verk over 10 MW som er bygd før 7. september 2009, samt anlegg med økt produksjon som følge av opprustning, som også bør være inkludert i overgangsordningen for elsertifikat.
Norge og Sverige har gjennomført forhandlinger om endringer av avtalen om et felles marked for elsertifikat, og resultatet er at målet for ny elproduksjon nå er 28,4 TWh. Men avtalen avhenger av at den svenske regjeringen oppfyller betingelsen om å redusere skattefordelene for svensk vindkraft gjennom at fritaket for vindkraft som ikke leveres yrkesmessig, blir fjernet. Det er en viss usikkerhet knyttet til hva som vil bli gjort på svensk side i så måte, og jeg understreker at Riksdagen må fatte et slikt vedtak, hvis ikke vil hele avtalen kunne falle bort, noe som også statsråden har bekreftet overfor Stortinget.
Den siste uka har vært dramatisk i et energipolitisk perspektiv. Statkraft har gitt beskjed om at de trekker seg ut av vindkraftprosjekt i Norden, og konsekvensen er at Norges desidert største fornybarsatsing står i fare for ikke å bli realisert. Vindkraftutbyggingen på Fosen er samlet sett blant verdens største, med samlede investeringer på 15–20 mrd. kr. Vi i Senterpartiet spør oss hva konsekvensen blir for den nasjonale fornybarsatsingen og målet om 67,5 pst. fornybarandel i 2020 dersom dette prosjektet ikke realiseres. Det er også grunn til å spørre om hva som skjer med målet om å bli ledende på miljøteknologi og mindre oljeavhengig.
Jeg registrerer også at Statnett nå skaper usikkerhet om hvordan det skal gå når det gjelder bygging av høyspentlinje fra Namsos til Surnadal, og om den i det hele tatt vil bli realisert. Det vil være alvorlig både relatert til fornybarmålet og fordi det norske samfunnet opplever fallende lønnsomhet i oljeindustrien og økende arbeidsledighet.
Vi har av mange grunner behov for en grønn omstilling, og det må finnes vilje til å satse og ta risiko for å gjøre Norge til en stor fornybarprodusent, også utenfor vannkraften.
Dette kommer til å bli en viktig side ved dagens debatt. Det er mange spørsmål det er behov for svar på. Derfor er også debatten utvidet, slik at sider ved det som har skjedd, kan belyses gjennom debatten.
Presidenten: Presidenten antar at representanten skal ta opp et forslag?
Marit Arnstad (Sp) [16:14:58]: Jeg tar opp det forslaget Senterpartiet har i saken.
Presidenten: Da har representanten Marit Arnstad tatt opp det forslaget hun refererte til.
Eva Kristin Hansen (A) [16:15:18]: Skal vi løse klimaproblemet, må vi erstatte fossil energi med fornybar energi. For å få til det må vi øke produksjonen av kraft fra fornybar energi betydelig i tiden som kommer, samtidig som vi gjennomfører tiltak for å bruke fornybar kraft på områder hvor vi tidligere har brukt fossil energi.
Gjennom høringsprosessen for en justert avtale med Sverige om elsertifikatavtalen går tunge energiaktører imot avtalen, deriblant Energi Norge. De etterlyser mer oppmerksomhet rundt hva kraften skal benyttes til. Bruk av kraft fra land og tilrettelegging for kraftkrevende industri kan kanskje være et godt svar på akkurat det.
Elsertifikatmarkedet vi har sammen med Sverige, skal bidra til å nå målene vi har satt oss i fornybardirektivet, og til å utløse 26,4 TWh ny fornybar kraft fram mot 2020. For Arbeiderpartiet er det vesentlig at Norge får sin rettmessige andel av investeringene gjennom sertifikatordningen. Dessverre ser vi at det er krevende. Lav kraftpris var en ventet konsekvens av produksjonen av ny fornybar energi, men vi må se på hvordan vi kan legge til rette for at flere av de investeringene som skal foretas, kommer i Norge og gir ringvirkninger til norsk næringsliv og norske kommuner. Uten utbygging i Norge er det vanskelig å bygge opp et industrielt nærvær i den delen av fornybarsektoren.
Elsertifikatsystemet fungerer sånn at det er vi som norske strømkunder som betaler for utbyggingen av fornybar energi gjennom sertifikatene. I gårsdagens Dagens Næringsliv kunne vi lese at dersom en legger dagens prisbilde til grunn, vil den totale kostnaden over systemets levetid være på 48 mrd. kr. Vi må ikke gå i den fellen at vi tenker at dette ikke merkes fordi disse pengene ikke går over statsbudsjettet. Når regjeringen nå foreslår og får tilslutning fra komiteen om å øke antallet gamle kraftverk som skal få støtte, er det grunn til å stille seg noen spørsmål. I proposisjonen er kostnaden beregnet til å koste ytterligere 2,4–4 mrd. kr. Det er altså kraftverk som produserer strøm i dag.
Det er et problem at vi ikke får tiltrukket oss nok investeringer til Norge. Stortinget har gjort noen grep for å bedre investeringsgrunnlaget for aktørene på norsk side. Endring i avskrivningsreglene er sentralt her. Arbeiderpartiet foreslo 40 pst. meravskrivning over de første fire årene teknologinøytralt for sertifikatkraft. Regjeringen har lagt seg på et lavere nivå.
I avtalen med Sverige som vi nå har til behandling, ber statsråden oss godkjenne at svenskene skal øke sin forpliktelse med ytterligere 2 TWh. Vi har merket oss at det gir problemer i det svenske parlamentet. Det er avgjørende at statsråden ikke går med på at svenskene får økt sin forpliktelse uten at investeringsforholdene mellom svenske og norske aktører jevnes ut.
Det er en underlig situasjon vi nå befinner oss i. Stortingets flertall vil nå gi allerede vedtatte og utbygde prosjekter som ikke har hatt tilgang til sertifikater, tilgang på nettopp det. Med andre ord: Allerede foretatte investeringer skal motta subsidier fra norske strømkunder. I tillegg skal vi øke omfanget av sertifikatmarkedet, som igjen vil øke kraftproduksjonen i det nordiske markedet, som igjen vil redusere prisene og gjøre det vanskeligere å investere. Dette gjøres i en tid da statens eget selskap, Statkraft, ikke har klart å regne hjem en lønnsom investering av vindkraftprosjektene på Fosen og i Snillfjord i Sør-Trøndelag – mitt og statsrådens hjemfylke.
Jeg er en av mange fra Trøndelag som har vært stolt av og glad for at landets mest ambisiøse vindkraftutbygging skulle realiseres akkurat der. Jeg er også en av dem som ble veldig skuffet og overrasket da Statkraft sendte ut en pressemelding torsdag i forrige uke og annonserte at det ikke blir noe vindkraft, med begrunnelsen at prosjektene ikke var lønnsomme på grunn av lave priser på kraft og elsertifikater i Norden – en vindkraftsatsing som har blitt løftet opp som robust og solid. Det er ikke rart at vertskommunene er i sjokk. De har forberedt seg og vært klare for å legge til rette og få ytterligere vekst og utvikling.
Jeg hadde i går besøk av ordføreren i Åfjord kommune, Vibeke Stjern, og hun kunne fortelle hvordan de og næringslivet har forberedt seg i ti år. Hun ville ha en forklaring, og det er hun ikke alene om. Vi må få en forklaring, vi må få tall på bordet og en begrunnelse for hvorfor tidenes vindkraftutbygging i landet vårt skrinlegges over natten uten at noen er forberedt på det.
Jeg har merket meg at næringsministeren har bedt om en redegjørelse. Vi må få en skikkelig forklaring. Jeg mener det er underlig om ikke statsråden har holdt seg oppdatert på utviklingen i et så viktig prosjekt for fornybarindustrien i Norge. Av mange blir nettopp disse prosjektene ansett som de beste, med gode vindforhold og en avtale med Statnett om en linjeforbindelse. I et marked hvor mange investeringer går til Sverige, var forventningene store til disse prosjektene.
Norge som en arena for å investere i vindkraft er betydelig svekket dersom disse prosjektene ikke realiseres. Statkraft har skapt forventninger om at disse prosjektene kunne realiseres, forventninger som gir grobunn for optimisme i næringen og i regionen. Det er veldig negativt at de nå ikke klarer å levere det de har sagt.
Arbeiderpartiet foreslo en mer romslig ordning for avskrivningsregler for fornybar energi enn det regjeringen gjorde. Vi forutsatte at regjeringen hadde en forståelse av hva som skulle være nødvendige virkemidler for å få fram nye fornybarprosjekter. Dette viser at regjeringen vurderte situasjonen feil, selv om det ikke er sikkert at økt avskrivningsmulighet kunne skapt lønnsomhet i prosjektet. At prosjektene for vindkraft i Midt-Norge ikke realiseres, er et problem for hele den norske fornybarindustrien. Vi ønsket å legge til rette for utbyggingen av dette prosjektet da vi satt i regjering – den rød-grønne regjeringen – og ga konsesjon til Statnett for sentralnettforbindelse i området på en måte som la til rette for vindkraft. Det er avgjørende at regjeringen nå sørger for at Statnett ikke ytterligere forverrer situasjonen gjennom å stenge døren for sentralnettforbindelse allerede i sitt møte i neste uke. Det kan være flere som vil være med på å finne løsninger på den floken som nå har oppstått.
I desember skal det forhandles om en internasjonal klimaavtale i Paris, hvor Norge bør og skal være offensiv for å få på plass en ambisiøs avtale med ambisiøse mål. Skal vi få til et grønt skifte, innebærer det at land som har forutsetning for å produsere fornybar energi, bidrar med å utvikle god teknologi og realisere gode prosjekter, som det på Fosen og i Snillfjord.
Presidenten: Da er neste taler nå blitt representanten Rasmus Hansson, som har byttet med den som ble annonsert, på grunn av en pressekonferanse i vandrehallen. Det har presidenten stor forståelse for.
Rasmus Hansson (MDG) [16:22:08]: Takk til Høyre, som er samarbeidsvillige, for å få ting til å gli.
Klimapolitikk handler om å slutte med å bruke fossil energi. Siden halvparten av norsk energibruk er fossil, trenger vi mer fornybar energi. Elsertifikatordningen skulle øke utbyggingen av fornybar energi, og det var en god idé. Men den ideen sporet av fra starten, da det dominerende tiltaket ble subsidier til grunneiere som bygger dyre vannkraftverk med hyllevareteknologi i små bekker. For sikkerhets skyld vil flertallet i dag forverre dette ytterligere ved også å gi sertifikater til bekkekraftverk på under 10 MW som ble bygd for ti år siden.
Det meste av utbyggingen i det grønne nordiske sertifikatmarkedet har skjedd i Sverige. I forrige uke stanset altså Statkraft sitt vindkraftprosjekt på Fosen fordi strømprisen er blitt for lav. Mye tyder på at det vil bli vanskelig å få liv i den norske vindkraftutbyggingen igjen med dagens regime. Imens ligger norske skattebetalere an til å betale 50 mrd. kr for vindkraft i Sverige fram til 2035.
De Grønne har lite imot at Norge bidrar til fornybarutbygging i Sverige. Men uten en plan for å bruke kraften til å erstatte fossil energi, uten å drive fram teknologi som verden trenger, uten å skape arbeidsplasser som kan ta over for oljeindustrien, mister elsertifikatene legitimitet i Norge. Folk flest ser ikke poenget med stadig større naturinngrep og ekstra strømregning for å produsere et planløst strømoverskudd som ender med å undergrave prisgrunnlaget for videre utvikling av fornybar energi.
Vi må lage et støtteregime for fornybar energi som kan ta over for elsertifikatene vi har i dag. Riksrevisjonens rapport, som Stortinget behandlet i 2014, gir mange svar, og det samme gjør erfaringene fra andre land. Her er tre viktige kriterier for å få på plass en ny fornybarpolitikk som får utviklingen i Norge tilbake på sporet:
For det første: Fossil energibruk må planmessig skiftes ut med fornybar energibruk. En ny energiplan må ta opp hvor mye fornybar produksjon vi trenger for å nå klimamålene, hva som skal dekkes av effektivisering, hva som skal gå til eksport, og hva som skal gå til kraftkrevende industri. Dette kan med fordel komme i den nye energimeldingen som regjeringen har varslet.
For det andre: Videre fornybarutbygging må skje innenfor en samlet plan for bevaring av norsk natur. I dag søker altfor mange dårlige prosjekter om konsesjon. Det skaper et høyt konfliktnivå. Sverige og Danmark velger ut noen få områder som egner seg for utbygging, de reduserer konflikter, effektiviserer saksbehandling og tar vare på mer natur. Teknisk Ukeblad har anslått at Norge bruker 2 mrd. kr bare på konsesjonsprosesser, altså mer enn på å bygge ut vindkraft, på grunn av høyt konfliktnivå fordi vi ikke har prioritert natur og planlagt.
For det tredje: Problemet er at elsertifikatene er teknologinøytrale, dvs. at de favoriserer billig, eksisterende teknologi. Det var ikke det vi trengte. Vi subsidierer i dag installasjon av utenlandsk hyllevareteknologi i vår vakreste natur. Det gir ikke teknologiutvikling, det gir ikke arbeidsplasser. Det er kanskje god grunneierpolitikk, men det er dårlig klimapolitikk og dårlig næringspolitikk.
Tyskerne tenker motsatt. De bruker målrettede subsidier som de har rettet mot sol og vind, og i dag har det ført til at solteknologi og vindteknologi er reelle alternativer over hele verden. På veien har de skapt hundretusenvis av arbeidsplasser og kuttet klimagassutslippene sine med langt over 20 pst. Britene tenker også annerledes. De hadde et regime som var teknologinøytralt og lignet på vårt. Det har de forlatt og gått over til et teknologirettet regime som bl.a. favoriserer havvind. Det fører til at vårt eget Statoil drar til Skottland for å bruke det regimet til å utvikle store havvindprosjekter – de gjør det altså ikke hjemme, der de skulle gjort det.
Miljøpartiet De Grønne har foreslått at Norge går inn for en tung havvindsatsing. Det forslaget ligger til behandling i Stortinget, og vi er spent på – særlig i lys av dagens situasjon – hvordan Stortinget vil reagere på det. For det er jo åpenbart at det er i en satsing som havvind at de store ressursene, de store teknologiutviklingsmulighetene og de store arbeidsplassmulighetene ligger – ikke i bekkeutbygging.
Norge har fortsatt mulighet til å bli ledende innen utbygging av fornybarteknologi, men da trenger vi et regime som får på plass de forutsetningene som jeg har nevnt, og som gjør at vi både skaper arbeidsplasser, driver teknologi, løser klimaproblemene og bevarer norsk natur.
Odd Henriksen (H) [16:27:16]: Det er bra at vi har kommet dit at vi har en enstemmig innstilling, i hvert fall når det gjelder det å inngå en avtale med Sverige. Det er gunstig at vi har en enstemmig innstilling om det.
Det vi skal diskutere i dag, er altså to saker: Det er samtykke til inngåelse av en avtale mellom Norge og Sverige om endring i avtalen om et felles elsertifikatmarked, og det er Prop. 97 L for 2014–2015, om endringer i lov om elsertifikater.
Først til avtalen. Som sagt: Det er bra at en enstemmig komité stiller seg bak forslaget om en avtale. Det har noe å si for forutsigbarheten for de ressursene vi har valgt å gå inn med, at sertifikatene skal ligge fast. Det har likevel oppstått en viss tvil knyttet til det som skjer i Sverige. Vi registrerer at ikke alt der synes avklart, og at det er knyttet en viss uro til denne saken hos våre naboer i øst. Så i forbindelse med denne saken, som omhandler avtalen med Sverige, forutsetter vi selvfølgelig at den svenske Riksdagen gjør de beslutningene som ligger til grunn for den avtalen som vi nå skal inngå, og, slik som sakens ordfører redegjorde for, at de forutsetningene som ligger i avtalen, blir vedtatt. Det ligger til grunn, og vi forutsetter at det skal skje for at vi skal gå inn på avtalen.
Så til det som går på endringer i lov om elsertifikater. Det har vært sagt mye om å bygge ut bekkekraft og om hvordan man skal gå fram for å få ny teknologi til å bygge ut ny fornybar energi. Det kan kanskje virke litt rart at vi nå skal gi sertifikater til noen som allerede har bygd ut kraften sin, men bakgrunnen for at vi gjør det, er en historie som er litt lang – den går i hvert fall tilbake i tid og er litt kronglete. Vi må faktisk tilbake til 2003. Da var det sånn i vårt vakre land at det til dels var energikrise, og prisen på strøm var ganske høy. Jeg skal ikke si hva det eksakte tallet var, men det var nok en pris på over 1 kr per kWh. Det var et ønske om at vi skulle bygge ut ny fornybar energi i Norge, og at det var viktig for å få ned prisbildet. Det var vanskelig for konsumenter, og det var også en stor utfordring for dem som drev med næringsaktivitet. Prisen var høy. Det var vanskelige tider. Man ønsket å få en stor utbygging, og man ønsket å imøtekomme den utfordringen som var. Det ble gjort. Arbeidet med å stimulere til ny utbygging av kraft kom i gang, og man begynte å snakke om en ordning med grønne sertifikater, som vi nå innfører. Jobben med å få til en slik ordning tok til, men som vi alle vet, var ikke det gjort over natta. Mange hadde prosjekter som man kunne bygge ut, men man begynte nå å avvente situasjonen for å se om man kunne komme med i ordningen eller ikke. Det var ikke en holdbar ordning. Man ønsket den gangen at de som satt på gjerdet og ventet, skulle bygge ut, og man kom med lovnader om at de skulle få være med i ordningen hvis de gikk i gang med utbygging.
Mange aktører i bransjen tok sjansen på den lovnaden som vi kom med, og bygde ut sine anlegg mellom 1. januar 2004 og 7. september 2009, som var den perioden det tok å få ordningen i gang. Da ordningen ble vedtatt, viste det seg at de allikevel ikke kom med.
Vi har i denne salen fremmet mange forslag der vi ønsket å holde det vi hadde lovet disse aktørene den gangen, og vi har blitt beskyldt for at våre lovnader var valgflesk. Men nå leverer vi, og jeg tror det er viktig at vi som politikere, når vi kommer med slike lovnader, også holder det vi lover. Det er bakgrunnen for de endringene vi nå gjør.
I tillegg gjør vi en endring til. I dag vedtar vi å sikre flere tusen industriarbeidsplasser over hele landet ved at vi nå foreslår å frita våre raffinerier for elsertifikater. Vi gir våre bedrifter innen raffinering samme konkurransevilkår som de nordeuropeiske raffineriene, noe som gjør at de i utgangspunktet får like rammevilkår og slipper å betale utgifter som de andre ikke har. Det gir et godt grunnlag for dem, og det er også viktig.
Så vi oppfyller våre lovnader i stor grad. Vi sikrer våre bedrifter en bedre konkurransekraft. Det er etter mitt syn god og forutsigbar politikk.
Oskar J. Grimstad (FrP) [16:32:07]: Ordninga med grøne sertifikat kom i stand med det formål å stimulere til auka fornybarproduksjon saman med Sverige og har fått god tilslutning. Men det er ei kjensgjerning at ein i større grad har lukkast i vårt naboland, slik at ein større grad av støtte vil tilkome svenske anlegg.
Avtalen inneber eit felles mål om å auke den fornybare elproduksjonen i Noreg og Sverige med til saman 26,4 TWh i 2020. Det er per 1. januar 2015 godkjent anlegg som svarer til 10,3 TWh, av dette er berre 1,7 TWh bygd i Noreg, og ein samla komité er uroleg for at ein for liten del av utbygginga skjer i Noreg, Det er all grunn til å ha fokus på dette vidare framover.
Første kontrollstasjon, som vi no behandlar, er vår første moglegheit til å føreta avtalte endringar med vår samarbeidspartnar og interne endringar. Endringar i sertifikatordninga ved denne kontrollstasjonen inneheld tre hovudelement:
å utvide overgangsordninga
ei justering av elsertifikatkvotane i tråd med Noreg sine forpliktingar etter avtalen mellom Noreg og Sverige om ein felles marknad for elsertifikat
ei forlenging av sluttdatoen for når anlegg kvalifiserer for rett til elsertifikat
Det betyr at vi har og nyttar denne anledninga til å rette opp ein lovnad den raud-grøne regjeringa ikkje heldt, nemleg å involvere dei om lag 240 kraftverka som var lovd å kome inn under ordninga med sertifikat og gjennom det ha moglegheita til å få ei rekningssvarande avkasting på si investering i fornybar kraft – slik dei var lovd.
Vidare har vi gjennom forhandlingar kome fram til at også dei tre–fem produksjonsanlegga som har ein produksjon over 10 MW, skal kome med på denne ordninga. Det er eg svært glad for.
Eit større løftebrot enn det vi var vitne til frå den raud-grøne regjeringa, skal ein leite lenge etter, og det måtte ei borgarleg regjering til for å rette opp dette løftebrotet, som for mange kunne ført til at ein enda opp med personlege konkursar, og at ein måtte gå frå gard og grunn. At Arbeidarpartiet framleis synest at dette er greitt, er heilt uforståeleg.
Ein samla komité viser også til at produksjonsanlegg som blir bygde til erstatning for eksisterande anlegg, som hovudregel ikkje blir rekna som nye anlegg, men støttar regjeringa sitt syn på at ein i enkelte tilfelle vil kunne vurdere desse slik at dei blir gitt rett til sertifikat for produksjonen sin. Det viser ein fleksibilitet som eg er glad for at ein får på plass.
Vidare får vi også på plass ei ordning for raffineria, slik at dei blir likestilte med kraftintensiv industriell verksemd, og dermed slepp å ta del i kjøp av sertifikat. Med dei rammevilkåra desse raffineria får no, er det eit viktig og avgjerande punkt for god framtidig drift og resultat.
Så nokre ord om rammevilkåra for auka fornybarproduksjon generelt. Denne regjeringa har forbetra rammevilkåra på mange område, slik at ein skulle stimulere til auka investeringar innanfor denne ønskte sektoren, sist med forbetra avskrivingsregime rundt vindkraftsektoren. Då er det skuffande at prosjekt som har vore presenterte som robuste og framtidsretta, etter at forbetringane er komne på plass, faktisk blir vedtatt skrinlagde likevel. Fosen-prosjektet er eit tydeleg eksempel på ein slik konklusjon, og ein må kunne spørje seg kva som skal til av rammeverk for å snu ein slik konklusjon, når denne typen etableringar framleis reiser med støtte gjennom sertifikatordninga til vårt naboland Sverige.
Framtidas fornybarsatsing i Noreg bør og skal tuftast på eit mangfald av teknologiar, støtta av bl.a. Teknologifondet og Enova, med mål om at vegen fram mot eit lavutsleppssamfunn blir kortast mogleg. Der vil også den annonserte energimeldinga bli ein viktig premiss for framtida. Eg er glad for at vi i dag har ei regjering og ein statsråd som ser viktigheita av ei heilskapleg og overordna melding, som har vore etterlyst av mange i svært lang tid. Nemnast her kan LO, NHO, miljøvernorganisasjonar osv. No er det under arbeid, og det er eg svært glad for.
Som nemnt i innlegget tidlegare vil vi stemme for det lause forslaget i saka, som er fremja av Kristelig Folkeparti og Venstre, om dei fire–fem kraftverka, som ikkje er inne i innstillinga.
Steinar Reiten (KrF) [16:37:02]: Vi behandler en sak med en lang forhistorie i dag. Jeg vil minne om at bakteppet for denne saken var kraftkrisen vinteren 2003 som følge av en uvanlig tørr høst i 2002. Grønne sertifikater, eller elsertifikater, var ment som et markedsbasert støttesystem for å framskynde utbygging av fornybare energikilder. Produsenter av fornybar kraft skulle få inntekter av å selge sertifikat til forbrukerne i tillegg til salg av strømmen. Et viktig tilleggsargument, sett i lys av kraftkrisen i 2003, var å sørge for at økt utbygging av vannkraft skulle bidra til økt forsyningssikkerhet for elektrisk kraft gjennom vinterhalvåret.
Ordningen ble vedtatt av regjeringspartiene i Bondevik II-regjeringen, sammen med SV, idet en ba regjeringen utrede en slik ordning med et felles norsk-svensk marked for grønne sertifikater innen utgangen av 2005. Daværende regjering hadde som mål å få ordningen opp og gå, men dette ble først utsatt fordi en i Sverige ønsket å utsette oppstarten. Svenskene hadde allerede et slikt marked som skulle tilpasses et felles norsk-svensk marked. Et ensidig norsk marked ville være for lite til at det kunne være et effektivt virkemiddel for å øke produksjonen av fornybar energi. Alle partiene i Stortinget støttet Bondevik II-regjeringen da den i 2005 ble enig med den svenske regjeringen om å innføre et slikt felles marked fra 2007. Etter regjeringsskiftet i 2005 signaliserte den nye, rød-grønne regjeringen at de ville utsette ordningen, og bestemte seg senere for å legge den på is. Der lå den en god stund, helt til, som denne saken viser, vi faktisk fikk et fellesmarked for elsertifikater fra 1. januar 2012, og som vi kan lese i innstillingen til den saken vi nå har på bordet.
Det er positivt at et bredt flertall i Stortinget nå stiller seg bak og går inn for å foreta de fleste nødvendige grep som vi nå har på bordet i proposisjonen, om den såkalt første kontrollstasjon. Kristelig Folkeparti støtter i utgangspunktet forslaget om å utvide overgangsordningen til også å omfatte vannkraftverk med installert effekt under 10 MW og byggestart etter 1. januar 2004. Dette har vært et lenge etterlengtet grep fra eierne av de 240 anleggene som til nå ikke har vært med i overgangsordningen, men som nå får inntektsgrunnlaget vesentlig styrket. De har bidratt med økt produksjon av fornybar energi, og vi sikrer nå at denne produksjonen blir opprettholdt gjennom tildeling av grønne sertifikater som gir en langt mer forutsigbar økonomi for dem som har tatt utfordringen og risikoen med å investere i småkraftverk.
Når jeg startet med historien, var det for å understreke at vi nå også har et ansvar for å skape gode rammebetingelser for dem som på bakgrunn av de politiske signalene som ble gitt i 2003, satte i gang med investeringer.
Som det framgår av innstillingen, har nå flere kraftverk, bl.a. i Sogn og Fjordane, falt utenfor ordningen fordi de har en produksjon på over 10 MW installert effekt. De igangsatte bygging på bakgrunn av signaler fra daværende olje- og energiminister Einar Steensnæs, og i disse signalene inngikk ikke denne begrensningen. Et av kraftselskapene som har falt utenfor ordningen med grønne sertifikater, ble i sin tid prosjektert og bygd nettopp for å kunne møte behovet for økt forsyningssikkerhet etter kraftkrisen vinteren 2003. Det var helt i tråd med de politiske signalene som ble gitt om å bygge kraftverk med tilhørende magasin, slik at kraftproduksjon også kunne skje gjennom vinterhalvåret.
Vi står altså overfor en situasjon der kraftverk som ble nybygd på bakgrunn av bl.a. sterke politiske føringer om at de ville få del i et grønt sertifikatmarked, senere kalt elsertifikatmarked, blir sittende igjen med svarteper. Her må ikke staten være urimelig. Dette er svært viktig for flere selskaper og kommuner i et område av landet som har blitt sittende igjen med svarteper på flere andre områder i det siste. Vi fremmer derfor, sammen med Venstre, følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen inkludere kraftverkene med installert effekt over 10 MW, og med byggestart i perioden 1. januar 2004–7. september 2009, i utnyttelsen av overgangsordningen.»
Jeg gjør oppmerksom på at det er blitt gjort en endring i ordlyden i dette forslaget i løpet av formiddagen. Jeg har valgt å konsentrere mitt innlegg om det.
Når det gjelder de øvrige forslagene som regjeringen kommer med i Prop. 97 L, slutter vi oss til dem, slik det framkommer av merknadene vi er med på i komitéinnstillingen.
Den andre saken som vi har på bordet, om samtykke til inngåelse av avtale av 8. april 2015 mellom Norge og Sverige om endring av avtale om et felles marked for elsertifikater, har vi ingen merknader til, utover den brede fellesmerknaden vi er en del av.
Så vil jeg bruke de siste sekundene på innlegget mitt til å gi honnør til regjeringen for en dynamisk holdning og evne til å lytte helt til siste sving av saken, slik at det nå ligger an til at dette forslaget vil få flertall.
Presidenten: Presidenten tolker det da dit hen at representanten Steinar Reiten har tatt opp det forslaget han refererte.
Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:41:55]: La meg bare begynne med å slå fast at det første positive vedtaket til et elsertifikatmarked var det SV som fikk på plass, sammen med Bondevik II-regjeringen, i forbindelse med gassmeldingen. Det er riktig å si også – og understreke – at vi arbeidet når det gjaldt innføringen av elsertifikatmarkedet, for at det ikke skulle være en teknologinøytral ordning. Men vi har den ordningen vi har, og det er den vi skal diskutere nå.
Vi er i en alvorlig situasjon fordi den norske fornybarsatsingen i realiteten er avblåst før den er kommet skikkelig i gang, fordi Statkraft har valgt å droppe investeringer på Fosen. Tidligere har de droppet oppgraderingen av Smøla, og de har også varslet at de dropper alle videre vindkraftinvesteringer i Sverige på grunn av lave priser og usikkerhet i elkraftstøtten. Christian Rynning-Tønnessen, Statkrafts sjef, sa følgende da dette ble offentliggjort:
«Dessverre gjør markedsutviklingen at det likevel ikke er kommersielt forsvarlig å investere i disse prosjektene».
I etterkant av denne offentliggjøringen har vi hørt politikere fra Senterpartiet, Venstre og Høyre ivre for på ulike måter å legge press på Statkraft for å få til utbyggingen. Seriøst: Hvor står det i eierskapsmeldingen at Statkraft skal gjennomføre underskuddsprosjekter? Meg bekjent gjør det det ingen steder. Sist gang det ble lagt press på Statkraft, ble det bygget gasskraftverk på Kårstø, milliardsluket, som heldigvis står bom stille uten å forurense noe som helst.
Statkraft har gjort en nøye vurdering av hva som er lønnsomt. Prisen er for lav. Usikkerheten om sertifikatprisen bidrar heller ikke til å gjøre prosjektet lønnsomt.
Da mener jeg det er nødvendig å plassere ansvaret der det hører hjemme, nemlig hos energiminister Tord Lien. Jeg har uttalt – og det står jeg ved – at Tord Liens energipolitikk «er den største trusselen mot fornybarsatsingen i Norge», og det er bevist ved Statkrafts beslutning.
Alle som forstår et minimum av hvordan markeder fungerer, skjønner at hvis man har økt produksjon av strøm, vil det gi lavere priser dersom det ikke tas grep for å øke etterspørselen etter strøm. Gjennom å unnlate å ta den nye, fornybare kraften i bruk til å erstatte bruk av olje, gass og bensin, har kraftprisen falt til et nivå som gjør det umulig for kraftselskapene å få lønnsomhet i investeringene.
Nå kommer sikkert statsråden i sitt innlegg med en lang liste over alt regjeringen har gjort av tiltak – kraftkabler, avskrivingssatser – men jeg lar meg ikke imponere over tiltak. Jeg vil vurdere konsekvensene av politikken som føres. Og spørsmålet mitt til statsråden er: Er det et uttalt mål å bruke den fornybare energien til å erstatte fossil energi? Vit i denne sammenhengen at mer enn halvparten av alt energiforbruk i Norge baseres på fossil energi!
Denne våren fremmet SV et forslag der vi sa følgende:
«Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med den varslede energimeldingen, legge frem en plan for å erstatte fossil energibruk i Norge med fornybare energikilder.»
Regjeringspartiene stemte det ned. Så lenge man ikke har en plan om å sørge for å erstatte det fossile med fornybart, vil man ende opp i den situasjonen at fornybart blir for billig, og hvis det blir for billig, er det ikke lønnsomt å investere i det.
Tord Lien har unnlatt å bruke fornybar energi til å elektrifisere Utsirahøyden fra 2017. Nå blir det 2022, etter påtrykk fra Stortinget. Ingen annen elektrifisering av eksisterende installasjoner ligger i pipelinen. Det er ingen plan om rask utfasing av fossilbiler. Vi er ikke mer ambisiøse med regjeringens politikk, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti, i dag enn det vi var i 2012. Nullutslipp i kollektivtrafikken er ikke på plass før i 2025. Det kunne vært gjort før. Landstrøm i havner skal utredes, men det er ikke signalisert noen sterke initiativer på dette. El til å erstatte fossil i industrien er ikke noe som Tord Lien og regjeringen har sagt at de prioriterer å gjøre noe med.
I tillegg er det sånn, som SV har skrevet i en merknad i innstillingen, at det er en reell risiko for at det blir utstedt for mange elsertifikater etter 2020. Det skaper en risiko for kollaps i elsertifikatprisen. Det at olje- og energiministeren har unnlatt å sikre en minstepris på støtteordningen etter 2020, på tross av at kraftbransjen har påpekt usikkerheten, viser etter min oppfatning en minister som ikke lytter til faresignalene fra bransjen, men stoler på sine egne vurderinger. Det har fått dramatiske konsekvenser for den norske fornybarsatsingen.
Statsråd Tord Lien [16:47:08]: Siden det nå er kraft vi skal diskutere, tror jeg at jeg begynner med å notere meg at kraftuttrykkene satt løst hos siste taler.
La meg begynne med å minne om hva som er bakteppet. I det norske kraftsystemet har vi, som ett av to land i Europa, nesten 100 pst. ren, fornybar kraft. Faktum er at de aller fleste årene produserer vi mer fornybar kraft enn vi totalt konsumerer i det norske kraftsystemet, så vi står ikke bare i en situasjon hvor vi har ren, fornybar – regulerbar i all hovedsak – kraft, vi har også muligheten til å hjelpe våre naboer i Europa med denne kraften for å utfase fossil energibruk andre steder i Europa.
Innenfor rammen av EØS-avtalen har vi en forpliktelse, inngått under den siste regjeringen, til å nå en prosentvis energibruk av fornybar energi i det totale energikonsumet på 67,5 pst. Det er høyere enn det absolutt alle medlemslandene i EU har, og det er et mål vi ligger veldig godt an til å nå. En av årsakene til det er innføringen av det grønne elsertifikatsystemet som trådte i kraft 1. januar 2012, etter at bl.a. dagens to regjeringspartier hadde presset på overfor den rød-grønne regjeringen for det.
Fordelene med elsertifikatsystemet er mange. Jeg vil trekke fram at teknologinøytralitet er en av dem. Jeg vil peke på at forutsigbarheten er en annen, og nettopp forutsigbarheten er jo grunnen til at vi har dagens debatt.
Jeg har lyst til, før jeg glemmer det, å takke saksordføreren og komiteen for godt arbeid med saken. Saksordføreren sa at det er «ikke store endringer». Nei, det er ikke store endringer som vi nå foreslår i selve sertifikatsystemet, sammen med våre svenske kolleger. Det er tvert imot de endringene som er forutsatt i den bindende avtalen mellom Norge og Sverige. Det bidrar til å skape forutsigbarhet for ordningen og verdien av sertifikatene i tiden som ligger foran oss, og vi har vært opptatt av å bygge opp og forsterke denne forutsigbarheten i vårt arbeid sammen med våre kolleger i Sverige.
Så omfatter proposisjonen flere ting enn det vi er forpliktet til å adressere, noe flere, bl.a. talsmenn i både Høyre og Fremskrittspartiet, har vært inne på, f.eks. å inkludere i overgangsordningen anlegg med effekt under 10 MW med byggestart etter 1. januar 2004. Vi har – nettopp for å skape den forutsigbarheten for aktører som ser at de kan bli ferdige med et anlegg i 2020, men frykter at de går over datoen – sagt at vi ønsker å tillate at også anlegg som kommer i produksjon etter 1. januar 2021, kan kvalifiseres til å delta i ordningen. Vi har fremmet forslag om – og kommer til å få flertall for – å frita også norske oljeraffinerier på Slagentangen og Mongstad for sertifikatplikt. Svenske raffinerier har ikke sertifikatplikt, og det samlede skatte- og avgiftsnivået for norske raffinerier indikerer at vi er nødt til å lette deres byrde når det gjelder offentlig pålagte utgifter, for at de skal kunne overleve over tid, få ordentlige konkurransevilkår over tid, sammenlignet med anlegg andre steder rundt Nordsjøen.
Så hører jeg at mange har vært bekymret for situasjonen i Sverige. Det er helt riktig – kanskje ingen har sagt det, men jeg har sagt det noen ganger – at vi, den norske regjeringen, var ikke veldig opptatt av å øke ambisjonene i det felles norsk-svenske sertifikatsystemet fra 26,4 TWh til 28,4 TWh, men basert på at vi over årene har hatt et langt og tillitsfullt og godt samarbeid med våre svenske kolleger, uavhengig av hvilken regjering vi har hatt i Norge – og i Sverige, for den sakens skyld – forsøkte vi å være imøtekommende overfor den nye svenske regjeringen. De kunne i og for seg ha innført dette målet på egen hånd og skapt akkurat den samme markedsutfordringen uten å ta det inn i avtalen, så vi benyttet muligheten til også å forhandle med svenskene om at de skulle fjerne det elavgiftsfritaket som tidligere har gjeldt for vindkraft, stor vindkraft, i Sverige. Det var vi opptatt av nettopp for å skape jevnere konkurransevilkår mellom norske og svenske store vindkraftprosjekter.
Det forslaget den svenske regjeringen har spilt over til Riksdagen, gikk mye lenger enn det vi har bedt om, og jeg oppfatter at det er det som har vært debatten i det svenske ordskiftet og blant svenske parlamentarikere, ikke det vi har bedt om, nemlig at elavgiftsfritaket for stor vindkraft skal fjernes. Så har jeg notert meg at den svenske regjeringen nå har valgt å trekke tilbake den første proposisjonen og har sagt at de vil gå tilbake til Riksdagen i to forskjellige proposisjoner, med heving av nivået for elsertifikatordningen i én sak og opphevingen av elavgiftsfritaket i en annen sak. Det som mange, inkludert saksordføreren, har vært inne på og pekt på, er at det selvfølgelig er en forutsetning for hele avtalen at alle deler blir fulgt opp av begge land.
Så ble det vist til Tord Liens energipolitikk. Nå fører Tord Lien ikke noen privat energipolitikk, selv om mye kunne tyde på det her i stad. Tord Lien forsøker så godt han kan å styre regjeringens energipolitikk. Men det er altså sånn at sertifikatordningen er etablert av de rød-grønne, sammen med Sverige. Jeg er glad for at de rød-grønne partiene i all hovedsak slutter opp om de endringene vi i dag tar til orde for. Vi fjerner altså usikkerhetsmomentet for et anlegg som kanskje er prosjektert til å være ferdig i oktober i 2020, men som blir ferdig i mars 2021. Med det regimet som lå til grunn før vi tok over, ville ikke et anlegg som ble ferdig i mars 2021, fått en eneste øre i grønne sertifikatinntekter. Det andre er at vi har fått svenske myndigheter med på å fjerne fritaket for elavgift for store vindkraftanlegg. Vi har styrket tilgangen for disse framtidige produsentene til det europeiske markedet og dermed styrket lønnsomheten. Vi har sagt at vi skal innføre et avskrivingssystem som vil gjøre at man får fem års avskrivingstid også på norske vindkraftprosjekter, som man har hatt i Sverige i de senere år, og som har bidratt stort til at en god del av anleggene har havnet i Sverige.
På en lang rekke punkter har vi styrket situasjonen for utbygging av fornybar kraft-prosjekter, og derfor er det to ting jeg er glad for. Det ene er at det fortsatt er sånn at det bare er én av fire aktører på Fosen som har sagt at dette prosjektet ligger dødt, at de ikke ønsker å gå videre med prosjektet. Derfor synes ikke jeg at Stortingets representanter skal erklære dette prosjektet gravlagt. Det er faktisk fortsatt en del krefter som jobber for å realisere dette store prosjektet. At det har blitt vanskeligere fordi Statkraft har gått ut av det, tror jeg ingen skal legge skjul på, men det jobbes fortsatt med det, og det kan fortsatt bli realisert.
Det påstås at vi ikke jobber for å erstatte fossil energi med fornybar kraft. Det er rett og slett ikke riktig. Tvert imot har vi styrket signifikant det virkemiddelapparatet som først og fremst har som oppgave å legge til rette for økt bruk av kraft i det norske samfunnet, f.eks. Enova, som også har tatt over alt ansvaret for å elektrifisere og redusere CO2-utslippene fra transport. Vi har jobbet målrettet for å erstatte fossil varme med fornybare energikilder, vi har styrket kraftig satsinger på reduserte CO2-utslipp og bedre energieffektivitet i industrien, som styrker industriens konkurransekraft, og Johan Sverdrup vil bli forsynt med kraft fra land, den største elektrifiseringen i norsk historie – alt dette under denne regjeringens ledelse.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Eva Kristin Hansen (A) [16:57:19]: Jeg er veldig glad for signalene fra statsråden om at prosjektet på Fosen og i Snillfjord ikke er gravlagt, og at det fortsatt er mulig å få det realisert. Det synes jeg er gode signaler fra statsråden.
Men det som bekymrer meg, er de signalene som kommer fra Statnett, at de er litt usikre på det med sentralnettforbindelse. Da har jeg egentlig lyst til å spørre statsråden om hva han kan bidra med. Jeg lurer på om han aktivt kan gå inn overfor Statnett og påse at de ikke fatter negativ beslutning neste uke. Vil statsråden kunne gjøre det?
Statsråd Tord Lien [16:57:58]: Som representanten Eva Kristin Hansen vil være kjent med, er relasjonen mellom disse foretakene og statsråden regulert i lov vedtatt i Stortinget.
Så har jeg merket meg at nå i vår har mitt departement behandlet en søknad fra Statnett om å få utsatt iverksettelsen av en sentralnettlinje fra Namsos til Snillfjord og videre sørover til 2028 – til 2028. Det signalet tenker jeg taler for at Statnetts styre nok ikke føler at de har veldig hast med å skrinlegge dette prosjektet nå. Det er slik at forsyningssituasjonen i Sør-Trøndelag er god – i hvert fall når Ørskog–Fardal blir ferdigstilt, vil forsyningssituasjonen i Sør-Trøndelag være god – og i likhet med Statnett vurderer vi det slik at denne sentralnettlinjen er det ingen prekær hast med å få på plass.
Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.
Eva Kristin Hansen (A) [16:59:01]: Jeg vil takke statsråden for et interessant svar, men jeg vet ikke om det skaper den tryggheten som folk særlig på Fosen ønsker nå, så jeg lurer på om statsråden kan si litt om hva han kan bidra med for å sikre at disse prosjektene blir realisert. Hva tenker statsråden å gjøre?
Statsråd Tord Lien [16:59:18]: Som representanten Eva Kristin Hansen er veldig godt kjent med, er dette til syvende og sist en kommersiell vurdering. Vi har gått igjennom den listen vi har laget for å styrke konkurransekraften til norske fornybare kraftprosjekter. Vi har også jobbet målrettet sammen med Statnett for å finne gode løsninger for utvikling av nettet. Det er selvfølgelig helt nødvendig å få en god nettløsning for prosjektene både på Fosen og i Snillfjord. Det mener jeg vi hadde på plass, og som sagt er jeg ikke veldig bekymret for at Statnett nå i juni 2015 skal gjøre beslutninger om en kraftlinje som myndighetene og Statnett vurderer at vi ikke trenger å ha på plass før i 2028.
Steinar Reiten (KrF) [17:00:16]: Tidligere i dag hadde energi- og miljøkomiteen et spennende møte med Statoil, som ga oss en løypemelding om Hywind-prosjektet sitt, pilotprosjektet med flytende offshore vindinstallasjoner som de skal sette i gang utenfor Skottland. I den forbindelse trakk de også fram at Storbritannia har et noe annet støttesystem når det gjelder fornybar energi, der satsene er ulike, alt etter graden av modenhet i teknologien som blir tatt i bruk. Her i Norge har vi foreløpig en teknologinøytral ordning for elsertifikat. Er det vurdert av statsråden og departementet om vi også kan gå over til en gradert ordning slik som det er i Skottland, og i så fall: Er det gitt åpning for at man kan få sånne endringer innenfor avtaleperioden med Sverige om felles elsertifikatmarked?
Statsråd Tord Lien [17:01:18]: Støtteordningen ligger fast fram til 2020. Dette er en av de tingene vi skal diskutere her i Stortinget i forbindelse med framleggelsen av energimeldingen, men det er også perioden etter 2020 vi da skal diskutere.
Så leser vi at vi har hatt stor suksess med vår havvindsatsing. Vi har satset målrettet på demo, på forskning og på utvikling. Det gjør at Statoil, Statkraft og Fred. Olsen Energi er blant de største aktørene i Europa innen havvind. Det vil jeg kalle en stor suksess.
Når det gjelder Storbritannia: Vi har ren fornybar vannkraft som forsyner vårt fantastiske kraftsystem med den energien vi trenger. I Storbritannia har de atomkraftforsyning, som blir stadig dyrere. De har kullkraft, som medfører betydelige klimagassutslipp, og som kommer til å bli dyrere etter hvert som karbonutslipp vil bli dyrere. Så de har et helt annet syn på behovet for å subsidiere kraft langt tyngre enn det vi har, det har jeg stor forståelse for. Vi har ikke noe behov for å erstatte vannkraften vår.
Marit Arnstad (Sp) [17:02:20]: Statkrafts beslutning om ikke å investere på Fosen har i grunnen sjokkert mange av oss. Derfor er det heller ikke så underlig at en del av debatten i dag kommer til å handle om det. Jeg synes i og for seg at det er positive signal fra statsråden når det gjelder Statnett og en linje over Fosen. Jeg vil gjerne at statsråden kanskje kan garantere oss at vi ikke kommer opp i diskusjoner om å ha en annen linjeføring gjennom Trøndelag, for den diskusjonen har vi hatt tidligere, og den diskusjonen kommer bare til å føre oss ut i nye runder der vi ikke klarer å ta beslutninger, og der det blir konflikter. Nå har det blitt tatt en beslutning om at det skal føres en linje gjennom Fosen og nedover til Snillfjord. Kan statsråden garantere at vi ikke får annet trasévalg for linja framover? Det er det ene av et todelt spørsmål.
Det andre er: Kapitaltilførselen i desember var delvis begrunnet også i vindkrafta. Vil det vurderes om hele eller deler av den kapitalen kan trekkes tilbake? Det finnes eventuelt ulike måter å gjøre det på.
Statsråd Tord Lien [17:03:38]: Som representanten Arnstad er godt kjent med, er det en annen statsråd som har ansvaret for eieroppfølgingen til Statkraft. Virkelighetsforståelsen i beskrivelsen av hva som var temaet da man diskturte kapitaltilførselen, deler jeg fullt og helt. Det var ingen tvil om at en del av det var behovet for kapital til å styrke fornybar kraft-produksjonen i Norge, og Fosen/Snillfjord var en del av det bildet. Men konsekvensene av dette må man spørre næringsministeren om.
Når det gjelder Fosen/Snillfjord, kan jeg bare svare nei på spørsmålet. Det er ikke sånn at vi kan garantere det trasévalget. Konsesjonen er tvert imot gitt under forutsetning av at det realiseres 1 000 MW, av Senterpartiets Ola Borten Moe i forrige periode. Så blir ikke disse parkene realisert, er det heller ikke grunnlag for den konsesjonen som er gitt. Da må man vurdere nye løsninger for sentralnettutviklingen i regionen og mellom Vestlandet og Nord-Norge.
Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [17:04:55]: Statsråden slår tydelig fast at spørsmålet om utbygging eller ikke på Fosen og øvrige vindkraftprosjekter, fornybarprosjekter, i Norge er dypest sett et spørsmål om hva som er kommersielt lønnsomt. Derfor er jeg ganske overrasket over at statsråden hoppet bukk over mine to hovedutfordringer til ham, nemlig spørsmålene: Hva gjør han med at Statkraft sier at prisen framover blir for lav til å forsvare investeringer kommersielt? Hva gjør han med at det er usikkerhet om elsertifikatprisen? Man kan få en overinvestering som kan gjøre at prisen kan komme til å gå mot null, på samme måte som da sertifikatmarkedet i EU, altså CO2-sertifikatmarkedet, kollapset i 2007.
Hva har statsråden tenkt å gjøre med disse to tingene, som tross alt er bunnplanken for om man får investeringer eller ikke?
Statsråd Tord Lien [17:05:54]: Jeg er litt usikker på om jeg har skjønt spørsmålene. På den ene siden er man bekymret for en overoppfylling av målene som er satt, og da har man levert – og mer enn det – 26,4 TWh, eller 28,4 TWh, som det sannsynligvis vil bli. Da har vi levert på målsettingen i ordningen. Så ser man at det gjøres investeringer. Vi ser at Statkraft er en stor og kompetent aktør. Men vi ser at andre aktører ikke deler Statkrafts skepsis til summen av kraftprisutvikling og sertifikatprisutvikling. Sertifikatordningen er skrudd sammen av den rød-grønne regjeringen, sammen med datidens svenske regjering. Jeg mener at jeg har pekt på en god del tiltak vi har gjort for å forbedre lønnsomheten og for å redusere risiko under vår regjeringsperiode. Men rammen for ordningen ligger som den ble etablert og vedtatt av Stortinget i forrige periode – den ligger fast.
Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [17:06:57]: Jeg får bare bekreftet mitt inntrykk, som jeg også sa i mitt innlegg, nemlig at statsråden vender det døve øret til til advarslene om at man har både en risiko for lavere pris og en risiko for usikkerhet om sertifikatmarkedene. Derfor stiller jeg spørsmålet – veldig enkelt og veldig tydelig: Har Tord Lien noen plan for å sørge for at prisen på strøm i Norge kan økes i tiden framover, sånn at vi får flere investeringer? Er det overhodet noe statsråden har et ønske om?
Statsråd Tord Lien [17:07:34]: For det første: Det har aldri vært satset så mye på å styrke konkurransekraften til norsk industri som man gjør nå. Samtidig har vi gitt konsesjon til kabler til både Storbritannia og Tyskland. Dermed har den kraftproduserende industrien tilgang på et sterkere marked. Vi har redusert avskrivingstiden og dermed styrket lønnsomheten kraftig for denne typen anlegg. Vi ser også at det faktisk blir gjort investeringsbeslutninger. Senest for under en måned siden vedtok TrønderEnergi å bygge i Skomakerfjellet, med en kostnad på 120–130 mill. kr i investeringer. Det er ikke ubetydelige beløp, så vi ser at det skjer ting. I tillegg satser vi på både å elektrifisere mer transport og å bruke fornybare energikilder til oppvarming av næringsbygg og boliger. Vi har styrket Enovas jobb på dette området med i overkant av 12 mrd. – nesten 13 mrd. – kr.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Nikolai Astrup (H) [17:09:00]: Representanten Eidsvoll Holmås lar seg ikke imponere av tiltak. Det forklarer kanskje hvorfor de rød-grønne ikke gjorde mer for fornybar energi da de satt i regjering.
Norges velstand bygger på vår evne til å omsette naturressurser i verdier som kommer fellesskapet til gode. Vannkraftens historie tjener som et godt eksempel. Fortsatt har Norge et betydelig potensial for å bygge ut fornybar energi. Vi har de beste vindressursene i Europa, vi har fortsatt store vannkraftverk som kan realiseres, og vi har et stort potensial for småkraftproduksjon.
For å utløse dette potensialet må vi satse på nettutvikling. Det skal bygges nett for 100–120 mrd. kr de neste årene. Dette er et enormt løft for nettselskapene – og for forbrukerne, kan vi legge til – men det vil kunne legge grunnlag både for nytt verdiskapende forbruk av kraft og for ny produksjon av kraft.
Elsertifikatmarkedet vil bidra til å utløse 28,4 TWh frem mot 2021. Om dette kommer i Sverige eller i Norge, spiller liten rolle for norske forbrukere. Men det spiller en stor rolle for norsk næringsliv, norske teknologimiljøer og arbeidsplasser i Distrikts-Norge, hvor satsingen realiseres.
Derfor har regjeringen tatt en rekke grep for å sikre at Norge tar en større andel av økningen i fornybar produksjon, grep som bransjen har etterlyst i mange år, men som først blir gjennomført av denne regjeringen. Statsråden nevnte de fleste av dem, så jeg skal ikke gå inn på det.
Samtidig er den største utfordringen for ny fornybar produksjon at kraftprisene forventes å være lave i mange år fremover. Vi hadde alle store forventninger til at Statkraft skulle bidra til å realisere Norges største vindkraftpark på Fosen. Skuffelsen var derfor stor da det ble kjent at styret ikke ønsket å fatte investeringsbeslutning. Fosen-prosjektet kan bli den største enkeltinvesteringen i Midt-Norge noensinne. Lave kraftpriser er en viktig del av Statkrafts begrunnelse.
Fosen-prosjektet kan likevel bli realisert. I en tid med lave renter er investorer verden over på jakt etter prosjekter som gir bedre avkastning enn banken, til moderat risiko. Det er også verd å merke seg at TrønderEnergi og Agder Energi har andre vurderinger enn Statkraft med hensyn til vindkraft i Norge. Det er derfor altfor tidlig å fastslå at Fosen ikke blir realisert.
Samtidig skal vi ta på alvor de utfordringene sertifikatmarkedet har for kraftprisene i Norge og i Norden. Kraften har bare en verdi dersom den kan anvendes. Det er, slik jeg vurderer det, tre hovedområder der vi kan anvende mer strøm.
For det første må fossil energi erstattes av fornybar energi i alle sektorer der dette er mulig og hensiktsmessig. Her skjer det svært mye allerede som over tid vil ha en effekt. Fyring med fossil olje i husholdningene og til grunnlast i øvrige bygg blir forbudt fra 2020. Transportsektoren er i startfasen av et omfattende grønt skifte der elektrifiseringen av bilparken er godt i gang. De første elektriske bussene er i drift i Stavanger, og Ruter i Oslo har varslet at de ønsker å satse på denne teknologien fremover. All kollektivtransport i Norge skal være fossilfri i 2025, i Oslo allerede i 2020. Den første elektriske fergen, med 85 pst. lavere driftskostnader enn den fossile forgjengeren, er i drift på Vestlandet. Landstrøm for skip fases inn i større byer. Det er også et stort potensial for elektrifisering av kystfiskeflåten. Dette er en begynnelse på noe som over tid vil kreve mer strøm. Elektrifisering av Utsirahøyden vil også bidra.
For det andre ligger alt nå svært godt til rette for etablering av ny miljøvennlig industriproduksjon i Norge. Svekket krone, en generøs CO2-kompensasjonsordning og gode offentlige bidrag til teknologiutvikling og grønn innovasjon gir sammen med lave kraftpriser et godt fundament for dem som ønsker å satse i Norge. Hydros nye aluminiumsverk på Karmøy er en god begynnelse. Forhåpentligvis realiseres også planene om en ny magnesiumfabrikk på Herøya. I tillegg seiler nå grønne datasentre opp som en ny næring med stort potensial for omsetning av betydelige mengder kraft etter at regjeringen varslet at den ville redusere elavgiftene for denne typen næring.
For det tredje må vi satse på mellomlandsforbindelser. Regjeringen har gitt konsesjon til to nye mellomlandsforbindelser, til Storbritannia og Tyskland, og det kan komme flere i fremtiden. Norge kan aldri bli Europas batteri, men vi kan spille en større rolle i kraftmiksen i våre naboland.
Kraften må som sagt anvendes hvis den skal ha en verdi. Det hjelper lite å be om betydelig økt produksjon av fornybar energi hvis ikke den skal brukes til noe. Det vil kun gi fallende inntekter og sette kraftkommunene i Norge i en svært uvant og krevende situasjon. Allerede ser vi at inntektene reduseres kraftig for denne næringen. Det er ingen tjent med. Prisene må være lave nok til at vi beholder og videreutvikler norsk industri, men samtidig må de være høye nok til at det lønner seg å videreutvikle kraftbransjen som næring i Norge.
Det er også viktig at vi satser på forskning, utvikling og demonstrasjonsanlegg for ny teknologi innen fornybar energi. Enovas og Innovasjon Norges evne til å satse på dette er betydelig forbedret under denne regjeringen, og det vil forhåpentligvis gi gode resultater. Det kan også gi gode muligheter for offshoreleverandører som i disse dager trenger flere bein å stå på.
Bjørn Lødemel (H) [17:13:59]: Eg er svært glad og takknemleg for at regjeringa, Høgre, Framstegspartiet og samarbeidspartia har lagt til rette for å få på plass ei ordning som sikrar grøne sertifikat til dei kraftverka som den raud-grøne regjeringa med fleire senterpartistatsrådar i spissen svikta både i 2009, 2011 og 2013.
Saka om overgangsordning for grøne sertifikat har vore ein gjengangar i Stortinget dei siste åra, og det har vore ein samla opposisjon mot dei raud-grøne partia heile tida.
Dei grove løftebrota frå den raud-grøne regjeringa sette sinna i kok både hos småkraftutbyggjarane og blant opposisjonspartia her på Stortinget i førre stortingsperiode.
Situasjonen for svært mange av småkraftverka som ikkje fekk dei lova sertifikata, har vore at dei har slite med dårleg økonomi. Mange har også hatt problem med likviditeten, og fleire har måtta gå inn med ytterlegare eigne midlar for å halde drifta gåande. I Sogn og Fjordane såg vi eit godt døme på dette då eigarane av Sværen kraftverk blei tvinga til å selje kraftverket sitt sist haust.
Eg vil gå inn på litt av historia bak kampen for grøne sertifikat for småkraftverka. Då Stortinget diskuterte ordninga med grøne sertifikat i 2004, uttalte ein samrøystes energi- og miljøkomité:
«Komiteen mener det er avgjørende viktig at investeringer i ny fornybar energi ikke stopper opp i påvente av et slikt marked, og komiteen legger til grunn at alle som investerer i prosjekter fra og med 1. januar 2004, og som ellers vil bli tilkjent grønt sertifikat, får det.»
Representantane i komiteen frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet kom med følgjande forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem det nødvendige lovforslag om innføring av et pliktig norsk-svensk sertifikatmarked så snart som mulig. Alle anlegg med byggestart etter 2004 og som kvalifiserer for det, må kunne omfattes av ordningen.»
Eg vil også referere ein e-post som kom frå ein Senterparti-statssekretær i Olje- og energidepartementet den 3. mars 2008, til ein partikollega i Senterpartiet:
«Gode partikollega. Du kan ta det helt med ro. Det som er sagt fra tidligere statsråder og i stortingsmelding nr 11 om at anlegg satt i drift etter 1.1.2004 skal kunne komme inn i ordningen med grønne sertifikat hvis de ellers tilfredsstiller kravene, står fast. Det er vårt krystallklare standpunkt når vi går inn i forhandlinger med Sverige om et felles marked for grønne sertifikat. Det er heller ingen signaler fra svensk hold så langt om at det skal by på problemer. Dette har jeg også formidlet til Småkraftforeningen i dag, 3. mars.
Vi har stor tro på at vi skal kunne bli enig med svenskene om et felles marked for grønne sertifikat. Vi er opptatt av forutsigbare og gode rammevilkår for utbygging av fornybar energi. Hvis vi skal nå våre klimamål må vi ha en sterk satsing på fornybar energi framover. Småkraft er en helt sentral del av denne satsingen. Småkraft er også en viktig del av vår strategi for å bygge opp en ny, framtidsretta energibransje i distrikts-Norge.
Håper dette var oppklarende. Og at du nå kan kjenne deg trygg på at partiet ditt fortsatt er til å stole på.»
Det kan ikkje vere tvil om at alt dette er sterke lovnader både frå eit samla storting og frå raud-grøne politikarar.
Sist denne saka var til handsaming i Stortinget, var det på bakgrunn av eit Dokument 8-forslag frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre i juni 2013. Då var det ikkje grenser for kor negative representantane frå regjeringspartia var mot forslaget om å sjå på ordninga med grøne sertifikat til småkraftutbyggjarane på nytt.
Komitéleiaren i energi- og miljøkomiteen, Erling Sande, sa at
«dei ikkje har tenkt å gjere noko med denne ordninga sjølv om dei skulle få regjeringsmakt til hausten. Då fell mykje av den kritikken ein har utsett regjeringa for, til jorda».
Statsråd Ola Borten Moe sa følgjande:
«Det er etter mitt skjønn valgflesk av verste sort, og det setter stabiliteten til en hel og viktig næring på spill.»
I dag har vi fasiten. Regjeringspartia og samarbeidspartia får på plass ei ordning som gjer at 240 småkraftverk kjem inn i ordninga med grøne sertifikat, og det er ikkje tvil om at regjeringspartia og samarbeidspartia har levert med omsyn til å rette opp dei grove løftebrota frå den raud-grøne regjeringa.
I dag sikrar dei same partia også at vi rettar opp dei grove løftebrota overfor dei kraftverka som er over 10 MW, og eg har gleda av å seie at Høgre vil stemme for det innleverte lause forslaget frå Kristeleg Folkeparti og Venstre.
Ola Elvestuen (V) [17:18:56]: (komiteens leder): I Venstre er vi godt fornøyd med disse to sakene fra regjeringen og er stort sett enige, som også store deler av komiteen er, men vi setter riktignok et spørsmålstegn ved endringen som gjør at raffinerier slipper elsertifikater, som vel er å gå litt langt. Men det som er viktig her, er at vi nå forsterker satsingen på fornybar energi, og at vi legger til rette for at det kommer investeringer i forbindelse med de grønne sertifikatene, ikke bare i Sverige, men at det også blir en forsterket innsats inn mot Norge.
Når det gjelder vindkraft, har vi jobbet lenge med å få endret avskrivningsreglene sånn at de er som i Sverige, og at vi også får en fleksibilitet inn mot 2020. Men så viser det seg at dette ikke er nok, fordi man også har situasjonen med Statkraft og Fosen. Det som er viktig, er at vi må ta inn over oss at prisene er lave, og det vi trenger å forsterke nå, er å ta i bruk den ekstra fornybare energien som vi har. Vi må bruke den mer effektivt enn det vi har klart til nå. Da er det fire områder, hvor det ene er, som flere har sagt, at vi må redusere utslippene i Norge ved å ta kraften i bruk. Transportsektoren er kanskje det vanskeligste området, men det er et område hvor vi er nødt til å gjøre store framskritt for å nå de målene vi har satt oss, med utslippsreduksjoner fram mot 2030. Jeg tror det er viktig at vi ikke skal se på dette bare som vanskelig, men også som en stor mulighet for Norge, ikke minst innenfor skipsfart, når det gjelder å utvikle den nye teknologien, at vi også kan ta steg for å ligge foran og være et eksempel internasjonalt, men at dette også kan utnyttes av norsk næringsliv.
Så er det jo det vi må klare mer av, og vi vil snart gjøre viktige vedtak når det gjelder elektrifisering av sokkelen. Vi står foran et vedtak om Johan Sverdrup, som er viktig. For Venstre er det viktig å se på om dette kan gjøres i større omfang i årene framover. Vi trenger også strømkabler til utlandet, så vi er en del av en europeisk løsning. Vi må også ta inn over oss at det at vi nå har mye fornybar energi, er en mulighet for norsk industri, både for tradisjonell norsk industri og også for nye områder, som det er blitt nevnt her, f.eks. de grønne datasentrene.
Når man driver med politikk, er det viktig at man skal si ikke bare det man mener, men man skal også gjøre det man sier, og for Venstre har dette også vært en sak hvor man har ryddet opp i det som har vært en lovnad som går tilbake til 2004. Det er viktig at vi nå får de kraftverkene som er på under 10 MW, inn i elsertifikatene, noe som var et tydelig uttalt mål den gangen. I Venstre må vi gå hele steget, så vi har sammen med Kristelig Folkeparti lagt inn et forslag om at det også er de over 10 MW som omfattes av den samme uttalte politikken fra den gangen. Jeg er veldig glad for at det nå kan se ut som vi kan få flertall for det forslaget, sånn at det kapittelet kan legges bak oss, og vi har utkvittert en politisk lovnad og en politisk forpliktelse som har vedvart i mange år.
Så til slutt: Det er klart at én ting er å få produsert mer fornybar energi i Skandinavia, i Norge og Sverige. Det gjør vi med de grønne sertifikatene. Men den situasjonen vi nå har på Fosen, viser at det er skjær i sjøen som vi nå må ta tak i. Det er viktig for oss at vi ikke bare ser på volumene, men også på hvordan vi utvikler ny teknologi innenfor den fornybare næringen, og ikke minst i den situasjonen vi er i nå, å legge til rette for å ta opp pilotprosjektet innenfor det som er havvind, det som er bølgekraft, det som er tidevann. Er det ett tidspunkt som er viktig å dra dette i gang på, må det være nå, og vi må bygge opp et rammeverk omkring disse feltene som gjør at de kan realiseres – ikke nødvendigvis for at vi trenger mer fornybar energi i Norge, her er vi i ferd med å få et kraftoverskudd, men for å utvikle en ny teknologi og også muligheter og et marked for norsk næringsliv.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [17:24:16]: I alle sine innlegg og svar på replikker her har statsråden gjort alt annet enn å gi inntrykk av at vi er i en alvorlig situasjon. Tvert imot har han sagt at det jo er andre som investerer, selv om Statkraft ikke gjør det. Jeg er dypt uenig med statsråden i dette. Jeg mener vi er i en alvorlig situasjon for fornybarsatsingen i Norge gjennom at Statkraft nå sier at Fosen skrinlegges. Grunnen, som sagt i mitt innlegg, er at de regner med at prisene blir lave i tiden som kommer. For egen regning vil jeg si: Jeg ser ingenting i det statsråden sier, som viser en ambisjon om å ta kraften i bruk i større grad enn i dag og til å erstatte fossil energi. Dermed vil vi heller ikke klare å se en økning i prisen, som kommer til å gjøre flere norske fornybarinvesteringer lønnsomme. Det beklager jeg. Jeg beklager det først og fremst på klimaets vegne – fordi det for klimaet har vært viktig å fase ut den fossile energibruken, som står for mer enn halvparten av all energibruk i Norge, og det vil være viktig å bruke den nye fornybare energien til å erstatte denne. Det vil jeg si var hele begrunnelsen for at i hvert fall mitt parti, og jeg vil anta også sentrumspartiene og flere andre partier, var opptatt av å få på plass de nye grønne sertifikatene: Kraften skulle brukes til å erstatte fossil energi. Det ser vi ingenting av, og det bekreftes jo gjennom at regjeringspartiene stemmer imot forslag om at det i energimeldingen skal lages en plan for å bruke kraften til å erstatte den fossile energien.
Det andre jeg derfor vil påpeke, er at statsråden sier at han gjør så godt som han kan med å føre regjeringens politikk. Vel, da lykkes han enten formidabelt dårlig med å føre en god politikk, eller så lykkes han veldig godt med å føre en dårlig politikk. For resultatet er uteblitte investeringer, og det er det vi er opptatt av.
Jeg er glad for at Nikolai Astrup nevner en haug med tiltak, som alle sammen ble påbegynt under den rød-grønne regjeringen. Både tiltakene med igangsetting av kraftkabler til utlandet – planleggingen begynte under vår regjering, konsesjonen ble gitt av denne – og vedtaket om grønne sertifikater ble gjort under vår regjering. Vedtakene som ligger knyttet til hvilke ambisjoner vi har for utslipp fra biler, ble gjort i 2012 i forbindelse med klimaforliket. Jeg må si at jeg synes det forslaget som er kommet, og som blir vedtatt av regjeringspartiene og sentrumspartiene, er altfor lite ambisiøst, når de holder fast ved de samme ambisjonene som vi hadde i 2012. De burde vært mye mer ambisiøse. SV har gått inn for at ni av ti biler burde være fossilfrie.
Jeg er skuffet over statsråden. Jeg tror at energibransjen er det samme.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [17:27:28]: Jeg klarte ikke la være å ta ordet. Det er særlig to ting som jeg har lyst til å si noe om.
Det første er utviklingen med det som skjer på Fosen, og Statkraft som har sagt nei til å bygge ut. Jeg synes det er dypt tragisk. Jeg hadde virkelig håpet at det skulle bli noe av.
Jeg vil gi honnør til representantene Astrup og Elvestuen og mine andre ikke-sosialistiske kolleger, som er offensive, som er tydelige på det som har skjedd, det som er gjort, og det som er ønsket for å ta kraften i bruk – for stikkordet «ta kraften i bruk» er det som vi etterlyser gang på gang. Vi som satt i energi- og miljøkomiteen i forrige periode, opplevde f.eks. på slutten av perioden at da jeg hadde en interpellasjon til statsråd Borten Moe og stilte et spørsmål om hvordan en skulle ta kraften i bruk, la han manuset ned, gikk opp og var opprørt over problemstillingen. Det er jo det det handler om. Når vi produserer mer fornybar energi, må vi også ta i bruk kraften. For som representanten Astrup sa, må en finne balansen på prisen. Derfor er jeg glad for at han også understreker de tiltakene som regjeringen er i gang med, og som han ønsker. Jeg vil også understreke, i likhet med flere, det som jeg hadde interpellasjon om her for ikke lenge siden: Grønne datasentre er en kjempenæring som vil vokse enormt, og vi har store muligheter for å kunne lokalisere flere av datasentrene i Norge. Et 100 MW-datasenter vil kreve kanskje opp mot 1 TWh, og det vil bety enormt mye, også for å kunne få økt produksjon.
Det andre er at jeg synes representanten Lødemel hadde et glimrende innlegg der han beskrev historien når det gjelder elsertifikatene. Jeg satt også i dag og leste gjennom debatten om representantforslaget som vi hadde her i juni 2013, og «valgflesk av verste sort» var et uttrykk som ble brukt. Jeg husker selv at jeg understreket at jeg opplevde det som et moralsk ansvar for Stortinget å rette opp den uretten som var begått mot dem som på daværende statsråd Steensnæs´ og mitt eget partis ord, eller Stortingets ord, hadde investert – selv om det så ut som det ble skjøvet ut med elsertifikatene – fordi vi ønsket at investeringene skulle komme. Og så valgte vi å ikke involvere dem i ordningen likevel. Derfor vil jeg gi en stor honnør til regjeringa og til statsråden for å ha gjort den jobben som de har gjort, og stor honnør til representantene Lødemel og Grimstad, som jeg vet har presset hardt på for å få det til. At vi sammen i dag også inkluderer de over 10 MW gjennom dette forslaget, synes jeg er Stortinget verdig. Vi uttrykte da at det var krevende å få til, vi vet at det er noen utfordringer med det vi gjør i dag, men vi vet også at for de enkeltmenneskene som gjorde investeringer på løfte fra statsråd og fra Stortinget, er det noen som allerede har gått konk. Noen har hatt store utfordringer, og nå gir vi dem iallfall en større mulighet for å klare å drive videre. Jeg er glad for de vedtakene som vi fatter i dag.
Statsråd Tord Lien [17:30:39]: La meg først takke både representanten Ropstad og representanten Lødemel for gode innlegg om denne utvidelsen av overgangsordningen.
Jeg hører representanten Eidsvoll Holmås si at det er en alvorlig situasjon. Det er altså snakk om at en, riktignok stor, aktør har sagt nei til å bygge ut et anlegg. Det er selvfølgelig krevende for dem som har jobbet over år med å realisere det prosjektet, men når situasjonen beskrives som alvorlig, har jeg lyst til å minne om det jeg startet med: Vi har en kraftforsyning i Norge som er 100 pst. fornybarbasert. Det er slik at den forrige regjeringen la fram for Stortinget et mål om 67,5 pst. fornybar energi i det totale energikonsumet innenfor rammen av EØS-avtalen, altså i Fastlands-Norge. Det målet ligger vi veldig godt an til å nå, bl.a. på grunn av tung satsing på fornybar energi i oppvarmingen av hus, utfasing av oljefyring, elektrifisering av transport og økt fornybar kraftproduksjon.
Til den alvorlige situasjonen: Denne regjeringen ligger godt an til å nå – sannsynligvis i god tid før 2020 – de målene som den rød-grønne regjeringen sendte til Stortinget, og som fikk tilslutning i Stortinget av et bredt flertall. Jeg synes komitéleder Elvestuen holdt et godt innlegg om hva regjeringen sammen med våre støttepartier jobber med. Jeg har også, før jeg glemmer det, lyst til å takke både støttepartiene og de andre partiene som sørger for at vi får et stort flertall bak alt vi har lagt fram i dag. Vi jobber med å elektrifisere transport. Johan Sverdrup-utbyggingen kommer til å bli den største kraft-fra-land-løsningen noensinne. At representanten Eidsvoll Holmås står her og er opprørt over at de andre feltene på Utsira ikke blir elektrifisert fra 2017 når det er utbyggingstillatelser som er gitt under hans regjeringstid, det er oppsiktsvekkende.
Vi legger til rette for å eksportere kraft til noen av de mest kullfyrte økonomiene i verden – Storbritannia og Tyskland. Det er ikke bare god klimapolitikk, det er også sinnsykt lønnsom kraftpolitikk. Vi legger til rette for at industrien i Norge skal vokse, bli mer klimavennlig, mer energieffektiv og mer lønnsom i framtiden. Vi legger til rette for at de nye industriene – som datasenterindustrien, en vanvittig lønnsom industri, det er framtidens industri – skal få bedre vilkår i Norge. Vi må ikke glemme at når vi har lave priser i det norsk-svenske markedet, fører det også til at både kullkraft og atomkraft utfases raskere enn det ellers ville ha blitt.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 8 og 9.
Stortinget samtykker i inngåelse av avtale av 8. april 2015 mellom Norge og Sverige om endring av avtale om et felles marked for elsertifikater.