Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter partienes hovedtalere og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Stefan Heggelund (H) [21:07:30]: (ordfører for saken): La meg først si at dette er en komité med godt arbeidsmiljø. Vi jobber med et område der diskusjonene ofte blir polariserte. Likevel samarbeider vi godt og med gode tone til siste slutt om innstillingen.

Det må sies at innstillingen av ulike grunner ikke ser helt ut som den burde ha gjort i forbindelse med mindretallsforslag. Dette har sekretariatet og komitésekretæren tatt på strak arm. Vi har fått service og behjelpelighet i store mengder. Det er vi takknemlige for.

Så til saken. Noen mennesker regner suksessen til en velferdsordning etter hvor mye den koster, etter hvor mange som er på den, eller hvor høyt tilfall den har. Det gjør ikke vi. Suksessen til en velferdsordning avhenger av hvor mange mennesker den bidrar til å hjelpe tilbake i arbeid, til selvforsørgelse.

Her ligger den grunnleggende forskjellen i synet på velferd mellom høyresiden og venstresiden. Det er grunnen til at venstresiden kaller høyresiden for usosial. Det er ikke en beskrivelse av reelle intensjoner eller engasjement, selv om det kan virke som om de tror det. Det kommer av at høyresiden i én ordning vil kombinere ulike virkemidler, slik at stønaden samlet sett blir en god ordning.

Overgangsstønaden har hjulpet mange, men for enkelte har den også blitt en utfordring. Fram til 1998 var overgangsstønaden på ti år. De fleste partiene på Stortinget var da enige om at det var for lenge, og den ble redusert fra ti til tre år. Høyre og Arbeiderpartiet sto sammen om den endringen.

Rikstrygdeverket evaluerte endringen i 2004 og kom bl.a. fram til:

«For gruppen med marginal tilknytning til arbeidslivet innebar det å miste overgangsstønaden at andelen sysselsatte ble fordoblet.»

Det var debatt om dette. Ville dette gjøre ordningen bedre, eller risikerte man at fattigdommen ville øke? Det gjorde ordningen bedre. Senere har man justert overgangsstønaden på flere måter. Man har endret vilkårene, gjort dem tydeligere – og noen vil si strengere. Resultatet var at flere kom raskere i jobb.

I dag er det flertall for alle regjeringens forslag, med unntak av ett. Jeg mener samlet sett at vi gjør ordningen bedre. I litt ulike konstellasjoner på forskjellige forslag gjør vi justeringer i tråd med det man har gjort tidligere.

Ingenting bekjemper fattigdom som det å ha en jobb å gå til. Det burde være grunnlaget for enhver som ønsker å ha en vellykket sosialpolitikk, og det er grunnlaget for endringene som er foreslått.

Vi sikrer at den utdanningen som tas, skal være relevant for å kunne få seg en jobb. Her har Nav en viktig veiledningsoppgave, men det er riktig at dette er et krav, for å hindre at man er på stønad lenger enn nødvendig.

Vi tydeliggjør Navs veiledningsansvar, nettopp fordi vi vet hvor viktig tett oppfølging er.

Som videreføring av hovedregelen, nemlig den at man skal oppholde seg i Norge, reduserer vi muligheten til å motta penger i utlandet til seks uker. Denne er i dag på seks måneder, langt lenger enn det som er mulig for de aller fleste andre å reise ut av landet i forbindelse med ferier. Det understreker viktigheten av at det er i Norge man må være hvis man skal ha god oppfølging, og det styrker kontrollmulighetene til Nav.

Det bringer meg til neste punkt: Mulighetene for kontroll styrkes. Mellom januar og april er det anmeldt juks på stønad til enslig mor eller far på 14 mill. kr. Det er viktig at reglene er enkle å forstå, enkle å følge og enkle å forvalte. Det gjør vi noe med.

Det er ingen hemmelighet at jeg skulle ønske at vi også gjorde noe med aldersgrensen. Sett i sammenheng med de veldig positive virkningene justeringer i vilkår og varighet har hatt tidligere, nemlig at det har hjulpet folk raskere i arbeid, mener jeg forslaget er godt og viktig. Dessverre var det ikke flertall for det i dag.

Til sist vil jeg si noe om språk. Vi skriver og snakker om innlåsingseffekt, hensiktsmessighet, vilkår, sanksjoner og tilfall. Det er viktig å være faglig og presis når man omtaler disse spørsmålene. Samtidig skal vi aldri miste av syne at dette dreier seg om mennesker. Det handler om å gi hjelp, og det handler om å gi muligheter til å stå på egne ben. Regelverksspråk kan være fremmedgjørende og – i mangel av et bedre ord – kaldt. Der må vi være bevisste – antageligvis mer enn vi er.

For øvrig tar jeg opp forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Forslaget er, i likhet med andre forslag vi vedtar i dag, med på å gjøre ordningen mer treffsikker, og at man bruker ressursene på det viktigste, nemlig å hjelpe folk i arbeid.

Presidenten: Representanten Stefan Heggelund har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [21:12:49]: Jeg er enig med representanten Heggelund i at kvaliteten på en velferdsordning ikke måles i hvor mye den koster, eller hvor mange som er på den, men hvordan den virker.

Det er også nettopp poenget. Under den rød-grønne regjeringen gjorde vi flere grep som bedret og styrket overgangsstønaden, som gjorde den til en treffsikker kvalifiseringsstønad. Vi bruker trygden til å skape endring. Det viktigste for å komme seg ut av fattigdom er å komme i arbeid, samtidig som de enslige forsørgerne i en vanskelig situasjon får noe ekstra å leve av. Det er altså problemet med forslaget om å kutte i aldersgrensen. Kan representanten Heggelund fortelle meg hvorfor det er billigere å være enslig forsørger eller enklere å være barn av enslig forsørger når man når skolealder?

Stefan Heggelund (H) [21:13:33]: Det overrasker meg litt at representanten Trettebergstuen og Arbeiderpartiet nå delvis forlater den store enigheten som har vært om overgangsstønaden. Det Arbeiderpartiet har vært med på å gjøre tidligere, har vært tiltak som skal hjelpe folk raskere i arbeid. Arbeiderpartiet har vært bevisst på at denne stønaden har risiko for innlåsing, og alle vet at det er mye bedre for en familie å ha en sikker arbeidsinntekt enn å være på stønad. Derfor tydeliggjør vi Navs veiledningsansvar, derfor gjør vi noe med vilkårene, men derfor ville vi også senke aldersgrensen, nettopp fordi det ville vært et bidrag til å hjelpe folk raskere i arbeid.

Anette Trettebergstuen (A) [21:14:31]: Jeg forstår ikke hvordan det å ekskludere folk fra muligheten til å kunne få overgangsstønad er et virkemiddel for å få folk raskere i arbeid. Som sagt: Overgangsstønaden er, etter åtte rød-grønne år, en treffsikker kvalifiseringsstønad som hindrer fattigdom, og som skaper varig endring. Det regjeringen nå gjør, er bare et forsøk på nok en gang å kutte i ordningen, slik som man gjorde da de rød-grønne styrte, slik som man gjorde under budsjettbehandlingen i fjor høst, og slik som man nå også gjør. Det eneste man med en innskrenking av aldersgrensen kommer til å oppnå, er at flere ikke kan få overgangsstønad, og man sparer 200 mill. kr.

Forklar meg – nok en gang – hvordan det å kutte i aldersgrensen får folk raskere ut i arbeid.

Stefan Heggelund (H) [21:15:15]: Trettebergstuen er nødt til å se dette i sammenheng med de andre forslagene – tydeliggjøring av Navs veiledningsansvar, og vi endrer vilkåret på utdanning – alle disse tingene som skal sikre at folk kommer raskere i arbeid eller øker sin stillingsbrøk. Så vet vi at det er bedre å ha en sikker arbeidsinntekt i bunnen enn å gå på stønad. Derfor øker vi insentivene for at dette skal gå raskere. Hver gang man har gjort noe med insentivene i denne ordningen, har det vært slik at folk har kommet raskere i arbeid. Glemte Trettebergstuen det jeg nettopp sto og sa, om Rikstrygdeverkets evaluering fra 2004, glemte hun det – det som ble sagt, og som står i en felles merknad, det som der står skrevet om hva som skjedde med dem som mistet overgangsstønaden, da vi sammen reduserte varigheten fra ti til tre år? Trettebergstuen vet at disse tiltakene virker, men hun finner det opportunt ikke å være for dem, det er faktum.

Kirsti Bergstø (SV) [21:16:24]: Grunnen til at venstresiden kaller høyresiden for usosial, er de gjentatte angrepene på velferdsordninger som vi ser fra høyresiden. Et angrep på overgangsstønaden som regjeringen kom med, var nettopp å endre barnets alder som inngangsport til ordningen. Det er en dramatisk innskjerpelse.

Mitt spørsmål er: Hvorfor mener representanten Heggelund at det er viktigere at en aleneforsørger for en seksåring kvalifiserer seg til en trygg jobb enn en aleneforsørger for en åtteåring?

Stefan Heggelund (H) [21:17:05]: Jeg vil at man så raskt som mulig skal komme i arbeid, og så raskt som mulig få økt sin stillingsbrøk. Hvorfor det? Jo, fordi inntekten i de aller fleste tilfeller er bedre med 100 pst. jobb enn å oppfylle et aktivitetskrav og så gå på stønad. Det er bra mot barnefattigdom. Men det overrasker meg ikke at Sosialistisk Venstreparti er imot forslaget. Sosialistisk Venstreparti er imot omtrent enhver endring som foreslås i velferdsordninger for å gjøre dem bedre. Og det er jo ikke første gangen Sosialistisk Venstreparti har tatt feil av denne stønaden. De var blant de partiene som var imot endringen man gjorde på 1990-tallet, med en kraftig reduksjon i varighet, en reduksjon på syv år. Den var de imot, det var usosialt. Så viste det seg å være veldig sosialt. Så SV burde ikke være en guide i hvordan man utformer velferdsordninger.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Anette Trettebergstuen (A) [21:18:18]: Barnefattigdom er en skamplett på vårt rike velferdssamfunn. Ikke noe parti i denne salen har gjort nok for å bekjempe den. La det være sagt. Men det er en vesensforskjell på dagens regjering og den rød-grønne, som styrte i åtte år, når det kommer til fordelingspolitikken, til viljen og til evnen til å bekjempe fattigdom.

Barnefattigdom bekjempes ikke ved å legge fram handlingsplaner med fine ord for så i skattepolitikken å bedrive usosial fordeling ved å pøse ut skattekutt til dem av oss som har mest, samtidig som man – slik vi ser her i dag – stadig fremmer angrep på de treffsikre ordningene vi har, og som vi vet er med på å sørge for at de familiene der de fattige barna bor, får det litt bedre.

Overgangsstønaden er en slik ordning. Som støtte til enslige forsørgere i en ofte svært vanskelig situasjon er stønaden fattigdomsreduserende. Og nettopp fordi den stiller krav om at mottaker skal delta i jobbkvalifiserende aktivitet mens man mottar trygden, sørger den for at man bruker trygden til å oppnå varig endring, selvforsørgelse, i den andre enden. Det er som kjent den viktigste veien ut av fattigdom. Slik sett er overgangsstønaden en treffsikker kvalifiseringsstønad som oppnår flere mål samtidig, og er således et av de viktigste våpnene mot fattigdom.

La det være sagt: Hoveddelen av de endringene som vedtas her i dag, er endringer som vi i Arbeiderpartiet støtter. Det er endringer som bidrar til å minske sjansene for misbruk. Det er avgjørende for velferdsstatens og trygdeordningenes legitimitet at misbruk forhindres og slås ned på, og at ordningene innrettes slik at det blir vanskeligere å misbruke dem. Mange av dagens forslag bidrar til det, og det er Arbeiderpartiet selvsagt for.

Vi skiller imidlertid lag med regjeringen på et par punkter. Det ene er forslaget om at stønaden skal bortfalle fra dag én når man inngår et samboerskap. Det er ingen som mener at man skal få støtte som enslig forsørger mens man er samboer. Således kan det virke litt snodig at dagens lovverk gir en mulighet til å beholde stønaden i inntil et år mens man er i et samboerskap. Det kan også sikkert virke litt snodig at Arbeiderpartiet foreslår at man skal miste stønaden etter seks måneders samboerskap. Men livet er som kjent ikke like enkelt eller like sort/hvitt som et skjema og et papir og en lovparagraf. Alle som har vært i en slik situasjon, vet veldig godt at man slutter ikke å være eneforsørger for sitt barn fra den dagen en ny kjæreste flytter inn. Noen blir det aldri. For noen går det kort tid, for andre går det lang tid. Det er derfor behov for en viss fleksibilitet, slik at folk skal tørre å begi seg inn i nye forhold, slik at man i disse nye forholdene reelt sett sannsynligvis er to forsørgere før stønaden bortfaller. Seks måneder synes vi er en grei fleksibilitet som vekter disse hensynene.

Det andre vi stemmer imot, er forslaget om å kutte i stønaden. Det er forslaget om å innskrenke aldersgrensen fra åtte til seks år. Det er ikke slik, som representanten Heggelund sa, at det er nok en vri som kommer til å få folk raskere ut i jobb. Nei, det eneste man oppnår ved å kutte i aldersgrensen fra åtte til seks år, er at man ekskluderer folk fra å kunne motta overgangsstønad. Alternativet til å motta overgangsstønad og slik sett ha rett til kvalifiseringstiltak og en økt mulighet til å komme seg ut i selvforsørgende arbeid i den andre enden, er å bli gående på f.eks. sosialstønad. Den reelle motivasjonen til regjeringen bak det å kutte i aldersgrensen er et ønske om å kutte i overgangsordningen. Det er ikke et nytt ønske. Vi har sett det før. Vi så det senest i budsjettbehandlingen i fjor, og vi så det år etter år mens de rød-grønne styrte. Jeg er veldig glad for at et stortingsflertall i dag nok en gang sier nei til regjeringens forsøk og angrep på en treffsikker, fattigdomsreduserende og kvalifiserende stønad.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp de forslagene som er omdelt i salen?

Anette Trettebergstuen (A) [21:22:46]: Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag.

I tillegg vil jeg gi en stemmeforklaring. Det har kommet et nytt forslag over bordet her i kveld, forslag nr. 5, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Det stemmer Arbeiderpartiet imot.

Presidenten: Representanten Anette Trettebergstuen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bente Stein Mathisen (H) [21:23:10]: Samboerskap er blitt en vanlig samlivsform. Det er en naturlig konsekvens at regelverket for samboerskap og ekteskap harmoniseres, noe også Arbeiderpartiet er enig i. Derfor stusser jeg litt, og jeg mener det må være en slags logisk brist hos Arbeiderpartiet, når de mener at det ved inngåelse av samboerskap skal være en overgangsperiode på seks måneder før mottaker fratas retten til overgangsstønad. Når reglene for samboerskap og ekteskap blir harmonisert og likestilt, bør det ikke være ulike regler ved inngåelse av samboerskap og inngåelse av ekteskap. For mener Arbeiderpartiet at seks måneders overgangsordning også skal gjelde ved inngåelse av ekteskap? Det er faktisk noen som velger å gifte seg før de flytter sammen, selv om den ene har barn fra før.

Anette Trettebergstuen (A) [21:23:55]: Jeg tror ikke at et regelverk for en trygdeordning noen gang kommer til å kunne ta innover seg alle de spesielle tilfellene der det kanskje rammer skjevt. Men det er nå fortsatt engang sånn at de fleste ekteskap begynner med et samboerskap. Det er ikke slik at alle ekteskap varer, men det er slett ikke slik at alle samboerskap varer heller. Vi lytter til dem som på høringen ytret seg sterkt imot forslaget om at stønaden skal bortfalle fra dag én, fordi det kommer til å føre til at mange kvier seg for å inngå nye forhold, og mange kommer til å miste stønaden i kortvarige samboerskap der man reelt sett fortsatt er eneforsørger. Og det er Arbeiderpartiet imot.

Stefan Heggelund (H) [21:24:50]: Trettebergstuen og Arbeiderpartiet nevnte barnefattigdom. Hvilket vågestykke – for barnefattigdommen økte under den rød-grønne regjeringen. Det var flere fattige barn under den rød-grønne regjeringen. Da er det ganske modig å stå her og nærmest framstille det som at det er denne regjeringen – som har levert en nasjonal strategi mot barnefattigdom – som ikke ønsker å ta tak i denne utfordringen.

Det er et svar som ikke kommer fra Arbeiderpartiet. Det er at når man ser at hver gang man gjør justeringer i vilkår og varighet i overgangsstønaden, bidrar det til at folk kommer raskere i arbeid, eller at folk raskere øker sin stillingsbrøk. Hvorfor er da Trettebergstuen imot et sånt forslag i dag?

Anette Trettebergstuen (A) [21:25:51]: Vi har gjort justeringer i vilkår og varighet tidligere. Vi innførte aktivitetskrav. Det viser seg å fungere godt. Vi har også justert ned de årene man kan motta overgangsstønad. Før var det ti år, nå er det tre år. Det har også vist seg å fungere. Men poenget er at det å kutte i aldersgrensen for barna, ikke vil ha den typen effekt. Det eneste man oppnår med det grepet, er at det ekskluderer folk fra å kunne motta overgangsstønad, fra å kunne få ekstra økonomisk hjelp samtidig som man får muligheten til å kvalifisere seg til å bli selvforsørgende. Alternativet til det er f.eks. å gå på sosialhjelp. Det er ikke fattigdomsreduserende og er ikke en del av arbeidslinja.

Arve Kambe (H) [21:26:42]: Jeg stiller meg litt undrende til innholdet i argumentasjonen til Arbeiderpartiet når det gjelder det å ha seks måneders pause i et samboerskap før man skal være villig til å betale for barnet. Det kan godt hende at det i mange nye forhold kan ta enda lenger tid før vedkommende betaler barnehage, SFO, klær og utstyr. Men det som allikevel er et faktum, er at det i hvert fall er noen andre som er med på å dele husleien, strømmen, Internett, avisabonnement og mat, som gjør at den samlede økonomien for den familien blir dramatisk bedre, både fordi man har to inntekter, og fordi det er to som deler inntektene fra dag én. Derfor mener Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen at det er et poeng at den dagen man har samboer, endrer økonomien seg i den familien, uavhengig av om den nye som kommer inn, bruker pengene sine direkte på barnet.

Anette Trettebergstuen (A) [21:27:42]: Jeg mener at den replikken representanten Kambe nå nettopp kom med, beviser at høyresiden har et veldig snevert syn på hva en familie og hva et samboerskap faktisk innebærer, og hvordan folk lever livene sine. Det er ikke sånn for alle, og langt fra slik for alle de familiene og de personene som mottar overgangsstønad, at man fra dag én spleiser på Internett, er to til å kjøpe mat og har to inntekter. Slik er ikke livet. Det finnes mange skjebner der ute, og det er mange grunner til at man f.eks. kan ta inn en kjæreste som f.eks. mister husværet på et korttids samboerskap uten at det betyr at den personen kan bidra økonomisk. Disse tilfellene, det reelle livet, er det Arbeiderpartiet ser og ønsker å ta hensyn til. Derfor mener vi at en seks måneders overgangsordning vil innebære den type fleksibilitet som vi ønsker, slik at det ikke rammer skjevt disse menneskene.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erlend Wiborg (FrP) [21:28:52]: Jeg vil begynne med å takke saksordføreren for et godt innlegg her i dag, og ikke minst også et godt arbeid med å lose komiteen gjennom en stor og tung sak som er viktig.

Saken vi i dag behandler, har sitt utspring i Sundvolden-erklæringen, hvor det står klart at regjeringen vil legge om overgangsstønaden og innføre klarere krav til aktivitet. Det har vært en klar målsetting for denne regjeringen – det å bedre de ordninger, stønader og virkemidler vi har, for å få flere mennesker ut i arbeid, for å kunne hjelpe flere mennesker til å kunne være selvforsørgende.

Det er fristende å si at overgangsstønaden er noe av en anakronisme, altså en ordning som ble laget i en tid der samfunnet var organisert annerledes, og som nå ikke i særlig stor grad har samme relevans. Overgangsstønaden skal sikre inntekt til livsopphold for dem som er enslige eller alene om omsorgen for barn etter et samlivsbrudd. Men da ordningen ble etablert, ble den etablert i en tid der ekteskapsbrudd f.eks. ikke var like akseptert som i dag, og også i en tid der det gjerne var vanlig at mødre ofte var hjemmeværende, og omsorgsretten stort sett ble gitt til mor.

Den gamle samfunnsmodellen førte til at mange enslige mødre hadde vært utenfor arbeidslivet noen år mens barna var små, og at de fikk problemer med å få seg jobb igjen når de trengte det. Men tidene forandrer seg. Nå er det langt vanligere at begge foreldrene jobber. Det er langt vanligere at begge foreldrene får delt omsorg for barna etter samlivsbrudd. Nå er det etablert skolefritidsordninger. Det er etablert et bredt utvalg av barnehageplasser til dem som ønsker det. Skolestartsalderen har blitt redusert. Det er også gode ordninger for foreldre med dårlig økonomi med tanke på reduserte priser på barnehageplass, noe også denne regjeringen har bidratt til – å redusere prisene på barnehageplass for dem med svakest økonomi.

Men når tidene endrer seg, samfunnet endrer seg, er det samtidig viktig at vi går gjennom de ordninger og ytelser vi har, og ser om de ytelsene er riktig virkemiddel for å hjelpe dem vi ønsker. Da må jeg si at jeg er skuffet over enkelte partier her i dag som velger et politisk spill og bare skal forsvare det bestående i stedet for å være med og finne ut hvordan vi kan tilpasse overgangsstønaden til å være mest mulig treffsikker.

Vi har også sett i mange år at ordningen med overgangsstønad strekkes veldig langt av enkelte mottakere. Ett eksempel som ble trukket frem av tidligere stortingsrepresentant Vigdis Giltun i et spørsmål til daværende arbeidsminister Anniken Huitfeldt i 2012, handlet om en enslig forsørger som endret studieretning rett før hun var ferdig med sin bachelor, fordi hun da kunne motta overgangsstønad lenger. Det tror jeg alle er enige om er et uheldig utslag. Men når vi ser den typen utslag, er det viktig å ta de grepene vi kan for å tette igjen eventuelle smutthull i ordningen.

Vi vet også at vi har hatt mange eksempler på at en rekke mottakere har fått nye barn med dem de har – visstnok – flyttet fra. Disse smutthullene ønsker vi nå å tette igjen.

Jeg er glad for at Stortinget i dag vedtar tilpasninger i en ordning som har hatt de beste intensjoner, men som ikke lenger er relevant for samfunnet og den tiden vi lever i, og som i for stor grad har lagt til rette for misbruk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [21:33:40]: Representanten Wiborg snakket hjertelig og lenge om tiltakene man får flertall for i denne salen. De fleste av disse støtter Arbeiderpartiet – det er riktige tiltak. Han snakket ikke så mye om tiltaket – det store forsøket på kutt i ordningen – der man i et jafs skal spare nesten 200 mill. kr årlig ved at færre aleneforsørgere får mulighet til å få økonomisk støtte mens de kvalifiserer seg til arbeid – når alternativet kanskje er sosialhjelp. Det er et forslag som stortingsflertallet heldigvis ikke støtter.

Jeg vil tro at det ikke gjør nevneverdig inntrykk på Fremskrittspartiet, men hva synes representanten Wiborg om at Aleneforeldreforeningen, FO, NTL – alle som var på høringen – advarer mot det forslaget, nettopp fordi det vil føre til at flere aleneforsørgere går på andre, passive stønader og det samtidig vil øke, ikke redusere, barnefattigdommen. Gjør dette inntrykk?

Erlend Wiborg (FrP) [21:34:39]: Hvis representanten hadde fulgt med under mitt innlegg, ville hun forstått at jeg var klar på at ordningen må justeres i forhold til den tiden man lever i når forutsetninger og samfunnsforhold endres. Da overgangsordningen i sin tid ble vedtatt og innført, så samfunnet helt annerledes ut enn i dag. Det er flere strukturelle grep. Det ene jeg var inne på, var bl.a. at skolestart har endret seg fra syv år til seks år. Da synes vi det er naturlig, når skolestart endrer seg, å fremme forslag om at overgangsstønaden som hovedregel skal kunne gå til barna er seks år, da de kan begynne på skole, skolefritidsordning osv.

Anette Trettebergstuen (A) [21:35:20]: Selv om «tidene forandrer seg», blir det ikke billigere eller enklere å være aleneforsørger eller barn av aleneforsørger når man begynner på skolen. Jeg ønsker at representanten Wiborg skal fortelle meg hvorfor det er naturlig å kutte, fra åtte år til seks år, fordi barnet begynner på skolen når det er seks år. Man har barnehageplass i dag, det kan ikke handle om barnetilsyn. Hva er det som gjør at akkurat seks år gjør det så innmari mye enklere å være aleneforsørger og så innmari mye enklere å være barn av aleneforsørger? Vi mener tvert imot at seks år, skolestart, er en sårbar fase for mange, og det er behov for å kunne ha denne stønaden som en ekstra trygghet og støtte også på det tidspunktet.

Erlend Wiborg (FrP) [21:36:07]: Man må se hvilke ordninger man benytter for å hjelpe mennesker med utfordringene de har. Det er mange småbarnsforeldre som har det tøft økonomisk. Det er ikke bare dem som relativt nylig har opplevd et samlivsbrudd som har det tøft økonomisk. Det er heldigvis regjeringen i gang med å gjøre mye med, men jeg skal ikke dra opp den store skatte- og avgiftsdebatten her i dag.

Vi har en regjering som kommer med konkrete og målrettede tiltak for dem som sliter økonomisk. Jeg var inne på at regjeringen velger å redusere barnehageprisene for foreldre med svak økonomi. Arbeiderpartiet er uenig i det.

Vi gjør det enklere for flere å kunne komme seg raskere inn i arbeidslivet. Vi må følge opp hvilke ordninger man ønsker å benytte for å hjelpe mennesker i ulike livsfaser.

Kirsti Bergstø (SV) [21:37:11]: Tidene forandrer seg, sa representanten Wiborg. Det er mennesker som forandrer samfunnet, tiden gjør ikke nødvendigvis noe som helst. De som har endret samfunnet de siste årene, har hatt likestilling og velferd som mål og har prøvd å skape et arbeidsliv som man kan stå i med begge beina. Vi som prøvde å endre samfunnet i den retningen, gjorde også overgangsstønaden enda mer treffsikker, i takt med tiden. Det er en ting jeg ikke forstår, og som jeg hittil heller ikke er blitt klokere av i replikkrunden, og det er hva det er som gjør ordningen mer treffsikker ved at man tar bort muligheten for å motta overgangsstønad hvis man blir aleneforsørger for en åtteåring?

Erlend Wiborg (FrP) [21:38:10]: Jeg er veldig glad for spørsmålet. Når man snakker om likestilling – og likestilling er et viktig tema – mener jeg den absolutt viktigste faktoren for å sørge for likestilling er å hjelpe mennesker til å kunne være økonomisk selvstendig og slippe å være avhengig av å få penger – om det er fra en mann aller andre. Det er det viktigste.

Det er akkurat dette regjeringen gjør også i denne saken. Man legger bedre til rette for at mennesker skal kunne komme seg i utdanning og i arbeid – og dermed kan forsørge seg selv. Sosialistisk Venstreparti lever godt med at mennesker skal leve mange år på passive ytelser. Sosialistisk Venstreparti ønsket i utgangspunktet en overgangsstønad på ti år der det knapt skulle være krav til aktivitet. Det er jeg glad for at stortingsflertallet ikke følger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [21:39:21]: Jeg skal prøve å ikke dra ut debatten for langt, men jeg vil takke for den gode debatten som har vært, og det viktige fokuset som har vært på ordninga, som faktisk fungerer. Tilfellet er jo, som flere har vært inne på, at den har vært justert – den har vært forbedret underveis, og den er med på å hjelpe de menneskene som lever i fattigdom, i hvert fall mange av dem, og som har unger som lever i fattigdom, tilbake igjen i arbeid og aktivitet for på den måten å komme varig ut av fattigdom. Å lykkes med det er det viktige målet vi som politikere må ha. Arbeid er nøkkelen til å komme ut av fattigdom.

Kristelig Folkeparti opplever at proposisjonen har mange gode forenklinger og forbedringer. Det er noe liberalisering, og det er en del viktige innstramminger på noe. Kristelig Folkeparti støtter innstillinga til komiteen, dvs. at vi støtter justeringene som regjeringa foreslår, med ett viktig unntak, vi støtter ikke det å endre aldersgrensen fra åtte til seks år. Vi viser her til innspill i høringa, og det slutter vi opp om.

Jeg registrerer også at i merknaden skriver Arbeiderpartiet om partnere/ektefeller/samboere som er i fengsel, at de bør være berettiget til overgangsstønad, og ber regjeringa se på det. Det synes jeg er et interessant forslag, og jeg håper at regjeringa kan vurdere om det er en mulighet, da det er partnere som er i en krevende situasjon, og som også kan nyte godt av overgangsstønaden fordi den kan hjelpe dem i aktivitet, f.eks. gjøre det mulig å komme inn i arbeid igjen hvis de ikke har det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [21:41:28]: Overgangsstønaden er en viktig ordning fordi den gjør det mulig for enslige foreldre å gi barn stabilitet og trygghet, samtidig som den har krav til seg på den måten at stønadsmottakeren gis mulighet til å kvalifisere seg for arbeid. Det er nettopp denne kombinasjonen som er en flott kombinasjon og en viktig ordning å videreføre.

Det er med denne ordninga som med mange andre ordninger, at det har vært endringer. Nå er, som flere har vært inne på, stønadsperioden redusert til tre år, samtidig som kravet til aktivitet er innskjerpet. Jeg vil understreke at det er veldig viktig at vi her har målrettede ordninger som også skaper nødvendig tillit ute blant andre, som er i en heldigere situasjon, slik at vi kan få vekk den mistenksomheten som mange enslige mødre og fedre dessverre opplever. Derfor er det viktig systematisk å ha for øye å lage et regelverk som er enkelt å forstå og forholde seg til for den det gjelder, og en forvaltning som også har et enkelt regelverk, slik at en kan få en lettere håndheving og en mindre byråkratisk ordning, og – som sagt – en ordning som legger til rette for at folk kan komme i arbeid og dermed bli sjølhjulpne. For, som det står i forslaget, er jo hele poenget at det skal være en midlertidig hjelp til sjølhjelp, og overgangsordninga består av fire ytelser – en overgangsstønad som gis til livsopphold, mens det også er stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskudd til flytting, som er stønader til dekning av utgifter.

Når det gjelder den endringa som går på å begrense adgangen til utbetaling av stønad ved opphold i utlandet, støtter Senterpartiet det. Der blir nå adgangen til å oppholde seg ute seks uker i løpet av ett år. Som flere har vært inne på, er det å være i Norge nødvendig for å få en god oppfølging. Det er også nødvendig for å få en tillit til overgangsordninga, slik at en, som nevnt, får en allmenn respekt for ordninga for dem som trenger det. Det er en endring som etter Senterpartiets vurdering er en klok endring.

For så å gå rett på forslagene: Senterpartiet støtter forslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet, som går på at retten til overgangsstønad skal bortfalle etter samboerskap av seks måneders varighet, og at stønad kun kan mottas under ett samboerskap én gang i løpet av stønadsperioden. Det er viktig, som det er blitt sagt fra Arbeiderpartiets side, at det er en viss fleksibilitet her. Jeg synes også det er viktig at en skal ha trygghet for å gå inn i et nytt forhold, og at det er bra at en går inn i et nytt forhold, for dermed vil muligheten for ungene til et godt livsopphold bli bedre. Det er da vesentlig at vi har den seksmånedersregelen før en kutter stønaden. Det er også etter min vurdering lettere å praktisere en slik seksmånedersregel.

Ellers står Senterpartiet på at aldersgrensene på henholdsvis åtte og i spesielle unntakstilfeller ti år skal beholdes. Når vi står på åtteårsregelen i stedet for å redusere til seks år, er det fordi overgangen fra barnehage til skole er en sårbar overgang. Det er viktig at vi da har en overgangsstønad, slik at det i hvert fall ikke også skal kunne komme inn økonomiske forhold som gjør den overgangen vanskelig. Totalt sett står Senterpartiet på de aldersgrensene ved overgangsstønad som er i dag.

Når det gjelder forslag nr. 5, som har kommet fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil Senterpartiet stemme imot det. Det vil ikke være en ansvarlig behandling å stemme for det forslaget, siden det verken er drøftet i proposisjonen eller i komiteen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bengt Morten Wenstøb (H) [21:46:16]: Alder og modenhet er ingen eksakt størrelse. Senterpartiet har i merknader påpekt at overgangen fra barnehage til skole er en sårbar fase i et barns liv. Jeg er ikke uenig i det, at det kan være tilfelle for enkelte barn, men når Senterpartiet velger å opprettholde åtteårssgrensen for mottak av stønad, er det barnets beste, eller vektlegger Senterpartiet de voksnes perspektiv?

Og er det ikke slik, også etter Senterpartiets mening, at det er et mål å komme i arbeid eller utdanning raskest mulig, slik at man kan forebygge barnefattigdom?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [21:46:53]: Jo, det å komme i arbeid raskest mulig, er poenget. De som kommer i arbeid, de kommer dermed i en ny situasjon – en har en bedre mulighet til det da.

Det som er kjernen når det gjelder at vi ønsker å beholde åtteårsregelen, er barnets beste. Det er barnets beste som er det sentrale her. Det er sjølsagt ingen eksakt størrelse om det skal være seks år eller åtte år, det blir et skjønn, det blir en vurdering, og vi vurderer det slik at det her er viktig å ha en nennsomhet, det er viktig å ha en aktpågivenhet overfor familier som er i en slik situasjon. Og om vi går litt lenger enn det kanskje enkelte mener er riktig, tror jeg det er en klok tilnærming. Det er bedre å investere litt – for å si det på den måten – i framtida enn å gå for raskt fram. Så det er en klok avveining som flertallet heldigvis – også med Venstre og Kristelig Folkepartis hjelp – gjør i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sveinung Rotevatn (V) [21:48:12]: Overgangsstønaden er ei viktig ordning for mange einslege menn og – særleg – kvinner, og det er ei ordning som vi skal hegne om. Samtidig må vi her, som med alle andre trygdeordningar, heile tida ha eit blikk på at den skal vere ubyråkratisk, den skal få folk i arbeid, det skal løne seg å jobbe, og ein skal unngå svindel.

I så måte meiner eg at regjeringa har føreslått mykje fornuftig i proposisjonen til Stortinget, og dei får også brei støtte i Stortinget i dag. Frå Venstre si side støttar vi mange av forslaga som ligg føre, men vi støttar ikkje alle. Det er nokre forslag vi meiner det er grunn til å justere i dagens ordning, og der vi meiner regjeringa går for langt. Det eine er i spørsmålet om utanlandsopphald, der ein føreslår å kutte den perioden ned til seks veker. Der har vi valt å støtte oss på vurderinga til Nav, som meiner at tre månader er ei passeleg luke, ei passeleg moglegheit, som også er det ein har for samanliknbare ytingar. Eitt av forslaga vi har levert i dag, gjeld dette.

Når det gjeld utdanningskravet, meiner vi at det ein føreslår, er i strammaste laget og ikkje tek inn over seg dei ulike livssituasjonane som mange kan vere i, og den moglegheita mange ønskjer og bør ha til å ta vidareutdanning, til å forbetre sine arbeidsmoglegheiter. Om det har vi også eit eige forslag.

Så er det eit forslag vi stemmer imot, og det er spørsmålet om alder – å endre frå åtte år til seks år. Vi grunngjev i innstillinga kvifor Venstre har teke det standpunktet som vi har gjort, og det er – i likskap med det fleire andre har vurdert det til – at her er vi i ein sårbar fase i eit barns liv. Det er ein vanskeleg overgang for mange å gå frå barnehage til skule, og vi trur ikkje at det å påføre aleinemødrer og -fedrar auka økonomiske bekymringar i ein slik fase er ein klok veg å gå. Dette er også eit forslag som har fått ganske brei kritikk i høyringsrunden, både her på Stortinget og i forkant av det.

Når det gjeld dei omdelte forslaga frå Arbeidarpartiet, går det fram i innstillinga at vi kjem til å stemme imot desse.

Så er det eit nytt forslag, frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti. Det kjem vi også til å stemme imot. Grunngjevinga for det er at overgangsstønaden er meint å hjelpe einslege foreldre i ein krevjande situasjon, og kven det er som er far eller mor til dine barn, endrar ikkje på din situasjon som einsleg forelder, så vi har utfordringar med å sjå kva føremålet med det forslaget skal vere. Det fekk også ganske tøff kritikk då det var ute på høyring tidlegare i år.

Så eg vil ta opp Venstre sine forslag i innstillinga og takke for trass alt ei god komitébehandling. Det har vore tøffe fristar, og det har vore vanskeleg å få alt til å hengje saman, men med eit godt arbeid frå både saksordføraren, frå sekretariatet og frå alle medlemane i komiteen, så trur eg vi skal klare å kome i mål på ein måte som representerer det som er Stortingets vilje i dei ulike spørsmåla, og det er trass alt derfor vi er her.

Presidenten: Da har representanten Sveinung Rotevatn tatt opp de forslagene han refererte til.

Kirsti Bergstø (SV) [21:52:11]: Jeg vil starte med å takke Venstre og Kristelig Folkeparti for å bidra til et flertall som hindrer den mest alvorlige innstrammingen i overgangsstønaden, nemlig å redusere inngangen på barnets alder fra åtte år til seks år. Jeg synes det er veldig alvorlig at regjeringen foreslo et slikt angrep, men jeg synes det er gledelig at regjeringspartiene ble satt på plass av støttepartiene. Og hvorfor det? Jo, det er fordi aleneforsørgere har økt risiko for fattigdom. Det er tøft å forsørge unger på én inntekt. Hvis man i tillegg har løs tilknytning til arbeidslivet, ja så blir situasjonen veldig krevende. Det er derfor overgangsstønaden er så bra, og det er derfor den er så viktig, fordi den skal gi nettopp økonomisk støtte til aleneforsørgere i perioder der man trenger jobb eller utdanner seg.

Vi er stolt av den overgangsstønaden som vi i vår regjeringsperiode var med på å forme, og det er fordi vi vet at den virker, og at den er treffsikker. Mer enn ni av ti mottakere er kvinner, og når ordningen strammes inn, blir hverdagen tøffere for mange alenemødre, og vi risikerer at flere unger blir i fattigdom.

Alle forhold i livet lar seg ikke planlegge. Samlivsbrudd og sykdom er eksempler på det – det er uavhengig av din egen eller ungens alder. Hvis man blir alene og har en jobb som f.eks. krever mye kveldsarbeid, ja så kan situasjonen være at livet ikke går i hop. Derfor mener SV at aleneforsørgere skal ha rett til å få støtte til utdanning også i tilfeller der man trenger omskolering for å få jobb med en arbeidstid som passer med barnehagens åpningstid. Folk bør ha mulighet til å kvalifisere seg til en trygg jobb, som lar seg kombinere med nettopp livssituasjonen som aleneforsørger.

Jeg vil også takke saksordføreren, ikke nødvendigvis for å være så politisk bevegelig, men for å være veldig behjelpelig med den korte tidsfristen vi har hatt. Saksordføreren har tidligere beskyldt SV for å være imot alt. Det er ikke riktig. Vi støtter veldig mange av de endringene som faktisk ligger her – endringene i arbeidsmarkedsloven, forenklingene i folketrygdloven, at det er sivilstand som skal avgjøre inngangen til stønaden, at man skal ha tydeligere bestemmelser for Navs ansvar og ikke minst at man skal innføre både sanksjonsregler og felles forskrift for arbeidsrettet tiltak og også bestemmelser knyttet til barnetilsyn.

Det vi ikke støtter, og det vi stemmer imot, er de reglene som ikke tar hensyn til virkelige liv. Derfor går vi imot å begrense adgangen til utbetaling ved utenlandsopphold. Vi mener det er tilstrekkelig med aktivitetsplikten og det som ligger der. Vi er imot at man skal miste overgangsstønaden fra første dag med nytt samboerskap og ønsker primært å beholde dagens regelverk. Sekundært vil vi stemme for Arbeiderpartiets forslag. Og vi er selvfølgelig imot å endre aldersgrensen fra åtte år til seks år og å oppheve unntaksregelen for barns alder ved samlivsbrudd.

Så vil jeg til slutt nevne at vi kommer til å stemme imot det nye omdelte forslaget, forslag nr. 5. Venstre hadde en god begrunnelse for det. Jeg må innrømme at det er verken samboerskap eller ekteskap som lager barn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stefan Heggelund (H) [21:56:43]: Jeg vil si hjertelig takk for gode ord om sakordførerskapet, og jeg vil benytte anledningen til igjen å understreke den gode tonen og det gode samarbeidet vi faktisk har i komiteen til tross for til tider dype politiske uenigheter.

Jeg har et spørsmål til representanten Bergstø og SV. Vi er alle enige om at formålet med overgangsstønad er å hjelpe folk til selvforsørgelse så raskt som mulig. Hvorfor skal det da være særegne krav til utdanningsvilkåret på overgangsstønad, andre krav der, enn det er på arbeidsavklaringspenger, enn det er hos dem som får utdanning som tiltak? Der er det jo strengere vilkår nettopp fordi man skal hjelpe folk raskt tilbake i arbeid. Hvorfor skal ikke det også gjelde dem på overgangsstønad?

Kirsti Bergstø (SV) [21:57:43]: Jeg tenker at de stønadene ikke er sammenlignbare, og det er fordi det er andre målgrupper som går på arbeidsavklaringspenger. Der er helse et eksempel som man på en annen måte er nødt til å ta utgangspunkt i. Det er lite hensiktsmessig at en som har vært sykmeldt og mottatt arbeidsavklaringspenger på grunn av en skulderskade, skal bli langtransportsjåfør, f.eks. Derfor må man tenke hensiktsmessighet på et annet vis. Jeg frykter at en sånn formulering som nå foreslås, vil gjøre systemet mer rigid og vil hindre at aleneforsørgere f.eks. vil ha mulighet til å ta en nødvendig omskolering for å kunne få et arbeid som lar seg kombinere med livssituasjonen som aleneforsørger.

Stefan Heggelund (H) [21:58:46]: Jeg takker for svaret. Formålet med disse ulike ordningene er jo at folk skal hjelpes tilbake i arbeid så raskt som mulig, og da er det viktig at Nav er gode til å veilede, men også at man sikrer at den utdanningen man eventuelt har, er relevant for å kunne få seg jobb så raskt som mulig.

Et annet spørsmål er hvorfor man er imot det vi gjør når det gjelder utenlandsopphold. Tenk deg at du er en enslig forsørger og jobber 100 pst., da har du ikke mulighet til å reise utenlands i seks måneder. Balanserer ikke forslaget fra regjeringen om kontrollmuligheter og det faktum at man burde være i Norge for å bli fulgt godt opp av Nav, nettopp hensynet til den muligheten de aller fleste andre har til å reise utenlands i forbindelse med ferier på en ganske god måte?

Kirsti Bergstø (SV) [21:59:47]: Først må jeg si at vi er enig i at overgangsstønaden skal bringe folk raskt inn i arbeid, men da må det også være muligheter for trygg jobb som man kan stå i. Da tenker vi at veiledningsplikten til Nav er tilstrekkelig og god med tanke å kunne hjelpe den som skal kvalifisere seg til å få en jobb som man kan kombinere med livssituasjonen og med arbeidsmarkedets behov. Det er mange som har en jobb og er utdannet som én ting og jobber innenfor brede sektorer. Jeg ønsker ikke å begrense folks utdanningsvalg på et sånt vis.

Så mener jeg at det er tydelige inngangskrav for stønaden og at det er aktivitetsplikt med sanksjonsmuligheter, det at man må stille opp hvis man blir kalt inn til møte, man må være i aktivitet. I de få tilfellene der man kan leve opp til aktivitetsplikten og være i utdanning f.eks. i tilknytning til foreldrepenger, så bør det gå an.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Robert Eriksson [22:01:12]: Jeg synes saksordføreren på en glimrende måte redegjorde for sakens innhold, men jeg har likevel lyst å komme med noen få betraktninger rundt det.

Hele hovedformålet med den saken som er lagt frem, og som behandles her i dag, har to klare innretninger: For det første er det for å stimulere stønadsmottakerne til på en raskere og mer effektiv måte å komme i arbeid.

Det andre er å forenkle regelverket og gjøre bestemmelsene mer forståelige og lettere tilgjengelige for dem som skal bruke dem.

Det mener jeg er to gode hensyn som man bør ivareta i lovgivning. Jeg er glad for at det er bred støtte til de aller fleste av de forslagene som er lagt frem her i dag, for hele målet jo være at folk som er i en situasjon utenfor arbeidsmarkedet, som har et forsørgeransvar, og som er alene om det forsørgeransvaret, på en raskest mulig måte kan få oppleve noe av den største friheten vi mennesker kan oppnå, nemlig friheten ved å være selvforsørget med egen arbeidsinntekt.

Jeg ønsker å legge til rette for en politikk som gjør det enklere og bedre å komme inn i arbeidslivet og oppleve den friheten. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen mener det er et av de viktigste grepene man kan ta for å forhindre at familier blir lavinntektsfamilier, og at unger vokser opp med lav inntekt og i fattigdom.

Derfor synes jeg også det er bra at man nå reduserer muligheten for å ta med seg overgangsstønaden til utlandet i seks måneder, og at man reduserer det til seks uker. Hvorfor er det bra? Jo, det er bra av to grunner. Det er bra fordi det gjør det enklere for Nav å drive tettere oppfølging med yrkesrettet aktivitet for den enkelte, f.eks. en som bor i Verdal, som er enslig forsørger til ett barn, og som skal tilbake til arbeidslivet. Det er lettere for Nav i Verdal å følge opp vedkommende hvis vedkommende er i Verdal og ikke i Paris. Da er det lettere å drive yrkesrettet opplæring og oppfølging på en god måte. Samtidig gir det klarere vilkår for å sjekke og kontrollere at vilkårene for ytelsen er oppfylt. Det synes jeg er bra, når vi for en tid tilbake så at en av de ordningene som ble mest misbrukt, var overgangsstønaden. Jeg ønsker ikke ordninger som inviterer til misbruk, men jeg ønsker ordninger som er gode og godt innrettet for dem som virkelig trenger hjelp til å komme seg tilbake til arbeidslivet, og som trenger de ordningene. Den oppryddingen gjør denne regjeringen nå.

For å være tydelig på det som gjelder aldersgrense: Det vi snakker om, er kun overgangsstønaden. Barnetilsyn vil fortsatt være uberørt av dette. Det vil fortsatt være sånn at man kan få det til det fjerde klassetrinn for ungen. Så la oss ikke misforstå dette, men la oss være klare på hva vi faktisk diskuterer.

Jeg mener det beste virkemiddelet for å unngå fattigdom er å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet. Jeg mener det beste virkemiddelet man kan bruke da, er det som denne regjeringen har lagt frem her. Jeg skulle også ønsket at man hadde fått vedtatt å endre aldersgrensen fra åtte år til seks år, nettopp fordi jeg ønsker at folk skal komme raskest mulig inn i arbeidslivet, og at de skal få oppleve gleden og friheten ved å være selvforsørget med egen arbeidsinntekt så raskt som overhodet mulig.

Vi må også huske at over 50 pst. av dem som mottar overgangsstønad, har en fot innenfor arbeidslivet og kombinerer det med å være i arbeidslivet. Da må vi legge til rette for at de kan komme raskere inn i arbeidslivet og få økt stillingen sin, sånn at de kan være selvforsørget.

Vi må også gjøre ordningene enklere og mer effektive. Disse hensynene blir ivaretatt på en god måte, og derfor er jeg veldig glad for at det er et bredt flertall som står bak de aller fleste av forslagene til endringer som behandles her i dag.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hege Jensen (FrP) [22:06:32]: En endring i folketrygdloven under kapittel 15 vil føre til et forenklet regelverk når det gjelder både livsoppholdsytelsen – altså overgangsstønad – og stønad til barnetilsyn. Regelverket vil bli tydeligere og lettere å forstå. Slik det er i dag, er reglene i kapittel 15 vanskelige å forstå for vanlige folk, og de kan være vanskelige å praktisere.

Formålet er å forenkle regelverket slik at det blir en omstrukturering, og å styrke motivasjonen til å komme seg ut i arbeid. Sett i sammenheng handler dette om å sikre den enslige forsørgeren og barn inntekt i en begrenset periode. Det er en forberedelse til å ta eget ansvar og forsørge seg selv og barn ved egen inntekt. Å komme seg ut i arbeid er den mest effektive måten å bekjempe fattigdom på selv.

Hvis man ser på Rikstrygdeverkets utredningsavdelings rapport fra 2004 om overgangsstønad, kan man merke seg at den prosentvise andelen av de sysselsatte økte i perioden fra 2000 til 2001. Det var økning i inntekt, indikasjon på flere fulltidsansatte og høyere inntekt grunnet fullført utdanning. For mennesker som hadde liten tilknytning til arbeidslivet, innebar det å miste overgangsstønaden at andelen sysselsatte ble fordoblet.

Fremskrittspartiet er svært opptatt av at den enkelte skal ha mulighet til å forsørge seg selv, og at hjelpetiltak, som f.eks. overgangsstønad, i en periode legger til rette for at en kan bli selvhjulpet. Selvfølgelig betinger dette et krav om å være i yrkesrettet aktivitet. Stønadsmottakeren må, for å oppfylle kravene, enten være i arbeid, være under utdanning, melde seg som arbeidssøker eller etablere egen næringsvirksomhet.

La meg understreke: Fremskrittspartiet er opptatt av likebehandling etter regelverket og mener at en naturlig konsekvens vil være å likebehandle samboerskap og ekteskap. Man er ikke fortsatt enslig når man inngår samboerskap. Dermed mener Fremskrittspartiet at stønad skal bortfalle ved inngåelse av samboerskap.

I komiteen var det enighet om at det er et viktig demokratisk prinsipp at regelverket skal være enkelt å forstå og forholde seg til. Forenkling vil gjøre det lettere for den enkelte og mindre byråkratisk.

Stefan Heggelund (H) [22:09:24]: Dette er ikke til debatten. Jeg vil bare si at ved en inkurie kommer vi til å gjøre noe i voteringen som ingen i komiteen har gitt uttrykk for, nemlig at vi fjerner aldersgrensen for overgangsstønad. Jeg har konferert med de andre partiene i komiteen om dette og vil varsle om at det vil komme en anmerkning til annengangsbehandlingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 15 og 16.