Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og regjeringen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anders Tyvand (KrF) [13:23:27]: (ordfører for saken): Denne saken gjelder endringer i privatskoleloven. Som sakens ordfører vil jeg begynne med å takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av denne saken.

De ulike partiene er enige i veldig mye i skolepolitikken. Det er en samlet komité som uttrykker at den offentlige skolen er og skal være bærebjelken i det norske skolesystemet. Men det er også en samlet komité som peker på at Norge gjennom internasjonale konvensjoner har forpliktet seg på foreldrenes rett og mulighet til å velge et annet skoletilbud for sine barn enn det offentlige, og en utdanning som er i tråd med egen religiøs, moralsk og filosofisk overbevisning. Så er det ulike meninger i komiteen når det gjelder enkelte aspekter ved friskolepolitikken, som eksempelvis endringer i godkjenningsgrunnlagene og endringer av navnet på loven.

Jeg vil nå gjøre rede for Kristelig Folkepartis syn på denne saken. Foreldreretten er utgangspunktet for Kristelig Folkepartis friskolepolitikk. Vi mener at vi trenger private skoler i Norge som et supplement til det offentlige skoletilbudet. Det må være mulig å velge alternativt, derfor er vi opptatt av å legge forholdene til rette for friskolene og gi dem gode og forutsigbare rammevilkår.

For at alle skal ha en reell mulighet til å velge alternativt, er vi også opptatt av en god offentlig finansiering av friskolene, slik at foreldrebetalingen kan holdes på et lavt nivå. Jeg er derfor glad for at et flertall av partiene nå ber regjeringen utrede hvordan kostnader til bygg kan innlemmes i tilskuddsgrunnlaget til friskolene. Vi vet at mange friskoler har trange økonomiske rammer, og vi vet at alle friskoler trenger gode, funksjonelle skolebygg for å kunne gi elevene et godt opplæringstilbud.

Jeg er også glad for at flertallet ber regjeringen se på muligheten til å la skolene opparbeide seg noe mer egenkapital enn det de har mulighet til i dag, for å kunne sikre en forutsigbar økonomi og tillate noe mer tilleggsvirksomhet knyttet til skolevirksomheten, som f.eks. skyssordninger for egne elever og utleie av ledige lokaler.

Samtidig som vi ønsker å gi skolene mer fleksibilitet, ønsker vi å være krystallklare på at vi ikke ønsker kommersielle friskoler i Norge. Skolen er ikke en arena som egner seg for profittjag og økonomisk gevinst. Disse skolene drives i stor grad av fellesskapets midler, og pengene skal komme elevene til gode. Derfor synes jeg det er fornuftig å tydeliggjøre utbytteforbudet og også utvide innsynsadgangen ved tilsyn til også å omfatte nærstående selskaper.

Kristelig Folkeparti ønsker friskoler, men vi ønsker ikke noe frislipp. Vi inngikk et privatskoleforlik med de rød-grønne partiene på Stortinget i 2007, og det dannet grunnlaget for dagens privatskolelov. Men de fire partiene som ble enige i 2007, har ikke lenger flertall sammen i Stortinget. Solberg-regjeringen varslet en vesentlig liberalisering av privatskoleloven. I Sundvolden-erklæringen ble det varslet at alle som oppfyller lovens krav til kvalitet, skal ha en lovfestet rett til å starte offentlig finansierte friskoler. Denne politikken var det ikke aktuelt for Kristelig Folkeparti å støtte. Jeg vil derfor rose kunnskapsministeren for at han valgte en løsning som kunne gi et bredere forlik i Stortinget.

Regjeringens ønske om mer mangfold blir ivaretatt ved at det innføres to nye godkjenningsgrunnlag i loven, samtidig som hovedlinjene i dagens privatskolelov videreføres. Det blir ingen rettighetslov, det gis ingen rett til å starte friskole. Man må fortsatt søke om godkjenning, man må fortsatt søke på bakgrunn av definerte grunnlag i loven, og det skal fortsatt foretas en skjønnsmessig vurdering før godkjenning gis. Kommunene skal fortsatt uttale seg, og skoler skal ikke godkjennes dersom dette vil få negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet på stedet.

Jeg mener dette er en god løsning. Det er en løsning som innebærer en fortsatt streng friskolelov, samtidig som det åpnes for noe mer mangfold i sektoren enn det vi har i dag. Og jeg mener det er en god løsning fordi den ligger nær sentrum. Ingen er tjent med en friskolepolitikk som trekkes langt ut til høyre når det er et blått flertall på Stortinget, og langt ut til venstre når flertallet er rødt.

Christian Tynning Bjørnø (A) [13:28:31]: Takk til saksordføreren, som har loset oss gjennom denne store saken på en god måte.

Det denne saken egentlig handler om, er om man ønsker å åpne for mange flere privatskoler i Norge eller ikke. Regjeringen har kommet med et nytt lovforslag fordi de ønsker flere private skoler. Arbeiderpartiet er imot det. Vi vil heller bruke tid, energi og penger på den skolen som de aller, aller fleste barn og unge går i, nemlig fellesskolen.

Som skolepolitiker for Arbeiderpartiet er et av mine mål at alle barn skal få de samme sjansene i livet og like muligheter til å utvikle seg forskjellig, og da er det få ting som er viktigere enn en god, felles offentlig skole – en skole som sikrer at du ikke må dra for langt unna der du bor for å få et opplæringstilbud av god kvalitet, en skole som du kan velge å gå på sammen med dem du leker med i gata, en skole som ikke koster penger, en skole der du lærer av å omgås andre, en skole der du lærer av å omgås dem som enten er like eller ulike deg selv, en skole som har høye ambisjoner for hvert enkelt barn, en skole som ved å omstille seg tenker nytt. For Arbeiderpartiet er denne skolen nettopp fellesskolen, og vi vil bruke vår tid, vår energi og våre ressurser på at den skal bli enda bedre.

Har man slike skyhøye ambisjoner, må man ha fokus – rett fokus. Og jeg legger merke til at representanter fra regjeringspartiene stadig argumenterer med at privatskoleloven må endres for å skape mer mangfold i skolesektoren og gjøre plass til nytenking og de gode ideene. Jeg mener regjeringen abdiserer når den overlater mangfoldet og nyskapingen i skolen til de private aktørene. Jeg mener det er et uttrykk for feil fokus. Jeg synes heller at regjeringen burde konsentrere seg om å skape mer mangfold og nyskaping i den skolen som de aller, aller fleste elevene går i.

Ved å åpne for flere private skoler og ved å skape et skolemarked tilsier erfaringene, bl.a. fra Sverige, at mangfoldet og valgfriheten blir større for noen, men samtidig mer begrenset for andre. Det er en kjensgjerning at ved tidligere liberaliseringer av privatskoleloven, som f.eks. den Høyre gjennomførte sist de satt i regjering, førte det til at de private skolene i hovedsak ville etablere seg i byene, noe som ville gått ut over tilbudet i distriktene. Og det blir ikke flere elever av flere privatskoler, det blir større konkurranse – en potensielt uheldig konkurranse om barns utdanning og mellom by og distrikt, en konkurranse noen kan komme til å tape. Dersom regjeringen virkelig ønsker å hindre dette, oppfordrer jeg dem i hvert fall til å stemme for vårt forslag om lokal vetorett mot skoleetableringer basert på de utvidede grunnlagene. Alt annet blir bare bortforklaringer og dårlig kamuflasje av det man faktisk ønsker: flere privatskoler i Norge. Sist gang Høyre liberaliserte loven, endte det f.eks. med at i mitt fylke, Telemark, ble flere skolesøknader i Grenland godkjent, på tross av at fylkestinget sa nei.

Regjeringen sier at den loven de nå foreslår, er en helt annen lov enn den de foreslo sist. Blant annet poengterer de gang på gang at godkjenning fortsatt kun skal gis basert på visse grunnlag og kriterier. Det er i og for seg riktig, men realiteten er at regjeringen ønsker flere private skoler og derfor foreslår å utvide med to nye godkjenningsgrunnlag, profilskoler og skoler med yrkesfaglig studieprogram – med en høyst uklar definisjon av hva disse grunnlagene egentlig betyr. Betyr det at dersom man har et parti ekstra med dans i uka, er man profilskole i dans? Betyr det at dersom man plukker sopp i naturfagtimene og leter etter figurer i naturen som ser ut som bokstaver, og så lenge dette er tydelig formulert i skolens læreplan, er man profilskole i natur og friluftsliv?

Det hjelper lite med grunnlag og kriterier hvis disse er så vage og upresise at alle som søker, i realiteten kan passe inn. Kanskje er det sånn at grunnen til at dette ikke er definert klarere i loven, er at statsråden selv ønsker å fylle dette med sitt eget innhold og ha definisjonsmakten, uten innblanding fra Stortinget. Hvis svaret er ja på det siste, da blir i hvert fall jeg bekymret.

La oss heller snakke om profilskoler i den offentlige skolen. La oss heller bygge videre på det vi vet funker: på forskerlinja på Skien videregående skole, på ballettlinja på Ruseløkka, kanskje også blåse liv igjen i friluftslivklassen på Tveten ungdomsskole i Porsgrunn. Og til dem som sier «slapp av, Christian, vi kan jo gjøre begge deler, ha to tanker i hodet på en gang», er svaret: Hvorfor ha to tanker i hodet som omhandler det samme, og samtidig risikere at den ene ambisjonen spenner bein på den andre? For hvis målet med å endre privatskoleloven er mer mangfold og nyskaping for alle, er det ikke da bedre å gå «all in» på å legge til rette for nyskaping og mangfold i den skolen som omtrent alle elever går i, droppe privatiseringstankegangen og heller bruke tid og ressurser på noe annet? For det er nok å ta av, f.eks. kommuneøkonomi. Flere lærere i skolen vil sørge for at lærerne får bedre tid til å gi elevene gode læringsopplevelser.

Høyresiden liker å si at de er kunnskapsbaserte. I denne saken beviser de nok engang at det ikke er tilfellet, for det finnes få, om noen, eksempler på at økt privatisering av skolen er det som skal til for å få en bedre skole, der alle, uansett forutsetninger, lærer mer. Tvert imot viser erfaringene fra flere andre land negative tendenser. I Sverige har vi oftere og oftere hørt ord som «karakterinflasjon» bli brukt i den offentlige skoledebatten. Vi har også sett fall i skoleresultater. Ser vi imidlertid til land som vi vet gjør det bra, f.eks. Finland, har de nesten fravær av private skoler. Det er altså ingen grunn til å trekke konklusjonen om at flere private skoler betyr en bedre skole totalt sett.

Dette betyr ikke at Arbeiderpartiet er imot alle private skoler. Det vi diskuterer, er omfanget av private skoler finansiert med offentlige midler. Arbeiderpartiet mener at dagens privatskolelov er en balansert lov som aksepterer alternativer til den offentlige skolen, samtidig som det er en restriktiv praksis for godkjenning. Arbeiderpartiet står derfor fortsatt på privatskoleforliket fra 2007.

Arbeiderpartiet vil likevel stemme for enkelte mindre justeringer i loven, bl.a. det som omhandler voksne søkere, alternative kompetansekrav og foreslåtte modeller for finansiering av toppidrett. Vi støtter også endringene i loven som omhandler dokumentasjonsplikt og økt innskuddskapitalgrense og innføring av karantenebestemmelser. Når vi ser av tilsyn at en overveldende stor andel av privatskolene har blitt dømt for brudd på regnskapsregler og bruk av statstilskudd, sier det seg selv at dette må begrenses. Men Arbeiderpartiet er imot å endre lovens tittel og benevningen av de private skolene til «frittstående skoler». Vi er enig med Utdanningsforbundet, som i sin høringsuttalelse sier at begrepet «frittstående skoler» indikerer at noen skoler er ufrie, mens andre er frie. Det er uheldig i en skole som er preget av metodefrihet. Vi fremmer derfor forslag om at lovens tittel skal bevares som den har vært til nå, og at benevningen på skoler godkjent etter loven skal være «private skoler».

De store endringene i denne loven knytter seg til hva man ønsker skal kunne godkjennes som privatskoler og ikke. Arbeiderpartiet er imot å utvide grunnlagene for godkjenning av private skoler fordi vi er redd for at det vil skape et mer delt skolemarked, et skoletilbud for noen, ikke for alle, flere skoletilbud som koster penger, som vil konsentrere seg rundt byene og gå ut over distriktene – som kan få konsekvenser for den skolen som de aller fleste elevene går i.

Jeg tar opp de forslag Arbeiderpartiet har, alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Christian Tynning Bjørnø har tatt opp de forslagene han refererte til.

Henrik Asheim (H) [13:37:31]: Jeg vil også begynne med å takke saksordføreren for et godt arbeid. Dette er en sak som skaper mye debatt i norsk politikk, og derfor er det også imponerende det arbeidet som er lagt ned for å lose denne loven trygt gjennom i Stortinget.

De aller fleste elevene i den norske skolen går i den offentlige skolen. Det er bra, og det er en styrke ved Norge. Men så finnes det noen elever som ønsker seg eller faktisk trenger noe litt annet enn det det offentlige kan tilby. Og det finnes også mennesker ute i samfunnet vårt, idealister, engasjerte skolefolk, som ikke jobber i kommunen eller i fylket, men som likevel har gode ideer om hvordan de ser for seg å kunne tilby noe litt annet til de elevene som har behov for noe litt annet.

Det er også ganske viktig når vi skal tillate disse alternativene, at det er alternativer som ikke bare er forbeholdt de rike, men at alle skal kunne velge det de ønsker, uavhengig av foreldrenes lommebok. Derfor har vi offentlig finansierte privatskoler – det som vi fra nå av kaller friskoler. Det er en stor forskjell på det og på de rene private skolene som hvem som helst kan starte i Norge, og som alle partiene på Stortinget er for at de kan gjøre, og som det koster 50 000–60 000 kr i året å gå på. Det vi nå snakker om, er offentlig finansierte friskoler, som er underlagt ganske strenge regler.

Sist gang man endret det som den gangen het privatskoleloven, var i 2007. Det ble gjort av den forrige regjeringen i samarbeid med Kristelig Folkeparti. Den gangen strammet man inn til at det igjen ble en formålslov, hvor man sa at det kun var lov å starte religiøse skoler og skoler som tilbød en forhåndsgodkjent pedagogikk, toppidrettsgymnas og internasjonale skoler. Med andre ord betyr det at alle partiene i denne sal er for offentlig finansierte alternativer til den offentlige skolen. Det vi nå diskuterer, er hvilke formål som skal være forutsetningen for å få en godkjenning til å starte en slik skole.

Det er ingen hemmelighet at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre gikk til valg på, og i realiteten har flertall for i denne sal, det man kan kalle en rettighetslov, en lov som ikke baserer seg på at det må være bestemte formål som er oppfylt, men at kvaliteten må være god nok for at de skal kunne vurderes å starte opp. Kristelig Folkeparti har på sin side gått til valg på og vært opptatt av å ha en formålslov.

De fire partiene har hatt tett kontakt med sektoren, både med dem som går på friskoler, og dem som driver friskoler. De har ønsket seg én ting fremfor noe annet, og det er forutsigbarhet. Vi trenger en lov som i større grad enn i dag tillater flere å starte opp. Vi gjør en del forenklinger og strammer inn på en del områder. Men det viktigste for sektoren er at dette ikke blir en lov som svinger fra den ene siden til den andre etter vekslende flertall i Stortinget. Derfor er jeg veldig glad for at de fire samarbeidspartiene i dag kommer til å stemme for det som er et bredt friskoleforlik. Det som tidligere utgjorde friskoleforliket i norsk skole, gikk mellom SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Det nye brede forliket går mellom Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det betyr også at dette forblir en formålslov, men at man åpner for flere typer skoler.

Representanten Bjørnø sa at formålet med denne loven er å få flere friskoler. Vel, jeg ser ikke bort fra at det blir noen flere friskoler, men det viktigste for oss er at det skal bli flere typer friskoler – et større mangfold, mer valgfrihet for elevene.

Vi åpner f.eks. for det man kaller for profilskoler – skoler som går særskilt inn i en fagretning utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet, som har egne læreplaner, og som kan eksemplifiseres med realfagsgymnas eller en skole som tilbyr flere språk enn den offentlige skolen gjør, med egne utvekslingsprogram. Så tillater vi det man kaller for yrkesfagskoler, egne skoler startet av bransjene selv, eller i tett kontakt med bransjene, og som da vil innebære et supplement til det yrkesfagløftet vi nå skal gjennomføre i den offentlige skolen.

Et eksempel på en slik skole er det søkt om her i Oslo. Der har et opplæringskontor gått sammen med 80 restauranter i denne byen for å få lov til å starte en skole med 30 elevplasser innenfor servitør- og kokkefag. De sier: Vi vet noe om hva denne bransjen trenger, og vi har noen ideer om hvordan undervisningen kan foregå. Vi tror at vi kan være et supplement til den offentlige skolen. Vi kan kanskje til og med lære den offentlige skolen noen nye måter å undervise på, og vi kan lære noe av den offentlige skolen om hvordan de gjør ting. Sannheten er at dette er en skole som kunne startet opp med dagens lov, men kun hvis de da underviste kokkene i Bibelen mellom kokkekursene, eller hvis de sa at du kan gå på servitørlinjen, men du skal gjøre det med steinerpedagogikk. Da kunne man startet den skolen i dag. Jeg tror simpelthen ikke at den yrkesfagskolen blir bedre av det kravet. Men jeg er helt overbevist om at disse entusiastene, de 80 restaurantene i Oslo, har noen ideer som det er bra at elevene får mulighet til å bruke, og som den offentlige skolen kan lære noe av.

Dette er en streng lov. Det blir sagt i flere debatter at dette i realiteten innebærer et frislipp. Dette er akkurat like mye et frislipp for disse skolene som det var et frislipp for montessoriskoler under den rød-grønne regjeringen. Det var ikke noe frislipp den gangen heller, naturligvis. Det er strenge kriterier som skal være på plass, men vi utvider formålene noe.

Bare for å gjenta det: Vi tillater ikke utbytte. Man kan ikke sortere elever. Man kan ikke ta høyere egenandel enn i dag. Forskjellen er at vi forlanger ikke at skolen skal være religiøs eller tilby en bestemt forhåndsgodkjent pedagogikk. Vi sier samtidig at kommunene skal få en større tyngde til å si ja eller nei til disse skolene enn det de har med dagens lov. Det igjen betyr at når man ser på alle alternativer som en trussel mot den offentlige skolen, handler dette i realiteten om et supplement som ikke kan erstatte den offentlige skolen, men det kan være et godt alternativ for dem som ønsker seg noe annet.

Sektoren selv er veldig tydelig overfor oss på at de ønsker seg en streng lov. Det er viktig også for dem som i dag driver friskole, at ikke useriøse aktører tar plass og ødelegger for alle de gode alternativene som vi har i dag, og som vi nå også kommer til å få med den nye loven.

De fire samarbeidspartiene ønsker også å se på noen forenklinger for dem som driver friskoler. Vi får også tilslutning fra flere av opposisjonspartiene til noen av disse forslagene, f.eks. hvordan man finansierer skolebygg. Jeg mener at uavhengig av om man går på en offentlig skole eller en offentlig finansiert friskole, har man krav på et godt inneklima og gode skolebygg. Derfor har vi bedt departementet om å se grundigere på hvordan man kan finansiere det. I dag gjøres dette gjennom kapitaltilskudd. Man kan eventuelt se på hvordan noe av dette kan legges inn i tilskuddet friskolene får for å kompensere for utgifter de har til skolebygg.

Vi ønsker også at departementet kommer tilbake til oss og ser på hvordan 20-dagersregelen fungerer i praksis. I en situasjon der man har en elev som er borte i 20 dager eller mer, mister friskolen automatisk tilskuddet sitt. Det kan hende det fungerer mot sin hensikt – kanskje er det akkurat da man trenger tilskuddet, for å sørge for at den eleven kommer seg tilbake på skolen. Jeg vil påstå at i den offentlige skolen, hvis noen er borte i 20 dager, får man en ekstra helsesøster. Da er det litt urettferdig hvis de som driver offentlig finansierte friskoler, mister statsstøtten når de har noen elever med noen ekstra utfordringer.

Så til slutt til dette som kom på slutten av representanten Bjørnøs innlegg, nemlig at man viser til Sverige. Jeg må si at jeg synes det er ganske spesielt. Én ting er hva som foregår i mediene og ute i samfunnsdebatten, men inne i stortingssalen synes jeg det er mye mer interessant å diskutere de lovforslag regjeringen faktisk fremmer, og som vi skal behandle, i stedet for å diskutere situasjonen i et helt annet land med et helt annet system. Man kan godt snakke om Sverige – det er en veldig interessant debatt hva som foregår i Sverige, men det er en friskolelov som tillater utbytte, og som er finansiert ved at pengene følger eleven, ikke ved rammefinansiering, som vi har i Norge. Med andre ord – det er en helt annen modell. Jeg mener at skal vi ha en fruktbar debatt om norsk friskolesektor, bør vi diskutere den norske friskolesektoren, ikke den svenske.

Representanten Bjørnø sier også at det er mye bedre å ha nytenking innenfor den offentlige skolen enn å tillate disse alternativene. Vel, slutningen av et slikt resonnement må være at Arbeiderpartiet starter offentlige montessoriskoler, eller at man sier at kommunene skal tilby religiøse offentlige skoler. Eller kan det hende at den offentlige skolen har lært noe av montessoriskolene, har lært noe av steinerskolene, har sett at den offentlige skolen, som skal være der for alle, ikke alltid klarer å fange opp alle de nyansene som elevene har behov for? Det er grunnen til at man også på rød-grønn side har tillatt alternativer. Det vi nå sier, er at vi tillater to nye formål, som igjen betyr gode skoler under strenge krav, men som ikke må undervise gjennom religion eller ha montessoripedagogikk. Det betyr mer mangfold for elevene og mer valgfrihet.

Bente Thorsen (FrP) [13:47:48]: Først vil jeg takke saksordføreren for godt samarbeid om ny friskolelov og for en ryddig presentasjon av saken.

Fremskrittspartiet mener at et mangfold av både offentlige og private skoler er det som gagner elevene best. Vi har tro på konkurranse i skolesektoren og at det kan gi en bedre skole, samtidig som det er viktig å ivareta og satse sterkt på den offentlige skolen. Vi er for at elever og foreldre bør ha mulighet til selv å velge den skolen som passer elevens ferdigheter og ønsker.

Fremskrittspartiet er derfor positiv til at det nå er flertall på Stortinget for å åpne for at det kan etableres flere typer friskoler i Norge. Fremskrittspartiet mener forslaget slik det nå ligger, er et godt og bredt kompromissforslag som vil stå seg over tid.

Grunnlaget for godkjenning utvides. De to nye grunnlagene er videregående opplæring i yrkesfaglige utdanningsprogram og særskilt profil. Jeg synes det er verdt å merke seg at et flertall av høringsinstansene støtter en utvidelse av grunnlaget for godkjenning.

Fremskrittspartiet mener at flere friskoler bidrar til økt mangfold og læring mellom skoler. Offentlig finansierte friskoler bidrar også til å sikre den enkeltes reelle mulighet til å velge en privat skole.

Flere aktører har vist interesse for å kunne etablere skoler som ikke faller inn under dagens grunnlag, slik som realfagsgymnas, private yrkesfagskoler o.a. Fremskrittspartiet mener at den endringen vi nå skal vedta, vil rette opp det som vi oppfattet som urimeligheter i nåværende privatskolelov.

Yrkesfagopplæringen i Norge foregår i tett samarbeid mellom skolen og bransjene gjennom bl.a. lærlingordningen. Vi mener at økt samarbeid mellom skole og næringsliv er positivt og bør utvides. At også bransjene selv nå får adgang til å starte frittstående skoler som gir et alternativt og supplerende utdanningstilbud til elever som ønsker opplæring i yrkesfaglige utdanningsprogram, er et viktig tiltak i så henseende.

At skoler med særskilt fordypning innenfor bestemte fagretninger og yrkesfaglige skoler skal ha mulighet til å starte opp, er en viktig liberalisering av loven. Det gir rom for at nye og kvalitativt gode skoletilbud får adgang til å starte og dermed sikre et større mangfold og valgfrihet for elevene. Dette mener vi er positivt.

Fremskrittspartiet vil understreke at den nye loven gir både trygghet og forutsigbarhet for elever og ansatte. Det har spesielt fra arbeiderpartihold vært hevdet at det nå åpnes for et frislipp av privatskoler, og en sammenlikner loven med svensk lovgivning på området. Det er ikke mulig å sammenlikne. Reguleringene i den loven vi skal vedta, er helt annerledes og langt strengere enn i den svenske skoleloven.

Å drive skole er et stort ansvar, og Fremskrittspartiet mener derfor det er viktig at det skal stilles krav om både registrering og innskuddskapital før godkjenning.

Fremskrittspartiet mener at friskoleloven legger til rette for seriøse aktører som ønsker å drive skolevirksomhet av høy kvalitet gjennom et godt regelverk og effektive og tydelige virkemidler. Blant annet inneholder loven en ny bestemmelse som gir tilsynsmyndighetene mulighet til å pålegge juridiske enheter og enkeltpersoner karantene. Fremskrittspartiet støtter også regjeringens forslag om å presisere at ikke bare drift av annen virksomhet, men også eierskap i slik virksomhet er omfattet av lovens forbud mot annen virksomhet enn skole. Fremskrittspartiet vil understreke at det i loven er en viss fleksibilitet, slik at det der det er hensiktsmessig, kan tillates noe tilleggsvirksomhet, herunder utleie av lokaler i skoletiden.

Fremskrittspartiet har i mange år arbeidet for å bedre finansieringen for friskoler, og vi mener det bør vurderes å innføre en utvidet adgang for friskolene til å bygge fri egenkapital, som på kort og lang sikt vil komme elevene til gode ved hjelp av skolens ordinære inntekter, når den økonomiske situasjonen ligger til rette for det. Disse midlene må det ikke være lov å ta ut av skoleselskapet. Friskolene kan ha behov for en noe utvidet adgang til å bygge opp egenkapital for å sikre trygghet og forutsigbarhet i skolens økonomi. Muligheten til å bygge opp egenkapital med inntekter fra tilleggsvirksomhet må vurderes i forbindelse med forskriftsreguleringen.

Fremskrittspartiet vil påpeke at også private skoler har behov for gode, funksjonelle skolebygg. Tilskuddsgrunnlaget til friskolene tar utgangspunkt i gjennomsnittlige driftsutgifter i den offentlige skolen. Avskrivingskostnader for varige driftsmidler som skolebygg er ingen driftsutgift, men en kostnad knyttet til driften, og den er dermed ikke innlemmet i tilskuddsgrunnlaget. Fremskrittspartiet mener at tilskuddsgrunnlaget i større grad bør ta utgangspunkt i reelle kostnader knyttet til skoledrift, og at private skoler skal få tilskudd som sikrer mulighet for gode, funksjonelle lokaler. Med bakgrunn i dette ber flertallet regjeringen om å utrede hvordan kostnader til bygg bør innlemmes i tilskuddsgrunnlaget og utrede innlemming av avskriving av varige driftsmidler i tilskuddsgrunnlaget til friskolene.

Jeg vil videre vise til at regjeringen har varslet en egen stortingsmelding om livslang læring og utenforskap i løpet av 2015. Livslang læring er noe Fremskrittspartiet lenge har ment at det er behov for å få en grundig gjennomgang av, fordi innholdet i yrker endrer seg, og fordi flere av ulike grunner har behov for å skifte yrke. Med dette som bakgrunn mener Fremskrittspartiet at Stortinget i arbeidet med denne må foreta en grundig gjennomgang av tilrettelegging for skole og utdanning for voksne elever i tråd med den enkeltes og samfunnets behov. I den forbindelse bør også voksnes tilbud i friskoler utredes.

For å kunne gi et reelt tilbud til voksne elever i friskoler ser Fremskrittspartiet det som avgjørende at man ved slike tilbud får muligheten til å prioritere voksne elever uten skolerett foran søkere med skolerett. Disse skolene gir i dag en god opplæring som er tilpasset den enkelte.

Fremskrittspartiet vil også påpeke at det i dag er svært få offentlige skoler som tilbyr utdanning i verneverdige fag. Elever som ønsker utdanning i disse fagene, kan i liten grad velge et offentlig tilbud. Samtidig er det et stort behov for den kompetansen og kunnskapen som disse fagene representerer. Det påhviler også Norge en forpliktelse til å ivareta denne kunnskapen, bl.a. gjennom UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven.

Voksne elever uten rett til videregående opplæring utgjør en viktig elevgruppe for skoler som tilbyr utdanning innen små og verneverdige håndverksfag. Fremskrittspartiet regner med at regjeringen kan finne gode måter for å legge til rette for skoler med verneverdige fag.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:56:07]: De aller fleste elevene i Norge går i offentlige skoler, og det er vi glade for. Senterpartiet mener det er en styrke ved den norske skolen og samfunnet vårt. En av grunnene til at vi er kåret til et av verdens beste land å bo i, er at det ikke er lommeboka som avgjør om man skal få utdannelse eller ei. Vi går i samme skole, uavhengig av lommebok, kjønn, religion, klasse, kulturell bakgrunn, interesser og funksjonsnivå.

Sjøl om bare 3 pst. av grunnskoleelevene og 7 pst. av elevene i videregående skole går i private skoler, er det en menneskerett å kunne velge alternativer for sine unger. Dagens privatskolelov dekker et tilbud med lange tradisjoner som er et supplement til fellesskolen. På den måten sikrer dagens privatskolelov en god balanse mellom en sterk fellesskole og hensynet til foreldreretten. Kjernen i foreldreretten handler om å kunne velge en skole med et annet innhold enn det offentlige tilbudet, ikke å velge et tilbud som opprettes i direkte konkurranse med det offentlige. Senterpartiet forstår regjeringens ønske om å utvikle gode skoler, men vi mener at det gode skoletilbudet skal utvikles i offentlig regi.

Senterpartiet har kritisert regjeringa for å gjøre for lite, for seint, i yrkesfagene. Regjeringa, Kristelig Folkeparti og Venstre åpner nå for yrkesfagskoler for å svare på behovet for gode yrkesfagprogram. Det er for oss noe ulogisk og uforståelig at regjeringa åpner for dette nå, når Stortinget for to år siden vedtok at det nettopp skulle foretas en gjennomgang av studieprogrammene for å tilpasse dem bedre til arbeidslivets behov. Særlig er det uttrykt at bl.a. salg og service og restaurant- og matfag sliter med rekruttering og treffsikkerhet.

Vi kritiserer fortsatt regjeringa for å følge opp Meld. St. 20 for 2012–2013 for dårlig. Hvorfor i all verden tenker man at det er greiere at private ordner opp med yrkesfagene enn å ordne opp med dem sjøl? Dette kunne regjeringa tatt tak i med det samme de overtok kontorene, hvis man mente at man prioriterte yrkesfag.

Vi har også i skarpe ordelag kritisert regjeringa for ikke å gjøre noe med vekslingsmodellen, sjøl om denne også ble vedtatt for to år siden. 4,5 mill. kr dekker jo knapt fire lærerstillinger, og det sier seg sjøl at det er en mikrosatsing på veksling. Det betyr at det ikke er mulig å tilrettelegge for veksling mellom skole og bedrift. Verken fylkeskommuner, opplæringskontor eller bedrifter har midler å sette inn for å få organisert dette på en god måte. Det er der vi mener at pengene skulle vært brukt.

Å åpne for såkalte profilskoler har en god intensjon – et ønske om å spisse og trene på spesielle ferdigheter eller spesialisering. Det kan være kunstskoler, idrettsskoler, forskerskoler osv. osv. Men vi må til liks med Arbeiderpartiet stille spørsmålet: Hvorfor må det være i privat regi? Hvorfor kan ikke de offentlige skolene i større grad stimuleres og gis anledning til å utvikle sine skoler innenfor områder der de mener de har et fortrinn? Senterpartiet mener det er fleksibilitet nok innenfor dagens lovverk til at offentlige skoler kan fordype seg innen f.eks. kunst og håndverk, idrett, språk eller realfag. Jeg synes det er litt rart at restaurant- og matbransjen i Oslo først blir tatt på alvor og lyttet til når de lager sin egen skole. De burde vært inne og gitt råd mye før.

Det er bra at det i proposisjonen understrekes at nye private skoler ikke skal gis godkjenning dersom det vil få negative følger for skoletilbudet i kommunen eller fylket. Flere høringsinstanser mener at dette kan forstås som at kommunene gis vetorett, og at det kan bli vanskeligere å oppfylle foreldreretten og ønsket om å etablere privatskoler. Senterpartiet mener det her bør differensieres mellom godkjenningsgrunnlagene. Når det gjelder skoler som søker om etablering etter gjeldende grunnlag – alternativ pedagogikk, religion og livssyn – mener vi at kommunens innvendinger skal tillegges betydelig vekt. Derimot mener Senterpartiet at når skoler søker om etablering i direkte konkurranse med det offentlige tilbudet ut fra det godkjenningsgrunnlaget som flertallet nå åpner for, skal vi åpne for at kommunene skal ha vetorett.

La meg understreke at Senterpartiets utgangspunkt er at dagens privatskolelov er tilstrekkelig for å ivareta kjernen i foreldreretten. Vi mener det er unødvendig å åpne opp for såkalte profilskoler, vi mener det er å utvanne formålsgrunnlaget. I tillegg er det veldig uklart hvordan såkalte profilskoler skal forstås og defineres. Det er også påpekt av flere høringsinstanser.

Iselin Nybø (V) [14:01:12]: I denne saken har Venstre blitt enig med regjeringen og Kristelig Folkeparti om en ny friskolelov – først blitt enige om et nytt navn på loven og så blitt enige om to nye godkjenningsgrunnlag.

For oss i Venstre er det viktig at det er den offentlige skolen som skal være det foretrukne tilbudet for de aller fleste elevene i Norge. Men privatskolene – eller friskolene, som vi nå kaller dem – er et viktig supplement for dem som ønsker seg noe annet. Dette ser vi ikke på som en trussel mot den offentlige skolen. Vi ser heller på det som et mangfold og en berikelse for skolen som helhet.

Når man inngår en avtale, er det slik at hvis Venstre skulle ha gjort disse endringene helt alene, hadde det sett litt annerledes ut. Vi hadde nok i utgangspunktet ønsket oss en rettighetslov og ikke bygd det ut med to nye godkjenningsgrunnlag. Til gjengjeld hadde vi også ønsket oss mer makt til kommunene og fylkeskommunene og mer innflytelse til dem som kjenner best til hvordan skolene i deres kommune eller i deres fylke er. Så hadde det vært viktig for oss at vi hadde fått på plass et forbud mot direkte og indirekte utbytte, slik at disse skolene ikke hadde blitt kommersielle, men var friskoler, for å styrke og gjøre skolen som helhet mer mangfoldig. Det er dette vi har i vårt program, og det er dette vi har gått til valg på.

Allikevel er vi godt fornøyd med det resultatet som foreligger her i dag. Vi åpner faktisk for to nye godkjenningsgrunnlag. Det betyr at vi får mer mangfold inn i skolen enn det vi har i dag.

Så er vi veldig fornøyd med at vi har fått regjeringen og komiteen med på at det skal utredes krav om at pedagogisk personale må være ansatt i skolen. Det er jo lønnen til pedagogisk personale som tar mesteparten av en skoles budsjett. Ved å ansette dem i skolen reduserer man muligheten for å ta indirekte utbytte.

Vi er også fornøyd med at vi skal få utredet en ikke-kommersiell formålsparagraf og et pålegg til de skolene som ønsker å drive, om å ha en slik formålsparagraf – for å redusere faren for at det blir tatt ut indirekte eller direkte utbytte.

Kanskje den sterkeste grunnen til at vi valgte å inngå en avtale med regjeringen og Kristelig Folkeparti, er det som også sektoren selv har pekt på: behovet for forutsigbarhet og behovet for en lov som kan stå seg over tid. Hadde Venstre fremmet sitt primære forslag, hadde det fått våre stemmer, og vi hadde hatt en situasjon der vi hele veien skulle kjempe for våre primære alternativer. Nå har vi en lov som åpner opp, og som er tydelig på det som går på det kommersielle. Da tenker vi i alle fall at det er viktig å gi sektoren forutsigbarhet, og at ting kan stå seg over tid – gjerne også over flere valg.

Så vil jeg helt til slutt bare løfte fram både forslaget til vedtak og merknaden til komiteen som går på dette med små og verneverdige fag og finansieringen av disse utdanningene. Jeg er veldig glad for at disse blir trukket ut og pekt på spesielt. De er få, men det er viktig kunnskap. Det er også viktig for samfunnet vårt at en slik kunnskap som det undervises i her, blir ført videre.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:05:01]: Først: Det har jo vore ein prosess med omsyn til arbeidet i komiteen, og på tampen av arbeidet vende Sametingsrådet seg til oss. Derfor vil eg berre be om at ministeren klargjer korleis regjeringa vil arbeide vidare med dei innspela som kom frå Sametinget, og som dei ønskte ein konsultasjon om, men som dei ikkje fekk.

Så privatskuleloven: I 2005 skilde Noreg og Sverige lag i utdanningspolitikken. Det første SV gjorde da vi tok over Kunnskapsdepartementet i 2005, var å slå ring om fellesskulen og stramme inn moglegheita til å få statsstøtte til private skular. 22 000 privatskuleplassar låg godkjende, klare til oppstart, men vi stansa Høgres privatiseringseksperiment. Derfor er delen privatskular i Noreg framleis svært låg samanlikna med andre land – berre 3 pst. av grunnskuleelevane og ca. 7 pst. av elevane i vidaregåande går i private skular.

SV og den raud-grøne regjeringa valde å bruke ressursane på den offentlege skulen. Sverige valde ein annan veg. I dag går ein fjerdedel av vidaregåande elevar på privatskule. Sverige er av landa i OECD som har hatt aller størst nedgang i alle fag, målt som PISA-resultat. Skuleforskarar konkluderer med at konkurransen på privatskulane ikkje har ført til betre kvalitet i den svenske skulen, og at dei kommunale kostnadene har auka, mest i små kommunar. Kvalitetsforskjellane mellom skulane har også auka betydeleg, samtidig som heimebakgrunnen har fått meir å seie for kva rolle skulen har for elevane. No vil Høgre og regjeringa igjen satse meir på private skular, trass i erfaringane frå Sverige, trass i at dei aller fleste elevane går i den offentlege skulen, trass i at det på ingen måte er noko rop blant lærarar, elevar og foreldre etter privatisering av skulen, og trass i at ei rekkje forskarar peikar på negative konsekvensar av privatisering av offentleg utdanning.

I ein fersk artikkel i tidsskriftet Skolelederen skriv dei innflytelsesrike skuleforskarane Pasi Sahlberg og Andy Hargreaves:

«Hva PISA viser (…) er at (…) utdanningspolitikk, som er avhengig av konkurranse, standardisering, testing og privatisering av offentlig utdanning, er en feil vei å gå.»

Høgre forsøkjer å bagatellisere erfaringa ein no gjer seg. Men problemet er at godkjenningsgrunnlaget for såkalla profilskular er så vagt at det kan føre til godkjenning av ei lang rekkje nye privatskular. Slik loven er utforma, kan ein privatskule godkjennast dersom ein satsar litt meir på språk, kultur eller realfag. Mange private aktørar vil søkje, og vi veit av erfaring frå andre land kva resultatet vil bli: større segregering av elevane og ei gradvis svekking av den offentlege skolen. Utbytteforbod er vel og bra, men vi veit at skuleselskapa er svært kreative når det gjeld å finne moglegheiter for utbytte.

Det er Kristelig Folkeparti og Venstre som no gjev Høgre og Framstegspartiet stor fridom til privatisering av norsk skule. Eg er overraska over at spesielt Kristelig Folkeparti vel å ta ein slik skulepolitisk høgresving. Privatskuleloven i 2007 blei eit kompromiss Kristelig Folkeparti burde ha vore fornøgd med. No vel dei å setje privatskulane i spel på ny og opne opp for ein heilt ny type utvikling i norsk skule, med uklare konsekvensar. Til kjære Kristeleg Folkeparti – her er fem gode argument mot den nye privatskuleloven. Det er ingen skam å snu:

• Det er ein styrke for det norske samfunnet at elevar med ulik sosial bakgrunn, tru og kultur lærer saman og av kvarandre i den same offentlege fellesskulen. Det bidreg til eit samfunn med større forståing, større tillit og sterkare fellesskap. Fleire elevar i private skular betyr færre barn i fellesskulen.

• Erfaringane frå Sverige og andre land viser at større innslag av private skular fører til auka segregering.

• Eit mål med lovendringa er å gje meir nyskaping i skulen. Men ein OECD-rapport konkluderer med at privatskulemarknaden først og fremst fører til innovasjonar i marknadsføring, ikkje pedagogikk.

• Den nye loven vil ramme distrikta, der det ikkje er marknad for private skular. Valfridomen vil auke for nokre elevar i sentrale strøk, men i distrikta kan tilbodet bli dårlegare.

• Behovet for kontroll vil auke, og å sikre at elevar i nye private skular ikkje omgår regelverket for å ta ut overskot, vil bety auka offentlege ressursar til byråkrati.

I 2005 skilde Noreg og Sverige lag i utdanningspolitikken. Sjølv om Røe Isaksen ikkje vil innføre ein svensk modell, tar han no skritt i retning av svenskegrensa. Vi veit ikkje kor stort skritt det blir, men vi veit at det er skritt i feil retning.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:10:16]: Det har blitt godkjent private skoler i Norge under denne regjeringen, og det ble godkjent private skoler i Norge under den forrige regjeringen, i de åtte rød-grønne årene. Så har ikke jeg tenkt å dra på harryhandel i Sverige etter privatskolelov. Det er derfor vi har lagt frem denne loven, som nå får et flertall, med Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet bak seg. Det er en lov som åpner for større mangfold i typen skoler, men som samtidig skjerper regelverket på flere områder. Det blir altså strengere regelverk bl.a. for å dokumentere at man ikke tar en for høy pris hvis man skal kjøpe tjenester fra et søsterselskap, og det blir strengere regler for å ta dem som misbruker dagens regelverk.

Så er det riktig, som flere her har påpekt, at det er få i Norge som går i friskoler. Det er 3 pst. av grunnskoleelevene, 7 pst. av elevene på videregående skole. Det betyr at den store, viktige jobben vår er å gjøre kunnskapsskolen, den offentlige skolen, bedre. Det er jobb nr. én.

Samtidig er det ikke noen motsetning mellom det og samtidig å sikre at den enkelte familie og den enkelte elev har en mulighet til å finne alternativer til den offentlige skolen. De private skolene som er i Norge i dag, har stort sett vært viktige supplementer til det offentlige. De har vært viktige for mange grupper og familier som tenker litt annerledes rundt utdannelse, selv om mange av dem, også de som i dag regnes som etablerte privatskolegrunnlag, har blitt motarbeidet gang på gang.

Privatskoleloven som kom i 2007, har etter min mening gitt noen urimelige utslag. Det er f.eks. lov å starte private skoler spesielt tilrettelagt for talenter innenfor alpint eller fotball, men for talenter i matematikk, fysikk eller kjemi er det samme strengt forbudt, med mindre skolen driver på religiøst grunnlag eller på grunnlag av en anerkjent pedagogisk retning. Samtidig har regjeringen foretatt en grundig gjennomgang av lovverket på dette området, og vårt utgangspunkt har vært at arbeidet med ny friskolelov skal kunne bidra til mer mangfold, utvikling og læring mellom skoler. Det blir offentlig finansierte friskoler med klare begrensninger i hvor mye som kan kreves i elevbetaling. Det bidrar også til den enkeltes mulighet til å kunne velge en friskole.

Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at dette ikke var Høyre og Fremskrittspartiets opprinnelige forslag. Dette er et kompromiss, hvor vi også har strukket oss langt for å få et bredt flertall. Det mener jeg er en god ting, og jeg ser også at de forskjellige organisasjonene på området i stor grad slutter opp om den nye friskoleloven. Vi foreslår å kalle det friskoler fordi det i dag finnes helt private skoler som ikke får offentlig støtte, og mener at det er en grei opprydding.

En av de tingene vi har kompromisset på, er at vi beholder dagens godkjenningsordning med krav til formål – grunnlag, som det egentlig er – for å kunne godkjennes. Det betyr at det fortsatt skal være en skjønnsmessig vurdering – det innføres ingen rett til godkjenning. Lovforslaget slår også tydelig fast at en skole ikke skal godkjennes hvis dette vil føre til negative konsekvenser for vertskommune eller vertsfylke – en videreføring av dagens praksis.

Så foreslår vi å legge til to nye godkjenningsgrunnlag i loven. Det ene er yrkesfaglige utdanningsprogram, og det andre er særskilt profil, profilskoler. I den grad det innebærer et frislipp, er det et misbruk av ordet frislipp. I den grad det innebærer – og noen hevder det – at låvedøra nå står på vidt gap, er det streng inngangskontroll på vei inn til låven. Begge grunnlagene er avgrenset i loven og i forarbeidene, og på vanlig måte, som i dagens lov, skjer en ytterligere avgrensning gjennom godkjenningspraksis. Yrkesfagskoler skal gi en opplæring som er jevngod med opplæringen i offentlig skole, vertsfylket skal ha uttalerett, og gjennom yrkesopplæringsnemndas syn skal man også ivareta fylkets uttalelse.

Det andre godkjenningsgrunnlaget, profilskoler, må representere noe som er vesentlig annerledes enn hva som er normal praksis i offentlige skoler og skoler godkjent etter andre grunnlag i friskoleloven. Det er i hovedsak to hovedkategorier. Det er skoler som ønsker å rette en spesiell oppmerksomhet mot et emne, f.eks. realfag, idrett, språk, kunst og kultur. Det andre er skoler med en annen pedagogikk enn det som brukes i offentlige skoler eller skoler godkjent på grunnlag av en anerkjent pedagogisk retning. For det førstnevnte, profilskolene, gjelder det at det krever mer enn bare glasur på kaken – man må ha spesiell faglig oppmerksomhet rettet mot et fag, og man må få godkjent egne læreplaner som synliggjør dette. Det holder altså ikke bare å bruke det som i dag er i læreplanene i Kunnskapsløftet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) [14:15:36]: I den nye loven innføres det to nye godkjenningsgrunnlag. Ett er at man rett og slett driver yrkesfagskole, selvfølgelig med de formalkrav som stilles til at man skal gi et jevngodt tilbud med den offentlige skolen, at man skal ha læreplaner og formål osv. Det er tilfellet også i den svenske loven, så her følger man jo Sverige fullt ut. Det er ikke noen innstramming eller noen annerledeshet, verken i forhold til den loven Clemet foreslo i 2004–2005, eller i forhold til det svenskene gjør. Men det andre er at man har et grunnlag som heter profilskoler. Det er pedagogisk, eller det er innholdsmessig. For begge skolene står det at man skal ha «skoler som ønsker et tilbud utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet». Det står det på side 24 i proposisjonen. Hvilken pedagogikk er det som er utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet, all den tid det er metodefrihet i den offentlige skolen? Det skal bli interessant å høre kunnskapsministeren definere hvilke pedagogiske alternativ som er utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:16:43]: Som jeg sa i mitt innlegg, innebærer det at man har et tilbud som er vesensforskjellig fra det som i dag er normal praksis i skolen. Men så har representanten Giske rett i at det i dag er metodefrihet i den offentlige skolen, og det er jo en av grunnene til at vi har en god diskusjon og et ønske her om et større mangfold innenfor den offentlige skolen. Men allikevel kan det være grunn til å tro at miljøer som ikke nødvendigvis er i det offentlige fra før, kan tilføre nye ideer, at de kan ha andre måter å gjøre ting på, at det er enklere for dem, f.eks. fordi det ikke er en skole som er så tett knyttet til et geografisk område som mange av de offentlige skolene er, å komme til alternative profiler, f.eks. innenfor kunst, realfag, andre typer fagområder. Det er en god innramming i loven, og det er en innramming som etter hvert også vil tydeliggjøres gjennom praksisen, altså når man godkjenner de enkelte søknadene med det skjønnet som ligger der.

Trond Giske (A) [14:17:45]: Det er ikke noen innramming i det hele tatt i loven. Der står det «særskilt profil», men så må man se på forarbeidene, og det er altså fra side 24. Nå må kunnskapsministeren slutte å snakke som om han var på en skoledebatt, men begynne å snakke som om han er i stortingssalen, hvor man behandler en lov. Der står det at man godkjenner skoler «som ønsker et tilbud utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet.» Et av disse godkjenningskriteriene er pedagogikk. Jeg gjentar spørsmålet – og dette er forarbeidet til debatt i stortingssalen: Hvilken pedagogikk er utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet? Hvilken pedagogikk er det som skal gi grunnlaget for å bli godkjent som profilskole, all den tid lovens og forarbeidenes krav er at det skal gå utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet? Kunnskapsløftet har metodefrihet. Jeg gjentar spørsmålet: Hvilken pedagogikk er dette? Vi må jo få avklart i stortingssalen hva som på en måte er rammen for å bli godkjent som profilskole på pedagogisk grunnlag. Det må kunnskapsministeren definere her.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:18:47]: Det behøver ikke kunnskapsaministeren definere her, på samme måte som det i loven heller ikke står presisert at det er montessoripedagogikk eller steinerpedagogikk som skal regnes som anerkjente pedagogiske retninger. Det er en klar innramming på profilskoler. Som jeg også sa i mitt innlegg – litt enkelt, riktignok – holder det ikke å ha profil som en glasur på toppen. Man må ha en klar profil i læreplanen, man må bruke handlingsrommet som ligger i lovverket, for å kunne flytte på timer og på den måten styrke en faglig profil. Så kan det også være andre typer ting. En representant her nevnte om man hadde egne utvekslingsprogrammer hvis man hadde språkskole. Den type ting vil også måtte vektlegges hvis det skal være vesensforskjellig fra det som er normal praksis i den offentlige skolen. Jeg mener jo at når representanten Giske skal lese innrammingen av profilskolene, må han ta i bruk alt som er skrevet, ikke bare ett avsnitt.

Trond Giske (A) [14:19:46]: Jeg tror jeg må gjenta spørsmålet som et ja- eller nei-spørsmål. Det er følgende: Finnes det pedagogiske retninger som går utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet? På side 24, linjene fem og seks, står det at kravet til å bli godkjent som profilskole er at det er «skoler som ønsker et tilbud utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet» – utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet. Da spør jeg igjen: Finnes det pedagogiske alternativ som går utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet, all den tid man har metodefrihet, altså pedagogisk frihet, i Kunnskapsløftet, og hvilke typer pedagogiske tilbud er dette?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:20:33]: Det er helt riktig at med Kunnskapsløftet er det metodefrihet i skolen. Det betyr, og det er også svar på representanten Giskes spørsmål, at det i utgangspunktet er stor frihet i den offentlige skolen til å ha forskjellige typer pedagogikk. Men dette er jo en lov som også svarer på det som står i den tidligere friskoleloven, hvor det har stått «anerkjente pedagogiske retninger». Det har fått et konkret innhold gjennom at det i praksis er montessoriskoler og steinerskoler som har blitt godkjent. Det er derfor vi foreslår at man også med andre pedagogiske opplegg, hvis det kommer søknader om det som godtgjør at det er alternativ pedagogikk, skal få muligheten til det.

Så gjentar jeg igjen at representanten Giske må se på hele innrammingen av profilskolene, både kommunens uttalerett og fylkeskommunens uttalerett, at man må se på kravet om at det skal være vesentlig forskjellig fra det som drives i skolene, også eksemplifiseringen av hva det kan innebære i praksis.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:21:46]: Jeg har gått på lærerskolen. Jeg har kjent til steinerpedagogikk og montessoripedagogikk, men utover det har jeg ikke hørt spesielt om andre pedagogiske retninger, så det blir kjempeinteressant å se hva dette egentlig er for noe.

Jeg skal stille et helt annet spørsmål. Representanten Asheim sa i sitt innlegg at det var viktig å kunne si ja til privatskolen i Oslo på restaurant- og matfag, for der var det åtte bedrifter som gikk sammen, og de kunne lære den offentlige skolen noe. Da lurer jeg på hvorfor statsråden ikke har lagt til rette for at mat- og restaurantbransjen kan lære den offentlige skolen noe uten at åtte bedrifter må gå sammen med samme opplæringskontor for å undervise 30 elever. Hvorfor har en ikke valgt å avvente den gjennomgangen av studieprogrammene som Stortinget sjøl har vedtatt?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:22:47]: Nå skal ikke jeg tolke hva representanten Asheim egentlig mente, men jeg tror det var ett argument for at man også burde tillate yrkesfaglige friskoler, ikke det eneste argumentet for det.

Så er det helt åpenbart – representanten nevner jo selv den gjennomgangen vi nå skal ha av de yrkesfaglige studieprogrammene, særlig de som har vist seg å ha dårlig tilknytning til arbeidslivet – at noe av poenget nettopp er å få frem hva som er arbeidslivets behov, og hvordan utdanningstilbudet vårt svarer på det. Jeg ser ingen motsetning her mellom at man både kan opprette yrkesfaglige friskoler – som det er en søknad om, som jeg for øvrig ikke tar stilling til, det er mulig det kan bli en sak som havner på mitt bord – å ha den muligheten i loven og samtidig styrke yrkesfagene i den vanlige, offentlige skolen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:23:52]: Vi blei vel ikkje klokare av den spørsmålsrunden der.

Det er ein annan ting som vi har blitt usikre på i komiteen i prosessen, og det er konsultasjonsordninga mellom Sametinget og regjeringa. Sånn som ein skal forstå konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og regjeringa, som er fundamental for Noregs arbeid og internasjonale forpliktingar, osv., er at i dei sakene der Sametinget vurderer sjølv at dette er relevante spørsmål for Sametinget, skal dei få innvilga konsultasjon. Det er det ikkje anledning til å avvise, ifølgje våre internasjonale forpliktingar. I denne prosessen har Sametinget tatt kontakt og fått avvist konsultasjon i denne saka og har hatt ein serie innspel.

Sånn som eg oppfattar svara frå ministeren, vurderer ministeren å kome tilbake til dei spørsmåla som blir reiste av Sametingsrådet, men eg er ikkje heilt sikker på om eg har forstått det rett. Kan ministeren utdjupe det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:25:01]: Konsultasjonsordningen fungerer begge veier. Det betyr at det også er en vurdering av hva som er relevant å konsultere om. Da skal det være saker i lovproposisjonen eller i saken som direkte involverer samiske interesser.

Så har jeg hatt et møte med Sametinget, for jeg synes det er helt naturlig at når Sametinget mener at konsultasjonsordningen ikke er oppfylt, og at kommunikasjonen med departementet kunne vært bedre, er det mitt ansvar å sørge for at den blir bedre. Vi hadde et møte med Sametinget som var veldig bra, veldig nyttig og veldig konstruktivt, hvor jeg også sa at det er en del ting jeg ser at departementet kunne vært bedre på. Det kommer vi til å jobbe med å forbedre.

Trond Giske (A) [14:26:24]: Jeg spurte om grunnlaget for profilskole og pedagogikk, men fikk ikke noen avklaring på det. Jeg tror knapt jeg har vært med på en behandling av en lov hvor resultatet av loven har vært så svevende, så uklart, som dette.

Kanskje vi kan få en avklaring på dette med faglig innhold. Man slår om seg med at en skole må ha en læreplan – det er ikke et veldig imponerende krav. Den må ha et formål – det er ikke så veldig imponerende. Den må ha lærere med pedagogisk kompetanse. Dette burde være selvfølgeligheter. Det som er kjernen, er: Hva slags krav stiller man til fag og timeinnhold på såkalte profilskoler? Representanten Tynning Bjørnø ramset opp en masse gode eksempler som han lurte på var grunnlag for profilskoler – igjen tilbake til kravet på side 24 om at det skal avvike fra Kunnskapsløftet. I Kunnskapsløftet kan en variere timetallet med inntil 5 pst. Det betyr én time i uka. Men en skole som har en egen profil, en egen satsing på et tema, og avviker to timer i uka fra Kunnskapsløftets timetall, er det et godt nok grunnlag for å kunne bli profilskole?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:27:34]: Svaret på det er nei, det er ikke et godt nok grunnlag. Her gjelder det igjen: Man må se på hele lovteksten som er foreslått, og alle innrammingene som er. Og det kanskje aller viktigste elementet her er at det også er en skjønnsvurdering. Med andre ord: Det fins ikke et skjema man kan krysse ut, og idet man har oppfylt alle kravene i det skjemaet, får man automatisk godkjenning. Grunnen er at dette ikke er en rettighetslov, det er en lov som beholder det prinsippet som lå i forrige privatskolelov, nemlig en skjønnsmessig vurdering.

Så er det avgjørende kriteriet også her at det skal være vesentlig forskjellig fra det som er praksis i eksempler man finner i den offentlige skolen. I tillegg kommer, som ved alle andre lover av denne typen, innsnevringer etter hvert som man får søknader på bordet.

Vi hadde den samme diskusjonen i forbindelse med dispensasjonsmuligheten som regjeringen la fram, og som Stortinget vedtok, hvor Giske også var redd for at det skulle bli frislepp. Det har det ikke blitt, nettopp av samme grunn.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Tone Merete Sønsterud (A) [14:28:54]: Når vi i dag stemmer over privatskolesaken, vil flertallet i denne sal – med Kristelig Folkeparti på laget – ta skolen i feil retning. De vil stemme for endringer som truer den fellesskolen vi kjenner i dag, som er en del av bærebjelken i den norske modellen: den skolen som skal gi alle barn samme sjanse i livet, der alle skal få lære og bli tatt vare på ut fra sine forutsetninger, den skolen der barn og unge fra forskjellige samfunnslag møtes, samarbeider og bygger sosiale fellesskap.

De store endringene som nå skjer med ny privatskolelov, gjøres uten å ha evaluert følgene av den kortvarige reformen fra Bondevik II eller å ha sett på konsekvensene av det svenske frislippet av privatskoler. At man ikke henter kunnskap om de alvorlige følgene reformen har hatt i Sverige, er særlig bemerkelsesverdig, og det er interessant å høre på representanten Asheim når han ikke på noen måte vil snakke om hva som skjer i andre land. Men det er ikke oppsiktsvekkende, og det er heller ikke overraskende. For denne regjeringa og høyresiden i norsk politikk er tydeligvis valgløfter og ideologi viktigere enn kunnskap om og forskning på hva som tjener samfunnet best, og i dette tilfellet hva som er best for norske elever.

Regjeringa og Kristelig Folkeparti hevder at denne loven kun er en forsiktig endring av loven fra 2007. Vi hørte også fra Asheim at det bare er en liten endring i norsk skolepolitikk. Dette har vi også hørt i andre saker. Vi har til og med hørt at det er en stor innstramning dette handler om. Det stemmer overhodet ikke. De to nye grunnlagene åpner for et stort antall nye privatskoler – i realiteten et frislipp. Å forsøke å framstille dette som noe annet er feil, rett og slett feil.

De som deltok på høringen i saken, inkludert Utdanningsdirektoratet, pekte på at kriteriene til de såkalte profilskolene er svært utydelig definert. Vi får heller ikke i dag noen avklaring av begrensninger med hensyn til hva en profilskole kan være, eller disse to timene som man kan ha, som skal skille disse skolene fra den offentlige skolen, for å kunne bli godkjent. Det er heller ikke klart hvordan man skal sikre at de store dimensjoneringsproblemene innen yrkesfag ikke forverres når det skal bli fritt fram for å opprette private yrkesfaglige skoler.

Med flere skoleplasser som ikke gir læreplass, gjør vi yrkesfagene mindre attraktive og rekrutteringssituasjonen verre. I tillegg vil dette gå ut over fylkeskommunens midler til å drive god yrkesfagskole innen store og ressurskrevende fag.

Disse lovendringene er verken små eller pragmatiske, de endrer selve kjernen i den privatskoleloven vi har i dag. Det skal nå gis statsstøtte til privatskoler som ikke har som formål å være et alternativ, altså tvert imot: Nå skal det gis statsstøtte til private skoler hvor formålet er å konkurrere med den offentlige skolen.

Vi trenger en særlig satsing på yrkesfag. Norge trenger fagarbeidere med en bred yrkesfaglig utdanning som gir grunnlag for selvstendighet, videre utdanning, jobb- og bransjeskifter og omskolering.

Faglig råd for elektrofag – som representerer det tredje største yrkesfaget – er svært kritisk til privatiseringen av fagutdanningene. De frykter at sterke fagmiljø som er bygd opp gjennom mange år i hele landet, nå står i fare for å forvitre og bli borte over tid. De viser til Sverige, der privatiseringen har gitt mange private skoler innenfor «billige» fag og i tett befolkede områder. Fagrådet frykter at flere private yrkesfagskoler vil svekke utdanning og fagmiljøer ved at det kommer bransjeskoler, som ikke deler den samme brede intensjonen med opplæring som den offentlige skolen har.

Norsk fagopplæring bygger på den europeiske fagopplæringstradisjonen, satt inn i den norske arbeidslivsmodellen med trepartssamarbeidet, hvor fylkene utgjør en viktig samarbeidspartner. Dette er den beste garantien for sterke, brede og solide fagmiljøer i skolene, som igjen kan arbeide tett sammen med de ulike bransjene.

Privatisering vil svekke den norske arbeidslivsmodellen innenfor fag- og yrkesopplæringen. En utvanning av trepartssamarbeidet i utdanningen vil på sikt kunne føre til en utvanning av fagopplæringen. Med andre ord: Partssamarbeidet er en bærebjelke i den norske yrkesfagopplæringen. Vi er bekymret for at det flertallet vedtar i dag, svekker denne rollen. For oss er det viktig å ta vare på og videreutvikle partenes rolle i yrkesfagopplæringen, ikke motsatt. Når det blir fritt fram for private å drive fagutdanning, frykter vi dårligere kvalitet og nedgang i rekrutteringen. På sikt er det vi alle som betaler prisen for det, når vi ikke får de dyktige fagarbeiderne som landet trenger videre.

Helt til sist til utbyttesaken: Det er uansett helt klart at det vil bli mindre penger til offentlig skole når de private har fått sitt.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Kent Gudmundsen (H) [14:34:16]: Et mangfold i skolesektoren skal vi glede oss over. Mangfold bidrar positivt til inspirasjon, kreativitet og nyskapende aktivitet. De mange ideelle enkeltmenneskene som ønsker å bidra til en bedre skole, som ønsker å skape noe nytt og gi elevene gode utdanningstilbud, gir vi i dag en håndsrekning til. Nye didaktiske strategier kan utfordre tradisjonelle pedagogiske rammer. Lovendringene forsterker friskoleloven og sikrer at den forblir en lov for de mange kreative og ikke for de kommersielle, og dette kommer tydelig fram når vi i dag strammer inn muligheten for kommersiell drift og muligheten for å ta ut utbytte. Og vi tar større hensyn til samspillet med eksisterende skoler når man går fra særlig negative til negative hensyn i vurderingen av den enkelte søknad.

Frafallet i videregående skole er altfor høyt. Derfor er regjeringens arbeid med tidlig innsats, kvalitetsløft i barnehagene, tidlig innsats i grunnskolen og helt fram til yrkesfagløftet på videregående veldig viktig arbeid.

I dag bidrar vi ytterligere til å fremme de positive kreftene som finnes i Skole-Norge. Når lovendringen nå åpner for profilskoler og yrkesfagskoler, vil vi kunne få de mange engasjerte og offensive bransjene med på en ny og spennende måte. I møte med bransjeforeningen hører vi om nye og spennende samarbeidsmodeller mellom skole og næringsliv som kan bidra til faglig utvikling, spennende pedagogiske modeller og ikke minst garantier for læreplasser og utplassering i bedrift. Ungdom som tidlig bestemmer seg for en yrkesfaglig vei, som har et spesielt talent, og som tidlig ønsker å utfordre seg på et bestemt område, kan forhåpentligvis finne tilbud som løfter dem tidlig inn i et spennende og inspirerende skoleløp.

Når vi i dag også sikrer at friskoleloven beholder dagens godkjenningsordning med krav til særskilt grunnlag for å kunne godkjennes, hvor godkjenning fortsatt skal gis etter skjønnsmessig vurdering, og hvor vi ikke skal gi godkjenning dersom det har negative konsekvenser, viser det at vi har en moderat lovendring som bør kunne stå seg over tid, og sikre den forutsigbarheten vi ønsker. Det er derfor ganske skuffende at Arbeiderpartiet i denne saken velger å ramle ned i den litt ensidige og gamle historiefortellingen hvor de mener at dette er et frislipp og en trussel mot den offentlige skolen. Det blir litt spesielt å holde på denne retorikken når den gamle loven, som Arbeiderpartiet kunne akseptere, nå – i den nye friskoleloven – er strammet inn når det gjelder mulighet for kommersiell drift, og fortsatt har de samme skjønnsmessige krav og vurderinger.

Det handler vel kanskje mer om verdier. Noen av oss mener nemlig at mangfold er positivt, at enkeltmennesket kan bidra i samfunnsutviklingen, at foreldreretten er sentral når muligheter og framtid skal formes i den enkelte familie, at næringslivet kan spille på lag, bidra til nyskaping og løfte offentlig tjenesteyting – at man kort sagt tør åpne for at flere stemmer, og samfunnet som helhet, kan gi positiv utvikling også på skolesiden.

«Vi lærer mest av å være ute i bedrift», sa den unge sortlendingen og rørleggereleven Hans Martin til Bladet Vesterålen etter å ha blitt intervjuet om valget av yrkesfag – et valg han åpenbart ikke angrer på. Han har valgt framtidsrettet. Som flere ganger tidligere påpekt, har SSB sagt at vi i Norge vil mangle 110 000 fagarbeidere bare innenfor bygg, elektronikk og mekaniske fag innen 2030. At vi nå kan se nye, spennende yrkesfagskoler under friskoleloven, er derfor et positivt grep for å møte denne utfordringen.

Et av regjeringens viktigste mål er å arbeide videre for å styrke kunnskapssamfunnet. Norge er i omstilling, noe som stiller høye krav til utdanningssystemet vårt. Det vil kreve vilje til å satse på kvalitet i hele utdannings- og opplæringssektoren, og da må alle positive krefter få lov til å bidra – ikke bare innen toppidrett, men også innenfor nytenkning og styrking av yrkesfagopplæringen, eller gjennom f.eks. et realfagsgymnas.

Norge konkurrerer globalt, og i den sammenhengen vil jeg også trekke fram det viktige med internasjonale utdanningsløp. Stadig flere bedrifter har behov for dyktige akademikere og fagarbeidere med internasjonale utdanningsløp og grader, som sikrer dem den kompetansen som etterspørres, i markedet de konkurrerer i. På samme måte som våre bedrifter må hente inn internasjonal kompetanse og har behov for tilgang på skoler for barna til sine ansatte, er det viktig at vi nå i dag får de kjente IB-skolenes utfordringer inn i en løsning, ved at det ellevte skoleåret i grunnskolen tas inn i finansieringsmodellen. Dermed slipper man utfordringen med ulike forvaltningsnivå og dermed uforutsigbare rammer for den enkelte elev.

I dag vedtar vi en framtidsrettet lov for et Norge i omstilling.

Trond Giske (A) [14:39:36]: (komiteens leder): I mange tiår har det vært en ganske bred og forutsigbar politikk på privatskoleområdet. Vi hadde et unntak i årene 2004 og 2005, hvor det ble sluppet til mange tusen privatskoleplasser, men dette ble reversert igjen i 2005 og 2006, og det var igjen i 2007 et bredt kompromiss. Det har gitt trygghet for den offentlige skolen, men det har også gitt trygghet, tror jeg, for de private skolene, særlig dem vi har hatt som en del av vårt skolesystem i veldig mange år – de kristne, de pedagogiske alternativene Steiner og Montessori, toppidrett, de små yrkesfagene og andre.

Det har vært fornuftig, som det også ble sagt tidligere her av saksordføreren, at man ikke har svingt fra den ene grøften til den andre med vekslende flertall. Da er det rart at det er nettopp det stortingsflertallet og saksordføreren velger å gjøre i denne saken. I stedet for å si at vi fortsetter å skape et større mangfold, en større utvikling, gjerne også flere profilskoler og mer utvikling i den skolen som statsråden og vi har ansvaret for, nemlig den offentlige skolen, skal vi altså ty til privatisering for å få denne kvalitetsutviklingen og læringen. Det er en fallitterklæring når vi faktisk rår over virkemidler selv – jeg tror statsråden selv har flere hundre millioner kroner han kan bruke – i ulike kvalitetsutviklingsprogram i grunnskole- og videregåendesystemet.

Så sies det at det må fortsatt skje en godkjenning, det må fortsatt fylle vilkårene i loven, og det må fortsatt være en skjønnsvurdering. Vel, dette lå også i loven fra 2004/2005. Det er ikke noe nytt, det gjelder også privatskoler i tidligere tider og i andre land.

Saksordføreren sa at dette nå ikke ble en rettighetslov. Vel, han kan ikke ha lest lovproposisjonen side 26 og 27. Der står det:

«I høringsnotatet uttalte departementet at det i praksis har liten betydning om retten til godkjenning er lovfestet eller ikke. Flere av vilkårene for å få godkjenning må vurderes skjønnsmessig; dette gjelder blant annet om kravet til grunnlag er oppfylt, om det er behov for skolen og om en godkjenning vil innebærer negative konsekvenser».

Man fortsetter med

«en lovfestet rett som det knytter seg flere vilkår til – vilkår som langt på vei vurderes skjønnsmessig – vil fremstå som nokså illusorisk».

Og så konkluderes det:

«Departementet legger til grunn at hovedregelen skal være at dersom vilkårene anses oppfylt, skal godkjenning gis.»

Mitt spørsmål til saksordføreren er om han har gått glipp av denne setningen når han sier at dette ikke blir – i praksis – en rettighetslov. Det følger av forvaltningsloven. Hvis man begynner å gi skoler statsstøtte ut fra en skjønnsvurdering, må andre som oppfyller de samme kravene, også få samme rettighet.

Det sies fra statsråden – det var oppklarende – at dette ikke var regjeringens primærpolitikk, dette var et kompromiss for å imøtekomme særlig Kristelig Folkeparti, men jeg formoder også Venstre. Det er litt rart at når de fire partiene lager kompromisser på andre områder, f.eks. politireform, presenterer man det faktisk som et kompromiss når proposisjonen kommer. Her opptrer de to andre opposisjonspartiene – selv om Asheim omtaler de fire som posisjonspartiene og de andre som opposisjonspartiene, antar jeg at Venstre og Kristelig Folkeparti fortsatt faktisk formelt sett er i opposisjon – som om dette var nytt fra regjeringen, og at man da i Stortinget har funnet ut at man sluttet seg til det. Det hadde vært ryddigere om man hadde sagt som sant var, at dette hadde man snakket om på forhånd og kommet fram til.

Det er en ny linje. Man sier her fra statsråden at dette er noe de store organisasjonene slutter seg til. Det er feil. Utdanningsforbundet er klart mot, Elevorganisasjonen er skeptisk, og KS slutter seg til det forslaget som opposisjonspartiene, i hvert fall Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, fremmer her, nemlig at man skal gi avgjørende vekt til lokalsamfunnet når man eventuelt skal gi godkjenning til profilskoler. Det kan man stemme for. Jeg tror Venstre nevnte dette, at man ønsket større innflytelse. Det forslaget ligger på bordet, og det er mulig å stemme for det en eller annen gang i natt.

Det er ironisk at Venstre-representanten som sitter på det samme setet som den legendariske skolepolitikeren Johannes Steen, som var en av arkitektene bak folkeskolelovene i 1889, er med på dette. Jeg overtok selv statsrådsstolen i Kunnskapsdepartementet etter en annen legendarisk utdanningspolitiker, Jon Lilletun. Jeg er ganske overbevist om at Jon Lilletun ikke hadde sluttet seg til det Anders Tyvand i dag gjør.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Martin Henriksen (A) [14:44:39]: Sist gang Høyre innførte en privatskolelov, ble det søkt om mange tusen nye privatskoleplasser over hele Norge. Situasjonen i mitt fylke, Troms, var egentlig ganske symptomatisk. Der ble det søkt om 1 200 private skoleplasser. Samtlige ville starte i fylkets og Nord-Norges største by, Tromsø – ingen i distriktene.

Til opplysning er det rundt 6 000 elever på videregående skole i Troms. En slik endring ville endret skoletilbudet i Troms drastisk, med størst konsekvenser for distriktsskolene. På samme måte ville den privatskoleloven, hvis den hadde fått lov til å virke lenger enn høsten 2005, endret Skole-Norge betydelig.

Forskjellen på loven fra Kristin Clemet og den loven vi behandler i dag, er relativt liten. Når Høyre og Fremskrittspartiet, men også Venstre og Kristelig Folkeparti, kaller dette «kun moderate endringer», tenker jeg at da må utgangspunktet de kom fra, vært ganske så ekstremt.

Regjeringen har foreslått, med nye grunnlag som profilskoler og yrkesfagskoler, egentlig å gi private aktører et ganske vidt rom til å starte nye skoler. Kunnskapsministeren var bekymret for at ordet «frislipp» var misbrukt her i dag. Vel, et ord som har blitt mer misbrukt enn det, er ordet «vesentlige», for når det sies at profilskolene innebærer «vesentlige endringer», er det vanskelig å få øye på dem. Kriteriene for å være profilskoler skiller seg såpass lite fra en offentlig skole at det er snakk om kun små justeringer en privat aktør eventuelt må gjøre. To timer i uka i timefordeling f.eks. er ikke en vesentlig endring, det er en ganske liten endring. Og konklusjonen er at terskelen senkes betydelig.

På samme måte som for ti år siden kan denne loven ha potensial til å endre skolestrukturen i en kommune eller et fylke ganske drastisk. Hvorvidt det er bra for en kommune eller et fylke, er den kommunen og det fylket best egnet til å avgjøre selv. Da bør de få bestemme selv. Arbeiderpartiet vil gi kommuner og fylker den avgjørende retten til å bestemme om skoler etter de nye godkjenningsgrunnlagene faktisk skal godkjennes.

Jeg ser at tilliten til at lokalpolitikerne vet best i lokalpolitikken og i skolepolitikken, er særdeles lav hos Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre. Derfor vil disse partiene nekte de lokale folkevalgte den avgjørende stemmen i spørsmålet om hvorvidt det skal opprettes flere privatskoler i deres lokalsamfunn.

Jeg hadde egentlig forventet noe annet fra Venstre og Kristelig Folkeparti, men jeg hører gjerne deres forklaring på hvorfor de velger å ikke stole på vurderingsevnen til lokale skolepolitikere.

Stein Erik Lauvås (A) [14:47:54]: Det er ikke alltid enkelt å begripe seg på regjeringens alle reformforslag og lovforslag. Grunnen til at det kan være vanskelig å holde følge med i hva de egentlig mener, er at det mangler, mildt sagt, en sammenheng i alle forslag som kommer.

I det daglige og i festtalene til regjeringen og deres representanter hører vi de snakker i store bokstaver om tillit til lokaldemokratiet, mer makt til kommunene, mer innflytelse over egen hverdag og mindre innblanding fra staten.

Oppgavemeldingen, som kom forleden dag, og som ble debattert her i Stortinget, skulle beskrive nye oppgaver til kommunene, og det var et hovedpoeng for regjeringen at det kommunale selvstyret skulle styrkes, og flere oppgaver skulle komme til kommunene. Oppgavemeldingen endte i et mageplask, hvor kommunene stort sett får overført administrative oppgaver som notarialforretninger, idrettsfunksjonell godkjenning av svømmebasseng, vigselsrett til ordførere samt noe som går på forvaltning av enkelte fiskearter.

Disse forslagene imponerte stort sett ingen ute i kommunene og var i det store og hele ingen reell overføring av makt til kommunestyrene. Men nå, når regjeringen virkelig har mulighet til å åpne opp for lokalt selvstyre i en sak som er svært viktig for kommunene, og hvor kommunestyrene sitter med førstehånds kunnskap og kjennskap til problemstillingen, nei da vil ikke regjeringen la lokaldemokratiet få bestemme. Da mener Høyres og Fremskrittspartiets regjering og stortingsrepresentanter at de vet bedre enn alle kommunestyrer til sammen. Forslaget fra regjeringen og støttepartiene er altså i denne saken ikke annet enn total overkjøring av det lokaldemokratiet de selv sier at de har sterk tillit til.

At ikke kommunene selv skal få siste ordet i en så viktig lokalpolitisk sak som skolestruktur, er jo helt håpløst. Denne regjeringen har ikke snev av reell tillit til dem som representerer det kommunale selvstyret, og i dag får vi bevist utenfor enhver tvil at regjeringspartiene med sine støttepartier utgjør en sterk trussel mot lokaldemokratiet og den offentlige skolen som en grunnplanke i den norske velferdsmodellen. På toppen av det hele sender de regningen til kommunestyrene.

Freddy de Ruiter (A) [14:50:40]: I dag skriver vi enda et kapittel i historien om en regjering som endrer Norge i feil retning. Det innebærer at viktige verdier som fellesskapsløsninger, like muligheter for alle og små forskjeller må vike for privatisering, spisse albuer og større forskjeller. Offentlige velferdsløsninger som er blitt bygd opp gjennom generasjoner, skal erstattes av mer marked, privatisering og konkurranse. Regjeringa skriver jo selv dette i Sundvolden-erklæringen:

«Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester.»

Klar tale, med en tydelig politisk retning: Skoler, sykehjem og sykehus er å betrakte som rene produksjonsbedrifter. For oss i Arbeiderpartiet handler velferdspolitikk og skolepolitikk om mennesker, om fellesskap, om like muligheter, om integrering, om nærhet, om trygghet, om tilpasset opplæring til den enkelte osv. Nå vil sikkert regjeringa med støttepartiene hevde at endringene som gjøres i dag, ikke vil kommersialisere norsk skole. Jeg er mer usikker på det, både med hensyn til denne regjeringas verdisyn angående velferd og hva historien har lært oss.

Sist gang høyrekreftene åpnet for privatisering av skolen, lovte de at det ikke ville være mulig å ta ut profitt av skolene. Problemet var at det gjorde selskapene som eide skolene. Noen gjorde det i strid med regelverket, mens andre fant mer kreative måter å tjene penger på på skoledriften. Jeg tror ikke at en politisk klarer å tette alle hull for mulig profitt. Det viser seg at dette er aktører som finner løsninger på dette, og jeg er heller ikke så sikker på at regjeringa har et ønske om å unngå profitører på velferdsområdet, når de så tydelig i Sundvolden-erklæringen presiserer at «produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester».

For oss i Arbeiderpartiet er det av avgjørende betydning at skolen forblir en arena hvor barn med ulik bakgrunn møtes, og hvor like muligheter tilstrebes. Vi erkjenner imidlertid at dagens regjering har et annet verdisyn og en politikk på skole- og velferdsområdet som er annerledes.

Stefan Heggelund (H) [14:53:15]: Representanten Tone Merete Sønsterud harselerte med at valgløftet var viktig for regjeringen. Ja, det er kanskje slike ting man harselerer med hvis man er med i Arbeiderpartiet – men nok om det.

Mangfold er bra. Det er et gode. Mangfoldige samfunn er mer dynamiske, mer spennende, de utvikler seg raskere. Samtidig er mangfold noe som kan stoppes av politikere. Noen sektorer trenger sterk styring. Utdanningssektoren er en slik sektor. Man kan si at vi er heldige i Norge, selv om «heldig» blir et litt feil ord å bruke. Utdanning som muliggjør deltakelse for alle gjennom skattefinansiering, er resultatet av en bevisst politikk.

Den store utdanningssatsingen til regjeringen er den offentlige skolen. Det er der den store majoriteten av elevene går. Å satse på skolen gjør at alle får mulighet til å lykkes i voksenlivet, det gir oss bedre grunnlag for omstilling, og det er strengt tatt nødvendig etter åtte rød-grønne år, der man bl.a. var ute av stand til å gjennomføre et løft for etter- og videreutdanningen lærerne ønsket og fortjente. Regjeringens storstilte satsing på utdanning er med på å ruste Norge for framtiden.

Så i dag er det ikke regjeringens satsing som er tema – den er utvilsom. I dag diskuterer vi hvordan alle gode krefter kan slippe til, bidra til mer mangfold, nye spennende miljøer som kan trekke lærdom fra det offentlige, men som også det offentlige kan trekke lærdom av.

Dette forslaget balanserer hensynet mellom nødvendig styring av utdanningssektoren og muligheten for mer mangfold på en måte som er vinn–vinn. Det er et moderat forslag, et forslag som er en konsekvens av det virkelighetens faktum at det også utenfor offentlig sektor av og til er noen som har noe vettug å komme med. Leser man merknadene til de rød-grønne partiene, og det gjør man jo – om enn ikke med glede, men de står nå der – får man inntrykk av at det kun er offentlig sektor som bidrar til mangfold. Det står:

«Disse medlemmer mener regjeringen inntar en passiv rolle i styringen av skolesektoren dersom man overlater mangfoldet og nyskapingen til private aktører.»

Det er en svøpe, en svøpe man blir vant til som konservativ, men det er altså en svøpe for konservative å være nødt til å forsvare folks evne og vilje til å være initiativrik og drive ting utenfor offentlig sektor – men det får jammen meg være grenser! Man overlater altså ikke mangfoldet til friskolene, men man sier at «det bidrar til mangfold». Det er to forskjellige ting.

Til slutt: Det er noen diskusjoner om at det er for få kvinnelige entreprenører. Jeg er enig i at det er en utfordring. Samtidig er det et faktum at i overkant av 400 000 kvinner i norsk arbeidsliv jobber i sektorer der dét i praksis er en umulighet. Så får det være noe å tenke på for dem som ønsker å gjøre det.

Anders Tyvand (KrF) [14:56:31]: Representanten Knag Fylkesnes mener at Kristelig Folkeparti har tatt en «skulepolitisk høgresving» og gir oss et godt råd om at det ikke er noen skam å snu. Det kan være fristende å si at når veien til venstre viser seg å være en blindgate, kan det være fornuftig å velge veien til høyre isteden.

Med det mener jeg ikke å si at vi ikke har vært fornøyd med privatskoleforliket fra 2007. Tvert imot: Det er veldig mye godt i dagens privatskolelov, men så er situasjonen den at de fire partiene som sto sammen om privatskoleforliket og privatskoleloven fra 2007, ikke lenger har flertall sammen i Stortinget. Flertallet ligger et annet sted, hos to regjeringspartier og Venstre, som alle tre i utgangspunktet ønsker seg en liberalisering som går mye lenger enn det som i dag blir resultatet. Det er nettopp derfor vi har valgt å være konstruktive og gått i dialog med regjeringspartiene og Venstre; det er for å forsøke å klare å videreføre hovedlinjene i dagens privatskolelov, og det har vi klart, og det skulle man tro at representanten Knag Fylkesnes og resten av SV og Arbeiderpartiet burde sette pris på.

Så synes jeg det er litt underlig stadig å høre sammenligning med Sverige, for det er ikke den svenske loven vi innfører. Og jeg synes det er underlig å høre representanter fra Arbeiderpartiet og SV si at nå blir det «fritt fram». Jeg tror aldri jeg har hørt en representant fra Arbeiderpartiet eller SV si at med dagens privatskolelov så er det fritt fram for å starte en religiøs skole, eller at det er fritt fram for å starte en steinerskole. Tvert imot så hører vi dem si at det er «en åpning for det i loven», og vi hører dem si at det er «en restriktiv praksis for godkjenning». Ja, det er det som også skal være gjeldende for den nye loven, men vi åpner altså for noe mer mangfold ved at vi innfører to nye godkjenningsgrunnlag.

Profilskoler i det offentlige: Det kan høres ut som en god idé. Jeg er absolutt med på tanken om mer mangfold i den offentlige skolen, men om jeg ønsker meg profilskoler – altså skoler som går utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet – i offentlig regi, er jeg faktisk ikke helt sikker på. Det handler jo om at den offentlige skolen skal være en skole for alle, og hvis man da f.eks. spisser seg for mye faglig, er det slett ikke sikkert at det er egnet for alle som sogner til den offentlige skolen, men det kan være greit å ha det som et alternativ, i privat regi, for dem som ønsker det.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [14:59:48]: Det var flere av innleggene fra venstresidens politikere i denne debatten som fikk meg til å be om ordet. For igjen males det altså skremmebilder av friskoler.

Vi har hatt private skoler i Norge bestandig, til og med fra før offentlig skole så dagens lys. For å friske opp historien litt: Det er til og med slik at i tidligere statsminister Stoltenbergs regjering var det flere av regjeringsmedlemmene som selv hadde gått på private skoler eller sendte barna sine dit.

Den private skolen er et supplement til den offentlige, og de to fungerer svært godt side om side. Det er ikke slik som det forsøkes fremstilt her, kyniske eiere med profitt for øye, uten tanke for elevene eller uten tanke for å skape gode skoler med gode resultater. Det er feilaktige påstander, og ikke så lite freidige heller.

I mitt eget hjemfylke, Vestfold, finnes det et rikt utvalg av private skoler, enten med ulike pedagogiske plattformer eller ulike livssyn som bakgrunn. I tillegg finnes det en skole som ikke virker ønsket i lys av argumentene som fremføres her. Det er Skagerak International School. Denne ble godkjent etter daværende lovgivning i 1991. Den har etter hvert utviklet seg og tilbyr nå alle trinn. På videregående tilbyr Skagerak IB. Den er allment akseptert som en av landets aller beste skoler. Ikke mange meter unna ligger Sandefjord videregående skole. Skulle vi tro på venstresiden her i dag, burde denne skolen være så sterkt truet av den skumle privatskolen at den knapt nok skulle kunne klare seg – ja, nærmest stå til nedfalls. Det motsatte er tilfellet. Sandefjord videregående skole er landets største videregående skole – en moderne skole med fornøyde elever, gode resultater og en av landets beste IB-linjer. Sunn konkurranse gir mangfold.

For at dette ikke skal bli stående alene som et eksempel fra lille Vestfold, kan jeg fra samme fylke løfte frem Wang toppidrettsgymnas. Da de skulle etablere seg i Tønsberg, møtte vi de samme argumentene, det samme skremmebildet ble malt: Nå ville den offentlige skolen bli utfordret, og toppidrettstilbudet ved f.eks. Re videregående skole ville trues. Det motsatte skjedde også her. Selvfølgelig gjorde det det. Skolene lever godt. I samme opptaksområde blomstrer begge skolene og leverer gode resultater både i teoretiske fag og innenfor de idrettsområdene de tilbyr.

Ryggmargsrefleksen hos venstresiden er å stanse, hindre og kjempe mot private skoler som et supplement til den offentlige skolen. At virkeligheten kan levere eksempel etter eksempel på at tilbudet blir bedre og mangfoldet større, synes dessverre ikke å etterlate så mye som en bitte liten ettertanke.

Martin Henriksen (A) [15:02:38]: Til siste taler kan jeg bare si at dagens lov ivaretar menneskerettighetene og Norges internasjonale forpliktelser om at foreldre skal kunne velge skole for sine barn. Den ivaretar de forpliktelsene fullt ut. Det er ingen egen begrunnelse for å gjøre denne lovendringa.

Men så har det blitt stilt flere spørsmål, som vi ennå ikke har fått svar på, uklarheter som det hadde vært greit om regjeringspartiene og Venstre og Kristelig Folkeparti klargjorde før vi skal vedta denne loven i dag – eller i kveld eller i natt. Jeg spurte bl.a. om Venstres og Kristelig Folkepartis begrunnelse for ikke å stole på lokale myndigheter, at de skal ha den avgjørende stemmen i slike skolesaker. Når det blir sagt at det skjer innstramming på dette feltet, at det går fra negative til særlig negative konsekvenser, vil jeg bare vise til Kunnskapsdepartementets egne merknader til paragrafene i lovforslaget, der de sier at denne såkalte innstramminga, det at det kommer en ny tekst i lovforslaget, «samsvarer med dagens praksis», som det står, altså ingen realitetsendring.

Vi har foreslått at lokale myndigheter skal ha den avgjørende stemmen. Venstre og Kristelig Folkeparti vil ikke være med på det. Det er greit. Men så stilte representanten Giske kunnskapsministeren spørsmål om bl.a. det pedagogiske grunnlaget, pedagogiske metoder – pedagogikk – utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet. Det er det ennå ikke blitt gitt et svar på. Når saksordføreren, Tyvand, tar ordet og snakker om pedagogikk som går utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet: Kan en kommune, kan et fylke, starte en skole med pedagogikk som går utover handlingsrommet i Kunnskapsløftet, eller er det stengt for det? Dersom svaret er nei på det, vil jeg si at mange av oss får rett i påstanden om at nyskaping skal være forbeholdt private aktører.

Så reagerer jeg på begrunnelsen representanten Tyvand gir, der han sier at han personlig mener at kommuner ikke skal ha den muligheten, for han sier at nei, de offentlige skolene skal ikke bli så spissede, for de skal være for alle. Da må jo konklusjonen på det være at de nye privatskolene også etter nytt godkjenningsgrunnlag ikke skal være det samme.

Uansett: I dag skal vi vedta denne loven. Det ville vært en fordel om de uklarhetene og de spørsmålene som er om bl.a. pedagogisk metode, ble besvart i dag.

Anders Tyvand (KrF) [15:05:31]: Jeg mener at private skoler skal kunne opprettes som profilskoler. Men jeg er slett ikke sikker på at jeg ønsker at alt det som skal ligge til grunn for å kunne starte en privat skole, en friskole, nødvendigvis også bør inn i den offentlige skolen. Jeg har f.eks. valgt å sende min datter på en kristen friskole i Tønsberg, Granly skole på Eik i Tønsberg. Den ligger noen hundre meter fra Eik skole, som er den offentlige skolen. Jeg synes det er flott at jeg har muligheten til å velge Granly skole som et kristent alternativ for mine barn, men jeg synes det ville vært feil om Eik skole skulle vært det kristne alternativet som alle måtte gå på.

Så til spørsmålet om hvorvidt vi stoler på lokale myndigheter eller ikke. Jo, vi stoler på lokale myndigheter, men jeg synes at forslaget om å innføre en generell vetorett er et dårlig forslag. Det handler om at det må ikke være fargen på kommunestyret som avgjør om det skal være en mulighet for private initiativ eller ikke. Vi skal ta hensyn til det offentlige skoletilbudet. Kommunene skal på banen, de skal uttale seg. Dersom en privat skole får negative konsekvenser for den offentlige skolen, skal den ikke få godkjenning. Slik var det før, slik er det nå. Dersom vi nå ikke stoler på lokale myndigheter ved å videreføre denne politikken, sier man også indirekte at heller ikke den rød-grønne regjeringen stolte på lokale myndigheter. Jeg mener at dette er en veldig fornuftig balansering av hensyn til kommunene og den offentlige skolen.

Til slutt vil jeg si at jeg synes det er veldig bra at vi nå endrer navnet på loven igjen, tilbake til «friskoleloven». På den måten skaper vi en tydeligere forståelse av at det er forskjell på en friskole som mottar offentlig finansiering, og de rent private skolene.

Jeg nøyer meg med det og vil helt til slutt bare få takke alle som har deltatt i debatten, for en god debatt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [15:08:22]: Eg vil først og fremst takke Kristeleg Folkeparti for eit ærleg svar. Eg tolkar det dit hen at Kristeleg Folkeparti heldt seg litt for nasen da dette forliket kom på plass, men samtidig klappa seg sjølve litt på skuldra for at det ikkje blei så ille som ein kunne ha frykta med Venstre, Høgre og Framstegspartiet. Det som skjedde, var at Kristeleg Folkeparti sikra ei viss breidd i forliket, og viss det er noko ingen i heile sektoren ønskjer, så er det eit jojo-spel, at det ikkje er føreseieleg, at det går frå det eine fleirtalet til det andre, at det endrar seg, at det kjem nye reglar, osv. Eg trur at ein kunnskapsminister med eit så syltynt fleirtal som med Venstre, Høgre og Framstegspartiet aldri i verda ville gått inn for deira primærpolitikk. Dermed sikra Kristeleg Folkeparti denne omlegginga i ein situasjon der ein kunne fått eit mykje betre og breiare resultat.

Så til Heggelund sitt kryptiske innlegg: Mangfald er bra, det trur eg alle er einige i. Så er spørsmålet: Bidreg private aktørar på skulemarknaden til mangfald? Bidreg dei til mangfald i pedagogikk og innfallsvinklar? Nei. Ein OECD-rapport konkluderte nyleg med at privatskular ikkje bidreg med innovasjon i pedagogikk, men med mangfald og innovasjon i marknadsføring. Altså: Ein skal vere relativt prinsipielt overtydd om at dette vil gå, for erfaringar viser noko anna. Det mangfaldet ein er på jakt etter, får ein ikkje frå dei private. Da er det store spørsmålet: Kvar er iveren etter å skape det same mangfaldet innanfor det offentlege? Tenk viss høgresida – med ressursane og energien deira – hadde vore like opptatt av å skape det mangfaldet der!

Så til skulestruktur: I dag er det sånn at kommunane – fylkeskommunane på vidaregåande nivå – har ei heilt avgjerande rolle i å sikre ein god skulestruktur. Det ville vore rett og rimeleg at også dei fekk avgjerande vekt når det skulle avgjerast om det skulle innvilgast søknad om privatskule eller ikkje. Og alle festtalar om at no må vi stole på kommunepolitikarane, no skal vi ikkje øyremerkje meir, dette må vere opp til lokalpolitikarane sitt skjøn, det må vere opp til skuleeigaren, osv., det er – vips, forlate i denne saka, for her er det snakk om noko enda viktigare, og det er privatskular.

Eg synest ikkje den prinsipielle tilnærminga til skulestruktur i denne saka er særleg imponerande. Eg synest heller ikkje svaret til Kristeleg Folkeparti er det. Her har ein faktisk i realiteten gjeve Høgre og Framstegspartiet stor fridom til privatisering utan at Kristeleg Folkeparti har kontroll på det.

Trond Giske (A) [15:11:49]: Det er veldig mange ting vi ikke har fått svar på, verken i debatten, i innstillingen eller i lovproposisjonen, når det gjelder hva som skal være grunnlaget for å bli godkjent som profilskole. I realiteten sier Venstre og Kristelig Folkeparti: Vær så god, statsråd, dette bestemmer du, dette kan du lage forskrift for, det blir ditt skjønn, det blir din vurdering. Altså: En regjering som har gått til valg på – og har i regjeringserklæringen sin – at det egentlig skal være en rett til støtte, får nå fritt spillerom til å definere innholdet i disse privatskolene.

Så sier Anders Tyvand, og også statsråden, at dette jo ikke er en rettighet, her gjelder jo skjønn, osv. Vel, det er akkurat den samme lovoppbyggingen som det som gjelder kristne skoler. Jeg minner om statsrådens berømte – eller kanskje famøse – SMS til skolebyråden i Oslo:

«du vet vi ikke kan ta klagen til følge. Det vil kun forlenge en dårlig sak for oss.»

Det var ikke mye skjønn der. Det var en rettighet, fordi det følger av praksis, det følger av loven. Nå får man altså nøyaktig samme lovoppbygging rundt disse profilskolene.

Det som er merkelig med Kristelig Folkeparti, er at på den ene siden snakker man om foreldreretten og valget og internasjonale rettigheter, som også var grunnlaget for forliket i 2007 om de kristne skolene – vi har også lagt steinerpedagogikk inn i dette – og så bruker man nærmest den samme teknikken nå for å legitimere profilskoler, som Tyvand selv har sagt i intervjuer at ikke har med menneskerettighetene og foreldreretten å gjøre.

Dobbelt parodisk blir det jo når kommunene ikke skal få lov til å starte profilskoler, men hvis man er privat, da skal man få lov til å starte en profilskole. Det må sies å være utrolig ironisk at man strammer til for de offentlige skolene med tester, strømlinjeforming og standardisering, men hvis man er privat, da skal man få lov til å være profilskole og gå utover Kunnskapsløftet. Vi fikk ett svar, og det var at et timetall med to timer ekstra ikke var nok til å være profilskole. Vi kunne jo fortsatt med tre og fire timer, men sannheten er at dette fortsatt er helt flytende, og vi vet veldig lite om dette svaret.

Til slutt til dette med lokal handlefrihet: Stortinget har behandlet en stor oppgavemelding. Der overføres store og viktige oppgaver til kommunene, f.eks. forvaltning av sjeldne fiskearter i fjellvann, godkjenning av svømmehaller – som det kanskje er noen få av i året – og andre store, viktige demokratiske spørsmål. Men når det gjelder skolestrukturen i kommunene – når det ikke engang går ut over foreldrerett eller menneskerett – skal altså ikke kommuner og fylker få lov til å ha et avgjørende ord med i laget.

Det skulle vært morsomt å høre saksordføreren definere hva som er grunnlaget for profilskoler – pedagogisk grunnlag som går utover Kunnskapsløftet, med pedagogisk frihet? – og hva som er grunnlaget for fag og timetall. Men verken statsråden, saksordføreren eller stortingsflertallet har i denne debatten avklart det viktigste spørsmålet: Hva er framtidens grunnlag for privatskoler?

Henrik Asheim (H) [15:15:09]: Det er egentlig innleggene fra både SV og Arbeiderpartiet som gjorde at jeg tegnet meg igjen. Jeg må begynne med å vise til representanten Fylkesnes, som mente at Kristelig Folkeparti holdt seg for nesen, og nærmest hadde blitt tvunget til å gjennomføre et forlik. Når SV snakker om det, skal man lytte, men forskjellen på Kristelig Folkeparti og SV er at Kristelig Folkeparti har flyttet denne politikken betydelig gjennom det forliket de deltar i. Det kan jeg bekrefte som en av dem som har vært med på å diskutere dette med Kristelig Folkeparti, at her har de fått mye gjennomslag, og derfor kan de også være stolte av den loven som de er med på å vedta i dag.

Til denne voldsomme omsorgen for det lokale selvstyret fra dem som mener at her skal det være vetorett: Hvorfor er de da ikke for vetorett for kommunene når det gjelder pedagogiske alternativer og religiøse skoler? Den eneste logiske slutningen av det de mener, er at kommunene da også må ha vetorett når det gjelder religiøse skoler og alternativ pedagogikk. Det er ingenting i foreldreretten som sier at man har krav på få å starte den typen skoler. Det eneste man da diskuterer, er altså om man skal ha vetorett når det gjelder noen, men ikke andre. Så langt strekker altså omsorgen for det lokale selvstyret seg.

Kommunene får større innflytelse med denne loven enn den rød-grønne loven ga. Om yrkesfagsskolen sier man at yrkesopplæringsnemnda skal være med på å diskutere om denne bør godkjennes eller ikke, og det rådet skal lyttes til. Det betyr at ikke yrkesfagsskolene skal gå utover dimensjoneringen.

Representanten Giske viste til SMS-en fra statsråd Torbjørn Røe Isaksen. Da var statsråden forholdsvis ny i jobben, og SMS-en viste jo dårlig skjønn, også fordi det var feil. Den religiøse skolen fikk nei fordi nettopp regelverket gir rom for å si nei basert på skjønn. Ikke bare burde han ikke sendt SMS-en, men konklusjonen i SMS-en han sendte, var også gal. (Munterhet i salen) Det er jo noe som representanten Giske kan bruke som et argument for at det går an å behandle denne typen lover strengt.

Representanten de Ruiter begynte å snakke om at den loven som man vedtok i 2005–2006, åpnet for misbruk av offentlige midler. Punkt én: Det er forbudt å misbruke offentlige midler, og det er forbudt å ta ut utbytte. Det andre er: Da de rød-grønne laget ny lov – eller forandret den loven – forandret de ikke ett komma på regelverket rundt utbytte og bruk av offentlige midler. Det er faktisk vi fire partier som nå går sammen om å stramme inn, og sørger for å tydeliggjøre regelverket slik at det blir vanskeligere å misbruke de midlene.

Helt til slutt: Jeg har selv sittet både i kommunestyre og i fylkesting og foreslått å gi de offentlige skolene større frihet til å danne såkalte temaskoler, eller profilskoler, senest i Akershus fylkesting da jeg satt der. De partiene som var ivrigst etter å si at det skulle vi ikke ha – vi skulle ikke ha fritt skolevalg, ikke ha temaskoler, ikke ha profilskoler innenfor den offentlige skolen – er de samme tre partiene som i dag stemmer imot denne loven. Hvis man er så for det mangfoldet, som jeg også er, innenfor offentlig skole, bli i det minste med på å innføre fritt skolevalg – og si så at skolene kan få utvikle seg friere enn det de kan i dag – men det er de rød-grønne som stemmer det ned, også lokalt.

Presidenten: Representanten Martin Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Henriksen (A) [15:18:31]: I kompromisset fra 2007 som vi bygger på, er det sånn at opprettelsen av kristne skoler handler om foreldreretten og derfor ikke omfattes av vetoretten, slik vi ser det. Men fremdeles har verken statsråden, fraksjonslederne for de ulike flertallspartiene eller andre bidratt til å avklare hva definisjonen er på grunnlaget for profilskolene. De profilskolene som saksordføreren fra Kristelig Folkeparti, Anders Tyvand, nå er med på å innføre i den nye privatskoleloven, har han ikke vært med på å definere og gitt klarhet i til oss, eller omverdenen. Det tar vi med oss videre når vi skal til avstemningen senere i dag, men det er altså sånn som representanten Giske sier, at da blir det opp til forskriften, statsrådens arbeid og regjeringas skjønn å innføre det grunnlaget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.