Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen og kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 3 timer, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Høyre 40 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Venstre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter og Miljøpartiet De Grønne 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og parlamentariske ledere samt inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:06:27]: (finanskomiteens leder og ordfører for sak nr. 1): Det er en rekke innstillinger som behandles samtidig her i dag, og først vil jeg bruke litt tid på det som vanligvis er saken i det siste møtet før sommeren, nemlig revidert nasjonalbudsjett.

Den økonomiske situasjonen, både rundt oss og også i Norge, er mer krevende enn tidligere. I andre land kan man snakke om en vedvarende – delvis – krise, og vi ser vel alle i spenning fram til hvordan situasjonen mellom EU og Hellas vil utvikle seg. Den kan få et klimaks i slutten av denne måneden.

Det siste året har også utviklingen snudd noe i norsk økonomi. Det er fortsatt vekst i norsk økonomi, men det er også krevende utfordringer for næringer og dermed også for enkeltmennesker. Jeg har lyst til å si at det er veldig lett å fortape seg i makrotall og de store tall, men for den enkelte vil f.eks. det å miste jobben bety svært mye både økonomisk og på andre måter. Det kan vi aldri miste av syne.

Men i Norge er situasjonen også mer sammensatt. Vi har en oljerelatert næring som åpenbart sliter som følge av et fall i oljeprisene over tid som er betydelig, nesten en halvering. Det vil få konsekvenser, og det vil nødvendigvis merkes. Dette er en næring som også har hatt et rekordhøyt nivå før fallet kom. Dermed blir den kortsiktige effekten ekstra merkbar. Men jeg har likevel lyst til å si at i et lengre perspektiv er det fortsatt betydelig aktivitet og investeringsvilje i olje- og gassnæringen.

Jeg tror også det er riktig å si at næringen har hatt høye kostnader, og at den situasjonen vi nå er i, bidrar til en mer effektiv bruk av de ressursene næringen sitter på, med betydelige kostnadsbesparelser i mange selskap, som kanskje på sikt vil være viktig også for de angjeldende selskapene.

Vi ser også at en del av eksportnæringen går godt. Det gjør den selvfølgelig som følge av en betydelig lavere kronekurs, men vi ser også at det i innenlandsk næring på mange steder også går ganske bra. Så det er et sammensatt bilde, og de prognosene vi fikk presentert i går, og det vi har fått i revidert nasjonalbudsjett, tilsier jo at det er særlig 2015 og 2016 som vil oppleves mer krevende.

I det store bildet – nå skal man være forsiktig med metaforer, men Trygve Bratteli sa jo da det var oljekrise tidlig på 1970-tallet, at den norske situasjonen er en krusning på velstandens hav sammenlignet med mange land rundt, og tross alt synes jeg det er en sammenligning som kan stå seg. Men tatt høyde for den enkelte som blir berørt, er det alvorlig. Vi, de fire partiene som står bak innstillingen i dag, har tatt tak i dette i revidert budsjett og også med langsiktige tiltak – det skal jeg komme tilbake til.

I går ble renten satt ned. Det vil også virke positivt for norsk næringsliv. Men det er ingen tvil om at også for husholdningene gir det en utfordring, i hvert fall for de litt mer pressede boligområdene i dette landet. Derfor er jeg også glad for at regjeringen har strammet til når det gjelder kapitalkrav. Det tror jeg er nødvendig og i tråd med det i hvert fall mitt parti anbefalte også tidligere.

Så fikk vi i går presentert Thøgersen-utvalgets rapport, med en analyse av hvordan oljeinntektene bør innfases videre i norsk økonomi, og hvordan budsjettpolitikken bør påvirkes av det. Det kommer vi sikkert tilbake til. Da forrige sentralbanksjef anbefalte at man heller burde se på 3 pst. avkastning og bruk av oljepenger inn i budsjettene, var Kristelig Folkeparti det eneste partiet som var positiv til en slik vurdering. Jeg tror den vurderingen kommer til å stå seg også fremover, gitt det vi nå ser av rammer.

Jeg skal la det ligge akkurat nå og kanskje komme tilbake til det i replikkordskiftet, men jeg må tilstå at jeg er svært spent – svært spent – på regjeringens respons på det Thøgersen-utvalget har lagt fram.

Revidert nasjonalbudsjett er en revisjon. Det som er viktig for å møte utfordringene i norsk økonomi, er først og fremst hva vi langsiktig gjør. Der er jeg veldig glad for at de fire partiene står sammen, og har gjort det siden det ble et regjeringsskifte, med en bedre kurs for landet når det gjelder å sørge for at vi står parat til å møte nye tider i dette landet. Vi har i fellesskap satset på utdanning, forskning og utvikling i en helt annen grad enn tidligere. Vi har bl.a. for kort tid siden vært enige om en ny strukturmelding for høyere utdanning. Det handler ikke bare om penger – man kan alltid be om mer penger – det handler også om hvordan man bruker pengene. Det har vi også sett at de fire partiene har vært enige om når det gjelder viktige infrastrukturoppgaver. De fire partiene har stått sammen om en veireform og en jernbanereform – veldig viktig for verdiskaping fremover i vårt land.

Så har vi en reform vi bør jobbe i fellesskap om fremover, og det er på skattesiden. Nå er vel dette Scheel-utvalget omdøpt til Skatteutvalget, av forståelige grunner. Men jeg håper og tror at denne sal skal kunne enes om viktige prinsipper for vårt skattesystem fremover. Det har vi maktet før, det bør vi makte igjen – i hvert fall enighet om viktige prinsipper. Så er jeg helt sikker på at vi kan komme til å diskutere skattesatser. Fra Kristelig Folkepartis side vil vi i hvert fall sterkt jobbe for at vi kan nå en slik enighet, som vil ha som mål å sikre grunnlaget for det velferdssamfunnet vi har og en god utvikling for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser.

Det var mer det langsiktige. Det følger vi også opp gjennom det kortsiktige, i lys av den økonomiske situasjonen vi er i akkurat nå. Derfor har de fire partiene vært enige om å endre permitteringsregelverket. Vi styrker lærlingtilskuddet. Vi øker antall studieplasser. Vi øker antall tiltaksplasser. Vi satser på næring ved bevilgninger til presåkornfond og til miljøteknologi via Innovasjon Norge. Og vi har en enighet på bilavgiftssiden som jeg tror er viktig for forutsigbarhet og som bidrag til et grønt skifte i vår bilpark.

Vi – de fire partiene – har dessuten vært enige om en omfattende pakke mot barnefattigdom, og jeg er glad for den enigheten som kom der like før revidert budsjett. I tillegg har vi fra 1. mai i år redusert sats for barn i barnehage for dem som har dårligst råd. Det er også et bidrag inn i det viktige politiske området som vi står felles om.

Så er det i dette fremforhandlede forliket mellom de fire partiene også satset på ytterligere tiltak overfor rusavhengige. Vi har styrket kommuneøkonomien, og det vil også gi en sysselsettingseffekt.

Til slutt: Jeg takker for et godt samarbeid i komiteen også om denne saken, og da er ingenting bedre enn at hele Stortinget, inkludert Miljøpartiet De Grønne, står sammen om et felles forslag knyttet til land-til-land-rapportering som har som formål å sørge for at kapitalen i større grad blir der hvor verdiene skapes, og det trengs ikke minst i utviklingsland.

Jeg anbefaler innstillingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) [09:16:29]: Helt til det siste har det vært ført harde forhandlinger, har jeg skjønt. Jeg er glad for at Venstre og Kristelig Folkeparti har fått på plass en påplussing på 0,1 mrd. kr til kommunesektoren. Jeg vil bare minne om at ved ordinær budsjettbehandling hadde det vært mulig sammen med Arbeiderpartiet å få til 3,4 mrd. kr mer til kommunene. De hadde fått til 500 flere tiltaksplasser sammen med oss, lærlingtilskuddet hadde økt noe, og vi kunne fått til mye mer. Vi kunne fått til veldig mye sammen.

Mitt spørsmål er om representanten Syversen tidvis gjør seg refleksjoner om hvor mye lettere livet på Stortinget egentlig kunne vært?

Hans Olav Syversen (KrF) [09:17:20]: Hadde Kristelig Folkeparti hatt rent flertall i salen, hadde det blitt et lettere liv, det er jeg helt sikker på, i alle fall for KrF-ere. For andre kunne det kanskje blitt en litt annen dans.

Det jeg synes er litt interessant – for å ta noe som er viktig, lærlingtilskuddet – hvordan kan det ha seg at Arbeiderpartiet nå kan foreslå et nivå på lærlingtilskuddet som ligger opp mot 10 000 kr høyere enn da de selv var i regjering? Det har skjedd store endringer i Arbeiderpartiet, det har vi jo merket, etter at man gikk ut av regjeringskontorene. Det vi er opptatt av, er ikke bare å se hva vi kan enes om på påplussingssiden, vi må også se helheten i et budsjett. Jeg mener at den flertallskonstellasjonen som nå står bak også denne innstillingen, har vist at vi satser langsiktig: på infrastruktur, forskning, utdanning, næring – det som er viktig for verdiskaping og et velferdssamfunn fremover.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:18:38]: I debatten om lovdelen i revidert nasjonalbudsjett diskuterte vi overføring av kommunal skatteoppkreving til statlig skatteoppkreving. Det kom tydelig fram i debatten at det er et flertall mot å overføre oppgaven fra kommune til stat. Det er litt interessant når vi ser på dagens budsjett, for i dagens budsjett er det synliggjort at den reformen er anslått å koste 240 mill. kr, og 120 mill. kr skal tilleggsbevilges i dag.

Da er mitt spørsmål til komitéleder Syversen: Hvorfor bevilger vi de 120 mill. kr til å gjennomføre en reform som vi tidligere i uken bestemte oss for at vi ikke skulle ha?

Hans Olav Syversen (KrF) [09:19:24]: Det er jo en sak som har vært mye oppe i forbindelse med revidert budsjett, representanten Slagsvold Vedum henviser til. Nå er det slik at en del av de pengene som er avsatt til den reformen, også berører en del av en annen reform, nemlig grenseoppgangen og overføringen av oppgaver fra toll til skatt. Jeg er helt sikker på at finansministeren ikke vil bruke kroner på noe som ikke er vedtatt i dette storting. Og – for å si det sånn – norsk økonomi tåler sikkert at man har en krone eller to i reserve også mot slutten av dette året.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:20:07]: Når man ser hvor små forflytninger det er gjort ellers i budsjettforliket, er det, synes jeg, litt underlig at man ikke benytter seg av den muligheten når det er 120 mill. kr som blir frigjort. Hvis man ser budsjettdokumentet under ett, er størstedelen av de 120 mill. kr knyttet til overføring av skatteoppkrevingsfunksjonen, mens den totale summen var 240 mill. kr. Man kunne omdisponert 120 mill. kr internt.

Da er spørsmålet mitt til slutt: Merknadene i lovdelen var jo egentlig utformet som en utsettelse mer enn som en endelig stopp. Er det sånn å forstå at Kristelig Folkeparti er imot en slik overføring, eller er de bare forsiktig imot nå og så kanskje for i neste runde?

Hans Olav Syversen (KrF) [09:21:00]: Jeg er ikke helt overrasket over spørsmålet. Vi har, som vi stemte på mandag knyttet til forslaget om overføring fra 1. januar, sagt nei til det. Så er det, som representanten Slagsvold Vedum viser til, knyttet noen merknader til hvorfor: Vi ønsker å se spørsmålet i sammenheng med en pågående kommunereform, og det har også vært stilt spørsmål om dette i realiteten vil innebære en virksomhetsoverdragelse. For Kristelig Folkeparti er det også et spørsmål om en overføring fra kommune til stat også vil bety at de faglige ressursene som allikevel må være i kommunene, blir svært sårbare. Så p.t. har vi det standpunktet at vi ikke går for en slik overføring. Så får vi se om det kommer meget tunge argumenter for allikevel å gjøre det, men det gjenstår i tilfelle å se.

Snorre Serigstad Valen (SV) [09:22:19]: Vi har en litt spesiell budsjettvår bak oss i den forstand at de to regjeringspartiene skiller lag i selve revideringen av budsjettet. Det må jo være en utfordring for samarbeidspartiene til regjeringen, som inngår en forpliktende avtale, og som i bytte mot det ærer den avtalen ved ikke f.eks. å danne flertall for andre forslag i denne salen. Mener representanten Syversen og Kristelig Folkeparti at det er en utfordring å samarbeide med regjeringen når regjeringspartiene selv ikke klarer å stemme sammen i budsjettspørsmål?

Hans Olav Syversen (KrF) [09:22:53]: Det er helt riktig, som representanten Serigstad Valen sier, at den avtalen vi har, de fire partiene imellom, når det gjelder revidert, innebærer at vi skal stå sammen om forslag og om de vedtakene som skal gjøres. Hva mine personlige følelser er knyttet til et av regjeringspartiene, og hvordan de opptrer i en sak som også er på dagsordenen i dag – hvor interessant det er, vet jeg ikke, men la meg si det sånn: Jeg ville opplevd det som en utfordring hvis jeg hadde vært i samme situasjon som det andre regjeringspartiet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marianne Marthinsen (A) [09:23:54]: Budsjettprioriteringene til de ulike partiene skal primært synliggjøres gjennom behandlingen av statsbudsjettet hver høst. Revidert budsjett skal være nettopp det – en revisjon av det budsjettet som ble vedtatt, men hvor en tar høyde for oppdaterte anslag og kan justere for uforutsette hendelser som er oppstått etter at budsjettet ble vedtatt.

Med denne regjeringen ser vi imidlertid at det som til tross for rekordhøy oljepengebruk ikke får plass i statsbudsjettet, heller tas i forbindelse med revidert budsjett om våren eller i forbindelse med nysalderingen før jul. Det kan tyde på at regjeringen mangler evne til å prioritere.

Det er allikevel helt nødvendig å gjøre endringer når vi ser hvor dårlig det vedtatte budsjettet fra i fjor høst er tilpasset den situasjonen vi ser i norsk økonomi nå.

Når vi i dag debatterer revidert nasjonalbudsjett i Stortinget, er det i en krevende tid for mange bedrifter og for mange arbeidstakere. For første gang på ti år er arbeidsledigheten i landet på over 4 pst. Da statsministeren innledet regjeringens budsjettkonferanse for årets budsjett, anslo hun at ledigheten kunne øke til 3,75 pst. i 2015. Et halvår inn i budsjettåret ser vi at den ligger på over 4 pst. Ifølge SSBs AKU-tall, gjengitt i VG i forrige måned, er om lag 112 000 personer arbeidsledige. Det er det høyeste antallet på 22 år. I samme avis kunne vi lese at Norsk Industri frykter at vi kan få en ledighet på opp mot 200 000. Det vil i så fall tilsi den høyeste ledigheten siden annen verdenskrig. Jeg kan ikke gå god for disse tallene, men kanskje kan det være en idé i noe større grad å lytte til dem som kjenner hvor skoen trykker, i alle fall når regjeringen i sine anslag stadig ser ut til å undervurdere arbeidsledigheten.

Regjeringen snakker mye om omstilling. Det er vel og bra. Men man kan jo forledes til å tro at det er et nytt ord, at omstilling ikke er noe som hele tiden skjer i norsk næringsliv, men noe som har oppstått som en følge av regjeringsskiftet. Det er det selvsagt ikke. En av de virkelig store styrkene ved den norske modellen, noe av det som gjør at vi er blant de mest produktive i verden, er vår evne til omstilling. Små forskjeller mellom folk, trepartssamarbeid, ryddige arbeidsforhold, kompetente ansatte – alt dette bidrar til økt omstillingsevne. Da er det underlig at denne regjeringen velger å angripe sentrale deler av modellen. Mer midlertidighet i arbeidslivet, økte forskjeller gjennom skattekutt til dem med mest fra før – i kombinasjon med kutt i ytelser til dem med lite – er neppe en suksessoppskrift for å øke omstillingsevnen.

Regjeringens suverent viktigste satsing i fjor høst var skattekutt, primært til de mest velstående. Nesten halvparten av regjeringens skattekutt gikk til de rikeste 5 pst.-ene i landet. På den andre siden ble det lagt fram et svakt kommunebudsjett, et sykehusbudsjett som lå 1 mrd. kr under lovnadene fra valgkampen, et flatt utdanningsbudsjett, svært lite til arbeidsliv og kutt i velferd for en rekke utsatte grupper.

Det reviderte budsjettet er et forsøk på å dempe manglene ved og skadevirkningene av regjeringens eget statsbudsjett, for vi kan trygt fastslå at situasjonen i dag er noe annerledes enn det den var siste gang vi behandlet et rød-grønt revidert budsjett, i juni for to år siden. Da hadde det i løpet av en åtteårsperiode blitt skapt 370 000 nye arbeidsplasser, veksten i økonomien var god, og vi hadde kommet oss gjennom det største internasjonale tilbakeslaget siden 1930-tallet.

Det var allikevel aldri snakk om å lene seg tilbake. Vi foreslo nye tiltak for å bidra til å holde aktiviteten oppe og arbeidsledigheten nede og for å motvirke det som da var en økende bekymring: tendensen til en todeling av norsk økonomi. En kraftfull vekstpakke for fastlandsindustrien ble lagt fram, og Scheel-utvalget ble satt ned for å berede grunnen for en skattereform som skal gjøre det mer lønnsomt å investere og skape arbeidsplasser i Norge. Dette var å ta ansvar for utviklingen i norsk økonomi.

Regjeringens mest håndfaste tiltak i årets reviderte budsjett er å reversere egne grep fra i fjor når det gjelder permitteringsreglene og tiltaksplasser. Det er vel og bra, men vi ser en regjering som hele tiden er på etterskudd. Med en ledighet på rundt 3 pst. var Arbeiderpartiet alltid opptatt av en aktiv politikk for å få flere i arbeid, for å holde ledigheten nede. Denne regjeringen velger å vente og se eller å følge situasjon nøye, som de selv sier – med en ledighet på 4,2 pst.

Samtidig ser vi en statsminister som de siste ukene konsekvent har latt være å snakke om regjeringens politikk, om løsninger for å møte nedgangstidene, men i stedet forsøker å legge skylden på den forrige regjeringen. Nå nettopp brukte hun Dagens Næringsliv til å angripe sin forgjenger for manglende kontrakter til norske verft. Jeg må med respekt å melde si at jeg synes Dagens Næringsliv satte skapet greit på plass i en leder dagen etter, hvor de omtalte det utspillet som «statsministervås». Etter snart to år i regjering er det kanskje på tide å legge vekk billige slagord og møte de utfordringene vi står overfor, med handling – ikke med passivitet og ansvarsfraskrivelser.

Så mener jeg også at det er bekymringsfullt dersom statsministeren og finansministeren mener at en nedgang som primært skjer i petroleumsrelatert sektor, må møtes med økt oljepengebruk. For mange eksportbedrifter er dagens situasjon, med lav kronekurs, svært kjærkommen. Det er disse bedriftene vi nå trenger å lene oss på. De trenger neppe en finanspolitikk som setter dette i spill.

I går leverte Thøgersen-utvalget sin rapport – det var også komiteens leder inne på. Et av de poengene som Thøgersen understreket, i tillegg til å påpeke at oljepengebruken er for høy, var at finanspolitikken skal tilpasses konjunkturene, men at den ikke er svaret når utfordringen er å styrke konkurranseutsatt industri. Det er der vi er nå.

Ledigheten blant unge er ti ganger så høy som for dem over 54 år, og ble målt til 9,4 pst. første kvartal 2015 av AKU. Den store forskjellen på nedgangen nå og den vi så under finanskrisen, er etterslepet når det gjelder kompetanse, særlig blant de yngste. Regjeringen ser dessverre ut til å møte denne utviklingen med et skuldertrekk. Det er skattekuttene som tilsynelatende skal sørge for nødvendig omstilling og vekst i økonomien, til tross for at regjeringen så langt ikke har klart å godtgjøre at disse har noen effekt.

Arbeiderpartiet har andre virkemidler. Vi foreslår i vårt budsjettalternativ en tipunktsplan mot den økende ledigheten. Det dreier seg om arbeidsmarkedstiltak, vi foreslår nesten 2 000 flere plasser. Vi foreslår at de yngste skal prioriteres i Nav. Vi foreslår å gjennomføre et ungdomsløft i Nav, sørge for at de unge møtes med et skreddersydd opplegg rundt seg, får egne koordinatorer som følger dem opp i deres utfordrende situasjon. Vi foreslår – som man var inne på i replikkordskiftet – en kraftig økning av lærlingtilskuddet. Det betyr at vi foreslår et prinsipp hvor lærlingtilskuddet skal opp på samme nivå som det vi i dag betaler i gjennomsnitt for en skoleplass på videregående skole. Det vil selvfølgelig bidra til at flere bedrifter tar inn lærlinger, at flere kommer seg gjennom et lærlingløp, og vil avhjelpe situasjonen med økende ungdomsledighet.

Vi foreslår flere studieplasser. Dette gjør vi, samlet sett, fordi vi vet at når de yngste skyves ut av arbeidslivet, blir veien tilbake ofte fryktelig lang. Det å få store hull i CV-en allerede i starten av en yrkeskarriere kan gjøre at man aldri kommer inn igjen. Det skumle som vi har sett i mange land rundt oss, er at når tidene snur, når konjunkturene går opp, når ting går bedre, er det en tendens til at de unge ledige, de som har havnet utenfor, ikke blir med på denne oppturen. Derfor er stigende ungdomsledighet noe av det farligste et land kan oppleve, og den må møtes med mottiltak før den rekker å bli høy. Derfor er vi bekymret over den passiviteten som vi nå ser fra sittende regjering – ingen forslag til tiltak, ingen offensivitet og egentlig heller ingen bekymring å spore. I stedet får vi til svar at vi skal vente og se.

I tillegg til dette gjentar vi noen av forslagene i vårt alternative budsjett fra i fjor høst i en pakke for næringsutvikling og omstilling. I den ligger det bl.a. tiltak som tidligfasekapital rettet mot gründerbedrifter – her så vi at det kom noe i regjeringens budsjettopplegg og i forliket i Stortinget, men dette er en mer kraftfull satsing – tiltak innrettet mot vekstbedrifter og en styrking av miljøteknologiordningen. Dette var forslag som ble nedstemt i fjor, men som vi inviterer Stortinget til å ta stilling til på nytt, i lys av den krevende økonomiske situasjonen vi står oppe i.

Til slutt har jeg også lyst til å nevne forslaget om utvidet land-for-land-rapportering, som nå ligger som et enstemmig forslag fra komiteen. Jeg må si at jeg er veldig glad for at Stortinget bruker behandlingen av revidert budsjett til å ta nye skritt i retning av større finansiell åpenhet og rettferdig beskatning.

Jeg tar med dette opp de forslagene Arbeiderpartiet har alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Marianne Marthinsen har da tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Siri A. Meling (H) [09:34:07]: Jeg registrerer at representanten Marthinsen mener at regjeringen har bommet i sitt økonomiske opplegg. Men er det ikke Arbeiderpartiet som har bommet kraftig på statsbudsjettet, hvor de i fjor ville bruke mindre penger enn det regjeringen la opp til, i en situasjon hvor vi trenger å styrke innsatsen? Og er det ikke sånn at behovet for konkurransekraft og investeringer i Fastlands-Norge nå er nødvendig for å skape flere arbeidsplasser, og at i denne situasjonen foreslår Arbeiderpartiet kraftige skatteskjerpelser i forhold til det som var og er regjeringens utgangspunkt? Dette er feil medisin på feil tidspunkt.

Er Arbeiderpartiet enig i at det aller, aller viktigste vi kan gjøre i denne situasjonen, er å legge forholdene til rette for å skape nye lønnsomme arbeidsplasser i landet?

Marianne Marthinsen (A) [09:34:56]: Det er ingenting som er viktigere enn å legge til rette for nye lønnsomme arbeidsplasser. Men jeg synes det er litt underlig at representanten Meling her gjør det til et motsetningsforhold det å holde orden på oljepengebruken og det å sørge for en situasjon der eksportrettet industri skal få bedre vilkår, og at hun mener at det å øke oljepengebruken åpenbart er riktig svar.

Regjeringens aller viktigste prioritering i høst var å redusere skattene og avgiftene for dem som i utgangspunktet sitter med mest. Vår hovedkritikk var at man ga altfor mye til altfor få. Man har ikke klart å godtgjøre at dette har en vekstfremmende effekt på næringslivet.

Til tross for at vi har foreslått 2 mrd. kr mindre i oljepengebruk, har vi allikevel funnet rom for målrettede, konkrete tiltak som skal bidra til å øke sysselsettingen og motvirke økende ledighet, særlig blant unge.

Hans Andreas Limi (FrP) [09:36:07]: Arbeiderpartiet hevder at de vil gi 3 mrd. kr mer til kommunene. Men de setter ikke av penger til dette i revidert budsjett for 2015. Isteden foreslår Arbeiderpartiet at dette gjøres i nysalderingen til høsten, og de kutter i revidert kommunenes rammetilskudd med 41,7 mill. kr sammenlignet med det som er samarbeidspartienes bevilgningsforslag. At dette gjøres rett før et kommunevalg, er til dels oppsiktsvekkende. Hva sier Arbeiderpartiet og representanten Marthinsen til dem som påpeker at det er lite seriøst å foreslå 3 mrd. kr til kommunene som de ikke kan bruke i 2015 uten at det dekkes inn, og samtidig som Arbeiderpartiet kutter kommunerammen for 2015?

Marianne Marthinsen (A) [09:36:50]: Takk for spørsmålet. Jeg synes det er smått utrolig at her står det representanter fra et regjeringsparti, attpåtil fra finanskomiteen, og demonstrerer mangel på forståelse for budsjettsystemet i Stortinget.

I budsjettet for 2015 – inneværende år – foreslo vi 3,4 mrd. kr mer til kommunene utover regjeringens forslag, og vi foreslo å kompensere skattesvikten i nysalderingen. Og så skal vi altså stå her og høre en representant fra regjeringspartiene påstå at vi bevilger mindre til kommunene fordi vi sier nei til 40 mill. kr i økt barnehagebyråkrati. 40 mill. kr i barnehagebyråkrati er ikke det eneste vi stemmer imot. Vi stemmer imot over 200 mill. kr i ekstra byråkratikostnader som denne regjeringen ønsker å påføre landet, og som de åpenbart ikke hadde oversikt over da de la fram sitt budsjett før jul.

Litt fornøyelig er det at Fremskrittspartiet har gjort seg til barnehagebyråkratiets fanebærer – jeg så ikke helt den komme – men jeg noterer utviklingen.

Terje Breivik (V) [09:38:05]: Etter at avtala om RNB vart kjend, var reaksjonen frå Marianne Marthinsen:

«Hovedinntrykket er at dette er smått, og at samarbeidspartiene kun flytter på mindre summer.»

I eit budsjett på over 1 200 mrd. kr er det lett å vera samd med Marthinsen. Det er ikkje dei store summane det er flytta på. Så ærlege må me vera.

Når det største opposisjonspartiet meiner at det å flytta på 400 mill. kr er smått, og dei hevdar at dei står for ei heilt anna og kraftfull retning, jf. innlegget no, vil det òg vera logisk at Arbeidarpartiet har eit RNB-opplegg som faktisk fører med seg ei anna retning, og som viser ein monaleg skilnad både i retning og storleik. Fasiten er at Arbeidarpartiet flyttar på litt over 500 mill. kr meir. Dei aller fleste av dei endringane som Venstre og Kristeleg Folkeparti har fått til, vert støtta. Det største opposisjonspartiet meiner altså at det å flytta ca. 0,5 mrd. kr på eit budsjett på over 1 200 mrd. kr er den store skilnaden i norsk politikk, og skilnaden på smått og stort.

Marianne Marthinsen (A) [09:39:10]: Den store forskjellen på retning i dette budsjettet er jo viljen til å ta på alvor den utviklingen vi nå ser i arbeidsmarkedet. Den store forskjellen på vårt alternative opplegg og det som regjeringspartiene og samarbeidspartiene har blitt enige om, er bl.a. den kraftfulle satsingen vi legger inn for å motvirke tendensen som vi ser til økende ungdomsledighet. Jeg vil gjerne gi Venstre honnør for at man klarte å forhandle på plass noen flere studieplasser, noe økt lærlingtilskudd og noen flere tiltaksplasser. Men i vårt alternative opplegg vil man finne en hel rekke tiltak som de facto ville ha bidratt til at færre unge ble stående utenfor arbeidsmarkedet og risikerte å bli der over lengre tid.

Vi gjentar også en hel rekke forslag som dreier seg om målrettede tiltak for å styrke norsk næringsliv, og særlig den delen av norsk næringsliv som vi trenger å lene oss på i framtida: gründerne. Jeg er helt sikker på at Terje Breivik innerst inne skulle ønske at han kunne stemme for en rekke av de forslagene.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:40:26]: Jeg tenkte jeg ville spørre litt om de mer langsiktige utfordringene, for det jeg mener er et markant skille på denne regjeringskonstellasjonen med de samarbeidende partiene og den forrige regjeringen med flertall, er at man ser langsiktig på hva som skal til for å sørge for at vi bygger et velferdssamfunn videre. Det gjelder på høyere utdanning, det gjelder på forskning, det gjelder på infrastruktur, vei, jernbane – veldig viktige reformer som også har vært etterspurt lenge.

Mitt spørsmål er: Er Arbeiderpartiet og representanten Marthinsen uenige i at dette på sikt er det grunnleggende viktig å gjøre – for å danne et fortsatt godt grunnlag for norsk næringsliv, norske arbeidsplasser og dermed også det velferdssamfunnet vi har?

Marianne Marthinsen (A) [09:41:26]: Ja, jeg tror representanten Syversen og jeg er helt enige om at forskning, utdanning, og bevilgninger til infrastruktur er helt grunnleggende for å sikre framtidig vekstevne i norsk økonomi. Derfor har Stortinget også gjennom de siste budsjettbehandlingene stått relativt samlet om akkurat disse prioriteringene.

Men så mener jeg at dette regjeringsprosjektet skiller seg fra det forrige regjeringsprosjektet på noen vesentlige punkter når det gjelder å sikre vekstevne og omstillingsevne i norsk økonomi. Det dreier seg særlig om å sørge for at vi tar vare på noen av de mekanismene som har bidratt til den store omstillingsevnen Norge har vært preget av fram til nå. Det dreier seg om fortsatt å sikre små forskjeller mellom folk. Det dreier seg om å ta vare på mekanismene i trepartssamarbeidet, noe av det mest grunnleggende for å sørge for at vår omstillingsevne er intakt over tid. Og det dreier seg om å sikre et anstendig nivå på de grunnleggende velferdstjenestene, som også er viktig for folks opplevelse av trygghet og evne til å være produktive i et samfunn.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Flåtten (H) [09:42:51]: Budsjettet for 2015, som vi styrer etter, var et budsjett for omstilling og ikke minst for økt konkurransekraft for norsk næringsliv. Revidert budsjett følger opp disse linjene og prioriteringene, og jeg er veldig glad for at det borgerlige flertallet sto solid bak budsjettet for 2015 og fortsatt står solid bak de endringene som er gjort, og som går i samme retning. For det er ikke slik, selv om vi har en nedgang i petroleumsindustrien, at ikke Norge har gode muligheter. Vi har meget gode forutsetninger. Vi har teknologi, kompetanse, kapital og ikke minst høyt kvalifisert arbeidskraft, som gjennom omstilling og forbedret konkurransekraft kan bringe oss ut av den nedgangen vi nå ser.

Jeg hører Arbeiderpartiets fraksjonsleder si at man må lytte til dem som vet hvor skoen trykker. Ja, det gjør regjeringen, og det er de som skal skape de arbeidsplassene som skal erstatte dem som nå blir borte. Hvis man spør dette næringslivet, også det som er innenfor petroleumsindustrien, sier næringslivet der at vi først og fremst må se på våre egne muligheter og vårt eget kostnadsnivå. Hvordan kan vi bli konkurransedyktige? Dernest etterspør de ikke mindre av det som regjeringen har foreslått – de etterspør mer. De etterspør økt konkurransekraft gjennom f.eks. mer investeringer og bedre organisering av utbyggingen av veier, jernbane og annen sentral infrastruktur som kan forbedre konkurransekraften. Dette har vi brukt mer penger på – 10 mrd. kr mer i 2015 enn i 2013. Det sikrer nye arbeidsplasser, og det sikrer også de eksisterende.

Innovasjon og teknologi er et annet område. Der bruker vi adskillig mer, opp mot 1,5 mrd. kr mer til innovasjon i næringslivet, gjennom Forskningsrådet, SkatteFUNN-ordningen og Innovasjon Norge. Jeg nevner også Klimateknologifondet, med store påfyll. Blant annet har Norsk Hydro fått store bevilgninger derfra.

Kunnskap, forskning og utdannelse er noe av det aller viktigste for å styrke omstillingsevnen på sikt. Etterutdanning av lærere har blitt prioritert, næringsklynger, langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som også ble nevnt av komiteens leder. I det reviderte budsjettet har vi også økt antallet studieplasser, og vi øker lærlingtilskuddene.

Det tredje beinet som en omstilling og en økt konkurransekraft bygger på, er skattene for både næringslivet og dem som er i jobb. Det er ingen tvil om at vi må ha de samme betingelsene for norsk næringsliv for å kunne investere i norske arbeidsplasser som f.eks. utlendinger har som kommer hit til landet. Det etterspørres hele tiden. Det er ikke å skape større forskjeller mellom folk. Det er å skape mindre forskjeller, for hvis man kan investere og bruke pengene sine til nye arbeidsplasser, vil det skape mindre forskjeller. Den største forskjellen er mellom de som er innenfor arbeidslivet, og de som er utenfor arbeidslivet. Uansett skattenivå og uansett hvilken posisjon man er i, vil det å ikke ha en jobb være det aller, aller verste.

I den tiden vi er inne i, har vi også fulgt opp det som rammer den enkelte: endringer i permitteringsreglene, tiltaksplasser og ikke minst endringer i arbeidsmiljøloven, som gjør at det vil være lettere å få folk i jobb. Og jeg er veldig glad for at vi har et borgerlig flertall som slutter opp om dette. Jeg har de siste dagene hørt at Arbeiderpartiet mener at regjeringen ikke forstår Norge. Jo, vi forstår Norge, vi forstår verdiskaperne i Norge, vi forstår hvordan man kan skape arbeidsplasser i Norge, og hvordan man kan stimulere til dette. Det er det sentrale poenget i en omstillingstid. Veldig mange andre forhold er også viktige, men dette er det viktigste. Vi må få folk i jobb, og vi må få dem inn i nye jobber.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Truls Wickholm (A) [09:48:08]: Dette er jo en regjering som ved alle korsveier har økt oljepengebruken, primært for å gi skattegaver til landets rikeste. Erna Solberg – og også Flåtten her nå – argumenter for at dette skal få fart på norsk økonomi.

I går så vi altså at Thøgersen-utvalgets rapport kom, og Thøgersen skriver også i en kronikk i DN:

«Finanspolitikken skal ta hensyn til konjunkturene, men er ikke svaret når utfordringen er å styrke konkurranseutsatt sektor.»

Så skriver han videre:

«Går vi langt i å øke bruken av oljeinntekter nå, kan omstillingene bli mer krevende når det om få år må strammes inn igjen i finanspolitikken samtidig som oljeaktiviteten ventes å fortsette å falle.»

Spørsmålet til representanten Flåtten blir da: Tar Thøgersen feil?

Svein Flåtten (H) [09:49:01]: Nei, Thøgersen tar sjelden feil, men Wickholm tar feil når han ikke leser alt det Thøgersen skriver. Thøgersen snakker om gradvise innfasinger, han snakker om det politiske skjønn som må ligge bak vurderingen av konjunkturene til enhver tid. Jeg leser ikke Thøgersen slik at han kritiserer regjeringen for den oljepengebruken som har vært – eller kritiserer de foregående regjeringer, som også økte oljepengebruken betydelig. Jeg tror at f.eks. det budsjettet vi er inne i nå, er svært godt tilpasset i forhold til oljepengebruken. Jeg hører heller ikke særlig kritikk her i salen.

Jeg tror Wickholm bør lese Thøgersen atskillig mer nyansert. Han har løftet blikket og sett langt fremover hvordan vi skal få en bærekraft i fondet og i bruken av oljepenger, og det er ingen sånn plutselig kalddusj, eller varmdusj.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:50:18]: Før jul så vi at kommunene hadde en skattesvikt på 2,7 mrd. kr. Da var det et prinsipp for Høyre og Fremskrittspartiet at en ikke skulle kompensere skattesvikten, og derfor har jo mange kommuner også innført økt eiendomsskatt, og vi har også sett kutt i eldreomsorg.

Nå ser vi igjen en skattesvikt. I anslaget til regjeringen var den på 1,6 mrd. kr, og man kompenserer med 1,2 mrd. Nå har vi fått tall fra SSB, og det ser ut som at det også i år kan bli en skattesvikt på 2,8 mrd. kr. Vil Høyre ha det samme prinsippet i år som i fjor, at en ikke vil kompensere, når regjeringens egne tall kan vise seg å være feil?

Svein Flåtten (H) [09:50:58]: Det har vært et prinsipp at man ikke har kompensert. Det har vært gjort et unntak i år for dette. Jeg kan ikke si noe om hva man vil gjøre i fremtiden. Vi må først se hva tallene egentlig ligger på.

Men så hører jeg at Slagsvold Vedum er svært opptatt av at kommunene innfører eiendomsskatt for å kompensere dette. Jeg tror at det bildet er atskillig mer nyansert enn det Slagsvold Vedum forsøker å trekke opp. Det er stor forskjell i kommunene på hvordan man prioriterer de midlene man har. Man kan gå inn i relativt fattige kommuner – i anførselstegn – som greier seg bra ved en hard prioritering av de viktigste kjerneoppgavene, og omvendt vil man se kommuner som, jeg skal ikke si at de sløser, men at de kanskje har en noe mer lemfeldig omgang med prioriteringer. Det er forskjeller, og det ønsker jo både vi og sikkert også Slagsvold Vedum at det skal være. Det er det kommunale selvstyret som skal bestemme dette.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:52:03]: Høyre styrer Bergen sammen med Fremskrittspartiet. I starten av den regjeringsperioden jeg selv var en del av, ble eiendomsskatten for bolig fjernet i Bergen. I år blir den innført igjen, på et mye høyere nivå enn i 2005. Det er budsjettert med nesten 750 mill. kr i økte eiendomsskatteinntekter i budsjettet til Bergen kommune. Mener representanten Flåtten at Høyre i Bergen gjør det av glede og fordi det er så utrolig gode kommunale rammer fra staten? Eller mener representanten Flåtten at de gjør det fordi de føler at de må, fordi rammene fra staten er for dårlige og de derfor føler at de må innføre eiendomsskatt – hvis ikke blir det store kutt i pleie og omsorg? Er ikke det et paradoks, at den største Høyre-styrte byen utenom Oslo innfører eiendomsskatt når det er Høyre som sitter med makten også nasjonalt?

Svein Flåtten (H) [09:52:59]: Jeg har oppfattet at politikerne i Bergen ønsker å innføre eiendomsskatt fordi de føler at det er nødvendig. Den eksakte begrunnelsen har jeg ikke hørt. Jeg regner med at det er deres egen kommuneøkonomi som er begrunnelsen, men jeg har ikke hørt at begrunnelsen helt eksplisitt er at det er for små overføringer fra staten, for våre overføringer generelt har vært på linje med den rød-grønne regjeringens overføringer. Det er bare å følge kurven hele veien og sammenlikne, så kan man se at det var en topp i 2006 – som dere helt riktig hadde, og som sikkert Senterpartiet fikk gjennom i regjering, da var overføringene høye – og at dette ellers har ligget på et relativt flatt nivå, og vi har fortsatt på omtrent det samme nivået. Resultatene fra kommunene, sett også generelt, er heller ikke spesielt dårligere nå enn de var under den rød-grønne regjeringen, men det er forskjeller. Og forskjellene vil alltid være der i et land med veldig mange kommuner, kanskje for mange.

Snorre Serigstad Valen (SV) [09:54:20]: Jeg tenker bare å få bekreftet en av de tingene representanten Flåtten sa i sitt innlegg, nemlig at kutt i formuesskatten gir mindre forskjeller i Norge. Jeg lurer på om representanten Flåtten kunne gjenta den påstanden, sånn at det er helt klart hva det er han faktisk sier. Er det sånn at representanten mener at kutt i formueskatten i Norge gir mindre økonomiske forskjeller mellom folk i Norge?

Svein Flåtten (H) [09:54:47]: Ja, representanten hørte riktig, og hvis han har vært i salen under tidligere debatter, ville han hørt at jeg har sagt akkurat det samme. Det er ikke skattestatistikk som skaper forskjeller mellom folk i dette landet. Det som skaper forskjeller, er om du har en jobb – er i stand til å forsørge deg selv og din egen familie og se hva du kan gjøre fremover i livet ditt, eller om du ikke har en jobb og er utenfor. Da er spørsmålet: Hvem skal skape disse jobbene? Er det staten som skal skape dem, eller skal vi gi muligheter for den enkelte, for dem som investerer i norske arbeidsplasser? Dette gjelder ikke bare for gründere, men for eksisterende bedrifter som kan bruke den kapitalen som ligger hos eierne, for knoppskyting og nye arbeidsplasser. Da løfter vi folk ut av arbeidsledighet og en dårlig økonomisk situasjon. Ja, jeg kan bekrefte helt klart at dette skaper mindre forskjeller ved å lage nye jobber, sånn at folk kan leve av sin egen inntekt og forme sitt eget liv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Andreas Limi (FrP) [09:56:16]: Regjeringens forslag til revidert budsjett 2015 er godt forankret i det budsjettet som ble vedtatt av stortingsflertallet i fjor høst. Utviklingen i norsk økonomi tilsier stabile og forutsigbare rammebetingelser for å stimulere til verdiskaping og sysselsettingsvekst i en krevende situasjon, hvor mange bransjer merker behovet for omstilling.

Hovedretningen i budsjettet for 2015, med satsing på innovasjon, kunnskap og lønnsom infrastruktur, ligger fast. Kommuneøkonomien styrkes og gir rom for bedre tilbud til innbyggerne, overgangsordningen i den nye uføreordningen forbedres ytterligere, arbeidsmarkedstiltakene økes i andre halvår 2015, og endringer i permitteringsregelverket gjør det lettere å holde på kvalifisert arbeidskraft i perioder med midlertidig etterspørselssvikt.

Det viser at regjeringen følger utviklingen i økonomien nøye, har tydelige prioriteringer og tilpasser offentlige tiltak i tråd med behovene for å dempe midlertidige utslag av en nødvendig omstilling.

Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre bidrar til en enda tydeligere prioritering av sentrale områder av stor felles betydning for de fire partiene.

Den økonomiske politikken svarer godt på utfordringene som Norge står overfor. Lavere rente gir drahjelp til norsk økonomi, og en svakere kronekurs bedrer konkurranseevnen og støtter opp under næringslivets evne til omstilling. Moderasjon i årets lønnsoppgjør trekker i samme retning og demper utslagene i produksjon og sysselsetting. Utgangspunktet vårt er godt; vi har en fleksibel arbeidsstyrke, vi har høy sysselsetting, og vi har fortsatt relativt lav arbeidsledighet.

Finanspolitikken støtter opp under vekst, men uten å sette kronekursen på spill. Budsjettet som ble vedtatt i fjor høst, inneholdt en rekke tiltak som letter omstillingene i økonomien og bidrar til vekst. Skattenivået er på vei ned, og i løpet av to budsjettår reduseres skatter og avgifter med over 13 mrd. kr. I budsjettet for 2015 ble bilavgiftene alene redusert med 1,7 mrd. kr, og regjeringen foreslår nye prinsipper og ny retning for bilavgiftene, med utgangspunkt i enigheten mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre. Fremskrittspartiet vil ha et avgiftssystem som premierer nye, sikre og miljøvennlige biler, og det blir nå en realitet, med basis i avtalen mellom de fire samarbeidspartiene.

Norsk økonomi preges av behovet for omstilling, og en vellykket omstilling i privat sektor forutsetter at det også er vilje og evne til omstilling i offentlig sektor. Derfor er regjeringens forslag til omstillingsprosesser og reformer i forvaltningen viktige bidrag til bedre ressursutnyttelse og samordning, avbyråkratisering og effektivisering.

Redusert skatte- og avgiftstrykk både for bedrifter og for privatpersoner, mindre byråkrati og en enklere hverdag for folk flest er viktige politiske prioriteringer for Fremskrittspartiet, og det er bra at regjeringen viser handlekraft, følger opp med konkrete tiltak og legger til rette for en god økonomisk utvikling i Norge.

Arbeiderpartiet forfekter fortsatt sine tradisjonelle løsninger på fremtidens utfordringer – med økte skatter og avgifter, flere offentlige tiltak og større offentlige utgifter skal landet bygges. I sitt alternativ for 2015 foreslo Arbeiderpartiet å øke skatter og avgifter med ca. 10 mrd. kr, og vi ser den samme retningen i deres forslag til revidert budsjett. Det er stikk i strid med entydige signaler fra norske bedrifter som ønsker en politikk for bedre rammebetingelser, bedre infrastruktur og styrket konkurranseevne, ikke nye kostnadsdrivende skatter og offentlige tiltak.

Arbeiderpartiet kritiserer regjeringens bruk av avkastningen fra Statens pensjonsfond utland, selv om det er klart innenfor handlingsregelen og ikke minst i tråd med intensjonen om å investere i kunnskap, forskning og vekstfremmende skattelettelser. I sitt alternative budsjett for 2015 la de opp til å bruke 2 mrd. kr mindre fra oljefondet og kritiserte regjeringen for ny rekord i uttak. Et lavere underskudd ville imidlertid bidratt mindre til økonomisk vekst og sysselsetting.

Arbeiderpartiet foreslo å øke skattene med 10 mrd. kr for å finansiere rekordhøy offentlig utgiftsvekst. De kritiserer regjeringen for høy utgiftsvekst, men deres eget opplegg hadde høyere vekst, og en rekordhøy skatteøkning ville gjort det vanskeligere også å gjennomføre et moderat lønnsoppgjør. Det ville gjort det mindre lønnsomt å investere i norske bedrifter og dermed i nye arbeidsplasser og produktivitetsvekst.

Arbeiderpartiets analyse er gal når de bare satser på økte offentlige utgifter for å sikre omstilling. Vi får mindre vekst i konkurranseutsatt næringsliv som leverer til oljesektoren. Målet må derfor være å legge til rette for nye arbeidsplasser og vekst i andre konkurranseutsatte bedrifter. Det får vi ikke om vi bare flytter sysselsettingen fra oljenæringen over i offentlig sektor. Nye arbeidsplasser i privat konkurranseutsatt sektor er også sentralt for å sikre bærekraftige statsfinanser og et solid grunnlag for velferd på sikt. Vi må bruke handlingsrommet i budsjettpolitikken til å gjøre det mer lønnsomt å arbeide og investere i norske arbeidsplasser, ikke bare til å pumpe opp offentlig forbruk som fremtidige generasjoner ikke kan finansiere.

I innstillingen fra finanskomiteen om revidert budsjett er Arbeiderpartiet svært kritiske til regjeringens satsing på kommunene, og i sin merknad peker de på at det er uenighet mellom regjeringen og KS om hvordan skattesvikten forventes å utvikle seg i 2015. Hvis denne påstanden bygger på informasjon som fremkom i finanskomiteens høring om revidert, er det ganske oppsiktsvekkende. I høringen ga KS tvert imot uttrykk for at de vurderer skatteanslaget i revidert budsjett som rimelig, gitt de makroøkonomiske anslagene i budsjettet, med henvisning til egne beregninger basert på alternative forutsetninger, bl.a. anslag fra Statistisk sentralbyrå og Norges Bank. Med disse som utgangspunkt må regjeringens forslag om å styrke kommuneøkonomien med 1,1 mrd. kr ekstra være svært tilfredsstillende for norske kommuner. I tillegg gir budsjettavtalen mellom de fire partiene 100 mill. kr til, slik at det totalt blir tilført 1,2 mrd. kr for å sikre et godt velferdstilbud til innbyggerne. Forenkling, ny organisering og bl.a. statlig finansiering av eldreomsorgen vil sikre brukernes rettigheter nasjonalt, uavhengig av kommunale prioriteringer og varierende kommuneøkonomi. Samtidig må vi ikke pålegge kommunene nye oppgaver som de ikke har kapasitet eller økonomi til å utføre.

Regjeringen foreslår en tiltakspakke mot terror, og det tilrettelegges for å etablere 35 nye stillinger til arbeid med fremmedkrigere og forebygging av radikalisering. Revidert budsjett gir nye ressurser både til beredskap og for å møte utfordringer i et trusselbilde som er mer sammensatt og mer komplisert enn tidligere. Radikalisering og hvitvasking av økonomiske midler til terror er en trussel mot det sivile samfunn i Norge. Det er en viktig statlig oppgave å beskytte sine innbyggere – kanskje en av de aller viktigste. Vi som enkeltindivider skal føle oss trygge i hverdagen, og vi skal stole på at politiet har tilstrekkelige ressurser til å gi oss den tryggheten. Stortingets vedtak om nærpolitireform og de nye stillingene som budsjettene har bidratt til å opprette i politiet, er viktige virkemidler for å sikre innbyggerne en nødvendig trygghet.

Jeg vil til slutt bare kommentere det felles forslaget som nå er fremlagt, vedrørende land-for-land-rapporteringen, der partiene i realiteten ber regjeringen om å videreutvikle det regelverket som ble innført i 2014. Det er i tråd med Fremskrittspartiets syn, som vi også forfektet i debatten sist mandag. Vi er for innsyn og åpenhet. Samtidig skal man også ta hensyn til de bedriftene som skal innrapportere, og ikke gjøre for raske endringer. Forslaget innebærer i realiteten at man nå ber regjeringen om å foreta en gjennomgang og en evaluering i forhold til det som var Stortingets målsetting da man vedtok dette regelverket. Dette støtter Fremskrittspartiet fullt ut.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Irene Johansen (A) [10:05:37]: Det er interessant at representanten Limi bruker så mye tid på å snakke om Arbeiderpartiets politikk, så nå skal jeg gi representanten mulighet til også å snakke om sin egen.

I innstillingen til revidert nasjonalbudsjett understreker Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, betydningen av at regjeringen fører en ansvarlig økonomisk politikk basert på handlingsregelen for bruk av oljepenger.

I forrige periode foreslo Fremskrittspartiet det de kalte et nytt ankerfeste for den økonomiske politikken. I realiteten innebar det å skrote handlingsregelen og ikke lenger ha noen ramme for oljepengebruken. Fra å foreslå å kvitte seg med handlingsregelen til nå å legge den til grunn for den økonomiske politikken er en skikkelig helomvending fra Fremskrittspartiet.

I går la Thøgersen-utvalget fram sin rapport, som flere har vært inne på, og utvalget anbefaler å beholde handlingsregelen, men å ha en oljepengebruk som ligger langt under. Det er en kraftfull understreking av at det er Fremskrittspartiets økonomiske politikk som bør skrotes, og ikke handlingsregelen. Er det det Fremskrittspartiet har gjort i regjering?

Hans Andreas Limi (FrP) [10:06:46]: Jeg bruker ikke tid på å kommentere den siste påstanden, for den faller vel egentlig på sin egen urimelighet. Det som er poenget, er at bruken av oljepenger må tilpasses situasjonen i økonomien. Det Fremskrittspartiet har vært opptatt av, og som er videreført i regjering, er å vri oljepengebruken over mot investeringer for å bygge infrastruktur, for å bygge landet. Det vil vi fortsatt hevde er riktig disponering av avkastningen fra oljefondet, fordi vi ser at det er et enormt etterslep innen all offentlig infrastruktur i Norge. Derfor må vi ta et krafttak for å løfte det og komme opp på et nivå som er forsvarlig, og som er i henhold til det også næringslivet i Norge ønsker.

Irene Johansen (A) [10:07:32]: Representanten svarte ikke helt på det jeg spurte om.

Det er en forskjell på den politikken som Fremskrittspartiet fører i regjering og den politikken som Fremskrittspartiet førte i forrige periode i opposisjon, der dere bl.a. foreslo det dere kalte et nytt ankerfeste, og å skrote dagens handlingsregel, den som dere nå legger til grunn for den økonomiske politikken. Har representanten en kommentar til Thøgersen-utvalgets innstilling, som jo er en understreking av betydningen av handlingsregelen og en lavere oljepengebruk framover?

Hans Andreas Limi (FrP) [10:08:10]: Jeg går ut fra at representanten har fått med seg at Fremskrittspartiet er i regjering sammen med Høyre, som er en mindretallsregjering, og at man er avhengig av et samarbeid også med to partier i Stortinget for å oppnå flertall. Det betyr at det vi styrer på nå, er regjeringsplattformen. I regjeringsplattformen er det definert at man skal forholde seg til handlingsregelen.

Derimot er det slik at for regjeringen og for Fremskrittspartiet er det en bevisst holdning å kanalisere en større grad av midlene mot investeringer og ikke forbruk – prøve å begrense offentlige utgifter, men investere i det som er viktig for å bygge fremtiden og tilrettelegge for at vi fortsatt kan ha verdiskaping og få vekst, som igjen skal sikre vår fremtidige velferd.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:09:12]: Jeg synes det er på grensen til frekt når en representant for finansministerens parti sier at det har vært en styrking av kommuneøkonomien, for det må representanten vite at det ikke har vært. Det er en svekkelse av kommuneøkonomien. I fjor høst var det en skattesvikt på 2,7 mrd. kr, mens i SSBs nye anslag, som vi har fått denne uka, ligger vi an til å få en skattesvikt på 2,8 mrd. kr i år. I sum blir det 5,5 mrd. kr. Så kompenserer regjeringen, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, 1,2 mrd. kr. Det vil si at kommunene får 4,3 mrd. kr mindre i løpet av disse to årene enn det Stortinget i utgangspunktet mente var et rett nivå. Hvordan kan det omtales som en styrking?

Presidenten: Presidenten er usikker på om «frekt» er et parlamentarisk uttrykk.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:09:58]: Det er en realitet at kommuneøkonomien styrkes i revidert. Utgangspunktet for regjeringen er en skattesvikt på 1,6 mrd. kr. Samtidig ser man at man har en kostnadsutvikling som er noe lavere enn forventet – ergo er det som nå tilføres på 1,2 mrd. kr, et nivå som også KS i den høringen vi hadde i finanskomiteen, uttrykte at det var rimelig god grunn til å være fornøyd med.

Så kan man si at kommunene selvfølgelig alltid vil ønske seg mer penger, og man ser at man har en del oppgaver som det er viktig å prioritere høyt. Men i sum registrerer jeg at man har fått gode tilbakemeldinger på det forslaget som nå ligger, og som er ytterligere styrket med 100 mill. kr gjennom den avtalen som er inngått med Venstre og Kristelig Folkeparti.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:11:06]: I fjor høst la regjeringen, som består av Fremskrittspartiet og Høyre, fram et statsbudsjett der man foreslo å bruke mange milliarder oljekroner på å gi skattekutt til den én prosent rikeste delen av den norske befolkningen. Rasjonale bak dette forslaget fra mindretallsregjeringen, og mot anbefalingene fra en samlet opposisjon, som ville ha lavere oljepengebruk, var at disse skattekuttene vil gi mer fart i økonomien og lavere arbeidsløshet. Er representanten Limi fornøyd med resultatene så langt?

Hans Andreas Limi (FrP) [10:11:42]: Som representanten Serigstad Valen også sikkert husker, ble det understreket fra regjeringen og fra regjeringspartiene i fjorårets budsjettdebatt at det var viktig å følge utviklingen i norsk økonomi nøye. Vi registrerer at det fra bedriftene, de som er ansvarlig for verdiskapingen i Norge, er positive tilbakemeldinger på den politikken som nå føres, og man ønsker seg mer av den samme politikken. Det betyr at skattelettelser, som for øvrig omfatter flere enn den ene prosenten som representanten var innom, er viktig nettopp for å få høyere aktivitet i økonomien, for å begrense kostnadene til bedriftene og også for å bidra til at man får moderate lønnsoppgjør for å styrke konkurranseevnen. Ting henger sammen, og det blir helt feil ensidig å fokusere på noen få, som ved at de f.eks. har en høy formue, får en betydelig lettelse som følge av endringene i formuesskatten. Dette er et langt større og … (Presidenten klubber.)

Presidenten: Da er tiden ute!

Replikkordskiftet er omme.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:12:57]: Vi ser flere varsellamper i norsk økonomi, og mange har opplevd at arbeidsplasser man i utgangspunktet anså som trygge, har blitt borte eller er usikre. Derfor har vi i Senterpartiet fremmet flere forslag i revidert nasjonalbudsjett som vi mener kan gi grunnlag for nye arbeidsplasser og ny virksomhet.

Men det aller viktigste for norsk økonomi er at vi har en egen valuta. Hadde det ikke vært for at vi hadde hatt en egen valuta, hadde vi sett en helt annen virkning av det oljeprisfallet som vi har hatt, enn det vi nå har vært vitne til. Øystein Olsen beskrev det ganske tydelig i sin årstale:

«Uten en egen valuta ville situasjonen vært mer utfordrende. Da måtte partene i arbeidslivet gjort jobben alene. Erfaringer fra andre land i Europa viser at det kan være krevende.»

De partiene her i salen som har vært tilhengere av å innføre euro, bør da takke de andre partiene som har sørget for at det ikke har skjedd.

Jeg husker godt første perioden jeg satt på Stortinget, i 2005, hvor Erna Solberg høylytt og tydelig tok til orde for at hennes beste argument for at Norge burde tilslutte seg EU, var at vi da ble knyttet til en felles valuta. Det var en feil analyse. Heldigvis har ikke Høyre fått flertall for den analysen. Vi har vår valuta, og det har hjulpet oss veldig, ikke minst det konkurranseutsatte næringslivet.

Et tegn på at situasjonen i norsk økonomi er krevende, er den skattesvikten vi ser i norske kommuner. Før jul var det en skattesvikt på 2,7 mrd. kr. Regjeringen valgte å overse det. Så har vi hatt flere runder rundt kommuneøkonomi også nå. I tallene til regjeringen var det et anslag for skattesvikt på 1,6 mrd. kr. Tallene som ble brukt fra KS på samme tidspunkt, var 1,6 – 1,9 mrd. kr. Allikevel valgte regjeringen bare å kompensere 1,1 mrd. kr. Så selv med regjeringens egne tall ville det bli et nytt neddrag i velferdstilbudet i norske kommuner, i eldreomsorg, i skole. Så plusset Kristelig Folkeparti og Venstre på 100 mill. kr – en liten forbedring, men fortsatt et nedtrekk sammenlignet med det som var beregningen, og det vi vedtok i Stortinget før jul.

Så har vi fått nye tall fra SSB denne uken. De tallene viser at skattesvikten hittil i år har vært på 1,4 mrd. kr. Det er litt høyere enn skattesvikten var på det samme tidspunktet i fjor. Hvis man da framskriver den skattesvikten ut året, kan vi ligge an til å få en skattesvikt på 2,8 mrd. kr, hvis det er den samme utviklingen resten av året som vi har sett hittil i år. Det vil si at i løpet av to år har vi hatt en skattesvikt i kommunene på 5,5 mrd. kr. Det må jo kommunene dekke inn igjen. Når kommunene skal dekke inn igjen en så stor skattesvikt som 5,5 mrd. kr, hvordan kan de da dekke det inn, når vi vet at 70–75 pst. av kommunenes budsjetter går til oppvekst – altså til skole og barnehage og den type tjenester – og omsorg? Det er de store, tunge budsjettpostene til norske kommuner.

Den aller tyngste delen er eldreomsorg og omsorg. Noen kommuner bruker opp mot 50 pst. av sine budsjetter på det. Så resultatene av at regjeringen sitter passivt og ser på så stor skattesvikt i norske kommuner, er at det blir kutt i landets eldreomsorg – akkurat det motsatte av det Fremskrittspartiet lovet da de kom inn i regjeringskontorene.

Så prøver en del kommuner å kompensere for kuttet i eldreomsorgen. Derfor ser vi i år at vi har en enorm vekst i eiendomsskatt, for det kan kommunene innføre selv, og de kan sikre seg egne inntekter. Det er klart at kommuner som Bergen, som er styrt av Høyre og Fremskrittspartiet, gjør jo ikke det fordi de synes det er så gøy. De gjør det fordi de ser at det er helt nødvendig, fordi de rammene de får fra staten, er for dårlige. Det er jo derfor Bergen nå har budsjettert med en vekst i eiendomsskatten på 750 mill. kr – takket være den politikken som dagens stortingsflertall har ansvaret for.

Hvis man ikke på et visst tidspunkt nå snur om og ser at man ikke kan budsjettere med ett tall og så blir realiteten en helt annen, og så skal man la kommunene sitte igjen med regningen, og om man ikke ser at det rammer eldre og landets boligeiere, blir konflikten – og virkelighetsforståelsen – mellom stat og kommune større og større. Jeg håper at regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre i løpet av året skifter den kursen, og at de kompenserer de store kostnadene som norske kommuner faktisk har.

Så har vi hatt en stor debatt i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det er omleggingen av skatteinnkreving, toll- og særavgiftsinnkreving. Finansminister Siv Jensen har jo hatt et stort prestisjeprosjekt, og det er å slå sammen dette, få alt inn i skatteetaten og få en sterk sentralisering av landets skattekontorer, fra nesten 300 i dag til 33. Man skal altså flytte kompetanse og arbeidsplasser som er nært folk, som er nært næringsliv, og sentralisere det til 33 plasser.

Det fikk vel ikke flertall i Stortinget i starten av uken, men reformen blir likevel ikke endelig stoppet. Og det er forunderlig – når vi vet at hovedgrunnen til at Finansdepartementet ba om en tilleggsbevilgning på 120 mill. kr, var overføring av kommunale skatteoppkrevere til staten – at regjeringen får flertall for det i dag, når stortingsflertallet er imot.

Vanligvis er det sånn: Hvis jeg skal bygge et hus, og jeg har gjort en avtale om pris med snekkeren, og så bestemmer jeg meg for ikke å bygge huset, da overfører jeg ikke pengene. Men sånn er det ikke nå. Og da kan man ikke lese annet av den merknaden som ligger fra Kristelig Folkeparti og Venstre, enn at den ikke er tydelig nok – at regjeringen føler at de kan fortsette arbeidet, og at de trenger fullmakten. Det er viktig at Kristelig Folkeparti og Venstre framover er knalltydelige på at man ikke ønsker en sånn sentralisering av skatteinnkrevingen, at det ikke er veien å gå, at det er en fordel å ha kommunal skatteinnkreving, og at den har vist seg å være svært effektiv, nesten opp mot 100 pst. innkrevingsgrad, med de aller beste resultater å vise til.

Så er det overføring av toll og innkreving av særavgifter og mva. på grensepassering fra tolletaten til skatteetaten. Der har jo regjeringen bedt om en fullmakt til å utvikle et nytt datasystem, kalt SAFIR, som nå ligger inne med fullmakter på 710 mill. kr i budsjettet. Det som er interessant når man leser det sentrale styringsdokumentet for SAFIR-prosjektet, er alt som er utelatt i det kostnadsanslaget. Det ene er jo det som jeg sa også sist, som står helt i starten:

«Grunnet stramme tidsfrister har ikke alle deler av løsningene blitt utredet like grundig som Skatteetaten normalt ville ha gjort.»

Det er jo en måte å skrive det på i starten som gjør at man kan sikre seg selv. Skatteetaten understreker at det ikke er blitt utredet så grundig som de pleier å gjøre.

Og så leser man lenger bak i rapporten, der det står at følgende ikke er inkludert: Tilpasse systemet til Statens vegvesen – når det gjelder prosesser og grensesnitt. Kartverket: Tilpasse Kartverkets systemportefølje ved overføring av dokumentavgiften til skatteetaten – det er ikke inkludert. Forsikringsbransjen: Tilpasninger i forsikringsbransjens systemer knyttet til innføring av trafikkforsikringsavgift – det er ikke inkludert. Tollsystemets nye behov er heller ikke inkludert i prosjektet.

Derfor er jeg forundret over at regjeringen og stortingsflertallet er så trygge på at de vil gi den fullmakten. Når vi ser på sånne store, kompliserte datasystemer fra før, f.eks. den Nav-diskusjonen som vi har hatt i kontrollkomiteen før i vinter, og hvor mange fallgruver det er, synes jeg det er rart at man bare gir en sånn fullmakt, når det står så tydelig i de sentrale styringsdokumentene at det har blitt utredet for raskt, og det står så tydelig i styringsdokumentene at ikke alle delene av kostnadene er belyst. Jeg håper jeg tar feil her. Jeg håper selvfølgelig at det ikke blir noe kostnadsoverskridelse, og at det er kontroll. Men det er så mange varsellamper som lyser, både når det gjelder overføring fra kommunalt skattekontor til statlig, og når det gjelder overføringene på tolletaten.

Så summen av de varsellampene som lyser når det gjelder denne reformen, burde gjort at vi i Stortinget sa nei til å overføre oppgavene fra toll- til skatteetat, akkurat som Stortinget har sagt nei til å overføre oppgavene fra kommunalt skattekontor til statlig skattekontor. Allikevel ligger pengene inne, men jeg håper og tror at Kristelig Folkeparti og Venstre tør å være tydelige helt inn, så vi slipper en sånn sentralisering.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:12:35]: Ja.

Presidenten: Da har representanten Slagsvold Vedum tatt opp de forslagene som Senterpartiet står bak.

Det blir replikkordskifte.

Sigurd Hille (H) [10:22:59]: Det kunne vært fristende å kommentere litt av omsuten for bergenspolitikken som representanten hadde, men det kan jeg la ligge.

I Senterpartiets merknader til denne saken, heter det bl.a. at den politikken som føres innenfor politiet, høyskolene, kommuner og fylker, helsevesen og samferdsel, er en spesiell utfordring for landet. Videre står det i merknadene at den foreslåtte modellen for å gjøre selskapsskatten kommunal i seg selv har «en kraftig sentraliserende virkning». Det siste virker mildest talt litt ulogisk og merkelig, men kanskje Slagsvold Vedum kan forklare hva som menes med dette. Er det slik, som vi ofte får inntrykk av, at Senterpartiet nærmest er imot enhver form for fornyelse i samfunnet?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:23:52]: Jeg har ikke bekymring for bergenspolitikken, men mer for bergensbefolkningens huseiere, som nå skal ilegges en ny boligskatt, takket være Høyre og Fremskrittspartiets dårlige kommuneøkonomi. Høyre her i stortingssalen burde også vært bekymret for at det nå blir 750 mill. kr mer i boligskatt i Bergen takket være deres politikk. Den ble fjernet da Senterpartiet hadde kommunalministeren og blir innført når Høyre har kommunalministeren. Vi får se hvordan det blir neste gang vi har kommunalministeren, om den blir fjernet igjen.

Så til spørsmålet: Vi er bekymret for totaliteten av sentraliserende tiltak. På sykehus har Bent Høie varslet at han mener at man bør fjerne akuttkirurgien ved halvparten av landets lokalsykehus. Vi er bekymret for det som skjer på politi. Vi tror ikke det blir bedre politi på Vestlandet av at man slår sammen f.eks. Hordaland og Sogn og Fjordane politidistrikter. Vi mener at man heller burde tatt tak i de utfordringene som ligger i Hordaland politidistrikt og videreutviklet Sogn og Fjordane politidistrikt, for å holde meg i representantens hjemmeområde.

Når det gjelder omlegging av selskapsskatt, er den merknaden basert på det svaret jeg har fått fra finansminister Siv Jensen, som sier at det er noen og førti kommuner som tjener på det, og resten av landets kommuner taper på den omleggingen.

Tom E.B. Holthe (FrP) [10:25:10]: Senterpartiet foreslår å redusere taxfree-kvoten og budsjetterer med 300 mill. kr i økte inntekter som følge av dette. Samtidig vet vi at flyplasser vil forsvinne over hele Norge den dagen de store flyplassene i Avinor-systemet taper penger som følge av bortfall av taxfree-inntektene. Det er også velkjent at flyplassene Torp og Rygge, som er utenfor Avinor-systemet, er helt avhengig av taxfree-salget sitt for å få driften til å gå rundt. Spørsmålet er kort og godt: Hvor mange milliarder er Senterpartiet villig til å bruke på å subsidiere småflyplassene rundt omkring i Norge?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:25:57]: Vi i Senterpartiet er sterke tilhengere av det systemet vi har i dag med Avinor, som gjør at vi har klart å få til et flyplassnett rundt omkring i hele landet. For store deler av Norge er det småflyplassene som er deres jernbane, for det er ikke mulig å bygge på noen annen måte. Derfor er småflyplassene krysstøtte mellom Gardermoen og mindre steder.

Den endringen vi gjør på taxfree, er en moderat endring, for vi ønsker ikke å ha så store kvoter som det regjeringen la opp til i fjor. Vi synes det er en uklok politikk – både helsemessig og alkoholpolitisk – å ha så store kvoter, da vi ønsker å ha et sterkt vinmonopol som har tilstedeværelse i hele landet.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:26:53]: Jeg kan ikke dy meg til det siste: Når vi har et system hvor det virker som at flyplasser bokstavelig talt går på sprit for å leve videre, kan det være grunn til for noen og hver å se på systemet. Men det gjør vi i andre sammenhenger.

Representanten Slagsvold Vedum var innom grensesnittet skatt og toll. Jeg tror jeg er enig i at vi må se på at den løsningen som nå velges, virker hensiktsmessig for brukeren. Det oppfatter jeg også at finansministeren er enig i. Men la oss ikke glemme at noe av grunnen til dette er å styrke Tollvesenets sentrale funksjon som grensekontrollør, og der har de en stor jobb fremover også.

Så gjelder det sentralisering og skattekontor: Den bekymringen Slagsvold Vedum har, bygger den på at den rød-grønne regjeringen sentraliserte en del av de statlige skattekontorene, og at det var dårlige erfaringer med det?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:27:57]: Her var det tre ulike elementer. Jeg kan begynne med Vinmonopolet. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har felles modell for flyplasser, at vi ønsker at Vinmonopolet skal overta den oppgaven. Det synes jeg er en klok og god løsning, slik at inntektene kommer tilbake igjen til fellesskapet.

Så er det toll. Det som vi har uttalt veldig bekymring for, er at den modellen man nå legger opp til, at Tollvesenet ikke skal kreve inn merverdiavgift ved grensepassering – de skal gjøre det for deg og meg hvis vi har småimport, men for store næringsutøvere skal de ikke gjøre det, det blir utsatt mva. – kan ha en del uheldige effekter, både når det gjelder innkreving, og når det gjelder svart økonomi.

Når det gjelder skattekontor, er det alltid endringer, men dette er en stor prinsipiell endring – at man skal frata et forvaltningsnivå en oppgave. Vi mener at det forvaltningsnivået har utført den oppgaven på en veldig god måte, og det viser også tallene. Når vi ikke har noen stor grunn til å frata dem den oppgaven, ser vi ikke at man skal gjøre det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Breivik (V) [10:29:17]: Når me i dag reviderer statsbudsjettet for 2015, gjer me det i ei brytningstid. Næringa som har vore fundamentet for økonomien og statsfinansane i mange tiår, har på sett og vis nådd eit mettingspunkt. Sjølv om petroleumsindustrien utvilsamt vil vera ei viktig næring i fleire tiår til, er det omstilling og kostnadskutt som pregar kvardagen. På makronivå er ikkje det nødvendigvis berre negativt, for næringa har vore ein drivar i å pressa opp det norske kostnadsnivået og står for ein svært stor del av dei norske klimagassutsleppa.

Samstundes er det svært dramatisk for dei som vert ramma av nedlegging av arbeidsplassar, fyrst og fremst for den enkelte som får beskjed om at stillinga ikkje lenger vil eksistera, men òg for område av landet som openbert får utfordringar når mange arbeidsplassar forsvinn samtidig.

For Venstre er det viktigaste no å gjera omstillinga me skal gjennom, så grøn, så mjuk og så effektiv som mogleg. Difor er hovudprioriteringane i avtalen me har gjort med regjeringspartia, tiltak som stimulerer det grøne skiftet, og som kan bidraga til grøn vekst. Me skulle gjerne fått til meir, men det er viktige skritt i rett retning. Avtalen fører til fleire studieplassar, styrking av lærlingordninga, ei eiga presåkornfondordning, auka satsing på næringsretta forsking og klimaforsking og styrking av miljøteknologiordninga.

I statsbudsjettdokumenta for 2015 skreiv regjeringa fylgjande:

«En oljepris som stabiliserer seg på et klart lavere nivå, vil stille store krav til omstillingsevnen til norske bedrifter og arbeidstakere.»

Allereie i desember i fjor stilte underteikna spørsmål til finansministeren om det ville koma nødvendige tiltak for å omstilla norsk næringsliv før revidert nasjonalbudsjett, på grunn av det kraftige fallet i oljeprisen me då såg. I så fall var Venstre klar med ei rekkje forslag for å bidraga til denne omstillinga. I dag tidleg fremja Venstre eitt av desse forslaga – eit representantforslag om nye avskrivingsreglar for energieffektiviseringstiltak for norsk petroleumsnæring. Forslaget vil både gje lågare utslepp frå oljesektoren i Noreg og motverka tendensen med at arbeidsplassar går tapte i leverandørindustrien. Det er på mange måtar eit akutt tiltak for å få opp igjen vedlikehald på sokkelen.

Kunnskapen og kompetansen som finst i oljenæringa, er heilt avgjerande for Noreg si konkurransekraft i framtida. Dei som no mistar jobben, er blant dei høgst utdanna og mest spesialiserte teknikarane og ingeniørane – framifrå innovatørar. Forslaget frå Venstre om å løna miljøvennlege tiltak på norsk sokkel vil gje auka aktivitet, fleire arbeidsplassar i næringa, kutta utslepp frå norsk sokkel på kort sikt, og driva fram teknologiutvikling som på lang sikt kan bidraga til reinare energiutvinning på verdsbasis.

Oljenæringa har bidrege til vekst og velferd i mange tiår. No er me i ein ny situasjon, der me ikkje lenger kan rekna med at oljeinntektene skal fortsetja å veksa. Då trengst det offensive grep for å sikra arbeidsplassar, kompetanse og skatteinntekter. Ei stor satsing på enøk på sokkelen kan setja Noreg i førarsetet i arbeidet med å redusera utslepp frå oljeverksemd og skapa nye arbeidsplassar på kjøpet. Det er eit vinn–vinn-forslag for både næringa og miljøet, og me håpar på brei tilslutning frå Stortinget når saka skal handsamast til hausten.

På tysdag vil Venstre leggja fram ei tiltakspakke for å skapa 50 000 nye, grøne arbeidsplassar i Noreg. Nye avskrivingsreglar for enøk er berre eitt av 15 tiltak i ei slik pakke. Tiltaka vil stå sentralt i Venstre sitt budsjettforslag for 2016, og dermed òg i forhandlingane som Venstre skal ha med regjeringspartia om det same budsjettet. 2016 vil vera eit avgjerande år for å få til det grøne skiftet. Venstre er ein garantist for at det vil skje.

Eg tillèt meg til slutt, på den siste dagen før me tek sommarferie frå møteverksemda til Stortinget, å trekkja opp nokre litt større perspektiv. Dei neste 15 åra skal det verta investert i ny energiproduksjon, bygnader og transport verda rundt for ufattelege 575 000 mrd. kr. Meir enn to milliardar menneske skal lyftast ut av fattigdom. Byane skal byggjast ut for å ta imot ca. ein milliard fleire innbyggjarar. Verdsøkonomien vil veksa med meir enn 50 pst. på berre 15 år. Dei same 15 åra vil vera avgjerande for om verda når togradersmålet og avgrensar temperaturstigninga på jorda til to grader. Skal me klara det, må dei samla utsleppa av CO₂ frå fossil energi – kol, olje og gass – ikkje overstiga 565 mrd. tonn. Det betyr at mesteparten av dei kjende fossil energi-reservane ikkje kan utnyttast. Samla sett er det ei kolossal utfordring, men det gjev òg fantastiske moglegheiter for ny vekst, ny verdiskaping og ein betre kvardag for folk flest. Det gjev oss høve til å setja folk fyrst.

Me må systematisk og raskt realisera det grøne skiftet og gå frå ein fossil økonomi, der vekst og velstand er baserte på stadig større bruk av olje, kol, gass og andre ikkje-fornybare ressursar, til ein grøn økonomi, der veksten er basert på fornybar energi og klok hushaldering med knappe ressursar.

Visjonen til Venstre er at Noreg fram mot 2030 skal leia an i den globale overgangen frå fossil til grøn økonomi. Noreg har alle sjansar til å gjera grøne val for energiproduksjon, arealbruk, matproduksjon og infrastrukturinvesteringar eller til å visa at denne typen tiltak òg gjev betre liv for kvart enkelt menneske, i tillegg til å vera lønsamt for økonomien som heilskap. Mindre bruk av kol og olje betrar luftkvaliteten. Betre kollektivtransport gjer at færre må bruka tid i bilkøar. I utviklingsland vil reduserte subsidiar til bensin og parafin frigjera midlar til helse og utdanning. Store investeringar i grøn teknologi kan vera akkurat det som trengst for å skapa ny vekst, både i Noreg og elles i verda.

Grøn omstilling er difor ingen trugsel mot framtidig velferd. Det gjev oss som lever i dag, eit betre liv og er ein føresetnad for ei trygg framtid for komande generasjonar av barn og barnebarn.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:37:00]: Representanten kalte det i sitt innlegg «svært dramatisk» for dem som mister jobben. Det som bekymrer meg kanskje spesielt, er den økende ungdomsledigheten en ser. Tallenes tale er klar: 10 000 flere unge uten arbeid bare første kvartal av 2015, ungdomsledighet på 9,4 pst. Situasjonen er spesielt alvorlig på Vestlandet, varsellampene blinker.

Samtidig ser en at denne regjeringa har en vente-og-se-strategi. Hovedsatsinga er skattekutt til landets rikeste. De dynamiske effektene uteblir.

Så det jeg vil utfordre Venstre på, er om de mener regjeringa gjør nok for å motvirke ungdomsledigheten. Er ikke Venstre enig i at en trenger konkrete, målrettede tiltak for omstilling og ikke ytterligere skattekutt uten dynamisk effekt? Det hadde jo vært interessant å vite hva Venstre vil prioritere i høstens budsjetter. Kan representanten her og nå sette nye skattekutt på vent, til arbeidsledigheten er på vei nedover igjen?

Terje Breivik (V) [10:37:58]: Takk til spørjaren for å reisa ei svært viktig problemstilling. Venstre har, saman med regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti, i dei budsjetta me har utgjort fleirtalet for, verkeleg satsa på ting som fører til omstilling, auka omstillingstakt og ny verdiskaping. Skattekutt som gjer at bedriftseigarar heller investerer i nye arbeidsplassar, er sånn sett ein svært viktig del. For Venstres vedkomande kan eg stadfesta her og no at me nok kjem til å vera ein pådrivar for å syta for at òg skatte- og avgiftssystemet fører til både eit grønt skifte, mindre forbruk som er skadeleg for klimaet, og fleire investeringar som er bra for norsk verdiskaping og framtidig velferd.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:38:53]: Representanten Terje Breivik er opptatt av det lokale demokratiet, og han er opptatt av nærhet mellom innbygger og bruker. Skal vi tro det han i hvert fall sier i taler, så er han det. I forbindelse med RNB har vi nå hatt diskusjoner om den lokale skatteinnkrevingen. Der er lovendringen foreløpig blitt stoppet, men det ligger inne 120 mill. kr til å gjennomføre den lovendringen som er blitt stoppet. Kommer representanten Breivik til å være tydelig og klar og sørge for at dette ikke blir gjennomført når finansministeren kommer til å prøve seg på nye runder i dette forsøket på sentralisering?

Terje Breivik (V) [10:39:38]: Slagsvold Vedum skal iallfall ha «kred» for at han er god til å variera det same temaet i spørsmåla sine.

Venstre er klare og tydelege, me sa jo eit eintydig nei til denne reforma i den RNB-avtala som me no stiller oss bak. Og som Slagsvold Vedum veit – han har sjølv lese merknaden: I den grad me skal vurdera dette på nytt, må det setjast inn i ein heilt, heilt annan samanheng. Og sjølv om me no indirekte har sagt til regjeringa at det er heilt ok om regjeringa kjem tilbake med denne saka på nytt, betyr ikkje det at me kjem til å endra syn.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:40:13]: Det er godt å høre. Men da er mitt oppfølgingsspørsmål: Hvorfor lar da Kristelig Folkeparti og Venstre seg bruke, og bruker sin makt i denne salen til å bevilge 120 mill. kr til en reform de er imot?

Terje Breivik (V) [10:40:28]: Eg har jo stor, stor tillit til og forventar, når regjeringa høyrer kva som har vorte sagt her i salen i dag, altså at det står pengar på ein budsjettpost som det ikkje er behov for, at dei pengane heller ikkje vert brukte – det tek eg for gjeve. Det er ikkje noko stort problem for dei norske statsfinansane at ein faktisk løyver pengar når budsjettåret er omme.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:41:15]: De globale forskjellene mellom mennesker, både i inntekt, i formue og i muligheter, er uakseptable. De er ikke først og fremst triste eller et uttrykk for uheldige tilfeldigheter eller omstendigheter, de er et resultat av en villet politikk som verdens ledere er ansvarlig for. De globale forskjellene er uakseptable. De fratar millioner av mennesker muligheten til å skape og leve gode liv. De fratar mange land muligheten til å bygge trygge samfunn på den måten vi i Norge bygde vårt. Og disse forskjellene – de uakseptable forskjellene – muliggjøres, ivaretas og forsterkes av stater som melder seg ut av den internasjonale solidariteten.

Skatteparadisene – der er det tusenvis av milliarder av kroner som skulle gå til helse, skole, politi og næringsutvikling som låses bort på kontoene til noen få rike eiere, uten innsyn, uten å skattlegges, uten at de som tjener store penger, gir noe som helst tilbake til fellesskapene der verdiene kommer fra. For bare to uker siden var det ikke mulig å få til en enighet i finanskomiteen i det hele tatt om en definisjon av skatteparadis, og det at det var så vanskelig å definere hva et skatteparadis er, ble brukt som argument for at vi ikke kunne trekke oljefondet ut av skatteparadis. For bare få dager siden ble et forslag om å sørge for at norske selskaper som driver utvinningsvirksomhet i andre land, må rapportere om sine datterselskaper og sine virksomheter i skatteparadis, nedstemt. Men i dag vedtar vi likevel at selskaper som opererer i skatteparadis, må rapportere om det gjennom land-for-land-rapporteringen. Vi forsterker land-for-land-forskriften.

Jeg har lyst til å gratulere et norsk sivilsamfunn som har presset på som bare det de siste dagene for å få dette til. Og jeg har lyst til å takke både komitéleder Hans Olav Syversen og regjeringspartiene for å ha vært veldig forhandlingsvillige og for at et samlet storting kan vedta disse endringene. Det er fantastisk. Det er en endring av den typen som kanskje ikke får så mye oppmerksomhet i media, men som har veldig store virkninger. Det er ikke hver dag vi på Stortinget kan gjøre et vedtak og være sikre på at det faktisk helt konkret, helt materielt, fører til en mer rettferdig verden. Det gjør vi i dag. Det er jeg veldig stolt av, og det tror jeg alle i Stortinget er.

Mange av dem som tilhører den generasjonen i Unge Høyre som hadde slagordet «Grenser for politikk», er de som styrer landet i dag. Slagordet er flittig brukt fortsatt, og tidligere har jeg tenkt at slagordet er et rent ideologisk Høyre-slagord. Jeg har tenkt at disse grensene for politikk dreide seg om færre lover og reguleringer, lavere skatt og mindre styring. Når jeg tidligere har hørt Jan Tore Sanner, Erna Solberg, Ine M. Eriksen Søreide eller Torbjørn Røe Isaksen, eller Vidar Helgesen for den saks skyld, snakke om disse grensene for politikk på Unge Høyre-seminar, i skoledebatter og i innledninger, har jeg sett på det som et slags Fremskrittspartiet light.

Men det siste året har vi fått illustrert hva slagordet «Grenser for politikk» egentlig betyr, og hva det egentlig innebærer. Det innebærer å ikke gjøre noe med helt åpenbare problemer og ikke gripe helt åpenbare muligheter.

«Ingen vet lenger med sikkerhet hvor mange barn som ligger med dødsmerket på pannen i storbyenes ruiner og bombekratere – men det er uten tvil et oppskakende tall.»

Det sa Johan Falkberget, for øvrig tidligere stortingsrepresentant fra mitt hjemfylke, i sin tekst «Vær barmhjertig» like etter annen verdenskrig.

Nå er vi der igjen. Vi er vitner til den største flyktningkatastrofen siden den gang. Millioner av mennesker er på flukt i og rundt Syria. De trenger vår hjelp, og dette kunne vært regjeringens aller flotteste øyeblikk. De som snekret sammen slagordet «Mennesker, ikke milliarder», kunne ha vist hva det betyr i praksis. I stedet fant de fram kalkulatoren og sendte halve intelligentsiaen på norsk høyreside ut for å framføre argumenter som Carl I. Hagen var alene om å framføre sist det var snakk om å hente noen tusen flyktninger til Norge.

Titusenvis av mennesker er uten jobb i Norge. Bare 22 000 mennesker i oljebransjen alene har mistet jobben det siste året, fordi Norge er altfor ensidig og i altfor mange år har investert i enda mer oljeavhengighet. De som har advart mot et brått fall og alvorlige konsekvenser for dem som rammes idet oljeprisen måtte falle, har enten blitt avfeid som industrifiendtlige eller som mot arbeidsplasser. Men da er det jo påfallende at de som har vært mest aggressive i å skyve argumenter om arbeidsplasser foran seg for å investere enda mer i oljen, viser seg ikke å fortrekke en mine her på Stortinget når arbeidsplassene går tapt.

I vår kunne regjeringen ha satset på nye industriinvesteringer på Vestlandet og vært med på å gi det lille ekstra dyttet som skal til for å utløse investeringer – men nei. Det er vel grenser for politikk.

I vår kunne regjeringen ha kunngjort nye støtteordninger for fornybar energi, basert på teknologiutvikling og potensialet for industribygging, framfor at markedet skal styre alene, og at vi kun bygger ut det billigste først – men nei. Politikken som skapte vannkrafteventyret i Norge, som skapte aluminium som metalleventyret i Norge, og som skapte oljeeventyret i Norge, har visst blitt for gammeldags for regjeringen. Det er vel grenser for politikk.

I vår kunne regjeringen ha sagt at en arbeidsløshet på oppunder 10 pst. blant ungdommen vår er helt uakseptabelt. Vi skyver tusenvis av ungdommer ut i en voksentilværelse med mer midlertidig arbeid, usikre jobbutsikter og dyre boliger. Det ser det ikke ut til at regjeringen har tenkt å gjøre noe med. De har satt grensene for politikk.

Vi i SV er for så vidt enig i slagordet «Grenser for politikk». Det kan vi jo slutte oss til. Ikke alt skal styres av politikk. Vi i SV kunne godt tenkt oss et Norge med mindre politisk styring og moralisering over aleneforsørgere, uføre, kvinners livmor og privatlivet ditt på Internett. Men det landets arbeidsløse trenger nå, er ikke grenser for politikk. Det flyktningene som desperat leter etter sjansen til et nytt liv, trenger, er ikke grenser for politikk. De trenger ordentlig politikk. De trenger en politikk som fungerer, de trenger en politikk som er til for de menneskene som trenger det, politikk som ikke avgjøres av siste fokusgruppe, meningsmåling eller stemningsbølge i media.

Derfor foreslår vi i SV 1,1 mrd. kr til grønn omstilling og mot arbeidsløshet. Vi foreslår å gjøre det mulig å ta imot 10 000 syriske flyktninger til Norge på to år og en kraftig økning i den humanitære hjelpen – med friske midler og uten hardhendte kutt i hjelpen til andre fattige. Vi foreslår rom for bedre omsorg og skole i kommunene, som gir flere arbeid, og som ikke minst gir en bedre alderdom og oppvekst for dem som trenger det. Det burde ha fått flertall i dag, og det kunne ha fått flertall i dag, fordi vi kan, og fordi andre som oss trenger det, og fordi de fortjener det, fordi vi kan og bør være barmhjertige og solidariske, og så får en del andre ting heller ligge, som skattekutt og taxfree-kvoter. La de som himler med øynene og senere i debatten i dag kommer til å framsette skjellsord som «godhetsposører», «godhetsindustri», «snillisme» og «naiv», gjemme seg bak den sarkasmen for å skjule at de selv er ute av stand til å prioritere det som er viktigst. Sånn sett er SV det partiet som prioriterer hardest i årets budsjettrevisjon. Sånn sett er det vi som setter de grensene som trenges å settes for politikk.

Jeg vil ta opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:50:09]: På veggen til Kaffebrenneriet kan vi lese om kjedens beskjedne begynnelse. Gründer Thomas jobbet i butikken hver dag fra sju til sju, og på kveldene bakte han morgendagens mat. Gründer Steinar jobbet kvelder og helger, men var avhengig av å beholde jobben sin i et IT-firma for å få det til å gå rundt.

Nye arbeidsplasser skapes av den typen engasjement og arbeidsinnsats. Når SV da øker formuesskatten og innfører ny toppskatt, straffes sånne som Thomas og Steinar. Ikke får de bygget opp kapital nok til å få lån til å investere i lokaler og maskiner, og de ekstra arbeidstimene vil aldri lønne seg.

Så etter å ha kvalt norske gründere med så høye skatter at det ikke lønner seg å gjøre noe ekstra, skattet ut rikingene som investerte i norske arbeidsplasser, og stoppet oljeutbygging à la Johan Sverdrup: Hvordan har SV tenkt å finansiere den norske velferdsstaten og eldrebølgen i framtiden – uten grenser for politikk?

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:51:04]: Det kan godt hende at gründerne av Kaffebrenneriet og andre bedrifter starter eventyret sitt nedenfra med en kjempestor formue og en veldig høy inntekt, men det stemmer ikke overens med de gründerne jeg kjenner, de gründerne jeg snakker med.

Tvert imot er hovedutfordringen i norsk økonomi at vi ensidig har valgt å investere de virkelig store summene i olje. Det har ført til et ikke-bærekraftig samfunn klimamessig, men det har også ført til et ikke-bærekraftig økonomisk opplegg der vi har et kjempebehov for investeringer på fastlandet, nettopp for å skape de arbeidsplassene som representanten Nordby Lunde refererer til. Det er ikke formuesskatt som hindrer gründere i Norge i å slå seg opp, det er det at pengene i altfor stor grad har blitt sluset inn i oljenæring alene og presset opp prisnivået i alle andre næringer.

Så kan jeg til slutt legge til at hvis representanten Nordby Lunde virkelig bryr seg om disse gründerne, kan hun neste år stemme for SVs forslag om en lavere selskapsskatt enn det høyreregjeringen står for.

Tom E.B. Holthe (FrP) [10:52:17]: Her på Østlandet er tog ofte et godt alternativ til fly, men slik er det eksempelvis ikke i Nord-Norge og på Vestlandet. Sosialistisk Venstreparti foreslår å innføre en flyseteavgift på 100 kr per billett fra 1. september i år og budsjetterer med hele 817 mill. kr i avgiftsinntekter. Billettprisen vil sannsynligvis øke vesentlig fordi færre passasjerer gjør at kostnaden per flight blir fordelt på færre hoder.

Spørsmålet er kort og godt: Er målsettingen med forslaget å ramme Distrikts-Norge hardt, eller er det bare en utilsiktet konsekvens av avgiftsforslaget?

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:53:09]: Det er litt spesielt å høre Fremskrittspartiet først mene at en plastposeavgift som skal ta inn 1 mrd. kr, ikke kommer til å utgjøre noen forskjell i folks hverdag i det hele tatt, og så si at en flyseteavgift på 800 mill. kr betyr mye mer.

Men nå er det sånn at SVs skatte- og avgiftsopplegg må ses i sammenheng, og vi mener at vi må flytte penger fra forurensende forbruk til miljøvennlig forbruk. Det er det ene.

Vi mener også at de som gjør arbeidet i Norge, de som har de vanlige, harde jobbene, de som gjerne sliter ut kroppene sine etter et hardt yrkesliv, skal sitte igjen med mer, og de som har mest, skal sitte igjen med mindre. Derfor foreslår vi at en vanlig lønnsmottaker i Norge skal få flere tusen kroner i skattekutt, mens de rikeste skal få betydelige skatteskjerpelser. Dermed har vi rom for å innføre flere grønne avgifter uten at det rammer lommeboka til folk flest. Den muligheten har ikke Fremskrittspartiet. De bruker de store pengene og smører dem utover den rikeste eliten i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rasmus Hansson (MDG) [10:54:26]: Det tikker nå daglig inn meldinger om folk som mister jobben i oljebransjen. Lokalsamfunn er bekymret for framtida. Vi står, som omtrent alle talere har påpekt, i en brytningstid.

Miljøpartiet De Grønne er optimister. Vi er overbevist om at Norge har alle forutsetninger for å lykkes med det grønne skiftet, som stadig flere snakker om og etterlyser. Men da er vi nødt til å bruke pengene på riktig måte.

Svaret fra regjeringen i revidert budsjett på de utfordringene vi står oppe i, er å øke oljepengebruken generelt med 5 mrd. kr, til rekordhøye 6,4 pst. av bruttonasjonalproduktet. Selv ikke midt under finanskrisen brukte vi så mye penger.

Dette er en lite framtidsrettet politikk. Og i dag skal jeg snakke om handlingsregelen. For handlingsregelen fra 2001 var en kjempegod idé. Den satte en grense for hvor mye oljepenger vi politikere skulle la oss friste til å bruke på statsbudsjettet hvert år, nærmere bestemt 4 pst. av fondets verdi per år. Målet var altså å unngå for stor avhengighet av oljepengene. Problemet er bare at ingen i 2001 så for seg at fondet skulle vokse så raskt som det har gjort. På få år har fondet vokst til over 7 000 mrd. kr, og som en følge av dette har oljepengebruken i statsbudsjettet blitt mer enn doblet fra 2005 og til i dag. Det er derfor stadig mer åpenbart at handlingsregelen ikke lenger gjør det den skulle gjøre, nemlig å sørge for at vi ikke bruker for mye oljepenger.

De Grønne har lenge tatt til orde for et mindre oljesmurt forbruk, og i vårt alternative statsbudsjett for 2015 la vi opp til å bruke 16 milliarder færre oljekroner enn regjeringspartiene. Men det er ikke bare Miljøpartiet De Grønne som mener at vi bruker for mye oljepenger. I går fikk finansministeren presentert Thøgersen-utvalgets rapport om finanspolitikk i en oljeøkonomi. Det utvalget konkluderer med at Norge er blitt mer oljeavhengig – oljepengeavhengig – enn man så for seg i 2001, og utvalget sier klart og tydelig at stadig mer bruk av oljepenger ikke er løsningen på problemene i oljeindustrien. Stadig økt oljepengebruk vil tvert imot gjøre det vanskeligere å lykkes med omstilling, fordi det gjør at lønninger og konkurranseevne til det nye næringslivet blir svekket. Miljøpartiet De Grønne fremmer derfor i dag forslag om å gjenopprette handlingsregelen til det den var ment å gjøre, nemlig å begrense bruken av oljepenger og sikre en stabil økonomisk utvikling og at vi bør bruke oljepengene som vi tar inn, til det de bør brukes til, nemlig en grønn omstilling.

For det første: Framfor å styre oljepengebruken etter hvor stort oljefondet er, mener vi at grensene bør settes ut fra den samlede størrelsen på norsk økonomi. Det er en langt mer relevant målestokk på oljeavhengighet, og det er da også i tråd med Thøgersen-utvalgets analyse.

For det andre: Stortinget har nettopp slått fast at oljefondet av etiske grunner ikke skal investere i kullselskaper som ødelegger klimaet på jorda. Og flertallet på Stortinget vil jo gå lenger. Fondets miljøinvesteringer øker, og en ekspertgruppe utreder nå om fondet bl.a. skal investere i vindkraft og solceller. Utviklingen går altså heldigvis i retning av stadig mer støtte til De Grønnes hovedpoeng: Oljefondet må vi bruke aktivt for å investere i den grønne framtida som vi sier at vi vil ha. Da er det også naturlig at vi stiller lignende krav til den delen av oljefondet som fases tilbake inn i norsk økonomi over statsbudsjettet.

I årets reviderte budsjett finner vi selvsagt gode eksempler på grønne grep, sånn som tilskuddsordninger for biogass, 20 mill. kr mer til miljøteknologiordningen, 25 mill. kr til næringsrettet forskning på fornybar energi osv. Men det store bildet er altså et revidert statsbudsjett som setter ny rekord i bruk av oljepenger, og som dermed ikke bare har få spor av et grønt skifte, men som motvirker et grønt skifte, fordi det opprettholder en generell økonomi hvor generelt forbruk er hoveddrivkraften, hvor olje er hoveddrivkraften, og hvor prioriteringer som er grønne, ikke er det viktigste. Vi foreslår derfor å oppgradere handlingsregelen med en plan for hvordan bruken av oljepenger kan legge til rette for et grønt skifte i Norge. Jeg tar med dette opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har da tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Siv Jensen [10:59:33]: Jeg er glad for den enigheten vi har oppnådd med samarbeidspartiene. Vi har funnet løsninger som avspeiler viktige verdier for alle de fire partiene, og vi er enige om et budsjett som er godt tilpasset de utfordringene norsk økonomi og norsk næringsliv nå møter. Det kraftige fallet i oljeprisen siden i fjor sommer har dempet veksten i norsk økonomi. Veksten er svakere enn vi har vært vant til, og det er tegn til økende arbeidsledighet. Vi ser det særlig i petroleumsrelaterte virksomheter på Sørlandet og Vestlandet. Den økte ledigheten skaper selvsagt utrygghet for de familiene som rammes, men i andre bransjer og i flere fylker er situasjonen bedre og optimismen større enn for et år tilbake.

I budsjettet i fjor høst varslet vi at norsk økonomi står foran en omstilling. Fallet i oljeprisen kan innebære at behovet for omstilling kommer raskere. Vi har ikke mulighet til å påvirke prisen på olje, men vi kan gjøre noe for å styrke vår egen økonomi og vår egen konkurransekraft. Da er det viktig at det føres en ansvarlig økonomisk politikk, en økonomisk politikk der man prioriterer de viktigste tingene først, der man investerer i fremtidig verdiskaping, avbyråkratiserer, reformerer og omstiller til en mer produktiv og vekstkraftig økonomi. Det er med på å trygge finansieringen av vår alles fremtidige velferd.

Vi fikk tidligere i år gjennomslag for endringer i arbeidsmiljøloven som gjør arbeidsmarkedet mer fleksibelt. Nå gjør vi døren inn til arbeidslivet høyere og bredere, og det er fornuftig i dagens situasjon. I revidert budsjett øker vi også antallet tiltaksplasser og utvider permitteringsordningen. Dersom utviklingen i norsk økonomi og arbeidsliv blir svakere enn vi ser for oss nå, vil vi selvsagt også vurdere flere tiltak.

Vi har bak oss en gyllen periode i norsk økonomi. Ser vi fremover, vil trolig drahjelpen fra aktiviteten i Nordsjøen bli svakere. Næringen vil fortsatt være viktig for oss, men den vil ikke lenger bidra til å trekke veksten opp. Da er det avgjørende at vi legger til rette for nye, trygge arbeidsplasser. Den økonomiske politikken svarer godt på de utfordringene vi står overfor. Renten er satt til et historisk lavt nivå og bidrar vesentlig til å dempe tilbakeslaget i økonomien. Nedgangen i oljeprisen har gått sammen med en svakere krone, og svekkelsen av kronen gir det viktigste bidraget til å bedre konkurranseevnen i de bedriftene som må omstille seg. Moderasjonen vi har sett i årets lønnsoppgjør, trekker i samme retning.

Budsjettet for 2015 gir et bidrag til innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester som svaret til ½ pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Med en slik innretning bidrar vi til vekst i norsk økonomi og til å motvirke arbeidsledigheten uten at kronekursen settes i spill. Arbeiderpartiets forslag til revidert budsjett innebærer om lag samme økning i bruken av oljeinntekter fra 2014 til 2015 som regjeringens forslag. Den store forskjellen er at Arbeiderpartiet vil bruke alt på økte utgifter, mens vi gir lettelser i skatter og avgifter.

Jeg har besøkt mange bedrifter. Alle peker på bedre infrastruktur som et av de viktigste tiltakene. Jeg har enda til gode å møte en bedrift som har bedt om økte skatter og avgifter, slik Arbeiderpartiet foreslår. Det betyr mye når vi kutter i skatter og avgifter fremfor å øke skatter og avgifter. Det er fornuftig å satse på samferdsel, ikke bare for å klippe snorer, men – for første gang på tiår – for å redusere vedlikeholdsetterslepet på riksveiene. Det er smart å investere i utdanning og forskning, slik at bedriftene kan vokse og nye næringer kan komme til. Bare slik kan vi skape større inntekter til velferd, trygghet, helse og omsorg i fremtiden.

Jeg merker meg at representanten Marthinsen fra Arbeiderpartiet kalte det et dårlig budsjett, som er dårlig tilpasset situasjonen i norsk økonomi. Men jeg merker meg samtidig at både IMF og OECD sier at dette er et godt budsjett tilpasset den situasjonen norsk økonomi står i. Jeg har også registrert at i alle dialogmøtene regjeringen har hatt med partene i arbeidslivet og med ulike deler av norsk næringsliv, er svaret nøyaktig det samme: Fortsett med det dere gjør, fortsett med å gjøre mer av det dere allerede gjør, det er den beste forutsetningen vi har for å kunne stå i den krevende omstillingen som norsk økonomi nå er inne i, og som vi lenge visste ville komme.

Jeg mener at dette er gode bidrag til å komme gjennom en mer krevende situasjon enn vi har hatt på en stund, men da må det være vilje til å omstille, vilje til å effektivisere og vilje til å gjennomføre større strukturreformer – ikke bare være imot alle de endringene der denne regjeringen går foran og leverer til Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Marthinsen (A) [11:04:57]: Vi står nå ved den sjette korsveien siden regjeringen tiltrådte, hvor regjeringen velger å øke oljepengebruken. Det virker som om finansministeren har lagt seg på et permanent høyere gir når det gjelder innfasing av oljepenger i norsk økonomi.

Så ble Thøgersen-utvalget satt ned av finansministerens regjering, og det er sikkert flere av oss som husker tilbake til Fremskrittspartiets nestleder Per Sandberg, som jublet da det utvalget ble satt ned og kunne garantere at det kom til å konkludere med at vi trygt kunne bruke mer oljepenger enn det handlingsregelen tilsier. I går leverte det utvalget, og etter en lengre utredning har de funnet ut at jo fortere vi bruker penger, jo raskere og mer voldsomt må vi stramme inn. Er finansministeren like overrasket som sin nestleder over den konklusjonen?

Statsråd Siv Jensen [11:05:52]: La meg først si at vi bruker oljepenger, og vi bruker mer oljepenger over budsjettet i år enn vi gjorde i fjor. Men det er en pengebruk som er godt tilpasset det norsk økonomi har behov for, ikke minst fordi regjeringen har dreid pengebruken i retning av mer vekstfremmende tiltak, som uten tvil er noe av det viktigste vi kan gjøre nå.

Så er jeg veldig glad for å ha mottatt Thøgersen-utvalgets rapport. Det er et utvalg jeg tok initiativ til å sette ned basert på de store endringene som har skjedd siden handlingsregelen ble innført i 2001. Dette er en tykk rapport, som jeg vil anbefale også representanten Marthinsen å sette seg grundig inn i. Det er gode analyser, og de vesentlige konklusjonene peker langt frem i tid. Utvalget understreker i tillegg at finanspolitikken handler om mer. Den handler også om at en regjering må ha tilstrekkelige virkemidler til å tilpasse finanspolitikken til de konjunkturelle forholdene, og det har denne regjeringen tenkt å gjøre.

Marianne Marthinsen (A) [11:06:57]: Jeg kan forsikre finansministeren om at rapporten vil bli grundig lest. Det er vi allerede godt i gang med, og jeg deler finansministerens vurdering av at her ligger det mye godt materiale og mange gode vurderinger fra utvalget.

Vi hørte i går, da utvalget la fram rapporten, han som i hvert fall fram til i dag var Fremskrittspartiets finanspolitiske talsperson, gjenta slagordet fra i høst om at det viktige ikke er hvor mye vi bruker av penger, men hva vi bruker dem på. Jeg tror vi alle er enige om at det er viktig hva vi bruker penger på, og at pengene skal brukes fornuftig. Så er det sikkert litt ulike oppfatninger av hva fornuftig innebærer – det er vel noe av bakgrunnen for at vi er ulike partier. Men en av de tingene som Thøgersen selv la vekt på da dette ble presentert i går, var at økt effektivitet ikke oppnås ved øremerking eller ved å unnta enkeltområder fra en helhetlig budsjettbehandling. Er finansministeren enig i det?

Statsråd Siv Jensen [11:07:57]: Jeg er veldig glad for at stadig flere deltar i debatten om behovet for produktivitetsvekst i norsk økonomi. Det var også derfor denne regjeringen satte ned en produktivitetskommisjon – både for å få gjennomgått svakhetene som allerede eksisterer, og for å få noen svar på hva vi kan gjøre for å styrke produktivitetsveksten. Det er viktig. Vi ser også at det er mulig å bruke pengene våre både innenfor samferdselssektoren, utdanningssektoren og i store deler av offentlig sektor på en langt bedre måte. Men da må vi også være villig til å sette oss resultatmål.

Jeg vil utfordre Arbeiderpartiet tilbake på dette, for det jeg konstaterer, er en gjennomgående motvilje fra Arbeiderpartiet mot å være med på effektivisering av reformer. Det mener jeg er en veldig dårlig tilnærming til den situasjonen vi er i nå. Den fremste jobben vi har, er å sørge for at vi bruker skattebetalernes penger på en fornuftig måte, og at skattebetalerne får mest mulig igjen for de pengene vi investerer, enten det er i helse, eldreomsorg, samferdsel eller skole.

Marianne Marthinsen (A) [11:09:04]: Å beskylde Arbeiderpartiet for ikke å være reformvillig faller på sin egen urimelighet. Det er nok å vise tilbake til forrige regjeringsperiode, hvor det ble gjennomført store reformer – i Forsvaret, ikke minst, som kanskje er ett av de beste eksemplene, flere titalls milliarder, uførereform, pensjonsreform. Men vi velger ikke å stemme for reformer som vi oppfatter som dårlig forberedte, og hvor vi ikke har gode nok anslag på hva dette faktisk vil føre til, ikke minst på kostnadssiden, og det har vel blitt godt illustrert gjennom tidligere replikkordskifter i dag.

Men jeg fikk ikke svar på spørsmålet jeg stilte. Jeg spurte om finansministeren er enig i Thøgersens påstand om at vi ikke oppnår økt effektivitet ved å unnta enkeltområder fra en helhetlig budsjettbehandling. Dette har jo vært refrenget og mye av grunnlaget for Fremskrittspartiets økonomiske politikk og forslag om alternative handlingsregler.

Statsråd Siv Jensen [11:10:04]: Jeg mener jeg svarer på det. Vi må klare å gjøre flere ting samtidig. Vi må legge til rette for at de pengene vi bruker over statsbudsjettet, er vel anvendte penger. Derfor må vi stille resultatmål, vi må sørge for at vi får mest mulig ut av hver krone vi bruker til de ulike formålene, og vi må jobbe systematisk med sikte på å oppnå både effektiviseringer og reformer som gjør at vi får til det. Jeg mener at det ikke er noen motsetning her.

Det jeg derimot merker meg, er at når Arbeiderpartiet blir møtt med angrep for manglende vilje til å være med på effektiviseringsreformer, sier de at nei, det er bare fordi det er noen reformer som er litt dårlig forberedt. Det er feil. Det er en ærlig sak å være imot å effektivisere byråkratiet, det er en ærlig sak å være imot å bruke skattebetalernes penger på en mer effektiv måte, men å dekke seg bak en påstand om at det er fordi ting er dårlig forberedt, holder ikke. Jeg mener at Arbeiderpartiet får forholde seg til sak og være med på å gjøre norsk økonomi mer effektiv fremover.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:11:16]: Ut fra denne replikkvekslingen kan vi vel slutte at uførereformen var godt forberedt. Med tre ganger justeringer i Stortinget med et nytt flertall er det vel en del som tyder på at den ikke var så godt forberedt.

Så til et ganske komplekst spørsmål knyttet til en av de sakene vi behandler i tillegg til revidert, nemlig spørsmålet om Syria. Jeg registrerer at det er mange i Fremskrittspartiet som mener at den avtalen som Stortingets flertall i dag befester gjennom et vedtak, er i strid med samarbeidsavtalen. Denne avtalen bygger på at statsministeren på vegne av regjeringen inviterte Stortinget til drøftelser, og vi har fått et resultat. Mitt spørsmål blir derfor: Mener finansministeren at den fremforhandlede avtalen er i strid med samarbeidsavtalen regjeringen har med Kristelig Folkeparti og Venstre?

Statsråd Siv Jensen [11:12:24]: Det er helt riktig som Hans Olav Syversen sier om uførereformen, at den ble vedtatt og gjennomført av den forrige regjeringen, og det var denne regjeringen sammen med samarbeidspartiene som avdekket at det var behov for betydelige overgangsordninger for å gjøre reformen bedre. Jeg er veldig glad for at de fire partiene har samarbeidet godt for å få det til.

Så er det slik at regjeringen har lagt frem revidert budsjett med en styrking av midler til innsats i nærområdene knyttet til Syria. Regjeringen har i utgangspunktet lagt frem det regjeringen mener er riktig. Så konstaterer jeg at det i de siste ukene har pågått en debatt i Stortinget og mellom stortingspartiene om dette, som kulminerer i vedtak her i dag. Det er selvsagt vedtak regjeringen vil forholde seg til.

Spørsmålet knyttet til samarbeidsavtalen tror jeg at jeg skal besvare på følgende måte: Hvis det er behov for å diskutere den mellom de fire partiene, får vi gjøre det i de egnede fora hvor den bør diskuteres.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:13:22]: Vanlige folk i vanlige hus har aldri betalt mer eiendomsskatt på sin bolig enn når finansminister Siv Jensen fra Fremskrittspartiet styrer. Det innføres eiendomsskatt i rekordfart – satsene økes, og inntektene til norske kommuner blir større og større takket være økning i eiendomsskatten. Dette gjør de ikke fordi de synes det er så gøy. Fremskrittspartiet i Skodje gjør ikke det fordi de synes det er en fantastisk god valgkampsak å innføre eiendomsskatt rett før valget, de gjør det fordi de har altfor dårlige økonomiske rammer fra regjeringen når det gjelder sin kommuneøkonomi. Hvordan er det for en fremskrittspartiminister å være den ministeren noen gang som har klart å få innført så mye eiendomsskatt på så kort tid?

Statsråd Siv Jensen [11:14:17]: For det første har regjeringen fortsatt å styrke kommuneøkonomien hvert eneste år siden vi tiltrådte, og det vil vi også fortsette med i tiden fremover i erkjennelsen av at kommunene har ansvaret for mange viktige velferdsoppgaver.

Så er det sånn at eiendomsskatt er en kommunal skatt som det er opp til hver enkelt kommune om de vil innføre eller ikke. Fremskrittspartiet er imot eiendomsskatt og jobber systematisk for å unngå at den blir innført i landets kommuner, og har bevist i mange av de kommunene vi sitter i posisjon, at det er mulig å husholdere annerledes. Jeg er uenig i at det er behov for å øke eiendomsskatten. Jeg mener snarere tvert imot at det er fullt mulig, basert på den gode kommuneøkonomien som foreligger, å kunne prioritere annerledes, men det får være opp til hver enkelt kommune hvilke valg de tar.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:15:18]: Det var et interessant svar finansministeren ga til representanten Slagsvold Vedum. Hvis det er slik at finansministeren er av den oppfatning at f.eks. Bergen kommune ikke har vært nødt til å innføre eiendomsskatt, må jo det bety at det er et helt fritt, bevisst politisk valg den kommunen har tatt. Mener finansminister Siv Jensen at de kommunene der Fremskrittspartiet sitter i posisjon eller er med og utgjør et flertall, nå innfører eiendomsskatt fordi de plutselig har blitt for?

Statsråd Siv Jensen [11:15:51]: Jeg tror jeg nesten må gjenta det jeg sa i det forrige svaret: Det å innføre eiendomsskatt i kommunene er opp til hver enkelt kommune.

Vi er nå i Oslo, en kommune som avviklet eiendomsskatten for lenge siden, og som systematisk har klart å unngå å innføre den igjen. Så konstaterer jeg at rød-grønne partier med Arbeiderpartiet i spissen nå skal drive valgkamp i Oslo på å gjeninnføre en forhatt eiendomsskatt uten at det er behov for det. Oslo er det beste beviset på at det går an å husholdere godt med kommuneøkonomien og prioritere viktige velferdsoppgaver uten å innføre eiendomsskatt, og det er jeg glad for.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Jonas Gahr Støre (A) [11:16:53]: Det finnes ikke et eksakt tall – en størrelse – som forklarer hvordan et land og et folk tar det rette internasjonale medansvar, hvor mye penger det er riktig å bevilge, eller f.eks. hvor mange av FNs kvoteflyktninger det er korrekt å motta.

Det finnes ikke en norm vi kan konsultere for å finne det rette svaret på hvordan vi bistår mennesker i nød, mennesker på flukt, mennesker som opplever livsvilkår dramatisk forskjellige fra våre. Vi kan heller ikke gå til et oppslagsverk for å få svar på om det i det hele tatt er rett og viktig å bidra, ta ansvar, medansvar, dele og hjelpe andre mennesker i nød. Dette koker ned til et verdispørsmål om solidaritet og medansvar har betydning, om det er viktig, og om vi bør bry oss. Det er her politikken gir mening. Det er et politisk ansvar og en politisk mulighet å vurdere slike spørsmål om hva vi mener er riktig, viktig og nødvendig, å veie det vi lærer om den desperate situasjonen i og omkring Syria, f.eks., og fremme forslag til handling.

Den avtalen som ble oppnådd 10. juni mellom partier som utgjør et bredt flertall i Stortinget, er et uttrykk for nettopp dette – et resultat av den muligheten demokratiet faktisk gir: Muligheten til å fremme forslag til vedtak som både fanger opp et stort engasjement blant folk, i partiene og i store deler av det sivile samfunnet, gi engasjementet retning og konkret utløp i vedtak. Arbeiderpartiet støtter fullt og helt opp om resultatet.

Norge vil ved inngangen til 2016 doble den økonomiske støtten til flyktning- og nødhjelpsarbeidet i regionen, en hjelp som vil bli kanalisert gjennom erfarne organisasjoner innenfor og utenfor FN-systemet. Med avtalen om mottak av kvoteflyktninger fra Syria vil antallet økes i forhold til planlagt nivå for årene 2015, 2016 og 2017. Vi følger opp med økt støtte til bosetting og integrering i kommunene, og partiene bak avtalen vil behandle regjeringens varslede pakke for bosetting og integrering i behandlingen av statsbudsjettet for 2016.

Denne avtalen er et godt kompromiss, alle parter har måttet gi og ta, og forhandlingene ble ført på en måte som gjør at seks partier tar eierskap til den. Dette er avgjørende. For Arbeiderpartiet var det viktig å få regjeringen med – regjeringen som skal gjennomføre mange av de konkrete oppgavene som følger av denne avtalen.

Vi registrerer det ene regjeringspartiets – Fremskrittspartiets – håndtering av saken. Partiet deltok konstruktivt i forhandlingene, men valgte å trekke seg ut. Det er en ærlig sak. Høyre står bak avtalen, statsministeren står bak avtalen, og vi legger derfor til grunn som en selvfølge at regjeringen vil sette den ut i livet. At det skal skje med aktiv motstand fra regjeringspartiet Fremskrittspartiets stortingsgruppe, forteller sitt om hvilken sprikende praksis regjeringspartiene nå legger seg på. Det må høre til de absolutte sjeldenhetene at vi i dag ser et regjeringsparti fremme forslag om folkeavstemning mot regjeringens egen politikk.

Det er diskusjon om flyktningpolitikken; det er naturlig. Men det er også avgjørende at det er bred samling om den politikken vi legger til grunn, og de vedtak vi fatter, slik det i dag er om asylpolitikken. Det er avgjørende for menneskene som kommer, at de opplever at et mest mulig samlet politisk lederskap ønsker dem velkommen. Og det er avgjørende for kommunene som skal bosette og integrere i det daglige. Jo mer vi er samlet om på Stortinget, jo mer kan vi vente samling om lokalt – jo mer kan vi håpe på engasjement fra det sivile samfunn og frivilligheten, som er så viktig for vellykket integrering.

De siste ukene har vi snakket om flyktninger fra Syria i benevnelsen «tusentall». Jeg har forståelse for at dette kan virke overveldende for mange, som om tusener fra en dag til en annen dukker opp i et nærmiljø i en liten kommune. En student jeg møtte i Ålesund på et politisk møte, sa det på en annen måte. Hun minnet om at dette handler om at hver kommune i gjennomsnitt tar i mot fire, fem familier i året over to, tre år, eller én flyktning per 1 500 mennesker som bor i Norge. Det som skjer da, er at enkeltmenneskene og familiene trer fram. Vi vet at det vil kreve noe av oss å lykkes i gjennomføringen av denne avtalen. Men det er mulig – og vi kan klare det.

Dagens debatt handler også om det reviderte budsjettet, og vi har nettopp hørt finansministeren forsvare en revisjon av et budsjett som vi først og fremst mener forteller en historie om en regjering på etterskudd. Stigende ledighet og nedgang i sysselsettingen har lenge vært varslet uten at dette har utløst nødvendig handlekraft fra regjeringens side. I lang tid etterlyste både vi og partene i arbeidslivet et bedre permitteringsregelverk og flere tiltaksplasser. I fjor høst foreslo også vi en pakke for vekst i hele landet, med særlig innsats for økt sysselsetting i viktige næringer for Norge. En slik aktiv næringspolitikk har flere ganger blitt avvist av regjeringen, slik den blir i denne revisjonen. Svaret har vært at de følger nøye med på situasjonen, men i mellomtiden taper bedriftene kompetanse, og vi har gått glipp av viktige muligheter. Arbeidsledigheten har for første gang krøpet over 4 pst.

For de unge er tallene enda mer alvorlige, og ledigheten ble målt til nær opp mot 10 pst. i første kvartal i år. Da trengs det sterkere lut enn det regjeringen har lagt opp til i revidert budsjett, og derfor fremmer vi flere forslag rettet inn mot å bekjempe ungdomsledigheten. Det handler om alt fra tydeligere prioritering i Nav-systemet, et mer fleksibelt dagpengeregelverk, støtte til bedriftsintern opplæring, flere offentlige lærlingplasser m.m. 30–40 pst. av disse unge som er ledige, har ikke gjennomført/fullført videregående opplæring. Vi må sette inn et krafttak.

Budsjettet for 2016 er Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens første egne gjennomarbeidede budsjett. Vi kan være enige om mye i norsk politikk, men dette budsjettet viser tydelige skiller mellom posisjon og opposisjon i synet på hva vi bør løse sammen, investere i sammen – og hvor vi er best tjent med å løse oppgavene hver for oss.

Regjeringen foreslo skattekutt, der 50 pst. av lettelsene skulle gå til de 5 pst. som har mest fra før, en oppskrift på å dra landet i retning av økende forskjeller, selv om jeg merket meg Høyres finanspolitiske talsmann mente det var omvendt, at dette kom til å føre til mindre forskjeller i Norge – det var et interessant regnestykke. Jeg mener det bryter med noe grunnleggende i Norge, nemlig at det er de med sterkest rygg som skal bære den tyngste bør.

I motsetning til regjeringen mener vi at politikkens oppgave er å slå ring rundt at Norge er et land med relativt små økonomiske forskjeller. Det er en fordel for vårt land. Og vi mener regjeringen og finansministeren bør ta til seg budskapet fra for eksempel OECD, som nylig kom med fire klare råd for å motvirke økte forskjeller:

• jobbe for et mer likestilt arbeidsliv

• føre en aktiv politikk for flere og bedre jobber og jobbe for et inkluderende arbeidsliv

• tidlig innsats i skolen med særlig god oppfølging de første skoleårene

• skattesystemet må virke omfordelende

Vi vet nå at stor ulikhet ikke bare bør bekjempes ut fra sosiale hensyn og fordi det er rettferdig, men også fordi store økonomiske forskjeller skader den økonomiske veksten og evnen til omstilling.

For Norges del har ikke slike råd pleid å være spesielt kontroversielle, de har ligget til grunn for den norske modellen. Men nå har altså finansministeren muligheten til å gjøre noe med dette, hun som sa i valgkampen at hun mente den norske modellen står i veien for det norske folk, og vi har en regjering som tror på teorien om at skattekutt til de aller rikeste skal sildre ned over resten av økonomien og skape vekst, til tross for at Finansdepartementet nok en gang har bekreftet at det ikke er «grunnlag for å budsjettere med dynamiske effekter i 2015 av forslagene til skatteendringer».

Regjeringens budsjett i fjor viste fram en gal prioritering av den handlefriheten vi har – revisjonen endrer ikke på det. I stedet for skattekutt som ikke virker, kunne vi valgt en bedre kommuneøkonomi, en bedre sykehusøkonomi, mer til investering i kollektivtrafikken i storbyene, og en tydelig satsing på våre strategiske næringer. Det er denne retningen vi inviterer velgerne til å gi sin stemme til ved årets valg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Flåtten (H) [11:25:30]: Denne regjeringen har gjennom sine budsjetter satset på utbygging av vei, jernbane og infrastruktur. Den har prioritert investeringer i kunnskap og forskning, innovasjon og teknologi, og ikke minst har den prioritert reduserte skatter på å investere i norske arbeidsplasser fra norske eiere. Alt dette er noe som etterspørres, har vært etterspurt og fortsatt vil bli etterspurt av norsk næringsliv. Man ønsker mer av det samme, for dette er generelle rammebetingelser som gjør at bedriftene selv kan gjøre de nødvendige tilpasninger for å bli mer konkurransedyktige.

Og jeg spør: Hva er det ved disse satsingene, som nå går over tid, som kan rettferdiggjøre utsagnet fra representanten Gahr Støre om at regjeringen ikke forstår Norge?

Jonas Gahr Støre (A) [11:26:36]: La meg først si at når det gjelder satsingen på infrastruktur, veier, jernbane, forskning og skole, står vi med budsjetter der vi bevilger det samme. Vi har noe ulikt syn på innretningen av struktur. Vi mener at denne jernbanereformen ikke kommer til å styrke norsk jernbane. Derfor har vi en annen innretning av den.

Det som er et hovedtema her, er en regjering som fører en politikk hvor den bruker som sin største satsing kutt, der 50 pst. av lettelsene går til de 50 pst. rikeste. Representanten Flåtten mener det reduserer forskjellene i Norge og stimulerer økonomien. Begge deler er svært tvilsomt. Det er å ikke forstå Norge. Det er å gi kommunene en så svak økonomi at rådmennene over hele landet nå kutter. Det å stå i Stortinget og ønske flere lærere, men oppleve at skoleledere sier opp lærere der ute, er å ikke skjønne Norge på en god måte.

Det å vedta skattelettelser her i Stortinget og så se på at vi har 40–50 kommuner som siden valget øker eiendomsskatten der ute, er å ikke forstå Norge. Vi vil alle det beste for Norge, det er det overhodet ingen tvil om, men i retningen og bruken av handlefriheten er det valg som ikke utløser det potensialet, den kreativiteten og de mulighetene Norge har – med det opplegget regjeringen velger.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:28:01]: Ingen er vel flinkere med fine ord enn representanten Gahr Støre. Vi hører om verdier, ansvar, solidaritet – svært fine ord, det skal han ha. Men samtidig gjør han regnestykker for å fortelle folk at det antall tusen flyktninger som Arbeiderpartiet ønsker å ta imot, egentlig ikke er så mange, og det synes jeg er litt underlig. Uansett: 8 000 flyktninger blir til 13 600 flyktninger med familiegjenforening, og SSB har estimert at det betyr 7 mill. kr gjennomsnittlig i kostnader i et livstidsperspektiv. Totalt er det 95,2 mrd. kr.

I Norge, hvor oljeprisen er halvert, ledigheten er på vei opp og gjeldsgraden øker: Hvorfra har representanten Gahr Støre tenkt å hente, konkret, 95,2 mrd. kr? Er det ved økte skatter og avgifter, er det ved redusert velferd, eller vil ikke representanten Gahr Støre svare konkret på dette spørsmålet?

Jonas Gahr Støre (A) [11:29:01]: På vei inn i Stortinget i dag fikk jeg utdelt øreplugger fra Fremskrittspartiet som skulle brukes mot å høre på meg. Da er jeg glad for at representanten ikke bruker dem, og at han har hørt på mine ord. Og jeg takker for komplimenten, at han mener de er velvalgte.

Norge kan ta internasjonalt ansvar. Vi har gjennom hele vår historie tatt imot mennesker på flukt. Nordmenn på flukt er blitt tatt imot av andre land. Det var gudskjelov ikke noen i Sverige som da nordmenn kom over grensen dit, spurte hvor mye det ville bli i livsløpskostnader, og som satt med kalkulatoren og regnet det ut. Vi har en streng, rettferdig og human asylpolitikk. Vi har en flyktningpolitikk hvor vi stiller opp for FN, tar imot noen flyktninger i nød, noen familier per kommune. Noen idrettslag, noen kirker, noen frivillige organisasjoner vil stille opp og gjøre den dugnaden mulig.

Dette er mennesker som kan komme i arbeid, dette er mennesker som kan bruke sine evner når de kommer til et land hvor det ikke er krig og forfølgelse. Jeg opererer ikke ut fra hva som er riktig, hva det livsløpsregnskapet er. Norge kan klare den dugnaden. Hvis vi ikke gjør det, får vi en utrygg verden, en farlig verden, og Norge er nå med på å ta et medansvar, med et bredt flertall i Stortinget, som jeg er glad for. Og jeg beklager at Fremskrittspartiet stiller seg på utsiden.

Ulf Leirstein (FrP) [11:30:16]: Det er flere av oss som fra tid til annen velger å lytte til det Gahr Støre har å si. Jeg hørte også landsmøtetalen til representanten Gahr Støre, der han slo fast at Arbeiderpartiet var for å ta imot 10 000 flyktninger fra Syria, fordelt over to år. Jeg har også registrert at det var et klart flertall i Stortinget for det samme, men jeg registrerer at representanten har klart å forhandle bort Arbeiderpartiets utgangspunkt, som var 10 000 flyktninger, og nå lander på 8 000. Jeg antar at da han holdt talen sin på landsmøtet til Arbeiderpartiet, mente han at 10 000 var det rette antallet, uvisst hvor dette tallet kommer fra. Nå har man altså landet på 8 000, nå er det det rette tallet. Kan representanten Støre forklare forsamlingen hvorfor det riktige tallet nå er 8 000 og ikke 10 000, som han lovte på sitt eget landsmøte?

Jonas Gahr Støre (A) [11:31:02]: I mitt innlegg sa jeg at det ikke finnes noen norm eller noe oppslagsverk som gir det tallet. 5 000 over ett år er én per 1 000 nordmenn. Det er en norm som FNs høykommissær fra tid til annen bruker, det er én tilnærming. Det var det Arbeiderpartiet også la an til at Norge burde kunne klare.

Politikk skal gjennomføres. Arbeiderpartiet har aldri i min levetid trodd at et landsmøtevedtak i Arbeiderpartiet blir gjennomført i Stortinget, i alle fall ikke når vi ikke er i regjering, og i alle fall ikke når vi ikke har flertall. Da går vi til Stortinget og spør: Hva kan vi få til? Det er avgjørende å få til noe bredt. Det er avgjørende å få til noe sammen. Det er avgjørende å få med regjeringen.

Hvis man er flyktning på flukt fra sin regjering, flykter man ikke til et land der regjeringen er imot å ta imot flyktninger. Derfor engasjerte vi regjeringen til forhandlinger. Statsministeren fulgte opp på en god måte og sa: La oss gjennomføre forhandlinger. Fremskrittspartiet var med til siste dag, og de tallene som er fremkommet, tyder ikke på at de var veldig langt unna. Vi har fått en avtale om 8 000 over tre år, som er ansvarlig, som er mulig å gjennomføre, og som tjener Norge veldig godt.

Karin Andersen (SV) [11:32:14]: Vi har den største menneskeskapte katastrofen i vår tid. Det så SV, derfor fremmet vi forslag i fjor om å hjelpe 5 000 flere til Norge. Da var Arbeiderpartiet imot. I år fremmet vi forslag om 10 000 flere over to år. Arbeiderpartiet var for, og det var et flertall for dette. Likevel velger altså Arbeiderpartiet vekk det flertallet for sin egen politikk, går til Høyre og skaper flertall for færre, finansiert over kutt i bistand. Hensynet til det brede flertallet blir viktigere enn hensynet til å gjøre mer. Da må jeg spørre om representanten Gahr Støre kan forklare hvorfor vi har mindre mulighet nå enn i 1993, da vi tok imot 12 000. Og: Mener Arbeiderpartiet at økt nødhjelp virkelig skal betales med kutt i bistand?

Jonas Gahr Støre (A) [11:33:10]: I dette opplegget, som nå seks partier står bak, er det friske penger til økt nødhjelp, og det er gjort visse omprioriteringer i et budsjett på over 30 mrd. kr. 250 mill. kr er flyttet på på en måte som jeg mener er fullt ut forsvarlig.

Det å sammenligne tidlig 1990-tall og 2015 er selvfølgelig ikke mulig. Det at Norge skal ta medansvar, gjelder begge ganger. Denne avtalen om 8 000 over tre år er – jeg gjentar – ansvarlig, og den er veldig god fordi den er eid av partier på tvers av grensene i norsk politikk. At regjeringspartiet Høyre er med, at de har vært med på å utvikle og støtter denne avtalen, gjør at vi kan gjennomføre den. Det er en avtale som vil bli godt gjennomført av regjeringen og støttet av Stortinget. Det var vi villige til å være med på for å få avtalen til.

Så registrerer jeg at SV har valgt å stå utenfor avtalen. Jeg opplever ikke at det bidro til å endre resultatet, og jeg er lei meg for at SV ikke nå skal være med på de diskusjonene som skal komme om hvordan vi skal sikre et godt integreringsopplegg i kommunene, som også er en del av avtalen, men som SV altså ikke er med på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 5 minutter.

Trond Helleland (H) [11:34:35]: Borgerkrigen i Syria og ISILs brutale herjinger har ført til en av de største humanitære krisene siden annen verdenskrig. Millioner av mennesker er på flukt eller er internt fordrevne, og store deler av befolkningen er avhengig av humanitær støtte. I en slik situasjon påligger det Norge et stort ansvar for å bidra til å lindre den humanitære situasjonen for flyktninger og for befolkningen i Syria.

10. juni 1963 holdt John F. Kennedy en tale til American University – på dagen 52 år før vi ble enige om flyktningeavtalen – der han sa:

«vi bor alle på denne lille planeten. Vi puster inn den samme luften. Vi vil alle verne om våre barns fremtid. Og vi er alle dødelige.»

Skulle krisen en gang ramme oss, slik den har gjort i tidligere tider, ville vi også være avhengige av hjelp.

La dette være bakteppet for hvordan jeg tar debatten videre. Etter statsministerens redegjørelse i Stortinget om den humanitære krisen i Syria har det vært forhandlinger mellom alle partiene på Stortinget om hvordan Norge skal forsterke sin innsats for å hjelpe mennesker på flukt fra krig og terror i Syria. Selv om to partier valgte å stå utenfor den brede enigheten, vil jeg gi honnør til alle for å ønske å være med og finne fram til en bred løsning.

Høyres utgangspunkt var hele tiden ønsket om å konsentrere innsatsen, slik at vi kunne hjelpe flest mulig, best mulig. FNs høykommissær for flyktninger har her pekt på hjelp i nærområdene som den mest effektive formen for hjelp. Derfor er jeg glad for at avtalen Høyre har forhandlet fram med Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne nettopp har dette som den viktigste prioriteringen. Etter at regjeringen allerede hadde økt innsatsen med 250 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett – som vi nå behandler – har vi sammen med forlikspartnerne forsterket dette med ytterligere 250 mill. kr til et nivå i 2015 på 1,25 mrd. kr, og som heves til 1,5 mrd. kr i 2016.

Eksempler på hvordan disse pengene, 1,5 mrd. kr, kan brukes – i forhold til appeller fra FNs høykommissær – er at vi kunne f.eks. dekke husly til 260 000, vi kunne følge opp 30 pst. av helseprogrammet og nå 1,8 millioner mennesker, vi kunne dekke 40 pst. av utdanningsprogrammet for 1,8 millioner barn, eller vi kunne dekke 60 pst. av det høykommissæren ber om når det gjelder vann og sanitær for ti millioner mennesker. Dette er blant de prioriteringene Norge vil gjøre. I et ellers stort bistandsbudsjett var det viktig å finne rom for å prioritere det vi nå mener er aller viktigst, og derfor vil det bli foretatt omprioriteringer.

Vårt utgangspunkt når det gjelder overføringsflyktninger fra Syria, er det ansvaret vi har for mennesker som kommer hit som flyktninger. Det er et stort ansvar. De skal få en ny start på livet, de skal få en bolig, de skal integreres i samfunns- og arbeidsliv, og de skal selvsagt få den oppfølgingen de trenger, med helse eller andre velferdsbehov.

Sammenligningen med Bosnia og Kosovo halter. På 1990-tallet hadde vi ikke begrepet «integrering» i norsk politikk, det var ingen integreringspolitikk. Nå har vi en ambisjon om å gjøre dette på en god måte, sånn at dette er folk som kommer i arbeid, som får utdanning, og som blir produktive borgere i det norske samfunnet.

I dag sitter mer enn 5 000 mennesker som har fått innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag, i norske mottak. Til tross for at flere blir bosatt i dag enn i tidligere år, må vurderingen av eventuelle nye overføringsflyktninger fra Syria ikke føre til at dem vi allerede har gitt opphold, skyves lenger bak i køen.

Når vi i dag vedtar å øke mottaket av syriske flyktninger, er det derfor veldig viktig at norske kommuner blir stimulert til å ta imot, bosette og integrere de som kommer, og de som allerede er her. Vi prioriterer dette i avtalen med til sammen nye 80 mill. kr utover det regjeringen allerede har foreslått.

Da vi startet forhandlingene, kunne det etableres et flertall for at Norge skulle ta imot 10 000 flyktninger i 2015 og 2016. Dette var – og det vil jeg understreke – for Høyres del et forslag som aldri kunne aksepteres. Derfor er jeg glad for at vi har fått en mer moderat og realistisk tilnærming, at vi tar imot 8 000 flyktninger over tre år, og at vi skal evaluere dette i 2017.

Vårt forslag vil bli lagt merke til internasjonalt. Norge er før dagens vedtak et av landene som bidrar mest. Det skal vi være stolte av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:39:54]: Mange er skuffet over Høyre i denne saken. Det er jeg også. Mange Høyre-velgere er skuffet over Høyre i denne saken. Det forstår jeg godt. Ikke minst er jeg skuffet over representanten Helleland, som inviterer regjeringens hovedmotstander på vaffel og kaffe for å diskutere hvordan man kan undergrave regjeringens egen politikk. Så mitt spørsmål til representanten Helleland er om han kan garantere at Høyre i fremtiden ikke vil igangsette nye samtaler med regjeringens hovedmotstander, slik at man kan sikre at man forholder seg til de inngåtte avtalene, som regjeringen forhandlet frem under sterkt press fra alle de fire partiene involvert.

Trond Helleland (H) [11:40:35]: Jeg kan forsikre representanten Tybring-Gjedde om at representanten Helleland vil følge opp statsministerens – regjeringssjefens – appeller om å finne brede politiske forlik i Stortinget. At Fremskrittspartiet da var med på dette, diskuterte det og bidro konstruktivt, det har jeg stor respekt for, men at en i ettertid tar avstand fra at statsministerens appell om bredt samarbeid blir ivaretatt og sparer regjeringen for store milliardutgifter, det har jeg liten sans for.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:41:11]: Jeg hører representanten snakke om appeller fra statsministeren. Det er slik at vi på Stortinget forholder oss til inngåtte avtaler, og det er ikke noen tvil om at det ble inngått en avtale. I hvert fall i Fremskrittspartiets stortingsgruppe var det en stor debatt knyttet til asylavtalen mellom de fire partiene, og det gikk en kule varmt, og jeg antar at også i de andre partiene gikk det en kule varmt. Og så opplever man, fordi man får et tall i eufori på noen landsmøter, at man skal ta imot flere asylsøkere til Norge – ikke at man skal hjelpe dem i nød, men til Norge. Da er det en appell fra statsministeren, samtidig som vi har en avtale. Så du forholder deg altså ikke til avtalen, men til statsministeren.

Trond Helleland (H) [11:41:57]: Jeg tror vi skal overlate til andre, f.eks. partileder Siv Jensen, å tolke den avtalen som er inngått mellom de fire partiene. Jeg tror jeg har større tiltro til partilederens evne til å tolke avtalen enn jeg har til representanten Tybring-Gjedde.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:42:27]: Når jeg hører den tonen i samtalen mellom de to regjeringspartiene, må jeg innrømme at jeg nesten blir mer positivt innstilt til den avtalen som er inngått. Det er det ganske spesielt å være vitne til.

Jeg har likevel tenkt å spørre representanten Helleland om følgene av de flotte og viktige ordene han åpnet sitt innlegg med. Hadde Norge havnet i en lignende situasjon som Syria – Gud forby – hadde vi også vært avhengige av andre lands og andre menneskers hjelp. Da har jeg lyst til å spørre representanten Helleland: Hvorfor satte man ned foten akkurat ved 8 000 flyktninger over tre år – og sørget for at økningen i humanitær hjelp ble tatt fra andre poster som skal gå til mennesker som trenger hjelp? Det er noen få dager siden Stortinget vedtok 500 friske millioner kroner til kulldrifta på Svalbard. Hadde det ikke vært mulig også å komme med friske penger, og mer penger, for å hjelpe flere mennesker i Syria?

Trond Helleland (H) [11:43:24]: Nå har jeg hørt flere innlegg i revidertdebatten som er bekymret for oljepengebruken, og som sier at nå må vi ikke bruke mer. Da var det helt naturlig for oss å gjøre omprioriteringer. Blant annet sa Jonas Gahr Støre i debatten etter Erna Solbergs redegjørelse at det var viktig nå å kunne omprioritere mer til humanitær bistand. Det har vi tatt på alvor. Det har vi gjort, og vi har levert et tall som vi mener er realistisk, og som det er mulig å gjennomføre, der norske kommuner også gjøres i stand til å ta imot flere flyktninger. Høyre vil ikke ha noen urealistisk – jeg holdt på å si – landsmøtevedtakpolitikk. Vi vil ha realistisk politikk som kan gjennomføres, og derfor ble vi enige om 8 000. Det var synd at både Fremskrittspartiet og SV hoppet av, men jeg mener at det er et så bredt flertall som står bak dette nå, at det er gode muligheter for å få gjennomført det. Det er også de partiene som står bak dette, som har ordføreren i de aller fleste norske kommuner, og derfor har jeg tro på at dette er realistisk å få til.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at uttrykket «Gud forby» står på listen over uparlamentariske uttrykk, så vi får holde oss til å påkalle jordiske makter.

Karin Andersen (SV) [11:44:45]: Det er vel en overdrivelse å si at Høyre har vært en pådriver for at vi skal reagere kraftigere og mer i tråd med behovene når det gjelder den største menneskeskapte katastrofen vi har sett i vår tid. De har blitt dratt etter håret for å være med på litt mer.

Representanten argumenter med at det kanskje er dette som er realistisk. Da vil jeg spørre om representanten er klar over at Norge i 1993 tok imot 12 000 flyktninger fra Bosnia, og det gikk bra. I 1999 tok vi imot 6 000 fra Kosovo, og da hadde representanten Inge Lønning fra Høyre et fantastisk innlegg der han forklarer hvorfor dette må skje, at det er mulig, og at det bare er ett parti i denne salen som mener at det handler om å hjelpe folk der og ikke på begge steder.

Hva er det i Norge i dag som er vanskeligere enn det var i 1993 eller i 1999, som gjør at vi ikke kan ta imot flere enn 8 000 over tre år?

Trond Helleland (H) [11:45:53]: For det første: Dette å bli dratt etter håret, det er mulig at det er noe SV har god erfaring med i regjering, men for vår del har det å være tydelig på å prioritere den humanitære bistanden til Syria vært noe regjeringen har jobbet med helt uavhengig av både landsmøtevedtak og andre ting. Norge er blant dem som bidrar mest når det gjelder å hjelpe i nærområdene. Vi har noen svært dyktige frivillige organisasjoner i Norge som bidrar, og vi har UNHCR som bidrar, og Norge har vært en av de absolutt beste.

Når det gjelder Bosnia og Kosovo, sa jeg i mitt innlegg at ja, det ble tatt imot mange fra Bosnia og Kosovo da, og det var veldig flott, men vi oppdaget også i ettertid at vi mangler noe som heter integreringspolitikk her i landet. Det kom med Bondevik II-regjeringen, det kom med introduksjonsprogrammet, det kom med norskopplæringen, det kom med å kvalifisere dem som kommer som flyktninger – til aktiv innsats i det norske samfunn, i det norske arbeidsliv. Derfor kunne vi ikke ta imot 10 000 over to år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:47:06]: Medan eg senkar talarstolen, håper eg det skal vere lov til å omtale Vårherre frå talarstolen. Det vil i alle fall vere viktig for Kristeleg Folkeparti, og der støttar eg Snorre Serigstad Valen.

Me opplever no den mest krevjande flyktningsituasjonen etter den andre verdskrigen. Da er eg glad for dei initiativa som kom frå Stortinget, og invitasjonen frå statsministeren til at me, alle partia, kunne setje oss ned og finne løysingar. Det var åtte parti som hadde gode drøftingar, og det var seks parti som kunne einast om ei god løysing. Eg ser òg at den løysinga er godt mottatt. VG skriv på kommentarplass 11. juni:

«Belastningen på Syrias naboland er stor. At Norge i en slik situasjon åpner for å ta inn noen flere kvoteflyktninger, slik FN oppfordrer til, synes vi er fornuftig politikk.»

Aftenposten skriv på leiarplass 12. juni under overskrifta «Et godt forlik om Syria-flyktninger»:

«Stortingsflertallet viser heldigvis vilje til å hjelpe. Det brede forliket og tilslutningen fra det største regjeringspartiet Høyre gjør avtalen mer realistisk enn den ellers ville vært. Begge deler vil komme dem dette handler om, de syriske flyktningene, til gode.»

Dagbladet har 11. juni ein leiar med overskrifta «Ta imot de trengende», og dei gir ros til eit fornuftig resultat:

«Én krone kan ikke brukes to ganger og valget om å ta imot flyktningene koster. Når vi har valgt det dyre alternativet: å ta imot flyktninger her hjemme framfor å hjelpe flere i nærområdene, er det essensielt at vi tar imot de flyktningene som har særskilte behov og ikke de som best kan hjelpes i nærområdene. Vi må derfor ta imot palestinere, alenemødre, desertører, seksuelle minoriteter og funksjonshemmede, som få i nærområdet er villig til å ta inn. Velger vi annerledes vil det nåværende vedtaket ha vært en feilprioritering.»

Eg synest det er viktige signal Dagbladet gir, og det gir heile perspektivet for kvifor det er viktig ikkje berre å hjelpe i nærområda, som me er einige om, men òg å ta imot, for det finst grupperingar som ikkje har eit vern i nærområda. Det er viktig med dei gruppene som Dagbladet nemner, eg vil òg nemne at mange kristne faktisk ikkje opplever tryggleik i nærområda.

Kristeleg Folkeparti bruker påverknaden sin til å sikre at Noreg aukar bistanden og hjelper fleire flyktningar. Det gjer me konsekvent, både ved behandling av statsbudsjettet og no, med forliket i Stortinget om Syria-bistanden. For 2015 var det løyvd 750 mill. kr til å hjelpe ofra i krigen i Syria i nærområda. Det nye forliket på Stortinget inneber at denne nærområdebistanden no blir auka med 500 mill. kr til 1,25 mrd. kr. Neste år blir han auka til 1,5 mrd. kr – ei fordobling frå dagens nivå.

Flyktningbistanden i nærområda er førstelinjetenesta. Det er den mest effektive bruken av pengane og fjernar ikkje ressurspersonar som trengst for å byggje opp landet etter krigen. Når me òg supplerer humanitær hjelp til husly og mat med eit godt skuletilbod, aukar me også evna deira til å byggje opp igjen eit krigsherja land.

Nokre personar og familiar er særleg utsette. Dei må sikrast vern i andre land, og mottakskapasiteten i fleire av nabolanda er òg på ei brestepunkt. Derfor meiner eg at denne avtalen som me er blitt einige om, er veldig god. Han gir hjelp i nærområda, og Noreg tar eit ansvar – eit ansvar FN har bedt oss om å ta – og me følgjer opp. Følgjer andre land i Europa opp på same måte som Noreg gjer, vil det behovet som FN har bedt om i denne saka, faktisk bli oppfylt.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:52:17]: Det var interessant å høre representanten Hareide bruke VG, Dagbladet og Aftenposten som sannhetsvitner for hvorvidt man fører en god politikk eller ei. Det er vel ikke særlig overraskende hvor disse norske mediene står. De konkluderer omtrent alltid likt.

Når det gjelder kommentaren fra Dagbladet om at det står respekt av å velge den dyreste måten å hjelpe flyktninger på, er det en litt underlig konklusjon, når man kan hjelpe millioner for det samme beløpet. Men uansett er kostnadene for det som Kristelig Folkeparti gikk inn på, 95,2 mrd. kr i et livstidsperspektiv – uansett hvordan man snur og vender på det. Og da er det interessant å få vite hvor representanten Hareide har tenkt å hente disse pengene – jeg antar at man ikke kan be Vårherre om hjelp.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:53:06]: Eg valde å bruke dei største avisene i Noreg for å vise at eg trur den avtalen som det er brei einigheit om i denne sal, òg har brei tilslutning i det norske folk. Det er fordi me gjer begge delar, me hjelper i nærområda, men me tar òg imot i vårt eige land.

Kvifor er det viktig? Det er fordi det er nokre som ikkje får det vernet som dei treng, i nærområda. Eg brukte Dagbladet for å reflektere over nettopp det, fordi det finst grupperingar som ikkje kjenner seg trygge i flyktningleirar i nærområda. Paradokset er at bl.a. seksuelle minoritetar, desertørar, aleinemødrer, men òg kristne opplever utryggleik i nærområda. Eg synest me må ta inn over oss at det er ikkje alle som kan hjelpast i nærområda.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:54:15]: Det var interessant å høre.

Jeg bare lurte på hvordan representanten Hareide har tenkt å finne de homofile og andre minoriteter blant FNs kvoteflyktninger, om han har tenkt å peke på dette og be FN hente dem til Norge. Jeg har heller ikke registrert at representanten Hareide har hatt den samme omsorgen for homofile generelt sett, men det er en helt annen sak.

Han sier at man skal gjøre begge deler. Det er jo ikke slik at FN ikke har bedt om mer hjelp. FN er i desperat behov for hjelp – de mangler 35 mrd. kr i hjelp. Det er ikke slik at man ikke kan gi beskyttelse til alle – man kan det hvis man får de ressursene som er nødvendig. Og da kan man altså hjelpe langt flere. Jeg skjønner at dette er en markeringssak for Kristelig Folkeparti, at det er et poeng i seg selv å hente flyktninger til Norge, uansett om det hjelper færre. Fremskrittspartiets mål er å hjelpe flest mulig og ikke hente flest mulig hit.

Er det Kristelig Folkepartis mål å hjelpe flest mulig – ikke for en minst mulig kostnad, men hjelpe flest mulig?

Knut Arild Hareide (KrF) [11:55:16]: Kristeleg Folkepartis mål er å hjelpe dei som treng det. Da er det viktig at me hjelper i nærområda, men òg at me tar imot grupperingar som ikkje kan kjenne seg trygge i nærområda. FN har bedt oss om å gjere begge delar. Dei har bedt oss om å hjelpe i nærområda, men òg om å ta imot kvoteflyktningar.

Til det spørsmålet som representanten Tybring-Gjedde tar opp: Ja, me gjer ei utveljing av kvoteflyktningane våre. Da er det viktig at det er dei med dei spesielle behova, dei som ikkje kan sikrast tryggleik i nærområda, me prioriterer. Dette skjer i intervju.

Me veit at tru er ein av dei tinga som kan skape utryggleik i denne regionen. Situasjonen til dei kristne i Midtausten er svært utsett. Alle me politikarar fekk i haust tilbakemelding frå kristne i Midtausten som fryktar for situasjonen sin.

Karin Andersen (SV) [11:56:29]: Kristelig Folkeparti og SV har vært blant de fremste forkjemperne for at vi skal hjelpe både flyktninger i flyktningleirene og dem som trenger å få komme ut av flyktningleirene – slik Hareide har forklart – men også for at norsk bistand skal holdes oppe og ikke brukes til andre ting.

Etter forliket har organisasjoner som Flyktninghjelpen, Amnesty International og Norsk Folkehjelp og biskop Atle Sommerfeldt uttrykt veldig stor skuffelse over at det flertallet som var for å gi mer hjelp, ikke ble brukt. Det bidro Kristelig Folkeparti til.

Det andre, som de har vært mest forskrekket over, er at bistanden til nærområdene er for liten, og at pengene til dels tas ved å kutte i bistand. Hvordan kan Kristelig Folkeparti gå med på en slik løsning, når det var mulig å få både flere flyktninger, mer bistand og friske penger sammen med SV?

Knut Arild Hareide (KrF) [11:57:39]: Eg vil gi ein takk til SV for det som dei har vore med på når det gjeld å byggje opp eit reelt fleirtal denne våren. Eg deler det som Karin Andersen seier: SV og Kristeleg Folkeparti har stått saman på dette området, og SV har bidratt til det resultatet me ser i dag.

Når det kjem kritikk frå ein del organisasjonar om at me ikkje gjer nok, er eg ikkje overraska over det. Det er eit enormt behov, eit enormt engasjement. Heller ikkje eg meiner at me gjer nok, me bør gjere enda meir. Men det me var med på, var å gjere meir enn det som i utgangspunktet låg der. Det er eit steg i riktig retning, men eg trur det er ein felles jobb for oss å auke dette òg framover.

Så er det ei utfordring med at når me tar imot flyktningar i vårt eige land, har me under skiftande regjeringar – både den raud-grøne, Bondevik I og Bondevik II – ført ein del av dei utgiftene over på bistandsbudsjettet. Det er ein praksis som både SV og Kristeleg Folkeparti synest er uheldig, men som begge har hatt mens me har sete i regjering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp) [11:59:02]: Flyktningsituasjonen i Syria og omkringliggende land er svært alvorlig. Store deler av befolkningen er etter hvert avhengig av humanitær bistand. Derfor er det også et stort behov både for å ta imot flyktninger fra Syria og også for økt hjelp i nærområdene. Altfor få land har respondert på FNs høykommissærs appell om å ta imot flere flyktninger. Derfor er det nå viktig at flere land kommer med tydelige og forpliktende signaler om vilje til å ta imot flyktninger, samtidig som det også trengs ressurser til å bedre situasjonen i nærområdene.

Senterpartiet er godt fornøyd med at et bredt flertall på Stortinget har samlet seg om tiltak for de neste to og et halvt årene, når det gjelder tiltak både her hjemme og i nærområdene. Forliket innebærer at Norge skal trappe opp bistanden til nærområdene til samlet 1,2 mrd. kr i inneværende år og 1,5 mrd. kr i 2016. Det innebærer en betydelig økning i bistanden som er helt nødvendig. For å oppnå dette er det ikke til å legge skjul på at partene i forliket har vært nødt til å foreta omdisponeringer innenfor budsjettene og også foreslå en full inndekning for tiltak som har budsjettvirkning i inneværende år. Senterpartiet erkjenner gjerne at det ikke bestandig er like enkelt, men vi ser også nødvendigheten av dette her for å bidra til et bredt flertall på Stortinget.

Flertallet legger klare føringer for hvordan bistanden til nærområdene bør benyttes. Vi må øke støtten til norske humanitære organisasjoner, til FNs organisasjoner, til helsehjelp, til organisasjoner som opererer inne i Syria og tilbyr nødhjelp, og også som bistand til nabolandene, for å dekke de grunnleggende behovene til flyktningene når det gjelder behov for mat, vann og husly.

Det er ikke noen motsetning mellom å bidra med mer hjelp til nærområdene og samtidig ta imot flere flyktninger til Norge. Vi mener det som nå vil bli meldt inn til FNs høykommissær, om at Norge vil ta imot 8 000 flyktninger de neste tre årene, er en god og omforent løsning. For Senterpartiet har det vært viktig å komme fram til en samlende løsning. Årsaken til det er sjølsagt å sikre en god og effektiv gjennomføring av det vi nå har blitt enige om. At regjeringspartiet Høyre er en del av forliket, og at regjeringen står bak forliket, vil etter vår oppfatning være en garanti også for gjennomføringen de neste to årene.

Når det nå legges et langsiktig løp for mottak av flyktninger fra Syria, er det naturlig at det som er avtalt, også blir evaluert i 2017. Da kan det være grunnlag for justeringer når det gjelder nivå både for mottak og for bosetting i kommunene.

Norske kommuner har vært positive til å bosette nye flyktninger. Med ulike forbehold sier godt over 140 kommuner ja til å ta imot flere flyktninger. Det er veldig bra. Det er viktig at kommunene settes i stand til å ta imot flere, og at det gjøres på en ryddig måte. Senterpartiet synes det er bra at det legges ekstra penger på bordet i inneværende år som et ekstratilskudd til kommunene, og at Husbankens rammer til utleieboliger økes. Men den viktigste jobben overfor kommunene ligger i det punktet i avtalen som sier at regjeringen i statsbudsjettet for 2016 skal komme tilbake med ytterligere ressurser til kommunene for å stimulere bosettingsarbeidet. Det kan handle om 100 pst. i integreringstilskudd, det kan handle om ressurser til bygging av flere boliger, og det kan handle om at regjeringen vurderer KS’ forslag om ordninger som premierer kommuner som bidrar til økt bosetting. KS’ forslag om at hver kommune som mottar flere flyktninger enn de anmodes om fra IMDI, får et ekstra tilskudd, er et godt forslag.

Økt mottak av flyktninger kommer også til å stille større krav til et effektivt mottaksapparat, til å sørge for at det blir mindre papirarbeid og til bedre integrering. Det er mange store og små tiltak som kan gjøre at mottak blir mer smidig enn i dag, og integreringsarbeidet kan også bli bedre. Det kan bl.a. bli bedre ved at en i samarbeid med frivillige organisasjoner også mobiliserer flyktningguider til nyankomne personer.

Norge kan sjølsagt ikke gjøre alt, men Norge kan gjøre litt. Hvis mange land gjør litt, vil det bety svært mye for den vanskelige situasjonen vi ser i Syria og omkringliggende land. Det er ikke mulig å sitte helt rolig og se på det som nå foregår i Syria, derfor er Senterpartiet glad for den avtalen vi i dag behandler. Det borger for gjennomføring og forpliktelse for bredden av partier på Stortinget, og det er godt, og det er nødvendig.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:03:55]: For en halvtimes tid siden sto representanten Slagsvold Vedum på talerstolen og klaget over kommuneøkonomien og sa at det var underskudd, visstnok 2,8 mrd. kr i år og totalt 5 mrd. kr på to år. Og det er vel ikke slik at Senterpartiet ligger tilbake for noen av de andre partiene når det gjelder å bruke penger over statsbudsjettet. De er glade i velferdsordninger, de som alle andre i denne salen. Uansett hvordan man snur og vender på det – som jeg har spurt de andre representantene om også – vil det koste 95,2 mrd. kr i løpet av et livstidsperspektiv å få 13 600 syrere til Norge, da iberegnet familiegjenforening, som er 0,7 per syrer.

Man gjør jo kostnadsberegninger for absolutt alt annet i dette huset, for alt fra elevplass på skolen, sykehusplass og sykehjemsplass til alt annet man trenger. Hva er grunnen til at man ikke skal bedrive kostnadsanalyser, samfunnsanalyser eller konsekvensanalyser, men tenker på et tall, og så forsvarer det tallet for alt det er verdt?

Marit Arnstad (Sp) [12:05:00]: Representanten Tybring-Gjedde har rett i én ting, nemlig at dette kommer til å stille krav til oppfølgingen overfor kommunene. Det er derfor det er så viktig at det også står i avtalen at regjeringen har en forpliktelse til å komme tilbake i statsbudsjettet for 2016 med tiltak som oppmuntrer kommunene, og som sikrer at kommunene kan gjennomføre dette på en god måte. Det kommer til å kreve ressurser, det er det ingen tvil om. Senterpartiet har store forventninger til at regjeringen, ikke minst de statsrådene som i dag er til stede i salen, tar den oppgaven på det største alvor og bruker tida fram til statsbudsjettet framlegges både til å gå gjennom hvilke tiltak som er best egnet for å sette kommunene i stand til å ta imot flere flyktninger, og også når det gjelder kostnadsspørsmålene. Senterpartiet har store forventninger til det, og vi tror det er helt nødvendig for at dette skal lykkes de to neste årene.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:05:56]: Uansett skal disse ressursene hentes et sted, og det er lite trolig at regjeringen – uansett hvor mye den snur og vender på pengebingen sin – kommer til å komme opp med milliardbeløp som er nødvendig for å få det som representanten Arnstad nå ønsker. Representanten Slagsvold Vedum klaget på at eiendomsskatt stadig vekk blir innført i ulike kommuner og skyldte på Fremskrittspartiet for at det fant sted. Kanskje det hadde vært en idé å se litt på sin egen politikk og se konsekvenser av egen innvandringspolitikk og ikke minst dette forslaget, som er fullstendig uansvarlig både økonomisk og kulturelt.

Så spørsmålet tilbake til representanten Arnstad er: Hvor skal pengene hentes fra?

Marit Arnstad (Sp) [12:06:38]: Jeg skal ikke på noen måte forskuttere hvordan regjeringens vurderinger kommer til å bli når det gjelder hvordan de skal dekke inn det for 2016–2017. Avtalen anviser en inndekning for inneværende år, men det er opp til regjeringen å lage et opplegg som er holdbart, og som sikrer kommunene de tilstrekkelige ressursene for de neste to årene. Jeg har full tillit til at regjeringen vil gjøre den jobben, og det forventer jeg også at den gjør. Jeg vil ikke forskuttere det.

Jeg kan kanskje nevne, litt en passant, at det ligger 120 mill. kr fortsatt i denne skattesentraliseringen som regjeringen nesten har avlyst. Der har en jo litt penger som en kan ta med seg inn i neste år, men jobben med å lage budsjettet er regjeringens. Avtalen forplikter dem til å komme tilbake med et budsjettopplegg som ivaretar kommunenes behov for 2016–2017 når det gjelder integrering og mottak av flyktninger.

Karin Andersen (SV) [12:07:44]: Senterpartiet har prisverdig vært med på å anerkjenne at Norge må gjøre mer når vi står overfor den største menneskeskapte katastrofen etter den andre verdenskrig. Men jeg blir litt i stuss når representanten Arnstad sier at den viktigste begrunnelsen for ikke å være med på det flertallet som kunne gjort mer, men å være med på et flertall som har gjort mindre, er at man ønsker en samlende løsning sammen med regjeringen. Det er jo med skam å melde ikke sant, for det ene regjeringspartiet, som både skal hente flytningene, og har ansvaret for integreringen, fremmer i dag forslag om folkeavstemning om avtalen. Så hvordan kan Senterpartiet ha tillit til at regjeringen vil gjennomføre dette og ikke det som det egentlig var flertall for i Stortinget, nemlig 10 000 flere?

Marit Arnstad (Sp) [12:08:53]: Jeg tror SV av og til undervurderer at de ulike vedtakene som partiene har gjort, enten på landsmøtene eller i sine sentralstyrer, er litt ulike. De ser ikke alle ut akkurat som SVs vedtak gjorde. Senterpartiets sentralstyrevedtak har et par betingelser knyttet til seg, som vi også har tatt med inn i forhandlingene. Det ene er at vi har sagt at vi ønsker et løp på 2–3 år. Derfor er vi godt fornøyd med den avtalen som nå foreligger, og som gjelder 2015–2017.

Det andre er at det står eksplisitt i vårt vedtak at vi ønsker en samlende løsning. Det har vi fått, og det er vi også glade for. Grunnen til at vi ønsker en samlende løsning, er at det er nødvendig for å få en effektiv gjennomføring av den avtalen vi i dag får vedtatt. Dette er ikke et område som er egnet for å presses igjennom i Stortinget med én eller to stemmers overvekt, for så å få et politisk kiv om oppfølgingen av det, og så så tvil om det egentlig er sånn når regjeringen står og ønsker flyktningene velkommen når de kommer til Norge. Dette er et spørsmål som er egnet for en samlende løsning, og Senterpartiet er veldig glad for at vi får det i dag.

Karin Andersen (SV) [12:09:56]: Problemet er at det er ingen samlende løsning. Ett av regjeringspartiene som skal gjennomføre dette, fremmer forslag om folkeavstemning om løsningen. Så det er ingen samlende løsning, og SVs vedtak er også å ta imot over to år. SV var med i forhandlingene ganske lenge, for vi ønsket å få et bredest mulig flertall, selvfølgelig, men der det var hensynet til flyktningene og ikke minst det at man fikk på plass nok bistand i nærområdene, som ikke var finansiert over bistandsbudsjettet, som var viktigere enn å tilfredsstille f.eks. Fremskrittspartiet eller Høyre.

Hvorfor mener ikke Senterpartiet at det er disse hensynene som må være viktigst når vi står overfor en katastrofe som eskalerer hver dag, og som vi ikke har sett maken til i vår tid? Er det da innenrikspolitiske, norske hensyn som er viktigst?

Marit Arnstad (Sp) [12:10:57]: Jeg skal være den første til å erkjenne at det sjølsagt er synd at det er et såpass splittet Fremskrittspartiet, og at en på en måte har ett Fremskrittspartiet å forholde seg til i regjering og et annet Fremskrittspartiet å forholde seg til i Stortinget. Men Senterpartiet har full tillit til at Høyre og Fremskrittspartiet i regjering kommer til å ta ansvaret for å følge opp denne avtalen og det forliket vi i dag inngår.

Jeg synes det ligger et visst alvor over at det skal være en skikkelig gjennomføring av en sånn avtale. Det er viktig for de flyktningene som kommer hit, at en mottar dem på en sånn måte at det er positivt. Det er også viktig overfor de kommunene som skal bosette dem, at en har en god og effektiv gjennomføring. Det får en best når det er et bredt forlik i Stortinget. Jeg mener, på tross av at SV så seg nødt til å gå ut av forhandlingene, og at Fremskrittspartiet ikke ble med, at vi i dag har et bredt og godt fundert forlik i Stortinget, og det synes jeg lover godt for de neste to årene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ola Elvestuen (V) [12:12:11]: Borgerkrigen i Syria har nå pågått i over fire år, og FN anslår i januar i år at 220 000 personer er drept så langt. Det er ingenting som tyder på at det er mulig å finne noen politisk løsning på kort sikt. Tvert imot har vi en situasjon hvor Den islamske staten, eller ISIL, har vokst fram med sin ekstreme ekstremisme, og kontrollerer store områder i dag i Syria og i Irak. Krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskerettighetene og omfattende brudd på menneskerettighetene preger krigen i Syria og også i Irak. Sivilbefolkningen er hardt rammet. 11,6 millioner syrere er på flukt, 4 millioner har flyktet fra landet, mens 7,6 millioner er fordrevet internt i Syria. For å sette vår egen debatt i perspektiv er det viktig å minne om at Syrias naboland, Jordan, har tatt imot 2,7 millioner flyktninger, Tyrkia 1,7 millioner og Libanon 1,6 millioner flyktninger.

Det er riktig at flyktningene hjelpes først og fremst i sine nærområder, og her bistår jo også Norge økonomisk. Det er viktig for Venstre at vi i forbindelse med dette forslaget og denne enigheten har en forsterkning av den norske innsatsen i nærområdene, og at også kvoteflyktningene til Norge ses på som et ledd i en helhetlig satsing, der Norge tar et mye større ansvar enn det vi gjør i dag. Vi er fornøyd med at støtten i nærområdene fra neste år vil være oppe i 1,5 mrd. kr.

FNs høykommissær for flyktninger har bedt verdenssamfunnet ta imot 130 000 syriske kvoteflyktninger i perioden fra 2013 til 2016. Selv med en ekstraordinær innsats vil de aller fleste flyktninger fortsatt bli værende i nærområdene. Det handler derfor ikke om å hjelpe i nærområdene eller hjemme – vi må gjøre begge deler. Selv om vi hjelper noen til å komme hit, er det fortsatt millioner som trenger vår hjelp der ute.

Omkring 30 land har hittil forpliktet seg til å ta imot i underkant av 90 000 kvoteflyktninger. FNs høykommissær har nå behov for å bosette ytterligere 40 000 dersom målsettingen skal nås. Vi må se på Norges ekstra innsats med å ta imot 8 000 flyktninger som en felles innsats som mange står bak, og en felles innsats for å følge opp det som er FNs høykommissærs behov.

I Venstre er vi godt fornøyd med at et vedtak fra vårt eget landsmøte om å ta imot flere kvoteflyktninger, sammen med vedtak på andre landsmøter, har vært med på å skape en dynamikk som gjør at vi i løpet av et par måneder har fått en bred enighet om en betydelig sterkere innsats i Midtøsten, men også at vi henter inn 8 000 flyktninger til Norge. Det er viktig her at vi tar med også i avtalen at vi skal ha en evaluering. Vi skal ha en evaluering i 2017, og det må være en evaluering der en ser på hvor stor innsats vi kan yte, også ut fra den situasjonen vi står overfor i Midtøsten, en evaluering som kan få et resultat som kan gå begge veier.

Antall mennesker på flukt er nå det høyeste siden annen verdenskrig. En stor del av dette er flyktninger fra Irak og Syria. 59,5 millioner mennesker var på flukt ved inngangen til 2015. 21,3 millioner har flyktet over en landegrense. Antall mennesker på flukt er det høyeste siden annen verdenskrig, og selv om den dramatiske økningen først og fremst skyldes konflikter i Syria og Irak, er det også mange andre kriseområder i verden. Det er derfor viktig for Venstre at hvor mange kvoteflyktninger vi skal motta i 2016 utover dem vi tar imot fra Syria, vil være en viktig del av også den budsjettdiskusjonen vi skal ha i høst. For selv om vi nå gjør en ekstraordinær innsats, må vi også huske på å ha mottak fra andre deler av verden hvor man har kriser.

Så helt til slutt: Vi må ta på alvor de utfordringene som er knyttet til bosetting i kommunene. Derfor inneholder også avtalen en forsterkning i innsatsen mot kommunene. Fra vår side er det viktig at vi nå hjelper, ikke bare dem som kommer hit, men også mange i nærområdene. Vi må gjøre begge deler. Det er nødvendig, det er viktig – og det er til og med riktig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [12:17:35]: Jeg registrerer at Venstre – i likhet med Arbeiderpartiet, som jeg tok replikk på tidligere i dag – har et landsmøtevedtak om at man ønsker å ta imot 10 000 over to år, men at man har landet på 8 000 over tre år. Til tross for et flertall, har man altså forhandlet seg ned. Det er interessant å registrere, og her synes jeg SV har noen gode poenger, men la nå den ballen ligge.

Venstre er et parti som tradisjonelt er veldig opptatt av å lytte til lokaldemokratiet. Det har jeg stor respekt for. Hvis det er slik – og man viser til den evalueringen man skal gjøre av den avtalen som Venstre har inngått – at norske kommuner, etter det som kommer av rapporter om bl.a. sviktende skatteinntekter osv., ikke kan ta imot det antallet som ligger i denne avtalen, er da Venstre villig til å gå inn for et lavere antall?

Ola Elvestuen (V) [12:18:24]: For det første tror jeg at de som har vært på Venstres landsmøte, skal være stolte av den dynamikken man var med på å sette i gang. Her har vi hatt en vår hvor man har fått en forsterket innsats med antall kvoteflyktninger man skal hente inn til Norge, og en forsterket innsats mot krisen i Midtøsten. Så er det riktig at vi må følge opp kommunene når de nå skal ta imot flere kvoteflyktninger. Men jeg må si at jeg synes mange kommuner har stått opp med tanke på den dugnaden som man er bedt om å gå inn i, og man er villig til å motta flere flyktninger. Det som vil være en evaluering, må først og fremst handle om behov med tanke på situasjonen i Midtøsten og hva vi kan bidra med. Så må vi selvfølgelig bistå norske kommuner i sterkere grad, hvis det skulle bli nødvendig å gjøre det.

Karin Andersen (SV) [12:19:21]: Venstres innlegg nå er vel det som kommer nærmest en riktig beskrivelse av denne alvorlige situasjonen, og som vi har hørt fra noen her i dag. Da er jo skuffelsen stor, selvfølgelig, over at man har forhandlet bort det flertallet som var, for å følge sterkere opp det representanten Elvestuen nå beskriver. 500 flere kvoteflyktninger i år er ikke akkurat noen stor og rask respons på den alvorligste situasjonen vi har sett i vår levetid – eller at man øker bistanden litt i nærområdene, finansiert delvis ved kutt, bl.a. til bistand, til andre områder som trenger støtte.

Da er spørsmålet til Venstre: Var det hensynet til samarbeidsavtalen som gjorde at Venstre valgte å gå inn i denne avtalen?

Ola Elvestuen (V) [12:20:25]: Det som er viktig, er at dette er en helhetlig avtale som omhandler en betydelig styrking inn mot Midtøsten, altså med 1,25 mrd. kr i år – og en halv milliard neste år. Så må vi evaluere om vi skal endre på dette. Det er en forsterket innsats med tanke på hvor mange vi henter inn til Norge. Det viktigste er at man melder inn til FNs høykommissær at vi skal ta imot 8 000 flyktninger til Norge. Men vi må også huske på at Venstre har forhandlet opp det antallet som gjelder for i år – og har også gjort det tidligere.

Til slutt: Det som er viktig, er at man har en bredde i en avtale. Jeg mener det er viktig at vi har med partier fra regjeringen, den som lager budsjett til vanlig – og nå også utenfor budsjettet. Nettopp denne bredden gjør at man har en styrke i innsatsen, og man har en sikkerhet for at dette kommer til å kunne videreføres over lang tid. Og det er poenget: Dette er en krise som er akutt, men det er også all mulig grunn til å forvente at den kommer til å vare over tid. Vår forsterkede innsats må også vare over tid. Denne avtalen gir den stabiliteten.

Karin Andersen (SV) [12:21:32]: Jeg synes ikke dette var et overbevisende svar på hvorfor man velger å gå vekk fra det man egentlig mener – til å forhandle seg ned. Det er nok riktig at Venstre i forhandlinger med regjeringen har forhandlet opp dette i budsjettavtaler, men i denne avtalen har man altså forhandlet ned et stortingsflertall som var enig i det som var Venstres utgangspunkt, og det på et område som er det alvorligste vi står overfor i vår tid. Hvert eneste menneske vi kan hjelpe, enten det er i nærområdene eller ved å ta dem ut av en situasjon der de ikke kan gis beskyttelse i nærområdene, vil telle. Så det virker ikke overbevisende på meg at Venstre, i en av sine hjertesaker, skal forhandle vekk det de egentlig mener – til noe som er dårligere.

Ola Elvestuen (V) [12:22:37]: Denne borgerkrigen har nå vart i fire år. Hvis vi ser to år tilbake i tid, da det også var en krise, og ser på antallet kvoteflyktninger som Norge tok imot, var det litt over 1 000. Nå har vi fått en betydelig økning i løpet av de to årene hvor vi har hatt et nytt flertall. Her har vi en ytterligere forsterkning, med 8 000 som nå kommer inn, samtidig som vi forsterker innsatsen inn i Midtøsten i betydelig grad, og vi har også tiltak overfor norske kommuner. Det er ingen tvil om at den norske innsatsen etter at Venstre fikk en posisjon på Stortinget, hvor man påvirker i stor grad, er forsterket i betydelig grad. Nå har vi en bred enighet som lager et utgangspunkt, og vi har en langsiktig, bred satsing fra norsk side. Vi skal ta vår del av ansvaret i Midtøsten, der kvoteflyktninger til Norge er en sentral del av det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Rasmus Hansson (MDG) [12:23:53]: Solidaritet er et nøkkelord for Miljøpartiet De Grønnes politiske arbeid – solidaritet med alt liv på jorda, med framtida og med mennesker i nød. Målestokken på denne solidariteten må være behovet. Vi kan ikke vurdere bare hva som er bekvemt, før vi vurderer hvor mye vi vil hjelpe. Vi må først og fremst spørre oss hva som trengs, og når katastrofen er stor, ja da må vi hjelpe mer. Det er egentlig en selvfølge for oss alle – i familien, i lokalsamfunnet er det sånn, og i Norge og i verden bør det være sånn.

Spørsmålet koker ned til hvor mye hjerterom vi greier å mobilisere når katastrofen og de fortvilte menneskene er langt borte, og budsjettposter, kommuneøkonomi, bosetting og meningsmålinger er nærme.

Miljøpartiet De Grønne gikk allerede for ett år siden inn for å ta imot minst 10 000 syriske flyktninger i Norge over to år. På årets landsmøte bekreftet vi dette med et vedtak. Og jeg er egentlig ikke spesielt stolt over dette, for det er veldig lett å påpeke at vi burde gått inn for dobbelt så mange, eller fire ganger så mange. Det er veldig lett å påpeke at vi burde gjort det mye fortere, for katastrofen i Syria er mer enn stor nok til å rettferdiggjøre veldig mye hjelp, og vi sitter alle fast i vår hjemlige hverdagsrealisme og våre avveininger.

Men Miljøpartiet De Grønne var iallfall tidlig ute med å sette en høyere standard for hva Norge i første omgang bør bidra med for å lindre menneskers nød i Syria. Det var altså derfor vi gikk inn i forhandlinger med SV, Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet – for å bidra til en økt innsats for syriske flyktninger ute og hjemme.

Da vi satte oss ned ved samme forhandlingsbord som Høyre og Fremskrittspartiet, gjorde vi et valg. Vi innbilte oss ikke et øyeblikk at vi ville få regjeringspartiene med på vårt primærstandpunkt, men vi mente det var viktig å få til en politisk enighet, som inkluderte regjeringen, om en løsning. For når alle landets kommuner, et stort antall mennesker og organisasjoner og offentlig forvaltning skal mobiliseres for å ta imot og hjelpe mange flere flyktninger, er det viktig at vi gjør det på et trygt og varig politisk grunnlag.

Da moren min var 12 år gammel, måtte hun flykte – med familien sin, om natten, gjennom skogen over grensen til Sverige. Der ble hun tatt godt imot. Men hun kan likevel også fortelle om hvordan det var at noen i Sverige ikke ønsket henne velkommen, ikke forsto kampen mot nazismen, ikke ønsket å hjelpe. Hun var redd, hun måtte passe seg for hva hun sa.

Syriske flyktninger som kommer til Norge, har mer enn nok å slite med om de ikke også skal komme til et land hvor de føler seg usikre på om de er velkomne. Derfor gjorde Miljøpartiet De Grønne det vi kunne for å få en enighet om en størst mulig økning i antall syriske flyktninger til Norge og størst mulig økning i innsatsen i Syria. Vi mener vi bidro til det, og da vi hadde vært med på å forhandle fram en enighet, syntes vi også det var ryddig å ta ansvar for resultatet.

Vi synes absolutt ikke at resultatet er godt nok. Vi synes det er svært problematisk at deler av midlene til Syria tas fra viktige poster i bistandsbudsjettet, og dette kommer vi til å jobbe hver dag for å forbedre. Men vi mener at resultatet er mye bedre for de menneskene dette faktisk gjelder, enn det ville blitt av at Miljøpartiet De Grønne satte seg på gjerdet og viftet med primærstandpunktene sine.

SV fremmer i dag et forslag om å ta imot 10 000 syriske flyktninger over to år. Dette er mer eller mindre identisk med Miljøpartiet De Grønnes primære standpunkt, og vi har den aller største sympati for det. Men vi stemmer altså likevel mot SVs forslag, fordi vi er en del av flertallsforslaget. Dette er en av de litt utrivelige teknikalitetene ved partisystemet i Stortinget, men vi føler oss altså forpliktet på den enigheten vi er en del av, og som vi derfor stemmer for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) [12:28:22]: Representanten Hansson har nå beskrevet det forliket han har vært med på, som at det ikke er bra nok, at man burde ha gjort mer, og at man burde ha økt innsatsen både med hensyn til å ta imot flere flyktninger, som det er behov for, og også å øke innsatsen i nærområdene. Det er SV helt enig i. Så jeg skjønner at det er med litt tungt hjerte Miljøpartiet De Grønne har vært med på dette, og det var også ganske uforståelig for SV at de var det, for man var ikke avhengig av å danne et flertall for dette, men tvert imot var med på et flertall for det som var mye nærmere Miljøpartiet De Grønnes og SVs politikk.

Når jeg nå hører forklaringen om at dette skal være et trygt og varig forlik, skjønner jeg enda mindre, for her har man Høyre, som egentlig ikke ville og Fremskrittspartiet, som i dag fremmer forslag om folkeavstemning om resultatet. Hvordan kan dette beskrives som trygt og varig?

Rasmus Hansson (MDG) [12:29:20]: Dette kan vel beskrives som akkurat så trygt og varig som et hvilket som helst politisk vedtak i Norge. Vi får det ikke bedre enn at partier sier at de er enige om noe over tid. SV har usedvanlig lang erfaring i å inngå politiske kompromisser og vedtak som de for det første ikke synes er gode nok, og for det andre godt vet at kan forvitre i politikkens vær og vind over tid. Men det er altså så langt man kommer, og det er det virkemidlet man har, og alternativet er, så vidt jeg forstår, at alle står på sitt og lite skjer.

Miljøpartiet De Grønne er for så vidt helt enig i Karin Andersens beskrivelse, at dette ikke nødvendigvis vil holde til evig tid. Men vår tilnærming til det er selvfølgelig at vi skal forbedre det, ikke at det skal gå i oppløsning, og vi ser fram til å jobbe sammen med f.eks. SV for å få høynet antallet syriske flyktninger som skal tas imot i Norge, og å øke midlene som skal brukes i Syria ytterligere i forhold til det vi har fått til nå. Så dette er for oss et stoppested i et lengre politisk prosjekt.

Karin Andersen (SV) [12:30:33]: Den enigheten som er her nå, kan like godt gå i oppløsning ved neste korsvei som å bli forsterket, sjøl om behovene kanskje øker. Hvis alle hadde stått på sitt i denne saken, hadde det blitt flertall for en annen løsning. Det er noe helt annet å danne flertall for noe der en er avhengig av partiets stemmer for at noe skal bli bedre. Slik var det ikke for Miljøpartiet De Grønne i denne saken. Det er helt riktig at det av og til er vanskelig for regjeringer å gjennomføre ting – særlig når de ikke vil. Det ville det ha vært, uavhengig av om det er denne avtalen som legges til grunn, eller om det hadde vært den avtalen som det egentlig var flertall for her i Stortinget, nemlig å ta imot 10 000 over to år og forsterke innsatsen i nærområdene enda mer. Det er slik fordi Høyre i utgangspunktet ikke ville, og fordi Fremskrittspartiet i dag til og med fremmer forslag om folkeavstemning. Jeg synes ikke det høres ut som at representanten Rasmus Hansson tar inn over seg det voldsomme spriket.

Rasmus Hansson (MDG) [12:31:39]: Representanten Karin Andersen beskriver det dilemmaet som man har i denne saken. Det eneste som undrer meg litt, er at SV også satt i disse forhandlingene nesten helt til siste slutt, hvor det ikke kan være noen særlig tvil om at forutsetningene var nettopp det som er blitt resultatet, nemlig at man skulle forsøke å få med seg regjeringspartiene på en avtale. Man kan mene at det var en dum strategi, jeg mener at det var fornuftig og vellykket. Så får SV selv finne ut hva som var årsaken til at de satt i en forhandling som hadde dette som formål, og etterpå mener at det ikke var lurt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:32:39]: Kjære godhetens apostler. Dugnad er det blitt kalt – dugnad, et flott norsk ord. I 2004 er det kåret til Norges nasjonalord: nærmest uangripelig, et felles utført og vanligvis ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet. Hvem kan være imot noe så vakkert og selvoppofrende?

Men hva er det egentlig flertallet bedriver i denne saken? Jeg ser ikke tegn til noe frivillig arbeid, jeg ser ingen innsats for fellesskapet. Jeg ser et forslag helt uten personlig konsekvens for dem som kommer til å vedta det. Jeg ser raushet med andres penger, men ingen personlige belastninger eller konsekvenser. Jeg ser et stortingsflertall som beholder sine godtgjørelser og pensjoner. Jeg ser ingen villighet til å redusere eget forbruk og offentlig velferd for å gi til andre – snarere tvert imot.

Jeg ser et tverrpolitisk stortingsflertall som alle ønsker mer til alle, innenlands som utenlands. Jeg ser et stortingsflertall som i liten eller ingen grad vil erfare eller oppleve konsekvensene av sitt eget arbeid. Jeg ser politikere som bor i nabolag nesten blottet for flyktninger og innvandrere. Jeg ser politikere som har sine barn plassert i skoler hvor flyktninger og innvandrere er en sjeldenhet. Ofte er det slik at de som har minst berøring med flyktninger privat, er de som er mest rause i det offentlige rom.

Jeg ser et stortingsflertall som i moralsk indignasjon stiller seg til doms over hjerterå egoister som meg, folk som i verdens rikeste land våger å snakke om økonomisk og kulturell bærekraft. Jeg ser et stortingsflertall som blir bondefanget av landsmøtenes euforiske begeistring, og som uten samfunnsanalyser eller kostnadsberegninger igangsatte en nasjonal dugnad av godhet. Jeg ser et Medie-Norge som spiller med, et Medie-Norge som enstemmig støtter opp under dugnaden, og som synes det er en strålende idé. Konsensusen er total, alle er innenfor. Mediemangfoldet som skulle være et instrument for ulike meninger, er satt på autopilot, for den samme mening gjentas mangfoldige ganger, helt til den alternative ytring forsvinner eller omgjøres til et nettroll.

Jeg ser et samstemt Organisasjons-Norge dominert av tidligere politikere – på venstresiden, naturligvis. Felles for dem alle er at de er finansiert av skattebetalerne. Disse organisasjonene er alle rause tilhengere av å hente syriske flyktninger til Norge, og de fnyser av hjerterå mennesker som meg.

Det er ingen regjering som går av på en sak som handler om å hjelpe mennesker i nød, lød det fra høyeste hold. Det er en avsporingsmanøver. Meg bekjent finnes det ingen i denne salen som ikke ønsker å hjelpe mennesker i nød, verken i Norge, Syria eller andre steder i verden. Politisk handler denne saken om hvor ugrasiøst og åpenlyst man kan bryte inngåtte avtaler, og deretter nærmest peke nese på den parten som holdt seg til avtalen. Fakta i dette handler om et flertall som ønsker å hjelpe 13 600 mennesker i nød til Norge, og et mindretall som ønsker å hjelpe 1 million mennesker i nød, i de nødstiltes nærområder. Livstidskostnaden for flertallsdugnaden er av SSB beregnet til 7 mill. kr per flyktning, eller 95,2 mrd. kr totalt. Tall fra SSB, publisert i går, viser for øvrig at syrere i Norge har en sysselsettingsgrad på 26,4 pst., den laveste av samtlige 136 land i statistikken.

95,2 mrd. kr er så ufattelig mye penger at vi kunne ha hjulpet alle verdens 60 millioner flyktninger dersom hjelpen ble gitt i flyktningers nærområder. I stedet velger man å hente 13 600 flyktninger til vårt lille velferdsparadis. Flertallet viser ikke hvor de skal hente de 35 mrd. kr. De nevner ikke hvilke velferdstilbud som skal kuttes, eller hvilke skatter og avgifter som skal økes. I asyl- og innvandringspolitikken stilles ikke slike spørsmål. Pengene skal skaffes til veie som ved et trylleslag.

Målet var aldri å hjelpe flest mulig, tallet var målet: 10 000. Man kunne like gjerne ha sagt 20 000 eller 50 000, helt uten samfunnsanalyser eller kostnadsberegninger. Man bruker ikke kalkulator på godhet. Mantraet var at de må gjøre begge deler, et argument helt tomt for innhold, et argument som kun er gyldig dersom det ikke lenger er behov for eller ikke er praktisk mulig å hjelpe i nærområdene. Men det er det. Behovet er enormt. Debatten som skulle dreie seg om å gi hjelp og skape verdighet for dem som flykter, ble til et spørsmål om innvandring – et ja eller nei til økt innvandring til Norge, dog ikke flere enn 10 000. Det må være grenser for dugnadsånd.

I Ibsens En folkefiende tar doktor Stockmann et oppgjør med flertallstyranniet eller «den forbannede kompakte, liberale majoritet», slik han uttrykker det. Han velger å holde fast og kjempe for sannheten og konkluderer med at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.

I denne saken velger Fremskrittspartiet å stå alene, vel vitende om at vi har fornuften, tiden og folket på vår side. Det vet også flertallet, derfor avviser de med ulik begrunnelse å spørre folket om råd.

Jeg tar med dette opp forslaget i sak nr. 4.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV) [12:37:28]: Når vi står overfor den største humanitære katastrofen vi har hatt i moderne tid, er det faktisk ikke Fremskrittspartiet som er det største offeret i verden.

Godhet er aldri feil, og vi har plikt til å hjelpe. Ni av ti flyktninger finnes i utviklingsland. De har ikke kommet til rike land. Hver dag kommer tusenvis av flyktninger til Syria, inn i Tyrkia, til Jordan, til Irak, som sjøl er i borgerkrig, og til Libanon – lille Libanon, som er like stort som mitt hjemfylke og har 4 millioner innbyggere, og der det nå er 1,2 millioner flyktninger. Det er riktig og viktig at Norge øker sine bidrag. Kun 2 pst. av flyktningene blir i dag tilbudt gjenbosetting.

Det handler ikke om å hjelpe her eller hjelpe der. Vi må gjøre begge deler. Selvfølgelig skal vi gjøre mest for å hjelpe til slik at den humanitære katastrofen i flyktningleirene og nærområdene blir minst mulig. Det handler om mat, medisiner, vann, klær og tak over hodet. Men mange av flyktningene er ekstremt sårbare personer og må derfor ut av de overfylte flyktningleirene så raskt som mulig. Andre er politisk forfulgt, og deres sikkerhet kan ikke ivaretas i leirene, for det er ikke sikkerhet der. De utgjør en risiko både for seg sjøl og for dem som er i nærheten. Det er ikke tilrådelig å hjelpe dem der. Vi må hjelpe dem her, og det er det dette handler om.

SV var med i forhandlingene lenge, fordi vi så at her var det et bredt flertall for å kunne hjelpe flere raskt og øke bistanden i nærområdene kraftig. Det var vi veldig glade for, ikke fordi det er et hellig tall eller nødvendigvis nok, men det var det norske hjelpeorganisasjoner ba oss om å gjøre. Vi fulgte den oppfordringen vi fikk fra hjelpeorganisasjonene, og det tror jeg flere andre partier også gjorde. Vi var med lenge, nettopp fordi vi ønsket å få til et bredt flertall. Men når avtalen innebar at det som skulle være akutt krisehjelp, viste seg å gjelde bare 500 flere i år, vil jeg minne om at det er en eksplosiv økning i behovene. Ja, det er riktig at det var krise også for flere år siden, man burde gjort enda mer da også, men antall flyktninger øker dramatisk hver eneste dag, og avtalen innebærer i realiteten ikke mer enn 2 000 flyktninger totalt til Norge i år og 3 000 til neste år. I 2015 og 2016 er det altså bare 5 000 som får komme til Norge – en halvering av de 10 000 som partiene lovte denne våren. Dessuten mangler denne avtalen en kraftfull styrking av hjelpen som trengs i nærområdene, og den økte innsatsen tas delvis fra bistand. Det er derfor ikke rike Norge som trår til ekstra – regningen skal til dels betales av andre, som sjøl er i behov av bistand. Det var derfor vi ikke kunne være med på dette.

I 1993 bosatte Norge 12 000 flyktninger fra Bosnia. I 1999 bosatte vi 6 000 fra Kosovo. Det spesielle i 1993 var at hele Norge stilte opp. 272 av landets 430 kommuner tok imot, og på noen få uker var det nye elever i alle klasserom i hele landet. Plutselig hadde vi fått en ny gruppe flyktninger i Norge, og det gikk ikke galt, slik som mange her i dag har sagt. Tvert imot – den gangen stilte man opp i et trepartssamarbeid mellom kommunen, staten og frivillige organisasjoner, et tema SV brakte inn i forhandlingene, og som jeg er glad for er kommet inn i avtalen – det at man ønsker å etablere et slikt samarbeid framover. Under høringen til dette forslaget i kommunalkomiteen spurte jeg Røde Kors om de var beredt til å gå inn i en slik dugnad nå også, og det var de. Det fungerte.

For disse bosnierne viser tallene at de har klart seg veldig bra i Norge, sikkert fordi man da etablerte et «Velkommen hit», der frivillig sektor og kommunene tok imot, i stedet for, som nå, at flyktningene blir møtt med en folkeavstemning. Det går ikke an å ha en folkeavstemning mot mennesker i nød.

Marianne Aasen (A) [12:42:50]: Jeg finner det naturlig akkurat nå å si at med mitt innlegg blir det et lite temaskifte. Nå har det lenge vært flyktninger det har handlet om, som er viktig, men nå skal jeg snakke om det som revidertdebatter tradisjonelt handler om, nemlig økonomisk politikk.

Noe som er svært viktig, og som står på dagsordenen også i media, er den økende arbeidsledigheten som vi nå begynner å se konturene av. Det vil prege dagsordenen, og det er alvorlig. Når alle er i arbeid, vil de i større grad klare seg på egen hånd, ikke minst gjennom egen inntekt, men også ved at hverdagen oppleves som meningsfull. Man har jevn sosial kontakt med arbeidskolleger, og det å ha en jobb sikrer verdighet. Ledighet er roten til alt ondt, heter det. Samfunnsforskere vil nok uttrykke seg annerledes, men likevel være enig. Den som tar en rundreise i Europas bakgater, vil se det med sitt blotte øye. Mange mennesker, særlig mange ungdommer, sliter fordi det ikke er bruk for dem, og de kommer ikke i gang med livet sitt.

I Norge ser vi nå at ledighetstallene øker innen visse bransjer, og det er særlig bransjer hvor det tidligere har vært mangel på fagfolk, innen ingeniør- og IKT-fag. I denne gruppa var det drøyt 4 000 arbeidsledige ved utgangen av mai. Dette var mer enn en fordobling fra i fjor. Trolig vil tallene øke. Tekna-president Lise Lyngsnes Randeberg sier i dag til E24:

«jeg tror ikke vi har sett bunnen. Vi tror det kommer mer, og derfor må vi bare bite tennene sammen og komme gjennom det på best mulig måte».

Hun får støtte av forbundsleder i Industri Energi, Leif Sande, som mener det samme.

Slike endringer i næringslivet, i denne sammenheng forårsaket av lavere oljepris, kan vi gjøre lite med. Det vi kan gjøre, er å bruke det beste verktøyet vi har, nemlig å utdanne ungdom og gi folk nyttig kompetanse.

En god grunnutdanning, men også en mer aktiv bruk av etter- og videreutdanning er selve verktøyet for å unngå at ledigheten biter seg fast. Det holder folk i gang i stedet for at de er ledige. Det gjør at samfunnet får tilgang på oppdatert kompetanse.

Arbeiderpartiet foreslår i sitt budsjettalternativ en tipunktsplan mot den økende ungdomsledigheten, med bl.a. 2 000 flere tiltaksplasser, 1 000 flere fagskoleplasser, 3 000 flere studieplasser, dessuten flere plasser til bedriftsintern opplæring, mer fleksibel bruk av dagpengeregelverket, slik at det gis formell utdanning i de tilfeller hvor det er riktig, selv om man går på dagpenger, og økt lærlingtilskudd og flere offentlige lærlingplasser, særlig i kommunene.

Den røde tråden i disse tiltakene er å gi ungdom det papiret som sier at de har fullført en utdanning, at de har et bevis på at de kan noe som gir dem jobb. Det vi også ser, er at veien til dette målet for noen bare vil være mulig på annet vis enn gjennom det tradisjonelle skoleløpet.

Å tro at skattelettelser, strukturendringer eller generell omstilling vil gi ungdom og unge arbeidsledige uten erfaring jobb, opplever jeg rett og slett som litt naivt. Arbeidsgivere vil ha kompetente folk som kan et fag, og som kan vise til erfaring med at de behersker arbeidslivet. Et ungt menneske som mangler den type erfaring, eller ikke har fagbrev eller et vitnemål fra høyere utdanning, har svært små muligheter til å bidra på noe vis, i hvert fall ikke omstilling i Norge – annet enn å være utestengt. Regjeringens yndlingsverktøy, skattelettelser, hjelper ikke nødvendigvis folk som har falt utenfor arbeidslivet, og som trenger påfyll av kompetanse. Derfor må gode utdanningstiltak være en vesentlig del av svaret når vi nå ser økende ledighet, oppsigelser og nedbemanninger.

I april fikk vi vite at det var 8 000 flere søkere til høyere utdanning. Svaret fra regjeringen var null nye studieplasser i forslaget til revidert budsjett. Forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre har ført til flere studieplasser, og det er bra, men tidligere i Solberg-regjeringens periode har de opprettet 20 studieplasser totalt – og det i en situasjon hvor vi vet at vi trenger flere folk i teknologiske fag. Vi trenger flere lærere, og vi trenger flere i helse- og omsorgsyrkene. Vi har masse ungdom som vil studere, vi har fulle studier innen disse utdanningene, og regjeringens svar er nærmest å neglisjere opprettelsen av studieplasser som et virkemiddel.

På fagskolene er situasjonen litt den samme. Dessuten trenger mange av de unge som får støtte fra Nav, formell utdanning eller norskopplæring, som jeg tidligere har vært inne på.

Jeg vil minne regjeringen om at de valgte å bruke om lag 100 ganger mer av handlingsrommet sitt i dette budsjettet på skattelettelser framfor påplussinger på utdanning. I stedet burde de trappe opp antall studieplasser, fagskoleplasser og satset på å få flere gjennom et godt utdanningsløp.

Siri A. Meling (H) [12:48:00]: Regjeringen og Høyre løser viktige oppgaver i dag og ruster Norge for fremtiden. Det føres en politikk for vekst og omstilling, og dette er spesielt viktig i en tid da vi ser økende arbeidsledighet og en noe avdemping av veksten i norsk økonomi.

Et høyt kostnadsnivå i kombinasjon med kraftig fall i oljepris har ganske betydelige konsekvenser inn i norsk økonomi og sysselsetting. Dessverre ser vi en økende arbeidsledighet, særlig på Sør- og Vestlandet.

Fallet i oljepris gir fallende investeringer på sokkelen, både for leverandørindustri og oljeselskaper som nå må kutte i sine staber. Lav oljepris slår selvfølgelig også ut i lavere etterspørsel internasjonalt etter varer og tjenester som norsk leverandørindustri står for. Denne industrien, må vi huske, er Norges nest største eksportindustri. Etter rent salg av olje og gass er det leverandørindustriens produkter og tjenester knyttet opp mot olje og gass som er vår nest største eksportør. De rammes dobbelt både på grunn av fallet i investeringer på norsk sokkel, som faktisk er verdens største offshoremarked, og de rammes av nedgangen i etterspørselen internasjonalt.

For dem som mister jobbene sine, er dette en alvorlig situasjon. Det å ha en trygg jobb å gå til er det viktigste velferdsgodet vi har i vårt samfunn. I dag ser vi at ledigheten rammer mennesker med høy utdanning, ingeniører og ansatte innenfor IKT. I starten fant de fleste seg nye jobber relativt raskt, men nå er det tegn som viser at det går tregere å finne nye arbeidsplasser. Det betyr at vi må skape mange nye lønnsomme arbeidsplasser fremover, og vi må ha en politikk som støtter opp om en slik vekst og utvikling. Det har regjeringen.

Heldigvis er bildet nyansert, og arbeidsledigheten rammer geografisk ulikt. For eksempel er ledigheten i våre nordligste fylker, Nordland, Troms og Finnmark, lav og aktivitetsnivået høyt. Også fylker som Østfold, Vestfold, Hedmark, Oppland og Oslo har lavere ledighet nå enn for et år siden. Utfordringene er geografisk ulikt fordelt.

Mange bedrifter får drahjelp av lav kronekurs og et moderat lønnsoppgjør. Norge er et land med store muligheter. Vi har en velutdannet befolkning. Vi har noen av de beste fagarbeiderne i verden, og vi har mange naturressurser vi kan utnytte.

Det betyr at vi i en periode hvor vi går fra særstilling til omstilling, har mange muligheter for å lykkes i å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser. Da trenger vi også en målrettet og aktiv politikk for å foredle disse mulighetene.

Det er regjeringen og Høyres løsninger som svarer på disse utfordringene fremover. Derfor er satsingene i statsbudsjettet for inneværende år på vekstfaktorer som kunnskap, infrastruktur, skattelettelser viktige for å tilrettelegge for ny vekst og trygge arbeidsplasser. Det arbeidet som gjøres med å styrke arbeidslinjen, er viktig, og arbeidet med å gi økt tilgang på kapital er et viktig element for ny vekst.

Vi må arbeide for gode rammebetingelser både for dagens næringsliv og for morgendagens arbeidsplasser i bedrifter som ennå ikke har sett dagens lys.

Det gjøres et solid stykke arbeid for å legge til rette for fremtidens arbeidsplasser og styrke vår omstillingsevne gjennom satsing på kunnskap, utdanning og forskning.

Det er bra at Høyre i regjering bruker i 2015 1,5 mrd. kr mer enn i 2013 til innovasjon i næringslivet, gjennom bl.a. Forskningsrådet, Innovasjon Norge og SkatteFUNN-ordningen.

I forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett ble vi også enige om å opprette en ny pre-såkornfondsordning for å stimulere ytterligere til mer gründervirksomhet. Høyre i regjering har styrket Enovas klimateknologifond med 12,75 mrd. kr og Innovasjon Norges miljøteknologiordning med 500 mill. kr. Dette er viktige midler som stilles til rådighet for å skape fremtidens arbeidsplasser. I år skal vi bruke rundt 10 mrd. kr mer til infrastruktur sammenlignet med 2013. Det betyr oppdrag til næringslivet, flere arbeidsplasser i anleggsbransjen, og det betyr reduserte transportkostnader for næringslivet.

Helga Pedersen (A) [12:52:52]: Det virker som at regjeringspartiene har et abstrakt forhold til valget mellom skattekutt og velferd.

Så sent som i kommuneøkonomidebatten på tirsdag hørte vi at høyresiden fortsatt snakker om dynamiske skatteeffekter. Men i virkelighetens verden ser vi at generelle skattekutt ikke er en spesielt virkningsfull resept for omstilling og vekst. Tvert imot er ledigheten nå over 4 pst. for første gang på over ti år.

Når regjeringen har prioritert 12 mrd. kr i skattekutt så langt, betyr det at skole og eldreomsorg er prioritert ned. Pengene er brukt andre steder. Lokalaviser over hele landet melder om kutt i kommunene eller manglende evne til å følge opp alle de forventningene som Stortinget har til kommunene på en rekke områder.

Det er veldig mye bra å si om norsk eldreomsorg, men bruk av tvangspysj, som er behørig omtalt tidligere i denne uken, er et symptom på at knappe budsjetter gjør at det mange steder er få ansatte på jobb med tid nok til å gi de eldre en verdig omsorg. Denne uken har vi også hørt at det er blitt 157 flere helsesøstre og annet helsepersonell i skolehelsetjenesten og på helsestasjonene. Det er veldig bra. Men det er bare én hake ved det hele: Da Stortinget satte av 180 mill. kr til dette formålet i budsjettet for 2014, forutsatte man jo at det skulle gi nærmere 300 helsesøstre. Det mangler altså 130 helsesøstre i forhold til Stortingets forutsetning.

Det skyldes selvfølgelig at ansvarlige kommunepolitikere ikke vil ansette helsesøstre hvis det gjør at de må si opp helsefagarbeidere eller lærere. Derfor er det helt nødvendig å øremerke bevilgningene til skolehelsetjeneste og helsestasjoner, men ikke minst er det nødvendig å øke kommuneøkonomirammen betraktelig. Derfor foreslo Arbeiderpartiet 3,4 mrd. kr mer til kommunene i 2015.

Derfor kommer vi også til å støtte en ekstrabevilgning på 1,2 mrd. kr i dag, som vil avhjelpe den mest akutte situasjonen. Men vi mener også at det er helt nødvendig å kompensere hele skattesvikten som kommunene kan få i år, sånn at vi ikke risikerer en gjentakelse av fjoråret, der kommunene fikk en inntektssvikt på 2 mrd. kr som de dro med seg inn i 2015 og sliter med å dekke inn. I år som i fjor er det en betydelig uenighet mellom regjeringen og KS om hvor stor skattesvikten vil bli. Fasiten vil vi ikke ha før i desember, men jeg vil minne om at regjeringen bommet grovt i fjor, og at det var KS som fikk rett. Nye anslag fra Statistisk sentralbyrå viser nå at årets svikt kan bli så stor som 2,8 mrd. kr, og det gir grunn til bekymring.

Fortsatt har vi for øvrig ikke fått noen forklaring på hvorfor Fremskrittspartiet i opposisjon mente at man måtte kompensere skattesvikt i kommunene som et prinsipp, mens regjeringen mener at man ikke skal kompensere skattesvikt i kommunene som et prinsipp.

Tidligere denne uken, også i dag, har vi hørt fra finansministeren at kommunene ikke trenger eiendomsskatt. Det utgjør i dag en inntekt på 10 mrd. kr. Et nærliggende spørsmål blir da: Hvorfor har Høyre–Fremskrittsparti-byrådet i Bergen gjeninnført eiendomsskatt? Er det fordi de liker å plage seg selv og bergenserne, eller er det tvert imot for å skjerme bergenserne for kutt i kommunale tjenester, når regjeringen ikke gir Bergen de pengene man trenger?

Jeg er tilbøyelig til å være enig med finansministerens partifelle i Hadsel i Nordland, som sier:

«Jeg er ikke enig med Siv. Kommunene får ikke nok.»

Han mener at finansministeren har en urealistisk tilnærming til kommuneøkonomien, og slår fast det helt opplagte: Lavere skatt vil gi kutt i tjenestetilbudet. Det er trolig også årsaken til at Fremskrittsparti–Høyre-styrte kommuner ikke benytter seg av den muligheten de har til å kutte formuesskatten, som jo består av en statlig og en kommunal del.

Jeg har for øvrig notert meg at regjeringen har sendt på høring forslag om endringer i eiendomsskatten på verk og bruk. Det er bra med en gjennomgang i regelverket, men det må ikke endres på en måte som svekker kommuneøkonomien ytterligere. For Hammerfest kommune sitter rådmannen nå og regner på hva dette betyr, og så langt ser det ut som at Hammerfest kommune kan tape 140 mill. kr bare på det høringsforslaget regjeringen har sendt ut. I tillegg er det også fare for at skattesvikten for Hammerfest kommunes del kan utgjøre 30 mill. kr. Så 170 mill. kr risikerer bare Hammerfest kommune å tape.

Sigurd Hille (H) [12:58:10]: Norge er et godt land å bo i. Det er ingen tvil om det. Mange er i inntektsgivende arbeid, men gjennomsnittlig arbeidstid per sysselsatt er lav i forhold til andre land. For å sikre en stor og effektiv arbeidsstyrke fremover må sysselsettingspolitikken og velferdsordningene utformes slik at det lønner seg å arbeide.

Skattepolitikken er og blir svært sentral i denne sammenheng. Bedriftsbeskatningen må stimulere til vekst i næringslivet, slik at arbeidsplassene trygges, og at det ikke minst kan skapes nye. Når vi nå er vitne til at mange mennesker særlig i oljetilknyttede næringer vil stå uten jobb, er nettopp bedriftsbeskatning og rammebetingelser for næringslivet avgjørende for nyetableringer.

Så må vi alle bli mer effektive. Produktivitetskommisjonen har fokus nettopp på dette. For å heve produktiviteten i norsk økonomi må offentlig sektor reformeres – mer konkurranse, mindre byråkrati og tydelige budsjettprioriteringer. Når det er slik at 30 pst. av oss jobber i offentlig sektor, hviler det et stort ansvar på oss politikere for at statens og kommunenes midler forvaltes med omhu, slik at vi viser respekt for skattebetalernes penger.

Regjeringen og stortingsflertallet har levert store reformer på løpende bånd. Her skal nevnes: politireformen, strukturreform i universitets- og høyskolesektoren, omfattende reformer i transportsektoren som etablering av et eget utbyggingsselskap for vei, et rammeverk for OPS i veisektoren og reformer i bompengesektoren. Dertil kommer en jernbanereform som gir en mer forretningsmessig innretning av både togdriften og infrastrukturforvaltningen. Vi kan ha store forventninger til en vellykket kommunereform som vil legge til rette for en mer effektiv offentlig sektor innenfor dette området.

I budsjettet for 2015 ble det foreslått og vedtatt en reform for å avbyråkratisere og effektivisere statlig forvaltning. Det ble stilt krav til at alle virksomheter i statlig forvaltning skal iverksette effektiviseringstiltak, slik at deler av gevinsten tilbakeføres fellesskapet i de årlige budsjettene.

På den måten vil det skape økt handlingsrom for nye nødvendige prioriteringer. Denne overføringen ble satt til 0,6 pst. av alle driftsutgifter. Det er viktig hvis dette skal få den nødvendige effekt, at tiltakene må være en planlagt del av en prosess. Det må legges til grunn at dette blir en del av budsjettarbeidet fremover.

Økt produktivitet og omstilling er ofte krevende politiske prosesser. Virkemidlene knyttet til dette kan være krevende og utvikles gjerne over tid. Reformer fører ofte kostnader med seg, og disse kommer først og raskt, mens gevinstene ved reformene kommer senere. Det betyr at politikken innenfor dette området er langsiktig. Men økt vekt på produktivitet gir bedre grunnlag for fremtid, vekst og velstand.

La meg presisere at det ikke er bare det offentlige som skal ha søkelys på seg for å bli mer effektiv. Privat sektor må så avgjort også ta sin del av det. Hvis rammebetingelser og skattepolitikk legges til grunn for vekst og effektivitet overfor private virksomheter, må samfunnet også forvente at næringslivet bidrar med sitt. Alle de store og små bedriftene våre kan og bør yte sitt ytterste for omstilling og nyskaping. Ansvaret for å bringe nasjonen fremover og skape arbeidsplasser for alle er og blir et felles ansvar.

Mazyar Keshvari (FrP) [13:02:52]: Jeg synes mange representanter i dag har holdt veldig gode innlegg og hatt beskrivelser av den forferdelige humanitære katastrofen i Syria. Jeg synes spesielt representanten fra Miljøpartiet De Grønne og Venstre hadde veldig gode beskrivelser av situasjonen, som jeg ikke skal gjenta. Men det jeg er overrasket over, er at man ikke trekker de riktige slutningene etter disse beskrivelsene.

I alvorlige krisesituasjoner og katastrofer som rammer medmennesker, må vi hjelpe til og bidra med å redde liv og helse til så mange vi kan. Derfor mener Fremskrittspartiet at Norge og verdenssamfunnet må og skal hjelpe så mange som mulig på en mest mulig effektiv måte. Det er i denne konteksten flertallets forslag om å ta imot 8 000 syriske flyktninger må vurderes og analyseres.

Den 31. mars i år ba FN om 65 mrd. kr til nødhjelp i de syriske nærområdene. Så langt har giverlandene gitt FN forsikringer om 30 mrd. kr. FN har med andre ord et udekket nødhjelpsbehov i de syriske nærområdene på over 35 mrd. kr.

Beregninger fra Justis- og beredskapsdepartementet viser at en syrisk flyktning i Norge utgjør en direkte kostnad på 1 mill. kr over en femårsperiode. 8 000 syriske flyktninger vil derfor medføre direkte kostnader på 8 mrd. kr over en periode på fem år. Ifølge tall og statistikk fra UDI vil en gjennomsnittlig syrisk flyktning få 0,7 personer til familieforening. Dette er et forsiktig anslag, da det i Danmark viste seg å komme 1,4 familiegjenforente per syrisk flyktning. Når vi legger til grunn UDIs forsiktige anslag på antall familiegjenforente, må vi konstatere at det i realiteten er snakk om minimum 13 600 syriske flyktninger i perioden.

Det viktigste i en alvorlig krisesituasjon er å redde flest mulig liv. Det er samtidig naturlig at mennesker som søker beskyttelse, har ambisjoner om å returnere til hjemlandet og bidra til å gjenreise landet. I et slikt perspektiv blir henting av anslagsvis minimum 13 600 flyktninger til Norge, inkludert familiegjenforente, symbolpolitikk. Dette tallet utgjør rundt 0,1 av alle syriske flyktninger og internt fordrevne.

Flyktninghjelpen bisto i fjor 1,6 millioner flyktninger til en kostnad av 750 mill. kr i Syria og nabolandene. Vi som har fremmet dette forslaget, og Fremskrittspartiet, mener at det videre er kjent at Flyktninghjelpen i forbindelse med krisen i Syria har vært i kontakt med ulike internasjonale donorer med eksempler på hvordan organisasjonen kan hjelpe ca. 1 million flyktninger innenfor en ramme av 1 mrd. kr.

Fremskrittspartiet har alltid ønsket å øke andelen nødhjelp i bistandsbudsjettet. En dreining av ressurser fra den tradisjonelle og omstridte stat-til-stat-bistanden over til direkte nødhjelp er et tiltak som vil kunne hjelpe hundretusenvis av mennesker raskt.

I 2014 ble under 10 pst. av norsk bistand brukt til nødhjelp. Andelen nødhjelp ble ikke økt til tross for at en av de største humanitære katastrofene siden annen verdenskrig sto rett utenfor Europas dørstokk. Med dette som bakteppe ønsker Fremskrittspartiet å øke andelen nødhjelp betydelig, noe som vil kunne komme betydelig flere mennesker til gode framfor å få noen få til Norge. Forslaget legger derfor opp til å omdisponere 1 mrd. kr til nødhjelp for syriske flyktninger i nærområdene. Denne milliarden vil kunne bidra til at omtrent 1 million flyktninger vil kunne hjelpes i nærområdene. Vi vil understreke at denne prioriteringen kommer i tillegg til den milliarden regjeringen allerede har bevilget for å avhjelpe situasjonen i Syria og i nærområdene.

Fremskrittspartiet mener det eneste moralsk riktige er å hjelpe flest mulig mennesker i nød og livsfare. Det er en stor og bred faglig internasjonal oppfatning at dette gjøres best i nærområdene. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at en syrisk flyktning til Norge vil medføre kostnader på 7 mill. kr i løpet av livet. Med en eventuell familiegjenforening på 5 600 personer vil kostnadene komme opp i over 95 mrd. kr. Dette er en politikk som på sikt vil utfordre fundamentet i velferdssamfunnet. Flertallet vil med andre ord bruke 95 mrd. kr på å ta imot 8 000 syriske flyktninger til Norge. Fremskrittspartiet vil bruke 1 mrd. kr på å hjelpe 1 million flyktninger i nærområdene. Det er dette perspektivet vi ønsker å få fram.

Tore Hagebakken (A) [13:07:59]: Jeg kan ikke unnlate å kommentere den svært spesielle situasjonen som vi opplevde her i Stortinget da representanten Tybring-Gjedde gikk i strupen på Høyres parlamentariske leder. Jeg skal ikke si noe om hva slags følelse jeg fikk av samarbeidsklimaet, men Trond Helleland svarte veldig godt for seg. Men det var jo egentlig finansministeren som skulle stått i «vitneboksen» – unnskyld uttrykket – for det er jo hun som skal gjennomføre avtalen om Syria-flyktningene. Stortinget forventer en aktiv oppfølging av en god og svært nødvendig og viktig avtale.

Norsk Industri frykter at arbeidsledigheten i Norge kan komme opp i 200 000, som i så fall vil være den høyeste ledigheten siden 2. verdenskrig. Det kan bli en svært alvorlig situasjon, men regjeringa er dessverre altfor passiv, alt annet enn føre var, og bidrar til at situasjonen heller forverres: Mer midlertidighet i arbeidslivet har vært en kampsak, de sløser med skattekutt som øker forskjeller mellom folk, de ser ikke sysselsettingseffekten som ligger i å stimulere kommuneøkonomien, og de kutter i ytelsene til dem som har lite fra før. De tar til og med feriepengene fra arbeidsledige.

Det er noe unorsk over det som skjer, og det kan koste folk og samfunn dyrt om regjeringa får fortsette å demontere den norske modellen. Synes eksempelvis Kristelig Folkeparti det er greit at barnefamilier, der en av foreldrene har mistet arbeidet, skal stå uten inntekt i juli? Jeg spør. Kristelig Folkeparti og Venstre må bli med på å sette foten kraftig ned før det er for sent, og for mye er gått tapt. Mye er det også vanskelig å reversere i ettertid.

Denne ukens mest virkelighetsfjerne politiske uttalelse kom fra finansminister og Fremskrittspartiets partileder, Siv Jensen, i forbindelse med at 48 flere kommuner, derav mange kommuner med blå ordfører, har innført eiendomsskatt. Kommunene trenger ikke eiendomsskatten, de har gode rammer og må se til å effektivisere, var budskapet fra Siv Jensen da Aftenposten ba om en kommentar til oppblomstringen av eiendomsskatt etter at Høyre og Fremskrittspartiet kom til makten.

Eiendomsskatten utgjør over 10 mrd. kr for Kommune-Norge. Det mener da tydeligvis finansministeren og Fremskrittsparti-lederen at kommunene fint kan greie seg uten. Dette var egentlig det endelige beviset på hvor lite forståelse Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa har for den krevende situasjonen norske kommuner og fylkeskommuner er i, og hvilke store oppgaver som skal løses i dag og i årene framover i sektoren. Dette vitner om lite tillit til lokalpolitikernes vurderingsevne og handlekraft – og kanskje også greit å sjekke med de ansattes organisasjoner om de har hørt om ordet «effektivitet» før, og om deres medlemmer faktisk daglig forholder seg til og nettopp bidrar til det.

Norske kommuner går ikke på tomgang. For å være noenlunde i nærheten av å innfri sitt eget minimumsopplegg er det i revidert nasjonalbudsjett lagt inn 1,2 mrd. kr – økt med 0,1 etter forhandlinger med Venstre og Kristelig Folkeparti – som delvis kompensasjon for skattesvikt. Forresten, rett skal være rett: De vil ikke kalle det for «kompensasjon», for det er de imot. Det er bekymringsfullt, som prinsipp, særlig når vi nå ser av de siste tallene fra SSB at det tyder på at det kan bli ytterligere – kanskje dobbelt så stor – skattesvikt som det som er varslet så langt. Vi får håpe at det ikke blir så galt.

Med Arbeiderpartiets alternative opplegg ville kommunesektoren fått 2 mrd. kr i skattekompensasjon for i fjor, 3,4 mrd. kr mer i år og 3 mrd. kr mer neste år. Det ville gitt bedre eldreomsorg, økt kvalitet i skolen osv. I stedet går sparekniven varm i kommune etter kommune.

Å satse på kommunesektoren er smart av flere grunner, og særlig nå, for stimuleres kommuneøkonomien, har det svært positiv effekt på sysselsettingen – og det over hele landet. Det er også slik at stimuleres kommuneøkonomien, stimulerer det igjen næringslivet.

Mange kommuner får en ekstra utfordring framover. Regjeringa lanserer en ordning som vil øke forskjellen i inntekter mellom kommunene med en avart av kommunal andel av selskapsskatten. Dette vil omfordele i underkant av 3 mrd. kr mellom kommunene. Ordningen tar utgangspunkt i lønnsmassen i privat sektor, og regjeringa vil gjennomføre dette helt uten hensyn til hvor svært ulike forutsetninger norske kommuner har for å skaffe seg slike inntekter. Nå blir det enda viktigere hvilken side av kommunegrensen bedriftene ligger eller skal etableres. Det vil kunne hemme konstruktivt samarbeid om næringsutvikling og planarbeid.

Så til selve begrepet «verdiskaping»: Etter regjeringas syn er det tydeligvis slik at det private begravelsesbyrået driver med verdiskaping, som kommunene da skal premieres for i den nye ordningen – ikke den offentlige fødestua. Private barnehager er verdiskaping – ikke offentlige barnehager. Eksemplene kunne vært veldig mange. Dette vil også medføre et stort byråkrati, men det begynner jo regjeringa å bli mer og mer kjent for.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [13:13:30]: Regjeringa fører ein politikk for vekst og omstilling. Det viste statsbudsjettet for 2015 og også revideringa av budsjettet som me i dag behandlar. Regjeringa rustar oss for ei ny tid. Me må omstille oss – me går frå ein nasjon som i mange år har vore i ei særstilling, til ein ny normal – men omstillinga vil ta tid. Den tidlegare finansråden Svein Gjedrem heldt eit foredrag 10. desember 2014 med overskrifta «Ved vendepunkt?». No, 1,5 år etter, verkar det som det var ein rett analyse.

Det er ei meir uroleg økonomisk tid me no er i enn for berre eitt år sidan. Sidan fallet i oljeprisen i fjor sommar viser utsiktene at norsk økonomi raskt kan endre seg, og vekstutsiktene for norsk økonomi er noko svekte. Eit tilbakeslag i Kina og i andre framveksande økonomiar kan redusere oljeprisen ytterlegare og skape uro i finansmarknadene. Oppgangen i eurolanda er skjør. Pengepolitikken som no blir ført i mange land, er uprøvd, og situasjonen i Hellas er ikkje avklart.

Politikk handlar om å prioritere. Regjeringa sine satsingsområde innan kunnskap, utdanning, forsking, samferdsel og ikkje minst det å sikre næringslivet gode konkurransevilkår gjennom lågare skatt på eigarskap og arbeid er rette prioriteringar for den økonomiske tida me er inne i – og ikkje som Arbeidarpartiet, som vil møte bedriftene med å auke skattane.

Det er svært gledeleg og positivt at partane i arbeidslivet har den same forståinga og verkelegheitsoppfatninga av den økonomiske situasjonen, og at lønsoppgjeret er tilpassa den økonomiske situasjonen. Det vil dempe utslaga i produksjon, sysselsetjing og arbeidsløyse av den lågare etterspørselen frå oljenæringa.

Høg sysselsetjing og låg arbeidsløyse er sentrale mål for regjeringa. Me ser at arbeidsløysa varierer i ulike landsdelar, og at Vest- og Sørlandet er mest ramma som følgje av lågare investeringar i petroleumsnæringa. Under høyringa som finanskomiteen heldt 19. mai, uttrykte organisasjonane tilfredsheit med at regjeringa no føreslår utvidingar i regelverket for permitteringar. Arbeidsmarknadstiltak kan òg hjelpe ledige med å kome tilbake til jobb, og regjeringa føreslo i revidert nasjonalbudsjett 1 000 nye tiltaksplassar primært mot utsette grupper i arbeidsmarknaden. I forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre blei det einigheit om ytterlegare 500 ordinære arbeidsmarknadstiltaksplassar. Og regjeringa er tydeleg på at ein følgjer utviklinga nøye i forhold til arbeidsløysa og eventuelt iverksetjing av fleire andre tiltak.

Kommunane og fylkeskommunane står for om lag halvparten av den offentlege tenesteproduksjonen. Denne regjeringa prioriterer kommunane. Det viser revidert nasjonalbudsjett, der regjeringa la inn 1,1 mrd. kr til overføring til kommunane – ytterlegare forsterka i forliket med Kristeleg Folkeparti og Venstre med i overkant av 100 mill. kr. Det gjer at kommunane kan oppretthalde aktiviteten. Det skal gje trygge barnehagar, kunnskap i skulen og gode helse- og omsorgstenester.

Også i kommuneproposisjonen blir det varsla vekst i frie inntekter for 2016 til kommunane, på nivå med gjennomsnittet dei seinare åra, og dei samla inntektene for kommunesektoren vil auke med 6–7 mrd. kr.

Når det gjeld avgifter, vil eg framheve to område som kan gje ei positiv utvikling. Det fyrste er einigheita som samarbeidspartia har kome fram til når det gjeld prinsipp og retning for framtidas bilavgifter. Det er gledeleg at ein er einig om at ein ved avgiftssystemet gjev forbrukarane incentiv til å velje klima- og miljøvenleg teknologi, som gjev låge utslepp. Det andre er varselet som regjeringa kjem med i revidert nasjonalbudsjett, om redusert elavgift for store datasenter. Dei to siste åra har det blitt etablert tre store datasenter i Noreg – Rennesøy i Rogaland, Rjukan og Fet – og det fjerde blir bygd i år i Lørenskog. Regjeringa melder i revidert nasjonalbudsjett at ein vil føreslå endringar i statsbudsjettet for 2016, slik at store datasenter betaler redusert elavgift. Dette er svært positive signal og kan gje incentiv til utvikling av fleire arbeidsplassar.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:18:05]: Mange har i denne debatten snakket om omstilling. Dette er ingen ny debatt. På Vestlandet er vi norgesmestre i omstilling – mener vi i hvert fall selv. Vi vet hva det dreier seg om. Vi har gjort det før. Men jeg tenker at det er behov for en oppklaring, for selv om alle her i dag snakker om omstilling, er det ulike definisjoner bak.

Når vi i Arbeiderpartiet snakker om omstilling, snakker vi om omstilling som mobiliserer fellesskapet, hvor vi møter nye tider og nye utfordringer sammen. Derfor finner en egne pakker i vårt alternative reviderte budsjett for å motarbeide økende ungdomsledighet, for å bidra til vekst i hele landet og for å skape flere nye arbeidsplasser.

Arbeiderpartiet vil bruke de store pengene på de store framtidsoppgavene. Vi vil at flere rundt omkring i hele landet skal lykkes på veien fra idé til vekstbedrift. Vi har 1 mrd. kr mer enn regjeringa til å trygge og skape nye arbeidsplasser – altså 1 mrd. kr mer enn de 1,5 mrd. kr mer som regjeringa skryter av, som vi alle her i dag er for. Vi setter av 250 mill. kr til et akseleratorprogram. Med vår matchingsordning vil 0,5 mrd. kr bli tilgjengelig for gründerbedrifter i tidlig fase.

Jeg har reist mye rundt i landet det siste året og møtt gründere. Det er tiltak som akseleratorprogram som etterspørres, ikke skattekutt. I Trondheim, på gründerhuset DIGS, fortalte en gründer at OFU-ordningen er så byråkratisk og omfattende at det er umulig å bruke den for nyopprettede bedrifter. Derfor foreslår vi nå en ny kategori tilpasset mindre og nystartede bedrifter for å tilrettelegge for mer innovasjon i samspillet mellom gründere og det offentlige.

Samtidig avlyser Arbeiderpartiet regjeringas næringsnøytralitet. Vi bruker penger på næringer der vi har et fortrinn, på jord og på skog, styrker verdiskapingstiltak, ny infrastruktur og forskning. Vi endrer Investinors mandat, slik at en kan ta i bruk de midlene som er avsatt til vekst i skogindustrien.

Allerede i høst foreslo vi redusert elavgift på datasentre, men ble nedstemt. Nå varsler regjeringa at den vil følge etter, men vi er utålmodige og vil ikke vente til 2016. Det haster med å få på plass ordningen – Norge taper allerede i konkurransen. Så i dag foreslår vi redusert elavgift fra 1. juli, men blir dessverre igjen nedstemt av regjeringa, Kristelig Folkeparti og Venstre. Vi bygger videre på miljøteknologiordningen for å bidra til nye grønne arbeidsplasser, og vi styrker nettolønnsordningen for sjøfolk.

Listen med konkrete tiltak for flere arbeidsplasser er, som dere hører, lang. Vi bruker nesten 1 mrd. kr mer enn regjeringa på framtidas arbeidsplasser. Vi møter den rekordhøye arbeidsledigheten med konkrete, målrettede tiltak. Det er hva Arbeiderpartiet mener med omstilling.

Men jeg har merket meg at representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet også er glad i å bruke ordet «omstilling». I dag er ikke noe unntak. Men det er uklart for meg hva de legger i det. Når regjeringa snakker om omstilling, følges det ikke opp med tiltak. En skal vente og se. Det er klassisk thatchersk høyresidepolitikk å ikke ha tro på fellesskapet. Det gjelder visst også her. Beskjeden til over 100 000 arbeidsledige er: Gå hjem og omstill deg selv.

For hva gjør egentlig regjeringa for å bedre rammebetingelsene? Regjeringas hovedsatsing er massive skattekutt til den ene prosenten i landet som har mest fra før. Selv Finansdepartementet må innrømme at effektene på økonomien uteblir.

Nå i revidert forsøker en også noe snedig: Først tar en bort permitteringsregelverket, så gjeninnfører en det gamle permitteringsregelverket og kaller det en satsing. Det er som først å ta barns lommepenger, så gi dem det samme om igjen og kalle det en økning i lommepenger.

Regjeringa har også kuttet i Innovasjon Norges bransjerettede programmer for maritim sektor og i reiselivsnæringen. I tillegg bruker en over 40 mill. kr på å bli kvitt 40–50 årsverk i Innovasjon Norge – nok en tilleggsbevilgning for økte byråkratikostnader.

Regjeringa viser i dag at den ikke forstår Norge. En forstår ikke alvoret i de utfordringene en står overfor. Finansministeren har sagt at hun ser tegn til økende arbeidsledighet, og feier under teppet den høyeste arbeidsledigheten på ti år.

Representanten Flåtten mener det er et budsjett for omstilling, men finner ingen effekt i økonomien på storsatsingen skattekutt. Representanten Limi har hørt at bedriftene ønsker seg bedre rammebetingelser, men har ingen nye konkrete tiltak, utover 12,5 mrd. i skattekutt. Representanten Meling listet opp oljens rolle hjemme i Rogaland, men har ingen liste med nye tiltak til de arbeidsledige i Rogaland. Det er et alvorlig svar til de over 100 000 arbeidsledige fra landets regjering.

Vi trenger målrettede, konkrete tiltak nå. Det er derfor svært beklagelig at de forslagene som Arbeiderpartiet legger fram for å motvirke den økende ungdomsledigheten, for å trygge og skape nye arbeidsplasser, i dag blir nedstemt av dem som er satt til å styre landet.

Madussar Kapur (H) [13:23:25]: Vi har fått et rop om hjelp. Krigen i Syria har skapt vår tids største humanitære katastrofe. Millioner er drevet på flukt, og halvparten av landets befolkning er avhengig av humanitær hjelp. Nabolandene er under enormt press og tar imot store flyktningstrømmer.

I en slik sammenheng har Norge en plikt til å hjelpe. Derfor er jeg glad for avtalen om økt norsk innsats. Det handler både om å hjelpe mennesker der de er, og det handler om å ta imot kvoteflyktninger til Norge. Med denne avtalen vil 1,25 mrd. kr gå til humanitær bistand i 2015, og vi sørger for en økning neste år. Hjelp i Syria og nærområdene er den aller viktigste og mest treffsikre hjelpen vi kan yte. Mennesker i Syria og nærområdene vil trenge mat, vann, helsehjelp og husly i mange år framover. Det er det ingen uenighet om. Når krigen en gang er over, skal både samfunn og infrastruktur gjenoppbygges, og det må sikres en trygg framtid for den mest sårbare gruppen av dem alle, nemlig Syrias barn.

Men når verden rammes av slike katastrofer som vi ser i Syria, skal det ikke være noe motsetningsforhold mellom å hjelpe dem som bor i nærområdene og i Syria, og å hjelpe noen med å starte et nytt liv her i Norge. Derfor har vi også blitt enige om å ta imot 8 000 syriske flyktninger i perioden fram til og med 2017.

Denne debatten handler ikke bare om et tall, den handler om mennesker. Men intensjoner alene er ikke nok. Det må være en realisme i våre planer – planene er nødt til å være gjennomførbare. Her hjemme er det jo kommunene som må ta mye av dette ansvaret. De har ansvaret for bosetting og integrering. Hva betyr det? Jo, det betyr at vi må sørge for språkopplæring, ordninger for arbeidspraksis, utdanning og involvering i lokalsamfunnet. Det betyr også en ekstra innsats fra fagpersonell innen områder som psykiatri, barnevern, politi og frivillighet. Derfor har vi også foreslått økonomiske virkemidler for å hjelpe kommunene med dette arbeidet. Og så må vi ikke glemme den store oppgaven som ligger foran oss med å bosette dem som allerede har fått opphold og sitter på mottak. Der gjør også regjeringen et kontinuerlig og målrettet arbeid.

Denne avtalen er god fordi vi sier ja til å hjelpe mest i nærområdene, men også her hjemme. Denne avtalen er gjennomførbar fordi den har klare forutsetninger om økonomisk hjelp til kommunene, fortsatt de samme rutiner for saksbehandling og utvelgelse, og fordi avtalen legger opp til evaluering underveis.

Norge er et lite land i en for tiden fredelig utkant av verden. Men vi vet at dersom krisen skulle ramme oss i framtiden – slik den har gjort i fortiden – er vi selv avhengig av hjelp fra det internasjonale samfunnet. Dette handler om solidaritet, dette handler om at vi alle er sårbare, og det handler om at vi alle må ta et ansvar. Men mest av alt handler dette om følgende: Når vi hører et rop om hjelp, så svarer vi.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Hadia Tajik (A) [13:28:07]: Ved inngangen til sommarferien er det stadig fleire menneske som har ei oppseiing eller eit permitteringsvarsel med seg heim. Det er ei tung bør. For der verdien av ein arbeidsplass vert målt i reine tal på botnlinja for ein arbeidsgjevar, vert det målt i verdigheit for ein arbeidstakar, det vert målt i ei løn det går an å leva av, og som gjer det mogleg å forsørgja familien. Fast arbeid gjev ikkje berre verdigheit og sjølvrespekt. Arbeid gjev ei sterk kjensle av tilhøyring, og difor har «Arbeid til alle» alltid vore Arbeidarpartiets viktigaste mål, og difor er dagens aukande arbeidsløyse noko me ser svært alvorleg på.

I 1933 var det ein viktig og oppheta debatt i denne salen. Den handla nettopp om viljen og evna til å setja inn kraftfulle tiltak for å byggja Noreg etter den økonomiske krisen. Då sa den parlamentariske leiaren for Arbeidarpartiet, Johan Nygaardsvold, følgjande: «Evnen har vi nok, bare vi kan skaffe viljen til veie.»

Det er denne evna og denne viljen me vil forsøkja å reisa til det store formålet: heile folket i arbeid. Landet treng politikarar som forstår alvoret, og som samtidig har vilje til å yta den nødvendige innsatsen både mot den aukande arbeidsløysa og for ein aktiv næringspolitikk, ein politikk som inneheld kraftfulle tiltak. Då finanskrisen ramma, svarte me med nettopp det. Det trengst no òg. Det er over 100 000 arbeidslause i Noreg, det er over 4 pst. og høgare enn under finanskrisen.

Finansministeren har heile tida svart med at dei følgjer nøye med på situasjonen. I mellomtida har bedriftene tapt kompetanse. Skattekutt og nøytral næringspolitikk er ikkje svaret på den utfordringa me no står overfor. Det er med andre ord noko fundamentalt gale med både reaksjonsevna og reaksjonen til den sitjande regjeringa. Ikkje berre gjev dei feil svar eller ikkje noko svar, statsministeren seier i fullt alvor at dagens alvorlege situasjon i oljebransjen og stigande arbeidsløyse langt på veg er den førre regjeringas skuld, og til og med Dagens Næringsliv kalla dette i sin leiar den 3. juni for «statsministervås». Det er nemleg underleg òg for næringslivsavisa kva regjeringa Stoltenberg har med kostnadsproblema i leverandørindustrien å gjera. Faktum er at me overleverte nøklane til regjeringskontora på eit tidspunkt då Noreg hadde rekordlåg arbeidsløyse, høg sysselsetjing og sterk vekst i økonomien. Arbeidarpartiet meiner at statsministeren burde slutta å feiltolka historia og heller skapa framtida.

Der eg kjem frå, Rogaland, har ein sett konsekvensen av dette allereie. Stavanger er oljebyen, og det er kompetanse og teknologi som har gjort dette eventyret mogleg, altså menneska. Innbyggjarane i Stavanger er meir verde enn tusen Johan Sverdrup-felt. Det er òg kunnskap, kreativitet og skapartrong som har skapt noregshistorias industrieventyr anten det dreidde seg om kraftverk på Rjukan, olje i Nordsjøen eller fiske i Lofoten. Det er dei same eigenskapane som set oss i stand til å løysa morgondagens oppgåver.

«Vi treng fleire kloke hovud og flinke hender», sa Olav Hjelle frå Sogn og Fjordane i samband med draumeløfteprosjektet til Innovasjon Norge. Men fleire kloke hovud og flinke hender er ikkje det same som fleire arbeidsplassar. Det veit mange av dei som både er kloke og flinke, men som likevel ikkje har ein jobb å gå til. Stavanger har ei stolt industrihistorie, med hermetikk, seglskuter, sild og petroleum, men det har vore store bølgjedalar mellom kvar topp. Då sat ein ikkje passiv og berre venta på ei ny bølgje. Me jobba i lag for å skapa ei ny næring, nye arbeidsplassar og verdiar som heile landet har drege nytte av. Og som dei seier i Stavanger no: Den byen treng ikkje fleire medgangspolitikarar, dei treng motgangspolitikarar, politikarar som forstår og reagerer når motgangen kjem. Det gjeld for Stavanger, og det gjeld for heile landet.

Ein aktiv næringslivspolitikk er betre enn ein passiv næringslivspolitikk – det er openbert – og ein aktiv næringspolitikk handlar om det same som vanleg politikk, å vilja. Arbeidarpartiet vil satsa på vekstmoglegheitene i ulike regionar. Me vil òg ha ein eigen innlandsstrategi for å møta dei utfordringane som veks seg større for kvar dag som går.

«Hele folket i arbeide, koste hvad det koste vil. For i lengden er det nemlig det som lønner sig best allikevel», sa Nygaardsvold i 1933.

Og over 80 år seinare treng landet framleis denne bodskapen frå Arbeidarpartiet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:33:04]: Opposisjonen tror åpenbart de har en egen evne, for de tror at når de ser noe som er hvitt, men beskriver det som svart, så blir det svart. Og hvis de ser noe som går opp, og så sier at det går ned, og det allikevel går opp, så tror de at det skjer bare fordi de sier det – at opp er ned og ned er opp, og at ting egentlig ikke er slik de ser ut.

Sånn er det også med dette begrepet «næringsnøytralitet», som jeg bare må lure på hvor i alle dager Arbeiderpartiet har funnet. Eller forresten – det vet jeg svaret på. Sist jeg kan huske at det dukket opp i et offentlig dokument, var under regjeringen Stoltenberg I, og der har det vel ligget omtrent de siste 15 årene. Næringsnøytralitet er ikke, og kommer ikke til å bli, denne regjeringens politikk. Hvorfor det? Jo, fordi vi skal satse på det vi er gode på. Når vi f.eks. har lagt frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, så setter det en ny standard for hva kunnskaps- og forskningspolitikken skal være – ikke bare et dokument med mange ord og fine løfter, men konkrete forslag til opptrappinger. Vi sier ikke at de skal være nøytrale, vi sier at vi skal satse på maritime næringer, at vi skal satse på muliggjørende teknologier. Og vi skal satse på helseklyngene våre, for der vet vi at vi har potensial og er gode fra før.

Det stemmer, som mange talere har sagt, at vi nå er i en situasjon der vi har et stort behov for omstilling. Men det er bare Arbeiderpartiet som synes å mene at det behovet kom plutselig for et halvt år siden. De fleste andre partier har innsett det for lenge siden. Omstillingspolitikken til denne regjeringen starter ikke nå, den startet i det øyeblikket vi kom inn i regjeringskontorene. En av de store unnlatelsessyndene til forrige regjering var nettopp at man ikke brukte de gode årene til å omstille oss, til å gjøre nødvendige endringer, gjennomføre nødvendige reformer, trygge arbeidsplassene og øke konkurransekraften, slik at vi hadde stått enda bedre rustet i den situasjonen vi er i i dag.

Så er det fascinerende å se på hva opposisjonen mener er god politikk for å trygge norske arbeidsplasser: Det er den største skatteøkningen på 15 år – den største skatteøkningen på 15 år, som skal hente mangfoldige milliarder ut av bedriftene, fra dem som skal betale lønningene til folk, fra dem som skaper arbeidsplasser. Det er opposisjonens løsning.

Representanten Tajik nevnte det norske industrieventyret og Rjukan. Det er helt riktig at det var i Telemark mye av det startet. Der møttes Birkeland og Eyde, og så la de grunnlaget for det som ble en av de virkelig store suksesshistoriene våre, Norsk Hydro. Hva var det de trengte? De trengte tre ting: De trengte kunnskap, en idé. Det hadde de, det sørget ingeniøren for. Så trengte de arbeidskraft. Det klarte de å få. Så trengte de kapital. De trengte kapital for å oppfylle drømmen om å temme naturkreftene og lage både arbeidsplasser og velstand. Den kapitalen var privat, og noe av den kom til og med – Gud forby! – fra utlandet.

Når vi skal omstille oss, gjør vi ikke det fordi Norge skal leve av bare nye og helt ukjente ting i fremtiden. Vi kommer fortsatt til å leve av skog. Vi kommer fortsatt til å leve av det vi klarer å fiske fra havet. Vi kommer til å leve av olje, vi kommer til å leve av gass, vi kommer til å leve av kraften vår. Vi kommer fortsatt til å leve av industri. Men hvis vi skal klare å fortsette å videreutvikle disse bransjene, trenger vi forskning og høyere utdanningspolitikk på verdensnivå. Derfor er det viktig omstillingspolitikk når de nye samarbeidspartiene på Stortinget har et taktskifte i forskningspolitikken – bort fra tafatte ambisjoner og over til reelle løft, mer penger, høyere ambisjoner. Derfor er det omstillingspolitikk når det nye flertallet på Stortinget endelig tar tak i kvalitetsutfordringer i høyere utdanning, ikke bare ved å snakke om det, men ved å gjøre noe med det. Derfor er det omstillingspolitikk når vi tar tak i yrkesfagløftet og behovet for å utdanne flere fagarbeidere i Norge, og når det nye stortingsflertallet med samarbeidspartiene bl.a. øker lærlingtilskuddet, som sto stille i 2005, 2006, 2007 og 2008. Så kom det et midlertidig hopp i 2009, før det sto stille igjen den resterende delen av perioden. Nå er det økt tre ganger på rad. Samtidig stilles det også større krav til lærlinger hos bedriftene vi kjøper inn fra.

Det er riktig at Stavanger er oljebyen. Det var hermetikkbyen før det. Det var kunnskap som gjorde at de klarte omstillingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tone Merete Sønsterud (A) [13:38:28]: Stoltenberg-regjeringa tok initiativet til en offentlig utredning om fagskolesektoren og utredningen, Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg, ble levert til statsråden 15. desember i fjor. I den forbindelse uttalte statsråden at 2015 skulle bli fagskolenes år.

Arbeiderpartiet deler statsrådens ambisjon, men halvveis ut i 2015 har vi sett lite til dette. Så vidt jeg vet, har ikke Kunnskapsdepartementet satt i gang noen tiltak for å markere dette året – i en situasjon hvor arbeidsledigheten øker i Norge, og spesielt blant ungdom.

Hva vil statsråden gjøre for at fagskoleåret 2015 skal bli en realitet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:39:08]: Det er helt riktig, men jeg sa at 2016 skulle bli fagskolenes år. Vi kommer med en stortingsmelding om fagskolene. Der skal vi gjenreise fagskolenes posisjon i det norske utdanningssystemet, de er blitt stemoderlig behandlet altfor lenge.

Jeg tror at nettopp i en situasjon som vi er inne i nå, vil mange kunne trenge ekstra påfyll, f.eks. for å bli bedre i jobben de har, eller fordi de skal over i nytt arbeid. Her kan fagskolene spille en veldig viktig rolle med sin praksisnære undervisning.

I regjeringserklæringen sier vi at vi skal reversere noe av det jeg mener var det aller dårligste grepet man har gjort tidligere mot fagskolene – må jeg nesten si – og det var å overføre finansieringen til fylkene. I regjeringserklæringen står det at vi skal ha statlig finansierte fagskoler. Det er noe sektoren etterspør, og som vi kommer til å følge opp.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:40:13]: La meg først bemerke at jeg legger merke til at statsrådens bruk av begrepet «Gud forby» ikke ble påtalt av presidenten, men at min bruk av samme begrep ble påtalt. Jeg håper at dette ikke har noe med en villet forskjellsbehandling å gjøre fra presidentskapets side.

Jeg synes statsrådens innlegg til dels var veldig godt, og jeg er veldig glad for at både Høyre og Fremskrittspartiet ofte fra denne talerstolen snakker om behovet for omstilling. Imidlertid blir det for det meste med retorikken. Det er lite i revidert nasjonalbudsjett som bærer preg av at regjeringen faktisk har tatt inn over seg omstillingsbehovet som kunnskapsministeren snakker om.

Et eksempel er antall nye studieplasser. Hvorfor foreslo regjeringen bare 24 nye studieplasser i revidert nasjonalbudsjett hvis det som statsråden brukte 5 minutter på å snakke om, er så viktig?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:41:09]: La meg først si at det kan jo være slik at presidenten tenker at når en høyremann bruker ordene «Gud forby», gjør han det i respekt for Vårherre, men at en fra SV kanskje tenker på en litt annen måte. (Munterhet i salen.)

Jeg mener det kan være gode argumenter for å bruke studieplasser hvis det oppstår en situasjon hvor vi ser veldig mye høyere ungdomsledighet. Men jeg er skeptisk til å underlegge kunnskapspolitikken og prioriteringene i høyere utdanning rene konjunkturhensyn, med andre ord tenke at vi skal skalere det høyere utdanningssystemet vårt opp og ned, basert på hvordan arbeidsledigheten er til enhver tid.

Som sagt, det kan hende at det kan være et godt virkemiddel å ta i bruk etter hvert, men det er ikke utgangspunktet vårt for dimensjoneringen i høyere utdanning. Det er også en del områder hvor vi – og ikke minst institusjonene – burde prioritere å utdanne flere. Men da må de også være villige til å trekke ned andre typer studieplasser.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:42:13]: Jeg kan forsikre om at mitt forhold til Vårherre, selv om det er uavklart, er fylt med den største respekt, og jeg håper det går begge veier. Jeg vet imidlertid ikke om jeg vil få svar på det med det første!

Veldig mye høyere ungdomsledighet, sa statsråden, måtte til for at man skulle vurdere en kraftigere økning i antall studieplasser. Men nå er det jo sånn at ungdomsledigheten i Norge nærmer seg 10 pst. Det er høyt. Det betyr at det er tusenvis av ungdommer som ikke har tiltak, ikke har arbeid, ikke går på skole, og som samtidig skal ut i et samfunn med stort omstillingsbehov og med et boligmarked som er kraftig overopphetet. Det er ikke den beste start på livet.

LO og Unio ber begge om store bevilgninger til mange flere studieplasser, slik at vi får flere ungdommer i meningsfylt aktivitet. Hvor mye høyere enn 10 pst. må arbeidsledigheten blant ungdom bli for at statsråden skal ta de signalene på alvor?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:43:08]: Jeg mener at det aller viktigste for arbeidsledig ungdom er å få en jobb. Det er det aller viktigste. Det høres av og til ut på opposisjonen som om det er viktig at ungdommen får studieplasser, eller de skal få tiltaksplasser, eller de skal få annen type oppfølging. Det aller viktigste er at de får en jobb. Det er grunnlaget for det.

Det er ikke sånn at høyere utdanningssektoren er det mest effektive virkemidlet for en arbeidsledig ungdom i dag. Det kan godt hende vedkommende har utdannelse allerede. Det kan godt hende det vedkommende trenger, er et kortere omskoleringskurs, ikke en ny, full utdannelse.

Primært skal vi ikke styre studiebehovet og kunnskapspolitikken etter konjunkturene. Men det er veldig mye kunnskapspolitikken kan bidra med, både forskningspolitikken og skolepolitikken. Og så kan selvfølgelig høyere utdanning – ikke minst fagskolene, som ble nevnt her, være viktige for å få til omstilling. Det er også noe som regjeringen må vurdere etter hvert.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:44:12]: Når både Virke og LO har slått fast at det ikke vil være flere mennesker som kommer i jobb f.eks. på grunn av dereguleringen av arbeidsmiljøloven, synes jeg det er rart at regjeringen ikke i det minste gjør mer i revidert nasjonalbudsjett for at flere skal få arbeid. Regjeringspartiene stemmer ned en hel rekke forslag i salen i dag som kunne avhjelpe situasjonen for arbeidsløse generelt, men spesielt for ungdom, men det velger de ikke å gjøre.

Statsråden har rett i at det ikke er konjunkturer i økonomien som skal være hovedkriteriet for dimensjoneringen av opptaket til studier og høyere utdanning. Men det må jo være sånn at behovene i samfunnet er viktig.

Statsråden snakket mye om omstilling. Norsk Industri, Abelia og Tekna har alle bedt om en pakke, som kalles Transferit, som skal overføre kompetanse, arbeidsplasser og teknologi fra petroleumsnæringen og til nye næringer som vi kan leve av langt inn i framtiden. Hvorfor støtter ikke regjeringen opp om dette prosjektet? Og hvorfor er det sånn at de få – 24 – studieplassene regjeringen foreslo, alle er innenfor den sektoren som i dag opplever kraftig lavkonjunktur?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:45:24]: Når det gjelder behovet for IKT og IKT-studier, er jeg helt enig i at det er et dokumentert behov for at flere tar teknologisk utdanning, men særlig IKT-faglig utdanning. Vårt viktigste bidrag har vært å lage en langtidsplan for forskning og høyere utdanning som sier noe konkret om hvor mye opptrapping vi skal ha f.eks. av stipendiater, altså forskerutdanning, konkret også om ambisjonene våre om å komme opp til 1 pst. av BNP i bruk av forskning, noe som igjen er helt avgjørende for å utvikle IKT-utdanninger.

Så mener jeg også at universiteter og høyskoler selv må dimensjonere. Vi skal ikke og bør ikke – og gjør det ikke – sitte og finstyre hvor mange plasser det er innenfor forskjellige fag på forskjellige utdanningsinstitusjoner. Hvis vi mener alvor med at universiteter og høyskoler skal være tett på arbeidslivet, må de også tenke igjennom: Er det noen typer studier vi nå trekker ned, og andre typer studier vi burde bygge opp?

Presidenten: Presidenten takker representanten Serigstad Valen for å passe på at presidenten gjør arbeidet sitt. Presidenten har ingen fantasier om det er ulikt innhold i uttrykket «Gud forby» om man er på venstre- eller høyre-siden, men merker seg at Gud har vært med i mangt et innlegg i salen så langt i dag.

Da er neste og siste replikant representanten Torstein Tvedt Solberg.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:46:54]: Jeg trodde jeg var ferdig!

Presidenten: Det var en replikk til. Det er godt å tro at man kan være ferdig, men det er flere partier, og ikke alt gikk til SV denne gangen.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:47:01]: Det virker som om statsråden har lyst på sommerferie.

Jeg er enig med representanten Serigstad Valen i at det var et godt retorisk innlegg, men det var jo uten innhold. Tross en ungdomsledighet på nærmere 10 pst. har ikke denne regjeringa annet å komme med enn skattekutt. Arbeiderpartiet legger i dag fram ti konkrete punkter og forslag. Høyre stemmer dem ned.

Det er verdt å minne statsråden på, som lurer på dette med næringsnøytralitet, at han bør ta en prat med egen næringsminister, som har kuttet i Innovasjon Norges bransjerettede programmer på maritim sektor og på reiseliv, og ikke minst vil jeg minne utdanningsministeren på at det var nullvekst i hans budsjett under statsbudsjettet. Venstre og Kristelig Folkeparti fikk heldigvis rettet det litt opp, men som Serigstad Valen påpekte, er det bare 24 flere studieplasser. Er det ikke da statsråden som unnlater å fortelle den faktiske virkeligheten? Når han snakker om synd, bør ikke heller Høyre være med på våre ti konkrete forslag enn å spille høy og mørk?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:48:02]: Nå synes jeg representanten sa at det var nullvekst i kunnskapsbudsjettet i statsbudsjettet. Ikke i noen av våre budsjetter har vi vært i nærheten av noe som kan kalles nullvekst. Snarere tvert imot har det vært stor vekst i forskning og høyere utdanning. På skole har vi finansiert på to år det Arbeiderpartiet til slutt ble dratt til å si skulle være en videreutdanningssatsing over flere år. Nå er vi oppe på over 1 mrd. kr, som Arbeiderpartiet hadde som valgkampløfte at man kanskje skulle klare i løpet av perioden. Vi klarte det i løpet av to år.

Nullvekst: Vi er nå i Oslo, og nullvekst er så langt unna at du kan ikke se det herfra engang. Det må være et eller annet sted oppi Finnmark eller noe sånt det ligger nullvekst, og vi er geografisk plassert her. Så det stemmer ikke.

La meg ta ett eksempel på hva vi gjør for omstilling: flere lærlingplasser. Det forutsetter aktiv politikk. På åtte år økte lærlingtilskuddet midlertidig én gang. Nå har det økt tre ganger på rad.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:49:26]: I min første trontaledebatt påsto en av Arbeiderpartiets representanter at ved regjeringsovertakelsen var norsk økonomi bunnsolid. Dette var bare måneder etter framleggelsen av Perspektivmeldingen, som slo fast at den sosialdemokratiske velferdsstaten ikke er økonomisk bærekraftig på sikt. I løpet av de åtte rød-grønne årene økte todelingen av økonomien. I 2012 ble det investert 200 mrd. kr årlig i petroleumsnæringen mot 20 mrd. kr på fastlandet. Sjeføkonom Steinar Juel i Nordea sa ved regjeringsskiftet at Norge aldri hadde hatt en så sterk forverring av konkurranseevnen som i årene under de rød-grønne. Dette jobber regjeringen med å snu. Norsk økonomi må omstilles til en ny normal der oljenæringen ikke lenger er en hjørnestensbedrift for Norge, men en del av et større næringsmangfold som gir oss konkurransekraft.

Selv uten fallet i oljeprisene sto Norge foran krevende omstillinger som Arbeiderpartiet så sent som i desember ikke en gang anerkjente at eksisterte. Da ble regjeringens budsjett angrepet med at regjeringen spilte upopulært, men nødvendig-kortet når det overhodet ikke var grunnlag for det. I sitt alternative statsbudsjett skriver Arbeiderpartiet at regjeringen har lagt fram det mest ekspansive budsjettet i nyere tid. Da revidert budsjett ble lagt fram, mente Arbeiderpartiets representanter at det var for lite, for sent – dette fra partiet som mener de forstår Norge.

Det viste seg altså at regjeringens budsjett var bedre tilpasset den situasjonen Norge faktisk er i, enn den ikke fullt så bunnsolide historiefortellingen. I høringene til finanskomiteen i forbindelse med det reviderte budsjettet ble regjeringen rost fra flere hold for å ha lagt fram viktige tiltak for å stimulere til økt verdiskaping og styrke vekstkraften i norsk økonomi. En moderat økning i oljepengebruken ble beskrevet som fornuftig i en utvikling preget av svak vekst og økt ledighet.

I India velger en sjettedel av studentene ingeniørvitenskap og teknologi ved høyere utdanning. De 10 pst. smarteste av disse utgjør flere enn alle norske studenter på høyere utdanning til sammen. En ny rapport viser at én av tre norske jobber kan bli automatisert og forsvinne de neste 20 årene. Dette skjer samtidig som vi får en stadig eldre befolkning, og selv om oljenæringen fortsatt vil ha stor betydning, vil den ikke lenger være en motor for vekst. Det er kun de to regjeringspartiene som i dag ser ut til å ta nødvendigheten av omstilling på alvor. Det eneste vi hører fra Arbeiderpartiet, er reversering av de relativt moderate endringene Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen gjør for å ruste Norge for framtiden.

Den forrige regjeringen hadde det største økonomiske handlingsrommet noen norsk regjering noen gang har hatt. I stedet for å bruke handlingsrommet til nødvendige omstillinger ble offentlige utgifter nesten fordoblet uten andre synlige resultater enn økt pengebruk. Eksempelvis bruker Norge mer penger på skole enn andre, men produserer bare gjennomsnittlige resultater og har høyt frafall. Dette er de samme elevene som skal konkurrere med India på teknologi, innovasjon og entreprenørskap. Ungdomsledighet bekjempes ikke gjennom endret permitteringsregler eller tiltaksplasser, men gode rammebetingelser som skaper nye, framtidsrettede arbeidsplasser.

Utdanning er nøkkelen til framtidens jobber. Denne regjeringen prioriterer lærerløft og kunnskap framfor frukt på skolen. Det er nesten absurd når Unio-leder Anders Folkestad beskylder kunnskapsministeren for mattehysteri. Grunnleggende mattekunnskaper er ikke bare en forutsetning for å konkurrere på teknologi og vitenskap. Skal du bli frisør, snekker eller sykepleier, må du ha grunnleggende ferdigheter i prosentregning og dosering. Rundt halvparten av sykepleierstudentene stryker i medisindosering, som i verste fall kan koste liv, og kunnskapsministeren blir beskyldt for mattehysteri.

I åtte år med rød-grønn regjering fikk vi høre om historisk høye bevilgninger i nesten alle sektorer, som om det i seg selv var et resultat. Den eneste sektoren som ikke ble tilgodesett, var forskning og innovasjon – to av de faktorene som er sentrale for bærekraftig vekst og velferdsutvikling. Dette gjør regjeringen noe med. Norge får nå en ny retning som bygger opp under et konkurransedyktig norsk næringsliv. Dette er en forutsetning for et bærekraftig velferdssamfunn, der de som kommer etter oss, arver et sterkt sosialt sikkerhetsnett som tar vare på de som trenger det mest. Er det noe finanskrisen i Europa har vist oss, er det at uten reformer får vi en vaklende velferdsstat som forsøker å være for alle, men ender opp med å svikte dem som trenger det mest.

Ledelse handler om å gjøre nødvendige omstillinger før man blir tvunget til det. Endringene opposisjonen mener det overhodet ikke er grunnlag for, må gjøres nå. Kommunereform, nærpolitireform, lærerløftet, jernbanereform og strukturendringene i høyere utdanning viser at regjeringen allerede er godt i gang med det.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:54:27]: Når det gjeld tiltak mot den aukande arbeidsløysa, er det reviderte budsjettet tiltakslaust, og det er alvorleg. For noko av det farlegaste med arbeidsløysa er tendensen ho har til å bite seg fast, og difor må ein setje i verk tiltak før ho rekk å stige til eit uakseptabelt nivå. Og når godt over 100 000 menneske er arbeidsledige, er vi farleg nær eit slikt nivå. For første gong på ti år er arbeidsløysa over 4 pst. – godt over 9 pst. for ungdom.

VG kunne nyleg vise at regjeringa snart er tilbake til start når det gjeld å skape nye arbeidsplassar i Noreg. Veksttakten i økonomien er halvert, og det er over 20 000 fleire arbeidsledige enn då regjeringa tok over. Til det seier arbeidsminister Eriksson til same avis at det er ikkje nokon grunn til å teikne eit krisebilde av den grunn, og den same tonen høyrer vi frå fleire i regjeringspartia. Eg meiner dette demonstrerer ein fundamental forskjell i tenkjemåte mellom Arbeidarpartiet og høgrepartia.

I debatten er det veldig interessant å høyre regjeringspartia forsøkje å gjere gull ut av gråstein når det gjeld sitt eige budsjett. At regjeringa no reverserer sine eigne innstrammingar i permitteringsreglane, skulle t.d. berre mangle. Men i mellomtida har viktig kompetanse for mange bedrifter gått tapt, og det hjelper veldig lite for dei som allereie er vortne oppsagde. Det er i denne samanhengen verdt å minne om at det heller ikkje berre var solskinsdagar i Stoltenberg-regjeringa si tid. I Noreg greidde vi å halde Europas lågaste arbeidsløyse gjennom finanskrisa, bl.a. fordi vi hadde ei regjering som tok grep. Allereie i januar 2009 leverte vi ein krisepakke på 20 mrd. kr. Då fekk vi høyre frå Høgre og Framstegspartiet at våre tiltak kom for seint.

Det er ingen som kan halde ei norsk regjering ansvarleg for at oljeprisen går ned. Men det er den sitjande regjeringa som er ansvarleg for å motverke konsekvensane av det. No er vi på nytt inne i ein krevjande situasjon, og bedrifter som slit, ser til regjeringa for hjelp. Då nyttar det ikkje å kome dragande med den tomme verktøykassa.

Arbeidarpartiet vil skape fleire arbeidsplassar, og det vil vi gjere gjennom ein omfattande innovasjonspakke for heile landet. Vi utarbeider ny industristrategi for Noreg og har nyleg lagt fram ein tipunkts handlingsplan for å dempe konsekvensane av oljefallet. Så har vi fremja ein eigen ungdomspakke. Dersom vi ikkje set i verk kraftfulle tiltak her, risikerer vi at ein heil generasjon norske unge blir ståande utanfor arbeidslivet i lengre tid.

Det kan verke som om regjeringa meiner at det er marknaden sjølv som skal løyse desse utfordringane. Det er i alle tilfelle ingenting ved politikken som tyder på at ein ønskjer å ha ein aktiv politikk som møter aukande arbeidsløyse. Resultatet av denne handlingsvegringa er at fleire enn det som hadde vore nødvendig, står i fare for å miste jobben. Spørsmålet er kor ille det må bli før regjeringa set i verk dei nødvendige tiltaka. Mens vi ventar på det, stig arbeidsløysa.

Tor Arne Bell Ljunggren (A) [13:57:36]: Norge ble tvunget til å avvikle ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift 1. januar 2004, men Stoltenberg-regjeringen klarte å gjeninnføre ordningen fra 1. januar 2007.

En enstemmig finanskomité – vel å merke tidligere enstemmig – har tidligere vært enig om at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift åpner for en treffsikker og virkningsfull distrikts- og regionalpolitikk. Arbeidslivets aktører, som NHO og LO, sier også at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er treffende og virkningsfull. Jeg viser til anmodningsvedtakene nr. 601 og 604 fra 2014, der regjeringen for det første ble anmodet om å komme med en vurdering av effektene av de kompenserende tiltakene som ble foreslått i Prop. 118 S for 2013–2014, og eventuelt foreslå endringer. For det andre ble regjeringen anmodet om å vurdere hvorvidt ekstraordinære tiltak for å styrke forsyningssikkerheten av kraft kan være et godt kompenserende tiltak for næringer som er berørt av endringene i DA-ordningen. Videre ba Stortinget regjeringen vurdere om kompetansehevende tiltak også kan være et formålstjenlig kompenserende tiltak som da må gjelde alle sektorer som blir unntatt fra ordningen med redusert arbeidsgiveravgift.

Jeg er både skuffet og overrasket over at regjeringen har ventet så lenge med å svare på anmodningsvedtakene, og at svaret i realiteten er en blåkopi av gjeldende regelverk og opplisting av gjeldende kompenserende ordninger. Regjeringen mener at dagens ordning ikke bør endres, og at eventuelle nye kompenserende tiltak må finansieres gjennom reduksjoner i eksisterende tiltak. Jeg tillater meg for øvrig å anta at en ordning som medfører at bedriftene skal kompenseres direkte, f.eks. med kompetansehevende tiltak, er ganske treffsikker.

Regjeringen velger altså ikke å gjøre reelle politiske vurderinger av anmodningsvedtakene fra 2014. De er i prinsippet besvart, men i realiteten signaliserer ikke svarene noen politisk vilje til endring. Regjeringen bør også iverksette en gjennomgang av hvilke områder i landet som bør komme inn under kompensasjonsordningen gjennom infrastrukturtiltak, og redegjøre for Stortinget hvordan disse områdene kan få kompenserende tiltak.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre regjeringen til å vurdere de forskjellige regionalpolitiske virkemidlene i en helhetlig sammenheng og redegjøre for historisk utvikling og regjeringens langsiktige planer for videreutvikling av de regionalpolitiske virkemidlene.

Jeg ber finansministeren om å orientere Stortinget i dag, i denne debatten – dessverre er hun ikke her akkurat nå – om når regjeringen har tenkt å legge fram en ny proposisjon om DA-ordningen, som ble varslet i juni 2014, i tilsvarende debatt for et år siden.

Røe Isaksen vil gjerne se mer mot nord – det var Finnmark som ble nevnt, men det finnes mer å velge i der – og det vil jeg oppfordre regjeringen til å gjøre. Her ligger ballen på straffemerket.

Stefan Heggelund (H) [14:00:54]: Jeg har registrert at et par stykker har fått beskjed om at de har brukt uparlamentariske uttrykk i dag. Jeg håper man kan revidere synet på hva som regnes som uparlamentarisk. Politikk kommer fra hjertet, og det bør også høres sånn ut.

Så til saken. – Dessverre begrenser det å vise politisk engasjement seg i Norge ofte til hvor mye man er villig til å bruke over budsjettet. Det må være det folk mener når de sier at vi alle er sosialdemokrater, for denne totale idéfattigdommen er det som definerer sosialdemokratiet. Det ligger i dets røtter.

Heldigvis er vi ikke alle sosialdemokrater, noen av oss er konservative, kristendemokrater, liberalere. Dette flertallet forstår at ikke alt kan løses av subsidier, og vi forstår at det er forskjell på å bruke penger over offentlige budsjetter og å la folk få lov til å beholde litt mer av pengene sine.

Det er riktig at denne regjeringen har en annen retning enn den forrige. Hvorfor det? Jo, fordi venstresidens idealer fungerer ikke. Det er bare å se på historien. Det er når venstresiden kombinerer sine idealer med tankegods fra borgerlig side, at politikken deres får en legitimitet. Jo større grad av økonomisk frihet og mer markedsøkonomi et parti på venstresiden tillater i sin egen politikk, jo bedre virker politikken til partiet. Det er det som skaper vekst, økonomisk trygghet og arbeidsplasser.

Den stadige kritikken fra venstre mot høyre er derfor hul.

Så hvordan løser vi utfordringen rundt ledigheten? Går vi til venstre? Nei, deres ideer gir ingen svar. Arbeiderpartiet har levert en tipunktsplan. Det er bare å gratulere. Flere av tiltakene er regjeringen allerede i gang med. Andre handler om å overby – sosialdemokratiets normale svar. De skal også løse utfordringen rundt ungdomsledighet ved å gi incentiver for at folk ikke skal fullføre videregående på normert tid. Men hva skal så til for å skape arbeidsplasser? Jo, de skal satse på tiltaksplasser, og så skal de bevilge litt.

Denne regjeringen har to tanker i hodet samtidig. Man satser på tiltaksplasser, ja, samtidig som man rydder opp i tiltakssystemet, justerer velferdsordninger og gjør det som skal til for å gjenreise arbeidsformidlingen i Nav. Det er viktig for å hjelpe alle dem som er i utenforskap – et utenforskap som skaper ulikhet. Den skjulte ledigheten er Arbeiderpartiets arv. De viste ingen evne til å håndtere utfordringen, og de viser i dag ingen vilje til å bidra. Grunnlaget for god sosialpolitikk må være at ingenting bekjemper fattigdom som det å ha en jobb å gå til.

Derfor muliggjør man mer gründerskap, innovasjon – større investeringer. Skattebyrden blir mindre, reguleringene blir færre. Heldigvis har vi et flertall i dag som skjønner at arbeidsplasser ikke skapes på et skrivebord på Youngstorget.

Ulf Leirstein (FrP) [14:04:15]: For Fremskrittspartiet er det helt åpenbart at det er mer riktig å redde og hjelpe 1 million flyktninger i nærområdene enn å ta 8 000 flyktninger til Norge. Jeg synes det på mange måter er oppsiktsvekkende at de andre partiene i det forliket de har omtalt, ønsker å bevilge bare 250 mill. kr til hjelp i nærområdene. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet har funnet rom til å bevilge 1 mrd. kr ekstra utover det som regjeringen har foreslått.

Å hjelpe flest mulig er riktig og nødvendig og i tråd med FNs bønn om hjelp. FN mangler 35 mrd. kr for å håndtere den enorme flyktningstrømmen i nærområdene, og Fremskrittspartiet foreslår, i motsetning til flertallet, at Norge skal ta et stort ansvar her.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiets forslag om folkeavstemning har blitt latterliggjort og bagatellisert av politikere som er redde for folkets mening i denne saken. Jeg er stolt av å tilhøre et parti som alltid har kjempet for mer direkte demokrati, og som jobber med folket og mot den bedrevitende og selvgode eliten som frykter folkeavstemninger om store spørsmål.

Det har blitt uttalt at spørsmålet om å ta 8 000 syrere til Norge ikke skal være viktig nok til å rettferdiggjøre en folkeavstemning. Her er jeg sterkt uenig. Dette er et vedtak som vil koste skattebetalerne enorme summer, og denne typen vedtak vil på sikt kunne bidra til å utfordre selve velferdssamfunnet.

Ifølge tall fra SSB vil en gjennomsnittlig syrisk flyktning medføre kostnader på 7 mill. kr i løpet av livet, forutsatt at disse har samme integreringstakt som en gjennomsnittlig irakisk innvandrer. Dessverre er det grunn til å tro at dette er et forsiktig estimat. Ifølge SSBs statistikk for sysselsetting blant innvandrere, som ble offentliggjort denne uken, hadde innvandrere fra Syria den laveste sysselsettingen blant samtlige 136 enkeltland i statistikken. Sysselsettingen blant syrerne som nå bor i Norge, var på rekordlave 26 pst. i aldersgruppen 15–74 år. Til sammenlikning er sysselsettingsgraden i befolkningen som helhet 70 pst.

Det er dermed dramatiske kostnadsforpliktelser Norge pådrar seg ved å ta imot 8 000 syriske flyktninger de neste tre årene. Dersom vi legger de ovennevnte tallene til grunn, betyr dette at de samlede livsløpskostnadene for 8 000 syrere totalt sett vil være på minst 56 mrd. kr. Det er store beløp vi snakker om. Det er enorme summer dette vedtaket som flertallet inviterer til å fatte i dag, vil koste norske skattebetalere over mange år, og det vil binde opp store utgiftsposter i budsjettene. Når vi da vet at vi kunne bruke en mye mindre sum, dog en større sum enn det flertallet vil, på hjelp i nærområdene og kunne hjelpe langt flere mennesker, skjønner jeg ikke hvorfor man er motvillig til Fremskrittspartiets forslag.

For meg er det helt åpenbart at folket må få anledning til å si sin mening i denne saken, og jeg håper også at de andre partiene kan se viktigheten av å ta folkemeningen på alvor.

Kjersti Toppe (Sp) [14:07:30]: Første halvår i 2015 har vore spesielt i Hordaland fylke når det gjeld ras. I mars 2015 gjekk det snøskred i Romarheimsdalen i Nordhordland. Vegen var stengd i ti dagar. I revidert nasjonalbudsjett har fleirtalet ut frå dette løyvd 40 mill. kr i auke til skredsikring av riksvegar for å sikra bygging av ein betre skredvoll i dette området. Senterpartiet meiner behovet er mykje større, og aukar midlane til rassikring av riksvegar med 100 mill. kr, tilsvarande ein auke på 140 mill. kr i forhold til statsbudsjettet.

Det er ein dramatisk situasjon knytt til ras på E16 mellom Bergen og Voss og på Vossabanen. Tysdag 12. mai gjekk det ras over jernbanelinja og E16 i Vaksdal, og veka etter, den 21 . mai, gjekk det enda eit stort ras i same område Situasjonen er prekær både for innbyggjarar, persontrafikk og næringslivet.

Heile Hordaland er utolmodig og ventar no på at regjeringa skal verta ferdig med si vurdering av konseptvalutgreiinga om forslag til ny veg og bane Bergen–Voss, der alternativ K5 får brei støtte lokalt. I mellomtida er det viktig at strakstiltak vert sette i verk. Statens vegvesen har kartlagt 29 rasutsette punkt på vegen mellom Bergen og Voss som treng strakstiltak. SV sitt forslag i innstillinga om rassikringsmidlar til utbetring langs E16 i Hordaland ved ny saldering av statsbudsjettet for 2015 og i budsjettåret 2016 er difor eit viktig forslag som burde fått tverrpolitisk støtte. Poenget er at Statens vegvesen i Hordaland har i møte med hordalandsbenken gitt klart uttrykk for at dei er i stand til sjølve å omprioritera midlar til å forsera rassikring av E16 i inneverande år, under føresetnad av at dei får sikkerheit for at dei planlagde og prioriterte rassikringsprosjekta som då vert utsette, får finansiering neste år.

Senterpartiet er einig i at den farlege situasjonen krev at ein må prioritera tryggleik, liv og helse langs E16 Bergen–Voss, og at Stortinget i revidert nasjonalbudsjett gir Vegvesenet den økonomiske garantien for dei omprioriteringane som vert gjorde. Eg vil med dette varsla at Senterpartiet støttar SV sitt forslag nr. 39 om å be regjeringa prioritera nødvendige rassikringsmidlar til utbetring langs E16 i Hordaland i ny saldering av statsbudsjettet og i budsjettåret 2016.

Irene Johansen (A) [14:10:37]: Statsministeren og finansministeren snakker mye om behov for omstilling til en ny normal – omstilling for å øke Norges konkurransekraft og styrke veksten. De snakker om omstilling som om det er noe nytt, som om det er noe denne regjeringen i motsetning til Stoltenberg-regjeringen har funnet på. Utgangspunktet deres er at behovet for omstilling er skapt under den forrige regjeringen, og at det ikke var god nok satsing på å bedre konkurransekraften da. Statsministeren legger sågar skylden for dagens økende arbeidsledighet i leverandørindustrien på den rød-grønne regjeringen. Selv tar de intet ansvar.

Å skylde på andre er lite troverdig og tillitskapende og kler statsministeren dårlig. Dagens Næringsliv kommenterte disse uttalelsene på lederplass og kalte det «statsministervås». Det kan være greit at også andre enn oss påpeker dette. Det var et godt utgangspunkt Solberg-regjeringen overtok. De må selv ta ansvar for situasjonen nå.

Vi har også hørt i debattene her at Arbeiderpartiet beskyldes for ikke å ville være med på reformer og omstilling. Omstilling har preget det norske samfunnet alltid. Omstilling er normalen. Arbeiderpartiet har vært en drivende kraft i dette. Arbeiderpartiet har stått bak reformer innen familiepolitikk med utbygging av barnehager og foreldrepermisjon for å legge til rette for at både kvinner og menn kunne bidra i arbeidslivet. Arbeiderpartiet har stått bak reformer i arbeidslivet som har gjort at flere kan klare å stå lenger i arbeid. Arbeiderpartiet har stått bak reformer i skole og høyere utdanning, i organisering og styring av offentlig sektor, og vi har gjennomført skatte- og pensjonsreformer, for å nevne noe – reformer for å trygge arbeidsplasser og legge til rette for vekst og utvikling. Mange av reformene har høyresiden vært mot.

Å påstå at Arbeiderpartiet ikke ønsker omstilling, men kun er opptatt av å konservere alt slik det har vært, er i beste fall historieløst og uten rot i virkeligheten. At man kritiserer oss for ikke å ville være med på mangelfullt utredede reformer innen skatte- og tollvesenet og vei og jernbane, er imidlertid greit. For bakgrunnen er at vi på disse områdene har andre løsninger basert på vår politikk, vårt verdigrunnlag. Vi er imidlertid et konstruktivt opposisjonsparti og avviser ikke forslag fra regjeringen dersom de passer med vår politikk og våre verdier. Det har vi vist bl.a. gjennom å være med på politireformen.

Oljepengebruken har økt under denne regjeringen. Det er kanskje ikke overraskende når vi husker debattene med Fremskrittspartiet i opposisjon. Det overraskende er imidlertid at Fremskrittspartiet ikke har fått gjennomslag for å skrote handlingsregelen, slik de foreslo i forrige periode, men tvert imot nå legger handlingsregelen til grunn for den økonomiske politikken. Det er mulig finansministeren trodde hun skulle få støtte for synspunktet gjennom å nedsette Thøgersen-utvalget. Innstillingen er imidlertid en kraftfull understreking av at det ikke er handlingsregelen som bør skrotes, slik Fremskrittspartiet har foreslått tidligere, men Fremskrittspartiets økonomiske politikk. Vi må være glad for at Fremskrittspartiet ikke har fått gjennomslag for dette i regjering.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [14:13:41]: Det å bruke nærmere 100 mrd. kr på å skulle ta imot 13 600 flyktninger til Norge, på bekostning av at så mange andre ikke får hjelp, har ingenting med humanisme eller nestekjærlighet å gjøre i det hele tatt. Det minner mer om naivitet.

Det har alltid vært lett å være naiv og dumsnill når det er alle andres lommebøker som vil måtte betale. Realiteten er slik at skal vi hjelpe i en grad som monner, må det gjøres i nærområdene. Det er det eneste som duger hvis formålet er å hjelpe flest mulig.

Ta flyktningproblematikken i Pakistan – 1,5 millioner afghanske flyktninger som har vært der i 30 år uten opphold eller statsborgerskap. I Libanon er det et kjempestort flyktningproblem – i dag gjelder det Syria, men tradisjonelt har det gjeldt palestinere, i tiår etter tiår, uten statsborgerskap og i store leirer. Fortsatt er det over 800 000 afghanske flyktninger i Iran. Tyrkia huser i dag ca. 1,5 millioner flyktninger, hvor de fleste får dekket de mest nødvendige behov som mat og et sted å sove. FN har bedt om 3,2 mrd. kr for å hjelpe syriske flyktninger i Tyrkia. Jordan har mange flyktninger, Etiopia huser nærmere en halv million, Kenya huser nærmere 1 million somaliske flyktninger. Dette er reelle og faktiske tall, og da har jeg ikke tatt med andre, som båtflyktninger eller at det i dag er 1,2 millioner mennesker som er fordrevet fra sine hjem i Ukraina.

Totalt sett snakker vi om 59,5 millioner mennesker som er på flukt. Med det flertallet i Stortinget i dag legger opp til, vil ikke summen bli 59,5 millioner, den vil bli 59 486 000 mennesker som er fordrevet på flukt. Så det vedtaket som blir gjort her i dag, vil ikke hjelpe mange flyktninger. Det må vi ta inn over oss, og det må vi forstå, for det er der ute hjelpen vår først og fremst kan bli effektiv.

Tidligere i dag overhørte jeg lederen i Senterpartiet klage over den dårlige kommuneøkonomien. Jeg kan forsikre Slagsvold Vedum om at den vil ikke bli bedre av å ta imot 13 600 syrere. Det er også et paradoks, avslutningsvis, at de samme partiene som ønsker å ta imot 13 600 syrere, fortsatt ikke har fått til en løsning som ivaretar våre pensjonister på en fair måte. Når man setter ting opp mot hverandre, blir det fort vanskelig.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:16:54]: For meg handler det ikke om å være naiv, for meg handler det ikke om å være dumsnill – hvis jeg skal referere til representanten Fredriksens innlegg. For meg handler det å hjelpe syriske flyktninger om et brennende engasjement, hjelpe mennesker som er i nød, i nærområdet og i eget land. Det er min inngang i disse spørsmålene. Det handler ikke om representanten Fredriksens ordbruk.

Men så over til noe helt annet. Gjørv-kommisjonen, som ble oppnevnt av Stoltenberg-regjeringen i august 2011, fikk i oppdrag å gjennomgå og trekke lærdom av angrepene i regjeringskvartalet og massakren på Utøya 22. juli 2011. Kommisjonen trekker fram noen hovedkonklusjoner om den svikten som skjedde denne skjebnesvangre dagen. Blant annet legger kommisjonen vekt på at evnen til å erkjenne risiko og ta lærdom av øvelser var for liten, og at evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull.

Samordning er utfordrende på en rekke samfunnsområder. Å jobbe på tvers av etater og sektorer som i utgangspunktet har tette skott mellom virksomhetene, krever både øvelse og bevisste holdninger til når og hvordan en skal samarbeide. Samtidig vet vi at god samordning er helt avgjørende når kriser oppstår. Det er også godt dokumentert at det er behov for mer felles trening og øving mellom beredskapsaktørene våre. Stortinget har behandlet to stortingsmeldinger om dette, senest i juni 2013. I Meld. St. 29 for 2011–2012 står det bl.a.:

«Effektiv krisehåndtering forutsetter at ulike samfunnsaktører har god innsikt og respekt for andre samfunnsaktørers rolle og ansvar.»

I Meld. St. 21 for 2012–2013 står det:

«Erfaringene fra 22. juli 2011 viste at det er behov for forbedringer når det gjelder samvirke mellom nødetatene.»

Stortinget besluttet også å innføre et fjerde prinsipp for krisehåndtering i Norge – jf. behandlingen av Meld. St. 29 – samvirkeprinsippet. Samvirkebegrepet må fylles med innhold, og det må legges til rette for beredskapsaktørene, som får trene både mer og godt sammen.

Rygge har et meget egnet område til dette, noe som også er dokumentert gjennom flere rapporter. I to år har lokale krefter jobbet med å utvikle konseptet Rygge beredskapssenter. Dette arbeidet må fortsette, og det er på høy tid at staten støtter dette viktige utviklingsarbeidet. Derfor er det bra at Rygge beredskapssenter i dag får 2 mill. kr gjennom revidert nasjonalbudsjett. Da er det også viktig at Justis- og beredskapsdepartementet går i tett dialog med prosjektet for å se på varige løsninger for dette prosjektet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:20:08]: Eg trur grunnen til at statsministeren fekk så mykje ros – fortent ros – i nyttårstalen, der ho snakka om grøn omstilling, at Noreg må ha fleire bein å stå på, at vi ikkje kan ha det sånn at ein så stor del av inntektene våre kjem frå oljesektoren, og at vi no treng å starte det store arbeidet, var at ein forventa at dette skulle bli følgt opp med handling. Rosen er berre hol viss det ikkje blir følgt opp med handling. Så legg regjeringa fram budsjettet for 2015, det blir mykje debatt om det, og så skjer det mykje. Plutseleg er det ein heilt ny situasjon i oljesektoren. Det sender sjokkbølgjer inn i resten av norsk økonomi. Vi veit ikkje omfanget og konsekvensen av det enno – multiplikatoreffektar osv., som fagfolk snakkar om. Kva gjer regjeringa då? Jo, ho kjem med eit budsjett som er stø kurs – cirka det same som sist. Det er ørsmå endringar: litt påplussingar på grunn av skatteinngangen til kommunane, men utover det har dei funne fasiten i oktober.

La meg ta eit eksempel på dette, for eg meiner at det faktisk ikkje er berre regjeringa som har sove i timen. Vi kan kalle det eit eksemplarisk eksempel på kor flate og hole dei store orda om grønt skifte i denne salen faktisk er: I mars lanserte Abelia, Norsk olje og gass, Tekna og Norsk Industri eit felles forslag til program for teknologioverføring frå petroleumssektoren. Utgangspunktet deira var at teknologi utvikla av norsk petroleumsindustri i større grad bør bli brukt for å skape vekst for andre næringar. Dei trekte fram fornybar energi, tenestesektor, havbruk, romfart og helse som eksempel på næringar som ville kunne få eit løft gjennom nettopp kompetanse- og teknologioverføring frå oljenæringa. Dei kalla programmet Transferit. Metodikken var henta frå Storbritannia og hadde dokumentert effekt. Dei hadde proft informasjonsopplegg, og eg vil tru at alle som det vedkjem i denne salen, fekk det med seg på eit eller anna tidspunkt. Initiativet frå alle desse aktørane er jo midt i blinken for Noreg, spesielt no med auka arbeidsløyse. Dette initiativet kjem frå næringa sjølv.

Noreg har utvikla verdsleiande kompetanse og teknologi innanfor petroleumsrelaterte næringar etter fleire tiår med stor satsing. Ei naturleg og samtidig vakker omstilling ville vore å ta denne kunnskapen og bruke han andre stader. Initiativet frå desse aktørane kosta 35 mill. kr for 2015. Det er ingen stor prislapp, sett i samanheng med kva målet med programmet var.

Ein skulle tru at eit samla storting omfamna dette, tok tak i det og gjekk vidare. Men kven har tatt tak i dette eine prosjektet, dette eine initiativet frå industrien? Det er berre SV. Det er berre SV som har tatt det, og det synest eg illustrerer litt situasjonen…. (presidenten klubber).

Presidenten: Takk, da er neste taler Bente Stein Mathisen.

Bente Stein Mathisen (H) [14:23:23]: Uførereformen ble vedtatt av et enstemmig storting i 2011 under Stoltenberg II-regjeringen, og den trådte i kraft 1. januar i år under Solberg-regjeringen. Så denne reformen er et skikkelig politisk felleseie. Formålet med reformen er å gjøre det enklere å kombinere arbeid og uføretrygd for dem som har et varierende sykdomsforløp, og som kan arbeide i perioder. Samtidig skal reformen sikre en god inntekt for dem som ikke er i stand til å stå i arbeid. Den nye uføretrygden skattlegges nå som lønn, og for å kompensere for økt skatt har den nye bruttoytelsen blitt økt.

I skatteproposisjonen som ble lagt frem i 2012–2013 av Stoltenberg II-regjeringen, fremgikk det at noen ville komme dårligere ut med reformen. Det står om skattlegging som lønnsinntekt:

«Økt skatt som følge av dette skal kompenseres med økt brutto uføreytelse slik at nye uføre i snitt kommer noe bedre ut enn med dagens skatteregler.»

Det står videre:

«Personer med andre inntekter og/eller andre fradrag enn standardfradrag vil kunne få en noe høyere eller lavere inntekt etter skatt som følge av at ytelser blir skattlagt som lønn.»

Og videre:

«Personer med høyere inntektsnivå, og som i dag ikke omfattes av skattebegrensningsregelen, vil (…) komme dårligere ut».

I forbindelse med statsbudsjettet for 2015 foreslo derfor regjeringen Solberg en overgangsordning, slik at gjennomføring av reformen skulle bli lettere for dem som ville tape mest på omleggingen, særlig var det med tanke på uføre med lav ytelse og stor gjeld. Dette forslaget fikk enstemmig tilslutning i Stortinget.

Komiteens medlemmer fikk på starten av året mange henvendelser fra uføretrygdede som fikk mindre utbetalt etter innføringen av reformen. Komiteen tok derfor initiativ til en debatt i Stortinget om implementeringen og den videre oppfølgingen av reformen. Regjeringen har tatt tilbakemeldingene fra de uføretrygdede på alvor. I forbindelse med revidert budsjett foreslår regjeringen nå å utvide overgangsordningen. Med forslaget vil ca. 10 000 flere uføre få skattefradrag, og de 30 000 som allerede omfattes av overgangsordningen, vil få ytterligere skattelettelser. Fortsatt vil noen uføretrygdede med tjenestepensjon eller annen pensjon som ikke er fra folketrygden, tape noe på reformen, slik det står beskrevet i Prop.1 LS for 2012–2013, fremlagt av Stoltenberg II-regjeringen, som jeg siterte fra.

De som vil komme bedre ut av skatteomleggingen, er de med lavest inntekt: dagens minstepensjonister med gjeld, uføre med lav og middels uførepensjon som også mottar tjenestepensjon, uføre med barnetillegg og gifte uføre med lav sats på særtillegget.

Uførereformen og skatteomleggingen er kompleks. Det er ikke mulig å få full oversikt over skattemessige konsekvenser og andre konsekvenser av reformen før skatteoppgjøret for 2015 er ferdigbehandlet.

Til slutt: Jeg er glad for at partiene står sammen om denne reformen. Alle reformer innebærer endringer, og denne reformen berører mange som lever et vanskelig liv. Det er derfor viktig å følge med på utviklingen og sette inn tiltak hvis det oppstår virkninger som blir urimelige – akkurat slik regjeringen har gjort i forbindelse med revidert budsjett.

Knut Storberget (A) [14:26:33]: Norsk økonomi er inne i en veldig krevende periode. Mange har mistet jobben sin, flere kommer til å miste den i framtida. Arbeidsledigheten er for første gang på ti år over 4 pst. Ifølge NHOs konjunkturrapport peker mange piler fortsatt nedover.

I Dagens Næringsliv i går kunne vi lese om Høyre-ordføreren i Stavanger, som er bekymret for den krisa som oljebyen nå er inne i. Vi må sette i gang tiltak, sier hun, og på hennes liste står bl.a. informasjonsteknologi, samfunnssikkerhet og beredskap, turisme og ikke minst jordbruk og matproduksjon. Stavanger-ordføreren taler klokt.

Når vi nå skal behandle revidert budsjett for 2015, er det flere som har etterlyst tiltak som skal stimulere til nødvendig omstilling i norsk næringsliv. Arbeiderpartiet fremmer derfor forslag om en pakke for næringsutvikling og omstilling, et akseleratorprogram for gründerbedrifter, som skal bidra til å hjelpe gründere gjennom den kritiske fasen mellom utvikling av forretningsidé og kommersiell drift – av mange kalt dødens dal. I vårt alternative statsbudsjett for 2015 foreslo vi å sette av 250 mill. kr til dette. Nå tar vi opp igjen deler av dette forslaget. Det trengs mer enn noen gang.

Satsing på bioøkonomi og økt produksjon og verdiskaping innenfor verdikjedene for mat og skog står sentralt i den nye, kunnskapsbaserte bioøkonomien. Dette vil være en del av løsningen knyttet til de globale utslipps- og ressursutfordringene vi alle står foran, samtidig som det vil gi fastlandsøkonomien flere bein å stå på. I vårt alternative budsjett foreslo vi en egen skogpakke. Vi foreslo også verdiskapingstiltak, infrastrukturtiltak og forskning og utvikling, for bedre å kunne utnytte de næringsmessige mulighetene som vi ser at skogen har.

Det er beklagelig at man heller ikke gjennom det forliket som ligger til grunn i dag, kommer med nye regler for gevinstbeskatning av skogbruks- og jordbrukseiendommer, men nok en gang peker på at dette skal komme. Det er vel ikke så ofte at vi fra Arbeiderpartiet slåss for å få skattelette, særlig på dette området, men her er det grunn til å handle. Mange sitter nå på gjerdet og venter på de varslede endringene. Omsetningen av eiendommer har i stor grad stanset opp, og derfor la vi dette inn i vårt alternative budsjett, og vi gjentar forslaget nå i dag.

Vi har også fremmet forslag om at «Stortinget ber regjeringen justere mandatet til Investinor (…)». Det er det viktig at blir gjort. Bare slik kan skogmidlene investeres i tidlig fase, ekspansjonsfase og moden fase, forutsatt at krav som er satt til avkastning og andre investeringskriterier, er oppfylt. Jeg tror dette er særs viktig for å få hjulene i sving, for å få mer ut av den norske skogen.

Morten Wold (FrP) [14:29:48]: Norge er et raust land. Helt siden de første flyktningene og arbeidsinnvandrerne kom hit på 1960-tallet, har vi hjulpet, lagt til rette, tilpasset oss, akseptert og stilt våre fellesgoder og vår velferdsstat til disposisjon. Det gjør vi fortsatt, og som et av verdens rikeste land skal vi også fortsette med det. Spørsmålet er bare i hvilket omfang.

Vi snakker alltid om bærekraft. Men når det gjelder det å ta imot flerkulturelle, tror noen den norske velferdskassen er som Sareptas krukke – altså utømmelig. Jeg er redd det er veldig feil.

Vi opplever store utfordringer med at mennesker som kommer til landet, ikke ønsker å integrere seg. De bringer med seg storfamilier som alle skal ha barnehageplass, skoleplass, helsetjenester, et sted og bo og – dessverre for mange av dem – ytelser fra Nav. Vi skal hjelpe, men dette handler om noe mer enn å vise hvem som har det største hjertet, dette handler om hvordan det norske samfunnet skal utvikle seg og se ut i fremtiden, og hvordan vi skal finansiere velferden for alle – en velferd som betales av folk som står i arbeidslivet.

Ifølge SSBs statistikk for sysselsetting blant innvandrere hadde innvandrere fra Syria den laveste sysselsettingen blant samtlige 136 enkeltland omfattet av statistikken, med en sysselsetting på 26,4 pst. i aldersgruppen 15–74 år i 2014. På de fire neste plassene nederst på listen kom innvandrere med bakgrunn fra Sudan, Jemen og Somalia som hadde en sysselsetting på mellom 26 pst. og 30 pst. På den annen side hadde innvandrere med bakgrunn fra Sri Lanka 70 pst., Polen 75 pst. og Sverige 80 pst. høyest sysselsetting. Andelen sysselsatte er en av de mest sentrale indikatorene for integrering og er også en av de viktigste indikatorene som blir lagt til grunn for SSBs beregning av kostnadene ved innvandring. SSB og Finansavisen har lagt til grunn en sysselsetting på 54 pst. i sitt anslag om at livsløpskostnaden per ikke-vestlig innvandrer var på 4,4 mill. kr. I SSBs og Finansavisens anslag for at livsløpskostnaden per syrisk innvandrer var på 7 mill. kr i gjennomsnitt per person, ble det lagt til grunn at syrere hadde omtrent samme sysselsetting som innvandrere fra Irak.

Innvandrere fra Irak hadde imidlertid en sysselsetting på 43 pst. i 2013, som økte til 45 pst. i 2014, mens sysselsettingen blant syrere i 2014 altså bare var på 26 pst.

Dette er også et element som fortjener oppmerksom i dagens debatt.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Lise Christoffersen (A) [14:32:50]: Uførereformen trådte i kraft 1. januar i år, vedtatt av et enstemmig storting med todelt formål – god inntektssikring og lettere å kombinere trygd og arbeid. Netto ytelse skulle være om lag som før, men mot slutten av 2014 fikk vi mange henvendelser fra uføre som hadde fått brev om det motsatte.

Samtidig gikk den offentlige debatten friskt om budsjettet for 2014, der regjeringa uavhengig av uførereformen, foreslo kutt i barnetillegg, grunn- og hjelpestønad og bilordning. Det at det gikk to parallelle debatter, skapte en del forvirring. Regjeringspartiene fyrte opp under denne forvirringa i et forsøk på å bruke uførereformen til å kamuflere de usosiale kuttene for 2015. Arbeiderpartiet ble beskyldt for ikke å stå ved den reformen vi selv hadde fremmet, og overlate til Høyre og Fremskrittspartiet å forklare og informere.

Det stemmer ikke. Tvert imot stilte vi alt i oktober i fjor skriftlige spørsmål til statsråden om hva som egentlig var sendt ut til landets uførepensjonister, og om denne informasjonen var korrekt. Svaret var at endelig informasjon ikke kunne gis før skatteopplegget for 2015 var vedtatt. Det som var kjent, var at uføre med gjeld ville tape, men at det var foreslått en overgangsordning med nedtrapping over tre år for å lette overgangen for denne gruppa uføre.

Vel og bra, men det var – og er – fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Er Stortingets forutsetning om at de fleste skulle komme ut om lag som før, oppfylt eller ikke? Vi i Arbeiderpartiet fikk ikke alle de svarene vi ba om, i budsjettbehandlinga for 2015. Derfor tok vi initiativ til en bred debatt i Stortinget, der både vi og komiteen ba regjeringa om relevant informasjon på forhånd. Vi har fått noen tall. Vi har fått forsikringer om at ingen skal tape bostøtte i år eller fra neste år. Det kom en utvidelse av gjeldsordninga i RNB. Det kom noe mer informasjon til sak i Stortinget sist onsdag, men fortsatt ser vi ikke det totale bildet, og vi aner heller ikke hva det kan koste å kompensere for eventuelle utilsiktede virkninger. Men hver gang vi spør, får vi litt mer. Derfor har vi tre forslag i RNB der regjeringa bes om å utrede konsekvensene av ulike tapsbegrensninger, en varig gjeldsordning og betydninga av økt bruttotrygd for rettigheter og egenandeler i andre offentlige ordninger og tjenester. Nå vil også regjeringspartiene ha ny vurdering i budsjett 2016 for dem med lave ytelser. Hver gang vi gjentar spørsmålene våre, ser vi altså en liten bevegelse i riktig retning fra regjeringas side, selv om vi blir nedstemt her i Stortinget.

Men vi kan ikke stille spørsmål i evigheter, så regjeringa bør nå snart komme med en oversikt over den totale situasjonen for uføre, vurdert mot forutsetningene fra et enstemmig storting om at netto ytelse skal være om lag som før.

Gunnar Gundersen (H) [14:36:00]: Det kan brygge opp til en interessant sommer hvis det er «forstår Norge» som skal bli det interessante. For Hedmarks del ser jeg i RNB at det betyr at man fjerner nødvendige midler for å starte opp med rv. 325 og erstatte det med tiltaksplasser. Da er jeg ikke redd for å ta den diskusjonen hver eneste dag. Vi vil skape sunne arbeidsplasser og ikke erstatte dem med tiltaksplasser.

Marthinsen var inne på at regjeringen er for sent ute. Hvem er det som er for sent ute? I 2013, da denne regjeringen tiltrådte, varslet man behovet for omstilling, man la om budsjettet som de rød-grønne hadde lagt fram, ganske kraftig, i retning av å satse på samferdsel, kunnskap, næringsrettet forskning og utvikling og vekstfremmende skattelettelser, og den løsningen står seg i dag. Jeg synes på mange måter Arbeiderpartiet kunne vise den romslighet at dette er en meget aktiv næringspolitikk. Det er den mest effektive næringspolitikken man kan føre, og man bør også akseptere at vi tilrettelegger for å skape arbeidsplasser, men det er faktisk enkeltmennesker der ute som er dem som skaper de nye arbeidsplassene.

Utfordringen for norsk økonomi er blitt kraftig forverret gjennom oljeprisfallet, men budskapet som denne regjeringen har lagt sin politikk på, står seg veldig godt. Derfor er det ikke overraskende at også budsjettet fra i fjor høst står seg veldig godt, særlig i næringssammenheng. Vi møter mange bedrifter nå, og budskapet er ganske enstemmig: Vi vil ha mer av det vi allerede har fått. Vi har gått fra særstilling til omstilling, og det var synd de rød-grønne ikke oppdaget det da de selv satt i posisjon.

Til Tvedt Solberg, som snakket mye om næringspolitikk, vil jeg si at vi altså har økt bevilgningene til næringsrettet forskning gjennom FORNY, BIA, IFU-/OFU-kontrakter, SkatteFUNN og alle de virkemidlene vi har, med 1 mrd. kr. Jeg ser nå at de rød-grønne nyter godt av den frihetsgrad som denne prioriteringen gir. Når man ser en historisk skatteøkning som løsningen på framtidas problemer, er det ikke så rart man har penger å bevilge til alt mulig. Men akseleratorprogrammer og alt sammen – ingenting ble skapt da de rød-grønne selv hadde mulighetene og handlingsrommet til å gjøre det. Jeg tror regjeringen står seg veldig godt på den linjen man har, og det er en veldig god næringsrettet og meget aktiv næringspolitikk man fører. Sats mer på kunnskap, sats mer på næringsrettet forskning, sats på samferdsel – det er det man ønsker ute. Vi forstår Norge, vi vil fornye, forbedre og forenkle. Det tror jeg også er et budskap som står seg veldig godt over hele sommeren.

Ruth Grung (A) [14:39:12]: Til tross for rekordhøyt oljepengeforbruk og rekordvekst i byråkrati konstaterer Arbeiderpartiet at regjeringen sliter med å oppfylle sine valgløfter når det gjelder helse. Det handler om troverdighet overfor velgerne og om gjennomføringsevne.

Regjeringen ligger faktisk 1 mrd. kr bak sine egne valgløfter om sykehussatsing. Både Arbeiderpartiet og Høyre lovet før valget å øke driftsbevilgningen til sykehusene med 12 mrd. kr i denne fireårsperioden. Arbeiderpartiet har levert på sine lovnader. Blir man alvorlig syk, skal man være trygg på at man får den beste behandlingen, og at behandlingen kommer raskt i gang. Norske sykehus er hele tiden i utvikling. Flere pasienter behandles, det stilles flere diagnoser, ventetiden går ned, og kvaliteten øker. I Norge har vi over tiår bygd opp sterke offentlige sykehus som har muskler til å utvikle seg og fornye seg i takt med medisinske og teknologiske framskritt.

Men Arbeiderpartiet er bekymret for konsekvensene av de lovnadene som ikke blir fulgt opp. Vi ser at det rammer også prioriterte områder som rus og psykisk helsevern. Helse Bergen må redusere aktiviteten ved Floenkollektivet, som er et av de mest vellykkede rusbehandlingstilbudene som er rettet inn mot ungdom under 30 år. I tillegg til at driftsrammen ikke ble økt som forventet, ser vi at regjeringen med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti har instruert at økningen til rusbehandlingsplasser kun skal gå til private institusjonsplasser. Det spørs om dette handler om valgfrihet, når man ikke har mulighet til å velge det beste tilbudet, som tilfeldigvis er i offentlig regi.

Regjeringen varsler også at de ikke klarer å starte opp sitt eget prestisjeprosjekt – fritt behandlingsvalg – i løpet av dette året.

Regjeringens forsøk med statlig finansiering av kommunal eldreomsorg er også utsatt – til 1. mai neste år. Dette var et av Fremskrittspartiets viktigste valgløfter. Eldremilliarden fra Fremskrittspartiets opposisjonstid er nå redusert til 9 mill. kr for å utrede forsøk med at staten skal overta fra kommunene ansvaret for eldreomsorgen.

Regjeringen velger fortsatt ikke å øremerke midler til skolehelse, selv om de vet at de fleste kommuner ikke bruker økningen til å styrke skolehelse. Stadig flere unge sliter med psykisk helse, og jo tidligere man får hjelp, desto større er sjansen for å bli helt frisk, og andre unngår å utvikle alvorlige, tunge lidelser. Derfor mener Arbeiderpartiet, til tross for at vi er veldig restriktive når det gjelder å styre kommunene, at det er rett å øremerke midler til skolehelse i en opptrappingsfase. Barn har hele livet foran seg, og skolehelsetjenesten er et godt lavterskeltilbud som når alle.

Morten Wold (FrP) [14:42:28]: Fremskrittspartiet ønsker å hjelpe der hjelpen når flest mulig. Mens vi ønsker å bruke 1 mrd. kr for å hjelpe 1 million flyktninger i nærområdene, viser beregningene i det fremlagte forslag at flertallet vil bruke 95,2 mrd. kr for å hjelpe 13 600 personer i Norge – inkludert familiegjenforening. Jeg tenker igjen at det må være godt å ha Sareptas krukke, som jeg nevnte i mitt forrige innlegg.

Det er liksom ikke politisk korrekt å sette spørsmålstegn ved landets innvandrings-, flyktning- og integreringspolitikk. Vi har fått et konsensussamfunn der ingen våger å skille seg ut, være annerledes og stille de spørsmålene som trengs. Derfor tar Fremskrittspartiet på seg den oppgaven.

Det er rart at innboksen er sprengt, telefonene ringer og SMS-ene tikker inn fra folk som uttrykker støtte til det Fremskrittspartiet mener i denne saken. Felles for mange av dem er at de ikke våger å si det høyt. Det kan få konsekvenser for vennskap, arbeid, familie og andre sosiale relasjoner. Det er nemlig ikke legitimt å påpeke at man gjennom 40 år har vært på ville veier på dette politiske området.

Tillat meg å minne om at Carl l. Hagen allerede på 1970-tallet advarte om hvordan innvandringen ville påvirke Norge. Dessverre lyttet ikke det norske folk – eller det politiske flertall – til hans advarsler. Derfor ser vi nå et segregert Oslo, nordmenn flytter ut av Groruddalen i rekordfart. Vi ser skoler på Oslo øst med 99 pst. prosent flerkulturelle elever.

I min hjemkommune, Modum i Buskerud, opplevde man forleden at en 19 år gammel flyktning fikk godkjent familiegjenforening. Det resulterte i at hans foreldre og ti søsken kom til kommunen på søndag. De fikk flytte inn i et bygg der kommunen for kort tid siden hadde kastet ut flere av bygdas eldre beboere, selv om de ønsket å bli boende der.

At én flyktning blir til 13, er kanskje ikke normalen. Men når slikt skjer, er det med på å utfordre kommunenes infrastruktur på alle områder, for det sitter allerede 5 300 personer i norske mottak – og venter på bosetting. Så vil flertallet i denne sal ta imot 8 000 personer til. Deretter kommer familiegjenforeningene.

Spørsmålet om folkeavstemning er allerede skutt ned av dem som ikke våger å la det norske folk si sin mening om denne saken. Når man ser på stemmetallene i de mange nettavstemningene som har vært, er det lett å forstå at man er redd for at resultatet i en folkeavstemning ville gitt flertall for det synet Fremskrittspartiet har – og det ville nok vært vanskelig å svelge.

Anders B. Werp (H) [14:45:36]: Norge er på vei fra særstilling til omstilling. Heldigvis fikk vi et regjeringsskifte for to år siden, og med det en regjering som i praktisk politikk viser at omstilling og konkurransekraft er det viktigste for å møte dagens og morgendagens utfordringer. De foregående åtte års reformtørke er en sterk kontrast og et dystert monument over tapte muligheter.

Vi vil senke skatten for dem som skaper og investerer i norske arbeidsplasser. Arbeiderpartiets svar til bedriftene som nå sliter, er å varsle store skatteøkninger i årene fremover.

I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringen en kraftig tiltakspakke mot terror. Bevilgningene øker med nærmere 130 mill. kr til politiet, kriminalomsorgen og kommunene. Midlene skal gå til å styrke beredskapen i PST og i Oslo-politiet, og de vil gi en forsterket innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Trusselbildet er skjerpet, og utviklingen er bekymringsfull, og det er behov for å styrke innsatsen rettet mot fremmedkrigere og radikalisering. Det er stadig flere personer som har dratt fra Norge til Syria eller Irak for å delta i kamper som fremmedkrigere. Mørketallene antas å være betydelige. Ekstrem islamisme er ifølge PST en av de største truslene mot Norge. Samtidig økes bevilgningene til Oslo-politiet med 38,8 mill. kr for å styrke politiets beredskap og vakthold. Dette er nødvendig for at den økte beredskapen ikke skal gå ut over andre viktige politioppgaver. Oslo står med alle sine institusjoner i en helt spesiell stilling i forhold til landet for øvrig.

Regjeringen foreslår videre å bevilge 10 mill. kr til kommunenes arbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Det er mange kommuner som ønsker å følge opp, men har etterlyst midler til lokale prosjekter. Dette imøtekommer regjeringen nå.

Det er gledelig at disse viktige forslagene har fått tilslutning ved Stortingets behandling.

Hårek Elvenes (H) [14:48:24]: Representanten Tajiks dypdykk i sitatordboka med sitater fra tidligere sosialdemokratiske koryfeer om «hvordan håndtere krisen», manglet faktisk det viktigste, nemlig Tage Erlander: Vi kan ikke vedta oss ut av krisen, vi må arbeide oss ut av krisen.

Det er en aldri så liten gåte og et ubesvart spørsmål hvorfor Arbeiderpartiet er så lite opptatt av de mange som står utenfor arbeidslivet. Slagordet «Hele folket i arbeid» bør man kanskje tørke støv av der i gården hvis man skal finne tilbake til sin gamle, offensive arbeidslivspolitikk.

Det er helt uakseptabelt at enkelte mennesker og grupper får det for seg at de nærmest har en moralsk plikt til å ty til bestialsk vold for å nå sine politiske og religiøse mål. I 2014 ble 18 000 mennesker rammet av terror. 70 pst. av disse har sitt utspring i Al Qaida. Regjeringen tar terrortrusselen på det dypeste alvor. Det er to spor man må følge: forebyggingssporet og straffesporet. Og det gjør regjeringen.

Som representanten Werp nevnte i sitt innlegg, styrker regjeringen PST med 35 stillinger for å kunne håndtere fremmedkrigerproblematikken på en bedre måte. Men problemet er at når disse menneskene kommer på PSTs radar, er det ofte for sent. Derfor er det så overmåte viktig at det forebyggende arbeidet blir gjort på en god måte. Det forebyggende arbeidet går ut på rett og slett å svekke rekrutteringsgrunnlaget gjennom konkrete tiltak som regjeringen har gjort i den 30 punkts handlingsplanen som er lagt fram, for øvrig en plan som det internasjonale samfunn har lagt merke til. Det antas at 70 personer har reist fra Norge som fremmedkrigere. Det antas at ca. 15 har blitt drept, og 30 er kommet tilbake igjen. Norge har en uforholdsmessig stor andel fremmedkrigere sammenlignet med den muslimske andelen av befolkningen. Det er derfor det forebyggende arbeidet er så viktig. Når unge mennesker endrer væremåte, endrer klesdrakt og begynner å forfekte totalitære ideer, er det grunn for nærmiljøet til å være på vakt.

Flere kommuner har satt i gang et meget godt forebyggende arbeid. Dette er ikke lenger et Oslo-fenomen, men det er et problem over det ganske land. Derfor setter regjeringen av 10 mill. kr som kommunene kan søke på i det forebyggende arbeidet knyttet til radikalisering og voldelig ekstremisme.

Martin Kolberg (A) [14:51:35]: Jeg vil si det slik at hadde det ikke vært så alvorlig, kunne dette vært god underholdning. Vi har sett dette før utenfor stortingssalen, men i dag har vi altså sett det i stortingssalen. FrP-koden er jo blitt et politisk begrep, og vi har visst det lenge, men vi har i dag nesten fått det presentert tydeligere enn på veldig lang tid og i en helt spesiell sammenheng. Det handler om å si én ting og gjøre noe annet. Eksemplene er mange. I det siste har vi sett det som f.eks. er blitt avslørt i forbindelse med håndteringen av pensjonistoppgjøret, hvor Fremskrittspartiets gruppe hadde et annet opplegg enn regjeringen. Så kom det til offentligheten, og så ble det avslørt.

I dag har vi fått et nytt eksempel, og som jeg synes er mer alvorlig enn mye annet i så måte. Finansminister, lederen i Fremskrittspartiet, Siv Jensen sier i en svarreplikk til representanten Syversen at hun her i salen ikke vil diskutere om samarbeidsavtalen er brutt eller ikke. I og for seg er det en ærlig sak å si at det får partiene diskutere seg imellom. Jeg forstår det. Men det som er mitt anliggende, er at rett etterpå – her i stortingssalen – går representanten Tybring-Gjedde løs på Høyres parlamentariske leder, Helleland, og påstår uten sensur her i salen at Høyre har brutt regjeringsavtalen, og undergraver regjeringens politikk, som han sier. Det er ingen andre i Fremskrittspartiet som tar til orde for noe annet. Parlamentarisk leder er fraværende, og det kan hende det er en god grunn til det – han er iallfall fraværende – og finansminister Siv Jensen sitter og ser ned, nå som da.

Det er en situasjon som påkaller tre refleksjoner. Den ene refleksjonen er at enten er det ingen kontroll i Fremskrittspartiet, at det er en kultur som ikke er under kontroll, eller så er det en bevisst måte å opptre på, og den siste refleksjonen er på mange måter den alvorligste: Hvor lenge orker Høyre å finne seg i en slik opptreden fra sin regjeringspartner?

Tom E.B. Holthe (FrP) [14:54:33]: Enkelte har i dag forsøkt å skape et inntrykk av at det har blitt mer eiendomsskatt etter at Fremskrittspartiet kom i regjering. La meg slå det fast en gang for alle: Fremskrittspartiet er imot eiendomsskatt og har på Stortinget tidligere fremmet forslag om å fjerne hele eiendomsskatteloven. Kommunal eiendomsskatt er urimelig fordi man betaler like mye eiendomsskatt uansett hvor mye gjeld man har på bolig. Ungdom og barnefamilier med eksempelvis 85 pst. belåning betaler like mye eiendomsskatt som dem som har fått nedbetalt sine huslån.

En del minstepensjonister sitter på til dels store eiendommer som har steget enormt i verdi de siste 20 årene. Eiendomsskatten gir disse minstepensjonistene store utfordringer med å klare å betale mer i skatt enn hva de faktisk har råd til. Eiendomsskatten er og blir en dobbel beskatning, fordi pengene man har investert i bolig, allerede er beskattet.

Det var en stor rød-grønn økning i antall kommuner med eiendomsskatt. Fra 2007 til 2013 økte antallet kommuner med eiendomsskatt fra 272 til 330, en økning på 58 kommuner.

Over en lengre periode har det vært en økning på omtrent ti kommuner i året. Det har ikke vært kommunevalg siden Fremskrittspartiet kom i regjering. Det er derfor helt naturlig at økningen i antallet kommuner med eiendomsskatt har fortsatt inn i 2014 og 2015. Det ville vært merkelig hvis trenden plutselig skulle endret seg med ny regjering, med tanke på at det er de samme kommunepolitikerne som sitter i dag.

På torsdag sendte regjeringen et forslag på høring om å unnta arbeidsmaskiner i eiendomsskattegrunnlaget for kommunene. Dette er en del av Sundvolden-erklæringen, og vi har ventet på at det skal gjennomføres. At dette nå sendes ut på høring, er vi svært glad for. Dette er endringer som kan gi skattelettelser for bedrifter som må ses som et håndslag til bedriftene i en utfordrende økonomisk tid.

Karin Andersen (SV) [14:57:38]: Det er like hult enten Fremskrittspartiet griner krokodilletårer for seg sjøl fordi det er synd på dem, eller de griner for dem som har dårlig råd. Hvis det hadde vært noe hold i det Fremskrittspartiet nå er bekymret for, hadde de ikke lagt fram en skattepolitikk der det bare er de med de aller største inntektene og formuene som får skattelette. SV har lagt fram en skattepolitikk der alle med inntekt under 600 000 kr får flere tusen i skattelette. Det er den veien vi må gå, for det er det som er riktig og rimelig, enten det gjelder lønnstakere eller pensjonister.

Det har vært veldig lite trøkk i det som liksom skal hete regjeringens omstillingspakke. Det er fordi det er veldig lite tiltak der. Det ene er at denne skattepolitikken virker ikke. Det andre er at mange ungdommer nå har verken skoleplass eller arbeid, og nå hørte vi jo at kunnskapsministeren mente at studieplass skulle de ikke ha. SV har fremmet forslag om at alle unge uten skoleplass eller arbeid skal få rett til det, at de ikke skal gå ledige. Ikke sånn som regjeringen har foreslått, at det skal være tvangsarbeid for sosialhjelp, men hvor de ikke har lagt inn én krone til å gjennomføre tiltak i kommuneøkonomien.

Sånt blir det mer ungdomsledighet av. Den ungdommen får ta smellen for den vanskelige situasjonen på arbeidsmarkedet vi har nå, og det kommer de til å dra med seg. Det er fullt mulig å legge penger på bordet sånn at den ungdommen ikke blir gående ledig, og det gjør SV.

Det er behov for en omstillingspakke, særlig på skog. Alt du kan lage av olje, kan du lage av tre. Det er behov for en omstilling både på tradisjonell bruk av tre og på industriell bruk av tre. Det må en langsiktig innsats til, slik at ikke den råvaren nå bare blir eksportert ut og gir arbeidsplasser i andre land. Vi må få del av den. Det foreslår SV.

Til slutt: Regjeringen gir til de store og sterke og rike og tar fra de små. De sørger heller ikke for en god distriktspolitikk. For eksempel fikk vår regjering på plass et stort prosjekt for arkivsatsing på Tynset – mange arbeidsplasser, varige, mange arbeidsplasser i oppstartsfasen. Nå har denne regjeringen lagt fram mange budsjett. Prosjektet er ferdig. Det har ikke kommet noen ting nå heller, men spekulasjonene går selvfølgelig på om regjeringen egentlig har tenkt å legge dette prosjektet et annet sted og svikte de løftene som Stortinget har gitt, og som regjeringen har gitt. Jeg forventer at regjeringen nå løser saken, og at arkivsatsingen på Tynset kommer i gang.

Truls Wickholm (A) [15:01:00]: Det ble påstått her, av representanten Tom E.B. Holthe, at Fremskrittspartiet er imot eiendomsskatt. Da kan det hende at man ikke helt klarer å se effekten av egen politikk, for da er det er jo dumt å innføre en type politikk som resulterer i noe man sier at man er imot, nemlig mer eiendomsskatt. Det ble altså 24 nye kommuner forrige år med eiendomsskatt i Norge. Fremskrittspartiet og Høyre i Bergen innfører eiendomsskatt fordi det rett og slett er for lite penger.

Siv Jensen sier at dette velger kommunene selv og gjør det fordi de har lyst til å gjøre det. Tom E. B. Holthe mente åpenbart at det var en rød-grønn trend som var startet, og som det var vanskelig å få avsluttet før det nye kommunevalget. Jeg synes at Fremskrittspartiet skal fortsette å argumentere på den måten og prøve å bortforklare virkeligheten, for jeg tror at folk der ute, som bor i kommunene, som er med og styrer kommunene, og som får velferdstjenester fra kommunene, skjønner bedre. De skjønner at det er regjeringens dårlige kommuneopplegg som fører til dårligere velferdstjenester, og de skjønner at det er regjeringens dårlige kommuneopplegg og prioriteringen av dem med de største formuene i Norge som gjør at det må innføres eiendomsskatt i deres kommune Men for all del: Fremskrittspartiet må gjerne fortsette å bortforklare på den måten. Det tror jeg skaper en enorm tillit ute i befolkningen.

Jeg ble i replikkordvekslingen beskyldt av representanten Flåtten for ikke å skjønne Øystein Thøgersen, til tross for at det jeg stort sett gjorde, var å sitere Thøgersen. Han er ifølge Flåtten ikke kritisk til det regjeringen holder på med. Det er litt rart, med tanke på at han skriver noe sånt som at jo raskere man innfaser oljepenger i økonomien nå, desto mer må man kutte i framtiden. Det er jo nettopp det som også har vært noe av Arbeiderpartiets kritikk. Når denne regjeringen ved hver eneste korsvei har valgt å bruke mer oljepenger, ser man at det blir vanskeligere å klare å holde det løpet fordi vi ser at vi ikke kan ta like mye penger ut av oljefondet som vi har gjort til nå.

Tor Arne Bell Ljunggren (A) [15:04:01]: Jeg registrerer at statsråd Jensen så langt ikke har fulgt min oppfordring om å orientere Stortinget i dag i denne debatten om når regjeringen har tenkt å legge fram en proposisjon om DA-ordningen, som varslet i juni 2014. Det var kanskje et utslag av ukuelig nordnorsk optimisme.

Vi ser imidlertid at regjeringen i kommuneproposisjonen for 2016 heller ikke har valgt å finne en varig ordning for fylkeskommuner og kommuner som får problemer med båt og fergetrafikk på grunn av omleggingene i inntektssystemet for kommunesektoren. Dette må vel være et uttrykk for manglende forståelse for utfordringene i distriktene. Dersom dette er et uttrykk for politisk vilje derimot, bør varsellampene begynne å blinke enda sterkere rundt omkring, for konsekvensene kommer. Vi snakker om dårligere tjenestetilbud, og vi snakker om nedleggelse av fergeruter og båtruter.

Avslutningsvis vil jeg enda en gang oppfordre regjeringen til å vurdere de forskjellige regionalpolitiske virkemidlene i en helhetlig sammenheng og redegjøre for historisk utvikling og regjeringens langsiktige planer for videreutvikling av de regionalpolitiske virkemidlene.

Margunn Ebbesen (H) [15:05:28]: Det passer veldig bra at jeg kommer rett etter representanten Bell Ljunggren, for de kan ikke stå uimotsagt de påstandene som fremmes her fra talerstolen, om at regjeringen ikke leverer når det gjelder de kompenserende tiltakene, som differensiert arbeidsgiveravgift ga oss. Det er ingen uenighet om at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er en god ordning, som traff næringslivet i de berørte områdene godt. Regelverket/forordningen ble imidlertid endret av EU sommeren 2013, på Arbeiderpartiets vakt. Det virker som om representanten fra Nordland ikke har fått med seg at det ikke er regjeringen som har endret regelverket, men EU. De nye retningslinjene for regionalstøtte tillater ikke at det gis støtte til bl.a. energi-, transport- og finanssektoren. Regjeringen har imidlertid levert en rekke kompenserende tiltak for å svare på de utfordringene som berørte næringer møtte etter omleggingen.

I St. Meld 2 for 2014–2015 vurderes også de ulike kompenserende tiltakene, som f.eks.:

«Fribeløpsordninger (bagatellmessig støtte) for alle unntatte sektorer: Fribeløpsordningen innebærer at arbeidsgivere likevel ikke trenger å betale økt avgift opp til et gitt fribeløp. (…) Tiltaket anses derfor som målrettet.»

Når det gjelder kompensasjon gjennom nettolønnsordninger, står det følgende i meldingen:

«Tilskuddet til sysselsetting av sjøfolk kompenserer rederiene med anslagsvis 80 mill. kroner i 2015. Ettersom dette er en direkte kompensasjon for den økte arbeidsgiveravgiften, anses tiltaket som målrettet.»

Også når det gjelder fylkeskommunalt kjøp av transporttjenester, anses tiltaket for å være målrettet.

Videre står det i meldingen:

«Infrastrukturtiltak i Nord-Norge og statlig kjøp av transporttjenester: Det er lagt opp til kompensasjon i form av infrastrukturtiltak og økt statlig kjøp av persontransporttjenester på 1,6 mrd. kroner i perioden 2014–2018. I 2015 er det bevilget til sammen 415 mill. kroner til disse formålene.»

Så regjeringen har levert en rekke kompenserende tiltak, som også treffer næringslivet i Nord-Norge godt.

Ellers har jeg behov for å si at det går veldig godt i Nordland, og da er det viktig at vi som er representanter fra Nordland og Nord-Norge, tydeliggjør dette bildet. Vi har utfordringer mange plasser i Norge, men i Nord-Norge går det godt, og det er vi som skal være ambassadører for å vise at det går godt i Nord-Norge. Selvfølgelig må vi ta innover oss at det kan komme utfordringer også hos oss, men da er de tiltakene som regjeringen viser når det gjelder strukturtiltak, viktige. Det er bygget mye vei i Nordland og Nord-Norge, og enda mer bygges. Det er bra for næringslivet.

Anette Kristine Davidsen (A) [15:13:43]: Lenge har det blitt advart mot økende arbeidsledighet og nedgang i sysselsettingen. Vi har det høyeste antallet arbeidsledige på 20 år, og ungdomsledigheten nærmer seg 10 pst. Når vi vet at veien fra ungdomsledighet til langtidsledighet er kort, kan man ikke lenger ha en vente og se-holdning til situasjonen, man er faktisk nødt til å sette inn aktive tiltak. For unge som går langtidsledige, er det lett å miste selvtilliten og troen på framtiden.

Sett både i et individuelt perspektiv og i et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette bekymringsfullt. Vi vet at det å gå arbeidsledig er personlig belastende, og det har vist seg i andre land at når ungdom faller ut, er veien tilbake veldig lang. Når det i tillegg er reell fare for at denne arbeidsledigheten biter seg fast, vil det ikke i noen situasjoner lønne seg å være passiv. Det er særlig alvorlig at regjeringen i lang tid har blitt advart om akkurat dette, uten å ha tatt advarslene på alvor. Det er for meg oppsiktsvekkende at dette ikke har utløst verken engasjement eller handlekraft fra regjeringens side, og at de få grep som er tatt, har vært skattekutt basert på ideologiske grunner og langt på vei hatt motsatt effekt enn hva arbeidsmarkedet trenger.

For å unngå at den stigende ungdomsledigheten biter seg fast og skyver ungdom permanent ut av arbeidslivet, må hovedfokuset være på å bygge opp ungdommens kompetanse og ikke på skattekutt. Disse skattekuttene, som tilsynelatende skal sørge for nødvendig omstilling og vekst i økonomien, er ikke nok, spesielt når regjeringen så langt ikke har klart å godtgjøre at disse faktisk har noen reell effekt. Vi må ha tiltak for arbeidsmarkedet, vi må opprette flere tiltaksplasser, og vi må gi ungdom tydelig prioritet hos Nav. Vi må styrke innsatsen ved å opprette egne stillinger til kontaktpersoner med tettere oppfølging av ungdom ved de største Nav-kontorene. Vi må også gjøre det lettere å få støtte til bedriftsintern opplæring, sikre mer fleksibelt dagpengeregelverk og sikre at enda flere med nedsatt arbeidsevne fullfører videregående opplæring.

Dette er bare deler av Arbeiderpartiets tiltakspakke mot økende ungdomsledighet. Uheldigvis kommer et stortingsflertall til å stemme imot dette. I Arbeiderpartiet ser vi at man trenger mer enn ideologiske skattekutt for å opprettholde sysselsettingen framover, men det ser dessverre ut til at regjeringens læringskurve peker i samme retning som sysselsettingskurven.

Vi må gi ungdom tilbake troen på framtiden, og det får de ikke gjennom dette reviderte budsjettet.

Torstein Tvedt Solberg (A) [15:16:36]: Denne debatten synes jeg er og blir et litt merkelig skue. Vi har en situasjon i landet med over 100 000 arbeidsledige og alarmerende høy ungdomsledighet. Samtidig har vi en situasjon i denne salen der regjeringa ikke leverer noen konkrete tiltak, og representantene for regjeringa og regjeringspartiene sitter stille og ikke svarer på ganske så konkrete utfordringer fra representant etter representant. En holder innlegg der en sier en er enige om den alvorlige situasjonen, en synes det er alvorlig for folk som mister jobben, men hittil er det ingen representanter fra regjeringspartiene som har klart å vise til noen konkrete tiltak om hvordan en følger opp.

Representanten Nordby Lunde har tydeligvis ikke lest Arbeiderpartiets forslag til revidert nasjonalbudsjett. Der ligger det konkrete nye tiltak, som hun etterlyser, og sånn sett kan stemme for, men som Høyre ender opp med å stemme mot.

En snakker om våre åtte glansår i regjering. Jeg skal være enig med Nordby Lunde i at det var fine år, men en glemmer – tross alt – at det var finanskrise i denne perioden, og tross dette klarte vår regjering å skape over 350 000 nye arbeidsplasser, to tredjedeler i privat sektor. Sammen med representanten Heggelund snakker Nordby Lunde om vekst av arbeidsplasser, hvor viktig det er, og glemmer at nå, på egen vakt, så er veksten i arbeidsplasser oppspist og nesten vekk, etter kun to år med blå-blå regjering. Om det er en idétørke som er grunnen til at det ikke kommer nye tiltak fra regjeringa i deres budsjett, skal jeg gladelig låne vekk et skrivebord på Youngstorget til Heggelund og Nordby Lunde sånn at de kan komme til oss og lære noen nye ideer om noen konkrete forslag. For jeg gjentar at det er et alvorlig svar til de over 100 000 arbeidsledige i Norge at landets regjering nå sitter helt stille og ikke møter dem med noen konkrete tiltak.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:18:58]: Først noen kommentarer til de mange i salen som er forbauset over at kommuneøkonomien er så dårlig, og som roper på staten for å få mer penger, ikke minst representanten Slagsvold Vedum, som har vært veldig ivrig på dette, og skyldt på Fremskrittspartiet for at det blir eiendomsskatt. Det man kanskje burde gjøre en større analyse av, er hvor disse pengene faktisk blir av. Hvorfor er det slik at stadig flere kommuner sliter og sliter og ikke får pengene og endene til å strekke til eller til å møtes? Det er kanskje en bedre analyse. Hvilke utgiftsposter er det kommunene har? Det kunne vært interessant å se. Jeg vet iallfall hvor Oslo har sine største utgifter.

Så til representanten Kolberg, som med den sedvanlige dramatiske mine og ordelag belærer salen om hvordan man skal oppføre seg. Jeg skal ikke nevne hva representanten Kolberg sa til meg i tunnelen i dag – det er vel kanskje ikke fair å si det – om hva som ville skjedd med en arbeiderpartirepresentant som hadde sagt det jeg hadde sagt, men det får han eventuelt snakke med mediene om senere. Men det som er standard for Kolberg, er at han aldri snakker sak. Han snakker aldri sak, han er bare opptatt av spillet, spillet er det viktigste for Kolberg. Da er det selvfølgelig veldig alvorlig for Kolberg, det er dramatisk, det er et spill han aldri tidligere har opplevd, han har aldri tidligere sett det, og det er dramatisk, osv. Det er liksom Kolbergs mantra.

Vel, så er spørsmålet: Er det brudd på avtalen? Ja, det er brudd på avtalen. Jeg har avtalen her, den kan alle lese, ifølge side 23 er det brudd på avtalen. Det står der at de fire partiene skal bli enige om eventuelle endringer, ikke om Jonas Gahr Støre. Det står ingenting om Jonas Gahr Støre, faktisk, i denne avtalen. Så det er et brudd på avtalen. Og da er spørsmålet: Er alvorlighetsgraden av bruddet stor nok til at man skal reagere? Det er spørsmålet. Det er ingen tvil om at det er et brudd. Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre har brutt denne avtalen, så spørsmålet er om alvorlighetsgraden er så stor.

Man kunne tenkt seg en situasjon hvor Jonas Gahr Støre inviterte til å øke formuesskatten bare lite grann, og Fremskrittspartiet satte seg ned og presenterte det som en flertallsløsning for sin regjeringspartner. Det ville ikke blitt tatt veldig lystig opp, og derfor tar vi heller ikke veldig lystig opp dette som er presentert av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. At Arbeiderpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne er med på dette – og Senterpartiet, for så vidt – er veldig forståelig, men at vår regjeringspartner gjør det, er ikke hyggelig. Det blir en skrape i lakken for Høyre, og det er klart det er problematisk for vår stortingsgruppe når dette skjer.

Martin Kolberg (A) [15:22:00]: Egentlig er på mange måter dette ikke min sak. Dette er en sak som handler om forholdet mellom Fremskrittspartiet og Høyre, som vi får så tydelig demonstrert her, og som nå er forsterket betydelig gjennom det siste innlegget som Tybring-Gjedde holdt. Han sier at avtalen er brutt, og at Høyre opptrer i strid med avtalen.

Det var det jeg hørte også i den første delen av denne debatten, og det var derfor jeg bemerket at jeg synes det var rart at verken statsministeren, som da var til stede i salen, eller finansminister Siv Jensen, som har vært til stede her i hele dag, kommenterer Tybring-Gjeddes innlegg. Betyr dette – og dette er det viktig at Stortinget får vite – at man mener at denne regjeringsavtalen er brutt, eller mener man det ikke? Uttaler Tybring-Gjedde seg autorisert, eller gjør han det ikke? Det mener jeg at Stortinget har krav på å få vite. Ettersom ingen av de autoriserte representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet velger å ta ordet, blir det selvfølgelig meget uklart for oss hva som er situasjonen.

Til Leirstein vil jeg si at vi jo er helt klar over at Fremskrittspartiet har en annen politikk. Vi vet det. Det har blitt helt klart. Jeg hørte veldig tydelig på hva Tybring-Gjedde også sa i sin begrunnelse for det. Jeg valgte i det første innlegget mitt ikke å kommentere innholdet i det, og jeg avstår nå også. For jeg har ikke lyst til å gå inn i de faktiske argumentene, og særlig ikke i formen. Jeg synes det var ganske mange som egentlig burde tatt ansvaret for å gå inn i formen til det Tybring-Gjedde sa. Jeg fikk i alle fall ingen god følelse, og jeg tror ikke det er så mange andre her i Stortinget heller som fikk det, for å si det på den måten.

Så gjenstår det bare å si at ettersom det tilsynelatende ikke er slik at noen flere vil kommentere det Tybring-Gjedde også har sagt i sitt siste innlegg, må vi velge mellom at det Fremskrittspartiet mener, er at Høyre har brutt regjeringsavtalen, eller at han rett og slett ikke blir tatt høytidelig, slik at det ikke er autorisert.

Til slutt vil jeg si at han henviste til en samtale vi hadde i tunnelen, der han, Tybring-Gjedde, sier at han ikke vil fortelle hva jeg sa. Jeg skal si hva jeg sa ettersom han ikke vil det. Jeg sa:

«Hadde noen i Arbeiderpartiet oppført seg på den måten, hadde de blitt tatt av plakaten.»

Det burde flere tenke på, synes jeg.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:25:04]: Et av temaene som har vært mye diskutert i forbindelse med årets reviderte nasjonalbudsjett, er skattesvikten vi ser i norske kommuner. Jeg vil også utfordre Tybring-Gjedde på kostnadene i norske kommuner. Det er jo bare å lese KOSTRA-tall for å se på hva kostnadene faktisk går til. Det man da ser, er at de aller største utgiftene går til pleie og omsorg og eldre – som mange trodde, i hvert fall de som stemte Fremskrittspartiet før valget, var Fremskrittspartiets hovedsak.

Derfor er det så forunderlig at Fremskrittspartiet sitter så stille, sitter så rolig, og ser på den skattesvikten vi hadde i fjor på 2,7 mrd. kr, og den skattesvikten vi er i ferd med å få i år, som, hvis en framskriver SSB sine tall, er på 2,8 mrd. kr – altså en skattesvikt på 5,5 mrd. kr på to år. Og så kan man sitte her i Stortinget og tro at det ikke har noen konsekvens. Men selvfølgelig har det en konsekvens.

Den ene konsekvensen er at vi aldri har hatt så mye eiendomsskatt som vi har i Norge nå. Mange kommuner ser at budsjettene ikke går i hop, og de vil ikke gjennomføre så store kutt i eldreomsorgen som de blir nødt til hvis de ikke øker eiendomsskatten. Derfor er det et historisk høyt nivå på eiendomsskatt på vanlige folks hus nå. Når Tybring-Gjedde, Siv Jensen og Fremskrittspartiet sitter og styrer landet vårt, øker eiendomsskatten i rekordfart. Så det er den ene konsekvensen. Den andre konsekvensen er at mange kommuner nå må kutte litt på kvaliteten i eldreomsorgen – litt her, litt der – for å få budsjettene til å gå i hop.

Når det da er kommet nye tall fra SSB denne uken, som viser at skattesvikten er større enn det regjeringen trodde, er det rart at Fremskrittspartiet, som prøver å late som om de er opptatt av eldre, ikke nevner det med ett ord, ikke bekymrer seg i det hele tatt. Men på den andre siden skryter Fremskrittspartiet voldsomt av at det er satt av 20 mill. kr til et statlig forsøk – 20 mill. kr, det er ingenting. En liten norsk kommune har et eldrebudsjett på rundt 100 mill. kr. Men allikevel er det den store seieren til Fremskrittspartiet at en har fått til 20 mill. kr. Jeg skjønner ikke at dere tør å si det høyt engang – når det har så lite gjennomslagskraft – når vi ser den situasjonen vi har i norske kommuner nå.

Så derfor vil den debatten om kommuneøkonomi handle om hvorvidt vi vil ha en verdig pleie og omsorg, eller ikke. Det vil vi i Senterpartiet. Derfor har vi lagt inn mer penger til kommunene i revidert nasjonalbudsjett. Derfor la vi inn mer penger før jul, og derfor er vi så kritiske til den rekordøkningen vi også ser i eiendomsskatt. Norske kommuner bør ikke tvinges til å innføre eiendomsskatt i det rekordtempoet som de nå gjør.

Jonas Gahr Støre (A) [15:27:59]: Det er enighet bredt i Stortinget om det forslaget som blir lagt fram av seks parlamentariske ledere her i dag, og det er egentlig ikke avgjørende for meg eller de andre, tror jeg, om dette blir tolket som et brudd på avtalen mellom regjeringen og de to samarbeidspartiene, formelt sett. Det er bare interessant egentlig hvis den tvilen kan reise spørsmål om regjeringen vil gjennomføre det som er vedtatt i Stortinget, eller ikke.

Jeg må si at vi skal vise integritet for de forhandlingene som er ført, men jeg har lyst til å si – og det er egentlig ikke min oppgave å oppklare om det er brudd på den avtalen, altså mellom de fire, for den har ikke jeg inngått – at da Fremskrittspartiets parlamentariske leder orienterte oss andre om at han ville fratre forhandlingene, gjorde han det på en meget ryddig måte. Det ble forstått som at dette ikke var en avtale som Fremskrittspartiet kunne gå med på. Det var greit nok. Han sa da ingen ting om at det var et brudd på avtalen at de seks andre fortsatte å forhandle, og han ga et inntrykk av at Fremskrittspartiet ville forholde seg til den avtalen.

Så det vi egentlig da må begynne å forholde oss til, er ikke bare en spalting av Fremskrittspartiet, men det er en trespalting. Og da begynner det å bli komplisert i fysikken. Er det Fremskrittspartiet i regjering som snakker? Er det Fremskrittspartiets stortingsgruppe ved en parlamentarisk leder som er fraværende fra denne debatten, som snakker? Eller er det de som har tatt ordet for Fremskrittspartiet her i dag, og som fremmer forslag om folkeavstemning, mot regjeringen?

De ørepluggene jeg fikk av Fremskrittspartiet på veien inn, slik at folk skulle putte dem i øret så de slapp å høre på meg, ga jeg videre til finansministeren. Hun hadde ikke fått dem. Jeg vet ikke om hun har brukt dem, eller om hun har fulgt debatten. Men regjeringens medlemmer har talerett her i denne debatten. Derfor stiller jeg følgende spørsmål til finansministeren: Hvis dette vedtaket går gjennom i Stortinget, fremmet av de seks parlamentariske lederne, vil Fremskrittspartiets regjeringsmedlemmer forholde seg til dem, basert på flertallet i Stortinget? Eller er det grunn til å stille spørsmål ved det, i lys av den veldige uklarheten vi har om hva Fremskrittspartiet som parti og stortingsgruppe mener?

Hans Olav Syversen (KrF) [15:30:37]: Først til spørsmålet om Syria-flyktninger.

Fra Kristelig Folkepartis side er det grunn til å minne om følgende: Det var statsministeren som redegjorde i denne sal for regjeringens holdning til dette, samtidig som man inviterte til en dialog med Stortingets partier om hva vi skulle gjøre på tre felt: hva vi skulle gjøre i nærområdene, hva vi skulle gjøre i Norge, og også når det gjelder spørsmålet om båtflyktningene i Middelhavet og de utfordringene vi har sett i den sammenheng.

Vi gikk inn i de forhandlingene med det for øye å få til et så bredt flertall som mulig basert på at alle partier har litt ulike utgangspunkt. Vi er veldig tilfreds med den avtalen og den brede enigheten som er et resultat av den invitasjonen som statsministeren kom med på vegne av regjeringen.

I replikkordskiftet med finansministeren før i dag ville ikke finansministeren svare på om hun anså dette som et brudd på samarbeidsavtalen. For så vidt er samarbeidsavtalen som sådan ikke et tema for denne sal, men selvfølgelig er den jo det indirekte i denne saken.

Det hun sa, og det er det vi forholder oss til, er at regjeringen forholder seg til de vedtak som fattes i denne sal. Det tar jeg som en bekreftelse på at dette blir fulgt opp, og lojalt fulgt opp, i tråd med det som er Stortingets vedtak.

Jeg har ikke behov for å polemisere ytterligere om hvem som har brutt eller ikke brutt avtalen, men jeg konstaterer at først og fremst er det en utfordring, for ikke å si et problem, for de to partier som utgjør regjeringen.

Truls Wickholm (A) [15:33:08]: Jeg tar egentlig bare ordet for å gi Siv Jensen muligheten til – i ytterligere 3 minutter, kanskje kortere – å avklare det spørsmålet som hun ble stilt av Jonas Gahr Støre: Er det sånn at vi kan forvente at den avtalen som vedtas her i Stortinget i dag, vil bli fulgt opp av finansministeren selv og av Fremskrittspartiets medlemmer i regjering, eller deler de også det standpunktet som representanten Tybring-Gjedde har gitt uttrykk for her i salen, at avtalen er brutt? Er avtalen brutt? Kan man da velge å la være å følge opp?

Og ingen nedvurdering av Hans Olav Syversen, men jeg synes også det er spesielt at det er han som på vegne av regjeringen indirekte må bekrefte hva Stortinget kan anta vil være Fremskrittspartiets holdning, og hva Fremskrittspartiet kommer til å gjøre i regjering. Det er litt rart når finansministeren sitter her og har sittet her siden kl. 9.00 og fulgt debatten. Hun har vært med på det som på en måte kan kalles pliktløpet – ett innlegg, svar på replikker – men noe utover det har altså finansministeren ikke valgt å engasjere seg i i sin egen sak her, og hun har heller ikke valgt å svare på de utfordringene som har blitt stilt på dette vanskelige spørsmålet om Syria. Så jeg håper – jeg ser at Siv Jensen nå har tegnet seg – at vi kan få det svaret som jeg synes Stortinget fortjener.

Statsråd Siv Jensen [15:35:29]: Det er helt riktig at jeg har sittet og fulgt denne debatten gjennom hele dagen, ikke minst fordi mesteparten av debatten har handlet om den økonomiske situasjonen for Norge og de utfordringene vi står overfor gjennom den omstillingsutfordringen vi nå har. Jeg understreket tydelig i mitt innlegg at for å møte det er det viktig å ha en økonomisk politikk som svarer på de forventningene, og det har jeg sagt på vegne av regjeringen at vi gjør.

Så til de spørsmålene som har vært stilt på tampen av debatten. Jeg svarte i grunnen på dem under replikkordskiftet tidligere i dag. Jeg svarte punkt 1, at regjeringen følger opp de vedtak Stortinget fatter, og jeg svarte punkt 2, at er det eventuelle spørsmål knyttet til en samarbeidsavtale inngått mellom ulike partier, hører ikke det hjemme i Stortinget, det hører hjemme mellom de fire partiene. Er det uenigheter, og oppstår det uklarheter, tar vi det mellom de fire partiene og ikke i stortingssalen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–4.