Jan Bøhler (A) [14:38:27]: Siden Reform 94 ble innført for 21 år siden, har andelen drop-outs, eller de som ikke fullfører videregående skole innen fem år, hele tiden ligget rundt 30 pst. Bak dette gjennomsnittet skjuler det seg viktige forskjeller, som at frafallet på yrkesfag ligger over 40 pst., og at det i en by som Oslo er rundt tre ganger flere drop-outs i noen østlige bydeler enn i vestlige. Når frafallet her kan ligge på 40–50 pst., særlig blant gutta, står vi overfor et problem som kan få alvorlige konsekvenser både for den enkelte og for samfunnet. For å illustrere utfordringen sier f.eks. de som jobber med dette i Alna bydel, at de har 500–600 drop-outs fra de senere år som de prøver å følge opp på ulike måter.

Riktignok gjenopptar heldigvis en god del av dem som dropper ut, skolegangen på et senere tidspunkt, og noen kommer seg inn i et stabilt yrkesliv på andre måter. Så det er heldigvis ikke 30 pst. som forblir uten jobb og utdanning. Men det er uansett et stort antall mennesker som får en vanskelig start på voksenlivet, og som havner i en situasjon hvor de kan være ekstra utsatt for problemer med rus, psykisk helse, spillavhengighet, kriminalitet, radikalisering m.m.

Nesten alle regjeringer og kunnskapsministre har satt fokus på det høye frafallet fra videregående og lansert nye innsatser for å gjøre noe med det. Men ingen har kunnet slå seg på brystet og si at de har lyktes med å få ned tallene. De har alle fokusert på tidlig innsats, dvs. at frafall må forebygges fra barnehagen av og gjennom grunnskolen. Mye riktig og fornuftig er gjort her, og det er selvsagt all grunn til å fortsette med det gode arbeidet, slik det er tatt opp i debatten om et representantforslag tidligere i dag.

Men det er også på høy tid å se nærmere på hva som gjøres når det kommer dit hen at en elev likevel er i ferd med å droppe ut. Har vi et system som fungerer godt nok, eller blir oppfølgingen ofte for svak, passiv og varierende? Jeg har gjennom en årrekke snakket med elever som har droppet ut, rådgivere og lærere på skolene og de som jobber med oppfølgingstjenesten i bydelene i Oslo, om dette. Så jeg bruker erfaringene herfra til å ta opp et problem som jeg mener vil gjelde mange kommuner og fylkeskommuner rundt i landet.

Den beskrivelsen de berørte gir, er omtrent følgende: Hvis rådgiver og lærer merker at en elev er i fare for å droppe ut, kan de prøve å kontakte hjemmet, bydelen og andre samarbeidspartnere for å sette inn forebyggende tiltak. Men det vil være veldig forskjellig hva man faktisk får gjort – alt avhengig av ressurser, den enkeltes motivasjon, hvor stort antall mulige drop-outs man har å jobbe med på vedkommende skole, nettverk rundt eleven osv.

Når så en elev ikke dukker opp på skolen i det hele tatt lenger, skal skolen avklare situasjonen og overføre ansvaret for å følge opp til oppfølgingstjenesten i bydelen eller kommunen og Nav. Slik systemet er i Oslo og i mange andre fylkeskommuner, mister da også skolen den såkalte stykkprisfinansieringen for eleven. Den kan ligge fra rundt 75 000 kr til opp mot 450 000 kr per år, alt avhengig av hvilken linje det er snakk om.

Å skrive ut en drop-out-elev får dermed betydelige økonomisk konsekvenser for skolen. Det er satt to eller tre datoer per år for når skolene skal rapportere og avklare frafall. De samler da opp de som har droppet ut i mellomtiden. I Oslo er datoene 1. mai, 1. oktober og 1. februar. Det blir fort slik at hvis en elev egentlig er droppet ut i mars–april, så kan skolen velge å se det an lenger enn til 1. mai og vente med å rapportere om endelig frafall til 1. oktober. Deretter kan det ta noen uker å få rapportene gjennomgått og videresendt via ulike ledd i etater og administrasjon. De som skal jobbe med oppfølging, kan dermed oppleve å få dem først godt ut i november. I noen bydeler med høyt frafall kan de da få en lang liste med f.eks. 100 navn dumpende inn, som skal følges opp.

Ofte har den som skal jobbe med dette, også andre viktige arbeidsoppgaver, slik at det kan ta sin tid å ta kontakt med drop-out-elevene. Den eleven som droppet ut i mars–april, kan da oppleve å høre noe først i desember, altså 7–8 måneder senere. I disse månedene vil mange kunne være i en vanskelig og utsatt situasjon. De kan føle at de lever i et tomrom hvor ingenting skjer. Det er uklart hvem som har ansvar for å følge dem opp i mellomtiden, og det kan også være at hjemmet ikke er så velfungerende at de får gjort noe. Noen av drop-out-elevene bor hos venner eller andre steder og holder ikke kontakt med familien, eller er i konflikt med dem. Noen kan havne i problemer og miljøer som gjør det vanskelig å komme tilbake til et godt samfunnsliv igjen.

Det vil kanskje kunne svares at hvis det i noen tilfeller går flere måneder, er dette bare en glipp i et ellers godt system. Men da har i hvert fall drop-out-elever som har fortalt sine historier til meg, og de som jobber med dem i utsatte bydeler og kommuner, opplevd altfor mange slike glipper. Istedenfor å komme i forsvarsposisjon og benekte dette, tror jeg det er nødvendig å se kritisk på systemet og prøve ut andre måter å gjøre det på. Igjen vil jeg trekke fram noen erfaringer fra hovedstaden:

På to videregående skoler i Oslo har Nav-kontakten flyttet inn på skolen, slik at det der kan utvikles et nært samarbeid med rådgivere og lærere når en elev er i fare for å droppe ut. De kan da sette inn tiltak i tide og får et større register å spille på når Nav er med på laget. Det kan skreddersys tilbud utenfor selve skolen, som tiltaksplasser eller ordningen med praksisbrev, som er en slags yrkesfaglig opplæring uten teori. Den ble innført i 2007 som et lovende alternativ for teoritrøtte, men i Oslo er det bare opprettet seks plasser på kokk- og service-linja, og i hele landet ligger tallet kun rundt 100.

Denne gode erfaringen med Nav-kontakter på skolene burde settes mer i system og utvikles videre. Vi bør samle de ressursene som skal jobbe for å forebygge frafall, i et fellesskap på skolene. Hvis vi gjør det til regelen at elevene skal følges opp fra skolens side til de er 18 år, uansett om tiltakene foregår utenfor skolen, blir ansvaret klart plassert hele veien. Faren for at elever som dropper ut vil oppleve å bli gående i et slags tomrom, uten at noen tar kontakt, vil bli mye mindre. Selv om elever er i aktivitet andre steder enn i klasserommet og arbeider f.eks. i butikk, bør de følges opp kontinuerlig med tilbud om kurs og annet, slik at det ikke ender opp med bare noen ukers jobb og deretter ingenting i lange perioder.

Arbeiderpartiets landsmøte har vedtatt at vi bør prøve ut en slik ordning. Det vil da også være naturlig at skolene ikke mister hele stykkprisfinansieringen for en frafallen elev. De bør få beholde en viss andel av den, slik at de får ressurser til å koordinere en langsiktig innsats rundt eleven i samarbeid med Nav, bydelens eller kommunens tjenester, frivillige organisasjoner, helsetjenester, psykisk helse og andre. Når skolen hele tiden holder i dette og har elevene i sine ruller, vil det være større håp og sjanse for at skolegangen en dag, om ikke så lenge, kan gjenopptas. Det er altfor tidlig i vårt utdanningssamfunn å skrive ut en 16–17-åring fra skolen for godt.

Jeg mener at det, etter 21 år uten noen nedgang i frafallet, er på høy tid å ta skjeen i en annen hånd og tenke nytt. Det var oppmuntrende da kunnskapsminister Røe Isaksen i en debatt med meg i Dagsnytt 18 i sommer tok problemstillingen ordentlig på alvor og sa: Vi må prøve ut den typen tiltak Bøhler skisserer.

Det var en lovende oppvarming før dagens debatt, og jeg ser fram til å høre statsrådens innlegg.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:46:43]: Takk til representanten Bøhler for nesten konsekvent gode spørsmål og interessante interpellasjoner.

Det er veldig mye som kan gjøres – og må gjøres – for å forhindre frafall. Jeg skal i mitt svar konsentrere meg mest om det som handler om koordinering av systemet. Det er – for å si det veldig enkelt – kanskje den minst tabloide delen av vår politiske virksomhet, men kanskje den som er aller, aller viktigst. Så må jeg også skynde meg å legge til at en del av det som representanten Bøhler beskriver, vil være veldig forskjellig fra fylke til fylke, både måten man finansierer videregående skole på, og hvordan man har lagt opp systemet for telling av elever, f.eks.

Men det er et problem at det offentlige systemet ikke er samordnet nok. Når det rapporteres om at ulike tjenester og etater ikke snakker sammen, når det ikke formidles beskjed videre når en elev dropper ut av skolen, eller når barn og unge blir kasteballer i systemet, er det et problem. Vi vet at det er slik. Man kan godt kalle det en glipp, men det er i så fall en glipp som gjentas år etter år for veldig mange. Barnevern, politi, skole, Nav og helsetjenester skal i utgangspunktet alle ha samme mål, nemlig å hjelpe ungdommene på best mulig måte når det er nødvendig.

Når interpellanten spør om hva som «bør gjøres for å sikre en bedre samordnet innsats fra dag én når elever er i ferd med å droppe ut», peker han med andre ord på noe helt sentralt. Han peker på samordningsutfordringer som har eksistert i lang tid, under skiftende regjeringer, og selv om vi kan bli bedre, tror jeg at vi hele tiden i et stort offentlig system som vårt kommer til å slite med dette, og må adressere det.

Norsk forvaltning preges jo på mange måter av en sektororganisering, at vi tenker silo. For eksempel arbeider utdannings-, barneverns- eller helsetjenestene hver for seg, med full oppmerksomhet om sine sektormål. Det er kanskje en naturlig konsekvens av hvordan de ulike fagsektorene er rigget, med styringslinjer fra fagdepartement via fagdirektorater og ut til den enkelte kommunale fagetat, for å si det litt enkelt.

Problemet oppstår når den ene hånden ikke vet hva den andre hånden gjør, når alle gode hjelpere der ute ikke snakker sammen, ikke er på samme møte og ikke samler seg rundt brukeren eller den som trenger hjelp – enn si når ledelsesnivået i ulike etater og på ulike forvaltningsnivåer ikke har innsett at tiltak og tjenester må organiseres slik at de virker sammen og gjensidig genererer et totalt sett bedre resultat både for den enkelte og for samfunnet, i dette tilfellet for ungdom som er i ferd med å droppe ut, eller som har droppet ut.

Det har ofte vært pekt på som et stort problem å få til bedre informasjon og samhandling på tvers av sektorer og fagetater, men vi har ikke gjort nok. Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har nå tatt et nytt grep overfor sine direktorater for å få dette bedre til. Ambisjonen er bedre samordning av sektorenes virkemidler, både på statlig og på lokalt nivå. Det overordnede målet er å legge til rette for bedre samhandling mellom tjenestene lokalt i kommunene, slik at flere utsatte barn og unge hjelpes tidligere, mer koordinert og mer treffsikkert. Det innebærer bl.a. litt prosaiske styringsting, som at alle de 18 fylkesmannsembetene har fått koordinerte og likelydende oppdrag i arbeidet fra de fire departementene. Fylkesmennenes rolle er bl.a. å bistå og støtte opp under kommunenes arbeid med å utvikle gode, tverrfaglige måter å samarbeide på.

Dette innebærer at både stat og kommune må utvikle sin praksis på flere områder. På nasjonalt nivå må vi sørge for at politikk og tiltak som utvikles innenfor et fagdepartement, i større grad tilpasses tilgrensende departementers fagområder, f.eks. at politikkutforming av arbeidsmarkedstiltak overfor ungdom som har rett til videregående opplæring, koordineres med tiltak rettet mot den samme målgruppen på det utdanningspolitiske området.

I flere av dokumentene som har kommet til Stortinget, i meldinger og i strategier vi har levert, omtales dette som 0–24-samarbeidet. I dette samarbeidet skal direktoratene i første omgang:

• vurdere ulike regelverk og virkemidler for å nå målgruppen opp mot hverandre for å foreta tilpasninger som styrker samhandlingen

• utvikle bedre prosedyrer for å samarbeide, altså måten det arbeides på i direktoratene for å styrke samarbeidet og utforme mer helhetlige løsninger for arbeidet med målgruppen lokalt

• prøve ut modeller for tverrfaglig samarbeid gjennom prosjekter lokalt eller nasjonalt, som eksempelvis Program for bedre gjennomføring, Et lag rundt eleven og et styrket samarbeid mellom Nav og de videregående skolene i alle fylkeskommuner.

Jeg skal kort nevne noen av disse:

Program for bedre gjennomføring er en av endringene som denne regjeringen har stått for. Vi vet at det ikke har vært mangel på tiltak eller penger for å få ned frafallstallet, men det har delvis vært mangel på resultater på overordnet nivå og kunnskap om hva som fungerer. Det vi skal gjøre gjennom Program for bedre gjennomføring, er å bruke rundt 80 mill. kr i 2016, i samarbeid med fylkeskommunene, for å teste og prøve ut og dele erfaringen med forskjellige tiltak for å følge opp unge som faller ut.

Vi skal fra høsten 2016 også iverksette en omfattende forskningsinnsats for å finne frem til tiltak som har dokumentert effekt i arbeidet med å redusere frafallet. Dette innebærer en skrittvis reform, hvor vi prøver ut ulike metoder og modeller, hvor vi effektevaluerer disse og deretter vurderer hvordan det som virker, kan implementeres i større skala. Det sier seg selv at det er mindre fengende at man skal gå mer skrittvis til verks, men når vi vet at vi har brukt milliarder av kroner på frafallsarbeidet uten at resultatene alt i alt har blitt bedre, mener jeg dette er en fornuftig innfallsvinkel.

I tillegg har regjeringen innført forsøk med Nav-veiledere utplassert på utvalgte videregående skoler i alle fylkeskommuner. Dette tilbudet gis ved skoler som sliter med lav gjennomføring og høyt frafall, og er et samarbeid mellom Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet.

For å styrke forebygging av frafall og utvikle et godt psykososialt læringsmiljø har vi også forsøkt ut en tverrfaglig modell, som vi har kalt Et lag rundt eleven, på grunnskolenivå i noen kommuner. Her handler det om at flere yrkesgrupper med helsefaglig og sosialfaglig bakgrunn skal arbeide sammen i skolen med utsatte elever. Nå foreligger det et solid kunnskapsgrunnlag og skisser til modeller som kan prøves ut. Arbeidet med neste fase fortsetter i 2016. Dette er noen av de sentrale initiativene.

Nøkkelen er jo – som representanten Bøhler også var innom – at dette også må gjenspeiles lokalt. Men jeg mener at gjennom gode nasjonale programmer, men også gjennom god nasjonal koordinering, f.eks. mellom direktoratene, er det større sjanse for at man kan få god oppfølging også lokalt.

Så etterlyser representanten mer bruk av praksisbrev for skoletrøtte elever, og der er jeg hjertens enig. Forsøkene med praksisbrevordningen startet i 2007, og allerede i 2009 forelå det en delevaluering av ordningen. Her konkluderte NIFU med at ordningen så ut til å være svært vellykket. De konkluderte bl.a. med at forsøket med å ansette har bidratt til langt lavere frafall og til bedre gjennomføring for dem som deltok, enn det man ville forventet dersom disse ungdommene hadde fulgt ordinært løp i videregående opplæring.

Nå er det på tide at praksisbrevordningen blir en permanent del av den videregående opplæringen, ikke for alle, men som et permanent tilbud i alle fylker. Vi har derfor nylig sendt på høring et forslag med de nødvendige lovendringer. Vi vil våren 2016 komme tilbake til Stortinget med lovendringsforslag som tar sikte på at alle kommuner skal ha praksisbrevordningen – og forhåpentligvis bygge den ut. Jeg må også nevne at vi styrker tilskuddet til lærlinger og lærlingkandidater som har særskilte behov, et tilskudd som vi har økt til 58 mill. kr i 2016. Alt dette kan være tiltak som vil få effekt.

Det aller viktigste er at vi jobber systematisk, og at tiltakene også prøves ut og brukes lokalt. Vi må bruke fellesskapets penger på innsats som faktisk kan gjøre en forskjell. Det er – som representanten Bøhler sa – både samfunnsøkonomisk nyttig og, ikke minst, helt avgjørende for den enkelte.

Jan Bøhler (A) [14:56:05]: Jeg vil takke statsråden for et godt og operativt innlegg. Det er veldig positivt at statsråden vil foreslå at praksisbrev blir en permanent ordning, og at det blir etablert i skoleverket. Da jeg fikk Stortingets utredningsseksjon til å gå igjennom hvor mange fylker som hadde det nå, og hvor mange plasser det var, tror jeg det egentlig bare var i fem fylker ordningen fungerte, og det var et lite antall der også. Jeg nevnte seks plasser i hovedstaden, der det åpenbart kunne vært behov for veldig mange flere. Jeg synes det er veldig fint at regjeringen skal fremme det, og at vi kan få etablert det innenfor skoleverket på en annen og mer stabil måte.

Jeg tror at det i det hele tatt å ha flere tiltak å spille på overfor denne gruppen er det avgjørende. Jeg kan bare nevne noe så konkret som at i en bydel jeg kjenner godt, er det ca. 50 ungdommer som er i en slags krisesituasjon, i en livssituasjon som er veldig vanskelig på grunn av konflikter, de har droppet ut av skolen, og de bor ikke hjemme. Det kan være forskjellige ting å ta tak i for forskjellige grupper, men for deres del gjelder det å få et stabilt bosted og et mer stabilt liv for å kunne konsentrere seg om skolen. Der må man lete etter systemer når det gjelder kriseleiligheter eller annet for ungdom, for å kunne komme inn og gjøre noe.

Det som statsråden nevnte om at det er veldig forskjellig fra fylkeskommune til fylkeskommune – og fra bydel til bydel, for den saks skyld – hvordan dette praktiseres, og hvor godt det jobbes med dette, er åpenbart riktig, men noe er felles. Jeg har sett på en rapport som fortalte om dette med oppsamlingsdatoer, altså at man rapporterer inn på to–tre tidspunkter i året. Det hadde vel alle fylkene. Noen hadde to datoer i året, og noen hadde tre, og det blir jo da lett en impuls til å vente med å melde inn til den datoen kommer. Selvsagt er det viktig å jobbe best mulig med elevene, men når ikke noe skjer, er det jo ikke et godt alternativ å vente. Og når det er koblet opp mot at det er en stykkprisfinansiering – jeg tror det var enten 12 eller 14 fylkeskommuner som hadde en stykkprisfinansiering av elevene – så ligger det jo der, jeg skal ikke si en impuls til å vente, men når skolen venter til neste dato med å melde inn, så beholder den også stykkprisfinansieringen i den perioden.

Så det er noe felles ved det som kan bremse en god oppfølging, bremse tett kontakt, som jeg mener det er viktig å se på og løse opp i for å få systemet til å gå mer på skinner, som statsråden var inne på.

Det er jo ikke normalt eller nødvendig at frafallet skal være så høyt som det er hos oss og i en del andre land. Irland er vel stjerneeksemplet, der ni av ti gjennomfører, og én av ti faller fra. Så vi har noe å strekke oss etter og bør kunne komme lengre med en bedre innsats.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:59:24]: Irland er et godt eksempel, men jeg synes ofte at et enda mer illustrerende eksempel er USA. Alle har hørt fra filmer om sånne «high school drop-outs» og ser for seg at det er et stort problem. I USA er det også omtrent ni av ti som gjennomfører high school, som er tilsvarende vår videregående skole. Og når vi har en gjennomføring på rundt 70 pst., er det all grunn til bekymring.

Når det gjelder dette med meldedatoer og stykkpris: Disse meldedatoene er der først og fremst som et styringsvirkemiddel for det offentlige rett og slett for å finne ut hvor mange elever man har. Så kan det fungere begge veier når det gjelder stykkpris, for det er klart at hvis man ikke har noen stykkpriselementer, vil det være sånn at man får den samme pengesummen, uavhengig av hvor mange elever man har, altså kan det svekke oppmuntringen til å jobbe med å få ned frafallet. Hvis man har en veldig sterk stykkpris kombinert med meldedatoer, kan det kanskje svekke incentivet til å melde fra. Jeg sa i en debatt med representanten Bøhler tidligere at det var verdt å se på dette. Det synes jeg fortsatt at vi skal gjøre. Nå tror jeg ikke problemet er meldedatoen som sådan. Problemet er eventuelt et annet regelverk som gjør at i det øyeblikket du slutter på skolen, så skjer det ikke noe med en gang, og det er da ikke et godt nok system for at skolen enten melder fra til andre deler av kommunen eller at man har et system for raskt å følge opp den eleven som melder fra.

Igjen tror jeg det er verdt også å si her at den enkleste måten å gjøre dette på, er at kommunene jobber bedre med det. Mange kommuner har veldig gode erfaringer med å etablere tverrfaglige team rundt den enkelte bruker, hvor de samler f.eks. barnevern, primærhelsetjenesten, skole og Nav og lager pakker for den enkelte. Jeg har stor tro på det, også fordi jeg tror at for en person som dropper ut av videregående skole, er det langt fra gitt, snarere tvert imot, at et Nav-tiltak er det beste. Det beste er at den personen får støtte til å komme seg tilbake på skolen, og så eventuelt annen type støtte som vedkommende trenger.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Marianne Aasen (A) [15:02:02]: Frafall har vært diskutert i denne salen mange ganger, det har vært omtalt i mediene mange ganger, og vi skolepolitikere er alle opptatt av det. Det er ikke uten grunn, for vi snakker om det mest sentrale suksesskriteriet for norsk skole. Det er det vi egentlig diskuterer, for dette betyr jo noe i den reelle virkeligheten – særlig for den enkelte elev som faller fra, men også for hvordan vi som samfunn skal lykkes med å ha en produktiv voksenbefolkning og folk som har jobb og klarer å tjene sine egne penger – i motsetning til f.eks. PISA-rangeringer, som ikke er en slik type suksesskriterium.

Jeg har lyst til å berømme interpellanten, som tar opp et sentralt tema og som har satt seg veldig grundig inn i det. Det er lett å forstå når man hører innlegget til representanten Jan Bøhler.

Men hvorfor er dette så vanskelig? Jeg tror i hvert fall én åpenbar grunn er at det er så forskjellige årsaker til hvorfor den enkelte faller fra. Av det følger at tiltakene også må være forskjellige, for det går ikke an å gjøre én konkret ting og tro at da synker frafallet. Det er muligens der vi kan ha gjort en feil og trodd at dette er lettere sagt enn gjort. Det er det ikke.

Det er skrevet side opp og side ned om dette. Jeg er også litt i tvil om det går an å si at vi trenger mer kunnskap for å finne ut hva som fører til frafall, for det har vært dokumentert lenge hva dette handler om, etter min mening. Det handler for noen om at de er skoleleie, at skolen ikke tilfredsstiller det tilbudet ungdommen ønsker seg. Det gjelder også særlig mange av dem som går på yrkesfag, som opplever et svært – mange vil kalle det – teoretisk eller skolebasert opplegg med veldig lite praksis. De får ikke lærlingplass, og dermed er det blitt et frafall. Det kan være sosiale problemer som ikke har noe med skolen å gjøre i det hele tatt – problemer på hjemmebane, bolig, barnevern, den typen forhold. Det kan være psykiske problemer som den enkelte sliter med, og det kan være at man bare føler at nå ikke er det riktige tidspunkt å gå på skolen, at man ikke har noe motivasjon igjen, osv.

Det enkelttiltaket som man i hvert fall fram til nå har ment har vært det som fungerer best, er å ha de grunnleggende ferdighetene på plass, for da er man satt opp og rustet til å gå inn i den videregående skolen. Da behersker man fagene, og da opplever man ikke nederlag i klasserommet. Det andre er mye tettere oppfølging generelt, særlig gjennom overgangene mellom barneskole og ungdomsskole og ungdomsskole og videregående skole. Vi må ha en bedre fagopplæring – det vil antageligvis hjelpe til med å bedre gjennomføringen – og det gjøres det masse med: Både forrige regjering og den nåværende regjeringen gjør mye med det.

Skolehelsetjenesten er også viktig. Det er altfor få ansatt i skolehelsetjenesten i Norge. Har man psykiske problemer, er det vanskelig å få lavterskelhjelp. Det er vi alle klar over, men dessverre vil ikke denne regjeringen øremerke stillinger til skolehelsetjenesten, noe vi gjorde i 2013.

Det er klart at det er vanskelig for skolen å løse problemer som handler om noe annet enn det som er skolerelatert. Da blir problemet vanskelig å løse, for da får man koordineringsproblematikk med en gang.

Flere har i denne debatten vært inne på – og det har vel stått i mediene også – at det man har gjort mot frafall, nærmest er mislykket. Jeg tror det er å ta munnen litt full. Jeg tror at uten de tiltakene man har gjort, ville nok tallene vært større, for det er mange som får hjelp, og som holder på å droppe ut. Men det viktigste, tror jeg – uansett hvilken etat som har ansvaret, om det er skolen selv, eller om det er Nav, som ser ut til å være et godt virkemiddel – er at det som slår en når en snakker med ungdom som har kommet tilbake, eller som har vært på nippet til å falle ut, er at de peker på de voksne som var der, som passet på og hjalp dem med de utfordringene de hadde. De hadde nærhet til noen voksne i skolesystemet, eller systemet rundt, som gjorde at de klarte seg gjennom en vanskelig tid. De som ikke har det, som ikke har noen nære personlige relasjoner til folk rundt seg i skolesystemet, eller andre som hjelper til, er ofte de som faller fra.

Jeg er optimist, for dette er en tverrpolitisk utfordring som vi alle sammen er opptatt av, og som jeg tror vi vil klare å løse. Men vi må ha tålmodighet, og vi må gjøre mye forskjellig på en gang.

Bente Thorsen (FrP) [15:07:14]: Interpellasjonen som representanten Bøhler har tatt opp om tiltak til å sikre tidlig og bedre samordnet innsats når elevene er i ferd med å droppe ut av videregående skole, er en svært viktig sak. Gruppen som dropper ut av videregående skole, har høyere sannsynlighet for å møte på problemer senere i livet, bl.a. med å forsørge seg selv og ivareta seg selv på andre måter, enn dem som fullfører vanlig videregående skole.

Det aller viktigste for å forebygge frafall i videregående skole er å sørge for at elevene får tilegnet seg grunnleggende kunnskaper i lesing, skriving og matte i grunnskolen. God og tydelig skoleledelse og den enkelte lærer er de viktigste ressursene for elevens læring, og Fremskrittspartiet har forventninger til at regjeringens formidable satsing på videreutdanning av lærere og innen skoleledelse vil gjøre elevene bedre rustet til å fullføre videregående skole.

Vi har også forventninger til at prosjektet «Et lag rundt eleven» og det tverrdepartementale prosjektet som kunnskapsministeren beskrev i sitt innlegg, som omtales som «0–24-samarbeidet», vil være med på å gi en samordnet og styrket innsats overfor elever som sliter i skolen.

Tidlig innsats med tilpasset opplæring, god tilbakemeldingskultur i skolen og god kontakt mellom lærer og foreldre er viktig i hele skoleløpet og er spesielt viktig i faser der elevene står i fare for å droppe ut. Med god dialog mellom elev, lærer og foreldre kan man lettere finne løsninger som passer eleven. Det er ikke alle som passer til å gå på skolen så lenge som vi gjør i Norge, og det er derfor behov for fleksible løsninger på området for dem som ikke er typisk A4-elever. Fremskrittspartiet mener at gjennom å tillate flere alternative opplæringsløp vil man få ned det ordinære frafallet og samtidig få bedre mulighet til å gi dem som faller fra, mulighet til å lykkes.

Regjeringen har tre hovedmål for Yrkesfagløftet: tettere samarbeid mellom skole og arbeidsliv, mer fleksible løp i fag- og yrkesopplæringen og bedre kvalitet og relevans i opplæringen. Arbeidslivet vil dermed få den fagkompetansen de har behov for, og ungdommen får realisert sine evner gjennom fag- og yrkesopplæringen.

Bøhler nevner bl.a. praksisbrev i sin interpellasjon. Det er for øvrig en ordning som Fremskrittspartiet alltid har vært en stor tilhenger av, og som vi mener bør brukes mer. Evalueringen av forsøksordningen med praksisbrev viser også at ordningen har hatt en klar effekt på gjennomføring og tilgang til læreplass i bedrift for de kandidatene som deltok. Fremskrittspartiet er derfor positive til et forslag om at praksisbrevordningen skal være et tilbud som skal gis i alle fylker.

Når det gjelder fylkeskommunenes oppfølgingstjeneste, så er det mulig at den varierer fra fylke til fylke, men min erfaring fra Rogaland er at den fungerer veldig godt, og at elevene blir fanget opp på et tidlig tidspunkt, og at de da får tilbud gjennom oppfølgingstjenesten og andre aktuelle etater som er involvert. Og gjennom Ny GIV har vi nå fått langt bedre oversikt over målgruppen ungdom mellom 15 og 21 år utenfor utdanning og arbeid, og dette gir både skoler og aktuelle instanser en helt unik mulighet til å fange opp ungdom i risikosonen. Videre ser vi at forsøk med Nav-veiledere i videregående skole, der Stovner og Hellerud videregående i Oslo er blant pilotene, har veldig god effekt.

Vi i Fremskrittspartiet har forventninger til at regjeringens tydelige initiativer gjennom oppfølging av elevene, Yrkesfagløftet, sammen med de andre tiltakene, som «Et lag rundt eleven» og det omtalte 0–24-samarbeidet, vil sørge for at flere elever vil fullføre sin utdanning i videregående skole. Men dette forutsetter jo at eleven vil ta imot de tilbudene som gis. Det er en forutsetning for å lykkes.

Ivar Odnes (Sp) [15:12:22]: Det høge fråfallet i vidaregåande opplæring har ridd både nasjonale skulestyresmakter, skulane og arbeidslivet som ei mare over mange år. Trass i mykje merksemd om temaet og tiltak i alle ledd syner statistikken at fråfallet held seg urovekkjande høgt. Difor er det bra at Stortinget held fram med å retta merksemda mot fråfallet og søkjer å finna løysingar på problemet.

Eg vil difor òg få takka representanten Bøhler for at vi i dag òg kan få høve til å setta temaet på dagsordenen og nok ein gong be om at regjeringa intensiverer arbeidet mot fråfall.

Det manglar så visst ikkje på analyser om kva som er årsaka – eller snarare årsakene – til problemet. I samband med evalueringa av Kunnskapsløftet og behandlinga av stortingsmeldinga i juni 2013 fremma òg den raud-grøne regjeringa fleire tiltak for å snu den negative trenden, spesielt retta mot yrkesfagopplæringa. Dessverre har ikkje dagens regjering synt tilstrekkeleg gjennomføringskraft og vilje til å setja dette ut i livet.

Tidlegare i dag har vi debattert behovet for tidleg innsats i skulen. Betre skuleresultat, slik at fleire faktisk er fagleg kvalifiserte for å kunna gjennomføra vidaregåande skule, er ei av løysingane. Men òg innhaldet og strukturen i sjølve yrkesopplæringa er det behov for å endra. Her slutta Stortinget seg samrøystes om fleire tiltak som den førre regjeringa lyfta fram i den nemnte stortingsmeldinga for to år sidan.

Behovet for meir fleksible opplæringsløp, der praksisbrev er eit av fleire tiltak, er umåteleg viktig for å få eit betre system. Altfor mange elevar som i utgangspunktet stiller med svake skuleresultat frå grunnskulen, vert i dag ikkje gjeve moglegheit til å koma med i ordninga – dels fordi ordninga framleis er eit forsøksprosjekt i avgrensa omfang, men òg fordi ikkje alle skulane har erfaring og system for å rettleia elevane inn i eit løp som dei kan klara. Difor er eg glad for dei signala statsråden kom med i dag angåande vidareføringa av praksisbrevet og å få det inn i betre former.

Eg er einig med interpellanten i at systemet ofte sviktar på grunn av manglande samarbeid mellom ulike instansar når ein elev har droppa ut eller er i ferd med å droppa ut av opplæringa. Igjen er problemet samansett. Ei utfordring er at skulen og fylkeskommunen slepper eleven når vedkomande går ut i lære i bedrift. For mange er det ein stor overgang å kome ut i bedrift, og ikkje alle er like heldige med læretida. Både lærlingen og opplæringsbedrifta kunne hatt behov for oppfølging i denne perioden.

Eg trur òg at vekslingsmodellen, som vi håpar snart får meir fotfeste i alle yrkesfagprogram og i alle fylke, vil tvinge igjennom eit betre og meir saumlaust system og samarbeid.

Alle er bekymra for rekruttering til yrkesfaga. Bortsett frå auka lærlingtilskott, som eg vil gje ros til regjeringa for å ha fått på plass i fleire omgangar, har den blå-blå regjeringa vore meir ivrige til å prata om styrking av yrkesfaga enn faktisk å utføra løftet. Så langt har dei akademiske utdanningane og forskingssida fått størst prioritet. Forsking er viktig, men det gjev også meir kreditt frå meiningsberarane i samfunnet. Det er ikkje snekkaren eller helsefagarbeidaren som er meiningsberarane her til lands.

I juni 2013 vedtok altså Stortinget ei rekkje endringar for yrkesfaga. Oppfølging av desse endringane lar venta på seg. Senterpartiet er skuffa over at det heller ikkje i årets budsjettframlegg var noko reelt yrkesfagløft. I Senterpartiet er vi utålmodige, mest på vegner av alle dei tusenar av elevar som ikkje får vist potensialet sitt og står i fare for å detta ut av skulen. Fråfallet er ei sløsing av unge menneskes potensial og samfunnets ressursar. Som samfunn må vi ta oss råd til nødvendige tiltak no. Vi har faktisk ikkje råd til å la vera.

Kristin Vinje (H) [15:16:56]: Det er urovekkende mange som ikke fullfører videregående skole, og det er bekymringsfullt fordi vi vet at mange av dem som ikke fullfører, havner utenfor arbeidslivet i ung alder, med alle de negative konsekvensene det har, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Derfor er arbeidet med å sørge for at flere fullfører og består, en av hovedutfordringene vi har i norsk skole.

Siden interpellanten trekker frem Oslo, har jeg lyst til å si flere ting som kjennetegner Oslo-skolen. I Oslo har man i mange år jobbet systematisk for å øke gjennomføringsgraden blant elevene. Ifølge statistikk fra Utdanningsdirektoratet var det av de som begynte på videregående opplæring i 1994, 65 pst. som hadde gjennomført etter fem år. Av de som begynte i 2009, hadde denne gjennomføringsgraden økt med ti prosentpoeng, opp til 75 pst., og det er ganske imponerende.

Oslo-skolen har altså størst gjennomføring i hele landet, sammen med Sogn og Fjordane. I disse fylkene fullfører nå over 75 pst. av elevene, mens landsgjennomsnittet er 70 pst. Mens Oslo har klart å redusere frafallet, har altså landsgjennomsnittet dessverre stått på stedet hvil, til tross for utallige forsøk på å få bukt med problemet og til tross for at staten har brukt minst 3,3 mrd. kr på dette siden 1994, ifølge en artikkel i Aftenposten i sommer.

I Oslo har det over lang tid vært en hovedprioritet å redusere frafallet. Det innebærer f.eks. at man i Oslo har satset særlig på elevenes leseferdigheter, helt fra før de begynner på skolen. Å kunne lese er nøkkelen til å tilegne seg kunnskap på andre områder. Også matematikk har vært spesielt prioritert i Oslo-skolen, i tillegg til tett kartlegging og oppfølging. Bøygen for veldig mange som faller fra, er nemlig matematikk. Det å satse systematisk på grunnleggende ferdigheter for å forhindre frafall burde egentlig ikke overraske noen. Det er noen av de tingene vi har gjort i Oslo gjennom mange år med et Høyre-ledet byråd.

I Oslo har vi også gjort veldig mange andre ting enn å satse på grunnleggende ferdigheter og kartlegging. Vi har også satset på skoleledelse og målrettede tiltak internt i Oslo der vi ser det er størst behov. Det brukes mer penger i de områdene av byen hvor vi ser at utfordringene er størst. Det settes også i verk en rekke tiltak, som f.eks. «Teach First», hvor vi sammen med Utdanningsetaten bruker unge masterkandidater med realfag som har svært god kompetanse, til å undervise der hvor det er elever med de største ressursproblemene. Interpellanten nevnte også det med Nav-kontorer på skolen, som jeg også synes er et spennende tiltak man må se nærmere på.

Som interpellanten tar opp, er det viktig å styrke arbeidet med å redusere frafallet og ikke minst sørge for at man samordner de tiltakene man iverksetter, sånn at det skal ha bedre effekt enn det vi har sett hittil. Derfor har regjeringen satt i gang flere tiltak for å styrke samordningen, og i 2016-budsjettet foreslås det å bruke 80 mill. kr på et program i samarbeid med alle fylkeskommunene for å styrke gjennomføringen.

Det er også fint at regjeringen vil skaffe et bedre kunnskapsgrunnlag gjennom et forskningsprosjekt for å kunne jobbe mer kunnskapsbasert og systematisk med de tiltakene som vi ser har dokumentert positiv effekt. Fremover vil det bli mer bruk av praksisbrev, som også ser ut til å være en god vei å gå sammen med flere andre tiltak. Til våren kommer regjeringen med en stortingsmelding om livslang læring og utenforskap som jeg tror også vil adressere noen av disse problemstillingene.

En av hovedprioriteringene til regjeringen er kunnskap, kunnskap på bred front, og det har regjeringen prioritert i både ord, tall og handling. En av de utfordringene skolen står overfor, er svært stor, nemlig frafall, og jeg tror igjen vi kan møte det med kunnskap.

Anders Tyvand (KrF) [15:22:04]: Takk til interpellanten. Jeg er helt enig i det som har blitt sagt tidligere i debatten om at vi er nødt til å tenke helhetlig for å bli kvitt problemet med frafall, og vi må se på mange ulike tiltak. Det er mange grunner til at altfor mange ikke fullfører, og da må vi se på ulike løsninger for å hjelpe elevene gjennom skoleløpet.

Vi har tidligere i dag debattert tidlig innsats i skolen. Vi vet mye om hvilke elever som faller fra. Vi vet også at mange av elevene som opplever problemer under videregående opplæring, ofte har hatt problemer gjennom hele skoleløpet. Det er ikke sånn at problemene oppstår idet de begynner i videregående opplæring. Derfor er tidlig innsats i skolen veldig viktig: det å kunne hjelpe elevene tidlig, legge et godt grunnlag de første skoleårene til å kunne lære, utvikle seg videre og være i stand til å stå løpet ut.

Dette er grunnen til at Kristelig Folkeparti er opptatt av tidlig innsats, ikke minst gjennom å øke lærertettheten i grunnskolen – gi lærerne mer tid til hver enkelt elev, spesielt når det gjelder de minste barna. Vi vet at gutter er overrepresentert i frafallstatistikken. Det er også barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status og barn med utenlandsk bakgrunn. Om vi øker lærertettheten og reduserer gruppestørrelsen i skolen noe, får akkurat de samme gruppene spesielt mye igjen for det.

Dette er en veldig langsiktig satsing, og resultatene vil vi ikke se før om en del år. Det er også viktig at vi hjelper dem som nå er i faresonen for å droppe ut. En del av dem som dropper ut, gjør det fordi de ikke får lærlingplass. Det må vi gjøre noe med. Dette er en utfordring som vi har diskutert mange ganger tidligere i denne sal. Vi har gjort noe ved å øke lærlingtilskuddet. Jeg mener det bør økes ytterligere, fordi dette er utrolig viktig for å få flere bedrifter til å velge å ansette lærlinger.

Vi må bli flinkere til å dele «best practice» innenfor dette feltet, tror jeg. Her er det store forskjeller også fra fylke til fylke i hvilken grad man lykkes. I Rogaland har de vært veldig flinke. Der gjøres ting litt annerledes enn i mitt fylke, Vestfold, hvor man ikke har oppnådd like gode resultater. Jeg tror vi kan lære av dem som er flinke. I Rogaland har næringslivet hatt et stort behov for lærlinger. Det kan jo godt hende at man også der vil oppleve litt større utfordringer framover, med den økonomiske situasjonen de står overfor.

Når det gjelder å dele «best practice», vil jeg peke på en skole jeg har nevnt flere ganger tidligere: Re videregående skole i Vestfold. Der har man tatt noen grep ved å følge opp elevene bedre, både ved å ta kontakt med dem før de begynner på skolen og bli kjent med dem, sånn at de skal føle seg trygge når de begynner på skolen, og ved tettere oppfølging av elevene etter at de har gått ut i lære. De har også tatt grep for å skolere de yrkesfaglige lærerne til å undervise i fellesfagene, fordi man ser at det er fellesfagene som ofte er bøygen for mange av elevene. Når læreren som skal undervise deg i engelsk eller matematikk, er den samme som du har snekret sammen med tidligere på dagen, har kanskje denne læreren en mulighet til å skape en veldig verdifull relasjon med elevene. Jeg vet at Utdanningsdirektoratet har vært på besøk på Re videregående skole for å få mer informasjon om dette. Det mener jeg er bra.

Jeg vil nevne at Kristelig Folkeparti ønsker at vi oppretter en frafallspott som skoler, kommuner og skoleeiere lokalt kan søke om midler fra, til lokale tiltak mot frafall. Det vil både hjelpe på situasjonen der og gi oss forslag til satsinger som vi kan innføre nasjonalt.

Svein Abrahamsen (V) [15:27:22]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp frafall i videregående opplæring, som er et stort samfunnsproblem. Ungdom som ikke fullfører videregående opplæring, klarer seg generelt mye dårligere på arbeidsmarkedet enn de som har fullført, og de er overrepresentert blant brukerne av trygde- og stønadsordninger.

Innenfor kunnskapspolitikken har det lenge vært et av hovedmålene at flest mulig skal fullføre videregående opplæring. Skiftende regjeringer har hatt sine tiltak for å få ned frafallet. Men til tross for dette har andelen som fullfører videregående opplæring, vært stabil over tid.

Som interpellanten viser til, er satsing på tidlig innsats, tilpasset opplæring og grunnleggende ferdigheter det viktigste for å få ned frafallet. Det er velkjent at det er en sammenheng mellom frafall og et svakt faglig grunnlag fra grunnskolen. Mange nok kvalifiserte lærere med høy faglig og pedagogisk kompetanse er derfor det aller viktigste tiltaket for å få ned frafallet.

Jeg vil også vise spesielt til behovet for å styrke skolehelsetjenesten. Elevene bør ha en kompetent voksen å snakke med før problemene blir for store og gjør at elevene dropper ut av skolen. Det er dessverre ikke slik at alle elever har det tilbudet per i dag.

Samtidig er det viktig, som interpellanten etterlyser, med en god oppfølging når elever er i ferd med å droppe ut eller har droppet ut mens skolene fortsatt har kontakt med dem. Her kan vi lære av erfaringene fra oppfølgingsprosjektet i Ny GIV, som nettopp skulle styrke innsatsen overfor ungdom i denne situasjonen.

Novas evaluering av oppfølgingsprosjektet fra 2015 viste klare tegn på en bedre oppfølging av ungdom som har falt ut, og bedre samarbeid mellom ulike involverte aktører. Samtidig viste evalueringen at en i mindre grad har greid å treffe de mest risikoutsatte gruppene, ungdom som har vært lenge ute av arbeid og skole. I evalueringen blir det også etterlyst større bruk av alternative opplæringstiltak, med stort innslag av arbeidspraksis. Dette er forhold som bør følges opp.

Interpellanten viser spesielt til at ordningen med praksisbrev i liten grad blir brukt. Som statsråden viste til, har departementet nå sendt på høring et forslag om at denne ordningen skal bli et tilbud i alle landets fylker, som et supplement til den ordinære yrkesfaglige opplæringen.

Mitt hjemfylke, Rogaland, er et av fylkene som har vært med på forsøksordningen med praksisbrev. NIFUs evaluering av denne ordningen viste en overraskende god gjennomføring blant elevene som var med i den, tatt i betraktning at mange av de som deltok, hadde et svakt karaktergrunnlag fra grunnskolen og høyt fravær, og dermed sto i fare for å falle ut av videregående opplæring.

Venstre har for vår del programfestet at vi vil øke bruken både av praksisbrev og lærekandidatordningen for å få en mer skreddersydd videregående opplæring. Det er positivt å ha ordninger innenfor fag- og yrkesopplæringen som gir fleksibilitet, slik at de kan tilpasses den enkelte elev og dermed bidra til redusert frafall.

Jan Bøhler (A) [15:31:18]: Jeg vil takke for en interessant debatt og mange gode innlegg som har gått konkret inn på hva som faktisk gjøres når en elev er kommet dit at han eller hun faller fra.

Jeg vil nevne et blogginnlegg som en som heter André Askeland, nylig skrev. Det ble slått opp i media at det var utrolig mange som leste det, og det fikk utrolig mange «likes». Jeg tror det var minst 200 000 lesere. Han skrev noe som vi også bør tenke over: Selv om mange kommer tilbake etter noen år, altså at de har droppet utdanning og kommet tilbake kanskje 5–10 år senere og greid å gjenoppta noen fag, beskriver han hvor tungt det er, hvor forferdelig dumt og håpløst det var at han falt fra, hvor vondt det har gjort i de årene, og hvor mange muligheter han har kunnet gå glipp av. Derfor må vi også tenke på de tapte årene når vi kanskje trøster oss med at frafallet til syvende og sist ikke blir 30 pst. Det er mange som sliter unødvendig i mange år.

En av de videregående skolene som jeg har besøkt for å snakke om dette, er en skole som må ta imot alle uansett karakterer, fordi karaktersnittet er slik ved skolen. Det vil si at man også tar opp elever som har rett til å gå på videregående, men som ikke har karakterer fra ungdomsskolen osv., og som er svake, f.eks. i norsk. Det denne videregående skolen sier, er at de ønsker å etablere et mye tettere samarbeid med ungdomsskolene som disse elevene kommer fra, for å kunne sette inn tiltak der. De etterspør også muligheten for å kunne ha et år ekstra, slik at elevene kan bli i stand til å begynne på videregående skole, for de er rett og slett ikke i stand til det. Det er nødt til å ende med frafall. Så et større handlingsrom mellom ungdomsskole og videregående skole peker seg ut.

En av de skolene jeg vet om som er mest i ildlinjen og mest utsatt for frafall og dette problemet, har nå valgt å la være å melde frafall på 70–80 elever som egentlig er drop-out-elever, men fordi de har fått Nav-kontakt og har bygd opp et apparat, har de valgt å jobbe med disse elevene ut ifra skolen. De sier at det er veldig ressurskrevende, men de tror at det er større håp om at de da vil kunne komme tilbake, at de hele tiden vil ha muligheten til å få nye sjanser, at det kan sys bedre pakker, og at man er sikret et bedre samarbeid rundt elevene.

Så jeg tror det er fint at vi skal få et arbeid fra statsråden, med en gjennomføringsplan eller -strategi. Jeg husker ikke nå akkurat hva statsråden kalte det.

Alt som er sagt her om at det må bygges opp særlige innsatser rundt den enkelte elev, er veldig nyttig, fordi de vil ha forskjellige behov.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:34:30]: Først takk igjen til representanten Bøhler som tar opp et viktig tema.

Så vil jeg nevne at i Larvik er det en videregående skole – som for øvrig vant Dronning Sonjas skolepris – som har gjort nettopp det, som så at de fikk veldig mange elever fra ungdomsskolen som reelt sett ikke hadde fått med seg noe av det som skjedde på ungdomsskolen. Det var veldig ofte fordi de ikke var der, fordi de kom fra et annet land under ungdomsskoleløpet. Man har uansett rett til videregående skole når man har gjennomført ungdomsskole eller grunnskole i Norge, uansett hvor lenge man har gått der. De ga ungdomsskoleundervisning i samarbeid med fylket og kommunen på denne videregående skolen.

Det var et forsøk, og de måtte søke Utdanningsdirektoratet nærmest hvert eneste år om å få det videreført. Utdanningsdirektoratet var skeptisk fordi dette var mot lover og regler. Hva gjør vi da? Jo, vi endrer lover og regler. Dette blir nå lov, og ikke bare lov, det blir også oppmuntret til det. Det kan godt hende dette også er relevant for skolen som Bøhler snakker om. Send gjerne et skriftlig spørsmål om det, hvis det er interessant å utforske nærmere.

Så vet vi at det aller viktigste for å gjøre noe med frafallet i videregående skole egentlig er to store ting. Det ene er det faglige grunnlaget man har fra ungdomsskolen – det er helt avgjørende. Vi vet også at en annen stor frafallsdriver er psykiske helseproblemer i kombinasjon med at man ikke får f.eks. lærlingplass. Det er disse knekkpunktene i utdanningsløpet som er det største problemet. Derfor er f.eks. helsesøstertjenesten viktig, helsestasjonen er viktig, og det er selvfølgelig også viktig med kunnskapsnivået i skolen.

Jeg skal avslutte debatten. Med fare for å dra opp temperaturen en gang til er det bare én ting, som jeg ikke vil si jeg ble irritert over, men som jeg har behov for å understreke. Det er at Senterpartiet flere ganger i denne salen sier at regjeringen ikke følger opp yrkesfagløftet. Så er man aldri konkret. Da lurer jeg for det første på – dette kan også gjerne sendes som et spørsmål: Hvilken del av yrkesfagløftet er det de savner oppfølging på? For ikke bare følger vi opp alt, vi forsterker det. Vi har akkurat nå lansert et yrkesfaglærerløft, en stipendordning for å rekruttere flere yrkesfaglærere. I fjor lanserte flertallspartiene stipendordning for å få kvalifisere ikke-lærerkvalifiserte i skolen, ved mer tilrettelegging for lærlinger som har dårlig utgangspunkt, ved å innføre en forsterket lærlingklausul. Vi innfører en full gjennomgang av alle programmer og linjer på videregående skoler for yrkesfag for å sikre at de er tilpasset arbeidslivets behov, vi har endret timetallsreglene sånn at det skal være enkelt for alle fylker å ha vekslingsmodell og bruke det, vi har økt lærlingtilskuddet som sto stille år etter år, nå er det økt i budsjett etter budsjett, og vi har varslet at vi skal kutte hullet mellom ungdomsrett og voksenrett – for å nevne noe.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.