Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikk med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:30:15]: (ordførar for saka): Ein samrøystes komité anbefaler i dag Stortinget å gjere vedtak om å regulere eit heilt nytt kapittel i arbeidsmiljølova om konkurranseavgrensande avtalar i arbeidsforhold. Å få ei betre regulering av slike avtalar har vore til vurdering i Arbeidsdepartementet i mange år. Regjeringa Stoltenberg II sende på høyring fleire av forslaga, men det er Solberg-regjeringa som no har fremja proposisjonen til Stortinget.

Det er konkurranseklausulane som først og fremst har vore gjenstand for politisk diskusjon i komiteen. Slike klausular blir gjerne avtala i arbeidskontraktar, og dei legg restriksjonar på arbeidstakar ved byte av jobb. Dei førekjem i mange variantar, men mest vanleg er seks til tolv månader forbod med liten eller ingen kompensasjon mot å ta jobb i konkurrerande verksemder. Omfanget av slike klausular er aukande. Arbeidstakarsida har gjeve tydeleg uttrykk for at arbeidstakar sitt vern er for svakt, og at det er behov for ei innstramming i og tydeleggjering av regelverket.

Komiteen er oppteken av å balansere omsynet til arbeidstakar, arbeidsgjevar og samfunnet. Konkurranseklausular er avtalar som i sin natur påfører arbeidstakar hindringar i høve til fritt å kunne utnytte si arbeidskraft. Dette gjeld både arbeidstakar si moglegheit til å kunne akseptere jobbtilbod frå andre arbeidsgjevarar og vedkomande si moglegheit til sjølv å kunne søkje etter nye utfordringar og stillingar innanfor sitt kompetanseområde. For nokre arbeidstakarar kan slike avtalar difor verke som eit yrkesforbod. Det er uheldig, ikkje berre for arbeidstakar, men også frå ein samfunnsøkonomisk synsvinkel. Mobilitet i arbeidsmarknaden er eit viktig samfunnsøkonomisk omsyn, både når det gjeld konkurranse, innovasjon og det å skape nye arbeidsplassar.

I norsk arbeidsliv vender dei fleste seg stort sett til arbeidsmiljølova for å identifisere rammene for bedrifta sine moglegheiter til å regulere forhold mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar. Komiteen støttar difor hovudtrekka i regjeringa sitt forslag, og at reglar om konkurranseklausular no skal regulerast i arbeidsmiljølova. Vi trur det vil gjere reglane meir tilgjengelege. Samtidig ligg det til grunn for komiteen sitt standpunkt at arbeidstakar no blir sikra visse minimumsrettar gjennom at dei føreslåtte reglane ikkje kan fråvikast til ugunst for arbeidstakar, og at dei skal tolkast i lys av arbeidsmiljølova sin formålsparagraf.

Komiteen går vidare inn for at konkurranseklausular berre skal vere gyldige i den grad arbeidsgjevar har eit særleg behov for vern mot konkurranse når klausulen blir gjort gjeldande. I tillegg går ein inn for at fleire vilkår må vere oppfylte for at ein konkurranseklausul skal vere gyldig: Han må bli inngått skriftleg, gje arbeidstakar krav på kompensasjon, ikkje vare lenger enn eitt år, og arbeidsgjevar må ha gjeve arbeidstakar ei skriftleg grunngjeving for om og i kva grad klausulen blir gjort gjeldande.

Komiteen har jobba veldig grundig med denne proposisjonen for å kome fram til det resultatet vi i dag skal votere over, og det har komiteen vore nøydd til, bl.a. fordi den framlagde proposisjonen ikkje i stor nok grad baserte seg på statistikk, fakta og forsking. Det finst for lite statistikk eller anna materiale som gjev ei god oversikt over kor mange personar som er forplikta av konkurranseavgrensande avtalar. Det er uklart i kva omfang konkurranseklausular blir brukte, kor lange karanteneperiodar som er vanleg, eller kva som er vanleg kompensasjon. Det er heller ikkje klart i kva omfang dagens regelverk skapar konfliktar, skapar tvistar.

Komiteen er difor fornøgd med at Arbeids- og sosialdepartementet har lyst ut ei forskings- og utgreiingsavtale for å kartleggje omfanget av slike konkurranseavgrensande avtaler i Noreg. Ein slik analyse som departementet legg opp til, vil kunne bidra til å avklare i kva omfang konkurranseklausular blir nytta, kor lang karanteneperiode som er vanleg, spørsmål om kompensasjon, og i kva grad regelverket skapar konfliktar og tvistar.

Etter at regjeringa la fram proposisjonen, har særleg arbeidsgjevarsida reagert på forslaga, spesielt regjeringa sitt forslag om 100 pst. kompensasjon opp til 18 G. Arbeidsgjevarsida hevdar at omfanget av klausular ikkje er like stort som departementet legg opp til og legg til grunn, og at regjeringa går for langt i å stramme inn arbeidsgjevar si moglegheit til å kunne beskytte sin konkurransesituasjon, særleg med omsyn til små og mellomstore bedrifter.

Komiteen er for så vidt einig med arbeidsgjevarsida i at det balansepunktet mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar ikkje i tilstrekkeleg grad er funne. Difor har komiteen hatt lange, gode, grundige forhandlingar for å prøve å finne eit balansepunkt som i større grad tek vare på desse omsyna.

Etter lange forhandlingar er komiteen, med unntak av Senterpartiet, einig, og innstillinga er difor nesten samrøystes. Med det vil eg takke komiteen for godt samarbeid og samtidig rette ei stor takk til komitésekretæren og hennar medarbeidarar.

Arve Kambe (H) [10:35:34]: (komiteens leder): Dette er nok et godt eksempel på regjeringens modernisering av arbeidsmiljøloven, som tidligere i denne perioden ble sikret et bredt flertall i Stortinget. I dag er det i praksis enstemmighet i Stortinget. Det er jeg veldig fornøyd med.

Det regjeringen foreslår, er å regulere de konkurransebegrensende avtalene i et eget kapittel i arbeidsmiljøloven, som saksordføreren sier. Det fungerer bedre som et oppslagsverk for arbeidsgivere og for arbeidstakere. Jeg vil rose regjeringen for at denne saken fremmes – etter egentlig å ha ligget i noen rød-grønne skuffer litt for lenge og samlet støv. Dette var veldig på tide.

Er konkurranseklausuler i arbeidslivet i dag et problem? Skal de eventuelt lovfestes eller – som i dag – tariffestes? Hvor lenge skal man kunne ha karantene? Hvem skal betale for karantenen? I hva slags tilfeller skal de gjelde, og hva slags krav til klausuler skal gjelde? Det avklares av Stortinget i dag.

Høyre mener bruken av klausuler i dag er blitt et stort problem i norsk arbeidsliv og ville – hadde vi ikke gjort endringene i dag – blitt et stadig større problem. I dag er bestemmelsen tariffestet, men nå blir den lovfestet. Fra Høyres side støtter vi regjeringens forslag om at karantene kan gis i inntil tolv måneder, og at arbeidsgiver må betale i karantenetiden. Det er fordi vi ønsker redusert bruk av karantenetid, og at det heller ikke skal være et offentlig ansvar å betale for karantenen i private virksomheter.

Høyre mener det er behov for å begrense bruken og lage en ramme rundt klausulene. Tekna sier at 13 pst. av medlemmene deres har klausuler i sine kontrakter. Dette utgjør over 4 500 mennesker. Econa sier dette gjelder 20 pst. av deres medlemmer og 2 000 ansatte. 25 pst. av deres medlemmer som jobber i privat næringsliv, har konkurranseklausul som en del av arbeidskontrakten. NITO opplyser at 16,4 pst. av deres medlemmer, tilsvarende 5 500, har dette i sine arbeidskontrakter. 20 pst. oppgir at de ikke vet om de har det.

Andelen er aller høyest hos dem som er nyansatt. Dermed er dette en økende tendens og noe som vi er bekymret for skal bli en del av en standardkontrakt. Komiteen viser til at slike klausuler i dag ikke har noen kostnad for arbeidsgiver, kun for arbeidstaker, og kan dermed bidra til mindre innovasjon, mindre nyetablering og færre nye bedrifter. Å etablere en lønnsplikt ved karantener forankret i arbeidsmiljøloven vil bidra til at bedrifter i større grad enn i dag blir kritisk til bruk av karantenebestemmelser.

Samtidig vil vi vedta at konkurranseklausuler bare skal være gyldige i den grad arbeidsgiver har et særlig behov for vern mot konkurranse når klausulen gjør seg gjeldende. I tillegg foreslås det at følgende vilkår må være oppfylt: Det må selvfølgelig være skriftlig, gi arbeidstaker krav på kompensasjon, ikke vare lenger enn et år, og arbeidsgiver må gi en redegjørelse dersom man skal bruke en klausul.

Konkurranseklausuler er et poeng i næringslivet. Det er derfor vi har dem, og det er derfor vi lovfester dem. Det er av hensyn til at bedrifter gjerne ønsker å bevare bedriftshemmeligheter, ivareta behovet for at nøkkelansatte skal ha en nøkkelinformasjon, men også ha trygghet for at den nøkkelansatte ikke stikker av til en annen bedrift eller starter egen bedrift med den samme type nøkkelinformasjon. Derfor vil vi framover ha en lovregulering av klausulene. Arbeidsgiver kan også si opp en konkurranseklausul mens arbeidsforholdet består.

Jeg er fornøyd med at regjeringen pekte ut riktig retning. Stortinget har gjennom et veldig godt samarbeid i arbeids- og sosialkomiteen funnet en ramme som hensyntar både arbeidsgivers utfordringer og arbeidstakers utfordringer.

Komiteen har funnet fram til en maksgrense på 12 G, der regjeringen foreslo 18 G. 12 G betyr en årslønn på 1 080 000 kr, men vi er fra komiteens side enige om å ta inn i loven i dag at ingen vil få mer enn 70 pst. av tidligere lønnsvederlag dersom man har tjent over 8 G, som er rundt 720 000 kr, mens de som har tjent under 720 000 kr, vil få full kompensasjon i karantenetiden.

Høyre er opptatt av å ta vare på kompetanse og å sikre næringslivet tilgang til høyt kvalifisert arbeidskraft. Konkurranseklausuler har etter vårt syn vært for dominant og bidrar ikke til arbeid, aktivitet og omstilling – som vi trenger enda mer av framover.

Erlend Wiborg (FrP) [10:41:00]: Fremskrittspartiet har som utgangspunkt at arbeids-, lønns- og ansettelsesavtaler fungerer best dersom de oppnås ved enighet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i de enkelte bedriftene. Vi tror at frie markeder også for arbeidskraft er til det beste for begge parter, og at frie markeder er til det beste for samfunnet. Derfor er kanskje den første tanken som slår en liberalist som meg, at regulering av konkurranseklausuler er i strid med frie markeder, men så enkelt er det ikke.

Gjennom mange år har vi hatt en situasjon med en uklar praksis og arbeidstakere som ikke har kunnet benytte sin arbeidskraft uten å få dette riktig kompensert. Som komitélederen også var inne på, er dette en sak som i utgangspunktet burde vært landet for flere år siden, for det har vært flere utredninger og vurderinger, men først nå, takket være handlekraft fra arbeidsminister Robert Eriksson, får vi endelig sluttført denne saken, i tett samarbeid med komiteen, der det har vært en god og grundig behandling. Det er også derfor vi har kommet frem til det kompromisset vi behandler her i dag.

Jeg vil også takke enkelte arbeidstakerorganisasjoner, som har vært meget konstruktive i behandlingen av denne saken, og de har også en stor del av æren for at vi i dag har fått et bredt forlik. Men underveis i denne prosessen har jeg stusset over NHO og spesielt LO, som har ønsket ytterligere utsettelser i en sak som har vært overmoden for behandling. Men heldigvis har komiteen klart å samle seg og bidratt til at vi nå får klare regler, og ikke minst at ansatte som får konkurranseklausul, nå får en rettferdig og riktig kompensasjon, noe som i utgangspunktet bare skulle mangle.

Vi mener at kontrakter forutsetter at begge parter går inn i det med fri vilje, uten at den ene parten står i et skjevt avhengighetsforhold til den andre, slik det også er med arbeidskontrakter. En av de viktigste premissene i arbeidskontrakter er at de kun skal inneholde begrensninger, plikter, rettigheter og slikt som er relevant for arbeidsforholdet. Da oppstår det et spørsmål om hvilke konkurransebegrensende klausuler som er relevante for arbeidsforholdet. Det blir et spørsmål om å balansere de ulike hensynene opp mot hverandre – både arbeidsgivers og arbeidstakers behov – for å få en best mulig balanse for den enkelte bedrift, den enkelte arbeidstaker og samfunnet for øvrig.

Underveis i behandlingen av denne saken har jeg kommet til to viktige konklusjoner: Det første er at det ikke er noe utfall av behandlingen som vil gjøre alle som har uttalt seg, fornøyde. Det andre er at det forslaget til vedtak som ligger på bordet i dag, er det mest balanserte vedtaket vi kan gjøre, der vi ivaretar de nødvendige hensyn.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen – ikke minst saksordfører Holen Bjørdal – for godt arbeid. I tillegg vil jeg takke komitéleder Arve Kambe, som også har bidratt på en særdeles konstruktiv og god måte, noe som har gjort at komiteen i dag samler seg om et godt resultat, som burde vært på plass for mange år siden, men det viktigste er at vi i dag får et bredt flertall bak dette vedtaket.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:44:56]: Jeg vil også takke saksordfører Holen Bjørdal for et godt arbeid i en krevende sak. Saken er spesielt uoversiktlig og spesielt krevende, så den rosen som saksordføreren har fått, er riktig.

I motsetning til representanten Wiborg, som er liberalist, er jeg verdikonservativ, og det er helt naturlig at en verdikonservativ kommer til den erkjennelsen at konkurranse er et statsprodukt. Hvis ikke staten griper inn og regulerer markedet, vil en over tid ikke få konkurranse. Det vil så klart utvikle seg i retning av monopoler, og det vil utvikle seg i retning av en urettferdig konkurranse. Så for Senterpartiet er det helt naturlig å regulere markedet, og det er det vi snakker om her: markedet som er knyttet til menneskers forhold til arbeidslivet.

Senterpartiet er opptatt av å finne det rette balansepunktet i avveininga mellom hensynet til virksomheten som tidligere arbeidsgiver hadde på den ene sida, og hensynet til arbeidstaker når en konkurranseklausul blir gjort gjeldende for vedkommende på den andre sida. Senterpartiet vil vise til at dersom konkurranseklausulene blir for lange, vil dette kunne svekke mulighetene arbeidstaker har til å gå tilbake i lignende arbeid.

Vi er opptatt av å ta vare på kompetanse og sikre næringslivet tilgjengelighet til høyt kvalifisert arbeidskraft.

Så må vi gå inn i dilemmaene: Senterpartiet har i denne saken prøvd å tenke prinsipielt, og vi har ikke minst hatt referanse til det som er karanteneloven for politikere, embetsmenn og tjenestemenn, og vi ser ikke annerledes på saken enn at det prinsipielt bør være stor grad av sammenfall i disse spørsmålene. Vi vil understreke at det bør være lik maksimal lengde på konkurranseklausulene for arbeidstakere og maksimal karantenetid for personer som blir pålagt karantene etter lov om informasjonsplikt, karantene og saksforbud for politikere, embetsmenn og tjenestemenn, altså karanteneloven. Der er maksimal lengde seks måneder, og vi ser det som naturlig å bruke det også i denne sammenhengen.

Det har vært diskusjon om lengde i forbindelse med karanteneloven. Noen har ønsket en lengre periode. Senterpartiet har vært blant dem, men det er et faktum at det er seks måneder, og da står vi prinsipielt veldig sterkt på at det også bør gjelde her.

I den perioden som en konkurranseklausul blir gjort gjeldende for, bør arbeidstaker få en kompensasjon som er lik opptjent arbeidsvederlag de siste 12 månedene før oppsigelses- og avskjedstidspunktet.

Vi går videre inn for at personer som blir pålagt karantenetid etter karanteneloven, får godtgjørelse i karantenetida tilsvarende lønnen som vedkommende hadde ved avgang, med tillegg av feriepenger, sånn at vi fører en helt klar parallellitet i det som vi legger opp til.

Vi går videre inn for at maksimal grense bør avgrenses til 14 G. Det vil innebære den lønn som medlemmer av regjeringa hadde per 1. mai 2015, altså ca. 1,2 mill. kr. Vi foreslår altså 100 pst. av det beløpet, og dersom de som er underlagt en slik karantenebestemmelse, tjener penger i karanteneperioden, skal hele den inntekten komme til fradrag.

Det er viktig at vi her har en likhet mellom det som er forholdene i det private næringslivet, og det som Stortinget sjøl vedtar for regjeringsmedlemmer, som er i en tilsvarende situasjon. Det er ikke bedre grunner for å ha en lengre periode i det private næringslivet enn det er for regjeringsmedlemmer som ønsker å gå over i virksomhet etter regjeringsperioden, som innebærer at en kommer i slike lojalitetskonflikter som vi her skal regulere.

Jeg vil til slutt ta opp Senterpartiets to forslag i innstillinga.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Sveinung Rotevatn (V) [10:50:09]: Som dei føregåande talarane har vore inne på, er dette ei sak med ei viss forhistorie, også for underskrivne. Den 26. mars i år sende eg eit spørsmål til arbeidsministeren om kor det blir av denne saka om konkurranseklausular. Den 27. mars la regjeringa fram sak for Stortinget. Så maken til handlekraft trur eg ikkje vi har sett frå noka regjering.

Utgangspunktet mitt, til liks med utgangspunktet til representanten Wiborg, er at kontraktsfridom er det som skal gjelde, og i utgangspunktet med ein føresetnad om at gjennom dei ulike interessene som finst, vil det bli avbalansert mellom arbeidstakarar og arbeidsgjevarar gjennom fri konkurranse. Likevel er det slik at når det gjeld ein del spørsmål, ser vi ganske klart – i ulike arbeidsmarknader, ulike land – at arbeidstakarar kan ha problem med å sjå kva som er i deira eiga langsiktige interesse.

Det er ingen tvil om at vi i den norske arbeidsmarknaden har sett at konkurranseklausular, som det kanskje ikkje alltid kan vere så enkelt å oppfatte ringverknadene av ved kontraktssignering, kan gje ganske alvorlege avgrensingar på mobiliteten til arbeidskraft i arbeidsmarknaden. For en arbeidsgjevar vil dette ofte vere kjekt å ha, men for andre arbeidsgjevarar, som treng arbeidskraft, vil denne avgrensinga på arbeidskraftsmobilitet utgjere eit problem – ikkje berre for den enkelte arbeidstakaren, men for samfunnsøkonomien. Difor meiner Venstre at det å ha iallfall ei viss regulering av bruken av konkurranseklausular i arbeidsmiljølova er fornuftig.

Det har gått ganske mange år. I 2010 sende den raud-grøne regjeringa ut ei sak om konkurranseklausular på høyring. Så skjedde det ikkje så mykje meir. Men omsider i år vart det lagt fram ei sak frå regjeringa Solberg, og regjeringa og arbeidsministeren skal ha stor honnør for at det omsider kjem ei sak.

I komiteen har vi merka oss, gjennom opne høyringar og førespurnader, at her har det vore ein viss motstand blant partane i arbeidslivet på begge sider av bordet, med litt ulike grunngjevingar. Det er kanskje også grunnen til at det har teke så lang tid før det har skjedd noko. Men av og til er det faktisk slik at den lovgjevande forsamlinga i landet bør skjere gjennom. Det er ikkje alle spørsmål som eignar seg for tariffoppgjer. Det er ein del interesser som ikkje alltid blir varetekne av partane, og dette meiner eg er eit eksempel på ei av dei som ikkje har vorte vareteken. Då er det bra at nasjonalforsamlinga og folkets valde representantar kan ta ansvar for å sikre eit sterkare arbeidstakarvern.

No sikrar vi det vernet, både når det gjeld avgrensingar på maksimal karantenetid og ikkje minst retten til kompensasjon. Det vil vere viktig for dei det gjeld, men primært oppfattar nok eg at det komiteen og det regjeringa ønskjer, er at ein skal få bukt med all den unødvendige bruken av konkurranseklausular. I ein del tilfelle kan det vere heilt legitimt å nytte seg av det, og då bør ein få kompensasjon. Men det bør ikkje vere slik at arbeidsgjevar nyttar seg av konkurranseklausular nærast på automatikk for ei rekkje stillingskategoriar. Det er det tydelege signalet komiteen har teke mot når det gjeld dette, frå mange av dei som organiserer arbeidstakarar i dei mest utsette bransjane, og det er det vi forsøkjer å ta eit oppgjer med i dag, i ei innstilling som heldigvis er nærast samrøystes.

Det skal bli interessant å følgje utviklinga på arbeidsmarknaden framover. Det skal bli interessant å følgje bruken av konkurranseklausular. Det er å håpe at han går ned og blir avgrensa til dei tilfella der det er nødvendig, sett frå ståstaden til arbeidsgjevaren, og då vil vi iallfall ha den tryggleiken at arbeidstakaren i slike tilfelle er sikra kompensasjon, og at det går ei grense for kor lenge ein kan ha karantene.

Statsråd Robert Eriksson [10:54:42]: Det som flere har vært inne på, er at denne saken har vært godt utredet og godt belyst – over lang, lang tid. Den første utredningen ble sendt på høring i 2008, dernest den siste i 2010. Underveis har også partene kommet med mange innspill og synspunkter i forbindelse med disse høringene.

Så er det riktig, som saksordføreren var inne på, at per dags dato mangler vi en del statistikk på hvordan kundeklausuler, rekrutteringsklausuler og ikke minst konkurranseklausuler blir praktisert, hvor stort dette er, og i hvilke bransjer det er utbredt. Samtidig har vi fått god informasjon tilbake om at enkelte arbeidstakerorganisasjoner har gjort egne undersøkelser, der det tyder på at dette er en del av standardkontraktene i enkelte bransjer. Derfor har det vært viktig for meg å iverksette denne kunnskapsinnhentingen som departementet er i gang med, som det også ble pekt på, for å skaffe oss bedre og mer kunnskap om dette.

Jeg er veldig glad for at vi nå har fått et regelverk som tydeliggjør og klargjør når det skal brukes konkurranseklausuler, kunde- eller rekrutteringsklausuler – at vi får det inn under klare rammer.

Det som har vært interessant gjennom disse årene, er at både på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden har man sett klare behov for å få tydeliggjort rammene, få tydeliggjort regelverket, og at noe bør skje. Så har vi hatt en situasjon der ingenting har skjedd, og det har også vært ulike interesser på begge sider, som det også er pekt på her, med tanke på hva som burde ha vært gjort. Derfor synes jeg komiteen skal ha all ære og ros for måten den har behandlet denne saken på. Man har kommet frem til en god og balansert tydeliggjøring, som jeg også registrerer man er fornøyd med i det åpne rom. Man mener at man har fått til et moderne og godt regelverk.

Så er det sånn at regjeringen er svært opptatt av at vi skal ha mobilitet i arbeidsmarkedet, at man også skal få lov til å beholde bedriftshemmeligheter og bransjehemmeligheter, samtidig som man må sikre at folk ikke blir stående i altfor lang tid utenfor arbeidslivet uten å få kompensert for den perioden man har en karantene.

Både jeg og regjeringen lever godt med de endringene som Stortinget vil gjøre her i dag. Selv om vi la frem et forslag der vi mente at den enkelte arbeidstaker burde ha 100 pst. kompensasjon opp til 18 G, tror jeg komiteen har kommet frem til en god måte å gjøre dette på og en grei balansering ved at man gir 100 pst. lønn opp til 8 G, og 70 pst. mellom 8 og 12 G.

Alt i alt vil jeg gi en takk til komiteen for å ha kommet frem til et balansert, godt og moderne forslag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:58:06]: Mitt spørsmål gjelder lengden på perioden. Det har vært en lang diskusjon om lengden i karanteneloven, som er fastsatt til maks seks måneder. Her går flertallet inn for en konkurranseklausul på ett år. Kan statsråden forklare i hvilke situasjoner personer i det private næringslivet kan sitte med mer sensitiv informasjon i forhold til nye arbeidsgivere enn det en statsråd kan sitte med i forhold til nye arbeidsgivere?

Statsråd Robert Eriksson [10:58:59]: Jeg tror nok at en del som jobber innenfor teknologiutvikling, også med nye teknologiske løsninger, vil sitte med langt mer detaljert og inngående kompetanse enn undertegnede gjør. I et globalt marked der man konkurrerer om å ha både domenet og beskyttelsen rundt teknologien mens man forsker på den, utprøver den, tror jeg det kan være fornuftig at man med den balansen som Stortinget her kommer frem til, har inntil ett år med en sånn bestemmelse. Jeg tror også det som skjer innenfor denne bransjen – teknologi – kan være mindre sammenlignbart på enkelte områder enn f.eks. innen politikken.

Men jeg skjønner spørsmålet fra Lundteigen godt, og det er et relevant og godt spørsmål som reises.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:59:55]: Jeg merker meg statsrådens nøkterne svar. Det lå vel mer mellom linjene der enn vanlig er, for det er vel få som har større innsikt i og kunnskap om større, strategiske spørsmål enn en statsråd, så jeg takker for svaret på det punktet.

Mitt neste spørsmål gjelder avkorting av inntekt i den samme perioden. For eksempelvis statsråder er det en avkorting på 100 pst., mens det her legges opp til en avkorting på 50 pst. Hva er begrunnelsen for at en kan ha et slikt system – burde ikke den avkortinga være lik også på det området?

Statsråd Robert Eriksson [11:00:45]: Det kan man alltids si, men jeg registrerer at flertallet har kommet frem til at det kan være fornuftig med en slik avkorting. Vi var også inne på det da vi la frem proposisjonen. Det kan også være at det i en periode når man går ut og tar andre typer jobber, i bransjer med et helt annet lønnsnivå, kan være fornuftig med en avkorting på 50 pst.

Dette er en sak som har versert over lang tid, med lange utredninger, og der det har vært ulike interesser fra både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, alt etter hvilken bransje man er berørt av. Jeg mener at dette lovforslaget på en god måte forsøker å balansere alle disse hensynene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:01:33]: I regjeringas forslag var det et tak på kompensasjonen som lå på 18 G. Så foreslår nå flertallspartiene et tak på 16 G. En statsråds lønn, som jeg nevnte, utgjør i dag 14 G. Det er såpass mange ting i denne saken som tilsier at en bør se nærmere på konsekvensene av det vi nå gjør, kontra det som er reglene i karanteneloven. Vil statsråden ta initiativ til å se igjennom også karanteneloven for å få en mer enhetlig behandling av alle som berøres av slike karantenebestemmelser?

Statsråd Robert Eriksson [11:02:22]: Jeg synes det kan være fornuftig å se på det etter at vi har hentet inn den kompetansen og den kunnskapen som vi er ute etter å få inn. Som jeg også sa i mitt innlegg, mangler vi mye statistikk om hvilke bransjer dette blir brukt i, i hvilket omfang det blir brukt, og hva som er naturlig i standardkontrakter. Vi hører at enkelte arbeidstakerorganisasjoner som selv har gjort undersøkelser, sier at dette ligger i enkelte bransjers standardkontrakter. Når vi får mer kunnskap om det og også ser på de ulike lønnsnivåene, utelukker jeg ikke at det kan være fornuftig å komme tilbake og se nærmere på det spørsmålet som Lundteigen her reiser.

Fredric Holen Bjørdal (A) [11:03:06]: Eg registrerer at representanten Wiborg bruker innlegget sitt til å skryte av statsråden si handlekraft, og det er greitt. Det er likevel mykje som tyder på at det er noko som har gått litt fort i svingane her når ein ser kor sterk kritikk regjeringa har fått frå NHO og arbeidsgjevarsida og den relativt kraftige modereringa av forslaget her i Stortinget. Mitt spørsmål er då: Meiner statsråden framleis at regjeringa sitt opphavelege forslag var det beste? Eller ser han no, kanskje i etterpåklokskapens namn, at han burde teke ein runde med partane i arbeidslivet før han føreslo ein så høg kompensasjon?

Statsråd Robert Eriksson [11:03:52]: Vi har tatt mange runder med partene i arbeidslivet. Denne saken ble fra den rød-grønne regjeringen sendt ut på første høring i 2008, på den neste i 2010, med mange innspill fra møter – formelle, men også uformelle – med partene i arbeidslivet, mange ulike interessegrupper, til hvordan dette skal håndteres.

Jeg vet ikke om denne saken hadde fått en bedre utgang om man hadde fulgt representantens råd og latt den ligge i skuffen i enda lengre tid. Det var mer representanten Rotevatn som viste handlekraft og sendte spørsmål, det var vel den 26. mars, og proposisjonen ble lagt frem dagen etter. Det er helt riktig; vi er en handlekraftig regjering. Jeg mener at det forslaget vi la frem, var det beste forslaget, som balanserte de ulike innspillene som var kommet inn, ut fra den utredningen denne saken har fått opp gjennom årene. Jeg er glad for at Stortinget og et så bredt flertall i Stortinget har klart å gjøre noen endringer. Jeg skulle gjerne sett at kompensasjonen hadde vært høyere, men man har klart å balansere på en god måte.

Fredric Holen Bjørdal (A) [11:04:56]: Takk for svaret. Det er jo som fleire, og òg statsråden, har vore inne på, ei litt krevjande sak å skulle behandle som lovgjevar. Avgjerdsgrunnlaget til Stortinget er i denne saka litt svakt, for vi manglar statistikk, og vi manglar forsking. No skal departementet gjere ein jobb for å prøve å få tak i den typen statistikk. Vi forventar i Stortinget at disse lovendringane blir ordentleg og kontinuerleg evaluerte. Men det er framleis ein del usvara spørsmål, særleg når det gjeld standardkontraktar. Veit vi om dette vil føre til mindre standardkontraktar? Nokre meiner jo endåtil at det at vi no legg dette til i arbeidsmiljølova vil gjere det meir synleg og tilgjengeleg og kanskje til og med auke bruken av konkurranseklausular. Så her er det ein del usvara spørsmål. Det eg lurer på, er: Vil statsråden kome tilbake til Stortinget etter ei stund, når vi har ei evaluering klar, og vurdere å foreslå nye og kraftigare tiltak for å få bukt med konkurranseklausular der det ikkje er nødvendig?

Statsråd Robert Eriksson [11:06:04]: Jeg synes det er interessant å høre på retorikken og argumentasjonen til representanten Bjørdal, som sier at dette har vært en krevende sak for lovgiver. Det har jeg respekt for, og det har jeg forståelse for. Men at man mangler mye kunnskap? Denne saken er godt utredet av hans egen regjering. Er det slik at de har gjort et såpass dårlig utredningsarbeid at man ikke har hatt et godt nok beslutningsgrunnlag? For vi har støttet oss til den utredningen som er gjort av den forrige regjeringen. Saken er godt utredet, og det er kommet mange, mange innspill. Vi tar nå initiativ, i motsetning til forrige regjering, til å skaffe oss enda bedre kunnskap rundt dette. Og som jeg også sa til representanten Lundteigen: Skulle det være behov for å se nærmere på enkelte av disse lovbestemmelsene, utelukker ikke jeg at man kommer tilbake når man har hentet inn det kunnskapsgrunnlaget.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.