Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rigmor Aasrud (A) [14:45:03]: (ordfører for saken): Komiteen har hatt representantforslaget fra SV om barnefattigdom til behandling, og vi har valgt å la framdriften følge komiteens arbeid med statsbudsjettet siden forslagene har budsjettkonsekvenser. Det har gjort at det har vært en ryddig behandling i komiteen, og jeg takker komiteen for samarbeidet.

Det er tverrpolitisk enighet om at vi må styrke arbeidet for å hindre at barn lever i fattigdom. Komiteen legger derfor vekt på at vi må føre en politikk der flest mulig er i arbeid, og at vi må utforme virkemidler som bygger opp under dette. Men ikke alle har muligheten til å delta i arbeidslivet, og det er etter komiteens mening nødvendig at vi har treffsikre ordninger som sikrer alle et anstendig inntektsgrunnlag. Jeg er svært glad for at en samlet komité slår fast nettopp dette.

Den tekniske definisjonen på fattigdom er prosent av medianinntekt i landet. Så kan vi diskutere om dette er en treffsikker måleparameter. Med en sånn definisjon vil kontantutbetalinger redusere fattigdom, mens gratis barnehage, SFO og fritidsaktiviteter ikke vil påvirke situasjonen. Komiteen slår likevel fast at barnehage og fellesskolen er arenaer som bidrar til å redusere sosiale forskjeller, og at det er nødvendig å tilføre disse ressurser for å legge til rette for at disse arenaene skal ha en sånn funksjon også i tiden framover.

Riksrevisjonen har undersøkt arbeidet med barnefattigdom i Norge og sier at det i stor grad handler om barn som opplever å være utestengt fra sosiale sammenhenger på grunn av den økonomiske situasjonen familien er i. Flertallet av barnefamiliene som opplever fattigdom, kommer fra innvandrergruppene. I den sammenheng er det grunn til å minne om at barn som bor i Norge, i det store har det bra. Det er også grunn til å minne om at de fleste europeiske land nå opplever at det kommer barnefamilier fra Syria og Afghanistan for å gi sine barn muligheter til å vokse opp i samfunn som har langt større trygghet enn det de opplever i sitt hjemland. Fattigdom i et krigsherjet Syria er noe annet enn fattigdom i Norge.

For Arbeiderpartiets del vil det alltid være muligheten til å forsørge seg selv gjennom arbeid som er vårt viktigste politiske mål. For å nå målet må vi legge til rette for at de som trenger ekstra hjelp inn i arbeidsmarkedet, får det og ha velferdsordninger som gjør det mulig å være i arbeid. Da er barnehage og skole viktig. Like viktig er det å sikre at de barna som har foreldre som ikke klarer å være yrkesaktive, får de samme mulighetene. Her skiller de politiske partiene lag når det gjelder den praktiske politikken. For det hjelper ikke å legge fram en god handlingsplan mot barnefattigdom når det få måneder tidligere ble lagt fram forslag om store kutt i barnetillegget i uføretrygden. Kuttet var på 590 mill. kr. Og det hjelper ikke de fattige barna at bostøtten reduseres, eller at en arbeidsledig forelder får kutt i støtten, sånn som regjeringen har foreslått.

Det er i det hele vanskelig å se sammenhengen i regjeringens politikk når det gjelder barnefattigdom. De som har mest, får mer gjennom store skattelettelser, og de som har minst, får mindre – nesten 2 mrd. kr i kutt for de arbeidsledige. Det er mange barnefamilier blant dem. Forslaget om å kutte i barnetillegget i uføretrygden er et direkte angrep på barnefamiliene. Og vi kommer ikke unna det faktum at det er blant innvandrerbefolkningen vi finner flest familier med kombinasjonen barn og lav inntekt. Da blir det interessant å høre på regjeringspartiene her i Stortinget når politikken for dem som sitter på asylmottak og skal inkluderes i det norske samfunnet, skal utformes i ukene som kommer. På asylmottakene i dag er det mange barn med foreldre som trenger alles oppmerksomhet, ikke bare i dag, ikke bare i morgen, men veldig lenge framover.

Bente Stein Mathisen (H) [14:49:59]: Som saksordføreren sa, er det stor enighet på tvers av de politiske partiene her på Stortinget om at vi ønsker å jobbe for å bedre situasjonen til barn og unge som vokser opp i det vi kaller fattige familier. Noe av det viktigste vi gjør som politikere, er å legge til rette slik at barn og unge får en trygg og god oppvekst, gode utviklingsmuligheter gjennom en god skole og rett til utdanning.

Regjeringen tar på alvor at mange barn vokser opp i familier med svak økonomi, som utelukker deltakelse på viktige sosiale arenaer. Derfor har regjeringen lagt frem en strategi mot barnefattigdom som heter «Barn som lever i fattigdom».

Forslagsstillerne peker på barnetrygden som et av de viktigste virkemidlene for å bidra til omfordeling og motvirke fattigdom. De foreslår en rekke forslag for å heve nivået på barnetrygden. I den forbindelse må jeg si at regjeringen har satt ned et offentlig utvalg som skal se på støtten til barnefamilier. Utvalget skal særlig se på om det skal gjøres endringer i barnetrygden. Utvalgets anbefalinger vil gi grunnlag for å vurdere eventuelle endringer i ordningen.

Jeg må bare si jeg synes det er litt rart at SV ikke gjorde noe med barnetrygden da de satt åtte år i regjering, siden de mener at dette er et så viktig tiltak. De gikk høyt på banen og sa at de skulle fjerne fattigdommen med et pennestrøk. Men jeg tror at barnefattigdom ikke blir fjernet med et pennestrøk, og heller ikke blir den fjernet ved å øke barnetrygden. Det må jobbes mye mer helhetlig og målrettet med tiltak på flere områder. Strategien som regjeringen har utarbeidet, tar utgangspunkt i at barnefattigdom er et sammensatt problem, og at alle departementer og instanser som har ansvar for barn og familier, må samordne innsatsen og tiltakene, slik at barnefattigdom kan reduseres.

SV bruker som begrunnelse at statsbudsjettet for 2015 førte til en vanskelig situasjon for barn i fattige familier på grunn av at det ble noe reduksjon i barnetillegget til foreldre som er uføretrygdet. Jeg synes dette blir både søkt og noe misvisende, for SV nevner ikke alle de målrettede styrkingene til barn og unge i familier med lav inntekt som ble vedtatt i det samme budsjettet. Omlegging og reduksjon på ett område må ses i sammenheng med styrkinger på andre områder.

I 2014 ble det innført en nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom, som er videreført og styrket i 2015. Ordningen bidrar til at barn og unge som lever i familier med svak økonomi, kan delta i fritidsaktiviteter, få støtte til utstyr og til kontingenter, og at familier kan få tilgang til ferieopplevelser.

I budsjettet for 2015 styrket regjeringen tilbudet om gratis kjernetid i barnehagen for fire- og femåringer fra lavinntektsfamilier. I tillegg ble det innført en sosial profil på barnehagebetalingen, med moderasjonsordninger i barnehageprisen. Fra og med 1. mai i år har alle familier med lavere inntekt enn 473 000 kr per år fått redusert barnehagepris.

Regjeringen har også målrettet bruken av støtteordningene, slik at ordningene treffer barn og unge med størst behov. Derfor har man endret på stipendordningene i videregående skole. Stipendsatsene er økt med 50 pst. og gis nå kun til elever som kommer fra familier der mors og fars samlede inntekt er lav. Det innebærer en økning på 10 000 kr mer i året for de elevene som virkelig trenger stipendet.

I dag vedtar vi en endring i sosialtjenesteloven som medfører at kommunene skal holde barns inntekt av arbeid i fritid og skoleferie utenfor ved vurdering av søknad om økonomisk stønad. Formålet er å bidra til at barn i familier som mottar økonomisk stønad, på lik linje med andre barn vil kunne bedre sin egen situasjon gjennom inntekt fra arbeid og få nyttig erfaring fra arbeidslivet.

Når det gjelder bostøtteordningen, har regjeringen i strategien «Barn som lever i fattigdom» signalisert at den vil vurdere ytterligere styrking av bostøtten.

Avslutningsvis: Det aller viktigste virkemiddelet for å bekjempe barnefattigdom og motvirke sosial eksklusjon er å vokse opp i familier der en eller begge foreldre har inntektsgivende arbeid. Regjeringen er derfor spesielt opptatt av å legge til rette for at flere som har hel eller delvis arbeidsevne, kommer i jobb. Det er det beste for mor og far, og det er det beste for barna.

Ingebjørg Amanda Godskesen (FrP) [14:54:22]: I mai i år delte regjeringen ut hele 137 mill. kr til ulike lokale tiltak rettet mot barnefattigdom i Norge. Alle kommuner og frivillige organisasjoner hadde mulighet til å søke om midler til gode ferie- og fritidstilbud, de kunne søke om midler til utlånsordninger for utstyr til idretts- og rekreasjonsaktiviteter, og målet var å sikre barn muligheten til å være med på aktiviteter, uavhengig av foreldrenes økonomi. Det er nemlig viktig med gode opplevelser i barndommen, og det er viktig å dempe barns opplevelser av familiens fattigdom. Søknadene varierte mye i karakter og omfang, noe som naturlig nok også gjorde seg gjeldende i størrelsen på tilskuddet. Røde Kors fikk f.eks. mange millioner til sine gode ferietilbud, mens mange av de minste tilskuddene gikk til innkjøp av utstyr til gratis utlån i kommunene.

Trysil var en slik kommune. Trysil fikk i år 60 000 kr til innkjøp av skøyter og hjelmer til en gratis utlånsordning for barn, og i fjor fikk de 100 000 kr til innkjøp av ski og skiutstyr. Dette er et svært godt tilbud lokalt. Jeg er glad for at vi kan stimulere til slike tiltak som gjør at alle barn får anledning til å delta i fritidsaktiviteter, uavhengig av om foreldrene har dårlig råd eller ikke.

Noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere fattigdom i Norge, er, som det er sagt tidligere, å la flere få anledning til å leve av sin egen inntekt. Samtidig kan vi, og må vi, også gjøre mye for å redusere barns opplevelse av fattigdom.

I Sundvolden-erklæringen er vi klare og tydelige på at vi ønsker å løfte mennesker ut av fattigdom. Det er et helt delkapittel i Sundvolden-erklæringen som kun dreier seg om tiltak mot fattigdom. Mange av disse tiltakene er allerede gjennomført, noen gjennomføres nå, og de siste skal gjennomføres før neste valg. Der er det også tiltak spesielt mot barnefattigdom. Saken som behandles i dag, er også et slikt eksempel. Vi gjør barnehage billigere for barnefamilier med dårlig råd, vi etablerer lokale ordninger for utstyrsutlån og kontingentstøtte. Dette vil hjelpe barn til å delta i samme aktiviteter som vennene sine.

Ennå har jeg ikke nevnt tiltaksplanen mot barnefattigdom som samarbeidspartiene lanserte nå i år. For første gang har vi et solid politisk fokus på barnefattigdom. Tidligere har det vært mest fokus på fattigdom generelt, og selv det har gitt svært lite resultat i de to foregående stortingsperiodene. Som også nevnt tidligere, husker vi alle SVs løfte om å fjerne fattigdommen med et pennestrøk. Det skjedde iallfall ikke i de åtte årene før denne regjeringen.

Men jeg håper at vi nå kan se framover, og jeg håper at vi nå kan stå sammen om å hjelpe flest mulig barnefamilier til å jobbe seg ut av fattigdommen. Jeg håper ingen barn må oppleve fattigdom, og jeg vil ikke slutte å lete etter løsninger, for ingen barn fortjener å leve i fattigdom.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:57:38]: Jeg synes det er en svært viktig tematikk SV tar opp i sitt representantforslag. Her er det mange gode forslag, både i representantforslaget og i innstillingen. Flere av forslagene er også helt i tråd med Kristelig Folkepartis program.

Jeg har lyst til først å peke på de forslagene i innstillingen som Kristelig Folkeparti kommer til å støtte i dag. Vi støtter forslag nr. 1, fra Senterpartiet, fordi det er viktig. Det handler om kostnadene for enkeltmennesket og for samfunnet. Det er et viktig perspektiv å ha med seg, for dette handler om skader og kostnader her og nå, og ikke minst på sikt. Derfor vil Kristelig Folkeparti støtte forslag nr. 1 i innstillingen.

Kristelig Folkeparti er også enig med SV i at barnetrygden må holdes utenfor utmålingen av sosialhjelp. Vi fremmer i dag et forslag om at både barnetrygden, kontantstøtten og gaver til barn, i tillegg til barns inntekter, som vi har diskutert tidligere i dag, skal holdes utenfor beregningen av sosialhjelp. Vi vil primært selvfølgelig stemme for vårt eget forslag, men sekundært for SVs forslag nr. 2.

Mange barn vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt. Vi vet at dette kan medføre stigmatisering, ekskludering og sosial utrygghet. Fattigdom er et strukturelt problem som ikke kan avskaffes ved kun å sette inn tiltak på individnivå. Slike tiltak er viktige, men bekjempelse av fattigdom krever også en aktiv omfordelingspolitikk og bredspektrede, universelle tiltak. Kristelig Folkeparti vil arbeide for at ingen barn skal vokse opp i fattigdom i Norge, og vi vil også arbeide for målrettede tiltak som hjelper dem som trenger det mest. Et eksempel på målrettede tiltak er gode ordninger for å sikre et forsvarlig bosted. Et annet godt eksempel er en ordning der lavinntektsfamilier kan få et frikort som sikrer at alle barn kan delta på minst én fritidsaktivitet. Derfor vil Kristelig Folkeparti støtte forslag nr. 11, der de ber regjeringen sikre at alle barn har tilgang på utstyrslån til fritidsaktiviteter, og at barn fra økonomisk vanskeligstilte familier har tilgang på ordninger tilsvarende opplevelseskort, organisert enten i regi av det offentlige eller i regi av frivillige organisasjoner.

Flere av forslagene er jo også forslag som regjeringen og samarbeidspartiene jobber med og er sammen om. Det pekes bl.a. på Ferie for alle, og jeg er veldig glad for at vi i budsjettenigheten kunne være med og styrke den posten. Det er også pekt på hvor viktig det er at folk kommer i arbeid, og det er klart at Kristelig Folkeparti deler det. Det er kanskje det viktigste tiltaket for å komme ut av fattigdom, men både Jobbsjansen og andre ting her er viktige tiltak som kan bidra til at enda flere kommer ut av fattigdom.

La meg også få lov til å si noe om det som SV tar opp når det gjelder engangsstønaden, for det er en viktig sak for Kristelig Folkeparti, og vi er helt enig i at der kan vi gjøre mer. Jeg er veldig glad for at vi i samarbeidsavtalen har fått inn det som et viktig punkt, og vi har jo sett at i de årene vi har hatt denne samarbeidsavtalen, har engangsstønaden vokst jevnt og trutt. Kristelig Folkeparti har i sitt program tatt til orde for at den må enda høyere opp – vi peker på 2 G – fordi vi mener det er uheldig at vi har en ordning i dag som gjør at vi egentlig legger til rette for at man ikke bør få barn før man i hvert fall har rundet 30. Det er i den alderen de fleste får barn i dag, og det burde ikke være økonomi som gjør at man får problemer med å kunne få barn tidligere. Jeg tenker her bl.a. på studenter. Det er noe som regjeringen jobber med, og Kristelig Folkeparti spiller det selvsagt inn i enhver budsjettdiskusjon vi har om å få økt engangsstønaden. Det er et punkt der jeg registrerer at vi har mye til felles med SV. Jeg ser at også de peker på det og har pekt på det lenge. Jeg håper også at vi i tiden framover kan være med og gjøre noe med engangsstønaden og i hvert fall knytte det til G på et eller annet tidspunkt.

Presidenten: Presidenten tror at representanten Bekkevold skal ta opp forslag og anser at det er gjort.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) (fra salen): Det håper jeg er gjort.

Presidenten: Representanten Geir Jørgen Bekkevold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:02:42]: Så langt jeg kjenner til, har vi ikke i dag noen offisiell, klar og enhetlig definisjon av fattigdom eller fattigdomsgrense i Norge, og det er sjølsagt at vi heller ikke skal utjevne alle forskjeller for barn og ungdom når det gjelder tilgang til goder og muligheter. Men vi snakker altså om dem som er mest verdig trengende.

Det grunnleggende er full sysselsetting og små inntektsforskjeller for utført arbeid, og jeg sier «full sysselsetting» og ikke «høy sysselsetting» og er glad for at det begrepet fester seg her i salen.

Regjeringa har lagt fram en strategi også på dette området, «Barn som lever i fattigdom. Regjeringens strategi (2015–2017)», hvor det heter at «andelen norske barn som lever med inntekter under 60 prosent av medianinntekten i minst tre år i strekk» de siste årene har blitt stadig større. I den rapporten refereres det også bl.a. til:

«Den høye fattigdomsrisikoen i enkelte landgrupper, henger igjen sammen med at de voksne har problemer med å komme inn på det norske arbeidsmarkedet.»

Når vi kjenner det faktumet, i tillegg til det tilbudssjokket som vi har fått som følge av EØS-utvidelsen i 2004, blir dette veldig, veldig krevende.

Full sysselsetting i det norske arbeidsmarkedet fordrer en regulert tilbudsside i det norske arbeidslivet. En ikke-regulert innvandring umuliggjør full sysselsetting og små inntektsforskjeller, etter Senterpartiets syn. Vi vil understreke viktigheten av en grundig analyse av de økonomiske behovene for å heve gruppene med innvandrerbarn i lavinntektsgruppen til et ønsket inntektsnivå, samt en vurdering av hvilke økonomiske konsekvenser dette får for ytterligere EØS-innvandring mv.

Når vi fremmer dette forslaget, er det rett og slett for å få en mer kunnskapsbasert debatt. Jeg håper at flere partier kan støtte et slikt forslag, slik at en kan gå inn i den faktiske virkelighet som vi står i, analysere hvorfor vi er der og hva som skal til, med klare definisjoner, for at vi skal få en diskusjon om disse tingene som er mer faktaorientert.

Når det gjelder de forslagene som SV har kommet med, har Senterpartiet svart på de forslagene i statsbudsjettsammenheng. Vi har kommet med en rekke tiltak der som går på de forslagene, og vi velger da å vise til dem og prinsipielt ikke stemme for noen av SVs forslag, sjøl om det er mange av dem som vi har både penger til og positive prioriteringer omkring. Men vi mener at det er å blande dette forslaget og det nylig avgitte statsbudsjettet, så det gjør vi da ikke.

Ellers vil jeg si at vi støtter Kristelig Folkepartis forslag, som viser den grunnleggende holdning som vi har til dette spørsmålet for virkelig å gjøre en jobb med å heve de gruppene som trenger sosial støtte mest, og det er dem som har ansvaret for barn.

Presidenten: Representanten Lundteigen skal også ta opp forslag?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:06:14]: Jeg tar opp forslaget fra Senterpartiet, det er helt korrekt.

Presidenten: Da har representanten Per Olaf Lundteigen tatt opp det forslaget han refererte til.

Sveinung Rotevatn (V) [15:06:36]: Det har vore ein del saker og diskusjonar der det har vore peika på behovet for å sikre endå betre pensjonar for ulike grupper. Det må ein gjerne vere for. Men her snakkar vi om dei som, i motsetning til den gjennomsnittlege pensjonisten, faktisk er ei fattig gruppe i Noreg, og der det er mykje arbeid som står att.

Venstre deler definitivt SVs engasjement for å få ned barnefattigdomen og synest det er bra at den diskusjonen blir løfta inn i Stortinget så ofte som mogleg. Det er ingen tvil om at det er mykje som må gjerast, og at mykje dessverre har gått i feil retning. Eksempelvis i perioden 2005–2013, som bør vere kjent for fleire av representantane her, fekk vi 25 pst. fleire fattige barn i Noreg. Det er nesten 20 000 ungar som har gått inn i den kategorien. Det er mykje, det er for mange.

Sjølv om det er ulike grupper som fell inn under fattigdomsomgrepet, er det også ein del tendensar som ein skal vere klar over. Ein ting som ikkje er til å kome vekk frå, er at det er mange ungar i familiar med innvandrarbakgrunn som er overrepresenterte på dei statistikkane. Eg seier det fordi vi no skal ta imot og integrere mange menneske på flukt, inn i det norske samfunnet. Mange av dei som er på flukt, har eit dårleg utgangspunkt når det gjeld eksempelvis utdanning for å klare seg i den norske arbeidsmarknaden, og det gjer at denne oppgåva ikkje blir noko mindre framover. Men det betyr også berre at ambisjonane må hevast.

Så er det slik, som representanten Lundteigen var inne på, at veldig mange av desse forslaga – for ikkje å seie alle saman – har budsjettkonsekvensar og difor har vorte behandla saman med statsbudsjettet i komiteen. Det trur eg var klokt.

For Venstres del har vi levert og stemt for eit alternativt statsbudsjett med ei rekkje forslag som er målretta for å få ned barnefattigdomen. Mange av dei har også støtte blant andre parti. Ein ting vi gjer gjennomgåande, som eg meiner at fleire, også SV, bør vurdere, er at i staden for berre å slengje på meir pengar – ein ressurs som ikkje er utømmeleg – til ulike ordningar kan ein differensiere meir. I staden for berre å auke barnetrygda til dei som har minst, noko som er rosverdig nok å gjere, kan ein også vurdere å skru ho litt ned for dei som har mest. 50 pst. av dei som tek mot barnetrygd, puttar ho rett inn på konto. Å vere politikar er å prioritere, og er ein villig til det, har ein også meir til rådvelde når ein skal nå måla sine, og eit viktig mål er å få ned barnefattigdomen.

Så har vi fått eit budsjettforlik mellom regjeringspartia og Venstre og Kristeleg Folkeparti, der vi til saman styrkjer det sosiale sikkerheitsnettet med over 800 mill. kr. Det var ei av fleire viktige saker for Venstre i dei forhandlingane, og vi er glade for at vi har fått gjennomslag for mykje av det. Eg trur også at SV bør vere glade, for fleire av forslaga som er levert i dette representantforslaget, har også fått gjennomslag i budsjettforhandlingane, bl.a. forslaga nr. 6, 9, 11 og 12, i motsetning til kva som har vorte gjennomført tidlegare.

I finansdebatten heldt representanten Snorre Serigstad Valen frå SV eit veldig sterkt innlegg der han oppfordra Venstre og Kristeleg Folkeparti til å skifte side og kome over til SV, for der var graset så mykje grønare. Akkurat når det gjeld viljen til konkrete tiltak for å kjempe mot barnefattigdom, trur eg nesten eg skal returnere den helsinga til representantane som har levert dette Dokument 8-forslaget. No gjennomfører vi faktisk mykje av politikken. Det er klokt.

Til sist vil eg peike på eitt tiltak som eg meiner er særleg viktig. Det er at etter at vi i tidlegare budsjett har sørgt for rett til gratis kjernetid for ungar – fire–femåringar – i låginntektsfamiliar, utvidar vi no den ordninga også til treåringar. Det er målretta fattigdomsnedkjemping – det er ikkje berre å eksportere ytingar, for dei som er opptekne av den typen ting. Det sørgjer for at ungar får ei moglegheit til å lære språk, til å bli integrerte, og det sørgjer for at foreldra har moglegheit til å jobbe. Det er kanskje det viktigaste fattigdomstiltaket vi gjennomfører i det budsjettet som faktisk blir vedteke i denne salen, og eg håper at vi kan fortsetje på den vegen framover, og at vi differensierer ut frå inntekt og ikkje – som eg ser at SV, Arbeidarpartiet og Miljøpartiet Dei Grøne gjer i denne byen – ut frå adresse. Det er ikkje målretta.

Kirsti Bergstø (SV) [15:11:45]: Jeg vil starte med å ta opp SVs forslag.

Kampen mot barnefattigdom handler om kampen for å gi alle like muligheter. Det handler om kampen for å sikre alle muligheten for en framtid. Vi vet at fattigdom går i arv, og det vil fattigdom gjøre så lenge strukturelle forskjeller ligger der, som kjønn og klasse, uten at det føres en politikk som aktivt prøver å bekjempe de ulikhetene som er, eller som treffer dem som trenger det mest. Dagens regjering fører en politikk for større forskjeller og for økt fattigdom.

Flere har i løpet av debatten, og også i tidligere debatter i dag, nevnt regjeringens strategi i forhold til barnefattigdom. Jeg syns det er veldig flott at vi har fått en strategi. Det syns jeg er bra. Nå er det veldig mye i den, det er mye kreativt i den. Jeg er veldig for fattigdomsbekjempelse, men jeg er usikker på om f.eks. punktet om svømmeopplæring er et målrettet tiltak i den sammenheng. Noen av tiltakene i regjeringens strategi vil definitivt gjøre det lettere å være fattig ved at flere får være med på ting, men det gjør lite med selve fattigdommen, med inntekten, for det er bare én ting som kan løfte folk ut av fattigdommen, og det handler om inntekt; hva har du å leve av? Det er jo inntekten din som avgjør hva du kan putte i handlekurven, hva slags aktivitet ungene dine har muligheten til å være med på, om det blir ferie i år eller ikke. Derfor foreslår vi å øke inntekten til barnefamilier, og særlig til de gruppene som vi vet har størst risiko for å havne i fattigdom, nemlig barn av enslige forsørgere og familier med mange unger.

Så registrerer jeg at mange bruker innleggene sine her i dag på sleivspark eller kritikk av SVs ambisjoner om å bekjempe fattigdom, om faktisk å ønske et samfunn der fattigdom ikke lenger fins. Jeg svarer på det med å argumentere for å løfte fram våre forslag i dag, men syns det er underlig at man, når man sitter med makta, heller velger å se på snøen som både falt og smeltet i forfjor, enn å ta grep i dag. Og når snøen smelter, særlig her på Østlandet, ja så kommer det salt i den, og det bør svi i åpne sår for særlig Fremskrittspartiet, for i sin tid var stortingsrepresentant Horne høy og mørk i åtte år fordi den rød-grønne regjeringen ikke økte barnetrygden. Og når Høyre spør hvorfor SV ikke gjorde dette da de satt i regjering, er svaret er: Det var ikke flertall for det da – som i dag. Men det er verre å løpe fra sine løfter enn å jobbe for å kjempe dem fram. Og jeg lover at det er SVs strategi til det siste.

Derfor har vi fremmet forslag i dag der vi mener at vi samlet sett gjør en avgjørende innsats for barnefattigdommen og for å løfte folk ut av fattigdom. Det handler om en tredelt innsats med konkrete tiltak. Det ene handler om å øke inntekten til dem som vi vet er fattige eller dem med risiko for å bli fattige. Det andre er å sikre deltakelse i arbeidslivet. Vi må ha en arbeidslinje som virker – en arbeidslinje som inkluderer folk i arbeidslivet, som ikke straffer folk for å være fattige. Og det tredje – vi er nødt til, både gjennom universelle ordninger og gjennom målrettede tiltak som støtte til utstyr og ferie, å sikre at alle har mulighet til å delta.

Presidenten: Representanten Kirsti Bergstø har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Robert Eriksson [15:16:31]: La meg begynne med å reflektere litt rundt hvorfor mange barn er fattige. Det tror jeg skyldes mange ting, men hovedgrunnen er at vi ser en stor forskjell mellom barn som har foreldre som deltar i arbeidslivet, og barn som vokser opp med foreldre som står utenfor arbeidslivet.

Det vil også være mange grunner til at man står utenfor arbeidslivet. En av de viktigste tingene vi kan gjøre, er å sørge for at flere mennesker opplever gleden og friheten ved å bli selvforsørget av egen arbeidsinntekt. Skal vi lykkes med det, trenger vi et mer inkluderende arbeidsliv og et mer velfungerende arbeidsliv.

Regjeringen er godt i gang med å skape dette. Vi er godt i gang med å gå igjennom virkemidlene og har kommet med mange nye virkemidler for å hjelpe flere inn i arbeidslivet og til å kunne ta ut arbeidsevnen. La meg nevne noen:

• et nytt arbeidsforberedende treningstiltak, som kommer om kort tid, som vil være en god mulighet til å hjelpe flere inn i arbeidslivet

• ny og forbedret oppfølgingsavtale inn mot det ordinære arbeidslivet

• Nav-veiledere inn i videregående skole for å drive god veiledning i karrierevalg og å kunne matche det med å ta noe av utdanningen i arbeidslivet og bruke ordinært arbeidsliv

Jeg besøkte Nav Trondheim i forrige uke. Jobbhuset, med aktivitetskrav, med god hjelp, har sørget for at bare på de siste to og et halvt årene har 300 mennesker fått en fot innenfor arbeidslivet. Det å gå fra en hverdag med svært lav inntekt til å få muligheten til å tjene sin egen inntekt er mye av nøkkeloppskriften.

I tillegg er regjeringen opptatt av å tette hull i det sosiale sikkerhetsnettet. Vi har aldri hatt en regjering som har satset mer på å bekjempe barnefattigdom enn denne regjeringen. Takket være også det gode samarbeidet vi som regjeringspartier har med Kristelig Folkeparti og Venstre, har vi fått på plass en god strategi mot barnefattigdom, som bl.a. – som det ble sagt av representanten Rotevatn – gratis kjernetid i barnehagen for fire- og femåringer. Vi har økt satsingen på frivillige organisasjoner og sosiale entreprenører for å hjelpe flere inn i arbeidslivet. Det er også gjort mange tiltak for å hjelpe barn i en sårbar situasjon. Aldri før har flere barn i samspill med frivilligheten fått oppleve Ferie for alle. Aldri før har flere barn fått muligheten til å delta i fritidsaktiviteter, fordi denne innsatsen er styrket. Bare fra 2015 til neste år vil kampen mot barnefattigdom bli styrket med nesten 90 mill. kr. Strategien var på – hvis jeg ikke tar feil, og da ser jeg på min gode kollega, barne-, likestillings- og inkluderingsministeren – 106 mill. kr., som gjør at man får muligheten til å hjelpe barn i en sårbar situasjon der barn bor, i deres hverdag. Dette er å tette hull i det sosiale sikkerhetsnettet.

Mye i de forslagene som SV fremmer her i dag, er regjeringen godt i gang med. Jeg er stolt av det arbeidet som gjøres, det arbeidet som pågår, og det arbeidet som framover videreføres av mange statsråder i denne regjeringen. For andre år på rad er bl.a. bostøtteordningene bedret og styrket, slik at flere får muligheten til å ha et godt og trygt hjem og komme inn på boligmarkedet. Noe av grunnlaget for å lykkes er å komme tilbake til samfunnet og få oppleve muligheten til å komme inn i arbeidslivet. Selve tryggheten, basisen, for ethvert menneske er å ha det man kan kalle et hjem. Denne regjeringen legger også på plass bedre ordninger for at flere skal få muligheten til å ha et trygt og godt hjem.

I tillegg er det en gedigen opptrapping på rusfeltet, som også vil hjelpe mange til å komme ut av en strabasiøs hverdag og inn i et arbeidsliv, til å bli habilitert og rehabilitert, noe som også vil hjelpe mange av deres barn til å få en tryggere og bedre oppvekst uten fattigdom.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [15:21:49]: Jeg har et spørsmål til statsråden: Fremskrittspartiet har lenge vært på jakt etter uføres ytelser på flere områder – levealdersjustering, bilstønad, grunn- og hjelpestønad, for å nevne noen. Men i dag er det barnefattigdom vi snakker om, og uføre har også barn.

Mener statsråden fortsatt at det var et godt tiltak mot barnefattigdom å kutte 28 000 kr per barn i barnetillegget til uføre?

Statsråd Robert Eriksson [15:22:21]: Det som er vedtatt i Stortinget, er at man over en treårsperiode skal komme ned på et nivå der summen av uføretrygd og barnetillegg ikke skal utgjøre mer enn 95 pst. av det man hadde som arbeidsinntekt. For 2016 ligger kompensasjonsgraden på 110 pst. av hva du hadde i arbeidsinntekt. Det mener jeg er anstendige og gode ordninger, for jeg mener det er bra å ha velferdsordninger som sikrer trygghet og gode, stabile levevilkår, samtidig som vi har ordninger som er innrettet slik at det skal lønne seg å arbeide. Jeg tror de fleste i denne salen er enig med meg i at det vil være lurt ikke å ha velferdsordninger hvor man på mange felt kan få en kompensasjonsgrad som gjør at ytelsene blir langt høyere enn det man kan hente ut i arbeidslivet.

Lise Christoffersen (A) [15:23:16]: Spørsmålet mitt gjaldt det regjeringa sjøl hadde foreslått. Jeg vet hva Stortinget har vedtatt, og jeg vet også at de som statsråden her refererer til at har en kompensasjonsgrad på 110 pst., gjelder veldig få med veldig lave inntekter.

Over til neste spørsmål: Jeg lurer på om statsråden har gode bevis for og kan dokumentere at den som har lite, motiveres mest av pisk i form av kutt i ytelser, mens de som har mye fra før, motiveres best av gulrot i form av store skattekutt?

Statsråd Robert Eriksson [15:23:54]: Denne regjeringen har ikke kuttet i noen grunnytelser til dem som er fattige, snarere tvert imot. Vi har samlet sett faktisk styrket tilbudet for de barna som vokser opp med fattige foreldre. Vi snakker her om bl.a. sosialhjelp, som er den siste delen av vårt sikkerhetsnett, der vi hjelper flere barn enn noen gang til å kunne få oppleve aktiviteter, ferie, og der vi hjelper flere foreldre til å få muligheten til å kvalifisere seg til å komme seg inn i arbeidslivet og få oppleve friheten ved å leve av sin egen arbeidsinntekt. Jeg vil tro at også Arbeiderpartiet er opptatt av en politikk som sikrer at flere mennesker kan komme seg ut av fattigdommen, leve av egen arbeidsinntekt og få muligheten til å komme seg inn i arbeidslivet.

Hvilke ytelser er det Christoffersen her sikter til? Det kunne jeg tenkt meg å få opplest. Det eneste hun viser til, er et forslag som falt i Stortinget høsten 2014.

Lise Christoffersen (A) [15:24:56]: Jeg tenkte først og fremst på barnetillegget, for jeg regnet med at regjeringa mente alvor med saken da forslaget ble presentert for Stortinget. Det var ikke regjeringas fortjeneste at det ikke ble vedtatt.

Andre eksempler på kutt: Det var interessant at statsråden nevnte ferie. Jeg stilte spørsmål i finansdebatten uten å få svar og tenkte jeg kunne gjenta det her: Når det gjelder dagpengene til arbeidsledige, har regjeringa bl.a. kuttet i feriepenger, men de har også kuttet i andre deler av dagpengeregelverket. Ledige har også barn, og det er til sammen kuttet 2 mrd. kr i dagpengene til ledige.

Argumentet fra regjeringa er at en skal skape arbeidsplasser. Jeg lurer på hvor mange arbeidsplasser en forventer å skape ved de to milliardene som er kuttet i dagpenger og feriepenger til arbeidsledige?

Statsråd Robert Eriksson [15:26:00]: For det første: Når det gjelder ytelsene i dagpengeordningen, der en får 62,4 pst. av lønnen sin, ligger det fortsatt fast. Ingen endringer har blitt gjort på det i det hele tatt.

De som har vært ledige lenge – over ett år – får feriepenger.

Man må også ta med seg at når dagpengeperioden har gått ut, vil de aller fleste av dem være kommet over i arbeid, altså ha lønnsinntekt. Det er noe som man også må ta med seg.

Når det gjelder det som det blir henvist til om barnetillegget, står regjeringen ved de forslagene som regjeringen har lagt frem i denne salen. Men jeg synes det er bemerkelsesverdig at barn av en som er kreftsyk, og som går på arbeidsavklaringspenger, er mindre verdt enn et barn som har uføretrygd, ut ifra Arbeiderpartiets måte å tilnærme seg dette problemet på.

Kirsti Bergstø (SV) [15:27:07]: Statsråden sa at regjeringens politikk er å tette hullene i sikkerhetsnettet. Da lurer jeg på på hvilken måte hull i det sosiale sikkerhetsnettet tettes ved at regjeringen fjerner barnetillegget til de fattigste uføre?

Statsråd Robert Eriksson [15:27:32]: Regjeringen fjerner ikke barnetillegget til de fattigste uføre. Det er det ene. Det andre er at barnetillegget fortsatt ligger fast. I 2016 kan man få 110 pst. av det man hadde som lønnsinntekt, i uføretrygd og barnetillegg. Det er ikke å fjerne barnetillegget.

Så handler det om å gi barn bedre muligheter. Vi har behandlet en sak her tidligere i dag som gjør at barn som er under 18 år, og som har sommerjobber og helgejobber, får beholde inntekten selv. Det at vi bruker 89 mill. kr mer neste år enn vi gjorde i år på å bekjempe barnefattigdom, gjør at flere barn får muligheten til å delta på fritidsaktiviteter og i ferietilbud enn noen gang tidligere. Det gir også bedre muligheter for barn. Bedre ordninger for kjernetid i barnehagen, bostøtteordninger osv. gjør det også bedre for barn som vokser opp med foreldre med lav inntekt.

Kirsti Bergstø (SV) [15:28:39]: Årets julegave fra regjeringen til de fattigste uføre er jo at man får mindre å leve for. Det er et greit plaster på såret at noen av de ungene kanskje får muligheten til å være med på en ferieordning ved at det har kommet et system for det.

Statsråden nevnte også arbeid som den viktigste måten å få folk ut av fattigdom på. Det er et syn som SV deler. Det handler om å kunne forsørge seg selv, med begge beina trygt plantet i arbeidslivet. Men da lurer jeg på hvordan folk hjelpes til trygge jobber ved at ansettelsene gjøres midlertidige, særlig for kvinner – kanskje er de enslige – som er gravide, og som risikerer ikke å få fornyet kontrakten fordi man er i den livssituasjonen man er i.

Statsråd Robert Eriksson [15:29:33]: Igjen: Når det gjelder det som handler om uføre, registrerer jeg at forslaget om reduksjon i avkorting i pensjonen for gifte og samboende pensjonister, som vi får gjennomført for neste år, vil omfatte 140 000 uførepensjonister – 140 000. Dem vil ikke SV gi 4 000 kr mer i året å leve for – det gjør denne regjeringen. Det er noe som gir dem bedre økonomi.

Når det gjelder gravide kvinner, er reglene for dem godt nedfelt i arbeidsmiljøloven. Som jeg sa: Vi bruker flere sosiale entreprenører, flere tiltaksplasser, nytt arbeidsforberedende treningstiltak, bedre oppfølgingsavtaler og bedre lønnstilskuddsordninger for å hjelpe folk inn i arbeidslivet. Det er en god måte å hjelpe flere inn på. Det er bedre å ha en fot innenfor arbeidslivet enn å ha begge føttene godt plantet på utsiden av arbeidslivet og aldri få oppleve å komme til et eneste intervju.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Solveig Horne [15:30:54]: Jeg har lyst til først og fremst å gi honnør til SV for å løfte et viktig tema til debatt, og jeg er veldig glad for at det er bred politisk enighet om å forebygge og bekjempe fattigdom som rammer barn. Det er bra, og det er stor overlapp mellom de elleve forslagene som representantene Bergstø og Andersen har fremmet, og de tiltak regjeringen har iverksatt i strategien Barn som lever i fattigdom.

Det er en styrke at vi i Norge har bred politisk enighet om arbeidet mot barnefattigdom. Den økende ankomsten av asylsøkere kommer nok trolig til å bidra til at andelen barn i lavinntektsfamilier øker ytterligere. De nyankomne vil bruke lengre tid på å komme seg i arbeid. Barna kan ikke lastes, men de vil likevel leve med konsekvensene av situasjonen foreldrene står i.

Regjeringen er opptatt av både å innhente mer kunnskap og å iverksette målrettede tiltak mot barnefattigdom. Vi har derfor foreslått bevilgningsøkninger på flere tiltak i strategien for 2016-budsjettet. Etter budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre vil innsatsen bli ytterligere styrket. Arbeids- og sosialministeren har allerede delvis redegjort for hvordan strategien mot barnefattigdom ivaretar flertallet av forslagene som behandles her i dag.

La meg understreke at regjeringens innsats mot barnefattigdom er helhetlig. Regjeringen har økt engangsstønaden ved fødsel og adopsjon flere ganger i inneværende periode, i henhold til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Venstre og Kristelig Folkeparti.

Regjeringens mål er å øke sysselsettingen blant innvandrere som står langt fra arbeidsmarkedet. Regjeringen har derfor foreslått å styrke tiltaket Jobbsjansen med 10 mill. kr neste år.

Representantene Bergstø og Andersen har fremmet forslag om mer midler til utstyrslån, opplevelseskort og ferietiltak. Regjeringen har allerede i inneværende år styrket tilskuddsordninger og tiltak som ivaretar dette.

Regjeringen har også foreslått å øke Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom med 8 mill. kr for 2016. Etter budsjettforliket ble denne tilskuddsordningen økt ytterligere, med 15 mill. kr. Av disse midlene er 3 mill. kr foreslått øremerket styrking av Røde Kors-tiltaket Ferie for alle og 2 mill. kr til Barnas Stasjon. Over 100 kommuner og 450 enkelttiltak har fått støtte i 2015. Av disse var om lag halvparten frivillige organisasjoner. For mange barn utgjør dette en stor forskjell.

Regjeringen har i tillegg til dette invitert KS, Frivillighet Norge og idretten til et samarbeid om et felles mål for at alle barn skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet. Samarbeidet tar sikte på å munne ut i en felles fritidsavtale.

Regjeringens strategi tar utgangspunkt i at barnefattigdom er et sammensatt problem. Dette gjenspeiles i strategiens sju innsatsområder, innsatsområder som bl.a. inkluderer barnehage og skole, arbeidsmarkedet, frivillig sektor og helsetjenester.

Samspillet mellom sosiale, helsemessige og økonomiske utfordringer over tid forsterker ofte hverandre og gir økt risiko for utenforskap og fattigdom. Regjeringen fører derfor en politikk som vektlegger å forebygge at konsekvensene av fattigdom går i arv fra foreldre til barn. Vi har styrket familievernets forebyggende arbeid, det voldsforbyggende arbeidet er styrket, det samme er skolehelsetjenesten, helsestasjonene og barnevernets arbeid.

Når foreldrene sliter med å få arbeid, får dette store konsekvenser for de barna som lever i familien. Tiltak mot barnefattigdom retter seg derfor inn mot forebygging, men også deltakelse. Barn skal vokse opp i forvissning om at det er behov for dem, og at de hører til.

De samfunnsmessige konsekvensene av fattigdom og sosialt utenforskap er mange. De rammer også barn i Norge, selv om vi er et rikt land. Ofte henger dette sammen med familienes sosiale og økonomiske situasjon. Konsekvensene koster samfunnet dyrt, økonomisk og ikke minst menneskelig.

Derfor er det viktig for regjeringen å bruke mer penger enn noen gang på tiltak som skal forebygge og dempe negative virkninger av barnefattigdom. Målet er at alle barn og ungdom skal få bruke ressursene sine, at de skal få delta og bidra til felleskapet etter hvert som de vokser til, og ikke minst at vi skal hindre at fattigdom går i arv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) [15:35:54]: Statsråden sa i sitt innlegg at det trolig ville komme til å bli flere fattige barn i Norge til neste år på grunn av at det kommer mange asylsøkere og innvandrere til Norge. Bekymrer dette statsråden, og i tilfelle hvilke tiltak vil statsråden sette i verk for å motvirke den situasjonen?

Statsråd Solveig Horne [15:36:19]: Vi ser allerede i dag at barn som lever i minoritetsfamilier, er overrepresentert på fattigdomsstatistikken, og jeg er bekymret for at den økende ankomsten av asylsøkere nå, som også er familier med barn, vil gjøre at flere barn vil leve under fattigdomsgrensen, og grunnen til det er at det tar lengre tid å få foreldrene ut i arbeid. Derfor blir noen av de viktigste tiltakene, når vi nå diskuterer integreringstiltak her på Stortinget og ikke minst i regjeringen, med den varslede integreringsmeldingen som vil bli lagt fram, å få den enkelte ut i arbeid og å gi språkopplæring, slik at den enkelte kan få bruke ressursene sine, bli selvforsørgende og også gi en inntekt til familien.

Rigmor Aasrud (A) [15:37:07]: Ved siden av innvandrerfamilier er barn av enslige forsørgere overrepresentert i de gruppene vi kan definere som fattige i Norge.

Så hørte vi statsrådens kollega arbeidsministeren si at han er stolt av det arbeidet som er gjort i regjeringen når det gjelder tiltak for å motvirke fattigdom i barnefamilier. Er statsråd Horne stolt av forslaget om å kutte 590 mill. kr i uføres barnetillegg?

Statsråd Solveig Horne [15:37:36]: Jeg er stolt av å være del av en regjering som virkelig satser på barnefattigdom. Noe av det viktigste vi har lagt fram nå, er den strategien som skal hindre at fattigdom går i arv, og være med og bidra til at barn og unge som vokser opp i familier med lav inntekt, får delta i fritidsaktiviteter og får ferietilbud, og ikke minst at det er utstyrslån. Det er flere andre tiltak som regjeringen har lagt fram, både gratis kjernetid i barnehagen, reduserte barnehagepriser for lavinntektsfamilier og bostøtte til de familiene som har store boutgifter. Så det er mange tiltak som ligger i denne strategien, og som regjeringen følger opp i tett samarbeid med samarbeidspartiene her i Stortinget.

Kirsti Bergstø (SV) [15:38:40]: Stortingsrepresentant Horne uttalte for noen få år siden at det var en skam at ikke barnetrygden ble prisjustert av den rød-grønne regjeringen. Er barneministeren skamfull over egne budsjetter?

Statsråd Solveig Horne [15:38:56]: Fremskrittspartiet har i alle år tatt til orde for å prisjustere barnetrygden. Det har vi gjort i våre alternative budsjetter, men vi har ikke fått flertall for dette. I likhet med foregående regjering har heller ikke denne regjeringen økt barnetrygden, men vi har satt ned et utvalg som nå skal gå igjennom alle tilskuddsordninger som barnefamilier i dag har, for å se om de er treffsikre i den situasjonen som vi er i nå.

La meg understreke at det er viktig at alle småbarnsfamilier skal ha gode velferdsordninger, slik at de ivaretar familien, men det er også viktig at vi nå, når det er 20 år siden vi sist så på alle tilskuddsordningene som småbarnsfamiliene har, får en gjennomgang. Det er jeg glad for at denne regjeringen har klart å få på plass.

Kirsti Bergstø (SV) [15:39:44]: I den enigheten rundt innstrammingen av asylpolitikken som ble lagt fram for få uker siden, er det et punkt der det står at man skal vurdere å knytte botid i Norge til kontantytelser, altså muligheten til å få det. Det er allerede slått fast av statsråden selv at den gruppen som har størst risiko for barnefattigdom, nettopp er barn av innvandrere, av flyktninger. Tror statsråden at det å hindre adgang til kontantytelser vil gjøre de familiene bedre eller verre økonomisk rustet?

Statsråd Solveig Horne [15:40:36]: Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre, er å få kartlagt den enkelte som har fått opphold, så tidlig som mulig, at vi får satt i gang med språkopplæring, at vi har et tett samarbeid ute i kommunene både med næringslivet og med frivilligheten, slik at den enkelte raskt kan bli satt i stand til å komme seg ut i arbeid og bruke ressursene sine, og ikke minst bli selvforsørgende. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre for å motvirke fattigdom i de familiene.

Så er det viktig for meg å understreke at de barna som lever i disse familiene, må vi ha ordninger for som ivaretar både fritidsaktivitet og ferietilbud, slik at de på en god måte kan bli inkludert uavhengig av foreldrenes inntekt.

Kirsti Bergstø (SV) [15:41:25]: Statsråden nevner språk også nå – hun nevnte også språk i innlegget – som en viktig faktor for å lykkes i det norske samfunnet. Nå kuttes det jo i språkopplæring på mottak. Mitt spørsmål er: Hvordan settes folk i stand til bedre å klare seg i det norske samfunnet uten å lære det norske språket?

Statsråd Solveig Horne [15:41:49]: Språkopplæring blir viktig. Regjeringen har derfor satset på den språkopplæringen som er for dem som har fått opphold, og vi intensiverer det arbeidet. Med den store tilstrømningen av asylsøkere som nå kommer, og som etter dagens regelverk har rett på 250 timer, altså asylnorsken, vil vi ha problemer med å få tak i norsklærere, og derfor har regjeringen foreslått å kutte de 250 timene ned til 175 timer, for virkelig å kunne bruke de ressursene som vi trenger overfor de personene som har fått opphold, slik at de raskt kan komme i gang med norskopplæringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olivia Corso Salles (SV) [15:42:44]: Det er mange som er opptatt av barns frihet om dagen, spesielt friheten til muslimske barn med hijab. Det er riktig å være bekymret for norske barns frihet. Mange barn i Norge vokser opp med store ufriheter i dag. Men de største ufrihetene opplever de neppe i form av et klesplagg. De største ufrihetene barn i Norge opplever i dag, er å vokse opp med vold og vokse opp med fattigdom. Tenk om alle som nå engasjerer seg i barns frihet fra religiøse symboler, var like engasjerte i kampen mot fattigdom! Tenk hvor langt vi hadde kommet da!

Det finnes ikke fattige barn i Norge, men det finnes fattige foreldre. Barn har ikke egen økonomi. Mange fattige barn vokser opp med enslige aleneforsørgere. Derfor fremmer SV i dag forslag om å øke barnetrygden for enslige forsørgere. Familier som har flere barn, er en annen gruppe med store utgifter. Derfor fremmer vi også forslag om å øke søskentillegget i barnetrygden, med særlig vekt på familier med tre eller flere barn. Forslagene blir dessverre nedstemt i Stortinget i dag. Det får meg til å undre: Hvorfor evner ikke flertallet i Det norske storting å ta kampen for de fattige barna?

Fattigdom i verdens rikeste land handler mye om ikke å kunne delta i sosiale aktiviteter, som nevnt tidligere i debatten. Det kan være bursdager man ikke drar i, for når valget står mellom middag og en bursdagsgave, blir det middag. Det kan være å fratas muligheten til å delta i aktiviteter etter skolen, eller å stå på utsiden av skoleporten når de andre barna går inn i skolefritidsordningen, det som vi i Oslo kaller aktivitetsskolen, AKS.

Når jeg ikke er vara på Stortinget, studerer jeg barnevern og jobber deltid i aktivitetsskolen, en arena som de aller fleste barn får delta på, men som mange ikke har råd til. Hver dag ser jeg to–tre elever i hver klasse gå hjem, ikke fordi de har lyst – de har gjerne lyst til å være igjen og leke med klassekameratene sine – men fordi det er en veldig stor kostnad for foreldrene. Jeg ser hvordan de ikke får delta på en viktig sosial arena sammen med sine jevnaldrende.

Jeg er stolt over å kunne si at den nye byregjeringen i Oslo nå er i gang med det som vil bli et stort velferdsprosjekt, nemlig gratis halvdagsplass i aktivitetsskolen for veldig mange barn. Vi begynner med noen bydeler, men Oslo SVs mål er klart: Vi ønsker at alle barn i Oslo skal få gratis aktivitetsskole.

Jeg ser at flertallet i komiteen er veldig opptatt av såkalt målrettet bruk av støtteordninger. Her er det en viktig prinsipiell forskjell mellom SV og regjeringen. Der Høyre vil gi særordninger til dem som har minst, vil vi heller at de som har mest, skal betale mer skatt, men samtidig nyte universelle ordninger på like fot med andre mennesker. På venstresiden tror vi på små forskjeller, et sterkt fellesskap og like muligheter.

Karin Andersen (SV) [15:45:53]: Jeg vil fortsette der representanten Olivia Corso Salles avsluttet, for det er litt av prinsippet her, dette med å skjønne hvor fornedrende det er å måtte krype og be om særordninger hele tida. Det er det for foreldrene, og vi må ikke innbille oss noe annet enn at ungene merker at det er slik. Derfor gjelder det å tenke universelle ordninger, der f.eks. alle unger i en bydel går på aktivitetsskole eller i barnehagen og har gratis kjernetid, som gjør at du får vekk alle disse stigmaene som følger med dette. Og dessverre: Det er et stigma å være fattig i Norge, sjøl om få sulter. Et ansvar jeg tror vi må ta alle sammen etter hvert, er ikke å se ned på folk som har dårlig råd – for det er faktisk en tendens i samfunnet til at man ser ned på folk som har dårlig råd. Og det smerter mer, tror jeg, enn det aller meste man opplever.

I tillegg til det sier i hvert fall mange av dem jeg har hatt kontakt med opp gjennom årene, og det er ikke få, at det å bli behandlet nedlatende i sitt møte med det offentlige også smerter mer enn å ha lite penger.

Disse ordningene som går til familier som har dårlig råd og der ungene lever i fattigdom, er viktige. Og alle de ordningene som kan få foreldrene i jobb, er viktige. Der har vi en arbeidslinje som ikke er konsistent. Det kuttes i f.eks. overgangsstønaden, der folk fikk en trygg inntekt mens de utdannet seg til et yrke det gikk an å forsørge seg på. Det er ikke nok kvalifiseringsprogram til dem som vil ha det – der har jo antallet gått kraftig ned de siste årene – og det var jo nettopp til dem som gikk på sosialhjelp lenge, og der utsiktene til å klare seg ikke var store. Så alle disse tingene, som dette med Jobbsjansen, som statsråden var inne på, må styrkes mye mer, sånn at det faktisk blir mulig å komme i jobb.

Det er jo der barnetrygden kommer inn, og den er ganske genial, for barnetrygden får man enten man er i jobb eller ikke. Den har ikke den effekten at man kan risikere å miste den hvis man kommer i jobb. De eneste som mister barnetrygden, er jo dem som er så fattige at de må gå på sosialkontoret for å be om stønad til livsopphold. I Norge har vi den perverterte ordningen at det bare er de som trenger barnetrygden mest, som ikke får den. Vi har da bedt regjeringen regne ut hvor mye det er vi tar fra disse familiene hvert eneste år, og det er over 350 mill. kr.

SV prøvde å rette opp dette da vi satt i regjering. Det var ikke flertall for det. Jeg tror at når man leser innstillingen her i dag, skjønner man også hvorfor det ikke var mulig å få til mer da vi satt i regjering. Sånn er det, og da håper jeg også at regjeringen sjøl kan ha litt forståelse – for det er en par–tre ting jeg kunne peke på som de heller ikke har fått til, som de har slåss for – og at man kunne se på realiteten i disse forslagene, fordi de er viktige.

Bente Stein Mathisen (H) [15:49:16]: Jeg har bare lyst til å si at Høyre vil ikke støtte Kristelig Folkepartis forslag, som de kom med i dag, om at barnetrygd, kontantstøtte og barns gaver og inntekter holdes utenfor utmålingen av ytelser etter lov om sosiale tjenester og lov om bostøtte. Noe av det Kristelig Folkeparti foreslår, vedtar vi egentlig allerede i dag – dette som gjelder barns inntekt, som nå ikke skal ligge til grunn for utmåling av økonomisk sosialhjelp. Men når det gjelder å endre prinsippene som skal ligge til grunn for utmåling av økonomiske ytelser og bostøtte, vil det få budsjettmessige konsekvenser, og vi føler at dette er ting som må tas opp når vi behandler budsjettet, noe vi nettopp har gjort. Derfor kan vi ikke gå inn for det. Det er flere andre som har nevnt det samme i dag.

Mens jeg er her, har jeg også lyst til å kommentere det SV har kommet med, sist fra Karin Andersen, om å se ned på folk med dårlig råd. Det kjenner jeg meg veldig lite igjen i. Jeg tenker at det er trist hvis det er sånn, men det håper og tror jeg folk ikke gjør. Da må man gå i seg selv.

Og til SV som har en slik klokkertro på at det bare er økte ytelser som kan være med på å forhindre barnefattigdom, må jeg spørre: Er SV helt sikker på at økte ytelser alltid går til barnas beste? Jeg var på et frokostseminar i forrige uke som ble arrangert av Blå Kors, AV-OG-TIL og pårørende til rusmisbrukere. Det var veldig interessant. Det ble også presentert en undersøkelse der om hvem som virkelig lever i fattige familier. Det er barn i innvandrerfamilier, men det er også barn av rusmisbrukere, også de som har et skjult rusmisbruk. Det var en som sto fram der og fortalte hvordan det var å leve slik, hvor man skjuler hvordan det er hjemme, og hvor fattige man er. Økte ytelser gikk ikke til barnas beste, det gikk til helt andre ting. Han fortalte om viktigheten av å kunne få støtte til utstyr og til å betale kontingent for å være på sosiale arenaer sammen med andre, og ikke minst om den 20-kroningen til en adventskalender på skolen som var vanskelig å få tak i fordi det ikke var penger hjemme, for pengene gikk til helt andre ting. Det samme har jeg også fått høre av tidligere kolleger i rusomsorgen og i Nav, som sier at det ikke alltid er slik at økte utbetalinger hjelper de fattigste barna, fordi de voksne bruker pengene på helt andre ting enn til barnas beste. Det har vi også fått høre nå, med yngre asylsøkere som får penger til livsopphold, men som føler seg presset til å sende penger ut av landet til familie andre steder. Så det er ikke så enkelt. Vi må, tror jeg, øremerke mer penger til tiltak som gjør at barn i fattige familier kan delta sammen med andre barn på sosiale arenaer, og på den måten motvirke fattigdom.

Bengt Morten Wenstøb (H) [15:52:11]: Det har vært en spennende og interessant debatt å følge. Og til den som sa at man utdanner seg til barnevernspedagog, kan jeg si at når jeg ikke er på Stortinget, utdanner jeg barnevernspedagoger og sosionomer, og det er hyggelig at de engasjerer seg i politikken.

Jeg tror det er viktig når man snakker om barnefattigdom, at man drar noen historiske linjer, og det synes jeg disse debattene sjelden gjør. For min del er det viktig å trekke linjene tilbake til 1800-tallet og fabrikklovene og til Barnekonvensjonen i 1989. Grunnen til at jeg sier det, er at når man snakker om barnefattigdom, snakker man egentlig om den norske barndommen, og man snakker om norsk sosialhistorie. Og norsk sosialhistorie har den utfordringen at det alltid er, og alltid har vært, noen som faller på siden av det etablerte samfunnet, og da er spørsmålet hvordan og på hvilken måte samfunnet klarer å trekke med seg alle. Det har alltid vært utgangspunktet.

Når det gjelder begrepet fattigdom, er det kanskje ikke så viktig om man klarer å definere det, det er kanskje viktigere å tenke på at en del barn i Norge oppfatter at de faller på siden, uavhengig av hvilken definisjon man har. Det som i hvert fall er den historiske dommen, er at skal barn få det bedre i Norge, handler det først og fremst om at de voksne får det bedre. All historie forteller oss at når de voksne gjennom arbeid eller bedre arbeidsvilkår fikk det bedre, fikk også barn det bedre, og barns rettigheter var faktisk noe som det ble fokusert på.

Derfor er det slik, som mange har hevdet, at nøkkelen til at man får flere ut av fattigdom – hvis man da snakker om fattigdom i sin relative form – er arbeid og utdanning. Det handler også om at man i arbeidslivet klarer å trekke inn dem som eventuelt faller ut i deler eller hele perioder, og det handler om å trekke inn dem som eventuelt faller ut av utdanning. Og det er jo vitterlig slik når man snakker om barnetrygd, at barnetrygd går først og fremst til barn. Det er det som er utgangspunktet, og det er det som må være i fokus.

Jeg tror mye handler om at man må ha et samarbeid med frivillige og også med det offentlige – altså offentlige løsninger – som mange har snakket om. Men det handler også ganske enkelt om du og jeg. Flere har snakket om dette med holdninger, og det handler om du og jeg i møte med andre. Ikke minst – og avslutningsvis: En av artiklene i Barnekonvensjonen, artikkel 12, sier at barn har rett til å bli hørt. Det er ikke ofte i disse ordskiftene at man opplever at barn blir hørt. Det er ofte de voksnes perspektiv som gjelder, og det er kanskje på tide at man trekker inn barns perspektiv, for det er dem det handler om.

Karin Andersen (SV) [15:54:56]: Jeg vil takke for det siste innlegget. Det var et veldig godt innlegg. Det siste, at barn ikke blir hørt, er veldig viktig. Det ble utgitt en bok for noen få år siden som tok for seg hvordan sosialtjenesten jobbet med fattige barnefamilier, som viste – og også Helsetilsynets rapport om dette har vist – at sosialtjenesten i altfor liten grad snakker med barn, disse barna, og hører om det er noe de trenger, som foreldrene ikke kan ivareta, eller er i stand til å ha overblikk over. For det er viktig, men det gjøres ikke, og det betyr at vi er nødt til å få den loven vi har vedtatt, til å virke.

Det samme gjelder dette med ytelser. For det første: SV er ikke bare opptatt av ytelser. Vi er opptatt av at man må ha noe å leve av. Så er sosialtjenesteloven sånn at man kan stille vilkår og ha forvaltning når det gjelder penger, hvis det er problemet i familien. Men det signaliseres nå en holdning om at alle vanskeligstilte ikke er i stand til å styre penger eller passe på seg sjøl. Det er den hovedholdningen som kommer fram, at jo, det kan være sånn. Men loven ivaretar det i dag, så det er ingen grunn til ikke å heve ytelsene, for man kan bruke loven slik den er i dag, for å ivareta det behovet.

Så må det være mulig å ha et prinsipielt syn på om barnetrygden skal avkortes eller ikke. SV mener den ikke skal det, for den eneste gruppa i Norge som ikke får barnetrygd, er den som trenger den aller mest. Det er helt uforklarlig at alle andre barnefamilier skal trenge en ekstra tusenlapp i måneden, mens de aller fattigste, som ikke har noen lønn, ikke skal gjøre det. Det finnes ingen fornuftig forklaring på det, annet enn at man tror at fattigdom gjør noe godt med folk, nemlig at de da skal ta seg sammen, eller bli litt bedre, eller jeg aner ikke hva. Jeg vet at fattigdom fører til sjukdom og mer utstøting.

Bostøtten har vært nevnt her. Ja, bostøtten er forandret, sånn at det nå er 6 300 færre som får bostøtte enn da denne regjeringen tok over. Det er ikke flere som får den. Vi vet at det gjelder de som er utenfor arbeidslivet, som er de fattigste, og da gikk regjeringen helt målrettet og fjernet barnetillegget for de familiene med foreldre som har den laveste uføretrygden. Det er altså 590 mill. kr som er tatt fra de fattigste barnefamiliene – før man begynner å plusse på litt.

Disse regnestykkene er ikke pene å se på. Vi vet at dette kommer til å ramme barna, for det er jo ikke sånn at disse foreldrene reiser seg opp av rullestolen og får jobb fordi de får mindre penger. De får det vanskeligere, både barna og de voksne, og da er sjansen for å klare seg mindre. Derfor er vi imot det.

Stefan Heggelund (H) [15:58:07]: Når det gjelder barnetillegget, fremmet regjeringen samme forslag som flertallet i Uførepensjonsutvalget gjorde. Vedtatt politikk er til forveksling lik det som mindretallet i Uførepensjonsutvalget anbefalte.

Arbeiderpartiet velger i debatten om barnetillegget å sitte på sin høye hest, men heldigvis har jo SV gitt oss et sjeldent innblikk i forhandlingene i den rød-grønne regjeringen. Vi har da sett at Arbeiderpartiets primærstandpunkt var til forveksling likt det denne regjeringen ønsket å fremme.

I tillegg til Uførepensjonsutvalget ble barnetilleggets utforming problematisert av Fordelingsutvalget, og også Brochmann-utvalget anbefalte å justere barnetillegget. I realiteten er forslaget – det som er vedtatt, og det som ble foreslått, for så vidt – en fullføring av uførereformen som kom fra den rød-grønne regjeringen.

Arbeiderpartiet gir også i sine merknader inntrykk av at dette forslaget om barnetillegget skulle gi inndekning til lettelser i formuesskatten for i år. Det er umulig, for det forslaget hadde ingen budsjettvirkning i år. Det er den samme tankegangen som forklarer hvorfor Arbeiderpartiet i dag mangler milliarder i sitt alternative budsjett. Man tror man kan budsjettere med penger man ikke har.

I tillegg velger Arbeiderpartiet i merknadene å kritisere forslagene regjeringen hadde om overgangsstønaden, samtidig som Arbeiderpartiet var enig i mange av forslagene fra regjeringen om overgangsstønaden. Det er noe med kreativ historieskrivning – og Arbeiderpartiet er ganske gode på det.

Overgangsstønaden er for øvrig et eksempel på hvordan SVs retorikk om kald politikk kan slå fullstendig galt ut. Den største endringen i overgangsstønaden skjedde på 1990-tallet. Da reduserte man ordningen fra ti til tre år. Det var kaldt, det var usosialt, fikk man beskjed om. Men det gjorde altså at flere kom raskere i arbeid.

Den beste sosialpolitikken er at folk har en jobb å gå til. Det er klart det er riktig, som representanten Andersen sier, at man kan bli syk av fattigdom, eller at man kan bli syk av å stå i utenforskap. Derfor krever dette noe av oss. Det krever at vi rydder opp i den usynliggjøringen mange opplevde under den rød-grønne regjeringens implementering av Nav-reformen. For mange er det fremdeles slik at de må vente altfor lenge før de får et tiltak. I systemet sitter det en rekke samvittighetsfulle Nav-ansatte som gjør så godt de kan, i et system som også for dem kan være uoversiktlig. Derfor tror jeg flertallets arbeid med å arbeidsrette de tiltakene vi har, og å ha en generell opprydding i tiltakssystemet, slik at det blir enklere å finne riktig tiltak til rett person, er utrolig viktig.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Rigmor Aasrud (A) [16:01:23]: Jeg trodde debatten var i ferd med å gå mot slutten, så jeg har som saksordfører bare noen avsluttende kommentarer. Jeg synes det har vært en god debatt, en debatt om et viktig tema, og en debatt som også viser at det er skillelinjer mellom partiene når det gjelder de forskjellige valgene vi gjør.

Til representanten Heggelund vil jeg si at hvis han er interessert i hva Arbeiderpartiet mente om barnetillegg, kan han gjerne snakke med oss, så skal han få en riktig historie om hva vi mente.

Jeg vil kommentere noen få ting som er sagt i debatten. Det er riktig at de 590 mill. kr ikke kom til innsparing det året forslaget ble fremmet, men det samme året ble det altså fremmet store kutt i formuesskatten, og en viss sammenheng vil det nødvendigvis være når man ser sånne forslag opp mot hverandre. I denne debatten registrerer jeg at de 590 mill. kr veksles inn i en handlingsplan – som er god – på 109 mill. kr, det er i alle fall noen forskjeller.

En litt mer kuriøs uttalelse som har kommet i denne debatten, er henvisningen til at det blir redusert samordning av pensjon for gifte og samboende, det er vel kanskje få i målgruppen som kommer til å dra nytte av akkurat det forslaget.

Jeg har lyst til å si til statsråd Eriksson at når det gjelder feriepenger – jeg så at han reagerte på det i mitt innlegg tidligere i dag – er det sånn at mange av dem som har vært arbeidsledige, kommer seg i jobb igjen, men forskjellen er at feriepenger er noe en tjener opp. Hvis en da skal ta seg ferie etter at en har kommet over i jobb igjen, vil en ikke få noe utbetalt i ferien. Det er det som er den store innsparingen som regjeringen foreslo for ett år siden.

Helt til slutt vil jeg redegjøre for hvordan Arbeiderpartiet kommer til å stemme over de aktuelle forslagene som foreligger her. Vi kommer til å stemme for forslag nr. 1. Selv om vi ikke er enig i den beskrivelsen som Senterpartiet og SV hadde i forkant av dette forslaget, mener vi at forslaget kan være en grei måte å få gjort en vurdering av de økonomiske behovene på. Vi kommer ikke til å stemme for forslagene nr. 2–7, på grunn av at dette ikke har budsjettdekning hos oss. Vi mener også at statsråden svarer greit på forslaget om å holde barnetrygden utenfor sosialhjelp. Vi kommer til å stemme for forslagene nr. 8–12, som vi har inndeknig for i vårt budsjett. Vi kommer ikke til å stemme for forslaget fra Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [16:04:08]: Det forslaget fra Kristelig Folkeparti kommer SV til å stemme for.

Jeg har tre ting: Det ene er til representanten som var oppe og sa at det var ingen som så ned på de fattige. Vel – for å si det sånn – hvis man har vært i en skolegård og sett hvordan unger måler hverandre på hva de har av klær og utstyr og slike ting, hvem som får være med og hvem som ikke får være med, tror jeg man må tenke om igjen. Det faller ganske mange bemerkninger i sosiale medier om folk som sliter – at de har seg selv å takke, at det bare er latskap osv. Så det er ganske mange stygge ting som blir sagt om folk som er fattige, og de er veldig sårbare for slike ord, som andre kanskje ikke tar til seg.

Når det gjelder omleggingen for enslige forsørgere, foreslo SV i regjering den viktigste omleggingen, og det er krav til aktivitet i den ordningen nå. Den virker bra.

Jeg er også veldig bekymret for de signalene statsråden gir om å stramme inn på ytelser for innvandrere – nettopp de familiegruppene som nå risikerer fattigdom. Da blir det flere fattige barnefamilier.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

Presidenten vil foreslå at sakene nr. 10–12 behandles under ett.

– Det anses vedtatt.