Presidenten: Presidenten vil foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jonas Gahr Støre (A) [10:05:09]: Godt nytt år – også til presidenten!

Kriser, krig og konflikt har ført millioner av mennesker på flukt i vår tid. I 2015 tok over én million seg over Middelhavet til Europa, og gjennom høsten kom det også tusener til våre grenser. Det skapte en ekstraordinær situasjon. Vi fikk gjentatte illustrasjoner på at vårt mottaksapparat ikke var satt opp til å møte en slik tilstrømning ved våre grenser. Særlig prekær var situasjonen ved grensen mot Russland i nord. Sent i august slo regjeringen fast at antallet asylsøkere ville gå ned. Så kom det isteden rekordmange. Det var behov for ekstraordinære tiltak.

Det store flertallet som er kommet til Norge, er mennesker som har trosset store farer, som er utslitte og redde. Menneskene som kommer til Norge, skal behandles på en verdig og skikkelig måte, i tråd med våre folkerettslige forpliktelser og våre humanitære tradisjoner, enten de har rett på opphold eller ikke.

Mottaksapparatet vårt var ikke forberedt. Mange lokalsamfunn fikk akuttmottak lokalisert nær sagt over natten. Viljen til å hjelpe i Norge er stor, men mange opplevde også usikkerhet – usikkerhet om det var kontroll ved grensene våre, usikkerhet om utviklingen fremover og usikkerhet om hva det betyr å få nye naboer og arbeidskolleger, usikkerhet om hva det vil si å leve sammen i større mangfold.

Arbeiderpartiet mener at Stortinget i slike situasjoner skal legge stor vekt på å opptre samlet. Det betyr ikke at vi skal glatte over politiske motsetninger. Regjeringen skal møte en tydelig opposisjon, men om det er mulig å samle oss om både handling og oppfølging, skal vi skyve egenmarkeringer til side og opptre slik at nordmenn i alle deler av landet, kommuner, uansett hvem som styrer, og flyktningene som ankommer, opplever at Norges storting samles om både prinsipper og tiltak. Konfrontasjonen, påpekningen av mangler og sen reaksjon kunne skaffet flere markeringer, men det hadde samtidig sendt signal om splittelse og motsetninger ut i norske kommuner og lokalsamfunn på et tidspunkt da det aller mest var behov for å opptre forstandig og samlet. Det har vi unngått.

Det viktigste denne høsten var å legge et grunnlag som setter oss i stand til å mestre en situasjon som neppe er over. Ved å gå sammen om brede forlik ruster vi oss til å møte en utvikling som UDI i sine anslag mener er svært åpen: Dette vil vare.

Knapt noen nasjonalforsamling i Europa opptrer i dag så samlet som vi gjorde da vi i november inngikk forlik om styrket kontroll med innvandring og i desember inngikk forliket om integrering og støtte til kommunene. Jeg mener det er en styrke. Det er grunn til å tro at enkelte av forslagene som fremmes i dag, vil samle enda bredere flertall enn partiene som fremforhandlet avtalen. Alle partier på Stortinget kan med dette signalisere at vi er opptatt av å lykkes med de store integreringsoppgavene som står foran oss.

Forlikene fra november og desember understreker den viktige sammenhengen mellom kontroll med innvandring og muligheten til å lykkes med god integrering. Dersom vi ikke har kontroll, eller om befolkningen er i tvil om at myndighetene har kontroll, blir integreringsoppgaven mye vanskeligere. I Norge er dette en oppgave for våre myndigheter – de politiske myndighetene, utlendingsmyndighetene og politiet. Men det er også en oppgave landene må møte sammen. Det er svært alvorlig for Europa om hvert land, i fravær av kontroll med yttergrensene, løser migrasjonsutfordringene hver for seg. Ofte vil det oppleves som at man skyver utfordringene over til et annet land, nært eller mindre nært. Det kan skape grobunn for konflikter, mer alvorlige enn Europa har sett på generasjoner. Det må Norge og Norden bidra til å forhindre.

Regjeringen har i romjulen sendt på høring forslag til oppfølging av forliket fra november om kontroll ved grensene. Disse følger i hovedsak opp det som det er bred enighet om i asyl- og flyktningpolitikken i Norge. Arbeiderpartiet vil nå lytte til hva de ulike høringsinstansene uttaler. Meningen med høring er at vi skal få saken belyst. Vi skal vurdere hvert enkelt forslag, men også summen av forslag. Vi er enige om innstramninger som kan sikre kontroll ved våre grenser, og at mennesker som ikke har krav på beskyttelse, raskt kan returnere. Men vi må også vurdere om noen av forslagene er slik at de påvirker vår mulighet til å lykkes med integrering.

Det er nemlig en hovedoppgave for Norge nå å lykkes med integrering – å sikre at de nye tusener som er kommet på mottak, akuttmottak eller ordinære mottak, kan få sine saker behandlet skikkelig og raskest mulig, og så få mulighet til å komme videre i livet, mulighet til å bidra med plikter og rettigheter i det norske samfunnet. I forliket understreker partiene de grunnleggende verdiene integreringen må bygge på, verdier alle i det norske fellesskapet må forholde seg til: demokrati, rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd.

Dette er verdier som forplikter dem som kommer til Norge og skal leve livet sitt videre her, og oss som bor i landet – det kreves innsats av alle parter. Arbeiderpartiet ser disse verdiene som en samfunnskontrakt som forplikter borgerne. Det står tydelig uthevet i vår integrasjonsplattform fra 2011. Det handler om at folk skal kunne føle trygghet i møte med denne oppgaven. Det er også et spørsmål om å vise medmennesker respekt. Integrering er en toveisprosess. De som kommer, må respektere spillereglene som gjelder i Norge. Masseovergrepene mot kvinner i Köln på nyttårsaften har rystet alle. Ifølge tysk politi er de fleste mistenkte ulovlige immigranter eller asylsøkere. Også i Sverige har masseangrep på kvinner blitt kjent i ettertid. Både i Köln og i Stockholm skal politiet ha forsøkt å fortie at angrepene hadde funnet sted, i en misforstått frykt for at åpenhet kunne skape reaksjoner.

Resultatet er det stikk motsatte. Fortielsen har skapt sinne og forsterket motsetningene. Her er det ikke rom for å vike en tomme. Kvinner i Norge og i resten av Europa skal leve frie liv uten frykt. Alt annet er å regne som nederlag for vårt levesett. Derfor må overgrep som dem kvinner i Stockholm og i Köln ble utsatt for, møtes med umiddelbar fasthet og ikke med fortielse og ettergivenhet – like konsekvent som vi skal møte de lovbryterne som stikker asylmottak i brann. Denne utfordringen må vi løse med å følge lovene, med dialog mellom folk og med å avvise vold.

Regjeringen er i gang med en stortingsmelding om integrering. Det er bra, og vi skal behandle den med et åpent sinn. Men det kan ikke være en unnskyldning for å vente med dette arbeidet: forsterket språkopplæring, avklaring av status for utdanning, tiltak for å sikre bolig og oppfølging av invitasjonen fra LO og NHO om å finne gode veier til arbeid uten å sette standarder og anstendighet i arbeidslivet på spill. Vi har en klar forventning om at regjeringen raskt følger opp forslagene som i dag vedtas. De er detaljerte og gir et klart veikart. Vi trenger handling lenge før integreringsmeldingen presenteres.

Kommunene har et særlig ansvar for både å huse mottak og å sikre grunnleggende tjenester for de ankomne og så lede an i god integrering av dem som får opphold. Forliket slår tydelig fast at kommunene skal kompenseres for sine utgifter. Vi sender en klar instruks til regjeringen om å sette seg ned med KS for å kartlegge kommunesektorens økte kostnader for helse, skole, barnehage, barnevern osv. og sørge for at kommunene blir kompensert for sine ekstrakostnader. Vi forventer også at regjeringen følger opp den nye bosettingsavtalen som skal inngås mellom regjeringen og KS, og sikre at vi bosetter i tråd med behovet. Begge forlikene fra i fjor understreker at botilbudene for barn på flukt blir satt opp med sterk barnefaglig kompetanse. Også her trengs det snarlige tiltak.

Med de to forlikene fra det brede flertallet i Stortinget har regjeringen et veikart og en marsjordre. Den forvalter også et stort ansvar for at denne enigheten kan gi sitt bidrag til at vi lykkes. Veldig mange landet rundt står på og gjør en kjempejobb med bosettingsarbeid og integrering. Vi ser og hører om frivillige som stiller opp og gjør en uvurderlig innsats. Ansatte hos utlendingsmyndighetene, politiet og flere andre etater har gjort en jobb det står stor respekt av. De skal vite at de er sett og verdsatt av Stortinget.

Så til slutt: Alle land i Europa skal håndtere økt innvandring og integrering. Det gjelder også landene i Norden. De er våre naboland, og nå gjør vi oss ulike erfaringer på noen områder, felles erfaringer på andre. Det er avgjørende at det er god politisk kontakt mellom de nordiske landene i denne tiden, for å hindre at nasjonale tiltak skaper spenninger og konflikter. Vi har nemlig mye å hegne om i Norden, bl.a. passfri ferdsel og et felles arbeidsmarked helt siden 1950-tallet. Det må ikke settes i spill når vi hver for oss skal møte folk på flukt.

Trond Helleland (H) [10:15:00]: Det er en styrke ved norsk politikk at vi kan få til brede samarbeidsløsninger i saker som har stor nasjonal betydning, og det er virkelig en slik sak vi behandler i dag. Tilstrømningen av asylsøkere høsten 2015 slo alle rekorder, og totalt kom det i overkant av 30 000 asylsøkere til Norge i fjor. Dette er mer enn tre ganger så mange som man antok skulle komme.

En slik situasjon innebar at hele mottakssystemet kom i en krise. Derfor var det helt avgjørende da et bredt flertall på Stortinget i november ble enig om en rekke innstramninger i asylpolitikken. Gjennom den avtalen seks av åtte stortingspartier inngikk med 161 av 169 representanter bak seg, ble vi samtidig enige om å komme opp med flere forslag til en forbedret integreringspolitikk. I dag behandler vi altså 64 forslag som partiene har blitt enige om, og som nettopp skal bidra til at de som kommer hit og får opphold i Norge, skal kunne integreres og lykkes i det norske samfunnet.

Jeg har også registrert at SV vil fremme et par egne forslag, men ellers slutte seg til mye av det som ligger her, og det synes jeg er bra. Det viser at det nå er en bred politisk enighet om dette.

Dette er viktig, men det er også vanskelig. En god integreringspolitikk forutsetter en streng asylpolitikk. En god integreringspolitikk forutsetter at det er en god balanse mellom plikter og rettigheter, slik at de som får opphold her, både får eget ansvar og bistand til det som integrerer. En god integreringspolitikk er også en forutsetning for at vi skal lykkes i Norge som samfunn, og at de menneskene som har lagt ut på flukt og endt opp i Norge, faktisk ender opp som arbeidstakere som betaler skatt og bidrar til verdiskapingen i Norge.

Avtalen mellom partiene tar for seg integreringsforslag på mange ulike områder. I mottaksfasen skal arbeidet med avklaring og søknadsbehandling intensiveres, slik at de som kommer, så raskt som mulig får tilbakemelding på om de får innvilget opphold eller ikke.

Kommunenes situasjon er naturligvis viktig. Etablering av akuttmottak skjer i kommunene, og de som bor i mottak i påvente av svar på sine søknader, har behov for at kommunene er godt rustet til å håndtere tjenestebehov. Det er viktig at presset vi i dag opplever i mottaksstrukturen, ikke får forplante seg og bli en krise for kommunesektoren.

At innvandreren lærer seg norsk, er viktigst. Uten språk blir en kort og godt ikke integrert. Språk er ikke bare forutsetningen for å forstå det norske samfunnet, det er selvsagt også forutsetningen for å kunne omgås andre i samfunnet.

I sin nyttårstale lanserte statsministeren begrepet «hverdagsintegrering». Det er ikke bare stat og kommune som skal skape integrering. Som myndigheter kan vi tilrettelegge og skape gode tjenester, men det er i de daglige treffpunktene god integrering skapes. Det er gjennom den hverdagslige aktiviteten en innvandrerfamilie skal tas imot i et lokalsamfunn, ta ansvar for eget liv og bli aktive samfunnsdeltagere i Norge. Valgene vi tar i hverdagen, påvirker hvor god integreringen blir. Som statsministeren sa: Har du et ekstra sete i bilen, slik at flyktningbarna også kan være med på fotballtrening? Har du noen gamle barnebøker som du kan gi videre til flyktningfamilien som akkurat har kommet til bygda? Å ta imot en innvandrerfamilie i sitt lokalsamfunn stiller krav til hele samfunnet – til staten, til kommunen, til frivilligheten og til innbyggerne – men først og fremst til innvandrerne selv. Det er hun og han som skal lære seg språket, det er de som skal ta nødvendig utdanning eller skaffe seg en jobb og en inntekt det går an å leve av, og forsørge seg og sine.

Tidlig tilrettelegging for arbeid er avgjørende for å sikre høy grad av sysselsetting blant flyktninger. Målet for oss og alle som kommer, må være at de så raskt som mulig kommer ut i arbeidslivet. I avtalen mellom partiene har derfor tiltak som bidrar til sysselsetting, vært viktige. Her er det også bra når LO og NHO allerede har kommet med flere forslag, og det er viktig at regjeringen har en god dialog med partene for at dette arbeidet skal lykkes.

Vi har altså foreslått mer enn seksti ulike forslag som ligger på bordet her i dag, og det er veldig bra at det er et så bredt spekter av forslag. Det viser at partiene er opptatt av helheten i integreringspolitikken.

Som jeg startet med: Det som nå skjer, er i god norsk tradisjon. Når det er store nasjonale utfordringer som skal løses, finner partiene sammen på tvers av blokkene. De aller fleste representantene støtter de forslagene vi her behandler. Det betyr at Stortinget har en klar forventning om at regjeringen prioriterer oppfølging av disse forslagene, samtidig som regjeringen også ser at politikken den nå fører, er bredt forankret. Jeg tillater meg avslutningsvis å takke partiene som er med på forslaget, for et godt samarbeid.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:20:14]: Tiden vi har bak oss, har vist at vi har stått foran store utfordringer innenfor denne sektoren knyttet til migrasjonsbølgen vi har sett skylle innover Europa. Vi har sett mange triste skjebner.

I kjølvannet av dette får man selvsagt også store utfordringer når integreringsspørsmålet skal debatteres. For Fremskrittspartiet har det i høst og i vinter vært helt vesentlig at hvis vi skulle komme oss videre og klare å komme i gang med oppgaver knyttet til integrering, måtte vi først få løst problemstillingen knyttet til migrasjon og det store antallet som kom. Det gjorde det nemlig nødvendig gjennom høsten og vinteren å bruke svært store ressurser på det antallet som kom, knyttet til registrering, oppfølging, helsehjelp, å finne plass å bo, mottaksstruktur og en rekke andre tiltak.

Dette er ikke løst fullt ut. Vi har fortsatt store utfordringer, men det som er fint med det forliket som nå har funnet sted, er også at man legger en del premisser i bunnen som vi skal jobbe videre etter. Man sier gjennom dette forliket at det er en helt klar sammenheng mellom det antallet som kommer, og muligheten for hvorvidt vi lykkes i integreringspolitikken, fordi vi må ha samfunnsstrukturer som ligger i bunnen, for å kunne ta fatt på denne oppgaven. Derfor er dette et svært viktig prinsipp.

Et annet viktig prinsipp er at det selvsagt er de som kommer hit, som søker en trygg havn, og som skal få en trygg havn, som skal integreres ut ifra våre premisser – ikke det norske samfunnet som skal endre seg ut ifra andres premisser. Derfor er det som står i avtalen, viktig, at man nettopp skal bygge på grunnleggende verdier som demokrati, rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Derfor synes jeg det var veldig bra at representanten Jonas Gahr Støre i sitt innlegg henviste til både det som skjedde i nyttårshelgen i Köln, og det som har kommet fram i Sverige i ettertid. Det er ingen som er tjent med at man prøver å legge lokk på en debatt. Det er ingen som er tjent med at samfunnet ikke skal bli informert om de utfordringene som er. Det er en mislykket eller totalt feil måte å gripe an integrering på. Vi kan ikke akseptere de overgrepene som skjedde mot disse kvinnene, for dette er en del av våre grunnleggende verdier. Dem kan vi aldri gå på akkord med.

Jeg er glad for at det integreringsforliket som man nå har fått på plass, er en videreføring av alle de tiltakene som vi vedtok, knyttet til innstrammingsbiten. Det henger nøye i hop.

Når det gjelder asylmottak og ankomstfase, er det viktig for at integreringen skal finne sted, at vi så raskt som mulig får kartlagt hvilke muligheter de som faktisk får opphold, har når det gjelder integreringsmessige ting. Hva slags utdannelse har man? Kan man få godkjent sin utdanning? Slik kan de som får opphold, raskt komme seg i arbeid.

Det er viktig at vi tar vare på barna. Det er ikke barna som skal måtte betale prisen for at man må sitte lenge i et mottak som følge av at et stort antall personer har kommet.

Det er også viktig at kommunene settes i stand til å kunne ta denne jobben, men da må kommunene selv få lov til å se på hvilke muligheter de faktisk har til å påta seg denne oppgaven. Derfor er det viktig at man ikke bruker tvang. Man må sørge for at hver enkelt kommune får se på sine muligheter: Har vi tilstrekkelig med helsepersonell? Har vi tilstrekkelig med kompetanse til å kunne hjelpe personer som muligens har gjennomgått store traumer? Har vi mulighet til å framskaffe denne barnehageplassen og gi gratis kjernetid? Det står nemlig «kan tilby gratis kjernetid» i forslaget.

Jeg mener det er et viktig tiltak og et viktig signal å sende at også de som bor i mottak, skal kunne gjøre en større del av jobben på mottaket. Det kan være renhold, matlaging og en rekke andre typer tiltak som faktisk kan være med på å bidra til at den enkelte aktiviseres. Det verste som skjer, er at man ikke aktiviseres og dermed heller ikke er motivert når man skal komme ut og bli integrert i samfunnet.

Det er et eget kapittel i dette forliket som handler om kommunenes situasjon. Det er viktig at man nå setter seg sammen med KS og ser på, får registrert og kommer fram til de ulike punktene som er knyttet til kostnader og hva som skal til for å få på plass den integreringen som skal finne sted. Man må sørge for at man blir enig om hva som er det faktiske bildet, for her er det enorme variasjoner. Noen kommuner er veldig flinke til å integrere og nærmest tjene penger bare på det som har med integreringstilskudd og dagens system å gjøre, mens andre kommuner, som kanskje ikke er like flinke, har en langt lavere suksessrate enn andre kommuner. Da må vi lære av hverandre. Vi må sørge for at vi får en kompetanseoverføring kommunene imellom om hvordan vi kan få dette til, for det er overhodet ingen – verken det norske samfunnet eller flyktningene selv, de som har kommet hit og fått opphold – som er tjent med at man ikke kommer i arbeid og ut i en kommune.

Men da må vi passe på at vi ikke lager særordninger for denne gruppen kontra våre egne innbyggere, for én av de tingene Fremskrittspartiet frykter, er at hvis vi lager for spesifikke særordninger for én gruppe kontra andre som bor i dette landet, vil det i seg selv skape konflikt. Disse konfliktene må vi for enhver pris unngå. Vi ser dessverre tendenser i en del andre land som så til de grader har mislyktes med sin integrering. Jeg tror ikke man skal dra lenger enn til i hvert fall enkelte bykommuner og kommuner i vårt naboland før man ser at det store antallet har vært med på å medføre at man har mislyktes med integreringen.

Her har jeg stor tro på vår nye statsråd og det arbeidet som skal gjøres, for det handler nettopp om samarbeidet mellom stat, kommune og frivilligheten. Frivillige lag og organisasjoner må spille en helt vesentlig rolle i dette arbeidet, og jeg vil fra denne talerstolen gi stor honnør til mye av det som allerede gjøres der ute av frivillige lag og organisasjoner. Det er nettopp den kulturen som det norske samfunnet har på dette feltet, som viser oss at vi kan lykkes hvis vi virkelig står på.

Derfor var det også svært gledelig å se at en av dem som fikk pris – ildsjel-prisen – under idrettsgallaen i helgen, var en person som jobber i Groruddalen – jeg mener det var der – og som står på og får med seg hele nærmiljøet sitt i å drive dette. Det er integrering satt i høysetet. At man får til disse tingene, synes jeg er veldig positivt.

Vi har store utfordringer, men selvsagt også muligheter. Integrering handler også om holdninger, og holdninger baserer seg på verdier, som vi har vært inne på. Det går på likestilling, ytringsfrihet, kultur og likeverd. Vi kan ikke akseptere at man skal ha særordninger knyttet til religion. Derfor er det også viktig med tiltak nettopp for å få vurdert og sett på det som har å gjøre med finansiering av enkelte ting som kan motvirke integreringen. Det er innvandrerne som skal integreres i Norge. Dette er ikke en toveisprosess. De som kommer hit, skal faktisk integreres i det norske samfunnet – ikke motsatt.

Integrering er kun mulig dersom vi begrenser antallet som kommer til Norge. Derfor må vi først – som jeg sa innledningsvis – få kontroll på antallet som kommer, før vi kan klare å iverksette de nødvendige tiltakene. Nå starter det arbeidet, og det kommer til å bli et langsiktig og møysommelig arbeid.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:30:28]: La meg først få slutte meg til Nesviks ros av årets ildsjel. Det er helt riktig, som representanten Nesvik antydet: Han er fra Oslo fylke – fra Furuset. Vi gir vår gratulasjon til det arbeidet han gjør, fra en samlet oslobenk også, det er jeg sikker på.

Den ekstraordinære flyktningsituasjonen i Europa krever at det politiske miljøet viser evne til å utforme både nye tiltak og nye politiske løsninger som møter en ny virkelighet. Derfor har det fra Kristelig Folkepartis side også vært viktig å bidra i det tverrpolitiske arbeidet som har gitt dette forliket som vi i dag debatterer og skal vedta. Det er helt nødvendig å ha kontroll med våre grenser og hvem som kommer inn i landet. Det er også viktig at de som nå kommer med et behov for beskyttelse, får det, og at de som ikke har det, raskt sendes ut. Det er nødvendig for å bevare asylinstituttet.

Ansvarlighet vil av og til kreve nye politiske grep. Samtidig er det nettopp i møte med store utfordringer, som ofte kommer raskt, at det er som viktigst å holde fast ved enkelte grunnleggende verdier, de verdiene som bygger og bevarer et godt og trygt samfunn: demokrati, ytringsfrihet, rett til å utøve sin tro og rett til å bytte tro, rettsstatsprinsippene og menneskerettighetene, likestilling og likeverd. Vi i denne sal har i en ny grunnlovsparagraf, § 2, for kort tid siden slått fast hva Norge bygger på. Der heter det:

«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

Det er på denne bakgrunn vi i Kristelig Folkeparti møter de utfordringene vi nå ser.

Derfor er det viktig at vi ikke svekker rettssikkerheten i de helt nødvendige bestrebelsene vi har nå, for å forenkle og effektivisere behandlingen av asylsøknader. Det kan bl.a. innebære at man ikke helt kan avskjære asylsøkeres reelle muligheter til å få juridisk bistand. Ikke minst gjelder dette der barn er involvert. Videre ligger det til grunn for alle tiltak vi har støttet, at Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter internasjonale konvensjoner og avtaler. Vi forutsetter at regjeringen forsikrer seg om det samme.

Jeg nevnte barna, og det har vært snakket om hvordan vi integrerer best. Jeg tror de fleste representanter som har vært ute for å høre med folk i sine respektive kommuner og fylker, har fått en ganske klar tilbakemelding om hvor viktig det er med rask og effektiv integrering av nettopp barn. Da kommer vi ikke utenom et viktig kapittel i dette forliket, som gjelder forholdet til kommunene og økonomien i kommunene. Jeg vil særskilt utfordre regjeringen – statsråden skal jo ha ordet senere i debatten – på nivået som gis kommunene for enslige mindreårige asylsøkere. Vår klare oppfatning er at det økonomiske tilskuddet vi har p.t., i realiteten hindrer at barn kommer ut til kommuner og dermed får en normal oppvekst og kan bli godt integrert.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere statsråd Listhaug med nye oppgaver. Det er en stor og viktig oppgave. Statsråden har vært energisk i arbeidet allerede – ikke minst med å fremme og snakke for innstramningstiltak. Jeg kan vel også si at vi i Kristelig Folkeparti forventer at statsråden også tar fatt på arbeidet med å styrke bosetting og integrering med samme iver.

Denne avtalen innebærer i realiteten at regjeringen har fått en ganske omfattende verktøykasse til å fremme god integrering i det norske samfunn, alt fra å styrke bosetting og språkopplæring til å få mennesker raskere ut i arbeid og utdanning. Da kunne det være interessant å høre fra statsråden hvilke tiltak hun mener er viktigst å få iverksatt raskt for å fremme integrering, uavhengig av en integreringsmelding som kommer, for noe bør gjøres umiddelbart. Vi har merket oss hvordan frivilligheten er klar til å stille opp – folkehøyskoler, arbeidsliv og den enkelte – i sitt lokalsamfunn.

Det er viktig å støtte opp om det gode arbeidet som nå blir gjort i mange av landets kommuner. Jeg er enig med representanten Nesvik i at her er det en nøkkel for vellykket integrering, på både kort og lengre sikt. Vi ønsker å se resultater når det gjelder regjeringens arbeid med nå å kartlegge og få klarlagt kommunenes ekstrakostnader til skole, barnehage, barnevern og helse, og jeg antar at det blir et nært samarbeid med KS. Skal vi lykkes, trenger vi innsats fra alle parter. Frivilligheten må involveres mer enn i dag. Partene i arbeidslivet må involveres, og LO og NHO har allerede gitt positive signaler. Statsministeren var i sin nyttårstale inne på hvordan hver enkelt av oss opptrer for å fremme integrering.

Jeg kan si at jeg bor i en bydel i denne byen hvor det er et stort innslag av mennesker med en annen hudfarge, en annen kulturell bakgrunn. Jeg har observert, og deltatt i, hvordan arbeidet gjøres i skolen og ved fritidsaktiviteter – og hvordan det ikke gjøres. Det er helt på det rene at det er utfordringer, men det er også veldig mange gode eksempler. Deltagelse er som regel en nøkkel – språk og vilje til å delta i lokalsamfunnet – og dette bør understrekes fra dag én til dem som kommer, og som forventes å bo i dette landet.

Siden andre har vært innom de tragiske hendelsene som kvinner er blitt utsatt for i både Tyskland og Sverige, gir jeg min fulle tilslutning til at det gagner intet å feie slikt under teppet. Det bidrar bare til at man får en bumerang, og man får en debatt som næres av motsetninger fordi man ikke har våget å være ærlig på det som faktisk har skjedd. Vi må vel også erkjenne at det er grunn til raskt å sørge for at man får klarhet i hva de norske verdier er, og hva vi legger til grunn når det gjelder forhold mellom kjønnene i dette landet, ikke minst.

Hvor godt vi lykkes, henger sammen med hvor inkluderende vi evner å definere vårt «vi» til å være. Da er tonen i integreringsdebatten ikke likegyldig. Jeg vil gi honnør til statsministeren for både klarhet og raushet i sin omtale av dette feltet i nyttårstalen – klarhet på plikter, klarhet på forventninger, klarhet på rettigheter, men også forventninger til majoritetsbefolkningen, for å få til en god integrering og et ønske om at det skjer i et åpent debattklima hvor det ikke legges noen sensur til grunn.

Jeg har også merket meg det høringsnotatet som Justisdepartementet sendte ut ved juletider. I avslutningen der heter det:

«Vi fremmer disse høringsforslagene for å begrense ankomster av personer uten rett til beskyttelse.»

Men motsatsen til dette – og det er viktig for Kristelig Folkeparti – er at de som har rett til beskyttelse, skal få det.

Avslutningsvis har jeg notert meg at den nye statsråden på dette feltet har Ronald Reagan som politisk forbilde. La dette være en positiv hilsen til statsråden fra oss – det Ronald Reagan sa i sin avslutningstale som president i 1989: Uansett hva historien kan si om meg: Når jeg er borte, håper jeg den vil ha registrert at jeg appellerte til folks fremste håp, ikke deres verste frykt – til deres tillit, ikke deres tvil.

Vi ønsker regjeringen lykke til med å følge opp et viktig vedtak som vi skal fatte senere i dag.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Arnstad (Sp) [10:40:56]: Det er krig og uro i Europas nærområder. Det har det vært i lang tid, og det har ført til at mange mennesker er på flukt. Mange av dem har søkt tilflukt i de europeiske landene. Kanskje burde vi ha oppdaget det. Kanskje burde vi har skjønt det for lenge siden. Men i stedet må vi alle erkjenne at i løpet av høsten har tilstrømmingen av flyktninger fra Europas nærområder blitt en utfordring, som vi har oppfattet som ekstraordinær.

Jeg tror situasjonen har skapt spørsmål. Den har skapt usikkerhet. Den har også skapt utfordringer. Senterpartiet tok tidlig til orde for at det politiske Norge burde inngå brede forlik – brede forlik om både innvandrings- og integreringspolitikken. Det har også det politiske Norge gjort i løpet av høsten. Det er to brede forlik, der de fleste av partiene i denne salen har blitt enige om en rekke tiltak når det gjelder innvandringsregulerende tiltak, men også integrering. Det er viktig. Av og til, når man hører retorikken i denne debatten, skulle man kanskje ikke tro det, men det er nok slik i dag at det knapt er noe annet land i Europa der de politiske partiene står så samlet om innvandrings- og integreringspolitikken som det vi gjør i Norge – ved behandlingen av både det forliket vi behandlet i fjor høst, og det forliket vi skal behandle og vedta her i dag.

Det politiske Norge står i stor grad sammen om en asylpolitikk som må være konsekvent og rettferdig. Derfor ble det også vedtatt noen innstramminger. Derfor må man også være tydelig på å skille mellom dem som har krav på beskyttelse, og dem som ikke har det. Derfor må man også være tydeligere i spørsmålet om behovet for raskere retur. Derfor må man også, som vi gjør i dag, behandle en rekke punkter som angår en bedre integrering av dem som kommer til å få opphold i Norge, for det er mange som kommer til å få opphold i Norge, og de skal raskt og godt integreres i det norske samfunnet.

Det er viktig og positivt at Stortinget i dag kan vedta det forliket som vi ble enige om før jul. Det er over 60 punkter, som omhandler tiltak på veldig bred basis. Det er spørsmål om tiltak i den mer akutte ankomstfasen og overfor barn som er på flukt. Det er tiltak når det gjelder helse, opplæring, utdanning og arbeid.

Jeg har lyst til å understreke én ting: Dette forliket mellom partiene er ikke en meny som regjeringen kan plukke fra. Det er ikke en meny der regjeringen kan velge noen tiltak som de finner for godt å følge opp. Dette er et forlik der alle punkter forplikter alle parter – også regjeringen i den videre oppfølgingen. Det kommer til å trenges handling fra regjeringen også før integreringsmeldingen legges fram, fordi mottakssystemet er så presset som det allerede er. Det er også slik at mottak og bosetting kommer til å bli en langvarig forpliktelse for det norske samfunnet – en forpliktelse for denne regjeringen, men antakelig også for kommende regjeringer. Derfor er det viktig at det er en jobb som det politiske Norge står sammen om – der vi velger å være enige om store deler av politikken, og at vi velger å gå i gang med arbeidet.

Den første fasen etter ankomst er ofte kritisk, både for flyktningene som ankommer, og for de kommunene som er vertskap for store asylmottak. At man behandler saker raskt etter ankomst, gir god informasjon om hvordan vår praksis er på innvandrings- og integreringsfeltet, og hvordan det kan slå ut for den enkelte flyktning som kommer hit, er viktig.

Det er også viktig at flyktningene raskt får oversikt over hva det er det norske samfunnet forventer av dem når det gjelder integrering. De kommunene som huser store asylmottak, opplever i disse dager store utfordringer. Det er viktig at disse kommunene blir varslet i god tid, så tidlig som mulig, og at staten ser ansvaret sitt for å sørge for en god koordinering av det som skal skje, overfor disse kommunene. De blir satt i en situasjon der de har store forpliktelser allerede fra dag én, når det gjelder både helsetjenester og skole.

Etter Senterpartiets mening er det noen hovedpunkter i dette forliket som nok vil være viktige for å lykkes med arbeidet framover. Jeg har lyst til å trekke fram tre av dem i tillegg til et avgjørende punkt.

Det første er behovet for et samlet, mer effektivt og målrettet mottakssystem. Vi må bli flinkere til å sette i gang opplæring og aktivitet med det samme folk får opphold i Norge. Kartlegging av kunnskap og raskere godkjenning av utdanning og kompetanse er eksempler på ting vi må bli mye flinkere til å gjøre raskt. Det samme gjelder arbeidsrettede tiltak og sjølsagt også språk, som alle er enige om.

Et annet område som vil være avgjørende for integreringen, er sjølve bosettingsarbeidet. Det å kunne gjennomføre bedre ordninger i tida framover når det gjelder bygging og kjøp av boliger, kommer til å være viktig. Husbankens lånerammer kommer til å være avgjørende. At det private leiemarkedet brukes mer aktivt for å sikre nok boliger til flyktninger, kommer til å være viktig.

Et tredje punkt jeg har lyst til å framheve, er at vi må bruke mer krefter på et forsvarlig opplegg for barn på flukt. De enkelte instansene må samarbeide bedre om oppfølgingen av ungene, og det trengs mer barnefaglig kompetanse for å ivareta de ungene som kommer hit. Ulike former for bofellesskap, SOS-barnebyer, fosterhjemsordninger og f.eks. bruk av folkehøgskoler er nevnt i forliket som mulige tiltak når det gjelder å ivareta barn på flukt.

Men jeg tror vi skal erkjenne at det aller viktigste for å lykkes med integreringen framover likevel er å anerkjenne at det er i kommunene det praktiske arbeidet kommer til å bli gjort. Det er der statsministerens uttrykk om «hverdagsintegrering» kommer til å foregå. Kommunene i Norge har ingen egne inntekter som kan løse denne problematikken. Derfor er det også slik at det må være staten som stiller opp og tar regningen for bosetting og integrering av flyktninger og asylsøkere. I tillegg synes også Senterpartiet det er riktig at bosetting i kommunene fortsatt skal baseres på frivillighet og avtalebasert bosetting, og ikke på tvang. Vi er glad for at forliket også reflekterer den holdningen.

Men ingen av oss kommer til å være tjent med at kommunenes arbeid med flyktninger blir satt opp mot de velferdstjenestene som kommunene for øvrig har ansvaret for. Derfor må ressursene til kommunene økes betraktelig. Det gjelder både den generelle rammen til kommunesektoren og de særskilte tilskuddene, som integreringstilskuddet, vertskommunetilskuddet og tilskuddet til enslige mindreårige barn.

Så er det nok slik i dag at noen kommuner lykkes bedre enn andre. Det er ulike kommuner og ulike grupper flyktninger. Men Senterpartiets poeng er at det ikke er kommunene som skal sitte igjen med regningen, basert på penger de ikke har. Det er staten som må ta regningen for denne oppgaven, sjøl om den regningen kommer til å være ulik for ulike grupper flyktninger og ulike kommuner. Derfor er Senterpartiet svært opptatt av at regjeringen skal sette seg ned med KS og beregne de konkrete kostnadene vi må forvente, og at det arbeidet skal skje så snart som mulig.

Senterpartiet vil også understreke det som står i forliket, nemlig at det er et mål at det presset vi i dag opplever i mottaksstrukturen, ikke får forplante seg og bli en krise i kommunesektoren. Dette forutsetter at kommunene får kompensert utgiftene til mottak og integrering av flyktninger og asylsøkere. Det er sannsynligvis den viktigste setningen i hele forliket. En krise i kommunesektoren vil sette hele arbeidet med integrering av flyktninger og asylsøkere på spill, og da kommer vi for alvor skjevt ut. Derfor vil jeg gratulere statsråden i dag og si at hun i integreringsarbeidet bør være kommunenes fremste våpendrager innad i regjeringen.

Som jeg sa i starten: Jeg synes det er en styrke at det politiske Norge står såpass samlet som man gjør i denne saken. Senterpartiet skal se på det regjeringen har sendt på høring av forslag, nå. Vi vil lytte til det som kommer fram under høringen. Vi vil gjøre en vurdering av det regjeringen framlegger for Stortinget av disse forslagene. Vi er klare på at en konsekvent og rettferdig asylpolitikk er en nødvendig forutsetning – også for en god integrering. En god integrering er en tematikk som fortjener debatt, men også et åpent sinn og bred oppfølging. De 64 forslagene som ligger på bordet i dag, er en invitasjon og en start på det.

Derfor er Senterpartiet godt fornøyd med det vi i dag skal vedta. Vi ser fram til oppfølgingen av det, og vi mener som sagt at kommunenes rolle kommer til å være helt avgjørende i det videre arbeidet.

André N. Skjelstad (V) [10:50:37]: La meg først si på vegne av Venstre at vi er svært glad for at vi har et bredt forlik bak et felles løft for god integrering. Integrering er en langsiktig oppgave. Derfor er det viktig med bred tilslutning til langsiktige grep. Videre er det viktig å komme i gang med arbeidet. Derfor er det viktig at vi fikk avtalen på plass før jul, og at Stortinget behandler saken allerede i dag.

Selv om utfordringene vi har i Norge, ikke kan sammenliknes med utfordringene de har i Sverige, Tyskland og ikke minst i sørlige deler av Europa, har vi et mottaksapparat som er blitt satt på prøve denne høsten. Vi må løse de utfordringene vi har, samtidig som vi må bidra til å løse de felleseuropeiske og internasjonale utfordringene.

Først må det understrekes at vi allerede er godt i gang med integrering. I fjor bosatte kommunene flere flyktninger enn noen gang, og Norge er definitivt blant de beste landene i verden på integrering. En ny situasjon krever også nye løsninger. Jeg er glad det er større rom for nytenkning i integreringspolitikken enn på lenge. Dette preger også forslagene vi har til behandling i dag. Venstre skulle gjerne sett at vi hadde kommet lenger på noen områder, men vi er veldig glad for at vi har kommet så langt som vi har.

For Venstre er det avgjørende at vi starter integreringen fra dag én. Fire av fem som nå bor i mottak, vil få opphold. Derfor er det ingen grunn til å vente på at asylsøknaden er behandlet, før vi starter med integreringen. Med saksbehandlingstidene vi nå kan forvente, vil det være direkte ødeleggende om man ikke kommer i gang, men lar folk sitte passive i mottak over tid. Integrering av den som venter på svar, vil selvsagt være annerledes enn for den som har fått opphold og er i ferd med å bosettes. Det er imidlertid viktig at integrering gjennomsyrer hele driften av mottakene gjennom tilbud om aktivisering og ulike former for språktrening. Derfor er vi fornøyd med at man nå skal se på hvordan man kan drifte mottakene og i større grad legge til rette for at beboerne selv deltar i driften og aktivitetstilbudene.

Her kan vi lære av det svenske mønstermottaket på Restad gård i Vänersborg. Mottaket er det største i Sverige med over 1 300 beboere og er kjent for høy kvalitet til lav pris. Her tar beboerne selv ansvar for matlaging. Det er bygd inn egne kjøkken i alle boenheter og etablert dagligvarebutikk på området. Ordningen medfører at beboerne får bedre mat, mer aktivitet og mer verdighet. I tillegg sparer man om lag 40 mill. kr i året på selvhushold i forhold til catering. Lærere får ulønnet arbeidspraksis ved lokale skoler i Vänersborg, leger ved sykehus, og nå åpner hotellet like ved for å tilby praksisplasser på andre områder. Fagpersoner utenfra bistår med karriereveiledning, og det er mulig med etterutdanning gjennom nettundervisning mens man bor på mottaket.

God integreringspolitikk handler også om ikke å bevilge mest mulig penger til flest mulig formål, men å satse på tiltak som virker.

Venstre har alltid vært sterkt engasjert for barn. Vi er derfor glad for en bred enighet om at barn som kommer til landet alene, er en sårbar gruppe som trenger særlig oppfølging.

Økningen i antall enslige barn som kommer til Norge, så vi allerede før og gjennom sommeren i fjor. Det var i tilknytning til økningen i antall enslige barn vi først fikk bekymringsmeldinger om forholdene ved PUs registreringsenhet på Tøyen. Selv om situasjonen har bedret seg siden tidlig i høst, har vi også senere fått bekymringsmeldinger knyttet til mottakssituasjonen for barn som kommer alene. Vi er derfor glad for at regjeringen nå vil sørge for bedre samarbeid og ansvarsplassering mellom ulike instanser fra barnet ankommer, for å sikre trygg omsorg og nødvendig bistand.

I tillegg til økning i antall har vi i den siste tiden sett at barna som kommer, er yngre enn tidligere. Ifølge UDI var ett av fem barn som kom i fjor, under 15 år, mot ett av ti tidligere. Blant disse er det barn helt ned i ti–elleveårsalderen. Det er åpenbart at disse trenger tett oppfølging og forsterket botilbud.

Hva gjelder alder, har vi med nyhetsoppslag den siste tiden sett behov for å utrede nye og mer treffsikre metoder for alderstesting der det har vært tvil om barnets alder. Det er bekymringsfullt når flere legeeksperter advarer mot hvordan alderstestingen skjer i dag, og Legeforeningen ikke anser det som forsvarlig for leger å delta i den. Arbeidet med å utrede nye og mer treffsikre metoder for alderstesting må derfor prioriteres.

Venstre har tatt til orde for nytenkning om bosetting av barn som kommer alene. Vi er glad for at aktører som SOS-barnebyer ønsker å etablere barnebyer i Norge, slik de har gode erfaringer med fra andre europeiske land. Det er viktig at vi får på plass et bredt spekter av botilbud med sterk barnefaglig kompetanse, og at vi i valg av tilbud tar utgangspunkt i den enkeltes ressurser og behov. Det er det nå flertall for her i salen. Flere unge er allerede innkvartert på folkehøyskoler, og mange familier har meldt interesse for å være fosterhjem for barn som har kommet hit alene.

Arbeidet med å rekruttere flere fosterfamilier må fortsette. Vi mener derfor det er et godt og konkret forslag nå å legge til rette for at det etableres støtteapparat/veiledningstjenester for dem som ønsker å være fosterforeldre for disse ungene. Vi er også fornøyd med at det er bred enighet om at saker hvor barn forsvinner fra mottakene, prioriteres på linje med andre forsvinningssaker. Flere titalls barn forsvant fra mottak i fjor, blant dem også barn under 15 år.

Vi er også glad for at etterforskning av sakene skal prioriteres, og at det skal iverksettes forebyggende tiltak for å unngå at barn havner i kriminelle miljøer eller blir utsatt for menneskehandel.

Tidlig innsats gjelder også på dette området. Dersom vi skal lykkes med integrering, må vi starte så tidlig som mulig. Ikke minst må vi legge bedre til rette for integrering av de yngste ungene. Barn av asylsøkere har i dag rett til skoleplass, men de yngre barna har ikke tilsvarende rett til barnehageplass.

Mottakene legger i ulik grad til rette for aktiviteter for barn under skolealder. Noen kommuner har imidlertid sett verdien av å starte integreringen tidlig ved å tilby barnehageplass. Venstre har gjennom styrking av vertskommunetilskuddet bidratt til at de eldste barna får mulighet til å gå i barnehage. Vi har også gjennom budsjettavtalen fått gjennomslag for gratis kjernetid i barnehage for lavinntektsfamilier. Nå har vi fått gjennomslag for at det skal legges til rette for at kommunene kan tilby gratis kjernetid i barnehage til barn av familier som har fått opphold.

Videre skal regjeringen i forbindelse med integreringsmeldingen legge fram forslag som gjør at barn av familier som har stor sannsynlighet for opphold, også kan tilbys gratis kjernetid i barnehage, herunder vurdere tilbudet til to- og treåringer. Det er et viktig gjennomslag for Venstre og et betydelig bidrag i integreringen. For barn under skolepliktig alder er barnehage den aller viktigste integreringsarenaen. Tidlig deltakelse i barnehage gir mulighet for språkutvikling og kulturforståelse og større muligheter for å lykkes på skolen. En tilleggseffekt er at det kan bidra til å styrke integreringen av foreldrene.

Når enkelte har tatt til orde for å kutte i kontantytelser som kontantstøtte, har Venstre vært positiv til det så lenge man skjermer barna og i stedet for kontantstøtte tilbyr barnehageplass. Ingenting er mer integrerende for barn og foreldre enn nettopp barnehageplass. På samme måte støtter vi språktesting av barn på helsestasjonene og oppfølging med tiltak. For barn i barnehagealder er tiltaket nettopp plass i en barnehage med norsktalende barn. Vi har i alle år snakket om skole som den viktigste arenaen for integrering, men for barn under skolepliktig alder er barnehage definitivt den viktigste arenaen.

Økning i antall asylsøkere vil kreve høyere takt i bosettingsarbeidet i kommunene. Som nevnt bosetter kommunene flere enn noen gang, men likevel er det viktig at vi nå bosetter enda flere. Det er avgjørende for integreringen at oppholdstiden i mottak blir kortest mulig, og at man får tilbud om bosetting så snart det er gitt opphold. Heldigvis har mange kommuner som ønsker å bidra til dugnaden som er i gang, åpnet for å ta imot flere enn tidligere. Vi trenger kommuner som er villige til bosetting når man er i gang med god integrering. Bosetting med grunnlag i frivillighet gir større motivasjon for å komme i gang med det viktige integreringsarbeidet.

Vi må imidlertid også se på om den statlige finansieringen på dette området er god nok. Jeg er derfor glad for at regjeringen i samarbeid med KS skal lage en oversikt over kommunesektorens økte kostnader knyttet til helse, skole, barnehage, barnevern m.m., og komme tilbake til Stortinget med det på egnet måte i løpet av våren 2016.

Oversikten må også omfatte vurdering av integreringstilskuddet og vertskommunetilskuddet. Man må også se på Husbankens rammer. Det er også viktig at man sørger for et forsvarlig økonomisk opplegg der kommunene blir kompensert for ekstrakostnadene sine.

Med nye utfordringer tvinges imidlertid kommunene til å tenke nytt i bosettingsarbeidet og må kanskje lære noe av Bergens ordning med selvbosetting innenfor byens grenser. Det må legges til rette for at flere selv kan finne bolig, som vurderes og godkjennes av kommunen.

Videre må man i større grad enn tidligere legge vekt på flyktningenes kompetanse når man bosetter. Det legges også opp til kartlegging av kompetanse. En slik kartlegging vil benyttes også i bosettingen. Kommunene etterspør ulike former for arbeidskraft, og det vil være enklere å kunne bosette og integrere folk med kompetanse kommunene trenger.

Videre er det behov for å gjennomgå en fordelingsnøkkel som benyttes ved anmodning til kommunene om bosetting. Anmodningen om å ta imot flyktninger må legge til grunn en hensiktsmessig fordeling mellom kommunene. Skal man lykkes med det, må alle kommuner kunne bidra – også mer enn det som er gjort tidligere.

Vi må ha ambisjoner om at alle som kommer til Norge, skal lære seg norsk og komme i arbeid. Det opplever jeg en bred enighet om. Viljen til å legge til rette for det er imidlertid ikke alltid like sterk. I stedet har vi et regelverk som faktisk hindrer at asylsøkere kommer i jobb. Det skulle Venstre gjerne sett at vi fikk gjort noe med.

Vi er veldig glad for at vi har fått på plass bred enighet om

• tidligere tilrettelegging for arbeid gjennom en kartlegging av kompetanse i mottakene

• tilbud om karriereveiledning ved innvilget oppholdstillatelse

• formidling av flyktninger med etterspurt kompetanse til ledige stillinger

• vektlegging av kompetanse og muligheter for jobb i bosettingsarbeidet

• ulike løp for språkopplæring, arbeidspraksis, utdanningstilbud og lærlingtilbud

• krav om samarbeid mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og myndigheter for å kunne tilby relevant språkopplæring, fagopplæring eller annen opplæring

• gjennomgang av reduksjon av særnorske kompetansekrav i arbeidslivet

Venstre er også godt fornøyd med at vi nå ser at LO og NHO også er med på å konkretisere de foreslåtte tiltakene vi nå legger opp til.

Videre vil jeg til slutt, som flere har vært innom i debatten, si at hendelsene som har funnet sted i Köln og ikke minst i Sverige, er både tragiske og forkastelige. Det gagner ingen at dette blir feid under teppet. Derfor ser vi i Stortinget fram til integreringsmeldingen som kommer i vår. Vi er utålmodige og venter på den.

Karin Andersen (SV) [11:00:53]: Mange millioner flyktninger er i krise. De rømmer fra IS, fra Assad, fra Boko Haram, fra totalt kaos og kommer til et Europa som også møter dem med mye kaos, noen med piggtråd, mange med ansvarsfraskrivelse og en kald skulder. Nå kreves det politisk innsats og lederskap og kontroll, og det kreves at vi holder hodet kaldt og har perspektivene i orden. Politikernes oppgave er å spre håp og finne konkrete løsninger, ikke å så splittelse og mismot.

SV vil integrere flyktningene som får bli, raskt og ikke isolere dem. Det er mennesker som vi må se på som ressurser, for de er ressurser. De skal bosettes i lokalsamfunnet, lære norsk, komme i arbeid, sende ungene sine i barnehagen, og da må vi gi dem trygghet og mulighet til å oppfylle kravene, ikke legge lista slik at de fleste er dømt til å mislykkes. Hvis et mangfoldig samfunn skal lykkes, må mennesker med ulik bakgrunn lære seg å leve sammen. God integreringspolitikk er avhengig av politikk på mange områder, men det er også avhengig av at vi holder våre verdier høyt. Vi kompromisser ikke på verdier som skal gjelde for alle i dette samfunnet: arbeid, deltakelse, ytringsfrihet, rettssikkerhet, likestilling og respekt for demokratiet.

Jeg vil slutte meg til det de andre har sagt om reaksjonene på det som har skjedd i Köln og i Stockholm, men også når det gjelder nedbrenning av asylmottak. Det er vel slik at dette er et utbredt problem også ellers, at kvinner og jenter trakasseres, og det er nok også dessverre slik at noen kulturer er mer patriarkalske, gammeldagse og kvinneundertrykkende enn andre. Det må vi tørre å snakke høyt om, men vi må ikke late som om dette er handlinger som det bare er innvandrere som utfører. Da kan man bare slå opp i nyere forskning i Norge og se at dette er et stort og utbredt og ødeleggende problem for mange jenter og kvinner i Norge også.

SV kommer i dag til å stemme for representantforslaget, bortsatt fra på to punkter, og jeg skal forklare det. Det er V, der vi har tatt ut kun én setning av avtaleteksten, og det er den der det står at den avtalebaserte modellen opprettholdes for bosetting. Det er fordi SV har et langt bedre forslag liggende til behandling i Stortinget, om en ny bosettingsordning. Den ordningen er slik at det er rask saksbehandling, rask bosetting, staten betaler, og kommunene bosetter. Jeg mener at flertallet nå må svare på spørsmålet: Hvor mange milliarder har vi råd til å bruke på dyre og dårlige mottak, når kommunene kunne gjort mye bedre bruk av pengene og fått i gang integrering før folk blir nesten arbeidsuføre av å sitte på vent – stirre i veggen og vente og vente og vente? Dette er stort sett voksne folk, som kan bidra. Den ordningen som flertallet foreslår, er bedre enn den vi har i dag, men den er ikke god nok. Nå må det tenkes nytt, og vi må få bosatt raskt. Det sier regjeringen også i sine egne dokumenter, at det er det viktigste for integrering. Da må vi gjøre det viktigste for integrering.

Det andre punktet er VI, som handler om å stramme inn på familiegjenforening. Dette forslaget ble til og med vedtatt med ordlyden fullstendig lik den før jul, så hvorfor flertallet skal vedta dette to ganger, vet jeg ikke, men SV er mot det nå, som vi var før jul. I innstrammingsforslaget før jul var SV enig i alle punktene som skulle hindre dem som ikke har behov for beskyttelse, i å komme, og også det som handlet om økt grensekontroll. Det var to typer forslag SV var mot. Det var de som hemmer integreringen for å gjøre det ille for dem som faktisk får beskyttelse, f.eks. med tanke på familiegjenforening, og det var de som gjelder å avskjære mennesker fra å søke asyl i Norge i det hele tatt, som ble gjort med den – etter vår mening – uansvarlige lovendringen som ble vedtatt før jul, og som nå menneskerettseksperter gir SV rett i har avskåret mennesker fra å søke asyl, og som gjør at vi ikke kan garantere at de ikke blir sendt tilbake til umenneskelig behandling. Så vi er imot de forslagene som kommer når det gjelder innstramming av familiegjenforening.

Representanten Gahr Støre sa i sitt innlegg at man skulle være varsom med forslag som kunne påvirke vår mulighet til å lykkes, og det er nettopp dette som er grunnen til at SV er mot. Ektefeller og barn på flukt må få gjenforenes. Noe annet er meningsløst og umenneskelig og skader integreringen. Dette er helt vanlige mennesker, med vanlige liv og vanlige følelser. Ingen som sitter her, kan vel forestille seg at etter at de har opplevd krig, total utrygghet, sett at mennesker de kanskje kjenner, har blitt drept, fått huset sitt ødelagt, byen sin ødelagt, at de skal fungere best hvis de skal sitte og vente på familien sin i årevis, og kanskje ikke få dem hit engang, fordi man nå til og med skal heve inntektskravene. SV er helt overbevist om at hvis man har samlet familien i trygghet, er man best i stand til å samle hodet sitt, snu hele tankegangen, lære norsk, integrere seg i dette samfunnet. Da må en få lov til å være sammen med dem som står en nærmest.

Det er en menneskerett å få være sammen med familien, og det blir bedre integrering og bedre helse av at familiene er samlet. Å stille slike krav kan føre til at flere vil ta med seg familien sin når de flykter, slik som lederen i UNE også har advart mot. Det kan da umulig være flertallets mening at flere skal måtte ta med seg barn på en farlig flukt hvis de kan gjemme dem et sted i trygghet en stund til de sjøl kommer seg et sted der det kan gå an å ha en framtid.

Jeg har sett på regjeringens forslag som gjelder dette. Nå vet vi hva det er de kommer med. Jeg må si jeg synes flertallet gir Fremskrittspartiet i regjering svært godt betalt for å ha vist manglende handlekraft og vilje til å se hva som måtte komme, bidratt til at det oppsto kaos, og i dette kaoset lar man seg altså presse til uforsvarlig lovbehandling og innstramminger som vil ramme dem som får bli. Det er SV mot, og det er en strategi som veldig mange land legger seg på, dessverre.

Det er flere forslag som SV har fremmet. Vi har fremmet våre egne forslag, over 50, som ligger til behandling – til en grundig saksbehandling i komiteen, slik det bør være. Jeg skal nevne noen av dem.

SV mener at regjeringen må endre regelverket slik at grunnleggende kvalifisering kan tas innenfor introduksjonsprogrammet. Det er veldig viktig at vi bruker tida i introduksjonsprogrammet godt. SV har også inne et annet forslag, der man kan kombinere introduksjonsprogrammet og språkopplæring med kvalifiserende fagopplæring, slik det nå er gjort forsøk med i Gloppen, i Trondheim og på Røros. Det fungerer. Da sparer man masse tid, og man får kvalifisert mennesker til yrker som vi også har stor nytte av. Jeg hører ministre ellers snakke om at det liksom er fagarbeidere vi trenger, og da får vi sette i gang med det. Det er utrolig viktig at barn går i barnehagen, også de som sitter på vent i mottak. Det er kanskje den beste integreringen vi kan ha, så der må man få på plass en slik ordning. Man må også få inn etablererutdanning i introduksjonsordningen på en sterkere måte og stimulere til entreprenørskap blant flyktninger og innvandrere. De kan skape mange bedrifter.

Flere har vært inne på forholdene for de enslige mindreårige. Det er SV opptatt av. Det kan gå veldig dårlig for disse ungene, og derfor vil SV ta til orde for et forslag som vi kaller «ein bessfar i livet sku alle ha». Alle har sikkert hørt Odd Nordstoga synge om det. Barn som søker asyl i Norge, trenger flere trygge voksne. Vergeordningen kan ikke fylle alle disse ordningene, og alle får ikke fosterforeldre, men en «bessfar» i livet, en «fadderbessfar», kunne sikkert flere ha. De er desperate og alene. Vi vet at noen er flinkere til å integrere enn andre, og det er kriminelle og dårlige miljøer som fanger opp disse ungdommene. Hvis de ikke fanges opp av gode miljøer, fanges de opp av dårlige.

Jeg vil litt tilbake til de uhyggelige og fæle hendelsene i Köln, som nok dessverre skjer mange steder. Det er ikke til å stikke under stol at mange av disse ungdommene kommer fra samfunn der kjønnsrollene er annerledes. De kan trenge en voksen «bessfar» som kan veilede dem inn i en god mannsrolle i Norge, slik at de kan fungere godt og forstå hvordan man skal kunne omgås likestilt i dette samfunnet. Det forslaget får Stortinget anledning til å stemme over når vi behandler SVs forslag senere.

Jeg tar opp de to forslagene som jeg har referert til.

Presidenten: Da er de forslag tatt opp som representanten Karin Andersen refererte til.

Rasmus Hansson (MDG) [11:11:26]: At media kaller noe for krise, betyr ikke at Stortinget behøver å la seg rive med på samme galeien. I høst hadde vi en akutt endring i antall flyktninger som sto på grensen til Norge, som krevde rask handling og politiske samtaler. Krise, derimot, har det aldri vært i Norge. Krisen finnes i Midtøsten, i Syria, på havet mellom Afrika og Europa og på veiene i Europa. Nå er det hungersnød i syriske byer, og i tillegg til alle som har søkt beskyttelse i utlandet, har over fem millioner internt fordrevne i Syria nå behov for hjelp. Mange norsk-kurdere, norske arabere og andre har slektninger og venner i disse områdene. Norge har én krise, og det er at stortingsflertallet har hatt så hastverk med å vise handlekraft at det går ut over kvaliteten og grunnprinsippene i politisk behandling.

De aller fleste tiltakene i forliket som er lagt fram, er i og for seg gode og nødvendige, men svært mange av dem er – med respekt å melde – også rene selvfølgeligheter. Mange av tiltakene går langt forbi det detaljnivået som Stortinget burde befatte seg med, og listen over tiltak vi vedtar i dag, er såpass lang med såpass vage formuleringer at det i stor grad blir opp til regjeringen å konkretisere hva disse forslagene skal bety. Vi har altså fått en lang liste med forslag som nå er ute på høring og skal tilbake til Stortinget etterpå. En ordinær behandling i fagkomiteen ville ha hjulpet Stortinget til å prioritere tiltak og forbedre dårlige og unødvendige formuleringer, og det ville gitt oss tid til å debattere og få innspill på de mest kontroversielle punktene.

De aller fleste punktene kunne uansett blitt iverksatt, og mange er for så vidt allerede påbegynt. Statsråden trenger ikke å vente på Stortinget for å «sikre effektiv saksbehandling fra UDI», «oppfordre til nye samarbeidsformer mellom UDI og PU» eller sikre at asylsøkere får informasjon om rettigheter og plikter eller om arbeidsmarkedet. Hun trenger ikke vedtak i Stortinget for å styrke arbeidsrettingen og fokusere på kvalifisering til arbeidslivet og på tidlig språkinnsats, for å utrede metoder for alderstesting – som politiet for øvrig allerede er i gang med for lenge siden – eller for å sikre at mottakene i større grad blir involvert i lokalsamfunnet. Dette er bare noen få eksempler på at mesteparten av det som blir vedtatt i Stortinget i dag, vil bli vedtatt enstemmig og er politisk helt ukontroversielt, selv om det i og for seg også er bra. Sannsynligvis vil diskusjonen bli vesentlig hardere om budsjettpostene som skal settes av til disse tiltakene.

Ønsket om tilhørighet, om å ta ansvar for fellesskapet vårt, er grunnleggende for integreringspolitikken. Det fordrer at vi tilbyr fellesskap, og at vi krever at de som kommer til landet, tar ansvar, men at vi ikke isolerer mennesker eller grupper i samfunnet. Derfor er integrering ikke noe som kan vedtas i Stortinget, selv om enkelttiltakene er gode.

Høyreordføreren i Moss, Tage Pettersen, uttrykte det godt i sin lokalavis nylig: Skal vi lykkes med mer enn bare å bosette mennesker, sa han, er det en jobb vi alle må ta del i. Hans oppfordring til mossingene for det nye året var å ikke overlate integreringen til skoleverket eller til staten, men å invitere nye innbyggere med på fritidsaktiviteter, spørre de nye klassekameratene om de vil være med på fotballaget, behandle folk med respekt og stille krav til dem, som man gjør til alle andre. Dette er det viktigste, og det hjelper selvfølgelig at et bredt stortingsflertall oppfordrer til det.

I nyttårstalen sin var også statsministeren inne på det samme. Hun ba bedrifter om å ansette flyktninger, og et viktig punkt her, i tillegg til tiltakene som foreslås i forliket i dag, er å se på om virkemidlene for at næringslivet kan ansette flyktninger, er gode nok. Vi må se på om ordninger med lønnstilskudd og mentorordninger er nok for at næringslivet skal tørre å ta risikoen dersom de ansetter kvalifiserte personer som kanskje likevel ikke er vant til norsk arbeidskultur, eller som framfor alt ikke kan språket. Vi bør se mer på om statlige og kommunale myndigheter selv er flinke nok til å ansette minoriteter og lage planer for mangfold i arbeidsstyrken. Vår erfaring i Miljøpartiet De Grønne er at her er det betydelig rom for forbedring i kommunene. De kommunene som lykkes godt, er kommuner som har laget introduksjonsprogrammer som er godt tilpasset, og har en god oppfølging over tid. Det er kommuner hvor idrettslag og andre foreninger er aktive i å rekruttere og inkludere flyktninger og ansatte i barnehager, skoler og andre kommunale tjenester tenker selv, tar seg tid til å prate med folk, gir ekstra informasjon. Det er kommuner som gir god veiledning om bolig, jobb, økonomi og familie, sånn som de f.eks. er kjent for i Rælingen kommune. Det er det samme prinsippet som i skolevesenet for øvrig, for så vidt, men det er altså ekstra viktig i voksenopplæringen, hvor utgangspunktet til elevene er svært variert.

Miljøpartiet De Grønne mener at tiltakene vi i dag diskuterer når det gjelder bosetting, kunne vært langt mer framoverlente, f.eks. ved å be regjeringen om i det minste å utrede konsekvensen – og en eventuell utforming – av en modell for tildelt bosetting, slik at kommuner bidrar i bosetting og integrering på lik linje med andre kommunale oppgaver. Det kunne gjerne kommet i tillegg til en gjennomgang av tilskuddet til kommunene, men det er bra at vi i dag gjør det tydeligere at kvalifikasjoner og mulighet til å få arbeid skal vektlegges når flyktninger blir tildelt en kommune. Det oppfordres også tydeligere til økt selvbosetting og bruk av det private leiemarkedet, og det er bra, for f.eks. i statsministerens hjemby, Bergen, finner 60 pst. av flyktningene som bosettes, leilighet på egen hånd, og det gjorde at Bergen i 2014 mottok prisen som årets bosettings- og integreringskommune av IMDi. De regnes som ledende på integrering på Vestlandet, og en av grunnene er at de har tatt i bruk det private leiemarkedet i lang tid allerede.

Alle som har hatt ordet i denne debatten, har slått fast at Stortinget skal stå fast på at asylinstituttet skal brukes på dem som har behov for beskyttelse. En av grunnene til at Miljøpartiet De Grønne gikk ut av de såkalte innstrammingsforhandlingene i høst, var imidlertid at forslagene som ble fremmet som hastetiltak mot økninger i antall asylankomster, i realiteten var vidtrekkende tiltak som – i tillegg til ikke å være knyttet til ankomsttallene – på sikt vil gjøre integreringen vanskeligere for dem som faktisk trenger beskyttelse. Det er fordi disse tiltakene fremmer isolasjon og for mange vil oppleves som grovt urimelige. Dette er ifølge enkelte representanter fra Fremskrittspartiet nå Europas strengeste flyktningpolitikk. Det er heldigvis – selvfølgelig – en grov overdrivelse, men de tiltakene burde åpenbart vært langt bedre utredet, faglig begrunnet og politisk drøftet.

Det beste eksempelet på et slikt tiltak er punktet om å be regjeringen fremme et lovforslag om å stramme inn retten til familieinnvandring. Men familiegjenforening er allerede vanskelig, og dagens underholdskrav for å hente sine egne barn til Norge forutsetter at man har jobbet opp en inntekt som man ofte ikke har grunnlag for med så kort frist på søknaden for en som kommer til Norge. Det er heller ikke en rettferdig asylpolitikk å hindre mennesker som flykter fra konflikt, matmangel eller forfølgelse, i å få familien sin trygt til Norge og starte et nytt liv sammen med dem. Det er menneskerettighetsbrudd, for retten til familieliv er internasjonalt anerkjent, og dette tiltaket vil ramme de aller svakeste og kun dem som har beskyttelsesbehov.

De Grønne vil stemme for alle tiltakene vi er for, og det vil vi også gjøre når de tiltakene som regjeringen har foreslått, kommer opp i Stortinget Vi vil i dag stemme mot forslagene om å stramme inn retten til familiegjenforening, mot punktet om å bevare bosettingsmodellen og eventuelt for SVs alternative forslag til en tekst som åpner for at man fortsatt kan vurdere endringer i bosettingsmodellen.

Vi sitter også igjen med mange spørsmål til denne serien med vage forslag, f.eks. XI om at religiøse ledere som bidrar til å svekke integreringen, ikke bør få innvilget oppholdstillatelse. Det er et mildt sagt ullent forslag. Menes det midlertidig arbeidsopphold eller permanent oppholdstillatelse, eller menes det faktisk at religionstolking skal være grunnlag for å nekte flyktningstatus? Hva er det man da i tilfelle skal definere som en virksomhet som svekker integrering?

Stortinget har bedt om et bredt forlik. Miljøpartiet De Grønne bidrar til det brede forliket, men vi vil ikke vike fra de punktene som er en forutsetning for god integrering og for å opprettholde menneskerettighetene.

Statsråd Sylvi Listhaug [11:21:58]: En solid integreringspolitikk innebærer en balanse mellom plikter og rettigheter. Enkeltindividet skal møtes med krav om å bidra og delta. Det å stille krav er god integreringspolitikk. En forutsetning for en god integreringspolitikk er en bærekraftig innvandringspolitikk. Det at innvandrings- og integreringsfeltet nå er i ett departement, gjør det enklere å se disse politikkområdene i sammenheng.

Et overordnet mål er at alle innbyggere i Norge skal ha muligheter til å leve gode liv også i framtiden. En viktig del av dette er at nye innbyggere får mulighet til å bidra, kommer i arbeid og blir skattebetalere. Slik opprettholder vi også et samfunn med høy tillit mellom folk og mellom folk og myndigheter. Dette vil ikke være noen «quick fix» å få til. Flere enn tidligere skal nå integreres i et arbeidsmarked som mange steder i landet er vanskelig.

Vi har nettopp gått inn i et nytt år. Med oss har vi det som preget siste halvdel av fjoråret, i Norge og i resten av Europa – den største flyktningkrisen vi har sett etter andre verdenskrig. Ingen kan unngå å bli berørt av de bildene og historiene vi ser og leser om i mediene, om familier og enslige barn og unge som flykter fra krig og konfliktområder. Det store antallet flyktninger som kom til Europa, og til Norge, gjør at vi nå er i en annen situasjon enn for kort tid siden.

Flyktninger som kommer til Norge, må tilpasse seg en helt ny situasjon – nytt språk, nye væremåter, nytt samfunn. Det er vår jobb å tilrettelegge for at nyankomne flyktninger kan ta i bruk sine ressurser – både for seg selv og for samfunnet – men det krever en stor egeninnsats å bli integrert.

Integreringspolitikken må videreutvikles og effektiviseres. Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget om integreringspolitikken våren 2016 sammen med revidert nasjonalbudsjett. I denne meldingen spiller forslagene fra representantene Nesvik, Gahr Støre, Arnstad, Helleland, Hareide og Skei Grande en viktig rolle. Det er positivt at det er stor enighet om at vi må satse på integrering framover, og at det må legges vekt på god bosetting i kommuner, rask og målrettet kvalifisering til arbeidslivet, utnyttelse av medbrakt kompetanse, viktigheten av å lære norsk og betydningen av næringslivet og frivilligheten i dette arbeidet.

Kommunene har gjort en historisk god innsats de siste par årene, men økningen i antall flyktninger som skal bosettes i år og til neste år, krever et nytt gir i bosettingsarbeidet. Jeg ønsker å fortsette det gode samarbeidet regjeringen har med kommunesektoren. Neste uke skal jeg ha møte med KS, og et av temaene på møtet er å videreutvikle bosettingsavtalen med KS.

Bosetting av enslige mindreårige flyktninger er vår første prioritet. Enslige mindreårige flyktninger som får opphold, skal bosettes så raskt som mulig etter at de har fått tillatelse. Det er en investering i framtiden at disse unge får trygghet og omsorg og blir en del av et lokalmiljø, slik at de kommer i jobb og blir aktive samfunnsdeltakere, men det er ikke til å stikke under stol at dette er en av de mest krevende utfordringene det norske samfunnet står overfor. Også politiet peker på hvor viktig det er at vi lykkes med dette. Uten god integrering kan vi få grupper av unge som opplever liten tilhørighet til Norge og blir frustrerte når livet her ikke blir som de hadde tenkt seg.

Introduksjonsloven gir gode rammer for at flyktninger skal kvalifiseres til arbeid eller utdanning. De siste årene har om lag 70 pst. av menn som har deltatt i programmet, gått over til arbeid og utdanning innen ett år etter avsluttet program. Samtidig er det stor variasjon mellom kommunene når det gjelder resultater for deltakerne. Kvinner som gruppe har for dårlige resultater; det er for mange som ikke kommer ut i arbeid og utdanning etter endt introduksjonsprogram. Med mange flere personer som skal gjennom introduksjonsprogrammet, må vi effektivisere og målrette programmet i større grad. Dette er det anledning til i loven. Mange kommuner har gode resultat, men flere kan bli bedre.

Selv om det er et mål at mottaksoppholdet ikke skal være langvarig, og at flyktninger raskt skal ut i en kommune og i jobb, er realiteten slik at det vil bli lengre mottaksopphold enn ønskelig for mange i tiden framover.

I det norske samfunnet står frivilligheten sterkt, og frivillige organisasjoner kan spille – og spiller – en viktig rolle i å skape kontakt mellom lokalsamfunn og nye innbyggere.

Jeg vil mane til at man er realistisk i diskusjonen om integrering. Vi har aldri noensinne stått oppe i en slik situasjon som nå. Vi må lykkes, men ingen kan ta lett på denne oppgaven. Å sysselsette mange personer med begrenset med utdannelse og bakgrunn fra andre kulturer, samtidig som arbeidsledigheten stiger og Norge må omstille økonomien, tilsier at dette vil kreve mye av oss.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [11:27:26]: Først vil jeg ønske statsråden velkommen til Stortinget på et nytt fagfelt, og vi i Arbeiderpartiet ser fram til samarbeidet med henne.

Nå har Stortinget gitt regjeringen et veldig tydelig og ikke minst svært detaljert arbeidsoppdrag gjennom integreringsavtalen. Den største oppgaven i år blir uten tvil å bosette nærmere 20 000 personer, og det er nesten dobbelt så mange som har blitt bosatt per år de siste årene. Denne jobben er det kommunene som skal gjøre, som også statsråden var inne på i sitt innlegg. Skal de lykkes, må de få tydelig støtte fra regjering og storting. Derfor sier avtalen veldig klart at bosettingsarbeidet i kommunene bør prioriteres, og at med den nye avtalen mellom regjeringen og KS må man sørge for at man bosetter i tråd med behovet. Hva slags konkrete grep vil integreringsministeren ta for å sørge for at man bosetter i tråd med behovet?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:28:30]: Nå er det slik at kommunene har gjort en fremragende jobb begge de siste to årene med å øke antallet som er bosatt, og jeg har stor tro på at kommunene kommer til å fortsette det gode arbeidet neste år. Det at vi lykkes med å få bosatt ute i kommunene, henger sammen med at hvis vi skal skape skattebetalere og ikke få mange som lever på offentlige velferdsordninger, er det helt nødvendig at de blir en del av et lokalsamfunn. Jeg synes kommunene har vist gode takter og vil bosette. Så er utfordringen, som jeg var inne på i mitt innlegg, spesielt knyttet til enslige mindreårige. Der må vi jobbe videre. Nå har regjeringen sammen med samarbeidspartiene allerede i årets budsjett lagt inn 100 000 kr ekstra per bosatt enslig mindreårig, men vi må se på hva mer som må gjøres. Det er også knyttet til at flere sier det er viktig å bosette dem og få dem integrert, for det kan ha konsekvenser framover hvis vi ikke lykkes med det arbeidet. Derfor må vi lykkes.

Helga Pedersen (A) [11:29:34]: Jeg er helt enig i at svært mange av kommunene gjør en veldig god jobb på dette området. Likevel er det en kjensgjerning at altfor mange asylsøkere som har fått bosetting, har ventet lenge, med de asyltallene vi hadde før 2015. Jeg er enig med statsråden i at vi må ha en realistisk tilnærming til integrering. Det handler også om å betale det det koster. I år skal man bosette nærmere 4 600 enslige mindreårige asylsøkere. Jeg viser her til hva ordføreren i Askim sa til VG før jul:

«Jeg er Høyre-ordfører, men akkurat denne saken ønsker vi i Askim å markere overfor regjeringen. Jeg har fått i oppdrag å sende brev til departementet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og begrunne hvorfor vi sier nei.»

Begrunnelsen er at regjeringen har svekket finansieringen av kommunale barnevernstiltak, og at kommunene påføres økonomiske tap ved å bosette enslige mindreårige flyktninger. Dette kommer i tillegg til en skral kommuneøkonomi. Hva kan vi forvente av den nye integreringsministeren på dette feltet, og når vil hun komme tilbake til Stortinget med en bedring av finansieringen overfor enslige mindreårige?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:30:51]: Jeg vil starte med å si at jeg er uenig i at denne regjeringen har lagt til rette for en skral kommuneøkonomi. Tvert imot har kommuneøkonomien blitt styrket i de årene denne regjeringen har sittet. Så er det noen utfordringer med enslige mindreårige, men det er lagt inn 100 000 kr ekstra for de enslige mindreårige som blir bosatt i årene som kommer.

Så skal jeg ha et møte med KS neste uke, og jeg vil også samarbeide tett med KS framover for å finne nærmere ut hva vi kan gjøre for at arbeidet med integrering av disse skal gå bra, og for at kommunene skal ønske å delta i det arbeidet – og mange ønsker å delta.

Jeg besøkte et veldig bra tiltak i forrige uke. Da var jeg på en folkehøgskole. Folkehøgskolene stiller opp med plasser til enslige mindreårige, som er en ypperlig arena der de både får skolegang og lære seg norsk og får være med på fritidsaktiviteter, som gjør at de lærer det norske samfunnet å kjenne. Så jeg tror at vi må tenke nytt og kreativt på hvordan vi kan få disse unge inn i det norske samfunnet.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:32:10]: Jeg er glad for at statsråden i sitt innlegg tok utfordringen med å snakke om hva vi kan gjøre for den gruppen som nå var nevnt; de enslige mindreårige. Den beskrivelsen som statsråden gir, samsvarer godt med våre synspunkter: Lykkes vi ikke med denne gruppen, er det mange andre instanser som kommer til å få mange store bekymringer etter hvert.

Som statsråden nevner, er det riktig at dette var et viktig tema også i budsjettforhandlingene før jul. Vi økte tilskuddet med 100 000 kr. Det ser vi ikke effekten av foreløpig. Men når statsråden nå skal møte KS, vil jeg gi en sterk oppfordring fra vårt parti om virkelig å gå inn i om dette nivået kan være en suksessfaktor for integrering – eller blir det motsatte – og at hun legger stort trykk på å finne de riktige incitamentene for rask bosetting av denne gruppen.

Statsråd Sylvi Listhaug [11:33:14]: Jeg kan forsikre om at en av mine hovedprioriteringer er å finne ut av hvordan vi kan gjøre dette på en god måte. Vi må også her lete etter de gode eksemplene. Det er variasjon i hvordan kommunene greier å integrere. Som det tidligere ble sagt, tjener noen kommuner penger på dette, mens andre sliter, så vi må finne disse suksessfaktorene.

Jeg kan forsikre representanten Syversen om at jeg kommer til å være like energisk når det gjelder å få til integrering som jeg er i å stramme inn. Disse tingene henger sammen, de henger tett sammen, og derfor er det så bra at vi nå har samlet dette feltet i ett departement.

Når det gjelder integrering, er det et langsiktig arbeid. Det er forskjeller på hvor godt man lykkes med hensyn til bakgrunnen fra ulike land. Jeg mener f.eks. at vi må se på ulik bakgrunn: Hva er det som gjør at f.eks. somaliere sliter på arbeidsmarkedet og sliter med å bli integrert? Hva gjør at andre grupper lykkes? Jeg tror ikke at «one size fits all», men vi må begynne med å skreddersy dette enda tettere enn vi har gjort hittil.

Marit Arnstad (Sp) [11:34:34]: Hverdagsintegreringen skjer i kommunene, og lykkes ikke regjeringen og statsråden med kommunene og kommunenes ressurser, lykkes man heller ikke med integreringen.

Senterpartiet er enig med regjeringen i at en avtalebasert bosetting er best, men en av grunnene til at det ikke er helt enkelt å få til bosetting i dag, er at man har utrygghet når det gjelder de økonomiske vilkårene. Det er et faktum at vertskommunetilskuddet er underfinansiert, det er et faktum at man også skulle økt tilskuddene til enslige mindreårige langt utover det de er i dag. Så mitt spørsmål går litt i samme retning som enkelte tidligere: Jeg skjønner at man vil gå i dialog med KS, men hvor raskt tenker regjeringen å arbeide på dette området? Er det aktuelt for regjeringen å komme tilbake allerede i revidert nasjonalbudsjett med en oversikt over de ekstrakostnadene kommunene har fått, og også med forslag til en bedret kommuneøkonomi?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:35:31]: Vi kommer til å jobbe så raskt som overhodet mulig, og vi har tett kontakt med KS. Jeg skal selv ha møte med dem i neste uke, og da blir dette et veldig viktig tema.

Jeg er helt enig i at økonomi selvfølgelig er viktig for å få bosetting, men det er et sammensatt bilde, for som jeg sa, tjener noen kommuner allerede penger med de satsene som er i dag, mens andre sliter med å få dekket inn kostnadene. Derfor vil det selvfølgelig kreve ganske mye arbeid å gå inn i dette og se på alle sider av denne saken. Men det som vel er et tilbakevendende tema – som mange kommuner i hvert fall er enige om – er at det er helt åpenbart at vi må se nærmere på det som har med enslige mindreårige å gjøre. Så kan disse 100 000 kr som ble lagt inn i årets budsjett, bidra til å gjøre den jobben lettere, men det vil vi se i månedene som kommer.

André N. Skjelstad (V) [11:36:37]: En ser at statsråden er offensiv fra dag 1. Venstre har vært tydelig på at språk, aktivitet og ikke minst kulturell forståelse er viktig for samfunnet vårt og for å komme videre. Statsråden kaller det selv at en skal bidra til å skape skattebetalere. Det er for så vidt ikke så ulikt vår inngang om at vi tror at aktivitet er med og bidrar tydelig til god integrering.

Derfor vil jeg spørre statsråden: Hvor langt har hun eksplisitt kommet i integreringsarbeidet? Og hvordan vil hun sørge for å være like offensiv på det sporet som hun er på andre deler av sporet i forliket – ikke minst den første delen?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:37:21]: En del saker vil vi jobbe løpende med, bl.a. kompetansekartlegging. Det er det lagt inn penger til i budsjettet, og vi kommer snart tilbake til hvordan vi skal gjøre det arbeidet. Mange andre departementer er også inne i bildet her – NOKUT skal gjøre en jobb når det gjelder kunnskap osv., så der er Kunnskapsdepartementet med – men vi holder dette samlet og kommer til å følge det tett.

Integreringsmeldingen som kommer i mai, blir den aller viktigste saken. Noen av avklaringene på hva vi ønsker å fremme forslag om, vil komme der. Men det som er mulig å få til før, skal vi få til før.

Så tenker jeg at det er viktig å være offensiv. Men samtidig er det veldig viktig å drive litt med forventningsstyring, for det er helt klart slik at til tross for de innstrammingene vi gjør, og til tross for det som skjer framover nå, så er bildet ganske usikkert når det gjelder hva som kommer til å skje i det året vi er inne i – anslaget fra UDI er på 10 000–60 000 asylsøkere. Vi vet at også når det gjelder integrering, er det viktig med forventningsstyring, for det finnes ingen «quick fix», det kommer til å ta tid. Det synes jeg det er viktig at vi også er samlet om.

Karin Andersen (SV) [11:38:39]: Jeg hører av statsrådens innlegg at hun ikke har særlig tro verken på raskere saksbehandling for dem som får bli, eller på raskere bosetting. Det er trist, for det er viktig – det er kanskje det viktigste for å få til god integrering.

Men hun nevnte i sitt innlegg spesielt bekymring for kvinner som gruppe. Der er SV veldig enige. Det å kunne ha egen inntekt er et av de aller viktigste virkemidlene for å kunne leve et sjølstendig liv og ta egne beslutninger, slik vi ønsker at alle kvinner skal kunne. Derfor er det viktig å fjerne ordninger som opprettholder gamle kjønnsrollemønstre, slik som kontantstøtte, og det er viktig å rette tiltak direkte mot kvinner, slik at de kan få kompetanse og komme i arbeid fort, og bryte disse tradisjonelle, konservative rollemønstrene. Der har vi Jobbsjansen, og vi har SVs forslag om å kombinere introduksjonsordningen med kvalifiserende tiltak, fordi kvalifisering kanskje er enda viktigere for kvinnene enn for mennene.

Vil statsråden se på begge disse forslagene med åpenhet?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:39:48]: Jobbsjansen er allerede styrket med 10 mill. kr. Det er et prosjekt som jeg forstår fungerer veldig bra, og jeg kommer til å besøke ett av disse tiltakene for å ta det nærmere i øyesyn. Jeg har den holdningen at det er viktig å være ute i felten og se det, føle på det og snakke med dem som er der, for å få under huden hvordan ting fungerer – så det kommer jeg til å gjøre.

Jeg vet ikke helt hva representanten Karin Andersen sikter til når hun sier at jeg ikke har tro på raskere bosetting og saksbehandling. Jeg skjønner ikke hva det var av det jeg sa, som fikk henne til å dra en slik slutning. Tvert imot må vi jobbe for både å få til raskere saksbehandling og raskere bosetting, og i mellomtiden må vi også se på hvordan mottaksapparatet vårt fungerer.

Et av forslagene som ligger her, gjelder dette med integreringsmottak. Det å komme raskere i gang med integreringen for dem som etter all sannsynlighet skal være her, er veldig viktig for å få folk til raskt å kunne stå på egne bein. Så her er det mange gode forslag som vi kommer til å følge opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ingjerd Schou (H) [11:41:08]: Innvandrings- og asylfeltet er et følsomt politisk område, et viktig politisk område – og det av mange grunner. Én ting er det forholdet at det er forholdsvis polariserende. En annen er at ulik bruk av retoriske virkemidler bidrar til å avstedkomme debatter, selv der kanskje grunnlaget for enighet reelt sett er større enn det kan virke. Men begge disse forhold overgås av at det er et utrolig viktig område. Det angår mennesker i Norge som har kommet hit etter å ha vært på flukt, hvor den politikken vi fører og retorikken vi bruker, er med på å påvirke hvor mange som kommer til landet, i hvilken grad vi klarer å skille mellom dem som har krav på opphold og dem som ikke har det, hvordan vi evner å ta imot dem som får bli og å returnere dem som skal ut, og ikke minst – hvordan de som kommer, klarer å integrere seg i det norske samfunnet og være selvforsørgende og aktive samfunnsdeltakere.

Norge har en plikt til å hjelpe mennesker i nød og til å gi beskyttelse mot forfølgelse. Vi har også et ansvar for å gi dem som kommer hit et best mulig utgangspunkt for å etablere et nytt liv i Norge. Og oppgaven med å ta imot, bosette og integrere flyktninger og asylsøkere i et så stort omfang vil være krevende for utlendingsforvaltningen, men først og fremst for kommunene.

Det aller viktigste målet som alle tiltak bør rettes inn mot, er å få dem som kommer hit til landet, asylsøkere som får opphold, raskt ut i arbeid. Det må være en klar forventning om at kommer du til Norge, så skal du arbeide. Det skal være krav til aktivitet.

Deltakelse i arbeidsliv og gode norskkunnskaper er også nøklene til inkludering. Arbeid gir tilhørighet, fellesskap og nettverk, og det gir også mulighet for selvhjulpenhet. Arbeidsinntekt gir også mulighet for å komme inn på boligmarkedet.

Høyre er opptatt av veldig mange av disse områdene, men jeg har lyst til særlig å påpeke det å styrke innvandrerkvinnenes posisjon og yrkesdeltakelse i det norske samfunnet. Integreres en kvinne, integreres ikke bare et enkelt individ, men en hel familie. Nyankomne må være villige til å følge våre lover og regler, til å lære seg norsk og til å arbeide og å delta i samfunnet. Det er slik at integrering aldri er helt problemfritt, men det er heller ikke håpløst. Her har vi alle et ansvar.

Statsministeren sa i sin nyttårstale:

«I Norge har vi ingen ghettoer. Ingen steder hvor unge bare opplever håpløshet.»

Vi må klare å holde fast ved dette. Alle som vokser opp i Norge, må oppleve at vårt samfunn gir dem som arbeider hardt og står på, muligheten nettopp til å lykkes. Samtidig er det slik at staten kan tilby de beste ordningene og de beste systemene, men kan ikke alene sørge for at flyktningene blir en del av det norske samfunnet.

Høyre vil være med på å skape en velkomstkultur i kommunene, hvor frivilligheten, næringslivet og sivilsamfunnet spiller en større rolle. Skal våre verdier vinne, må vi også få det til i det vi kaller hverdagsintegreringen. Her kan vi alle bidra.

Alternativet til ikke å lykkes med integreringen er økte forskjeller mellom innvandrere og den øvrige befolkningen og enorme kostnader over stønadsbudsjettene. Alle vil vinne hvis vi lykkes med integreringen, og alle vil nettopp tape hvis vi ikke gjør det. Med dette i minnet må jeg si at jeg er stolt av å være en del av et bredt flertall som i dag vedtar viktige virkemidler for en bedre integrering.

Vi har sett over politiske skillelinjer, vært villig til å justere primærstandpunkter og søke å finne sammen – og vi har klart det. Gjennom det tar Stortinget en aktiv rolle i hvordan norsk innvandrings- og asylpolitikk skal være i fremtiden. Den brede enigheten er også en styrke for å kunne lykkes. Asylsøkere som kommer hit, vil nå møtes av et samlet politisk Norge, som både møter dem med positive virkemidler for integrering og med plikter og krav til å ta ansvar selv. Det er en viktig forutsetning for å kunne lykkes – og lykkes må vi.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Heidi Greni (Sp) [11:46:12]: Stortinget har gjennom de to inngåtte avtalene tatt ansvar for å legge samlende føringer for politikken på innvandringsfeltet. Seks partier står bak avtalen og skaper et bredt flertall for asyl- og integreringspolitikken. Det er jeg glad for.

Senterpartiet tok tidlig til orde for at innvandringspolitikken burde forankres i brede avtaler mellom partiene. Det er flere grunner til det. For det første har de store flyktningstrømmene til Europa og de dramatiske forholdene flyktningene opplever underveis, skapt et stort behov for å etablere nye og samlende løsninger. For det andre har muligheten til samlende løsninger blitt utfordret sterkt av ett av regjeringspartiene, som har markert seg gjennom en innvandringspolitikk som ikke har støtte i stortingsflertallet.

Mens vi i dag drøfter felles løft for god integrering av flyktningene, diskuteres nå høringsnotatet om endringer i utlendingsloven som kom fra regjeringen i mellomjula, i kommunene og blant høringsinstansene for øvrig. Det er viktig å understreke at dette er to sider av samme sak. Hvordan vi møter flyktningkrisen og dem som søker asyl i Norge, virker inn på muligheten til å gjennomføre en god integreringspolitikk.

Jeg har sett at det den siste tiden har vært debatt om begrepet «streng og rettferdig asylpolitikk» i forhold til begrepet «human og rettferdig asylpolitikk». Sett fra mitt og Senterpartiets ståsted må alle begrepene med. Norsk asylpolitikk skal være human, rettferdig, men også streng. Individer som søker asyl og opphold i Norge, skal ha trygghet for at vi setter menneskeverd i fokus og at rettssikkerheten ivaretas. Men det er også slik at ikke alle som søker asyl, skal få opphold i Norge. De som ikke har rett til opphold, må returneres. Derfor må strengheten ivaretas gjennom at asylsøkere uten rett blir returnert raskt.

Human, rettferdig og streng er Senterpartiets forutsetninger for de innvandringspolitiske løsningene vi i løpet av våren skal nedfelle i vedtaks form fra Stortinget. I en slik helhetlig tilnærming er det ikke plass til stigmatiserende utsagn som at flyktningene blir båret på gullstol inn i landet, eller at norsk asylpolitikk lider under et godhetstyranni.

Kapittel to i dokumentet omhandler barn på flukt. Enslige, mindreårige asylsøkere har blitt en stadig større andel av dem som kommer. Det er en særlig sårbar gruppe. Jeg er derfor glad for at denne gruppen blir så grundig drøftet. Et forsvarlig opplegg for disse og en rask bosetting er viktig. Men kommunene vegrer seg for å ta ansvar for bosetting, ikke minst etter at finansieringen til barnevernstiltak for disse har blitt vesentlig svekket. Derfor vil jeg understreke behovet for en rask oppfølging av særlig punkt fem under kapittel tre om Barn på flukt. Fullfinansiering av denne ordningen er en forutsetning for god integrering.

Mudassar Kapur (H) [11:49:33]: Nå er det jo stor enighet i denne salen om veien videre for integrering, men jeg vil si én ting på generelt grunnlag, for det kan virke sånn noen ganger når man hører enkelte av mine rød-grønne medrepresentanter, som at integreringsutfordringen først har oppstått nå. Jeg må minne om at i alle de årene den forrige regjeringen hadde ansvaret, var det faktisk sånn at integreringsarbeidet bare tuslet og gikk, uten at man tok mange av de nødvendige grepene som man tar nå, og som vår regjering har gått i bresjen for. Vi vet at introduksjonsordningen, som ble innført av daværende kommunalminister Erna Solberg, også bare har tuslet og gått i årene under de rød-grønne – uten nødvendig fornyelse, uten at man har tatt inn over seg hva det betyr at bare fire av ti kommer ut i jobb eller utdanning etter introduksjonskurs. Så tiden var moden for fornyelse, men det er ingen tvil om at den situasjonen vi står i nå, har aktualisert dette mer enn noen gang. Derfor er jeg også veldig glad for at Stortinget har funnet sammen i et stort flertall, og jeg merker meg at selv de to partiene som av diverse årsaker har valgt å stå utenfor forlikene, varsler at de kommer til å stemme for det meste. Dermed er det et så å si enstemmig storting som står bak dette.

Jeg vil også si at vi som politikere må ha følgende inngang til dette, for dette er ikke et stykke enkelt arbeid, og jeg synes statsråden sa det veldig fint – dette blir ingen «quick fix». Jeg tror at vi må igjennom ganske tøffe tak. Det betyr tøffe valg i innstrammingsdelen, det betyr tøffe krav når vi skal integrere, men som politiker må jeg ha en grunnleggende tro på at de beste historiene når det gjelder integrering, fortsatt ligger foran oss. Jeg tror ikke at jeg, f.eks., tilhører den siste generasjonen med minoritetsbakgrunn som fikk en fair og god sjanse til å bli integrert i Norge. De beste historiene ligger foran oss, og for å få til det vedtar vi en del viktige ting i dag.

Det er særlig tre pilarer vi må se nærmere på, som ligger i dokumentet, og som vi må adressere raskt i integreringsmeldingen også. Det er for det første at integreringen må starte tidligere, gjerne allerede i mottak, for det andre at vi må ha en bosettingsmodell som får folk raskere ut i kommunene, slik at de kan starte livet sitt mye raskere enn det de gjør i dag, og for det tredje at vi må ha en fullstendig gjennomgang av dagens introduksjonsordning, slik at resultatene blir bedre og forskjellene mellom kommunene utjevnet når det gjelder kvalitet.

Karin Andersen (SV) [11:52:44]: Den aller siste delen av Kapurs innlegg tror jeg vi alle sammen er enig i. Det er derfor SV har fremmet egne forslag om dette som er tydelige og konsistente, i motsetning til en del av de vage forslagene som ligger her i dag.

Jeg har merket meg at det er ikke én representant som har tatt til orde for fordelene ved å hindre familiegjenforening for dem som faktisk får bli i Norge i dag, noe som av flertallet er ansett som så viktig at de til og med måtte gjenta et forslag som ble vedtatt i nøyaktig samme ordlyd før jul av det flertallet i dette forslaget. Det må jo bety at de mener at det å være utrygg for sin familie, sitte og vente på dem, være redd for dem, skal være en fordel, at det liksom skal være en gulrot man skal vente på. Jeg må bare innrømme at det for SV er helt uforståelig. Det er også etter vårt syn i strid med menneskerettighetene og retten til familie. Så jeg ber innstendig flertallet om å tenke seg om – nettopp fordi vi ønsker god integrering.

Så sa representanten Schou at i Norge skal det være slik at hvis man arbeider hardt, så skal man lykkes. Det er SV enig i, men det skal også være sånn at man ikke havner i elendighet hvis man er uheldig og blir sjuk og ufør. Det kan skje alle, det tror jeg vi må huske på.

Jeg har helt til slutt lyst til å ta opp et annet tema – man kappes litt om å snakke om vanskelige ting her i dag. Vi har snakket om integrering av kvinner, som er vanskeligere enn for menn fordi det finnes noen gammeldagse, tradisjonelle og konservative strukturer. Da er vi nødt til å ha program spesielt rettet mot kvinner, og vi er nødt til å slutte å betale kvinner for å holde seg unna arbeidslivet og ungene sine unna barnehagen. Vi er heller nødt til å betale for at de kvalifiserer seg godt. Det siste er at i SVs forslag har vi et bredt punkt om at man må forsterke arbeidet mot ekstreme holdninger og radikalisering mye mer enn det vi har gjort i dag. Det finnes en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, men den er ikke finansiert, og den er ikke fulgt opp i alle politidistrikt. Det må gjøres. Stortinget må forsterke finansieringen av de forebyggende tiltakene, og man må også sikre at SALTO-programmet, som er vedtatt, fungerer i alle politidistriktene, og at SLT-koordinatorene fungerer i alle kommunene. Det er veldig viktig å være oppmerksom på barn og unge som er utsatt for mobbing, omsorgssvikt og vold. Noen av disse ungene og ungdommene er helt alene, uten voksenpersoner som kan passe på dem, og er sånn sett i stor fare. Dette er det utrolig viktig at vi lykkes med, både for samfunnet og for de enkeltmenneskene det gjelder.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.