Presidenten: Etter ønske fra transport- og kommunikasjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg av medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:56:49]: (ordfører for saken): Denne saken bør ses i sammenheng med Prop. 85 L for 2013–2014 om endringer i yrkestransportloven som Stortinget behandlet i 2014. Lovendringene som ble gjort den gang, var nødvendige for gjennomføringen av forordningen. Prop. 6 S for 2015–2016 er derfor en oppfølging av tidligere sak.

Forordningen handler om å gi bedre rettigheter til busspassasjerer, og da med et spesielt fokus på rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne eller redusert bevegelighet.

Det handler om å fastsette busselskapenes erstatningsansvar og forpliktelser ved ulykker, kansellering og forsinkelser, minimumskrav til reiseinformasjon samt regler om opprettelse av en klagenemnd for behandling av klager fra busspassasjerer.

Forordningen forbyr diskriminering basert på nasjonalitet for all rutetransport og gir passasjerer med nedsatt funksjonsevne eller redusert bevegelighet befordringsrett på all rutetransport. Videre forbyr forordningen diskriminering ved reservasjon og utstedelse av billetter, samt ved på- og avstigning. Videre pålegges busselskap, billettutsteder og reisebyrå visse plikter i de tilfeller en person med nedsatt funksjonsevne nektes ombordstigning på grunn av sin reduserte bevegelighet.

Forordningen harmoniserer regelverket for denne transportsektoren med de reglene som gjelder for passasjerrettigheter innenfor luftfart, jernbane og sjøfart.

Det er en samlet komité som støtter det framlagte forslaget. På ett punkt deler komiteen seg. Det gjelder oppfølging av en sak knyttet til assistansetjenester for personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er altså slik at forordningen pålegger medlemsstater å utpeke bussterminaler hvor det skal ytes gratis assistanse til personer med nedsatt funksjonsevne. Transportører som har faste ruter over 250 km, og terminaloperatører skal tilby kostnadsfri assistanse. Da Stortinget behandlet saken i 2014, var komiteen opptatt av nettopp dette. I komiteens innstilling den gangen viste komiteen til at behovet for assistansetjenester er like stort ved korte reiser. Komiteen ba derfor departementet gi en oversikt over hvordan dette ivaretas lokalt, og departementet ble bedt om å vurdere hvordan en eventuelt kunne sikre en organisering og finansiering av assistansetjenester på terminaler som også omfatter den fylkesinterne kollektivtrafikken, hvor det er flest reisende.

Flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, finner nå grunn til å påpeke at departementet i proposisjonen ikke adresserer dette. Flertallet mener det er kritikkverdig dersom departementet ikke har fulgt opp saken på en tilfredsstillende måte. Høyre og Fremskrittspartiet på sin side påpeker at departementet i utkastet til forskrifter ikke skiller mellom passasjerer på en bussrute som har planlagt rutelengde på, over eller under 250 km. Tilbudet om assistanse blir etter deres syn dermed tilgjengelig for alle reisende på de utpekte terminalene. Jeg skal ikke dvele lenge ved dette, og det er positivt dersom intensjonen følges opp. Men det må sies at departementet burde ha svart ut komiteens anliggende her. Komiteen ba eksplisitt om en oversikt, og departementet ble bedt om å vurdere organisering og finansiering. Det ble ikke gjort.

Men alt i alt, det som er det viktigste her – tross alt – er at det er enighet i komiteen om saken, og om sakens substans.

Komiteen tilrår enstemmig at Stortinget gir samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning i denne saken.

Karianne O. Tung (A) [12:01:16]: Stortinget behandler i dag en forordning som skal bedre busspassasjerenes rettigheter, med spesielt fokus på rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne eller redusert bevegelighet.

Forslagene innebærer først og fremst en styrking av busspassasjerers rettigheter, men sørger også for at passasjerenes rettigheter i langt større grad enn tidligere blir harmonisert uavhengig av om en som passasjer foretar en reise i luften, på jernbanen, på sjøen eller på veien.

Dette er et gledelig og nødvendig tiltak, som Arbeiderpartiet støtter helhjertet opp om.

Arbeiderpartiet mener at alle sammen skal med, også i satsingen på kollektivtrafikk. Dette bidrar til trygghet for den enkelte og at folks muligheter avhenger mindre av lommeboka. Da er det viktig at vi fortsetter å styrke samfunnstrekkene som har gjort Norge til det landet det er i dag, og dette forslaget bidrar til det.

Målet er et universelt utformet samfunn i 2025. Noen vil være avhengig av ulike former for hjelp for å kunne komme seg ut av hjemmet og for å kunne ta del i kollektivtransporten. Dagens vedtak vil gjøre det enklere for folk flest å komme seg ut og ta del i denne trafikken.

Det er imidlertid en utfordring i behandlingen av denne saken at departementet i proposisjonen ikke omtaler organisering og finansiering av assistansetjenester som forutsatt av Stortinget i Innst. 254 L for 2013–2014. Arbeidet med å kartlegge i hvilken grad behovet for assistansetjenester er ivaretatt lokalt, har først startet nå, etter at Stortinget har etterspurt arbeidet.

Det kan være problematisk at kostnadene ved klageordningen, assistentordningen, opplæring og service belastes selskapene alene. Uten videre føringer eller kompensasjoner er det her en betydelig risiko for at staten nå løfter utgiftene i forordningen over på kollektivbrukerne, og de økte kostnadene må dekkes gjennom økte priser. Dette kommer på toppen av momsøkningen, og kompenserer slettes ikke alle transportselskapene som rammes. Konsekvensen kan bli høyere billettpriser, som ikke akkurat er et stimulerende tiltak for å få flere til å reise kollektivt. Jeg forutsetter at departementet følger utviklingen nøye og setter inn nødvendige tiltak dersom en negativ trend for bruk av kollektivtrafikk får fotfeste.

Jeg er urolig for framdriften med hensyn til å nå målet om et universelt utformet transportsystem i 2025. Flere organisasjoner brakte også dette på banen i forbindelse med transportkomiteens høring om statsbudsjettet for 2016. Denne saken er et skritt i riktig retning, men jeg registrer at initiativet kommer fra EU og ikke fra regjeringen selv.

Det er ett av hovedmålene i Nasjonal transportplan, Meld. St. 26 for 2012–2013, at transportsystemet skal bli universelt utformet. Dette er en NTP og en hovedmålsetting som regjeringspartiene og samferdselsministeren har stilt seg bak.

Arbeidet med et universelt utformet transportsystem må prioriteres høyere av regjeringen, slik at vi faktisk når målsettingen vi selv har satt – ikke for å oppnå en målsetting i seg selv, men for at alle sammen skal ha mulighet til å delta, og for at de som er avhengig av hjelp, faktisk skal kunne komme seg ut av hjemmet og få mulighet til å kunne ha et så normalt liv som mulig.

Med de bemerkningene som undertegnede nå har kommet med, vil Arbeiderpartiet, slik som saksordføreren redegjorde for, støtte komiteens innstilling i saken.

Nils Aage Jegstad (H) [12:05:19]: Det siste innlegget fikk meg til å ta ordet for å sette ting litt i perspektiv.

Dette er en sak som dreier seg om et direktiv fra EU som gjelder en bestemt transportform – de lange transportene. Men vi må ikke glemme at hovedansvaret for kollektivtransporten i dette landet ligger i fylkene. Det er de som frakter mesteparten av passasjerene.

Når det gjelder å legge til rette for funksjonshemmede og legge til rette for transport slik at alle kan bruke den, er det et stort ansvar som fylkene har. Statens rolle i dette er egentlig å sørge for at rammebetingelsene er til stede, og det er gjort gjennom en lang rekke tiltak. De senere årene er det blitt bevilget penger til universell utforming. Jeg tror fylkene gjennom sine anbudsrunder når det gjelder busser, som er den store transportøren i dette landet, har lagt spesielt vekt på at de som får anbudene, har transportmidler som er spesielt tilrettelagt også for funksjonshemmede.

Når det gjelder det kravet som vi påpekte i høst, gjaldt det å se dette i sammenheng – de lange transporter med de lokale transportene som fylkene først og fremst har ansvaret for. Det har med betjening på de store kollektivterminalene å gjøre. Det er et oppdrag som regjeringen har fått, og som statsråden sikkert vil svare på. Men poenget er at dette skulle rapporteres tilbake til Stortinget på en egnet måte. Så er spørsmålet om dette var den egnede måten å gjøre det på, eller om det er andre måter å melde tilbake til Stortinget om hva man egentlig har gjennomført i denne typen sak. Statsråden vil sikkert svare på det som nå har kommet.

Jeg vil nok en gang understreke at det ligger et spørsmål her om hva som er fylkets ansvar, og hva som er statens ansvar. Jeg tror ikke man må overdimensjonere denne saken, som egentlig gjelder en liten del av transporten, og at den blir lagt til grunn for den tilstanden vi har i kollektivtransporten generelt sett i Norge. Jeg tror både NSB og de ulike lokale transportselskapene – Ruter, som jeg kjenner godt til, som har 60 pst. av landets kollektivtransport – tilrettelegger for dette hele tiden. Dette gjelder et EU-direktiv og derfor hadde vi vel egentlig ikke tenkt å ta dette som noen stor debatt, for dette er en oppfølging av et tidligere vedtak vi allerede har fattet. Det må settes i det perspektivet først og fremst.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [12:08:33]: Som foregående talere har vært inne på: Det å ha god kollektivtransport er viktig i et samfunn, spesielt for folk som er avhengige av å få hjelp når de skal ut og reise. En må sørge for at en har en kollektivtransport som har både en dekning og en frekvens som gjør at den er relevant i deres hverdag, og at en får assistanse til å bruke kollektivtransporten når de trenger det. Det er en viktig sak som denne regjeringen jobber med, og som vi også vet at tidligere storting har vært veldig opptatt av. Dette er et bidrag i den retningen.

Det er noen som påpeker at det er påfallende at det er en EU-forordning som gjør at dette kommer på plass. Ja, dette er en EU-forordning som ble vedtatt i EU i 2011. Hvis en skal begynne med en polemikk om tidspunkt, kan en også spørre seg hvorfor ikke det kom noe tidligere. Jeg synes ikke det er verdt å debattere. Denne debatten bør heller handle om at vi nå får på plass mange rettigheter for busspassasjerer, som gjør at de står sterkere stilt nå enn før. Det er altså ikke en svekkelse, men en klar styrking. Og det skal vi jobbe videre med. Forordningen legger til rette for at funksjonshemmede og folk med bevegelsesutfordringer lettere vil kunne ta buss, og hvis det skjer noe, får de også mer formelle kanaler der de kan klage.

Dette kommer sammen med at vi har økt satsingen på jernbane med over 50 pst. de siste to årene, og at de største byene har fått en kraftig økning i bevilgninger til å drifte kollektivtransport og investere i infrastruktur. En by som Oslo har altså i 2014 og 2015 gjennom belønningsordningen for kollektivtransport fått 715 mill. kr, mens en i 2012 og 2013 fikk til sammen 180 mill. kr – altså en firedobling. Det gjør kommunene og fylkeskommunene bedre i stand til å levere kollektivtjenester til alle – også til dem med bevegelseshemning.

Det er viktig at vi fortsetter dette arbeidet – at vi jobber med regelverket, at vi jobber med den offentlige finansieringen, men også at hver enkelt transportør og hvert enkelt fylke som står ansvarlig for kollektivtransporten, ser på hvordan deres tjenester kan bli bedre, både innenfor det de er lovpålagt, og innenfor det som går under kategorien service, det å hjelpe.

Vi har mange møter med de funksjonshemmedes organisasjoner. Det står fast på programmet minst hvert halvår. Da får vi mange innspill fra disse gruppene om hva som fungerer, og hva som ikke fungerer – hvilke tjenester og lovpålagte oppgaver de mener de ikke får, som de skulle hatt. Dette er det viktig for oss å få tilbakemelding om, for da kan vi se hva det er som gjør at ting svikter. Handler det om økonomi, handler det om organisering, eller handler det om at ansvaret ikke er tydelig nok? De samme organisasjonene kommer med mye som de skulle ønske kom i tillegg. Noe koster penger, andre ting handler bare om å se på prinsipp. Vi er veldig lydhøre for at vi skal jobbe sammen med disse gruppene videre, for å tilfredsstille dem best mulig og få en best mulig kollektivtransport som de kan nytte seg av. Det som er bonusen her, er at hvis en får en bedre kollektivtransport for funksjonshemmede, vil den som regel også bli bedre for alle andre som reiser. Dermed er det en vinn-vinn-situasjon å ta dette på alvor.

Vi kommer til å følge utviklingen nøye. Jeg hører grundig på det som blir sagt fra opposisjonspartiene. Det tar vi med oss videre. Men jeg mener at et suksesskriterium her er å følge med på de overordnede trafikktallene – om vi får en fortsatt vekst eller om det blir en stagnasjon, som enkelte her frykter. Blir det en stagnasjon, er det åpenbart at en ikke har gjort ting godt nok, men får vi en ytterligere vekst, viser det at dette er med å styrke tilbudet ytterligere. Vi kommer også til å være veldig oppmerksomme på enkelthendelser.

Hvis det er slik at en vedtar en forordning, og at en har rett i at dette verken er finansiert eller organisert, antar jeg at vi vil få høre veldig mange klager – ikke nødvendigvis til departementet direkte, men til klagenemnden som blir opprettet. Det er også et signal som vi må ta med. Jeg skal ikke sitte stille og se på at en får en bunke med klager som kommer til en klagenemnd, hvis problemet faktisk er organiseringen og finansieringen. Da må vi se på det vi som politikere kan håndtere.

Jeg skal ikke gå gjennom alle de rettigheter og krav som stilles. Det står godt beskrevet i sammendraget i innstillingen. Vi mener at dette er et godt skritt i riktig retning. Jeg er glad for at Stortinget vedtar dette. Jeg hører hvor det er uenighet, og jeg skal sørge for at dette blir fulgt opp på en best mulig måte – for jeg tror at vi enes om målene her, alle sammen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karianne O. Tung (A) [12:13:37]: Som jeg var inne på i mitt innlegg i sted, kom flere organisasjoner med bekymringer om transportkomiteen i forbindelse med høringene om statsbudsjettet for 2016. Bekymringen gjaldt muligheten for å nå målet om et universelt utformet transportsystem i 2025. Jeg har derfor et ganske enkelt spørsmål til statsråden: Hvilke konkrete grep vil statsråden ta for å nå målet om et universelt utformet transportsystem i 2025?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [12:14:08]: De målene som er satt, står vi bak, og vi jobber for å innfri dem. Det handler om bevilgninger, det handler om å sørge for at vi jobber godt med organisasjonene for å definere prioriteringsrekkefølgen, og det handler om å jobbe tett med f.eks. Jernbaneverket og Vegdirektoratet for å sørge for at det er et fokusområde også for dem.

Jeg er veldig opptatt av at vi, når vi gjennomfører disse tiltakene, også skal se om vi kan gjøre ting på en smartere måte, om vi kan organisere ting annerledes for å få mer igjen for pengene og utfordre systemet på den måten. Jeg opplever at jeg får veldig god respons – både fra de funksjonshemmedes organisasjoner og fra de statlige etatene som skal gjøre den fysiske jobben sammen med fylkene – på det at vi ser på mulighetene, ser på prioriteringsrekkefølgen, slik at vi rett og slett når målene raskest mulig og til en lavest mulig kostnad.

Karianne O. Tung (A) [12:15:01]: Mener statsråden at målet om et universelt utformet transportsystem i 2025 er innenfor rekkevidde, og kan man eventuelt nå det målet tidligere enn 2025?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [12:15:13]: Jeg har ikke lyst til å spekulere i om vi om ti år vil nå en målsetting. Vi har i mange saker som Stortinget har håndtert under tidligere regjeringer, vært veldig opptatt av en dato i stedet for å bruke tiden på faktisk å gjennomføre tiltakene. Jeg er opptatt av at vi nå bruker tiden på tiltakene, og det vil være naturlig at vi, når vi behandler f.eks. Nasjonal transportplan, tar en evaluering av hvor vi står, og hva vi må gjøre videre for at de målsettingene som på en måte er vedtatt på tvers av Nasjonal transportplan, blir innfridd på en best mulig måte. Men det er ingen tvil med de bevilgningene og den tilnærmingen vi har, om at dette er et av de områdene vi jobber hardt med, og som skal ivaretas. Vi har ingen grunn til å tro at vi ikke skal nå målsettingene på det nåværende tidspunkt.

Karianne O. Tung (A) [12:16:01]: For å stille spørsmålet på en litt annen måte: Vil statsråden videreføre denne målsettingen i sitt forslag til ny nasjonal transportplan?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [12:16:11]: Jeg tror, som jeg også sa i innlegget mitt, at vi alle deler ønsket om hva vi skal få til. Det å få flere til å reise kollektivt er også en viktig del av det å gi et mobilt samfunn til alle som et alternativ. Det handler om frekvens og omfang av kollektivtransporten og om universell tilgjengelighet, at folk faktisk kan bruke det selv om de har funksjonshemninger. Jeg mener at vi kan nå de målene, absolutt, det har jeg jo akkurat sagt. Hva vi kommer til å skrive inn i Nasjonal transportplan, kommer Stortinget til å få vite når vi legger den fram. Det er ingen grunn til nå å tro at vi kommer til å begynne å endre på slike overordnede målsettinger.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.