Helge Thorheim (FrP) [13:43:58]: (ordfører for saken): Denne saken gjelder grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland, Snorre Serigstad Valen, Eirin Sund, Truls Wickholm, Marianne Marthinsen og Jette F. Christensen om endring av en rekke paragrafer i Grunnloven med formål å innføre republikk som styreform i Norge.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og komitémedlem Jette F. Christensen fra Arbeiderpartiet, viser til at tilsvarende forslag om innføring av republikk har vært fremmet og behandlet i Stortinget en rekke ganger. Forslagene, som innebærer et grunnleggende brudd med den norske statsformen, har blitt avvist ved samtlige tidligere stortingsbehandlinger.

Flertallet viser til at monarkiet som statsform har en mer enn tusenårig lang tradisjon i Norge. I tilknytning til unionsoppløsningen i 1905 ble det holdt en folkeavstemning om Norge fortsatt skulle være et kongedømme. Den nye kongen som ble foreslått, ønsket at folket skulle få si sitt – om de ønsket ham som konge – før han svarte ja. Resultatet av folkeavstemningen viste et klart flertall for den foreslåtte kongen.

Komiteens flertall viser til at dersom det en gang i fremtiden skulle bli aktuelt å endre styringsform, bør det etter flertallets mening vurderes hvorvidt det er hensiktsmessig at saken forelegges befolkningen i en rådgivende folkeavstemning. Meningsmålingene som har vært gjennomført de senere år, viser imidlertid at monarkiet har bred oppslutning i befolkningen, og det er derfor ingen signaler som skulle tilsi en endring i det standpunkt som Stortinget tidligere har hatt i dette spørsmålet.

Komiteens flertall vil på ovennevnte grunnlag tilrå at det fremlagte forslaget ikke bifalles.

Jeg forutsetter at medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og medlemmet Jette F. Christensen fra Arbeiderpartiet selv gjør nærmere rede for sin begrunnelse for å tilrå forslaget.

Jeg anbefaler med dette komiteens tilråding, slik det fremgår av innstillingen.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Gunvor Eldegard (A) [13:46:26]: Eg vil på vegner av fleirtalet i Arbeidarpartiets fraksjon leggja fram vårt syn i saka om innføring av republikk som styreform i Noreg.

Me står saman med fleirtalet og seier at me ikkje går inn for forslaget. Forslag om republikk har vorte avvist av Stortinget ved alle tidlegare behandlingar. I 1905 vart det halde folkerøysting om Noreg framleis skulle vera eit kongedøme. Det vart som kjent fleirtal for det. Det valet me gjorde då, ved å velja å ha konge, viste seg å vera eit heldig val. Me kan vel ikkje omtala Noreg under den andre verdskrigen utan at kong Haakon VII si viktige rolle er med.

Arbeidarpartiets første regjering vart oppretta som følgje av at den same kongen på demokratisk vis ønskte at Arbeidarpartiet skulle danna regjering. Han spelte ei viktig rolle.

Det syner seg ved meiningsmålingar at monarkiet har stor oppslutning i folket. Det tilseier at det er ikkje noko signal frå folket om at det er eit ønske om å endra styreform i Noreg. Men eg er samd med forslagsstillarane i at ein bør stilla spørsmål om det er rett at posisjonen som statsoverhovud er noko som kan arvast, og at dette ikkje speglar ideala våre om demokrati og like moglegheiter.

Det er vel få som på prinsipielt grunnlag meiner at det er riktig at eit statsoverhovuds tilgang til makt skal koma gjennom arv. Men det som det er brei tilslutning til, er at det er dei demokratiske prosessane, baserte på hemmelege og frie val, som skal vera grunnlaget for maktutøving. Heile den sosialdemokratiske tenkinga om samfunnsmodellen i Noreg byggjer akkurat på det. I Noregs moderne historie byggjer vår kulturelle, sosiale og økonomiske utvikling på ei demokratisk styreform. Eit godt organisert og levande demokrati er ein føresetnad for eit stabilt og humanistisk samfunn. I det historiske perspektiv veit me at det har vore mykje motstand, men i dag kan me seia at alle grunnleggjande sett er einige om dette.

Eg meiner òg at dersom me ein gong i framtida skulle endra styringsform, må det vera ei folkerøysting om det.

Summert opp: Monarkiet står sterkt i folket. Det er ingen krav frå folket om nokon endring av styreform, og då ser eg ikkje noko behov for å vedta ei grunnlovsendring her, som eventuelt skal tre i kraft etter ei folkerøysting og etter eventuelle utgreiingar.

Erik Skutle (H) [13:49:44]: Jeg skal ikke bruke veldig lang tid i denne saken. Høyres standpunkt bør være godt kjent.

Det ligger i Høyres ideologi ikke å reparere det som ikke er ødelagt. Man skal ikke endre det som fungerer. Monarkiet i Norge, med den innretningen vi har på det, fungerer. Det er mange prinsipielle innvendinger, men målestokken er om folket synes at statsformen vi har, fungerer – og det synes folket. Vi har målinger som tyder på at 80–90 pst. er fornøyd med den innretningen vi har på statsformen i dag.

Det er mange – også i Høyre – som mener at utover det rent ideologiske er monarkiet i Norge og den måten man har valgt å innrette det på i Norge, en fin institusjon, en institusjon som gir stabilitet, og en institusjon som gjør at samfunnet er bedre enn om vi ikke hadde hatt den institusjonen.

Jeg vil også si, som både representanten Eldegard og saksordføreren har vært inne på, at det selvfølgelig er store prinsipielle utfordringer med et arvelig monarkisk system – åpenbart og helt klart. Jeg tror ikke jeg trenger å utdype det noe nærmere. Til og med en stortingsrepresentant som meg selv, som vil kunne tendere mot å kalle seg republikaner, hvis formen er bra, kan si at statsformen er noe som folket må bestemme, uansett. Det at en intellektuell elite skal tre en statsform nedover hodet på folket, imot dets vilje, har man sett eksempler på mange ganger, og det har sjelden fungert veldig bra. Derfor vil jeg også markere at jeg står inne for alle merknadene som Høyre står bak, og jeg kommer til å stemme med resten av Høyres gruppe i dag, selvfølgelig.

Så kan man da spørre seg: Hvis jeg mener at det er folket som skal bestemme statsformen i Norge – hvorfor ikke da gå inn for en folkeavstemning, hvorfor ikke la folket gi dette signalet i en folkeavstemning? Svaret på det er veldig enkelt: Det er ingen bestilling om det fra folket. Det er et så tydelig flertall at det å ha en folkeavstemning nå er å kaste bort ressurser og å bruke tiden helt feil.

Det er heller ikke slik at et republikansk system skal være det perfekte. Det kan ikke være slik at man skal ha folkeavstemninger i Frankrike, USA, Storbritannia og Tyskland hvert fjerde eller hvert åttende år for å få bekreftet eller avkreftet at den statsformen man til enhver tid har, er den perfekte. Slike folkeavstemninger må komme når det er strømninger i folket som bestiller det, og som ber om det, og det er det ikke. Derfor kan selv en som kan tendere mot å kalle seg republikaner på prinsipielt grunnlag, stemme imot dette forslaget som blir tatt opp i dag.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:53:31]: Det er i år 111 år siden det ble holdt folkeavstemning om Norge fortsatt skulle være et kongedømme etter unionsoppløsningen i 1905.

Grunnlovsforslaget vi behandler i dag, handler om å be regjeringen om å forberede en ny folkeavstemning med tanke på å endre styringsform fra monarki til republikk. Argumentene som anføres, er at dagens monarki er en fortidslevning fra et autoritært styre, en anakronisme som egner seg dårlig som demokratisk symbol.

Selv om det ikke har vært folkeavstemninger om fortsatt kongedømme på de årene som har gått siden 1905, har det vært gjort mange meningsmålinger som har målt befolkningens innstilling til statsformen i Norge. I en av de siste var det bare ca. 20 pst. som svarte at de ønsket innføring av republikk, mens 70 pst. ønsket å beholde monarkiet. En så høy andel av mennesker som er positive til monarkiet, forteller oss at kongehuset har en sterk folkelig legitimitet.

Som innbygger i Norge føler man på ingen måte at monarkiet er utenfor de folkevalgtes kontroll. Kongehuset løser de oppgavene det er satt til. Vi har fått et moderne monarki, som ikke på noen måte representerer et presserende samfunnsproblem. Monarkiet er tvert imot uttrykk for historiebevissthet og skaper lange linjer, som kan være gode å ha for et land og en befolkning.

Argumentene om monarkiet som anakronisme i et demokratisk samfunn synes vanskelig å få øye på, slik vi opplever kongedømmet fungere i vårt land. Faktum er at det vi har i dag, er et konstitusjonelt innskrenket monarki, med folkelig mandat og demokratisk kontroll. Fra vårt ståsted, i Kristelig Folkeparti, kan vi derfor ikke se at det å fjerne monarkiet vil bety noen utvidelse av folkestyret.

Kongehuset arbeider langs de lange linjer. Et kongehus slik vi har det i Norge, er med på å bygge en nasjonal identitet, som faktisk er både under og over det politiske nivået. Det er mange gode grunner til at samfunn i rask endring trenger noen lange linjer og tradisjoner. Det norske monarkiet representerer etter vårt syn noen viktige historiske tradisjoner som skaper stolthet og identitet, virker samlende og samtidig er godt forankret og underlagt demokratisk, folkevalgt kontroll. For Kristelig Folkeparti er det derfor ikke aktuelt å støtte det framlagte forslaget i saken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:56:42]: Kongedømmet fungerer tilfredsstillende. Kongen skal være samlingsmerke for alle. Kongen skal være konge både for det norske folk og for det samiske folk. Den beste tradisjonen med kongedømmet i Norge er at kongen nettopp solidariserer seg med sitt folk.

For å si det tydelig: Konge og kronprins skal derfor opptre både i seilerstøvler og i vanlige gummistøvler for å forstå alle og gjennom innlevelse bedre forstå sitt folks hverdagsliv. En skal delta i det internasjonale arbeidet som Norge står for, og det nasjonale arbeidet. En skal delta på samme måte i det arbeidet som skjer i vår periferi, som i landets sentrum. En skal delta og forstå de ulike yrker – tjenesteyrkene, industriyrkene og primærnæringene. En skal forsøke å få innsikt i hele vårt arbeids- og næringsliv.

Det er en rimelig forventning at kongedømmet også har sin forankring i de grunnfestede institusjonene i Norge, eksempelvis vårt offentlige skoleverk.

Senterpartiet er for monarkiet og vil stemme mot samtlige grunnlovsforslag om innføring av republikk som styreform i Norge.

Sveinung Rotevatn (V) [13:58:35]: President! Eg har sansen for presidentar. Dei har eit mandat bak seg som kjem til uttrykk gjennom eit demokratisk val, tufta på folkestyre. Det kan godt hende at ein familie med spesielt edelt blod kunne gjort ein god jobb som stortingspresident. Vervet kunne gått i arv – det er trass alt mykje seremonielt ein må lære seg: Det er ein forretningsorden ein må kunne, ein skal representere heile folket, og det er viktige representasjonsoppgåver som skal gjerast – og det er ikkje berre berre.

Hadde vi heller late stortingspresidentvervet gå i arv i staden for å velje deg, president, ville nok folk flest kunne slått seg til ro med det. Kanskje kunne vedkomande til og med ha vore populær – og kvifor fikse noko som ikkje er øydelagt? Men, president, du har eit demokratisk mandat bak deg, heldigvis, fordi det er det prinsipielt riktige, og fordi det er slik vi gjer det i Noreg med offentlege verv og offentlege maktposisjonar – med eitt unntak, det aller øvste vervet. Kvifor? Det er fordi det er slik det er. Men denne grunnleggjande konservative haldninga er etter mitt syn ikkje eit godt nok argument – langt derifrå.

Monarkiet som institusjon kan ein gjerne vere glad i på eit emosjonelt nivå, men ein kjem likevel ikkje unna at det kviler på ein heilt avgjerande pilar: ein grunnleggjande mistillit til den jamne borgar i dette landet. Den mistilliten kjem til uttrykk på to måtar, anten ved at ein meiner at det ikkje finst ein einaste person i dette landet – ikkje ein einaste person blant 5 213 985 nordmenn – som er kvalifisert til å vere statsoverhovud, anna enn dei som tilfeldigvis måtte vere fødde inn i fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.

Den andre måten den mistilliten kjem til uttrykk på, er at dersom monarkistane meiner at det faktisk kan tenkjast å finnast kvalifiserte kandidatar i dette landet, føreset dei likevel at folket gjennom ein demokratisk prosess ikkje vil vere i stand til å kjenne att personen, at ein ikkje kan stole på at folket vil ta eit godt val. Ei slik haldning kan ein kalle mykje, men uttrykk for eit spesielt demokratisk sinnelag er det neppe.

Reint utover det prinsipielle meiner eg at det er eit problem at stortingsfleirtalet i dag kjem til å stadfeste sitt syn på ei rekkje grunnlovsformuleringar som stortingsfleirtalet eigentleg ikkje trur på. Det er ingen i denne salen som meiner at kongen er heilag, slik det blir slått fast i Grunnlova § 5. Eg håpar ikkje at det er mange i denne salen som faktisk meiner at kongen ikkje skal ha religionsfridom, slik det står i Grunnlova § 4, eller som faktisk meiner at ein prins eller ei prinsesse med arverett ikkje skal kunne gifte seg utan samtykke frå monarken, slik det står i § 36. Gode representantar, de meiner jo eigentleg ikkje det, så kvifor skal det stå i Grunnlova? Er det fordi det alltid har stått der?

Eg vil leggje til nok ei føresegn i Grunnlova som eg mistenkjer at Stortinget eigentleg ikkje meiner – sjølv om eg er litt usikker – nemleg § 48, som slår fast at dersom kongsætta er utdøydd, eller – meir realistisk – dersom arvingane seier frå seg retten til trona, skal Stortinget velje ein ny monark. Det står det i den paragrafen. Vi skal velje ein ny monark, kjære representantar. Stortinget skal altså finne ein person og seie at vedkomande skal vere regent i Noreg, og alle hans etterkomarar skal vere det same. Ville vi gjort det? Kven skulle vi i så fall ha peika ut? Eg trur ikkje vi ville gjort det. Eg trur Stortinget i all sin visdom ville funne fram til ei ordning der ein peiker ut ein kvalifisert person som statsoverhovud. Men vedkomande ville ikkje fått vervet til evig tid – han ville vore gjenstand for den demokratiske øvinga vi kallar val. Då er spørsmålet: Kva er det eigentleg ein ventar på?

Det er tilsynelatande inga hast. 93 pst. av alle nordmenn meiner at kong Harald gjer ein god jobb. Eg er blant dei. Så meiner i underkant av 20 pst. at vi bør innføre republikk. Eg er også blant dei. Eg nemner det fordi det berande og dominerande argumentet for monarki som har kome til uttrykk i alle dei føregåande talarane sine innlegg, er at institusjonen har stor folkeleg støtte. Så vil likevel dei fleste vedgå – bl.a. representanten Skutle – at prinsipielt er monarki ei avleggs styreform, og at om ein skulle starte på nytt, ville ein kanskje ha valt litt annleis. Det trur eg også at fleirtalet i denne salen meiner – sannsynlegvis eit stort fleirtal.

Eigentleg ville altså dette fleirtalet vore mot monarki dersom det ikkje hadde stor folkeleg støtte. Prinsippet som skal liggje til grunn for Grunnlova, er altså å følgje den rådande folkemeininga. Det kan ein vel i og for seg også kalle ei prinsipiell tilnærming, kanskje best summert opp av den franske politikaren Alexandre Auguste Ledru-Rollin, som sa: Der går folket mitt! Eg må finne ut kvar dei går, slik at eg kan leie dei.

Så kan ein jo innvende at dei på ein måte prinsipielle innvendingane mot monarkiet berre er formalitetar. Til det er det for det første å seie at noko kan vere prinsipielt gale utan å ha stor praktisk betyding. For det andre meiner eg at det er praktisk og etisk tvilsamt at fleirtalet i eit samfunn skal påleggje små barn eit visst livsløp fram mot å bli monark, med all den personfokuseringa det fører med seg. Ein norsk prins eller ei norsk prinsesse med arverett kan faktisk gjere fint lite med livet sitt anna enn det vi som storsamfunn har pålagt vedkomande å gjere, på grunn av hans eller hennar opphav.

Så er ikkje diskusjonen om monarkiet berre ei teoretisk øving, sjølv om eg innser at forslaget vi no diskuterer, neppe får fleirtal. I mindre rolege tider enn no, i krisetider, vil ein monark ha ei viktig rolle, ta viktige avgjersler og utøve makt. Då er ikkje poenget om eit statsoverhovud i ein slik situasjon tek rett eller feil avgjersle, poenget er – iallfall frå mi side – at eg ikkje er villig til å stole på genar i ei slik stund. Eg er ikkje villig til å overlate til kvaliteten på det blå blodet å avgjere viktige vegval for ein nasjon. Eg vil vere med og bestemme kven som skal ha den typen posisjon. Eg vil vurdere dei ut frå dømekraft og evne, ikkje familieband. At stortingsfleirtalet i praksis legg til grunn at genane og også fornufta til éin familie er betre enn den alle andre har, til evig tid, står for meg som noko spesielt.

Det er i det heile vanskeleg å finne historiske eksempel på statar som har fungert betre som monarki enn det dei seinare har gjort som republikk. Det må vere liten tvil om kva veg utviklinga går. Då Michelsen-regjeringa i 1905 mot alle internasjonale trendar tilrådde folk å stemme ja til å etablere eit norsk monarki, gjekk seinare Venstre-statsminister Gunnar Knudsen ut av regjeringa i protest. Han kunne ikkje stå inne for at ei regjering i eit moderne demokrati kunne finne på å gå inn for at posisjonen som statsoverhovud skulle gå i arv. Det har vel heller ikkje vorte etablert spesielt mange monarki sidan den gongen. For å sitere kong Farouk I av Egypt: Soon there will be only five Kings left: the King of Spades, the King of Clubs, the King of Hearts, the King of Diamonds – and the King of England.

Like fullt bur vi i 2016 framleis i kongeriket Noreg. Her diskuterer vi ikkje kven som er dei beste kandidatane til å vere våre fremste representantar – her diskuterer vi rett og slett om dei skal veljast av oss eller ikkje. Det burde ikkje vere eit veldig vanskeleg spørsmål. Eg kjem difor til å stemme for forslaget i dag.

Rasmus Hansson (MDG) [14:08:35]: Jeg vil bare – veldig kort – ta ordet i denne debatten for å gjøre det tydelig hva Miljøpartiet De Grønne har skrevet i innstillingen til dette forslaget om å endre styreform i Norge. Saksordførerens framstilling kunne kanskje misforstås dit hen at Miljøpartiet De Grønne støtter forslaget om å endre styreform. Det gjør vi ikke. Vi kommer til å stemme imot – i denne omgang – forslaget om å avvikle monarkiet. Grunnlaget for det er først og fremst at Miljøpartiet De Grønne ennå ikke har tatt grundig stilling til spørsmålet om Norge bør beholde monarkiet eller innføre republikk, og vi har ikke deltatt i den offentlige debatten om dette spørsmålet, slik at våre velgere heller ikke har vært med på noen beslutning og sett noen diskusjon om hvor vi står i denne saken.

Nå har vi hatt en god – om enn kanskje repetitiv – diskusjon i dag om dette spørsmålet, og jeg må jo si at det er underholdende å høre representanten Rotevatn ha det gøy på Grunnlovens bekostning om akkurat dette spørsmålet. Men inntil videre legger åpenbart Miljøpartiet De Grønne vekt på det faktum at det ikke er noen bestilling fra det norske folk om å endre vår styreform. Det betyr at vi regner med at De Grønne i framtida kommer til å ha en diskusjon om styreformen i Norge, om eventuelt avskaffelse av monarkiet, og vi kommer til å ta hensyn til det som skjer i opinionen. Så vil vi komme tilbake når – regner vi med – Sosialistisk Venstreparti og eventuelt andre gjentar dette forslaget, og vi er trygge på at vi får anledning til å diskutere det flere ganger.

Jette F. Christensen (A) [14:10:47]: Jeg representerer mindretallet i komiteen, i Arbeiderpartiet og i denne salen. Det gjør jeg fordi ikke alle kan innta politiske standpunkt for å bli likt, fordi noe er koselig eller fordi det går greit. Dette er de tre argumentene som oftest blir framført av rojalister. Jeg skal gå gjennom dem.

Først: Det er flertall for at Norge skal være et monarki. Derfor vil man innta et standpunkt der man selv også er for det. Tenk om politisk historiske håndverk ble møtt med den holdningen. Tenk hvis politikere gjennom historien hadde valgt hvilke standpunkt man skulle ta ut fra hva de aller fleste mente. Da hadde vi ikke hatt mye stemmerett for damer i dette landet.

Et annet argument som blir framført, og som har blitt framført i dag, er at vi har hatt folkeavstemning om dette før. Representanten Skutle ytret bekymring for, og han ville ikke, at en intellektuell elite skulle tre en styreform over hodet på folk. Det er jeg enig i. Hvordan så Norge ut i 1905? Hvordan var skolegangen og rikdommen fordelt i Norge i 1905? Hvordan var mulighetene til å handle likt og forme sitt eget liv? Hvem hadde stemmerett i 1905? Avstemningen den gang var i realiteten en meningsmåling eller en spørreundersøkelse blant menn i Norge om hvem som skulle være konge – ikke hvilken statsform vi skulle ha.

Det tredje argumentet som ofte blir framført, og som er blitt framført her i dag, er at kongefamilien er koselig, og vi liker dem. Jeg er enig i begge deler. Kongefamilien i Norge skjøtter vervet sitt godt. Dette er ikke et motforslag mot dem personlig, måten de oppfører seg på og skjøtter vervet sitt på. Jeg er ikke blant de republikanerne som vil sette seg til doms over måten kongefamilien oppfører seg på, ter seg på eller kler seg på. Grunnen til det er at jeg ikke forventer at en kongefamilie skal være folkelig. Det henger ikke sammen å være kongelig og å være folkelig. Det er en helt urealistisk forventning, selv om noens bestefar en eller annen gang tok trikken.

Et argument er at det går jo så greit. Når jeg diskuterer monarkiet eller statsform med monarkister, kommer veldig ofte dette til slutt som et hovedargument, som et punktum: Det går greit nå. Det er ingen andre områder der jeg hører mine politiske kollegaer innta denne grenseløst avslappede holdningen til en sak der man ser prinsipielle problemer, der man ser potensielle problemer som ligger fram i tid, og der man har framtredende motforestillinger, som man i tillegg framfører.

Det som er underlig, er at hvis man savner den avslappetheten hos seg selv i sitt politiske liv – det kan jeg skjønne at man gjør av og til, det er høye skuldre i mang en sak – velger man statsoverhodeinnretningen som område for å utøve den avslappetheten.

Jeg er republikaner fordi jeg tror på folkestyret. Jeg er republikaner fordi jeg tror på demokratiet. Jeg er republikaner fordi jeg tror og mener at maktposisjoner skal fortjenes gjennom tillit og ikke gis gjennom arv. Jeg er republikaner fordi jeg mener at måten vi innretter styreformen på i Norge, skal være tuftet på folkets mulighet til å velge sine representanter. Jeg er republikaner fordi jeg mener at det er riktig at Grunnloven skal gjenspeile statsskikken i Norge og demokratiske verdier. Og jeg vil at det som står i Grunnloven, skal være sant. Jeg vil utfordre en hvilken som helst representant i denne salen som er monarkist og føler seg kallet, og som har svaret, om å komme opp hit og forklare hvordan, på hvilken måte og hva det betyr at kongen er hellig.

Det finnes ulike former for republikk, og forslagsstillerne ber derfor regjeringen bestille en utredning om hva som vil passe best for Norge og legge det fram til folkeavstemning.

Norge er et land som setter verdiene om demokrati, folkestyre, folkevalgt tillit og representativitet veldig høyt. Statsoverhodet i Norge burde vært symbolet på det, ikke unntaket fra det.

Jeg vil gjerne ta opp forslaget.

Presidenten: Da har representanten Jette F. Christensen tatt opp forslaget hun refererte til.

Eirin Sund (A) [14:16:26]: Jeg er også en av de representantene som representerer mindretallet i salen her i dag. Jeg er en av dem som representerer mindretallet i Arbeiderpartiet i denne saken, og en av forslagsstillerne.

Jeg synes representanten Christensen beskrev fortiden på en glimrende måte, med tanke på hvordan vi har kommet dit vi har kommet når det gjelder kvinners stemmerett og andre ting, derfor skal jeg ikke si det igjen. Men jeg må si at dette faktisk er en av de vanskeligste sakene jeg debatterer, ikke fordi jeg synes sakens innhold er vanskelig, men fordi det hver gang en debatterer det – om det er her, hjemme rundt familiebordet eller på Mega – blir en diskusjon om følelser. Jeg har veldig respekt og forståelse for at det er mange følelser knyttet til kongehuset og monarkiet, men det er vanskelig å diskutere saken på et prinsipielt grunnlag, som er grunnen til at jeg mener det jeg mener, og grunnen til at jeg er opptatt av saken.

Jeg har stor respekt for at folk opplever at det er viktig med monarkiet for den nasjonale identiteten. Jeg har også stor respekt for at det er historiske begivenheter – annen verdenskrig eller andre begivenheter – der kongefamilien og kongehuset har betydd mye for mange. Vi har – som jeg opplever at jeg hver gang må si, representanten Jette Christensen sa det også – en fantastisk flott kongefamilie, konge og dronning, og vi har en fantastisk flott kronprinsfamilie, som mest sannsynlig skal overta tronen. Som representanten Eirin Sund vet jeg også noe om hva kongefamilien har betydd i krisetider. Jeg levde jo ikke under annen verdenskrig eller like etter den, men jeg vet noe om hva kongefamilien betydde etter 22. juli, så at de er en institusjon som betyr noe for folk, har jeg stor respekt for. At de har en sterk folkelig forankring, både ser jeg og har respekt for.

Men det jeg opplever, er at det virker hemmende på debatten om en ny styreform at det raskt blir en diskusjon om personer. Skal vi komme videre, må vi løfte saken ut av sporet med diskusjon om personer, for debatten handler ikke om personer, men om hvorvidt et arvelig monarki er en egnet styreform i vår tid. Jeg mener at det ikke er det. Før eller senere vil spørsmålet om ny styreform melde seg med full tyngde. Jeg synes det er merkelig at så mange rygger unna en skikkelig utredning av alternativet, noe som kunne gjøre oss bedre forberedt på å gjøre endringer i vår statsform. Da kunne vi få en diskusjon som var reell, og som handlet om sak, og vi ville ha et godt grunnlag for f.eks. å kunne ta stilling til saken senere.

Maktposisjoner kan ikke være arvelige. Det er en av de tingene som for meg er prinsipielt utrolig viktig. Vi lever i 2016. Vi er et moderne demokrati. Det er lenge siden kongelige personer fant sine ledsagere blant andre kongehus. Det synes jeg er en veldig bra utvikling, og jeg tror også at konsekvensene før eller senere må bli at en må endre statsform.

Så må jeg si til representanten Skutle, som bruker uttrykk som om det er den intellektuelle eliten som driver dette fram: Jeg vil påstå at jeg er ganske intellektuell, men jeg vil nok også påstå – og mange med meg – at jeg nok ikke tilhører den intellektuelle eliten eller kommer fra den, for dette er spørsmål som blir diskutert blant rimelig vanlige folk, rundt bordene både her og der, så det er ikke en intellektuell elite som fremmer dette. Til det at folk ikke vil ha dette, og at det er en fin ordning vi har, tenker jeg med meg selv – og sier til representanten Skutle – at det er mye folk ikke vil ha, som både vi i Arbeiderpartiet, og i Høyre for den saks skyld, reiser som diskusjoner, fordi vi mener det er prinsipielt viktige diskusjoner.

Jeg sover godt om natten med monarkiet og kongehuset. Moren min er rasende på meg fordi jeg driver og snakker om dette, for hun er en av dem som mener at vi har det jo så bra, alt går så fint, og kongen og dronningen er flinke folk, så la nå bare ting være som de er. Jeg ønsker ikke å ta fra noen noe, men vi lever, som jeg sa, i 2016. Vi burde utrede ulike alternativ, noe som ville være et naturlig sluttpunkt på den demokratiseringen som startet i 1814. Vi burde få et statsoverhode som er valgt av folket i valg, og der kjærligheten til kongehuset – eller kanskje redselen for hvem som eventuelt skulle bli president – ikke skulle være førende for diskusjonen. Kanskje skulle det være sånn at stortingspresidenten var den reelle presidenten, valgt av folket. Det kunne være noe jeg muligens hadde landet på etter en utredning.

Helt til slutt: Vår jobb som politikere – i hvert fall vi som sitter her i salen – er å løfte prinsipielle diskusjoner og å tørre å ta diskusjonene. Det mener jeg er vår plikt. Jeg kommer sammen med andre til å bli nedstemt her i dag. Jeg kommer til å stemme for forslaget fordi det er demokratisk prinsipielt viktig. Jeg er republikaner nettopp fordi jeg tror på folkestyret og på folkevalgte, valgt av folket i valg.

Snorre Serigstad Valen (SV) [14:22:43]: Grunnloven ble ikke bare skrevet for solskinnsdager og gode tider. Det har det kanskje vært lett å glemme i de veldig gode tidene vi har bak oss de siste tiårene. Det har kanskje også senket årvåkenheten vår litt overfor Grunnlovens faktiske tyngde, viktighet og funksjon. Det tror jeg vi har sett tegn til her i Stortinget også, f.eks. da Stortinget på alvor vurderte å innføre konseptet «familien er en grunnleggende enhet i samfunnet» som en ny formulering i Grunnloven.

Man skal ikke ta lett på de grunnleggende spillereglene for samfunnet og demokratiet vårt. Man skal ikke ta lett på Grunnloven. Det gjelder ikke minst spørsmålet om statsform.

Dette er den andre gangen, og i den andre perioden, jeg deltar i denne debatten selv i Stortinget, og det slår meg hvor ulidelig lett det virker for flertallet i Stortinget i bekvemmelighetens tegn å holde fast på en styreform som fratar en familie de grunnleggende frihetene som alle vi andre tar for gitt, og som alle vi andre er beskyttet av i grunnlovs form, mens alle andre på den annen side får beskjed om at det er forskjell på folk, og det er en forskjell som bunner i blodslinje. Er kongehusets popularitet et prinsipielt holdbart argument for å legge fem millioner nordmenns blikk, oppmerksomhet og forventninger på ei lita jente som vårt framtidige statsoverhode – ei jente som aldri selv vil kunne velge hva hun vil bli, og hvilken gud hun vil tro på, slike ting som alle vi andre tar som en selvfølge?

Sist gang republikk ble bredt diskutert i Norge uten å skli ut i helt uinteressante diskusjoner om kjoler, vesker og pengebruk, var da vår tronarving fant sin kjærlighet i livet. Da skulle det nyforelskede paret stå på pidestall for hele folket. Deres kjærlighet skulle være gjenstand for vurdering fra alle i hele landet og fordømmelse fra dem som måtte føle for det i hele landet. Vår tronarving måtte be om lov for å få gifte seg med kjærligheten i sitt liv. Det må ingen av oss andre.

Akkurat det synes jeg sier litt. En kan godt si at dagens statsform fungerer veldig godt – det gjør den. En kan godt si at dagens statsoverhode er svært dyktig – og det er jeg helt enig i. Men er det nok til å forsvare at et knippe mennesker, fordi de har det blodet de har, skal både være pålagt forventninger og plikter som ingen andre mennesker blir pålagt, og ha privilegier og makt som ingen andre mennesker kan ha tilgang til?

At en tusenårig lang føydal tradisjon og en folkeavstemning fra en tid da kvinner var uten demokratiske rettigheter i Norge, er flertallets fremste argument for monarkiet som statsform, bekrefter jo bare hele poenget: Det er satt grenser for demokratiet vårt, både før og nå, og siden vi lever i ganske gode tider, er det helt greit. Det bunner i en begrenset maktanalyse som går igjen. Å si, som flertallet gjør, at kongehusets makt er uproblematisk fordi den ikke er formell, er jo å snu problemet helt på hodet. Det understreker bare hva slags anakronisme vi har med å gjøre.

Hvis man ser bort fra symboleffekten og at vi holder oss med et ikke-valgt statsoverhode, ser bort fra den symboleffekten det har overfor befolkninger i land som har helt andre erfaringer med hva et kongehus egentlig er, og ser bort fra den forskjellbehandlingen av mennesker – faktiske, ekte mennesker i Norge – som det medfører, er det fortsatt prinsipielt umulig å forsvare at akkurat den viktigste posisjonen i statsformen vår ikke skal være valgt.

På et eller annet tidspunkt blir Norge republikk. Det hadde vært så bra for landets demokratiske samtale, for nivået på debatten om vår statsform her i Stortinget, for kongefamilien selv, ja for oss alle, om den debatten tas nå, på prinsipielt og ryddig grunnlag, og ikke tvinger seg fram som følge av kongehusets eventuelt fallende popularitet og oppslutning i framtida. Det er da man får en persondebatt, det er da man får en ikke-prinsipiell debatt, og det er da man får en debatt som vil oppleves som vond og vanskelig for hele landet.

Derfor kommer jeg til å stemme for forslaget i dag. Jeg vet at flertallet ikke kommer til å gjøre det, men jeg håper i det minste at flertallet, uten den lett nedlatende tonen til representanten Hansson, og uten bare å si at kongehuset vårt er populært, ferdig snakka, prinsipielt kan forklare hvorfor demokratiet i Norge vedvarende skal holde seg med en statsform som ikke er demokratisk, og som gjør forskjell på folk på intet annet grunnlag enn hva slags blod de har i årene.

Michael Tetzschner (H) [14:28:38]: Det har vært en interessant debatt å lytte til, selv om den har inneholdt visse repetitive elementer for den som husker fire år tilbake. Igjen er det grunn til å helle litt kaldt vann i blodet på republikanerne, som de selv har omtalt seg som i dag.

Jeg tror vi skal minne hverandre om at det fellesskapet som en nasjon utgjør, er noe langt mer enn det politiske fellesskapet. Jeg synes også jeg hører en undertone om at man i det politiske laug er innforstått med at det er det politiske Norge som er Norge. Jeg tror det blir en veldig snever betraktning. Et land er mer enn sine politiske institusjoner, men der det skal utøves makt, skal det være politiske institusjoner under demokratisk kontroll. Men man glemmer av og til at det også er andre sektorer, andre samfunnsområder, som føler seg bedre representert gjennom et apolitisk statsoverhode enn ved det som er alternativet, som vi egentlig ikke har hørt så fryktelig mye om, fordi det kanskje ikke alltid har hatt samme aktualitet. Men hva er dette alternativet til det vi kjenner, det som nettopp har dette bestandige og stabiliserende i seg, også når det faktisk er avgjørende timer? Dette landet kjenner også til at i slike sammenhenger hadde kong Haakon symbolkraft utover det som allerede var avgjort politisk.

Jeg tror man i denne sammenheng skal legge vekt på at et land, en nasjon, også består av kultur og kontinuitet og andre sammenbindingskrefter enn dem politikerne kan representere. Vi har en felles historie som man neppe kan lovgi seg til eller bevilge seg til i ettertid. Vi deler en opprinnelsesmyte som utgjør en forestilling om hva Norge er. Her spiller kongehuset en helt sentral rolle, men den er ikke partipolitisk. Derfor kommer noen representanter til å blande sammen synlighet og makt. Man tror, eller inngir forestillingen om, at de som er på toppen av oppmerksomhetspyramiden, er de som sitter med mest makt. Men da må man redegjøre for på hvilken måte det å ha et monarki har hindret den naturlige overgangen fra f.eks. stemmerett bare for menn til stemmerett for kvinner – senere utvidet til stemmerett for alle grupper. Det har ikke hatt noe med synet på monarki å gjøre, fordi monarkiet har fulgt med i tiden og vist sin egen begrensning.

Hvis vi nå tenker oss at et statsoverhode skal kåres etter de uforutsigbare partipolitiske prosesser, så ville vi mer fått et øyeblikksbilde av maktforholdene i det politiske liv, og vi ville ikke oppnådd det som monarkiet har gitt oss hittil, nemlig sinnbildet på stabilitet og samling over mulige skillelinjer i samfunnet. Ingen politisk valgt skikkelse ville altså hatt den egenskapen til nettopp å la så mange føle seg representert, som det kongehuset har klart og maktet.

Så skal jeg selvfølgelig også legge til, som republikanerne gjør, at det ikke har vært uvesentlig hvilke personer som har fylt disse rollene, og som også har bidratt med klokskap ved måten de har fylt sine roller på.

Til neste gang, for jeg regner med at hvis SV blir representert etter neste valg, vil de fremsette det samme forslaget, vil jeg anbefale dem å se litt mer på hva som er alternativet til et monarki. Det er nemlig ikke en president. Det ville i så fall være en annen representant for den utøvende makt, og det kunne da ha vært regjeringen selv, uten at vi måtte velge en president som overhode.

Så til slutt dette lille hjertesukket: De som har hatt den skarpeste tonen i dag, og som har vært litt akademiske i sin gjennomgang av argumenter – det har vært interessant å høre på – er nettopp de representantene som ikke har klart å overbevise sine egne partier om visdommen i det de sier. Representanten Christensen lot svepen sveipe over oss alle som ikke mener det samme som henne. Hun kan begynne med å skape et flertall i sitt eget parti. Jeg har ikke sett at Arbeiderpartiet har skrevet om overgang til republikk i sitt program, men man kan kanskje begynne der. Det samme gjelder representanten Rotevatn. Vi får se når partiene kommer. Det eneste partiet som i så henseende opptrer ryddig og forutsigbart, det er jo SV. For de argumenterer slik at de fremstiller seg i forbindelse med valgene, og det synes jeg er realt – det har man på partiprogrammet, det går man inn for, og det søker man tilslutning til. Når det gjelder den tilslutningen, ser det jo ut til at kongehuset vil overleve SV, kanskje Venstre også, det vet vi ikke. For øvrig, når man først går til angrep på anakronismen, så må jeg også gi et lite stikk til SV. De kaller seg jo sosialistisk i navnet. Det er i vår tid en fullstendig anakronisme. Hvis man tenker på hva de sosialistiske presidentene har representert av fremgang for menneskeheten, så skal man altså se på det som et utslag av en anakronisme, men kanskje er dette dagen for en viss anakronisme.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.