Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:51:50]: (ordfører for saken): Bakgrunnen for denne innstillingen er et representantforslag fra Miljøpartiet De Grønnes representant Une Aina Bastholm om utfasing av petroleumssubsidier. Det ligger jo i en saksordførers plikter å prøve å samle brede flertall, og derfor skal jeg starte med å innrømme at jeg kanskje har gjort en dårlig jobb som saksordfører, fordi jeg befinner meg i et mindretall i komiteen. Det synes jeg er synd, men jeg skal etter beste evne først prøve å gjøre rede for flertallets syn på saken også, for det synes jeg er ryddig.

Det er en løpende uenighet i finanskomiteen og i Stortinget om hvorvidt det norske petroleumsskattesystemet er heldig utformet i dag ut fra et nøytralitetsperspektiv, altså om egenskapene i petroleumsskattesystemet er nøytrale på den måten vi etterstreber i utformingen av øvrige skattepolitikk. Det er det ene. Det andre er om petroleumsskattesystemet tar høyde for de endringene vi må gjennom som følge av de menneskeskapte klimaendringene og den reduksjonen av menneskeskapte CO₂-utslipp som Norge også må bidra til.

Her er komiteen skjønt enige om at det norske petroleumsskattesystemet og måten vi har organisert oljeindustrien på i Norge, er både positiv for landet og ganske unik i internasjonal sammenheng. Jeg tenker bare å åpne der, siden mange av disse debattene pleier å degenere til konkurranser om hvem som er mest for eller mest mot olje. Det er jo ikke det det handler om. Det det handler om, er at de aller fleste land som er så rike på olje og gass per innbygger som det Norge er, er land preget av enten storstilt korrupsjon, voldsom skjevfordeling eller til og med væpnet konflikt og omfattende bruk av vold. Det er ikke sånn at det å være svært rik på naturressurser nødvendigvis kommer et lands befolkning til gode. Men det har det gjort i Norge, fordi vi har gode ordninger, vi har SDØE, vi har sagt at vi har et felles eierskap til naturressursene, og vi har en god skattlegging av inntektene derfra som gjør at det er fellesskapet i Norge som har stilt betingelsene for hvordan oljeinntektene til oljeselskapene skal brukes, og på en måte som også sikrer at teknologi, arbeidsplasser og industri har kommet til Norge og ikke bare har kommet utlandet til gode. Det skal vi i Norge være stolte av.

Så går vi inn i en tid nå som ikke bare er preget av synkende oljepris, men som også er preget av et stadig mer prekært behov for å senke de menneskeskapte klimaendringene og CO₂-utslippene. Og her kommer vi til kjernen av uenigheten i komiteen, for komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at petroleumsskattesystemet som det er utformet i dag, er balansert, at det fungerer i tråd med gode nøytralitetsprinsipper for skattesystemet, og at de er klimapolitisk tilstrekkelige.

Et mindretall, bestående av Venstre og SV, mener representantforslaget har mer for seg. Vi merker oss spesielt at finansministeren selv i sitt brev til komiteen slår fast at den samlede fradragsverdien i dagens petroleumsskattesystem er høyere enn den ville ha vært i et nøytralt skattesystem. Så vi synes det er interessant at finansministeren selv slår det fast i brevs form til komiteen, men at finansministerens partifeller ikke tar konsekvensen av dette i innstillingen.

Men så er det jo ikke bare et nøytralt skattesystem vi etterstreber her, det er et skattesystem som reflekterer de klimapolitiske realitetene som Norge er en del av. Og etter Paris-forhandlingene i desember har de fleste av verdens land sluttet seg til målet om å begrense de menneskeskapte klimaendringene til maks 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid. Og når man tar med i regningen at verdens middeltemperatur allerede ligger om lag 1 grad over førindustriell tid, så betyr det at de nye klimaambisjonene som Norge også er en del av, halverer det karbonbudsjettet vi har igjen på kloden. Det betyr at vi bare kan utvinne og bruke halvparten av de fossile ressursene vi trodde før klimaforhandlingene i Paris.

Jeg mener det er naivt å tro – jeg beklager hvis det er et uparlamentarisk uttrykk – at en slik avtale og det å begrense klimaendringene til 1,5 grader ikke får konsekvenser også for hvilke ressurser Norge kan utvinne. Men det er vanskelig å være bombastisk, og derfor er et av forslagene mindretallet i komiteen fremmer, et forslag om å utrede hvilke konsekvenser det nye 1,5-gradersmålet kan få for petroleumsskattesystemet. Jeg synes det er litt rart at ikke flertallet kan slutte seg til en utredning av dette.

Vi har også tre øvrige forslag. Vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en omlegging av offentlig støtte knyttet til fornybar energi. Vi ber regjeringen forbedre og videreutvikle støtteregimet for fornybar energi. Og vi ber ikke minst regjeringen påse at CO₂-avgiften på sokkelen reflekterer CO₂-avgiften ellers i Norge fratrukket kvotepris. Det er ingen grunn til at det skal være lavere CO₂-avgift på sokkelen enn ellers.

Jeg tar opp forslagene.

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Irene Johansen (A) [12:57:25]: Forslagsstiller viser innledningsvis til FN-rapporten «The New Climate Economy», som bl.a. peker på

«subsidier og skattefordeler til fossil energi som et av de største hindrene for å nå togradersmålet. I 2014 ga Norge skattefordeler til sin petroleumsnæring tilsvarende 20,8 mrd. kroner, ifølge tall fra nasjonalbudsjettet for 2015. Forslagsstilleren foreslår at disse miljøfiendtlige subsidiene utfases».

Arbeiderpartiet er uenig i premisset i forslaget om at petroleumsnæringen er en næring med «fossile subsidier». IEA definerer en subsidie av energi «som tiltak som rettes mot å redusere kostnaden for energiprodusenter eller senker prisen for forbrukere» – jf. Finansdepartementets brev. Basert på denne definisjonen lister IEA opp 40 land som i 2013 subsidierte fossil energi. Norge inngår ikke i denne listen.

Over 80 pst. av klimagassutslippene i Norge er dekket av kvoteplikt og/eller CO₂-avgift. Ifølge OECD har Norge noen av de høyeste avgiftene i verden på fossil energi. På sokkelen er det både kvoteplikt og særlig høy CO₂-avgift, slik at den samlede CO₂-prisen for utvinningsvirksomheten er over 500 kr per tonn CO₂.

Hovedmålet for norsk petroleumspolitikk er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje- og gassressursene i et langsiktig perspektiv. Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter og eksportverdi og bidro i 2015 med 219 mrd. kr i inntekter til staten, hvorav 103,7 mrd. kr i skatt. Petroleumsskattesystemet og SDØE sikrer at en høy andel av overskuddet tilfaller fellesskapet, og gir selskapene incentiver til effektiv drift og gjennomføring av samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer. Dermed kan oljeselskapene benytte sin kompetanse til å påvise, planlegge og gjennomføre ressursutvinningen på en måte som også gir høy samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Samspillet mellom stat, oljeselskaper, leverandørindustri og forskningssektoren er en viktig del av den norske petroleumsforvaltningen. Skattesystemet og leterefusjonsordningen er en del av dette samspillet.

Petroleumsvirksomheten i Norge er ilagt en samlet skattesats på 78 pst. Det er neppe grunnlag for å si at skattevilkårene for norsk petroleumsvirksomhet er mer gunstig enn i andre petroleumsregioner. Petroleumsskatten reduserer heller ikke prisene for norske forbrukere.

I representantforslagets begrunnelse pekes det også på leterefusjonsordningen. Denne ordningen ble innført i 2005 for å redusere eventuelle inngangsbarrierer for nye aktører og legge til rette for lønnsom leting. Leterefusjon innebærer ikke subsidiering av letevirksomhet, men innebærer en likebehandling av selskaper som ikke er i skatteposisjon, med selskaper som er i skatteposisjon.

Arbeiderpartiet mener det er viktig å holde fast på både skattesystem og leterefusjonsordning for å stimulere til investeringer i petroleumssektoren og økt utvinning og utbygging av funn. Dette er ikke minst viktig nå med den stigende arbeidsledigheten spesielt innenfor petroleumsnæringen og tilknyttet industri og med lavere investeringer i sektoren.

Det foreslås i representantforslaget å forsterke og videreutvikle støtteregimer for fornybar energi og teknologiutvikling. Jeg vil peke på at det allerede er etablert omfattende støtteordninger gjennom Enova, Innovasjon Norge og gjennom Forskningsrådet.

Omstillingen til et bærekraftig velferdssamfunn har startet for lengst. I tillegg til at om lag 80 pst. av norske utslipp er underlagt kvoteplikt eller CO₂-avgift, bruker Norge aktivt reguleringer og yter økonomisk støtte til fornybar energi og klimavennlig teknologiutvikling. Denne politikken har gitt gode resultater, utslippene per produsert enhet i norsk økonomi har falt med om lag 36 pst. de siste 20 årene når oljesektoren er inkludert. I fastlandsøkonomien er utslippsintensiteten nesten halvert i samme tidsrom.

Arbeiderpartiet støtter flertallets forslag om å vedlegge forslaget protokollen.

Sigurd Hille (H) [13:02:03]: Innledningsvis er det på sin plass å fastslå at det har vært bred politisk enighet om målet og rammevilkårene for norsk petroleumsvirksomhet.

Oljevirksomheten har, som alle vet, bidratt til mange arbeidsplasser, både direkte og indirekte. Inntektene til staten har bidratt til den enorme velstandsutviklingen som vi har sett de siste tiårene. Antakelig vil dette kunne fortsette i lang tid fremover, selv om avkastning og utvinning vil bli redusert gradvis.

Petroleumsskatteloven inneholder regler for hvorledes denne sektor skal beskattes. Dette skattesystemet avviker på flere punkter fra det alminnelige skattesystemet. Den viktigste forskjellen her er at det i tillegg til den ordinære selskapsskatten også må erlegges en særskatt, slik at samlet marginalskatt som kjent blir 78 pst. Det må vel kunne konkluderes med at dette neppe er en spesielt lav skattesats, men også om dette har det vært bred politisk enighet.

Det er et viktig mål at det legges til rette for lønnsom produksjon av olje- og gassressursene i et langsiktig perspektiv, og at dette skjer mest mulig effektivt. Viktig her er det at det blir tatt hensyn til helse, miljø og sikkerhet og til andre næringer. Det skattesystemet som er utviklet, sikrer fellesskapets inntekter, samtidig som det gir selskapet incentiver til effektiv drift, og at investeringene blir mest mulig samfunnsmessig lønnsomme.

Norske forbrukere av energi subsidieres ikke som følge av petroleumsskatten. Sluttbrukerprisen bestemmes som kjent av internasjonale produktpriser, høye særavgifter og den konkurransen som er i de lokale markedene.

Representantforslaget stiller spørsmål om hensikten ved å holde fast ved leterefusjonsordningen. Denne ordningen innebærer at selskaper som ikke er i skatteposisjon, kan velge mellom å få utbetalt skatteverdien av letekostnadene umiddelbart og å fremføre med rente og få refundert skatteverdien av eventuelt underskudd når de er i skatteposisjon. Selskapene har dermed sikkerhet for at de vil få utnyttet alle skattefradrag, og fremføringsrenten kompenserer selskaper som må vente på skattefradrag til senere år. Refusjonsordningen gir dermed lik økonomisk verdi av skattefradraget for letekostnader for selskaper i og utenfor skatteposisjon. Nåverdien av statens fremtidige skatteinntekter er uavhengig av om fradrag for letekostnader skjer løpende det enkelte år, eller med et større fradrag når selskapet kommer i skatteposisjon. Leterefusjon innebærer ikke subsidiering av letevirksomhet, men likebehandling av selskaper som ikke er i skatteposisjon, med selskaper som er i skatteposisjon.

Når det gjelder punktet om å forbedre og videreutvikle støtteregimet for fornybar energi og teknologiutvikling, er det å vise til de allerede etablerte og omfattende støtteordninger som er, bl.a. gjennom Enova, Innovasjon Norge og Forskningsrådet. Bevilgningene til disse formålene er dessuten økt i statsbudsjettet for 2016.

Slik representantforslaget er utformet, ser det ut til at hensikten er at investeringene og aktiviteten på norsk sokkel skal reduseres. Redusert tilbud av olje og gass på markedet skal føre til redusert utslipp. Det er som kjent ikke mangel på olje og gass på verdensbasis, så redusert produksjon i Norge vil ikke ha noen påviselig effekt på globale utslipp. Imidlertid vil en slik produksjonsreduksjon ha en negativ effekt på den norske økonomien.

Det er også grunn til å minne om viktigheten av å ha forutsigbare rammevilkår for norsk oljenæring, særlig i den krevende situasjonen som næringen nå er i. Det å igangsette offentlig utredning på dette tidspunkt vil kunne skape usikkerhet i næringen og forsterke de utfordringer som allerede er der. Det er derfor viktig og bra at det i denne sak er bred tverrpolitisk enighet om de rammevilkårene de har.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Roy Steffensen (FrP) [13:06:39]: Jeg må innrømme at jeg synes det er rart å snakke om skattefordeler til en næring som har en skattesats på 78 pst., og som har vært årsaken til at vi som nasjon har bygd opp det velferdssamfunnet vi har med et oljefond på over 7 000 mrd. kr.

Representanten Serigstad Valen håpet at dette ikke ble en debatt om hvem som er mest for eller mot olje, men det er det denne debatten egentlig handler om, for Miljøpartiet De Grønne skriver i sitt forslag ikke bare at de vil ha en utfasing av subsidier til petroleumsnæringen, men at dette skal brukes som et virkemiddel for å oppnå det endelige målet, som er å avvikle hele næringen. Det står helt på slutten av forslaget.

I 2014 var 240 000 direkte og indirekte sysselsatt i denne sektoren, og halveringen av oljeprisen har med all tydelighet vist hvor viktig denne sektoren har vært og er for Norge, ikke minst langs kysten fra Kristiansand til Kristiansund. Vi må slutte å snakke denne næringen ned og heller forsøke å skape optimisme. Antallet innbyggere i verden skal vokse til 9 milliarder mennesker, energietterspørselen vil sannsynligvis øke med en tredjedel fra det den var i 2013, til 2040. Produksjonen av olje og gass på norsk sokkel er blant den mest miljøvennlige i verden, norsk oljeproduksjon utgjorde i 2014 2 pst. av den globale produksjonen, og våre oljereserver utgjør 0,4 pst.

Oljenæringen er Norges største næring målt i verdiskaping, og verdiskapingen per ansatt i næringen er på mellom 7 mill. kr og 10 mill. kr. Produksjon av olje kommer til å være av stor betydning i Norge også i framtiden, og jeg blir oppgitt når jeg hører om politikere som tar til orde for å avvikle hele næringen, og snakke om hva vi skal leve av etter oljen. For det første er politikere særdeles dårlige til å forutse framtidige suksessnæringer, men det viktigste er at premisset blir feil, for vi skal leve av oljen. Oljen skal vi leve av i 100 år til. Næringen kommer til å være en enorm bidragsyter når det gjelder arbeidsplasser og inntekter, og spørsmålet burde ikke være hva vi kommer til å leve av etter oljen, men hvilke næringer som skal utvikles til å bli store i tillegg til oljenæringen.

Hensikten med representantforslaget er å redusere investeringene, men også aktiviteten på norsk sokkel. Tenkningen synes å være at redusert tilbud av olje og gass på markedet vil føre til reduserte utslipp. Men det finnes ikke mangel på olje- og gassressurser i verden, og etterspørselen er rekordhøy og voksende. Redusert produksjon i Norge vil ha stor negativ effekt på den norske økonomien og vårt velferdssamfunn, men vil ikke ha noen påviselig effekt på globale utslipp. Ved å gå i den retningen som representantforslaget legger opp til, vil vi ende opp med at vi sitter igjen med kun en fryktelig kostbar symbolpolitikk.

Terje Breivik (V) [13:09:49]: Global oppvarming er ein stadig meir alvorleg realitet. Februar var den varmaste månaden som nokon gong er registrert internasjonalt. Det understrekar kor viktig Paris-avtalen er – at me når måla som Noreg har stadfesta at me skal vera med på å nå. Det vil sjølvsagt ha konsekvensar. Måla er ambisiøse og krevjande, men er heilt nødvendige for at komande generasjonar skal ha same fridomen til å nyta og nytta naturen slik me har gleda av.

Petroleumssektoren står for nesten ein tredjedel av norske CO₂-utslepp. Skal me avgrensa den globale temperaturauken til nærmare 1,5 grader slik me har forplikta oss til, føreset det at utvinning og forbrenning av fossile ressursar flatar ut og søkk monaleg på sikt. Petroleumspolitikken må difor innrettast slik at han kan foreinast med ein vellukka klimapolitikk. Klimapolitiske omsyn må inngå som ein del av avgjerdsgrunnlaget når ein planlegg nye petroleumsprosjekt. Ein viktig føresetnad for det er nødvendigvis å gjennomgå petroleumsskattelegginga med sikte på å gjera skatteregimet meir miljøriktig og redusera risikoeksponeringa staten, fellesskapet, tek mot endringar i framtidige olje- og gassprisar – og for å skapa marknadsvilkår på norsk sektor som styrkjer konkurransekrafta til norsk petroleumsindustri i lågutsleppstidsalderen, der nettopp å få så klimavennleg produksjon og produkt som mogleg vert den viktigaste konkurransefortrinnet for industrien. I staden for å gå inn på realitetane om korleis ein skal inkludera petroleumssektoren i dugnaden som skal gjerast for å få ned klimautsleppa, lèt diverre eit stort fleirtal i salen att augo og går inn ein polemisk diskusjon der dei hevdar:

«Flertallet er uenige i premisset om at dette er en næring med «fossile subsidier»».

Ein kunne brukt mykje taletid på å underbyggje premissen. Hovudproblemet er i og for seg ikkje om det er subsidiar eller ikkje, men om skattesystemet for petroleumsnæringa bidreg til meir eller mindre fossile utslepp, og om det er eit verktøy for å få ned utsleppa og gjera næringa meir klimavennleg.

Fleirtalet skriv vidare i innstillinga:

«Flertallet mener det er viktig å holde fast på dette, for å stimulere til investeringer i petroleumssektoren og økt utvinning og utbygging av funn.»

Det vitnar om at det er mykje viktigare med meir utvinning av olja enn reduserte klimautslepp. Det er ingen farbar veg.

Siste veka før sommarferien skal Stortinget etter planen behandla eit representantforslag frå Arbeidarpartiet om reduserte klimautslepp. Heile 45 forslag er fremja – eit prisverdig initiativ, men igjen: Ingen forslag er knytte til utsleppsreduksjon i den sektoren som står for ein tredjedel av utsleppa, anna enn eit slags ynske om at installasjonar som skal vera aktive etter 2050, skal inngå i ein lågutsleppsstrategi.

Skattar og avgifter er eit av dei tyngste og beste verktøya me har for å stimulera åtferd, og å bruka marknadskreftene aktivt skaper grøne marknader. Me veit at rette endringar gjev ynskte resultat. Petroleumsskatteregimet vart sist gjennomgått i ein NOU som kom i år 2000, for meir enn 15 år sidan. På dei åra har det skjedd store endringar når det gjeld struktur, oljepris, kostnader og ikkje minst i dei ytre rammevilkåra som m.a. gjeld klima. Dessutan står me midt opp i eit energimessig paradigmeskifte som nødvendigvis vil auka i styrke framover. Skal me sikra eit grønt skifte også i petroleumssektoren, er det vanskeleg å koma utanom skatte- og avgiftspolitikken. I lys av dei nye forpliktingane i Paris-avtalen er det heilt nødvendig å føreta ein gjennomgang av om norsk oljepolitikk og petroleumsskattesystemet er i tråd med måla avtalen fastset, og dei marknadstilhøva næringa vil møta eit par generasjonar fram i tid. At fleirtalet i salen ikkje ynskjer det, er trist, men diverre ikkje overraskande. Fine ord vert heller ikkje denne gongen fylt opp med nødvendig politikk og tiltak.

Rasmus Hansson (MDG) [13:14:44]: Takk til komiteen og til saksordføreren for en grundig behandling av vårt forslag om avvikling av norske oljesubsidier.

Regjeringen insisterer på at vi ikke subsidierer oljevirksomheten vår i Norge, mens mindretallet i komiteen foreslår at vi får en ytterligere utredning av hvordan vi kan legge om skattesystemet vårt, som bl.a. Terje Breivik fra Venstre gjorde rede for nå.

Etter Miljøpartiet De Grønnes mening er det ikke behov for noen utredning om å vedta kutt i det som regjeringen ikke ønsker å kalle subsidier, men heller velger å kalle «næringsstøtte». Jeg greier ikke helt å se forskjell på «næringsstøtte» og «subsidie», men det kan vi kanskje komme tilbake til en semantisk diskusjon om.

Støtten vi gir petroleumsnæringen i dag, er ikke en direkte subsidie for å redusere prisen til forbrukeren, det har mange talere rett i, og det er derfor IEA ikke har oss på listen over land som subsidierer fossil energi. Men andre, minst like velrennomerte organisasjoner, som Det internasjonale pengefondet, IMF, har oss på den listen. IMF legger til grunn at skattlegging som ikke er innført for å dekke kostnadene knyttet til fossil energibruk, er å betrakte som en subsidie. De legger til grunn at dersom en nasjon ikke har innført en avgift som internaliserer kostnaden knyttet til klimagassutgift eller kostnader knyttet til denne tapte skatteinngangen, er det å regne som en subsidie.

Dette er en politikk Miljøpartiet De Grønne gjerne vil implementere i Norge, og forslaget vi fremmer, er derfor særdeles moderat. Her snakker vi kun om å fjerne en subsidie som selv Finansdepartementet definerer som næringsstøtte, eller altså etter vår mening en subsidie.

Skal Norge kunne leve opp til Paris-avtalen, som vi nettopp har underskrevet, er det første steget å avvikle de direkte subsidiene til oljeindustrien. Vi vet at tre fjerdedeler av våre fossile reserver må bli liggende igjen hvis vi skal klare klimamålene. Alle er enige om at energisubsidier er et hovedproblem. Derfor har vi ikke bruk for en semantisk prosess om «næringsstøtte» versus «subsidie» – vi har bruk for å gå til kjernen av problemet.

Man kan ha gode argumenter for å subsidiere noe, og kanskje regjeringens ønske om mer mangfold blant petroleumsleterne oppfattes som rimelig av mange. Men sannheten er altså at konsekvensen av å skrive under en ambisiøs klimaavtale i Paris er at all oljevirksomhet og all fossil virksomhet må avvikles, og vi må begynne å tenke den tanken. Og det er jo interessant at hovedmarkedet vårt for olje og gass fra Norge er EU, som har en eksplisitt målsetting om rask avkarbonisering av hele økonomien og hele energisystemet sitt. Det burde være lettere for statsminister Solberg å fjerne subsidiene til internasjonale selskaper som leter etter olje på norsk sokkel, enn det er for et utviklingsland å fjerne subsidier på drivstoff, som kan føre til at fattige innbyggere ikke får råd til å ta bussen. Men det er de sistnevnte subsidiene regjeringen vår vil til livs i sin offensive holdning mot internasjonale oljesubsidier.

En hensikt som ble vektlagt da ordningen ble etablert, var å skape mer leting på sokkelen i en tid hvor produksjonen falt, og det lyktes man med. Norsk Klimastiftelse har laget en rapport som viser at minst 22,8 mrd. kr har blitt utbetalt i leterefusjon til utenlandske selskaper som ikke har betalt skatt i Norge. Tilsvarende tall for norske selskaper er over 5 mrd. kr. En annen effekt av dagens leterefusjonsordning har vært å bidra til å skru opp kostnadene på sokkelen, fordi leteaktiviteten som kjent ble så høy at den la press på begrensede ressurser.

Det er med andre ord mange – og flere enn dem jeg har nevnt – grunner til å starte avviklingen av subsidiene til den norske oljeindustrien. Man kan velge hva man ønsker å legge til grunn for beslutningen – kostnadsøkning på sokkelen, subsidier av utenlandske oljeselskaper ved leting på norsk sokkel eller ønsket om å ta klimaproblemet på alvor. Men valget bør bli det samme: Fjern dagens næringsstøtte til petroleumsindustrien!

Jeg vil avslutte med å fremme et løst forslag som tilsvarer det opprinnelige forslaget som Miljøpartiet De Grønne har fremmet, hvor vi ber regjeringen om å utarbeide en plan for utfasing av skattefordeler til petroleumsnæringen, med virkning fra statsbudsjettet 2017. Jeg tar med dette opp forslaget fra Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Da har representanten Rasmus Hansson tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Siv Jensen [13:19:58]: La meg først slå fast følgende: Oljenæringen har gjennom tiår vært Norges desidert viktigste næring og bidratt til arbeidsplasser og enorme inntekter til fellesskapet. I sum har næringen bidratt med ufattelige 11 000 mrd. kr til norsk økonomi.

Olje- og gassutvinningen, som annen næringsvirksomhet, skal skje på en effektiv og klimavennlig måte. Her ligger Norge i tet internasjonalt, og det skal vi fortsette med.

Det har vært mange påstander om fossile subsidier og petroleumsskatt. Disse tar oppmerksomheten bort fra følgende helt sentrale kjennetegn ved norsk politikk:

• Norge er en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet.

• Vi subsidierer ikke drivstoffprisene.

• Vi har høye priser på utslipp av klimagasser.

• Vi har høy skatt på utvinning av olje og gass.

Paris-avtalen er et gjennombrudd for globalt klimasamarbeid. Avtalen er den første klimaavtalen med juridisk bindende forpliktelser for alle parter. Det er en ambisiøs avtale, men målene kan bare oppnås dersom alle store utslippsland følger den opp. Norge har allerede meldt inn et ambisiøst bidrag, og vi forhandler med EU om felles oppfylling.

For å redusere utslipp av klimagasser billigst mulig bør det settes en pris på utslipp. Dersom utslipp i alle land og alle virksomheter står overfor den samme prisen, får vi størst mulig reduksjoner i utslipp for en gitt innsats, og da unngår vi sløsing.

Fossile subsidier trekker i motsatt retning. De virker som en negativ pris på utslipp og øker dermed utslippene av klimagasser. I tillegg svekker de incentivene til energieffektivisering og teknologiutvikling. IEA har anslått at det i 2014 på verdensbasis ble brukt hele 493 mrd. dollar for å redusere innenlandske energipriser. Disse fossile subsidiene er fire ganger høyere enn den samlede støtten til fornybar energi. Det er derfor positivt at flere land nå reduserer og faser ut slike subsidier. Reduksjonen av fossile subsidier er et naturlig tidlig steg i klimainnsatsen. Multinasjonale organisasjoner som IEA, OECD, IMF og G20 jobber for at verden skal gå i denne retningen, og Norge er en aktiv støttespiller i arbeidet.

Som de fleste vet, er ikke prisene på bensin og diesel spesielt lave i Norge. Vi subsidierer ikke pumpeprisene. Derimot legger vi avgift på bruken av fossil energi. Vi inngår dermed ikke i IEAs liste over land som subsidierer fossil energibruk. Blant de 40 landene som står på denne listen, er subsidiene størst i oljeproduserende land og i enkelte utviklingsland og fremvoksende økonomier.

Allerede i 1990 foreslo Syse-regjeringen en CO₂-avgift, og denne ble innført året etter. I dag er over 80 pst. av norske klimagassutslipp dekket av kvoteplikt og CO₂-avgift. Utslipp får da en kostnad som gjør det lønnsomt å redusere utslippene og utvikle teknologi. Selv om prisen på utslipp i Norge varierer, og noen sektorer som f.eks. landbruket er fritatt, favner prisen bredt. Samtidig er prisen på klimagassutslipp gjennomgående høy. Dette har Norge høstet internasjonal anerkjennelse for, og en evalueringsgruppe under FNs klimapanel har i en rapport påpekt at kombinasjonen av omfattende og høye utslippspriser i Norge er unik i verdenssammenheng.

Et av grunnprinsippene i norsk petroleumspolitikk har vært å sikre fellesskapet en høy andel av de ekstraordinære inntektene. I tillegg til ordinær selskapsskatt har vi derfor en særskatt på 53 pst. for petroleum. Samlet skattesats blir dermed hele 78 pst. Dette betyr at fellesskapet får en høy andel av overskuddet på sokkelen. Norsk petroleumsskatt er heller ikke lav sammenlignet med andre oljeprovinser. At en høy andel av den ekstraordinære avkastningen på sokkelen skal tilfalle fellesskapet, har vært et grunnpremiss i norsk oljepolitikk. Samtidig er det de kommersielle selskapene som skal påvise funn og bygge ut felt. Derfor må man også være lønnsom for selskapene etter skatt og utvikle lønnsomme ressurser.

Representanten påpeker at det skal være problemer med leterefusjonsordningen. Det må bygge på en misforståelse. Leterefusjon gir selskaper uten skattbar nettoinntekt rett til årlig tilbakebetaling av skatteverdien og letekostnader. Ordningen ble innført i 2005 for å få flere aktører på norsk sokkel og dermed styrke leteaktiviteten. Leterefusjon er imidlertid utformet i tråd med nøytral grunnrenteskatt og medfører ingen subsidie- eller skatteutgift. Leterefusjon gir nye aktører mulighet til å utnytte fradrag på samme tidlige tidspunkt som etablerte selskaper.

Helt oppsummert vil jeg vektlegge følgende:

• Norge er en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet.

• Vi subsidierer ikke pris på drivstoff.

• Vi har høye priser på utslipp av klimagasser.

• Vi har høy skatt på utvinning av olje og gass.

Og: Oljevirksomheten skal også i årene fremover være en viktig næring i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:25:10]: Vil finansministeren avvise muligheten for at 1,5-gradersmålet kan påvirke utformingen av norsk petroleumspolitikk?

Statsråd Siv Jensen [13:25:40]: Som jeg sa innledningsvis, er Paris-avtalen et gjennombrudd som Norge tidlig har meldt inn sine bidrag til. Det vil selvsagt være med på å sette oss i førersetet for å være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet.

Samtidig er det sånn at det som produseres av olje og gass på norsk sokkel, har hatt store forbedringer gjennom alle tiår hvor den produksjonen har funnet sted. Det har vært teknologiutvikling som også har bidratt til at utslippene fra sokkelen har gått ned, i motsetning til hva de kunne vært hvis man ikke hadde gjennomført teknologi- og miljøforbedringer. Jeg mener det er forhold vi skal være stolt av. Dette er en næring som sysselsetter ufattelig mange mennesker, og som har bidratt med store verdier til det norske samfunnet. Så respekterer jeg at det er partier på Stortinget som ønsker å avvikle denne næringen. Jeg er uenig i det.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:26:41]: Jeg er enig i nesten alt finansministeren sa, men det var ikke det jeg spurte om. Jeg spurte om finansministeren vil avvise enhver mulighet for at 1,5-gradersmålet kan påvirke utformingen av norsk petroleumspolitikk. Grunnen til at jeg spør om det, er at 1,5-gradersmålet i praksis halverer verdens karbonbudsjett, og da er det både riktig og bra at utslippene fra norsk sokkel har vært lavere enn fra mange andre oljeproduserende land, men det aller meste av utslipp av petroleum er jo ikke fra produksjonen, men fra forbruket. Man må i sin helhet vekk fra fossile energibærere innen en gitt tidsperiode for å kunne nå 1,5-gradersmålet.

Så da spør jeg igjen: Er det utenkelig for finansministeren at 1,5-gradersmålet kan få betydning for utformingen av norsk petroleumspolitikk?

Statsråd Siv Jensen [13:27:25]: Mye av utgangspunktet for klimaforlik, og et forsterket klimaforlik, som denne regjeringen legger til grunn for klimapolitikken, er nettopp å ta i bruk et bredt sett av virkemidler for å bidra til at utslippene går ned. Det tror jeg ikke det er stor uenighet om, og jeg må si at denne regjeringen har sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti bidratt til mange gode vedtak som får utslippene ned, ikke minst gjennom at man tar i bruk et bredt sett av virkemidler for å få det til. Det er jeg fornøyd med, fordi det trekker politikken i riktig retning, og dermed også resultatene i riktig retning.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:28:12]: Jeg er også veldig for klimaforlik. Jeg synes det er bra, og jeg gir ros ofte til Venstre og Kristelig Folkepartis innsats for å gjøre regjeringens klimapolitikk bedre. Men det er fortsatt ikke det jeg spurte om, og det må det ærlig talt være mulig å svare på.

«Third time’s the charm», som det sies på engelsk, så jeg spør for tredje gang: Er det utenkelig for finansministeren at 1,5-gradersmålet kan få betydning for utformingen av norsk petroleumspolitikk?

Statsråd Siv Jensen [13:28:38]: Jeg synes ikke det går an å svare konkret på det spørsmålet, fordi jeg mener at det er veldig mange faktorer som påvirker de valg vi tar i klima- og miljøpolitikken, samtidig som vi skal ta fornuftige og balanserte hensyn til at vi også skal ha næringsutvikling, arbeidsplasser og inntekter til samfunnet, som kan bidra til å opprettholde de velferdsordningene som jeg tror det er bred enighet om at vi skal ha.

Det er viktig for meg, og derfor jobber vi med et langt sett av virkemidler for å ta i bruk positive stimuli for å bidra til at utslippene går ned, men vi må erkjenne at dette må skje over tid. Vi ser av den utviklingen som skjer, ikke minst rundt fornybar energiproduksjon, at det skjer utrolig mye spennende, men veien bort fra fossil produksjon er foreløpig ganske lang, og da er fordelen at vi klarer å ta i bruk gode teknologiske løsninger som bidrar til å redusere utslippene fra sokkelen.

Terje Breivik (V) [13:29:54]: Det var nesten litt synd å ta ein replikk frå representanten Serigstad Valen, men litt i same gate: Gjeve at verda vil lukkast med å nå 1,5-gradersmålet, vil dagens energiforbruk truleg måtte snuast tilnærmingsvis på hovudet samanlikna med i dag, altså 80 pst. fornybar energi i 2050, 2060 og 20 pst. fossil. Sjølv i eit slikt scenario vil verda ha etterspurt 20–25 gonger meir fossil energi enn det Noreg produserer i dag.

Eg oppfattar at finansministeren bekymrar seg for norsk petroleumsindustri. Korleis vil finansministeren sikra at norsk petroleumsindustri skal kunna konkurrera i ein situasjon der verda eigentleg flaumar over av fossil energi, med mindre ho er med på å leggja til rette for at me kan konkurrera på det mest mogleg klimavenlege?

Statsråd Siv Jensen [13:30:48]: Mange av de utfordringene som norsk olje- og gassrelatert næringsliv nå blir stilt overfor, skyldes mange sammensatte faktorer. Ikke minst ser vi en internasjonal tendens til at prisen på mange råvarer faller. Det representerer selvsagt også en utfordring for Norge, som er råvareprodusent.

Når en så stor andel av våre sysselsatte er bundet opp i og rundt olje- og gassrelatert næringsliv, gjør det oss sårbare. Vi må erkjenne at vi kommer til å ha en betydelig olje- og gassnæring i Norge i mange tiår fremover samtidig som vi nå aktivt omstiller norsk økonomi for å rette investeringer i større grad mot andre deler av norsk næringsliv, slik at vi over tid får flere ben å stå på. Det mener jeg er fornuftig og helt nødvendig å gjøre, særlig i en situasjon hvor det i hvert fall er lite som tyder på at oljeprisen vil ta seg opp til gamle høyder.

Rasmus Hansson (MDG) [13:32:05]: Leterefusjonsordningen ble opprettet som et virkemiddel for å stimulere til økt leteaktivitet fordi produksjonen var nedadgående. Ifølge Norsk Klimastiftelse er over 22 mrd. kr allerede blitt utbetalt til utenlandske selskaper som aldri har kommet i skatteposisjon. Dette er altså en ordning som har et formål og en kostnad, og statsråden insisterer på å kalle det næringsstøtte, og så kaller Det internasjonale pengefondet det – uten dikkedarer – for en subsidie, med samme formål.

Spørsmålet er: Kan statsråden forklare hva som er forskjellen på næringsstøtte og subsidie?

Statsråd Siv Jensen [13:32:54]: Jeg kan i hvert fall forklare hva leterefusjonsordningen er. Det er for det første ikke en subsidie. Det er ikke norsk energipolitikk å subsidiere fossil energi. All bedriftsbeskatning i Norge, både på land og på sokkelen, er basert på at det er netto overskudd som skattlegges. Relaterte kostnader kan derfor trekkes fra før skatten beregnes. Det å nekte fradrag for leteutgifter ville være som å nekte en kjøpmann fradrag for kostnadene ved varekjøp. Hele hensikten med leterefusjonsordningen er ikke at den skal være en subsidie, men et tiltak for å likestille aktører og øke mangfoldet og konkurransen på sokkelen. Ordningen har også bidratt til at vi har fått flere selskaper på sokkelen, og sånn sett også mer konkurranse og en mer mangfoldig leteaktivitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:34:05]: Finansministerens analogi helt til slutt medfører ikke helt riktighet, for en vanlig kjøpmann får jo ikke flere fradrag for samme utgift. Det er noe av sakens kjerne her, at både rentefradragsordningen og særskatteregimet for petroleum fører til større fradrag enn det som ville vært tilfellet ellers i skattesystemet, og det har finansministeren selv oppgitt i sitt brev til finanskomiteen.

Jeg har lyst til å komme tilbake til det spørsmålet jeg stilte finansministeren, og det er fordi jeg synes det er en eim av fornektelse her i stortingssalen. Min påstand er at hvis Norge ikke hadde vært et av verdens ledende petroleumsproduserende land, hadde innleggene fra de ulike partiene i salen vært ganske så annerledes. Da hadde man vært mer opptatt av for det første å internalisere kostnadene ved bruk av petroleum i avgiftsregimet for petroleum, men man hadde også erkjent at når verden har blitt enig om en juridisk bindende avtale med det mål for øye å redusere de menneskeskapte temperaturøkningene til 1,5 grader, vil det så klart ha betydning for produksjonen av fossile energibærere i verden. Det sier seg egentlig selv. Mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler av alle kjente fossile reserver i verden må ligge urørt for at vi skal ha en teoretisk mulighet til å nå 2-gradersmålet. Når man da strammer inn målsettingen ytterligere til 1,5 grader, synes jeg flere av partiene her i salen skyver foran seg erkjennelsen av hva det egentlig innebærer. Det innebærer ikke bare at vi må kutte enda mer i vårt planlagte forbruk av fossile energibærere, det innebærer også at man i enden av kuttperioden er nødt til å ta i bruk løsninger som ennå ikke eksisterer, som skal trekke oppakkumulerte klimagasser ut av atmosfæren. Det krever med andre ord et ganske mye større ambisjonsnivå enn ikke engang å være i stand til å svare på om det finnes en mulighet for at 1,5-gradersmålet kan komme til å påvirke utformingen av norsk petroleumspolitikk. Det er det finansministeren sier – på tre forsøk – at hun ikke kan svare på. Og så oppgir hun at fordi det er så mange ulike faktorer som påvirker både arbeidet med å redusere klimagassutslippene og som påvirker norsk petroleumspolitikk, blir det vanskelig å svare på. Vel, hvis det er mange ukjente og ulike faktorer som påvirker norsk petroleumspolitikk, burde det enkleste svaret i verden være: Ja, det kan faktisk hende at verdens mål om å redusere de menneskeskapte klimaendringene til 1,5 grader kan komme til å påvirke utformingen av norsk petroleumspolitikk.

I ettertid vil nok denne debatten bli sett på med stor interesse, for jeg tipper at de aller fleste representantene som er til stede, fra Høyre, fra Senterpartiet, fra Kristelig Folkeparti, fra Arbeiderpartiet og til og med fra Fremskrittspartiet, egentlig innerst inne er enig. De vet det er sånn, det er bare vanskelig å si det.

Rasmus Hansson (MDG) [13:37:17]: Det er en helt grei sak at en finansminister fra Fremskrittspartiet ikke vil ta en debatt om virkemidler for å redusere oljevirksomheten i Norge. Det rimer selvfølgelig fullstendig med veldig klare uttalelser fra Fremskrittspartiets landsmøte, hvor målsettingen var entydig: Hver eneste dråpe med olje skal opp! Finansministerens måte å uttrykke det på her i dag har vært at det kommer til å ta veldig lang tid før oljealderen har gått over. Men for de andre partiene, som ikke har som eksplisitt mål å utvinne hver eneste dråpe med olje, etter at man har underskrevet en internasjonal avtale som har som eneste formål å fjerne fossil energivirksomhet fra verden, må det jo være viktig å ta debatten om det aller viktigste virkemiddelet i en næring, nemlig skattevirkemiddelet, på alvor. Jeg synes Terje Breivik fra Venstre uttrykte dette godt, og jeg oppfordrer til at den debatten som vi har hatt her, og forslaget som i dag blir nedstemt, ikke blir avsluttet, for hvis vi i det hele tatt skal ta klimautviklingen alvorlig i Norge, er det nødvendig å ha en realistisk debatt om sammenhengen mellom skatteregimet og avgiftsregimet og utviklingen av oljenæringen. Det vi har fått i dag, er en gjentagelse av det som har vært en situasjon i norsk klimadebatt veldig lenge, at den handler om alt annet enn det aller viktigste, nemlig oljevirksomheten. At dette behandles av et flertall i salen som to helt forskjellige ting, kan ikke fortsette. Jeg konstaterer at flertallet fortsatt ikke vil ta denne debatten på alvor, men jeg ser fram til at en debatt om skatteregimet og sammenhengen mellom det, olje og den avtalen vi har undertegnet i Paris, faktisk blir tatt på alvor i denne salen snart.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.