Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:02:43]: (ordfører for saken): Farlige klimaendringer er her allerede. 2015 var det varmeste målte året i vår nære historie, og folk kjenner klimaendringene på kroppen: tørke, som gir avlinger som feiler, hetebølger, som gjør at vi må legge nye farger på temperaturkartene, og som tar livet av tusener, flom og issmelting og en stadig økende turbulens i været, mer ekstremvær, er det vi kommer til å se.

Tørken som drev folk fra landsbygda og inn til byene i Syria, ses på av mange som det nyeste eksemplet på hvordan klimaendringene kan drive fram konflikt- og massefluktsituasjoner, og med dette som bakteppe var klimaavtalen i Paris en stor suksess. Da klimakonferansen i København, med dagens danske statsminister, Lars Løkke Rasmussen, i spissen, havarerte og satte arbeidet for å starte globale klimaendringer flere år tilbake, klarte Laurent Fabius og franskmennene å lande en historisk avtale med tre hovedpilarer. Den første var skjerpede klimamål, med penger til tilpasninger og arbeid for å gjøre noe med finansiseringsstrømmene. Den andre var en avtale som omfatter alle land, og der alle forplikter seg til å ha de høyest mulige ambisjonene for sine klimaforpliktelser. Den tredje var en automatisk forsterkning av klimamålene hvert femte år – første gang for de kollektive klimamålene i 2018 og deretter i 2023. Sammen med dette kom erkjennelsen av at de 55 gigatonnene i 2030, som kommer til å være utslippene istedenfor 40 gigatonn, som verden burde ha om vi skulle vært i rute for å ha en sjanse til å hindre global oppvarming på mer enn 2 grader – og enda lenger fra målet om 1,5 grader – gjør en slik type skjerping nødvendig.

Jeg vil gi honnør til komiteen og statsråden for at vi har klart å samle oss om et veikart for Stortingets videre håndtering og oppfølging av klimaavtalen i Paris. I går vedtok vi i forbindelse med energimeldingen at det i budsjettet for 2017 skal komme klimamål for de ulike sektorene i Norge etter EUs forslag til innsatsfordeling. I dag vedtar vi at Stortinget skal få en sak til behandling om forsterkede mål før dialogen om skjerpede kollektive mål i 2018. Vi skal for det andre få en oversikt over oppfordringene fra Paris-avtalen og hvordan de skal følges opp, innen våren 2017. 2030-målene skal på plass – og de endelige vedtakene knyttet opp mot dem skal på plass så snart avtalen med EU er klar. Jeg tror at det vil bli en del av EØS-avtalen, men det får vi diskutere etter sommeren og framover, og den avklaringen forventes å være en eller annen gang i 2017 eller 2018.

Det er to politiske uenigheter som skiller oss, og som jeg gjerne vil bruke tid på. Den ene uenigheten gjelder hvorvidt skog skal inngå som en del av de fleksible mekanismene i ikke-kvotepliktig sektor i EU eller ei. Flertallet sier nei. Det å plante skog, gjødsle skog eller la være å hugge skog for å la være å kutte fossile utslipp er etter min oppfatning galt av to hovedgrunner:

• Det er nødvendig å kutte fossile utslipp. Å utsette slike utslippskutt gjør det vanskeligere å nå målet om å binde mer CO₂ enn det vi slipper ut i andre halvdel av århundret.

• Skog står til den hugges eller brennes. Fossile utslipp fra lagerressurser, kull, olje og gass blir værende i atmosfæren i lang, lang tid.

Den andre tingen det er politisk uenighet om, er enda mer alvorlig. Den handler om hvorvidt Norge skal framstå som redelig i klimaforhandlingene eller ei, etter min oppfatning. I klimaforliket i 2008 lovet et enstemmig storting følgende:

«Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland påtar seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030.»

USA har vedtatt forpliktende utslippskutt under Obama. EU har vedtatt forpliktende utslippskutt. De kalles ambisiøse av regjeringen, senest i forbindelse med energimeldingen i går, og jeg siterer fra proposisjonen:

«Parisavtalen er et gjennombrudd for globalt klimasamarbeid. Avtalen er global og peker ut en ambisiøs og langsiktig retning for det globale klimasamarbeidet.»

Det er ikke noen tvil hos flertallet om at klimaforlikets mål om klimanøytralitet er innfridd ved Paris-avtalen. Regjeringspartiene oppgir den egentlige grunnen til at de er imot, i brev til komiteen fra i går – å vedta å oppgi et mulig forhandlingskort uten å forvente noe fra andre land er å påta oss store kostnader.

Hvor mange ganger har regjeringen anstendighet til å bruke det samme forhandlingskortet uten å innfri? Min regjering la 3 mrd. kr på bordet og innfridde løftene om skogsatsing fra 2007. Når spørsmålet om klimanøytralitet behandles her i dag, viser klimaministeren og statsministeren at de bare har det i kjeften.

Hvis Høyre virkelig mener at kostnadene er for høye, burde de ha tenkt på det i 2008 og i 2012, istedenfor etter at flertallet, slik vi ser det, faktisk har klart å bidra til en internasjonal avtale som er både ambisiøs og langsiktig.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at «bare ha det i kjeften» ikke er et parlamentarisk uttrykk.

Terje Aasland (A) [10:08:03]: Vårt ansvar for framtiden kommer klart fram gjennom Paris-avtalen. Den ligger der nå som et godt fundament. Den er rettslig bindende. Klimaavtalen er reell, og den inneholder global deltakelse fra alle land. Målet er nå at alle land skal arbeide for å holde økningen av den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader og tilstrebe å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader. I annen halvdel av århundret er målet netto nullutslipp. Paris-avtalen er ikke bare global – den er også svært ambisiøs. I Stortinget har vi etter redegjørelsen drøftet dette inngående.

Det er ingen tvil om at det var en lang vei fram til Paris-avtalen. Det tok lang tid å få avtalen på plass, og derfor er det nå gledelig at vi kan klare å gjennomføre en rask ratifikasjon av Paris-avtalen. Utfordringene ligger framfor oss. Vi vet ikke konkret hva konsekvensene blir, men det er opplagt at det blir konsekvenser. En rask ratifikasjon bør bety at vi også må komme i gang raskt med jobben med å redusere klimagassutslippene. Norge skal kutte utslippene med 40 pst. innen 2030. Det vil by på utfordringer, har vi erkjent, men også mange muligheter. Vi vil, jamfør debatten vi hadde i går, konstruktivt lete etter muligheter, søke framtidsmuligheter for å utvikle Norge videre og gi rammer for at vårt samfunn kan tilpasse seg lavutslippssamfunnet på en god måte.

I saken har dette med karbonnøytralitet blitt en sentral del og en sentral diskusjon. Gjennom komiteens behandling har komiteen vært samlet enig om at det nå var riktig å framskynde målet og realisere klimaforlikene fra 2008 og 2012, hvor vi ønsker å gjøre Norge karbonnøytralt, altså at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp fra 2030.

Vi har registrert at regjeringspartiene har gått ut av dette etter at komiteen avga sin innstilling, og etter at utenriks- og forsvarskomiteen hadde saken til uttalelse. Jeg synes det er litt synd. Klimaforlikene fra 2008 og 2012 hadde fortjent å bli fulgt opp av Stortinget gjennom innstillingen som foreligger. Jeg mener – i likhet med saksordføreren – at det er en klar forpliktelse for oss. Når vi ser konsekvensen av tidligere vedtak og tidligere forlik, betyr det ikke at en bør rygge ut av det. Det var ingen strategiske vurderinger som ble lagt til grunn i 2008 eller 2012. At regjeringen nå vurderer å bruke dette temaet som en strategisk forhandlingssituasjon videre, synes vi ikke er riktig. Vi har gjentatte ganger sagt veldig tydelig fra om at vi mener at grunnlaget for å innfri og forplikte oss nå om karbonnøytralitet i 2030 har vært til stede. Vi har hørt regjeringens argumenter. Vi var derfor svært glade for at vi fikk et samlet storting bak en slik viktig avgjørelse på veien videre. Men det ser ut som om Stortinget kanskje ikke er fullt ut samlet om det etterpå.

Jeg vil også – i likhet med det saksordføreren tok opp – vise til diskusjonen omkring skogen. Jeg mener at saksordføreren har et godt, poengtert grunnlag. Samtidig er Stortinget i fellesskap enig om at skog skal være en del av tilleggsambisjonene som Norge påtar seg. Det er jeg i hvert fall veldig glad for at vi gjør i fellesskap, selv om det er noe uenighet, som saksordføreren redegjorde for i tilknytning til det.

Vi velger å se på Paris-avtalen som en god mulighet for veien videre. Hvordan vi skal utvikle samfunnet, og hvordan vi skal legge til rette for at vi skal kunne leve gode liv samtidig som vi har høy verdiskaping osv. i tiden framover, blir helt vesentlige elementer som Stortinget må engasjere seg i. Og vi må forsterke innsatsen i tiden framover.

Til slutt har jeg lyst å takke saksordføreren for en svært god jobb på vegne av komiteen. Han har lagt til rette for en god innstilling og gode forslag til vedtak.

Torhild Aarbergsbotten (H) [10:12:55]: Paris-avtalen er historisk. For første gang inngås det en juridisk bindende avtale med reell global deltakelse fra alle land. Avtalen gir en klar retning for framtidig global innsats. Avtalen har et overordnet mål om å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader og et mål om netto nullutslipp – klimanøytralitet – i andre halvdel av århundret.

Denne saken handler i utgangspunktet om at Norge skal forplikte seg til å etterleve Paris-avtalens bestemmelser. Innstillingen fra komiteen og debatten i media i etterkant har vist at det er politisk uenighet i tolkningen av enkelte punkter i avtalen. Det er heller ikke til å stikke under stol at det er politisk uenighet om når og hvordan mål skal oppnås.

Vi er helt enig med saksordføreren i at vi skal være ambisiøse på nasjonens vegne når det gjelder utslippsmål. Det mener jeg at vi er. Norges mål for 2030, som vi meldte inn i forhandlinger, var en utslippsreduksjon på minst 40 pst. sammenlignet med 1990-nivået.

Ambisiøse mål følges opp med en ambisiøs politikk. Senest i går vedtok Stortinget en energimelding med tydelige mål og ambisjoner for reduserte klimagassutslipp og en mer effektiv bruk av energi. Norge er kanskje det landet i verden som har høyest andel av fornybar energi i sin energimiks. Nå skal vi bygge videre på dette og kutte utslipp samtidig som vi bygger grønn konkurransekraft.

Klimautfordringene krever et forpliktende og troverdig globalt samarbeid. Vårt utgangspunkt er at det bør legges avgjørende vekt på å fremme de samlede globale ambisjonene under Paris-avtalen. Vårt mål er å framstå som en troverdig og forutsigbar avtalepartner, og vi bør forholde oss til det løpet som er lagt som en følge av avtalen. Derfor må vi bare sterkt beklage at vi ved en inkurie støtter IV i innstillingen fra komiteen, og vi kommer til å stemme imot det forslaget. Konsekvensene av forslaget kan være store både for forhandlingsprosessen og for norsk økonomi, og jeg viser i den sammenheng til brev fra statsråden som svar på spørsmål fra komiteen. Et vedtak nå om framskynding av karbonnøytralitet til 2030 innebærer at Norge oppgir et mulig framtidig forhandlingskort uten å forvente økt ambisjonsnivå fra andre land. Samtidig påtar vi oss potensielt store kostnader – det kan være i størrelsesorden 20 mrd. kr i året.

At det hefter så stor usikkerhet ved beregningene, tilsier at vi bør være varsomme med slike vedtak. Etter Paris-avtalens eget system er det den globale gjennomgangen i 2018 og innmeldingen av nasjonale bidrag innen 2020 som er det naturlige tidspunktet. Å kunne tilby framskynding da, som en stimulans til at andre land øker sitt ambisjonsnivå, ville ha langt større mulighet til å gi internasjonal effekt.

Klimakrisen kan vi ikke løse alene, nasjonalt, den må vi løse i fellesskap, globalt. Derfor er det også uenighet i komiteen hva gjelder bruk av markedsmekanismer for å oppnå klimanøytralitet. I avtalen etableres det en ny, sentralisert, markedsbasert mekanisme. Mekanismen vil gjøre det mulig for alle land å bidra til gjennomføringen av utslippsreduserende tiltak i andre land og motta utslippsenheter som kan benyttes til å gjennomføre deres utslippsmål. Norge har gjennom de siste åtte årene og med 17 mrd. kr arbeidet for at tropisk regnskog gjennom REDD+-programmet skal bli en fullverdig del av et globalt klimaregime. Regnskogsatsingen kan bli viktig for at Norge kan oppnå klimanøytralitet på en kostnadseffektiv måte, uten at ambisjoner for reduksjon i fossile klimagassutslipp nasjonalt reduseres.

Ja, vi skal være ambisiøse og utålmodige på nasjonens vegne for å bidra best mulig til å redusere klimagassutslippene, for å oppnå målene i avtalen. Likevel mener vi at det beste resultatet i et globalt perspektiv vil være at vi forholder oss til det tidsløpet og den prosessen som er lagt i avtalen. Det gjør oss til en forutsigbar og troverdig avtalepartner. Målet må være at så mange som mulig av landene forplikter seg til avtalen så raskt som mulig, slik at vi kommer raskt i gang med et felles løft for et bedre klima og et bedre miljø.

Øyvind Korsberg (FrP) [10:17:50]: La meg starte med å si at ved en inkurie står også Fremskrittspartiet bak IV i innstillingen, noe vi ikke skulle gjort, og vi kommer selvfølgelig heller ikke til å støtte det når det kommer opp til votering. Jeg hadde forventet at saksordføreren nevnte det i sitt innlegg, men så skjedde ikke.

Klimaendringene er en global utfordring som krever internasjonalt samarbeid. Avtalens formål er ambisiøst og kan bare oppnås dersom alle store utslippsland blir part til avtalen, leverer og følger opp sine bidrag. Oppslutningen om vedtaket av avtalen under FNs klimakonferanse i Paris gir grunn til å tro at mange land vil signere og ratifisere avtalen.

Selv om avtalen er en folkerettslig avtale og således juridisk bindende for landene, er de individuelle forpliktelsene begrenset. De enkelte lands bidrag skal fastsettes nasjonalt, og partene skal gjennomføre nasjonale tiltak for å redusere klimagassutslipp med sikte på å nå målene i sine bidrag. Avtalen legger til rette for samarbeid mellom landene og gjennomføring av de internasjonalt fastsatte bidragene, herunder utslippsreduksjonene.

Veksten i de globale klimagassutslippene har de siste årene hovedsakelig funnet sted i utviklingsland. Utviklingslandenes klimagassutslipp utgjør nå om lag to tredjedeler av de globale utslippene. Dersom klimakonvensjonens langsiktige mål skal nås, vil det være nødvendig å myke opp den rigide todelingen som følger av konvensjonen og Kyotoprotokollen, slik at alle land stiller opp med sine bidrag i en mer global avtale.

Medregnet opptak av klimagass i skog og andre landarealer er verdens samlede utslipp på om lag 50 mrd. tonn CO₂-ekvivalenter. Til sammenligning var Norges samlede utslipp ifølge SSB 53,2 mill. tonn i 2014. Medregnet opptak av klimagasser i skog og andre landarealer anslår SSB at norske utslipp var 27,1 mill. tonn CO₂ samme år.

Som for de fleste andre land i verden utgjør Norges utslipp av klimagasser en liten del av de samlede utslippene. Derfor er det viktig – og i realiteten kanskje det viktigste – hva Norge kan gjøre for å være med og påvirke andre land. Norge har ambisiøse mål, og det skal vi også ha i framtiden. Men det er de samlede globale utslippene som er utfordringen. Da vil jeg vise til det brevet som statsråd Helgesen sendte til Stortinget i går, der han på spørsmål fra komiteen kommenterer IV og den betydningen det har.

Her tror jeg det blir viktig at Norge har gode kort på hånden. Gode kort på hånden er ikke at Norge skal slippe unna sine forpliktelser, men å kunne være med og påvirke andre land i den prosessen man nå går inn i. Hvis man vedtar IV i dag, vil man i realiteten spille fra seg en god mulighet i så måte. Det synes jeg i realiteten er ganske trist, for som det framgår av brevet fra statsråden, kjenner vi ikke helt konsekvensene av det forslaget – hvilken betydning det har for norske arbeidsplasser, hvilken betydning det vil få for norsk industri, hvilken betydning det vil få for norske arbeidsplasser som lever av eksport til utlandet. Det verste vi kan gjøre, er å vedta en klimapolitikk som medfører konkurransevridning for norsk næringsliv og de arbeidsplassene og interessene det representerer.

Paris-avtalen ligger der, mye av rammeverket ligger i støpeskjeen og skal utformes videre, og jeg vil be partiene vurdere en gang til fram mot votering om IV kan oversendes regjeringen uten realitetsbehandling i denne salen, slik at regjeringen får muligheten til å komme tilbake til det forslaget og det spørsmålet i forbindelse med det kommende statsbudsjettet.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:22:58]: I rekken av klimasaker denne våren er dette den viktigste. Det var med stor lettelse vi kunne fastslå at det ble en enighet i Paris i fjor høst som brakte verden nærmere en målrettet kursomlegging i klimavennlig retning. Nå skal vi ratifisere avtalen, og det er ikke mindre enn historisk.

Sjumilssteg er tatt på få år, og det er ikke mange år siden, relativt sett, at de første advarslene kom og vi satt fjetret og hørte på foredrag og så lysark som forklarte hvordan drivhuseffekten fungerte. Så kom de på rekke og rad: Al Gore med dokumentarfilmen «An Inconvenient Truth», klimapanelets rapporter, lavutslippsutvalg her hjemme i Norge, osv. Det er klart at alle har spilt en rolle i å skape en opinion for endring.

Vi bør som politikere ta kollektiv selvkritikk for at vi har ventet for lenge med å komme i gang med handling – noen i større grad enn andre, men selvkritikk er sunt og legitimt for alle. Samtidig er det en lettelse at vi nå ser en bred politisk enighet, i alle fall om hovedtrekkene. Det ville vi ikke ha sett for bare få år siden i denne sal. På en slik dag synes jeg det er viktig å ha litt fugleperspektiv og være raus. Det er nok av politiske skjæringspunkt når vi skal gjennomføre den mest utfordrende, men også viktigste, omleggingen i moderne tid.

Vi må gjøre mange ting på en gang. Ja, vi skal samarbeide med EU om store og viktige grep. Det vet vi tar tid å få på plass. Men vi må ikke sitte stille og vente. Vi ser fram til at Norge får nasjonalt fastsatte bidrag på bordet så raskt som mulig etter at forhandlingene med EU er avsluttet, og i god tid før fristen for innmelding av bidragene i 2020.

Paris-avtalen innebærer at landene forplikter seg til å begrense økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen til 2 grader over førindustrielt nivå og etterstrebe å begrense temperaturøkningene til 1,5 grader. Partene skal kommunisere et nytt utslippsbidrag hvert femte år. Nye bidrag skal alltid være mer ambisiøse enn de gamle – det er ett av de geniale grepene i avtalen.

Kristelig Folkeparti var med på forliket om å knytte den norske innsatsen opp mot EU fordi det trolig vil være mest effektivt. Men det må ikke innebære at vi venter med norske tiltak. Kristelig Folkeparti fikk sammen med Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne i fjor vår gjennomslag for at det skal utarbeides en klimalov, for systematisk å forplikte oss til oppfølging av klimamålene. Den vil være et viktig verktøy i klimakutt innenlands.

Vi vet at klimaendringene allerede rammer mange mennesker hardt, og hardest rammer de de aller fattigste. Mer tørke og uforutsigbare regntider får allerede dramatiske følger.

Vi kan ikke være den generasjonen som gjorde for lite. Det vil gi en knusende historisk dom over oss – fordi vi vet at det er dramatisk å la være å handle.

Det er en forventning i folket. Det er en forståelse for omlegging. Det gir oss en unik mulighet til å bruke tiltak som også på kort sikt utfordrer vår levemåte og våre vaner.

Petroleumsvirksomhet har vært og er viktig for norsk økonomi, og man skrur ikke av kranene over natten. Petroleumsvirksomhet blir en vesentlig del av vår økonomi i flere tiår framover. Poenget er at det er nå vi må finne og ta i bruk alternativene. Det gjelder de nye fornybare energikildene som vi kjenner, men også å intensivere forskning på og videreutvikling av disse og å finne nye metoder vi i dag ikke kjenner.

Kanskje har petroleumsalderen vært en sovepute for Norge. Det må den ikke være lenger. Det grønne skiftet er i gang, og vi må i all vår samfunnsplanlegging se til at alt trekker i samme retning. Vi har bare så vidt begynt på jobben, men vi har begynt, og det er bakstreversk ikke å holde styringsfarten. Det er det vel ingen som vil være.

Marit Arnstad (Sp) [10:28:09]: Det er svært positivt at Paris-avtalen nå blir ratifisert av et samlet storting. Det er positivt at det er så stor vilje blant alle partiene i Stortinget til både å være med på spørsmålet om ratifisering og oppfølging og også hva den videre diskusjonen vil medføre når det gjelder tiltak, kostnader, forpliktelser og muligheter.

Nå har vi allerede begynt med å ha en rekke debatter i Stortinget omkring oppfølgingen av Paris-avtalen – i litt forskjellige sammenhenger, litt bitvis og delt, og fortsatt er det slik at vi er nødt til å vente før vi får en mer samlet debatt om oppfølgingen av avtalen, og jeg tror utålmodigheten i denne salen etter hvert er ganske stor etter å komme i gang med den jobben. Det er positivt at Paris-avtalen etablerer felles forpliktelser for alle, men samtidig bygger på prinsippene fra Klimakonvensjonen om rettferdighet og differensiert ansvar. Det betyr at det er de rike landene som fortsatt har et spesielt ansvar i klimaarbeidet både når det gjelder utslippsreduksjoner og også når det gjelder klimafinansiering.

For Norges del skal vi oppfylle en stor del av målet i et felles rammeverk med EU, som betyr at vi skal oppfylle våre forpliktelser i samarbeid med dem. Det innebærer både ulemper og fordeler. Det innebærer den ulempe at vi, som jeg nevnte, har vanskelig for å komme skikkelig i gang med debatten om egen oppfølging, skjønt når vi ser den debatten vi hadde om energipolitikken i går, ser vi at vi allerede er i gang med også å gjøre vedtak som er knyttet til en konkret oppfølging av Paris-avtalen både når det gjelder energiproduksjon og -bruk, når det gjelder transportsektoren og når det gjelder byggsektoren, for å nevne noen. Det er bra, og det er viktig, men jeg tror likevel at utålmodigheten er stor etter å komme videre i denne debatten. Derfor er det også viktig at komiteen i forbindelse med ratifiseringen i dag samler seg om flere vedtak som angår den videre oppfølgingen fra regjeringens side og hva regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med av saker om både forsterket mål og videre oppfølging.

Så skjønner jeg at det er en uenighet knyttet til IV. Det er litt pekuliært, da, eller spesielt, at dette oppstår som et problem etter avgivelsen av innstillingen, og jeg synes også at det er litt spesielt at det er partier som både går ut av en enstemmig innstilling etter avgivelse, og også velger å sende brev til statsråden med utdypende forklaringer etter avgivelse – en litt spesiell komitébehandling.

Jeg må si at jeg kan ikke forstå at det i realiteten vil være et problem at Stortinget stadfester og fastsetter hva som bør være målet når det gjelder klimanøytralitet, all den tid vi også i innstillingen gir regjeringen de fullmakter den trenger for å komme tilbake til Stortinget når det gjelder retningslinjer for mekanismer som kan brukes, og også hvordan en skal innfri målet om klimanøytralitet. Vi fastsetter et mål, men vi gir også regjeringen den mulighet til oppfølging som den synes er forsvarlig ut fra rammene som er lagt i innstillingen, så jeg synes kanskje at problemet her blir en smule overvurdert fra enkelte partier.

Ola Elvestuen (V) [10:32:04]: (komiteens leder): Paris-avtalen er virkelig historisk og et tidsskille i den internasjonale kampen for å begrense den globale oppvarmingen. Jeg vil igjen – jeg har nevnt det før – berømme regjeringen for det arbeidet som ble gjort i Paris, hvor den norske regjeringen var sentral i den forsterkningen av Paris-avtalen som vi så, gjennom at vi fikk en avtale som var mer ambisiøs enn det de fleste hadde forventet. Det franske lederskapet var også imponerende i Paris. Jeg tror at for alle som var til stede da avtalen endelig kom på plass, var det en helt unik opplevelse som de alltid kommer til å ha med seg.

Det er en forsterkning der vi ikke bare skal nå et 2-gradersmål. Vi skal godt under 2 grader, og vi skal tilstrebe 1,5 grader. Det vedtaket vi gjør i dag, vil og skal legge føringer og rammer for det aller meste av det andre vi gjør på Stortinget de kommende årene. Det er det nødt til å gjøre. Det første eksemplet på dette fikk vi i går, da vi hadde vedtak om energimeldingen, der Stortinget gjør veldig ambisiøse vedtak både innenfor byggsektoren og ikke minst innenfor transportsektoren med målsettinger som ligger langt foran noe annet land.

Det er likevel viktig å minne om at forpliktelsene som er meldt inn fra de ulike landene inn mot Paris-avtalen, ikke er i nærheten av å være nok, verken for å nå 2-gradersmålet eller å kunne strekke seg mot 1,5 grader. Vi kommer til å måtte gjøre mye mer enn de forpliktelsene vi nå har meldt inn. Da er det også viktig å ha med seg i diskusjonen om man får forsinkelser av tiltak. Det ligger også i Paris-enigheten at alle land skal forsterke innsatsen fram mot 2020, ikke bare fra 2020. De skal forsterke fram mot 2020.

Vi har tidligere vært inne på at vi ønsker en avtale med EU om de norske forpliktelsene om 40 pst. reduksjon. For Venstre er det viktig å formidle at vi mener at det bør være en del av EØS-avtalen. Vi tror det er den riktige måten å gjøre det på. Det vil gi den raskeste framdriften, og vi skal jo få en sak med utslippsbaner og tiltak allerede nå i budsjettet for 2017.

Men så – og der vil jeg takke saksordføreren – er det viktig at vi i denne saken har en enighet om hvordan veikartet for Stortingets behandling av oppfølgingen av Paris-avtalen skal foregå i årene framover. I 2017 ber vi om at det legges fram en oppsummering av de oppfordringene Paris-avtalen og Paris-beslutningen inneholder, og en oversikt over hvordan oppfordringene skal følges opp videre. Deretter ber vi om at regjeringen kommer til Stortinget, før dialogen om økte ambisjoner i 2018, med Norges forslag til forsterkede mål som utgangspunkt for denne prosessen. Til slutt får man en sak til Stortinget om Norges endelige nasjonalt fastsatte bidrag for perioden 2021–2030 så raskt som mulig etter at forhandlingen med EU om felles oppfyllelse er avsluttet. Det er her vi skal melde inn våre forsterkede målsettinger fram mot 2030 for at vi til sammen internasjonalt ikke bare skal nå 2-gradersmålet, men skal vise hvordan vi skal strekke oss mot 1,5 grader.

Vi skal ha høye ambisjoner for reduksjoner i Norge, vi skal ha høye ambisjoner for å bidra internasjonalt, og vi skal også ha høye ambisjoner for å være et forbilde for å vise hvordan man kan utvikle et lavutslippssamfunn med både næringsutvikling og tiltak som kan være et eksempel for andre.

Til slutt noen kommentarer om vedtaket om klimanøytralitet. Stortinget ber regjeringen legge til grunn at Norge skal sørge for klimareduksjon tilsvarende norske utslipp fra og med 1. januar 2030. Da Stortinget vedtok klimaforliket i 2012, sa vi at vi skulle framskynde når Norge skulle bli klimanøytrale fra 2050 til 2030 hvis vi fikk på plass en ambisiøs og global avtale. Det har vi fått, og da må klimaforliket følges opp.

Vi ser i svaret til statsråden at han bruker to argumenter for ikke å vedta dette nå. Det ene er at det vil bli for kostbart – at de økonomiske og administrative konsekvensene av å framskynde målet ikke er vurdert. Det andre er konsekvensen for norske arbeidsplasser.

Det er viktig at disse argumentene heller burde vært tatt opp i 2012. Når vi nå vedtar Paris-avtalen, er det en selvfølge at vi også følger opp klimaavtalen. Jeg vil oppfordre Stortinget til samlet å gå inn for også IV i innstillingen.

Rasmus Hansson (MDG) [10:37:35]: Miljøpartiet De Grønne er selvfølgelig også glad for at et samlet storting nå vil støtte ratifikasjon og ikrafttredelse av Paris-avtalen. Det var hyggelig å være norsk i Paris i fjor høst, med en regjering og en klima- og miljøminister, Sundtoft, som gjorde en god jobb for å få denne avtalen på plass.

Noe av det aller viktigste som den innstillingen vi debatterer i dag, slår fast, er at jordas karbonbudsjett må være på ca. 400 gigatonn hvis vi skal holde oss innenfor Paris-avtalens ambisjon om maks 1,5 graders oppvarming. I dag slipper verden ut 40 gigatonn i året, dvs. at vi har ti år igjen med den utslippstakten som vi har i dag. Selv om dette på en måte er tallakrobatikk, har komiteen enstemmig tatt inn over seg at verden må komme i gang med å kutte i klimagassutslipp i et helt fabelaktig mye høyere tempo enn det vi har gjort til nå. Det må også Norge gjøre. Det perspektivet er selvfølgelig på langt nær tatt inn i norsk klimapolitikk i den debatten vi hadde om energi og klima i går, og i de tiltakene som diskuteres i dag. Vi har lang vei igjen, og vi har fortalt oss selv at det må skje veldig mye i dette landet hvis vi skal gjøre vår del av jobben.

Så bekrefter Paris-avtalen et veldig viktig prinsipp, nemlig prinsippet om rettferdighet og et felles, men differensiert ansvar mellom forskjellige land. Det er veldig vesentlig av to grunner. Det ene er at det er forskjell på lands evne til å gjennomføre klimatiltak. Det må alle ta hensyn til. Det andre er at det å greie å gjennomføre den oppgaven som vi har tatt på oss gjennom Paris-avtalen, er i ekstremt stor grad et spørsmål om å etablere nok tillit til at alle vil gjøre mer enn det som bare er gratis og lettvint. Det vil sannsynligvis kreve en diplomatisk og politisk innsats uten sidestykke, i hvert fall i et langt historisk perspektiv.

Derfor er det helt avgjørende at rike land og land med store utslipp per hode ikke opptrer på en måte som undergraver den tilliten som ble bygd opp igjen i Paris-avtalen, men at vi tvert om strekker oss meget langt for å være et land som underbygger og styrker den tilliten som skal til for at andre land vil gjøre sin del av jobben.

Derfor er jeg glad for at regjeringen i denne saken har løftet fram målet om å «gjøre finansieringsstrømmer forenlige med en klimarobust lavutslippsutvikling», og viser til Paris-avtalens beslutning om at industrilandene skal sette av 100 milliarder amerikanske dollar årlig til klimafinansiering.

Dette må Norge bidra til i en skala som står i forhold til vårt historiske ansvar og vår økonomiske kapasitet. Det er et av de områdene hvor vi virkelig kan gjøre en forskjell, nettopp fordi vårt antall tonn utslipp i seg selv ikke er en kjempestor del av de globale utslippene.

Derfor foreslår Miljøpartiet De Grønne i dag at Norge setter av en såkalt klimaprosent, altså tilsvarende 1 pst. av BNI, ca. 30 mrd. kr, finansiert gjennom Statens pensjonsfond utland og betalt inn til FNs grønne klimafond. Det vil være et konkret, men også et politisk særdeles viktig bidrag til å bygge den tilliten som Norge selv har all mulig interesse av at ligger til grunn for samarbeidet om klimaavtalen.

Vi foreslår også at Norge melder inn som en tilleggsforpliktelse til klimaavtalen, Paris-avtalen, at norsk olje- og gassvirksomhet fases ut over en 20-årsperiode. Til mine medrepresentanter som gjentar til de blir blå i ansiktet at det er snakk om å fase ut norsk oljevirksomhet over natta, gjentar jeg tallet: en 20-årsperiode. Det er en lang omstillingsperiode i næringslivet, men det er en kort omstillingsperiode i det tidsperspektivet som klimautviklingen gir oss, og som Stortinget selv har understreket i denne innstillingen. Jeg ber mine medrepresentanter om å tenke nøye over implikasjonene av det de selv har vedtatt.

Jeg tar opp de forslagene som vi har lagt fram.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Vidar Helgesen [10:43:01]: Det er med glede jeg står foran Stortinget for å bevitne enigheten om å ratifisere Paris-avtalen.

Jeg er også svært takknemlig for Stortingets raske behandling. I dag og i morgen har Oslo besøkende fra 47 land, 500 delegater, på verdens største regnskogkonferanse, REDD Exchange. Stortingets raske behandling gjør at vi i dag sender sterke, positive signaler til viktige samarbeidsland, både land som står for betydelige utslipp, og land som står for en betydelig del av løsningen på klimakrisen, nemlig land som har store regnskogressurser.

Jeg har vært her tidligere i år og redegjort for innholdet i avtalen. Regjeringen har fremmet en samtykkeproposisjon som redegjør for de mekanismer og systemer som Paris-avtalen legger opp til. Vi har fått et skjerpet temperaturmål, fastslått som en del av formålet i en internasjonal traktat. Vi har fått et globalt utslippsmål om balanse mellom utslipp og opptak i første halvdel av dette århundret, et globalt karbonnøytralitetsmål. Vi har fått et dynamisk system med innmeldinger av nasjonalt fastsatte bidrag hvert femte år, i tråd med prinsippene om progresjon og høyest mulig ambisjon.

Avtalen gir oss også anledning til å se det store bildet gjennom globale gjennomganger. Det betyr at vi får anledning til å vurdere kollektiv måloppnåelse. I tillegg har vi fått et styrket rapporterings- og målingssystem. Avtalen legger også stor vekt på samarbeid mellom land og åpner for å bruke markeder.

Det er ingen tvil om at verden samlet må øke sin innsats for å kunne nå de ambisiøse målene i Paris-avtalen. Flere land må påta seg klart større forpliktelser hvis 2-gradersmålet skal nås. Norge var sammen med EU blant de første som meldte sitt 2030-mål inn til FN, og vi var sammen med EU blant dem som har det klart høyeste ambisjonsnivået, minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med i 1990.

Stortinget ber i dag regjeringen legge til grunn at Norge kan oppnå klimanøytralitet fra 2030 gjennom flere mekanismer som komiteen selv peker på. Disse mekanismene vil delvis ikke være tilgjengelig etter Paris-avtalen, delvis vil de neppe kunne anvendes uten at vi gjør oss skyldig i dobbelttelling av utslippskutt, men regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak og komme tilbake til Stortinget om dette.

Paris-avtalen innebærer økte krav over tid også for Norge, men vi står ikke alene. Da jeg signerte Paris-avtalen på vegne av Norge i New York den 22. april, sto Norge sammen med 174 andre land. Aldri før har så mange land samlet seg om signeringen av en internasjonal avtale den første signeringsdagen.

Avtalen vil tre i kraft når minst 55 parter som står for minst 55 pst. av de globale klimagassutslippene, har ratifisert Paris-avtalen. Hittil har 17 parter ratifisert avtalen. Disse står for til sammen 0,04 pst. av verdens utslipp av klimagasser. Det er for det meste små øystater, men også Somalia og Palestina.

Med Norges ratifikasjon vil andelen av globale klimagassutslipp mer enn tredobles når det gjelder hvilke som har ratifisert, men vi er langt unna å utgjøre en vesensforskjell. For å nå 55 pst. må også store utslippsland ratifisere. USA, Kina og Brasil er blant de store utslippslandene som forventes å tiltre eller ratifisere avtalen allerede i år. Ytterligere andre land har også indikert at de vil bli en del av avtalen dette året. Til sammen utgjør disse landene over 50 pst. av verdens utslipp av klimagasser.

Det Norge kan gjøre, selv om våre utslipp ikke er store i den globale sammenhengen, er å gå i front og mobilisere flere for rask ratifikasjon. I går mottok statsministeren et brev fra FNs generalsekretær med oppfordring til rask ratifikasjon. Stortinget gir et meget raskt svar i dag om Norges vilje til å lede. En rask ratifikasjon vil være viktig i en verden hvor klimadebatten til tider kan være utfordrende.

Valgkampen i USA viser at verdenssamfunnets enighet ikke nødvendigvis er urokkelig. Det vil være mye mer omstendelig for landet å tre ut av avtalen etter at den har trådt i kraft. En rask ratifikasjon vil også føre til økt oppmerksomhet og konsentrasjon om implementering av avtalen og dens system. Det mener jeg bør være en hovedprioritet i tiden fremover.

Norge er fremoverlent, både nasjonalt og internasjonalt, i arbeidet med å hindre farlige menneskeskapte klimaendringer. Nå har vi anledning til å vise dette enda en gang ved kanskje å bli det aller første industrilandet som ratifiserer avtalen. Vi skal benytte anledningen til å være en pådriver for at flest mulig gjør det raskest mulig, og at flere iverksetter avtalen raskest mulig og øker sine ambisjoner i årene som kommer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [10:48:15]: Stortinget har gjennom komitébehandlingen bidratt til at det er en nesten samlet komité og et nesten samlet storting som stiller seg bak ratifiseringen av Paris-avtalen. Det er ett punkt som skiller, og det gjelder hvorvidt en skal framskynde målet om karbonnøytralitet eller klimanøytralitet fra 2050 til 2030, basert på Paris-avtalen. Det store flertallet er veldig tydelig på at grunnlaget nå er avtalen, og det er også en erkjennelse av hva avtalen faktisk innebærer, at den er global, at den er ambisiøs, og at den er tilstrekkelig til at målet skal framskyndes.

I sitt brev til komiteen den 13. juni skriver statsråden at det er kostnadene og konsekvensene for samfunnet som gjør at han er tilbakeholden. Da er mitt spørsmål: Vil det bli mindre kostnader og mindre konsekvenser for samfunnet hvis en utsetter dette vedtaket, eller kan vi tro at det blir rimeligere og mindre konsekvenser for samfunnet hvis en aksepterer tilslutning tidligere?

Statsråd Vidar Helgesen [10:49:28]: Nå må det i rimelighetens navn sies at jeg anførte flere argumenter. Noe vi skylder å gjøre Stortinget oppmerksom på, er at de mekanismene som komiteen peker på, faktisk ikke er til stede i full grad. Det er vi nødt til å gå mer inn i, det ville ha fortjent en grundigere vurdering. Men vi skal følge opp Stortingets vedtak.

Så er det sånn at vi har klimamål for 2030 – 40 pst. utslippsreduksjoner sammenlignet med 1990. Det skal vi gjennomføre sammen med EU, og det dreier seg om vår nasjonale forpliktelse og nasjonale utslippskutt.

Klimanøytralitet fra 2030 er det vel ingen som foreslår at vi skal nå bare gjennom utslippsreduksjoner her hjemme. Differansen mellom våre 2030-mål og klimanøytralitet i 2030 dreier seg om internasjonale mekanismer, kvotekjøp og annet, og det er i det landskapet, som ikke er ferdig utformet internasjonalt, at vi må gjøre en grundig jobb fremover. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i så måte.

Terje Aasland (A) [10:50:28]: Jeg er enig med statsråden i at det er usikkerheter. Det er ting som ikke er klarlagt, det er ting det må jobbes med, og det er helt opplagt sånn at det vil få konsekvenser. Men jeg spurte konkret, og det ville være greit å få et svar: Vil det være rimeligere og mer hensiktsmessig for samfunnet å vedkjenne seg klimaforlikets – skal vi si – stadfestelse av framskyndelse av karbonnøytralitet fra 2050 til 2030 nå enn å vente på det? Det ville være greit for Stortinget å få opplysninger om det. Vi vurderer det dit hen at det vil bli mer kostnader og mer komplikasjoner hvis en utsetter en avgjørelse. Vi mener det er fordelaktig å gjøre det tidlig, og vi har vært utålmodige etter å få den stadfestelsen tidligere. Jeg er veldig glad for at et så bredt flertall i Stortinget nå slutter opp om det, og jeg er forundret over at Høyre, som er en av forlikspartnerne, kanskje ikke vedkjenner seg akkurat det nå.

Vil kostnadene øke, eller vil de bli redusert, dersom en venter med en avgjørelse?

Statsråd Vidar Helgesen [10:51:30]: Nå er det flere som har understreket at selv om ambisjonsnivået i Paris-avtalen er høyt, er de påtatte forpliktelsene fra landene langt fra tilstrekkelig for å nå ambisjonsnivået. Det er jo grunnlaget for at vi mener at vi burde ha ventet til den internasjonale prosessen mellom 2018 og 2020, hvor landene faktisk skal melde inn sine endelige mål, med å gjøre den vurderingen fra norsk side, om vi dermed kunne bidra til økte internasjonale ambisjoner.

Når det gjelder kostnadene, er det mange usikkerheter. Et argument for at kostnadene vil være lavere jo tidligere man bruker disse internasjonale mekanismene, er at kvoteprisen antagelig vil gå opp over tid, men her er det altså et landskap som vi har hatt kort tid til å vurdere, og det er derfor ikke noen klare svar på det.

Men vi kommer naturlig nok nå, på basis av Stortingets vedtak, til å gjøre en grundigere vurdering av flere forhold, inklusiv kostnadene, men som sagt også hvorvidt mekanismene i det hele tatt vil være tilgjengelige.

Ola Elvestuen (V) [10:52:47]: Først vil jeg takke statsråden for at han skrev under på avtalen første dagen det var mulig, og så legger fram en sak for Stortinget som gjør at vi kan være tidlig ute med å ratifisere avtalen. Som jeg sa i mitt innlegg, mener Venstre det er riktig at vi nå vedtar også å framskynde målet om klimanøytralitet til 2030.

Men spørsmålet mitt går egentlig på den prosessen vi nå har med EU, om å komme fram til en enighet om å redusere våre utslipp med 40 pst. fram mot 2030, og denne avtalens form, for nå legger man jo opp til en bilateral avtale. Jeg vil gjerne spørre statsråden: Ville det ikke være enklere, og ville man ikke få en raskere løsning hvis denne enigheten bare ble lagt inn under EØS-avtalen?

Statsråd Vidar Helgesen [10:53:43]: Det er riktig, som Elvestuen sier, at regjeringen har lagt opp til og Stortinget har sluttet seg til at vi skal søke å få en bilateral avtale med EU. Nå er det sånn at avtalens form ikke vil være avgjørende for innholdet og ikke nødvendigvis heller for tempoet i prosessen. Det som er avgjørende for innholdet i avtalen, er politikkutviklingen i EU og konsekvensene det får for Norge, ganske kompliserte prosesser som vi nå jobber intenst med i forkant av kommisjonens fremleggelse av innsatsfordelingsbeslutningen. Så er det noe som taler for at det tidsmessig kunne være mer hensiktsmessig med en EØS-avtaleløsning, hvilket er at det er mulig at en bilateral avtale vil måtte ratifiseres av samtlige EU-land. Det tar erfaringsmessig tid. Men uansett er det veldig viktig å ha klart for seg at om man finner en løsning innenfor rammen av EØS-avtalen, betyr ikke det at noe mer av avtalen blir EØS-relevant. Det vil følge de vanlige prosedyrene, også overfor Stortinget.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:54:59]: Jeg er glad for at vi har et enstemmig storting som mener at skog må komme i tillegg for å øke ambisjonsnivået, og jeg er også glad for at stortingsflertallet slår fast at dette best kan håndteres ved å etablere egne mål for klimainnsatsen i skog- og arealbrukssektoren. Grunnen til at jeg synes det, er at dette har ganske stor betydning for ambisjonsnivået på europeisk nivå. En rapport fra tyske Öko-Institut viser at EUs mål om 40 pst. kutt i praksis vil reduseres til 34–37 pst. kutt hvis det åpnes for fleksibilitet mellom skog og andre sektorer. Statsråden er kjent med at dette nå er en stor diskusjon i Brussel, og at Stortinget ber regjeringen legge seg på samme linje som Tyskland og Frankrike har signalisert.

Jeg lurer på hvordan regjeringen vil følge dette opp overfor EU i de videre prosessene, først fram mot kommisjonens forslag til innsatsfordelingsbeslutning og deretter i den videre behandlingen i EU.

Statsråd Vidar Helgesen [10:55:56]: Det ligger til grunn for norsk holdning i dette spørsmålet at det å inkludere skog og annen arealbruk i klimarammeverket ikke skal påvirke det overordnede ambisjonsnivået. Det er helt klart, som representanten Holmås sier, at noen land peker på at de har mye skog, og at de dermed nærmest har oppfylt 2030-målene allerede. Det er ikke en akseptabel tilnærming. Det er ikke en tilnærming vi deler. Vi er opptatt av at det overordnede ambisjonsnivået ikke skal påvirkes av eksisterende skog og annen arealbruk. Men det som er viktig, og som vil kunne ha til dels betydelig klimaeffekt, er å sikre incentiver til nye tiltak i landsektoren, arealbruk og skog. Der er vår linje i europeisk sammenheng – og vår linje i global sammenheng – at skog som ressurs allerede har en stor betydning og kan få en større betydning ved at man har en aktiv politikk.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:57:04]: Takk for svaret. Jeg er enig i den siste delen av det statsråden sa, men han svarte egentlig ikke på spørsmålet mitt. Jeg vil allikevel spørre om noe annet.

En av de tingene som framføres fra statsrådens side og fra regjeringspartienes side, og senest i brev fra statsråden som jeg fikk i hende like før møtet i dag, er at det i dag er for tidlig å fastslå hvorvidt andre industriland også vil påta seg store forpliktelser i den nye avtalen.

Det mener jeg faktisk er feil. Vi vet at USAs forpliktelser i den nye avtalen kommer nasjonalt bestemt, helt uavhengig av den nye avtalen. Det er Obamas egne mål – Clean Air Act. Det andre er EUs målsettinger. Men EUs målsettinger fram mot 2030 er jo fastslått uavhengig av Paris-avtalen og ligger der nå, så vi vet allerede at fem av de åtte største industrilandene i verden har knallharde forpliktelser. Hvordan kan han da hevde dette som et argument?

Statsråd Vidar Helgesen [10:58:12]: Vi vet at de forpliktelsene land har påtatt seg under Paris-avtalen, langt fra er tilstrekkelig for å nå ambisjonsnivået i Paris-avtalen. Det sier avtalevedtaket selv. Så er det riktig at EU og Norge var tidlig ute med å melde inn sine mål. Det var jo nettopp fordi EU og Norge ønsket å vise internasjonalt lederskap og få flere land til å følge våre høye ambisjoner. Det lyktes vi ikke med, men nå er det slik at de endelige målene skal meldes inn mellom 2018 og 2020. Da er det vår ambisjon å bidra til at flere melder inn høye mål, og selv om vi i dag ser at noen industriland har meldt inn ambisiøse mål, er de altså ikke ambisiøse nok samlet, og det er ikke mange nok land som har meldt inn tilstrekkelig ambisiøse mål.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jonas Gahr Støre (A) [10:59:25]: Det høver seg at Norge er tidlig ute med å ratifisere, og jeg vil anerkjenne regjeringen for at man har vært på sporet av å sette Norge i front her.

Spørsmålet er da: Vil det norske samfunnet – alle vi som på ulike vis er med på å produsere utslipp, enten det er fra husholdninger, bedrifter, landbruk, bygg, transport – oppleve at vi nå har en marsjordre, at nå har det skjedd noe som faktisk utløser handling? Jeg er i tvil om det, og jeg mener at regjeringen egentlig har gitt fra seg en del anledninger til å samle en oppfatning blant folk – i næringslivet, i landbruket, i transportsektoren – om at det nå virkelig er satt et mål. Det er kort til 2030. Det er kortere til 2030 enn det er siden år 2000, og jeg tror folk flest tenker at år 2000 ikke er så lenge siden.

Fra vår side er vi opptatt av at vi nå også får oppmerksomheten over på de mulighetene dette skiftet gir. Mulighetene finnes, ikke minst i Norge. De finnes innen hele området hav, som er viktig for produksjon av fornybar energi. Mange europeiske land ser til Nordsjøen i jakten på ny fornybar energi, og her har Norge et stort konkurransefortrinn. Havvind er et slikt eksempel, hvor Statoils satsing viser ganske store fremskritt fra år til år og viser at vi her har noe vi kan tilby verdenssamfunnet når det gjelder omstillingen til lavutslippssamfunn. Arbeiderpartiet etterlyser en havvindstrategi fra regjeringen.

For det andre, havet knyttet til skipsfart: Norge har en lang tradisjon som skipsfartsnasjon, og som verdens 6. største skipsfartsnasjon har vi en unik mulighet til å utvikle maritime næringsklynger til å bli verdensledende på lav- og nullutslippsteknologi. Norge kan gå foran. Vi kan legge til rette for bruk av flytende naturgass som drivstoff, vi kan gå foran og etablere landstrøm i større havner, og vi kan skifte ut fergeflåten gjennom politiske bidrag og vedtak, og vise vei.

Arbeiderpartiet er av den oppfatning, som det er fremført i denne debatten, at Norge bør markere at denne avtalen er ambisiøs, slik vi alle har sagt. Verden trenger land som går i tet og utvikler klimasmarte løsninger innen samferdsel, landbruk, havvind, skipsfart og mange andre områder, og Norge bør – i tråd med klimaforliket, med den ambisiøse Paris-avtalen – ha som siktemål å være klimanøytral i 2030.

Vi trenger et aktivt taktskifte for å utvikle nye bærekraftige løsninger på mange områder hvor Norge har fortrinn, og hvor vi har et ansvar for å ta lederskap for å følge opp denne avtalen. Men muligheter – som innen skipsfart, havvind og industrien – må gripes, ellers blir det tapte muligheter. Dette er en omstilling vi ikke får til kun gjennom pisk, det må også være gulrot, og en optimisme som vårt kompetente arbeidsliv kan bidra med.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:02:26]: La meg først bare si takk til Øyvind Korsberg, som gjorde meg oppmerksom på at jeg burde ha sagt at innstillingen som vi behandler her i dag, hadde én endring, nemlig at regjeringspartiene sto utenfor en av de merknadene og et av de forslagene som ligger her. Så skal det sies at jeg i mitt innlegg forholdt meg til at regjeringspartiene faktisk var utenfor, men det er greit å få påpekt det også fra talerstolen.

Vårt bidrag til verdens CO₂-utslipp er omtrent tigangen av de utslippene som vi faktisk innrapporterer, og som faktisk kommer fra fossil bruk gjennom vår eksport av oljeprodukter. En av de tingene jeg også har stilt spørsmål om, og der det blir spennende å se på regjeringens arbeid videre framover, er at hvis klimaavtalen virker etter hensikten, vil det få konsekvenser for norsk oljeindustri. Det vil få konsekvenser fordi det vil være den gassen som har plass innenfor en rettferdig måte å hente ut de resterende ressursene på, og innenfor et klimamål der vi sier at vi skal tilstrebe å nå målsettingen om å unngå en temperaturøkning på mer enn 1,5 grader. Dette er de målene vi setter oss, og det vil ha konsekvenser.

Jeg vet at det ikke er klimaministerens gebet, men jeg vil oppfordre regjeringen som helhet til å gå nøye inn og se på hvordan vi som nasjon skal tilpasse oss de endringene som kommer – behovet for økonomisk omstilling osv. – som følge av en forhåpentligvis velfungerende klimaavtale.

Jeg påpekte, og jeg mener at regjeringen ikke har gode argumenter for å hevde, at andre industriland ikke vil påta seg store forpliktelser i den nye avtalen, all den tid både USA og EU-landene, som tross alt utgjør en god «bunch», for å si det forsiktig, av industrilandene, nå har påtatt seg forpliktelser. Og jeg mener at vi burde bruke muligheten til å drive ambisjonene framover, i stedet for å holde kortene tettest mulig inntil brystet og bruke det samme forhandlingskortet om igjen. Jeg synes det er nødvendig å gjøre oppmerksom på at Norge allerede har meldt inn til FN, i forbindelse med de klimaforhandlingene som har vært, at vi er villige til å ta på oss målet om klimanøytralitet i 2030 hvis vi fikk på plass en global avtale.

Og hvis vi nå skulle komme én gang til, i 2018, og bruke nøyaktig det samme kortet igjen, er ikke det en måte som fremmer tillit i de internasjonale forhandlingene. I stedet har vi nå muligheten til å meisle ut hvordan en ambisiøs fortolkning av klimanøytralitet skal være, og den muligheten håper jeg regjeringen benytter til å legge dette fram for oss på Stortinget.

Audun Lysbakken (SV) [11:05:47]: Det er en viktig dag når vi ratifiserer denne avtalen, først og fremst fordi det er en avtale det ikke bare er verdt å slutte seg til, men verdt å feire. Den kan bli et viktig steg for verden, men bare hvis Paris-avtalen kobles med de konkrete politiske stegene i hvert enkelt land som skal til for å bevege oss nærmere det veldig radikale, ambisiøse målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Jeg vil berømme regjeringen for å få til en rask ratifikasjon, men kontrasten mellom det og den fortsatt svært sakte framgangen når det gjelder handling i møte med klimaproblemet, blir jo bare tydeligere på en dag som denne.

Det aller viktigste å understreke i dag er at til tross for at Stortinget nå slutter seg til den nye avtalen, så mangler vi en bred debatt i Norge om hva målet om 1,5 grader vil ha å si for oss. Det at Stortinget nå går inn for å innfri det løftet Norge tidligere har gitt om framskynding av klimanøytraliteten hvis vi får et mer offensivt internasjonalt regelverk på plass, er en erkjennelse av de framstegene en har tatt og av rekkevidden av de ambisiøse målene verden nå har satt seg.

Men Stortinget må jo gjøre mer hvis vi virkelig skal erkjenne hvilke konsekvenser det vil ha for Norge. Det har blitt veldig tydelig i debatten om 23. konsesjonsrunde. Det var mange flakkende blikk både fra flertallet i denne salen og fra olje- og gassnæringen da spørsmålet om hva det nye klimamålet og Paris-avtalen vil ha å si for våre næringer, kom på banen. Ingen kunne svare på det. Det er riktig at vi må satse på havvind, det er riktig at vi må ha en stor satsing på nullutslippsteknologi, og det er ikke minst viktig at vi kommer raskt i gang med det grønne skiftet innenfor de maritime næringene. Men alt dette må kombineres med en ærlig og åpen debatt og et annet politisk mot når det gjelder vilje til å gjøre Norge mindre avhengig av olje og gass. Det er ingen tvil om at det nye klimamålet også vil få konsekvenser for vår olje- og gassektor. Det vil få konsekvenser for hva slags prosjekter som vil lønne seg i framtiden, hvor det er mulig å utvinne olje og gass.

Derfor er det et problem at Stortinget ratifiserer denne avtalen mens det politiske flertallet fortsetter å flakke med blikket i møte med den mest alvorlige utfordringen avtalen gir oss, nemlig hvor lenge vi kan fortsette med vår store avhengighet av olje og gass. Og det er min oppfordring til klima- og miljøministeren at han bruker sin innflytelse til å få en gjennomgang av det temaet. Det er helt nødvendig i oppfølgingen av vedtaket.

Terje Aasland (A) [11:09:15]: Debatten har jo vært forholdsvis rolig, og det er egentlig bra. Den har også understreket betydningen av hva en ratifikasjon har å si i det store perspektivet.

Men det er jo også slik at en konsekvens av Paris-avtalen og den enigheten som er der, og som vi betrakter som et vendepunkt i klimaarbeidet internasjonalt, også er heftet med en del usikkerhet. Det er nye skritt som må gås, det er nye avgjørelser som må tas. Det er, som representanten Lysbakken sa, nye skritt som må tas fra de landene som har forpliktet seg. Det gjelder jo på en rekke områder at de skrittene må tas, og som det også er ganske naturlig at en må ta når det gjelder spørsmålet om karbonnøytralitet. Og jeg mener det er ganske naturlig for dem som var en del av klimaforliket i 2008 og 2012, å erkjenne Paris-avtalen og hylle Paris-avtalen og det vendepunktet som ligger der, ved å erkjenne også de forpliktelsene og det som ligger i klimaforliket om at en skal fremskynde karbonnøytralitet fra 2050 til 2030, når det er en internasjonal ambisiøs avtale som ligger på bordet. Når ikke vi gjør det, så synes jeg vi underkjenner Paris-avtalen og dens betydning, og jeg synes også at vi på en måte setter strek over det som var klimaforlikets klare forutsetning i 2008 og i 2012 når det brede flertallet i Stortinget vedtok det.

Derfor synes jeg oppriktig det er synd at Høyre, spesielt, som en av forlikspartnerne velger ikke å være en del av det vedtaket som vi gjør i dag. Og jeg synes det er helt opplagt, det skinner igjennom, at det er kostnadene som er begrunnelsen for at vi ikke skal være med. Men det vil kreve handling, det vil kreve penger, det vil kreve at en møter usikkerheten og prøver å løse opp i det i fortsettelsen. Det er ingen som sier at det er fritt fram, men det kreves et stykke arbeid av dem som skal gjennomføre dette vedtaket. Jeg er glad for at statsråden sier at han lojalt vil følge opp vedtaket, men jeg hadde faktisk forventet at ikke minst Høyre, som et ansvarlig parti og som en del av klimaforliket, hadde brukt anledningen nå til å hylle Paris-avtalen og den jobben som er gjort, ved også å framskynde målet fra 2050 til 2030. Jeg synes det er synd at de velger ikke å gjøre det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.