Stortinget - Møte tirsdag den 4. april 2017

Dato: 04.04.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 241 S (2016–2017), jf. Dokument 8: 36 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 7 [13:45:06]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Rigmor Andersen Eide, Line Henriette Hjemdal og Geir Jørgen Bekkevold om marine verneområder i Arktis og føre-var-prinsippet ved all virksomhet i tidligere helt eller delvis islagte områder (Innst. 241 S (2016–2017), jf. Dokument 8: 36 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Rune Henriksen (A) [] (ordfører for saken): Arktis er i sterk endring som følge av menneskeskapt global oppvarming. Isen smelter, havet forsures, og økologien i havet forandres. Forandringene kan på den ene siden føre til redusert grunnlag for høsting av ressurser, mens redusert isdekke på den andre siden gir økt mulighet for menneskelig aktivitet. Dette – kombinert med betydningen av naturressursene i Arktis – gjør det spesielt viktig å forvalte disse områdene på en bærekraftig måte.

Norge har ansvaret for å forvalte de områdene som ligger under norsk jurisdiksjon. De helhetlige forvaltningsplanene er fundamentet for den langsiktige forvaltningen av våre havområder. Dette sikrer at havbasert næringsliv og ivaretakelse av miljø og økologi ses i sammenheng. Disse planene utarbeides og oppdateres på grunnlag av vår samlede kunnskap om økologi, menneskelig aktivitet, områdenes sårbarhet og ressursgrunnlag. Det er med bakgrunn i denne kunnskapen vi kan vurdere hvordan vi skal avgrense menneskelig aktivitet, og på hvilke vilkår. Komiteen er klar på at integriteten i dette rammeverket er avgjørende for den helhetlige og kunnskapsbaserte forvaltningen.

Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal revideres i 2020, og i den forbindelse vil en vurdering av avgrensing av de særlig verdifulle områdene ved iskanten, polarfronten og havområdene rundt Svalbard være en del av det faglige arbeidet som gjøres. Store havområder i norsk del av Arktis er allerede vernet. Stortinget har også besluttet at det ikke skal drives petroleumsvirksomhet ved iskanten.

Deler av fiskerinæringen har gått sammen om å avstå fra bunntråling i tidligere islagte områder rundt Svalbard inntil de er skikkelig kartlagt og tiltak for å forhindre økologisk forringelse av områdene er på plass. Dette er et føre-var-tiltak som industrien har pålagt seg selv. Komiteens flertall ber regjeringen vurdere å innføre et moratorium mot bunntråling i de aktuelle områdene fram til ny forvaltningsplan for Barentshavet er behandlet. På den måten vil en få like vilkår for alle aktører, og vi vil kunne forebygge skade på miljø og bestand. Permanente tiltak må komme som følge av oppdaterte faglige vurderinger ved revideringen av forvaltningsplanen i 2020.

Størsteparten av den menneskelige aktiviteten i Arktis pågår i områder som er underlagt kyststatenes jurisdiksjon. Gjennom Arktisk råd samarbeider disse for å bidra til en helhetlig og bærekraftig forvaltning. Det er nå utarbeidet et felles rammeverk for etablering av marine verneområder. Utvelgelsen av marine verneområder er opp til det landet som har jurisdiksjon. På Arktisk råds ministermøte i mai skal ulike tiltak for å beskytte naturmangfold legges fram. Det pågår også et arbeid i FN for å utvikle en avtale om naturmangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Representantforslaget reiser viktige problemstillinger. For Arbeiderpartiets del er det av stor betydning at disse blir behandlet innenfor rammen av vårt forvaltningsplansystem, så vi kan få helhetlige løsninger som ivaretar bærekraftig forvaltning. Vi mener at moratoriet mot bunntråling som deler av fiskeriindustrien har pålagt seg selv, er positivt, og vi ser behovet for at dette blir gjort gjeldende for alle aktører for å få full effekt. Vi har likevel respekt for at innføring av et slikt moratorium kan ha implikasjoner som vi fra vårt ståsted i dag ikke kan overskue. Vi ber derfor om at regjeringen vurderer saken og kommer tilbake til Stortinget snarest mulig og på egnet måte med sin vurdering.

Så vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken.

Tina Bru (H) []: Naturverdiene i Arktis er verdt å bevare, ikke bare for oss som lever i dag, men også for fremtidige generasjoner. Norge har et ansvar for å forvalte de delene av Arktis som ligger under norsk jurisdiksjon, på en bærekraftig og langsiktig måte. På denne måten vil vi kunne bevare de viktige naturverdiene, samtidig som vi kan legge til rette for at det skapes verdier basert på velfungerende økosystemer, både i dag og i fremtiden.

Det fremmes en rekke forslag i denne saken, og flere av dem omhandler vern i marine områder i Arktis. Blant annet tas det til orde for at man skal identifisere flere verneverdige havområder, og at Norge skal etablere marine verneområder i Arktis, som et ledd i et panarktisk nettverk.

Store havområder i den norske delen av Arktis er vernet allerede i dag. Eksempelvis kan det nevnes at de grunne sjøområdene i farvannet rundt Svalbard allerede har et godt vern og er fredet mot alle typer inngrep. Som saksordføreren i denne saken sa, er det de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene som er fundamentet for den langsiktige forvaltningen. I forvaltningsplanene blir miljøhensyn og næringsmuligheter sett i sammenheng. Oppdateringen av forvaltningsplanene skjer etter en grundig prosess hvor alle interesser blir hørt. Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal revideres i 2020, og som en del av dette arbeidet vil det bli gjort faglige vurderinger av såkalte særlig verdifulle og sårbare områder, som også representantforslaget peker på. Dette er områder som har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen. Det er likevel viktig å nevne at særlig verdifulle og sårbare områder ikke gir direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene.

Høyre mener det er i arbeidet med oppdateringen av forvaltningsplanen at vurderinger rundt hvordan de særlig verdifulle og sårbare områdene ved iskantsonen, polarfronten og havområdene kan avgrenses, bør gjøres. Vi støtter derfor ikke forslagene som fremmes i denne saken.

Vi skal beskytte sårbar natur, og vi skal sikre at vi ikke utnytter naturressurser på en måte som forringer dem for fremtidige generasjoner. Da er det viktig med god kunnskap om våre havområder. Derfor har regjeringen og samarbeidspartiene prioritert å styrke arbeidet som gjøres gjennom MAREANO-programmet for å kartlegge havbunnen og øke kunnskapen om utbredelsen av naturtyper og arter og påvirkningen på disse fra menneskelig aktivitet. I 2017 vil MAREANO kartlegge havbunnen i utvalgte områder rundt Svalbard.

Det fremmes også et forslag i denne saken hvor man ber regjeringen vurdere å nedlegge moratorium mot bunntråling i områder som er blitt gjort tilgjengelige for bunntråling på grunn av mindre isdekke. Høyre mener at hensynet til beskyttelse av områder som ikke har vært tilgjengelige for fiske tidligere, allerede er ivaretatt gjennom gjeldende fiskeriregelverk. Det er ikke fritt frem for å tråle i nye områder. Tvert om, adgangen er strengt regulert og betinget. Samtidig er det slik at stenging og åpning av områder for fiskerivirksomhet ikke er noe som gjøres gjennom forvaltningsplanene. Vi støtter derfor ikke dette forslaget.

Representantforslaget peker også på viktigheten av internasjonalt samarbeid om vern i internasjonalt farvann. De arktiske landene samarbeider om å sammenstille informasjon om eksisterende marine verneområder i nord og ulike tiltak for områdebasert forvaltning som statene kan benytte seg av.

Samtidig pågår det et arbeid i FN for å utvikle en ny avtale om naturmangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon. Dette er et viktig arbeid for å sikre at man ivaretar naturverdiene og sikrer en god forvaltning av arktiske havområder som er utenfor Norges jurisdiksjon.

Norge har en lang historisk tradisjon for å utnytte våre fantastiske naturressurser på en god og bærekraftig måte. Dette har gitt stor verdiskaping og bidratt til at vi har spredt bosetting og aktivitet over hele landet. God forvaltning av våre havområder har vært svært viktig i så måte, og det vil det også være i fremtiden.

Steinar Reiten (KrF) []: Etter årtusenskiftet har det vært et stadig økende fokus på de miljøutfordringene som verden står overfor når klimaet blir endret som følge av menneskelig aktivitet. Noe av det mest skremmende i dette bildet er den akselererende endringen av klimaet som vi nå ser i Arktis. Så sent som for ti år siden regnet forskningsmiljøene med at Polhavet kunne være isfritt om sommeren om 50–100 år, mens forskere ved Norsk Polarinstitutt nå mener at dette kan være en realitet allerede i 2030.

De miljømessige konsekvensene for de arktiske områdene i et slikt scenario er enormt store. Likevel preger disse utfordringene ikke ofte nok samfunnsdebatten i Norge. Klimaet er ofte på dagsordenen, men ikke artsmangfold, dyreliv, fisk og alle de store spørsmålene som faktisk står delvis ubesvart fordi vi vet lite om hva som befinner seg under de islagte eller delvis islagte områdene. Det en ikke vet, skal en være forsiktig med å tukle med.

Det vi vet, derimot, er at ingen havområder i verden kommer til å oppleve så ekstreme endringer de nærmeste tiårene som følge av klimaendringer og havforsuring som Arktis. Dette er godt vitenskapelig dokumentert. Derfor har vi fremmet representantforslaget om marine verneområder i Arktis og føre-var-prinsippet ved all virksomhet i helt eller delvis islagte områder. For naturmangfoldet i Arktis er redusert havis særlig kritisk og fører til tap av viktige leveområder for mange arter. Isbjørn er kanskje det mest iøynefallende og eksotiske på toppen av næringskjeden og med stor symbolsk verdi. Isbjørnen er i trøbbel, men det er også andre arter, og som ellers i naturen henger alt sammen i et fint samspill.

Når dette blir truet av menneskeskapte klimaendringer, må vi handle på flere fronter. Kamp mot klimaendringene er selvsagt én av handlingene, eller rettere sagt handlingsrettet, men vi må verne området og forvalte det slik at vi – for å si det folkelig – ikke roter det enda mer til.

Havområdet Arktis spiller en viktig rolle når det gjelder å regulere det globale klimaet og sikre marint naturmangfold og matsikkerhet, og utgjør en viktig del av livsgrunnlaget for folk og samfunn i de arktiske områdene. Beskyttelse og bevaring av det arktiske havmiljøet og naturmangfoldet må ha høy prioritet, ikke bare for Norge, men for samtlige arktiske kyststater. De arktiske kyststatene, blant dem vårt eget land, har et stort ansvar på vegne av resten av verden for å forvalte disse områdene forsvarlig.

Vi i Kristelig Folkeparti mener at våre opprinnelige forslag i denne saken vil kunne sikre at de sårbare havområdene i Arktis får et tilstrekkelig vern gjennom tett samarbeid med de andre arktiske kyststatene. Dessverre må vi registrere at disse forslagene ikke får flertall. Likevel er vi glade for at stortingsflertallet ser viktigheten av å verne sårbare bunnhabitater gjennom et moratorium mot bunntråling i områder som har blitt gjort tilgjengelige på grunn av mindre isdekke, inntil en ny rullering av forvaltningsplan for Barentshavet er behandlet av Stortinget. Flertallet ber regjeringen om å vurdere et slikt moratorium og komme tilbake til Stortinget så snart som mulig på en egnet måte.

Jeg fremmer herved de forslagene som Kristelig Folkeparti er en del av.

Presidenten: Representanten Steinar Reiten har tatt opp de forslagene han refererte til.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg vil knytte noen få kommentarer til innstillingen fra Senterpartiets side. Det er sagt mye allerede fra flere av talerne om både naturverdiene i Arktis og sårbarheten i området, som det for min del ikke er nødvendig å gjenta, men jeg er enig i mye av det som har blitt sagt, ikke minst fra saksordførerens side.

Det er også rett at det allerede er mange områder som er vernet. Det kan godt være at det er grunnlag for mer vern, men det er det da naturlig å se i sammenheng med behandlingen av en forvaltningsplan og forvaltningsplansystemet, som gir en overordnet vurdering av alle våre havområder, enten det er Barentshavet, Norskehavet eller Nordsjøen.

Som saksordføreren var inne på, er det også avklart at en ikke ønsker oljevirksomhet ved iskanten, og at det spørsmålet ligger der allerede. Det er sjølsagt også en del spørsmål som en må avklare i samarbeid med andre land, men også der er det grundige arbeidet som er knyttet til forvaltningsplanen, en naturlig måte å se det på. Jeg oppfatter at dette forslaget har en god intensjon, men det foregriper en prosess som er god og grundig, og som det er avgjørende viktig at vi slår litt ring om og holder fast på, nemlig det forvaltningsplansystemet som vi har etablert for de ulike havområdene. Derfor er det også mest naturlig at en ikke tar stilling til de enkelte forslagene, men ser dem i sammenheng med nettopp det forvaltningsplanarbeidet som Stortinget får til behandling igjen i løpet av to til tre år.

Det er ett unntak, og det er spørsmålet om bunntråling, der et flertall i Stortinget sier at en ønsker at regjeringen bør vurdere et moratorium mot bunntråling i de aktuelle områdene. Litt av bakgrunnen for det er at fiskenæringen sjøl har vært opptatt av den problemstillingen og prøver å unngå bunntråling før en har fått en skikkelig kartlegging, og før en har fått en skikkelig oversikt over konsekvensene av det. Det er nok riktig, som representanten Bru var inne på, at forvaltningsplanene i seg sjøl ikke omhandler stenging eller åpning av fiske, men når det gjelder akkurat denne typen fiske, i et område som Barentshavet, er det ikke helt unaturlig at også det temaet bør vurderes i forbindelse med forvaltningsplanen. Det er ikke bare en vanlig åpning eller stenging av fisket i et hvilket som helst område. Det er snakk om bunntråling i et område som er så sårbart som det Barentshavet er.

Senterpartiet har valgt å støtte det forslaget. Vi mener også at et slikt moratorium i tilfelle bør vare fram til forvaltningsplanen, for det er en tematikk som bør berøres i forvaltningsplanen når Stortinget får den til behandling om to til tre år.

Ola Elvestuen (V) [] (komiteens leder): Jeg vil først takke forslagsstilleren fra Kristelig Folkeparti for å ha lagt fram dette forslaget, og også for det arbeidet som er gjort i komiteen i forbindelse med saksbehandlingen. Det er et veldig viktig flertallsvedtak som ligger til grunn.

Det er jo et paradoks at i tidligere tider var Arktis et av de mest uberørte og fjerntliggende strøkene i verden, mot nå å være den delen av verden som er mest påvirket av menneskelig aktivitet, med den globale oppvarmingen som vi nå ser, og med de enorme endringene, som skjer raskere enn jeg tror noen tidligere kunne forestille seg. Det må vi endre vår politikk for å begrense og stoppe, men også for å forberede oss på de endringene som skjer. Jeg er derfor glad for at vi får et flertall for et moratorium for bunntråling i områder som er blitt gjort tilgjengelige for bunntråling på grunn av mindre isdekke. Jeg tror det er et viktig vedtak å gjøre nå, og ikke vente på at forvaltningsplanen kommer til Stortinget. Det er bra at deler av fiskerinæringen allerede har gjort et viktig vedtak så det er ivaretatt.

Iskantsonen er av de områdene i verden som har det rikeste biologiske mangfoldet. Spesielt er det de rikeste områdene i Arktis som vi må ivareta og begrense risikoen for. Jeg er også fornøyd med at det er et forslag om å prioritere MAREANO-programmet inn mot Arktis. Venstre går ikke inn på det forslaget, men vi er fornøyd med at dette er en vurdering som bør gjøres i programmet selv. Men jeg setter pris på at den økningen på 10 mill. kr vi har lagt inn de siste to årene, jo gjør at de øker sin aktivitet i områdene rundt Svalbard. I tillegg har vi i budsjettene lagt inn økte forskningsmidler for å forske mer på isavhengige pattedyr.

Så til forslagene om å etablere større marine verneområder. Jeg tror det er helt avgjørende at vi begynner nå. Jeg synes det er bra at det legges fram forslag nå. Det er også bra at vi begynner å diskutere større verneområder, slik at vi har en levende debatt fram mot forvaltningsplanen, som skal vedtas i 2020.

Det er bra at man har naturreservat og nasjonalparker på Svalbard og ut til territorialgrensen, men skal vi følge opp våre Aichi-mål, må vi se på større verneområder i havrommet. Venstre vil stemme for det. Vi vil også stemme for at vi må arbeide for vern av iskantsonen, og ikke bare i den norske delen av Arktis. Vi må gå for dette i hele Arktis, slik at iskantsonen som helhet ivaretas.

Her er det gjort mange vedtak også i andre arktiske nasjoner. I USA har den forrige presidenten, Obama, gjort vedtak om å begrense oljeboringen nord for Alaska. I Canada har de gjort et lignende vedtak om ikke å ha leteboring nord for Canada i sine arktiske områder. Det er en diskusjon også når EU-parlamentet gjør sitt vedtak, hvor de jo til slutt har et flertall som stiller krav om at man skal si nei til oljeboring nord for iskantsonen. Dette er viktige vedtak i seg selv, men det er også viktige vedtak som Norge og Stortinget må forholde seg til i årene framover.

Vi må også gjøre lignende vedtak, både for å unngå de tidligere diskusjonene om aktivitet i iskantsonen og for å være med og lage et nettverk av verneområder i Arktis. På den bakgrunn vil jeg varsle at Venstre vil stemme for forslag nr. 4, som nettopp går på å avslutte utlysingen av nye blokker i arktiske farvann, slik at vi også setter en tydelig grense i nord for hvor vi kan ha oljeaktivitet. Jeg tror det er helt nødvendig, og vi vil stemme for det forslaget, selv om vi kunne tenkt oss en noe mer presis tekst.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Det sies at i en akademisk oppgave om norsk påvirkning overfor amerikanske politikere der vi fra norsk side jobbet som bare juling for å få oppmerksomheten fra amerikanerne om våre nordområder, skal konklusjonen i denne vitenskapelige oppgaven ha vært at amerikanerne forsto at vi var veldig opptatt av nordområdene, men det var veldig uklart for dem hva vi ville. Sånn er det når vi behandler disse diskusjonene her også. Det er en enorm oppmerksomhet og en enorm debatt om nordområdene, men hva vi vil med nordområdene, vel, der spriker vi i alle retninger.

Jeg hører helt klart til dem som sier at vi burde gjøre det samme i Arktis som vi har gjort i Antarktis på den andre siden av kloden, nemlig å si at i disse sårbare områdene skal vi ikke drive virksomhet som kan true naturen.

Klimaendringene driver isen på flukt. Når isen ikke har flere steder å rømme, da blir den borte. Det som er i ferd med å skje i nord, er at isen blir borte. Hva som da skjer med våre økosystemer, vet ingen. Men vi setter alt i spill. Og det er en enorm gambling.

Det ene som forundrer meg, og som gjør meg bestyrtet hver gang vi har disse debattene, er sånne som representanten Tina Bru fra Høyre, som sier at vi driver oljevirksomheten og vår politikk og forvaltning av områdene våre på en bærekraftig måte. Nei, det vi driver med i oljeindustrien, er jo ikke i nærheten av å være bærekraftig. Tvert imot, vi koker kloden, for vi driver ikke med bærekraftig ressursforvaltning av våre fossile ressurser.

Det andre er den måten vi forvalter våre levende organismer på, som f.eks. spørsmålet om sjøfuglene som vi behandlet i forbindelse med naturmangfoldmeldingen, der vi ser at vi har hatt en dramatisk nedgang i antallet sjøfugl, f.eks. 98 pst. reduksjon av lomvi. Flere andre sjøfugler er også presset.

Så oppi dette er spørsmålet: Hva gjør vi nå? Det vi burde gjøre, er å gjøre som Sosialistisk Venstreparti og MDG sier, nemlig at vi skal ikke lyse ut flere områder for olje der oppe. Jeg er glad for at Venstre og Ola Elvestuen varsler at han og Venstre tar konsekvensen av deres eget landsmøtevedtak og går inn for og støtter dette forslaget. Det synes jeg er bra.

Venstre fikk, sammen med Kristelig Folkeparti, inn i samarbeidsavtalen med regjeringen at det ikke skulle utlyses blokker i iskantområdet. På det området har regjeringen overkjørt Venstre og Kristelig Folkeparti – helt uten at det har noen konsekvenser for Venstres og Kristelig Folkepartis vilje til å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er noe med at når man så tydelig fra regjeringens side velger å snu ryggen til sine samarbeidspartnere, for å bruke et forsiktig uttrykk, gjennom å overkjøre samarbeidspartnerne, sånn som det gjøres nå i forbindelse med endringene av naturmangfoldloven for å skyte mer ulv, og sånn som man også gjorde i forbindelse med iskanten, der man utlyste områder på tross av at de helt åpenbart var innenfor iskanten, burde dette få konsekvenser. Men så lenge Venstre og Kristelig Folkeparti synes det er viktigere å beholde Fremskrittspartiet i regjering enn å la samarbeidserklæringen være styrende for politikken, blir dette resultatet.

SV er med på og støtter alle forslagene som foreligger. Jeg tar på vegne av Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne opp forslag nr. 4, som ikke tidligere er tatt opp.

Vi har forståelse for at regjeringspartiene vil vente på forvaltningsplanen. Det er nå likevel sånn at når vi ser den akutte klimakrisen som vi er oppe i, klimatrusselen som er der, og når vi ser den trusselen med nyåpnede havområder, burde man agere raskere også fra regjeringspartienes side.

Jeg er veldig glad for at vi har klart å få oppslutning om det forslaget til vedtak som nå blir vedtatt i dag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å nedlegge moratorium mot bunntråling i områder som er blitt gjort tilgjengelig for bunntråling på grunn av mindre isdekke (…).»

Her har den seriøse delen av fiskerinæringen tatt et ansvar – det er kjempebra. Men det er viktig at det ikke blir sånn at de seriøse holder seg ute fra et område mens andre mer useriøse aktører går inn. Derfor har vi vært tilhengere av å få på plass et sånt moratorium.

Jeg vil be statsråden om å vurdere og komme tilbake og gi en tilbakemelding i sitt innlegg om hva han tenker om den videre oppfølgingen av det som i dag blir vedtatt.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har da tatt opp det forslaget han refererte til.

Rasmus Hansson (MDG) []: Takk til forslagsstillerne fra Kristelig Folkeparti for å ha løftet et viktig tema. Miljøpartiet De Grønne støtter selvfølgelig isolert sett etablering av verneområder i Arktis, og vi er også glad for at det blir flertall for å vurdere et midlertidig moratorium mot bunntråling i områder som blir isfrie.

Det er sagt mye pent om verneområder i Arktis i dag, og vi er selvfølgelig enig i det, men jeg vil bruke innlegget mitt til å løfte blikket lite grann, for denne saken er enda et eksempel på at det brede flertall i det norske storting fortsetter å føre en overordnet energi-, klima- og oljepolitikk som absolutt ikke henger sammen. Med all respekt for de gode intensjonene til Kristelig Folkeparti: Det er noe dypt paradoksalt over et representantforslag som løfter fram hensynet til et føre-var-prinsipp i Arktis-politikken, samtidig som man i andre sammenhenger stemmer mot Miljøpartiet De Grønnes og SVs forslag om å stanse åpningen av nye oljefelt i Arktis. For selv om verneområder er viktig, vil dette tiltaket i seg selv aldri være tilstrekkelig for å beskytte naturen i Arktis.

Det som skjer i Arktis, er at isen forsvinner, og grønlandssel, klappmyss, storkobbe, hvalross, isbjørn, ismåke, polartorsk, alle disse dyrene, er avhengig av én ting: is. Når isen blir borte, blir de artene borte, og økosystemene som Kristelig Folkeparti og andre er opptatt av å verne, blir også borte. Det er det som er i ferd med å skje, og det er en ubrytelig sammenheng mellom Norges og andre lands oljepolitikk og den politikken som fører til at denne naturen forsvinner.

Det er også sånn at mens den forsvinner nordover, beveger den seg etter hvert fra grunne områder, hvor næringstilgangen er god og gir forutsetningene for det rike livet i iskanten, til dype områder like nord for Svalbard, hvor næringstilgangen er dårlig, og allerede da, før isen forsvinner, kommer det meste av den økologiske funksjonen til disse iskantområdene til å være borte. Så å engasjere seg for livet ved iskanten samtidig som man åpner oljefelt i et rekordtempo, er en dundrende selvmotsigelse.

Flere andre nasjoner med råderett over arktiske havområder har tatt grep for å begrense oljeboringen i Arktis. For ikke så lenge siden sa USAs forrige president, Barack Obama, at han satte foten ned for leteboring i Chukchi- og Beauforthavet nord for Arktis, og Canadas statsminister Justin Trudeau sa samtidig nei til all leteboring i sine arktiske farvann de neste fem årene. EU-parlamentet, som flere har nevnt her, behandlet nylig en resolusjon med forslag om å oppfordre til totalforbud mot oljeboring i Arktis. Det ble kun flertall for å si nei nord for iskanten, ikke minst takket være intens lobbyvirksomhet fra den norske regjering og norske oljeinteresser. Denne debatten illustrerer derfor at oljeboring i Arktis er i ferd med å bli svært kontroversielt internasjonalt, og at Norge må bli mer oppmerksom på hvordan Norges uhyre utpregete dobbelttale oppfattes utenfor landets grenser.

Til slutt er det et spørsmål om hvor økonomisk interessant det er å pushe oljeboring nordover. Barentshavet er et område hvor Norge har slitt med å utvikle lønnsomme prosjekter i lang tid. De to eneste feltene som er i drift der, Snøhvit og Goliat, har hatt kostnadsoverskridelser på henholdsvis 19 mrd. kr og 16 mrd. kr, og det tok henholdsvis 33 og 37 år fra utlysning til disse feltene kom i drift. Tilsvarende perspektiver bør man kanskje vurdere nøye når man pådrar seg internasjonal oppmerksomhet for denne underlige dobbeltpolitikken vår i nord.

Konklusjonen bør, etter Miljøpartiet De Grønnes mening, være at vi, hvis vi er opptatt av å bevare økosystemene i Arktis, blir mer opptatt av det som faktisk truer de økosystemene, enn symboltiltak som nødvendigvis vil bli veldig lite virkningsfulle hvis grunnforutsetningene for livet i de arktiske økosystemene går i stykker, takket være bl.a. Norges aggressive oljepolitikk.

Statsråd Vidar Helgesen []: Norges jurisdiksjon strekker seg helt nord til Polhavet. De spesielle naturverdiene i Arktis, spesielt i iskantsonen, gjør at vi har et særlig ansvar for å forvalte områdene på en bærekraftig og langsiktig måte. Vi vet at klimaendringene skjer langt raskere i Arktis enn i andre havområder, og vi vet at naturmangfoldet i iskantsonen er helt spesielt og sårbart.

Regjeringen fører en aktiv politikk for havet og havbasert næringsvirksomhet. I tillegg til den kommende oppdateringen av forvaltningsplanen for Norskehavet har regjeringen denne våren lagt frem en melding om hav i utenriks- og utviklingspolitikken og en havstrategi. Til sammen gir disse uttrykk for at regjeringen ser en sterk satsing på havet som avgjørende for å trygge Norge for fremtiden.

Et av de viktigste verktøyene vi har for økosystembasert og bærekraftig bruk, er forvaltningsplanene for de norske havområdene. Som komiteen påpeker i innstillingen, er de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene fundamentet for den langsiktige forvaltningen av disse områdene. De sikrer at havbasert næringsliv og ivaretakelse av miljøet ses i sammenheng.

Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal revideres i 2020. I revideringen av forvaltningsplanen vil det foretas en ny vurdering av hvordan de særlig verdifulle og sårbare områdene ved iskanten, polarfronten og Bjørnøya kan avgrenses, samt hvordan miljøverdiene i området kan ivaretas.

Revideringen av forvaltningsplanen skjer gjennom en avklart prosess basert på det grundige faglige forarbeidet til Faglig forum for norske havområder og Overvåkingsgruppen. Kartleggingen av havbunnen gjennom MAREANO-programmet gir oss betydelig økt kunnskap om utbredelsen av naturtyper og arter og om hvordan naturen på havbunnen påvirkes av menneskelig aktivitet. Denne kartleggingen vil være en viktig del av kunnskapsgrunnlaget til Faglig forum. I 2017 vil MAREANO kartlegge havbunnen i utvalgte områder rundt Svalbard.

Komiteen påpeker at bærekraftig fiskeri i Barentshavet vil dra nytte av økt marint vern fra annen industriell aktivitet i området. Forholdet mellom ulike næringsinteresser er en viktig del av forvaltningsplanene. Gjennom det faglige grunnlaget for revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten kommer vi til å få et helhetlig bilde av samtlige naturverdier og all næringsaktivitet og påvirkninger på miljøet i disse områdene.

Det foreligger en rekke tiltak som allerede ivaretar hensynet til den særegne naturen i iskantsonen. Polarkoden ble vedtatt av FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, med virkning fra 1. januar i år. Den stiller særskilte krav til skip som opererer i polare og islagte farvann.

Norsk fiskeriforvaltning er basert på føre-var-prinsippet og vitenskapelig rådgivning. Vi legger stor vekt på at vår forvaltning skal være kunnskapsbasert og bygge på best mulig vitenskapelig grunnlag. Både den nasjonale forvaltningen og de årlige forhandlingene Norge fører med andre land, er i hovedsak basert på rådgivningene fra Det internasjonale råd for havforskning. Gjennom havressursloven er vi forpliktet til å innføre de reguleringer som er nødvendig for å sikre en bærekraftig beskatning av våre marine ressurser. I tillegg har vi en forpliktelse til å ivareta havmiljøet ved å minimere den påvirkningen fiskeriene har på havmiljøet. Vår fiskeriforvaltning har vist seg å gi gode resultater.

Det er også positivt at fiskeri- og sjømatnæringen engasjerer seg for å redusere miljøbelastningen som følge av egen virksomhet i områder hvor miljøforholdene på havbunnen ennå ikke er kjent. Fiskeriene i Barentshavet er godt regulert gjennom et veletablert vitenskapelig regulerings- og kontrollregime. Et moratorium mot bunntrål er ikke nødvendigvis det mest effektive tiltaket for ytterligere beskyttelse i disse områdene. Ti år med vitenskapelig overvåkning viser at de sårbare bunnhabitatene i disse områdene ikke er ensartede. Vurderingen av et eventuelt moratorium må derfor gjøres grundig med hensyn til både mulig innretning, omfang og mulige konsekvenser.

Det nordlige Barentshavet med Svalbard skiller seg ut som et område som allerede har et utstrakt vern. For eksempel er 87 pst. av territorialfarvannet rundt Svalbard vernet som naturreservater og nasjonalparker. Innenfor verneområdene er fiske med torsketrål forbudt. Det kan likevel være områder utenfor territorialfarvannet som trenger beskyttelse, og det vil være et naturlig tema i arbeidet frem mot revideringen av forvaltningsplanen i 2020.

Til sist vil jeg understreke at internasjonalt samarbeid er helt avgjørende for å ivareta naturverdiene i Arktis. Norge er derfor aktivt engasjert i arbeidet med marint vern under Arktisk råd og de forberedende konsultasjonene som pågår under FN i disse dager for en ny avtale om naturmangfold i havområdene utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Steinar Reiten (KrF) []: Etter å ha hørt innlegget fra statsråden og fra flere av representantene sitter jeg igjen med et inntrykk av at man unnviker å svare på det som er utfordringen fra Kristelig Folkeparti i dette representantforslaget.

Vi er selvsagt enig i at det er viktig å kartlegge disse sårbare havområdene gjennom arbeidet med forvaltningsplanen. Men det vi etterlyser, er større handlekraft fra regjeringen når det gjelder det internasjonale samarbeidet for å få på plass et panarktisk nettverk av verneområder. USA og Canada har tatt en lederrolle i dette arbeidet. De ønsker å verne 10 pst. av de arktiske områdene. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil statsråden arbeide for å svare på den utfordringen, både fra Kristelig Folkeparti og de to største arktiske kyststatene?

Statsråd Vidar Helgesen []: Vi er enig i at opprettelsen av marine verneområder er ett av flere mulige tiltak for å ivareta naturverdiene i Polhavet. Vi mener at skal man oppnå et effektivt vern og en bærekraftig bruk – og her er det viktig at Norge er det landet hvor det bor flest mennesker i Arktis, så vi er opptatt av at Arktis også er et område for aktivitet – må vi ha full involvering av alle relevante kyststater. Når det gjelder Polhavet, betyr det, i tillegg til Norge, Danmark og Island, også Canada, USA og Russland. Så det er ikke bare et spørsmål om å velge rett virkemiddel for vern, men også velge rett forum i saken. Derfor mener vi at arbeidet i Arktisk råd er særlig viktig, og det pågår nå frem mot 2019 et arbeid under Arktisk råd og muligheter for en mekanisme for havmiljøsamarbeid under Arktisk råd, og vi mener det er det rette forumet for å ta denne diskusjonen videre.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Takk for tilbakemelding på spørsmålet om hvordan han tenker at det er viktig å gå videre med det anmodningsvedtaket som det i dag blir flertall for. Men la meg spørre statsråden siden han parallelt med dette holder på med en revisjon av forvaltningsplanen: Hvor lang tid vil han anslå at en slik vurdering av et moratorium vil ta? Snakker vi om én måned, snakker vi om ett år, eller snakker vi om fem år?

Statsråd Vidar Helgesen []: Jeg tar med meg det vedtaket som blir fattet i dag, og tar som en forutsetning at ønsket bak det vedtaket er at dette skal gjøres før vi sluttreviderer forvaltningsplanen for 2020, men utover det å si hvor lang tid dette tar, vil kreve noe mer gjennomgang av de faglige dataene vi har per i dag, og hva som det eventuelt er behov for av ytterligere data, før vi kan komme med en slik vurdering. Men som jeg sa: Det er ikke nødvendigvis det mest effektive tiltaket. Bunnhabitatene er ulike i disse områdene, og derfor kreves det en grundig vurdering i tråd med Stortingets vedtak.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Jeg har et annet spørsmål, og det er: Mener statsråden at norsk petroleumspolitikk er økologisk bærekraftig?

Statsråd Vidar Helgesen []: Norge har en petroleumspolitikk og et rammeverk rundt olje- og gassvirksomheten som ut fra når det gjelder miljøstandarder, er absolutt i verdenstoppen, og vi har også erfaring for at det er ganske begrensede miljøeffekter av norsk petroleumsvirksomhet.

Når det gjelder klimaeffektene av norsk petroleumsvirksomhet, er det ingen tvil om at olje og gass bidrar til global oppvarming, og det er derfor det er så viktig at vi, i tillegg til en nasjonal CO2-avgift, har deltakelse i EUs kvotesystem for norsk olje- og gassnæring, for det betyr at norsk olje- og gassnæring deltar i å nå de europeiske klimamålene. Det gjør de i 2020, det kommer de til å gjøre i 2030 også, og det betyr at noen av verdens mest ambisiøse klimamål, nemlig de europeiske, er olje- og gassnæringen i Norge med på å nå.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anette Kristine Davidsen (A) []: Norge har alltid vært omgitt av et rikt hav, og vi har lange tradisjoner for å utnytte rikdommene havet gir oss. Ikke bare har det preget vår kultur, men det har også vært grunnlaget for bosetting og arbeid langs kysten, det har vært bakgrunn for oppbygging av norsk skipsfart, og da det ble funnet olje i Nordsjøen rundt 1970, startet en helt ny epoke i denne historien. Lenge trodde vi nok også at havet og områdene tålte alt. Vi visste lite om de konsekvensene menneskeskapt aktivitet hadde for økologien i havet, kanskje spesielt naturverdier i Arktis, og enda mindre om forurensningen havstrømmene ført med seg.

Med et Arktis i sterk endring på grunn av menneskeskapte klimaendringer er det særs viktig med en bærekraftig forvaltning. Derfor var det også høyst nødvendig da arbeidet med de første forvaltningsplanene startet for disse områdene under Bondevik II-regjeringen. Det skjedde nettopp fordi framtidige generasjoner skulle kunne høste like godt av rikdommene havet gir, som det vi har gjort, og fordi utfordringene var mange, men belønningen enda større dersom man lyktes med det. Ikke minst var det fordi de inngrepene som hadde skjedd fram til da, hadde skjedd relativt isolert.

En sånn tankegang om en langsiktig og helhetlig politikk for beskyttelse av hav og kystmiljøet er et konkret uttrykk for at Norge som kyststat både har og har hatt evne og vilje til å ta ansvar for de store havområdene vi forvalter. Jeg tror det er her mye ligger: viktigheten av at tiltak skulle være langsiktige og helhetlige fordi målet bare kan nås gjennom å vurdere alle belastninger og inngrep i sammenheng og i forhold til hverandre.

Integriteten i dette rammeverket er avgjørende for den helhetlige og kunnskapsbaserte forvaltningen. Det er helt nødvendig å få en helhetlig forståelse av økosystemene og de mulige konsekvensene de tre viktige næringene fiskeri, skipstrafikk og petroleumsutvinning kan ha på de sårbare områdene, og ikke minst vesentlig for å bevare en bærekraftig sameksistens mellom alle aktørene på havet.

Vi må se de ulike påvirkningsfaktorene i sammenheng og på grunnlag av erfaring, kunnskap og forskning, at vi derigjennom tar stilling til hvilken betydning disse skal ha for miljøet og for fortsatt næringsvirksomhet. Derfor er det viktig med revidering av forvaltningsplanen, som veier fordeler, ulemper og behov for sameksistens opp mot de mulige miljømessige konsekvensene, miljørisiko og behov for vern. Derfor mener jeg at dette forslaget går på tvers av tankegangen bak sånne systemer som vi har bygd opp over mange år.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Ola Elvestuen (V) []: Bare et par kommentarer til slutt, først til Rasmus Hansson:

Selvfølgelig er det suverent viktigste vi gjør for å ivareta naturverdiene i Arktis, å kutte klimagassutslippene så raskt som mulig, både ved å gjøre det her og ved å bidra til det internasjonalt. Det er den altoverskyggende største oppgaven vi har. Jeg ser allikevel ikke noen motsetning mellom det og forslaget som handler om behovet for å opprette arktiske verneområder. Målet er tross alt at vi skal klare å oppfylle og forsterke forpliktelsene i Parisavtalen, slik at vi har et Arktis å bevare også i årene framover. Med de initiativene som er internasjonalt, bør Norge ta en pådriverrolle når det gjelder å ha verneområder i Arktis, og ikke vente på at det kommer initiativ, enten det er fra USA, Canada eller EU.

Jeg fikk en påpekning av Venstres rolle fra Heikki Eidsvoll Holmås: Ja, det er ikke alt i denne perioden som Venstre er fornøyd med når det gjelder de konsesjonsrundene som har vært utlyst. Vi skulle gjerne hatt et annet resultat når det gjelder iskantsonen og det som er iskantsonens utbredelse, hvor det ikke skal være petroleumsaktivitet.

Men jeg har lyst å si at SV må ta selvkritikk på at vi er der vi er, for jeg er fornøyd med at vi har ivaretatt at Lofoten, Vesterålen og Senja er fritt for petroleumsaktivitet. Vi har utvidet områdene som er frie for petroleumsaktivitet, med Jan Mayen, som den forrige regjeringen hadde åpningsprosesser for. Vi har holdt oss unna det som er de kystnære områdene ved Finnmark. Venstre stemte imot Goliat, som ble åpnet av forrige regjering, som SV var med i.

En av grunnene til at det er vanskelig og helt nødvendig å få en ordentlig definisjon, på et faglig grunnlag, av iskantsonen, er de beslutningene som er tatt tidligere, bl.a. da man åpnet Barentshavet sørøst, hvor det ikke er noen begrensning. Den eneste begrensningen er den til enhver tid observerte iskanten. Det er de vedtakene vi nå sliter med. Jeg la også merke til hva som skjedde da vi hadde saken om iskanten til behandling i Stortinget sist. Så ja, det er et problem at regjeringen stemte for å flytte iskantsonen nordover, men hos Arbeiderpartiet og Senterpartiet var det heller ikke noen vilje til å legge til grunn den faglige definisjonen. Man holdt fast ved det som tidligere har ligget til grunn for vurderingene.

Rasmus Hansson (MDG) []: Til representanten Elvestuen vil jeg understreke at vi stemmer for dette forslaget om verneområder fordi det isolert sett er helt fint, men vi påpeker den nokså oppsiktsvekkende mangelen på sammenheng mellom å være veldig opptatt av å etablere verneområder i et Arktis som smelter vekk foran nesene våre, og det å ikke ville stemme for å begrense norsk oljevirksomhet.

Denne debatten illustrerer på en helt strålende måte det absolutte fravær av sammenheng mellom norsk oljepolitikk, norsk miljøpolitikk generelt og norsk nordområde- og arktispolitikk spesielt. Vi diskuterer her vår bekymring for at økosystemene i Arktis bokstavelig talt smelter vekk, spesielt det ekstra produktive økosystemet som dannes i iskanten, som en følge av årstidsfluktuasjonene i Arktis, i havet og i atmosfæren. Men når vi i den samme salen diskuterer den faktoren som har suverent størst effekt på de økosystemene som vi nå er så bekymret for, nemlig spørsmålet om hvor mye mer norsk olje som skal hentes opp fra havbunnen og pumpes ut i atmosfæren, i diskusjonene om åpning av nye konsesjonsrunder, er klimadiskusjonen totalt fraværende. Ordet «klima», mengde CO2 og effekter er overhodet ikke en del av Stortingets diskusjon om hvorvidt vi skal hente opp flere norske fossile ressurser og pumpe dem opp i atmosfæren, som er det eneste som skjer med de ressursene, og gjøre dem til ytterligere bidrag til global oppvarming. Jeg minner om at Norge har bidratt med i størrelsesorden 14, 15 eller 16, tallet varierer litt, milliarder tonn CO2 til jordas atmosfære – det er der ennå alt sammen, og det blir mer – i løpet av de 50 årene vi har drevet med oljevirksomhet.

Dette er grunnen til at Miljøpartiet De Grønne sier nei til 23. og 24. konsesjonsrunde og setter veldig stor pris på at vi får med oss SV og i økende grad – ser det ut til – får med oss Venstre på den tenkningen. Det betyr at Stortinget er i forflytning. Det er også dette som er problemstillingen med rettssaken knyttet til Grunnloven § 112, som nå tas opp: Hva er konsekvensen av konsesjonsrundene? Konsekvensen er i hvert fall at det å bare lage verneområder i iskanten dessverre ikke holder.

Tina Bru (H) []: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet noe mer, men jeg føler nesten at jeg er litt nødt. Når jeg hører noen av de ordene som har blitt brukt i denne debatten, for å beskrive de av oss – altså flertallet – som ser positivt på aktivitet i dette området, også petroleumsaktivitet under strenge miljøkrav, reagerer jeg. Det blir snakket om at vi koker kloden, at vi er tilnærmet umoralske, og at det er en slags underliggende ondskap i det vi holder på med. Det er ingen vei tilbake, vi styrer rett mot undergangen. Jeg reagerer litt på nivået i denne debatten. Dette er ikke en klima–olje-debatt, men det er det det har blitt, så da føler jeg at jeg er nødt til å si noe om det.

Vi kan selvfølgelig være uenige om tempo og virkemidler, men jeg vil ta avstand fra de karakteristikkene som jeg og flertallet, som er for en forvaltning som innebærer aktivitet, tillegges. Når jeg hører SV beskrive oss eller flertallet, sitter jeg igjen med bare én eneste tanke, og det er: Hvordan i alle dager kunne SV sitte i en regjering som fremforhandlet delelinjeavtalen med Russland, som er selve grunnlaget for at vi har en 23. og en 24. konsesjonsrunde? Hvordan skal SV noensinne igjen kunne støtte en regjering eller kunne sitte i en regjering som i det hele tatt har en politikk for petroleumsaktivitet i Barentshavet? Hvis man skal lytte til det som SV sier her, og tro dem på den bekymringen de utviser, burde de av prinsipp bare ha sagt nei til alt, og av prinsipp også sagt at de aldri igjen kommer til å støtte et politisk parti som tar til orde for det. Det er nivået man legger seg på i denne debatten, og det synes jeg ingenting om.

Det er ingen i denne salen som ikke er enig i at klimaendringene er en kjempeutfordring som vi alle tar på det største alvor, selv om vi er uenige om virkemidlene. Det er ingen her som ønsker å koke kloden. Vi forholder oss til et rammeverk, vi forholder oss til at vi er en del av EUs kvotesystem, vi jobber for at det kvotesystemet skal bli strammere. Vi går riktig vei. Dette er ikke å være umoralsk. Dette er å ha en politikk som er fornuftig for fremtiden, og som legger til rette for bærekraftig bruk av våre områder i Arktis.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Jeg er glad for at jeg treffer en nerve hos Tina Bru når jeg forteller henne den ubehagelige sannheten. Og den ubehagelige sannheten er at all olje- og gassvirksomhet bidrar til å koke kloden – forårsaket av klimaendringer – bidrar til å øke temperaturen på kloden. Det gjør det, selv om enkelte her i salen ikke har så sterk tro på det.

I tillegg til det betyr det at når vi henter ut fossile ressurser, er det ikke selve utvinningen av de ressursene – som er det som omfattes av EUs kvotesystem, som Vidar Helgesen og Tina Bru var inne på – som forårsaker mesteparten av klimaendringene. Det som forårsaker klimaendringene, er bruken og brenningen av oljen og gassen i etterkant. Det er ikke omfattet av noe i EUs kvotesystem når vi selger olje på det frie markedet i verden for å få best mulig pris.

Jeg peker ikke på at dette er ondskap – jeg har aldri sagt det, jeg har aldri brukt det ordet. Det er det bare Tina Bru som nevner. Det jeg påpeker, er at når man vet om og står overfor de enorme utfordringene som ligger der, og man tenker mer på å hente ut penger fra bakken enn på å ta vare på klimaet på kloden, må man også ta konsekvensene av det. Det er den ubehagelige sannheten som jeg trekker fram her, og som Rasmus Hansson trekker fram her når han sier at isen rundt polene forsvinner, og at det har enorme konsekvenser. Vi vet hvorfor isen rundt polene forsvinner. Isen rundt polene i nord forsvinner på grunn av klimaendringene, og klimaendringene drives fram av at en rekke stater og en rekke parlamentariske forsamlinger rundt omkring sier: Det er viktigere for oss å hente ut penger, og så vil vi helst at de andre skal redusere sine utslipp.

Det hadde vært veldig fascinerende å høre hvordan andre hadde agert hvis de kom fra en kullstat nord i USA, eller de kom fra Australia og representerte det landet, og hadde sagt at vel, i Australia har vi det reneste kullet i verden, så hvorfor i all verden er det ikke Australias kull som skal hentes ut når verden trenger mer kull? På akkurat samme måte hører vi norske politikere som sier: Vi har den reneste oljen i verden, derfor bør vi hente ut vår olje.

Det er ikke sant at vi har den reneste oljen i verden, og det er heller ikke sant at det finnes politikere fra regjeringen som ønsker å la den oljen som ikke er den reneste oljen i verden, bli liggende i bakken – men sånn er det nå.

Til utfordringene om vi ikke burde støtte noen: Vel, vi innser at vi er i mindretall. I vår politikk og i det programmet som vi fører politisk valgkamp på fram mot 2017, sier vi veldig tydelig at vi ikke ønsker mer leteboring – vi ønsker ikke mer leteboring, vi ønsker ikke å utlyse flere lisenser. Det er nettopp av hensyn til klimaet på kloden.

Så tror jeg alle skal være glad for at vår regjering framforhandlet en delelinje med Russland, enten man er fra høyresiden eller fra venstresiden i norsk politikk.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) []: Det er litt artig å høre på moralistenes kamp om å ha den beste moralen. Det går fram og tilbake. Den ene gangen er det MDG, så er det SV, og så er det Venstre – og det er den samme leksa på nytt og på nytt og på nytt.

Jeg har i nærmere 30 år jobbet for at Norge skulle få en best mulig og størst mulig oljeindustri. Jeg er stolt av at jeg har bidratt – både offshore og onshore – til at Norge skulle kunne få inntekter, slik at vi ville være i stand til å ta vare på den velferden vår nasjon har i dag. Jeg er også villig til å være med på å legge til rette for dette i framtiden. Skulle jeg gå rundt og mene at min jobb gjennom et langt liv for at Norge skal få best mulig velferd, er basert på umoral? Skal det være slik å forstå?

Jeg må også si at jeg er veldig takknemlig for at statsråden trakk fram viktigheten av Arktisk råd. I Arktisk råd sitter medlemmer fra de nasjonene som grenser til Arktis. Det er de nasjonene som i vesentlig grad er med på å lage en plattform for en politikk for Arktis. Og det er ganske typisk: Da vi var på møte i Ulan-Ude ved Bajkalsjøen i Russland i fjor, kom det forslag fra Sveriges representanter om å forby all oljeleting, søking og seismikk – absolutt alt som var – i hele Arktis. Selvfølgelig stemte Norge og Russland mot det. Det finnes jo andre interesser her i livet for å skape en framtid.

Og når andre representanter står og prater om at USA og Canada skal gjøre slik og slik: De har helt andre klimatiske forutsetninger i sitt område enn hva vi har i Norge. Det er faktisk slik at mesteparten av menneskene som lever i Arktis, lever i Norge. Derfor ønsker vi å legge til rette for tiltak som gjør det mulig for mennesker å gjennomføre aktiviteter i Arktis, for klimaet i Norge kan ikke sammenlignes med hva de har i Nord-Canada eller i Alaska.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.