Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:31:40]: Det norske oljeeventyret startet i 1969. Tuftet på krav om lokalt innhold i samspill med internasjonale aktører vokste det fram en leverandørindustri som er blitt verdensledende, bygget på århundrer med norsk skipsfartskompetanse.

Oljehistorien er ikke uten offer og tragedier, senest i mai år ble vi minnet på det, men norsk oljehistorie har også gitt oss en økonomisk velstand få kunne se for seg i 1969.

Fram til 2007 var det to store aktører på norsk sokkel: Statoil og Hydro. Ved fusjonen ble strukturen på norsk sokkel dramatisk endret, og ett selskap ble veldig dominerende. Det var mange som advarte mot denne fusjonen, hvor hensynet til å skape en internasjonal aktør veide tyngre enn konkurransen på norsk sokkel. Stortinget uttrykte også selv en bekymring for hva dette ville ha å si for konkurransen og vilkårene for leverandørindustrien. Tema for denne interpellasjonen er konkurransesituasjonen på norsk sokkel, og det er unødvendig for meg å bruke tid på å fortelle en statsråd fra Høyre om fordelene med sunn konkurranse.

Når jeg er inne på avgrensninger, er det et klimaperspektiv her også. Vi har produsert olje i 45 år, og gjennom politiske klima- og miljøkrav har vi presset fram grønnere løsninger enn det er mange andre steder i verden. Det er meget bra.

Før jeg går videre, er det viktig for meg å understreke at Statoil har vært en suksesshistorie for Norge og skal også i framtiden være et lokomotiv på norsk sokkel. Det er dyktige mennesker som arbeider i Statoil, og de er proffe operatører.

Det er ingen uenighet om at det dramatiske fallet i oljeprisen må gi kutt i kostnader. Spørsmålet vi må stille oss, er hvordan og på hvilken måte kostnadene kuttes.

Ved fusjonen av Statoil og Hydro uttalte en samlet komité:

«Komiteen vil understreke viktigheten av at myndighetene følger utviklingen i leverandørindustrien og forholdet mellom det sammenslåtte selskapet og leverandørindustrien i tiden som kommer. Komiteen forutsetter derfor at departementet er i løpende dialog med leverandørindustrien om utviklingen innenfor disse områdene, og at departementet på egnet vis rapporterer om hvordan situasjonen for leverandørindustrien utvikler seg.»

Gjennomgangen som regjeringen foretok i 2009, kom i en tid som var sterkt preget av at det var oppgangstider. Jeg mener tiden er moden for en ny gjennomgang av konkurransesituasjonen på norsk sokkel – ikke fordi jeg ikke ser at vi trenger omstilling, ikke fordi jeg mener aktivitetsnivået skal holdes kunstig høyt, tvert om, men fordi jeg ønsker å legge til rette for at vi også i framtiden har en verdensledende leverandørindustri som nå. Da er vi avhengig av at den kompetansen bedriftene har, ikke forsvinner, og at bedriftene heller ikke forsvinner gjennom at de blir skvist for hardt av en dominerende aktør i bunnen av en konjunktursvingning.

Gjennom tildeling av privilegier på 1970- og 1980-tallet, gjennom eierskapsmeldingen og i merknader til fusjonen mellom Statoil og Hydro har Statoil blitt tillagt et større samfunnsansvar enn andre operatører på norsk sokkel. Samfunnsansvaret har vært knyttet til at Statoil, som er en dominerende aktør, skal ha et ansvar utover det rent kommersielle. Det er forventet at Statoil tar ansvar for utvikling av kompetanse i næringen, satsing på FoU, men også sikrer at den norske leverandørindustrien fremdeles videreutvikler seg og styrker sin posisjon.

Jeg vil takke statsråden for å ha bedt Konkurransetilsynet ta en foreløpig gjennomgang av konkurransesituasjonen på norsk sokkel. I rapporten fra Konkurransetilsynet ble det hevdet at stor kjøpermakt er positivt for markedet. Jeg undrer meg litt over denne konklusjonen, for bildet er mye mer komplisert enn det Konkurransetilsynet beskriver, noe også dagens oppslag i Dagens Næringsliv fra Statoils direktør selv underbygger.

Dette er ikke bare et spørsmål om konkurransejuss, det er også et spørsmål om konkurransepolitikk. Vi snakker om Norges desidert største selskap, som står for 70 pst. av aktiviteten i det som er vår største og mest lønnsomme næring. Dette er den aktøren som har definert mange krav og spesifikasjoner som i noen tilfeller overgår internasjonale standarder, og som leverandørene har designet sine skip, rigger og produkter etter. På mange måter styrer Statoil aktivitetsnivået på norsk sokkel, både gjennom selskapets egne direkte beslutninger, indirekte gjennom sine lisensandeler, og som en konsekvens av at øvrige operatører ser på atferden til den største aktøren før de selv handler.

Spørsmålet jeg stiller meg, er om den sterke posisjonen og manglende konkurransen gjør at konjunktursvingningene nå blir større enn det som trengs. Det er et spørsmål som bør være relevant i denne sal, for det er også i denne sal vi vedtar krisepakkene til de regionene som er blitt hardest rammet av den reduserte aktiviteten.

En rekke leverandører melder nå om utfordringer i dialogen med en dominerende aktør, som kan flytte egne behov for å kutte kostnader over på sine underleverandører. Jeg hører de samme historiene fra alle deler av leverandørindustrien. For å sette det litt på spissen er det «den tause majoritet» vi snakker om, og det gjør at jeg mener tiden er overmoden for en mer grundig gjennomgang enn det fugleperspektivet Konkurransetilsynet inntok i sin rapport.

Det overordnede perspektivet er om vi har en konkurransestruktur som gjør at norsk sokkel fremstår som attraktiv for oljeselskaper, om det er nye små eller om det er de store internasjonale som BP, Shell og ExxonMobil.

Historien har vist at de avgjørelsene som politikerne på 1970-, 1980- og 1990-tallet fattet om et rammeverk som dyrket fram samspillet, har gitt grobunn for at innovative framtidsrettede løsninger har blitt utviklet. Når vi nå ser på sokkelen anno 2016, må vi kunne stille spørsmålet: Har vi en lisensstruktur som gir økt konkurranse? Gir rettighetene mellom lisensinnehavere nok og rett konkurranse? Og er plasseringen av eierskapet kombinert med regulatorrollen den rette ut fra konkurransehensyn?

Konkurransedirektøren skrev et avisinnlegg samme dag som de leverte rapporten til departementet. Der skriver han at det er positivt at Statoil utnytter sin kjøpermakt. Jeg tror vi skal stoppe litt opp ved uttrykket «utnytte», for slik jeg har lyttet til den situasjonen som er mellom den dominerende aktøren og leverandørindustrien, tror jeg det er nettopp her hunden ligger begravd. Jeg tror alle er enig i at Statoil skal bruke sin kjøpermakt. Dette skaper konkurranse blant leverandører som leder til mer og bedre innovasjon, bedre produkter og omstilling gjennom lavere priser. Det vi diskuterer i dag, er om det er positivt at Statoil, som konkurransedirektøren sier, utnytter sin dominerende posisjon som er skapt av historiske privilegier gitt i denne sal, til å skvise leverandører gjennom bruk av det som mange opplever som ufine metoder, til et punkt der mange kjemper for å overleve. Mange leverandører opplever det nærmest som misbruk av kjøpermakt og opplever liten respekt for inngåtte avtaler og kontrakter.

Det er samspillet som har gjort oss gode, og nå er det tegn til at Statoil gjør leverandørindustrien dårlig. Jeg vil si det sånn: Norge er ikke tjent med en situasjon der vi får Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Statsråd Monica Mæland [14:41:03]: La meg begynne med å takke interpellanten for å reise en viktig og dagsaktuell debatt. Vi vet alle at det er veldig, veldig krevende tider for både bedrifter og ansatte som lever direkte eller indirekte i olje- og gassbransjen.

Vi er nå inne i en situasjon hvor absolutt alle aktørene må kutte kostnader for å bli mer konkurransedyktige. I en slik situasjon er det også rimelig at alle bidrar, og at belastningen fordeles mellom aktørene.

I mine møter med leverandørindustrien har flere tatt opp at de opplever enkelte oljeselskaper som krevende og til dels også urimelige aktører. De mener at nødvendige kostnadskutt i for stor grad veltes over på leverandørindustrien, og det oppfattes som om den dominerende stillingen utnyttes.

I Dagens Næringsliv i dag kan vi lese at Statoil innrømmer at kritikken har vært berettiget, og de har satt i gang tiltak. Jeg oppfatter dette som en nødvendig innrømmelse, og det er viktig at vi får bedre kommunikasjon mellom aktørene i en presset sektor. Det er også viktig at dette fører til endringer som gir bedre fordeling av de nødvendige kostnadskuttene bransjen står overfor. Og så er det slik at det er en helt klar gjensidig avhengighet mellom oljeselskapene og leverandørindustrien. Det er det på gode dager, det er det ikke minst på vanskelige dager.

Representanten Hjemdal stiller i sin interpellasjon spørsmål om markedet fungerer, og om statsråden vil ta initiativ til en gjennomgang av konkurransevilkårene for leverandørindustrien.

På bakgrunn av både henvendelser fra leverandørindustrien og denne interpellasjonen ba jeg i sommer Konkurransetilsynet om å gi en overordnet beskrivelse av konkurranseforholdene i petroleumsnæringen, herunder også leverandørindustrien. Jeg ba også tilsynet om å vurdere om og eventuelt hvordan konkurransepolitiske virkemidler, særlig håndheving av konkurranseloven, kan benyttes til å motvirke eventuelle skadelige virkninger som følge av utnyttelse av kjøpermakt. Konkurransetilsynets utredning «Petroleumsnæringen og kjøpermakt» ble offentliggjort i begynnelsen av oktober i år.

Tilsynets vurderinger av kjøpermakt og mulige virkemidler er generelle, og ikke knyttet opp mot noen enkeltselskaper i petroleumsnæringen. Etter Konkurransetilsynets vurdering har konkurranseloven tilstrekkelige virkemidler som kan benyttes til å motvirke eventuelle skadelige virkninger som følge av bruk av kjøpermakt. Konkurransetilsynets gjennomgang av rettspraksis viser også at det er få saker som gjelder inngrep mot kjøpermakt. I de sakene som finnes, har aktørene selgermakt, slik at det kan oppstå en skade for forbruker i form av bl.a. høyere priser.

Selv om Konkurransetilsynets vurdering viser at kjøpermakt generelt sett er bra for konkurransen, kan sterk kjøpermakt oppleves som urimelig og krevende for selskaper som opplever dette i forhandlinger.

Om store selskaper stiller urimelige krav i forbindelse med kontraktsforhandlinger, handler det om forretningsmetoder. Det er imidlertid aktørene selv som forhandler kontrakter, og som må ta ansvar i den sammenheng. Det er følgelig krevende å bruke politiske virkemidler for å regulere dette.

Konkurranseloven, som jeg har ansvaret for, regulerer ikke hvordan kontraktsforhandlinger skal gjennomføres. Det er likevel slik at resultatet av slike forhandlinger kan være i strid med konkurranseloven. Bedrifter som mener at de blir presset på en måte som er i strid med konkurranseloven og f.eks. dens forbud mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling, bør imidlertid varsle eller ta kontakt med Konkurransetilsynet. Tilsynet kan da gjøre en konkret og grundig vurdering opp mot forbudsbestemmelsene i konkurranseloven og eventuelt etterforske saken. Jeg oppfordrer derfor på helt generelt grunnlag aktører som opplever framgangsmåter som brudd på konkurranseloven, til å ta kontakt med Konkurransetilsynet.

Interpellanten tar opp spørsmålet om det er gjort undersøkelser av effekten ved fusjonen mellom Statoil og Hydro i 2007. Forvaltningen av statens eierskap i Statoil er OEDs ansvarsområde. Det samme gjelder forvaltningen av petroleumsressursene. Om det derfor er hensiktsmessig å gjøre en gjennomgang av effekten av fusjonen nå ti år etter, er et spørsmål som det er opp til olje- og energiministeren å avgjøre.

Imidlertid har jeg lyst til å si at det er selvsagt slik at statens prinsipper for eierstyring og statens tydelige forventninger til selskaper hvor staten er på eiersiden, gjelder. La meg her trekke fram spesielt prinsipp 10 – selskaper skal jobbe målrettet for å ivareta sitt samfunnsansvar. La meg også trekke fram statens tydelige forventninger om at selskaper med statlige eierandeler skal opptre etisk forsvarlig.

Petroleumsnæringen og leverandørindustrien er i en veldig krevende situasjon, men vil fortsatt være en viktig motor i norsk økonomi i mange år framover. Derfor har regjeringen bidratt, og vil fortsatt bidra, med tiltak for å støtte den omstillingen som petroleumsnæringen og leverandørindustrien er inne i.

Den endringen som har skjedd i petroleumsnæringen de siste par årene, viser at selv om omstilling er nødvendig, er det også smertelig. De som rammes, er ansatte og eiere i bedrifter, som har satset og lyktes i en knallhard konkurranse om å få leveranser til oljeselskapenes aktiviteter på både norsk sokkel og i resten av verden. Mange av disse må nå se seg om etter nye oppdrag. Mange klarer å endre forretningsmodeller og finne nye markeder, og ikke minst er det gledelig at veldig mange norske selskaper nå har fått bedret sin konkurranseevne og får kontrakter på nye felt, bl.a. på Johan Sverdrup.

Det er viktig å minne om at olje- og gassressursene på norsk sokkel tilhører det norske folk. Både myndighetene og selskapene har et ansvar for å sørge for god forvaltning av ressursene. God ressursforvaltning innebærer effektiv ressursutnyttelse som maksimerer inntektene, samtidig som hensynet til helse, miljø og sikkerhet ivaretas.

Jeg vil også minne om at forvaltningen av petroleumssektoren bygger på en klar rolle- og ansvarsfordeling mellom myndighetene og næringen. For å oppnå god ressursforvaltning er det viktig at selskapene, innenfor rammeverket som myndighetene setter, har økonomiske incentiver til å skape størst mulig verdier av ressursene.

Regjeringen støtter opp under den omstillingen som mange arbeider seg gjennom nå. Vi følger situasjonen nøye, og vi setter i verk tiltak når vi mener det er nødvendig. For at omstillingen skal bli vellykket, må vi ha et velfungerende marked på sokkelen og i leverandørindustrien. Dette er myndighetenes ansvar, men det er også selskapenes ansvar.

Jeg er derfor glad for at Statoil har varslet at de setter i gang tiltak for å bedre konkurransesituasjonen. Jeg er opptatt av at disse tiltakene iverksettes, og at de fører til endring. Det er viktig for at norske bedrifter skal komme seg trygt og godt gjennom den krevende fasen vi er i.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:48:52]: Jeg vil takke statsråden for et godt og innholdsrikt innlegg. Jeg er glad for at statsråden og undertegnede har den samme opplevelsen, at i møte med leverandørindustrien får vi tilbakemeldinger om at det er krevende, og at urimelige krav blir stilt.

I Dagens Næringsliv i dag – som også statsråden var inne på – sier direktør Øvrum i Statoil selv at den kritikken som ble reist mot Statoil fra underleverandørene, ikke var uberettiget. Det er jo en erkjennelse av at det har vært utøvet et utilbørlig press på underleverandører, og det skjer da bare to uker etter at Konkurransetilsynet – vil jeg si – frikjenner Statoil fordi de har en argumentasjonsrekke ut fra sterk kjøpermakt som helt sikkert er riktig konkurransejuridisk, men konkurransepolitisk mye, mye mer krevende. Derfor er jeg også glad for at statsråden i sitt innlegg vektlegger både prinsipp nr. 10 for god eierstyring og samfunnsansvaret som går ut av det.

I den gjennomgangen vi hadde i 2009, som regjeringen foretok som en oppfølging av fusjonen, er det et sitat som jeg likte i 2009, og som jeg også i denne runden har lyst til å trekke fram, og der står det:

«Aktørene pekte på at selskapene i mange sammenhenger var som «hund og katt», hvis Statoil inntok et standpunkt så tok Hydro det motsatte. Disse diskusjonene førte i mange sammenhenger til at ulike sider ved leting, utbygging og drift ble godt belyst og at både andre rettighetshavere og myndighetene kunne nyte godt av diskusjonen. De fleste mener disse diskusjonene har bidratt til fremdrift og økt verdiskaping i næringen.»

«Hund og katt»-fenomenene var det som hadde bidratt til framdrift og skapt mer verdier i næringen før fusjonen i 2007. Det er det verdt å merke seg, og da er spørsmålet hvordan vi nå skrur sammen – i 2016, 2017 og framover – et system som kan gi noen hunder og katter som kan videreutvikle dette systemet, og det er i den sammenheng jeg mener tiden er inne for en større uavhengig gjennomgang for å se om vi har rigget oss rett med de utfordringer og de framtidsutsikter som denne næringen står overfor.

Statsråd Monica Mæland [14:51:55]: Det er fristende å begynne med den erkjennelsen at jeg er for hunder, i hvert fall!

Når det er sagt, er som sagt eieroppfølging og petroleumsressursene olje- og energiministerens ansvar, slik at spørsmål knyttet til det må rettes dit. Jeg tror vi også skal minne oss selv om at Statoil ikke er et stort selskap i verdenssammenheng, men det er et stort selskap i norsk sammenheng, som har gitt oss ufattelige verdier, og som gjør en veldig viktig jobb hver eneste dag.

Så er Konkurransetilsynet et faglig uavhengig organ. De har gitt sin faglige vurdering, men de er tydelige også på at dette er en overordnet vurdering. De trenger konkrete saker dersom de skal gå inn og gjøre grundige vurderinger. Det er jo slik at det at noen føler seg forulempet, ikke nødvendigvis betyr at de er det. Det krever en grundig gjennomgang, og den har man altså ikke hatt anledning til å ta i denne saken. Så mener jeg vi skal ta Statoil på ordet i det de nå gir uttrykk for gjennom sine møter med leverandørindustrien. Det er viktig her at alle i denne næringen har god dialog. Det er en gjensidig avhengighet, og det at man har kommunikasjon, det at man blir enige om å endre spillereglene, er kjempebra. Det er viktig at næringen selv bidrar til dette.

Per Rune Henriksen (A) [14:53:30]: Jeg vil begynne med å takke representanten Hjemdal for å ta opp denne problemstillingen. Det er en uhyre viktig problemstilling, og det er en problemstilling som er blitt veldig – skal vi si – påtrengende for de av oss som får de henvendelsene som også næringsministeren viser til, fra leverandørindustrien, hvor de negative virkningene av fusjonen som ble gjort, kommer fram. Det blir i hvert fall framstilt som et resultat av den fusjonen.

Det manglet ikke på advarsler da fusjonen ble gjort. Dette ble diskutert i Stortinget, det skal sies, men det skal også sies at fusjonen ble gjennomført og fikk enstemmig tilslutning i Stortinget. Men vi visste om dette, og det ble gjort gjennomganger av situasjonen. Som representanten Hjemdal sier: Det skjedde også i en oppgangstid.

Så har det skjedd struktureringer og sammenslåinger på leverandørsiden, det må vi også ha med i dette bildet. Det har også skjedd en del positivt ved at leverandørindustrien har fått bedre fotfeste i et eksportmarked og har kommet ut og vokst ganske så kraftig i tiden etter fusjonen. Så dette er ikke helmørkt. Vi har også fått flere aktører som faktisk bygger ut på norsk sokkel. Volumet er et annet mellom disse aktørene og Statoil enn det var mellom Statoil og Hydro. Det er det også viktig at vi har med oss.

Når krybben er tom, bites hestene, som det sies – og vi ser nå, i nedgangstider, at det spesielt blir klaget på at Statoil bruker sin store posisjon på sokkelen til på en urimelig måte å presse aktører på. Det er negativt. Det tror jeg nok alle de politikere som har fått høre de historiene, har tatt opp med Statoil, og vi får beroligende meldinger fra Statoil, senest i avisen i dag. Men det er viktig for meg å si at Statoils håndtering av disse tingene er helt avgjørende for hvordan vi tenker oss petroleumspolitikken i framtiden.

Statoil sier at de erkjenner ansvar. Jeg synes det er en god begynnelse. Men det må også vises. Jeg synes det er problematisk når vi hører detaljer om hvordan Statoil opptrer på sokkelen i kontraktsforhandlinger, når de avbryter kontrakter, og når vi også vet at de aktørene som kommer til oss, og som vi får høre om, ikke tør å ta dette opp i offentligheten, fordi de er redde for hvilke sanksjoner de vil bli utsatt for fra Statoils side. Det gjør at vi skal ha et kritisk blikk på hvordan Statoil forvalter den posisjonen de har på norsk sokkel.

Målet med norsk oljepolitikk er ikke å bygge Statoil; målet med norsk oljepolitikk er å bygge landet. Vi skal bygge en industri, inntektene fra denne industrien og fra denne virksomheten skal komme hele landet til gode, og vi skal ha gode miljøhensyn underveis. Det er fortsatt disse hensynene som er styrende for vår politikk, og i framtidig konsesjonspolitikk må det legges vekt på at vi tiltrekker oss aktører som er i stand til å håndtere større og mindre utbygginger på sokkelen. Vi må fortsatt ha som politikk å øke mangfoldet på sokkelen, og vi må lykkes med dette. Vi kan ikke leve med at vi har en stor aktør som, som representanten Hjemdal sier, har fått tildelt disse privilegiene fra oss som politikere, og at det så kan reises mistanke om at de misbruker sin posisjon på sokkelen og dermed skaper en dårligere industriutvikling i Norge enn det vi ellers ville fått. Slik kan vi ikke ha det.

Vi må også sørge for å få økt mangfold på sokkelen. Dersom vi ikke lykkes gjennom å videreføre den politikken vi har, å skru litt her og skru litt der, blir vi faktisk nødt til å tenke mer dramatiske virkemidler. I valget mellom hva som er bra for Statoil, og hva som er bra for landet, må det aldri være tvil om hva norske politikere velger: Landet kommer først.

Jeg er derfor helt enig med interpellanten i at det bør gjøres en ny gjennomgang av situasjonen for norsk leverandørindustri i det nye aktørbildet og i den aktuelle økonomiske situasjonen, med sikte på at vi kan trekke ut erfaringer fra dette som kan brukes i utformingen av framtidig politikk, både når det gjelder konsesjonstildelinger, og når det gjelder hvordan vi styrer virksomheten på norsk sokkel.

Frank Bakke-Jensen (H) [14:58:46]: Først vil jeg også starte med å takke interpellanten for initiativet og en god debatt som har gått gjennom sommeren og utover høsten.

Konkurransesituasjonen på norsk sokkel, og særlig styrkeforholdene på operatørsiden, har vært en gjenganger i Stortinget. Særlig ble de konkurransepolitiske utfordringene belyst i forbindelse med fusjonen mellom Statoil og Hydro i 2007 og – som det har vært nevnt her – under behandlingen av petroleumsmeldingen i 2011.

Høyre mente da, og mener fremdeles, at det er behov for å sikre en god og bærekraftig konkurransesituasjon på norsk sokkel. Vi advarte allerede i forbindelse med fusjonen mot at opprettelsen av et så dominerende selskap på norsk sokkel ville kunne skape en utfordrende konkurransesituasjon for leverandørindustrien. Enkelt sagt: Statoil har behov for å leve i en sunn konkurransesituasjon. Leverandørindustrien vår har også behov for å leve i en sunn konkurransesituasjon.

Det er sånn at en sterk og dominerende aktør i seg selv ikke er skadelig. Dette slår også Konkurransetilsynet fast i sin rapport som kom for noen uker siden. Sterk kjøpermakt vil kunne bidra til økt konkurranse blant leverandørene. Dette kan i neste instans gi bedre produkter til lavere pris. Samtidig hviler det et særlig ansvar på dominerende aktører. Det hjelper altså ikke at den dominerende aktøren i markedet agerer like bra eller like ille som de andre aktørene. En dominerende aktør må alltid være bedre for at markedet skal fungere.

I petroleumssektoren vil dette ansvaret innebære at den dominerende aktøren ikke bare har sitt eget beste i tankene når man tar sine beslutninger og fremmer sine krav. Dette ansvaret krever også at selskapet tar hensyn til leverandørenes bærekraft på lengre sikt. Statoil har siden opprettelsen blitt tildelt privilegier og goder for å ivareta selskapets rolle som et lokomotiv på norsk sokkel, og det har vært et viktig lokomotiv. Hensikten var å sikre at grunnrenten tilfalt fellesskapet, at man bygde kompetanse for en god forvaltning av våre olje- og gassressurser, og at vi skulle skape industrielle ringvirkninger her hjemme.

Flere av eksemplene på Statoils maktbruk som har kommet fram i media, er kanskje innenfor konkurranselovens rammer, men det vet vi dessverre lite om. Denne typen saker prøves for sjelden i retten og så å si aldri av Konkurransetilsynet. Vi får høre at dette skyldes at leverandørene er redde for å bringe sin største kunde inn for retten. Samtidig har Konkurransetilsynet liten kapasitet til å oppta saker om misbruk av dominerende stilling.

I Dagens Næringsliv i dag ser vi at Statoil håndterer kritikken de har fått, ved å gå i samtale med leverandørindustrien. Vi ser også noe som kan minne om en innrømmelse av at de utnyttet sin dominerende stilling på norsk sokkel gjennom utilbørlig press på leverandørene. Det er bra. Det er bra at Statoil rydder opp. Samtidig viser dette at det er behov for at også vi fra politisk hold tar grep som sikrer at konkurransesituasjonen blir bedre.

Et eksempel på at konkurransesituasjonen er blitt vanskeligere, er at Statoil på ONS for tre år siden sa at det viktigste grepet vi gjør på norsk sokkel nå, er standardisering. For å få ned kostnadene og for å få omstilling er standardisering det viktigste grepet vi tar. Det høres tilforlatelig ut, men vi skal også være klar over at en så dominerende aktør som Statoil i et standardiseringsprogram der man sier at vi skal gjøre ting sånn der og sånn der, det skal være så likt som mulig for å ta ned kostnadene, også kan bremse innovasjonsgraden på et så viktig felt som norsk leverandørindustri, som virkelig løfter seg til å bli det vi er gode på og flinke på.

Et annet grep som har blitt løftet tidligere, er å skille eierskapsrollen og regulatorrollen fra statlig hold. Dette er i tråd med OECDs egne prinsipper for statlig eierskap. OECD slår fast at det må være et klart skille mellom statens eierskapsfunksjon og andre statlige funksjoner som kan påvirke vilkårene for selskaper med statlig eierandel, særlig med henblikk på markedsregulering. Jeg mener det bør vurderes som et grep for å styrke konkurransesituasjonen på norsk sokkel om vi eventuelt må flytte eierstyringen fra Olje- og energidepartementet, et departement som nå har alt å gjøre med denne sektoren. Vi tror at vi kanskje kan ha sunnere eierstyring hvis vi flytter det til Næringsdepartementet og på den måten skiller klart mellom de to miljøene.

Konkurransesituasjonen er viktig av hensyn til leverandørindustrien, den er viktig av hensyn til grunnrenten, de inntektene kongeriket Norge skal ha av denne aktiviteten. Jeg slutter meg fullt ut til representanten Henriksens avslutning om hvorfor vi har denne store sektoren, og hvilke hensyn som skal telle til slutt.

Sivert Bjørnstad (FrP) [15:03:49]: La meg også få begynne med å takke interpellanten for å starte en viktig debatt.

I den tiden vi lever i nå, med et presset næringsliv på mange områder, er jeg glad for at konkurransepolitiske spørsmål også drøftes i denne sal. Den fallende oljeprisen fra 2014 har skapt en veldig krevende situasjon for den maritime næringen. Situasjonen er nå slik at hvert sjette offshoreskip er i opplag, og i året som kommer, er det dessverre ikke umulig at vi kommer til å se enda flere skip i passivitet.

Det har vært gjennomført en rekke permitteringer, og næringen frykter at ytterligere arbeidsplasser kan gå tapt, særlig på Sør- og Vestlandet. Næringen står altså overfor en krevende konkurransesituasjon som vi som politikere må ta på alvor.

I 2007 ble fusjonen mellom Statoil og Hydro gjennomført, noe som innebar sammenslåing av Hydros petroleumsvirksomhet med direkte overføring til Statoil som overtagende selskap. Som interpellanten viste til, medførte dette at norsk sokkel fikk en dominerende aktør der nær 80 pst. av produksjonen var under deres kontroll.

Når man ser tilbake på merknadene i innstillingen fra energi- og miljøkomiteen til denne saken anno 2007, kan man lese flere bekymringer fra Stortingets fire ikke-sosialistiske partier for virkningen av denne fusjonen – selv om også vi stemte for. Jeg har stor forståelse for at det den gangen ble stilt spørsmål ved hvilken konkurranse og hvilket mangfold dette ville medføre på norsk sokkel.

Nå, ni år etter, sitter vi i hvert fall delvis med en fasit. Statoil har svært stor markedsmakt, og selskapet er fremdeles utvilsomt den dominerende aktøren. Statoil styrer aktivitetsnivået både gjennom selskapets egne direkte beslutninger, indirekte gjennom sine lisensandeler og fordi øvrige operatører på norsk sokkel ofte ser til den største aktøren før man selv handler. Virkningene av dette har skapt store utfordringer for leverandørindustrien.

Flere aktører i industrien opplever også at Statoil tar ned aktivitet og presser kostnadene så sterkt at det vil kunne medføre en betydelig svekkelse av norsk leverandørindustri og den verdensledende kompetansen leverandørindustrien i Norge sitter på. Industrien sto for en verdiskapning på over 126 mrd. kr og sysselsatte rundt 126 000 mennesker i Norge i 2013. I dag er det dessverre noen færre.

Leverandørsektoren har en viktig posisjon i den norske maritime klyngen og utgjør et viktig ledd i den komplette maritime verdikjeden. For å bevare denne maritime kompetansen er det nødvendig at man jobber for at flere av leddene i verdikjeden har så gode konkurransevilkår som mulig, spesielt i krevende tider.

Maktspredning og et aktørmangfold er viktig. Reell konkurranse på sokkelen er avgjørende for å fremme innovasjon og nye teknologiske løsninger. Mangfold og flere sterke operatørselskaper skapes gjennom økt konkurranse og bedre markedsbalanse. Denne regjeringen har vært tydelig på at det vil være viktig å bidra til at leverandørindustrien får mulighet til vekst og videreutvikling for å sikre sin ledende posisjon i et internasjonalt marked.

Misforstå meg ikke: Statoil er og har vært et bra og viktig selskap, men norsk sokkel skal være attraktiv for flere enn bare én aktør.

I sommer fikk Konkurransetilsynet i oppdrag å se på situasjonen. Konklusjonen var at de ikke var like bekymret som deler av næringen, og at Statoil ikke har brukt sin posisjon på en ulovlig måte. Det er ikke spesielt overraskende. Konkurransetilsynet, på lik linje med andre tilsyn, ombud, vesen og nemnder, skal i utgangspunktet ikke ha spisskompetanse på å forstå eller tolke politikk. De skal først og fremst kunne regelverk. Der går det en veldig klar skillelinje, og dette handler om nettopp politikk, ikke om rettslige tvister og uklarheter.

Hva vil så være de eventuelle politiske grepene? I 2007 var det i merknadene fra de fire ikke-sosialistiske partiene foreslått å redusere operatørskapet for produserende felt som en del av kravet fra regjeringen. Man kan også diskutere, slik representanten Frank Bakke-Jensen gjorde, hvorvidt det er mer hensiktsmessig at forvaltningen av det statlige eierskapet i Statoil løftes ut av Olje- og energidepartementet, med tanke på rollefordeling, og at Olje- og energidepartementet sitter igjen med ansvaret for den ressursmessige reguleringen av selskapet. Jeg er ikke helt sikker på om en statsråd fra mitt parti som bestyrer det departementet, vil være 100 pst. enig. Men jeg er i tvil om hvorvidt det er lurt at bukken, havresekken, gjeteren og bonden sitter rundt det samme bordet i alle sammenhenger.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:09:19]: Leverandørindustrien vokste fram på skuldrene av århundrer med norsk skipsfartstradisjon. I dag er rigg og supplyfartøy den delen av oljenæringen som kanskje sliter tyngst. Mye av grunnen til dette er at det er blitt kontrahert for mye og tatt opp for mye gjeld. Ingen er mer smertelig klar over det enn rederne som nå bruker all sin tid på forhandlinger med banker og obligasjonseiere.

I Møre og Romsdal har vi en av verdens fremste maritime klynger. Verdensledende teknologi og gründerånd har skapt store verdier både lokalt og nasjonalt. Dette er vi stolte av. Men i dag er det mange som sliter, totalt ligger det 14 rigger og 107 offshoreskip i opplag langs kysten vår, og gjelden tynger for mange.

Et moderne fartøy er en stor investering. Det må være en kombinasjon av egenkapital og lånte penger. Og hva låner man da til? Et skip er ikke mer verdt enn potensiell inntjening for en kreditor. Man låner da på kontrakten man har. Kontraktene blir da ens viktigste aktiva. Mange norske redere har investert i nye skip som tilfredsstiller kundens krav nettopp med trygghet i kontrakten. Dette gjør at forutsigbarhet rundt kontrakter og avtaler blir alfa og omega for disse rederiene.

Det er mange av disse som i dag føler at denne tilliten som ligger i inngåtte avtaler, er vekk. I en artikkel i Dagens Næringsliv 17. juni i år kalte lederen i Bergen Rederiforening, advokat Øystein Meland, reforhandlingene av kontrakter for regelrette landeveisrøveri. I artikkelen har Meland følgende sitat:

«– Statoil krever reforhandlet kontrakter der leverandørene har investert i skip, rigger, spesialutstyr og infrastruktur for å betjene en Statoil-kontrakt, basert på avtalte volumer og marginer og hvor kontrakten går over fem–åtte år til faste avtalte priser. Man vil ha samme tjeneste til vesentlig lavere pris enn det kontrakten tilsier. Et helt grunnleggende prinsipp i næringslivet er at kontrakter skal holdes. Dette blåser Statoil i, og svarer: «Om du ikke liker det, så er det bare å saksøke oss» – underforstått: «om du tør», sier Meland.»

Det er helt legitimt å ville reforhandle avtaler, men hvilken forhandlingssituasjon har man egentlig når man forhandler med sin eneste kunde? Når man vet at det ikke å ville forhandle kan bety at man havner bakerst i rekken ved nye kontrakter? Vil man ta sjansen på å gå til sak hvis konsekvensene er at man går konkurs mens saken pågår?

Statoil har en dominerende posisjon fordi den norske stat har gitt historiske privilegier. Med dette følger et samfunnsansvar og en forventning om ikke å utnytte posisjonen sin på en måte som skader næringen. Signalene tyder på at Statoil i dag gjør nettopp det, og derfor trenger vi en grundig gjennomgang av sektoren.

I Møre og Romsdal er vi stolte av våre maritime tradisjoner og har som sagt en verdensledende maritim klynge. Vi vet hva denne har betydd og kan bety i framtiden. Mange av aktørene har tatt på seg for mye gjeld og bygget for mange skip, ingen benekter det. Men det vil være en katastrofe for regionen og for landet hvis denne kompetansen forsvinner fordi et selskap utnytter sin posisjon, mens politikerne sitter og ser på.

Et annet paradoks er at Statoil nå gir ut bonus til alle ansatte, i en situasjon hvor inntektene svikter og næringen er i krise og hele leverandørindustrien mister oppdrag som følge av at Statoil kutter ut aktivitet, leting og vedlikehold. Det er ikke noe godt signal til næringen.

Geir Pollestad (Sp) [15:14:04]: Det gjer vondt i olja no. Det er vondt for dei som er utan jobb. Det er vondt for bedriftene. Det er vondt for Noreg.

Eg vil takka Kristeleg Folkeparti for å ha reist denne interpellasjonsdebatten i Stortinget om Statoil og konkurranseforholda. Men fyrst og fremst vil eg takka politikarane som var før oss, for å ha laga ein nasjonal oljepolitikk som set folket sine interesser fyrst, og som gav oss Statoil. For ja, me skal debattera og kritisera Statoil og deira rolle, men aldri utan fyrst å ha takka for at me har eit så stort selskap som fyrst og fremst er oppteke av norsk sokkel. Og problema innanfor olje og gass og oljerelatert verksemd er ikkje aleine Statoil si skyld. Det kom eit plutseleg og stort fall i oljeprisen, det er eit høgt kostnadsnivå fordi bransjen som heilskap ikkje var kostnadsbevisst nok i dei gode åra, og det har vore for høge investeringar, som i dag gjev ein for høg kapasitet i den situasjonen me no har.

Me skal sjølvsagt ha eit kritisk blikk på Statoil si rolle, og den undersøkinga som Konkurransetilsynet gjorde om konkurranseforholda på norsk sokkel, gav få svar. Det var ikkje uventa. Utfordringane i oljenæringa er ikkje berre av konkurransejuridisk art. Delprivatiseringa av Statoil og fusjonen mellom Hydro og Statoil er historiske faktum. Det er lite fruktbart å bruka tid i dag på å diskutera om dette var rett eller gale.

Eg er ueinig i det som Rederiforbundet i Dagens Næringsliv tek opp som løysing, nemleg å redusera Statoil sin del av verksemda på norsk sokkel og det å flytta Statoil sin eigarskap ut frå OED, Olje- og energidepartementet. For det er ikkje gjeve at viss me tek ned Statoil sin del, så vil det bidra til auka aktivitet og auka mangfald på norsk sokkel. Når det gjeld å flytta eigarskapen ut av OED og inn i eit anna departement, ligg det her nærmast ein påstand om at Statoil har vorte stort fordi det har hendt noko tvilsamt internt i departementet. Nei, dette er eit resultat av ein vilja politikk. Å flytta eigarskapen ut av OED løyser ingen problem, men det skaper kanskje nokre nye.

Det betyr ikkje at eigarane ikkje bør ha meiningar om korleis Statoil vert drive. Eg meiner at ein som eigar bør leggja seg borti korleis selskapet vert drive, og det er det rom for både innanfor selskapslovgjevinga, innanfor eigarskapsprinsippa og ut frå eit mål om høgast mogleg avkastning frå selskapet. Eigarane må i større grad leggja til grunn at ein som selskap skal tenkja langsiktig. Norsk sokkel er der Statoil tener pengar. Det gjer dei bl.a. fordi ein har ein sterk norsk leverandørindustri. Det er altså i Statoil si eiga interesse at leverandørindustrien ikkje vert strupa eller går over ende. Då må eigaren uttrykkja eit klart ønske om at selskapet skal vera meir oppteke av det langsiktige og mindre oppteke av resultata i neste kvartal.

Eg skal ikkje gå inn på ein diskusjon om det som er bra for Noreg, òg er bra for Statoil og motsett, men heilt ut frå lause lufta er det ikkje teke. Likevel var innrømminga frå Statoil i dagens Dagens Næringsliv definitivt nødvendig. Ein har gjort ting, og ein får høyra historier som det er all grunn til å reagera på. Difor er det òg enkelt å støtta interpellantens krav om at ein treng ein gjennomgang – sjølvsagt er det grunn til det. Dette er viktig fordi Noreg framleis skal vera ein oljenasjon i tiår framover. Me skal framleis henta store ressursar frå olje og gass. Det kjem til å gå opp, og det kjem til å gå ned i framtida, og det vil bidra til at maktforholda mellom kjøpar og seljar vil endra seg. I kraftige nedgangstider styrkjer kjøparmakta seg. I kraftige oppgangstider med knappleik i marknaden er det lett å vera leverandør. Difor er dette ei viktig sak, men eg meiner og vil gjenta: Me skal gjerne kritisera Statoil og ha eit kritisk blikk på Statoil, men me må ikkje koma dit at me gjer det å ha eit stort statleg oljeselskap som fokuserer på norsk sokkel, til eit problem.

Ola Elvestuen (V) [15:19:15]: Jeg vil også takke interpellanten, og jeg synes det har vært en interessant debatt.

Statoil ble jo opprettet for å utøve et betydelig og viktig samfunnsoppdrag, nemlig å bygge opp et norsk oljeselskap og en norsk oljeindustri. De har levert til overmål og blitt en stor aktør, både her og internasjonalt, fram til den situasjonen vi er i i dag, etter fusjonen mellom Hydro og Statoil i 2007, hvor man er oppe i en markedsandel på 70–80 pst.

Samtidig med at Statoil har bygget seg opp og tatt sin posisjon, har vi også utviklet en internasjonalt ledende leverandørindustri i Norge, av et betydelig omfang langs hele kysten. Det er klart at når vi nå er i en situasjon hvor prisene har falt og alle selskapene settes under press – og oljeselskapene, mer enn noen, har jo ikke noe annet valg enn at de må kutte på sine kostnader – så er vi i en situasjon hvor det nærmest ut av situasjonen blir slik at Statoil presser sine underleverandører, som nå havner i en vanskelig situasjon. For én ting er at Statoil er en så dominerende aktør, men de blir jo da dominerende på alle felt. Det blir jo Statoil som setter premissene for utvikling og salg av teknologiske, operasjonelle og kommersielle løsninger på sokkelen. Jeg synes det er veldig lett å forstå frustrasjonen hos leverandørene, for de møter en dominerende aktør som har behov for å kutte sine kostnader, og de sitter i en svak posisjon. Den frustrasjonen må nødvendigvis være der.

Men det er jo politikken som har ansvaret. For det var jo, som det er påpekt tidligere, ikke mangel på skepsis i 2007 da fusjonen kom. Det var nettopp det man påpekte, at her ville det bli en for stor aktør, som ville være uheldig for konkurransen på sokkelen. Dette var nok ikke noe problem i en oppgangsperiode, men det er jo først når man har vanskelige tider, at et system presses og også skjevheten i situasjonen kommer fram. Jeg mener at det er vel det vi nå egentlig ser.

Spørsmålet er hva vi gjør nå. Konkurransetilsynet må nødvendigvis gjøre sin jobb. At det er samtaler med leverandørene og leverandørindustrien, er positivt og bra, men vi slipper allikevel ikke unna den grunnproblemstillingen som også ble påpekt i 2007 fra de borgerlige partiene da man tok til orde for at man måtte se på Statoils andel, og om det var nødvendig å ha en reduksjon av de produserende felt, felt under utbygging samt letelisenser. For hvis man skal ha en mindre dominerende posisjon over tid, må jo den prosentandelen nødvendigvis bli lavere. Da blir det et spørsmål om det er riktig å se på om Statoil skal flyttes fra Olje- og energidepartementet – om ikke annet enn av den grunn at de andre selskapene nødvendigvis ikke er under det samme departementet.

Jeg mener at her må man ha en langsiktig tilnærming. Det er det offentlige, det er ikke Statoil, det er det offentlige og Stortinget som har ansvaret for den situasjonen vi er i, at man har en så dominerende posisjon. Det er vi som har ansvaret for at man får et større mangfold og en større konkurranse på sokkelen, og så må vi se på hvilke grep som kan gi det, og hvilke grep som over tid kan føre til en endring. Da mener vi at det fortsatt er riktig å beholde den sunne skepsisen fra 2007, men også se på organisatoriske endringer, i hvert fall diskutere om det ville være riktig i denne situasjonen som vi er i nå.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:24:12]: Jeg har planlagt å komme på 50-årsfeiringen til Norsk olje og gass, for det er jo ingen tvil om at norsk oljevirksomhet gjennom alle de tiårene de har holdt på, har bidratt til enorm norsk rikdom. Det er det som gjør at min datter allerede var oljemillionær da hun ble født. Samtidig er det ingen tvil om at vi, som norske politikere, har hatt problemer med å ta inn over oss at disse oljemilliardene har hatt en pris. Det er noen som betaler prisen for at vi tjener oss steinrike på olje, og det er alle de folkene som rammes hardest av klimaendringene.

Det har vært et slags skisma i norsk politikk, altså, når de har vært hos Natur og Ungdom, har de blitt stilt spørsmålet: Bidrar olje og gass til klimaendringer? Er klimaendringene farlige? På begge de to spørsmålene svarer norske politikere ja, men når de får spørsmålet: Bidrar norsk olje og gass til farlige klimaendringer, sliter ofte norske politikere med å svare ja på det. Selvsagt gjør de det, og vi må ikke lure oss selv til å tro noe annet. Derfor tror jeg at 100-årsjubileet til Norsk olje og gass kommer til å bli betydelig mer dempet enn 50-årsjubileet, for det er ingen tvil om at norsk olje og gass vil bli nødt til å fases ut hvis vi skal være i nærheten av å nå de målsettingene vi har satt oss.

En annen ting som har gjort norsk olje- og gassindustri sårbar, er det faktum at vi på mange måter har gitt frie tøyler til oljeindustrien til selv å bestemme tempoet i sin egen utvikling. Det var en periode et forsøk på å gjøre det motsatte, men det ble sluppet fri. Og selv i en situasjon der offentlige utredninger som Holden-utvalget, som pekte på at det vil komme en omstilling, at det vil være behov for å holde igjen på tildeling av nye letearealer, at det vil være smart hvis vi skal få til en fornuftig omstilling uten en for hard landing, så klarte ikke den norske regjeringen å gjøre det, men har i stedet hatt tut og kjør. Også denne regjeringen her har hatt tut og kjør på tildeling av nye letelisenser i oljesektoren. Det bidrar til at når vi først får en krise, så er den hard for norsk oljeindustri.

Jeg har stor medfølelse med alle de folkene som nå går arbeidsløse, og jeg mener at det eneste fornuftige i en slik situasjon er å flytte fokuset: Vi bør la være å ha de 20 mrd. kr i oljesubsidier som vi har gjennom de gunstige ordningene for oljesektoren; de burde vi i stedet ha skiftet over til nye næringer. Men næringsministeren har gjort det motsatte, for hun har jo kuttet i de pengene som har ligget til offshore vindsatsing fra Statkraft. De har hun kuttet – fjernet – i forbindelse med årets budsjett, og har kuttet hele satsingen på fornybar energi i Norge etter 2021 og sågar gjort det samme i utlandet. Så omstillingen ser vi ikke så mye til.

Så til debatten, til det som er dagsaktuelt, det helt konkrete med konkurransesituasjonen i den situasjonen vi er i i dag: Der må jeg innrømme at jeg synes at debatten har vært lite konkret med tanke på politiske tiltak. Jeg er enig med dem som sier at det ikke er logisk at ansvaret for Statoil ligger i Olje- og energidepartementet, mens ansvaret for Statkraft ligger hos næringsministeren. Men jeg tror ikke man får noen store endringer på dette hvis en flytter Statoil over til næringsministeren, det er liksom ikke det som skal til.

Men jeg har ett konkret forslag, eller egentlig to, og det er følgende: Regjeringen og staten er største eier i Statoil, og i tillegg har regjeringen ansvaret for å sette rammer i forbindelse med plan for utbygging og drift. Norsk olje og gass og norsk leverandørindustri har i fellesskap utviklet en haug med standardkontrakter – jeg har dem her på mobiltelefonen min. Det beste en kan gjøre for å sørge for ikke å skvise leverandørindustrien, er å tvinge oljeselskapene til å benytte seg av de standardkontraktene. For det er skvisingen av vilkårene i de standardkontraktene som setter leverandørindustrien i en så mye dårligere situasjon og gjør det mulig for oljeindustrien og for Statoil og for andre å presse dem i den situasjonen vi har i dag.

Så det konkrete rådet mitt til Monica Mæland er altså følgende to ting: Still krav i alle nye planer for utbygging og drift om at standardkontraktene som er fremforhandlet av leverandørindustrien og Norsk olje og gass, skal benyttes. Det andre er: Gå til generalforsamlingen til Statoil og si: Vi legger som et premiss for det videre arbeidet til Statoil at standardkontraktene som er fremforhandlet med leverandørindustrien, benyttes. Det vil bidra til bedring.

Ingrid Heggø (A) [15:29:22]:Først av alt: Eg vil òg koma med ros til interpellanten for å ta opp ei svært viktig sak. Som fleire har peika på, er konkurransesituasjonen på norsk sokkel svært spesiell, sidan vi har ein såpass dominerande aktør, som kontrollerer nær 70 pst. av produksjonen. Samstundes er det gode grunnar til og ein vilja politikk at det har vorte slik. Statoil har i lang tid vore eit lokomotiv i norsk næringsliv innan teknologiutvikling, ressursforvaltning og offentlege inntekter. Eit sterkt Statoil er viktig for fellesskapen og for Noreg. Eg støttar representanten Pollestad fullt ut i det han sa.

Men den dominerande rolla i marknaden har sjølvsagt òg sine ulemper. Dagens situasjon er at ein underleverandør kan ha Statoil som kunde i opptil 100 pst. av tilfella. Då må den dominerande aktøren vera seg sitt ansvar bevisst. Eg har fått fleire bekymringsmeldingar som går på at Statoil har reforhandla inngåtte avtalar, og at det vert opplevd som at Statoil utøver utilbørleg press overfor underleverandørane. Tilbakemeldingane om ein fryktkultur blant underleverandørane har vore mange den siste tida, spesielt etter oljeprisfallet og påfølgjande kostnadskutt i Statoil. Det var difor gledeleg å sjå i Dagens Næringsliv i dag at Statoil-direktør Margareth Øvrum seier at dei har lært av eigne feil og jobba hardt med å utvikla eit betre samarbeid med underleverandørane. Det er bra, og det arbeidet må halda fram. Det er òg bra at selskapet innrømmer eigne feil, men hovudspørsmålet er: Tek Statoil samfunnsansvaret sitt alvorleg nok? Det er ikkje gjeve at Statoils eigeninteresse og samfunnet si fellesinteresse er det same. Statsråd Mæland seier at ho forventar samfunnsansvar, og viser til at dette er eitt av dei ti eigarprinsippa. Dei er med andre ord generelle og gjeld for alle. Stoltenberg-regjeringa uttrykte krav om samfunnsansvar til det enkelte selskapet. I den siste eigarskapsmeldinga, som ministeren sjølv la fram, vart samfunnsansvaret tona ned. Det trur eg vi i salen i dag kan vera einige om var uheldig. Eg håpar ministeren ikkje går i lås, men er villig til å ta opp igjen diskusjonen kring samfunnsansvar og forsterkar kravet om samfunnsansvar til enkeltselskap som Statoil, som er ein såpass stor og dominerande aktør.

Ei anna problemstilling er om forvaltning og eigarskap bør skiljast – i tråd med OECD sine anbefalte retningslinjer for statleg eigde selskap. Det hadde vore fint å få ei grundig vurdering av både konsekvensar og moglegheiter som ligg i ei eventuell deling, eventuelt flytting over til Nærings- og fiskeridepartementet.

Tina Bru (H) [15:32:41]: Jeg vil starte med å takke representanten Hjemdal for å gi oss en anledning til å ha en viktig og god debatt i Stortinget. Jeg har også lyst til å takke alle de representantene som har deltatt i denne debatten i dag. Aldri før har jeg vel kunnet si at jeg har vært så enig i så mye av det som har blitt sagt, på tvers av partilinjene, og jeg synes vi har hatt en god runde.

Jeg tror ikke det skal være noen tvil om at konkurransesituasjonen på norsk sokkel følges nøye av myndighetene, og jeg er veldig glad for at statsråden tok initiativ til en gjennomgang gjennom Konkurransetilsynet. Konkurransetilsynet har svart på det som var deres mandat, men jeg mener likevel at det er grunn til å spørre seg om denne rapporten faktisk svarer på alle de spørsmålene vi sitter med omkring konkurransesituasjonen på sokkelen. Det mener jeg også den debatten vi har hatt her i dag, viser.

Jeg mener at det må være en lav terskel for å si fra om eventuelle uregelmessigheter som oppstår i bransjen nå. Som statsråden også var inne på i sitt innlegg: Bedrifter som mener de blir presset på en måte som er i strid med konkurranseloven, må gi beskjed. Operatørene, og særlig Statoil, må alle ta sin del av ansvaret med å få ned kostnader. Men dersom leverandørene alene må bære kostnadskuttene, vil ikke det føre til de strukturelle endringene vi faktisk er nødt til å se i denne bransjen for å få til varige kostnadsreduksjoner på norsk sokkel. Vi trenger vedvarende kostnadsreduksjoner, hvis ikke, vil vi bare havne rett tilbake i samme situasjon den dagen prisen går opp igjen – som vi diskuterte veldig mye før oljeprisen falt, tilbake til 2013 og tiden før. Da var de høye kostnadene et problem, vi måtte gjøre noe med det. Så falt prisen, og så kom også kostnadene ned. Men jeg mener det er grunn til å være litt bekymret for hvor reelle de kostnadskuttene er. Jeg ser at Statoil sier noe om dette i Dagens Næringsliv i dag. Det synes jeg er interessant, men jeg er opptatt av at vi må få til vedvarende kostnadsreduksjoner. Det vil være helt avgjørende for fremtiden, og her i denne sal diskuterer vi ofte fremtiden til denne næringen i et klimaperspektiv, et slags være eller ikke være i et klimaperspektiv, men i tillegg til det tror jeg at det som er en være-eller-ikke-være-diskusjon for norsk olje- og gassbransje, er kostnadsnivået. Når man går inn i fremtiden med utsikter til lavere pris og mange tilbud i markedet, vil det være avgjørende for vår næring faktisk å få ned kostnadene, så vi kan være konkurransedyktige i fremtiden.

Så mener jeg vi må lytte til de signalene som kommer om situasjonen fra flere hold. Jeg vil fortsette å følge nøye med på situasjonen. Jeg har hørt mange ting som bekymrer meg, og derfor mener jeg – og denne debatten viser – at det ikke bare er jeg som har hørt det. Derfor var det litt positivt å lese i Dagens Næringsliv i dag at Statoil er i dialog med leverandørene. De lytter til bekymringene som uttrykkes, og jeg merker meg at Statoil også innrømmer at noe av den kritikken som har kommet mot dem, ikke har vært uberettiget. Så Statoil bør ta signalene fra bransjen, men også fra oss som har deltatt i denne debatten her i dag, på alvor. Jeg tror alle er tjent med at konkurransesituasjonen på norsk sokkel er god – for å ta vare på arbeidsplassene ikke bare i dag, men også i fremtiden. Så tror jeg også at de som har hørt debatten her i dag, kan merke seg at det på tvers av de politiske skillelinjene i denne sal blir uttrykt en veldig klar forventning om at Statoil skal og må være seg sitt samfunnsoppdrag bevisst.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:36:38]: I eierskapsmeldingen, som ble behandlet i 2015, står det skrevet:

«Regjeringen forventer at selskaper med statlig eierandel arbeider systematisk med sitt samfunnsansvar og er ledende på sine områder. Når staten som eier stiller forventninger til selskapenes arbeid med samfunnsansvar, er det både fordi regjeringen mener at en god håndtering av slike forhold bidrar til å ivareta statens aksjonærverdier og at selskaper med statlig eierandel skal opptre etisk forsvarlig.

Med samfunnsansvar menes i denne meldingen hvilket ansvar selskapene forventes å påta seg for mennesker, samfunn og miljø som påvirkes av virksomheten, jf. statens prinsipper for god eierstyring.»

Dette er kjernen i det vi diskuterer i dag. Vi forventer at selskaper staten har eierandel i, er opptatt av sitt samfunnsansvar, at selskapene opptrer etisk forsvarlig, og at selskapene tar et ansvar for mennesker og samfunn som er påvirket av virksomheten.

Disse forventningene har vi også til Statoil. Og disse forventningene blir forsterket av at Statoil har blitt dominerende gjennom bl.a. privilegier de er blitt gitt på norsk sokkel.

Det er ingen som mener at vi ikke skal ha omstilling. Kostnadene må ned innenfor denne sektoren, og det er nødvendig å ha et kritisk blikk på ressursbruken. Men det betyr ikke at det ikke skal være noen rammer å forholde seg til. Det handler om at en må opptre etisk forsvarlig, og at selskapet må erkjenne at de gjennom sin størrelse har en særlig posisjon.

Olje og gass er en syklisk bransje med store konjunktursvingninger, som vi opplever i disse dager. Det er samspillet mellom leverandørene og operatørene som har gjort oss verdensledende, og dette samspillet må være til stede i både oppturer og nedturer. Statoil er vi alle enige om har vært et lokomotiv på norsk sokkel som har bidratt til innovasjon og nye løsninger. Dette har gjort at man har akseptert en så dominerende posisjon som selskapet har hatt.

Når en aktør har 70 pst. av markedet, ja så er det kritisk for leverandøren at det er et samspill, og at kunden er forutsigbar. Dette betyr ikke at Statoil ikke skal jobbe for å redusere kostnader. Selvfølgelig skal de det. Men det betyr at de ikke kan gjøre dette gjennom utnytting av en dominerende posisjon som skviser leverandørene. Det er en del av samfunnsansvaret til Statoil å ha et fungerende samspill, ellers kan man vanskelig akseptere en så dominerende aktør som Statoil på norsk sokkel.

Kan det forventes at et selskap som tenderer mot å være monopolist, regulerer seg selv og ikke utnytter sin posisjon? Det er mange tunge samfunnsmessige forhold som tilsier at dette spørsmålet ikke kan eller bør stå ubesvart. At Statoil nå i media tar selvkritikk, ja det er bra, men etter min oppfatning ikke tilstrekkelig. Det er tid for å gjøre en grundig gjennomgang av konkurransesituasjonen, som kan bidra til at norsk sokkel også i framtiden framstår attraktiv for både operatører og leverandører.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:40:49]: Takk for alle gode ord for å ha reist denne interpellasjonen. Takk også for gode innlegg og en god debatt, som jeg synes vi har hatt.

Det er godt å få støtte på at dette dreier seg om konkurransepolitikk og ikke bare konkurransejus. Det er jo nettopp her vi må ha fokus også, på hva som er forskjellen på konkurransejusen og et større ansvar for konkurransepolitikken. Det er bra at den støtten kommer i denne diskusjonen.

Så er det fint at Statoil i dag i Dagens Næringsliv innrømmer at de også må endre hvordan de håndterer leverandørindustrien. Men de endringene må skje og merkes rundt de tusener av forhandlingsbord, og de må merkes ved alle samtalene som enhver Statoil-ansatt har med underleverandører. Det er der det må merkes, ikke via et avisoppslag. Jeg synes det var veldig klokt det representanten Per Rune Henriksen sa, at det er hvordan Statoil håndterer den situasjonen nå, som er det avgjørende for hvordan man ser på Statoil i framtiden, og det er det som er clouet her nå, hvordan de gjør det, for det må endring til hvis vi skal få til et godt samspill.

Jeg er ikke redd for et stort norsk oljeselskap, som representanten Pollestad var opptatt av. Jeg har sagt at Statoil har vært en suksesshistorie og vil være et lokomotiv på norsk sokkel lenge, og det tror jeg mange av oss er glad for.

Representanten Eidsvoll Holmås syntes at dette har vært en interpellasjonsdebatt uten konkrete forslag, og kom med to konkrete forslag. Undertegnede hadde iallfall tre forslag, og videre forslag enn det representanten selv kom opp med.

Så har jeg respekt for at statsråd Monica Mæland, næringsministeren, sier at det er Olje- og energidepartementet som har det overordnede ansvaret for en eventuell oppfølging av en gjennomgang. Men det er også slik at det ligger mye konkurransepolitikk her, og ikke bare konkurransejus, og det var jo den veiingen vi gjorde i 2007, om vi skulle skape en internasjonal aktør som veide tyngre enn konkurransen på norsk sokkel. Det viser innstillingen fra energi- og miljøkomiteen i 2007 med all tydelighet. Vi har et markedsdominant selskap, og det gir oss noen utfordringer. Jeg mener tiden er moden for en større gjennomgang, og vi vil følge det videre opp.

Statsråd Monica Mæland [15:44:02]: Jeg synes dette har vært en god og veldig viktig debatt. Alt dette handler om at vi er fantastisk heldige. Vi bor i et land som har hatt og har fantastiske naturressurser, og det er blitt bygd opp en fantastisk industri, oljeselskaper og leverandørindustri, som har gitt oss mange viktige arbeidsplasser som skaper ufattelige verdier, og som er viktige og kommer til å være viktige i mange tiår framover.

Så er vi nå i en vanskelig situasjon, og det som i hvert fall må være veldig tydelig fra min side, er at kostnadskuttene på norsk sokkel er nødvendige. Vi var i ferd med å prise oss fullstendig ut av markedet. Dette er et internasjonalt marked, så kostnadskuttene er nødvendige, men de må skje på en korrekt og skikkelig måte. Det opplever jeg er det denne debatten handler om, men derfor er dette heller ikke noen «quick fix». Det er ikke noen fasit med to streker under. Vi kan oppfordre, vi kan gå inn i dette, og vi kan følge dette, og det oppfatter jeg at vi alle gjør.

Så har vi verktøy. Vi har verktøy i konkurranselovgivningen, og jeg tar absolutt ansvaret for konkurransepolitikken i regjering. Derfor ba vi om den overordnede vurderingen som vi har fått fra Konkurransetilsynet. Skal de gå dypere inn i dette, krever det en sak, det krever at de kan etterforske, og derfor var min oppfordring nå: Hvis noen mener seg utsatt for en oppførsel i strid med konkurransereglene, er det viktig at man benytter de verktøyene man har. Så har vi eierskapsoppfølgingen, som er veldig tydelig på våre forventninger og på vårt samfunnsansvar, og der må jeg bare si at Heggø tar positivt feil. Det er ikke slik at kravene til samfunnsansvar er svekket med denne regjeringen. De er styrket med denne regjeringen. Vi tar samfunnsansvaret på alvor. Jeg tror ikke et eneste styremedlem i noe selskap hvor staten er på eiersiden, er i tvil om det. Det samfunnsansvaret er viktig, og det opplever jeg nettopp at Statoil tar i dag.

Representanten Eidsvoll Holmås kom med noen konkrete forslag. Jeg skal selvsagt overbringe dem til olje- og energiministeren, som er ansvarlig, selv om jeg har lyst til å si at jeg er ikke sikker på om standardkontrakter løser dette. Det løser f.eks. ikke maktforholdene, og det løser f.eks. heller ikke det behovet man har for akutt å kunne iverksette ting i et globalt og internasjonalt marked, hvor man må kunne agere, men det skal altså skje på bakgrunn av de lover, regler og rammer vi har.