Stortinget - Møte tirsdag den 22. november 2016

Dato: 22.11.2016
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 54 S (2016–2017), jf. Meld. St. 36 (2015–2016))

Innhold

Sak nr. 1 [10:06:54]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2015, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid (Innst. 54 S (2016–2017), jf. Meld. St. 36 (2015–2016))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Liv Signe Navarsete (Sp) [] (ordførar for saka): Eg vil fyrst takke medlemene i komiteen for godt arbeid med og samarbeid om meldinga om eksport av norsk forsvarsmateriell.

Noreg har eitt av dei strengaste nasjonale regelverka for eksport av våpen. Dette er eit resultat av viktige politiske val. Me har eit moralsk ansvar for å arbeide aktivt mot at våpen kjem i feil hender. Eit strengt regelverk med open og brei debatt gjennom årlege stortingsmeldingar gir folk og folkevalde innsyn. Det sikrar legitimiteten til forsvarsindustrien i Noreg.

Samstundes som me har eit strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell, må me heile tida følgje situasjonen i verda og korleis utviklinga går med tanke på bruk av våpen. Me må heile tida vere opne for og vurdere om Noreg burde revidere våre reglar for våpeneksport. Det er difor verdfullt og naudsynt at utanriks- og forsvarskomiteen kvart år går nøye gjennom kva land norsk forsvarsmateriell vert selt til, og gjer eventuelle korreksjonar i regelverket. Noreg har ein viktig tradisjon i å medverke til det internasjonale arbeidet med kontroll og nedrusting. Døme på dette er m.a. då Noreg la ned eit stort arbeid for å få vedteke eit internasjonalt forbod mot landminer og klasevåpen.

Den mest effektive måten me kan sikre forsvarleg handel med forsvarsmateriell på, er å medverke til felles internasjonale reglar om sal av våpen og anna forsvarsmateriell. Det er difor viktig at regjeringa arbeider vidare i relevante internasjonale fora for å oppnå ei felles norm for sluttbrukardokumentasjon, og arbeide for at dette vert norm i NATO.

Som eg har understreka fleire gonger før: Den mest grunnleggjande oppgåva for ein folkevald er å sikre tryggleiken til innbyggjarane i landet. Då treng me både eit nasjonalt forsvar og ein nasjonal forsvarsindustri. Det er viktig at den forsvarsindustrien har tydelege og langsiktige rammevilkår, men òg eit tydeleg regelverk som sikrar ein forsvarleg eksport. På same vis som Noreg må importere ein del våpen, må òg vår eigen forsvarsindustri kunne eksportere sine produkt. Det er brei politisk semje om dette, og det må liggje til grunn i debatten om eksport av norsk forsvarsmateriell.

Senterpartiet ber, saman med eit fleirtal i komiteen, regjeringa om å vurdere å leggje fram eksportkontrollmeldinga seinast i løpet av andre kvartal etter at eksportåret er gjennomført, om det er praktisk gjennomførbart. Å få lagt fram meldinga innan eit halvår etter eksportårets slutt ville gjere debatten endå meir aktuell, då tidspunktet for dei aktuelle avgjerdene er nærare i tid. Eg vil her understreke at ein på dette punktet allereie har fått framgang, ved at me alt no drøftar eksporten for i fjor. Tidlegare har me handsama meldinga om våpeneksport meir enn eitt år etter at den aktuelle perioden var avslutta. Så det er framgang.

Komiteen viser i innstillinga til at regjeringa inntil vidare har valt å halde attende utførsel av ammunisjon til Dei sameinte arabiske emirata, sjølv om det per no ikkje ligg føre informasjon om at norsk ammunisjon har vore nytta i Jemen. Regjeringa har grunngitt dette ut frå eit ynske om ei føre-var-linje overfor landa som intervenerer i Jemen. Eg meiner dette er klokt av regjeringa.

Som saksordførar vil eg peike på at det i innstillinga på side 9 ved ein inkurie har kome inn ei feil formulering. I tillegg til det ovannemnde står det at Utanriksdepartementet si avgjerd om å avslutte sal av ammunisjon til Dei sameinte arabiske emirata er eit uttrykk for dette. Det er ein faktafeil. Den rette formuleringa skal vere at Utanriksdepartementet si avgjerd om midlertidig stans av sal av ammunisjon til Dei sameinte arabiske emirata er eit uttrykk for dette.

Sjølv om dette er ei svakare formulering, er det likevel uttrykk for ei sunn føre-var-haldning. Senterpartiet ber, saman med Kristeleg Folkeparti, Venstre og SV, om at regjeringa tek same haldning overfor alle land som deltek i den saudi-arabisk leia koalisjonen som intervenerer i krigen i Jemen.

Ordninga med sluttbrukarerklæring ved eksport av strategiske varer er viktig og bør utviklast vidare. Dette kan t.d. skje ved at det etter ei tid kan nyttast stikkprøvekontroll på oppgitt sluttbrukardokumentasjon i enkelte saker. Det kan vere krevjande å finne eit system for å nytte stikkprøvekontroll eller andre kontrollmekanismar overfor våpenimportørar. Senterpartiet ber like fullt regjeringa om å sjå nærare på kva moglegheiter ein kan sjå føre seg. Det er naturleg at ein i dette arbeidet gjer seg kjend med kva større medlemsstatar i NATO og mindre land som Finland, Sverige og Sveits gjer på dette feltet.

Senterpartiet ber også i eit fleirtalsforslag regjeringa om å utgreie om innhaldet i ATT-avtalens artiklar 6 og 7 kan skrivast inn i norsk lov eller forskrift. Slik vil dei få ei sterkare juridisk forankring og ikkje berre speglast i departementet sine eigne retningslinjer. Mellom anna har Raudekrossen peika på at dette vil kunne sikre ei betre etterleving av ATT gjennom auka moglegheit for å etterprøve avgjerdene. Det er også verdt å minne om at Sveits, som ein stor eksportør av forsvarsmateriell, allereie har sytt for eit slikt grep.

Med dette vil eg ta opp det forslaget der Senterpartiet er medforslagsstillar.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har tatt opp det forslaget som hun refererte til.

Marit Nybakk (A) []: Jeg vil først takke saksordføreren for nok en gang å ha gjort et veldig godt arbeid med eksportmeldingen.

Forsvarsindustrien er en integrert del av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. En nasjonal forsvarsindustri med kompetanse på kritiske kapasitets- og teknologiområder kan faktisk være avgjørende for vår evne til å ivareta nasjonal sikkerhet. Norsk forsvarsindustri er høyt spesialisert og har verdensledende teknologi og produkter. Næringen skaper betydelige verdier og har ganske mange tusen ansatte. Forsvarsindustrien er også blant våre fremste innovatører og skaper ringvirkninger og arbeidsplasser til en rekke underleverandører.

Den samlede verdien av eksporten av forsvarsmateriell i 2015 var i underkant av 4,2 mrd. kr. Naboland som Sverige og Finland er, sammen med våre allierte i NATO, det området vi eksporterer mest til. Totalt gikk 93 pst. av A-materiell og 81 pst. av B-materiell til NATO-allierte pluss de nordiske og nærstående land – det høres ikke alltid slik ut i debatten. Det gjelder for øvrig ikke minst det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO. Vi har et åpent forsvarsmarked, og vi importerer 70 pst. av våre kapasiteter, også det fra naboland som Sverige. Derfor er også eksport og internasjonalt samarbeid «en forutsetning for å videreføre en nasjonal forsvarsindustri som kan levere materiell og systemer til Forsvaret og understøtte Forsvarets virksomhet», slik komiteens flertall uttrykker det.

Nettopp derfor er det viktig at vi har et strengt og etisk forsvarlig regime. Det bør vi også jobbe for å få gjort bedre internasjonalt. Selv om bare noen få prosent av norsk forsvarsmateriell går til land utenfor Norden og NATO, må den eksporten ligge klart innenfor Stortingets vedtak. Det vil si: ikke eksport til land i krig eller i borgerkrig, heller ikke til land med store brudd på menneskerettighetene. Det er Utenriksdepartementet som lisensgiver som må påse at det skjer, og det er viktig at vi da hvert år kan få kontrollert hva Utenriksdepartementet har gjort eller ikke gjort i den forbindelse.

Det som nå et par år har vakt bekymring i Stortinget, er mulig eksport til land som deltar i den blodige krigen i Jemen. Reportasjene derfra er sterke, og det blir bare verre og verre i Jemen. Hva gjelder Saudi-Arabia, kommer i tillegg den kritiske menneskerettighetssituasjonen i landet. Komiteen viser bl.a. til at Human Rights Watch og Amnesty i 2015 la fram rapporter som viste brudd på humanitærretten.

Arbeiderpartiet er, i år som i fjor, medforslagsstiller til et forslag om å be regjeringen utrede hvorvidt innholdet i artiklene 6 og 7 i ATT-avtalen – Arms Trade Treaty – kan innpasses i norsk lov eller forskrift, slik at det får en sterkere juridisk forankring enn bare å være innarbeidet i UDs retningslinjer. Det vil skape ryddighet og en riktig arbeidsdeling mellom statsmaktene. Jeg vil vise til at formålet med ATT-avtalen bl.a. er å etablere høyest mulige standarder for, eller forbedre regulering av, den globale handelen med konvensjonelle våpen, samt at våpen ikke havner på avveie. Til det siste bør det også nevnes at vi har et strengt regime når det gjelder det å ha en sluttbrukererklæring til alle land utenfor NATO.

Komiteen er positiv til at Norge fortsetter arbeidet med størst mulig tilslutning fra alle land til ATT-avtalen.

Til slutt: Det er viktig, og jeg tror det er nødvendig, at forsvarsindustrien lytter til folkets røst, respekterer Stortinget og lar være å selge våpen til land med krig og konflikter eller brudd på menneskerettighetene.

Øyvind Halleraker (H) []: Eksport av forsvarsmateriell er i Norge underlagt streng kontroll. Våre retningslinjer representerer en restriktiv praksis når det gjelder hvilke land som kan motta forskjellig militært utstyr fra Norge, og hvilke kriterier som leder til at eksport avslås.

De nye retningslinjene er sterke og tydelige, og de representerer en ansvarlig og restriktiv praksis når det gjelder hvilke land som kan få motta forskjellig militært utstyr fra Norge. Listen gir klare føringer for vurderinger som leder til at eksport avslås, herunder forhold knyttet til intern undertrykking.

Jeg slutter meg til det som er blitt sagt om viktigheten av et strengt og forutsigbart regelverk – strengt fordi vi ser en verden der flere regionale kriser eskalerer, øker i styrke og omfang. Det gjør at vi må benytte de mekanismer regelverket medfører. Et forutsigbart regelverk er viktig fordi regelverket også må gi industrien langsiktige rammevilkår.

Utenriksdepartementets regelverk og retningslinjer for behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell er svært strenge. De siste par årene er de blitt enda strengere. Alle lisenssøknader om eksport av norsk forsvarsmateriell er gjenstand for individuell og grundig vurdering – særlig med henblikk på risiko for bruk av materiellet. Det er nå innført lisensplikt for alle varer som opprinnelig er utviklet for militært formål.

Det er gode grunner til at vi skal legge til grunn et strengt regelverk. Vi er bundet opp av våre internasjonale forpliktelser, herunder FNs våpenhandelsavtale og kriterium 2 i EUs kriterier. Stortingets vedtak og enstemmige presiseringer gjelder også.

Norges selvpålagte restriksjoner gjennom 1959-vedtaket innebærer at vi ikke selger våpen og ammunisjon til partene i en borgerkrig. Det utelukkes eksport av våpen og ammunisjon til et land dersom deres styrker ikke opptrer i tråd med krigens folkerett, eller at det fastslås systematiske brudd på humanitærretten. Regjeringen har også ytterligere skjerpet regelverket som sørger for at respekt for menneskerettighetene samt sivile og politiske rettigheter i det aktuelle mottakerlandet inngår i vurderinger ved eksport.

Den åpne offentlige debatten om eksportkontroll gir viktige innspill til håndhevelsen og praktiseringen av regelverket. Flere har i den offentlige debatten tatt opp salg av materiell til land som deltar i borgerkrigen i Jemen. I Høyre er vi bekymret for den alvorlige situasjonen som utspiller seg i Jemen. Vi mener at den strenge norske praksisen kommer til syne nettopp i denne situasjonen. Som meldingen refererer til, rapporterte et ekspertpanel nedsatt av FN i januar stor bekymring for den humanitære situasjonen i Jemen. Til tross for at det ikke er konkludert med at norsk ammunisjon var benyttet i Jemen-krigføringen, besluttet altså regjeringen samme måned, inntil videre, å holde tilbake utførsel av ammunisjon til De forente arabiske emirater. Denne beslutningen viser at regelverket fungerer. Den viser en årvåkenhet med tanke på risiko for bruk av norsk forsvarsmateriell. Det er et eksempel på vår strenge praksis og en føre-var-linje fra norsk side.

Regelverket må også være forutsigbart. Det er vanskeligere å legge til rette for dette i en uforutsigbar verden, men desto viktigere. Det er viktig av flere grunner. Jeg vil spesielt trekke fram vår hjemlige industri.

Forsvarsindustrien bidrar til nasjonal verdiskaping, teknologisk og industriell utvikling, eksportinntekter og høyteknologiske arbeidsplasser. Industrien sysselsatte nærmere 5 000 årsverk, og verdiskapingen beløp seg til nær 4,5 mrd. kr i 2015. Ofte deltar norske bedrifter i flernasjonale forsvarsmateriellposjekter. Da er forutsigbarhet og langsiktighet helt nødvendig.

Jeg synes det er viktig å påpeke i debatten om eksport at brorparten av vår eksport går til kjente markeder. Som representanten Nybakk nettopp refererte til, utgjorde i 2015 93 pst. av eksporten A-materiell og 81 pst. B-materiell til NATO-land, de nordiske og andre europeiske nærstående land.

Avslutningsvis vil jeg si at det er full enighet i salen om at vi skal ha åpenhet om eksport av forsvarsmateriell. Den løpende debatten gjennom året knyttet til eksport av forsvarsmateriell fra Norge, og debatten her i dag, viser at det er en bred og inkluderende samfunnsdebatt som bidrar til den åpenheten og forutsigbarheten vi alle ønsker.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: La meg også takke saksordføreren for engasjert arbeid.

Forsvarsindustrien er i vekst. Det er viktig for Norge, viktig for teknologiutvikling, viktig for sysselsetting, viktig for underleverandører, viktig for distriktene, viktig for utvikling av beslektet, relatert teknologi, som droneteknologi, robotteknologi, romfartsteknologi og miljøteknologi. Det unike samarbeidet med FFI bør også fremheves.

Norsk forsvarsindustri bidrar også til at Norge får innpass hos større utenlandske produsenter, og at vi blir produsenter av avanserte komponenter i større systemer. Det er viktig for industrien selv, men også viktig for Norges tette militære samarbeid med nære allierte. Og sist, men ikke minst, norsk forsvarsindustri er en integrert del av norsk sikkerhetspolitikk. Den muliggjør leveransesikkerhet, oppgraderinger og vedlikehold, noe som bidrar til vår beredskap.

Jeg vil vie mine siste minutter til Venstre og SVs merknader. Drikker folk mindre øl dersom norsk produksjon av øl blir forbudt? Spiser folk mindre sjokolade dersom Stortinget forbyr norske sjokoladeprodusenter å selge sine varer? Til tross for at steinalderen ikke tok slutt på grunn av mangel på stein, har det, så vidt jeg vet, aldri vært mangel på våpen som har ledet til fred. Dersom vi kan være enige om det, skyldes altså ikke SV og Venstres mange merknader i denne saken troen på at krig ikke igangsettes eller opphører, men er uttrykk for et selverklært moralsk kompass som vi andre i denne salen tilsynelatende ikke har. Vi andre støtter opp under krig, mens Venstre og SV leder an i kampen for fred. For begge partiene begynner det nå å bli vanskelig å finne avanserte og høyteknologiske arbeidsplasser som tilfredsstiller både det moralske og det klimabaserte nåløyet. Og dersom man også ekskluderer bruken av penger oppspart gjennom skitten oljeutvinning, bør også bruk av penger fra Statens pensjonsfond utelukkes.

Så hva skal vi leve av, og hvordan skal velferden opprettholdes? Det er i hvert fall opplagt at vi ikke alle kun kan strikke lusekofter eller produsere tråsykler og fotformsko. Vi kan heller ikke leve av det grønne skiftet. Og skulle man ønske nettopp det, kommer mye av denne teknologien nettopp fra bedrifter som er ledende innenfor forsvarsindustrien. Miljøteknologi er en spin-off-effekt av industrien representantene fra Venstre og SV ønsker å legge så strenge eksportrestriksjoner på at man like gjerne kan legge den ned. Selv produksjon norske bedrifter bedriver gjennom datterselskaper i utlandet, ønsker representantene at norske myndigheter skal ha kontroll på. Derfor ber de om en utredning om hvorvidt norsk eksportregelverk også kan gjelde i andre land, på samme måte som at amerikansk eller tysk eksportregelverk skal gjelde for tyske og amerikanske bedrifter i Norge – vil man da anta.

De samme representantene ønsker også at Stortinget skal drive saksbehandling av lisenssøknader. De ber derfor på side 9 i innstillingen om at slike søknader skal presenteres for Stortinget, samtidig som UD har søknaden til behandling. Her skal Stortinget bedrive saksbehandling i full åpenhet, og mulige importland og deres intensjoner skal belyses og diskuteres – til fremme for fred og fordragelighet og kanskje noe anstrengte diplomatiske relasjoner.

Jeg registrerer også Arbeiderpartiets noe tvetydige holdning til sluttbrukererklæring, hvor partiet på den ene siden ønsker å fastholde et strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell, «med grundig forhåndsvurdering av risiko og sluttbruker», samtidig som partiet ikke støtter et forslag fra Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, hvor partiene ber regjeringen om å «videreutvikle dagens ordning med sluttbrukererklæring», for nettopp å nå det målet Arbeiderpartiet ønsker å oppnå med merknaden. Her er det tydeligvis ulike miljøer som skal tilfredsstilles samtidig.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Det er bred politisk enighet om betydningen av å ha en norsk forsvarsindustri som er i stand til å eksportere norsk forsvarsmateriell. Denne enigheten har to hovedgrunner:

  1. Norsk forsvarsindustri er viktig av sikkerhetspolitiske grunner fordi den sikrer Forsvaret viktig nasjonal kompetanse.

  2. Forsvarsindustrien utvikler høyteknologiske løsninger som bidrar til økt verdiskaping i Norge.

Ved behandlingen av Norges forsvarsindustrielle strategi våren 2016 var alle partier i komiteen også enige om at «eksport og internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å videreføre en nasjonal forsvarsindustri».

Det er samtidig bred enighet om at det skal være åpenhet om omfang og innretning av norsk eksport av forsvarsmateriell, et restriktivt regelverk som hindrer at våpeneksport fra Norge kommer på feil hender, og årlig rapportering til Stortinget for å sikre parlamentarisk kontroll.Vi må hindre at norsk eksport av våpen har uønskede konsekvenser. Derfor har vi helt siden 1959 hatt et restriktivt regelverk.

Stortinget har i senere år skjerpet eksportregelverket for å hindre at norsk forsvarsmateriell bidrar til indre undertrykking eller brudd på menneskerettighetene og humanitærretten.

Kristelig Folkeparti har gjennom mange tiår bidratt aktivt til utviklingen av dette restriktive regelverket. Vi ønsker at Norge skal være en nasjon som fremmer internasjonal sikkerhet og fred, konfliktløsning og forpliktende og kontrollerbar rustningskontroll.

Et resultat av vårt regelverk og vår alliansetilknytning er at medlemslandene i NATO samt Sverige og Finland tar det aller meste av norsk eksport av A-materiell, som våpen og ammunisjon. Årets rapport viser at 84 pst. av slik eksport gikk til disse landene i 2015.

De årlige meldingene om forsvarseksporten har tidligere kommet lenge i ettertid. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti og flertallet at eksportkontrollmeldingen legges fram i løpet av andre kvartal etter at eksportåret er omme.

Stortinget vedtok alt i 1959 at Norge ikke skal selge våpen og ammunisjon til parter i en borgerkrig. I senere år er regelverket skjerpet, bl.a. for å hindre at norskproduserte våpen havner hos mottakere hvor det er stor risiko for at våpnene blir brukt til intern undertrykking eller alvorlige brudd på menneskerettighetene eller humanitærretten.

Det siste året har det blitt rettet et kritisk søkelys på internasjonal våpeneksport til land som er parter i den blodige konflikten i Jemen. Et FN-oppnevnt ekspertpanel la i januar 2016 fram en kritisk rapport som uttrykte stor uro for de humanitære konsekvenser av krigføringen der. Derfor er Kristelig Folkeparti fornøyd med at regjeringen i 2016 valgte å holde tilbake utførsel av norskprodusert ammunisjon til De forente emiratene, selv om det hittil ikke er dokumentert at norsk ammunisjon er brukt i Jemen. Dette er en føre-var-linje Kristelig Folkeparti støtter. Kristelig Folkeparti vil, sammen med Senterpartiet, Venstre og SV, be regjeringen midlertidig avstå fra å innvilge lisens for slik eksport til flere land som intervenerer i krigen i Jemen – og ikke bare til Emiratene.

Vi er også med på forslag om å bygge ut dagens ordning med sluttbrukererklæringer ved eksport av strategiske varer, ved at det iverksettes stikkprøvekontroller etter en tid. Og vi er med på flertallsforslaget om en utredning av hvorvidt innhold fra ATT-avtalen kan innpasses i norsk lov eller forskrift og ikke bare gjenspeiles i departementets egne retningslinjer.

Kristelig Folkeparti ønsker et forsterket regelverk kombinert med åpenhet om og demokratisk kontroll med internasjonal våpenhandel.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Det er heilt sant at Noreg har eit svært strengt og på mange felt eit svært godt regelverk for våpeneksport. I denne innstillinga er det til og med eit så radikalt forslag frå fleirtalet om at ein skal greie ut om det er praktisk mogleg å leggje fram meldinga før sommaren, så då kan det jo verte ytterlegare forbetra. Men det finst framleis vesentleg forbetringspotensial, etter SVs oppfatning, som vi tek opp i ein serie merknader og forslag saman med Venstre, og som eg kort vil nemne.

For det første: Vi meiner at ytterlegare openheit om kvifor ein gjev løyve eller avslag i ettertid, vil kunne forbetre den kontrollen som Stortinget skal føre med våpeneksporten. Det bør vere fullt mogleg å få til ei betre grunngjeving enn i dag, utan at det går ut over dei industrielle interessene til aktørane som sel.

For det andre vil vi gjerne be regjeringa sjå nærmare på særleg ei problemstilling som sannsynlegvis vil verte meir aktuell i åra som kjem, nemleg at norskeigde selskap har dotterselskap i andre land. Dei er sjølvsagt underlagde regelverket i det landet, men det bør vere mogleg å sjå på om vi gjennom eigarskapspolitikken kan påverke dei til å følgje dei same normene og reglane som vi oppfattar er best for norske selskap, og som er vedteke her i Stortinget.

For det tredje har vi fremja to forslag saman med Venstre og andre om å forbetre systemet med sluttbrukarerklæring. Det gjeld korleis systemet fungerer, og er eit tema som det i lang tid har vore fleirtal for å prøve å gå vidare med innan NATO, der vi ikkje krev ei slik sluttbrukarerklæring. Noreg har i mange år arbeidd for å få eit sånt system på plass. Vi meiner at det no er på tide å gå vidare ved sjølv å gå føre.

For det fjerde, som eg nok vil seie er det viktigaste av desse temaa, er at vi skal slutte å selje norske våpen til land som er i krig og konflikt, og som grovt bryt menneskerettane. Det dreier seg i verkelegheita ikkje om veldig mange land i dag. Det dreier seg særleg om ei lita gruppe land i Midtausten, på den arabiske halvøya, som er blant dei dokumentert verste når det gjeld menneskerettssituasjonen i verda – eg trur at det er brei einigheit om at mange av dei er det – og som vi sel relativt lite våpen til. Det er fullt mogleg å innføre eit sånt regelverk. Det kunne ha hatt politisk og symbolsk betyding. Det ville ikkje hatt store økonomiske konsekvensar for aktørane sjølve, men vi kunne då, saman med andre, vore med på å påverke det. Dette er eit av dei få instrumenta vi har.

Ein direkte grunn til at vi no har fremja eit forslag saman med andre om mellombels å avslutte våpeneksport til dei statane som er ein del av koalisjonen som deltek i krigen i Jemen, er at både FN og frivillige organisasjonar har dokumentert vesentlege brot på krigens folkerett, at det er ein av dei verste humanitære konfliktane i verda no, og at det er vanskeleg å sjå grunnar til at vi skal selje våpen til nokon av aktørane som deltek der.

Til slutt, la meg bruke det siste halvanna minuttet på å svare representanten Tybring-Gjedde: Ein av dei svært få fordelane med at Framstegspartiet er større enn SV, er at eg snakkar etter Tybring-Gjedde, sånn at eg kan svare på det han tok opp i innlegget sitt. Eg trur eigentleg at det er ein enkel premiss som er den vesentlege usemja mellom oss, og den premissen er at eg trur at tilbod og etterspurnad er påverkelege storleikar, og at dei økonomiske lovene fungerer på omtrent alle felt, men litt ulikt. Regulerer ein alkohol strengare, aukar prisen. Stoppar ein tilgangen eller produserer mindre av han, vert bruken faktisk redusert – tru det eller ei. Det er godt dokumentert. Det same gjeld sjokolade og nesten alle andre produkt. Men ein må kjenne den enkelte marknaden.

Dette gjeld faktisk våpen òg. Viss vi forbyr kjemiske og biologiske våpen, vert det brukt mindre av det. Når vi reduserer tilbodet av landminer gjennom regelverk, vert det produsert mindre på grunn av normer, og då vert det òg brukt mindre. Viss det er færre handvåpen tilgjengeleg, vert dei òg mindre brukte. Det er ingen automatisk samanheng, men det er ein samanheng. Og det rare her er at viss representanten Tybring-Gjedde og Framstegspartiet ikkje trur på at eit strengt våpeneksportregime har nokon påverknad, er mitt spørsmål: Kvifor i all verda støttar dei det dei kallar verdas strengaste regime, viss det ikkje verkar? Vi trur at det verkar, så vi vil ha det litt strengare.

Eg tek opp forslaga frå Venstre og SV.

Presidenten: Representanten Bård Vegar Solhjell har tatt opp de forslagene han refererte til.

Rasmus Hansson (MDG) []: I likhet med alle Stortingets partier setter Miljøpartiet De Grønne stor pris på at Stortinget i lang tid har holdt på et strengt, restriktivt regelverk for våpeneksport og forsterket det over tid, men desto viktigere er det selvfølgelig at dette regelverket og regelverkets intensjoner faktisk blir fulgt. I denne debatten gjelder det særlig spørsmålet om eksport av forsvarsmateriell til land som er involvert i konflikten i Jemen.

Kuwait, De forente arabiske emirater, Qatar, Oman og Saudi-Arabia omtales i våpeneksportmeldingen som framvoksende markeder for norsk forsvarsindustri, og umiddelbart etter nevnes det deretter som en utfordring at de nevnte landene deltar i den saudiledede koalisjonen som intervenerer i Jemen.

I 2015 solgte vi A-materiell til Kuwait, De forente arabiske emirater, Qatar og Oman, og vi eksporterte B-materiell til Saudi-Arabia. Dette gjøres etter sigende på basis av vurderinger fra autoritativt hold. Det er fint om utenriksministeren redegjør litt nærmere for hvilket hold det er, men norsk praksis er altså at intervenerende stater ikke anses omfattet av Stortingets 1959-vedtak, som sier at «hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer».

I den foreliggende innstillingen står det:

«Dersom det fastslås fra autorativt hold at et lands styrker ikke opptrer i tråd med krigens folkerett, eller at det fastslås systematiske brudd på humanitærretten, vil salg av våpen og ammunisjon til landet ikke kunne tillates.»

Allerede i januar i år meldte FNs ekspertpanel når det gjelder Jemen, tilbake til Sikkerhetsrådet at koalisjonens angrep i Jemen foregikk i strid med internasjonal humanitær rett, og Jemen er i dag et katastrofeområde, hvor hungersnød truer, og hvor 3 millioner mennesker er internt fordrevet. Jeg tror det er vanskelig for nordmenn å forstå hvordan det å selge våpen til land som bidrar til slike menneskeskapte humanitære katastrofer – jeg understreker selvfølgelig at koalisjonen overhodet ikke er alene om å ha ansvaret for det som skjer i Jemen, men likevel – kan falle utenfor reglene. Likevel har den forrige og den nåværende regjering sett gjennom fingrene med denne praksisen. Det mener Miljøpartiet De Grønne nå bør ta slutt. Vi setter derfor stor pris på at regjeringen i år bestemte seg for innstramminger i våpeneksporten til De forente arabiske emirater, men vi støtter selvfølgelig likevel utenrikskomiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre, og Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti når de tar til orde for at beslutningen også bør gjelde de andre landene som intervenerer i Jemen. Miljøpartiet De Grønne har tidligere foreslått at land som det ikke skal eksporteres til, eksplisitt listes opp offentlig, fordi det da blir lettere å ta stilling til eksportspørsmål i forkant og ikke diskutere i etterkant hvorvidt land x eller land y var innenfor eller utenfor regelverket.

De Grønne støtter også Venstre og SV i at det er behov for økt åpenhet og innsyn og en spesifisering av hvilke kriterier som ligger til grunn for hvert enkelt avslag.

Til slutt: Jeg tror det er en stor misforståelse at det er i forsvarsindustriens interesse at Norge er omtrentlig med reglene vi har for våpeneksport til utlandet. Norsk forsvarsindustri er veldig viktig. Den gir mange arbeidsplasser, og den er ledende i teknologiutvikling – som mange har påpekt gir mange andre gevinster i tillegg til våpen – men denne industrien er også fullstendig avhengig av folkelig og politisk aksept. Det får den ved å få hjelp av et storting som setter klare rammer, som er entydig på det regelverket Stortinget vedtar, og som gir våpeneksportindustrien en forutsigbarhet som det er lett for den å forholde seg til. Det tjener industrien, det undergraver ikke industriens framtid.

Utenriksminister Børge Brende []: Det er bred politisk enighet om at Norge skal ha en levedyktig forsvarsindustri. Det dreier seg om viktig industri som er teknologidriver innenfor både militær og sivil sektor. Betydelige næringsparker har vokst frem rundt de store forsvarsbedriftene – viktige distriktsarbeidsplasser for Norge. Dette skaper verdier og arbeidsplasser i mange kommuner.

For at norsk forsvarsindustri skal være levedyktig og kunne opprettholde høy teknologisk kvalitet, må de ha mulighet til å eksportere. Våre egne markeder er ikke tilstrekkelige til å sikre forsvarsindustriens behov. Vi vet også at for å styrke Norges forsvarsevne er forsvarsindustrien – det at vi også driver med egen forsvarsindustri – viktig i konseptet med å trygge norsk suverenitet og ivareta vår egen forsvarsevne. Det er ofte glemt i denne debatten. Det er det viktig å slå fast.

For å legge til rette for at norske bedrifter kan lykkes i et konkurranseutsatt marked, er det nødvendig å tilby mest mulig stabile og forutsigbare rammevilkår. På denne måten bidrar vi også til at norske leverandører fremstår med troverdighet og med godt omdømme.

Beslutningen om å tillate eksport av forsvarsmateriell tas suverent av det enkelte land. Samtidig har det utviklet seg et økende internasjonalt samarbeid om eksportkontroll. Norge er aktiv i dette arbeidet. Det er bl.a. fordi informasjonen som deles, og kontrollistene som forhandles frem, setter rammeverket for vår egen eksportkontroll i stor grad.

Det er viktig at norske bedrifter og selskaper møter mest mulig samme regler som andre land vi handler med og konkurrerer med. Det er regjeringens mål å legge til rette for mest mulig langsiktighet og forutsigbarhet for forsvarsindustrien, innenfor rammene av et strengt og robust regelverk.

Som flere har vært inne på, er Norges kontrollregime med eksporten av forsvarsmateriell ett av verdens strengeste. Vi anvender en rekke kriterier og prinsipper i vurderingene av lisenssøknadene. Disse kriteriene består av to artikler fra FNs våpenhandelsavtale – ATT – og EUs åtte atferdskriterier. I tillegg har vi en streng nasjonal praksis med utgangspunkt i Stortingets vedtak av 11. mars 1959.

Vår tradisjon for åpenhet er lang. Graden av innsyn er betydelig sammenlignet med andre land. Det er ikke alltid man kan få inntrykk av det hvis man lytter til det som fremlegges av informasjon.

Meldingen vi behandler her i dag, er den 21. i rekken. Det betyr at vi i 2016 markerer at det er 20 år siden den første meldingen ble lagt frem. Flere land legger frem årlige rapporter om sin eksport, men det er unikt for Norge at meldingen behandles i Stortinget.

Kontrollen med eksport av forsvarsmateriell kan være utfordrende. Det er mange hensyn som skal ivaretas. Under denne regjeringen har vi fulgt opp og styrket regelverk og retningslinjer på viktige områder. For å sikre en tydelig kontroll har vi innført lisensplikt for materiell som opprinnelig har vært laget for militært formål, uavhengig av materiellets nåværende tilstand.

Et annet viktig grep har vært å samle alle prinsipper, kriterier og hensyn som gjør seg gjeldende i behandlingen av lisenssøknader, i en felles konsolidert liste. Denne oppdateringen av retningslinjene sikrer en mest mulig systematisk vurdering for å unngå at utstyr fra Norge kan bli brukt for intern undertrykking.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) []: Det er i innstillingen flertall for et forslag om å få utredet innholdet i artiklene 6 og 7 i ATT-avtalen, om de kan innpasses i norsk lov eller forskrift – forskrifter er noe som regjeringen gir – fordi de da får en sterkere juridisk forankring enn i dag hvor de er innarbeidet i departementets retningslinjer. Dette mener vi gir både ryddighet og en riktig arbeidsdeling mellom statsmaktene, og jeg vil spørre utenriksministeren om hans syn på å få utredet akkurat det spørsmålet.

Utenriksminister Børge Brende []: Det er et flertall for dette i denne sal, så det er klart vi skal utrede det. Jeg skal ikke trekke noen forhåndskonklusjoner knyttet til dette. Det har vært utredet også tidligere i forbindelse med gjennomføringen av ATT-avtalen. Stoltenberg-regjeringen ba i en proposisjon til Stortinget om samtykke til ratifikasjon, hvor det ble slått fast at gjennomføring av avtalen ikke krever lov- eller forskriftsendring. Men man valgte å ta det inn i retningslinjene hos Utenriksdepartementet. Det var Stoltenberg-regjeringens konkusjon ut ifra at ATT er en juridisk bindende avtale i seg selv. Vi er bundet av det, og det er sikret gjennom disse retningslinjene.

Men nå forstår jeg at Stortinget ønsker at vi skal gå igjennom dette en runde til, og det er klart vi skal gjøre det. Så får vi se om det vil bidra til en enda klarere gjennomføring av det som er de viktige intensjonene bak ATT, eller om den konklusjonen som ble trukket for noen år siden, fortsatt står seg.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Spørsmålet mitt til utanriksministeren handlar om det same temaet. Utanriksministeren seier at ATT er ein juridisk bindande avtale, og at ein difor ikkje treng å implementere det i norsk lov, men at det held å ha det som eit noko lausare regelverk. Som førre replikant er eg òg oppteken av at det skal vere ryddige forhold mellom Stortinget og regjeringa, og at ein skal vete kva ein har å halde seg til. Ser ikkje utanriksministeren at ein gjennom å inkludere ATT-avtalens artiklar 6 og 7 i lovverket vil få ei langt tydelegare avgrensing, ei langt tydelegare presisering, enn det ein har gjennom dagens ordning i departementet?

Utenriksminister Børge Brende []: Nå blir jeg jo bedt av Stortinget om å utrede dette, så jeg tror ikke jeg skal trekke noen konklusjon, men jeg ser at det er argumenter begge veier.

Det som er et faktum, er at Stortinget ratifiserte ATT-avtalen med basis i en proposisjon fremmet av Stoltenberg II-regjeringen, hvor det heter at gjennomføringen av avtalen ikke krever lov- eller forskriftsendringer. Retningslinjene er strenge og forutsigbare, og den konsoliderte kriterielisten i retningslinjene bidrar til å sikre dette. Når vi har ratifisert ATT-avtalen, når Stortinget har gjort det med basis i det som regjeringen Stoltenberg fremla, er den juridisk bindende for Norge – når vi har ratifisert den. Spørsmålet er om vi skal følge opp dette gjennom det man valgte i sin tid, å følge de retningslinjene som Utenriksdepartementet må forholde seg til, eller om man skal ha det i forskrifts eller lovs form. Det kan argumenteres for dette. Vi har forholdt oss til det den forrige regjeringen har gjort her, og synes så langt at det har vært godt.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: I serien av fleirtalsmerknader ber eg utanriksministeren merke seg det som står i innstillinga:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det er knyttet utfordringer til at norsk forsvarsmateriell ender opp hos autoritære regimer. På sikt risikerer det å undergrave forsvarsindustriens legitimitet.»

Det er litt ulikt syn i komiteen på spørsmålet om ein mellombels stans av sal av alt materiell til partane som deltek i krigen i Jemen. Eg respekterer at fleirtalet har eit anna syn, men eg kan tenkje meg å spørje utanriksministeren – for vi har ei sak bak oss der ein fortenestfullt stoppa eit sal til Emirata med den grunngjevinga: Om det skulle vise seg at det vert selt materiell til andre land som deltek i koalisjonen, som ein del av den krigen, vil Stortinget få vite det, slik at ein kan gå inn i det, sjå på det – i ettertid eller når det skjer?

Utenriksminister Børge Brende []: Det er en del forhold knyttet til situasjonen i Jemen som er viktig å rydde opp i. Situasjonen i Jemen rammes ikke av Stortingets vedtak av 1959. Det er den lovlige regjeringen i Jemen som har bedt om hjelp for å slå ned et opprør. Vi kan ikke eksportere til Jemen, verken til regjeringen i Jemen eller til hutiene eller andre som står bak dette opprøret. Men når den regjeringen som sitter i Jemen, har bedt om hjelp, har det vært ulike intervenerende parter. Saudi-Arabia er en av disse, i tillegg til Emiratene og andre. Så har det kommet opp en del opplysninger ikke minst når det gjelder bombing av mål i Jemen, som er svært bekymringsfulle, og det har spesielt vært anførsler mot Saudi-Arabias opptreden knyttet til disse bombingene. Men når det gjelder Saudi-Arabia, eksporterer vi verken våpen eller ammunisjon til dem.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Eg er fullstendig klar over statusen til krigen i Jemen og det folkerettslege biletet rundt han, og at det er ein koalisjon som deltek på førespurnad frå regjeringssida. Eg er òg klar over at det på begge sider er dokumentert vesentlege brot; det er veldig viktig å få det fram. Men eg er òg klar over, og det er heilt sikkert òg utanriksministeren, at det ikkje ville vere noko i vegen for mellombels å halde igjen på alt sal av A- og B-materiell til landa som deltek i koalisjonen.

Det eg uansett spurde om, var at dersom det skulle vise seg at vi sel til nokre av desse landa, slik det vart oppdaga og rapportert om og teke tak i i vinter, vil offentlegheita og Stortinget få vite om det, sidan det trass alt er ei vesentleg opplysning som eg trur det vil vere interesse for?

Utenriksminister Børge Brende []: Først vil jeg slå fast at vi har ingen dokumentasjon på at norsk forsvarsmateriell er brukt i Jemen. Det er også slik at jeg midlertidig har sagt at det ikke åpnes for eksport av ammunisjon til Emiratene. Men det er åpnet for eksport av annen type forsvarsmateriell, også til disse landene. Den forrige regjeringen åpnet for eksport både til Qatar og Emiratene, og tidligere er det åpnet for eksport til Kuwait. Der er det ikke endringer. Det må være en individuell behandling av disse søknadene, og det er mye materiell som heller ikke er anvendbart i f.eks. Jemen. Vi har ingen dokumentasjon knyttet til disse forholdene, så det må være en individuell behandling. Stortinget vil få informasjon hvis man skulle åpne for f.eks. eksport til noen av disse landene, gjennom de ordinære rutinene vi har, ved stortingsmelding.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Dette skal jo være en debatt og ikke bare en opplesning av dokumenter, og derfor tenkte jeg å ta en debatt med representanten Solhjell.

Representanten Solhjell hevdet at han ønsker at Stortinget skal se på eksportlisenser i ettertid. Da er det greit å ha merknader hvor det faktisk står «i ettertid». Jeg skal ikke lese hele, men på slutten av merknaden på side 9 står det:

«Stortinget har ikke innsyn i lisenssøknader som ligger inne til behandling i UD.»

Det er vel ikke akkurat i ettertid. Hvis representanten Solhjell mener at den merknaden betyr noe annet, er det greit nok.

Punkt 2, sluttbrukererklæring: Når det er norske produsenter av avanserte komponenter som inngår i store systemer, f.eks. i amerikanske systemer hvor det er opptil 20 land – JSF f.eks. eller F-35 er system hvor Norge produserer avanserte komponenter som inngår i dette – er det amerikansk eksportregelverk som gjelder når det er i USA. Man kan selvfølgelig ønske en sluttbrukererklæring på en avansert komponent som inngår i et slikt fly, men hvis man har det, kan man heller ikke produsere disse komponentene som er grunnlaget for teknologiutvikling på Kongsberg. Slik er det bare. Man kan ikke melde seg ut av verdenshandelen eller samarbeidet på teknologisiden – det er ikke mulig å gjøre det. Man kan ønske det, men ikke gjøre det. Da kan man faktisk ikke be om en sluttbrukererklæring på det som er det aller, aller mest avanserte i norsk forsvarsteknologi.

Så var det om det øker prisen på våpen. De jeg brukte som eksempler, var øl og sjokolade. Hvis man har fri import av øl og sjokolade, skal det mye til for at man ikke får tak i øl og sjokolade på lik linje med om norske produsenter skulle produsere øl og sjokolade. Det ville selvfølgelig gå ut over norske arbeidsplasser, men det var hele mitt poeng. Hvis man ikke skal ha avanserte våpen fra norske produsenter, vil våpnene bli mindre presise, for de kommer fra andre leverandører som produserer mindre presise våpen. Da blir de mer tilfeldig, slik at det er flere som blir utsatt for eventuelt drap og mord i en konflikt, fordi man ikke har «precision guided weapons» – de dreper ikke dem som faktisk skal bli tatt.

Og så er det norsk eksportkontrollregelverk, som jeg faktisk har vært med på å utarbeide selv gjennom mitt arbeid i Forsvarsdepartementet. Det er fordi vi ønsker å bidra til «the just war» – kampen mot undertrykking, kampen mot barbari og kampen for avskrekking. Det er sånn at 99 pst. av alle avanserte våpen som er produsert, aldri har blitt brukt. Det er hele poenget med å produsere avanserte våpen, at de ikke skal brukes i krig eller konflikt. De skal kasseres når de ikke lenger er avanserte, og så skal man få nye våpen som er avanserte, og som ikke skal brukes. Derfor har vi disse avanserte våpnene.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Det er veldig sjeldan ein stor suksess å utsetje heile Stortinget for ein privat debatt, så eg skal prøve å runde av dette i ein så forsonleg tone eg klarer.

Eg må seie eit par ting. For det første at ja, det kunne sikkert stå «i ettertid» i merknaden, men når det står «innvilgelser» og «avslag», har vi kanskje tenkt at «it goes without saying», som ein seier på engelsk, at eit avslag må vere gjeve for å få innsyn i det, og det same med innvilginga. Det er i alle fall det som er poenget.

Når det gjeld kompleksiteten rundt dotterselskap i andre land, ikkje minst alle komponentar moderne våpensystem er sette saman av, er det absolutt komplisert. Det er difor det er behov for å sjå på det. Men det er jo ingen tvil om at det kan vere fordelar ved at vi prøver å bruke eigarskapspolitikken til at det vi ser på som gode reglar og normer, som vi har vedteke her i Stortinget, vert følgde av norske eigarar.

Våpen er ei veldig spesiell vare, som i internasjonalt regelverk er underlagd heilt spesielle reguleringar, heilt spesielle moglegheiter f.eks. for statar til å subsidiere det, og heilt spesielle handelsregime. Men grunngjevinga for at vi har eit våpeneksportregelverk, er at det er ei vare vi vil prøve å regulere slik at dei ikkje hamnar i hendene på dei som kan kome til å bruke dei i ein væpna konflikt eller til undertrykking av eiga befolkning. Sidan vi trur på det, støttar vi breitt opp om eit sånt regelverk. Vi trur det har effekt – lite om vi berre gjer det aleine, mykje om fleire andre land gjer det òg. Difor trur vi saman med Venstre at vi kan gjere ei rekkje forbetringar i det.

Det som overraska meg først og fremst med representanten Tybring-Gjeddes innlegg, var at han argumenterer som om den kjerneideen er ganske dum, som om det eigentleg ikkje går an å påverke tilbod og etterspørsel. Det trur eg er heilt feil. I alle fall er det veldig rart, viss han trur det, at Fremskrittspartiet no støttar opp om at vi har det alle omtaler som eit av verdas strengaste våpenregime. Så eg oppfattar det sånn at representanten Tybring-Gjeddes innlegg ligg langt, langt på sida av det alle partia seier i innstillinga og innlegga sine, mens SV og Venstre i breitt støttar opp om det, men vil gå noko lenger på viktige felt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Forrige kapittel
Neste kapittel