Stortinget - Møte onsdag den 7. mars 2018

Dato: 07.03.2018
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:04:31]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra statsministerens kontor om at statsrådene Monica Mæland, Linda C. Hofstad Helleland og Jon Georg Dale vil møte til muntlig spørretime. De annonserte statsrådene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, som er fra representanten Ingalill Olsen.

Ingalill Olsen (A) []: Mitt spørsmål går til kommunalministeren.

Stortinget har med knapt flertall i to omganger tvangssammenslått Troms og Finnmark. Fylkespolitikerne i de to fylkene har prøvd å komme fram til en frivillig avtale. Det har mislyktes. Det endte med at staten stilte med en meklingsmann, og det ble signert en avtale. Denne avtalen satte sinnene i kok i Finnmark, og kravet om å forkaste avtalen var bortimot unisont.

Finnmarkingene føler med rette at storting og regjering har overkjørt fylket og dets innbyggere – tegnet et kart uten å lytte til dem det angår, og med et resultat som er et fullstendig ufunksjonelt gigantfylke. Ansvaret for sammenslåingen hviler på Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, men utfordringene og fortvilelsen knyttet til dette bærer vi finnmarkinger.

Vil statsråden på bakgrunn av reaksjonene i Finnmark og det forventede nei fra Finnmark fylkesting til den framforhandlede avtalen selv ta ansvar for flertallets tvangsvedtak, og ikke overlate gjennomføringen til fylkespolitikere som er motstandere av sammenslåingen?

Statsråd Monica Mæland []: Representanten sa egentlig de viktige ordene, at Stortinget har vedtatt. Jeg forholder meg til at Stortinget i forrige periode vedtok nye fylker – i det ligger også en sammenslåing av Troms og Finnmark. Så behandlet dette stortinget etter valget en sak om en mulig reversering av det vedtaket. Det fikk ikke flertall. Det betyr at et demokratisk valgt storting, vårt øverste folkevalgte organ, både i forrige periode og i denne perioden har vedtatt at Troms og Finnmark skal slås sammen. Da er det faktisk min jobb og min plikt som medlem av regjeringen å sørge for at det vedtaket følges opp, og at det gjennomføres. Akkurat nå venter jeg på at fylkestingene i Troms og Finnmark skal fatte sine vedtak. Det gjør de neste uke, og så må vi komme tilbake til saken når vi ser utfallet av fylkestingsvedtakene.

Ingalill Olsen (A) []: Jeg registrerer svaret, men jeg tenker at flertallet og dets minister er ansvarlige for gode og forsvarlige prosesser som ikke bringer fylket i enda større problemer.

Finnmark er landets største fylke i areal og det minste i folketall. En sånn motsats sier noe om problemer knyttet til å gjøre fylket eller regionene enda større. Det tvangssammenslåtte Troms og Finnmark vil bli tre ganger større i areal enn Viken. Når inndelingsloven sier at fellesnemnda bør oppnevnes etter folketall, vet vi at vi har tapt før fellesnemnda nedsettes. Vil statsråden ta initiativ til at også areal, ikke bare folketall, skal vektlegges ved en eventuell oppnevning av fellesnemnd for Troms og Finnmark? Deler statsråden min bekymring for at Finnmark i så fall vil være i stort mindretall og i realiteten totalt uten innflytelse over egen framtid?

Statsråd Monica Mæland []: Finnmark er i aller høyeste grad nå der at de kan ta kontroll over egen framtid. Min oppfordring til Finnmark og til Troms fra mitt første møte med representantene for de to fylkene var: Ta selv kontroll over prosessen videre, bestem selv hvilken framtid dere vil ha. Det har vært min klare oppfordring. Derfor anmodet jeg også partene om å la seg bistå med en meklingsperson som de stolte på, for å komme fram til en avtale som de ønsket å gjennomføre. Det skjedde jo. Det er slik at fylkesleder i Troms og fylkesordfører i Finnmark gjennomførte en mekling ved hjelp av tidligere stortingsrepresentant og tidligere regjeringsmedlem Knut Storberget. Jeg oppfattet at det var en veldig god prosess. De anbefalte denne avtalen. De er alle tre medlemmer av representantens eget parti. De er demokratisk folkevalgt i de to fylkene. Mitt håp er nå at de to fylkestingene slutter seg til den avtalen som deres egne folkevalgte har vedtatt, og som jeg selvfølgelig ikke har blandet meg bort i.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Ingalill Olsen.

Ingalill Olsen (A) []: Det er Stortinget som har fattet dette vedtaket. Det er ikke finnmarkingene som har ansvar for sin egen situasjon. De har ikke valgt det selv. Dette er tvang tvers igjennom.

Det er et stort og rungende krav om at det avholdes folkeavstemning knyttet til sammenslåing av Troms og Finnmark. Arbeiderpartiet mener at utfallet ville vært et overveldende nei-flertall. Dersom en folkeavstemning ble gjennomført med et nei-flertall som resultat, ville det ført til at statsråden tok resultatet til etterretning, bøyde seg for folkeviljen i Finnmark og startet prosessen med å omgjøre tvangssammenslåingsvedtaket?

Statsråd Monica Mæland []: Representanten inviterer meg til å spekulere i hva som ville skjedd hvis vi i Norge ikke hadde demokratiske valg og stolte på dem. Det har vi hatt. Det hadde vi forrige høst. Stortinget har tatt en beslutning som Stortinget kan ta. Den kan man godt være rivende uenig i, og det oppfatter jeg at mange i Finnmark er. Men så langt må man forholde seg til det flertallet har bestemt, og da kan Finnmark nå selv bestemme sin egen framtid eller overlate det til meg. Jeg ønsker ikke å ta avgjørelser på vegne av Finnmark, jeg ønsker at Finnmark selv skal ta dem, og det håper jeg fylkestinget i Finnmark gjør.

Presidenten: Kjell-Idar Juvik – til oppfølgingsspørsmål.

Kjell-Idar Juvik (A) []: Tvang fører sjelden noe godt med seg. Det ser vi nå på engasjementet og raseriet i Finnmark, og det er forståelig. Den samme misnøyen så vi i Nordland, og da snudde regjeringen. Møre og Romsdal, Oslo og Rogaland har beholdt sin selvstendighet som følge av lokal motstand. Motstanden fra Finnmark har enten blitt undervurdert av regjeringen, eller så har man rett og slett ikke brydd seg. Prosessen har vært uryddig og uholdbar fra regjeringens side, og så løfter man ansvaret over på fylkene. Sågar står man i dag og skylder på Stortinget alene. Nå vil det bli opp til statsråden hvordan denne prosessen skal foregå videre. Dette vil bli avgjørende for om man øker uvennskapet mellom disse fylkene. Deler statsråden manges frykt for at det vedtaket som er fattet med et knapt flertall, fører til en varig splittelse mellom Troms og Finnmark? Og hva vil statsråden bidra med for at denne prosessen skal gjennomføres på en forsvarlig måte?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg forstår at noen prøver å gjøre dette til et regjeringsprosjekt. Det er det altså ikke. Dette er en regionreform som er initiert av Stortinget, som er vedtatt av Stortinget, og som regjeringen følger opp. Hvis man tenker seg om, vil man vite at de to regjeringspartiene i forrige periode hadde ett primærønske, og det var å avskaffe det tredje forvaltningsnivået – for å få enda sterkere kommuner, som kunne ta enda flere avgjørelser. Det har vi ikke flertall for. Da forholder vi oss til de vedtak Stortinget har gjort. To demokratisk valgte storting har fattet en avgjørelse om at Troms og Finnmark skal bli ett fylke. Jeg opplever at de to fylkesordførerne, som representerer sine fylker, har hatt en god prosess ved hjelp av en meklingsperson. De har kommet fram til en avtale, som de anbefaler og som jeg håper at de demokratisk valgte fylkestingene vil slutte seg til.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV) []: Nå slapp statsråden katta ut av sekken igjen og viser at dette er en regjering som vil legge ned dette fylkesnivået, og som et skritt på veien – som regjeringspartiene har sagt ved flere anledninger – kommer disse tvangssammenslåingene av fylkene. Det skaper store problemer, kostnader, bortkastet tid og ondt blod. Vil du ikke, så skal du! Aksepterer man ikke tvangsekteskapet og betingelsene, har statsråden – i hvert fall i media – lovet å komme og rydde opp.

Det er ingen skam å snu hvis man forstår at et vedtak er feil. Min anbefaling vil være at statsråden tar saken på alvor, reiser opp og snakker med finnmarkingene og dem det gjelder, og setter seg ordentlig inn i saken. Vil statsråden gjøre det, eller vil man fortsette å tvangssammenslå, på armlengdes avstand, uten å ha vært der og snakket med dem det gjelder?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg kan forsikre representanten Karin Andersen om at jeg har satt meg inn i saken. Jeg var i Finnmark for to uker siden, og jeg har hatt flere møter med de folkevalgte fra Finnmark og Troms. Dette handler ikke om å ikke kunne en sak, dette handler om å forholde seg til stortingsvedtak, og jeg tror det er første gang jeg opplever at opposisjonen i Stortinget roper på at regjeringen ikke skal gjøre det Stortinget har bestemt. Slik kan vi ikke ha det. Vi må følge opp disse vedtakene, og det gjør vi ved at Finnmark og Troms selv bestemmer hvordan de ønsker å ta denne prosessen videre.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV) []: Det er ikke mange dagene siden vi fikk en hel bok sendt til Stortinget om vedtak som Stortinget har gjort, og som regjeringen ikke har fulgt opp. Så der har regjeringen litt å gå på – for å si det slik – ved å følge opp mange av de forslagene som Stortinget har vedtatt, og som det somles med.

Men dette er en sak der statsråden også i dag i Stortinget innrømmer at målet er å legge ned dette nivået. Så inviterer man et folkevalgt nivå til å være med på noen liksomvedtak på veien til å legge seg sjøl ned. Det er ingen god invitasjon. Når det gjelder Finnmark spesielt, er situasjonen der så spesiell at det ville ikke være noen skam å snu. Det er regjeringer og partier som har endret standpunkt når de i møte med virkeligheten ser at dette ikke skaper noe godt, at det tvert imot skaper flere problemer, koster mer og ikke er en løsning som er god nok.

Ser ikke statsråden at vedtak i noen tilfeller bør gjøres om fordi de i utgangspunktet verken var hensiktsmessige eller gode?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg oppfatter representanten Karin Andersen som en svært erfaren politiker, og hvis hun først i dag har oppdaget hva som er Fremskrittspartiets og Høyres primærstandpunkt, blir jeg veldig forbauset. Dette er ikke «katta ut av sekken» – dette er våre primærstandpunkter. De er veldig godt kjent, gjennom både partiprogrammer og valg.

Så har jeg lyst å si: Alternativet til ikke å fjerne det tredje forvaltningsnivået er å få større og sterkere regioner som faktisk er i stand til å utføre de oppgavene de skal. Finnmark er – som representanten Andersen sier – i en veldig spesiell situasjon. De er i en situasjon hvor de sliter med frafall i skolen, og hvor de roper på arbeidskraft og kompetanse. Det er det fylket i landet som har færrest innbyggere. Da vil det styrke Finnmark å bli større og sterkere. Derfor er det mitt mål å sørge for at vedtaket som Stortinget har fattet, blir gjennomført, og aller helst at Finnmark og Troms selv styrer gjennomføringen.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Statsråd Mæland sier at dette ikke er et regjeringsprosjekt.

Norge har fått en regionreform ingen egentlig vil ha. Hvem synes egentlig det er klokt å tvangssammenslå Østfold, Akershus og Buskerud til et nytt gigantfylke, Viken? Hvem er det som brenner for at Finnmark og Troms skal tvangssammenslås, der vi får en region som er større enn Irland, og som har enorme avstander? Og det er ingen lokal begeistring i Finnmark i det hele tatt.

Høyre og Fremskrittspartiet har knapt vært villige til å forsvare reformen – godt representert her ved Monica Mæland, som skylder på alle andre. Det er Høyre som har tvunget det igjennom. Men det de har sagt, er at det er et kompromiss med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Hva var det Kristelig Folkeparti sa i juni da dette ble tvangsvedtatt i Stortinget? Det er en løsning ingen partier egentlig vil ha, sa Kristelig Folkeparti. Og representanten Hareide var i Hallingdal i vinter og sa at mange har problemer med å se at Viken er en optimal region. Det var ganske godt sagt. Så fikk han oppfølgingsspørsmål, om han trodde Viken ville bli delt i to. Ja, det trodde han, så nå måtte de jobbe ut fra det. Dette er Kristelig Folkepartis standpunkt. De vil heller ikke ha Viken, og de tror det blir delt i to.

I Finnmark er det opprør. Men Høyre-statsråd Mæland har varslet at det skal brukes ytterligere tvang, og da skal regjeringen sitte i Oslo og bestemme.

Hvorfor mener statsråd Mæland at det er klokt at hun på vegne av regjeringen og Høyre skal sitte i Oslo og tvangssammenslå to fylker som ikke vil det?

Statsråd Monica Mæland []: Det er en fascinerende beskrivelse av en virkelighet jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i.

Jeg tror det er veldig klokt av en statsråd, særlig som medlem av en mindretallsregjering, å forholde seg til de vedtak Stortinget har fattet.

Jeg skjønner at Slagsvold Vedum og mange andre er uenig i disse vedtakene, men det er altså sånn at Stortinget senest før jul diskuterte om man skulle reversere dette standpunktet. Det besluttet et flertall i denne sal ikke å gjøre.

Så er det ikke slik at jeg har truet Finnmark med at vi skal styre fra Oslo. Jeg har tvert imot på inn- og utpust i alle samtaler jeg har hatt med representanter fra Troms og Finnmark, og i alle intervjuer jeg har gitt, sagt at det er opp til Finnmark å styre Finnmark. Jeg ønsker at de skal gjøre det. Jeg har ikke noe ønske om å gjøre det fra et kontor i Oslo.

Representanten vet veldig godt at lovens system er slik at hvis partene ikke blir enige, kan de anmode departementet om å fatte vedtak. Det har Troms gjort. Da de gjorde det, ba jeg partene om å la seg bistå av en meklingsperson. Jeg ønsket altså ikke at vi skulle sitte i Oslo og styre utviklingen i Finnmark. Partene lot seg bistå av en person som de stolte på, som de fikk hjelp av til å utferdige en avtale, som partene altså anbefalte overfor sine fylkesting. Jeg skjønner at Slagsvold Vedum er uenig i vedtaket Stortinget har fattet, men det er altså gjort, og mitt håp er at representanter fra Troms og Finnmark selv styrer utviklingen videre. Hvis ikke er altså systemet slik at da kan vi fatte vedtak, og da gjør vi selvsagt det.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det høres veldig hult ut når statsråden, som er frontfiguren for dem som ønsker å bruke tvang, sier at det er opp til Finnmark å styre Finnmark. Det er jo nettopp Høyre med sine stortingsrepresentanter som har fratatt Finnmark og andre fylker rundt omkring i landet muligheten til å styre sitt eget fylke.

Såpass redelig bør en statsråd være at hun forsvarer det standpunktet Høyre nå har tvunget igjennom i Stortinget. Og hvorfor mener Monica Mæland og Høyre at det er så klokt å lage nye, store regioner som ingen egentlig vil ha? Hva blir bedre i Finnmark? Hvilke tjenester blir bedre? Hvordan blir det bedre skoleresultater, som en løftet fram i stad, av å tvangssammenslå Finnmark og Troms, når det ikke er noen lokal begeistring? Hva er grunnen til at Høyre mener det er så klokt å tvinge finnmarkinger til å gjøre noe de ikke ønsker?

Statsråd Monica Mæland []: Man kan gjerne synes det er hult. Jeg har på en ryddig måte nå forsøkt å redegjøre for Høyres primærstandpunkt og for det faktum at Stortinget har fattet vedtak som jeg følger opp. Det lar seg ikke forklare på noen annen måte enn jeg har forsøkt å gjøre her.

Så er det slik at når vårt primærstandpunkt ikke lar seg gjennomføre fordi vi ikke har flertall i denne sal, er jeg for større og sterkere regioner. Det trodde jeg faktisk Senterpartiet også var den gangen de satt i regjering og hadde en kommunalminister ved navn Åslaug Haga, som vel tegnet et regionkart med ni regioner. Nå får vi faktisk elleve.

Det handler om både å følge opp de oppgavene fylkene har i dag, og – ikke minst – om å få nye og tyngre oppgaver. Da handler det om størrelse. Det handler om kapasitet. Det handler om kompetanse. Det er ikke sånn at jo mindre en kommune eller et fylke er, jo mer kompetente er de, og jo bedre tjenester yter de. Tvert imot viser alle oversikter at i små kommuner, og særlig i Nord-Norge, sliter man på nettopp disse områdene.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Trygve Slagsvold Vedum.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Monica Mæland har gjort det til sin favorittøvelse å skyve alle andre foran seg i denne tvangsbruken. Og jeg skjønner for så vidt godt at statsråden synes dette er ubehagelig. Hun sier hele tiden at det er Stortingets vedtak.

Men hvis Høyre vil, blir det flertall på et blunk for ikke å bruke denne tvangen. Det var knappest mulig flertall før jul. Knut Arild Hareide, leder i Kristelig Folkeparti, har allerede varslet at man ønsker å dele Viken i to. Kan Monica Mæland si at dette er en godt gjennomarbeidet, klok reform, som har hatt gode lokale prosesser, og som har skapt lokal begeistring, eller har det blitt en prestisje bare å gjennomføre den, koste hva det koste vil, på grunn av at den var en del av kommunereformen?

Hva er det beste argumentet Monica Mæland har for å tvangssammenslå Finnmark når hun lar f.eks. Møre og Romsdal stå som eget fylke?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg kan gjenta og gjenta at jeg forholder meg til de vedtak og forhandlinger som har skjedd i Stortinget. Det skulle bare mangle. Alternativet, det kan jeg også gjenta, til små fylker som mangler kompetanse og har problemer med å skaffe arbeidsplasser, er å få større og sterkere regioner.

Det betyr at når Stortinget har fattet dette vedtaket, beliter jeg meg, som vi sier på Vestlandet. Det betyr at jeg ønsker at denne reformen skal bli mest mulig vellykket. Og den blir aller mest vellykket hvis fylkene selv styrer prosessen, og ikke ved at vi gjør det på et departementskontor i Oslo.

Presidenten: Heidi Greni – til oppfølgingsspørsmål.

Heidi Greni (Sp) []: Regionreformen startet som en invitasjon fra regjeringen til naboprat mellom fylkene, der de selv skulle vurdere om sammenslåing var fornuftig. Konklusjonene etter forhandlingene med nabofylkene ble i neste omgang brutalt overkjørt av regjeringen, og det endte med tvangssammenslåing på tvers av de fylkeskommunale vedtakene.

Et av vedtakene som er vanskeligst å forstå for sentrale politikere, for innbyggere i fylket og ikke minst for lokalpolitikere fra alle partier, er sammenslåingen av fylkene Østfold, Akershus og Buskerud. Det er en konstruksjon som bryter med alle forutsetninger regjeringen hadde for etablering av funksjonelle regioner. Det blir ikke en felles bo- og arbeidsmarkedsregion. Folketallet blir 1,2 millioner – mot lille Møre og Romsdal, som blir mindre. Og midt i Viken ligger Oslo, som er en felles arbeidsmarkedsregion med Akershus.

Samtidig velger regjeringen å organisere fylkesmannsembetene på en annen måte. De sier selv at dette er uforståelig. Kan statsråden forklare meg hvordan denne konstruksjonen kan være fornuftig, og hvordan vil statsråden møte de sterke reaksjonene som har kommet på etableringen av Viken som nytt fylke?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg hører at representanten er uenig i de vedtak som er gjort. Det kan vi godt spekulere i, men jeg forholder meg til at de er gjort. De er gjort av forrige storting, de er bekreftet av dette stortinget. Da er min jobb å sørge for at denne regionreformen, disse fylkessammenslåingene, blir så vellykket som mulig, og det blir de ved at fylkespolitikerne selv styrer prosessen, enten det er på Østlandet, i Nord-Norge eller på Vestlandet.

Presidenten: Geir Adelsten Iversen – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Jeg lurer på om statsråden forstår bakgrunnen for det store, enorme engasjementet, frustrasjonen og det opprøret som skjer i Finnmark. Det er forferdelig rart at da statsråden kalte inn Troms og Finnmark til mekling, var det enklest å møtes på Gardermoen.

Troms og Finnmark blir ikke et fylke, det blir et kontinent. Det kommer til å bli store utfordringer på grunn av avstander, kostnader og ikke minst det å tilby folk som bor i det nye gigantfylket, gode tjenester.

Om statsråden tar Finnmark på alvor, bør hun selvfølgelig lytte til det som folk i Finnmark mener. Vil statsråden støtte å gjennomføre en folkeavstemning om sammenslåing av Troms og Finnmark?

Statsråd Monica Mæland []: Det er ikke slik som representanten beskriver, at jeg kalte partene inn til mekling. Partene ønsket et møte for å diskutere situasjonen med meg. Invitasjonen fra begge kom faktisk nokså samtidig. Vi hadde et møte hos meg, hvor Troms anmodet om at departementet satte ned en fellesnemnd, og de redegjorde for at de ikke kom videre i forhandlingene. Da ba jeg om at partene lot seg bistå av en mekler. Det diskuterte vi. Defremmet forslag til hvem mekleren skulle være, dehadde kontakt med mekleren og bestemte tid og sted for gjennomføring av meklingsmøtet. Det blandet jeg meg overhodet ikke opp i. Jeg var bare opptatt av at partene selv tok styring i prosessen, ikke at jeg gjorde det.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Denne svarrunden har vært en hel rekke av bortforklaringer fra statsråden. Det statsråden har gjort i hvert eneste svar gjennom hele spørretimen, er å distansere seg fra den tvangsreformen hun sjøl skal gjennomføre. Først skylder hun på alle andre. Hun sier at det ikke er et regjeringsprosjekt. Hun sier at vi må forholde oss til Stortinget. Det er heller ikke hun som har invitert til megling, det er det partene sjøl som har gjort. Og tror dere ikke hun også sier at vi må ha tvangsreformen i Finnmark for å stanse frafallet i skoler i Finnmark – i en tid da regjeringen har vedtatt en lærernorm som kommer til å tappe Finnmark for lærerkrefter?

Når skal statsråden være kommunalminister og faktisk stå opp og ta et ansvar for det hun nå har tenkt å gjennomføre? Min bekymring er at hvis Mæland og staten har tenkt å møte finnmarkingene på denne måten, kommer det til å bli en meget interessant øvelse.

Statsråden svarte ikke på Geir Adelsten Iversens spørsmål: Er det aktuelt å gjennomføre en folkeavstemning, slik at finnmarkingene sjøl får lov til å si hva de mener om tvangssammenslåing av fylkene?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg skjønner at Senterpartiet har lyst til å drive med en annen virkelighetsbeskrivelse enn den som er den faktiske.

På spørsmålet om folkeavstemning er svaret på det rett og slett nei. Vi har et godt system i Norge basert på stortingsvalg. Det ble gjennomført i september. Jeg skjønner at Senterpartiet ikke er fornøyd med valgresultatet. Det er jeg.

Så er det sånn at Stortinget rett før jul diskuterte om man skulle reversere dette vedtaket. Svaret på det ble nei. Da er det min jobb som kommunalminister å gjennomføre de vedtak Stortinget har fattet. Det akter jeg å gjøre.

Jeg har hatt en veldig god dialog med partene i både Troms og Finnmark, og det var partene som ønsket å la seg bistå av departementet. Jeg blandet meg ikke bort i det. Det handler om å ta det folkevalgte nivået, fylkesnivået, på alvor. Det handler om ikke å overstyre. Det handler ikke om å tvinge igjennom løsninger som jeg mener jeg er bedre skikket til enn partene. Partene er best skikket til å styre sin egen framtid, og det håper jeg de vil gjøre.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Statsråden vil altså ikke vurdere om finnmarkingene sjøl skal få lov til å ta stilling til dette gjennom folkeavstemning. Hun skylder på at vi har hatt et stortingsvalg, og at Stortinget vedtok reformen, med knappest mulig flertall. Det er en reform som ingen egentlig vil ha. Heller ikke Mælands eget parti ønsker den reformen. Allikevel ble den vedtatt i Stortinget med knappest mulig flertall.

Det er en reform som partiet Høyre ikke ønsker, og som statsråden nå har brukt seks–sju svar på å distansere seg fra. Og så skal ikke regjeringen la finnmarkingene sjøl få lov til å si hva de mener om reformen? Det er en slik motsetning, det er en slik bortforklaring i det som statsråden her sier, at det er helt bemerkelsesverdig.

Men la meg få lov til å stille et annet spørsmål, da. Hvis det nå er så gjennomtenkt og viktig og Stortinget har vedtatt det, hvorfor er det fornuftig at Rogaland, som har en femtedel av arealet til Finnmark, får lov til å stå alene, mens Finnmark skal bli tvangssammenslått?

Statsråd Monica Mæland []: Det bemerkelsesverdige her er jo at Senterpartiet ikke har noen tillit til et stortingsvalg, ikke har noen tillit til demokratisk folkevalgte representanter på fylkesnivå. Det er fylkeslederne i Troms og Finnmark som har framforhandlet denne avtalen, og som har latt seg bistå av en meklingsperson. Det er en mistillit til hele vårt politiske system som jeg knapt har sett maken til.

Når det gjelder vurderingen som er gjort av Rogaland, er det en vurdering som er gjort av dem som forhandlet i denne salen, men det kan jo være et tips å se på innbyggertallet i Rogaland. Rogaland har over 400 000 innbyggere – veldig mange flere enn det Troms og Finnmark har til sammen.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Freddy André Øvstegård (SV) []: I morgen er det 8. mars – derfor vil jeg stille likestillingsministeren et spørsmål.

Samfunnsdebattanten og poeten Sumaya Jirde Ali har den siste tiden blitt utsatt for en grov kvinnehatende og rasistisk hetskampanje ledet an fra det ytre høyres såkalte nettavis, Resett. Truslene, trakasseringen og skjellsordene har gått så langt at Sumaya har måttet trekke seg fra bl.a. 8. mars-markeringen i Bergen i morgen. Hun har blitt kalt et tragisk eksemplar av et menneske, et ufyselig vesen som burde sendes hjem til Somalia, og en har kommentert: Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene. Dette er et angrep på demokratiet og ytringsfriheten. Det rammer spesielt unge minoritetskvinner.

Mange har svart på hetskampanjen mot Sumaya med vår egen kampanje til støtte for henne. Først etter flere dagers øredøvende stillhet og etter press fra media kom omsider Erna Solberg på banen og fordømte hatytringene mot Sumaya. Men å vise sin støtte og gi synlighet til kampen for ytringsfrihet, kvinners likestilling og bekjempelse av sosial kontroll ved å gå i 8. mars-toget, som Sumaya har blitt hetset vekk fra, ser det imidlertid ikke ut til at hun akter å gjøre.

Bortsett fra statsministerens sene respons har det virket som om det er lite politisk engasjement fra høyresiden rundt denne alvorlige og viktige saken. Likestillingsministeren, som er tildelt et stort konstitusjonelt politisk ansvar for å bekjempe diskriminering og fremme likestilling, har så langt vært både taus og usynlig.

Jeg vil spørre statsråden om hvor hun har vært den siste uken, om hvorfor ikke landets likestillingsminister har tatt Sumaya i forsvar når så mange andre har blitt med på «jeg støtter Sumaya»-kampanjen, og om statsråden denne gangen akter å gå i tog for Sumaya og hennes søstre som ble presset vekk fra å delta på bl.a. morgendagens markering.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg setter veldig stor pris på å få det spørsmålet fra representanten Øvstegård. Jeg er veldig bekymret for debattklimaet som vi nå opplever. Jeg er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer på bakgrunn av etnisitet, religion og livssyn. Sumaya er en av dem som rammes veldig hardt, og som trues til – i hvert fall midlertidig – taushet. Det viser at vi ikke har et samfunn som har plass til alle. Selv om ytringsfriheten står veldig sentralt i vårt samfunn og ytringsfriheten vår er umistelig, ser vi nå at demokratiet snevres inn steg for steg. Ikke minst ser vi også det mot politikerne.

Jeg ble veldig lei meg og veldig sint da jeg så det som Sumaya blir utsatt for. Derfor tok jeg kontakt med Sumaya. Jeg sendte henne en henvendelse hvor jeg beklaget det hun opplever, og der jeg inviterte henne til en samtale når hun føler seg klar for det. Jeg opplever henne som en veldig sterk representant som tør å stå opp for sine meninger. Jeg ønsker å høre fra en som opplever det selv: Hva er de viktigste tiltakene vi bør ta initiativ til i kampen mot hatefulle ytringer?

Regjeringen har også presentert en strategi mot hatefulle ytringer og en handlingsplan som er viktig å følge opp. Jeg er glad for at statsministeren så tydelig gikk ut og stemplet hva dette er for noe. Jeg kommer i videre dialog med Sumaya og andre til å kjempe mot det som de nå opplever, og videre også kjempe kampen mot hatefulle ytringer.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er vel og bra med strategier, men da ingen i regjeringen gikk i 8. mars-toget i 2017, sa nåværende statsråd Hofstad Helleland, og jeg siterer:

«Jeg har aldri vært spesielt opptatt av å gå i tog. Jeg meldte meg heller inn i Høyre for å påvirke kvinners muligheter og situasjon.»

Da er det interessant å se hva likestillingsministeren gjør politisk. Den 23. mai i fjor vedtok Stortinget at regjeringen skal nedsette et utvalg som ser på hvilke likestillingsutfordringer barn møter. Statsråden uttaler i januar i år i et brev at de vil komme tilbake til Stortinget med informasjon om oppfølging av det vedtaket. Det er snart gått et år siden det vedtaket ble gjort. I mellomtiden har vi fått vite av Barneombudet at mens voksne kvinner som opplever voldtekt, får tilbud om voldtektsmottak, har ikke barn det samme tilbudet. Det har de ikke, det er diskriminering.

Hvor lenge skal norske barn og ungdommer vente før likestillingsministeren får satt ned et slikt utvalg, og – enda viktigere – når kan vi forvente å se konkrete forslag som vil styrke likestillingen blant barn og ungdom?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg har vel snart vært likestillingsminister i seks uker. Det har vært veldig spennende. Ikke minst er et av de områdene som jeg har prioritert å gå inn i, nettopp ungdoms utfordringer i dag. Derfor skal vi nå sette ned et eget utvalg som skal se på ungdomskulturen, på hvordan også ungdom og barn blir påvirket av den digitale verdenen og plattformene som de nå er på, men ikke minst gi oss mer kunnskap om kjønnsrollemønster og likestillingsutfordringer som ungdom opplever, både i utdanning og i arbeid.

Vi skal sette ned et eget ungdomsutvalg. Den 8. mars inviterer jeg bloggere og influensere til et møte om den negative påvirkningen jeg mener mange har på likestillingsperspektivet når det gjelder barn og unge.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Freddy André Øvstegård.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg spurte om et annet konkret vedtak – men det er greit.

I fjor sommer vedtok Stortinget at regjeringen skulle utrede et lavterskeltilbud for håndhevelse av forbudet mot seksuell trakassering. Statsråden uttaler i et brev i år at departementet vil komme tilbake til Stortinget med informasjon om oppfølging av også det anmodningsvedtaket. Månedene går. I mellomtiden har modige kvinner fortalt og varslet om krenkelser og trakassering. Statistisk sentralbyrå leverte nylig en ny likestillingsrapport som viser at seksuell trakassering er utbredt, at kvinner utsettes i større grad enn sine mannlige kollegaer, og at hele 10 pst. av kvinner månedlig eller oftere har blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet.

Hvor lang tid mener statsråden hun trenger på å utrede behovet for et lavterskeltilbud og en utvidelse av Diskrimineringsnemndas håndhevelsesmyndighet på dette området, et spørsmål som ble utredet allerede i 2012, av Skjeie-utvalget?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg går i disse dager i gang med en utredning av lavterskeltilbudet. Det er fordi vi har to hensyn vi skal ivareta, både den som varsler, og den det blir varslet mot. Hvis Stortinget skal få seg forelagt et forslag om hvordan vi kan styrke ikke bare informasjons- og veiledningsdelen av dette arbeidet – som Likestillingsombudet i dag mottar veldig mange henvendelser om – men også denne nemnda i håndteringen av disse sakene, som er veldig kompliserte, må vi først utrede.

Jeg håper å komme tilbake med et forslag til Stortinget så snart det lar seg gjøre, etter at vi har utredet hvordan dette skal kunne fungere på best mulig måte.

Presidenten: Freddy André Øvstegård – til oppfølgingsspørsmål.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Vi venter spent på det.

Som nevnt er det 8. mars i morgen. Da har det gått 253 dager siden regjeringen ble bedt om å bevare og styrke aktivitets- og redegjørelsesplikten. I mellomtiden har regjeringen svekket redegjørelsesplikten ved at ca. 90 pst. av virksomhetene er blitt unntatt. I tillegg ser vi at de anmodningsvedtakene som Stortinget har gjort, fremdeles henger i løse luften og bortforklares med at vi venter på utredninger.

Det er derfor fristende å minne statsråd Hofstad Helleland på hva hun sa om daværende statsråd Audun Lysbakken i 2010, og jeg siterer:

«Lysbakken skriver seg inn i rekken av en håndfull rødgrønne barneministre de siste fem årene som utreder, evaluerer og setter ned utvalg.»

Han kunne i stedet ha «lagt fram saker til Stortinget». Men han har kanskje «møtt veggen».

Mitt spørsmål blir da: Hvor raskt vil statsråden sørge for at Stortingets vedtak blir gjennomført og fører til handling som gir barn, kvinner og menn en mer likestilt og trygg hverdag – eller har statsråden kanskje møtt veggen?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Utfordringen i denne saken er at Stortinget har vinglet litt. Først gjorde familie- og kulturkomiteen et vedtak om å fjerne redegjørelsesplikten. Så gjorde finanskomiteen et helt annet vedtak før jul. Og så har vi et anmodningsvedtak som jeg følger opp, hvor jeg skal komme tilbake med en aktivitets- og redegjørelsesplikt som sørger for at vi ivaretar at bedriftene ikke får økt byråkrati knyttet til dette, men som også ivaretar likestillingsarbeidet rundt omkring på de ulike arbeidsplassene på en god måte.

Vi er i gang med arbeidet, og vi vil etter et grundig arbeid legge frem et forslag for Stortinget hvor vi skal ivareta de to hensynene på en god måte (presidenten klubber) – hensynet til likestilling (presidenten avbryter), men også til småbedriftenes …

Presidenten: Tiden er ute.

Kari Henriksen – til oppfølgingsspørsmål.

Kari Henriksen (A) []: Vi har hørt at ting tar tid. Nå har regjeringa sittet i snart fem år, så Arbeiderpartiet har levert inn et forslag som går på sosial kontroll og æresvold. Vi har sett at kvinner blir kneblet i den offentlige debatten, og de trues på livet – det er nevnt personer fra representanten Øvstegård angående dette – og lokalt har vi en homofil mann som ikke får lov til å synge i kor fordi han er homofil. Høyre og regjeringa har vært forholdsvis tause om den sosiale kontrollen, som lever i beste velgående i det norske samfunnet i dag. Regjeringa har nå hatt ansvaret for dette feltet i snart fem år, og vi venter fremdeles på tiltak. Men denne saken er viktig, det understreker jo også statsråden i sitt svar. Derfor regner jeg med – og jeg tar for gitt – at dette er et tema som har opptatt statsråden når hun nå har fått ansvar for likestillingsfeltet. Jeg vil be henne dele med Stortinget tre viktige tiltak som hun vil jobbe for å få satt i verk eller starte prosesser på.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Dette er noe som ikke bare regjeringen er veldig opptatt av, men som også Stortinget er veldig opptatt av, og derfor ligger det nå også flere forslag i Stortinget. Vi følger opp vår handlingsplan knyttet til hatytringer – det handler ikke minst om mer kunnskap og dialog med dem som føler seg berørt – og vi følger også opp handlingsplanen mot negativ sosial kontroll, mot tvangsekteskap, og arbeidet mot kjønnslemlestelse skal forsterkes. Først og fremst er det viktig for oss å styrke rettsvernet for dem som utsettes for tvang og negativ sosial kontroll.

Jeg ser veldig frem til 8. mars. Da har statsministeren og inkluderingsministeren – sammen med meg – invitert til et frokostmøte i statsministerboligen, hvor vi har invitert veldig mange kvinner fra minoritetsmiljøet som skal fortelle hvordan de opplever dette, og hva vi kan gjøre for å bedre deres situasjon.

Presidenten: Geir Jørgen Bekkevold – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg var glad da jeg så at statsministeren var ute og forsvarte Sumaya tidligere denne uken mot det hun kalte «nett-troll på ytterste høyre». Dessverre er det ikke bare nettrollene som utgjør en trussel mot kvinners likestilte rett til å bidra i det offentlige rom. Det gjør redaksjoner som ikke er bevisst på hvilke stemmer de gir plass til i sine spalter, det gjør lyttere, lesere og seere som mer eller mindre bevisst tillegger menns bidrag større troverdighet eller autoritet, og det gjør vi som lovgivere dersom vi ikke tar vårt ansvar på alvor.

Fordi den offentlige debatten i økende grad foregår på sosiale medier, er netthets likevel en av de alvorligste truslene mot et inkluderende og likestilt ordskifte. Jeg vil derfor spørre statsråden hvordan hun tenker at politikken kan hindre at kvinner tvinges til taushet, for å bruke statsministerens ord, slik Sumaya og flere med henne allerede har blitt.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Sjikanerende og diskriminerende utsagn hører ikke hjemme verken i politikken eller andre steder, og det er med stor bekymring jeg ser på denne utviklingen og hvordan det snevrer inn den offentlige debatten vi har. Jeg tror nemlig politikken kan bidra med noe viktig i selvstendiggjøringen av kvinner, det å skape forståelse for at deres stemme er viktig, at de skal bli hørt, og at i Norge har de en rett til å bli hørt. Vi har ytringsfriheten. Man kan si hva man vil, man kan være så uenig som man bare vil, men man skal bli hørt. Det er også viktig at vi sørger for å spre kunnskap om dette, ikke minst at vi involverer flere i den offentlige debatten. Det tror jeg er viktig for alle partier også fremover, at vi i større grad klarer å involvere flere enn de få som står veldig alene, og som blir utsatt for et slikt press som de blir nå.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Det er fint om barne- og likestillingsministeren blir stående.

I morgen er det den store kvinnedagen, og tradisjonen tro kommer også debatten om hvorvidt vi trenger denne dagen her i et av verdens mest likestilte land. Jeg tenker at på kvinnedagen bør vi løfte blikket. Kvinnedagen må handle om at jenter og kvinner er mer utsatt for klimaendringer, mer utsatt for vold og overgrep som sivilbefolkning i krigsherjede områder, mer utsatt for fattigdom og mer utsatt i møte med alvorlig sykdom. Samtidig som vi har dette globale perspektivet, må kvinnedagen også handle om reell likestilling på hjemmebane. Det er f.eks. fortsatt ikke slik at kvinner og menn tjener det samme for den samme jobben. Lik lønn for likt arbeid er et grunnleggende likestillingsprinsipp. Selv små barn forstår at det eneste rettferdige er at to personer som gjør den samme jobben, må få den samme lønnen.

Derfor mener vi i Kristelig Folkeparti at det er inspirerende når Island tok tak i denne urettferdigheten og i år innførte, som verdens første land, en likelønnslov som påbyr alle bedrifter med over 25 ansatte å rapportere om likelønnssituasjonen, og der hvor menn tjener mer enn kvinner for samme svette spilt, ilegges det bøter. Sammen med en sertifiseringsordning vil Island på den måten lukke lønnsgapet mellom menn og kvinner, som ligger på om lag 16 pst., innen 2022.

Her på berget har vi lovfestet prinsippet om likelønn, men for bare noen måneder siden kom SSB med ferske tall som viser at det fortsatt er et stykke mellom likestillingslovens ideal og livets realiteter, og dette viser at det trengs noen tydelige grep for å lukke lønnsgapet.

Derfor vil jeg spørre statsråden på denne dagen før kvinnedagen: Hvilke konkrete tiltak mener hun er viktig for at vi skal få lukket dette urettferdige lønnsgapet mellom menn og kvinner?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det er mange ting vi må gjøre, og jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti er så opptatt av den problemstillingen. Det viktigste vi gjør, handler jo om å motivere til andre utdanningsvalg enn det vi ser. Vi har et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge, og skal vi klare å gjøre noen endringer der, handler det også om å motivere guttene, men også jentene, til å ta andre typer utdanningsvalg, f.eks. ved de programmene som nå er etablert: Menn i helse og Jenter og teknologi. Ja, det er viktig, fordi vi må motivere allerede i barnehagen, slik at det ikke bare er jenter som skal bli sykepleier, og at det bare er gutter som skal bli sjef. Der har regjeringen ambisjoner – vi har også ambisjoner når det handler om å fortsette arbeidet for å redusere ufrivillig deltid. Tallene der har gått ned fra 2013 til nå, og det er veldig gledelig, for det handler også om inntekter. Så handler det om at vi må få flere kvinner inn i ledelse. Vi må ha flere kvinner inn i styrene, men det forslaget som nå er fremmet på Island, synes jeg er å gå veldig langt. Jeg tror at vi fortsatt skal prøve med andre virkemidler.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Takk for svaret.

Et av de konkrete verktøyene vi har i kampen for likestilling i arbeidslivet, er redegjørelsesplikten, som ifølge likestillingsloven handler om at arbeidsgivere skal redegjøre for bedriftenes tilstand når det gjelder kjønnslikestilling.

Da vi behandlet likestillingsloven i fjor, fikk vi noen tilbakemeldinger som gikk på at denne redegjørelsesplikten utgjorde unødvendig byråkrati for bedrifter, uten tilstrekkelig konkret innhold eller effekt. Så har redegjørelsesplikten vært igjennom farefullt farvann de siste årene, men ser ut til å være på vei ut i trygt lende igjen. På den bakgrunn og med et øye til Island vil jeg derfor spørre statsråden om hun vil vurdere å innlemme et ledd i den gjenoppståtte redegjørelsesplikten, som helt konkret går på bedriftenes likelønnssituasjon.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Slik som jeg svarte tidligere på et spørsmål her i dag, er vi nå i gang med å gå igjennom lovverket, slik at vi kan følge opp anmodningsvedtaket fra Stortinget og legge frem en sak om redegjørelsesplikten. Der er vi opptatt av at små og mellomstore bedrifter ikke skal pålegges altfor mye byråkrati, men samtidig klare å ivareta likestillingsperspektivet. Jeg vil komme tilbake til det innspillet representanten Bekkevold har, etter at regjeringen har behandlet saken.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Olaug V. Bollestad.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: På NRK i dag var det oppmerksomhet på at det er få kvinnelige toppledere i forhold til mannlige toppledere i norsk arbeidsliv. Innenfor olje- og gassbransjen og rederisektoren er det sånn at en kvinnelig toppleder tjener 81,6 pst. av den lønningen som mannlige toppledere i samme yrke får. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva tenker hun om at kvinner får 81,6 pst. av lønnspotten, mens menn får 100? Og hva vil hun direkte gjøre for å utjevne dette lønnsgapet? For ingen av oss kan si at vi synes dette er rettferdig når man gjør samme jobben.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Som jeg svarte også representanten Bekkevold, tror jeg at vi må gjøre mange ting i utdanningsløpet, men også jobbe med holdninger og motivere til et mindre kjønnssegregert arbeidsliv enn det vi har nå. Så må vi også stimulere til at flere kvinner blir både mellomledere og toppledere.

Jeg var på et arrangement i går, og Berit Svendsen, konserndirektør i Telenor, ble kåret til årets styrelederkvinne. Det som ble diskutert der, var at nå har Stortinget og politikerne våre gjort nok med lovverket, nå må næringslivet og arbeidslivet komme etter. Jeg håper at vi også ser en endring ikke minst når det gjelder en likelønnssituasjon.

Presidenten: Olaug V. Bollestad – til oppfølgingsspørsmål.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Jeg skjønner at vi er ganske enige om at vi vil ha flere kvinnelige ledere, og jeg vil ikke bare ha kvinnelige mellomledere, jeg vil også ha kvinnelige toppledere. Innenfor helse har det blitt en annen kjønnsdeling. Det er mange kvinner som jobber der, det har blitt mange flere kvinnelige leger. Men det er nå engang sånn at det er kvinner, selv om vi har kommet langt på mange områder, som fortsatt føder barn. Vi vet også at det er kvinner som i tillegg tar den største omsorgsbyrden hjemme, og vi vet at kvinnene som tar omsorgsbyrden hjemme, er de som verken får være med på lønnshopp eller karrierehopp, fordi en ser at de kan være ute i permisjonsordninger for å ivareta barn. Det er et paradoks opp mot dagens fødselstall, tenker jeg.

Mitt spørsmål til statsråden er: Når statsråden sier at det er mange andre ting som må gjøres, er det ting som må gjøres for at kvinner som tar et omsorgsansvar, som er de som føder barn og har barselansvar, også kan delta i arbeidslivet og bli toppledere uten at det er et lønnsgap der, selv om man tar et samfunnsansvar med å få barn?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg gleder meg til regjeringen skal legge frem en historisk foreldrepermisjonsordning, som vil si en tredeling nettopp for å ivareta hensynet til likestillingen i familien. Vi vet at når far er hjemme, det viser forskning, tar han mer ansvar for barnet og hjemmet, og mor går raskere tilbake til arbeidslivet og kan satse mer på sin yrkeskarriere. Jeg ser veldig frem til den tredelingen. Det tror jeg vil ha veldig mye å si for likestilling både i hjemmet og i arbeidslivet.

Så er det sånn at lønnsdiskriminering er forbudt. Vi er nødt til å jobbe mot arbeidsgivere for at noen arbeidsgivere ikke fortsatt skal være bremseklosser i arbeidslivet. Jeg mener fortsatt at det er noen bransjer hvor man har en lang vei å gå, og der håper jeg på et samarbeid med arbeidsgiverorganisasjonene. Noen bransjer er veldig bra, men noen henger igjen.

Vi må ha flere fedre som går hjem og henter i barnehagen, som tar ut hele fedrekvoten og også sin del av fellespermisjonen, så den ikke bare tilhører mamma.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Mitt spørsmål går til statsråd Dale.

Sammenlignet med de øvrige nordiske landene ligger Norge på bunnen av statistikken når det gjelder andelen økologisk dyrket bruksareal. Den blå-blå regjeringen forlot i tillegg i fjor Stortingets tidligere fastsatte mål om at 15 pst. av matproduksjonen i Norge skal komme fra økologisk jordbruk. Samtidig er det grunn til å tro at etterspørselen etter økologisk mat fortsatt vil øke i Norge. Etterspørselen økte med 14 pst. i første halvdel av 2017 i henhold til en rapport fra Landbruksdirektoratet. Etterspørselen er ofte større enn norsk produksjon og krever altså økt import. Mens Norges mål er svekket, peker pilene i helt motsatt retning i landene rundt oss. Sverige og Danmark satser aktivt på å støtte økobønder. Danmark har et mål om å doble økologisk areal opp til 15 pst. allerede innen 2020. I Sverige er målet 30 pst. økologisk areal innen 2030. Det blir stadig mer åpenbart at regjeringens manglende støtte til norsk økolandbruk vil føre til handelslekkasje, økt import av økologiske varer og tap av distriktsarbeidsplasser og verdiskaping, fordi norske produsenter ikke får de samme gode betingelsene som økobønder i vårt naboland, og derfor taper i konkurransen med dette markedet.

Vil statsråden legge fram en strategi som retter opp denne ubalansen mellom støtten til norske, svenske og danske økobønder?

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg trur eg skal starte med å oppfordre representanten om å lese jordbruksoppgjeret frå dei siste åra. Dersom vi over jordbruksavtalen skal utjamne ubalansen mellom Noreg og f.eks. Danmark når det gjeld stimulans til økoproduksjon, vil overføringane definitivt ikkje gå opp. Det er trass alt slik at på toppen av ganske høge overføringar til jordbruket for å stimulere til produksjon over heile landet i alle produksjonar, opplever dei økologiske produsentane i mange tilfelle ytterlegare stimulans utover det den konvensjonelle produksjonen opplever. Likevel har det vore mismatch mellom det som vert produsert i Noreg og det som vert konsumert i Noreg – men i den forstand at den økologiske produksjonen aldri har hange saman med det som faktisk vert etterspurt i marknaden, og det er den fornuftige tilnærminga til dette. For norske bønder skal ha moglegheit til å produsere økologisk, og norske bønder kjem til å utnytte den moglegheita så sant ein produserer dei varene som vert konsumerte. Men i mange år har vi hatt ein overproduksjon på f.eks. kjøtt – økologisk produsert, konvensjonelt omsett fordi det ikkje var etterspørsel etter det.

I mjølkesektoren har det vore dels det same. Eit område der vi har hatt vekst, er frukt og grønt, og det forklarer også kvifor ein del av dei tala som kjem frå Landbruksdirektoratet, viser det dei gjer. Det er nettopp fordi vi for frukt og grønt har større importbehov enn vi har for mange andre produksjonar, og det heng bl.a. saman med dei klimatiske forholda våre. Så vi kjem til å ha ein økologisk produksjon i Noreg, vi skal fortsetje å stimulere til den, men han bør henge saman med det som faktisk er etterspurt i marknaden, slik at ein ikkje brukar landareal til å produsere mat som ikkje vert etterspurd av brukarane. Då bør vi heller produsere meir effektivt.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Stortinget har vedtatt at regjeringen skal legge fram en strategi for økolandbruket, og det bør da bli en strategi med høye ambisjoner og konkrete tiltak for å treffe markedet, som statsråd Dale nevner. Vi trenger offentlige innkjøpere som sikrer forutsigbar etterspørsel. Vi trenger mer forskning på hvordan økolandbruket kan bli en best mulig spydspiss for miljøet og et dyrevennlig landbruk. Vi trenger bedre økonomiske rammer i jordbruksoppgjøret. Kort sagt: Dette blir en viktig strategi.

Mitt neste spørsmål blir da: Vil statsråden legge denne strategien fram som en egen sak, slik at vi også kan få en skikkelig behandling av den i Stortinget?

Statsråd Jon Georg Dale []: Svaret på det er ja. Det har Stortinget bestilt, og det vil Stortinget få levert. Men det er grunn til å setje spørsmålsteikn ved kor samanhengande politikken til Miljøpartiet Dei Grøne er på dette området. For vi kan f.eks. stimulere til økologisk produksjon av storfekjøt – det er sikkert fullt mogleg, og det er sikkert mogleg å få respons på det også – men då vil Miljøpartiet Dei Grøne på den andre sida leggje avgift på den same produksjonen. Så det er greitt at alt heng saman, og at ein har ein gjennomtenkt politikk på desse områda i staden for berre å drive symbolpolitikk.

Eg meiner det aller viktigaste i økodebatten er å flytte han vekk frå spørsmålet om prosentmål for omsetning eller kjøp og lage ein produksjon som heng saman med etterspørselen i marknaden, slik at forbrukarane i Noreg opplever at dei kan kjøpe den vara dei vil ha. Det er den viktigaste føresetnaden for å lykkast i den økologiske produksjonen. Det kjem eg til å ta opp i den økostrategien som vi skal leggje fram.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – Per Espen Stoknes.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Jeg er glad Dale anerkjenner at etterspørselen etter økologiske produkter er sterkt økende i Norge. Sveits er et svært interessant land å lære av i så måte. De har verdens høyeste per-capita-konsum av økologisk mat, med hele 31 pst. av arealet i økologisk produksjon i 2015.

Mitt siste spørsmål er: Vil statsråden sørge for at strategien innhenter grundig kunnskap fra de sveitsiske erfaringene – et annet fjelland med uhyre variert topografi og jordsmonn – for å se nærmere på hva som kan overføres til norske forhold?

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg lèt meg alltid inspirere av ting andre land gjer rett. Eg er usikker på om Sveits er den einaste plassen ein treng å gå etter det. Sveits har eit landareal som er omtrent like stort som Trøndelag. Det er lettare å halde kulturlandskapet oppe der. Det ligg plassert midt i Sentral-Europa og har ein betydeleg større marknad rundt seg. Men det går sikkert an også å sjå til kva erfaringar dei har gjort. Til sjuande og sist handlar dette om at vi i dag har hatt vesentleg høgare økologisk produksjon av mange varer enn vi har hatt i omsetning. Ein ubalanse mellom produksjon og omsetning er ikkje godt for nokon. Difor må vi ha ein økologisk produksjon som heng saman med etterspørselen i marknaden.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Anette Trettebergstuen (A) []: Mitt spørsmål går til barne- og likestillingsministeren:

Det er 8. mars i morgen, en dag for å markere likestillingsutfordringene vi har i Norge, og de er mange, til tross for at vi sammenliknet med de fleste land har kommet veldig langt. En av ordningene som har vært helt avgjørende for likestillingen, det at kvinner og menn kan kombinere familieliv med arbeidsliv, er bl.a. foreldrepermisjonsordningen – med en stor pappakvote, som gjør at mor kan gå ut i arbeid igjen, og at far slipper til på hjemmebane og tar sin del av stell av barn, hus og hjem. Det er først og fremst bra for barnet, det er bra for far og barnets tilknytning, og det er bra for likestillingen hjemme og for likestillingen i samfunnet generelt. For vi vet at når kvinner får barn, skjer det noe med karriereutviklingen og likestillingen i arbeidslivet og i familielivet. Heldigvis har regjeringen lyttet til Venstre, som, i likhet med Arbeiderpartiet mener at en stor del av foreldrepermisjonen skal være en pappakvote som forbeholdes far.

Likevel har mange tusen fedre ikke rett til en eneste dag med pappapermisjon, fordi mødrene ikke har opptjente rettigheter før fødsel og ikke mulighet til å gå ut i aktivitet etter fødsel. I disse tilfellene mister far alt og får ikke mulighet til å være hjemme og knytte tette bånd med barnet sitt. Det er urettferdig og er en helt åpenbar likestillingsutfordring i Norge i dag. Det mener også EU, som har bedt Norge om å endre ordningen, slik at alle pappaer får pappaperm.

Hva vil statsråden gjøre for å rette opp i dette, slik at alle fedre får muligheten til å få pappapermisjon?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet har uttrykt en så klar støtte til forslaget om tredeling, og jeg gleder meg til at regjeringen snart skal legge det fram, at mor og far skal få hver sin likedel. Men vi har også en tredjedel til fri fordeling, som jeg håper mange fedre kommer til å ta ut, og at ikke dette fortsatt blir mors del.

Det er riktig, som representanten Trettebergstuen er inne på, at vi har fått spørsmål fra ESA. I dag foreligger det ingen plikt til å betale foreldrepermisjon. Likevel mener ESA at det kan være diskriminerende i forhold til likestilling. Jeg mener det skal være opp til nasjonale myndigheter hvilke vilkår som oppfylles for rett til utbetaling av foreldrepenger. Vi har en av Europas mest rause og mest likestilte foreldrepermisjonsordninger, og jeg mener ikke at aktivitetskravet til mor er i strid med EUs likestillingsdirektiv. Jeg mener det skal være opp til oss som nasjonal myndighet selv å avgjøre hvordan vi best skal innrette utbetalingene av foreldrepenger, og derfor har Norge sendt et brev til ESA der vi mener dette ikke er riktig.

Så er det slik at når man fjerner aktivitetskravet, vil det kunne ha negativ likestillingseffekt på yrkesaktivitet. Vi har ikke forankret i Jeløya-plattformen at vi kommer til å gjøre noe med aktivitetsplikten, foreløpig. (Presidenten klubber.) Det er også et budsjettspørsmål siden det koster om lag bare 800 mill. kr.

Presidenten: Tiden er ute.

Anette Trettebergstuen (A) []: Jeg er glad for at statsråden gleder seg til å legge fram sak om tredelt permisjon, for vi vet at statsråden tidligere var imot hele fedrekvoten, men har snudd. Det er gledelig. Men også i dette spørsmålet som vi nå diskuterer, har statsråden snudd, og det er ikke like gledelig. I 2010 sa daværende stortingsrepresentant Hofstad Helleland at i dag kan fedre ha jobbet i 20 år og betalt skatt og trygdeavgift uten å få mulighet til å ta ut fedrekvote. «Slik diskriminerer lovverket flere tusen menn. Det skal Høyre endre på», mente statsråden den gang.

Hvordan har det seg at statsråden den gangen hun var stortingsrepresentant, mente at alle pappaer skulle få pappapermisjon, og at loven diskriminerer fedre, men at det nå plutselig ikke gjør det lenger?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg ser begge sider av denne saken. Som jeg sa, aktivitetsplikten bidrar også til at mor går raskere tilbake til arbeid, og det vet vi bidrar til økt likestilling også hjemme. Men når jeg nå uttaler at dette ikke er diskriminerende, har det å gjøre med hva ESA har sagt til oss. Jeg mener at det ESA pålegger oss å endre, ikke er i strid med likestillingsloven. All den tid det i dag ikke foreligger noen plikt til å betale ut foreldrepenger, mener jeg dette må være opp til nasjonale myndigheter selv å avgjøre.

Så til aktivitetskravet: For at far skal ta ut en felles del, må mor være i jobb, i studier, i introduksjonsprogram eller kvalifiseringsprogram. Om begge har opptjent rett, gjelder ikke dette kvoten. Men hvis far har opptjent rett til foreldrepenger og mor da går ut i en aktivitet, som nevnt tidligere, så kan far ha rett til å være hjemme med betalte foreldrepenger.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Anette Trettebergstuen.

Anette Trettebergstuen (A) []: Det er fint å få forklart regelverket, men vi kjenner til regelverket. Spørsmålet mitt er hva statsråden skal gjøre for å rette opp i den urettferdigheten. Arbeiderpartiet har vært med på å innføre aktivitetskravet og mente at det var riktig, men når vi ser at nesten 6 000 fedre mister rettigheten til å ta ut pappapermisjon fordi mor ikke har opptjente rettigheter og ikke har noen aktivitet å gå ut i, må vi jo spørre oss hvor godt dette aktivitetskravet egentlig fungerer.

Ser statsråden at det vil være bra for likestillingen hjemme i familien og også for likestillingen og arbeidslinja senere at far faktisk – til tross for at mor ikke har aktivitet – kan få lov til å slippe til hjemme, ta ansvar for hus og hjem og være hjemme med barn også i de tilfellene der mor ikke er ute i aktivitet?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg husker da jeg var kvinnepolitisk leder i Høyre og hadde den posisjonen at jeg skulle sparke moderpartiet litt bak, at jeg gikk ut og sa at det var diskriminerende at far ikke fikk egen uttaksrett. Da satt Arbeiderpartiet i regjering, og gjennom åtte år valgte Arbeiderpartiet å ikke gjøre noe med det. De mente ikke det var diskriminerende. Så utfordrer Arbeiderpartiet meg nå og spør hvorfor jeg ikke skal gjøre noe med det. Har Arbeiderpartiet prioritert én krone til å rette opp denne såkalte diskrimineringen av far i sitt alternative budsjett? Nei, Arbeiderpartiet har ikke satt av én krone i sitt eget budsjett. Hvis dette er så diskriminerende for far, burde vel kanskje Arbeiderpartiet prioritert å gjøre noe med det – før de angriper og avkrever regjeringen svar. Jeg sier ikke at jeg ikke ser at dette kan oppleves urettferdig for enkelte fedre. Det som jeg ikke er enig i er diskriminerende, gjelder det som ESA konkret har beskyldt oss for.

Presidenten: Kari Henriksen – til oppfølgingsspørsmål.

Kari Henriksen (A) []: Det er artig å registrere at statsråden synes det er viktigere å få svar fra Arbeiderpartiet enn å svare selv. Men det er en annen sak. Arbeiderpartiet sørget for den viktigste likestillingsreformen i nyere tid, nemlig full barnehagedekning. Vi kan altså konstatere at barne- og likestillingsministeren har kommet på bedre tanker når det gjelder pappaperm. Skråsikkerheten om pappaperm viste seg å være av det kortvarige slaget. Statsråden har også tidligere kommet til kort i etterkant av skråsikre uttalelser om familiepolitikk. Før regjeringsskiftet uttalte hun om barnehageplasser at det skulle bli løpende opptak med månedlige tellepunkter som norm for barnehageopptak i norske kommuner. Det første den Høyre-ledede regjeringa gjorde, var å kutte i barnehagesatsingen. Det ble både lengre køer og dyrere for småbarnsforeldre å ha plass. Å gå høyt ut, men svikte i oppfølgingen ser ut til å bli litt av et varemerke for Hofstad Helleland som statsråd. Kan vi håpe på en noe bedre datostempling på det politiske utsagnet i statsrådens nye rolle som barneminister?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det har sikkert vært en artig workshop mellom Arbeiderpartiet og SV når de har gått igjennom sitater fra meg som kvinnepolitisk leder fra 2008, 2010 og 2012. Nå er vi i 2018. Jeg er mest opptatt av å se fremover, hva vi skal gjøre for å bedre likestillingen, for at familier skal kunne kombinere god omsorg for barna sine og ta vare på familieprioriteringene i hverdagen sin og samtidig være yrkesaktive. Derfor er jeg glad for at flere går i barnehage, at vi har redusert barnehagebetalingen for dem som tjener aller minst, og at vi har prøveprosjekter med å redusere kostnadene også for SFO. Jeg er glad for at vi har en av verdens rauseste ordninger, og at det er en Høyre-, Fremskrittsparti- og Venstre-regjering som skal legge frem den mest offensive likestilte foreldrepermisjonen noen gang i Norge.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Mitt spørsmål går til statsråd Dale.

Det gjelder Høyre og Fremskrittspartiets jordbrukspolitikk. Det framgår i Meld. St. 11 for 2016–2017, Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon, under kapittel 8, Økt produksjon på norske ressurser, om samfunnsoppdraget til jordbrukspolitikken:

«Selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr bør ikke være et resultatmål for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser.»

Beregnet på denne måten blir sjølforsyningsgraden av jordbruksmat om lag 50 pst. I komiteens innstilling var det en merknad fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti som tok avstand fra denne definisjonen, og foreslo i stedet:

«selvforsyningsgrad korrigert for import av fôr som resultatmål for norsk matproduksjon på norske ressurser.»

Når en beregner sjølforsyningsgraden på denne måten, en internasjonal definisjon, vil sjølforsyningsgraden for mat fra norsk jordbruk være om lag 40 pst. Dette er skremmende lavt og må økes. Det krever større planteproduksjon i Norge. Vi trenger bedre fruktbarhet i jorda og større areal i drift.

Jordbrukspolitikk er samfunnssak. Samfunnsoppdraget er matvaresikkerhet – nok naturlig trygg mat. Gårdbrukeren er virkemiddelet og må ha lønnsomhet i produksjonen for å realisere samfunnsoppdraget – dette på samme måte som helsefagfolkenes rolle for å gjennomføre helsepolitikken. Jordbrukets samfunnsoppdrag, matvaresikkerhet, må følges opp i årets jordbruksoppgjør. Det må stimuleres til bedre lønnsomhet i det private næringslivet, som skal gjennomføre innholdet i dette samfunnsoppdraget.

Mitt spørsmål er: Vil regjeringa følge opp Stortingets flertallsmerknader, eller trenger regjeringa stortingsvedtak for å legge om politikken i tråd med dette samfunnsoppdraget?

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg registrerer at i den behandlinga av stortingsmeldinga som representanten Lundteigen refererer til, gjekk Senterpartiet vekk frå dei resultatmåla for sjølvforsyningsgrad som dei sjølve føreslo frå Stortinget, sist dei sat i regjering. At Senterpartiet får med seg andre parti på Stortinget på å reversere det ein sjølv var for ein gong i tida, overraskar på ingen måte meg, og eg er i stand til å ta signala på det.

Det einaste det vil medføre, er at vi aldri vil verte sjølvforsynte i Noreg. Den måten å måle på vil gjere oss ute av stand til det. Eg aksepterer at Stortinget kan velje å meine at det er den beste måten å måle sjølvforsyningsgrad på. Men i eit land som først og fremst har føresetnader for å produsere gras – derav følgjer husdyrproduksjon, som i stor grad medfører matproduksjon basert på protein – er det veldig lite smart når ein skal oppnå resultat basert på kor det i årevis har vore produsert sukker, som gjev oss karbohydrat.

Dersom Stortinget vil ha eit slikt resultatmål, kjem dei til å få det. Men vi må ikkje lure oss sjølve til å tru at det seier noko om vår evne til å halde matproduksjonen på eit høgt nivå – for det gjer vi jo. I større grad enn nokon gong tidlegare produserer vi mat i dette landet. Denne regjeringa har forsterka arbeidsdelinga i jordbruket og lagt betre til rette for frukt- og grøntproduksjon og kornproduksjon i dei beste jordbruksområda – på bekostning av grasareal, som kan liggje igjen i distrikta – og på den måten å ha eit jordbruk over heile landet.

Så dersom ein er oppteken av resultat, er det kanskje andre parametrar ein bør vere vel så oppmerksam på som korleis ein vel å måle denne sjølvforsyningsgraden, som vil variere mellom 40 pst. og 50 pst. – alt etter avlingane – med den måten Lundteigen tek til orde for, og i overkant av 50 pst. med det som Senterpartiet sjølv føreslo då dei sat i regjering, og som eg føreslo for Stortinget i fjor.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette var mange ord til et konkret spørsmål. Mitt spørsmål var enkelt: Vil regjeringa følge opp Stortingets flertallsmerknader, eller trenger regjeringa stortingsflertall for å legge om politikken i tråd med dette samfunnsoppdraget? Det er det sentrale.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg trudde Senterpartiet var vel kjent med å bruke mange ord. Det har dei iallfall gjort i landbrukspolitikken så lenge eg har følgt med. Det har blitt få resultat av det. Eg skal forsøke å vere eksemplarisk kort: Som eg sa i mitt førre svar, vil eg leggje fleirtalsmerknadene frå Stortinget til grunn, og eg vil rapportere på det til Stortinget, samtidig som eg gjer Stortinget merksam på korleis tala vil sjå ut om ein reknar på den andre måten.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Arild Grande (A) []: Mitt spørsmål går til kommunalministeren.

En samlet byggenæring sto bak rapporten Enkelt å være seriøs, som var et svar på en bestilling fra regjeringen. Da rapporten forelå, ble anbefalingene ignorert, noe som gjør at byggenæringen nå spør seg selv om regjeringen egentlig mente alvor med målene om å legge til rette for de seriøse i næringen.

I stedet for å følge anbefalingene fra rapporten har regjeringen nå kommet fram til at de vil sette ned et ekspertutvalg, men uten representasjon fra partene i arbeidslivet. Det viser nok en gang at regjeringen ikke forstår eller vil benytte trepartssamarbeidet for å sikre et seriøst og organisert arbeidsliv. Næringen ber om tiltak som gjør det enkelt å være seriøs, men regjeringen synes tydeligvis det er enklest med nye utredninger, framfor politisk handling.

Det skal ikke stå på oss. Jeg kan garantere at Stortinget ville stemt for alle forslag som reelt sett hadde styrket de seriøse i byggebransjen, dersom regjeringen hadde tatt seg bryet med å fremme forslag.

Hvorfor mener statsråden at BNL og Fellesforbundet ikke er relevante å ha med i ekspertutvalget, spesielt med tanke på at bakgrunnen for saken er rapporten Enkelt å være seriøs, som nettopp disse aktørene sto bak?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg kan forsikre om at dette er et arbeid regjeringen tar på stort alvor. Derfor er det et arbeid som har vært topprioritert de ukene jeg har vært kommunalminister. Vi har hatt mange møter med representanter for bygg- og anleggsnæringen. Den er stor, den er viktig, og den holder til i hele landet. Den består av mange små, mange mellomstore og noen store bedrifter, og utfordringene er ganske forskjellige. De er veldig forskjellige om man driver med murerarbeid eller er tømrer. Det er også veldig mange aktører og mange interessegrupper.

Jeg har ansvaret for sentral godkjenningsmyndighet. Den har det vært en stor debatt om. Det er et regelverk som har vært lappet på nå i 20 år, og det er på tide å gjøre et grundigere arbeid. Det opplever jeg at partene er veldig enige om.

Vi har tatt partenes innspill på alvor og invitert dem til å gi innspill om hvem som skal sitte i en ekspertgruppe, og det er rett og slett for å få til et arbeid som er håndterbart. BNL har alene pekt på 14 representanter i et partssammensatt utvalg. Det mener jeg vi ikke kan håndtere. Vi trenger derfor å få eksperter som partene har tillit til å gjøre et arbeid og få på plass anbefalinger. Så har vi invitert partene til å sitte i et rådgivende organ og jobbe tett på ekspertene. Det er partene som kjenner sine utfordringer, som har kunnskap, og de kan gi nødvendig informasjon og ha en dialog med ekspertutvalget.

Så dette handler rett og slett om å få på plass et nytt regelverk som blir fulgt likt i hele landet, men som de ulike gruppene også har tillit til. Det er et stort stykke arbeid, men det er et viktig stykke arbeid, som vi som sagt prioriterer høyt.

Arild Grande (A) []: Jeg mener at de fremste ekspertene på dette området er de som representerer næringen og de ansatte i disse næringene. Og det er ganske oppsiktsvekkende at regjeringen ikke lytter til innspillene som kommer nettopp fra partene i arbeidslivet om å bli tatt på alvor, om å bli involvert i dette arbeidet, men som aller nådigst skal få lov til å sitte i en såkalt referansegruppe. Jeg mener at det er ingen skam å snu for statsråden, og jeg hadde imøtesett et signal om at man ville invitere partene til å sitte i dette ekspertutvalget.

Men parallelt med det har altså regjeringen allerede godtatt en ny tolkning av regelverket fra Direktoratet for byggkvalitet, som gjør at en nå kan få sentral godkjenning uten fast ansatte fagarbeidere. Dette undergraver fagarbeideren, og det åpner døra for useriøse aktører, noe Arbeiderpartiet er sterkt kritisk til. Er statsråden villig til å sette ny tolkning av regelverket på vent inntil arbeidet med nytt regelverk er på plass?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg må bare understreke: Vi tar partenes innspill veldig på alvor. Vi har tett dialog, og jeg opplever at vi er veldig enige om at vi må få på plass et nytt og hensiktsmessig regelverk.

Men så er det veldig stor uenighet mellom de ulike gruppene om hvordan dette regelverket skal være, og da er jeg opptatt av at vi får gjennomført et arbeid som kan gi oss noen gode råd som baseres på innspill fra partene. Vi skal i aller høyeste grad ta den kunnskapen de har, på alvor, men vi må også få gjennomført et arbeid og få et resultat av det arbeidet.

Vi har nå dialog med partene om hvordan vi skal håndtere denne mellomperioden. Da direktoratet gjorde en fortolkning av regelverket, var det fordi de oppfatter å ikke ha hjemmel for det kravet de har stilt. Vi lever jo i en rettsstat, vi må ha hjemmel for de krav vi stiller, men vi er nå i tett dialog med partene om hvordan regelverket skal være fram til vi får et nytt på plass.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Arild Grande.

Arild Grande (A) []: Jeg får ikke noe svar fra statsråden på det som er spørsmålet mitt. Er statsråden villig til å sette ny tolkning av regelverket på vent inntil man har fullført arbeidet gjennom ekspertutvalget? Jeg hører at statsråden er interessert i å få innspill. Det er tydelige innspill fra en samlet bransje om at den nye tolkningen av regelverket er til skade for seriøse aktører. Nå skal det settes ned et ekspertutvalg og det skal jobbe fram tiltak. Er statsråden villig til å sette den nye tolkningen på vent inntil det arbeidet foreligger?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg har svart på spørsmålet. Vi er i dialog med partene om hvordan vi skal forholde oss nå i en mellomperiode. Men jeg må bare gjenta: Vi må ha hjemmel for de kravene vi stiller. Vi kan ikke stille krav som vi ikke har hjemmel til. Det er ikke lov i henhold til norsk lov, det er ikke lov i henhold til EØS-avtalen. Derfor må vi bli enige med partene om hvordan vi skal forholde oss i en mellomperiode nå, til vi får på plass et godt og fremtidsrettet system.

Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme.