Runar Sjåstad (A) [09:32:49] (ordfører for saken): Bakgrunnen for saken er beskrevet godt i innstillingen fra komiteen. Denne saken har relativt nylig vært til behandling. Bakgrunnen var en ekspertrapport, levert i 2014. Man behandlet den i 2015, og man fattet vedtak i 2016. Når den nå kommer opp såpass kort tid etterpå, er ikke det heller uvanlig.

Rapporten tok for seg en rekke ting. Mange av dem er tatt opp i energilovgivningen, men funksjonelt skille var omstridt, det var forskjellige meninger den gangen, som nå.

Tidligere olje- og energiminister Eivind Reiten ledet Reiten-utvalget, som i 2014 leverte rapporten Et bedre organisert strømnett.

Etter min mening gjorde utvalget en meget grundig jobb. De fleste forslagene ekspertgruppen kom med, ble vedtatt i den nye energiloven i 2016. Men, som sagt, Arbeiderpartiet m.fl. mente da, som nå, at nettselskaper med mindre enn 30 000 kunder eller abonnenter burde unntas kravet om funksjonelt skille.

Vi ser i denne saken at til tross for at vi ikke har hatt høring – vi valgte ikke å ha høring fordi den har vært såpass nylig behandlet – har det likevel vært et stort engasjement. Veldig mange har ønsket å snakke med oss. Det er veldig mange som har levert skriftlige og muntlige innspill. Vi ser at KS har engasjert seg veldig sterkt, og det samme har EL og IT Forbundet gjort på vegne av mange av de ansatte i disse selskapene. Vi så at det ikke gikk geografiske skiller om man var for eller imot, det gikk stort sett på størrelsen på selskapene. De store så på dette som en mulighet til å bli større. Man mente man kunne hente ut mange fordeler ved det. Mange av de små fryktet at de ikke kunne eksistere på sikt, at man mistet grunnlaget sitt. Og vi ser i dag en utvikling fra veldige mange små selskap til færre og større.

Jeg ser ikke noe galt i at de som ønsker å selge seg ned eller ut, kan gjøre det, og at de som ønsker å kjøpe seg opp eller kjøpe selskap fullt ut, fusjonere og samarbeide på andre måter, kan gjøre det. Det er ingen hindringer. Det jeg tvert imot ikke klarer å se, er hvorfor man ikke kjørte en litt grundigere høring da saken var oppe forrige gang. Jeg skulle ønske at man hadde gjort det, da hadde vi kanskje ikke hatt denne diskusjonen i dag. Jeg registrerer også at Reiten nylig uttalte seg i et intervju om at funksjonelt skille er byrdefullt for de små selskapene.

Arbeiderpartiet ønsker ikke funksjonelt skille for selskap med under 30 000 kunder da vi mener at det kravet kan være med på å svekke beredskapen. Vi mener at kravet er unødig dyrt, vi mener at de små selskapene vil bli påført en betydelig omstillingskostnad, og deretter årlige merkostnader som følger bl.a. av at ledelsesfunksjoner må lønnes og flere styremedlemmer må honoreres. Det er kostnader de store selskapene, som i henhold til europeisk lovgivning allerede har innført skille, slipper. Vi mener at kravet griper inn i eierskapet. Vi ser at veldig mange av disse selskapene er offentlig eid. De eies av kommuner og fylkeskommuner, sånn at lokaldemokratiet fungerer, og man er i nær kontakt med sine kunder, som er innbyggerne. Og vi mener at kravet hemmer utvikling.

Det samfunnsmessige regnskapet til de mindre kraftselskapene er solid. Det er ikke sånn at det er en utstrakt utbyttefest rundt i de enkelte kommunene. Vi ser tvert imot at selskapene bidrar med positive ringvirkninger i lokalsamfunnene, bl.a. ved å anskaffe lokale varer og tjenester. Om kraftselskapene i distriktene kjøpes opp av enheter i byer, større plasser, går en glipp av kontakten med næringskrefter i lokalmiljøene. Og bl.a. den fiberutbyggingen vi har hatt, ville vi ikke ha sett om vi hadde hatt større enheter, mener vi.

Da er innstillingen redegjort for.

Liv Kari Eskeland (H) [09:38:04]: Som saksordføraren gjorde greie for, sette Olje- og energidepartementet i si tid ned ei ekspertgruppe som skulle gje Stortinget råd om korleis me kunne få ei betre nettorganisering. Rapporten Et bedre organisert strømnett vart overlevert OED, og ei av anbefalingane var å etablera eit selskapsmessig og funksjonelt skilje. Stortinget gjorde vedtaket sitt basert på råd som vart gjevne våren 2016. I dag debatterer me å reversera dette vedtaket.

Det vert hevda at i denne saka tek Kristeleg Folkeparti og opposisjonspartia distrikta sitt parti. Høgre føler seg usikker på det – la meg korrigera – me føler oss sikre på at så ikkje er tilfellet. Skal ein driva god distriktspolitikk, handlar det om å sjå heilskapen og ikkje suboptimalisera for at monopolet til dei små nettselskapa skal vera urørt. Skal ein driva god distriktspolitikk, må ein syta for at heile næringslivet i regionen får optimalisert kostnadene sine. Det er verdt å merka seg at i den årlege rapporten frå NVE om utviklinga i nøkkeltal for nettselskapa over ein periode på ti år kjem det fram at reine nettselskap har lågare nettkostnader, lågare avbrotskostnader, høgare gjennomsnittleg avkastning og lågare drifts- og vedlikehaldskostnader per abonnement. I tillegg melder frittståande entreprenørar i distrikta at det førekjem direktetildeling av entreprenøroppdrag til eiga verksemd i nettselskapa. Seinast i siste nummer av Energiteknikk kan me lesa at fristilte entreprenørar opplever nettselskap som tilbyr sin overkapasitet på montørtenester i den konkurranseutsette marknaden, og selskap som tildeler store volum direkte til nyetablerte entreprenørar frå same konsern utan konkurranse. Det gjev ikkje eit kostoptimalt nett for forbrukarane, det svekkjer lokalt næringsliv, og det byggjer ikkje tillit til dei som er sette til å forvalta eit monopol. Det er dårleg distriktspolitikk.

Og tru ikkje at om det vert fusjonar, så vert lokale arbeidsplassar borte. Nettet skal driftast som før, og lokalkunnskapen er minst like verdifull no som han var då nettet vart drifta av små selskap. Difor ser me at i mange fusjonar er nettopp ivaretakinga og vidareføringa av lokale arbeidsplassar i eit større og fusjonert selskap teke hand om – til glede for alle partar. Det gjeld òg beredskapen, som viser seg å verta styrkt, samstundes som kostnadane til nettkundane går ned. Det er god distriktspolitikk.

Det som kanskje er det mest krevjande, er den ping-pong-politikken som Stortinget fører no. Våren 2016 vedtok Stortinget funksjonelt skilje for alle nettselskap, rett nok med eit marginalt fleirtal, men likevel vedteke. Innføringa vart sagt skulle gjelda frå 2021 for å ha god tid til omstillinga. Dei fleste har sett i gang prosessar for å nå dette målet. I dag, to år etter – før ein har fått erfara korleis dette fungerer – er Stortinget klare til å reversere vedtaket.

Spør ein næringslivet kva som er viktig, er det tre ord som går igjen. Det er føreseieleg, føreseieleg, føreseieleg. Frå eigen region opplever eg at dette vert sett på som svært krevjande. Det vert stilt spørsmål om ein kan stola på vedtak som vert gjorde, og om det er eit poeng å retta seg etter vedtak som vert gjorde. Eg er einig i at dersom erfaringar viser at det er gjort feil vedtak, då kan dei reverserast. No er me midt i ein prosess, ingen erfaringar er hausta, og forbrukaraspektet er ikkje teke inn. Eg må seia at eg er oppriktig lei meg på vegner av distrikta i dag dersom vedtaket vert ståande slik komiteen har innstilt.

Terje Halleland (FrP) [09:42:53]: Når vi nå behandler Dokument 8:87 S for 2017–2018 og Innst. 180 S for 2017–2018 her i dag, vil Stortinget vedta høyere nettariffer for landets næringsliv og forbrukere. Flertallet i denne sal er av den oppfatning at framtiden møtes best ved å gå baklengs inn i den, og at gårsdagens problemer skal videreføres i håp om at det blir morgendagens løsning. Jeg skal ikke påstå her i dag at jeg er synsk, men en trenger reelt sett ikke gaver fra oven for å skjønne at det flertallet gjør i dag, ikke vil være løsningen på morgendagens utfordringer.

Det er synd at flertallet ønsker å reversere et vedtak til ugunst for landets næringsliv, forbrukerne og folk flest. For hvem er det dette vedtaket rammer? Jo, helt vanlige folk. Det er ikke en sosial profil å sørge for at strømregningen til en alenemor holdes høyest mulig, for det er faktisk hun som vil merke konsekvensene av dette vedtaket. Det er ikke sånn at dette vedtaket vil få noen innvirkning på mennesker med millioninntekt, villa på Oslo vest og splitter ny Tesla, det er for helt vanlige folk dette utgjør en forskjell.

Det er for meg faktisk en gåte at det er de såkalt sosialdemokratiske partiene, med en kongstanke om å omfordele mer til vanlige mennesker, som nå på mange måter gjør det helt motsatte. Og la meg også innrømme at gåten ikke blir noe enklere å forstå når det er det såkalte distriktspartiet Senterpartiet som står i spissen for en politikk der man sender regningen til vanlige folk og næringsliv i Distrikts-Norge.

Dette er ikke bare et spørsmål om hvem det rammer, det er også et spørsmål om hvor det rammer. Sånn selskaps- og nettstrukturen er organisert i dag, ville den største gevinsten for forbrukere og næringsliv vært nettopp i distriktene. Etter flertallets ønske står vi nå igjen med én hovedregel og at nærmere 90 pst. er omfattet av unntaket. Det betyr at i all hovedsak er det distriktene som blir hengende etter.

Det er ikke ofte jeg pleier å sitere den konservative grunnsetningen, men i dag skal jeg gjøre et unntak, for noen ganger må vi faktisk forandre for å bevare. Hvis vi ser fordelene med å innføre et selskapsmessig og funksjonelt skille, er disse ganske klare. Det gir lavere nettkostnader, det gir lavere drifts- og vedlikeholdskostnader, og det har en høyere gjennomsnittlig avkastning. I tillegg setter vi ned noen prinsipielt viktige stolper om hva som er monopolvirksomhet og hva som er konkurranseutsatt, og unngår en sammenblanding av dette til ugunst for forbrukerne.

Det er på mange måter trist det vedtaket flertallet fatter her i dag, om å sikre høyest mulig kostnader for næringsliv og vanlige folk i distriktene. Nettdrift er en monopolvirksomhet skjermet fra konkurranse. Prisregulering skal sikre at kundene bare belastes for reelle kostnader, men likevel oppleves nettleien som høy. Den er høyest i distriktene, og den kommer til å bli høyere. Det skal gjøres betydelige investeringer i årene som kommer, og regningen kommer til å bli sendt til kundene. Det påhviler oss politikere og beslutningstakere et ansvar for at den regningen ikke blir større enn den må være.

Sandra Borch (Sp) [09:46:42]: I 2016 ble det vedtatt at alle kraftselskaper må innføre et selskapsmessig og funksjonelt skille, en lovendring som trer i kraft i 2021. Dette kravet innebærer at nettet må skilles ut i et eget selskap. NVE og Olje- og energidepartementet hevder at lovendringen skal sørge for at nettet er nøytralt, og at kunden ikke skal betale for annen virksomhet i kraftselskapet gjennom tariffen.

Senterpartiet mener dette kravet svekker beredskapen. Norske lokale kraftselskaper kjenner lokalområdene sine godt og er raskt på pletten ved eksempelvis strømbrudd. Om selskaper i distriktene kjøpes opp av større byselskaper, vil responstiden bli mye lengre. Det er mange eksempler på at store selskaper nedprioriterer kunder i distriktene og først konsentrerer seg om at byene får den hjelpen de trenger, ettersom kostnadene ved avbrudd i distriktene er lav. Dette er negativt for innbyggerne og for næringslivet i distriktene.

Kravet er også unødvendig dyrt. I motsetning til bildet som NVE, departementet og større selskaper gjerne presenterer, er det eksempler på veldig mange høyeffektive, mindre selskaper her til lands. Disse selskapene vil med dette kravet bli påført en betydelig omstillingskostnad og deretter årlige merkostnader, som følge av at flere ledelsesfunksjoner må lønnes, og at flere styremedlemmer må honoreres. Dette er kostnader de store selskapene – som i henhold til lovgivning allerede har innført – slipper. Resultatet blir dermed at de effektive små påføres kostnader som skyves over på kundene i form av økt nettleie.

Kravet hemmer utvikling. Det selskapsmessige regnskapet til de mindre kraftselskapene er solid. Selskapene bidrar med positive ringvirkninger i lokalsamfunnene, bl.a. ved å anskaffe lokale varer og tjenester. Om kraftselskapene i distriktene kjøpes opp av enheter i byene, går en glipp av kontakten med næringskrefter i lokalmiljøet.

Det forundrer meg å høre representanten Halleland her i dag, for jeg har den siste uken vært på reise i Troms, hvor Fremskrittspartiet er veldig opptatt av denne saken og støtter Senterpartiet.

Det ser i dag ut til at forslaget fra Senterpartiet får flertall. Det er vi veldig glad for, for dette er en stemme for at små selskaper skal få drifte videre, uten unødig byråkrati og kostnadsbyrde. Dette vil samtidig være en stemme for opprettholdelsen av kompetansearbeidsplasser i distriktene.

Lars Haltbrekken (SV) [09:49:49]: Ordningen med funksjonelt skille, som ble vedtatt i den forrige stortingsperioden, er en byråkratisk, uhensiktsmessig og fordyrende organisering av energivirksomheten. Da skillet ble vedtatt, forelå det ikke noen økonomiske eller samfunnsmessige utredninger som grunnlag for lovendringen. Det pekte vi på var en svakhet ved lovforslaget, og derfor gikk vi mot opprettelsen av det funksjonelle skillet. I dag får vi muligheten til å oppheve dette for selskaper med færre enn 30 000 kunder. Det er bra.

Vi får med dette stoppet en større sentralisering av kraftsektoren enn det man er pålagt fra EU, og mer byråkratisering enn det man er pålagt fra EU. Kraftselskaper med færre enn 30 000 kunder får nå muligheten til å slippe kravet om det funksjonelle skillet. Det vi gjør nå, er å finne praktiske løsninger som fungerer, og som bidrar til lokalt eierskap til infrastruktur, heller enn å ri prinsipper. Det er ingen åpenbar grunn til at norsk lovgivning skal være strengere enn den europeiske, som kun har krav om et skille for selskaper med mer enn 100 000 kunder.

EU har selv vurdert at det kravet Norge har innført, var unødig byråkratiserende og dyrt. At det såkalte antibyråkratipartiet Fremskrittspartiet ikke ser dette, er for meg en gåte. I tillegg pålegges kundene de økte kostnadene av dette byråkratiet. Det er ikke spesielt forbrukervennlig, men igjen noe Fremskrittspartiet støtter.

En bred allianse har bedt oss om å oppheve det funksjonelle skillet for selskaper med færre enn 30 000 kunder; KS Bedrift, Distriktsenergi, EL og IT, NITO, Tekna og Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar representerer et bredt spekter av interesser i kraftbransjen og er derfor i dag glade for at vi får flertall for å oppheve skillet for selskap med færre enn 30 000 kunder.

Ketil Kjenseth (V) [09:52:24] (komiteens leder): I mitt forrige innlegg var jeg innom det norske og det nordiske samarbeidet særlig. Vi har samarbeidet veldig godt i 25 år og har verdens best utbygde infrastruktur for elektrisitet. Men det er viktig å stille oss spørsmålet: Hvor vil vi være om 25 år? Vi må selvfølgelig bruke historien til å lære av, men vi må også se framover: Hvor er det vi skal? Igjen hører den debatten selvfølgelig med i diskusjonen – om effektivitet, kostnadsbilde, hvordan vi best kan bruke den felles økonomien i denne infrastrukturen for at alle skal få nyte godt av framtidas muligheter.

Venstre var med på å innføre det skillet vi i dag skal reversere. Vi står ved det vi mente i 2015 og 2016, og ønsker at vi skal ha et funksjonelt skille – ikke så mye av hensyn til byråkratiet og økonomien, som vi har vært inne på, det å fordele kompetansen skal jeg komme litt tilbake til, men aller mest fordi antallet interessenter i det framtidige strømnettet kommer til å være større enn det har vært. Vi har de siste tiårene hatt lokale kraftprodusenter, lokale energiselskaper, som har gitt oss strømmen. Ganske mange bønder har begynt å legge solceller på taket. Vi har små og store vindmølleparker. Vi får andre løsninger. Dette skal inn på nettet i tillegg. Vi får plusshus, og vi får andre aktører. Vi får en bilpark som skal lades hvor som helst, etter hvor vi er. Det er mye infrastruktur som skal bygges i framtida, og vi må ruste oss for å ha muligheten til å investere riktigst mulig.

Dette fordrer også at de som sitter og skal ta beslutningene, ikke har for mange interesser å håndtere i ett bo. Det er også en demokratisk diskusjon: Hvem er det som skal sitte på de avgjørelsene, og hvilke interesser er det som avgjør lokalt? Hvis det er de nye hytteområdene som har den største prioriteten – greit nok, det, men da får kanskje ikke innbyggerne de tjenestene de aller mest ønsker seg. Det er noen av de debattene som kommer til å gå der ute, og som blir viktige de neste årene for hvordan vi skal organisere framtida.

Da kommer vi tilbake til at vi må tenke mer regionalt i Norge og Norden for å møte framtidas utfordringer. Vi trenger større og mer robuste kompetansemiljøer for å ta opp i oss den utviklingen som skjer. Det er et tankekors når Statnett sier at når de bygger overføringsnett, bruker de i stor grad utenlandsk arbeidskraft, og veldig få av dem snakker engelsk. Det sier også noe om utfordringene vi står overfor de neste tiårene med å rekruttere til de små selskapene ute i distriktene, hvor også demografien er litt imot oss. Det er en forgubbing, det er færre unge å ta av. Det skal vi også ha i mente når vi skal investere, for vi skal rekruttere kompetanse til å ivareta denne viktige infrastrukturen framover. Det er også en del av den beredskapsdebatten som er en del av debatten her.

Når det gjelder den geografiske struktureringen, kan vi selvfølgelig hevde at det er bra med mange små selskaper, men framover er det ikke sikkert at det argumentet gjelder i så stor grad hvis vi ikke greier å rekruttere kompetanse og ikke greier å skaffe oss investeringer og ha midler til å utføre alt det viktige vedlikeholdet i den store infrastrukturen vi har bygd opp, og som vi skal forvalte i framtida.

Tore Storehaug (KrF) [09:57:13]: Kravet om eit funksjonelt skilje er krevjande for ein del av dei minste selskapa. Kristeleg Folkeparti ønskjer ryddige forhold, men ikkje løysingar som gjer det umogleg for desse å overleve. Mange av dei mindre selskapa sit på viktig lokal kunnskap og kompetanse som det er viktig å ta vare på.

Det er nokre som seier at i tilnærminga vår til EU-direktiv blir vi meir katolske enn paven. I EU har ein laga eit unntak for kravet om det funksjonelle skiljet for selskap med under 100 000 kundar. Eg meiner det kan vere fornuftig å leggje seg ein plass under det.

Eg har ikkje noko imot funksjonar, men eg meiner dei må basere seg på gode, forretningsmessige løysingar, og ikkje på unødvendig byråkrati. Difor kjem Kristeleg Folkeparti til å stemme for forslaget frå Senterpartiet.

Statsråd Terje Søviknes [09:58:21]: Hensikten med selskapsmessig og funksjonelt skille er å ta vare på strømkundens interesser og legge til rette for et effektivt kraftsystem. Formålet er å fremme effektiv konkurranse i konkurranseutsatt virksomhet, styrke nettvirksomhetens nøytralitet og sikre at nettselskapene driftes så effektivt som mulig, slik at forbrukere, industri og annet næringsliv ikke må betale mer i nettleie enn nødvendig.

Å ha et tydeligst mulig skille mellom selskap som driver i konkurranseutsatt virksomhet, altså kjøp og salg av strøm, og selskap som driver monopolvirksomhet, i dette tilfellet nettet, er gunstig for forbrukeren. Lovendringer som ble vedtatt i Stortinget i 2016, om selskapsmessig og funksjonelt skille, bidrar til at alle nettselskap må forholde seg til dette, og at vi ivaretar alle strømkundenes interesser, uansett om de er tilknyttet et stort eller et lite nettselskap.

Det selskapsmessige skillet mellom konkurranseutsatt virksomhet og monopolvirksomhet er viktig, men det alene bidrar ikke til å oppnå de effektene man ønsker. Derfor er det også viktig med et funksjonelt skille, og i det ligger det at man har krav til egne ledelsesstrukturer, forskjellig mellom monopoldel og konkurranseutsatt del.

Kraftbransjen står overfor store endringer. Løsningene som har fungert godt fram til nå, er ikke nødvendigvis de beste for å møte kravene i framtidens kraftmarked. Vi får en økt kompleksitet, noe bl.a. representanten Ketil Kjenseth, Venstre, redegjorde godt for i et innlegg tidligere. Utfordringene bør da løses med lavest mulig kostnad og høyest mulig forsyningssikkerhet og en trygghet for at strømkunden i siste instans betaler så lite som mulig for strøm og nettleie. Det er derfor viktig at foretaksledelsen i nettselskapene fokuserer på nettvirksomheten og på å overholde nøytralitetsplikten overfor de ulike kundene de skal forholde seg til. Dette er særlig viktig for å sikre at rollene i et integrert energiselskap ikke sammenblandes, enten det er bevisst eller ubevisst. Det kan f.eks. være en fare for at produksjonen i eget konsern gis forrang ved tilknytninger eller blir begunstiget ved beregning av anleggsbidrag.

Jeg er på denne bakgrunn litt forundret over flertallets begrensete interesse for å ta strømkundens parti i dette, men tilsynelatende ser ut til å lytte mer til de mindre nettselskapene og deres interesser. En størrelsesgrense for funksjonelt skille vil kunne gi konkurransevridninger mellom selskap og motiv for strategiske tilpasninger. Det er kun 15 av 123 nettselskap som har mer enn 30 000 nettkunder i Norge per i dag. For regjeringen har det vært viktig at alle nettkunder burde ha rett til et nøytralt nettselskap, uavhengig av hvor mange kunder akkurat deres nettselskap har.

Avslutningsvis vil jeg få lov til å kommentere to forhold som har vært tatt opp her. Kostnader og byråkrati er det ene. Det er ikke slik at det blir veldig høye kostnader eller mye byråkrati av å opprettholde det funksjonelle skillet òg for de mindre selskapene. Det er opp til selskapene å organisere seg. La meg ta ett eksempel. Etter aksjeloven kan et selskap med mindre enn 30 ansatte ha et minimumsstyre med ett styremedlem. Det bidrar altså ikke til økt byråkrati og særlig økte kostnader.

Når det kommer til beredskap, er det slik at kravene til beredskap framgår av beredskapsforskriften og vil gjelde fullt ut i framtiden også, uavhengig av organisering av nettselskapene. Og ønsker man, kan ulike nettselskap samarbeide om beredskap, slik at man sikrer et best mulig beredskap. Et eksempel på det er samarbeidet vi i dag har mellom Nettalliansen og Validér.

Runar Sjåstad (A) [10:03:47]: Som jeg sa tidligere, synes jeg Reiten-utvalget gjorde en god og grundig jobb. De pekte på mange gode punkter i rapporten «Et bedre organisert strømnett». Mye av det er tatt inn i energiloven. Samtidig var funksjonelt skille omstridt, og vi har hatt en diskusjon. Man går ikke tilbake på alle de vedtakene man gjorde, men det er ett vedtak man har vært misfornøyd med. Da reagerer jeg på ordbruken fra representanten Eskeland når hun beskriver flertallets politikk som «pingpongpolitikk». Jeg har respekt for at man er politisk uenig, men jeg synes det er respektløst fordi om man er uenig, å si at flertallet driver med pingpongpolitikk. Det er jeg ikke enig i.

Så etterlyste den samme representanten forutsigbarhet. Ja, man satte en frist til 1. januar 2021 for å gjennomføre funksjonelt skille. Det betyr ikke at alle har gjort jobben, og at blir det reversert nå. Så vidt jeg vet, er det de færreste som har kommet i gang, og de som har kommet i gang, ville kanskje ha gjort det uansett. Så flertallet driver ikke pingpongpolitikk – tvert imot er vi veldig forutsigbare. Vi mener akkurat det samme nå som vi gjorde da det ble behandlet i 2016.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:05:36]: Jeg vil støtte foregående taler. Det er ikke Stortinget som driver pingpongpolitikk, men velgerne som har gitt et nytt flertall i Stortinget.

Vi har en regjering som til stadighet snakker om forenkling og mindre byråkrati, men med kravet om funksjonelt skille gikk utviklingen gal vei. Kravet om funksjonelt skille fører til et meningsløst byråkrati i de mindre nettselskapene og har også en kostnadsside.

Argumentet om at vi trenger et skille for å sikre at nettselskapene ikke kan bruke eller utnytte sin monopolsituasjon som konkurransefortrinn, faller på sin egen urimelighet. Nettvirksomheten er gjenstand for et strengt regulert regime, jf. kontrollforskriften, og er utsatt for streng revisjon for å sikre at kryssubsidiering ikke skal skje.

Derimot vil kravet om et funksjonelt skille svekke lokalsamfunnsutviklingen. Det vil også svekke det lokale eierskapet og den lokale tilhørigheten. Mange mindre nettselskap og energiselskap er blant sine lokalsamfunns viktige støttespillere. Det sies her at dette er å gå med ryggen inn i morgendagen. Tvert om vet jeg om veldig mange små og mindre energiselskap som er svært framtidsrettet, som sørger for at det legges til rette for bredbåndsutvikling, som sørger for sikker infrastruktur, og som sørger for et sikkert nett og har høy beredskap i områder med krevende klima og topografi. Det er et eksempel på samfunnsnyttig verdiskaping som de mindre energiverkene står alene om. Jeg våger påstanden om at uten de lokale energiselskapene ville Norge faktisk sett ganske annerledes ut.

Jeg har selv vært tett på et lokalt nettselskap som selskapets generalforsamling, og jeg opplever at de fleste lokale energiverk er framoverlente, endringsvillige og på god vei inn i den digitale tidsalder. Jeg ser ingen sammenheng mellom de samfunnsendringene som beskrives, og kravet om et funksjonelt skille.

Derfor er jeg glad for at Stortinget i dag gjør et framtidsrettet vedtak og lar oss ha mulighet til fortsatt å opprettholde små, lokale nettselskap som kan være pådrivere i sitt lokalsamfunn.

Liv Kari Eskeland (H) 10:08:01: Det vert vist til at ein har fått mange innspel i saka. Men ingen av dei som ropar på reversering, representerer nettselskapa. Ingen av dei representerer kundane, forbrukarane. Dei vert ikkje høyrde. Eg er forundra over SV, som vanlegvis står på forbrukaren si side. Dei har no valt å skifta fokus.

Høgre er i første rekkje opptekne av at innbyggjarane og næringslivet får den rette nettleiga. Det er tydelegvis heilt underordna for dei som no vil reversera vedtaket.

Stefan Heggelund (H) [10:09:11]: Det er blitt sagt at funksjonelt skille er byråkratiserende. Til det vil jeg si: Svaret på det er nei. Avmonopolisering pleier å ha en avbyråkratiserende effekt. Empiri kan være greit å forholde seg til – man kan lære noe av det, man kan se hva avmonopolisering har ført til andre steder. Det ønsker ikke flertallet å forholde seg til. Det betyr ikke at det ikke vil være en omstillingsprosess og en omstillingskostnad. Det er det alltid, også når man endrer til noe bedre. Det er blitt sagt at dette er fordyrende for kundene. Men det var jo noe av det som var problemet med kryssubsidieringen – dét kunne være fordyrende for kundene. Den risikoen er flertallet ikke interessert i.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke liker kritikken, som er kommet bl.a. fra representanten Eskeland i hennes gode innlegg, om at disse partiene driver med pingpongpolitikk. Men hva er det de driver med da, hvis det ikke er pingpongpolitikk? Sjåstad sier at de står for det de alltid har gjort. Myhrvold sier at Stortinget har fått et annet flertall, og at man må forholde seg til det. Vel, Arbeiderpartiet har jo ikke drevet med noe annet enn vingling de siste to og et halvt – kanskje til og med tre – årene i sak etter sak etter sak. På den måten er det kanskje beundringsverdig at dette politiske konkursboet er i stand til å holde ett standpunkt fast.

Jeg skal fortelle hva som menes med pingpongpolitikk. Med pingpongpolitikk mener vi ikke bare hva ett parti klarer å stå for over en lengre periode, vi mener også den uforutsigbarheten som aktørene i denne næringen nå blir utsatt for. For omstillingsprosessen er allerede i gang, og den skal nå plutselig reverseres.

Da har jeg lyst til å dra en parallell til hvordan ansvarlige partier tenker, i dette tilfellet regjeringspartiene. Etter 2013 var det noen endringer som hadde blitt gjort på arbeidslivsfeltet som våre partier hadde stemt imot i den foregående stortingsperioden. Men da vi så at det var endringer som hadde satt seg i arbeidslivet, valgte vi å beholde dem allikevel, nettopp på grunn av forutsigbarheten. Og det er der uansvarligheten til Arbeiderpartiet igjen kommer inn; man klarer ikke å forholde seg til endringer som har satt seg.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:12:27]: Representanten Heggelund snakker om avmonopolisering, men det er jo ikke det vi snakker om i dag. Vi snakker om det funksjonelle skillet. Nettet vil fortsatt være et monopol. Saken er om vi fortsatt i framtiden skal kunne tillate å ha små, lokalt eide nettselskap, eller om det må være et stort nettselskap som Hafslund.

For Senterpartiet er det viktig at lokalsamfunnet også er med på å forme dette. Det er ofte lokale kommuner som eier de små energiselskapene. De har ofte tatt strategiske valg av hensyn til sine innbyggere. Det mener jeg det skal være rom for også i framtiden.

Verken Heggelund eller jeg har trolig mer enn én kabel inn i veggen, så monopol vil det være her uansett. Det er ikke det denne saken handler om. Den handler om hvorvidt vi skal kunne ha variasjon i antallet selskaper og i selskapsstruktur i landet vårt. Jeg mener det skal være rom for både Hafslund og Rakkestad Energi. Det skal være rom for både BKK og Fitjar Kraftlag.

Statsråd Terje Søviknes [10:13:51]: Alle er enige om at det er riktig med et selskapsmessig skille mellom konkurranseutsatt virksomhet og monopolvirksomhet. Spørsmålet i denne saken er om man i tillegg skal sikre at det blir et reelt skille, der man har ulik ledelsesstruktur i de to selskapene, der man sikrer at strømkundens interesser blir ivaretatt reelt sett, og der man fjerner muligheten for å få en form for kryssubsidiering eller uheldige strategiske beslutninger som gjør at man ikke reelt sett oppnår det man vil – nemlig å skille konkurranseutsatt virksomhet og monopolvirksomhet.

For å gjøre dette litt enkelt dreier det seg egentlig om at kundene skal ha tillit til at når det er et selskapsmessig skille, med noen som selger strøm i det konkurranseutsatte markedet, og et nettselskap som opererer som monopol, er disse faktisk atskilt, og at det ikke er det samme styret eller den samme ledelsen i begge selskap, noe som ville bidra til å skape usikkerhet om hvorvidt vi har et reelt skille mellom konkurranseutsatt virksomhet og monopolvirksomhet.

For strømkunden der ute er det viktig å kunne være trygg på at det skillet faktisk er der – ikke bare på papiret gjennom ulik AS-organisering, men i det daglige, der selskapene skal ta hensyn til sine kunder og levere et best mulig produkt.

Og til representanten Myhrvold: Ja, vi ønsker både store og små selskap, men vi ønsker at de skal operere innenfor det samme regulatoriske regelverket, der de må forholde seg til et klart og tydelig skille både selskapsmessig og reelt gjennom det funksjonelle skillet med ulike ledelsesstrukturer.

Ketil Kjenseth (V) [10:16:09]: Til representanten Ole André Myhrvold i Senterpartiet: Det vi diskuterer i dag, er om vi skal ha ulike regler for små og store, ikke om man kan være liten eller stor, eller om man skal være i distriktene eller rundt de store byene. Spørsmålet er hvordan vi fordeler demokratiet, bl.a.

Jeg har vært på eiersiden, bl.a. som folkevalgt i dette systemet, men jeg har også vært på den andre siden og prøvd å få kommunal virksomhet til å energieffektivisere. Da kom jeg borti at noen kommuner hadde gamle kraftavtaler som gjorde at man hadde lavere pris. Det er ikke nødvendigvis slik nå lenger, men det hadde satt seg en kultur om at energi har ingen pris, og dermed har man ikke trengt å energiøkonomisere. Det er ikke i miljøets interesse, neppe heller i innbyggernes, at kommunen ikke lager en best mulig tjeneste, eller at kommunen egentlig bruker penger på egen virksomhet som kunne vært brukt på andre formål i kommunen – uten at det er innom et demokrati og blir vedtatt.

Man kan også stille spørsmål om det å ikke slippe til andre kraftleverandører er hensiktsmessig eller en type kryssubsidiering. Det har vært kamper opp igjennom når nye aktører som produserer kraft, ikke slipper til på nettet. Nå er det på vei ut, heldigvis. Nettleverandørene har blitt mer offensive. At det har vært muligheter for å diskriminere, handler om det skillet vi snakker om i dag.

Den samme debatten kan vi knytte til teknologi. Det å holde teknologi unna eller ikke ta den i bruk kan være en form for kryssubsidiering eller diskriminering. Det er viktig å sette det skillet, og det er det vi diskuterer: Enten man er liten eller stor, bør man holde disse interessene atskilt, særlig nå, når vi får mange andre hensyn å ta framover. Med nye kraftprodusenter og ny teknologi blir interessene flere, og da bør vi være ryddige.