Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:38:27] (ordfører for saken): I proposisjonen fremmes det forslag om endringer i arbeidsmiljøloven – en definisjon av hva fast ansettelse innebærer i arbeidsmiljøloven, en ny hjemmel for adgang til midlertidig ansettelse i bemanningsforetak, endring i adgangen til å inngå lokal, tidsbegrenset avtale om innleie for bygge- og anleggsvirksomhet. Det foreslås også en tydeliggjøring av krav til informasjon i arbeidsavtaler som skal gi forutsigbarhet for når arbeid skal utføres. I tillegg varsles det om et arbeid med sikte på å bedre håndhevingen på området.

Proposisjonen er regjeringas oppfølging av forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, som ble sendt på høring med frist 29. september 2017, samt oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 547 fra 15. mars i år.

Dette er en svært viktig, men komplisert sak. Arbeidsmiljøloven er arbeidslivets vernelov, som er avgjørende viktig for å sikre et velorganisert arbeidsliv. Et velorganisert arbeidsliv er forutsetningen for et trygt familieliv, fordi det regulerer en plikt til arbeid og dermed en rett til inntekt.

Senterpartiet har fra 2015 tatt opp en rekke representantforslag for å sikre et mer velorganisert arbeidsliv ved å avklare fast og midlertidig ansettelse og innleie fra bemanningsforetak – som er overskriften på dagens innstilling. Det har vært, og er, et stort engasjement i fagbevegelsen for å rydde opp i forholdene der bemanningsselskap har ført oss, og fører oss, til utrygge forhold i arbeidslivet. Fagbevegelsen har gjennomført en rekke viktige politiske markeringer for å legge grunnlaget for lovendringene i Stortinget i dag. Deler av arbeidsgiversida, med Byggenæringens Landsforening i NHO i spissen, har sett behovet for å endre rammebetingelsene i sin bransje for å sikre tilgang på fagfolk, hvor fast ansatte sjølsagt er avgjørende for deres lærlingutdanning.

Dagens innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen er langt fra enstemmig. Imidlertid er det to viktige forhold som samler komiteen:

For det første – ny definisjon av fast ansettelse i loven: Med fast ansettelse menes i denne loven at ansettelsen er løpende og tidsubegrenset, at lovens regler om opphør av arbeidsforhold gjelder, og at arbeidstakerne sikres forutsigbarhet for arbeid i form av et reelt stillingsvern. Dette er nytt og gjelder sjølsagt også bemanningsforetak. Alle ledere og ansatte i bemanningsforetak må ta dette inn over seg og kunne dette i praksis når avtaler inngås.

Videre, slik det framgår av lovendringene i proposisjonen og merknadene i denne innstillinga, blir det forbudt å bruke NHO Handel og Services ansettelseskontrakter om fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag e.l. framover. Her har bemanningsbransjen et stort arbeid med å endre sine ansettelseskontrakter – kontrakter som også regjeringa i proposisjonen går langt i å hevde er lovstridige også i henhold til gjeldende lov. Dette er viktige forbedringer i arbeidsmiljøloven, som jeg som saksordfører er stolt over og glad for at vi har fått til.

Bemanningsselskapene kan bare drive lovlig virksomhet ut fra arbeidsmiljøloven §§ 14-12 første ledd og 14-12 andre ledd. Etter § 14-12 andre ledd kan det inngås tidsbegrenset innleie. Også i dag er det krav om tariffavtale i virksomheter som leier inn folk fra bemanningsforetak i disse tilfellene. Tillitsvalgte skal representere et flertall av den arbeidstakerkategori som innleie gjelder. Denne paragrafen er imidlertid blitt misbrukt ved at det er opprettet såkalte husavtaler som tariffavtaler – husavtaler som ikke fungerer etter lovens hensikt.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, med støtte fra Kristelig Folkeparti, har forslag til § 14-12 andre ledd, hvor det heter at tariffavtaler må inngås «med fagforening med innstillingsrett etter arbeidstvistloven». Dette skal gi ordnede og seriøse tariffavtaler.

Videre skrives det inn i loven at både virksomheter og bemanningsforetak på forespørsel fra Arbeidstilsynet skal legge fram dokumentasjon på at innleievirksomheten er bundet av slik tariffavtale. Når også bemanningsforetaket får et slikt krav, blir det enklere for Arbeidstilsynet å påse at loven etterleves.

Det er en rekke mindretallsforslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i innstillinga, som det er grundig redegjort for i merknader. I dette korte saksordførerinnlegget har jeg dessverre ikke tid til å redegjøre på en folkeopplysende måte. Jeg vil derfor bare kort kommentere forslagene i den nye lovteksten:

§ 14-9 andre ledd gjelder når avtale om midlertidig ansettelse kan inngås. Der går altså Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV inn for å gå mot ny bokstav g og ta ut eksisterende bokstav f.

Videre går vi inn for å avgrense bruken av § 14-12 første ledd til bare å gjelde vikariater, som opprinnelig var hele formålet med bemanningsbransjen.

Det er også en rekke andre tiltak vi går inn for, som jeg ikke har tid til å redegjøre for.

Avslutningsvis vil jeg bare si: Iverksettelsen er fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV foreslått til 1. januar 2019, hvor innleie etter § 14-12 andre ledd gis en overgangsordning til 1. juli 2019 for avtaler inngått før Stortingets endelige lovvedtak.

Jeg tar herved opp de forslagene som Senterpartiet er med på.

Arild Grande (A) [10:43:51]: I dag skriver Stortinget arbeidslivspolitisk historie. Vi starter nå en opprydningsaksjon i arbeidslivet. Vi ønsker et arbeidsliv preget av trygghet, rettferdighet og forutsigbarhet, vi ønsker et arbeidsliv med hele, faste stillinger, og i dag tar Stortinget grep som vil bidra til nettopp det. Dette er den kanskje viktigste saken innen arbeidslivspolitikken på svært mange år og det største grepet som gjøres for å rydde opp i mange svært problematiske forhold på norske arbeidsplasser. Jeg er glad for at stortingsflertallet har samlet seg om å ta grep, der regjeringen sitter fullstendig stille og ser på at problemene utvikler seg for norske arbeidstakere.

Verktøyet vi bruker for å skape det arbeidslivet vi ønsker oss, er arbeidsmiljøloven, kanskje det vakreste byggverket som er menneskeskapt. Men arbeidsmiljøloven er blitt gradvis svekket, først og fremst som følge av angrep fra dagens regjering, som har innført bestemmelser som uthuler det vernet som arbeidsmiljøloven skal representere for norske arbeidstakere, men også gjennom at det finnes en rekke aktører som har brukt fantasien sin for å utnytte de smutthullene som finnes i en lov som kanskje ikke har vært tilstrekkelig oppdatert.

Utgangspunktet for denne saken har vært særlig de utfordringene vi har opplevd innenfor bygg og anlegg, mest konkret uttrykt gjennom problemene som har vært innen bygg og anlegg i Oslofjord-området, der vi foran Stortinget hadde to store demonstrasjoner – av arbeidere som ønsker at politikerne skal lytte, og som ønsker at politikerne kan ta grep, fordi de ser at innleie fortrenger faste ansettelser, fordi de ser at den utbredte bruken av midlertidige ansettelser gjør at produktiviteten blir svekket, og fordi de ser at utenlandske arbeidere står i fare for å bli grovt utnyttet på norske arbeidsplasser. Vi har lyttet, og derfor fremmet vi også – Arbeiderpartiet, Rødt, SV og Senterpartiet – ulike forslag for å prøve å bidra til et ryddigere og mer trygt arbeidsliv.

I forrige runde vi hadde om denne saken, klarte stortingsflertallet å samle seg. For også da var regjeringen uinteressert i å være med og bidra til forslag, som var en marsjordre til regjeringen om å levere den proposisjonen som vi i dag har til behandling, til Stortinget, som vil kunne rydde opp når det gjelder adgangen til innleie, som vil kunne stramme opp definisjonen knyttet til faste ansettelser, og som vil kunne gi Arbeidstilsynet sterkere virkemidler.

Det vi i stortingsflertallet har fått til, og som blir vedtatt senere i dag, er hovedsakelig – som saksordføreren redegjorde for på en grundig og god måte – at vi nå får hevet avtalenivået for når man kan bruke innleid arbeidskraft. Det vil bety en storstilt opprydning innenfor innleieutfordringene. Det vil også være en kraftig stimuli til høyere organisasjonsgrad i arbeidslivet, for nå blir også arbeidsgivere som er opptatt av at man skal løse produksjonstopper osv. med innleie, opptatt av at arbeidsstokken skal være organisert. Så det er en vinn-vinn-situasjon at vi får til dette i dag.

Det andre er at vi stopper regjeringens frislipp av bemanningsbransjen, for i ønsket om å uthule denne bestemmelsen har jo regjeringen fremmet forslag om at bemanningsbransjen skal få lov til å ansette folk midlertidig, en eksklusiv rett for bemanningsbransjen, som ingen andre skal ha. Det stopper vi, og vi sørger også for at det blir gitt ordre om at Arbeidstilsynet både skal kunne føre tilsyn med utleie og innleie og ha sanksjoner.

I et av de viktigste spørsmålene innen arbeidslivspolitikken er regjeringen parkert på sidelinja, og stortingsflertallet tar ansvar for norsk arbeidsliv. Jeg takker fagbevegelsen, med Fellesforbundet i spissen, som har bidratt godt i den prosessen og sørget for at vi er der vi er i dag, de andre rød-grønne partiene for å bidra til gode løsninger og ikke minst Kristelig Folkeparti, som sørger for flertall.

Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:49:16]: I dag hører vi to historier om Norge og norsk arbeidsliv – én historie om et brutalt arbeidsliv med kyniske aktører som fortrenger norsk arbeidskraft og seriøse virksomheter med underbetalte arbeidere på slavekontrakter, og en annen historie om et godt regulert arbeidsliv, der næringslivet sørger for verdiskaping med så anstendige lønns- og arbeidsvilkår at mange ikke lenger ser nødvendigheten av å organisere seg. De er trepartssamarbeidets ektefødte barn. Vi har fått det trygge arbeidslivet vi ville ha, hvor de aller, aller fleste er godt ivaretatt.

Begge disse historiene er riktige. Hovedbildet er et godt regulert, trygt og anstendig arbeidsliv, men det finnes selvsagt helt uakseptable forhold som må ryddes opp i. Regjeringen Solberg har siden 2013 jobbet kontinuerlig med å slå ned på arbeidslivskriminalitet og useriøse aktører.

Regjeringens strategi for tiltak mot arbeidslivskriminalitet har vært fulgt opp og fylt med innhold sammen med partene i arbeidslivet. Arbeidstilsynets fullmakter har økt, og det er innført strengere straffer og høyere bøter. Vi har gått fra null arbeidslivskrimsentre da regjeringen Solberg tiltrådte, til syv sentre på under fire år. Og det kaller Arbeiderpartiet å sitte stille.

Etter varslinger om uakseptable forhold innen bygg og anlegg i Oslo-området sendte arbeidsministeren i fjor sommer ut forslag om å begrense bruken av innleie og sikre arbeidstakere forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår. Hovedregelen i norsk arbeidsliv er og skal være faste ansettelser som gir forutsigbarhet for arbeid og inntekt. For å bekjempe uakseptable kontrakter foreslår regjeringen i dag en bedre definisjon av faste ansettelser – som sikrer nettopp bedre forutsigbarhet for arbeid og lønn.

Helheten i både dagens forslag og tidligere tiltak balanserer ut behovet for å bekjempe useriøse forhold på den ene siden, men ikke kvele norsk verdiskaping og norske arbeidsplasser på den andre. Bare fordi om organiserte kriminelle finnes innenfor arbeidslivet, kan vi ikke behandle alle som om de er kriminelle. I dag står vi i fare for å rette både baker og smed – når innstramminger som var ment å treffe en bransje, skrus enda mer til og skal gjelde alle virksomheter over hele landet. Dette er verken utredet eller evaluert, og jeg mener det er uansvarlig og undergraver det norske trepartssamarbeidet.

Ifølge Nav mangler vi over 10 000 personer i helsesektoren, hvorav 6 000 sykepleiere. Dette kan bli kritisk, særlig i distriktene der det er mangel på fagkompetanse lokalt. Selv om små kommuner i Norge frister med bonuser i 100 000 kroners-klassen, får de ikke fylt opp stillingene. Det er ikke bemanningsbransjen som skaper disse hullene. Det er bemanningsbransjen som lukker dem. Det er ikke gitt at svenske og danske sykepleiere som har fast jobb hjemme, men kommer til Norge for å ta oppdrag og fylle turnuser, kan ta fast ansettelse som gir dem arbeidsplikt hos et bemanningsbyrå i Norge. Forslagene fra Kristelig Folkeparti om to hasteevalueringer av konsekvensene for beredskap og bemanning i Helse-Norge understreker hvor uansvarlig og alvorlig dette er. Det er arbeidslivspolitisk historie.

Men det er ikke mindre alvorlig at også norsk næringsliv kan kveles uten muligheter for vekst. Derfor er det lagt fram et løst forslag om følgeevaluering av konsekvensene, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Jeg tar opp forslagene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.

Når Kværner Stord får en milliardkontrakt som gir 3 000 årsverk fram mot 2020, men ringvirkninger for 12 000 årsverk i et lokalsamfunn med bare 18 000 innbyggere, så fortrenger ikke bemanningsbransjen lokal arbeidskraft, men støtter opp under den. Kværner Stord har tariffavtaler som gir mulighet for innleie. Det er de små og mellomstore bedriftene i området som skal skalere opp de 12 000 andre arbeidsplassene, som vil slite.

Små og mellomstore bedrifter utgjør ryggraden i norsk næringsliv. Selv om mange er organisert, er det ikke alle som har ansatte med tariffavtale – som i dag kan bli en forutsetning for å kunne leie inn arbeidskraft. Hele én av tre uorganiserte sier i YS Arbeidslivsbarometer at fagforeninger ikke ivaretar deres interesser. I samme undersøkelse svarer 40 pst. at fagforeningene er for tett koblet til politiske partier.

Dette storting vil altså tvinge arbeidstakere til å melde seg inn i organisasjoner som folk selv mener at ikke ivaretar deres interesser. Det er faktisk uhørt. I denne salen snakkes den norske modellen med rette ofte fram. I trepartssamarbeidet sitter arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter rundt samme bord og løser store utfordringer sammen. I dag undergraves denne modellen av et nytt trepartssamarbeid. LO, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti presser gjennom forslag det ikke har blitt enighet om rundt bordet med arbeidsgivere og myndigheter.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV skriver i innstillingen at tillit er en avgjørende konkurransefordel i det 21. århundre. Det er jeg helt enig i. Det er ikke tillit til dem som skaper verdier og arbeidsplasser, som utvises i denne salen i dag.

Erlend Wiborg (FrP) [10:54:27] (komiteens leder): Debatten vi har i dag, startet i utgangspunktet med en utfordring avdekket i én bransje – jeg gjentar én bransje – og for godt under 1 pst. av den yrkesaktive befolkningen som har tatt oppdrag gjennom ulike bemanningsbyrå innen bygg og anlegg, da spesielt i Oslo-området. Likevel står vi i dag foran et flertall, bestående av opposisjonen og Kristelig Folkeparti, som ikke bare vil stramme inn overfor denne bransjen i Oslo, men for samtlige bransjer. Bemanningsbransjen skal heretter måtte begrense vikarpoolen sin, noe som åpenbart vil bety at færre får mulighet til å få en fot innenfor arbeidslivet. Bedrifter vil kunne oppleve at bemanningsbransjen ikke vil klare å stille med vikarer på kort varsel når poolen er redusert. Det er ingen som tjener på situasjonen man nå er i ferd med å skape.

Flertallet stopper heller ikke der. Sammen med Kristelig Folkeparti skal de nå tvinge gjennom at kun de store fagforeningene skal kunne si ja eller nei til innleie via byrå. Det kan synes som om målet i denne saken er mistet av syne, og har i dag – i stedet for å rydde opp i bygg- og anleggsbransjen i Oslo – blitt til en kamp for å tvinge arbeidstakere og arbeidsgivere til å organisere seg.

Det å jobbe for at flere skal velge å organisere seg, er en helt legitim kamp, men ikke gjennom tvang, og ikke på bekostning av at flere folk skal få en fot innenfor arbeidslivet. Det er på sin plass også å understreke at det er under 50 pst. av den yrkesaktive befolkningen som er organisert, og det er et aktivt valg den enkelte tar. For Fremskrittspartiet er det helt grunnleggende at enhver også skal kunne velge å være uorganisert. Norge har et velfungerende og seriøst arbeidsliv i det store og hele. Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er i all hovedsak godt. Ni av ti arbeidstakere har det bra. Så finnes det dessverre noen useriøse aktører, men da må man rette inn skytset mot dem, noe regjeringen også har gjort gjennom sin målrettede kamp mot arbeidslivskriminalitet.

Med hensyn til inkludering av de svakeste: De som står lengst unna jobb, er de som blir skjøvet enda lenger unna. Kristelig Folkeparti og de andre opposisjonspartiene burde være vel kjent med hva bemanningsbransjen og Nav de siste årene har jobbet med. Det er intensjonsavtaler om samarbeid for å få dem som står tilknyttet Nav, ut i arbeid – gjerne for å teste ut yrkesmobilitet, men også tilpasset en redusert arbeidsevne. Når vi samtidig vet fra flere undersøkelser at bemanningsbransjen gir gode muligheter for faste ansettelser etter noe tid, er det derfor beklagelig at man velger å skyve dem som trenger disse mulighetene mest, enda lenger ut i kulden.

Når dagens innstramming vedtas, er det liten tvil om at bemanningsbransjen ikke vil prioritere å ansette dem med nedsatt arbeidsevne eller som mangler relevant erfaring. Med andre ord setter Kristelig Folkeparti og opposisjonen nå inkluderingsdugnaden flere skritt tilbake for å tvinge gjennom høyere organisasjonsgrad. Midlertidighet er i seg selv ikke et problem i norsk arbeidsliv. Innleie er ikke et generelt problem i norsk arbeidsliv. At mange velger å organisere seg, er heller ikke et problem. Heller ikke det at mange velger ikke å organisere seg, er i seg selv et problem. Det som faktisk er et problem, er at det er altfor mange som står utenfor arbeidsmarkedet, og at porten inn i arbeidsmarkedet i dag verken gjøres høy eller vid, tvert imot gjør man den smalere og lavere for de svakeste.

Trepartssamarbeidet har ofte blitt fremhevet som en viktig suksessfaktor i norsk arbeidsliv – det at vi har ansvarlige arbeidstakere, ansvarlige arbeidsgivere – og sammen med staten finner man ofte gode løsninger. Det betyr samtidig at man må lytte til alle partene og prøve å finne det gode balansepunktet. Dessverre kan det i dag se ut som at noen tror at trepartssamarbeidet består av Arbeiderpartiet, LO og Kristelig Folkeparti. Det er ikke heldig for norsk arbeidsliv. Det som gjør meg mest trist, er at det er de som er lengst unna arbeidslivet, som nå får en enda lengre vei inn.

Solfrid Lerbrekk (SV) [10:59:42]: Eg vil begynna med å takka Kristeleg Folkeparti for at det trass alt vert fleirtal for nokre ting i riktig retning her i dag. Som me veit, har problematikken rundt bemanningsbransjen vore spesielt viktig for arbeidsfolk i byggjebransjen. Og som me òg veit, ville Jesus vore organisert i Fellesforbundet.

SV trur på eit rettferdig samfunn, eit samfunn der det ikkje spelar noka rolle kven foreldra eller besteforeldra dine er, eit samfunn der ein på fellesskapet sine premissar byggjer sitt eige liv gjennom hardt og ærleg arbeid, eit samfunn der alle har like moglegheiter til å lykkast. Gjennom fagforeiningane har me bygt den velferdsstaten som me vanskeleg kan sjå føre oss eit Noreg utan. Gjennom ein god offentleg skule vert alle løfta opp til å få gode føresetnader for å lykkast, og gjennom kollektive avtalar i arbeidslivet og eit sterkt stillingsvern vert ein beskytta mot utnytting og uverdig låge lønningar. Dei seier at kvar generasjon står på skuldrene til den før. Dette er det me kallar eit samfunn og eit arbeidsliv for dei mange.

Dessverre har me dei siste åra sett ei utvikling i retning av eit kaldare samfunn, eit samfunn for dei få, dei på toppen. Hovudregelen i arbeidslivet, at alle skal vera fast tilsette, har i enkelte bransjar berre vorte ein myte. I byggjebransjen gjekk dei til politisk streik for å få bemanningsbyråa vekk frå arbeidsplassane sine. På veldig mange byggjeplassar vert det brukt ulovleg innleige. Dei tilsette veit ikkje når dei får arbeid, og dermed heller ikkje når dei får løn. Korleis skal ein klara å planleggja å starta ein familie når ein ikkje veit kvar eller om ein har jobb om eit halvt år?

Mange av dei tilsette i bemanningsbyråa jobbar på mellombelse kontraktar eller som fast tilsette utan løn mellom oppdrag, noko som betyr at dei på kort varsel kan få bakken slått vekk under seg. Det trygge norske arbeidslivet, fundamentet, slår no sprekkar. Departementet skriv sjølv i proposisjonen:

«Det har utviklet seg en praksis med økt bruk av avtaleformer som ikke gir forutsigbarhet for arbeid og dermed lønnsinntekt. Dette gjelder særlig i bemanningsbransjen med avtaler om «fast ansettelse uten garantilønn».»

Og vidare:

«Departementet har i tillegg fått innspill fra blant andre Arbeidstilsynet som tilsier at bruken av avtaler med liten eller ingen forutsigbarhet for arbeid og inntekt også vokser i andre bransjer, blant annet i restaurantbransjen, i renholdsbransjen og i varehandelen.»

Sprekkane spreier seg no fort til fleire bransjar. No ser me at stadig fleire har fått ei lausare tilknyting til arbeidslivet. Det er viktig at me no tydeleggjer kva som skal til for å kunna kallast fast tilsett etter loven. Kontraktar som ikkje gjev garanti for arbeid, kan ikkje lenger kallast arbeidskontraktar. Difor må fast tilsetjing definerast som «løpende og tidsubegrenset, at lovens regler om opphør av arbeidsforhold gjelder, og at arbeidstaker sikres forutsigbarhet for arbeid i form av et reelt stillingsomfang». Samtidig må arbeidstakarar som jobbar periodevis, sikrast «forutsigbarhet for arbeidstid og arbeidsfri». Dermed melder eg at SV støttar Arbeidarpartiets forslag om definisjon av faste tilsetjingar.

Me meiner at bemanningsbyråa berre skal brukast til å dekkja eit reelt vikarbehov. Utover dette må bedriftene inngå avtale med tillitsvalde. Me forstår at byråa kan vera viktige for små bedrifter som er sårbare for sjukdom. Difor legg me til rette for dette. Men det er samtidig viktig at me har eit lovverk som sikrar at arbeidsforholda er føreseielege for alle arbeidstakarar.

Dei forslaga som SV er med på i denne innstillinga, vil sikra eit godt samfunn for dei mange, ikkje berre for arbeidsgjevarane.

Eg varslar at SV vil røysta for Arbeidarpartiets forslag, nr. 3.

Terje Breivik (V) [11:04:41]: Arbeidslivskriminalitet, arbeidsgjevarar og verksemder som ikkje har skruplar med å utnytta arbeidstakarar for eiga vinning, kan nesten ikkje prioriterast høgt nok å få bukt med. Ikkje berre går det ut over arbeidstakaren som vert utnytta. Det går òg ut over alle seriøse arbeidsgjevarar og verksemder.

I lovproposisjonen som me behandlar i dag, er det særleg tilhøva i delar av bemanningsbransjen som vert adresserte og svarte på frå regjeringa si side. Ikkje minst vert misbruken som er avdekt i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området, møtt med målretta og tunge tiltak – tiltak og forslag til innstrammingar som vil demma opp for misbruk utan at det får altfor store negative følgjer for dei lovlydige verksemdene, og ikkje minst slik at seriøse bemanningsbyrå framleis kan vera eit nødvendig supplement og lågterskeltilbod for menneske som slit med å få arbeid av ulike grunnar, eller som på grunn av livssituasjonen er godt fornøgde med å jobba i eit bemanningsbyrå på innleigd basis.

Etter Venstres vurdering har regjeringa makta den vanskelege balansen godt i forslaget sitt med å demma opp for kjeltringane, samstundes som ein tek vare på ein heilt nødvendig fleksibilitet for næringslivet og rolla eit bemanningsbyrå har for at fleire vert inkluderte i arbeidslivet.

Kombinert med at Stortinget i dag ytterlegare bidreg til å auka tilsynet og moglegheitene for å gripa inn overfor dei som bryt lovverket, tek me eit nytt viktig steg for å bukt med arbeidslivskriminaliteten.

Det er sjølvsagt vanskeleg å hevda at forslaga til innstrammingar og lovendringar som Venstre stiller seg bak i dag, er dei endelege svara på å koma ukultur og arbeidslivskriminalitet til livs. Men å gå så langt som mindretalet i komiteen med Arbeidarpartiet i spissen føreslår, utan konsekvensutgreiing, utan høyring, utan respekt for det same trepartssamarbeidet dei snakkar så fint om, å skjera alle over éin kam utan motførestellingar når problemet i hovudsak er avgrensa til éin bransje, nemleg bygg og anlegg, og primært i Oslo-området, ber dessverre meir preg av skinnargumentasjon enn av å gjera dei nødvendige lovendringane tufta på fakta og andre viktige omsyn.

Venstre er sjølvsagt samd i at høg organisasjonsgrad er viktig. Sterke og ansvarlege fagorganisasjonar er ein sentral føresetnad for det suksessfulle trepartssamarbeidet me har i Noreg. Men korleis kan ein hevda at lovendringar og innstrammingar som rammar alle bransjar og verksemder, som lukkar dører, hevar tersklar, som openbert kan gje færre arbeidsplassar og gjera at færre kjem inn i arbeidslivet, som resultat, skal vera bra for organisasjonsgraden? Venstre og regjeringa har som mål å få fleire inn i arbeidslivet – å gje fleire ein sjanse. For Venstre er ikkje inkludering og inkluderingsdugnad berre flotte ord til bruk i festtalar, men ord som forpliktar i praktisk politikk. Då er svaret å kjempa mot arbeidslivskriminaliteten målretta og systematisk utan å gjera dørstokken inn i arbeidslivet endå høgare for dei som treng det mest, slik Venstre og dei andre regjeringspartia føreslår å røysta i denne saka.

Steinar Reiten (KrF) [11:08:41]: Ut- og innleie av arbeidskraft har siden år 2000 fått en voksende betydning i europeiske arbeidsmarkeder, også det norske. Innleie kan lette midlertidige behov for spesialkompetanse og avhjelpe flaskehalser i produksjonen. Virksomhetene kan lettere tilpasse arbeidsstokken fleksibelt og unngå å bli sittende med kompetanse de ikke får benyttet. For arbeidstakere kan midlertidig ansettelse i flere tilfeller tjene som inngangsport til arbeidslivet. I andre tilfeller kan derimot midlertidig tilsetting gi arbeidstakeren svakere incentiv til å lære og arbeidsgiveren svakere incentiv til å drive opplæring enn ved fast tilsetting. Det kan, sammen med mindre erfaring og kontinuitet, ha en negativ effekt på produktiviteten. Innleie gir i flere næringer også utfordringer når det gjelder rekruttering til faglærte yrker, og økt arbeidslivskriminalitet.

For den enkelte gir det å være innleid svakere rettigheter til lønn og pensjon og lite forutsigbarhet for framtiden for å ta opp boliglån og stifte familie. Holden III-utvalget peker på at hvis omfanget av midlertidig tilsetting blir for stort, vil det kunne svekke grunnlaget for den tilliten og de gode samarbeidsrelasjonene som særpreger norsk arbeidsliv. Økt innslag av arbeidsutleie har også gjort arbeidslivsstrukturene mer komplisert. Det kan påvirke lønnsdannelsen og arbeidslivsrelasjonene mer generelt.

Kristelig Folkeparti avviser den øvrige opposisjonens ønske om et forbud mot innleie, fordi det ville svekke norsk verdiskaping og bedriftenes fleksibilitet. Samtidig har vi ønsket å gjøre noen nødvendig innstramminger for å holde bruken av innleie og midlertidighet på et bærekraftig nivå og styrke organisasjonsgraden, slik at vi unngår negative effekter for lønninger og arbeidslivsrelasjoner.

For det første vil Kristelig Folkeparti skjerpe kravet til organisering på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden for å kunne inngå skriftlig avtale om innleie. Virksomheter som er bundet av tariffavtale, bidrar positivt til et velordnet arbeidsliv. De tillitsvalgte kan på sin side få støtte og råd fra fagforeninger med tyngde og innsikt. Slike krav til arbeidstakerrepresentasjon er det tradisjon for i arbeidsmiljøloven. Vi vil at dette skal gjelde generelt i arbeidslivet, fordi vi ser at arbeidstakernes stilling blir utfordret ikke bare i bygg- og anleggsnæringen, men også i bransjer som restaurantbransjen, renholdsbransjen og varehandelen. Jeg vil understreke at virksomheter som er omfattet av en landsomfattende tariffavtale gjennom såkalte hengeavtaler inngått med en fagforening med innstillingsrett, også er omfattet av bestemmelsen.

For det andre støtter Kristelig Folkeparti regjeringens forslag om å tydeliggjøre definisjonen av faste ansettelser, slik at stillingskategorien «fast ansettelse uten garantilønn» blir ulovlig. Dette er i tråd med forslag fra Kristelig Folkeparti i 2015. Vi støtter ikke regjeringens forslag om samtidig å gi en særskilt adgang til midlertidige ansettelser i bemanningsforetakene, fordi vi i likhet med en samlet arbeidstakerside frykter økt midlertidighet som resultat. Kristelig Folkeparti foreslår imidlertid en konsekvensutredning før loven trer i kraft, særlig med tanke på helsesektoren, når det gjelder fleksibilitet og tilgang på kvalifisert personell, hvis bemanningsforetak som hovedregel må ha fast ansatte. Vi foreslår også at regjeringen utreder en unntaksbestemmelse fra hovedregelen om fast ansettelse for bemanningsforetak som leverer tjenester til helsesektoren. Til slutt vil Kristelig Folkeparti be regjeringen fremme forslag om en tilsynsordning med innleie og utleie, og sanksjonsmuligheter ved ulovlig innleie og utleie.

Jeg tar herved opp de forslagene som Kristelig Folkeparti fremmer i saken. Jeg vil knytte en kort kommentar til forslag nr. 8, som er et forslag om identisk ordlyd med det som er lovens ordlyd i dag. Det kan virke litt forvirrende at det står «gjøres følgende endringer» i innledningen til I, men vi fremmer altså forslag om at denne paragrafen fortsatt skal stå i loven, fordi vi i likhet med Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet er av den oppfatning at den paragrafen ikke skal endres nå.

Bjørnar Moxnes (R) [11:12:51]: I dag starter jobben med å stoppe bemanningsbransjens herjinger i norsk arbeidsliv for alvor. Det første Rødt foreslo på Stortinget, var å forby bemanningsselskaper på byggeplasser i Oslofjordområdet. Det fikk vi ikke med oss flertallet på, men vi fikk med oss hele rød-grønn side, og det er mye å glede seg over i det som skal vedtas her i Stortinget i kveld.

I vinter mobiliserte fagbevegelsen i byggebransjen til to streiker for å forby innleie på byggeplassene rundt Oslofjorden. Lovendringene som får flertall i dag, viser at fagbevegelsen vinner fram når den mobiliserer medlemmene og krever politiske endringer.

Det er gledelig at Kristelig Folkeparti har tatt fagbevegelsens bekymringer på alvor. Det sikrer flertall for at vi nå tar flere viktige skritt i riktig retning, ikke minst for å skape et mer familievennlig arbeidsliv og for å styrke muligheten for et arbeidsliv som kan tilby ungdom lærlingplasser. Det er spesielt viktig at flertallet går inn for å heve avtaleadgangen, slik at det bare er reelle fagforeninger som kan gjøre avtale om innleie etter arbeidsmiljøloven § 14-12 punkt 2. Det skal nå gjelde i alle bransjer. Det er bra. Da er det håp for at de bransjene som ikke har blitt like ille som byggebransjen, ikke ender opp der, uten at vi har innført tiltak for å unngå det.

Når det gjelder byggeplassene, går dessverre ikke flertallet langt nok med tanke på tiltakene som trengs. På fredag møtte jeg tillitsvalgte på en av byggeplassene hvor staten har ansvaret, nemlig byggeplassen til det nye nasjonalmuseet, som bygges for over 5,8 mrd. kr. Der fortalte tillitsvalgte at AF Gruppen, som vant anbudet, bare har fire egne bygningsarbeidere av de totalt 429 som jobber på byggeplassen. Så godt som alle som gjør jobben på statens egen byggeplass, er altså leid inn eller jobber for underentreprenører. De tillitsvalgte har nylig telt opp 16 bemanningsbyråer samtidig inne på denne byggeplassen, som er et prestisjeprosjekt for staten og med en av de største entreprenørene i bransjen som hovedansvarlig. De har funnet mange brudd på reglene for innleie på denne byggeplassen. Det er både tre og fire ledd av selskaper i kjeden, mot reglene om at det skal være to ledd. Andelen lærlinger og fagarbeidere er heller ikke i nærheten av det som er Statsbyggs egne krav.

De tillitsvalgte for dem som jobber der, sier at de ikke tror på noen som helst bedring av situasjonen før Arbeidstilsynet får skikkelige sanksjonsmuligheter overfor dem som driver med ulovlig innleie. De mulighetene har ikke Arbeidstilsynet per i dag. Det er litt rart at partier som vanligvis er såkalte lov-og-orden-partier, ikke er for å straffe dem som bryter arbeidslivets lover og regler – da er det fritt fram, hilsen Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre. Sanksjonen bør være at hvis det oppdages brudd på innleiebestemmelsene, opphører innleieforholdet og bedriften må forlate plassen og få bøter som svir.

Tas man i å bryte fartsgrensen eller snike på trikken, får det konsekvenser, men det får nærmest ingen konsekvenser hvis man bryter arbeidsmiljøloven. Vi må endre på rettstilstanden, slik at også disse lovbryterne faktisk møtes med en straff som svir så mye at de slutter å basere seg på lovbrudd som forretningsmodell i arbeidslivet.

Det jeg fikk høre på byggeplassen for det nye nasjonalmuseet sist fredag, styrker meg i troen på at vårt forslag om forbud mot innleie i Oslofjordområdet er riktig og viktig. Vi har fått med oss Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV på å kreve et slikt forbud. Det peker fram mot hva som kan skje etter neste valg. Forslaget faller i dag, men vi kommer ikke til å gi oss i kampen for å bli kvitt bemanningsuvesenet. Det må stanses før det river ned den norske modellen i arbeidslivet.

Statsråd Anniken Hauglie [11:17:39]: De fleste arbeidstakere i Norge har fast ansettelse, og de trives på jobb. Det er også slik det skal være. Det må likevel være noe fleksibilitet i arbeidslivet, særlig når det gjelder virksomhetenes mulighet til å få dekket opp fravær og uforutsette arbeidstopper. Derfor har vi også en viss adgang til midlertidige ansettelser og innleie av arbeidskraft.

Samtidig har vi sett en utbredt bruk av arbeidsavtaler som ikke gir forutsigbarhet for arbeid i bemanningsbransjen, og dessuten en bekymringsfull og økende bruk av innleie innenfor bygg og anlegg. Dette ønsker vi å rydde opp i, og det er bakgrunnen for at regjeringen har lagt fram denne lovproposisjonen som Stortinget nå har til behandling.

Forslaget om å presisere hva fast ansettelse innebærer, skal tydeliggjøre at fast ansettelse er et tidsubegrenset ansettelsesforhold, at det krever et reelt stillingsvern, og at de ansatte er sikret forutsigbarhet for arbeid i form av et reelt stillingsomfang. Avtaler om «fast ansettelse uten garantilønn», uten et garantert minste arbeidsomfang, kan ikke videreføres uten å komme i strid med forslaget.

Vi foreslår videre krav om at arbeidsgiveren skal gi forutsigbarhet for når arbeidet skal utføres, også i tilfeller der arbeidet skal utføres periodevis eller på spredte dager. Formålet er å avklare når arbeidsplikten inntrer, slik at arbeidstakere ikke må stå til disposisjon til enhver tid. Dette er særlig viktig i deltidstilfellene. Jeg er glad for at flertallet vil støtte disse lovendringene fra regjeringens side.

De økonomiske utsiktene i Norge er gode. Arbeidsledigheten er på vei ned, veksten er på vei opp, og flere kommer nå i jobb. Da er det viktig at vi legger til rette for at bedriftene har tilgang til kompetent arbeidskraft. Jeg møter små, mellomstore og store bedrifter landet rundt som sliter med å finne kompetent arbeidskraft. Her spiller nettopp bemanningsforetakene en viktig rolle, fordi de kan skaffe vikarer med rett kompetanse på kort varsel.

Høringen i 2017 viste at mange mener det er behov for tiltak for å begrense innleie. Det har likevel vært ulike oppfatninger om hva som bør gjøres, og hvordan. Regjeringens forslag til innstramming gjelder bygg- og anleggsvirksomheten, fordi det er her omfanget av innleie har vært problematisk. Jeg noterer at flertallet går inn for å stramme inn på adgangen til innleie av arbeidskraft i alle bransjer. Det er en innstramming som også vil ramme bransjer hvor innleie ikke er en utfordring – et forslag som heller ikke er utredet, ikke har vært på høring og ikke vært drøftet med partene.

I høringen har flere pekt på at det forekommer en del ulovlig innleie, og at det bør innføres tiltak som gir tilsyn, kontroll og sterkere sanksjonering. Vi er i gang med å utrede og gjennomgå eksisterende håndhevingsmekanismer, med sikte på tiltak for å hindre ulovlig innleie. Temaet reiser spørsmål som krever nærmere utredning, bl.a. prinsipielle spørsmål om grensedragninger mellom privatrettslig og offentligrettslig håndheving. Jeg er glad for at flertallet også ser behovet for at dette må utredes forsvarlig før noe foreslås.

Som kjent var disse temaene også oppe i Stortinget tidligere i år. Proposisjonen følger også opp vedtaket fra mars, slik vi mener det er riktig og forsvarlig. Jeg mener forslaget som er lagt fram, gir en god balanse mellom innstramming og nødvendig fleksibilitet.

Til slutt: Vi har i trepartssamarbeidets ånd forsøkt å balansere de ulike hensynene og interessene i saken, dvs. ivareta både arbeidstakernes og arbeidsgivernes interesser og behov. Jeg merker meg her at opposisjonen, Kristelig Folkeparti inkludert, har valgt å se bort den ene sidens interesser og behov. Jeg tar det til etterretning, men jeg skulle ønske at man her også kunne valgt å se den totale balansegangen som vi har forsøkt å ivareta med det forslaget som her ligger til behandling.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [11:36:58]: Som vi har hørt i dag, er utfordringene knyttet til omfattende bruk av innleie i hovedsak begrenset til bygg- og anleggsbransjen i Oslofjordområdet. Derfor var også tiltakene som opprinnelig var foreslått, begrenset til denne bransjen, hvor det er dokumenterte utfordringer. Dette er viktig, fordi Arbeiderpartiet stempler med sitt forslag alle som ikke har en landsomfattende tariffavtale med fagbevegelsen, som useriøse. Jeg er ikke overrasket over at Arbeiderpartiet setter systemisk tenkning foran fleksible løsninger, for når man har en grunntro på at alt skal passe inn i en boks og fornekter at virkeligheten er fleksibel, blir det slik. Men å straffe hele det norske næringslivet er skivebom.

Arbeiderpartiet vil tvinge bedrifter og deres ansatte til å organisere seg. Det er et angrep på organisasjonsfriheten og gjør det vanskeligere for små og mellomstore bedrifter og bransjer. Det er forståelig at Arbeiderpartiet er opptatt av å kvittere ut pengebidragene fra LO og andre som kjøper seg plass i Arbeiderpartiets sentralstyre, men å straffe seriøse arbeidsgivere for å få opp organisasjonsgraden burde være uholdbart, selv for Arbeiderpartiet.

Dette forslaget har ikke vært på høring eller blitt utredet. Det er både uansvarlig og useriøst at så store endringer i arbeidsmiljøloven skal vedtas over bordet i Stortinget uten at også partene i arbeidslivet har blitt hørt. Arbeiderpartiet kveler bevisst eller ubevisst oppturen vi nå ser i norsk økonomi. At Arbeiderpartiet gjør disse tingene, er trist, men dessverre ikke overraskende. Men Kristelig Folkeparti? Kristelig Folkeparti peker på økt organisasjonsgrad som en viktig årsak til å støtte forslaget. Er LO på vei inn i Kristelig Folkepartis styrende organer også? Én ting er at det offentlige er avhengig av, som vi har hørt i dag, å dekke sitt vikarbehov for å levere gode velferdstjenester. Det gjelder f.eks. sykepleiere i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Det gjelder ansatte i barnehager, i skoler og i barnevernet. Dette vil nå bli vanskeligere. Men mye verre: Forslaget hever terskelen for å komme inn i arbeidslivet. Dette rammer de mest sårbare, som funksjonshemmede, personer med innvandrerbakgrunn, personer med hull i cv-en og unge uten utdanning og arbeidserfaring.

Én av Kristelig Folkepartis representanter sa i en kommentar til media i forrige uke: «En del av vårt idegrunnlag har vi fra bibelen. Det dreier seg om å stå opp for de svakeste». Klokskapen i å bruke Bibelen som retningsgiver i politisk virke kan vi diskutere, for mellom de to permene står som kjent tekster som utfordrer både menneskerettigheter og fornuft. Men når man sier at det dreier seg om å stå opp for de svakeste, men faktisk handler i motstrid til det, blir det rart. Kristelig Folkeparti sørger i dag for å stenge den viktigste veien inn i arbeidsmarkedet. Dermed torpederer de inkluderingsdugnaden, der målet er å gi flere muligheten til å prøve seg i arbeidslivet. Jeg er redd det bare er to mulige tolkninger av Kristelig Folkepartis posisjon: Enten forstår de ikke hva de gjør, eller så opererer de med doble standarder.

Hadia Tajik (A) [11:40:04]: Det som det her er snakk om, er ei historisk opprydjing i norsk arbeidsliv. Arbeidarpartiet tek ansvar i opposisjon – i lag med SV, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti. Me har jobba oss i lag i saka om innleige – av omsyn til arbeidsfolk og av omsyn til familiane deira.

Det er eit faktum at folk treng fast grunn under føtene sine, dei treng at det er føreseieleg, dei treng faste jobbar, dei treng klare rettar. Det er på tide å seia at nok er nok, og at det no er på tide å få kontroll over utviklinga i norsk arbeidsliv. Det er noko av bakteppet for at me strammar inn reglane for innleige, ved at me løftar opp rettane til vanlege folk.

Me har frå denne talarstolen høyrt ei rekkje bekymringar for fleksibiliteten til industrien og til små og mellomstore bedrifter. Eg kan trøysta med at det er ei grunnlaus bekymring. Me sikrar framleis næringslivet den fleksibiliteten som trengst for f.eks. å leiga inn spesialistkompetanse, henta inn vikarar eller ta unna toppar i gode tider. Den fleksibiliteten finst framleis.

For Arbeidarpartiet har det alltid vore viktig at me sikrar rettane til arbeidsfolk, samtidig som me sikrar næringslivet gode vilkår og handlingsrom. Det har dei òg med forslaga våre.

Det er ikkje einigheit mellom høgresida og venstresida om problembeskrivinga i denne saka. Høgrepartia meiner at innleige ikkje er eit stort nok problem til at dei vil føreslå kraftfulle tiltak. Her er stortingsfleirtalet ueinig med statsråden. Me meiner at omfanget av dette utgjer – i lag med nulltimarskontraktar og mellombelse kontraktar – ein fare for å fortrengja faste tilsetjingar, at det utgjer ein fare for å svekkja posisjonen til arbeidstakaren, og at det òg vil kunna føra til at arbeidsgjevaren har mindre vilje til å investera langsiktig i sine tilsette, for dei skal trass alt ikkje vera der så lenge. Det arbeidslivet vil me ikkje ha.

Så høyrer eg at representanten Wiborg og representanten Eidem Løvaas no avslørar at når det gjeld inkluderingsdugnaden til regjeringa, hadde dei tenkt at han skulle verta gjennomført med bemanningsbransjen i front. Det vil eg seia er ikkje mykje til innsats for å få folk i jobb. I praksis inneber det legitimeringa av utviklinga av omfanget av ein bransje som vil gjera han større og viktigare viss dei hadde fått gjennomslag for det, heller enn å avgrensa han til vikarbruk, spesialistar, ta unna toppar – altså vera det tillegget som det eigentleg er meint å vera, ikkje det grunnlaget som høgresida ønskjer å leggja til rette for.

Me har rett og slett ulike visjonar for folk og ulike visjonar for arbeidsliv. Det er ganske greitt at det no er avslørt og oppe i dagen.

Ingunn Foss (H) [11:43:17]: La det ikke være noen tvil: Fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Midlertidige ansettelser av arbeidskraft skal alltid være et supplement til faste stillinger. Derfor er det bra at andelen midlertidig ansatte ikke har endret seg i særlig grad etter at den generelle adgangen til midlertidige ansettelser ble innført i 2015.

Regjeringens forslag tar et oppgjør med ulovlig innleie og skjerper reglene for at det skal bli vanskeligere å uthule prinsippet om faste ansettelser. Samtidig balanserer det behovet for midlertidig arbeidskraft for å ta unna arbeidstopper. Regjeringens forslag var et godt forslag, og et kompromiss mellom partene i arbeidslivet.

Det forslaget som får flertall her i dag, er ikke et godt forslag. I stedet for en balansert løsning havner vi i den ene grøftekanten.

Med forslaget må bemanningsforetakene ha fast tilsatte, selv om behovet i bedriftene som kjøper tjenestene, er midlertidig. Kan vi forvente at bemanningsforetak kan ha fast ansatte for å ta unna vikaroppdrag i andre bedrifter? Dette er en dårlig løsning som kan ramme næringslivet hardt.

Det er dårlig for dem som bearbeider fisken vår, og dem som produserer maten vår. De har sesongarbeid med topper i produksjonen. Det er dårlig for industrien som er avhengig av fulle ordrebøker i et tøft marked. Og det er dårlig for skoler, barnehager, sykehus og sykehjem som er helt avhengig av vikarer for å få timeplanen til å gå opp. Disse rammes nå av venstresiden og Kristelig Folkepartis innstramminger.

En annen gruppe som også blir rammet, er de som står utenfor arbeidslivet. For selv om vi hører om skrekkeksempler, er de fleste aktørene i bemanningsbransjen seriøse. De utfører viktige jobber for landet vårt, følger arbeidsmiljøloven og bidrar til inkluderingsdugnaden. Sannheten er at bemanningsbransjen er et springbrett inn i arbeidslivet for mange.

Andelen innleide har vært stabil over tid og er rundt 1,5–2 pst. av alle årsverk. Det er lite, men det betyr samtidig at det hvert år er 80 000 sysselsatte i bemanningsforetak som får en jobb å gå til. Cirka 40 pst. av vikarene i bemanningsbransjen kommer fra arbeidsledighet og nesten 20 pst. fra skolebenken.

De som får en ny mulighet gjennom bemanningsbransjen, er ofte de unge. Det er mennesker uten formell kompetanse, hull i cv-en. Det er seniorer i arbeidslivet, og det er mennesker med funksjonshemninger og med innvandrerbakgrunn. Dette er viktige grupper som blir inkludert. Alternativet er dessverre ofte ledighet og trygd.

Når det er utfordringene i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området som er problemet, må man rette tiltakene inn mot det og ikke ramme bedrifter, offentlig tjenesteproduksjon og mennesker som sliter med å få jobb. Det er urettferdig, usosialt og uansvarlig.

Hvis vi skal lykkes med inkluderingsdugnaden, trenger vi alle gode krefter med på laget. Dette gjelder også bemanningsbransjen. Vi må aldri glemme at en fot innenfor arbeidslivet tross alt er bedre enn å ha begge bena på utsiden.

Eigil Knutsen (A) [11:46:21]: Dette er en gledens dag for oss som er opptatt av et seriøst arbeidsliv, hvor faste og hele stillinger er hovedregelen. Det er en moderne hovedregel. Mitt parti ble stiftet for å sikre arbeidsfolk trygghet og en anstendig lønn å leve av. Vi er fortsatt ikke i mål, men i dag tar vi et skritt i riktig retning.

Høyres representanter reagerte unisont da det ble kjent at et flertall på Stortinget går inn for innstramminger på innleie i arbeidslivet. Trist, var det ordet jeg oftest så igjen både i leserinnlegg, i sosiale medier og i debatter. Jeg vet ikke om de har lært av sitt søsterpartis president over dammen som avslutter mange av sine innlegg med ordet sad!, eller om de bare har misforstått hva vi vedtar her i dag.

For det første: Høyreregjeringens forslag til liberalisering for innleiebransjen er radikalt. At bemanningsbyråer skal få en utvidet rett til å ansette midlertidig, ville satt arbeidslivet vårt tilbake i tid – en tid vi gjennom politisk kamp på arbeidsplasser og på Stortinget har kommet oss forbi.

For det andre: Forslagene som får flertall her i dag, gir et mer inkluderende arbeidsliv, mer trygghet for inntekt for dagens og framtidige arbeidstakere og deres familier. Det er et viktig poeng for meg. Ikke bare rydder vi opp slik at dagens arbeidstakere får litt mer trygghet, men vi rydder opp slik at også framtidens arbeidstakere kan møte et arbeidsliv med faste og hele stillinger.

De neste årene vil vi ha et enormt behov for flere fagarbeidere. Jeg vil trekke fram to sektorer. Nå som Stortinget, de store Arbeiderparti-styrte byene og partene i bygg- og anleggsbransjen er i ferd med å rydde opp i byggebransjen, vil vi ha et stort behov for fagarbeidere som skal bygge landet. Nå utdannes det igjen fagarbeidere i byggfag i Oslo etter mange år med nedgang. Når det offentlige stiller krav til næringen og de seriøse bedriftene går foran, da er det umulige mulig. Da kan vi i framtiden få en produktiv byggebransje med faste og hele stillinger, som er attraktive for norsk ungdom å satse på.

Den andre sektoren er helsevesenet. Vårt offentlige helsevesen er på mange måter kronjuvelen i det norske velferdssamfunnet. Nå er det skyer i horisonten. Det blir flere eldre og mange kommuner merker at de udekkede behovene blir større. Vi trenger titusenvis av nye helsefagarbeidere i årene som kommer. Og hvem er det som med hånden på hjertet kan si at norsk ungdom vil satse på dette når det alltid er deltid og midlertidige stillinger, gjerne i bemanningsbyråer, som venter i andre enden?

Stortinget vedtar i dag viktige endringer i norsk arbeidsliv, og Arbeiderpartiet fortsetter kampen for mer trygghet og mindre forskjeller i arbeidslivet. Vi handler lokalt og nasjonalt, enten det er Sveio kommune som øker grunnbemanningen på sykehjemmet for å redusere innleie og heve kvaliteten i eldreomsorgen, eller Bergen som oppretter egen vikarpool.

Sosialdemokratiets store prosjekt er å bygge dansegulvet hvor menneskene kan danse sitt liv. Et trygt arbeidsliv er den viktigste bærebjelken …(presidenten avbryter.)

Erlend Larsen (H) [11:49:33]: Hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være faste ansettelser og heltid. Det er vi alle enige om. Det skal også gjelde for bemanningsforetakene. Samtidig må vi erkjenne at faste stillinger ikke passer for alle. Sannheten er at sykepleiere og leger som kommer til Norge for å utføre livsviktige helse- og omsorgsoppgaver, ikke ønsker eller har muligheten til å knyttes sterkere til bemanningsforetakene med fast stilling. De har gjerne fast stilling i hjemlandet og kommer til Norge for å ta kortere eller lengre oppdrag når det passer dem. De er attraktiv arbeidskraft og må lokkes til Norge for å ta oppdrag. Bemanningsforetakene må ofte saumfare arbeidsmarkedet i våre naboland for å finne riktig kompetanse. Årsaken er enkel: Det er for få norske sykepleiere og leger til å ta disse oppdragene.

Når man stenger døren for midlertidige oppdrag i bemanningsforetakene, vil dette gå direkte ut over rekrutteringen av helsepersonell for å dekke kritiske oppgaver i det norske helsevesenet. I 2017 leverte bemanningsforetakene snaut 800 000 lege- og sykepleiertimer til sykehusene. Det omfatter ca. 57 000 ulike leger og sykepleiere. Det er lite sammenliknet med det helseforetakene selv ansetter; det er ca. 300 000 ansatte innenfor norsk helsevesen. Samtidig er det mange steder små marginer for om vaktlaget kan fylles, om spesialistavdelingene har en spesialist, eller om avdelingene kan holde åpent i de mest kritiske delene av ferieavviklingen.

Det som særpreger sykehusene, er at det er helt nødvendig å sikre tilstrekkelig bemanning gjennom helger, helligdager og ferieavvikling for å sikre en forsvarlig drift, samtidig som egne medarbeidere i størst mulig grad får avviklet sin ferie på en god måte. Det er først og fremst utfordrende å finne tilstrekkelig med legespesialister og spesialsykepleiere, særlig ved fravær av leger i vaktlag eller for å opprettholde en minimumsbemanning av spesialsykepleiere. Dersom et vaktlag for legene ikke holder en minimumsbemanning, kan det føre til at vakter må avvikles. Det kan ramme viktige funksjoner. Det gjelder for både store og små sykehus. Dersom det ikke blir gitt anledning til kortvarig bruk av kompetente helsepersonellvikarer, vil dette for enkelte fagmiljøer kunne ramme pasientbehandlingen, og særlig akuttfunksjoner.

Dessverre er det ikke sånn at helseforetakene selv er i stand til å administrere innleie av vikarer på samme måte som bemanningsbyråene – heller ikke med interne bemanningsentre. Bemanningsbyråene bruker betydelige ressurser på å ha god oversikt over det internasjonale arbeidsmarkedet og har mange kunder. Dette gjør at de har større muligheter til å levere ut fra helseforetakenes behov enn de selv ville hatt mulighet til.

Konsekvensen av ikke å vedta den nye hjemmelen for bemanningsforetakene kan være alvorlig. Det er uansvarlig og unødvendig av venstresiden og Kristelig Folkeparti å skape usikkerhet og uro rundt rekrutteringen av helsepersonell, helsetilbudet og pasientene i sykehusene på denne måten.

Kristian Tonning Riise (H) [11:52:39]: Norge har antakelig verdens aller tryggeste og mest velorganiserte arbeidsliv. Det er en verdi ved det norske samfunnet. Men vi skal også være oss bevisst at arbeidslivet kan bli så skjermet at det blir svært vanskelig for mange, ja tilnærmet umulig for noen, å få en fot innenfor.

Vi er godt vant med at de rød-grønne partiene tegner opp en falsk dikotomi i disse debattene der motsetningene angivelig står mellom de som vil at folk skal ha en fast jobb, og de som vil at folk skal ha en midlertidig jobb, sikker inntekt eller usikker inntekt, ansatt arbeidskraft eller innleid arbeidskraft. Hadde det bare vært så enkelt! Realiteten er at alle i denne salen er enige om at fast jobb skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, at vi ønsker at så mange som mulig skal kunne ha en sikker inntekt, og at vi ønsker å begrense andelen innleid arbeidskraft. Problemet er bare at for mange er alternativet midlertidig jobb eller ingen jobb. For mange er alternativet usikker inntekt en periode eller å bli gående i enda lengre tid som arbeidsledig med økt risiko for å bli permanent stønadsmottaker. For mange virksomheter er alternativet innleid arbeidskraft eller ingen mulighet til å levere anbud på et prosjekt og dermed også svekke grunnlaget for å garantere fast jobb til flere.

Om man er opptatt av norsk konkurransekraft, om man er opptatt av at vi skal ha et arbeidsliv som er tilgjengelig for flest mulig, er vi i hvert fall nødt til å sørge for at vi fører en målrettet politikk når vi gjør innstramninger i et allerede strengt regulert arbeidsmarked. I dag gjør vi det motsatte. Regjeringen hadde i sitt forslag foreslått å begrense innstramningene til den delen av arbeidslivet der vi har et problem. I stedet går Stortinget med Kristelig Folkepartis stemmer inn for å skyte spurv med kanon. Dermed vil vi også treffe utilsiktede mål. I stedet for å stramme inn der vi alle er enige om at vi har en altfor høy innleieandel, velger flertallet i Stortinget i dag å stramme inn for alle bransjer, fordi noen av disse hypotetisk kan komme til å få et problem med for mye innleie en eller annen gang i framtiden. Slik skaper vi ikke et tillitsfullt forhold mellom myndigheter og næringsliv. Taperne i dag er de som får en stengt inngangsport til arbeidslivet, og det er de små og mellomstore bedriftene som får dårligere konkurransevilkår. Det vil jeg si er et trist utfall.

Lise Christoffersen (A) [11:55:38]: Først et spørsmål til presidenten: Hvorfor klubber ikke presidenten når representanten Eidem Løvaas står her og sier at noen kjøper seg plass i Arbeiderpartiets sentralstyre?

Så til saken: Argumentene i dagens debatt er nøyaktig de samme som da Stortinget i mars 2015, mot store protester og generalstreik, svekket arbeidsmiljølovens vern mot midlertidige ansettelser? Også den gangen hevdet regjeringspartiene at økt adgang til midlertidighet ville gi flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet, gode muligheter til å komme inn i arbeidslivet, til tross for at all erfaring fra andre land, oppsummert av OECD, viste at økt adgang til midlertidige ansettelser ikke gir flere jobber, bare økt midlertidighet med de negative konsekvensene det får for arbeidstakergrupper som er særlig utsatt – ungdom, innvandrere, delvis uføre, men også familier i etableringsfasen.

Nå vil regjeringa gjøre det igjen. Bemanningsselskapene skal få en ny hjemmel til hyppigere bruk av midlertidig ansatte. Risikoen for manglende oppdrag skyves over på de ansatte. Økt midlertidighet går særlig ut over kvinner i fruktbar alder. Økt midlertidighet er rett og slett dårlig familiepolitikk. Det burde være et tankekors for flere enn de rød-grønne partiene og Kristelig Folkeparti.

Regjeringspartiene sier i innstillinga at utfordringene med innleie er begrenset til bygg- og anleggsbransjen, men det er jo feil. Innleie brer seg. Rett før jul hadde Aftenposten en artikkel som viste at norske kommuner har betalt nær en milliard til et av landets største helsevikarbyråer, og som i tillegg har hatt en stor del av virksomheten i lavskattland og transaksjoner gjennom skatteparadis. Ingen sjekket hvilke lønns- og arbeidsforhold vikarene jobbet under. Helse- og omsorgssektoren er kvinnedominerte arbeidsplasser med et betydelig omfang av ufrivillig deltid blant egne ansatte.

Da likestillingsombudet så på klager på diskrimineringen av gravide på arbeidsmarkedet, gjaldt hele 55 pst. av sakene ansettelser, herunder fornyelse eller forlengelse av vikariater eller andre midlertidige stillinger. TNS Gallup hadde en tilsvarende, der over halvparten av kvinnene oppga at de har opplevd diskriminering i forbindelse med graviditet eller foreldrepermisjon. Svært mange av dem var ansatt i midlertidige stillinger. Én av fem hadde opplevd ikke å få forlengelse av arbeidsforholdet. Det var altså før adgangen til midlertidighet ble utvidet tilbake i 2015.

Kvinner jobber oftere i midlertidige jobber. Det er kvinner som blir gravide mellom oppdrag. Gjennomsnittsalderen for første barn går opp, fødselsraten ned. Å miste jobben er ingen god start på livet som nybakt forelder. Jeg nekter å tro at regjeringspartiene ikke også skjønner det, men en likestillings- og familievennlig arbeidslivspolitikk er vel ikke viktig nok.

Margunn Ebbesen (H) [11:59:00]: Før helgen fikk vi presentert nye arbeidsledighetstall fra Nav, som viser at ledigheten fortsetter å synke. 2,3 pst. arbeidsledige er et så lavt tall som vi ikke har sett siden 2009. Og dette er gode og viktige tall for at vi skal klare å oppnå et bærekraftig velferdssamfunn også i framtiden.

Men en bakside av dette kan være at det blir vanskeligere å rekruttere kritisk bemanning til f.eks. sykehus og kommuner. I dag rekrutteres mange sykepleiere og leger fra skandinaviske land gjennom bemanningsbyråer for å dekke det uløste behovet hos oss. Dette er arbeidstakere som har fast stilling i et annet land, men har tilknytning til bemanningsbyrå her i landet og er i utgangspunktet ikke interessert i fast ansettelse her. De bruker ferier eller opparbeidet fritid til å dekke viktige og nødvendige behov i våre sykehus eller sykehjem.

Hvis forslaget som fremmes av flertallet her i dag, vedtas med stemmene fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, bidrar altså disse partiene til at livsviktig og nødvendig kompetanse – som også er viktig i Distrikts-Norge – svekkes. Det er beklagelig.

Men det som er mest beklagelig hvis forslaget om å fjerne hjemmel om midlertidig ansettelse for bemanningsbyråene vedtas, er at de samme partiene er med på å spenne beina under personer som virkelig trenger hjelp for å komme inn i arbeidslivet igjen.

Jørn Tvervik i AS3 Employment i Bodø trodde ikke sine egne ører da jeg snakket med ham i dag. AS3 Employment hadde i fjor hjulpet 91 personer over i fast arbeid – og det bare i Bodø – og hittil i år er 43 personer hjulpet inn i fast jobb igjen. Noen av disse er personer som har slitt med psykiske problemer. De kan ha hatt rusproblemer og har kanskje hull i cv-en. Det viktigste for dem har vært å få en tilknytning til arbeidslivet igjen, og via AS3 Employment har de gjennom først å få midlertidig ansettelse fått fast ansettelse.

Jeg må si jeg synes det er trist når flertallet i Stortinget i dag ser ut til å glemme disse personene i sin iver etter å gjennomføre denne endringen – spesielt ved å gå for et slikt vedtak uten forutgående utredning av konsekvensene ved en slik radikal endring. I proposisjonen fra regjeringen foreslås det innstramminger i bygg- og anleggssektoren, som vi vet er vanskelig, spesielt her i Oslo. Men å ta alle bemanningsbyråene i samme slengen blir feil medisin. Jeg vil kanskje be Kristelig Folkeparti også her tenke på en god fjellvettregel: Det er ingen skam å snu.

Margret Hagerup (H) [12:02:05]: Jeg kan forstå hvorfor en ønsker bedre regulering av bemanningsbransjen for å slå ned på useriøse aktører som tøyer og bryter regelverket. Men nå straffes alle for et problem som i utgangspunktet begrenset seg til bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området. Det er uansvarlig, det er urettferdig, og det er usosialt. Ekstra usosialt blir det når tiltakene rammer de som sitter aller nederst ved bordet, de som strever med å finne seg en jobb. I dag bærer venstresiden og Kristelig Folkeparti ansvaret for dem.

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i bildet venstresiden har tegnet av bemanningsbransjen. Jeg har samarbeidet med mange gjennom en lang yrkeskarriere og har som stortingsrepresentant vært i dialog med enda flere. Henvendelsene den siste uken har vært massive – fra bekymrede gründere, ledere og ansatte i små og mellomstore bedrifter til sykehus, skoler og barnehager, frustrerte studenter, mødre og fedre, som kan fortelle mange historier fra bransjen.

Jeg jobbet med rekruttering i ASKO og ble engasjert i inkluderingsdugnaden i praksis. Jeg hadde noen møter med enkeltmennesker som jeg aldri kommer til å glemme. For disse menneskene er ikke en jobb å gå til noe som er selvskrevet, og som kommer av seg selv. Disse menneskene har kjempet hver eneste millimeter for å komme inn i arbeidslivet. For dem betyr jobben alt, det er en mulighet. Det kan virke som om man må oppleve dette selv, i det virkelige livet, for å forstå verdien av det.

En av personene som fikk jobb gjennom bemanningsbransjen i Østfold, er Paal. Paal er sveiser og kom på intervju. Han slet, og cv-en viste et stort hull på to år. Faren hans hadde gått bort i den tiden, og han hadde misbrukt rusmidler. Nå er vel jobbmulighetene mine forsvunnet, sa han. Nei, svarte bemanningsbyrået, hvis vi kan være like åpne som det du er nå, så prøver vi. Bemanningsbyrået ringte en av sine faste, gode kunder og fortalte Paals historie. Bedriften ga Paal en mulighet, og kort tid etterpå hadde han fast jobb. I dag, fem år etter, jobber han der fremdeles. Uten nær og god relasjon til bemanningsbyrået hadde ikke bedriften turt å ta ham inn i jobb. Åpenhet og gode relasjoner endret Paals historie. Han fikk en ny sjanse.

For bare tre år siden var Kristelig Folkeparti med på å senke terskelen inn i arbeidslivet gjennom å åpne for generell adgang til midlertidige ansettelser. Selv om denne kom samtidig som at Norge tapte 50 000 arbeidsplasser innen oljen, har den foreløpige evalueringen vist at det ikke førte til flere midlertidige ansettelser. Terskelen ble senket, men mange flere trengte jobb. I dag, når arbeidsledigheten har gått ned, og vi endelig kunne inkludert flere som har stått langt unna arbeidslivet, velger Kristelig Folkeparti å heve terskelen igjen. Det må vi ha lov til å si at er trist.

Jonny Finstad (H) [12:05:05]: I Nord-Norge – og i Lofoten, hvor jeg kommer fra – går det veldig bra for tiden. Det er en enorm vekst. «Arbeidsledighet» er nærmest blitt et fremmedord, men en felles utfordring for arbeidslivet i nord akkurat nå er å få tak i nok arbeidskraft. Å jobbe i fiskeindustrien på vinteren og snekre på sommeren er ikke attraktivt for dagens ungdom. Løsningen har vært innleie av utenlandsk sesongarbeidskraft gjennom bemanningsbyråer – og dette er en løsning som har tjent landsdelen veldig godt. Skal ulovligheter i byggenæringen i Oslo få ødelegge for avgjørende arbeidskraft for de små bedriftene nordpå som ikke har en sentral tariffavtale?

Jeg har vært ordfører i en kommune med lokalsykehus, og jeg er godt kjent med grunnen til at vi klarer å opprettholde akuttfunksjonene på vårt lokalsykehus og i kommunehelsetjenesten. Det er grunnet innleie av spesialistpersonell via bemanningsbyrå. Dette er fast ansatte spesialister i utlandet som på fritid og i ferier tar oppdrag slik at vi kan opprettholde våre akuttfunksjoner. Vi får ikke tak i norsk arbeidskraft.

Konsekvensene av vedtaket som foreslås i dag, er meget uoversiktlig for akutthelsetjenesten og lokalsykehusene i nord. Det kan få dramatiske konsekvenser og framstår som distriktsfiendtlig. Kan partiene som står bak forslaget, garantere at dette ikke vil føre til at akuttfunksjonene i nord svekkes, at vi får tak i helsespesialister, og at avdelinger og akuttfunksjoner ikke må legges ned? Er forslagsstillerne innforstått med denne risikoen for at viktige akuttfunksjoner ved våre lokalsykehus ikke kan opprettholdes og blir nedlagt som følge av dette vedtaket? Er dette en kalkulert risiko man ønsker i et politisk korstog mot bemanningsbransjen? Mener man virkelig at sykehusene skal drive egne bemanningsbyråer framfor å drive helsehjelp?

Selv om politisk ideologi er viktig og idealene er høye, medfører det praktiske konsekvenser for enkeltmennesker som blir rammet. I dette tilfellet er det de svakeste, nemlig pasientene i Nord-Norge. Jeg kan love at luftambulansesaken kan bli blåbær i forhold til konsekvensene som vil kunne oppstå av dette. Men det er en stor forskjell: Dette gjøres bevisst, det gjøres i et politisk vedtak. Og jeg spør: Hvor er advarslene fra røde Mads Gilbert, og hvor er partiet Rødt?

Det foreslås nå uten høring, uten konsekvensutredning, uten at partene i arbeidslivet har fått uttalt seg. Det framstår som udemokratisk og ikke etter den norske modellen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:08:14]: Jeg har lest brevet fra administrerende direktør Paul Martin Strand ved Nordlandssykehuset. Det er en fordel. Administrerende direktør sier til meg at han kjente ikke godt til forslaget, og han kjente ikke til når loven skulle tre i kraft. Direktøren formulerer seg slik:

«Elementer i endringsforslag vil kunne få utilsiktede negative konsekvenser …».

Han skriver ikke at det vil få, men det «vil kunne få». Når jeg konfronterer direktøren med at han presenterer en fortelling her som er en skremselshistorie, svarer direktøren med: Jeg skrev bare at det «vil kunne få». – Det er ikke seriøst.

Det som er saken, er at det ikke er grunnlag for å si at en ikke kan ha innleie fra bemanningsforetak til sykehus framover. Det er bare det at bemanningsforetakene må ansette disse spesialistene i fast stilling. De kan ansette dem i en fast deltidsstilling – fast deltidsstilling.

Dersom bemanningsbyråene ikke ønsker å ansette dem i en fast deltidsstilling, kan de formidle disse spesialistene til helseforetaket. Det har vært lovlig, og det vil det bli lovlig å gjøre framover.

Det som ytterligere viser at direktøren ikke har oversikt over hva som skjer i Stortinget, er det flertallsvedtaket som ble fattet i Stortinget den 24. mai i forbindelse med helsekomiteens behandling av en tilsvarende sak, hvor følgende ble vedtatt, med støtte fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti:

«Stortinget ber regjeringen sørge for nedtrapping i bruken av ekstern innleie i helseforetakene parallelt med økt bruk av faste ansatte vikarer, også kjent som vikarpooler.»

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti støttet det forslaget. Dette er altså en beskjed til regjeringa om å gjennomføre det jeg nå siterte. Det ville vært ganske rart hvis vi nå skulle vedta noe som står i motsetning til det, for det er tross alt ikke lang tid fra den 24. mai og fram til i dag.

Det er viktig at helseforetaksdirektørene setter seg inn i sakene. Og det er ikke spesielt tillitvekkende at politisk ledelse i departementet sender ut beskjeder som heller ikke er korrekte, som helseforetakene skal svare på, jf. brevet som det er referert fra.

Tom-Christer Nilsen (H) [12:11:23]: I dag er det en viss fare for at min nabo blir arbeidsløs etter vedtakene som gjøres her i dag. Det snakkes i denne sal som om det er et valg mellom enten en fast jobb eller et bemanningsbyrå, og at det i enden av et ikke-eksisterende bemanningsbyrå ligger en fast jobb. Realiteten er at det i enden av den lovgivningen ligger arbeidsløshet.

Det er en viktig funksjon som fylles av disse byråene. Vi vet alle at i den virkeligheten vi lever i, er det ikke alltid et byggeprosjekt går helt som det skal. Det er ikke sånn at verftene i Ulsteinvik, Stord eller Fitjar bestemmer når oppdragene kommer – de må ha folkene på plass når oppdragene kommer. Det er ikke arbeidsplanen til fruktbøndene til Ullensvang som avgjør når morellene er modne – de må ha folk på plass når morellene er det, ellers råtner de på trærne. Det er ikke entreprenørene i Voss som bestemmer når raset går – de må ha folk på plass straks det har gått. Det er ikke oppdretterne ved Hardangerfjorden som bestemmer temperaturen i fjorden og dermed når laksen er slaktemoden, og det er heller ikke lakseslakteriet som bestemmer når de skal komme – de må begge ha folk på plass når det er klart.

Med situasjonen som etableres i forbindelse med lovgivningen som nå foreslås og ser ut til å få flertall her, blir det lov for den ene bedriften i den ene enden av fjorden, f.eks. Marine Harvest, som har avtale med de riktige, mens for den andre, hvor far og sønn aldri har skjønt at de skulle være medlemmer av forskjellige foreninger, hvor den ansatte er arving og arbeidsgiver er far, blir det ikke tillatt. Vi etablerer en slags Animal Farm-lovgivning der noen er likere enn andre.

Det er litt interessant å høre hvordan det her snakkes mot innleie og mot bemanningsbyråer, samtidig som man sier at det er greit så lenge fagforeningen har godkjent det. Det er en merkelig tilstand. Enten mener man at denne praksisen er gal, eller så mener man at den er rett. Men det gjør man ikke – man mener at den er riktig hvis fagforeningen mener det, men gal dersom fagforeningen ikke mener det.

Det at det ikke er årevis med verdiskaping, der en har fulgt alle lover og regler, har gjort alt en skulle, og har vært på riktig side av loven hver eneste dag i alle år en har drevet bedrift, som har betydning, men om en er meldt inn i riktig forening, og hvorvidt den foreningen har rett til å foreslå dommer etter arbeidsretten, som skal være grunnlaget for om dette er lov eller ikke, er en temmelig urettferdig behandling av små entreprenører som skal konkurrere mot store firmaer, spør du meg.

Vi får se om min nabo har jobb etter at denne debatten er ferdig, og ansvaret ligger i denne sal, for ingen må tro at det som skjer her, ikke vil bety færre oppdrag til norske bedrifter og flere som går arbeidsledig lenger.

Torill Eidsheim (H) [12:14:29]: Ifølgje Navs bedriftsundersøking frå 2018 manglar Noreg 44 400 personar til å fylle ledige stillingar. I helsesektoren aleine er det ein bemanningsmangel på 10 200 personar, derav 6 000 sjukepleiarar. Vi er heilt avhengige av legar og sjukepleiarar som faktisk kan ha fast arbeid i heimlandet, men som kjem til Noreg for å ta kortare eller lengre oppdrag.

Innleige utgjorde heile 1 500 årsverk for sjukepleiarar i fjor. Fast tilsetjing skal vere hovudregelen, men realiteten er at enkelte kommunar, som f.eks. Hattfjelldal, må lokke med 100 000 i bonus for å få svenske sjukepleiarar til å bli verande lenger. Nokre snakkar om at utanlandsk arbeidskraft konkurrerer ut den norske, men mange plassar er det ingen norske å konkurrere mot.

Arbeidsforskingsinstituttet undersøkte i 2017 korleis sjukepleiarar og lagerarbeidarar opplevde norske bemanningsbyrå. Det viste seg at sjukepleiarane ofte har større makt fordi dei kan bytte bemanningsbyrå dersom dei er misfornøgde. Fleirtalet av dei svenske sjukepleiarane fortalde at dei tok mellombels arbeid i Noreg for å få høgare lønn, mindre stressande arbeidsforhold og større kontroll over balansen mellom arbeid og fritid. I tillegg viser det seg at det har bidrege til at sjukepleiarar i Sverige i nokon grad er blitt i stand til å kjempe fram betre lønsvilkår òg i sitt eige heimland.

Bemanningsbyråa hjelper i dag norske sjukehus og heile Helse-Noreg til å gå rundt. Spørsmålet er: Vil vi kome til å få fleire eller færre sårt tiltrengte sjukepleiarar dersom alle no må bli fast tilsett i eit bemanningsselskap?

Solfrid Lerbrekk (SV) [12:17:05]: I dag kjem me eit stort skritt på vegen i kampen for eit seriøst og trygt arbeidsliv. Det er eg veldig glad for. At me i dag får heva avtalenivået for innleige til å gjelda bedrifter som har inngått tariffavtale med fagforeining med innstillingsrett, definerer ut hus-avtaler og serviettavtaler som fram til i dag har gjort jobben veldig vanskeleg, spesielt for Arbeidstilsynet. Me hindrar òg ein alvorleg liberalisering av arbeidsmiljølova som ville ha opna for endå mindre tryggleik for tilsette i bemanningsbyråa.

Kristeleg Folkeparti har samarbeidd godt med oss i denne saka og levert inn fem lause forslag, og SV vil røysta subsidiært for forslag nr. 7 og nr. 11. Forslag nr. 7, frå Kristeleg Folkeparti, viser ein del stader til § 14-9 andre ledd bokstav f, som er den generelle opninga for mellombelse tilsetjingar. Dette er som kjent SV sterkt imot, men me har forståing for at det ville vorte særs komplisert å leggja fram forslag utan å visa til dette. Sjølve § 14-9 andre ledd bokstav f ligg i forslag nr. 8, frå Kristeleg Folkeparti, som SV her får høve til å røysta mot.

Erlend Wiborg (FrP) [12:18:48]: Debatten har vært litt forutsigbar, muligens med unntak av Sosialistisk Venstrepartis Solfrid Lerbrekk, som var inne på hvilke fagforeninger eventuelt Jesus ville vært medlem av.

Representanten Bjørnar Moxnes mente Fremskrittspartiet og regjeringen ikke ønsker å straffe arbeidslivskriminalitet. Det er direkte feil. Denne regjeringen har økt straffenivået for arbeidslivskriminalitet, og vi har iverksatt tiltak på tiltak og sørget for flere kontroller ute på arbeidsplassene, slik at vi stadig får tatt flere useriøse aktører, noe som er til gode for alle de store og seriøse aktørene, noe faktisk flertallet er.

Det som bekymrer meg, og som jeg savner litt i debatten i dag, går på tankegangen om hva slags arbeidsliv vi har i 2018. Vi må passe oss for ikke å lage systemer som er tilpasset det arbeidslivet vi hadde for 20–30–40 år siden, med store hjørnesteinsbedrifter som hadde en stor organisasjon og mulighet til å håndtere utfordringene ved sykdom eller ved topper. Nå har vi et annet arbeidsliv, med stadig flere små og mellomstore bedrifter og stadig flere arbeidstakere som selv velger ikke å være organisert, da de mener de kan ivareta sine interesser på andre måter. Det må vi ha respekt for, og vi må ikke nå komme med distriktsfiendtlige forslag som spenner bein under de små og nyskapende aktørene. Det er spesielt trist, synes jeg, at Kristelig Folkeparti velger her å gjøre det vanskeligere for flere å komme inn i arbeidslivet: rusmisbrukeren med store hull i cv-en, men som endelig har fått orden på livet, men som kanskje ingen arbeidsgiver vil ansette. Da synes jeg det er synd at man i dag ønsker å frata den personen muligheten til å få én fot innenfor, få vist seg frem og forhåpentligvis få fast arbeid. Forskningen viser jo at de som er midlertidig ansatt eller innleid, i stor grad ender opp med fast ansettelse.

Jeg har noen spørsmål til representanten Reiten fra Kristelig Folkeparti om forslagene nr. 9 og 10. De ønsker først å vedta noe, så skal det utredes – i etterkant – men utredningen skal legges frem før loven trer i kraft. Betyr det at hvis utredningen viser at dette er uheldig, de vedtakene Kristelig Folkeparti sørger for å få flertall for nå, så kommer de til å fremme hasteforslag og stoppe disse forslagene før de trer i kraft?

Steinar Reiten (KrF) [12:22:14]: Kristelig Folkeparti er et kristendemokratisk sentrumsparti som befinner seg i spenningsfeltet mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Det er et faktum som mange av debattantene har vanskelig for å forholde seg til, men det er likevel et faktum. Det blir ensomt rundt oss i sentrum etter hvert, men vi er der fortsatt.

Kristelig Folkeparti er sentrumspartiet som kan bidra til budsjettforlik. Kristelig Folkeparti er partiet som kan finne gode løsninger for en modell for formuesskatten som gjør at vi gradvis kan skrive ned formuesskatten og skatt på arbeidende kapital. Og Kristelig Folkeparti er sentrumspartiet som også kan bidra til forskyving av maktbalansen i retning arbeidstakersiden når vi ser en utvikling mot økt uryddighet og kynisk utnyttelse av uorganisert arbeidskraft.

Jeg må nok si at jeg blir overrasket når representanten Kårstein Eidem Løvaas antyder at de grepene vi tar i dag, kveler veksten i norsk økonomi. Mener representanten Løvaas at det å ta inn en paragraf i arbeidsmiljøloven som i realiteten hindrer en gruppe arbeidstakere i Norge fra noen gang å kunne få en fast ansettelse, bidrar til at vi får fortsatt vekst i Norge? Mener representanten at når vi ønsker å heve organisasjonsgraden for å inngå skriftlige avtaler om tidsbegrenset innleie, vil det kvele norsk næringsliv?

Kristelig Folkeparti var i 2015 med på å danne flertall for arbeidsmiljøloven § 14–9 andre ledd bokstav f, en generell adgang til å ansette midlertidig i inntil tolv måneder. Da var hensynet om å gi grupper som står svakt i arbeidsmarkedet, lettere adgang, nettopp et av argumentene som vi lyttet til. Forslag nr. 8, fra Kristelig Folkeparti, er en presisering av at den paragrafen ikke skal endres nå. Vi regner med at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre står sammen med oss om det.

Til slutt har jeg lyst til å si at det er trist når man av og til opplever at det nærmest blir tegnet skremmebilder av organisert arbeidskraft. Medlemmer av fagforbund rundt om i landet er ikke interessert i å stikke kjepper i hjulene for verdiskaping og løpende daglig drift i små bedrifter rundt om i Norge. De ønsker tvert imot å bidra aktivt til at hjulene fortsatt skal spinne, og at pengene skal renne inn.

Vikarbehovet blir ikke borte selv om vi strammer inn på bruken av bemanningsforetak som formidler midlertidig arbeidskraft. Studenter og arbeidsledige vil fortsatt være ettertraktet midlertidig arbeidskraft, men vi tror at det er en bedre løsning at bedrifter og offentlige etater i større grad sørger for … (presidenten avbryter).

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:25:32]: Representanten Wiborg sier at det blir lengre vei inn i arbeidslivet. Representanten Breivik sier at jeg lukker dører og hever terskler. Det er ikke korrekt. Det vi gjør, er at vi får klarere regler. Det norske systemet er faste ansettelser. Nå får vi definert det i loven som løpende og tidsubestemt. Bedrifter har fortsatt adgang til å ansette midlertidig etter arbeidsmiljøloven § 14–9 andre ledd – både for å ta arbeidstopper og for å ta vikariater. Det er ingen endring i bedriftenes adgang til å ansette midlertidig.

Bedriftene kan fortsatt leie inn arbeidsfolk fra andre produksjonsbedrifter – ingen endring. Vi har internasjonalt gode regler når det gjelder permitteringer og arbeidsledighet, og det tar bort risikoen for arbeidsgivere og styrker forholdene for arbeidstakere når det gjelder faste ansettelser. Dette henger sammen som en helhet.

Bedrifter kan bruke tilkallingsvikarer framover, som den bruker tilkallingsvikarer i dag. Bedrifter kan bruke underentreprenører, slik bedrifter bruker underentreprenører i dag. Saken gjelder altså bemanningsforetak. Hele tida har det vært lovens intensjon at de som er ansatt i bemanningsforetak, skal være fast ansatt. Imidlertid har NHO Service og Handel misbrukt sin rolle ved å etablere en ansettelseskontrakt som heter «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag». Hvorfor tror vi at de har brukt begrepet «fast ansettelse». Jo, fordi en måtte kalle det fast ansettelse. Hvis en ikke skrev det, var det i strid med loven. Men så tilføyde man «uten lønn mellom oppdrag». Fiffig! Det er fiffig å lage en sånn kombinasjon for å vri seg unna. NHO Service og Handel er kreative. De har nå fått smake konsekvensene av sin kreativitet ved at det strammes inn. Jeg er glad for at regjeringa er med på det, ved å definere faste ansettelser.

Hvis bemanningsbyråene ikke kan ansette fast, kan bemanningsbyråene formidle arbeidskraft. De står i sin fulle rett til å formidle arbeidskraft mellom de gruppene som søker arbeid, og de bedriftene som trenger midlertidig arbeidskraft. Det er ingen endring i det. Dette er et gjennomtenkt forslag, og seriøse bedrifter og bemanningsselskaper vil fylle en rolle framover. Senterpartiet har aldri verken sagt eller foreslått at de skal forbys.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:28:49]: Et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for å ha et godt familieliv. Både arbeidslivet og familielivet i Norge er under press, og det er behov for å gjennomføre tiltak. Senterpartiet har gjennom flere år fremmet konkrete forslag om endringer i arbeidsmiljøloven, og vi er glad for at Stortinget i dag tar viktige skritt i riktig retning. Ikke minst er det viktig at en får en klar definisjon av hva faste ansettelser er, og får det inn i loven. Omsider sørger en for at det blir forbudt med såkalt fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag.

Men jeg må si at det er særdeles spesielt når jeg hører statsråden i replikkveksling her tidligere i dag angi at en fast stilling i en gitt stillingsprosent ikke skal gi forutsigbarhet for hva slags månedlig lønn en skal få utbetalt. Er en ansatt, enten det nå er i 20 pst.-, 30 pst.- eller 50 pst.-stilling, er jo den vanlige forståelsen av det at en får en fast månedlig utbetaling tilsvarende den stillingsprosenten en har, og så får en eventuelle tillegg som en måtte ha, utover det. Jeg vil be statsråden om å komme opp igjen og konkretisere at det faktisk er det som er meningen ut fra loven, og hvis ikke, hva som er begrunnelsen for det. Det står følgende i den nye § 14-9, om fast ansettelse:

«Arbeidstaker skal ansettes fast. Med fast ansettelse menes i denne lov at ansettelsen er løpende og tidsubegrenset, at lovens regler om opphør av arbeidsforhold gjelder, og at arbeidstaker sikres forutsigbarhet for arbeid i form av et reelt stillingsomfang.»

Selvsagt er en helt grunnleggende del av den forutsigbarheten en har som fast ansatt, at en får lønn hver eneste måned i tråd med den stillingsprosenten en har.

Til diskusjonen om § 14-12 andre ledd, utvidet adgang til innleie, at det skal gjelde fagforening med innstillingsrett: Regjeringspartiene mener at dette skal begrenses kun til bygg og anlegg, der problemene er størst i dag. De vurderer tydeligvis den innstramningen som et virksomt tiltak overfor den bransjen, og jeg går ut fra at representanten Nilsen, som var på talerstolen her, og andre representanter fra regjeringspartiene ikke mener det er en mistenkeliggjøring av virksomheter innenfor bygg og anlegg som driver lovlig virksomhet i dag. Nei, det handler om å sikre ryddige og seriøse forhold. Det er det også behov for innenfor andre bransjer der det i dag er problemer med økt innleie. Det er behov for å foreta en innstramning som er generell, og som også går på bransjer innenfor renhold, restaurant eller andre bransjer.

Det er behov for å foreta endringer, det er behov for å gjøre innstramninger, og Stortinget treffer i dag viktige tiltak.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [12:32:08]: Som nordlending synes jeg dette er en trist dag. Denne debatten tar utgangspunkt i problemene rundt byggebransjen i Oslo-området. Men det som det dessverre ser ut til å bli flertall for i denne saken, rammer alle bransjer, og dette vil ramme oss i nord kjempehardt.

I Nord-Norge, og spesielt i Nordland, har vi en økning i antallet sysselsatte, eller antallet stillinger, men ikke i antallet innbyggere. Skal bedriftene i Nord-Norge klare seg framover, er man avhengig av innleie og bemanningsbyråene. Vi må ta inn over oss at det er ikke alle som er skodd for å bo i Nord-Norge hele året. Da må vi legge til rette for at de som vil være der i perioder, får muligheten til det.

Det som bekymrer meg aller mest, er helsevesenet. Selv om vi har universitetssykehus, klarer vi ikke å levere nok leger og sykepleiere til Nord-Norge. Vi er rett og slett avhengig av at mennesker ønsker å arbeide hos oss i perioder. For å si det i klartekst: Uten Sverige hadde ikke Nord-Norge gått rundt. Og faste deltidsstillinger er ikke noe tema for denne arbeidsgruppen. De fleste av dem er allerede i full jobb og i faste stillinger i andre land.

De forslagene som venstresiden og Kristelig Folkeparti nå stemmer fram, rammer ikke bare byggebransjen og Oslo-området. De rammer alle bransjer generelt, og Nord-Norge spesielt.

Eigil Knutsen (A) [12:33:53]: Dette er fortsatt en trist dag for Høyre og Fremskrittspartiet, og jeg har lyst til i dette innlegget å gå gjennom noen av påstandene som ble framsatt av regjeringspartiene.

Representanten Larsen sa at sykehusene har vanskelig for å sikre tilstrekkelig med bemanning uten midlertidig innleie fra bemanningsbyråer. Det er en ganske frisk påstand, særlig etter de vedtak som er gjort, også nå i Stortinget i mai. Sykehusene kan ikke basere seg på midlertidige ansettelser fra bemanningsbyråer. Representanten Larsen sa videre at helseforetakene ikke har mulighet til å administrere innleie av vikarer. Da anbefaler jeg helsekomiteen å dra på studietur, bl.a. til Bergen, hvor sykehuset har gjort dette i mange, mange år.

Flere Høyre-representanter har også hevdet at midlertidige stillinger i bemanningsbyråer er nødvendig for at folk skal få en fot innenfor arbeidslivet, og at uten dette vil det bli flere arbeidsledige. Mitt spørsmål er: Må en ha en midlertidig stilling for å bli inkludert i arbeidslivet? Det er selvfølgelig ikke riktig. I 2015 ble arbeidsmiljøloven svekket. Resultatet er flere midlertidige jobber, ikke flere jobber.

Så sa representanten Ebbesen at bemanningsbyråene representerer livsviktig kompetanse i Distrikts-Norge, og at den vil forsvinne med dette. Jeg er sterkt uenig i den påstanden. Kompetansen i Distrikts-Norge er ute i bedriftene, hos fagarbeiderne, ingeniørene og ledelsen i bedriftene. Kompetansen i Distrikts-Norge står ikke på skuldrene til midlertidige stillinger i bemanningsbyråer. Den står på skuldrene til dem som er fast ansatte fagarbeidere i mange av industribedriftene langs kysten. De sliter nå, bl.a. fordi den konkurrerende virksomheten baserer seg på innleid arbeidskraft.

Det er tydelig at Høyre har ingen gjenværende visjoner i arbeidslivspolitikken. I helsevesenet skal vi basere oss på utenlandske innleide sykepleiere i midlertidige stillinger. Det er ingen ønsker om å rydde opp. Det er bare trist. Jeg er bare glad fordi Stortinget gjør kloke, gjennomtenkte og framtidsrettede vedtak for mer trygghet i arbeidslivet.

Dag Terje Andersen (A) [12:36:06]: Ja, det er en gledelig dag for alle som er opptatt av seriøsiteten i norsk arbeidsliv, men debatten viser jo det som vi har opplevd flere ganger når vi diskuterer tiltak mot sosial dumping, at kampen mot sosial dumping er en politisk kamp mot Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.

Jeg kan forsikre statsråden om at de forslagene som nå diskuteres, er diskutert med partene i arbeidslivet. Vi la dem fram i forrige periode. Jeg, for min del, hadde møte med både NHO, LO og bransjeforeninger i NHO og LO og diskuterte disse forslagene – i god trepartssamarbeidsånd, for alle disse er opptatt av at vi skal styrke det seriøse arbeidslivet. Det er i tråd med den norske modellen, i motsetning til det som skjedde da regjeringa innførte adgang til midlertidige ansettelser, tok vekk kollektiv søksmålsrett og pådro seg generalstreik i Norge. Og til dem som har LO-skrekk, vil jeg understreke at det altså ikke var en generalstreik som LO gjennomførte; det var YS, det var Unio, det var mange fagforeninger og sammenslutninger som gjorde det.

Så er statsrådens svar at vi trenger en ny hjemmel for midlertidighet. Men når det gjelder de skremslene som har gått om at det ikke engang skal bli mulig i Norge i framtida å gjennomføre sesongarbeid, kan jeg berolige med at det blir helt i orden – frukt i Hardanger, fisk i Nord-Norge, fiskeforedling. Jeg har selv erfaring fra det. Sist jeg var i skogen, i 2002, jobbet jeg om sommeren – typisk sesongarbeid, å gå med ryddesag – sammen med en gjeng tsjekkere. Men de tsjekkerne kunne jeg være trygg på hadde skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, for de fulgte den tariffen som jeg gikk på – fordi det var en seriøs arbeidsgiver som hadde gjort avtale med, i det tilfellet, Fellesforbundet. De seriøse arbeidsgiverne kan gjøre det akkurat som før, men siden den gangen har det utviklet seg noe, der noen har funnet på å kalle en avtale mellom én arbeidstaker og én arbeidsgiver for tariffavtale, kalle ham tillitsmann og bruke et hull i loven, og det er det hullet som nå tettes. Og det er skuffende at en ikke vil være med på å rydde opp i det.

På samme måte har norske aktører i arbeidslivet i Norge, tillitsvalgte og arbeidsgivere, vært enige om hva en fast ansettelse er – inntil noen var kreative nok til å finne opp begrepet «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag». Når noen finner slike hull, får vi tette dem. Og det kommer sikkert til å bli behov for å tette flere framover.

Nei, dette er en ideologisk kamp mellom dem som er opptatt av den norske modellen, det trygge samfunnet for arbeidsgivere og arbeidstakere mot liberalismen. Og det verste synes jeg er når vi hører liberalistene begynner å bruke de svakeste på arbeidsmarkedet som begrunnelse for å være for et utrygt arbeidsmarked – bare de svakeste får dårlige nok vilkår, kommer de nok i arbeid. Nei, det er liberalisme, det er i strid med den norske modellen.

Margret Hagerup (H) [12:39:26]: Jeg er skremt av den virkelighetsbeskrivelsen som enkelte fremmer. Venstresiden og Kristelig Folkeparti har sammen med LO lyktes med å tegne et vrengebilde av norske bedrifter, bemanningsbransjen og hva som er de virkelige utfordringene i norsk arbeidsliv.

Dette er en sak som har engasjert, og den vekker følelser. Ingen av oss vil ha et arbeidsliv hvor mennesker misbrukes og ikke har sikkerhet for inntekt neste dag. Derfor har det blitt jobbet med å finne en løsning.

I proposisjonen er tiltakene målt opp mot hverandre for å balansere behovene en har klart å avdekke og hatt en grundig vurdering av. Reglene for fast ansettelse strammes kraftig inn for å komme nulltimerskontraktene til livs. Samtidig fremmes det en egen hjemmel som gir en smal adgang til å ansette vikarer, og en strammer inn muligheten for innleie i den sektoren som har størst problemer, nemlig bygg- og anleggsbransjen.

Tiltakene i proposisjonen er finjustert for å balansere begge partenes behov i trepartssamarbeidet. Kristelig Folkeparti plukker i dag deler av denne pakken og regulerer næringslivet etter innfallsmetoden, uten utredning, uten at det har vært på høring, uten å ta hensyn til begge parter. NHO sa under høringen at det var et balansert og godt kompromiss, men de advarte mot å treffe tiltak som traff bredere. Norsk Industri snakket om at vi er med i et verdensmesterskap. Klarer ikke næringslivet å gjøre jobben her, blir den gjort av noen andre.

Kristelig Folkepartis motiv er familiepolitikk. De vil hindre at mennesker som er ansatt i bemanningsselskapene, må gå uten fast arbeidsinntekt mellom oppdrag. Konsekvensen vil nå være at de er med og stenger en inngangsport til arbeidslivet. Jeg kan ikke skjønne at det skal være god familiepolitikk. Videre vil Kristelig Folkeparti være med venstresiden på å heve avtalenivået for alle bransjer, noe som vil ramme bedrifter ute i distriktene. De sliter ofte med å få tak i kvalifiserte medarbeidere. I tillegg har de bare en husavtale, mellom ledelse og ansatte. Nå vil bedriftene tvinges til å bli medlem av NHO eller Virke, mens de ansatte må melde seg inn i eksempelvis LO.

Å heve avtalenivået for alle bransjer på grunn av én spesifikk bransje er en alvorlig feilslutning. Slikt må alltid være faktabasert. Den måten å øke organisasjonsgraden på er ødeleggende for norske bedrifters konkurransekraft. Da hever vi også terskelen inn i arbeidslivet. Dette innskrenker organisasjonsfriheten og gjør det vanskeligere for bedrifter som er avhengige av innleid arbeidskraft.

«At uheldige forhold i byggebransjen i Oslo skal få slike konsekvenser for hele landet, og hele bemanningsbransjen, er uheldig» sa en lederartikkel i Fædrelandsvennen denne uken. Jeg vil ikke kalle det uheldig; jeg vil kalle det tankeløst og useriøst. Norsk arbeidsliv og de som står utenfor, står igjen som de store taperne.

Vi har hørt mange ganger i debatten her i dag at vi ikke har noe ønske om å rydde opp. Jeg håper alle hørte de tiltakene jeg fortalte om nå, som er balansert i forhold til hverandre, og til representanten Knutsen kan jeg bare si at en må ikke ha en midlertidig stilling for å komme inn i arbeidslivet, men for veldig mange er det en god hjelp, og den blir strupet i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:42:40]: Bemanningsselskapene har bare adgang til lovlig virksomhet etter arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd og 14-12 andre ledd. Mange har tatt opp § 14-12 andre ledd, hvor vi strammer opp og krever avtale med en fagforening med innstillingsrett etter arbeidstvistloven. Få har snakket om lovens § 14-12 første ledd.

Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV går inn for å avgrense bemanningsselskapenes adgang til å bruke § 14-12 første ledd – altså uten avtale med fagforening – til det som alle folk tror er bemanningsselskapenes jobb, nemlig å tilby vikarer, altså dekke opp vikariat, det som er forankret i arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd bokstav b. Vi går altså inn for å få samsvar mellom det som folk forstår er jobben, og det som skal være den lovlige jobben. For å understreke det tar vi inn i teksten at innleieren på forespørsel fra bemanningsforetaket skal opplyse at innleien gjelder et vikariat.

Videre tar Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV opp ny § 14-12 syvende ledd, om kollektiv søksmålsrett. Dette er nødvendig når vi kjenner den utryggheten som ansatte i bemanningsforetak erfarer i sitt ansettelsesforhold, og den tilhørende svake fagorganiseringsgraden som det er i bemanningsforetak, forsterker behovet for kollektiv søksmålsrett. Kollektiv søksmålsrett er nødvendig for å skape et mer jevnbyrdig forhold mellom ansatte og arbeidsgiver.

Flere har vært inne på oppfølgingen av de lovendringene som nå skjer, altså Arbeidstilsynets rolle, som er forankret i lovens § 18-6. Etter Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SVs syn må § 18-6, som gir Arbeidstilsynet fullmakter til å følge opp lovene, forandres slik at de kan få den jobben når loven trer i kraft. Vi må altså sikre at loven blir praktisert, vi må sikre at vi får lov og orden også på arbeidslivsområdet.

Vi får ryddigere regler med det som skjer i dag. De blir lettere å følge opp på arbeidsplassene, for arbeidsgivere, for andre arbeidsgivere og for Arbeidstilsynet. Det blir klarere regler, mindre gråsoner og mindre arbeidslivskriminalitet. Vi får altså et mer velorganisert arbeidsliv, som er fundamentet og grunnlaget for et tryggere familieliv.

Og jeg vil understreke det som Kristelig Folkepartis representant Reiten sa, at fagorganisering bidrar aktivt til framgang. Det bidrar til tillit, det bidrar til bedre produktivitet, det bidrar til en balanse i arbeidslivet som det er viktig å beholde, for det gir framgang.

Aleksander Stokkebø (H) [12:45:44]: For Høyre er det viktig å skape et samfunn med muligheter for alle og små forskjeller. Så når vi vet at en av de største forskjellene er mellom de som er i jobb, og de som er utenfor jobb, ja da må vi skape flere jobber og la flere delta. Samtidig skal vi bygge et trygt, seriøst og anstendig arbeidsliv. Når innleienivået i Oslo-området er høyt, strammer vi inn, stiller strengere krav til faste ansettelser og skjerper kampen mot arbeidslivskriminaliteten. De som ikke følger reglene, må skjerpe seg, og de som ikke skjerper seg, skal bort.

Men at noen trenger medisin, betyr ikke at alle må medisineres. Når vi vet at de store utfordringene er i bemanningsbransjen innen bygg og anlegg, må vi starte der. I hele landet, også i mitt eget hjemfylke, Rogaland, ser vi nå en voksende optimisme og at nye jobber skapes. Men oppgangen er sårbar, og bedriftene har behov for en viss fleksibilitet. Derfor synes jeg det er veldig synd at Arbeiderpartiet og flertallet vil sette denne framgangen på spill og stramme skruen så fort og så hardt at den fort kan knekke.

De fleste som får jobb i et bemanningsbyrå, får ofte raskt fast jobb. For mange er det porten inn til arbeidslivet. For litt siden ble jeg kjent med historien til en familiefar med tre barn. Denne faren var ikke som alle andre fedre. Han var straffedømt, hadde sonet sin dom og innrømte at han hadde sviktet sin familie på det groveste. Men nå skulle han gjøre opp for seg. Etter bare seks måneder som innleid fikk han fast ansettelse, og nå har han jobbet der i over ti år. Han fikk sjansen, og han tok den. Det finnes mange som ham, som banker på døra inn til arbeidslivet, så la oss åpne den døra, ikke låse den.

Med Høyre skal vi skape flere jobber og la flere delta, samtidig som vi bygger et trygt, seriøst og anstendig arbeidsliv. Det gjør vi best med gjennomtenkte tiltak, ikke ved å sette inkluderingsdugnaden på spill.

Marianne Haukland (H) [12:48:26]: Denne saken er et godt eksempel på hvordan Oslo-sentrerte politikere foreslår politiske løsninger som rett og slett vil ramme distriktene. Det er blitt sagt fra denne talerstolen at Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti skyter spurv med kanoner når de prøver å løse en utfordring i byggebransjen som begrenser seg til Oslo-området. Sykehus, helse og omsorg i distriktene er helt avhengig av å bruke bemanningsbyråer for å fylle turnuslistene og sikre en forsvarlig bemanning på sykehusene under Helse Nord. At ingen i denne salen tar dette alvorlig, viser hvor lite distriktene blir ivaretatt av den Oslo-sentrerte politikken.

Dette forslaget har ikke vært på høring, det er uansvarlig, og det undergraver den norske modellen. Det er ikke ansvarlig av opposisjonen å foreslå lover som ikke har vært ute på høring. Representantene fra arbeids- og sosialkomiteen har selv vært ute og innhentet informasjon for å finne ut hvordan dette forslaget vil ramme bl.a. helsesektoren.

Jeg synes det er flott at helse- og omsorgskomiteen er aktiv i denne debatten, nettopp fordi det bidrar til å understreke at forslaget har uante konsekvenser.

Jeg er ekstra bekymret for hvordan min region skal kunne levere forsvarlige tjenester til pasienter på sykehusene i Kirkenes og Hammerfest. Det er godt kjent at sykehusene i Finnmark bruker mye ressurser på innleid kompetanse. Begrunnelsen fra ledelsen for bruk av innleie er at man ikke klarer å dekke spesialiststillinger som er nødvendige for å ha en forsvarlig skiftavvikling. Dette er innleid kompetanse som ikke ville ha mulighet til å ha fast ansettelse i Norge, fordi de gjerne allerede har en fast ansettelse i Sverige eller Danmark.

Finnmark klarer ikke å utdanne nok sykepleiere eller leger til å dekke behovet for sykehustjenestene de er satt til å levere. Det er de heller ikke alene om i Norge. Vi mangler 10 000 personer for å dekke behovet i helse- og omsorgssektoren. Derfor er det stor bekymring knyttet til det vedtaket Stortinget er på vei til å gjøre i dag. Forslaget til vedtak i dag er rett og slett ikke forsvarlig og vil gjøre det vanskelig for helseforetakene å sikre nødvendig personell i Finnmark. Jeg er også veldig skuffet.

Steinar Reiten (KrF) [12:51:04]: Et par kommentarer til tidligere innlegg: Hanne Dyveke Søttar framstiller det som om det vi vedtar i dag, betyr slutten på tidsbegrenset innleie. Det stemmer selvsagt ikke. I arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd er det allerede i dag et krav om at en bedrift må være bundet av tariffavtale før det kan forhandles med arbeidstakere i bedriften om tidsbegrenset innleie. I mange bransjer og på mange arbeidsplasser foregår slike forhandlinger allerede i dag med de store, landsomfattende fagforbundene. Til nå har likevel arbeidsgiver også kunnet løse dette ved å oppfordre arbeidstakerne ved den enkelte bedrift til å danne en proformafagforening som det inngås en lokal tariffavtale med, såkalte serviettavtaler. Det mener vi er en uheldig omseggripende praksis som ikke bør få utvikle seg videre.

Kristelig Folkeparti vil altså ikke forby tidsbegrenset innleie fra bemanningsforetak, men sikre at regelverket blir fulgt, og at innleien skjer på en måte som gir trygghet både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Da bør det ikke gjøres til et problem at både fast og innleid arbeidskraft er organisert i store, seriøse fagforbund.

Og til Margret Hagerup og hastevedtak uten utredning: Denne saken var til behandling i Stortinget i mars. Da la flertallet inn en klar bestilling. Regjeringen har valgt å se bort fra den (presidenten klubber) og utrede det de selv foreslo for et år siden.

Statsråd Anniken Hauglie [12:52:25]: Jeg fikk et spørsmål fra representanten Gjelsvik. Nå er loven helt tydelig på – og det står jo også tydelig i proposisjonen – at det skal være forutsigbarhet for når og hvor det skal arbeides, og omfanget av arbeid, og lønnen skal være løpende og etter det omfanget som stillingsprosenten tilsier. I dag er det to ganger i måneden som er presisert i loven, med mindre annet er avtalt.

Et par andre kommentarer: Representanten Reiten har helt rett i at vikarbehovet ikke forsvinner med dette. Vikarbehovet kommer til å være der framover også, folk kommer fortsatt til å være syke, og folk kommer fortsatt til å bli gravide. Den store forskjellen nå vil være at muligheten til å leie den kompetansen inn fra bemanningsbyråer vil bli vesentlig redusert. For de større virksomhetene vil det sannsynligvis kunne håndteres fordi man har HR-avdelinger. For de mindre virksomhetene vil det bli vanskeligere, det betyr at man kanskje må bygge opp en type kompetanse som man tidligere ikke har prioritert.

Dag Terje Andersen forsøker å gi inntrykk av at dette er en debatt mellom dem som er for og dem som er mot sosial dumping. Det er selvfølgelig ikke det. Denne regjeringen har jo nettopp hatt arbeidet mot arbeidslivskriminalitet høyt på vår politiske dagsorden, gjennom etablering av arbeidskrimsentre, gjennom etablering av SUA-kontorer, ved at vi har hevet strafferammene når det gjelder arbeidslivskriminalitet, og utarbeidet strategier og handlingsplaner sammen med partene. Vi har endret og skal fortsatt endre taushetspliktsbestemmelsene for å forebygge arbeidslivskriminalitet og har tatt et internasjonalt initiativ. Praktisk talt alle organisasjonene og etatene er også fornøyd med innsatsen, i den forstand at man også ser gode resultater.

Jeg reagerer også på at representanten Lerbrekk mener at samfunnet har blitt kaldere under denne regjeringen. Jeg kan bare minne om at arbeidsledigheten har gått ned. Sysselsettingsandelen har faktisk gått opp. Vi ser nå at antallet unge som fullfører og består videregående skole, har økt, og vi ser til og med at når det gjelder unge som ikke er i jobb, utdanning eller skole, har både antall og andel gått betydelig ned. Det er ikke et eksempel på et kaldere samfunn, men tvert om et eksempel på et mer inkluderende samfunn.

Dette er ikke en trist dag for Høyre og Fremskrittspartiet, som Eigil Knutsen sier det er. Konsekvensene av vedtakene som fattes her i dag, er det jo først og fremst arbeidslivet der ute som bærer, på godt og vondt. Det er ikke Høyre og Fremskrittspartiet som bærer kostnadene og konsekvensene. Nei, det gjør de tusenvis av små og mellomstore bedrifter der ute, gjerne også ute i distriktene, som nå får større utfordringer med å hente inn arbeidskraft når de trenger det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:55:25]: I det siste innlegget fra statsråden merker jeg meg nå at statsråden bekrefter at definisjonen som er i § 14-9 om fast ansettelse og forutsigbarhet, også skal gjelde forutsigbarhet for lønn. Jeg forventer at det blir fulgt opp, sånn at en sørger for at de som er fast ansatt eksempelvis i 30 pst. stilling, også har en forutsigbarhet med tanke på at man får utbetalt fast lønn tilsvarende 30 pst. stilling hver eneste måned.

Så til gjentatte innlegg i denne salen som går på behovet for arbeidskraft i ulike deler av landet. Ja, selvsagt har en behov for tilgang til god, kompetent arbeidskraft i hele vårt langstrakte land. Som saksordføreren har gjort ganske godt greie for gjennom tidligere innlegg, er det ikke endring i bestemmelsene knyttet til midlertidig ansettelse i denne saken, og heller ikke knyttet til § 14-12 første ledd, som går på bemanningsselskapenes mulighet til å dekke opp midlertidige behov. Det er fortsatt selvsagt mulig å dekke opp sesongvariasjoner, og det er selvsagt mulig å dekke opp behovet for vikariat. Det er ikke det disse bestemmelsene som blir foreslått, handler om. Det som endringene i § 14-12 andre ledd, om utvidet adgang til innleie, handler om, er at det skal være inngått tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, og at det skal gjelde innenfor alle bransjer.

Når representanter fra regjeringspartiene går opp her gjentatte ganger og problematiserer det som flertallet nå ønsker å legge opp til, nemlig at denne bestemmelsen skal gjelde for alle bransjer, og sier at her skal en skape et problem når det kun gjelder i Oslo-området og kun gjelder innenfor bygg og anlegg, og at man stenger en dør, må jeg spørre: Er det sånn at man stenger døra for unge som ønsker å komme inn i bygg- og anleggsbransjen i andre deler av landet, fordi det er et problem i Oslo-området? Det er jo det regjeringspartiene har foreslått, at innstrammingen skal gjelde for bygg- og anleggsbransjen. Er det slik at en vil få et problem med å få tilgang til kvalifisert arbeidskraft i bygg- og anleggsbransjen på grunn av den innstrammingen som her skjer, og som regjeringspartiene ønsker? Selvsagt er det ikke det. Det er det de ønsker når en snakker om at en kun skal gi medisin. Nei, det som er fornuftig å gjøre, er å vaksinere, sånn at en ikke bare skal springe etter og drive med brannslukking der problemet er størst, men sørge for å ha et godt og forutsigbart rammeverk som skal gjelde for alle bransjer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:58:28]: Marianne Haukland fra Finnmark sa at dette var resultatet av en Oslo-sentrert politikk. Det er ganske feil. Sjøl har jeg vært ganske mye i Finnmark og vært med og sikret både Hammerfest sykehus og Kirkenes sykehus, arbeidet for å bedre det som er spesialisthelsetjenestens tilbud i dag i Alta, vært med når det gjelder ambulanseflysituasjonen.

Så sier representanten Marianne Haukland her at det vil bli et problem for Helse Nord, at det er uansvarlig for det har ikke vært ute på høring. Saken om midlertidige ansettelser i bemanningsforetakene har vært på høring. Samtlige fagorganisasjoner – Akademikerne, YS, Unio, LO – har gått mot det. Mange spesialister har fast ansettelse i utlandet, i Sverige og Danmark, ja, men det er ikke noe i veien for at de kan få en deltidsfastansettelse i et bemanningsforetak som arbeider i Norge. Dersom de ikke vil eller kan det, kan bemanningsforetaket formidle spesialistene til sykehusene i Helse Nord. Helse Nord-sykehusene har, som andre, store personalavdelinger. Jeg blir ganske oppgitt når disse personalavdelingene ser på det som så vanskelig at de ikke kan greie å sikre sine behov for spesialister på annen måte enn at de må bruke midlertidig ansatte fra bemanningsforetakene for å dekke midlertidige jobber i sykehus. Jeg vil si det sånn at disse personalavdelingene bør skjerpe seg og gjøre det som er jobben deres, slik som det blir gjort andre steder i landet.

Som sagt, helsekomiteen har gitt regjeringa et flertallsvedtak om å følge opp disse forholdene.

Ellers er jeg takknemlig for statsrådens avklaring på spørsmålet fra representanten Gjelsvik omkring løpende lønn for fast ansatte med deltidsstillinger i bemanningsforetak. Det forstår jeg slik at dersom man har en deltidsansettelse i et bemanningsforetak, eksempelvis på 30 pst., har man grunnlag for å ha 30 pst. lønn hver måned. Dersom man jobber mer, har man grunnlag for merinntekt. Dersom man jobber overtid, har man grunnlag for overtidsinntekt. En slik avklaring er viktig og en viktig premiss for bemanningsforetakenes praksis framover.

Arild Grande (A) [13:01:49]: I iveren etter å løpe bemanningsbransjens ærend har det kommet mye rart fra høyrepartiene fra denne talerstolen. For det første prøver de å gjøre problemene knyttet til innleie bitte små. De avdramatiserer innslaget av innleie i arbeidslivet i Norge. Samtidig sier de at dersom det vi vedtar i dag, blir gjennomført, vil det føre til at nesten hele arbeidslivet kollapser fordi folk ikke får den tilgangen på innleie som de føler de har behov for. Dette henger ikke på greip, de snakker jo mot sin egen retorikk.

Det andre er at de viser med all tydelighet at de overhodet ikke har kontakt med norsk arbeidsliv. De ser ikke hva innleie gjør med arbeidslivet og tryggheten for norske arbeidsfolk – og for så vidt også for utenlandske. De ser ikke at det fortrenger faste ansettelser i stadig flere bransjer. De ser ikke hva det fører til av økt utrygghet for de innleide, som blir redde for å gjøre feil, og som også blir redde for å si fra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Men vi ser hva dette rammer av produktiviteten, tryggheten og stabiliteten innenfor bygg og anlegg, og vi frykter at det samme skjer i bransje etter bransje. Høyre sier at vi skriver ut feil medisin. Jeg vil heller si at det vi forskriver, er en vaksine mot den utviklingen i norsk arbeidsliv som vi ser i stadig flere bransjer, og som vi også ser internasjonalt, der man går i retning av et løsarbeidersamfunn.

Så hevder Høyres representanter at dette er å tvinge folk til å organisere seg. Det er jo feil. Men hvis arbeidsgiverne på død og liv fortsatt ønsker å basere mye av driften sin på innleie, må de bare sørge for at det skjer i ordnede former med avtaler med tillitsvalgte. Det er ikke spesielt dramatisk, og mange av aktørene man har pekt på – og som det har vært problematisk overfor for høyresiden her – er allerede tariffbundne bedrifter eller virksomheter, som f.eks. sykehusene.

Vi synes at økt organisasjonsgrad er et gode, det gjør dessverre ikke høyresiden.

Så hevdes det at det nå har utviklet seg et nytt trepartssamarbeid, med LO, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Det hørtes ikke så ille ut, synes jeg, men jeg må minne om at det er flertallet på Stortinget som tar de grepene som vi får til i kveld, og alle arbeidstakerorganisasjonene som var til stede på høringen i komiteen, ønsker at disse grepene skal tas for å sikre mer ryddige forhold i norsk arbeidsliv.

Marianne Haukland (H) [13:05:08]: Jeg ikke så sikker på at Lundteigen har rett i at det fortsatt vil være enkelt for sykehusene å få løst sine tjenester med de endringene som nå blir gjort i arbeidsmiljøloven.

Dersom man må ansettes i en fast deltidsstilling i et bemanningsforetak, blir bemanningsforetaket gjort om til en arbeidsplass i stedet for at det rendyrker sin rolle som arbeidsformidler. Det er godt mulig at man kan gjøre en avtale med de tillitsvalgte, men etter § 14-9, som foreslås vedtatt i denne salen, er det kun der man har et midlertidig behov, man har lov til å bruke innleie. Der en ikke klarer å rekruttere ansatte når en lyser ut faste stillinger, der en prøver å få folk til å ta de jobbene og en gang på gang ikke får ansatt noen i stillingene, er det ikke lenger snakk om et midlertidig behov. Da er det snakk om permanente behov som må løses, og der innleie er en løsning for å dekke behovet for bemanning. Det er en slik utfordring vi har på flere sykehus i Finnmark, men også i kommuner der man heller ikke klarer å få rekruttert til relevante stillinger innenfor helse.

Det er mulig Finnmark gjør en dårlig jobb med å utdanne elever og sikre at de er i stand til å ta kompetent og relevant utdanning for å sikre arbeidslivet i Finnmark. Det er mulig vi må se på flere ting vi kan gjøre for å sikre at elevene på videregående skole i Finnmark består. I dag er det i underkant av 45 pst. som består videregående skole på normal tid, så det blir en stor utfordring å sikre kompetanse til de stillingene man er nødt til å sikre. En av løsningene for høykompetente stillinger – som på sykehus, der man har behov for spesialistleger og spesialistsykepleiere – har vært bruk av innleie fra andre land.

Willfred Nordlund (Sp) [13:07:22]: Den 24.mai ble det i samband med Stortingets behandling av Innst. 281 S vedtatt følgende:

«Stortinget ber regjeringen sørge for nedtrapping i bruken av ekstern innleie i helseforetakene parallelt med økt bruk av fast ansatte vikarer, også kjent som vikarpooler.»

Dette er i kjernen av det som en del av representantene har snakket om, nemlig at det er noen som visstnok har en redsel for at man skal mangle personell, bl.a. på sykehusene. Dette vedtaket ble gjort for kort tid siden, og det er en grunnleggende forståelse for hvordan vikarer skal ansettes, og hvordan arbeidstakerne opplever arbeidslivet. For Senterpartiet handler dette om én ting, det handler om at ansatte i hovedsak skal være fast ansatt. Poenget er altså hvem som er ansatt, og hvem som skal være arbeidsgiver.

Vikarbyråene kan også ansette fast, og dersom de ikke gjør det, kan de formidle arbeidskraft til f.eks. et sykehus, som så ansetter midlertidig eller fast. Hvis vikarbyråene skal ansette folk, bør det altså være en ansettelseskontrakt som sier at det skal være en fast stilling. Den kontrakten kan selvsagt – som andre har vært inne på – gjelde en deltidsstilling, men den gir altså en forutsigbarhet for hvilken arbeidsplikt man har som ansatt, nemlig et forhold som skal reguleres av arbeidsmiljøloven, hvilke ytelser man skal gi til arbeidsgiveren, og hvilken lønn man skal motta. Det er altså en sikkerhet for den enkelte, og ikke minst er det en sikkerhet for familier.

Hvis det er slik at bemanningsbyråene ikke vil ansette fast, kan de altså formidle, til f.eks. Nordlandssykehuset, som enkelte representanter har vært inne på. Nordlandssykehuset kan så ansette disse personene midlertidig etter den kommende paragrafen i arbeidsmiljøloven, § 14-9-2a-e.

Det er viktig å huske på følgende forhold: Bemanningsbyråene har i utgangspunktet ikke noen annen aktivitet enn å leie ut folk. Dersom de får anledning til å ansette midlertidig for å løse produksjonsbedrifters – om en f.eks. kan kalle sykehus det, er en annen debatt – behov for vikarer, får de altså en lovmessig rett til midlertidige ansettelser som ingen andre bransjer har.

Alle fagforeninger har gått imot dette forslaget fra regjeringen – og med god grunn. Når man hører at enkelte representanter, bl.a. representanten Søttar fra nord, er inne på at man må ansette midlertidig fordi det ikke er mulig å få folk til å bosette seg i nord, handler det om en helhetlig politikk og en mye videre problemstilling enn at man ikke nødvendigvis har den tilgjengelige arbeidskraften som man ønsker, lokalt. Da må vi sette inn bredere virkemidler på andre områder, og arbeidsmiljøloven er en del av den totale løsningen for et samfunn vi ønsker.

Kristian Tonning Riise (H) [13:10:43]: Det Stortinget gjør i dag, er å sende en mistillitserklæring til et samlet norsk næringsliv. Det er å si at vi ikke lenger er så opptatt av å skille mellom seriøse og useriøse aktører, men at vi vil behandle alle som potensielt useriøse aktører. Det er å si at vi ikke lenger vil stramme inn der det er et problem, men behandle alle ut fra en hypotese om at det kan komme til å bli et problem en eller annen gang i framtiden.

Andelen årsverk som kommer fra bemanningsbransjen, ligger på mellom 1 og 2 pst. i dag. Det er ikke et problem. Problemet er knyttet til én konkret bransje: bygg- og anleggsbransjen, primært i Oslo og Akershus, der innleieandelen er på ca. 15 pst. Derfor foreslår vi innstramminger for nettopp denne bransjen. Når Stortinget nå i stedet velger å stramme inn for alle, er det i hovedsak to tapere.

Den ene er seriøse små og mellomstore bedrifter over hele landet som allerede sliter med å få endene til å møtes. Det kan f.eks. være barnehager, som nå må opprette hver sin pool med ringevikarer framfor å benytte seg av virksomheter som har det nettverket allerede. Det vil binde opp unødvendige ressurser, og det er vanskelig å forstå hvorfor det skulle være noe bedre for den enkelte å stå på en ringeliste enn å være ansatt i et byrå som har spesialisert seg på å matche arbeidstakere som strever med å få en fot innenfor arbeidslivet, med virksomheter som har et midlertidig behov. Ofte fører en sånn mulighet til nettopp fast jobb.

De andre som taper på dette, er arbeidstakere som nå får en vanskeligere inngang til arbeidslivet. Det kan være folk med hull i cv-en, ufaglært arbeidskraft, mennesker med nedsatt funksjonsevne, mennesker som har hatt rusproblemer eller psykiske problemer, eller veteraner med en cv som det er vanskelig å omsette til formell sivil kompetanse. Konsekvensene av det kan vi fort se igjen i Nav-statistikken.

Samtidig sier vi til virksomheter at selv om de har fulgt alle regler, opptrådt seriøst i alle år og brukt fleksibiliteten de har i dag, men med minimal bruk av innleie, skal vi gjøre det enda vanskeligere for dem når de måtte ha et midlertidig behov. Å tro at dette ikke vil ha konsekvenser for norsk næringsliv og norsk konkurranseevne er i beste fall naivt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:13:24]: Representanten Marianne Haukland holdt et viktig innlegg. Hun sa at det er et permanent behov i sykehusene i Finnmark for å få tak i spesialister og fagfolk. En får ikke tak i dem på ordinær måte. Jeg vil understreke at jeg er enig i at dette er vanskelig. Jeg er enig i at det er en stor jobb som må gjøres.

Det vi diskuterer, er altså om vi skal løse det spørsmålet med midlertidig ansatte i bemanningsforetak etter § 14-12 første ledd, som altså har en referanse til midlertidige ansettelser som er forankret i § 14-9 andre ledd, og hvor det her skal inn en spesiell bokstav g. Det er det vi diskuterer.

Senterpartiets alternativ er at vi må legge til rette for rekruttering til bl.a. Finnmark-sykehusene på en helt annen måte. Det første er at vi må gi trygghet for sykehusenes funksjoner på akuttsiden og på fødesiden. Vi må styrke sykehusene med mer elektiv behandling, slik at de får mer trening. Vi må styrke utdanningsmuligheter for Finnmarks ungdom, med lønn og reduksjon av studielån. Det gir muligheter til å løse spørsmålet på en annen måte, og det er det arbeids- og sosialkomiteen spiller på sammen med helse- og omsorgskomiteen.

Til slutt vil jeg takke for støtten vi har fått fra Kristelig Folkeparti i denne saken. Den er jeg veldig, veldig glad for, og fra Senterpartiets side vil jeg understreke at samspillet vi her legger opp til mellom arbeidsliv og familieliv, står grunnfestet både i Senterpartiet og i Kristelig Folkeparti. Jeg vil også takke for debatten. Vi har kommet litt lenger i folkeopplysningen om arbeidsmiljøloven. Det er kompliserte spørsmål, men det er viktige spørsmål. Da er første bud at vi kan diskutere på et faglig og faktisk grunnlag, og det synes jeg debatten i stor grad har minnet om i dag.

Lise Christoffersen (A) [13:16:11]: Jeg ventet en stund, for jeg regnet med at kanskje noen andre kom til å kommentere det jeg har tenkt å ta opp, men jeg har ikke hørt at noen har gjort det.

Statsråden sa tidligere i debatten at Arbeiderpartiet hadde stemt imot å gi noen midlertidig ansatte rett til fast jobb etter tre år i stedet for fire år, og det er, hvis jeg hørte rett, en påstand som ikke kan stå uimotsagt. Jeg regner med at statsråden da henviser til Innst. 208 L for 2014–2015. Der konstaterer vi at flertallet i Stortinget – etter forhandlinger i Stortinget – foreslo å endre fireårsregelen for midlertidig ansatte til en treårsregel for noenansettelsesgrunnlag, men ikke for alle. Noen midlertidig ansatte skulle ha krav på fast ansettelse etter tre år, andre først etter fire år. Vi mente da, sammen med Senterpartiet og SV, at allemidlertidig ansatte skulle ha en slik rett etter tre år, for det første fordi det var mest rettferdig, og for det andre fordi en ulik grense – tre år for noen og fire år for andre – ville gjøre det relativt enkelt å omgå et treårskrav ved å omdefinere stillinger.

Vi stemte altså ikke imot, slik som statsråden henviste til. Vi hadde vårt eget forslag, og det var som følger: «Stortinget ber regjeringen innføre rett til fast ansettelse etter 3 år for alle av arbeidsmiljølovens grunnlag for midlertidige ansettelser, som i dag er omfattet av fireårsregelen, samt den nye generelle adgangen i § 14-9 bokstav f.» Og det var det som ble nedstemt i Stortinget.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:18:08]: Jeg begynte dagen i dag med å si at vi i dag kom til å høre to fortellinger om norsk næringsliv – den ene om at man utnyttet svart arbeid og ikke ville betale folkene sine skikkelig, den andre om at det i hovedsak var et redelig, godt norsk arbeidsliv – og jeg mente, og mener fortsatt, at begge fortellingene er like sanne. Hovedregelen i norsk arbeidsliv er at en har et anstendig næringsliv som gir anstendige vilkår for arbeidere, og sånn skal det også være. Og så er det unntakene, som en skal bekjempe. Men bekjemper vi unntakene ved å gå etter alle? Det er det vi har påpekt her i dag.

Dag Terje Andersen forsikret statsråden om at alle forslagene her har blitt drøftet med partene. Det er flott, men de ble jo ikke enige! Det er regjeringens forslag som ligger nærmest det som har vært utredet, og som – sammen med helheten i andre virkemidler – ville levert på både å bekjempe arbeidslivskriminalitet, målrettet direkte mot bygg og anlegg i Oslo uten at andre virksomheter ble berørt, og til å få et godt, helthetlig forslag som også ivaretok næringslivets hensyn.

Høringen i Stortinget var basert på at det kun skulle dreie seg om bygg og anlegg. Sjømatnæringen ble ikke hørt, gründere ble ikke hørt, Norsk Industri ble ikke hørt. Man snakker her om innleie som fortrenger norske arbeidstakere, men i mange tilfeller er det jo motsatt – det finnes ikke norsk arbeidskraft til å fylle stillingene. For noen år tilbake kom hver fjerde sysselsatte i norsk matindustri fra utlandet for å jobbe. Uten disse hadde ikke norsk fiskeeksport, vår viktigste næring, hatt noe å eksportere, og det har reddet norske arbeidsplasser.

Så hvem som har mistet kontakt med privat næringsliv og næringsdrivende – det er i hvert fall ikke Høyre.

Vi er helt avhengige av leger og sykepleiere som faktisk kan ta oppdrag i Norge selv om de har fast arbeid i hjemlandet. Vi kan godt mene at fast ansettelse skal være hovedregelen, men Hattfjelldal kommune måtte utlyse 100 000 kr i belønning for å få tak i svenske sykepleiere – om de kunne være der mer enn ett år. Vi snakker ikke om at utenlandsk arbeidskraft konkurrerer ut norsk arbeidskraft, for de har jo ingen å konkurrere med. Og det er det som er problemet. Spørsmålet er om vi får flere eller færre sykepleiere dersom de tvinges til å ansettes fast i et bemanningsselskap, når dette kan medføre arbeidsplikt i Norge samtidig som de har fast jobb hjemme.

Det er ikke vi som sår tvil om dette. Kristelig Folkeparti har selv måttet legge fram to løse forslag, i frykt for at vi nå kan kaste Helse-Norge ut i en krise. Jeg håper ikke det, og jeg tror heller ikke det. Vi kunne altså ha vedtatt regjeringens forslag, som både tar opp i seg næringslivets behov for fleksibilitet, har lyttet til partene i arbeidslivet og målrettet innsatsen sin mot nettopp problemområdene i Oslo. Vi trenger verken ofre et seriøst, organisert arbeidsliv eller behovet for fleksibilitet. Regjeringens forslag hadde ivaretatt begge deler.

Arild Grande (A) [13:21:15]: Først en stemmeforklaring: Vi kommer til å stemme for forslag nr. 5 fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Det er et godt forslag, som jeg tror vil vise at resultatene blir svært gode, i form av et økt antall faste ansettelser.

Vi stemmer imot forslag nr. 6, men egentlig mener jeg at forslagsstillerne bør vurdere å trekke hele forslaget, for det er basert på et ugyldig premiss. Det vedtas ingen innstramming i adgangen til midlertidig ansettelse i bemanningsforetakene i dag. Det stortingsflertallet gjør, er å hindre innføring av en ny bestemmelse, en eksklusiv rett for bemanningsbransjen til å ansette midlertidig. Den har de ikke i dag, så premisset for det forslaget er ugyldig, og derfor bør noen se nærmere på om det i det hele tatt skal voteres over. Men vi stemmer imot i så fall.

Vi stemmer subsidiært for forslag nr. 7 fra Kristelig Folkeparti, vi stemmer mot forslag nr. 8 fra Kristelig Folkeparti, vi stemmer mot forslag 9 og 10 fra Kristelig Folkeparti, og vi stemmer subsidiært for forslag nr. 11 fra Kristelig Folkeparti.

Om bekymringen i helsevesenet når det gjelder å håndtere dette, er det statsrådens ansvar, og jeg forventer signaler fra statsråden om at det skal ivaretas på en god måte.

Willfred Nordlund (Sp) [13:23:46]: Dette blir også en visitt til representanten Tonning Riise og for så vidt til representanten Lunde. Representanten Tonning Riise var inne på at forslaget gjaldt kun én bransje, mens representanten Lunde fra samme parti var veldig opptatt av at man snakket om noe annet enn bygg- og anleggsbransjen.

Dette er jo en utfordring som oppstår i flere bransjer. La oss nå være enige om det. Når man ser utviklingen som har vært, og de signalene man ser i horisonten, er dette en utfordring som gjelder flere deler av landet. Det kan være i noen enkeltkommuner, det kan være i enkelte regioner, og det kan være innenfor flere bransjer. Det er nettopp derfor stortingsflertallet i dag velger å være tidlig ute for å vaksinere – som var et ord noen brukte – mot problemene som kan oppstå for arbeidslivet når vi tross alt ønsker oss et helhetlig, organisert og skikkelig arbeidsliv i dette landet.

Representanten Lunde var inne på at Hattfjelldal kommune har måttet bruke 100 000 kr ekstra for å rekruttere sykepleiere. Ja, velkommen etter! Det er ikke noe nytt for Hattfjelldal kommune, og det er til dels store kommuner både i nord og i andre deler av landet som gjør akkurat det samme. Det er ikke unikt for Hattfjelldal kommune. Det gjelder kommuner både på Vestlandet og f.eks. i den regionen jeg er fra, Vesterålen. Det er til dels store kommuner som ikke på noen måte kan sammenlignes med Hattfjelldal kommune, sågar kommuner som har sykehus i egen kommune. Ergo handler dette om det totale behovet for arbeidskraft, ikke minst hvilken kompetanse en gir denne arbeidskraften, og muligheten til å være faglært. Da blir det spesielt når vi vet at man samtidig reduserer antall studieplasser for deltidsutdanning av sykepleiere bl.a. på Helgeland, regionen bl.a. Hattfjelldal kommune ligger i.

Her må regjeringspartiene ta seg noen runder og begynne å adressere de problemene det dreier seg om, nemlig hvordan man skal sikre relevant arbeidskraft i faste stillinger til de tjenestene man ønsker skal være likeverdige i hele landet. Det handler ikke om at man nødvendigvis må ha en adgang til midlertidig fast ansettelse i bemanningsbyrå for å møte dette. Da blir det sånn som representanten Haukland var inne på. Man ønsker ikke at dette skal være den endelige løsningen på et midlertidig behov, som vel var ordene man brukte. Hvis man har et alvorlig permanent behov for å øke kompetansen og rekrutteringen, må man se på det og ikke si at det er innleie, midlertidighet eller deltid som nødvendigvis skal være hovedløsningen for å møte denne utfordringen. Da må man se dypere i verktøyboksen og se om man ikke kommer opp med bedre løsninger, løsninger som stortingsflertallet i dag i hvert fall langt på vei ønsker å finne, og hvor man går inn for de forslagene man gjør.

Margret Hagerup (H) [13:26:53]: Representanten Grande snakket om en eksklusiv rett til å ansette midlertidig. I mitt innlegg snakket jeg om at det er en sammenheng i de forslagene som er lagt inn. Det er strammet inn i faste ansettelser. Samtidig har en foreslått en midlertidig hjemmel som sier at adgangen til å ansette midlertidig gjelder for arbeidstakere som skal leies ut for å fylle reelle vikariater. I norsk arbeidsliv er det bedriftene selv som har et midlertidig behov. Bemanningsbyråene har aldri hatt et midlertidig behov. Hvis et sykehus eller en barnehage skal ha en vikar i morgen, kan ikke et bemanningsbyrå ringe til en person og spørre om vedkommende kan komme. Det vil ha konsekvenser.

Det forklarer en del når representanten Grande snakker om å vaksinere på grunn av bygg- og anleggsbransjen. Vi mener at det er tvangsorganisering, og det er ikke rett medisin. Organisasjonsgraden er en del av grunnstammen i den norske modellen, men det forutsetter en jobb, og det forutsetter at noen spør om en vil være organisert.

Kristian Tonning Riise (H) [13:28:01]: Jeg fikk en konkret utfordring fra både representanten Nordlund og representanten Gjelsvik. Da tar jeg den.

Jeg tror forskjellen på oss er i hvilken grad vi tar lett på å gjøre innstramminger for næringslivet og vilkårene mer krevende for mange bedrifter.

Ja, utfordringene med innleieandel er i hovedsak knyttet til bygg- og anleggsbransjen, og spesielt i Oslo-området. Man kunne sikkert laget en lov spesielt rettet mot Oslo-området, men jeg tror det ville hatt en del konsekvenser. Vi har valgt å rette innstrammingene mot der vi har et problem. Grunnen til at vi ikke ønsker å rette dem mot alle, er jo nettopp at vi ikke tar lett på det, at vi ikke står opp hver dag med utgangspunktet å gjøre hverdagen vanskeligere for bedriftene, men adresserer målrettet der det er et problem, når det er det.

Willfred Nordlund (Sp) [13:29:13]: Jeg må følge opp tilsvaret som jeg fikk på utfordringen min. Det er ikke sånn at noen tar lett på å stramme inn. Man gjør det fordi man mener det er nødvendig for å møte de utfordringene man ser. Det er ikke sånn at det nødvendigvis bare gjelder bygg- og anleggsbransjen i Oslo. Det har jeg selv erfart når jeg har reist rundt på bedrifter, at dette gjelder flere bransjer, som jeg var inne på i stad, og det gjelder flere områder enn kun Oslo-området. Da bør man faktisk være i forkant for å hindre en utvikling som man ikke ønsker. Det er nettopp det stortingsflertallet i dag velger å være.