Stortinget - Møte onsdag den 13. juni 2018

Dato: 13.06.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 407 S (2017–2018), jf. Prop. 96 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [14:41:49]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringar i statsbudsjettet 2018 under Finansdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet (Lønsregulering for arbeidstakarar i det statlege tariffområdet 2018 mv.) (Innst. 407 S (2017–2018), jf. Prop. 96 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Saken handler om lønnsreguleringer i det statlige tariffområdet med virkning fra 1. mai 2018. Det er ulike synspunkter i komiteen på det systemet som regjeringen nå har valgt å føre videre, og jeg forventer at regjeringspartiene og støttepartiene begrunner sitt standpunkt.

SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker å uttrykke at vi er uenig når man har gått inn på den linjen med å utvikle en politikk med to ulike tariffavtaler, og som har blitt mer ulike i denne runden enn de var i forrige runde, uten å utrede konsekvensen av det. Det er flere ting som bekymrer knyttet til den måten regjeringen har utviklet dette området på, og et av de alvorlige forholdene her er jo hva slags virkning dette har på streikeretten, når mer og mer av lønnsdannelsen blir flyttet fra sentral- til lokalplanet, for det er bare på sentralplanet det foreligger streikerett. Det er derfor bekymringsfullt at dette skjer uten at man har gått inn i det på prinsipielt grunnlag fra statens side, og om dette er en ønsket utvikling, sånn sett.

Det er lett å tenke at dette er en aksept fra regjeringens side for at man ønsker lønnssystemer der det blir større lønnsforskjeller i staten, og det vil det bli. Når man har en lønnsavtale som legger mer av pengene til de lokale oppgjørene, vil det vokse fram større lønnsforskjeller mellom ulike ansattegrupper i statlig tariffområde, som vi snakker om nå. Man må se dette sammen med den overordnede arbeidsgiverpolitikken og den overordnede lederlønns- og lederdiskusjonen som pågår parallelt med denne saken. Man har vedtatt noen rammer også for lederlønnsutviklingen, men det ser ikke akkurat ut til at man klarer å bremse noe av dette i statlig virksomhet, og det er bekymringsfullt. Derfor er det ikke enighet i komiteen om retningen på den politikken staten fører i disse lønnsforhandlingene.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg er glad for at det har blitt enighet om årets hovedoppgjør gjennom avtale med partene. I avtalen med Akademikerne har man også fått en historisk modernisering av lønnssystemet, og partene har blitt enige om at hele lønnspotten skal forhandles lokalt.

Jeg har tillit til at lokale arbeidsgivere og tillitsvalgte lokalt kan finne gode løsninger for å fordele lønnspotten, sånn at de kan rekruttere og beholde gode medarbeidere. I avtalen med LO Stat, Unio og YS Stat er partene også kommet til enighet om at halvparten av de disponible midlene skal gå til lokal fordeling. I tillegg har partene forpliktet seg til å jobbe videre med å modernisere lønnssystemet i staten i neste periode. Det resultatet er vi samlet sett godt fornøyd med.

Det stemmer at det nok en gang er forhandlet fram to ulikelydende tariffavtaler, men det er ikke noe nytt at det er ulikelydende tariffavtaler, heller ikke i offentlig sektor. Det har i flere år vært parter med flere ulike overenskomster i tillegg til Hovedtariffavtalen, f.eks. Verkstedsoverenskomsten i Forsvaret og Overenskomst om mønstret sjøpersonell i Kartverket.

Rundt omkring i Kommune-Norge er det også mange ulike tariffavtaler. Grunnen til det er egentlig kanskje heller ikke så veldig rar, for det er et resultat av en helt grunnleggende avtalefrihet som partene har. De enkelte organisasjonene har en selvstendig forhandlingsrett, og den enkelte arbeidstaker, eller tjenestemann, har organisasjonsfrihet. Jeg opplever at det er enighet om at det fortsatt skal være sånn, og da må man også ta konsekvensen av det: Den avtalefriheten som finnes, kan gi som resultat at det framforhandles to ulikelydende tariffavtaler.

Disse hovedtariffavtalene er i all hovedsak likelydende med de foregående, men det er ulike lønnssystemer til sentral og lokal godkjenning. Arbeidsgivere og tillitsvalgte kan samarbeide om å rekruttere, utvikle og beholde gode medarbeidere. De lokale partene kan benytte flere forskjellige virkemidler og kan ivareta disse hensynene bedre enn dem som sitter sentralt. Det stemmer heller ikke at streikeretten er endret som følge av det; streikereglene ligger fast. Det er bra at man har kommet fram til hovedtariffavtaler som er mer fleksible, og som gjør at lokale parter også kan ha større handlingsrom.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg merker meg med interesse at foregående taler hadde tillit til at man skulle få til dette lokalt gjennom lokale lønnsforhandlinger, mens tilliten til at en del av kommunene skal organisere tjenestene på en hensiktsmessig måte, ikke er der, jamfør den forrige debatten.

Det er positivt at det også i lønnsoppgjøret for de statsansatte ble framforhandlet et resultat partene kunne stille seg bak. Den gjennomgående årslønnsøkningen blir nå 2,8 pst. for de fleste lønnstakere. Det er et resultat som både lønnsmottakere og landet bør kunne leve med.

I Senterpartiet er vi imidlertid ikke fornøyd med at regjeringen har bidratt til at det er utviklet to lønnssystem på det statlige tariffområdet; én for LO Stat, YS Stat og Unio og én for Akademikerne. Det er legitimt at organisasjoner på ansattesiden kan ha ulike prioriteringer, men det er også situasjonen på andre tariffområder. Det er derimot svært uheldig at regjeringen har bidratt til at vi har arbeidsplasser i staten hvor vi nå har to ulike lønnssystemer for de ansatte, ut fra hvilken organisasjon de er organisert i.

Senterpartiet viser til at vi gjennom de avtalene som er inngått de siste årene, har gått bort fra prinsippet i norsk lønnsdannelse om at det skal være lik lønn for likt arbeid. At dette skjer på det statlige tariffområdet, er svært uheldig. Staten er ansvarlig for vår nasjonale inntektspolitikk og burde ikke gå foran i å endre prinsippet om lik lønn for likt arbeid.

Forslaget vi har framsatt, bør få bred støtte, sånn at vi kan ta vare på viktige prinsipper i inntektspolitikken. Senterpartiet ber om at regjeringen ved neste revisjon av hovedtariffavtalen gjennomfører lønnsoppgjøret i staten sånn at vi igjen kan få likelydende hovedtariffavtaler med partene, og dermed sikre at vi følger prinsippet vi har hatt om lik lønn for likt arbeid, uavhengig av hva slags organisasjon man er organisert i.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er veldig glad for at vi har kommet til enighet om årets hovedoppgjør i staten gjennom avtaler med partene. Trepartssamarbeidet er avgjørende for å sikre det gode norske velferdssamfunnet, og regjeringen vil videreutvikle det samarbeidet.

Det er nødvendig at rammene for de statlige tariffoppgjørene legges av de sentrale partene for å bidra til en ansvarlig lønnsutvikling som trygger arbeidsplasser i både privat og offentlig sektor. Årets oppgjør er fastsatt i tråd med frontfagets ramme på 2,8 pst.

Når rammen er satt, er det imidlertid viktig at statens ulike virksomheter selv får fordele lønnsmidlene i forhandlinger med lokale tillitsvalgte. Virksomhetene er ulike og har forskjellige utfordringer og muligheter.

Jeg er også tilfreds med at partene er enige om at en betydelig andel av lønnstilleggene skal ut til lokal fordeling. Jeg er også fornøyd med at vi har fått gjennomført viktige forenklinger, bl.a. ved å redusere antall lønnsrammer til én i avtalen med Akademikerne, og at vi er enige med LO, Unio og YS om å fortsette arbeidet med videre modernisering og forenkling av lønnssystemet. For øvrig er de to avtalene i all hovedsak like når det gjelder sosiale og økonomiske vilkår.

Jeg merker meg at medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vil ha Stortingets vedtak om at neste hovedoppgjør, i 2020, skal resultere i én hovedtariffavtale. Til det vil jeg si at organisasjons- og forhandlingsfrihet er et viktig prinsipp i arbeidslivet i Norge. Arbeidstakerne står fritt til å organisere seg i ulike forbund, som igjen står fritt til å framforhandle avtaler på vegne av sine medlemmer. Det er en lang tradisjon for å respektere at lønnsforhandlinger er partenes ansvar i det enkelte oppgjør. Å binde opp resultatet av framtidige lønnsforhandlinger vil være i strid med avtalefriheten.

Jeg er glad for at komiteens flertall slutter seg til forslaget regjeringen har framlagt, i tråd med de avtaler partene har inngått.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) []: La meg først få si takk til saksordføreren for en grundig redegjørelse av posisjonen som også Arbeiderpartiet inntar.

Det hersker ikke noen tvil om det som gjelder den frie forhandlingsretten og organisasjonsfriheten, men det er helt legitimt at Stortinget, som har et ansvar også for arbeidsgiverpolitikken i staten, har synspunkter på hvilken retning vi skal utvikle den i. Vi har gitt uttrykk for bekymringer knyttet til konsekvensene av at en nå flytter mer av lønnsdannelsen fra sentralt til lokalt plan. Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvordan vurderer hun konsekvensene for arbeidstakernes streikerett og eventuelt andre rettigheter som følge av at en får en forskyvning av lønnsdannelsen fra sentralt til lokalt plan?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg bestrider ikke Stortingets suverene rett til å mene noe i denne saken. Det har Stortinget selvfølgelig all mulig rett til. Det som ville bekymret meg, var hvis Stortinget dikterte resultatet av lønnsforhandlingene mellom partene. Vi har ulike organisasjoner med ulike vurderinger og ulike prioriteringer. Det ivaretar vi gjennom de forhandlinger vi har med partene, og vi lever veldig godt med to avtaler i staten.

Vi lever også veldig godt med at en større del av fordelingen skjer ute. Det blir etterspurt et mer moderne lønnssystem. Vi har dyktige ledere som er fullt ut i stand til, sammen med lokale tillitsvalgte, å se på lokale forhold, rekruttering, kompetanseheving og hvordan man ønsker å utvikle virksomheten. Det står ikke i strid med den streikeretten som man selvsagt har, og de spillereglene vi har.

Eirik Sivertsen (A) []: Først til hvorvidt Stortinget dikterer eller ikke: Jeg oppfatter at Stortinget nå klargjør en posisjon om hva som er en ønsket utvikling. Så skal det selvfølgelig forhandles, og som jeg sa i sted: Det er forhandlingsfrihet, det er avtalefrihet, men det er legitimt å ha en posisjon om en ønsket utvikling.

Jeg merket meg at statsråden ikke svarte på spørsmålet om hennes vurdering av konsekvensene av at man flytter lønnsdannelsen, så jeg skal stille et annet spørsmål. I våre merknader til denne saken argumenterer vi for at man bør gjøre denne typen vurderinger, og at disse bør inngå som en del av grunnlaget før neste runde med forhandlinger. Spørsmålet til statsråden blir: Vil statsråden ta initiativ til at en slik type vurdering av konsekvensene vil bli gjort i god tid før de neste forhandlingene, slik at det også er en del av vurderingen man gjør på statlig hold, før man går i forhandlinger med arbeidstakerne?

Statsråd Monica Mæland []: Det foreligger ingen planer om å gjøre endringer i spillereglene eller i de streikerettigheter man har. Det har man uavhengig av om noe av fordelingen skjer ute, og det avtaler man med partene år for år. Jeg mener vi har gode regler for dette, og jeg mener alle parter er godt ivaretatt gjennom det systemet vi har.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det er legitimt at organisasjonene, som jeg sa, på ansattsiden kan ha ulike prioriteringer, men det er også situasjonen på andre tariffområder, og det er derfor Senterpartiet har inngått i de merknadene som vi har gjort. Man ønsker å se på den utviklingen og mener at den er uheldig, samtidig som vi også ønsker å legge føringer, nettopp fordi dette dreier seg om hvordan lønnsdannelsen vil bli, og det at regjeringen har et overordnet nasjonalt ansvar for lønnsutviklingen og sysselsettingen.

Forenkling nevnte statsråden i sitt innlegg her, og spørsmålet blir egentlig: Hvor forenklende er det å få flere avtaler å forholde seg til, gitt den forutsetningen at det fortsatt skal være lik lønn for likt arbeid, og ikke nødvendigvis ha sammenheng med hvilken organisasjon man er tilknyttet? Det må statsråden kunne svare på.

Statsråd Monica Mæland []: Vi lever veldig godt med to avtaler i staten – det har vi sett gjennom de siste årene. Ulike organisasjoner og ulike sektorer har ulike behov, og det er det dette gir et uttrykk for. Så legger vi selvfølgelig alt til rette for at likt arbeid skal lønnes likt – det er også lovfestet – men ulike deler av landet har ulike utfordringer, og vi har dyktige ledere og dyktige tillitsvalgte som kan se lokale forhold og legge dem til grunn når man bruker lønn som virkemiddel. Så jeg mener at dette er en utvikling vi kommer til å se mer av. Vi kan ikke ha et lønnssystem basert på gårsdagens løsninger, vi er en verden i endring. Det må også lønnssystemene være.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg blir litt bekymret når statsråden drar det opp her. Jeg tror nok vi kan være enige om at vi må ha et lønnssystem som ivaretar at vi er et samfunn i endring. Spørsmålet her blir mer om vi skal ha et lønnssystem som legger til rette for at man skal bygge opp under muligheten for å ha ulik lønn for likt arbeid, for det er egentlig det jeg oppfatter at staten tar til orde for. Jeg blir litt bekymret, for dette vil ha en overføringseffekt på det statlige lederlønnssystemet når vi begynner å se alle etatene der ute under ett. Hvis man skal inngå ulike avtaler ut fra de ulike lokale forutsetningene, er det også sånn å forstå at statsråden sier at man kommer til å legge opp til økt ulikhet i det statlige lederlønnssystemet, sånn som man jo har lagt opp til når man går inn for å ha flere hovedavtaler?

Statsråd Monica Mæland []: Vi legger ikke opp til endringer i det statlige lederlønnssystemet. Så registrerer jeg at representanten har et annet syn enn det både partene og staten har. Det er selvfølgelig helt greit, men det jeg har lagt fram her i dag, er en enighet mellom partene om å modernisere, om å flytte ut noe av lønnsfordelingen lokalt, i ulik grad da mellom Akademikerne og de tre øvrige.

Karin Andersen (SV) []: Det er ingen grunn for statsråden til å bruke ord som å diktere resultat osv. Det er lov å diskutere det overordnede arbeidsgiveransvaret og hvordan det skal utøves, og det er greit at en statsråd fra Høyre lever godt med større forskjeller, men moderne blir det ikke av den grunn. En av tingene SV har vært opptatt av, er hvordan lønnsutviklingen fordeler seg på kjønn. Vi kan fort ende opp i et system der vi har større rom for lokale lønnsforhandlinger, hvor dette utvikler seg skjevere framover enn det det har gjort. Hva vil statsråden i så fall gjøre for å sikre at det ikke er tilfellet? For jeg håper virkelig at statsråden ikke mener at gjennom den måten man nå legger opp lønnsforhandlingene på – jeg skjønner at statsråden vil ha større lønnsforskjeller ellers – skal det utvikle seg et enda større lønnsgap mellom kvinner og menn.

Statsråd Monica Mæland []: Det er som sagt helt legitimt av Stortinget å mene noe om dette og ha merknader til hva man ønsker seg. Men hvis man forventer én avtale og partene ønsker flere, er mitt poeng at vi har avtalefrihet, vi har forhandlingsfrihet, og vi har organisasjonsfrihet, og den friheten er viktig å ivareta.

Så har vi lik lønn for likt arbeid, og vi er selvfølgelig opptatt av likestillingsarbeid. Lønnsdannelse skjer ikke i et vakuum, det skjer en utvikling, og vi følger den utviklingen. Saken er at når det gjelder lavtlønnsgruppen i staten, er det menn og ikke kvinner, til forskjell fra f.eks. andre deler av offentlig sektor.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.