Ingjerd Schou (H) [18:06:51 ] (ordfører for saken): Dette
gjelder innstilling om Stortingets internasjonale delegasjoner i
året som gikk, 2017. Det har gitt meg i hvert fall anledning til
noe jeg har tenkt på lenge, og det er å gå tilbake i historien og
undersøke når vi startet, og når det internasjonale samarbeidet
begynte.
Hvis vi går til Stortingets historie
1964–2014, er det omtalt at det er lang tradisjon for internasjonalt
parlamentarisk samarbeid. Det startet allerede på 1800-tallet og
har utviklet seg gradvis gjennom etterkrigstiden. Stortinget deltar
i dette ved å oppnevne faste parlamentariske delegasjoner av medlemmer.
I omtalen av dette begynner man med 1964 og skriver at det for tiden
er åtte slike samarbeidsdelegasjoner. Nå har nok dette økt siden
da, men på den tiden var det åtte slike delegasjoner av faste medlemmer.
Det er samarbeid i Den Interparlamentariske
Union, omtalt som IPU. Det har vart siden 1889, og pågår fortsatt.
Delegasjonen til Europarådets parlamentarikerforsamling ble oppnevnt
første gang i 1949. Det vil si at Europarådsdelegasjonen skal være
med i et jubileum neste år – 70 år. NATO-delegasjonen går tilbake
til 1955. Stortingets delegasjon til Nordisk råd går tilbake til
1962 og OSSE til 1992. I 1977 ble det etablert en parlamentarisk
EFTA-delegasjon, som fra 1992 også møter i EØS-regi. Fra 1994 har
det vært en delegasjon til Den arktiske parlamentarikerkomiteen.
Da jeg dykket ned i historien,
fikk jeg lyst til å referere noe Knut Frydenlund har sagt. Han sier
i 1982, om å sammenligne de ulike parlaments engasjement når det gjelder
internasjonalt samarbeid:
«Den generelt økte interesse for
utenrikspolitikk gjør seg også gjeldende i Stortinget. (…) Sammenliknet
med situasjonen i andre land, er det norske Stortinget sannsynligvis
en av de nasjonalforsamlinger i verden som er mest opptatt av internasjonale
spørsmål og utenrikspolitikk. Noe annet er at dette engasjement
også varierer fra område til område. Det er visse saksområder som
Stortinget er særlig opptatt av, som bistandspolitikken, situasjonen
for menneskerettigheter i andre land og situasjonen i det sørlige
Afrika.»
Han sier også:
«Det er vel heller ikke noen nasjonalforsamling i
verden som i den grad debatterer avstemninger som har funnet sted
i FN.»
Dette sa altså Knut Frydenlund
i 1982.
Det er også verdt å merke seg når
vi går tilbake i historien om de internasjonale delegasjonene som
Stortinget har oppnevnt, at det er ingen samlet framstilling av når
det begynte, hva engasjementet var, og hvordan vi behandlet vi dette.
Men når vi ser på det som er skrevet i 1955 om Nordisk råd, sies
det den gangen at det var en bestemt tekst som ble behandlet likt
og samtidig, både i det danske folketing, i Finlands og Sveriges
riksdager og i det norske storting, og at man da var opptatt av
at delegasjonene skulle representere ulike politiske oppfatninger.
Det vi behandler nå, handler om
årsrapportene fra Stortingets delegasjoner til nettopp de interparlamentariske
forsamlingene, som også gir et bilde av det som er bredden i Stortingets
virksomhet. Rapportene beskriver arbeidet i de ulike delegasjonene
og hvilke temaer som har preget arbeidet i året som gikk. Delegasjonene har
varierende tematisk og geografisk virkeområde og ulik tilknytning
til de multilaterale foraene som nettopp gjenspeiler det.
Selv om parlamentarikerforsamlingene
er ulike i karakter, har de også mange fellestrekk. Menneskerettigheter
og demokratiutvikling står sentralt i flere av parlamentarikerforsamlingene.
Etter stortingsvalget 11. september og i løpet av høsten i fjor
ble sammensetningen av delegasjonene endret.
For arbeidet i Stortinget innenfor
en rekke saker og saksområder ser vi viktigheten av at europeisk
samarbeid står sentralt i flere av Stortingets internasjonale delegasjoner.
Da er det verdt å nevne bl.a. Storbritannias beslutning om å forlate
EU. Det har preget arbeidet her i Stortinget, men det har også preget
delegasjonen til EFTA/EØS-området. Det er også slik at man merker
konsekvensene av brexit i Norge. EFTA og EØS har vært nøye drøftet
på møter med parlamentarikerne i Brussel og London, og det har også
vært oppe i Stortingets Europautvalg ved flere anledninger.
I Europarådets parlamentarikerforsamling
har utfordringene i samarbeidet i første rekke handlet om Russland,
situasjonen i Tyrkia – det har preget veldig mye av arbeidet i 2017
– og ulike staters brudd på menneskerettigheter og korrupsjon har
også vært viet oppmerksomhet.
Når det gjelder Stortingets arktiske
delegasjon og EFTA/EØS-delegasjonen, har de hatt økt kontakt med medlemmer
av Europaparlamentet, nettopp for å få fram det som har vært de
norske synspunkter og interesser i saker som er til behandling.
Flyktningkrisen som vi så startet
allerede i 2014–2015 – i 2015 særlig – har også preget året som
gikk, og arbeidet i flere av delegasjonene. Temaet for generaldebatten
i Den Interparlamentariske Union, IPU, under høstsesjonen i St.
Petersburg gikk på fremme av kulturell pluralisme og fred gjennom
interreligiøs og interetnisk dialog.
Konflikten mellom Russland og Ukraina
har satt sitt preg på arbeidet i flere av parlamentarikerforsamlingene
siden Russlands annektering av Krim og konflikten i Øst-Ukraina
brøt ut. Når det gjelder arbeidet i OSSEs parlamentarikerforsamling,
har partene i Ukraina-krisen og deres manglende evne til å føre
en konstruktiv dialog innenfor det interparlamentariske samarbeidet vært
tydelig gjennom hele det foregående året.
Det er også verdt å merke seg arbeidet
i PACE, altså Europarådet. Stortinget ser at Russland ikke har levert akkreditivene
sine og heller ikke har deltatt i parlamentarikerforsamlingen. NATOs
parlamentarikerforsamling i 2017 har viet mye oppmerksomhet til
det den anser for å være Russlands destabiliserende aktiviteter,
og hva som bør være NATOs svar på disse. Komiteen har også merket
seg at økt maritim aktivitet som fiskeri, sjøtransport og cruisetrafikk
er noen av konsekvensene av at isen i Arktis smelter. NATO PA vedtok
en rapport som peker på at nordområdene igjen har fått stor betydning for
NATO på grunn av klimaendringer, Russlands økte militære kapasitet
og Kinas økende interesse for regionen. ASEP-delegasjonen ser på
hvordan asiatiske land posisjonerer seg i Arktis.
Siden jeg leder Europarådsdelegasjonen
på vegne av Stortinget, med fem faste og fem vararepresentanter som
alle deltar aktivt i Europarådet, og fordi Europarådet har 70 års
jubileum neste år, og Norge var en av initiativtakerne til dette
i 1949, har jeg lyst til å nevne at 2017 har vært et krevende år.
Det er særlig fordi det har vært en rekke rykter og anklager om
korrupsjon. Det har vært opprettet en uavhengig granskningskommisjon som
nettopp har sett på de områdene som handlet om korrupsjon, som også
har fått korrupsjonslignende aktivitet, som vi omtaler det som,
og det har hatt konsekvenser for parlamentarikere. Det står i en
rapport som har vært levert til Stortingets presidentskap, for at
vi skal kunne se på hvordan vi organiserer det internasjonale arbeidet,
hvordan vi forbereder representanter fra vår parlamentarikerforsamling
til å delta både i valgobservasjonen og til å være aktive i internasjonale
delegasjoner – de krav som stilles til det, ikke bare der ute, men også
i det arbeidet vi har her hjemme.
I tillegg er det etablert det vi
kaller en adhockomité i Europarådet, som nå, etter nær 70 års aktivitet,
har oppe til gjennomgang det grunnleggende spørsmål – med en litt
storstilt hovedrengjøring fra kjeller til loft – hva det er Europarådet
egentlig skal handle om, tilbake til det som vi kaller for «core
values», eller de grunnleggende verdiene som lå til grunn den gangen
i 1949, da man ønsket å forhindre at annen verdenskrig skulle oppstå
som en tredje. Det handler om å rette oppmerksomheten mot det som
går på menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokratiutvikling.
Norge har 204 års erfaring med
egen grunnlov og dermed også med utviklingen av vårt lands demokrati. Ukraina
har vel litt over 20 års erfaring. Vi kan jo spørre oss selv hvordan
vi bygger et nytt land, hvordan vi bygger et demokrati, hvordan
vi rigger det for framtiden. Det betyr at arbeidet i Europarådet
for mange av våre representanter som deltar der, handler om å bistå
i debatter, i utvikling av og hjelp til andre land som strever med nettopp
det som går på rettsstatsprinsipper og demokratiutvikling, som vi
på mange områder har tatt litt som en selvfølge.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Svein Roald Hansen (A) [18:18:10 ] : Noen ord om årsrapporten
fra EFTA-parlamentarikerkomiteen: Vi følger bl.a. EFTAs arbeid for
å utvide nettverket av handelsavtaler, og under ministermøtet på
Island om to uker vil en handelsavtale med Ecuador signeres, sammen
med en oppdatert avtale med Tyrkia. Den gamle avtalen med Tyrkia
omfattet varehandel. Den nye omfatter også tjenester, handelsfasilitering,
forenkling av toll- og veterinærregler – viktig for fiskeeksporten
– miljøregler og arbeidstakerrettigheter, samt regler for voldgift.
EFTA vil da ha 28 avtaler med 38 partnere, men forhandlinger med
store land i Asia står dessverre fortsatt i stampe. India, Vietnam
og Malaysia har vi forhandlet med i årevis, Indonesia det samme,
men der er man trolig nærmere en avtale.
Forhandlingene med Canada og Mexico
om oppdatering av de gamle avtalene står også i stampe, og forhandlingene
med Mercosur, altså Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay, er nå
kommet i gang. Både Brasil og Argentina har etter hvert erkjent
at den proteksjonistiske politikken er et hinder for økonomisk vekst
og utvikling. Argentina ser handelsavtaler med EU – som de også forhandler
med – og EFTA som et virkemiddel for reformer og mer stabilitet
i økonomien. Men det vil være mange følsomme temaer som skal finne
sin løsning før man kommer i mål. I tillegg til EFTA-forhandlingene
forhandler Norge bilateralt med Kina, og vi forsøker stadig å få
Japan til forhandlingsbordet.
En av de sakene, noe også representanten
Ingjerd Schou nevnte, som har stått fast på dagsordenen i våre møter
i komiteen de siste par årene, er brexit. Det berører oss på den
måten at britene går ut av det indre marked. Da står også EFTA-landene
uten handelsavtale med britene. Vi må få på plass en ny avtale,
og forhandlingene om det kan starte etter mars neste år.
Men brexit berører oss også på
en annen måte. Så langt ser det ikke ut til at britene enes om hva
slags avtale med EU de ønsker å erstatte medlemskap med, og det er
betydelige krefter i parlamentet nå som peker på en EØS-avtale som
en løsning. Den vil jo sikre fullgod tilgang til det indre marked
og – kanskje det viktigste i denne sammenheng – løse hodepinen med
en sømløs grense mellom Nord-Irland og Irland. Nå har også EUs sjefsforhandler,
Barnier, pekt på dette som en mulig løsning.
Jeg tror det da er på tide at regjeringen
og de andre EFTA-landene for alvor studerer hvilke interesser EFTA-landene
har i handelspolitikken, og hvor overlappende eller avvikende de
er med hensyn til britene. Jeg er redd at det å skulle få et motvillig
og politisk splittet Storbritannia inn i EØS-avtalen, vil by på
store utfordringer. Der er det som kjent slik at de tre landene
som er der nå, må være enige om å ta nye direktiver inn i avtalen.
Da er det fornuftig å forberede seg på det og være godt forberedt
hvis de skulle stå på trammen og banke på døra. Vår forpliktelse
må først og fremst være å ivareta vår avtale med EU og sikre at
den fortsatt fungerer, ikke løse britenes problemer.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:21:53 ] : Jeg tar ordet
som leder av Norges delegasjon til NATO. Jeg gjør det fordi jeg
finner det utrolig interessant og nyttig å være en del av den delegasjonen.
Jeg har et godt samarbeid også med Liv Signe Navarsete. Jeg lovet
å nevne hennes navn, så nå har jeg gjort det.
Det er lærerikt. NATOs parlamentarikerforsamling består
ikke bare av NATOs 29 medlemsland – bare det tallet er ganske utrolig
hvis man ser tilbake til 2000-tallet, da det var 13 medlemmer, og
nå er det altså blitt 29 medlemsland – men i tillegg er det kanskje
20–25 samarbeidsland eller partnerland, som Algerie, Saudi-Arabia,
Israel og en rekke andre land. Så det er en stor forsamling land
som utveksler synspunkter.
Det å sitte i en parlamentarikerforsamling,
gjør at man treffer alle mulige politiske avskygninger, som er noe
helt annet enn andre måter å drive med politikk på, hvor det veldig
ofte er de store partiene, som utgjør regjeringene i de ulike landene,
som man treffer. Det å treffe og få innspill og kommentarer fra
andre politiske avskygninger, er veldig nyttig og veldig interessant.
I parlamentarikerforsamlingen har
vi diskutert mange områder. Nesten alle de politiske områdene som har
vært diskutert i denne salen, har også blitt diskutert bredt i forsamlingen,
hvor vi selvfølgelig også har hatt generalsekretær Stoltenberg til
stede to ganger i året. Han er en utrolig dyktig generalsekretær
– jeg vil bare ha sagt det med en gang – og det har vært veldig
interessante spørsmål og svar-seanser begge gangene. Et av de poengene
som kanskje var tydeligst og mest oppsiktsvekkende for mange, var
Stoltenbergs tydelige svar når det gjaldt Georgias og Ukrainas tilnærming
til NATO, bl.a. at begge landene har en selvstendig rett til å velge
alliansepartnere. Det er ikke ukontroversielt, men han var veldig
tydelig på det. Det fikk stor applaus i salen.
Ellers har vi hatt en votering
i parlamentarikerforsamlingen når det gjelder Wales-vedtaket fra
2014, hvor medlemslandene i NATO vedtok «aim to 2 percent defense
spending». Vi vedtok i parlamentarikerforsamlingen å fjerne «aim
to». Så en bredt sammensatt gruppe av parlamentarikerne i Europa
– altså ikke regjeringene – ønsker altså å gå raskere frem og være
mer forpliktende i sitt arbeid i sine nasjonale parlamenter, og
forventer at regjeringene i alle medlemslandene gjør det man har
lovet, og ikke bare «sikter mot», «håper på», «skal en gang i fremtiden»
eller «har ambisjoner om», men faktisk gjør det som var Wales-erklæringens
intensjon.
Willfred Nordlund (Sp) [18:25:12 ] : I en tid med økende og
mye uro internasjonalt – som saksordfører har vært inne på, setter
det ulikt preg på de ulike komiteenes arbeid – er det som medlem
i Stortingets delegasjon for arktisk parlamentarisk samarbeid godt
å si at samarbeidet der fortsetter uforminsket.
At Stortinget er et storting som
har store interesser på de utenrikspolitiske områdene, er en styrke
for nasjonen og noe som jeg tror vi skal være meget glad for. Det åpner
muligheter, det viser vei, og ikke minst gir det Stortinget mulighet
til å sette Norge inn i en større kontekst enn bestandig bare å
se på oss selv. For Senterpartiet er det viktig, og vi mener at
vi skal fortsette det arbeidet og være til stede på de viktige arenaene,
både tidlig, underveis og i ettertid. I så måte var en tidligere
taler inne på forholdet til EØS og EFTA og viktigheten av at Norge
er tidlig ute, og at regjeringen tar grep her.
Til arbeidet i Stortingets delegasjon
for arktisk parlamentarisk samarbeid: Samarbeidet fungerer godt,
og det ser vi ved at det er en økt interesse for det arktiske feltet.
Det viser bl.a. den interessen Nordisk råd har fattet for det arbeidet
som det norske stortinget gjør på dette området, hvor vi har blitt
invitert med på flere møter. Det viser også de sammenhengene der
vi har deltatt på møter i Europaparlamentet. Jeg tror det er flere
av representantene som kunne fått seg en liten overraskelse av å
være med på et sånt møte og fått beskrevet hvordan virkeligheten
ser ut fra Brussel. Det er én ting at virkeligheten kan se annerledes
ut fra denne salen når vi snakker om nordområdene, men den er i
hvert fall annerledes når vi kommer dit ned.
Stortingets delegasjon for arktisk
parlamentarisk samarbeid har naturlig nok klima høyt på dagsordenen, sånn
som mange av de andre komiteene. Det er en glede å spore at flere
av komiteene er opptatt av et felt som kommer til å berøre oss i
større og større grad framover, og som kommer til å kreve større
internasjonalt samarbeid for å møte utfordringene på en ordentlig
og god måte.
Når det gjelder klimaendringene,
har Norge noen særlige interesser, som en arktisk stat og som en
forvalter av store havområder i nordområdene og ikke minst med en
grense til Russland. Det er i den sammenhengen interessant å få
vite om utenriksministeren har merket seg at tidligere i dag ble
nordområdene diskutert i debatten om kommuneproposisjonen – altså
hvordan vi finansierer velferdstjenestene i Norge – på bakgrunn
av det som en representant tidligere var inne på måtte bero på en
feilskriving fra representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet.
Det handler om det forholdet at Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen
mener at fylkene Troms og Finnmark er Norges viktigste utenrikspolitiske
interesseområde. Jeg forsøkte å få et svar fra kommunalministeren
på om det betydde at regjeringens nordområdestrategi fra 2017 var
under endring, eller om dette var et uttrykk for noe som har vært
allment kjent. Det er nemlig ikke bare fylkene Troms og Finnmark
– som regjeringspartienes medlemmer viste til – men også de øvrige
fylkene i Norge som har hatt et utstrakt samarbeid med stater som
har interesser i nordområdene, herunder Russland.
Jeg kan godt nevne mitt eget fylke.
Nordland har hatt et utstrakt samarbeid med vennskapsregioner i Russland
– det gjelder for så vidt også nede på kommunenivå – noe som jeg
går ut fra at utenriksministeren er godt kjent med, all den tid
man har hatt et utmerket samarbeid med UD om en del av disse temaene.
Videre har Stortingets delegasjon
for arktisk parlamentarisk samarbeid hatt et godt samarbeid med
bl.a. UD og utenriksministeren, og har innledet halvårlige dialoger,
som vi har kalt det, der man berører spørsmål som er viktige for
Norge, og som Stortingets delegasjon også vil berøre når man møter
andre parlamentarikerdelegasjoner rundt omkring. Jeg skal overbringe
en hilsen fra komiteen og si at det har vi satt stor pris på. Vi
ser fram til den neste, som vel er om bare et par dager.
Delegasjonen ble opprettet i 2009,
som et svar på en økende interesse rundt det som blir snakket om
som nordområdene – altså som en strategisk viktig utenrikspolitisk
interesse for Norge, ikke fylkene, men områdene i helhet, herunder
Svalbard. Man skal nå ha 13. parlamentarikerkonferansen i år. Det
er klart at når man diskuterer temaer i arktisk kontekst, er det
viktig å huske på at det bor ganske mange hundre tusener mennesker
i det som defineres som arktiske områder. Når man da skal diskutere
levevilkår og hvilke muligheter man har der både for næringsutvikling,
innovasjon og forskning, er det klart at Stortingets arbeid i denne
delegasjonen er viktig, bl.a. ved å delta i debatten, særlig på
den internasjonale arenaen, for å opplyse om hvilke muligheter som
er i nordområdene, og hvilke mennesker som bor der. Dette er fordi
de aller fleste bildene man ser fra arktiske områder, er av uberørt
natur, og det er fort gjort å glemme at det faktisk bor ganske mange
mennesker der, og ikke minst at det omsettes for ganske mange milliarder
kroner i disse områdene, som går til bl.a. aktivitet og eksport
av varer til resten av verden.
I den sammenhengen er det viktig
at Norge, som en stor aktør i nordområdene og i Arktis, også er
seg bevisst sitt ansvar innenfor søk og redning, altså SAR-ordningen.
Jeg vil berømme utenriksministeren for det arbeidet hun har gjort
i samarbeid med Maritimt Forum Nord for å se på det som må på plass
for å kunne fortsette å ta i bruk de mulighetene, på en bærekraftig
måte, som har åpnet seg når vi nå – dessverre eller heldigvis, alt etter
hvem man spør – ser at polhavet åpner seg og mulighetene blir større.
Det har vært en vilje fra denne salen om at man skal være varsom,
og det betyr også at man må ha på plass en del sånne ressurser framover,
når man nå ser både økt cruisetrafikk, økt fiskeriaktivitet, økt
mineralaktivitet og ikke minst økt interesse fra andre stater.
Det er interessant å merke seg
at man også på forskningssiden ser en økende aktivitet nå, bl.a.
er det en del asiatiske land som har forskningsstasjoner på Svalbard.
Det er et arbeid jeg tror denne forsamlingen skal fortsette å støtte
opp om.
Jeg skal avslutte med å si at det
er en rekke uløste problemer i verden, også i Arktis, noe som betyr
at Stortingets delegasjoner vil komme til å måtte fortsette sitt arbeid.
Jeg tror det vil være viktig at man ikke reduserer de ambisjonene
man har på dette feltet – nettopp for å ivareta de norske interessene
i en global verden.
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [18:32:59 ] : Jeg ville
gjerne ta ordet for å kommentere noen av de tingene som har kommet
fram i debatten, men først og fremst for å understreke viktigheten
av det arbeidet som gjøres i de parlamentariske delegasjonene. Jeg
tror kanskje stortingsrepresentantene av og til undervurderer sin
egen innsats og sin egen viktighet på det området for å ivareta
norske interesser på en god måte. Som en gammel traver i Stortinget
så jeg også den gangen veldig tydelig hvor viktig det var å engasjere
seg på parlamentarisk nivå, ofte fordi dialogen på parlamentarisk
nivå kan være en annen enn det den er på myndighetsnivå. Vi ser
at det åpner opp for andre typer samarbeid enn det man kan gjøre
på myndighetsnivå, og det kan forsterke det arbeidet som allerede
gjøres med å knytte kontakter. Jeg mener også at det brede nedslagsfeltet
Stortinget har i de parlamentariske delegasjonene, er et veldig
godt bilde på hvilken understøttelse dette er for norske interesser
og dermed også for regjeringas arbeid utenrikspolisk.
Jeg følger med interesse de debattene
som er, og har selvfølgelig også det privilegiet at jeg møter delegasjonene
med jevne mellomrom, og, som representanten Nordlund helt riktig
påpeker, allerede fredag er det ny nordområde-dialog, noe jeg mener
er et viktig bidrag til både den felles forståelsen av norske interesser,
utfordringer og muligheter, og selvfølgelig også til å sette saker
på dagsordenen i andre fora. Jeg skal ikke bruke tid på det nå,
men jeg har mange eksempler på hvor viktig den parlamentariske kontakten
har vært, f.eks. inn mot partigrupper i Europaparlamentet eller
mot Europaparlamentet direkte. Jeg besøkte selv Europaparlamentets utenrikskomité
for ikke lenge siden for å snakke litt om norsk utenrikspolitikk
og tegne et bilde av hvordan vi ser verden. Det er klart at det
er viktige arenaer å bruke også for parlamentarikere. Det er akkurat
det samme i forbindelse med NATO- og EFTA-parlamentarikerforsamlinger
og alle andre forsamlinger, som vi ser den absolutte nytten av.
Så vil jeg også knytte noen kommentarer
til nordområdene. Det er jo en kjensgjerning at veldig mange utenfor
Norges grenser ser på nordområdene som noe som er kaldt, som er
øde, og der det ikke skjer spesielt mye. Det er ganske mange som
blir overrasket når jeg minner om at 10 pst. av Norges befolkning
bor i det som defineres som arktiske områder. Det er der folk lever
og studerer, det er der man starter bedrifter, og det er der man
etter hvert skal på aldershjem og sykehjem. To tredjedeler av de
norske eksportinntektene stammer fra kyst- og havbaserte næringer
– også et viktig bilde på kysten generelt, men på nordområdene spesielt.
Statsministeren har, som Stortinget
vet, tatt initiativ til å opprette et internasjonalt havpanel om
bærekraftig havøkonomi. Det er også et viktig bidrag til forståelsen av
det som ut fra et norsk perspektiv er svært viktig, nemlig at det
går an å kombinere bærekraftig bruk med bærekraftig vern. Det er
ikke enten–eller, det går an å kombinere. Det er en posisjon som
vi opplever at ikke alle land har. Det er veldig mange land som
enten er veldig opptatt av vern eller veldig opptatt av utnytting
av ressursene. Realiteten er at skal man klare å brødfø en voksende
befolkning, klare å utnytte det enorme potensialet som ligger i
ressursene i havet – ikke minst blir havet stadig viktigere som
transportvei – må vi også gjøre det på en bærekraftig måte og finne
den balansen Norge har klart å finne mellom vern og bruk. Jeg bruker veldig
ofte eksempelet med den arktiske torskestammen, som i 1989 var på
et lavmål, et bunnivå, men takket være god felles forvaltning fra
norsk og russisk side har vi i dag en torskestamme som er meget
bærekraftig og levedyktig, og som gir et gjennomsnittlig økonomisk inntektsgrunnlag
på ca. 2 mrd. dollar hvert år. Det forteller noe om viktigheten
av bærekraftig forvaltning, men også at det er mulig å kombinere
vern og bruk. Og det er et veldig viktig poeng i det panelet statsministeren
har satt ned: å bruke det som et argument for norske posisjoner
på området.
La meg knytte noen få kommentarer
til spørsmålet om handel. Som representanten Svein Roald Hansen var
inne på, er det flere handelsforhandlinger i gang. Vi har et godt
håp om å kunne avslutte og få i land forhandlingene med Indonesia
i løpet av året. Jeg hadde senest i går den indonesiske ambassadøren
på besøk. Vi diskuterte bl.a. dette, fordi det nå er flere høynivåbesøk
fra Indonesia som også kommer inn, og dette er en viktig del av
tematikken.
Jeg reiste til Japan for ikke lenge
siden. Et av hovedtemaene der var diskusjonen om økonomisk partnerskapsavtale
mellom Norge og Japan, som er et veldig viktig område for Norge.
Det som er interessant, er jo at Japan også er veldig interessert
i å utvikle forskningssamarbeidet med Norge videre. Det at vi nå
snart får den nye forskningsstasjonen i Ny-Ålesund ferdig, er et
viktig bidrag til det samarbeidet, der Japan har vært inne siden –
hvis jeg nå ikke husker helt feil – 1979.
Avslutningsvis noen ord om brexit.
Det er som representanten Hansen var inne på, en utfordrende situasjon
selvfølgelig for Norge ikke å sitte inne som en del av forhandlingene.
Det er sånn det er når man ikke er EU-medlem. Vi følger selvfølgelig
forhandlingene veldig tett, men mer enn det: Vi har også veldig
nær kontakt med både Storbritannia og EU. Vi har en klar interesse av
å opprettholde et så nært forhold til Storbritannia som mulig etter
brexit. Det betyr at vi må gjennomgå en rekke handelsavtaler særlig,
fordi vår handel med Storbritannia i dag, som er omfattende, primært
går gjennom EØS-avtalen. Vi må nå tilbake til andre mekanismer.
Vi har en klar interesse i en ordnet brexit, som betyr at vi kan
speile avtaler EU og Storbritannia gjør, som vil tjene Norge. Statsministeren
har personlig engasjert seg mye i spørsmålet om norske borgeres
rettigheter i Storbritannia og vice versa britiske borgeres rettigheter i
Norge og i andre EØS- og EFTA-land.
Men det er viktig også å understreke
at en av de aller viktigste interessene for Norge er å sikre enheten
til det indre marked. Det indre marked gir oss, som et land på 5
millioner mennesker, tilgang til et hjemmemarked på 500 millioner
mennesker, med like kjøreregler for handel, noe som er usedvanlig
viktig for norsk industri, for norske bedrifter og for norske distrikter,
og forutsigbarheten her er det avgjørende. Norske bedrifter vet
at de kan gjøre investeringer fordi de har tilgang på et stort marked.
Og vi er veldig opptatt av at alt som kan sette EØS-avtalen i spill,
etter vår oppfatning er en betydelig utfordring for Norge. Enten
det kommer fra hjemlige diskusjoner eller det kommer fra europeiske
diskusjoner, er det en klar norsk interesse å opprettholde enheten
i det indre marked.
Vi har mye og nær kontakt også
med våre britiske venner. På fredag kommer den britiske handelsministeren
Liam Fox hit til Norge for å ha møter med både næringsministeren
og meg. Jeg har også regelmessig telefonisk kontakt, og også på
andre måter, med bl.a. brexit-ministeren og andre, og statsministeren
var i Storbritannia i forrige uke og møtte Theresa May.
Vi er opptatt av å kartlegge hvordan
vi kan klare å videreføre vårt nære forhold til Storbritannia på
best mulig måte. Det betyr at vi må gjøre en del tilpasninger. Det er
vi beredt på å gjøre, og vi er svært godt i gang med arbeidet, bl.a.
gjennom regjeringas Brexit Task Force, som består av så å si alle
departementer, som jobber med alt fra kartlegging av avtaler til
utmeisling av norske posisjoner. Og den er viktig, for så lenge
vi ikke sitter som en del av forhandlingene, noe vi ikke kan gjøre
siden vi ikke er EU-medlem, er vi nødt til å forberede oss på alle
tenkelige utfall gjennom det arbeidet regjeringa gjør.
La meg også her understreke at
vi har fortsatt ingen garantier for at det blir en overgangsperiode,
at det blir en utmeldingsavtale. Vi kan fortsatt ende med en såkalt hard
brexit. Men vår primære interesse er jo, som vi også har kommunisert
både til EU-siden og til Storbritannia, å sørge for at britene og
EU blir enige om utmeldingsvilkårene, sånn at en overgangsperiode
kan tre i kraft fra 29. mars neste år og vare i to år, der britene
fortsetter som om de var EØS-/EU-medlemmer. Det ville klart være
i norsk interesse, og det er et standpunkt som vi også jobber for.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.