Margret Hagerup (H) [10:01:35] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid.

Heltid og deltid er et stadig tilbakevendende tema i samfunnsdebatten, og det er viktig. I deler av arbeidslivet ser en at deltidsstillinger er mer utbredt enn heltidsstillinger, og i enkelte bransjer er det en særlig stor andel deltidsansatte. Dette gjelder særlig innenfor varehandel, hotell og restaurant, undervisning og helse- og omsorgssektoren.

Faste, hele stillinger gir arbeidstakeren lønn å leve av og trygghet i hverdagen. Likestillingsutvalget viste i 2012 til at det er en klar sammenheng mellom deltidsarbeid og utdanningslengde, og at denne sammenhengen er mye sterkere for kvinner enn for menn. En ser i praksis at små stillinger kan virke negativt på tjenestekvaliteten når omfanget er stort.

Komiteen støtter arbeidstaker- og arbeidsgiverforeningene som jobber for en bedre heltidskultur, f.eks. gjennom Spekter og Sykepleierforbundets nye rammeavtale og avtalen mellom KS, Fagforbundet, Delta og Sykepleierforbundet om Det store heltidsvalget 2018. Vi i komiteen er således samstemte i at vi ønsker en høy andel heltid, men vi er ikke enige om virkelighetsbeskrivelse og virkemidler. Et flertall går inn for at forslaget ikke vedtas, og jeg vil i det videre redegjøre for dette flertallet.

Det jobbes allerede godt for en heltidskultur. Regler om rett for deltidsansatte til å øke sin stilling framfor at det blir gjort nyansettelser, kom inn i arbeidsmiljøloven i 2005. I 2014 ble det iverksatt flere tiltak for å redusere ufrivillig deltid. Det ene tiltaket innebærer at arbeidsgiveren årlig skal drøfte behovet for deltidsstillinger med de tillitsvalgte, og at Arbeidstilsynet skal føre oppsyn med at dette overholdes. Det andre tiltaket er deltidsansattes rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid. Det er også innført en enklere tvisteløsning. Samlet sett betyr dette at rettsstillingen til deltidsansatte både er klargjort og styrket.

Det er gledelig at andelen deltidsansatte har gått ned i nesten alle aldersgrupper de siste 15 årene. Unntaket er deltidsansatte blant de aller yngste arbeidstakerne. Det er også gledelig at nedgangen og forskyvningen mot mer heltidsarbeid er særlig stor blant kvinner i alderen 25–54 år.

Særlig i helse- og omsorgssektoren har det vært jobbet med å redusere bruken av deltid. Styrking av heltidskultur er en forutsetning for bedre kvalitet på helsehjelpen, økt pasientsikkerhet og bedre pasientoppfølging både i sykehus og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Bruken av deltid for fast ansatte i sykehusene ble redusert i alle helseregioner i perioden 2013–2018.

Flertallet av arbeidstakerne jobber heltid, og de fleste som jobber deltid, gjør det fordi de ønsker det. Men heltids-/deltidsproblematikken er sammensatt. Mange deltidsstillinger oppstår som følge av rettigheter som arbeidstakerne har. Rett til redusert stilling i en definert periode, rett til fritak for f.eks. nattarbeid, og tariffavtaler med større begrensninger i helgearbeid er noen eksempler på dette.

Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven som skal sikre deltidsansatte en større stilling i de situasjonene der arbeidsgiveren har et arbeidskraftbehov, ble evaluert i en Fafo-rapport i 2011. Rapporten viser at bestemmelsen på en hensiktsmessig måte balanserer hensynet til arbeidsgiver og arbeidstaker. Den samme rapporten viser også at de fleste som ønsker større stilling, oppnår dette i løpet av tolv måneder.

Vi har et regelverk som legger til rette for en heltidskultur, men vi må fortsatt være pådrivere for å stimulere til at virksomhetene i størst mulig grad benytter seg av hele, faste stillinger. Videre må vi diskutere andre elementer som påvirker heltid og deltid. Arbeidstidsreglene utgjør en sentral del av denne debatten, det samme gjør den frivillige deltiden. Begge deler er en utfordring for velferdssamfunnet som vi må diskutere nærmere. Jeg pleier å si at jeg forventer at mine medsøstre velger å jobbe heltid når de har mulighet til det. Hvis ikke vil min datter på tre år vokse opp i den samme verdenen som jeg vokste opp i, der en helst så at jeg var hjemme og passet på ungene istedenfor å være i 100 pst. aktivitet.

Det er viktig at vi får flest mulig i arbeid. Verdien av arbeid overstiger langt verdien av petroleumsformuen, og vi trenger flere produktive timer – fra gammel som fra ung og også fra dem i midten – for å kompensere for dette. At kvinner jobber mer, vil kunne påvirke dette.

Vi skal jobbe videre for en heltidskultur. Jeg ser fram til en debatt om dette temaet og ønsker lykke til.

Hadia Tajik (A) [10:06:24]: Denne saka handlar om å styrkja retten til heiltid i arbeidsmiljøloven. I ti år har talet på dei som jobbar deltid, stått på staden kvil. Dersom ein tek eit kjapt søk på finn.no, ser ein at det er ei rekkje med faste deltidsstillingar under 50 pst. som vert utlyste i kommunane. Nokre av stillingane er heilt nede i 13 pst.

Dersom me går meir forskingsbasert fram, viser det seg at Noreg er det landet i Norden som bruker mest deltid blant tilsette i eldreomsorga. Undersøkinga heiter Nord Care, er ført i pennen av ein forskar som heiter Mia Vabø ved NOVA og OsloMet, og dokumenterer med andre ord at det er noko strukturelt annleis ved korleis me organiserer arbeidet og bruken av deltid i Noreg, samanlikna med land som me bruker å samanlikna oss med. Finland, f. eks., har ikkje deltid. Dei som arbeider deltid i Sverige og Danmark, arbeider som regel over 80 pst., mens det er berre i Noreg me har stillingar på under 20 timar i veka. Med andre ord er dette eit strukturelt spørsmål, men ikkje minst er det òg eit likestillingsspørsmål – det viser seg når me går inn i tala og ser på korleis dei fordeler seg blant kvinner og menn. For sjølv om talet på yrkesaktive damer som jobbar deltid, har gått litt ned dei siste ti åra, ligg dei framleis langt etter mennene i jakta på heiltidsjobbar. I 2017 stod nesten éin av tre yrkesaktive damer i ein deltidsjobb, mens for menn var det mindre enn éin av ti. Då hjelper det ikkje med normative utsegner overfor damer, det hjelper ikkje med moralske peikefingrar eller ei oppfordring om heller å søkje seg heiltidsjobbar. Dette er eit strukturelt problem, og det krev politiske svar.

Heiltidskultur er ein viktig del av det, det er det som vil kunna byggja kvalitet innanfor helse og omsorg. Når ein har trygge tilsette og mindre gjennomtrekk, styrkjer det òg kvaliteten på tilbodet og tenesta, og det viktigaste verkemiddelet i kampen mot deltidskrisen og omfattande vikarbruk er meir bruk av heiltid.

Så har me gode eksempel frå kommunar som oppnår gode resultat ved å jobba målretta for å auka stillingsprosentane. Eit eksempel er Arbeidarparti-styrte Malvik, som har hatt eit tett og godt samarbeid mellom dei øvste i leiinga, dei tillitsvalde og dei tilsette i tenesta og fått resultat i retning av meir heiltid. Dette er noko det går an å styrkja, f.eks. dersom ein støttar forslag nr. 3 i saka, frå Arbeidarpartiet og SV, om bl.a. å oppretta ei statleg økonomisk tilskotsordning for prosjekt der ein arbeider for meir heiltid og mindre deltid.

Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet står saman om å krevja at det er arbeidsgjevarane som må bevisa at dei treng å bruka deltidsstillingar. Målet med å stilla det kravet er å få fleire over på heiltid.

Under Stoltenberg II-regjeringa gjorde me det slik at ein skal ha rett til den stillingsbrøken som ein faktisk jobbar. Det er òg slik at frå 1. januar i år har fortrinnsretten til ein del av ei stilling vorte styrkt. Det synest me er bra, men det er på ingen måte nok for å få bukt med problemet. No må me òg snu bevisbyrda. I dag er det dei deltidstilsette sjølve som må dokumentera meirarbeidet dei har utført, og gjera krav på auka stillingsbrøk eller tilsetjing på heiltid. Me meiner at det bør stillast krav til at arbeidsgjevaren i større grad må dokumentera og sannsynleggjera behovet for å tilsetja folk på deltid i staden for å ta i bruk heiltidsstillingar.

Med andre ord: Viljen til heiltid er positivt, det vil eg rosa òg andre parti for. Men ein vert kjenneteikna ut frå kva for verkemiddel ein er villig til å bruka for å oppnå målet, og her opplever me at høgreregjeringa er tilbakehalden, mens me set kraft bak denne viljen og tiltak bak desse ønska.

Hadia Tajik (A) [10:10:44]: Det vil representanten.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [10:10:59]: Arbeid, det å ha en jobb å gå til, er viktig. Framover må vi også jobbe mer, vi må jobbe smartere, og flere må i arbeid. Arbeid er det som holder velferdssamfunnet i gang, og velferd er verdien av arbeid.

Heltid for alle som ønsker det, er det ingen som er imot. Det er sikkert noe vi alle sammen i salen er enige om. Andelen med ufrivillig deltid har gått ned, men det er helt klart at vi kunne vært bedre.

Intensjonen bak forslaget som vi nå behandler, er god, men jeg kan ikke være enig i veien videre, spesielt med tanke på dem som har arbeid innenfor helse- og omsorgssektoren. Faste stillinger er hovedregelen i arbeidsmiljøloven. Det står i § 14-9: «Arbeidstaker skal ansettes fast.» Jeg tror ikke at det å nå stille krav om at alle stillinger skal være hele, vil være løsningen på de problemene vi har. Enkelte ønsker fortsatt å arbeide deltid, og på enkelte steder er det rett og slett for lite folk til å fylle opp alle hele stillinger.

La meg bruke et eksempel. Jeg er fra Mosjøen, Vefsn kommune i Nordland. I sommer var det over 20 ledige hele sykepleierstillinger i kommunen. Kommunen lokket med hele stillinger, altså 100 pst., og i tillegg et rekrutteringstilskudd på 60 000 kr for hver av dem som ønsket å jobbe fulltid. Samtidig søkte man etter nattevakter, som altså er deltidsstillinger. Der fikk man fylt opp alle stillingene uten noe problem eller rekrutteringstilskudd. Det var altså flere som ønsket å jobbe deltid, enn som ønsket å jobbe heltid. Alle sykepleierne i min kommune får hele stillinger hvis de ønsker det, men mange sier nei.

En av nabokommunene våre, Hattfjelldal, prøvde akkurat det samme. De økte rekrutteringstilskuddet til 100 000 kr, men der måtte de redusere stillingene etterpå ettersom det var det søkerne ønsket.

I Nordland mangler vi ca. 600 sykepleiere. Hvis det nå skal stilles krav om at disse stillingene skal være hele, tror jeg vi bare lager enda flere problemer. Kommunene kommer til å slite mer, man vil få enda færre søkere, og det vil bli enda vanskeligere å fylle opp turnusene. Vi må ikke lage et regelverk der tanken bak er god, men som ikke fungerer i praksis og kan være vanskelig å gjennomføre.

Bruken av deltid har gått ned, og i sykehusene er uønsket deltid redusert til et veldig lavt nivå. Departementet har stilt krav til de regionale helseforetakene og sykehusene om at heltid skal være regelen. I helseregionene er nå gjennomsnittlig stillingsprosent på ca. 90.

Også å øke andelen heltidsansatte i kommunene er helt klart noe regjeringen ønsker å arbeide med. Man har endret en del på regelverket for å øke mulighetene for at folk skal ta heltid. Minst én gang i året skal arbeidsgiveren drøfte bruken av deltid med de tillitsvalgte. Da blir de også engasjert, og det er sikkert de som vet best hvordan de ansatte vil arbeide.

Arbeider man deltid, tar ekstravakter og jobber for andre, kan man også få økt sin egen stilling tilsvarende. Man har nå også fortrinnsrett til å få økt stillingen sin framfor at det blir ansatt nye. Denne fortrinnsretten gjelder også deler av en stilling.

Jeg tror vi kan si det sånn at vi har et lovverk og et rammeverk som er godt. Utfordringene vi har, spesielt innenfor helse og omsorg, kan ikke løses med noen kvikkfiks eller ved å stramme inn regelverket ytterligere.

Kompetanseheving, etter- og videreutdanning, økt rekruttering og ikke minst å gjøre dette yrket attraktivt er noen av tiltakene regjeringen nå arbeider med. Jeg tror det vil bli en bedre løsning på sikt. Ofte er ikke problemet hvor stor eller hvor liten stillingen er, men hvem som skal fylle den. Dette er en jobb som må gjøres i samarbeid med de ansatte, med kommunene og med organisasjonene.

Ønsket om en heltidskultur innenfor helse og omsorg er det tverrpolitisk enighet om, og rammeverket vi har i dag, legger ikke noen begrensninger på dette. Men regelverket gir også muligheten for å jobbe deltid for dem som ønsker det.

Kommunene ønsker større fleksibilitet. Det skal vi gi dem. De må ha rom for å løse sine egne utfordringer til det beste for sine egne ansatte og for sine brukere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:15:54]: Et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv. Trygghet for inntekt får en ved faste ansettelser. Senterpartiet har stått veldig sterkt på det i all diskusjon om arbeidsmiljøloven helt fra 1977. Midlertidige ansettelser skal bare knyttes til vikariater og sesongarbeid. Senterpartiet er derfor for å styrke retten til heltid i arbeidsmiljøloven, og vi er også for forslaget om at arbeidsgiveren må sannsynliggjøre sitt behov for deltidsarbeid. Jeg vil her understreke at det å styrke retten til heltid i arbeidsmiljøloven ikke er sånn å forstå at det skal være en plikt til heltid, men en rett til heltid. Arbeiderpartiet og Senterpartiet står i innstillinga sammen om en merknad der vi sier at vi ønsker å finne balanserte løsninger som ivaretar både arbeidstakerens og arbeidsgiverens interesser i denne saken.

Den største deltidsandelen har vi i yrker med stor kvinneandel, bl.a. i helse- og omsorgssektoren og i en rekke praktiske yrker innenfor varehandel, hotell og restaurant. Det er stor politisk enighet i denne salen om at det skjer for lite, at en skal ha en heltidskultur, men når vi kommer til holdningene og virkemidlene, er det ulik vurdering.

Det som er sentralt i de praktiske yrkene, innenfor varehandel, hotell og restaurant, er bl.a. fagorganiseringen. Det er for liten fagorganiseringsprosent, og dermed er det også lønns- og arbeidsvilkår der som er mindre konkurransedyktige enn i andre yrker. Dermed blir disse yrkene i for stor grad et springbrett inn i arbeidslivet for så å forsøke seg i andre yrker senere. Dermed blir de samlede lønns- og arbeidsvilkårene ikke så gunstige at det er mange nok som satser på å ha det som en framtidig heltidsjobb. Så det å bedre lønns- og arbeidsvilkår, bedre betalingen for arbeid knyttet til varehandel, hotell og restaurant, må være vesentlig i denne sammenhengen.

Så har vi helse- og omsorgsektoren, hvor det sjølsagt er behov for både virkemidler og en annen kultur. Som representanten fra Nordland sa før meg, er det mange ledige stillinger ute i distriktene. Det er mange årsaker til det, bl.a. utdanningssystemet, der vi i for liten grad har en desentralisert utdanning av helsefagpersonell. Det gjør at for få har tilknytning til det stedet og dermed velger å satse på et heltidsyrke der det er stort behov for det.

Det er videre viktig at staten og statsråden i Helse- og omsorgsdepartementet har tydeligere formuleringer og krav i oppdragsdokumentene sine til helseforetakene om en heltidspraksis og en heltidskultur. Det er også viktig at en i større grad satser på vikarpooler både innenfor helseforetakene og i kommunesektoren for dermed å ha heltidsansatte i fast jobb i kommuner og helseforetak, og som da kan brukes på de ulike stedene for dermed å unngå deltid i et sånt omfang som vi har i dag.

Det er også grunn til å peke på at det er en stor arbeidsbelastning i en rekke situasjoner innenfor helse- og omsorgssektoren som er slik at mange velger å gå ned fra 100 pst. til kanskje en 80 pst. stilling. Det er noe som arbeidsgivere bør gå inn og forandre, slik at det blir mulig for vanlige voksne mennesker å ha en 100 pst. jobb innenfor helse- og omsorgssektoren i de mest belastede delene av sektoren.

Så har vi helsefagarbeiderne i kommunene. Helsefagarbeiderne i kommunene har en altfor lav status – statusen der må økes. Helsefagarbeiderne gjør en avgjørende viktig jobb. Det er skremmende når en reiser rundt, å oppleve at de som tar helsefagutdanning, lurer på om det er en framtidig utdanning, om det er noe en kan satse på. Det henger igjen sammen med hvilken status den har, og hvilke arbeids- og lønnsbetingelser den gir.

Til slutt om fordeling av helgebelastningen: Flere må arbeide helg for å redusere antall helger den enkelte arbeider.

Det er altså en helhet det er nødvendig å endre på for å få til den kulturen og de holdningene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet står for i innstillinga.

Solfrid Lerbrekk (SV) [10:21:03]: I praksis er retten til heiltid ei sjølvfølgje – vel å merka for dei som har fast jobb som røyrleggjar, snikkar, elektrikar, automasjonsteknikar, advokat, mekanikar eller prosessoperatør. Om ein i eit av desse yrka kjem til sjefen sin og seier at ein vil jobba mindre enn hundre prosent, får ein til svar: Kor er legeerklæringa for det? Men om ein jobbar som butikkmedarbeidar, barne- og ungdomsarbeidar, sjukepleiar eller omsorgsarbeidar, er ein nærmast garantert ein lang kamp for i det heile å få full stilling. Eg meiner at samfunnet tapar på at ein så stor del av befolkninga ikkje får utnytta potensialet sitt i arbeidslivet.

For det fyrste: I nokre av desse yrka er kvardagen så hard at folk vert utslitne og uføretrygda lenge før dei har nådd pensjonsalder. Om det hadde vore ein riktig måte å få fram denne statistikken på, trur eg at dette talet hadde overraska dei fleste. Det er noko av grunnen til at mange er deltidsarbeidarar frivillig.

For det andre: Det går direkte ut over tenestene på sjukehusa, i pleie- og omsorgsbustadene og i barnehagane når kontinuiteten vert så oppstykkja og delt. Det at velferdsstaten kan sjå seg tent med å losa folk ut i deltidsarbeid, med ekstremt krevjande og hektiske dagar, for så å sjå på at dei same kvardagsheltane vert uføretrygda når dei er 51 år, er for meg ei gåte. Eg mistenkjer at eit sånt system ser rimeleg ut sånn med ein gong, men eg tvilar sterkt på at det på lengre sikt er den beste måten å drive velferdsstaten på, verken økonomisk eller kvalitetsmessig.

Med ein styrkt rett til heiltid ville kontinuiteten auka betrakteleg i desse yrka, og eg trur at folk ville stått lenger i jobb på sikt. Me har ikkje råd til å la vera om me skal tenkja på kor mange fleire hender me vil koma til å trenge i velferdssektoren i framtida. Dette har det vore snakka om i mange år no, og eg trur at ein lovfesta rett til full stilling må på plass for å koma lenger i arbeidet med heiltidskultur. Sjølvsagt skal det vera lov å jobba deltid, men då kan ikkje den eigentlege og vanlegaste grunngjevinga vera at jobben er for hard til å stå fullt ut i.

Med det kjønnsdelte arbeidslivet me har i dette landet, er retten til full jobb ein soleklar likestillingskamp. SV fremjar forslaga fordi me meiner det er på tide å innføra denne retten, som i praksis er reell i mannejobbar, men ikkje i damejobbar. Me kan ikkje la kjønnsskiljet vera den einaste grunnen til denne urettferda, på sida av vikarierande argument som sparing av småkroner og meir døgnkontinuerlege turnusar. No er det på tide at Stortinget tek tak i denne skeivheita i arbeidsmarknaden.

Statsråd Anniken Hauglie [10:24:45]: Arbeidsstyrken i Norge er samfunnets viktigste ressurs. Regjeringen ønsker å inkludere flere i arbeidslivet, både av hensyn til den enkelte og for å styrke grunnlaget for gode velferdsordninger og høy levestandard i framtiden. Det vi skal leve av etter oljen, er vår felles arbeidsinnsats.

Det er derfor viktig for regjeringen å arbeide for en heltidskultur i arbeidslivet. Det er også et eget punkt i Jeløya-plattformen.

De senere årene er det satt i gang flere prosjekter for å få flere over på heltid, og tallene viser at vi er på rett vei. Selv om vi ikke er i mål, har andelen deltidsansatte gått ned i nesten alle aldersgrupper de siste 15 årene. Nedgangen i deltid og forskyvningen mot heltidsarbeid er særlig stor blant kvinner mellom 25 og 54 år.

Vi må samtidig ikke glemme at ikke alle kan eller ønsker å arbeide heltid. For unge under utdanning vil det sjelden være aktuelt å jobbe heltid. For mange som ellers ville ha falt ut av arbeidslivet, kan deltid være det alternativet som gjør at de fortsatt kan være i jobb. I en del tilfeller er det faktisk også slik at virksomheten ikke har jobb nok til å kunne ansette folk i hel stilling. Vi har også regler som gir arbeidstakere som har behov for det, rett til redusert stilling.

For å styrke rettighetene til dem som jobber ufrivillig deltid, og som faktisk ønsker og kan jobbe mer, er det gjort endringer i arbeidsmiljøloven de senere årene. Regler om rett for deltidsansatte til å øke sin stilling framfor at det blir gjort nyansettelser i virksomheten, kom inn i arbeidsmiljøloven i 2005 etter forslag fra Bondevik II-regjeringen, og et samlet storting sluttet seg til. En lovendring fra juni i fjor, som trådte i kraft fra årsskiftet, presiserer at deltidsansatte også kan ha fortrinnsrett til bare en del av en stilling.

I 2014 ble det iverksatt ytterligere tiltak for å redusere ufrivillig deltid. Det ene tiltaket innebærer at arbeidsgiveren minst én gang per år skal drøfte bruken av deltidsstillinger med de tillitsvalgte. Denne plikten er særlig viktig i de delene av arbeidslivet som ikke har tariffestet drøftingsplikt. Det gjelder f.eks. hotell- og restaurantbransjen og detaljhandelen, der organisasjonsgraden er lav og omfanget av deltid er stort.

Deltidsansatte har også fått lovfestet rett til et stillingsomfang tilsvarende faktisk arbeidstid. Bakgrunnen for bestemmelsen er at mange deltidsansatte jevnlig og over tid jobber mer enn avtalt ved at de f.eks. tar ekstravakter, vikarierer ved andres sykdom eller utfører merarbeid, uten at det reflekteres i arbeidsavtalen.

Det er også innført en enklere tvistebehandling for disse sakene ved at uenighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker kan bringes inn for tvisteløsningsnemnda.

Samlet sett betyr dette at rettsstillingen til deltidsansatte både er klargjort og styrket, samtidig som det er etablert en enklere prosess for dem som ønsker å fremme krav om utvidet stilling.

Framfor nye regler mener jeg det er viktig å jobbe videre med de mange gode prosessene som er iverksatt for å styrke en heltidskultur i arbeidslivet. Rammeverket vi har i arbeidsmiljøloven i dag, er godt, men det er viktig at også partene innenfor de ulike bransjene vurderer å iverksette de tiltakene som de mener virker best innenfor sin bransje – for det er et mål at flere jobber mer, og så mye som de både kan og ønsker å jobbe.

Arne Nævra (SV) [10:32:39]: Det jeg synes er leit i denne debatten, er at man blander frivillighet og ufrivillighet når det gjelder disse deltidsstillingene. Dette blir gjort ubevisst eller bevisst. Når det er bevisst, er det selvfølgelig for å tilsløre problemene. Dette har vi sett i den offentlige debatten, og vi har sett det delvis i dag.

Vi har som nevnt problemer innen servicenæringen, f.eks. butikker. Vår datter holdt på i to år, tror jeg, med deltidsstilling i en butikk. Hun fikk ikke tilbudt noen hel stilling sjøl om hun ønsket det – i to år. Vi ser det også i andre deler av servicenæringen.

Men vi har også dette i HPO – helse, pleie og omsorg – som mange har påpekt. Det er der vi kanskje lettest ser dette problemet. Omtrent to av tre er deltidsansatt – to av tre! Vi har fått et a- og et b-lag og kanskje et c-lag på dette feltet. Vi har a-laget, som har fått hele stillinger og fast inntekt. Vi har et b-lag, med kanskje en 50–60 pst.-stilling. De shopper tilleggsvakter, som ofte er ubekvemme. Vi har også c-laget. De shopper alt, og bygger opp, som et hus av legoklosser, en full stilling. Da snakker vi om tilkallingsvakter, helgevakter osv. Jeg kjenner en som jobber på Dikemark. Han har jobbet i fire år med å bygge opp disse legoklossene til en full stilling og har ikke blitt tilbudt full stilling og fast ansettelse, som han ønsker. Fire år! Skal det være sånn? Jeg stiller det spørsmålet.

Dette har selvsagt store følger, og det skaper stor urettferdighet. Det er åpenbart. Hele stillinger er et av de viktigste likestillingskravene. Det er nevnt her i dag. Dette gjelder kvinnedominerte yrker i stor grad. Blant turnusansatte i mitt fylke, Buskerud, er det kun 20,8 pst. heltidsansatte – 20,8 pst. – én av fem. Innenfor kommunal sektor er dette helt tydelig, og det varierer veldig. I mitt fylke har Flesberg 10,7 pst. heltidsstillinger – 10,7 pst. – altså ca. én av ti har heltidsstilling. Rollag har 23,4 pst. Det er veldig viktig at kommunestyrene og kommuneadministrasjonen tar tak i dette for å bygge opp en heltidskultur.

For å oppsummere er det to grep man kan ta: Selvfølgelig gjelder det grunnbemanningen. Det er arenaen i budsjettdebatten. Det andre er selvsagt det man kan gjøre med arbeidsmiljøloven, m.m, og der har vi SVs forslag, som Solfrid Lerbrekk har gjort rede for.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:36:01]: Jeg er overrasket over at regjeringspartiene tilsynelatende sier seg så fornøyd med dagens situasjon. La meg minne om at 37 pst. av sysselsatte kvinner i Norge jobber deltid, halvparten av de ansatte i kommunesektoren jobber deltid, og faktisk er deltid hovedregelen for kommunal helse, pleie og omsorg. Så når vi her foreslår å styrke retten til heltid, er det fordi vi ikke er fornøyd med disse tallene. Vi hørte eksempler fra Mosjøen. Vel, jeg var hjemme i julen og snakket med mamma, som har jobbet som sykepleier i kommunen i hele sitt yrkesliv, og det er akkurat den samme utfordringer i Kirkenes. Faktisk mangler vi 6 000 sykepleiere og spesialsykepleiere i hele landet, mange av dem i kommunene og i eldreomsorgen. Men når vi vet at 50 pst. av sykepleierstillingene som lyses ut, er deltidsstillinger, kan man spørre seg om vi som politikere med hånden på hjertet kan si til unge i dag: Ja, bli sykepleier, du, det kommer til å gi deg en god og stabil jobbsituasjon med god lønn.

Det er ingen kvikkfiks her, men en lovfestet rett til heltid burde være en selvfølge. Så må det jobbes i kommunene, og flere hele stillinger må lyses ut. Når vi også vet at grunnbemanningen må økes – og det kommer til å koste penger – må kommunene få det handlingsrommet. I Oslo har det rød-grønne byrådet jobbet systematisk med dette, med gode resultater. I barnehagesektoren settes det nå i gang et pilotprosjekt med vikarpool, som er fast ansatte vikarer med hel stilling. Dette har vi sett gode resultater av andre steder i landet, også i småkommuner.

Vi snakker ikke her om kvinner som går ned til 80 pst. i en småbarnsfase for å få hverdagen til å gå opp – selv om det også burde vært tema for en egen debatt. Vi snakker om deltid som arbeidstidsorganisering, og at det er veldig vanlig rundt omkring i Norge. I noen store grupper er det nærmest hovedregelen: helse og omsorg, varehandel, hotell og restaurant. I alle fall hører ikke jeg noe svar fra regjeringspartiene på hvordan de vil ta politiske grep for å endre hvordan arbeidslivet vårt er organisert.

Her har vi gode forslag på bordet: lovfestet rett til heltid, og at arbeidsgiver må sannsynliggjøre behovet for deltid. Det burde vi kunne enes om.

Martin Kolberg (A) [10:38:54]: Det er tilsynelatende slik at det er stor enighet om at heltidsstillinger skal prege norsk arbeidsliv. Allikevel har vi store problemer med å greie å gjennomføre det, spesielt innenfor omsorgssektoren, vil jeg si. Det er en utfordring vi bør komme til livs, for det er jo bevist, også i denne debatten, at man i andre land har klart å løse dette på en mye bedre måte.

Jeg hører begrunnelsen fra statsråden og andre for å gå imot disse forslagene som her foreligger fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, spesielt forslaget om at arbeidsgiverne skal ha et ansvar for å bevise nødvendigheten av deltidsarbeid. Statsråden sier at de bestemmelsene vi har i dag, er tilfredsstillende. Men når situasjonen er slik at vi trygt kan si at utviklingen på disse viktige områdene innenfor arbeidslivet står stille, burde Stortinget kunne samle seg om, slik jeg også hører statsråden og regjeringspartiene argumentere for, at heltid er viktig, og at vi gikk et skritt videre. Men det vil man altså ikke. Det som er spørsmålet i debatten da, slik jeg hører dette, er hvorfor i all verden det er slik at regjeringen og regjeringspartiene er imot en gjennomgang av arbeidsmiljøloven med tanke på at dette skal bli enda bedre, med tanke på å håndtere situasjonen spesielt innenfor omsorgssektoren, men også innenfor service. Men det vil de altså ikke. De vil ikke gå det skrittet.

Det er bare gjennom politiske vedtak og lovformuleringer vi kan drive arbeidslivet videre mot heltidsansettelser, også innenfor disse viktige områdene. Jeg skal ikke strekke argumentasjonen for langt, men at man ikke vil dette, ikke vil gå inn i en slik lovformulering, føyer seg inn i rekken av den diskusjonen og det skillet som går mellom Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet på den ene siden og regjeringspartiene på den andre siden. Det viser at det allikevel er et betydelig skille i synet på heltidsansettelse og deltidsansettelse i det norske politiske miljøet. Det har vi sett ved mange anledninger. Nå har det ikke vært noen dramatisk utvikling av antallet deltidsansatte i Norge i det siste – det er det helt åpenbart at det ikke har, og bra er det – men vi burde hatt evnen til å rydde opp i dette. Det er beklagelig at regjeringspartiene og regjeringen ikke er med på dette konstruktive forslaget.

Margret Hagerup (H) [10:42:07]: Jeg må bare si at det er merkelig å høre flere si at regjeringspartiene er fornøyd med situasjonen sånn som den er, for vi sier jo at vi vil jobbe for mer heltid. Men vi må anerkjenne at denne problemstillingen handler om både struktur og kultur. Kari Ingstad på Nord universitet skrev i en kronikk nylig:

«Enkel matematikk sier at 20 pst. av arbeidstiden må ligge på helg for å få en heltidskultur der pasientene har behov 24/7.»

Det snakkes om grunnbemanning her. Grunnbemanning er viktig, men grunnbemanningen kan jo ikke ta hensyn til forskjeller i behov i løpet av en arbeidsuke. Jeg startet selv min yrkeskarriere som deltidsansatt på Rimi Kverneland, og jeg har vært i den situasjonen som det ble henvist til tidligere, der jeg prøvde å få jobbe mer enn det jeg kunne. Så ble jeg butikksjef etter noen år på denne butikken og skulle lage turnusordninger selv, og der hadde jeg flest folk på fredager og lørdager, for det er da det er flest folk som står i kø. Jeg har betjent disse sure kundene som står og venter, og jeg må ærlig innrømme at dessverre er jeg selv i dag en av disse sure kundene som står og venter når det er lange køer.

Jeg skal vise et eksempel på dette. Jeg har snakket om butikk, og jeg kunne snakket mer om det, men jeg tar utgangspunkt i en restaurant. En restaurant vil trenge seks årsverk for å betjene kundene på en god måte gjennom uken. Hvis de har åpent alle dager, men har mest trafikk fredag, lørdag og søndag, trenger de fem personer på jobb på lørdag og seks personer på jobb på søndag for å ha tilfredsstilte kunder. Hvis denne virksomheten følger arbeidsmiljølovens regler, er det behov for tolv personer for å få bemanningsplanen til å gå opp, og fordi de ansatte har fri annenhver søndag, i tråd med arbeidsmiljøloven § 10-8, vil det gi en gjennomsnittlig stillingsstørrelse på 50 pst. Denne restauranten kan jo ikke øke grunnbemanningen og gi alle disse folkene heltidsstilling – det går ikke sammen. Derfor må vi kunne diskutere arbeidstidsordninger.

Ulike turnusordninger har en i mange år sagt kan gi heltidskultur. Partene i arbeidslivet diskuterer dette og bør diskutere dette videre – langvakter, 3–3-turnus og hyppigere helgejobbing er noen eksempler på dette. Mye deltid, midlertidige ansettelser, korte vakter, uforutsigbar arbeidstid og lønn samt hull i turnusen gir stort behov for vikarer, og dette gir også slitasje på andre ansatte. Vi har også snakket om behovet i helsetjenesten for kontinuitet i pasientoppfølgingen. Vi må likevel anerkjenne at dette ikke løses gjennom ytterligere lovgivning som slås hull på av annen lovgivning som gir rett til redusert stilling i perioder. Vi må kunne løfte diskusjonen om arbeidstid, for den er viktig hvis vi skal komme videre i dette spørsmålet.

Hadia Tajik (A) [10:45:18]: Eg syntest det var veldig bra at representanten Hagerup no tok ordet, for det viser seg jo igjen at etter at ein har kome med dei høgverdige orda om kor viktig heiltidsarbeid og heiltidskultur er, og når ein begynner å bora litt meir i det, ender det opp med at representanten frå Høgre fortel at det eigentleg er ganske vanskeleg – eigentleg er det slik at i mange bransjar trur ein neppe at det går, eigentleg er det òg slik at det nok sikkert ikkje er så mange damer som har så veldig lyst til å jobba heiltid heller. Då må eg nesten spørja korleis Høgre-representantane har tenkt å forklara at ein del andre land faktisk får dette til. Når forskinga viser at Finland ikkje har deltid innanfor eldreomsorg, og når forskinga viser at dei som jobbar deltid i Sverige og Danmark, som regel arbeider over 80 pst., mens me i Noreg har stillingsutlysingar heilt ned i 13 pst., er dette noko som det finst ei politisk løysing på, som ein i Noreg har valt ikkje å ta i bruk. Ein har valt ikkje å ta i bruk kraftigare lut, kraftigare verkemiddel, som me føreslår i denne salen, og som me no risikerer vert stemt ned.

Me høyrde òg at ein av representantane frå høgresida var oppe her i stad og sa at me er nøydde til å sørgja for at det vert meir attraktivt å jobba innanfor helse og omsorg, slik at me får rekruttert fleire. Korleis har ein tenkt å gjera desse yrka, som er så deltidsutsette, meir attraktive? Korleis har ein tenkt å sørgja for at ein klarer å rekruttera fleire, viss ein ikkje òg kan sørgja for at det er eit arbeidsliv der heile stillingar vert utlyste, med føreseielegheit for dei tilsette? Det er jo noko av det som gjer at arbeidet vert attraktivt. Det er klart at det òg har betyding for lønsdanninga innanfor ein del bransjar. Ser ein ikkje det? Vil ein ikkje ta i bruk dei politiske verkemidla som faktisk fører til dei måla som ein står her på talarstolen og snakkar så varmt om? Ein har i alle fall moglegheita i dag, med dei forslaga som Arbeidarpartiet, saman med SV og Senterpartiet, har fremja. Dette kan vera med på å styrkja arbeidet for meir heiltid.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:47:42]: Det er interessant å høre, som også representanten Hadia Tajik peker på, at her kommer det egentlig fram at regjeringspartiene opplever dette som en situasjon vi egentlig ikke får gjort så mye med. Sånn er bare arbeidslivet i Norge. Sånn er det bare – det er ikke så mye vi kan gjøre med det. Vi kan oppfordre, vi kan be kvinner om å jobbe mindre deltid, men arbeidslivet er nå engang sånn. Da er det nettopp interessant, som det også ble påpekt her, at Norge er i en særstilling. Vi er i en særstilling med tanke på hvor mange kvinner, særlig, som jobber deltid i Norge, i det norske arbeidslivet. Da handler det om hvordan arbeidslivet er organisert.

La meg ta et konkret eksempel. Gamvik kommune i Finnmark, en kommune som var på ROBEK-lista, hadde store utfordringer økonomisk. Så tok man grep, man bestemte seg for at dette skulle være en heltidskommune. Man omorganiserte hele helse- og omsorgssektoren på nytt; man sørget for at man gikk fra deltid til heltid. Da må en organisere arbeidsdagen annerledes. Da er det kanskje slik at en jobber litt på eldresenteret, og så jobber en litt på helsesenteret senere. Da får man en annen måte å organisere arbeidslivet på. Men man gikk fra deltid til heltid. Man konkluderte i kommunen med at det var billigere, kommunen sparte penger på det fordi man kunne ha mindre innleie, mindre vikarbruk. Det ble bedre tjenester, mer kontinuitet i helse- og omsorgstjenestene for befolkningen i Gamvik kommune, og man fikk mer fornøyde ansatte som både fikk en tryggere arbeidshverdag og en mer spennende arbeidshverdag. Dette er det mulig å gjøre hvis en politisk bestemmer seg for det.

Mitt spørsmål til regjeringen er om man er fornøyd med det tempoet som man nå ser innenfor deltidsstillinger og endringene der i Norge. Det har praktisk talt stått bom stille i ti år, så med den utviklingen tar det tiår, på tiår, på tiår før vi ser vesentlige endringer med dagens virkemiddelbruk. Er det tilfredsstillende for regjeringen?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:06]: Dette temaet har vi drøftet mange ganger. Som flere har vært inne på, og som representanten Martin Kolberg sa, er det en utfordring som vi må komme til livs. Arne Nævra sa det på en glimrende måte; han sa at det utvikler seg a-, b- og c-lag innenfor helse- og omsorgssektoren. Det er beskrivelser som vi kjenner oss igjen i.

Så sier representanten Margret Hagerup at vi må drøfte arbeidstidsordninger, og jeg vil si til representanten at jeg er helt enig. Her er det flere parter som må være med. Det er helt opplagt at ledelsen, enten det er i butikk, i helseforetak eller i kommunen, må endre sin holdning, men også fagforeningene har et eget ansvar. Vi har behov for å ha en diskusjon om hvor mange yrkesgrupper som skal jobbe helg. Skal også mellomledere f.eks. innenfor helse- og omsorgssektoren i større grad jobbe helg, ikke bare helsefagarbeidere og andre som har mindre teoretisk utdannelse? Fagforbundets ledelse, slik jeg kjenner dem over mange år, har vært veldig opptatt av dette og av å finne løsninger som gjør at det blir en bedre fordeling av den belastningen det er å arbeide i helgene, for derigjennom å sikre flere heltidsstillinger. Når Fagforbundet har vært veldig opptatt av det, er det fordi veldig mange av deres medlemmer er medlemmer som i stor grad får belastningen ved mange helgeturnuser når ingen andre tar det, og mange av dem har deltidsstillinger.

Jeg vil bare appellere til at dette er et spørsmål som regjeringa må gå videre med, og at fagorganisasjonene også i større grad tar tak i det og deler på de byrder som er der, samtidig som det gis betaling og arbeidstidsordninger for dem det gjelder, som gjør at det blir rimelig attraktivt å ta det. Det er, som Martin Kolberg sa, utfordringer som vi må komme til livs, og vi trenger ikke mange flere slike generelle debatter nå. Vi trenger debatter som viser hvordan vi konkret gjør det på område etter område.