Stortinget - Møte tirsdag den 12. mars 2019

Dato: 12.03.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 185 L (2018–2019), jf. Dokument 8:57 L (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 2 [11:02:26]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Per Olaf Lundteigen, Kjersti Toppe, Sigbjørn Gjelsvik og Nils T. Bjørke om ei endring av arbeidsmiljølova slik at Arbeidstilsynet får heimel til å handheva lovføresegner om innleige frå bemanningsføretak (Innst. 185 L (2018–2019), jf. Dokument 8:57 L (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arild Grande (A) [] (ordfører for saken): La meg først takke komiteen for raskt og godt arbeid med innstillingen, og forslagsstillerne for å fremme dette forslaget – som burde ha vært unødvendig.

Stortinget vedtok den 4. juni i fjor betydelige innstramminger i adgangen til å bruke innleid arbeidskraft, en innstramming som innebærer at den adgangen er forbeholdt virksomheter bundet av landsomfattende tariffavtale, og det skal gjøres en avtale med fagforening med innstillingsrett. Det var en historisk innstramming, i den forstand at det var første anledning siden regjeringsskiftet i 2013 at Stortinget tok affære på et område hvor det holdt på å bære helt galt av sted, og overkjørte en regjering som gang på gang når de ble utfordret på de store problemene dette medførte i arbeidslivet, nektet å gripe inn.

Vi var glade for at Kristelig Folkeparti den gangen var med og dannet flertall for å få tatt grep som kan bidra til å rydde opp i norsk arbeidsliv. Den gangen var det egentlig flertall også for at det skal gis en hjemmel til Arbeidstilsynet om å føre tilsyn med det nye regelverket. For én ting er gode regler i arbeidslivet, men for at de reglene skal fungere, er de avhengige av at noen faktisk fører tilsyn med regelverket. Det sier seg selv at har man ikke trafikkontroller langs norske veier, vil hastigheten gå opp, og mange vil la være å bry seg om fartsgrensene. Slik er det også i arbeidslivet: Vi har aktører som helt bevisst går inn i dette markedet for å tjene lettjente penger, også kriminelle aktører.

Men vi har også en del i arbeidslivet som har gått inn for å drive med ren utleie, uten å ha egen produksjon. Det er i og for seg en helt legitim virksomhet, og i mange sammenhenger nødvendig for at produksjonsbedrifter skal kunne ta unna produksjonstopper. Men vi har også innenfor denne gruppen aktører som helt bevisst forsøker å sno seg unna spillereglene i norsk arbeidsliv. Det har vi – kanskje også som følge av regjeringens manglende oppfølging av ønsket om å føre tilsyn med regelverket – sett eksempler på etter nyttår. Da har vi sett kontrakter utformet på en slik måte at de helt bevisst skal sno seg unna både forpliktelser knyttet til pensjon for arbeidstakeren og det nye, innstrammede regelverket knyttet til innleie. Disse aktørene må bli stoppet. Og når regjeringen ikke bryr seg, og man ikke har noe tilsyn med regelverket, er det tilnærmet fritt fram. Det vi da står igjen med, er om man har tillitsvalgte og fagforeninger på den enkelte arbeidsplassen som kan ta den jobben.

Da NHO var i høring og ytret seg negativt til forslaget fra Senterpartiet og opposisjonen, mente de at det skal være rettsapparatet som løser opp i situasjoner hvor arbeidstakerne føler at de har fått for dårlige vilkår. Det vil ødelegge spillereglene i arbeidslivet. Det sier seg selv at innleid, ofte utenlandsk, arbeidskraft er blant dem som står svakest i å kjempe for sine rettigheter. Den rettigheten vil ikke være reell – verken språklig eller økonomisk har disse arbeidstakerne noe som helst å stille opp med mot en arbeidsgiver som står med nær sagt all makten i slike situasjoner.

Hvis man fra høyresiden hevder at det er rettsapparatet som skal ordne opp i disse sakene, er det en gåte for meg at ikke høyrepartiene samtidig erkjenner at det var et stort feilsteg å fjerne adgangen til kollektiv søksmålsrett. Det ville kunne ha gjort at disse arbeidstakerne faktisk kunne hatt en fagforening som tok deres sak i deres navn, slik at man ikke blir stående med lua i hånda.

Saken illustrerer dessverre nok en gang at regjeringen har en lemfeldig omgang med hvordan de følger opp Stortingets vedtak, og – dessverre også nok en gang – at det blir arbeidstakerne som blir skadelidende. Vi skal i dag både prøve å stille Kristelig Folkeparti til ansvar for det de var med på i forrige runde, og prøve å presse på plass at vi kan få til tilsyn med regelverket.

Jeg tar opp forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Arild Grande har tatt opp de forslagene han refererte til.

Margret Hagerup (H) []: Saken som debatteres i dag, har utgangspunkt i saken om innleie og bemanningsbransjen som ble startet og fremmet av regjeringen i 2017, og vedtaket som ble gjort i 2018. Etter at nye regler trådte i kraft 1. januar, hører en at enkelte bemanningsbyråer tilbyr kontrakter med svært lave stillingsprosenter. Det var ikke intensjonen med innstrammingene som ble gjort.

En nylig kartlegging blant medlemsbedriftene innen bygg og anlegg, utført av NHO Service og Handel, viser heldigvis en tydelig utvikling vekk fra lavere stillingsprosenter. Høyre er glade for at Byggenæringens Landsforening, Norsk Industri, NHO Service og Handel og NHO nå felles har tatt et initiativ for å rydde opp i stillingsbrøker ned til 5 og 10 pst. innen byggenæringen. Slike kontrakter er uakseptable og ødeleggende for tilliten til bemanningsbransjen.

Arbeidslivet skal være trygt og fleksibelt for arbeidstakere, gjennom seriøse arbeidsgivere og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid. Dette er grunnplanken i et godt samfunn, og det er avgjørende for et bærekraftig velferdssamfunn.

Trepartssamarbeidet på sitt beste gir trygghet for arbeidsplasser og et unikt konkurransefortrinn for norsk arbeidsliv. På sitt verste kan partene foreskrive feil medisin i sin iver etter å rydde opp – og straffer hele klassen, når det egentlig er klassens bølle som skulle vært fjernet.

Hvis vi kun skulle tolke norsk arbeidsliv ut fra mye av det som blir sagt i denne sal, ville vi sett et mørkt arbeidsliv. Sannheten er at ni av ti trives på jobben, men at det også finnes utfordringer og enkelte aktører som bryter regelverket. I alle bransjer og næringer kan vi finne de dårlige eksemplene, og vi er enige om at disse må tas. Det er viktig at regelendringene som ble gjort per 1. januar, håndheves på en god måte, og en må se på tiltak for bedre kontroll og håndheving for å redusere ulovlig innleie.

Saken er at dette arbeidet er departementet allerede i gang med, men igjen ser vi at venstresiden vil foregripe en pågående prosess. I debatten er det sågar enkelte som etter knappe to måneder med nye regler har åpnet for at de vil forby bemanningsbransjen. Det mener Høyre er å foreskrive feil medisin.

Høyre vil advare mot å stemme for representantforslagene som er fremmet i dag. Forslagene vil innebære en omfattende omlegging av Arbeidstilsynet, og hensynet til å ta en opplyst avgjørelse bør settes høyt. I tråd med utredningsinstruksen skal aktuelle tiltak utredes og vurderes, og det er også viktig å involvere partene i arbeidslivet, slik at de får fremmet sine synspunkt.

Under høringen kom det fram at en utvidelse av Arbeidstilsynets rolle på innleieområdet berører grunnleggende spørsmål om skillet mellom privat- og offentligrettslig håndheving, og at det av den grunn bør belyses og utredes nærmere. Høyre vil avvente utredningen som allerede er i gang, og kartlegge flest mulig konsekvenser før beslutningen tas.

Kjernen i den norske modellen er høy sysselsetting, velferd for alle og et organisert arbeidsliv. Tillit, dialog og samhandling er viktige elementer. La oss ikke nå ta snarveier om nødvendige og igangsatte prosesser. Igjen ser vi at departementet har satt i gang et arbeid. Igjen ser vi en venstreside som vil hoppe bukk over denne prosessen. Nå må vi bruke nødvendig tid til utredning og følge prosessen som er satt i gang, slik at vi ikke gir pasienten feil medisin.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Hadde det ikke vært uparlamentarisk å si, hadde jeg sagt at dette er et særdeles spesielt forslag.

Flertallet vedtok så sent som i juni, da vi behandlet sak om bl.a. innleie, at regjeringen skulle utarbeide forslag til kontrollfunksjon for å kunne føre tilsyn, treffe vedtak og gi pålegg i virksomheter som benytter innleie og eventuelt bryter arbeidsmiljølovens nye bestemmelser. Likevel velger Senterpartiet å fremme et representantforslag om nettopp dette på nytt i desember, to måneder etter at Stortinget på nytt trådte sammen etter sommeren, og vel vitende om at regjeringen både vil og skal komme med et slikt forslag så snart det er utredet, slik utredningsinstruksen krever. Det kan ikke være ukjent for Senterpartiet at en kontrollfunksjon krever utredning, og at det ikke kan sløyfes. Følgelig tar en slik prosess noe lengre tid. Det fremstår lite hensiktsmessig å fremme forslag som ikke bidrar med noe annet enn å legge mer arbeid til både komité og regjering, når Stortinget allerede har pålagt regjeringen å komme tilbake med forslag.

Det til side. Det kan ikke være noen tvil om at vi alle er opptatt av at arbeidslivet skal gi trygge og gode arbeidsplasser. Vi er alle også opptatt av at vi skal jobbe for at våre arbeidsgivere er seriøse, og at de useriøse skal lukes ut. Nettopp derfor har regjeringspartiene sørget for flere satsinger mot arbeidslivskriminalitet gjennom en egen strategi, flere a-krimsentre, tverrfaglig samarbeid, tverrterritorielt samarbeid, bransjeprogrammer, men også sørget for å tydeliggjøre rammene for innleie, strammet inn forståelsen av hva det vil si å være fast ansatt og understreket at hovedregelen om faste ansettelser ligger fast.

I den tidligere debatten om innleie har opposisjonen tegnet et bilde av en innleiebransje som bidrar med beskjedne 1–2 pst. av alle årsverk, som en bransje som er full av useriøse aktører, og at enhver arbeidsgiver som benytter innleie i perioder, er useriøs og kynisk. Slik er det ikke. De har også feilaktig prøvd å skape et inntrykk av at innleie er et stort problem, og at det rokker ved hovedregelen om faste ansettelser. Slik er det heller ikke. Arbeidsmiljøloven legger tydelige og gode rammer for hvorledes arbeidsgivere, fast ansatte og innleide skal sikres trygge og forutsigbare rammer. Slik skal det fortsatt være. Det er viktig nå å sørge for at vi får på plass en kontrollfunksjon, slik Stortinget allerede har bestemt. Jeg har tillit til at regjeringen kommer med forslag om en slik funksjon så snart utredningen er klar.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet har lenge arbeidet for å rydde opp i bemanningsbransjen. Vi har kommet et stykke på vei.

Hvorfor har vi gjort dette? Jo, det er to grunner til det: Vi skal sikre en rettferdig konkurranse mellom private firmaer, og vi skal sikre skikkelige forhold for arbeidsfolk – to klare poenger som har bred oppslutning i det norske samfunnet. Vi har hele tida hatt støtte fra fagbevegelsen og fra Byggenæringens Landsforening, og det er vi veldig takknemlige for. Byggenæringens Landsforening, BNL, er av dem som er mest berørt, og de skjønner hvordan dette går dersom en ikke har klare regler som gir rettferdig konkurranse.

Jeg var veldig stolt over at vi greide å få til et flertall i denne salen sammen med Kristelig Folkeparti, for Kristelig Folkeparti er helt klar over at et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv. Den sammenhengen er klokkeklar, og det var en viktig forutsetning for vedtaket. Vi greide å få en definisjon av «fast ansettelse» gjennom en ny § 14-9 (1) i loven. Vi greide å få gjort ansettelsesformen «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag» ulovlig, som var frontutsagnet til NHO Service og Handel, og regjeringa fikk ikke flertall for særlig lovhjemmel for bemanningsselskapene slik at de kunne ansette midlertidig gjennom en ny § 14-9 (2) g. Det var meget viktige flertallsvedtak i denne salen.

Når det gjelder innleie fra virksomhet som har til formål å drive utleie, altså bemanningsforetak, er det hjemlet i § 14-12. Etter § 14-12 (1) kan bemanningsselskap bruke sine fast ansatte folk til å dekke opp behovet for midlertidig ansatte hos produksjonsbedrifter etter § 14- 9 (2) a-e. «Innleier skal på forespørsel fra bemanningsforetaket opplyse om innleien gjelder et vikariat.» Det er nå lovens tekst.

Videre ble arbeidsmiljøloven § 14-12 (2) strammet opp, slik at fagforening med innstillingsrett etter arbeidstvistloven i innleiebedriften må godkjenne bruk av bemanningsbyrå. Og i loven heter det videre:

«Virksomheten og bemanningsforetaket skal på forespørsel fra Arbeidstilsynet fremlegge dokumentasjon på at innleievirksomheten er bundet av tariffavtale inngått med fagforening med innstillingsrett og at det er inngått avtale med de tillitsvalgte som nevnt i første punktum.»

Altså, oppsummert: Bemanningsforetakene må ansette i fast stilling – heltid eller deltid. Dersom det er en deltidsstilling, må arbeidskontrakten si hvor mye det skal arbeides hver måned, hvor det skal arbeides, og når det skal arbeides – dette for at de fast ansatte som ikke har full jobb, da har oversikt over sin arbeidsplikt, sin inntekt og dermed også sin mulighet til å ta jobb andre steder for å få en samlet inntekt som en kan leve av.

Videre er det etter Senterpartiets syn klart at 5-prosentkontrakter er i strid med arbeidsmiljøloven slik som vi fikk vedtatt den med virkning fra 1. januar 2019. 5-prosentkontrakter – hva er det for noe? Jo, det er en stillingsbrøk som tilsier at en skal jobbe én dag per måned. Én dag per måned er om lag 5 pst. Sånne kontrakter er i strid med det som vi bestemte, og det som nå da er saken, er endring av arbeidsmiljøloven § 18-6, sånn at hele § 14-12, som gjelder bemanningsbransjen, og § 14-12 a, som gjelder likebehandling av lønns- og arbeidsvilkår ved utleie fra bemanningsforetak, skal Arbeidstilsynet få lovhjemlet grunnlag for å kontrollere at blir fulgt opp.

Margret Hagerup sier at en må utrede dette. Det har nå gått ti måneder. En har hatt store muligheter til å gjennomføre det, og det har ikke skjedd. Hvilken annen kontrollfunksjon skal gjennomføre dette enn Arbeidstilsynet? Arbeidsmiljøloven og Arbeidstilsynet er jo nærmest som siamesiske tvillinger og henger nøye sammen. Det vil være en forkludring å trekke andre inn i den saken.

Og til slutt – det snakkes om venstresida. Jeg vil bare presisere at Senterpartiet er det grønne partiet. Venstresida er de røde partiene. Sånn er det med den saken.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Me har eit arbeidsliv i Noreg som vert stadig meir pressa av innleige frå bemanningsbyrå, og ein nokså uoversiktleg situasjon med austeuropeiske arbeidstakarar som kjem hit og jobbar under korttids arbeidsforhold utan at me heilt klarer å ha kontroll med kva for arbeidsforhold det er.

For at arbeidslivet skal kunna vera både trygt og rettferdig, må Arbeidstilsynet inngå som ein av pilarane til reisverket. Arbeidstilsynet må kunna føra tilsyn med dei forholda som er regulerte av arbeidsmiljøloven, og med dei siste endringane vart regjeringa òg pålagd av Stortinget å finna ut av korleis dette skulle gå føre seg.

I dag, 12. mars 2019, har dei nye reglane vore gjeldande i to månader og tolv dagar. Dette er lenge nok til at ein praksis får sett seg. Eg meiner det er svært uheldig at me innfører nye reglar utan at Arbeidstilsynet skal kunna vera med og passa på at desse reglane vert følgde.

For eit par veker sidan snakka eg med ein tillitsvald i fagrørsla som sa at dei hadde spurt Adecco i forkant av innlemminga av reglane – Adecco, som er ein ledande aktør i bransjen – om dei hadde tenkt å handheva den nye loven etter intensjonane. Då svarte Adecco at dei var villige til det, men då skulle dei først ha ein garanti for at alle andre aktørar i bransjen gjorde akkurat det same. Ein annan tillitsvald, frå EL og IT Forbundet, fortalde meg i helga at dei hadde spurt Adecco om berre tilsette i 100 pst. stilling til innleige i si bedrift. Til dette hadde dei svart at det ikkje var å oppdriva; dei hadde ingen tilsette i 100 pst. stilling å leiga ut. Det fungerer rett og slett ikkje greitt slik det er i dag. Heile fagrørsla rapporterer no om at dette er som å starta eit sykkelritt med berre eitt hjul. Det at fagrørsla og loven i seg sjølv skal passa på at loven vert handheva, er ikkje nok.

Dette meiner eg heilt klart viser korleis regjeringa sjølv har trenert vedtaket frå i fjor vår, som opposisjonen, inkludert Kristeleg Folkeparti, vedtok. Me fekk fleirtal mot regjeringa, og loven vart endra, men når regjeringa i same slengen vart bedd om å utarbeida ein kontrollfunksjon for å føra tilsyn med føresegnene i arbeidsmiljøloven om innleige, og loven har trett i kraft, har det ikkje kome noko frå regjeringa om kva tid dette kjem, og det står heller ikkje i Prop. 12, som me nyleg fekk utlevert. Dette undergrev heilt klart Stortingets vilje. Me kan ikkje ha det slik.

I tillegg har me lagt inn eit forslag om å innføra kollektiv søksmålsrett igjen. Det er på sin plass at fagforeiningane får ytterlegare verktøy som dei kan bruka i kampen mot useriøsitet. Det må rett og slett sterkare lut til for å oppnå eit trygt og rettferdig arbeidsliv.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Kristelig Folkeparti er et parti som er opptatt av arbeidstakernes rettigheter. Det viste vi bl.a. ved behandlingen av Prop. 73 L for 2017–2018 om endringer i arbeidsmiljøloven. Kristelig Folkeparti ønsker et ordnet arbeidsliv og mener det er en grunntanke – en grunnplanke – i den norske modellen. Gjennom trepartssamarbeidet har vi klart å skape et arbeidsliv som er i verdensklasse på mange områder, bl.a. når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår og HMS. Men det betyr ikke at alt er perfekt. Av og til skal vi reagere når det oppstår urett og ting som vi ikke kan godta. Det gjorde Kristelig Folkeparti før sommeren da innstrammingene ble vedtatt, og det står vi ved.

Samtidig er det viktig at ting gjøres grundig. Departementet jobber nå for å følge opp anmodningsvedtaket fra Stortinget den 4. juni i fjor. Forslaget om en kontrollfunksjon må utredes på en god og grundig måte, slik at aktuelle tiltak kan utformes og fungere hensiktsmessig. En eventuell kontrollfunksjon må implementeres slik at både myndighetene og enkeltpersoner som berøres, er godt forberedt på endringen, altså er forutsigbarhet stikkordet. Dette arbeidet er allerede godt i gang i departementet, og Kristelig Folkeparti vil følge det nøye videre.

Når det gjelder representantforslaget, vil jeg si at utålmodighet er bra. Den deler vi også i Kristelig Folkeparti og ser fram til det som kommer. Men fantasien er jo begrenset når denne saken allerede er i gang. Da skulle jeg ønske at opposisjonen også hadde tenkt på det. Det må videre også kunne sies å være litt på siden av norsk tradisjon å vedta en lovendring gjennom representantforslag uten utredning og uten bred høring. Jeg skal ikke påstå at det ikke har skjedd, men det er ikke hovedregelen. Videre er det spesielt å kunne gjøre det når det samtidig foregår et arbeid i departementet om samme sak. På dette grunnlaget kommer ikke Kristelig Folkeparti til å støtte forslaget, og vi vil avvente resultatet i departementet.

Men Kristelig Folkeparti støtter effektive og målrettede tiltak mot kriminalitet og svart arbeid. Når det gjelder bemanningsbyråer, må de få klare regler når det gjelder pensjon, HMS og arbeidsvilkår – og få klare forpliktelser. Vedrørende anmodningsvedtaket: Som det ble nevnt av representanten Lundteigen, var en del av begrunnelsen for Kristelig Folkeparti at for familier, for barn og for lokalsamfunn er dette veldig viktig å få på plass. Hva som skal ligge i et tilsyn, og hva som eventuelt må i et rettsapparat, forventer jeg at departementet utreder skikkelig, slik at vi unngår gråsoner for framtiden.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er nå ni måneder siden Stortinget vedtok å stramme inn på innleie. Etter vedtaket har bemanningsbransjen og NHO brukt tiden på å omgå de nye lovene. Bransjen har vist at den ikke vil innrette seg, og vi vet at dette er en bransje som fra før av er preget av mange lovbrudd. Derfor må Arbeidstilsynet få myndighet og ressurser til å håndheve de nye reglene. Det haster, det ser vi av flere oppslag i media den siste tiden. På NRK kan vi lese om at bemanningsbyråene tilbyr deltidskontrakter ned i 5 og 10 pst., uten noen plan for når den ansatte skal jobbe og ha fri. Folk som har jobbet fulltid tidligere, blir nå tilbudt deltidskontrakter, og det skjer altså i NHOs egne medlemsbedrifter, i de såkalt seriøse selskapene.

Ifølge Fellesforbundet er det sånn at bemanningsbransjen saboterer de nye reglene som Stortinget vedtok. NHO svarer at dette bare er enkelteksempler, men fra fagbevegelsen får vi rapporter om en strøm av henvendelser fra medlemmer som ber om hjelp fordi de har fått nye kontrakter etter lovendringene med langt mindre arbeidstid.

I Dagbladet kan vi lese om at flere fagforeninger har kartlagt innleieforholdene på en av Petter Stordalens mange hotellbyggeplasser. På en enkelt uke fant de 185 lovbrudd – på én byggeplass. På FriFagbevegelse kan vi lese om polske Szymon som var ansatt i Stolt bemanning. Han jobbet under vanskelige forhold og varslet om manglende verneutstyr. Dagen etter skaffet bemanningsbyrået verneutstyr, men Szymon fikk ikke flere tilbud om jobb. Av en kollega hørte han da at Stolt bemanning ikke lenger hadde oppdrag til ham på byggeplassen eller noe annet sted. Han er blant dem som etter nyttår har fått en kontrakt på 5 pst., og har dermed ingenting han skulle ha sagt opp mot arbeidsgiver.

Disse kontraktene er en åpenbar omgåelse av reglene og stikk i strid med Stortingets ønske om mer forutsigbarhet og mer trygghet for de ansatte i bemanningsbransjen. Dette skjer altså etter at Stortinget har vedtatt innstramninger i innleiebestemmelsene, og det kommer på toppen av de andre problemene og lovbruddene som vi vet preger bemanningsbransjen fra før av.

Det er Arbeidstilsynet som har hovedansvaret for å sikre at arbeidsmiljøloven blir etterlevd i norsk arbeidsliv. Nå må de få ansvar for også å sikre at innleie av arbeidskraft foregår i tråd med norsk lov. Det er NHO imot, og det er på sett og vis litt oppsiktsvekkende. De ber altså ansatte om å ta sakene om ulovlig innleie til retten, privatrettslig. Altså skal de svakeste i arbeidslivet, som mangler stillingsvern, som mangler sikkerhet for jobben sin, ta kampen mot bemanningsbyråene på egen hånd. Det er en kamp alle vet og skjønner at de er dømt til å tape. Det er derfor NHO også går inn for den modellen.

Krogstad i Fellesforbundet sier følgende til FriFagbevegelse:

«Hvis innleiereglene er så vanskelig å håndheve, må en forby hele bemanningsbransjen.»

Det er Rødt helt enig i. Som et minimum må Arbeidstilsynet kunne føre tilsyn med innleiereglene og kunne gi bøter og sanksjoner som svir. Etter vårt syn skal brudd på innleiebestemmelsene føre til at innleieforhold mellom bedriftene opphører. Vi må ha umiddelbare og reelle sanksjoner så det blir en risiko å bryte loven, for i dag er det risikofritt å bryte lovene Stortinget har vedtatt på dette feltet.

Regjeringspartiene vender det døve øret til. De lar lovbryterne fortsette ved å stemme ned forslaget i dag. Det vi ser av oppslag i media, og det vi får av rapporter fra fagforeningene, styrker oss i troen på at vårt forslag om å forby bemanningsbyråene er helt nødvendig, fordi ingenting tyder på at denne bransjen kan reguleres til å bli seriøs. Den er per definisjon useriøs, per definisjon bygd på løsarbeid, per definisjon bygd på at folk har lua i hånda. Derfor må bransjen forbys.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen varslet våren 2018 at den ville igangsette et arbeid med sikte på å bedre håndhevingen av innleiereglene. Dette ble omtalt i proposisjonen med lovforslagene om fast ansettelse og adgangen til innleie. Stortinget fattet i juni et anmodningsvedtak om å be regjeringen utrede forslag til en kontrollfunksjon med dette som formål. Departementet redegjorde i budsjettproposisjonen i fjor høst for at en vil komme tilbake til Stortinget om dette på egnet måte.

Som nevnt i mitt svar til komiteen, er arbeidet med å utrede dette godt i gang i departementet. Vi er enige om at det er et behov for å bedre kontroll og håndheving av innleiereglene. Det er imidlertid både god skikk og påkrevd at lovendringer utredes og høres. Det gjelder en utredningsinstruks for staten som departementet må forholde seg til ved utredninger av statlige tiltak, også lovforslag.

En utvidelse av Arbeidstilsynets tilsynsmyndighet på innleieområdet berører bl.a. grunnleggende spørsmål om skillet mellom privat- og offentligrettslig håndheving. Dette reiser ulike problemstillinger som må belyses og utredes. Blant spørsmålene som har måttet vurderes, er f.eks. i hvilken grad slike saker fortsatt også skal kunne følges opp privatrettslig dersom arbeidstaker ønsker det, og forholdet mellom dette og offentlig tilsyn med reglene.

Også virkningen av aktuelle tiltak skal utredes og vurderes, bl.a. administrative og økonomiske konsekvenser. I dette tilfellet vil et lovvedtak om at kompetansen skal endres og utvides til dels ganske betydelig, også klart kunne få økonomiske konsekvenser, særlig for offentlig ressursbruk og prioriteringer.

Det er også viktig å involvere dem som vil bli berørt av tiltak i prosessen. Forslaget som utredes, skal ut på en alminnelig høring, og departementet er i tillegg opptatt av å ha en dialog med partene i arbeidslivet, som også får komme med sine synspunkter underveis i arbeidet.

Forslaget om en kontrollfunksjon som skal håndheve regelen om innleie, må med andre ord utredes godt, slik at også tilsynshjemmelen kan utformes på en hensiktsmessig måte, og slik at myndigheter og enkeltpersoner som berøres, er godt forberedt på aktuelle endringer. Regjeringen tar sikte på å sende ut et høringsnotat i saken i løpet av våren 2019.

Så er det ikke riktig, slik som det hevdes fra mindretallet i innstillingen, at man i dag befinner seg i «et lovtomt rom» når det gjelder håndheving av innleiereglene. Brudd på reglene kan forfølges av den enkelte, med støtte fra eventuelle fagforeninger og om nødvendig via domstolene. Arbeidstilsynet har dessuten tilsynsmyndighet knyttet til noen sider av regelverket allerede. Lovforslaget som er til behandling her i dag, bør ikke vedtas nå, før det er ferdig utredet.

Heller ikke forslaget om kollektiv søksmålsrett ved brudd på innleiereglene bør vedtas. Reglene om søksmålsrett for fagforeninger ved ulovlig innleie gjaldt i perioden 2013–2015. Ordningen var svært omdiskutert, og flere pekte på at den bryter med noen grunnleggende prinsipper i vårt rettssystem. Ordningen ble også svært lite brukt.

Stortinget bør nå avvente arbeidet fra regjeringen om en offentlig tilsynsordning med innleiereglene.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: Denne problemstillingen er jo slettes ikke ny. Den har vært diskutert over mange år, og regjeringen har hatt ni måneder på seg til å få på plass en kontrollfunksjon. Hadde regjeringen vært ivrig i denne saken og ønsket det samme som stortingsflertallet av 4. juni 2018, tror jeg vi hadde sett en helt annen framdrift i spørsmålet om å få på plass en kontrollfunksjon. Dette handler nok om at regjeringen ikke har vært spesielt villig til å innse de problemene som innleie har medført, og at den følgelig heller ikke er særlig interessert i å passe på at de reglene blir fulgt.

Jeg hører både Hagerup og statsråden advare mot at forslaget som nå foreligger, blir vedtatt, men hevder at det jobbes med det. Akter regjeringen å fremme forslag om nettopp å gi Arbeidstilsynet de nødvendige hjemler til å føre tilsyn med regelverket, eller vurderer man andre typer kontrollfunksjoner?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er i regjeringens interesse å legge fram forslag om å styrke Arbeidstilsynets kontrollfunksjon. Vi sa allerede i den proposisjonen vi selv la fram til behandling i fjor, at vi ønsket å utrede dette nærmere. Men det er flere sider vi må se på.

For eksempel er det viktig å se på følgende: Hvis det er slik at Arbeidstilsynet skal overta domstolsfunksjonene som i dag tilligger domstolene, skal det fortsatt være mulig for arbeidstakere å kunne gå domstolsveien til tross for at det er Arbeidstilsynet som på mange måter har overtatt domstolsfunksjonene? Er det mulig å gjøre dette på en enklere måte? Skal man legge dette til en nemd, f.eks., som kanskje gjør det mindre byråkratisk? Det er flere forhold man faktisk må se på, og som jeg mener at det er viktig at man utreder. Det kan godt tenkes at Arbeidstilsynet skal overta domstolenes kontrollfunksjoner, men da må vi se på hvilke konsekvenser det i så fall vil kunne få.

Vi utreder dette nå. Vi er opptatt av å styrke kontrollfunksjonene i innleiereglene. Arbeidstilsynet har allerede i dag kontrollfunksjoner i en del av regelverket. Så vil vi legge fram et høringsnotat i løpet av våren.

Arild Grande (A) []: Da tolker jeg svaret dit hen at det vurderes flere kontrollmekanismer. Det må jo bety at for et forslag som ligger ute på høring, vil det ta noe tid både før man gir høringsinstansene mulighet til å komme med sitt syn, og til regjeringen skal vurdere det. Statsråden peker i sitt innlegg også på at det kan ha administrative kostnader. Hvis det blir Arbeidstilsynet, må det helt åpenbart medføre at de får økte ressurser, hvilket vil bety at statsråden kanskje ikke kan legge fram et forslag før i budsjettet for 2020. Ser statsråden for seg at det er realistisk å fremme et forslag som gjør at man kan ha på plass en kontrollfunksjon med innleieregelverket før 1. januar 2020?

Statsråd Anniken Hauglie []: Ja, vi vurderer alle sider ved det å skulle utvide Arbeidstilsynets kontrollmyndighet – det er det som ligger i selve utredningsinstruksen – og i så fall finne ut: Hvordan skal kontrollfunksjonen gjøres på en best mulig måte, hvilke hjemler skal til, og i så fall hvordan skal hjemlene se ut? Det er det som ligger i hele utredningsinstruksen, og jeg tror nok at flere i denne sal også lett vil kunne se at det er ulike utfordringer og problemstillinger som må diskuteres.

Enhver endring av tilsynets kompetanse som vil medføre økt ressursbruk, vil det måtte bevilges penger til. Det er i så fall opp til Stortinget å fatte de nødvendige bevilgninger som skal til for at en eventuell kontrollfunksjon skal utvides.

Men hva vi nå kommer til å foreslå, må vi komme tilbake til. Det er det vi nå sitter og utreder. Vi har ikke trukket noen konklusjon på dette. Det vil i så fall framkomme av det høringsnotatet som vi har varslet skal komme i løpet av våren eller forsommeren.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Arbeidstilsynet har lovhjemmel til å følge opp arbeidsmiljøloven. Det vi nå snakker om, er å utvide hjemmelen til også å omfatte § 14-12, som gjelder innleie fra virksomhet som har til formål å drive utleie, altså bemanningsforetak, og § 14-12 a, likebehandling av lønns- og arbeidsvilkår ved utleie fra bemanningsforetak.

I påvente av denne utredningen vil jeg spørre statsråden om hun er enig i følgende: Bemanningsforetak må ansette fast. Dersom det er deltidsstilling, skal det framgå av arbeidskontrakten hvor mye det skal arbeides hver måned, hvor det skal arbeides, og når det skal arbeides. Og videre: 5-prosentkontrakter er i strid med det som Stortinget vedtok med virkning fra 1. januar 2019.

Statsråd Anniken Hauglie []: Først og fremst er jeg glad for at også representanten Lundteigen nå bekrefter at det ikke er «et lovtomt rom» vi nå opererer i, at Arbeidstilsynet allerede i dag har en kontrollfunksjon når det gjelder arbeidsmiljøloven og også denne typen regelverk, og at spørsmålet vi nå diskuterer, er å utvide Arbeidstilsynets kompetanse til å få noe som de i dag ikke har. Det er bra at vi i hvert fall kan være enige om det.

Ja, i den proposisjonen vi la fram til Stortinget i fjor, var vi tydelig på hva fast ansettelse skulle innebære, at det skulle være forutsigbarhet for hvor mye man skulle jobbe, hvor man skulle jobbe, og når man skulle jobbe. Det lå til grunn for den proposisjonen vi la fram.

Når det gjelder 5-prosentstillingsstørrelse, kan det være lovlig, men slik det er beskrevet i en del av disse eksemplene som vi har sett, er det sannsynligvis ulovlig. Men det er fullt mulig for en skoleelev å jobbe lovlig fire timer én lørdag i måneden, men da skal det være klargjort at det er det man også skal gjøre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Da har vi i hvert fall fått statsrådens ord på – og det må både fagforeninger, bemanningsselskaper, arbeidsgiverorganisasjoner og andre ta inn over seg – at det skal ansettes fast, og at dersom det er deltidsstilling, skal det framgå hvor mye som skal jobbes hver måned, hvor det skal jobbes, og når det skal jobbes.

Jeg har ikke sagt at det er «et lovtomt rom», men det er «et lovtomt rom» i dag når det gjelder Arbeidstilsynet og § 14-12 og § 14-12 a. Det er der det er «et lovtomt rom». Når nå statsråden snakker om at det kan komme noen andre instanser enn Arbeidstilsynet inn her, f.eks. en nemnd, og at det er et skille mellom den privat- og offentligrettslige oppfølgingen her, er det virkelig statsrådens mening at de ansette i bemanningsforetak – som i dette tilfellet jamt over er deltidsansatte, som er den svakeste av den svakeste parten i arbeidslivet – sjøl skal gå til privatrettslig sak? Mener regjeringa det?

Statsråden Anniken Hauglie []: Til det første, om stillingsprosent: Det er ikke lov til å ansette en på en 5-prosentstilling hvis stillingsomfanget er 70, 90 eller 100 pst. Poenget med kontrakten er at den skal angi hvor mye man skal jobbe, når man skal jobbe, og hvor man skal jobbe. Det er for å sikre ansatte den forutsigbarheten som vi mener at ansatte skal ha. Så i den grad noen ansettes på lave stillingsprosenter og jobber de facto mer, er det ikke lov. Men det er lov å jobbe 5 pst. hvis det er det som er avtalt på forhånd, f.eks. for studenter og andre.

Ja, det er et skille mellom privatrettslig og offentligrettslig oppfølging i dag. Det skillet har alltid vært i Arbeidstilsynet, det er ikke noe nytt. Det var der også da representanten Lundteigen selv satt i regjering. Det er det vi nå utreder, hvordan og om Arbeidstilsynets kompetanse på dette området skal endres. Skal Arbeidstilsynet få domstolsfunksjonene på håndheving av de privatrettslige avtalene? I så fall: På hvilken måte skal dette gjennomføres? Skal privatpersonene fortsatt kunne gå til domstolen eller ikke?

Bjørnar Moxnes (R) []: Jeg tror statsråden kunne trengt en liten tur ut i den virkelige verden og og sett hvordan det foregår i arbeidslivet. Folk får jo ikke sparken hvis de krever rettighetene sine – lønna de har krav på, verneutstyret de faktisk har rett til – de får bare en veldig enkel beskjed fra sjefen: «No more job for you.» Det er ikke flere oppdrag, de er «out of business» hvis de hever røsten sin og krever sin rett. Det er virkeligheten for mange ansatte i bemanningsbyråer, at de i realiteten er rettighetsløse og har ingen rettssikkerhet fordi de har ingen jobbtrygghet. Dette tar jeg opp i Dagbladet i dag, og da er svaret fra statssekretæren at dette er å snakke om det som passer til mitt såkalt ideologiske verdensbilde.

Jeg lurer på om statsråden ser den rekken med eksempler på at folk nå får bittesmå deltidskontrakter med små brøker – er det bare bløff og ideologi, eller er det en realitet ute i arbeidslivet at det skjer nå?

Statsråd Anniken Hauglie []: Ja, vi har sett eksempler i mediene på at ansatte har fått det som med all sannsynlighet er ulovlige kontrakter. Som jeg sa i et tidligere svar til representanten Lundteigen, har man ikke lov til å inngå en kontrakt om 5. pst. hvis arbeidsmengden i realiteten er 70, 90 eller 100 pst. Det er jo det reelle arbeidsomfanget som skal gjenspeiles i kontraktene. Den typen kontrakter og aktører ønsker vi heller ikke at skal kunne operere i norsk arbeidsliv.

Men det er et langt stykke å gå fra å si at man ikke ønsker useriøse aktører, til å forby alle aktører, uavhengig av om de er useriøse eller ikke. Det er en kjensgjerning i dag at norsk arbeidsliv, både private og offentlige virksomheter, er avhengig av i perioder, av ulike grunner og legitime grunner, å kunne leie inn arbeidskraft. Men kontraktene skal være seriøse, de skal være skikkelige, og de skal gjenspeile både arbeidets mengde, hvor man skal jobbe, og hva man skal jobbe med. Det mener jeg er helt avgjørende. Så deler vi selvfølgelig det samme engasjementet for et seriøst, trygt og godt arbeidsliv i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er smått utrolig å være vitne til denne saken. Her har man fra Stortingets side for ni måneder siden sørget for helt nødvendige innstramminger i arbeidsmiljøloven knyttet til innleie av arbeidskraft – en situasjon i det norske arbeidslivet som er uholdbar, og der det har vært helt nødvendig å foreta politiske grep, noe flertallet i denne saken har gjort bl.a. med endringer i arbeidsmiljøloven. Så opplever vi altså en regjering som ikke har sørget for å ha fullt trykk på å få gjennomført i praksis det som er Stortingets vilje ved at Arbeidstilsynet blir gitt virkemiddel til å følge opp bestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Det er grunn til å stille spørsmål ved hvorfor det er slik – spesielt sett i lys av at landets statsminister selv har gitt uttrykk for at de innstrammingene som kom i arbeidsmiljøloven knyttet til innleie, har vært hennes største nederlag som statsminister. Vi snakker nå om at det har gått ni måneder siden dette vedtaket ble gjort. På det tidspunktet som vedtaket ble gjort, hadde regjeringen et halvt år på seg til å komme med oppfølging av den kontrollfunksjonen som Stortinget har bedt om – at man skal føre tilsyn med, gi pålegg om og kunne treffe enkeltvedtak knyttet til de nye reglene. Regjeringen hadde et halvt år på seg før de nye reglene skulle tre i kraft til å sørge for at man hadde kontrollfunksjon og tilsyn på plass.

Det må kunne gå an å stille spørsmål ved hvorfor man ikke kan si at Arbeidstilsynet også på dette området, knyttet til §§ 14-12 og 14-12 a, som bl.a. går på innleie fra bemanningsselskap, skal ha mulighet til å føre tilsyn og kontroll på samme måte som for andre bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Det er behov for å styrke Arbeidstilsynet gjennom hva slags lovhjemler de har for å følge opp at vi har et ryddig og seriøst arbeidsliv i Norge, men også å styrke Arbeidstilsynet med nødvendige midler.

Det er behov for å gjennomføre det som ligger i denne saken. Regjeringen har hatt god tid på seg til å komme med et forslag selv dersom det hadde vært prioritert. Og det er med bakgrunn i manglende oppfølging fra regjeringens side vi har sett oss nødt til å fremme dette forslaget. Det har vært helt på sin plass, og jeg håper at Stortinget vil gi sin tilslutning til det.

Arild Grande (A) []: Denne saken viser med all tydelighet en regjering som nekter å innse utfordringene i arbeidslivet, og som nekter å bruke de redskapene man faktisk rår over for å få ryddet opp der det er problemer. Slik var det i hele innleiesaken da regjeringen bare sa: Vi må vente og se – vi må se utviklingen over tid, egentlig er arbeidslivet i det store og hele helt utmerket for de aller fleste, så hvorfor gjøre disse drastiske grepene, mens fagbevegelsen og de seriøse bedriftene som ble rammet av konkurransen fra useriøse, ba Stortinget om å ta affære. Det gjorde Stortinget, og derfor fikk vi på plass de historiske innstrammingene.

Vi ser en reprise på det nå gjennom regjeringens manglende evne og vilje til både å følge opp Stortingets intensjon, og – enda verre – til å gi fagbevegelsen og de seriøse bedriftene i Norge den håndsrekningen det er at noen faktisk skal føre tilsyn med regelverket.

Statsråden har nå i replikkordskiftet i realiteten bekreftet at en eventuell ny kontrollfunksjon tidligst er på plass fra 1. januar 2020, ett år etter at regelverket trådte i kraft. Det er ikke akkurat noe som vitner om en handlekraftig regjering. Det er interessant å høre Kristelig Folkepartis syn på denne konklusjonen. Var det dette Kristelig Folkeparti ble forespeilet da man hoppet over fra egentlig å være klar til å vedta en kontrollfunksjon allerede i fjor sommer? Eller føler Kristelig Folkeparti at de er ført bak lyset av gode ord fra regjeringen?

Vi er klar til å vedta forslaget slik det foreligger i dag. Om nødvendig, hvis dette medfører behov for økte ressurser til tilsynet, har regjeringen full mulighet til å komme tilbake til Stortinget med forslag i revidert budsjett om ganske kort tid.

Det mest utfordrende med den manglende viljen fra regjeringens side er: Hva skal arbeidsfolkene gjøre i mellomtiden, de som blir omfattet av disse useriøse kontraktene, de som opplever at deres vilkår i arbeidslivet er betydelig svekket? Der sier NHO, og regjeringen følger dem tydeligvis langt på vei, at da får de gå rettens vei. Når man i tillegg har fjernet den kollektive søksmålsretten, sier det seg selv at regjeringen gjeninnfører lua i handa, for den enkelte utenlandske innleide arbeidstakeren blir stående helt alene uten reelle muligheter til å få prøvd sin sak. Det vil være ødeleggende for arbeidslivet.

Vi skal fortsatt kjempe for at vi skal ha likeverdige forhold, og da må vi også ha noen som fører tilsyn med regelverket.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette har vært en vanskelig sak for regjeringa, en har hele tida strittet imot. Som saksordfører for endringene i juni brukte jeg utrolig mye tid på å se helheten her og foreslå vedtak som i detalj la til rette for et velorganisert arbeidsliv, samtidig som bedriftene fikk dekket sitt behov. Det var en stor jobb. Formålet var å få ryddigere forhold. Regjeringa strittet imot. Vi fikk endringene, og det var da ikke i min tanke at regjeringa skulle motsette seg at Arbeidstilsynet skulle få hjemmel til å følge opp endringene knyttet til §14-12 og få hjemmel til å følge opp §14-12 a. Situasjonen i dag er at det er «et lovtomt rom» i den forstand at det er ikke noe offentlig organ, arbeidstilsyn eller andre som har hjemmel til å følge opp §§ 14-12 eller 14-12 a.

Det er et problem, som på alle områder i samfunnet, at ikke alle er snille. Noen beveger seg systematisk på grensen, ja over grensen. Derfor har vi det offentlige som skal sikre at en skal holde seg innenfor grensen, og det er det denne saken gjelder.

Å ha en kontrollfunksjon der det skal være en privatrettslig oppfølging uten kollektiv søksmålsrett, vil jeg nærmest kalle en vits når vi kjenner maktforholdene i dette arbeidslivet når det gjelder de aller svakeste. Hvis en her snakker om å oppnevne en ny nemnd, et nytt organ, vil jeg si at det er rimelig uaktuelt når vi har et arbeidstilsyn som er inne i krevende oppfølgingsspørsmål allerede, og som de takler. Men de må ha større ressurser og større faglig kompetanse for totalt sett å følge opp arbeidsmiljøloven slik vi nå ser arbeidslivet utvikle seg. Derfor må Arbeidstilsynet rustes opp, både faglig og økonomisk.

Men jeg har lært at det viktigste er at Stortinget må gjøre klare vedtak. Vi må gjøre klare vedtak om bemanningsbransjen, klare vedtak om at bemanningsbransjen skal ansette fast, klare vedtak om at dersom en ansetter på deltid, skal det framgå hvor mye det skal arbeides i måneden, hvilken lønn en skal ha, hvor en skal jobbe, og når en skal jobbe. Hvis Stortinget gjør slike klare vedtak, blir behovet for oppfølging mindre, for vi sier ifra på forhånd hvilke spilleregler som gjelder, og det er det avgjørende.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Jeg er glad for at Kristelig Folkepartis standpunkt i denne saken er blitt lagt merke til. Vi står ved den utålmodigheten som er fremmet, som vi sto for i fjor da dette ble vedtatt, og som vi følger opp. Jeg vil minne om at Kristelig Folkeparti gikk inn i regjering og har vært i regjering i halvannen måned, godt og vel. Vi vil selvsagt følge nøye med på hvordan denne utviklingen går videre.

Grande spør om Kristelig Folkeparti føler seg ført bak lyset. Det gjør vi ikke. Dette blir tatt opp og fulgt videre av Kristelig Folkeparti. Men mener opposisjonen at vi skal gå fra et representantforslag og rett på en lovendring? Det har ikke vært tradisjon. Skal vi gjøre det uten en utredning? Skal vi gjøre det uten en bred høring? Det vil kanskje bli en total omlegging av Arbeidstilsynet, med domstolsfunksjoner, noe som gjør at om vi skal skape forutsigbarhet for de ansatte, for arbeidslivet ellers, krever det tid.

Som sagt har Kristelig Folkeparti vært med i halvannen måned, og vi vil følge dette videre. Når det er sagt, husker jeg fra tidligere perioder at en grundig utredning som tar opp mot ett år, når saken er komplisert nok, ikke er noe nytt.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Stortinget foretok allerede i fjor innstramminger i innleie, som flere har vært inne på. Departementet jobber med å følge opp det som skal være av kontroll og håndheving i forbindelse med bl.a. ulovlig innleie og innleiesaker generelt. Slike lovendringer skal, som det har vært lagt vekt på her, både utredes og høres, særlig når det berører helt grunnleggende spørsmål, som f.eks. skillet mellom privat- og offentligrettslig håndheving, som en utvidelse av Arbeidstilsynets rolle på innleieområdet ville berørt. For oss som faktisk er opptatt av et velfungerende og reelt trepartssamarbeid, er det viktig at partene er involvert også i det arbeidet.

Det er ikke slik som det har vært hevdet her, at det spekuleres i lavest mulig stillingsprosent etter omleggingen. En kartlegging nylig viser at rundt 1,7 pst. av de inngåtte arbeidsavtalene hos virksomhetene som var med, var på under 5 pst. Det ønsker vi selvsagt å heve. Færre enn 9 pst. er på lavere enn 20 pst., men mer enn halvparten av de inngåtte avtalene har over 50 pst. avtaletid. Mediene rapporterer naturlig nok mer på det som er avviket og unntaket i norsk arbeidsliv, heldigvis, enn det som faktisk er det gjengse i arbeidslivet, og dermed får vi muligheten til å ta tak i det vi mener er uheldig.

Når det gjelder kollektiv søksmålsrett, var ikke det bare et verktøy som ikke var brukt i Norge, men Høyre har vært mot dette fordi vi mener det er prinsipielt betenkelig at andre kan ta ut søksmål på mine vegne og i mitt navn uten mitt samtykke. Derimot har Høyre sagt at vi ønsker å gjøre lønnsinndrivelse til en del av ordningen med fri rettshjelp, for å styrke kampen mot useriøse aktører. Det ville styrket arbeidstakers rettigheter, men kunne kanskje svekket fagforeningene, og det er Arbeiderpartiet imot.

Det vi mener, er at dette representantforslaget bl.a. foregriper lovprosessen som er satt i gang, noe som ikke har vært helt ukjent i mange av sakene i denne komiteen. Og med en så omfattende omlegging av Arbeidstilsynet bør dette kartlegges og konsekvensutredes bedre. Det er bl.a. fordi i et godt regulert arbeidsliv er Arbeidstilsynet så viktig for så mange i så mange saker at vi ikke endrer en så viktig institusjon som Arbeidstilsynet, tillegger det domstolsfunksjoner og/eller gjør endringer i det norske rettssystemet på under ni måneder. Det er ikke et uttrykk for «et lovtomt rom». Det er heller ikke å føre noen bak lyset. Det er et uttrykk for at vi har et trepartssamarbeid som skal høres, et tilsyn som skal være operativt, og en rettsstat som skal fungere.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det står fast at Arbeidstilsynet ikke har hjemmel til å sjekke §§ 14-12 og 14-12 a i arbeidsmiljøloven. Det innebærer at det på oppfølgingssida er «et lovtomt rom».

Når det gjelder kollektiv søksmålsrett: Regjeringa er skeptisk, ja kraftig imot det, og går altså inn for at det her er den svakeste part som sjøl skal gå inn i en privatrettslig strid med sin arbeidsgiver. Alle forstår at det ikke fungerer rettferdig.

Og helt til slutt en refleksjon: Det er interessant i denne salen å erfare at det er statsråden – og bare statsråden – fra høyrepartienes side som definerer hva som er betingelsene ved en fast deltidsstilling i bemanningsforetak, nemlig at det er hvor mye en skal jobbe, hvilken betaling, hvor og når. Ingen representanter fra regjeringspartiene bekrefter statsrådens forståelse. Det er en svakhet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.

Forrige kapittel
Neste kapittel