Stortinget - Møte torsdag den 11. april 2019

Dato: 11.04.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 194 L (2018–2019), jf. Dokument 8:193 L (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:39:54]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Torgeir Knag Fylkesnes, Mona Fagerås, Lars Haltbrekken og Arne Nævra om endring av reindriftsloven § 60 (Innst. 194 L (2018–2019), jf. Dokument 8:193 L (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): Då vil eg starta med å takka komiteen for samarbeidet i saka.

Reindriftsnæringa er ei viktig samisk næring, ein viktig matprodusent, ein kulturberar og ei familiebasert næring som må sikrast føreseielege rammevilkår og fortsatt berekraftig drift. Økonomisk, økologisk og kulturell berekraft skal vera førande for reindriftspolitikken. Det er ei gjensidig avhengigheit mellom dei tre forholda. Senterpartiet vil vektleggja reindrift som ei familienæring.

I dag behandlar me eit forslag frå SV om eit botnfrådrag på 200 rein ved reduksjon av reintal i ein sida. Dette er i tråd med Reindriftsutvalets forslag, med bakgrunn i eit ønske om å skjerma dei minste einingane.

Senterpartiet støttar prinsippet om eit botnfrådrag og meiner at dette vil vera viktig for å sikra ungdom og dei minste reineigarane mot avviklingsvedtak. Arbeidet som er gjort over fleire år med å avgrensa reintalet, har vore nødvendig. Den utviklinga ein hadde over fleire år, med eit for høgt reintal, var ikkje berekraftig. Senterpartiet vil understreka viktigheita av at reintalsreduksjonar vert gjennomførte på ein måte som vert opplevd som rettferdig, og som skapar føreseielegheit i næringa.

Senterpartiet meiner eit forslag om ein forholdsmessig reduksjon kan få store konsekvensar, fordi ein i dei fleste distrikt har éin eller fleire inaktive sida-delshavarar. Me meiner det vert heilt gale om reineigarar som faktisk lever av reindrifta, må redusera flokken sin til fordel for desse. Det bør vera eit mål at mesteparten av reinen skal eigast av dei som faktisk driv med reindrift, og som har utgifter og arbeid med dyra. Me meiner difor at det er viktig at § 60 tredje ledd andre punktum òg varetak at sida-delshavarar som tilhøyrer ungdom under etablering og/eller sida-delshavarar som driv reindrift som hovudnæring og har mindre enn 200 rein, er unnateke kravet om forholdsmessig reduksjon. Ein sånn ordlyd vil stimulera til overføring av sida-delar til ungdom og styrkja rekrutteringa. Forslaget som ligg i Dokument 8:193 L for 2017–2018, kan ha motsett effekt, då det vil gjera inaktive einingar meir attraktive for kjøp.

Senterpartiet føreslår i innstillinga ein heilskapleg gjennomgang av reindriftsloven. Næringa har lenge fremja problemstillingar som viser at ei revidering av loven er nødvendig, men har uttrykt klart at det må sjåast på som heilskapleg, og ikkje berre i einskildbestemmingar der myndigheitene finn det nødvendig. Det er alvorleg at regjeringa ikkje tek dette på alvor, trass i at det òg ligg føre mange domsavgjerder som underbyggjer dette.

Behovet for ei heilskapleg revidering av reindriftsloven vart ytterlegare aktualisert i går, då regjeringa la fram forslag om einskilde endringar. På den bakgrunn skal eg ikkje gå meir inn i den diskusjonen. Me vil få denne debatten opp igjen når den proposisjonen er ferdig i komiteen og skal behandlast i Stortinget. Eg vil berre seia at eg får tilbakemeldingar på at mange i næringa opplever at regjeringa har eit mål om auka statleg detaljstyring, noko som er langt unna grunntanken bak loven i 2007, som skulle gje auka sjølvstyring.

Eg vil med det ta opp det forslaget som Senterpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har tatt opp det forslaget han refererte til.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Reindriftsnæringen gir oss trygg og god mat og utnytter beiteressurser – til gagn for hele landet vårt. Det er en viktig del av vår felles kultur og kulturarv.

Arbeiderpartiet har en reindriftspolitisk plattform, og vi ønsker en helhetlig revidering av reindriftsloven. Det er viktig for oss, sånn at vi sammen kan forsterke det og behandle den saken i Stortinget. Det er vårt viktige forslag i dag. Ellers vil vi subsidiært støtte SVs forslag.

Vi støtter prinsippet om et bunnfradrag og mener at det er viktig for å sikre ungdom og de minste reineierne mot avviklingsvedtak, og vi mener det er viktig at reintallsreduksjoner blir gjennomført på en måte som oppleves rettferdig, og som skaper forutsigbarhet for næringen.

Det er tanken vår med den helhetlige revideringen av reindriftsloven. Vi viser også til at vi har hatt konsultasjon med Sametinget 22. mai, og det er et sterkt ønske fra Sametinget og næringen at vi får til den helhetlige revideringen. Det er Arbeiderpartiets standpunkt.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Vi behandler et representantforslag fra SV om endringer i reindriftsloven § 60 som innebærer et bunnfradrag ved forholdsmessig reduksjon av reintall. Målet med forslaget er å skjerme de minste enhetene og øke rekrutteringen til næringen. Det er vel med å respekt å melde bare SV, Arbeiderpartiet og til dels Senterpartiet som mener det er for få reineiere i næringen.

Reindrift er en av de viktigste samiske kulturbærerne og er viktig å ivareta – med tanke på både økologisk og ikke minst økonomisk bærekraft. Norsk reindrift drives på et tilnærmet konstant areal, der det er viktig at det totale antallet rein er tilpasset beitegrunnlaget. En økologisk bærekraftig reindrift vil legge grunnlaget for en best mulig økonomi i næringen, og økologisk og økonomisk bærekraft vil også være avgjørende for den kulturelle bærekraften over tid. Det er knapphet på beiteressurser, og det kreves en god forvaltning for å opprettholde god vekt på dyrene og god dyrevelferd.

Reintallet har fra 1950-tallet økt betydelig og har i de siste tiårene vært på et nivå som ikke er økologisk bærekraftig. For å sikre en bærekraftig reindrift har det vært nødvendig å tilpasse reintallet til beitegrunnlaget. Stortinget har gjennom mange år vært på den til enhver tid sittende landbruks- og matminister om at reintallet må ned. Det har også blitt støttet av Riksrevisjonen. Heldigvis har vi i dag en handlekraftig regjering, som har sett viktigheten av å ta vare på reindriftsnæringen og tatt nødvendige grep som fører til redusert reintall.

Et bærekraftig reintall vil først og fremst komme reindriften til gode, da tilpasningen gir bedret beitesituasjon og bedre dyrevelferd. Videre vil et tilpasset reintall gi økt produksjon og økte inntekter for alle, også dem med færrest dyr.

Det er reindriften som etter reindriftsloven har ansvaret for at reintallet er i samsvar med det som er fastsatt i bruksreglene. Dersom reintallet overstiger det fastsatte tallet, har loven to måter å redusere det på.

Det første alternativet er den indre justisen, ved at sidaen selv utarbeider en reduksjonsplan. I en sånn reduksjonsplan kan sidaen velge å skjerme unge etablerere, familier og de som tidligere har redusert. Her har sidaen full mulighet til å ta ut såkalte inaktive reineiere, som Senterpartiet var inne på, de som har rein i flokken, men ikke driver med reindrift, men har andre yrker eller bor i utlandet.

Dersom sidaen selv ikke klarer å finne en løsning for reduksjon hvor de har muligheten til å skjerme etablerere og yngre folk som vil inn i næringen, må Reindriftsstyret fatte vedtak om forholdsmessig reduksjon, dvs. prosentvis lik reduksjon for alle. Her åpner ikke loven for en annen fordeling av reduksjonen. Det er en riktig måte å gjøre det på. Næringen selv har en mulighet til å justere reintallet innenfor sidaen. Dersom Reindriftsstyret må gå inn, er det mest riktig å ta en forholdsmessig reduksjon.

Mange reinbeitedistrikter sliter med økonomisk bærekraft. Det finnes distrikter innenfor alle reinbeiteområder som har et godt økonomisk utbytte, men det totale bildet viser at reindriften generelt har svak økonomi. Fortsatt er det flere distrikter med lave vekter i Finnmark, men man ser en positiv utvikling etter reduksjonen av reintallet. Den økonomiske situasjonen i næringen er i dag svært krevende, og et bunnfradrag vil etter min vurdering forsterke en negativ økonomisk utvikling.

Ved slutten av driftsåret 2016/2017 var det totalt 122 sida-andeler i reinbeiteområdene som hadde et reintall på under 200 rein. Det er en nokså stor flokk når man begynner å summere dem.

Forslaget fra SV, som har til formål å øke rekrutteringen til næringen, vil over tid skape en uheldig næringsstruktur og bidra til ytterligere å svekke både den økologiske og den økonomiske bærekraften i reindriften.

Avslutningsvis må jeg bare si at for Fremskrittspartiet – og regjeringspartiene – er en økologisk og økonomisk bærekraftig reindriftsnæring viktig for å bidra til å bevare samisk kultur. Derfor kan vi ikke støtte forslaget fra SV.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Storsamfunnet, med storting og regjering i spissen, har ein ganske lang og stygg historikk når det gjeld forvalting av reindrift. Dette er godt anerkjent og har vore beklaga offisielt både av konge og av statsminister. Men ein må ha hatt eit veldig overformyndarsk syn på både samisk kultur og samiske, kulturberande næringar. I dei første reindriftslovane var det formuleringar om at reindrift kan skje. Det var heilt tydeleg at hierarkiet på landjorda var slik at ein hadde nokre dyr som var over andre, og nedst i hierarkiet var reindrift. Det måtte vike ved konflikt.

Mykje har skjedd sidan den gongen. Dette er den nære historia vår, men 1980-tallet, med både utviklinga av norsk forståing rundt samisk kultur og samiske næringar, FN-prosessar, som også fekk stor påverknad på rettane til urfolk globalt, har hatt stor innverknad. Ein kan kanskje seie at eit slags toppunkt var da Stortinget for berre ca. ti år sidan implementerte ein serie menneskerettar inn i Grunnloven.

Parallelt med dette jobba også reindriftslovutvalet. Forslaget om botnfrådrag stammar rett derfrå. Kvifor er det viktig med botnfrådrag? Jo, det er slik at dersom ein anerkjenner reindriftsnæringa som ei kulturberande næring, som viktig for samisk språk, samisk kultur og samiske praksisar, som det verkeleg er for store delar av den samiske befolkninga, er det veldig viktig at så mange som mogleg har tilgang til næringa – ikkje at det skal vere så mange aktørar som mogleg, med like mange rein, men at reintalet blir spreidd på flest mogleg aktørar, slik at flest mogleg familiar har tilgang til denne næringa, ikkje at ein skal få få aktørar, at kanskje tre–fire–fem–seks store selskap driv heile reindrifta på vidda, dei leiger inn arbeidskraft frå gud veit kvar. Da har ein brote tenkinga rundt reindrift som ei kulturberande næring. Så dette er ikkje berre business, det er også eit viktig arbeid for å vareta rettane til urfolk.

Reindriftslovutvalets forslag om botnfrådrag blei aldri omfamna av den raud-grøne regjeringa, det er heilt riktig, det har vi diskutert også tidlegare. Det burde det ha vore. Da var det slik at ein ønskte heller å sjå på ulike måtar å fastsetje reintal på, ein meir komplisert prosess, som ein heller aldri har kome ordentleg i mål med, når det kjem til stykket. Dermed er forslaget å etablere eit botnfrådrag for å skjerme dei minste aktørane, som vi så i Jovsset Ánte-saka. Hadde ein hatt denne loven allereie da, ville diskusjonen rundt Jovsset Ánte-saka, som no blir behandla i FNs menneskerettskomité, ikkje ha inntreft.

Det som har vore ei skummel utvikling, og som er beskjeden min til statsråden, er at her ser vi ein ny konflikt kome opp på fleire frontar. Veldig mykje av det knyter seg til reindrifta. I spørsmål rundt loven og botnfrådrag, bl.a., ser vi at reindriftsnæringa er i stor konflikt med storsamfunnet, ved regjering og storting. Vi ser at dei samiske institusjonane er i den same konflikten, og at mange fagfolk er direkte ueinige i saksgrunnlaget som regjeringa byggjer politikken sin på. Det er veldig urovekkjande.

Dette er statskvinnekunst, og eg vil anbefale statsråden om å gå fram på ein ny måte i denne saka. Det kom eit høyringsnotat 1. februar om endringar i reindriftsloven, der ein skal endre føremålsparagrafen. Det som frå samisk side og frå perspektivet mitt er skummelt med denne endringa av føremålsparagrafen, er at ein tar ut alle tilvisingar til at reindrifta er viktig for samisk kultur. Det kan i verste fall føre rettslege prosessar med seg, ved at dette kan vere i strid med menneskerettsforpliktingane våre. Eg vil be statsråden om å gå inn her med eit klart hovud, med færre folk frå departementa, og gå i skikkeleg dialog med samiske samfunn. Her kan vi verkeleg skape ein heilt unødvendig konflikt og bryte prinsipp vi er veldig opptatt av som storsamfunn.

Presidenten: Presidenten antar at representanten skal ta opp forslag på vegne av SV.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Ja, det stemmer. Eg tar det hermed opp.

Presidenten: Da har representanten Torgeir Knag Fylkesnes tatt opp det forslaget han refererte til.

Steinar Reiten (KrF) []: Jeg må starte med det siste som representanten Knag Fylkesnes sa. Jeg vet ikke om han har fått med seg at det i går ble kjørt en proposisjon gjennom statsråd, der man nettopp velger å gå tilbake på å endre formålsparagrafen i reindriftsloven – å ikke gjøre det. For øvrig er det en proposisjon som viser at departementet har gått inn i problemstillingene rundt reindriftsloven på en slik måte at man tar hensyn til innspillene fra og følelsene som er i reindriftsnæringen, når man gjør endringer i en så viktig lov for næringen.

Reindriftsloven regulerer rammevilkårene for en næring med tradisjoner som går århundrer tilbake, og som i dag er en svært viktig kulturbærer i de samiske områdene av Norge. Man skal ha en viss porsjon ydmykhet i møte med dette. Formålsparagrafen til reindriftsloven sier det egentlig godt. Reindrift skal drives med «basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen selv», samt at reindriften «skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv». Et viktig grunnlag for å opprettholde reindriften er at den er basert på økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft. Økologisk bærekraft innebærer kort og godt at antall dyr må stå i forhold til beitegrunnlaget.

Forslagstillerne foreslår et bunnfradrag, i utgangspunktet på 200 rein, ved reduksjon av reintall i en sida og ønsker på denne måten å skjerme de minste enhetene. Vi registrerer at i innstillingen har SV valgt å ikke nevne et spesifikt tall i forslaget de fremmer. Det kunne vært greit om representanten Knag Fylkesnes kanskje kunne gjøre rede for hvorfor man har valgt å gjøre den endringen i forhold til det opprinnelige forslaget. I dag er det slik at sidaen i sitt arbeid med utarbeidelse av en reduksjonsplan står fritt til å ta de hensyn de vil, f.eks. å skjerme de minste enhetene og ta hensyn til ungdom som etablerer seg i næringen.

Spørsmålet om bunnfradrag er ikke bare enkelt. På den ene siden er hensynet til de minste og muligheten deres til å drive med reindrift viktig, mens det på den andre siden må tas hensyn til de som i dag har reindrift som hovedbeskjeftigelse. Et bunnfradrag slik som foreslått, vil innebære at de med flest rein må ta en enda større del av reduksjonen enn etter dagens bestemmelser. Samtidig er det et betydelig etableringspress i reindriften, særlig i deler av Finnmark.

Det vil på sikt gi en utvikling i næringen som kan resultere i tilnærmet likt reintall der langt færre enn i dag har mulighet til å være heltidsutøvere, gitt at nok aktører etablerer seg. Selv om dette vil ta noe tid, må det også legges til grunn at et lovverk også skal stå seg over tid. Å gjøre det vanskeligere å drive med reindrift på heltid vil også ha en negativ innvirkning på reindriften som kulturbærer.

Forslaget om et bunnfradrag på 200 rein ble opprinnelig fremmet av reindriftslovutvalget, men regjeringen Stoltenberg II vurderte det mer hensiktsmessig å gi sidaene anledning til selv å bestemme hvordan en reduksjon skal gjennomføres. Forslagsstillerne fra SV, med støtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ønsker altså nå å endre en lov som de selv fikk vedtatt da de satt i regjering, nettopp for å legge til rette for at reindrift som kulturbærende næring kan være hovedbeskjeftigelse for næringsutøverne. Det framstår unektelig som noe underlig. Kristelig Folkeparti har landet på at det fortsatt er mer hensiktsmessig å opprettholde sidaenes mulighet til å bestemme egen reduksjonsmodell, heller enn å innføre et nasjonalt bunnfradrag på 200 rein. Når det er sagt, mener fortsatt Kristelig Folkeparti at det er både viktig og riktig at størrelsen på sida-andelene fortsatt er differensiert, med store, små og mellomstore flokker, slik det også tradisjonelt har vært.

Reindriftsloven er fra 2007, og den legger opp til en lovmessig ramme som skal sikre større grad av internt selvstyre i næringen. Det har vært en lang og omfattende prosess med å få dette gjennomført, bl.a. gjennom utarbeidelse av bruksregler. En ny og omfattende gjennomgang av reindriftsloven nå vil kunne skape usikkerhet i næringen og åpne for nye uheldige tilpasninger i påvente av eventuelle lovendringer. Kristelig Folkeparti støtter, i likhet med de andre regjeringspartiene, derfor ikke forslagene som blir fremmet i saken.

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Dette Dokument 8-forslaget er viktig, og problemstillingen er utfordrende. Dette har vært diskutert ved mange anledninger og i mange sammenhenger.

Jeg har innledningsvis lyst til å si at jeg, som ny statsråd, har hatt konsultasjoner med både Sametinget og reindriftsnæringen. Jeg er utrolig opptatt av at reindriftslovens formål skal ligge fast. Det skal være økologisk bærende, det skal være økonomisk bærende, og det skal være kulturelt bærende. Denne treenigheten synes jeg og Kristelig Folkeparti er en flott enhet. Disse tre tingene må ligge der for å få en helhetlig næring.

Innføringen av et bunnfradrag med en forholdsmessig reduksjon av reintallet ble foreslått av reindriftsutvalget da dette utvalget la fram en utredning allerede i 2001. Det er lenge siden. I reindriftsutvalgets lovforslag var den tradisjonelle sidaen en viktig byggestein i den interne organiseringen av reindriften, slik at sidaen fikk betydning på ulike måter og på ulike plan. I det videre arbeidet med reindriftsloven ble det etablert en arbeidsgruppe som skulle utrede nærmere sidaens rolle i reindriftslovgivningen.

Rapporten fra dette arbeidet fikk vi i 2006, og ett av forslagene her var at sidaen selv, dersom reintallet i sidaen var over det fastsatte, skulle utarbeide en reduksjonsplan. I en slik reduksjonsplan kunne sidaen ta forskjellige hensyn ut fra konkrete behov som forelå, som bl.a. å skjerme de minste enhetene og ta hensyn til de unge i etableringsfasen. Reintallsreduksjon på grunnlag av en reduksjonsplan var den primære løsningen. Forholdsmessig reduksjon var bare ment å komme inn som en sekundær løsning der sidaen gjennom internt selvstyre ikke hadde lyktes med å utarbeide og gjennomføre en egen reduksjonsplan. I og med at sidaen selv fikk denne muligheten, mente departementet den gangen at det ikke var hensiktsmessig med et bunnfradrag. I proposisjonen ble det framhevet at et slikt bunnfradrag på sikt ville føre til en uheldig næringsstruktur, ved at de som hadde flere rein enn bunnfradraget, i utgangspunktet måtte ta hele reduksjonen. Det ville føre til en svekket økonomisk bærekraft ut fra formålet.

I de årene som har gått siden loven trådte i kraft, i 2007, har spørsmålet om innføring av et bunnfradrag vært til vurdering, og jeg registrerer at innad i reindriftsnæringen er det delte meninger om spørsmålet med å høste erfaringer gjennom en omfattende prosess med reduksjon av reintallet i deler av Finnmark. Vurderingene ble gjort forut for Stortingets vedtak i 2007 og står fortsatt ved lag, og jeg er glad for at komiteens flertall er enig i dette.

Stortinget har bl.a. gjennom behandlingen av de årlige reindriftsavtalene uttrykt en målsetting om å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell og markedsorientert næring som skal være bærekraftig i et langsiktig perspektiv – og kulturbærende og økologisk bærende. I stortingsmeldingen om reindriftspolitikken fra 2017, som Stortinget har sluttet seg til, er et viktig element å legge til rette for de utøverne som har reindrift som hovedvirksomhet, og for øvrig styrke de familiebaserte reindriftsnæringene.

Et bunnfradrag med en forholdsmessig reduksjon vil gradvis kunne føre til at stadig færre kan leve av reindriften. Jeg kan vise til departementets brev til næringskomiteen, senest 12. november 2018. Der er det gjort nærmere rede for det tallmessige bildet når det gjelder sida-andeler med et reintall under 200, og der framkommer det at det dreier seg om et forholdsvis stort antall sida-andeler, som i sum har et betydelig reintall. Sida-andeler som har mindre enn 200 rein, utgjør derfor ikke en liten del av reintallet. Det betyr at er det mange som har under 200 rein, vil det også være utfordrende for den økologiske bærekraften. Derfor mener regjeringen at reindriftslovens bestemmelser om utarbeidelse av en reduksjonsplan og muligheten for å omfordele reintallet innad i den enkelte sidaen er en bedre løsning enn innføring av et bunnfradrag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Berekraftsdimensjonar – dette tenkjer eg er ein sidediskusjon, for dette er spørsmål om fordeling, byrdefordeling. Ein fastset eventuelt reduksjon, og så er spørsmålet korleis den fordelinga skal vere. Skal ein lage ei skjerming av dei minste aktørane, ved lov, eller vil ei eventuell skjerming vere noko som skjer i sidaen?

Da er spørsmålet: Kva type handlingsrom har eigentleg sidaen, når det er så strenge krav til semje? Det har vist seg gjennom praktisering av denne loven at det er veldig vanskeleg å skape semje. Dermed endar ein opp med ein forholdsmessig reduksjon, der ein har såkalla flate kutt.

Korleis kan ein med dagens lov hindre at dei minste aktørane blir ramma hardare – at dei blir tatt ut av yrket fordi dei har mindre rein?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg sa også i mitt innlegg at dette er utrolig krevende nettopp fordi det har vært mye kultur, og det har egentlig vært vanskelig å vite både reinantall og hva som er økologisk bærekraftig. Det har også vært vanskelig å komme i dialog, der synes jeg at representanten har helt rett; det har vært ganske stor avstand i dialogen. Men med den dialogen som jeg nå har hatt med reindriftsnæringen i den korte perioden jeg har vært statsråd, tror jeg det er mulig å få til en måte å gjøre dette på som er både økonomisk og økologisk bærekraftig. Da tror jeg at både de store og de små må være med på å bære den byrden, nettopp fordi det er veldig mange små. Skal ingen av dem ta ut noe som helst, blir det veldig mye jobb på de store, som må betale en veldig høy pris.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg trur det er viktig at vi har ei klar forståing av kva som er dei viktigaste prinsippa her. Det er klart at dette er ei næring på lik linje med all anna næring. Samtidig er det avgjerande for Stortinget – både ved ting vi har forplikta oss til internasjonalt, ting som står i Grunnloven, ting som vi har i andre lover – at vi ikkje legg opp eit løp som sørgjer for at mange blir pressa ut av næringa. Det er difor botnfrådrag er så viktig – som ei tenking – for dersom ein har ei byrdefordeling der også dei små tar ut, men der det fører til at dei forsvinn ut av næringa, meiner eg at kulturell bærekraft er det som skal vege tyngst, ikkje den økonomiske bærekrafta. Det er mi vurdering.

Da er spørsmålet: I den typen vurdering – der dei dimensjonane møter kvarandre, slik som her – kva vil på prinsipielt grunnlag vere prioriteringa til statsråden?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: I den dialogen som jeg har hatt med både reindriftsstyre og i reindriftsforhandlingene, og i møte med Sametingets leder – min statssekretær har vært i Sametinget nettopp for å knytte den kontakten – har formålet med alle tre hensyn vært viktig. Det jeg fikk tilbakemelding på fra næringen selv, var at alle de tre sidene var viktige. For tar en bort en av sidene, opplever de at vi knebler muligheten for næringen selv. Tar en bort den ene siden, vil både den kulturelle biten, den økologiske biten og den økonomiske biten bli redusert. Derfor har det vært viktig for meg å lytte til det de sier. Da forholder jeg meg til formålet, som er tredelt – ikke bare én side av den tredelingen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg tenkjer at det er mange viktige omsyn å ta, men når ein er i ein situasjon der ein kan presse unge aktørar ut av næringa, meiner eg det er heilt openbert at storsamfunnets rolle bør vere å sørgje for at det ikkje skjer, og leggje opp lova deretter.

Det siste spørsmålet går eigentleg på det konfliktnivået som har vore mellom regjering og storting på den eine sida, og dei samiske institusjonane, reindriftsnæringa sjølv og fagfolk på den andre sida. Det finst vel knapt noko anna område der Stortinget berre turar fram sjølv om både fagbevegelse, arbeidsgivarorganisasjonar og fagfolk er imot. Men slik er det altså i denne situasjonen. Så statsråden kjem inn i ein situasjon som er brennheit, og som stikk djupt fordi det er snakk om identitet. Korleis tenkjer statsråden å gå fram? Kjem statsråden til å jobbe annleis? Har statsråden sett at her treng ein å gjere endringar – med omsyn til korleis regjeringa har opptrett?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Jeg er i møte med minoriteter – uansett hvem minoritetene er – opptatt av å møte med respekt, møte med å forstå, prøve å forstå. Det er vanskelig, for det er en kultur, men det må ikke å oppleves som overformynderi, man må klare å komme i dialog. Det mener jeg at vi har begynt å bygge på, og jeg er glad for de to møtene vi har hatt, jeg er glad for tilliten som ligger der, og jeg tenker at den må vi bygge videre på. Vi skal ha forståelse for både den kulturelle biten og den økologiske biten, for det vil til sjuende og sist ha betydning for om noen blir tvunget ut av næringen fordi det ikke er økonomisk bærekraftig for dem.

Man må ta hensyn til det og prøve å forstå. Jeg tilhører ingen minoritet, men jeg mener jeg kan vise den respekten og forstå det verket og den delen av arbeidet jeg skal gjøre på akkurat dette feltet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.