Stortinget - Møte tirsdag den 28. mai 2019

Dato: 28.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 10 [20:20:06]

Interpellasjon fra representanten Knut Arild Hareide til utenriksministeren: «Etter at de kommunistiske regimene i Øst- og Sentral-Europa ble tvunget til å gi fra seg makten fra slutten av 1980-årene, vokste troen på at demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene ville styrkes i denne delen av Europa. Denne optimismen er de siste årene avløst av bekymring over at land som Russland, Hviterussland, Aserbajdsjan og Tyrkia, men også EU-land som Ungarn og Polen, beveger seg i feil retning. Det er urovekkende når bl.a. rettsvesen og massemedier blir kontrollert av og underlagt regjeringen. Hva er Norges viktigste virkemidler når det gjelder å arbeide mot autoritære styreformer og beskytte rettsstatens prinsipper, vil regjeringen bruke EØS-midlene enda mer målrettet til å fremme demokrati og et sterkt sivilsamfunn, hvordan kan Norge bidra til å styrke Europarådet og OSSE og spille på lag med EU i denne sammenhengen, og hva er status for regjeringens arbeid med å etablere menneskerettighetssanksjoner»?

Talere

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg har nesten dårleg samvit som tar vår hardtarbeidande utanriksminister enda ein kveld til Stortinget, men eg har ikkje dårleg samvit for det viktige temaet eg tar opp, og som det er all grunn til å diskutere.

Etter at dei kommunistiske regima i Aust- og Sentral-Europa blei tvinga til å gi frå seg makta på slutten av 1980-åra, vaks trua på at demokratiet, rettsstaten og menneskerettane ville bli styrkte i denne delen av Europa. Det skjedde òg, men denne optimismen er dei siste åra blitt avløyst av bekymring over at land som Russland, Kviterussland, Aserbajdsjan og Tyrkia, men òg EU-land som Ungarn og Polen, har bevega seg i feil retning. Det er urovekkjande når bl.a. rettsvesen og massemedia blir kontrollerte av og underlagde regjeringa.

Våre liberale demokrati er ikkje ei gåve me kan ta for gitt. Me må sjå faren når alarmsignala lyser. Me må forstå kvifor rettsstaten blir undergraven, kvifor det skjer. Me må bli einige om meir effektive tiltak for å stanse undergravinga av grunnprinsippa i demokratiet. Det er derfor eg reiser denne interpellasjonen, og eg ber utanriksministeren utdjupe kva ho meiner er Noregs viktigaste verkemiddel i arbeidet mot autoritære styreformer og for å verne rettsstatsprinsippa.

Me har internasjonale samarbeidsorgan som byggjer på slike prinsipp. Korleis kan Noreg bidra til å styrkje Europarådets og OSSEs rolle i sikringa av demokratiet, rettsstaten og menneskerettane? Korleis kan me samarbeide med EU om tiltak? Vil regjeringa bruke EØS-midlane enda meir målretta til å fremje demokrati og eit sterkt sivilsamfunn? Kva er statusen for regjeringa sitt arbeid med å etablere menneskerettssanksjonar?

Truleg har demokratiske styreformer som ideal og verkelegheit aldri stått sterkare globalt sett enn dei gjorde rundt 2005. Sidan da har det vore ein reell tilbakegang òg i Europa. Er me no vitne til eit tidsskilje? Kva er det som har skjedd?

Russland er det landet som har hatt størst negativ påverknad, bl.a. fordi myndigheitene der har støtta opp om populistiske, sterkt nasjonalistiske og antidemokratiske parti i fleire europeiske statar. Samtidig ser ei rekkje ytterleggåande europeiske parti til «den sterke mann»-modellen som Putin-regimet representerer. Regimet i Russland står bak ei omfattande innblanding i demokratiske val i Vesten, inkludert presidentvalet i USA. Det bidrog til at Donald Trump blei USAs 45. president, jf. Mueller-rapporten. President Lukasjenko i Kviterussland og president Alijev i Aserbajdsjan har lenge sete ved makta. Dei har innskrenka ei rekkje menneskerettar og tillèt ingen politisk opposisjon. Politiske fengslingar er utbreidd. Kviterussland er det einaste landet som ikkje er medlem av Europarådet, og dei har framleis dødsstraff. Aserbajdsjan har i fleire saker nekta å gjennomføre dommar frå Den europeiske menneskerettsdomstolen. Landet stod bak ein omfattande korrupsjonsskandale i Europarådets parlamentariske forsamling, der dei kjøpte stemmer for å unngå negative resolusjonar.

Tyrkia har etter 2005, under president Erdogan, utvikla seg i autoritær retning. Me ser fengsling av journalistar og politisk opposisjon basert på skuldingar om at dei støttar kurdisk nasjonalisme, vald, terrorisme eller Gülen-bevegelsen. Erdogan har dei siste åra utvikla eit sentralistisk presidentstyre. Regimet kontrollerer dei store mediehusa, har svekt uavhengigheita til domstolane og innskrenka ytringsfridomen. Nyleg pressa han igjennom annullering av valresultatet i Istanbul etter at opposisjonskandidaten vann valet.

Ungarn gjennomførte etter Viktor Orbáns braksiger i 2010 ei drastisk omlegging med sterk sentralisering av makta, ikkje minst regjeringa sin dominans over media, domstolane og andre viktige institusjonar. I dei seinare vala har han brukt ein retorikk prega av anti-flyktningar, anti-islam, anti-EU, anti-FN og ikkje minst anti-Soros. Kvifor? Han meiner EU sviktar, at det er Ungarn som forsvarer det kristne Europa mot islam og vernar liberale verdiar.

Polens president har under det nasjonalkonservative Lov- og rettferdspartiet gjennomført liknande innstrammingar, der regjeringa søkjer å dominere media og domstolane. Men det sivile samfunnet i Polen er sterkare enn i Ungarn. Nokre av forsøka på å ta over domstolane med eigne støttespelarar er òg blitt stoppa av EU – eit EU som har gjort ein viktig jobb.

Dei siste to åra er USAs leiarrolle med støtte til demokrati endra og svekt, noko òg utanriksministeren påpeikte i utgreiinga si her tidlegare i vår. Vesten framstår ikkje lenger på same måte som ei samla blokk når det gjeld å fremje demokrati. President Trump blir oppfatta som mindre samlande, meir splittande. At han vil fremje USAs interesser, er forståeleg og ikkje noko særeige. Det som bekymrar, er at han har redusert USAs bidrag til internasjonale organisasjonar, f.eks. ved å trekkje USA ut av FNs menneskerettsråd. Han har hylla autoritære leiarar og bidratt til eit nytt politisk klima prega av nasjonalisme, handelskrig og stormaktspolitikk. Det kan svekkje den internasjonale rettsordenen.

Det er grunn til å merke seg korleis demokratiet i fleire land blir undergrave. Det skjer som regel ikkje ved militærkupp. Metodane som blir nytta, er andre. Den politiske opposisjonen blir stigmatisert. Viktige institusjonar, inkludert rettsvesen og dei viktigaste massemedia, blir underlagde direkte kontroll frå regjeringa si side. Sivile rettar blir avgrensa, slik at det blir vanskeleg å organisere seg eller ytre seg kritisk mot regjeringa. Makta blir sentralisert rundt ein sterk president, slik me ser i Aserbajdsjan, Russland, Tyrkia og Kviterussland, rundt regjeringa, som i Ungarn, eller rundt ein mektig person utanfor det formelle maktapparatet som trekkjer i trådane, noko me bl.a. ser i Polen. Det blir utvikla ein topptung korrupsjonskultur, der den politiske og økonomiske eliten samarbeider om å gjere kvarandre rike på kostnad av folket.

Me må vere på vakt mot autoritær oppførsel frå politiske leiarar i demokratia. Varsellampene bør blenkje når dette skjer – når dei avviser eller uttrykkjer svak tilslutning til demokratiske spelereglar, når dei avviser at dei politiske motstandarane er legitime, når dei tolerer eller oppfordrar til vald, og når dei prøver å avgrense dei sivile rettane for opponentane sine og for media.

Me ser teikn på at demokratiet blir svekt. Når det gjeld å vite korleis me best skal handle for å forsvare demokratiet og rettsstaten, når demokratiske politikarar i Europa ser slike tendensar i eigne kretsar, må dei ta ansvar. Me må ta ansvar. Partilojalitet må ikkje få nokon til å unnlate å forsvare demokratiet.

Dessverre er det mange mainstream-politikarar som har trudd at dei kunne temje ein autoritær outsider når dei kom til makta. Det går sjeldan bra, og nokre gonger går det heilt gale. Det har historia vår vist. Heldigvis er me ikkje der i dag. Eg vil ikkje samanlikne det som skjer, verken med Hitlers nazisme eller Stalins kommunisme. Det var totalitære regime og ideologiar. I dag er vår oppgåve å forsvare demokratiet, rettsstaten og menneskerettane og hindre forvitring av berebjelkane i liberale demokrati. Me må forsvare verdiar me trur er avgjerande for vårt frie samfunn. Me må gi norsk og internasjonal støtte til demokratiske politiske krefter, til sivilt samfunn, til uavhengige medium og til rettsvesen. Det kan spele ei viktig førebyggjande rolle på lengre sikt.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Representanten Hareide tar opp et svært viktig tema – og han skal ikke på noen måte ha dårlig samvittighet for den sene debatten, snarere tvert imot – for utviklingen i deler av Europa gir grunn til bekymring. I enkelte land er opposisjonens kår nå blitt så vanskelige at vi i realiteten kan snakke om en dreining bort fra det representative demokratiet mot noe som minner om tidligere tiders ettpartistater. Vi registrerer også at ledere med autoritære trekk har fått økt selvtillit.

Heldigvis ser vi også motkrefter. Resultatet av helgens europaparlamentsvalg viser et sammensatt bilde – mer sammensatt enn mange fryktet – i de landene representanten nevner. I Ungarn bekreftet det styrende partiet sin dominerende stilling. I Polen og Romania, derimot, fikk opposisjonen økt oppslutning, og det er et viktig korrektiv fra velgernes side.

Et tema som har gått igjen i disse landene de siste årene, er et økende press på rettsstaten. Dette er en utvikling vi har all grunn til å være bekymret for. Rettsstaten utgjør ryggraden i det demokratiske systemet, og når ryggraden forvitrer, kan hele strukturen falle sammen. Uten et uavhengig rettsvesen blir minoritetenes rettssikkerhet særlig utsatt. De som ikke rammes direkte, ser gjerne ikke de langsiktige konsekvensene av at lovlig valgte regjeringer styrker sin egen posisjon på bekostning av rettsstatlige prinsipper og rettssikkerhet. Utviklingen er ikke bare alvorlig for befolkningen i de aktuelle landene, den kan også få konsekvenser for Norge og for det europeiske samarbeidet Norge er en del av. Et trygt Europa er et Europa som bygger ned skillelinjer som gir opphav til konflikt og ustabilitet.

Utviklingen i Polen, Ungarn og Romania gir grunn til bekymring, og EU har startet en debatt om unionen bør ha mer effektive virkemidler for å sikre respekt for EUs verdigrunnlag og rettsstatsprinsipper. I sitt utkast til nytt langtidsbudsjett har Kommisjonen lagt inn forslag om en mekanisme som knytter overholdelse av rettsstatsprinsipper til overføringene fra EUs budsjett, med en begrunnelse i at EUs midler må sikres i tilstrekkelig grad. I tillegg har Tyskland og Belgia nylig lagt fram et forslag om en «peer review»-ordning, der medlemslandene gjennom rådet skal overvåke utviklingen for demokrati og rettsstat i alle EUs medlemsland.

Norge støtter EUs arbeid for å fremme respekt for grunnleggende rettigheter, rettsstat og demokrati, og vi følger EUs prosesser mot Polen og Ungarn tett. Vi har gjentatte ganger oppfordret landene til å samarbeide med EUs institusjoner, og vi merket oss at Polen i desember 2018 valgte å endre den nye loven om høyesterett etter pålegg fra EU-domstolen.

Regionale aktører som Europarådet og OSSE sitter på relevante verktøy landene kan trekke på. Venezia-kommisjonens rådgivende uttalelser er et godt eksempel. EUs ulike verktøy, først og fremst artikkel 7, om brudd på grunnleggende verdier, er også en mulighet EU benytter, men den har selvfølgelig sine begrensninger. Utfordringen for alle er at de forutsetter reell vilje til etterlevelse hos landets egne ledere.

Aktuelle virkemidler for Norge er tilstedeværelse og dialog, målrettet støtte til aktører i det sivile samfunn, uavhengige medier og en justisreform i tråd med grunnleggende rettsstatlige prinsipper. FNs periodiske landhøringer, UPR, har vist seg å være et effektivt utgangspunkt for dialog med myndigheter. Det er viktig at vi kommuniserer hvorfor det er i landenes egeninteresse å verne om demokrati, rettsstat og respekt for menneskerettigheter.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning i 15 europeiske land. Midlene bidrar bl.a. til å styrke det sivile samfunn og justissektoren i mottakerlandene, i tråd med prinsippene om rettsstat, demokrati og godt styresett.

Interpellanten spør om regjeringa vil bruke EØS-midlene enda mer målrettet for å fremme demokrati og et sterkere sivilsamfunn. Hovedprofilen for EØS-midlene i inneværende periode, altså 2014–2021, er fastlagt i avtale mellom giverlandene og EU, etterfulgt av landvise forhandlinger med mottakerlandene. Det er inngått avtaler med 14 av de 15 mottakerlandene. Midlene til justissektoren og justisreform er betydelig styrket i forhold til tidligere perioder. Dessuten er avsetningen til fondet for sivilt samfunn økt og utgjør nå minst 10 pst. av de samlede overføringene, og kravet om uavhengig forvaltning av fondet, altså uavhengig av landets myndigheter, er skjerpet i forhold til forrige periode. Dette gjør vi for å søke å bidra til et sterkere sivilt samfunn, som er en viktig del av ethvert velfungerende demokrati.

Vi forhandler fortsatt med Ungarn, der det først og fremst gjenstår å komme til enighet om forvaltningen av fondet for sivilt samfunn. Giverlandene, Island, Liechtenstein og Norge, står samlet om vår posisjon i forhandlingene. Vår tilnærming støttes også av Kommisjonen og av sentrale EU-land. Dette er en problemstilling jeg har holdt Stortingets europautvalg løpende oppdatert om. Jeg har også diskutert det i mine redegjørelser i Stortinget, og jeg opplever at det er tverrpolitisk støtte for regjeringas linje.

Vi håper at det fortsatt er mulig å bli enige, men vi er helt klare på at vi må finne løsninger på alle utestående spørsmål samlet, herunder for sivilt samfunn, for at det skal kunne bli en avtale med Ungarn. Vi splitter altså ikke opp sivilt samfunn fra de andre fondsmidlene – man kunne f.eks. tenke seg at man ble enige om fondsmidlene, altså ca. 90 pst. først, og så komme tilbake til sivilt samfunn. Alt må være på plass før vi utbetaler midlene. EØS-midler til Ungarn vil altså ikke bli utbetalt før det er en helhetlig avtale på plass.

For å bistå mottakerlandene i utviklingen og gjennomføringen av avtalte satsingsområder har vi gjennom EØS-midlene også etablert samarbeid med norske fagetater, som f.eks. Domstoladministrasjonen, og internasjonale organisasjoner som Europarådet og EUs byrå for fundamentale rettigheter. Dette samarbeidet bidrar også til ytterligere å styrke fokus på internasjonale standarder, demokrati og rettsstat.

Europarådets kjerneverdier – menneskerettigheter, demokrati og rettsstat – er viktigere enn noen gang. Norge er en sterk støttespiller for organisasjonen, og ikke minst støtter vi opp om Den europeiske menneskerettsdomstolen, både finansielt og faglig. Vi har økt våre frivillige bidrag til domstolen. Vi kommer til å fortsette å slutte opp om organisasjonens overvåkingsmekanismer og menneskerettighetskommissærens behov for større tilgang til såkalte gråsoner i enkelte medlemsland. Norge ønsker å bevare Europarådet som en paneuropeisk organisasjon som inkluderer alle Europas 830 millioner innbyggere og gir dem tilgang til Menneskerettsdomstolen. Det er nokså unikt at vi har en dødsstraff-fri sone som omfatter 830 millioner mennesker, og vi ønsker at det skal fortsette å være sånn.

OSSEs arbeid i felt er også viktig. Vi har økt vårt engasjement gjennom personell og prosjektfinansiering til OSSEs virksomhet i våre nærområder sør og øst i Europa. Vi støtter også OSSEs omfattende valgobservasjoner, og vi bidrar til OSSEs viktige innsats for likestilling, mediefrihet, sikkerhetssektorreform og forebygging av voldelig ekstremisme.

Situasjonen når det gjelder menneskerettigheter og rettsstatens stilling i Tyrkia, er fortsatt veldig bekymringsfull. Regjeringa har gjentatte ganger i bilaterale samtaler og gjennom Europarådet og andre egnede kanaler gitt uttrykk for det som er vår bekymring. Regjeringa har styrket støtten til sivilt samfunn i Tyrkia i takt med den forverrede situasjonen etter kuppforsøket i 2016. Tiltak for ytringsfrihet har høyest prioritet.

Fra mange hold uttrykkes det uro over autoritære utviklingstrekk og en stadig vanskeligere menneskerettighetssituasjon i Russland. Jeg deler bekymringen over denne utviklingen. Det gjelder både vilkårene for sivilt samfunn generelt og konkrete saker som forfølgelsen av LHBTI-personer og det utilbørlige presset mot menneskerettighetsforkjempere i Tsjetsjenia. Norge var ett av 16 land som aktiverte den såkalte Moskva-mekanismen i OSSE. Dette innebar bl.a. en ekspertgransking av rapporterte menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia.

Til slutt: Når det gjelder arbeidet med å etablere menneskerettighetssanksjoner, er Norge nå i dialog med nærstående land angående den pågående prosessen i EU, hvor ulike problemstillinger knyttet til etableringen av et slikt sanksjonsregime diskuteres. Det er mange og til dels vanskelige spørsmål å ta stilling til, men de diskuteres nå i EU, og vi deltar i den diskusjonen. Utenriksdepartementet vurderer hvordan Norge best mulig kan bidra i disse diskusjonene, og er allerede i gang med å revidere dagens hjemmelslover for internasjonale sanksjoner og restriktive tiltak, slik at et eventuelt sanksjonsregime mot personer for grove menneskerettighetsbrudd skal kunne gjennomføres i norsk rett.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil takke utanriksministeren for eit veldig godt svar og ei veldig god utgreiing om den interpellasjonen som eg har lagt fram. Det er eg svært glad for.

Eg trur at når utanriksministeren seier at autoritære leiarar i dag framstår med veldig god sjølvtillit, er det veldig treffande for den situasjonen me har. Eg deler også utanriksministeren sitt bilde av at det er ikkje eintydig svart, det er ikkje eintydig mørkt. Eg trur det EU-valet som me no hadde, frå torsdag til søndag, viser eit bilde som er blanda, der bl.a. opposisjonen i Ungarn og Romania gjer det betre. Det er veldig gode signal. Samtidig er det jo slik at valet i Polen, valet i Italia og – eg vil tore å seie – òg valet i Storbritannia gir oss nokre utfordringar. Me får òg ein ny statsminister i Storbritannia som det blir spennande å følgje.

Det ein likevel kan oppsummere med frå Noreg si side, er at i ei tid der veldig mange land i realiteten set seg sjølve først, og mindre samarbeid, må Noregs stemme i det internasjonale vere meir samarbeid – meir forpliktande samarbeid. Det er det eg høyrer frå utanriksministeren, og det er eg veldig glad for.

Så er det òg slik, president – og da ser eg på den presidenten som sit her no – at eg la merke til at utanriksministeren vektla veldig sterkt det tette samarbeidet me har med EU. Det er viktig. Eg trur òg me ser eit EU som speler ei viktigare rolle i dag enn på lang, lang tid, bl.a. blir det som blir nemnt her om den rolla ein har spelt knytt til domstolane i Polen, veldig viktig.

Eg hadde gleda av å møte ein menneskerettsforkjempar frå Ungarn, på min alder, som hadde opplevd å leve i regimet som var før Muren fall – ei mørketid. Han hadde frå 1989 og i realiteten fram til 2010 berre opplevd ei positiv utvikling og ikkje trudd at den utviklinga var mogleg å snu. Men frå 2010 har dei altså opplevd at media er blitt styrte og stengde, at domstolane er blitt påverka, at det ikkje er den opne, frie debatten. Det som såg ut til å vere umogleg i 2009–2010, er dessverre blitt eit mørkt bilde berre ti år seinare.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg er helt enig i den oppsummeringen representanten Hareide gjør. La meg bare legge til at jeg tror vi skal være veldig oppmerksom på at en del av den utviklingen som foregår, og som gjør at rommet for sivilt samfunn innskrenkes, ikke bare handler om hvilke lover og regler som vedtas, eller hvordan man innretter f.eks. en domstolsreform.

Erfaringene vi har gjort oss etter mange års samarbeid – ikke bare med land utenfor Europa, men også i det samarbeidet vi har gjennom både EØS-midlene og med europeiske land og EU-systemet – er at i stadig flere land opplever sivilsamfunnet nettopp at det ikke er gjennom vedtak av lover og formelle prosedyrer rommet blir mindre. Det er i stedet ved at man etablerer regler og rutiner som gjør at organisasjonene ikke kan møtes. Det etableres en følelse av angiversamfunn. Det etableres måter å forfølge både organisasjoner, minoriteter og aktivister på som ikke gjenspeiles i formelle lovvedtak, men som likevel kanskje på mange måter gjør det enklere for regimer med enkelte autoritære trekk å slå ned på det sivilsamfunnet som vi er helt enige om er ryggraden og bærebjelken i ethvert demokratisk samfunn.

Det er en utvikling som er dypt bekymringsfull, og som gjør at vi i tillegg til å jobbe gjennom de kanalene og på de måtene jeg nevnte i mitt innledende svar, må jobbe på andre måter. Det handler om ikke bare å se hen til hvilke lover og regler som vedtas, men også i hvilken retning samfunnet går, og hvordan vi best kan støtte sivilsamfunn i de sammenhengene. Min opplevelse er at det er usedvanlig viktig å fortsette å snakke om disse tingene og se hva som foregår, ha god kunnskap om ulike strømninger og organisasjoner i de forskjellige landene. Det bruker vi våre ambassader aktivt til, som har et usedvanlig godt inntak både på myndighetssiden og når det gjelder sivilsamfunnsorganisasjoner. Det mener vi er en viktig del av den jobben vi har, og den oppgaven vi har med å kartlegge situasjonen også i land nær oss.

Jeg vil avslutte der både representanten Hareide og jeg begynte. Det er bekymringsfullt når vi ser at flere ledere føler at de har såpass stor selvtillit at de – såpass kostnadsfritt – kan stramme til i helt sentrale og elementære spørsmål som ytringsfrihet, rettsstat, pressefrihet og organisasjonsfrihet. Da er det vår felles jobb gjennom de nettverkene vi har, enten som parlamentarikere eller som regjeringsmedlemmer, og gjennom de virkemidlene vi har som norske myndigheter eller som støtte til sivilsamfunn på andre måter, å ta den kampen sammen med dem.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Resultatet av valget i Europa viser en ny politisk skillelinje. Det er de grå, autoritære partiene som vokser fram, mot de grønne partiene, som løfter fram grasrotdemokratiet. Enkelte kommentatorer ser det som et tegn på at de eksisterende maktstrukturene og verktøyene ikke lenger har den samme legitimiteten i befolkningen. Man kan spørre seg om vi skal føle oss så trygge som det framstår i denne debatten, på at dagens framgangsmåte er tilstrekkelig, eller om vi må ser mer grunnleggende på hvordan vi kan skape et mer inkluderende demokrati for å sikre den demokratiske utviklingen vi ønsker.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og sak nr. 10 er ferdigbehandlet.