Stortinget - Møte torsdag den 6. juni 2019

Dato: 06.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 324 S (2018–2019), jf. Dokument 8:84 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [11:22:59]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kari Henriksen, Jonas Gahr Støre, Anette Trettebergstuen, Trond Giske, Elise Bjørnebekk-Waagen og Runar Sjåstad om en kvalitetsreform for det kommunale barnevernet (Innst. 324 S (2018–2019), jf. Dokument 8:84 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, også får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Freddy André Øvstegård (SV) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av dette Dokument 8-forslaget fra en rekke representanter fra Arbeiderpartiet.

Jeg vil starte med å si at barnevern er en helt kritisk viktig oppgave. Det handler om omsorg for og beskyttelse av sårbare barn, barn som ofte har blitt utsatt for omsorgssvikt i hjemmet. Da er det vår oppgave å sørge for at de ikke møtes med svik fra samfunnet, som skal stille opp og beskytte dem.

Representantene som har fremmet forslaget, viser til en rekke undersøkelser og rapporter som har kommet den siste tiden, senest fra Helsetilsynet, som har utført tilsyn med barnevernstjenesten.

Jeg tror vi alle i salen er enige om at det norske systemet for å beskytte barn er blant de beste i verden. Det er det viktig at vi hegner om. Likevel er det mye som må gjøres. Representantene som har fremmet dette forslaget, er innom flere forslag som også vi i SV støtter. Derfor vil jeg gå over til hva SV mener i saken.

Vi er enig i at det trengs mer samkjøring og mer samarbeid mellom ulike tjenester i barnevernet. De som jobber rundt omkring i den kommunale barnevernstjenesten, må ofte være eksperter på hele virkemiddelapparatet. Det er en stor jobb, og vi er nødt til å stille opp og hjelpe til for å sørge for at samkjøringen og samarbeidet blir bedre.

Det er også flere gode forslag som gjelder utdanningene – det å sørge for god relasjonskompetanse i utdanningene, sørge for at det er et klasseperspektiv, at de som arbeider i barnevernstjenesten, har verktøyene til å forstå hvordan stress og ulike problemer også kan henge sammen med foreldrenes klassebakgrunn, og ikke minst en kunnskapsbasert utvikling av profesjonen. Det er alle viktige forslag.

Til slutt vil jeg redegjøre for at det er noen av forslagene som SV ikke ønsker å støtte, som ikke er godt nok utredet og i enkelte tilfeller også går i gal retning og kan svekke barns stilling i barnevernet, mener vi. Det gjelder spesielt pressens inngang og innsyn i barnevernssaker i fylkesnemnda og en såkalt second opinion. Der vil vi vise til det som barnevernsbarna selv sier i høringene, så vi mener det er gode grunner til å revurdere de forslagene.

Da tar jeg opp de forslagene SV er en del av.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har tatt opp de forslagene han refererte til.

Kari Henriksen (A) []: Takk til saksordføreren for å ha lost oss gjennom saksbehandlingen i komiteen på en god måte.

Det har over flere år framkommet rapporter som avdekker alvorlige feil og mangler i det kommunale barnevernet. Barn over hele Norge får ikke den hjelpen de har rett på, barn som fellesskapet har den største forpliktelsen til å hjelpe. Mange av disse barna sviktes av det som skal være deres sikkerhetsnett. Det skyldes ikke at ansatte ikke gjør en god jobb. Det er heller ikke sånn at alle ikke får god hjelp, for mange får det. Og ansatte gjør ofte gull av gråstein, men det hjelper dessverre ikke de barna som opplever svikt.

Dette er ikke en ny situasjon, det startet i 2011. Da innførte regjeringa Stoltenberg barnevernsløftet. Det besto av to ting: øremerkede stillinger og et kompetanseløft. Regjeringa har lagt dette i skuffen og videreført kompetanseløftet, men ikke stillinger.

Rapportene om svikt har fortsatt å komme. Flere, deriblant Barneombudet, organisasjonene og #heierna-kampanjen, peker på det åpenbare: Barna trenger flere kompetente voksne for å få det de har behov for og krav på. Men regjeringa lytter ikke til dette. Isteden er vi vitne til en handlingslammelse i møte med de store utfordringene disse barna møter i sin hverdag. Som jeg har sagt før: Hadde dette vært barn med somatiske sykdommer som ikke fikk tilgang til den kompetansen og de ansatte de hadde behov for, tror jeg debatten hadde hatt et annet preg.

Arbeiderpartiets svar på disse store og omfattende utfordringene er tredelt. For det første fikk vi på plass med støtte av Kristelig Folkeparti en stadfesting av at andelen kommersielle aktører i barnevernet skal fases ned og ideelle øke, uten at det går på bekostning av det offentlige.

Punkt 2: Vi fikk flere statlige bidrag til stillinger, noe også Kristelig Folkeparti støttet helt fram til de fikk regjeringsmakt.

Det tredje punktet er denne omfattende kvalitetsreformen, som bidrar til økt tillit og et styrket rettsvern for både barn og foreldre.

Statsrådens svar bekrefter situasjonsbeskrivelsen. I tillegg har han svart på hvor mange nye oppgaver som har kommet til etter 2011. Det svaret var på seks sider, så det mangler ikke på nye oppgaver.

Når det gjelder punktet om second opinion og åpenhet, ser vi at det kan være vanskelig å ta stilling til, men det er viktig at offentligheten får innsyn i hva som skjer i barnevernet. Det er åpenhet i dag, og det er ikke snakk om å endre det lovverket som ligger til grunn, det er hvordan det praktiseres, vi vil se på.

Det samme gjelder second opinion-forslaget. Vi mener at det vil bidra til økt tillit til barnevernet, og det kommer barna til gode.

Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag og forslagene vi fremmer sammen med SV.

Presidenten: Representanten Kari Henriksen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder): Med utsikt til Hallingskarvet, opp mot fjell og nær slalåmbakke og ridesenter ligger det et lite tømmerhus. Det er Fjellstø Omsorg, en barnevernsinstitusjon. Hol kommune hadde lenge ønsket en institusjon i sitt nærmiljø, men fikk det ikke til. Til slutt ble den kommunalt ansatte lei av å vente på dette og etablerte en privat institusjon. Det er et godt samarbeid mellom denne og kommunen, og ungdommen i Hallingdal behøver ikke reise ut av Hallingdal når det er problemer.

Hva har dette eksempelet med Arbeiderpartiets initiativ til en kvalitetsreform for det kommunale barnevernet å gjøre? Jo, det er et eksempel på at det foregår mye bra i barnevernet, men vi har et stykke igjen. Tilsynsrapporter forteller om svikt på flere nivå. Arbeiderpartiet foreslår en rekke tiltak. Jeg skal kommentere noen av disse. En del av disse tiltakene er igangsatt og/eller blir utredet i ny lov, bl.a. forslaget om ettervern – som er viktig – til 25 år. Det blir nå innført.

Hensynet til barnets beste er viktig, og det er grunnleggende når avgjørelser skal tas. Jeg er derfor glad for at statsråden i brevet til komiteen sier at det vil framheves i en overordnet bestemmelse i den nye barneloven. Medvirkning er også styrket i nåværende lov. Den trådte i kraft i juli i 2018.

Bedring av fosterforeldrenes stilling er også nødvendig, noe som forslaget tar opp. Det er behov for styrket veiledning og oppfølging. I budsjettet for 2019 ble det satt av 25 mill. kr nettopp for å øke kvaliteten i veiledningen til foreldrene. I NOU 2018:18 Trygge rammer for fosterhjem diskuteres bl.a. forslag som skal styrke veiledning til fosterforeldre. Jeg ser fram til å få flere tiltak på dette området.

Heving av kompetansen på ulike områder innen barnevern er også nødvendig. Det foreslås det også. Jeg er opptatt av at det gjelder mange områder. Det gjelder ledelse, kulturforståelse, medvirkning og oppfølging av barn fra minoritetsmiljøer. Ny videreutdanning innen barnevern er under utvikling, og jeg er glad for det. Men selv mener jeg at vi også må utvikle en masterutdanning. Den vil bidra til mer kunnskap og forskning rundt barnevern – hvilke tiltak virker, og hvilke tiltak virker faktisk ikke. Den vil bidra til økt rekruttering, og jeg tror også på sikt bedre utøvelse av tjenestene.

Høyre ønsker ikke normerte stillinger i kommunene i barnevernet, men vi er veldig opptatt av at kommunene skal ha et bevisst forhold til kvaliteten i barnevern, og at politikere i de ulike kommunestyrer må sette barnevern på dagsordenen. Vi har bedret kommuneøkonomien, så det er mulig å ansette flere i barnevernet – det har det også blitt – men vi vil også at kommunene skal prioritere de tiltakene de synes er best. Det kan være styrking av skolehelsetjeneste, tiltak på familievernkontor eller helsestasjonen.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Silje Hjemdal (FrP) []: Få ting er så viktig som å stille opp for barna våre. Det er noe med å gi god hjelp, men man skal også gi riktig hjelp til dem som trenger det mest, og på den måten som er best for dem. Det er også sånn i Norge at vi har både barn og familier som trenger hjelp. De trenger rett og slett hjelp av andre for å fungere eller for å få bedre kår i tilværelsen. Der har vi barnevernet. For meg er det utrolig viktig at det er kompetansen i barnevernet som er det viktigste. Gjennom god kompetanse, et godt regelverk, riktig finansiering og et tilstrekkelig arsenal av virkemidler kan barnevernet hjelpe flest og best mulig der ute.

Som komitélederen understreket i sitt innlegg, må jeg si at dagens representantforslag gjentar mye av det som vi i Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti allerede har jobbet mye med og fortsetter å jobbe med. Regjeringen gjennomfører allerede mye av det som står i forslaget, så derfor kan jeg selvfølgelig stille meg bak at mye er bra og faktisk helt i tråd med de satsingsområdene som vi allerede prioriterer.

Vår kvalitetsreform i barnevernet skal gi bedre barnevern gjennom organisatoriske endringer og gjennom konkrete kompetanse- og utviklingstiltak. Jeg tror ikke det er en bemanningsnorm som er løsningen, og der er vi over i kjent arbeiderpartistil, der bemanningsnorm er et forslag som vektlegger kvantitet framfor kvalitet. Bemanningen øker i barnevernet. Under den borgerlige regjeringen har man over 1 100 flere ansatte i det kommunale barnevernet. Dette er ansatte som gir ekstra kvalitet der ute, og som faktisk møter disse menneskene og barna. Jeg vil minne om at denne veksten er mye sterkere per år enn det den var under den rød-grønne regjeringen.

Det jeg synes er litt trist, er at det virker som om man er mer ideologisk opptatt av å bygge ned de private aktørene på feltet enn å sikre et godt barnevern for de barna som trenger vår hjelp. Jeg synes at hjelp til barna våre er altfor viktig til å bli redusert til en sviktende politisk retorikk fra opposisjonen. Her burde vi kunne stå samlet om å heve kvaliteten. I stedet opplever vi en idéfattig opposisjon som kun forsøker å score billige poeng. Fakta er at barnevernet nå gir et bedre tilbud til dem som trenger det.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: I løpet av min periode i familie- og kulturkomiteen har det med jevne mellomrom blitt fremmet flere forslag som omhandler barnevernet, det være seg fra Arbeiderpartiet, SV eller mitt eget parti. Det er ikke noen tvil om at dette temaet engasjerer oss alle, og at vi alle har et sterkt ønske om at barnevernet på en best mulig måte skal ivareta barna som utsettes for omsorgssvikt i en eller annen form. Dette representantforslaget peker også i den retningen, og her foreslås en rekke tiltak med det formål å heve kvaliteten i det kommunale barnevernet.

Barnevernet er stadig i søkelyset. Det avdekkes forhold som gir grunn til bekymring, alt fra hvordan barn blir tatt hånd om, til hvordan barnevernet er organisert. Lovverket er tydelig på hvilke rettigheter barn som er utsatt for omsorgssvikt, har. Til tross for det rapporteres det om svikt i rutiner, manglende eller feil saksbehandling, varierende grad av kvalitet på barnevernstjenesten, m.m. Det er også svært uheldig at kvaliteten i barnevernet er stedsavhengig, for alle barn skal ha et likeverdig tilbud, men det illustrerer bare hvor komplekst og vanskelig dette feltet er.

Det er helt avgjørende for tilliten og legitimiteten i befolkningen at barnevernet holder et høyt kvalitetsnivå. Forslagsstillerne setter søkelys på en viktig og alvorlig problemstilling. Senterpartiet deler intensjonen til forslagsstillerne og mener at vi trenger et faglig sterkt og oppdatert offentlig norsk barnevern med nok ressurser. Jeg er helt overbevist om at kampanjen #heierna fra ansatte som ønsker seg mer bemanning, må lyttes til, siden oppgavene til barnevernet har økt betraktelig.

Barnevernet må involvere seg og samarbeide mer direkte med barn og foreldre for å finne gode tiltak og løsninger. Det er også viktig at barna blir hørt i viktige avgjørelser som gjelder deres liv på kort og lang sikt. Videre mener jeg at det framover blir viktig med mer kompetanseheving og lengre utdanning og med mer regelmessig barnevernsfaglig veiledning og oppdatering av både nyansatte og erfarne.

Det er flere enkeltforslag fra Arbeiderpartiet som Senterpartiet kan tenke seg å støtte, men det lar seg ikke helt gjøre, fordi de fremmes bolkevis sammen med forslag vi ikke støtter. Men det er veldig viktig for meg å synliggjøre her og nå og for protokollen hvilke vi er enig i. Det gjelder punktene a, b, e, f og g under «Barn og foreldre», punktene a og b under «Rettssikkerhet», a og c under «Organisering» og b, c og e under «Utdanning».

I tillegg har vi i Senterpartiet sett nærmere på to andre forslag fra Arbeiderpartiet som er interessante, men hvor vi mener det er klokt å undersøke først hvilke konsekvenser de får. Vi fremmer forslag hvor vi ber regjeringen først se nærmere på nettopp konsekvensene, både ved innføring av «second opinion»-vurdering av akuttvedtak og ved å la pressen få bedre tilgang til fylkesnemndene.

Med det tar jeg opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Åslaug Sem-Jacobsen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Det er vårt alles sterke ønske og også vårt klare mål som politikere at alle barn skal få vokse opp i et godt hjem, med voksne som elsker dem, og som gir dem den omsorgen som de fortjener, og som de har krav på. Men noen ganger oppstår det dessverre situasjoner i en familie som gjør at barnevernet må inn i bildet. Primært bidrar barnevernet med mange ulike tiltak for å hjelpe familiene til å fungere bedre sammen, men i verste fall må de finne et nytt hjem til barna, enten midlertidig eller permanent.

Kristelig Folkeparti mener at det er viktig med høy kompetanse og tilstrekkelig bemanning i barnevernet, slik at de ansatte er godt rustet til å håndtere de ulike sakene og situasjonene de kommer opp i, for her er det ingen saker som er like. Derfor vil vi arbeide for økt saksbehandlingskapasitet i det kommunale barnevernet, nok fosterhjemsplasser og institusjonsplasser til å gi alle barna et tilbud tilpasset den enkeltes behov, nok kapasitet i fylkesnemndene til å sikre rask saksbehandling, bedre tilsyn, opplæring og veiledning for fosterhjem samt rett til ettervern, som nå utvides til fylte 25 år. Derfor har vi i budsjettforlikene de siste årene styrket det kommunale barnevernet, og den styrkingen vil vi naturligvis også fortsette med som regjeringsparti.

Nettopp fordi trygg oppvekst for barn bør være en så viktig politisk prioritering, er jeg glad for at det både politisk og folkelig sett er et stort engasjement for barnevernet. Selv om det kan være noe uenighet om løsningene, er det i komiteen bred enighet om at barnevernet må prioriteres og fortsatt løftes framover. Men i motsetning til forslagsstillerne har jeg altså full tiltro til at statsråden og hans departement klarer å ivareta de viktige og nødvendige endringene i forslaget til ny barnevernslov.

Men forslagsstillerne er likevel inne på et godt poeng, og det er at det er viktig å lytte til dem som har skoene på beina, lytte til de tidligere barnevernsbarna og lytte til alle de voksne som hver dag jobber for å gi de barna det gjelder, en trygg hverdag og en framtid. Det har vi nå fått muligheten til gjennom denne høringen, og det har vært veldig nyttig og godt.

Men det er også verdt å merke seg at de fleste punktene i representantforslaget er ivaretatt – enten er de gjennomført, ute til høring eller i ferd med å bli satt i gang.

En ny barnevernslov er på vei, og regjeringen vil fortsette sin satsing på styrket bemanning, kompetanse og familievern – ikke minst et familievern som må tilpasses en ny og flerkulturell virkelighet. I tillegg er det viktig for Kristelig Folkeparti at vi alltid legger barnets beste til grunn, og nettopp derfor er vi opptatt av å finne gode løsninger i barnets familie og slekt.

Vi har allerede landet gode intensjoner i Granavolden-plattformen, og jeg har store forventninger til den nye barnevernsloven. Jeg imøteser derfor en helhetlig behandling av denne, som også vil imøtekomme flere av forslagsstillernes viktigste henseender.

På bakgrunn av det kommer Kristelig Folkeparti til å støtte komiteens innstilling.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg er glad for at Stortinget ønsker debatt om kvalitet i barnevernet. Flere av forslagene er gode og helt i tråd med satsingsområdet som regjeringa jobber med. Regjeringa er allerede i gang med barnevernsreformen. Reformen inneholder flere tiltak for å heve kvaliteten i barnevernet, og vi skal også gjennomføre organisatoriske endringer som skal bidra til økt forebygging i kommunene og bedre tilbud lokalt.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at vi må styrke barns og foreldres medvirkning og rettssikkerhet. Barnets rett til medvirkning ble styrket gjennom lovendring av 1. juli 2018. Barns rettigheter og samarbeid med familien står også helt sentralt i forslaget til ny barnevernslov som er sendt på høring. Jeg vil lovfeste at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser og handlinger som berører et barn.

Barnevernet skal bygge på ressurser som finnes rundt barnet. Jeg foreslår at barnevernstjenesten skal legge til rette for å involvere barnets familie og nettverk. Dette vil bidra til å finne gode løsninger som er tilpasset barnet og familiens behov.

Tvangssaker er svært inngripende, både for barn og foreldre, og det er svært viktig at partene opplever å bli sett og hørt og behandlet med respekt. Jeg foreslår å innføre samtaleprosess som en varig ordning i alle fylkesnemndene. Evalueringer har vist at denne modellen fører til bedre kommunikasjon, og at partene i større grad kan finne fram til frivillige løsninger med mindre bruk av tvang. Jeg vil også, i likhet med forslagsstillerne, utvide aldersgrensen for rett til ettervern for barnevernsbarn fra 23 til 25 år.

Jeg er enig i at vi må heve kompetansen i barnevernet og kvaliteten på utdanningene. Derfor har denne regjeringa satt av over 80 mill. kr til ulike kompetansetiltak. Vi har økt tilbudet av praksisnære videreutdanninger, slik at flere ansatte får kompetanse på masternivå.

Jeg er også enig i at vi må sørge for bedre oppfølging og veiledning av fosterforeldre. Derfor har vi i år bevilget 25 mill. kr til nettopp dette.

Vi har flere ganger diskutert bemanning i barnevernet. Jeg er enig i at vi må jobbe aktivt med å håndtere kapasitetsutfordringer i barnevernet. Vi har de siste årene sett en betydelig vekst i antall stillinger i barnevernstjenestene, særlig i årene etter 2015. Stillingsveksten skyldes først og fremst at mange kommuner prioriterer barnevernet mer, og det er dit vi vil. Slik situasjonen er nå, mener jeg det blir feil å ta i bruk statlige virkemidler som øremerking og bemanningsnorm.

Men som jeg har nevnt flere ganger tidligere: Jeg vil følge utviklingen tett, og jeg vil sørge for at kvaliteten og bemanningssituasjonen blir vurdert jevnlig, både i den enkelte kommune og på nasjonalt nivå.

Mange familier vil ha god nytte av hjelp fra andre kommunale tjenester, og jeg foreslår å pålegge kommunene å koordinere det forebyggende arbeidet. De må se tilbudet til barn og unge i sammenheng, og kommunestyret skal vedta en plan for hvordan tjenestene skal samarbeide – til beste for barna.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Når jeg hører statsråden og representanter for høyreregjeringa, skjønner jeg at det er noen politikkområder der det er nok med gode ord og gode ønsker, for alle de tingene som de sier er bra, er vi stort sett enig i. Men vi vil videre, og det vil ikke de.

Når det gjelder forslag til løsning: Før Kristelig Folkeparti gikk inn i regjering, hadde vi – som jeg nevnte i mitt innlegg – flere felles forslag til gode løsninger, bl.a. øremerking av stillinger, og vi hadde dette med ideelle aktører. Nå ser vi at i budsjettet øker midlene til kommersielle aktører, og vi ser en regjering som stritter imot av alle krefter det å øremerke stillinger. Hvilke konkrete endringer har skjedd i barnevernet fra januar 2019 til nå, som gjør at Kristelig Folkeparti har endret syn på det de var enig med Arbeiderpartiet i – før de gikk inn i regjering?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg bare si at jeg reagerer på formuleringen: Arbeiderpartiet vil videre, men det vil ikke regjeringa. Jeg har nettopp lest opp og ikke minst i mitt brev til komiteen utfyllende svart på hva vi er i gang med. Nå er det på høring ny barnevernslov, der vi foreslår en rekke nye tiltak som jeg er sikker på vil bedre barnevernet.

Kristelig Folkeparti har inngått seks budsjettforlik med regjeringspartiene – vi har ikke sittet i regjering hele tida, men vi har inngått budsjettforlik. Den politikken står vi bak. Vi har hatt mange runder knyttet til øremerking og hva som fungerer best. Det jeg iallfall ser nå, også som statsråd, er at veksten årlig har vært større under denne regjeringa enn den var under den forrige – og det uten øremerking. Og det er sånn med øremerking at av og til kan den bli et slags golv. Den skal være et golv, men den blir et tak, for istedenfor å bruke mer penger bruker kommunene akkurat det de får.

Jeg skal følge utviklingen nøye, men jeg er fornøyd med at kommunene har bevilget opp slik de har gjort.

Kari Henriksen (A) []: Kan jeg da spørre statsråden: Da statsråden var stortingsrepresentant og satt i forhandlinger, ble det lagt på bordet en norm for ansatte i skole og barnehage. Hva er det som gjør at barna i barnevernet ikke trenger en norm? Kristelig Folkeparti har lagt hele sin makt bak å få en norm i barnehage og skole.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg er veldig glad for det spørsmålet. For meg er det åpenbart at det er stor forskjell på det skolen gjør, og det barnevernet gjør. Det er mye enklere å sette en norm for skolen enn å sette en norm for barnevernet. Og jeg har gjentatte ganger utfordret Arbeiderpartiet: Hvordan skal kriteriene for denne normen være? Skal en ta utgangspunkt i antall bekymringsmeldinger? Det kan jo være logisk, for jo flere bekymringsmeldinger en har, jo flere ansatte bør en ha.

Hva er utfordringen? Det er selvfølgelig at hvis en kommune får et økt antall bekymringsmeldinger, må de ha et økt antall ansatte, noe som koster mer penger. Dermed er det et incentiv til å holde antall bekymringsmeldinger nede, noe jeg er bekymret for. Et annet mulig mål er å se på antall innbyggere, levekår eller et eller annet sånt, men vi vet veldig godt at det er stor forskjell fra kommune til kommune på hvordan forholdene for ungene er. Jeg skal ikke begynne å bruke eksempler, men det er ikke vanskelig å komme på kommuner som sliter mer enn andre. Derfor treffer en norm heller ikke så godt. Det er den åpenbare forskjellen, mener jeg, mellom skole og barnevern.

Kari Henriksen (A) []: Jeg hører at systemet er viktigere enn hva barna har behov for, men la det ligge.

I vårt forslag foreslår vi at det skal vurderes og utredes en norm, hvordan den rent faktisk skal settes ut i livet, men det skal skje i samarbeid med partene og organisasjonene. Det er det regjeringa sier nei til. Når statsråden spør meg om hvordan en norm skal være, vil jeg spørre statsråden: Hvorfor ikke få det utredet? Det er hans ansvarsområde.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: For å bruke ordene til representanten Henriksen: Det er fordi vi setter barnets beste foran systemet. Systemet med en norm er ikke løsningen, systemet er ikke løsningen. Det viktigste er at hver enkelt kommune kan velge de tiltakene som de mener er best. Jeg har sagt flere ganger at jeg ikke har tro på en norm. Derfor ser jeg ikke noen grunn til å utrede – og iallfall ikke når de som foreslår normen, ikke klarer å si hva som skal være kriteriene for den.

Derfor mener jeg det er mye viktigere å styrke kommunene, sånn som vi f.eks. gjør ved å ansvarliggjøre dem i enda større grad, ved at de skal ha en egen sak i kommunestyret hvert år. Det tror jeg kommer til å gjøre at mange flere lokalpolitikere er enda mer bevisst på den viktige oppgaven barnevernet har. Kanskje resulterer det i flere ansatte i barnevernet, men kanskje resulterer det også i flere ungdomsarbeidere, flere i familievernet eller andre tiltak som kommunene mener er enda bedre for å unngå at det kommer så langt at barnevernet må inn. Derfor har jeg et stort engasjement for både å få opp bemanningen og ikke minst å styrke det forebyggende arbeidet i kommunene, som er det aller viktigste.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: En av de store utfordringene på dette området er det offentlige ordskiftet som foregår på ulike plattformer, særlig når det gjelder alvorlige saker som fylkesnemndene har tatt beslutning i. Det er mange grupper som påstår veldig mye drøyt om barnevernet, og som kjemper imot det. Det er familier som ofte – kanskje med rette – setter spørsmålstegn ved de avgjørelsene som er tatt. Og det er ansatte som virkelig får kjørt seg med hets og annen problematikk.

Vi mangler en offentlig, objektiv instans som kan stå for fakta og få satt dette i perspektiv. Derfor er det mange som har løftet fram at kanskje pressen skal inn, med taushetsplikt, og sånn som vi ter oss ellers i rettssystemet, være der og se barnevernet i kortene, men også kunne slå tilbake påstander som blir slengt ut. Vil statsråden kikke litt nærmere på det, eller har han andre løsninger for hvordan vi kan få ned konfliktnivået, den dårlige tonen og det destruktive i det offentlige ordskiftet?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg takker for et viktig spørsmål. Premisset i spørsmålet er veldig viktig fordi åpenhet kan bidra til å skape trygghet og rettssikkerhet. Jeg er enig i at det er viktig å se på løsninger som kan gjøre at man får enda større tillit til rettssystemet.

I forslaget til barnevernslov som vi har sendt ut, har vi foreslått å videreføre dagens praksis. Det man har gjort i flere saker, er å anonymisere sakene, så ingen vet hvem det er, og så legger man sakene ut på Lovdata, slik at man kan følge prosessen. Når det er sagt, mener jeg det viktigste er hensynet til barnet og barnets beste. Nå er det ute på høring, og så vil jeg lese de høringsinnspillene nøye, for jeg er enig i at åpenhet rundt forhandlingene er viktig – og det er en forskjell når det er f.eks. samtykke inne. Så dette følger vi nøye.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det har både nå og tidligere i denne sal vært mye debatt om bemanning i barnevernet, spesielt etter at de ansatte i barnevernet selv gjorde opprør og ga det de kalte et nasjonalt varsel om at de har for liten tid til å kunne hjelpe hvert enkelt barn. Vi hører historier om bekymringsmeldinger som blir liggende i tre måneder før barnevernet får summet seg til gjøre noe, fordi det er så mange saker. Derfor er historiefortellingen om stillingene ganske viktig. I 2011 gjorde den gangen Barne- og likestillingsdepartementet en utredning som viste at det var behov for 1 500 nye stillinger i barnevernet, og man satte i gang et løft – heldigvis. Nå, endelig, etter flere runder, har vi fått svar fra departementet om at en fortsatt trenger 1 250 stillinger. Hvordan kan statsråden da fortsatt si at det ikke trengs et nasjonalt løft?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg har hele tida presisert at jeg mener bemanning er viktig. Og før jeg begynner på svaret, må jeg presisere at i denne saken ligger det vel 24 andre forslag. Det er viktig å fokusere på kvalitet og på mange andre felt, men bemanning er et av de viktig spørsmålene.

Jeg har pekt på i det svaret som representanten viste til om behovet for 1 250 som er skissert, at vi ønsker økt bemanning. Men spørsmålet er: Hvordan lykkes vi best med å få økt bemanning? Det er heldigvis sånn at vi har gitt kommunene god økonomi. Kommunene har valgt å prioritere det å øke bemanningen i barnevernet. Noen kommuner har prioritert det veldig høyt, andre har prioritert det mindre. En øremerking vet vi vil bli fordelt likt, og dermed vil de kommunene som har prioritert det, ikke nødvendigvis trenge det på samme måte.

Det jeg mener er viktigst, er å følge utviklingen tett. Jeg sier ikke at det skal være sånn for alltid, men jeg sier at som situasjonen er nå, har bemanningen økt – og det håper jeg at den gjør fortsatt også.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minuttar.

Hilde Kristin Holtesmo (A) []: Jeg har hørt det sagt at det kreves en landsby for å oppdra et barn. Det kreves et kommunestyre for å ha et godt barnevern. Det er kommunestyret som har ansvaret, og det politiske eierskapet mener jeg må tydeliggjøres.

Barnevernet møter de mest sårbare barna og familiene vi har i samfunnet. Det er så viktig at omsorg og tjenester i barnevernet er organisert slik at barn og deres omsorgspersoner får tidlig, nødvendig og sammenhengende hjelp. Dette betinger igjen tilstrekkelig med midler og ansatte, slik som Arbeiderpartiet foreslår.

I ny barnevernslov, som er på høring nå, ligger det an til en oppgaveoverføring fra stat til kommune. Det er krevende for kommuner med en presset økonomisk situasjon, og derfor må det sikres at det følger penger med oppgaven når disse oppgavene overføres. Det må regjeringen faktisk sørge for. Så skal kommunene sørge for at tjenester som rettes mot barn og unge og deres familier, skal organiseres i gode, kunnskapsbaserte, tverrfaglige, gjerne samlokaliserte tjenester med høy kvalitet.

Arbeiderpartiet vil ha en kvalitetsreform som sikrer tillit og rettssikkerhet, flere statlige bidrag til stillinger i det kommunale barnevernet, og at barnevernet skal være i en offentlig eller en ideell organisasjon sin regi. Barnevernet er ikke egnet for kommersiell drift og stykkpris.

Høy kvalitet forutsetter at politisk og administrativ toppledelse har kunnskap og interesse for fagområdet og gjennom dette igjen kan delta aktivt i diskusjoner som berører strategiske valg som gjelder kommunens barnevern. Det politiske ansvaret for barnevernet må tydeliggjøres. Det er ønskelig, slik jeg ser det, at politisk ledelse skal ha en felles ambisjon og en visjon for kommunens barnevern – dette for å stimulere til økt kvalitet og motivere til innovasjon og nyskaping. En synliggjøring og forankring av økt politisk eierskap og ansvar for barnevernet bør og må komme fram gjennom egne årlige rapporter til kommunestyret, slik som det er foreslått i forslaget.

Jeg oppfordrer til å støtte Arbeiderpartiets forslag om en kvalitetsreform med det det inneholder for det kommunale barnevernet.

Trond Giske (A) []: Det er positivt at statsråden varsler at han tar dette feltet på alvor og vil følge opp Arbeiderpartiets sterke oppfordring om å forbedre kvaliteten. Det er likevel underlig at man ikke ønsker et sterkere nasjonalt system, all den tid det er enorme variasjoner mellom kommuner og landsdeler når det gjelder hvordan barnevernet fungerer, f.eks. antall akuttvedtak, som kan variere helt enormt mellom forskjellige deler av landet.

Det er få områder som egner seg dårligere for politisk spill og å peke på hverandre enn dette. Vi får ta et felles ansvar for at barnevernstjenesten fortsatt ikke er god nok. Dette skriver seg langt tilbake. Jeg husker min egen politiske start på 1980-tallet, da var det «mappebarna» vi snakket om, flere tusen ubehandlede saker, så dette har vært en gjenganger. Men det haster, og hvis statsråden virkelig ønsker å sette spor etter seg de to årene han skal sitte i stolen, er dette virkelig et område hvor det er mulig.

For det første må det gjøres noe med antallet akuttvedtak. Nå går det riktig vei. I 2017 var det 1 800 tvangs- og akuttplasseringer, i 2018 var det 1 583. Men hver eneste inngripen er potensielt et alvorlig traume for barnet, og hvis det gjøres feil, kanskje et mer alvorlig traume enn det barnet har vært utsatt for i utgangspunktet. Samtidig vet vi at noen ganger er det nødvendig, og jeg tror at enkeltsaker som har fått stor medieoppmerksomhet, har gjort barnevernet ekstra aktsomt. Men akuttvedtak er egentlig et nederlag, for da har de andre tiltakene sviktet. Det å komme inn mye tidligere, det å komme inn mye mer fleksibelt, det å være mye tettere på familien helt fra starten er en mye bedre strategi. Og det er jo ikke noen tvil om at i store deler av befolkningen har barnevernet en tillitskrise – innvandrerfamilier som sender ungene sine tilbake til et fremmed land fordi de ikke har noen tillit til barnevernet.

Det andre punktet er at man må komme inn tidligere, og det å få et større spekter av tiltak som også kan settes inn hvis foreldrene motsetter seg det, som ikke handler om omsorgsovertakelse eller akuttvedtak, tror jeg er veien å gå.

Det tredje er selvfølgelig at de gangene man griper inn, må kvaliteten på tjenesten være god nok. Det er vel få ting som er så tragisk som at barnevernet har grepet inn, til og med kanskje med omsorgsovertakelse eller tvangsplassering, og så går det galt fordi fosterhjemmet svikter. Da er det virkelig skade oppå skade.

Dette er et kjempeviktig område. Det finnes få oppgaver i et samfunn som er så grunnleggende som å gi alle barn en god og trygg oppvekst. Dette kan vi få til med våre ressurser, men en er nødt til å gjøre en ordentlig jobb med det.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Representanten Giske var inne på noe viktig. Nettopp det at vi får så mange akuttinnleggelser av barn i institusjoner, må forebygges. Men det betyr også at vi må bruke mer penger på det forebyggende, og det var derfor jeg i mitt forrige innlegg var opptatt av at kommunene selv må vurdere hvor de vil sette inn trykket – er det på helsestasjonen, er det på familievernkontoret, eller er det i oppsøkende virksomhet?

Det jeg vil ta ordet for her, er dette med institusjonsplasser. Det skjer gjennom tildeling fra Bufetat, de har et inntakssenter for det. Det er barnets behov som skal stå i sentrum når man foretar hver enkelt plassering og avgjør ved hvilken institusjon barnet skal være.

Kommunalt og statlig barnevern har over flere år benyttet private aktører, enten det er ideelle eller kommersielle, for å oppnå dette. I 2015 inngikk staten en samarbeidsavtale med ideelle aktører og leverandører av både helse- og sosialtjenester, og regjeringen har de siste årene styrket ideelle aktørers mulighet, først ved å utlyse institusjonsplasser i et skjermet anbud for ideelle, og også med et større antall plasser som man har fått garanti for.

Det blir av Arbeiderpartiet hevdet at man vil avvikle de private institusjonene. Jeg vil da minne om at private institusjoner er underlagt akkurat de samme kvalitetskravene som både statlige og ideelle, og det er Fylkesmannen som fører tilsyn med alle institusjoner.

Det foreligger ikke kunnskap om at det er systematiske kvalitetsforskjeller mellom offentlige, ideelle og kommersielle institusjoner. Det foreligger heller ingen kunnskap om kvalitetsforskjeller mellom de tiltakene som blir tilbudt, enten det er av private eller av ideelle.

Jeg vil minne om Fjellstø Omsorg i Hallingdal, som ble opprettet av idealister fordi kommunen ikke maktet å gi et godt nok tilbud. Med Arbeiderpartiets politikk vil dette senteret ganske raskt bli avviklet. Så det er med begrunnelse i ideologi, ikke i at tilbudet til barn og unge ikke er bra nok, man vil legge ned disse sentrene. Jeg håper vi kan komme lenger og se at det er kvalitetsforskjellene som skal bety noe når en institusjon må legges ned.

Kari Henriksen (A) []: Takk for debatten – hvis den er slutt. Det var i alle fall ikke flere som hadde tegnet seg da jeg gikk opp.

Jeg har bare lyst til å kommentere noen av de forholdene som har kommet opp i debatten. Det er snakk om dette med medvirkning. Det er vi alle enig i. Vårt forslag til medvirkning handler om å gjøre det mer systematisk, noe à la slik de har det i helsetjenesten, der det er lovpålagt å ha et brukermedvirkningssystem, slik at det blir både på systemnivå og på individnivå. Så der skiller vi litt. Vi er enig i brukermedvirkning og at barnas stemme skal bli hørt mer, og nå svarte statsråden også at det skal bli lagt mer vekt på både familie- og relasjonsstemmene i dette. Det er bra, men vi ønsker altså en tydeligere presisering av hva medvirkning faktisk betyr.

Så er det snakk om økonomi, og det er her forskjellene ligger – som forskjellen mellom å satse på barnevernet og å bruke penger på barnevernet. Det mangler ikke på advarsler. Jeg har lest advarsler fra denne talerstolen veldig mange ganger. Det er å lese for døve ører, det vet jeg, men jeg skal lese en til, og den kom fra Bufdir, fra eget fagdirektorat, til NOU-en i 2016:

«Dersom forslagene ikke følges opp med betydelig finansiering, vil de kunne gå på bekostning av andre viktige oppgaver i kommunal barnevernstjeneste.»

Og det er det det handler om: å få nok folk til å gjøre oppgavene, sånn at kvaliteten kan vokse. Det er et knekkpunkt mellom kvalitet og effektivitet, og det organisasjoner, Barneombudet, #heierna, alle som er på høring, forteller oss, er at det knekkpunktet er nådd. Det er ikke nok ansatte til å utvikle den kompetansen som både regjeringa og opposisjonen er interessert i å gi barnevernet. Det er det som er den politiske forskjellen her.

Så til dette med forebygging. Det er vi helt enig i. Det er derfor vi foreslår å satse mer på den organiseringen som er mye mer utadrettet, og styrke utdanningene slik at folk kan komme mer ut. Og det er ikke noen motsetning i vårt forslag og det som statsråden var inne på, at de kan ansette fritidskonsulenter, terapeuter eller støttekontakter. Det kan de også innenfor vårt system.

Helt til slutt vil jeg si at det er ikke sånn at det bare er i det kommunale barnevernet det er svikt. Også i institusjonene, som også Ørmen Johnsen var inne på, er det rapportert lovbrudd – i 36 av 60 institusjoner. Derfor foreslår vi i vårt reviderte budsjett å sette av 2 mill. kr til en nettbasert varselordning for barn i institusjonsbarnevernet. For det er barn vi snakker om, og de kan ikke vente lenger.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.