Stortinget - Møte mandag den 17. desember 2018

Dato: 17.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 87 S (2018–2019), jf. Dokument 8:12 S (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 6 [18:07:32]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård og Audun Lysbakken om mennesker fremfor markeder i barnevernet (Innst. 87 S (2018–2019), jf. Dokument 8:12 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Først takk for samarbeidet i denne og lignende saker i komiteen.

Vi har hatt flere saker om organisering av barnevernstjenesten.

Sosialistisk Folkeparti og Arbeiderpartiet har fremmet flere forslag om å avvikle private tjenestetilbydere av barnevernstjenester. Jeg mener at SV her fremmer forslag som ikke er konsekvensutredet, og som kan ha utilsiktede og ikke minst negative konsekvenser for barnevernets mulighet til å gi tilpassede tilbud til barn som trenger det.

Hele komiteen er opptatt av at barn som er utsatt for vold og overgrep, skal møte et tjenestetilbud som er preget av trygghet, faglighet og stabilitet. Kvaliteten på tjenesten i barnevernet skal være den samme uavhengig av tilbyder. Kvalitetskravet i barnevernstjenesten er forankret i barnevernsloven og regulert i forskrift.

I dette forslaget bruker SV retorikken «mennesker, ikke markeder», likeledes «å sette mennesker ut på anbud».

SV hevder også at bruk av private leverandører er å sette mennesker ut på anbud. Jeg har lyst til å understreke at det er tjenesten som settes ut på anbud, ikke menneskene, ikke barna. Det er et billig poeng, det er barnas velferd vi snakker om. Det viktigste er at barna skal få hjelp til rett tid.

I dag står private aktører for over halvparten av institusjonstilbudet i barnevernet i Norge, en tjeneste som leveres i godt samarbeid med det offentlige. Private institusjoner utgjør en viktig del av det statlige barnevernet fordi de tilbyr differensierte tilbud til barn og unge som trenger institusjonsopphold. Ikke alle kommuner er i stand til å ha en institusjon.

SV er også negativ til anbud, men valg av riktig tjenesteleverandør sikres ved å utlyse anbud, for i en konkurranse stilles det krav, og man må dokumentere om det er kvalitet, om man har riktig bemanning, om det er god kompetanse hos de ansatte, og ikke minst gjelder det pris.

Man snakker også om at de private tar ut store overskudd. Menon-rapporten har dokumentert at de kommersielle bedriftene kanaliserer størsteparten av overskuddet tilbake i driften. Den rapporten kom nå. Så det er ingen dokumentasjon på at dagens ordning med anbud fører til kortvarige omsorgstiltak og stadige flyttinger.

De ideelle barnevernsinstitusjonene får en stadig større rolle i barnevernet, og Stortinget har vedtatt at andelen ideelle på institusjonsområdet skal økes til 40 pst.

Jeg mener at målet må være barnets beste og ikke ideologi.

Kari Henriksen (A) []: Først vil jeg bare rette opp en inkurie. Arbeiderpartiet skal ut av første flertallsmerknad i innstillingen, fra side 1 til side 2.

Barn som trenger barnevern, fortjener det beste fra fellesskapet, trygghet og stabilitet. Riksrevisjonens rapport om akuttilbudet, ulike foruroligende hendinger ved barnevernsinstitusjoner og den uro som fagfolk av ulikt slag gir uttrykk for, tror jeg er årsaken til at vi svært ofte diskuterer barnevern i Stortinget nå. Regjeringa fortsetter å late som om kritikken ikke er der, vil helst fortsette som før og synes å være mer opptatt av å kritisere opposisjonen enn av å styrke det kommunale barnevernet.

I vår fremmet Arbeiderpartiet et forslag her i Stortinget om å trappe ned den kommersielle delen av barnevernet til fordel for offentlige og ideelle tilbud. Det var i hovedsak fem grunner til at vi fremmet dette forslaget. Den første grunnen er at det å dele en familie er det mest alvorlige inngrep et samfunn kan gjøre, og at rettssikkerheten derfor må ha høyeste prioritet. Den andre grunnen er at det foreligger motstridende hensyn når man skal både tjene penger og sikre overskudd, og samtidig levere tjenester i tråd med god myndighetsutøvelse. Det utfordrer habiliteten. Den tredje grunnen handler om at kvaliteten i barnevernet kan bli bedre, ved at pengene som bevilges over statsbudsjettet, faktisk beholdes i barnevernet. Grunnlaget for stadige oppslag om at private kommersielle konserner beriker seg på fellesskapets bevilgninger til barnevern og flytter overskudd til utenlandske bankkonti, må ta slutt. Den fjerde grunnen: For Arbeiderpartiet handler det om å redusere anbudsbyråkratiet. Ethvert barn og enhver familie er unik. Barna er ikke egnet til å deles opp i stykkprisenheter med fortjeneste som motiv. Og den femte grunnen er at ideelle organisasjoner uten fortjeneste har lang tradisjon for å samarbeide med det offentlige om viktige og kvalitetsmessig gode velferdstjenester. Gjennom høyreregjeringas politikk er disse kommet under stadig sterkere press.

Framtidas barnevern må bygges opp rundt utvikling og styrking av dette samarbeidet, til barnas og deres foreldres beste, ikke med nedbygging, slik vi har sett denne regjeringa gjøre til nå, og som stortingsflertallet heldigvis har satt en stopper for gjennom å gi sin tilslutning til at regjeringa må sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser, slik at andelen ideelle øker til om lag 40 pst. innen 2025.

Det var et godt forslag. Arbeiderpartiet ser fram til at regjeringa presenterer oppfølgingen av dette vedtaket for Stortinget, til beste for barna som trenger vern, for ansatte som strever med å strekke til i det kommunale barnevernet, for ideelle organisasjoner og for samfunnet.

Arbeiderpartiet vil støtte forslag nr. 5, som er fremmet i salen i dag.

Silje Hjemdal (FrP) []: I dag behandler vi et representantforslag om mennesker framfor markeder i barnevernet. Den 28. mai i år behandlet vi et representantforslag om et offentlig og ideelt drevet barnevern. Den 12. desember i fjor behandlet vi et representantforslag om å sikre et trygt og stabilt barnevern uten profitt. Den 20. juni i fjor behandlet vi et representantforslag om å sikre et profittfritt barnevern.

Dette er noen av representantforslagene fra de rød-grønne, som har vært i opposisjon de siste årene. I tillegg kommer det en rekke forslag i budsjettbehandlinger og andre større saker. Alle disse forslagene har to ting til felles. For det første er forslagene et direkte angrep på alle de velfungerende tilbudene i barnevernssektoren som tilfeldigvis er privat eiet. For det andre har forslagene det til felles at de kommer etter at de rød-grønne partiene styrte landet og barnevernet sammenhengende i åtte år. Det var åtte år der det offentlige fortsatte å bruke private leverandører av tjenester til barnevernet.

Det viktigste for dem som er opptatt av et godt barnevern, bør være kvaliteten og innholdet i tjenestetilbudet, og at rettssikkerheten til barn og familier blir ivaretatt på en god måte. For Fremskrittspartiet er det viktigste at barn får det beste tilbudet, ikke hvem som driver det.

Jeg syns komitélederen hadde et veldig godt innlegg, men jeg vil likevel understreke det at private aktører i dag er en meget viktig bidragsyter i barnevernet. I godt samarbeid med det offentlige står de private aktørene for om lag halvparten av det hjelpetilbudet som er i dag. Jeg er glad for at vi har ulike aktører som bidrar til bedre tjenester for barn. Barn er som alle oss andre, de er ulike, og de er unike. Det å ha tilgang på ulike aktører er faktisk viktig for å gi barn nettopp det beste tilbudet.

Private tiltak skal selvsagt følge de samme kvalitetskravene som det offentlige. Også private tiltak følges opp gjennom bl.a. tilsyn. Vi skal selvsagt fortsette med å stille tydelige og strenge krav til både innholdet og kvaliteten i tilbudene til barna, og vi må erkjenne at det kan være potensielle utfordringer med ulike aktører i barnevernet. Men det er noe jeg oppfatter at departementet og statsråden tar meget alvorlig.

Avslutningsvis vil jeg nevne at jeg reagerer sterkt på formuleringen «å sette mennesker ut på anbud». Det er tjenester som settes ut på anbud, ikke mennesker.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Vi må bestrebe oss på å jobbe for et barnevern som ivaretar sitt samfunnsoppdrag på en god måte. Velferdssektoren kommersialiseres i økende tempo, og barnevernet er nå et forretningsmarked. Det taper barna, de ansatte, de private ideelle aktørene og fellesskapet på. Nordmenn flest mener at skattefinansierte velferdstjenester skal drives slik at bevilgningene uavkortet går til barnevern, skole, barnehage, eldreomsorg osv. Det gjør de ikke i dag.

Humana, som har sin virksomhet innen omsorgssektoren, deriblant barnevern, sier de i 2018 har satt utbytte til kun 0,49 pst. av omsetningen. Dette kan se smått ut, men de kommersielle barnevernsselskapenes totale omsetning i Norge fra 2012 til 2016 var på 13,2 mrd. kr. Med et utbytte på 0,49 pst. ville det bli 63 mill. kr av felleskassa – midler som går rett til utbytte. Hvilket parti her i salen vil hevde at 63 mill. kr i de offentlige budsjettene er småpenger? Senterpartiet mener iallfall ikke det.

Vi mener det er på tide å skrote anbudssystemet. Senterpartiet ønsker trygge, forutsigbare og kvalitativt gode tjenester. I et anbudsregime handler det om å levere en tjeneste mest mulig effektivt og å holde kostnadene nede. Menneskelige behov blir fort usynlige. Dagens anbudssystem innebærer en fare for å belønne useriøse aktører som underpriser tjenestene f.eks. ved å ha dårlige arbeidsvilkår for ansatte eller mangelfulle tjenester. Byråkratiet som kreves for å håndtere anbudsrunder, er også omfattende.

Senterpartiet mener at dagens anbudssystem bør avvikles til fordel for langsiktige avtaler basert på kvalitet. Derfor fremmer Senterpartiet sammen med SV forslag om å avslutte bruken av konkurranseutsetting og anbud i barnevernssektoren og sikre at private ideelle virksomheter får langsiktige avtaler med det offentlige.

Vi fremmer i tillegg forslag om å sikre at aktører som mottar offentlige tilskudd til drift av barnevernstiltak, skal ha lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med dem som gjelder i det offentlige.

Senterpartiet er ellers ikke uenig i intensjonene i de andre forslagene, men mener forslagene nr. 1 og 2 er dekkende. Vi støtter også det løse forslaget SV har kommet med i saken.

Norske velferdstjenester har blitt en gullgruve for investorer. Det er på høy tid at Stortinget setter på bremseklossene. Det er synd vi ikke får Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene med på å endre kurs akkurat nå – men kanskje senere.

Jeg tar opp de forslagene vi har fremmet sammen med SV.

Presidenten: Representanten Åslaug Sem-Jacobsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Alle barn har rett til omsorg og beskyttelse. Den norske modellen for å hjelpe barn som ikke får den omsorgen de trenger og har rett til, er kanskje den beste i verden. Det er vi alle enige om her i salen heldigvis. Men det som vi overraskende nok ikke er enige om, er prinsippet om at fellesskapets penger som er bevilget til omsorg og beskyttelse av barn, skal gå til akkurat det, og ikke noe annet – et helt rimelig og fornuftig krav, som støttes av et flertall i befolkningen i alle de undersøkelsene som har blitt utført om spørsmålet.

Ikke minst er det er viktig krav fordi kommersialiseringen av barnevernet har gått langt. Fire av de fem største kommersielle barnevernsselskapene er eid av oppkjøpsfond registrert i skatteparadis, og de ideelle skvises ut.

Det går ut over mangfoldet i tjenesten. Det går ut over de ansatte som må betale for konkurranseutsettingen i form av dårligere vilkår, og det går ikke minst til syvende og sist alltid ut over barna, bl.a. når turnoveren er høy blant de ansatte, uforutsigbarheten er stor, og når pengene som skulle gå til deres tilbud, forsvinner til noe annet.

Hele kommersialiseringen av barnevernet har blitt gjort mulig av anbudsregimet – et system som presser på pris og gjør det vanskelig for de små ideelle å konkurrere, men enkelt for de store kommersielle med anbudsapparater.

Men verst av alt med anbudsregimet er at det ikke bare er tjenester som er ute på anbud, men også hvert enkelt barn, selv om ikke representantene fra høyresiden har fått det med seg.

Det få er klar over, er nemlig at enkeltbarn settes ut på anbud gjennom praksisen med anbud på enkeltkjøp av plassering i institusjon. Omfattende og detaljerte beskrivelser av enkeltbarn sendes ut fra Bufetat til ulike leverandører, som så byr på barnet. Jeg har sett disse beskrivelsene selv, og det er grovt – det er grovt og sjokkerende å se hvordan vi driver barnevern i Norge i dag.

Så blir det forhandlingsrunder, fram og tilbake. I ett eksempel, som ikke er enestående, ble det forhandlet ned til 18 kroners forskjell i matbudsjettet for et barn. De små ideelle har ikke sjanse til å være med i et sånt regime – og de vil heller ikke nettopp fordi det er uetisk.

Bruken av enkeltkjøp er spesielt farlig når det gjelder akuttplasseringer. Det var også kontroll- og konstitusjonskomiteen enig i da de behandlet Riksrevisjonens kritikk av barnevernets bistandsplikt for et par uker siden. Akuttplasseringene skjer på få timer, og det er ingen mulighet til kvalitetskontroll. Det sier Bufdir selv.

Men praksisen fortsetter. I år ligger det an til å bli 400 enkeltkjøp, og den største delen gjelder akuttplasseringer. Sånn kan vi ikke ha det. Derfor er SV veldig glad for at vårt løse forslag, som jeg nå tar opp, får flertall i salen i dag. Det handler om anstendighet, om å sette mennesker foran markeder i barnevernet.

Jeg tar opp SVs forslag i saken.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har teke opp dei forslaga han refererte til.

Grunde Almeland (V) []: Det er som flere representanter har påpekt, med en viss følelse av déjà vu jeg står her og diskuterer noe som vi tross alt har hatt oppe flere ganger.

Men jeg sier dette gjerne igjen: Alle barn i Norge skal ha en trygg oppvekst og få mulighet og frihet til å skape seg et godt liv. For de barna som får en tøff start på livet, er det ekstra viktig med god oppfølging. Vi skal ha et barnevern med ansatte med den kompetansen som trengs for å levere et tilbud av kvalitet. Barnevernsansatte gjør en uvurderlig jobb. Deres jobb er å skape trygghet, glede, selvtillit og framtidstro der utgangspunktet gjerne er noe helt annet. Barna våre er det viktigste vi har, og det er dem vi skal sette først.

Min oppfatning er at de fleste som jobber i barnevernet, har et ønske om å hjelpe barna de kommer i kontakt med, uavhengig av om lønnen deres betales av kommunen eller av private. Kommunene selv er glad for at det finnes andre som leverer barnevernstjenester der de ikke strekker til. Det viktigste er tross alt at tjenesten finnes, kommer til rett tid, og ikke minst at den er god – ikke hvem som leverer den.

De kommersielle institusjonene er underlagt de samme kvalitetskrav og det samme tilsynet som øvrige institusjoner, og det er ikke påvist systematiske kvalitetsforskjeller. Så kan jeg forstå at opposisjonen tar et veivalg her ut fra en forestilling om sin egen idealsituasjon, men her må jeg etterlyse en viss pragmatisme.

Venstre er for et sterkt offentlig velferdstilbud, men vi mener også at mangfold er bra, slik at ulike mennesker kan velge ulike løsninger, slik at nytenkende og annerledesdrivende foretak kan komme på banen og vise vei – selvsagt innenfor strenge kvalitetsrammer, slik at det offentlige hele tiden blir pushet. Og ikke minst: Mangfoldet er bra når det offentlige ikke strekker til og ikke makter å drive et like stort og godt tilbud selv.

Så er det dette med anbudsprosesser. Jeg synes, som også flere representanter har påpekt, at det er et litt rart retorisk grep å si at man setter mennesker ut på anbud. Men jeg har hørt det før, jeg har tross alt vært ungdomspolitiker og deltatt i en rekke skoledebatter. Anbudsprosesser er også en mulighet for å stille krav parallelt med at man driver fram innovasjon, og det er det vi ønsker å få til. Jeg ser fram til flere av disse debattene i framtiden, for det har jeg tro på at det blir.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Hvis jeg ikke tar helt feil, tror jeg det er fjerde gangen denne komiteen behandler en sak knyttet til barnevernet. Jeg synes det er bra, for dette er virkelig en tjeneste som det må fokuseres mye på politisk. Vi snakker tross alt om de mest sårbare barna våre, barn og unge som lever under forhold som kan skade både helse og utvikling. De fortjener den beste omsorgen vi kan gi dem, og det må være en omsorg som kommer til rett tid.

Det er blitt vedtatt her på Stortinget at det skulle settes ned et utvalg som skulle se på hvordan offentlige midler blir brukt, overfor både private og ideelle, for å sikre at pengene som brukes på barnevern, går og blir til barnas beste. Dette er et utvalg som ennå ikke er ferdig med sitt arbeid, men vi venter på hva det vil konkludere med, og ikke minst hva det vil komme med av anbefalinger.

Jeg vil også minne om det Stortinget har vedtatt, den 28. mai 2018:

«Stortinget ber regjeringen sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser som fører til at andelen ideelle øker til om lag 40 pst. innen 2025, samtidig som den offentlige andelen institusjonsplasser ikke reduseres.»

Dette er et arbeid som regjeringen er blitt pålagt å jobbe med.

Det som allikevel gir grunn til bekymring, er det som handler om enkeltkjøp, og spesielt når det gjelder akuttplasser og akuttplasseringer. Kristelig Folkeparti har også fått med seg Riksrevisjonens rapport og kritikk, og her er det virkelig grunn til å være bekymret for om barn får den oppfølgingen som er til barns beste. Vi er utrygge på om oppfølgingen er god nok ved sånne enkeltkjøp og spesielt når det gjelder akuttplasseringer. Derfor kommer Kristelig Folkeparti til å støtte forslag nr. 5, fra SV, i saken. Vi støtter ikke de andre forslagene. Vi venter på dette utvalget som skal komme med sine råd og anbefalinger. Men forslag nr. 5, fra SV, vil jeg anbefale Kristelig Folkepartis stortingsgruppe å støtte.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Bjørnar Moxnes (R) []: Bør vi overlate omsorgen for de aller mest sårbare barna og ungdommene våre til kommersielle, profittmotiverte eiere? Det er kjernen i den saken vi diskuterer i salen i dag. Mange av oss ser at når det skjer, når det å gi profitt til eierne er viktigst, står ikke lenger barna i sentrum. Det øker risikoen for at barn og ungdom ikke får det tilbudet som de burde få, og som de har krav på. Dette er våre barn, og det er fellesskapets penger, bevilget til barnevern, som burde gå til disse barna og ikke til noen få som beriker seg på barnevernet.

Vi vet at god omsorg forutsetter at man har kompetente ansatte som også har ryddige og skikkelige arbeidsvilkår. Vi har sett flere eksempler det siste året, fra bl.a. Heimta og Aleris, på både fryktkultur, underbemanning og også vanskelige arbeidsforhold. Dette er eksempler som føyer seg inn i en lang rekke saker som viser at barnevernet ikke egner seg for kommersiell drift. Skandalene med Heimta og Aleris er eksempler på et system der privat profitt hentes ut på skattefinansierte velferdstjenester gjennom å kutte i de ansattes lønns- og arbeidsvilkår, noe som i neste runde naturligvis går ut over kvaliteten på tilbudet for brukerne av tjenestene. Det er derfor vi, og stadig flere, er imot profitt som tas ut av bl.a. barnevernet.

Vi ser også at det kommersielle vokser gjennom oppkjøp, gjennom å kjøpe opp både ideelle aktører og lokale aktører, og at det nå er fem svære konserner som dominerer den private delen av barnevernet – Aleris, Humana, Team Olivia, Unicare og Aberia – fire av dem eid av utenlandske oppkjøpsfond, mange av dem også i skatteparadiser.

Vi tror at det er samarbeidet mellom offentlige og ideelle aktører, framfor å slippe løs profittmotivet i barnevernet, som er veien å gå. Vi ønsker et system der alle pengene uavkortet går til barnas beste og ikke til privat profitt. Og vi husker Hofstad Helleland som kulturminister, som sloss iherdig for at alle pengene til idretten skulle gå til idretten og ikke til fester og andre formål, men vi ser ikke den samme iherdigheten hos Hofstad Helleland for å sikre at penger til barnevernet går til barnas beste. Men vi er prinsipielle og konsekvente: Vi ønsker å sikre at pengene bevilget til barnevern går til barnas beste og ikke forsvinner ut av landet til oppkjøpsfond i skatteparadis.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Barn som trenger tiltak utenfor hjemmet, skal få et stabilt tilbud som er tilpasset deres situasjon og behov. Det handler om kvaliteten og innholdet i tjenesten, og at det gis til rett tid. De kommersielle bidrar til det. Det gjorde det også under den forrige regjeringen, hvor SV satt. Jeg mener at det fortsatt er en riktig bruk av kommersielle aktører, at det er et gode i denne sektoren.

I arbeidet med barnevernsreformen innhentet Barne- og likestillingsdepartementet et betydelig kunnskapsgrunnlag om dette. Departementet varslet i Prop. 73 L for 2016–2017 at det er et behov for å vurdere rammene for bruk av private. Det har vi gjort. Barne- og likestillingsdepartementet har i brev til alle kommuner i Norge redegjort i detalj for når og for hvordan kommunene kan benytte private aktører på barnevernsområdet. Jeg har også satt i gang et omfattende internt arbeid med å gjennomgå rammene for det private barnevernet, der formålet er å sørge for riktig bruk av private aktører, effektiv ressursbruk, og at barnas og familienes rettssikkerhet blir ivaretatt på en god nok måte.

Vi har også en pågående ekstern utredning om hvordan det kan sikres likere lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår mellom offentlige og private aktører. Barne- og likestillingsdepartementet er også involvert i Nærings- og fiskeridepartementets utvalg som skal kartlegge pengestrømmer i offentlig finansierte velferdstjenester. Bufetat har selv gjort flere grep som har styrket etatens styring og kontroll med innhold i og utgiftene til tjenestene de anskaffer.

Jeg er glad for at komiteen har merket seg at regjeringen har satt i gang mange prosesser når det gjelder bruken av private, ideelle og kommersielle leverandører. Når vi ser hvor vesentlige bidrag de kommersielle aktørene gir i både det statlige og det kommunale barnevernet, er jeg bekymret for at det forslaget som vi har til behandling i dag, vil utgjøre en risiko for tilbudet til de barna vi her snakker om. I tillegg vil også dette forslaget gripe inn i det allerede pågående og omfattende arbeidet som denne regjeringen har tatt initiativ til, en gjennomgang av bruken av de private aktørene, som ikke den rød-grønne regjeringen gjorde i sin tid.

Vi ser frem til resultatet av det arbeidet, sånn at bruken vil være forsvarlig og til det beste for barna.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Vi i Senterpartiet vil at alle pengene vi bruker på barnevern, skal gå tilbake til barnevernet. Og så er vi veldig opptatt av at de private, ideelle aktørene er et flott og veldig bra supplement til det offentlige. Men jeg er veldig usikker på hva ministeren egentlig mener om dette.

Når vi heier ekstra på de ideelle aktørene og vil kutte ned på de kommersielle, og ministeren har fått i oppdrag å sørge for at vi skal ha en annen strategi for dette, skulle jeg gjerne allerede nå vite: Hva mener egentlig ministeren om det å kutte ned på de kommersielle til fordel for de ideelle? Vil hun jobbe aktivt for det?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Vi legger til grunn at alle private aktører selvsagt skal følge de samme kvalitetskravene som det offentlige. Vi legger til grunn vi ikke skal betale mer for de private tjenestene enn det som er nødvendig, og vi legger til grunn at de private aktørene skal være et supplement til det offentlige.

Vi følger selvfølgelig opp Stortingets vedtak i regjeringen, men vi må sikre oss at vi ikke utraderer store deler av barnevernet gjennom å kutte ned på de kommersielle aktørene. Det offentlige og de ideelle er langt fra å kunne bære ansvaret med å kunne tilby en tjeneste som er god nok til alle barn rundt om i hele Norge. Hvis vi fulgte opp Senterpartiets forslag, kunne vi risikert at en rask omsetting av forslaget ville betydd at veldig mange barn rundt omkring i hele Norge hadde stått uten et tilbud fra barnevernet.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Praksisen med anbud på enkeltkjøp av institusjonsplass gjør at hvert enkelt barn settes ut på anbud. For et par uker siden behandlet kontroll- og konstitusjonskomiteen denne praksisen når det gjelder akuttplasseringer. Det ble vist til en betydelig forsvarlighetsrisiko ved dette fordi det ikke er mulig å gjennomføre kvalitetskontroll, og det er det Bufdir som sier. Vi gambler med noen av de mest sårbare barna vi har. Likevel kan vi ut fra Bufdirs egne tall se at denne praksisen er omfattende og økende. Det ligger an til å bli gjort omkring 190 akuttplasseringer med enkeltkjøp i 2018.

Jeg vil be statsråden forklare hvordan regjeringen kan la dette skje, samtidig som det er en bred enighet om at praksisen er farlig.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Som representanten Øvstegård kjenner godt til, er det svært kompliserte saker vi her snakker om. Det er barn med store behov, og det er akutte behov. I utgangspunktet skulle Bufetat ønsket at man hadde alle plassene tilgjengelig selv, men det er ikke mulig å ha det i alle kommuner over hele landet til enhver tid. Da hadde vi brukt altfor store deler av barnevernsbudsjettet på tomme plasser.

Så er det ikke riktig det som sies her, at for hver enkelt sak og hvert enkelt barn blir informasjon gjort kjent. Ved offentlig kunngjøring av disse anbudene gis det ingen informasjon om enkeltbarn. Det er først og fremst når Bufetat har funnet en løsning, at informasjon om tiltak for det enkelte barn blir kjent. I praksis er det ofte sånn at når man har funnet det tilbudet som er tilpasset det enkelte barn, sendes det informasjon over.

Bjørnar Moxnes (R) []: Som kulturminister sloss Hofstad Helleland som en løve for riktig bruk av fellesskapets midler. Hver kvittering fra toppene i NIF skulle legges fram og granskes, og det var vel og bra. Når det gjelder bruken av barnevernspenger, ser vi ikke den samme innsatsen fra ministeren som vi så da hun var idrettsminister.

Vi vet at lønnsomheten er på 22–23 pst. for det kommersielle barnevernet, en enorm profitt. Penger tas ut fra barnevernet til privat berikelse.

Jeg lurer på om statsråden kan gi en god forklaring på hvorfor det er riktig å ta profitt ut av barnevernet. Hva er den prinsipielle grunnen til at Høyre ønsker at eiere, ofte i oppkjøpsfond i skatteparadiser, skal kunne hente penger ut av barnevernet? Kan ikke det offentlige og private, ideelle gjøre den jobben i fellesskap, uten det profittmotivet som dere er for?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det er jo en grunn til at det har vokst fram et marked av private aktører på dette feltet. Det er fordi det offentlige alene ikke klarer å tilby en tjeneste til hvert enkelt barn som barnevernet er satt til å hjelpe. Dette er barn som har komplekse behov. Det er en vanskelig situasjon, det er en akutt situasjon, og det har vist seg at de private aktørene er et helt nødvendig supplement. De er viktige bidragsytere til at barnevernet kan gi gode nok tjenester til de barna som trenger det.

Så har vi sagt fra regjeringens side at vi ønsker å ta en gjennomgang av pengestrømmene hos de private aktørene. Det er nødvendig fordi det fremsettes en rekke påstander som det er viktig at man får mer kunnskap om.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Jeg må først få lov til å rette opp en feil i mitt forrige innlegg. Jeg sa Sosialistisk Folkeparti – det var kanskje noen som bet seg merke i det. Da får jeg bare beklage. Det er Sosialistisk Venstreparti. Så har vi brakt det på det rene.

Vi har en gjentagende debatt – det er vel fjerde gangen – om bruken av private kommersielle aktører i barnevernet. Jeg tenker at dette er en god debatt å ha fordi det sier noe om skillelinjene i politikken når det gjelder velferdstjenester, mellom SV, Rødt og Arbeiderpartiet på den ene siden og Høyre – jeg får tale for Høyre – på den andre siden. Vi er opptatt av at det ikke bare er innen barnevern, men at også private sykehjem, spesialisthelsetjenester og barnehager kan være et godt supplement til det offentlige, og at man kan kjøpe tjenester av disse, som skal komme de som skal bruke det, til gode. Det er ganske strenge kvalitetskrav til alle disse tjenestene, så det skal ikke være forskjell på om man blir behandlet i en privat barnevernsinstitusjon eller i en offentlig barnevernsinstitusjon. Som jeg sa: Vi har ikke kapasitet til å ha offentlige institusjoner i hele landet. Vi må få hjelp også av private.

Når det gjelder de private kommersielles krav, har de krav om å ha en buffer – altså rett og slett en kapital som gjør at de kan tåle svingninger når de ikke får et anbud. Det handler bl.a. om ansattes sikkerhet, og det handler om pensjonsforhold. Så det er et krav som man setter til de private, at de faktisk skal ha et overskudd.

Når det gjelder det som blir sagt om fryktkultur, underbemanning og vanskelige arbeidsforhold i det private, er det vel ikke noe belegg for å si at det er noe mer av det i det private enn i det offentlige. I så fall vil jeg gjerne ha dokumentasjon på det.

Regjeringen har også sagt at man skal se på hvordan driften av private barnevernstjenester utføres – se på både lønn, arbeidsforhold og pensjonsforhold, som skal være på lik linje med offentlig virksomhet. Så jeg er igjen opptatt av at det er tjenesten til barnet og kvaliteten på den som må være det viktige og det overordnede.

Til slutt: De ideelle er da ikke skviset ut. Tvert imot har Stortinget vedtatt at de skal øke aktiviteten, og det gjør de.

Kjersti Toppe (Sp) []: Kvifor har vi så mange private, kommersielle tilbydarar i norsk barnevern? Jo, det er fordi vi har ein politikk som legg opp til det. Våren 2017 la denne regjeringa fram ei barnevernsreform. I den la dei til rette for at det skulle koma fleire private tilbydarar inn i barnevernet, og at vi skulle få meir marknadstenking i barnevernet. Gode intensjonar om barns beste, auka lokalt ansvar og kompetanse vart ikkje følgde opp. Auka priskonkurranse og meir bruk av økonomiske incentiv var det regjeringa føreslo i barnevernsreforma for å sikra barn stabilitet i hjelpetenestene og best moglege faglege tilbod. For eksempel fekk kommunane fullt betalingsansvar for fosterheimane. Kommunane fekk høgare eigendel for bruk av institusjon og må betala ein viss prosentdel av det institusjonsplassane faktisk kostar. Dette kalla dei full prisdifferensiering, og ein skulle tru det var ei melding om handelsbransjen og ikkje om barnevernet ein snakka om den gongen. Dei innførte òg kommunal valfridom, som betydde at kommunane på bakgrunn av ordninga med full prisdifferensiering skulle velja fritt blant dei institusjonane staten tilbydde barnet. Slik ville altså regjeringa at kommunane skulle tvingast til å prioritera førebyggjande tiltak, og institusjonane skulle konkurrera hardare om ungane på bakgrunn av pris. Ved å gi kommunane fullt betalingsansvar for fosterheimar, full prisdifferensiering på institusjonsplassar og kommunal valfridom skulle fokuset på kjøp og sal av tenester setjast enda meir i system.

Men vil dette økonomi- og marknadsfokuset i barnevernet gi meir tryggleik for barn og sikre dei den hjelpa som trengst? Sjølvsagt ikkje, barnevernet må finansierast etter behov, og nødvendige faglege tiltak for barn må ikkje overstyrast av marknadstilpassa finansieringsordningar. Å gi anbod, konkurranse og økonomiske incentiv større plass er det siste barnevernet treng. Dei einaste eit slikt system gagnar, er dei som vil dyrka fram fleire private, kommersielle aktørar på feltet. At dei skal ta ut profitt, er visst heilt i orden for regjeringa, men det burde det ikkje vera. Det burde vore heilt sentralt at offentlege skattepengar som går til barnevernet, må brukast til nettopp dette og ikkje til utbytte til kommersielle aktørar.

Nokon meiner Stortinget diskuterer barnevernet for ofte. Det er feil. Vi diskuterer det altfor lite. Når statsråden seier at det offentlege ikkje vil klara å tilby sårbare barn nok tenester, er det alvorleg. Vi må stoppa produktivitetsfokuset og marknadstankegangen som i dag gjennomsyrar norsk barnevern. Å anbodsutsetja barns tryggleik er eit dårleg utgangspunkt dersom målet er barns beste.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er noe merkelig og noe som tyder på at enkelte representanter fra regjeringspartiene ikke lytter til innleggene som blir holdt, for når jeg holder et innlegg, og så kommer representanten fra Venstre – som ikke er i salen lenger, ser jeg – og gjentar den samme feilen, og så gjør statsråden det også i replikkvekslingen etterpå, må man lure på om de lytter i det hele tatt, for dette handler om enkeltbarn på anbud. Dette handler om at beskrivelser blir sendt ut til leverandører – ganske tykke og detaljerte beskrivelser. Jeg har sett en slik selv og skulle ønske jeg kunne fått med meg en hit i dag, slik at jeg kunne vist den fram. Kanskje hadde man trodd på det da. Dette mener jeg er grovt uetisk.

Jeg legger også merke til et par hersketeknikker i salen, f.eks. at det er et déjà vu at vi diskuterer denne saken ofte. Ja, vi kommer til å fortsette å diskutere denne saken. Vi har fått gjennomslag for – representantene for regjeringspartiene liker å nevne det selv – at vi skal kartlegge pengestrømmene i offentlig finansiert velferd. Det er kjempebra og var SVs forslag. Vi har fått gjennomslag for 40 pst. ideell andel av institusjonsplassene. Det er kjempebra og var Arbeiderpartiets forslag. Og vi har fått gjennomslag for å utrede likere og bedre arbeidsvilkår i barnevernet, offentlig som kommersielt. Det var også opposisjonens forslag og er veldig viktig og fint.

Jeg synes også at det er merkelig at regjeringspartiene så glatt overser hva både de ideelle selv sier, hva barnevernsbarna selv og deres organisasjoner sier, og ikke minst også hva de ansatte sier selv. La meg ta ett sitat, som man kan lese i Dagbladet i dag, fra Landsforeningen for barnevernsbarn. Vedkommende som uttaler seg, er selv et tidligere barnevernsbarn. Han sier:

«Det kan føles nedverdigende, rett og slett. Det var én som sa at «det blir satt en pris på hodet mitt uansett». Det oppleves sånn at det offentlige er interessert i hvor mye du kan koste, og det gjør at utenforskapet man føler forsterkes.»

Dette handler om praksisen med barn på anbud.

Representantene fra regjeringspartiene viser også til kapasitet, og at det må være et marked, som barnevernsministeren selv uttalte, fordi det ikke er nok offentlig kapasitet. Dette minner meg om et sitat fra Margaret Thatcher, som sa: «There is no alternative.» Men jo, det er et alternativ. De kommersielles inntog i norsk barnevern startet på 1990-tallet. Det er ikke nødvendig at det skal være sånn. Vi kan bygge opp et offentlig, ideelt barnevernstilbud i Norge og sette mennesker foran markeder. Det handler om politikk.

Marianne Haukland (H) []: Omtrent halvparten av alle barnevernstjenestene her til lands utføres av private aktører. Tjenestene leveres i henhold til de absolutte kravene til kvalitet som gjelder for barnevernet. Alle konkurransegrunnlag inneholder klausuler om kompetanse, bemanning, lønn og arbeidsforhold. Alle leveransene blir nøye kontrollert. Offentlige og private aktører utfyller hverandre og jobber sammen for å gi en best mulig tjeneste for barna. Det er det som er den virkeligheten som representantforslaget må ses i lys av.

Barnevernet er en krevende tjeneste, der individuelle og ofte akutte behov må møtes med stor grad av fleksibilitet. Det viktige er ikke hvem som står for driften, men at barna får det beste tilbudet. Konkurranse og bruk av markedsmekanismer om tjenestene, ikke om menneskene, bidrar til dette – ikke minst for de menneskene med størst behov for hjelp. Tall fra Bufdir viser at det er de private aktørene som er statens viktigste støttespiller når det gjelder å levere tjenester til de tyngste brukerne. Hele 66 pst. av barna med høyest adferdsrisiko har institusjonsopphold hos private. 47 pst. av dem med noe lavere adferdsrisiko får hjelp hos private. 26 pst. av akuttplasseringene på institusjoner gjøres hos private.

På disse områdene er de ideelle aktørene så godt som fraværende. De private har gjennom mange år bygd opp solide kompetansemiljø for de mest krevende brukerne. Dette foreslår representantene Øvstegård og Lysbakken å rasere. Det gir verken forutsigbarhet, stabilitet, faglighet eller trygghet for barna – tvert imot. Pengene som bevilges til barnevernet, kommer barna til gode. Ifølge en fersk rapport fra Menon Economics som viser pengestrømmene i barnevernet, hadde de private aktørene en driftsmargin på 5 pst. Av dette overskuddet gikk 74 pst. tilbake til driften, og 22 pst. gikk til å betale skatt.

Bufdir setter ikke bare krav til kvalitet; det kreves også at private har tilstrekkelig økonomi for å få avtale med det offentlige. Uten at de private tar den økonomiske risikoen som er knyttet til å ha kapasitet til å levere korte og krevende institusjonsopphold når behovet oppstår, ville de ikke klart å levere bl.a. nok akuttplasser eller nok plasser til de tyngste brukerne. En driftsmargin på 5 pst. er å anse som den nedre grensen for å bære en slik risiko.

Mens SV gjentar sine forslag, arbeider regjeringen, og jeg er glad for å ha fått et ansvarlig Arbeiderparti, og at de denne gangen erkjenner viktigheten av å utrede konsekvensene før vedtak fattes.

Karin Andersen (SV) []: Barnevern er ikke handel. Jeg blir nesten litt satt ut av innlegg som det forrige, der man snakker om driftsmarginer og leveranser. Barnevern er ikke leveranser. Barnevern er omsorg og skal være trygghet.

Hva ville høyresiden gjøre hvis det ikke fantes noen som var villig til å ta denne risikoen i privat sektor? Skulle vi la være å ha barnevern? Selvfølgelig er det mulig å bygge dette mye mer opp i offentlig sektor enn vi har gjort i dag, men valget som regjeringen gjør, er jo det motsatte, nemlig å bygge ned. Når man betaler for dette, trenger man også å eie den kompetansen selv i offentlig sektor og kunne bruke den videre til dette viktige arbeidet – ikke at man skal betale for å bygge opp kompetanse og formuer i privat sektor som ved neste korsvei er borte igjen.

Jeg blir veldig urolig når jeg hører disse argumentene, for det tyder på at man ikke er opptatt av barnevern, men at man er opptatt av å lage markeder for private aktører. Jeg merker meg at statsråden ikke svarer på representanten Øvstegårds spørsmål om hva som er begrunnelsen for at det skal være mulig å ta ut profitt eller overskudd i denne virksomheten.

Dette er jo noe vi skal drive med, men ikke fordi noen skal ha en forretning. Dette skal vi drive med fordi det er noen unger som trenger hjelp. Jeg har sagt det før: Jeg er en veldig glad skattebetaler, det var jeg også da jeg var barnehageassistent og tjente veldig dårlig. Men til og med jeg kjenner at jeg blir ganske grinete hvis mine skattepenger liksom skal gå til barnevern, men store deler av dem havner som profitt og overskudd i selskaper i skatteparadis som ikke engang er med på å betale for spleiselaget. At det er noe vi skal invitere den norske befolkningen til å være med og betale på, er jeg sterkt uenig i.

Så snakker man om mangfold og innovasjon: Ja, da må vi ønske, ville og få til at de som driver barnevern i offentlig sektor, kan drive med det. Da kan vi ikke holde på og stramme inn i offentlig sektor med såkalte effektivitetsreformer, for så å la pengene flyte ut når det er til private virksomheter. Når man nå snakker om risiko ved å bygge opp i offentlig sektor og ikke bruke så mange kommersielle, må jeg si at det viser hvor uforsvarlig dette er i ferd med å bli – for ikke å snakke om pengebruken. Hver eneste krone vi bevilger til dette, burde gå til barnevern.

Kari Henriksen (A) []: Det blir fort teknisk og fjernt når vi snakker om kommersialisering og om bedrifter og kommersielle selskaper. Det vi snakker om, er barn som har en hverdag de ikke kan leve med. Det er de barna vi snakker om. Vi snakker om de foreldrene som trenger at noen overtar omsorgen for barna deres.

I Kristiansand ble tre av avdelingene i Næromsorg Sør stengt, besluttet nedlagt. Hvorfor? Jo, fordi de ikke hadde kvalifisert fagpersonell til disse barna, noe de skulle ha hatt. Dette kunne ha vært en somatisk avdeling på sykehuset, der alvorlig syke barn med epilepsi, f.eks., kom på en barneavdeling, og så fikk foreldrene følgende beskjed: Beklager, vi har ikke tilstrekkelig faglighet her, så vi overfører dere til et sykehjem, der de har lege, og der barnet selvfølgelig skal få mat og riktige medisiner. Det er de barna vi snakker om. Slik kan vi ikke ha det i Norge.

Det er pekt på her at det er SV, Rødt og Arbeiderpartiet som er imot kommersialisering. Nei, det er Kristelig Folkeparti og Senterpartiet også, så det er altså bare de tre partiene som nå sitter i regjering, som ikke vil endre saken.

Barna selv sier det er problematisk. Skal vi lytte til de barna som faktisk har klart seg? Landsforeningen for barnevernsbarn og Forandringsfabrikken er tydelige på at det er for lite forutsigbarhet, det er manglende stabilitet, det er for lite trygghet til dem som trenger det mest. Og representanten fra Landsforeningen for barnevernsbarn som uttaler seg til Dagbladet i dag, sier også at det gir en type stigma, fordi folk vet hvilke institusjoner som behandler dem som trenger det aller mest.

De ideelle tilbyderne og samarbeidspartnerne sier at de ønsker å bidra, slik at en kan komme bort fra det hemmelighetskremmeriet som gjelder. Nå blir det forretningshemmeligheter. De barna som trenger fellesskapets støtte, er for gode til å forbli forretningshemmeligheter til kommersielle aktører i velferdstjenesten.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.