Stortinget - Møte tirsdag den 14. januar 2020

Dato: 14.01.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 4 [11:08:15]

Interpellasjon fra representanten Emilie Enger Mehl til klima- og miljøministeren: «I 2017 ga Stortinget klare instrukser til regjeringen om tolkning av naturmangfoldloven. Den er ikke til hinder for jakt på ulv ved oppfylt bestandsmål. Oslo tingrett uttalte senere at vurderingen av vilkåret "offentlig interesse av vesentlig betydning" i naturmangfoldloven § 18 c beror på et skjønn som domstolen bør være tilbakeholden med å overprøve, fordi det i stor grad er et politisk spørsmål. Miljøministeren sa nylig: «I ulvesonen er skadepotensialet veldig lite. Da er det offentlige interesser av vesentlig betydning som må vurderes. Da er det om dette er sterkt nok til å ta uttak, som vil være en vurdering. Det er en juridisk vurdering og ikke en politisk vurdering.» Statsråden lener seg på at bruken av § 18 c er ren juss, selv om domstolen sier det i stor grad er et politisk spørsmål. Hvorfor argumenterer statsråden fortsatt som statsråd Helgesen gjorde før Stortingets presisering i 2017?»

Talere

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Våren 2017 ble det opprør etter at regjeringen og daværende statsråd Vidar Helgesen førte en forvaltning av ulv som var i strid med Stortingets vedtak, fordi Helgesen ikke forholdt seg til Stortingets vedtatte bestandsmål. Det ble bl.a. en massiv demonstrasjon utenfor Stortinget, med tilreisende fra hele Norge og fokusering på en manglende oppfølging av ulveforliket. Det var en veldig spesiell dag fordi flere tusen mennesker samlet seg utenfor Stortinget – og det var ikke for å demonstrere mot noe Stortinget gjorde, men for å demonstrere for at Stortingets vedtatte politikk skulle følges. Det ledet til en debatt om bruk av lovverket og oppfølging av Stortingets bestandsmål for ulv.

Våren 2017 instruerte Stortinget regjeringen i tolkning av naturmangfoldloven og slo klart og tydelig fast at den ikke er til hinder for jakt på ulv når bestandsmålet er nådd, heller ikke innenfor ulvesonen.

Nå har vi en ny statsråd, og en skulle trodd at han het «Ulvestuen», for statsråd Elvestuen har gjort seg til ulvens høye beskytt og bryter – i likhet med det Helgesen gjorde – med Stortingets vedtak, til tross for de klare instruksene fra 2017. Han behandler ulvesonen som et reservat eller en dyrepark. Bare de siste månedene har vi sett at han har stoppet lisensjakt på to flokker innenfor ulvesonen, og han har satt himmel og jord i bevegelse for å verne en genetisk viktig ulv. Samtidig har vi f.eks. den siste uken sett at en jakthund har blitt tatt av ulv. I går måtte barn i Elverum holdes inne på skolen på grunn av ulv. Dette er de samme områdene som man har stoppet jakten i.

Den 29. april 2017 ga Stortingets flertall et tydelig signal til Klima- og miljødepartementet i Innst. 257 L for 2016–2017:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at debatten etter redegjørelsen ble holdt 31. januar 2017, der Stortinget ba regjeringen innen 10. mars 2017 fremme en sak om hvordan forvaltningen av ulv, herunder adgangen til lisensfelling, kan gjennomføres i samsvar med Stortingets vedtak i Innst. 330 S (2015–2016), gjeldende lovverk og internasjonale konvensjoner. Det ble særlig pekt på hvordan naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b og bokstav c kan tillegges vesentlig vekt i vedtak om lisensfelling av ulv.

Flertallet viser til at Stortinget gjennom Innst. 330 S (2015–2016) gjorde følgende vedtak om bestandsmål for ulv i Norge:

«Bestandsmålet for ulv i Norge skal være 4–6 ynglinger per år, hvorav 3 skal være helnorske ynglinger, også ynglinger utenfor ulvesonen teller med. Ynglinger i grenserevir skal telle med på en faktor på 0,5.»»

Videre skrev komiteen følgende:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at distriktspolitiske hensyn må anses som en vesentlig offentlig interesse etter § 18 første ledd bokstav c. Flertallet mener at dersom ulvebestanden virker negativt på den distriktspolitiske målsettingen om å opprettholde en spredt bosetting i Norge, kan det gi hjemmel for uttak. Flertallet vil peke på at en sammensatt vurdering av ulike faktorer må avgjøre om dette vilkåret er oppfylt.»

Videre står det:

«Flertallet vil understreke at den interesseavveiningen som må gjøres i henhold til naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c, skal være av dynamisk karakter. Flertallet mener dette innebærer at i perioder der bestanden er over bestandsmålet, skal terskelen senkes for når vilkårene for felling for å ivareta offentlige interesser er oppfylt.»

Daværende statsråd Helgesen sa bl.a. følgende da saken ble debattert i Stortinget:

«Jeg kan forsikre Senterpartiet om at jeg ikke akter å overta domstolenes rolle i vår statsskikk.

La meg oppsummere noen hovedpoenger: I proposisjonen, som er til behandling i dag, gjør regjeringen det klart at § 18 c etter sin ordlyd kan gi grunnlag for felling etter bredere hensyn. Jeg nevnte noen av dem i mitt innlegg, men terskelen er høy. I innstillingen i dag gir Stortinget nye vurderinger av lovens innhold, hvordan loven er å forstå. Det er det som gjerne kalles etterarbeid.»

Daværende statsråd Helgesen avverget mistillit fordi uttalelsene hans ble tolket slik at departementet nå skulle følge opp Stortingets bestandsmål. Statsråd Helgesen var tydelig på at verken han eller departementet skulle overta domstolenes rolle.

I forbindelse med WWFs søksmål mot staten vedrørende lisensjakten 2017–2018 var Oslo tingrett imidlertid svært tydelig på at vedtaket om felling av flokkene i Julussa og Osdalen ikke var i strid med vilkåret i naturmangfoldloven § 18 c om å ivareta allmenne offentlige interesser av vesentlig betydning. I behandlingen av WWFs krav om midlertidig forføyning sa Oslo tingrett i sin kjennelse:

«Retten ser det etter dette slik at forvaltningen, ved den svært generelle ordlyden i § 18 første ledd bokstav c, sammenholdt med Stortingets uttalelser, har en ikke ubetydelig skjønnsmargin til å fastsette hvilke offentlige interesser som gir grunnlag for lisensfelling etter § 18 første ledd bokstav c. Retten bemerker dog at vurderingen av om det foreligger en offentlig interesse av vesentlig betydning må gjøres for hvert enkelt vedtak om lisensfelling.»

Videre heter det i Oslo tingretts dom av 18. mai 2018, i den samme saken:

«Retten mener videre at vurderingen av om vilkåret «offentlig interesse av vesentlig betydning» er oppfylt vil bero på et skjønn som domstolen må være tilbakeholden med å overprøve. Det vises til blant annet Rt. 2004 s. 1 092. Det er i stor grad et politisk spørsmål hvor stor ulvebestanden skal være og hvordan den skal forvaltes, så lenge Norge overholder sine internasjonale forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Vilkåret «bestandens overlevelse» beror på en faglig vurdering som domstolen også bør være tilbakeholden med å overprøve.»

I gjentatte avgjørelser og intervjuer etter dommen har imidlertid statsråd Elvestuen falt tilbake på den samme argumentasjonen som tidligere statsråd Helgesen hadde før Stortingets presisering av hva som lå i Stortingets vedtak, fordi han peker på et manglende grunnlag for lisensfelling i lovverket. Han ser helt bort fra det retten kaller en ikke ubetydelig skjønnsmargin, og at ulveforvaltning i stor grad er et politisk spørsmål som Stortinget, som landets øverste demokratiske organ, avgjør.

Både Miljødirektoratet og departementet har konkludert med at uttak av de tre flokkene som det ble lagt opp til innenfor ulvesonen under årets lisensjakt, ikke vil true bestandens overlevelse eller er til hinder for å nå bestandsmålet i 2020. Departementet skriver til og med følgende i klagevedtaket:

«Departementet har også vektlagt at konfliktnivået knyttet til ulvebestanden i Norge over noen år har vært av en så betydelig karakter, at å redusere konfliktnivået må anses å være en tungtveiende nasjonal interesse, som omfattes av distriktspolitiske hensyn. Å redusere ulvebestanden når vi over noen år har ligget over bestandsmålet, vil etter departementets vurdering bidra til konfliktdemping og dermed ivareta distriktspolitiske interesser, samt bidra til å ivareta tilliten til rovviltforvaltningen.»

Til tross for dette konkluderer regjeringen med at vilkåret i § 18 c ikke er oppfylt, og at fellingstillatelsen i årets lisensjakt må trekkes for to av tre flokker.

Dette handler egentlig om folk, og trykket fra ulv er veldig høyt. Som jeg nevnte innledningsvis, har vi flere ferske eksempler den seneste uken:

Den 10. januar ble jakthunden Milo tatt av ulv i Ytre Enebakk. Det er ikke særlig langt unna Mangen- og Rømskogrevirene, som fellingstillatelsen har blitt avslått for.

Senest i går måtte barn holdes inne på en skole i Sørskogbygda i Elverum. Det er samme sted som statsråden har stoppet jakt på Letjennareviret, fordi det er en genetisk viktig ulv i området.

Det er også ganske respektløst at avgjørelsen fra departementet om årets jaktstopp ikke kom før nyttårsaften. Rovviltnemndene vedtok lisensjakt innenfor ulvesonen den 6. september. Likevel tar det altså over tre måneder før departementet klarer å avgjøre om det vedtaket står eller ikke, og de kommer med svar på nyttårsaften, som er dagen før jakten er ment å starte. Det er i hvert fall ikke konfliktdempende.

Statsråd Elvestuens behandling av ulvesonen og norsk ulveforvaltning minner om en ren trenering av Stortingets vedtak og flertallets ønsker i Stortinget. Jeg lurer på hvordan det kan ha seg at statsråd Elvestuen fortsetter å bruke den samme begrunnelsen for å omgjøre rovviltnemndenes vedtak om felling av ulv innenfor ulvesonen som statsråd Helgesen gjorde før behandlingen av Innst. 257 L for 2016–2017.

Statsråden lener seg hele tiden på at bruken av § 18 c er ren juss, selv om jeg nå har vist til at domstolen også sier at det i stor grad er et politisk spørsmål.

Da har jeg kommet til spørsmålene: Hva er årsaken til at statsråd Elvestuen ikke benytter seg av den ikke ubetydelige skjønnsmarginen, som Oslo tingrett påpeker at departementet har for å vedta felling av ulv? Og hvorfor argumenterer statsråden fortsatt som Helgesen gjorde før Stortingets presisering i 2017?

Statsråd Ola Elvestuen []: Stortinget har besluttet at forvaltning av ulv må skje innenfor rammene av nasjonalt og internasjonalt regelverk og gjeldende politiske føringer. Dette kan innebære krevende vurderinger.

Naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c gir hjemmel til å felle ulv for å «ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning». Særlig alternativet om andre offentlige interesser av vesentlig betydning åpner for skjønnsmessige vurderinger.

Forarbeidene til bestemmelsene er knappe. Som representanten Enger Mehl viser til, har imidlertid Stortingets flertall uttalt seg om forståelsen av bestemmelsen i forbindelse med behandlingen av et lovendringsforslag i 2017. Disse etterarbeidene gir føringer for forvaltningens skjønnsmessige vurderinger etter bestemmelsen, og regjeringen har lagt stor vekt på føringene i forvaltningen av ulv.

Stortinget uttalte her bl.a. at det i interesseavveiningen etter naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c skal foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, og at det må være overveiende sannsynlig at ulvebestanden virker negativt inn på nasjonale distriktspolitiske hensyn dersom uttak skal tillates.

Stortingets flertall viste også til at avveiningen skal være av dynamisk karakter. Det innebærer at i perioder der bestanden er over bestandsmålet, skal terskelen senkes for når vilkårene for felling for å ivareta offentlige interesser er oppfylt. Det følger av prinsippet om geografisk differensiert forvaltning at terskelen for felling skal være høyere innenfor ulvesonen. Stortinget har understreket viktigheten av prinsippet flere ganger. Den dynamiske forvaltningen innebærer at denne terskelen senkes, men uttak av ulv innenfor ulvesonen skal fortsatt vurderes etter en høyere terskel enn utenfor.

Representanten Enger Mehl viser til Stortingets føringer fra 2017 og mener at naturmangfoldloven ikke er til hinder for jakt på ulv når bestandsmålet er oppfylt. Dette er ikke en riktig beskrivelse. Stortingets føringer innebærer ikke at oppnådd bestandsmål alene gir hjemmel for uttak av ulv. Terskelen for å anse lovens vilkår for å være oppfylt senkes når bestanden ligger over bestandsmålet, men det skal likevel gjøres en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, bl.a. av bestandens innvirkning på distriktspolitiske hensyn. Det følger av Stortingets etterarbeider. Det må også understrekes at Bernkonvensjonen ikke åpner for at det styres etter et bestandsmål, uavhengig av konvensjonens vilkår for felling. Tilsvarende gjelder for naturmangfoldloven. Dette ble bl.a. understreket av Justisdepartementets lovavdeling i desember 2016.

Det stemmer at Oslo tingrett har uttalt at domstolen bør være tilbakeholden med å overprøve forvaltningens skjønn i disse vurderingene. Det er imidlertid ikke det samme som at vurderinger om uttak av ulv er rene politiske vurderinger. Naturmangfoldloven setter rettslige rammer som må være oppfylt. Disse rammene ligger både i § 18 første ledd bokstav c og i de to andre vilkårene som må være oppfylt for at det skal være adgang til uttak av ulv: Uttaket må ikke true bestandens overlevelse, og formålet må ikke kunne nås på annen tilfredsstillende måte. I tillegg er § 18 utformet med sikte på å gjennomføre Bernkonvensjonen artikkel 9 punkt 1. Bestemmelsen må derfor tolkes på bakgrunn av konvensjonen, og uttak av ulv må være i tråd med de juridiske rammene. Dette ble også understreket av tingretten, da det følger av den aktuelle dommen at det i stor grad er et politisk spørsmål hvor stor ulvebestanden skal være, og hvordan den skal forvaltes, «så lenge Norge overholder sine internasjonale forpliktelser etter Bernkonvensjonen».

Føringene i flertallsmerknadene fra 2017 vektlegges i forvaltningen av ulv. Jeg vil bl.a. trekke fram vedtaket om lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen fra desember 2019. Her står Stortingets føringer helt sentralt i vurderingen av hjemmelsgrunnlaget. Det ble lagt til grunn en dynamisk forvaltning, ettersom vi også da lå over bestandsmålet, og distriktspolitiske hensyn ble ansett som offentlige interesser av vesentlig betydning. Naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c var også del av hjemmelsgrunnlaget i 2018 for felling av Slettåsflokken innenfor ulvesonen.

Denne regjeringen åpnet i 2018 for lisensfelling av 26 ulver utenfor og 3 ulver innenfor ulvesonen, og for 26 ulver utenfor og 6 ulver innenfor ulvesonen i 2019. Det er altså ikke slik at regjeringen ikke finner hjemmel for uttak av ulv, men ulven er en kritisk truet og fredet art, og vedtak om uttak må være i tråd med de juridiske rammene som følger av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg har også lest vedtaket fra regjeringen, som kom 31. desember. Jeg ser at det er referert en hel del til Stortingets grunnlag, men konklusjonen er jo ikke i tråd med det Stortinget har vedtatt. Man sier at det å ta ned bestanden når det er for mye ulv, vil være en vesentlig nasjonal interesse, som vil falle inn under distriktspolitiske hensyn. Nå har vi jo en ulvebestand som over flere år har vært over bestandsmålet. Frustrasjonen er kjempestor både konkret i de områdene hvor det er ulveflokker, og også totalt i ulvesonen, fordi trykket er så høyt, og man opplever å ikke bli hørt. Og det er jo nettopp det departementet selv skriver vil være en nasjonal interesse å gjøre noe med, nemlig konflikten, og dermed distriktspolitiske hensyn.

Terskelen for å felle ulv skal være høyere innenfor ulvesonen, men den skal senkes når bestandsmålet er oppnådd. Uttak skal ikke true bestandens overlevelse, men både Miljødirektoratet og departementet slår jo selv fast at uttakene som rovviltnemndene hadde innstilt på, ikke truer bestandens overlevelse. Bestandsmålet skal nås, men Miljødirektoratet og departementet slår jo også fast at uttaket ikke er til hinder for å nå bestandsmålet til neste år. Så når man slår fast det, hva er det statsråden er redd for? Jeg lurer på om han i det hele tatt mener at bestandsmålet skal følges, for alt det statsråden foretar seg i denne saken, minner jo om trenering av Stortingets vedtatte bestandsmål, som Stortinget i 2017 ga klare instrukser om at man skal følge. Så da vil jeg be statsråden om å svare på hvordan han mener at vi skal komme ned på bestandsmålet. Hva mangler for at vi skal klare å komme oss ned på bestandsmålet?

Statsråd Ola Elvestuen []: Ulv er en kritisk truet art i Norge. Samtidig var bestanden for to år siden på 10,5 ynglinger. I 2018 var den på 8 ynglinger. Så langt i år – men det vil sikkert kunne øke – er det 5,5 ynglinger. Det er med en forventning om at en i hvert fall kommer på 7,5 ynglinger, men der ligger usikkerheten i at tallene ikke kommer til å være bekreftet før vi kommer til 1. juni i år.

Bestanden av ulv i Norge basert på antall ynglinger har gått ned de siste to årene og ser også ut til å ha gjort det i 2019. Bestanden i Sør-Skandinavia har over de siste årene også gått ned, fra anslagsvis litt over 400 dyr til omtrent 380.

Som jeg redegjorde for i mitt innlegg, følger vi i vår vurdering opp Stortingets vedtak og merknadene fra 2017, men det er det samme. De beslutningene vi tar, skal følge opp Stortingets vedtak både når det gjelder bestandsmål og merknadene fra 2017, men det må ligge innenfor de juridiske rammene som naturmangfoldloven gir, og de internasjonale forpliktelsene som Norge har etter Bernkonvensjonen. Da er det riktig at når vi ligger over bestandsmålet, har vurderingen vært at man har senket terskelen innenfor ulvesonen, selv om det skal være en forskjell mellom utenfor og innenfor i ulvesonen. Det skal være en høyere terskel innenfor ulvesonen.

Vi har også lagt vekt på det som er den samlede vurderingen til sekretariatene for rovviltnemndene. De har gått særlig inn i vurderingen av Letjenna, som er et stabilt revir som har vært der over lengre tid. De har koblet det opp mot det overordnede hensynet samlet sett til konfliktdemping, så lenge vi ligger over bestandsmålet. Det er den samlede vurderingen av dette som gjør at vi finner at det for Letjennareviret er et hjemmelsgrunnlag for uttak. For de to andre mener vi at det ikke er det.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Debatten vi nå har om forvaltning av ulv, gjelder et helt prinsipielt spørsmål om hvem som bestemmer politikken i landet vårt. Stortinget har gjort klare vedtak som har resultert i at det har vært stort folkelig oppmøte foran Stortinget ved to anledninger. Hvis denne unngåelsen av å følge opp bestandsmålet fortsetter, er det mulig at det kommer til å fortsette – i hvert fall er frustrasjonen fortsatt stor ute blant dem som hadde håpet på at Stortingets klare mål for bestandsforvaltningen skulle følges. Ikke bare hadde de håpet på det, de er i sin fulle rett til å forlange at det skjer.

Egentlig er det Erna Solberg som burde ha møtt her, i hvert fall i tillegg til Ola Elvestuen, for ansvaret er det klart at statsministeren som leder av denne regjeringen må være med på å ta. Først var det Vidar Helgesen som unnlot å følge opp bestandsmålet og forvaltningen som skal skje i samarbeid med rovviltnemndene og i tråd med det de innstiller på. Det unnlot man å gjøre, og det samme har fortsatt under statsråd Ola Elvestuen.

Det er faktisk ikke opp til regjeringen eventuelt å kompromisse videre, selv om det er et parti i regjeringen som er uenig i det Stortinget har vedtatt. Det er Stortingets flertall som bestemmer, og som må følges opp. Derfor burde også Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vært med i debatten her, som sammen med Arbeiderpartiet var med og la grunnlaget for flertallet som gjelder for ulveforvaltningen i Norge i dag. Det skal følges opp, det har vi en klar forventning om.

For oss som folkevalgte er det viktig å ta inn over seg og forstå at reaksjonene som kommer, baserer seg på reelle forhold. Når bestanden de siste årene har blitt dobbelt så stor som det Stortinget har bestemt at den skal være, og, som statsråden selv refererte til, fortsatt vil ligge over det Stortinget har bestemt at den skal være, er det helt naturlig at det blir reaksjoner. Det er ikke opp til Ola Elvestuen som statsråd å vurdere om bestanden skal være dobbelt så stor som det Stortinget har vedtatt – eller mye større eller ganske mye større. Det er statsrådens ansvar å følge opp at den skal være i tråd med det bestandsmålet Stortinget har vedtatt.

Hvis det er noen fra de andre partiene som har vært med og dannet grunnlaget for flertallet – altså Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti – som hører på debatten, hadde det vært veldig fint om de også kunne delta og gi sitt syn på om det faktisk er sånn at bestandsmålet, som demokratisk er vedtatt her i salen, bestemmer hvordan forvaltningen av ulv i Norge skal være.

Det som er saken med det bestandsmålet, er at det er et kompromiss. Det er et kompromiss dannet av flere syn og tar utgangspunkt i at det kommer til å være, og skal være, noe ulv i Norge, men den må forvaltes, som vi gjør med all annen natur. Det er utgangspunktet for tankegangen til flertallet, og det er naturligvis også folks forventning at det kommer til å bli fulgt opp de neste årene.

Med det ønsker jeg at flere kommer og tegner seg, og at vi får oppklart om det faktisk er Stortingets flertall som gjelder.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Vi har en rik natur i Norge. Det er store verdier her vi må forvalte, utvikle og sikre for framtiden. Hvilke muligheter man har for beitebruk og norsk matproduksjon på våre naturgitte fortrinn i utmarka, avhenger bl.a. av rovdyr. Det er synd regjeringen ikke anerkjenner at dyr på beite er den beste måten å produsere kjøtt og kortreist mat på.

De siste seks årene har vi merket et Høyre i regjering som gjemmer seg bak lovhjemler, og etter hvert en Venstre-statsråd med flere ulv i ellers landbrukspregede områder, som Land, Hadeland og Toten, enn på flere generasjoner.

Rovviltforliket var et tverrpolitisk kompromiss som stadig blir vannet ut. Å stå til ansvar for gjeninnføring av en enorm ulvebestand i Norge virker ikke regjeringen å ville gjøre, men det er nettopp det de driver med.

Å sette juss og formuleringer om offentlige vurderinger opp mot enkeltmennesker og lokalsamfunn som har fått sitt levebrød rasert, er vanvittig. Dette er politikk. Domstolene peker også på at dette er politikk. Prinsipielle diskusjoner må være en del av dette. For eksempel må vi være bevisste på i hvilken grad samfunnet skal være basert på rettigheter og avklaringer i domstolene eller på et borgersyn med aktive innbyggere som får påvirke og ta del i beslutningene der påvirkningen gjennom valg er stor. Hva vi politikere står for og gjør, skal henge sammen med partiprogram og prinsipper vi går til valg på. Man kan ikke stå i Stortinget og skylde på lovhjemler som grunnlag for forvaltningspraksis når man selv styrer regjeringen.

Et annet eksempel er plassen rovdyr skal ha i vår natur. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er mennesket øverst i næringskjeden. Økologien tilsier at vi samspiller med alle andre arter vi har rundt oss. Da vil jeg stille spørsmålene: Hvor stor plass skal ulven ha sammenlignet med andre rovdyr? Hvordan skal atferden til ulv bli vurdert opp mot bestandsmål? Har vi arealer å avse til å forvalte en fullverdig ulvebestand? Er det betalingsvilje, enten i jordbruksoppgjøret eller blant befolkningen, til å betale prisen for mat med hyppig gjeting og/eller rovdyrtap? Når vi samtidig vet at verdens matproduksjon må øke med 60–70 pst. i nær framtid, hvilken rolle skal norsk matproduksjon og ressursene vi har å forvalte, spille her?

Forrige uke arrangerte NHO Innlandet en samling for ulike interesser, der bl.a. gründeren bak Findmy, Marit Mjøen Solem, som tilbyr elektronisk sporing av bl.a. beitedyr, talte. Hun er blant dem som har satt seg ned for å bidra til at beitebrukere skal få en enklere hverdag. Hun viser til gode erfaringer fra afrikanske land med bl.a. sporing av løver, slik at gjeting kan styre beitedyrene unna. Hun reflekterte også rundt balansen mellom rovdyr og matsikkerhet. Faktum er at matsikkerheten i Norge er for dårlig, og at vi ikke klarer å ta ut potensialet der vi har fortrinn. Teknologi kan bare bidra et stykke på veien. Til sjuende og sist handler det om hvordan vi forvalter arealene vi har til disposisjon. Hvor mye fôrråvarer og mat skal vi importere? Jeg mener at mer av jordbruksarealene våre burde blitt brukt til frukt- og grønnsaksproduksjon, der vi ser en stor økning i etterspørselen.

Statsråden prater mye om en bærekraftig ulvebestand, men glemmer det større bildet knyttet til bærekraft. For eksempel er det en rekke rødlistede plantearter som lever i beiteområder, som nå risikerer å bli borte dersom beitedyrene også blir borte. Karbonavtrykket knyttet til én kilo kjøtt produsert med beiteressurser er helt annerledes enn om dyrene bare hadde gått inne og spist kraftfôr. Det er også påvist at utslippet av gasser fra dyrene når de er på beite, det kretsløpet de da er med på, har et bedre klimaavtrykk enn det man kanskje skulle tro.

Jeg ønsker meg en bærekraftig matproduksjon, men for å få det må faktisk forutsetningene være på plass for at man skal kunne ta utmarka i bruk til beite, for det er nettopp beitedyr som er med og gjør at vi har en god matsikkerhet i Norge. Men da må ulven også nedkjempes.

Terje Aasland (A) []: Det er noen saker som er gjentakende i Stortinget, bl.a. rovviltforvaltningen vår, ikke minst knyttet til ulv. Det er ikke så veldig rart, i og med at vi har en statsråd som, etter min mening og min vurdering, nå også driver med en masse omtrentligheter knyttet til det som har vært Stortingets veldig klare vedtak og forutsetninger i tilknytning til ulv. Skal vi lykkes med den todelte målsettingen innenfor rovviltforvaltningen vår, er vi helt avhengige av at det skapes tillit til forvaltningen, at man med troverdighet benytter den lokale kunnskapen som finnes, og at rovviltnemndene faktisk settes i stand til å følge opp vedtakene som gjøres der – at man ikke hvert år opplever at de sånn sett blir parkert.

Det som er underlig, er at jeg hørte statsråden redegjøre for at det som Stortinget har vedtatt når det gjelder antall ynglinger i tilknytning til ulv, er omtrentlig, at det er et tolkningsmonn der. Jeg er litt forundret over at statsråden kan tilnærme seg en så tydelig sak i Stortinget på den måten han faktisk velger å gjøre det. I forbindelse med behandlingen av denne saken la energi- og miljøkomiteen fram Innst. 330 S for 2015–2016, der flertallet – der Venstre ikke var med – skrev følgende:

«Flertallet vil peke på at et nytt bestandsmål er nødvendig fordi man ikke har kommet til enighet med Sverige om en felles forvaltning av den svensk-norske ulvestammen. Flertallet mener at bestandsmålet bør baseres på det faktiske antallet ynglinger hvert år.»

I merknaden står det altså «bør».

Videre vil jeg referere vedtaket som Stortinget fattet under II i innstillingen:

«Bestandsmålet for ulv i Norge skal være 4–6 ynglinger per år, hvorav 3 skal være helnorske ynglinger, også ynglinger utenfor ulvesonen teller med. Ynglinger i grenserevir skal telle med på en faktor på 0,5.»

Tydeligere går det ikke an å skrive inn et vedtak i Stortinget som handler om ulveforvaltningen. Det er ikke noe tolkningsrom. Det skal være 4–6 ynglinger per år, skriver Stortinget – uten noen omdiskuterbare endringer i tilknytning til det. Det er da jeg er forundret over at statsråden kan stå på denne talerstolen og til de grader omtrentliggjøre Stortingets vedtak. Spørsmålet er derfor om statsråden nå kan redegjøre for hvordan han kan klare å omgå et så tydelig vedtak i Stortinget om at bestandsmålet for ulv skal være 4–6 ynglinger per år – for det er det han nå faktisk velger å gjøre. Bestandsmålet ligger nå langt over 4–6 ynglinger per år.

Det statsråden er i ferd med å gjøre – han har allerede gjort det gjentatte ganger – er å så tvil om forvaltningen, lage en opposisjon, en sterk opinion, som er imot den typen forvaltning som statsråden velger å praktisere, og som ikke er i tråd med Stortingets vedtak, som for øvrig statsråden, den gang han var stortingsrepresentant for Venstre, var sterkt imot. Men han fikk flertallet mot seg – et flertall som hadde til hensikt å skape troverdighet og tillit i forvaltningen. Nå klarer altså statsråden, med den praktiseringen han velger, igjen å skape tvil, usikkerhet og ikke minst mismot rundt de faktiske vedtakene fattet i Stortinget, som er klare og tydelige, og som statsråden på en elegant måte burde oppfylle i stedet for å prøve å argumentere mot.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg vil gjerne slutte meg litt til det som representanten Aasland sa, og som jeg mener statsråden bør redegjøre for, altså hvorfor han ikke vil forholde seg til det ualminnelig klare vedtaket som Stortinget gjorde for bare få år siden, og som ikke gir noe særlig rom for tolkning omkring hvordan en skal komme ned på det bestandsmålet Stortinget har vedtatt. Det er klart vi alle har respekt for at Elvestuen, som representant for Venstre den gangen, var imot det, men et klart flertall i Stortinget var for det bestandsmålet.

Det er helt merkverdig at dagens regjering ikke kan forholde seg til det som Stortinget har vedtatt. Det er også ganske oppsiktsvekkende at Høyre og Fremskrittspartiet er fullstendig fraværende i alle debatter som angår denne problemstillingen. Det er jo ikke noen tvil om at i dag ligger vi langt over – vi ligger på 8–8,5 kull, og vi skal altså ned på 4–6.

Det vi burde ha gjort aller først, er at vi i løpet av vinterens ulvejakt hadde tatt ut revirene i Mangen og Rømskog, slik rovviltnemndene helt korrekt foreslo og vedtok, og som regjeringen da fikk inn en klage på. Og da de fikk inn en klage på det, ventet de altså til nyttårsaften før de i det hele tatt bestemte seg for om de skulle ta ut de to revirene eller ikke. Det i seg sjøl er jo en nokså respektløs holdning, både overfor dem som er blitt berørt av disse spørsmålene, og overfor Stortingets vedtak. Det er ingen drøfting av Stortingets vedtak i det som statsråden har besluttet når det gjelder å ikke ta ut de to revirene. Tvert imot er det en vurdering omkring det spørsmålet som hører hjemme tilbake til før Stortinget gjorde et bredt vedtak om hva som skal være bestandsmålet for ulv i Norge. Så i likhet med representanten Aasland vil jeg be om at statsråden redegjør for det.

Jeg synes dette er en meget viktig problemstilling for alle i denne sal. Dessverre ser det ikke helt slik ut når en ser på de partiene som er representert i salen per nå.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg vet ikke hvor mye vi har fått ut av denne interpellasjonen, men jeg synes det er ganske alvorlig at statsråden nekter å svare ja på om han følger bestandsmålet. Det må han egentlig gjøre, siden det er en instruks fra Stortinget som statsråden er bundet av.

Statsrådens uttalelser under høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen 25. november er i direkte motstrid til det som Oslo tingrett har sagt. Statsrådens uttalelse var:

«I ulvesonen er skadepotensialet veldig lite. Da er det offentlige interesser av vesentlig betydning som må vurderes. Da er det om dette er sterkt nok til å ta uttak, som vil være en vurdering. Det er en juridisk vurdering og ikke en politisk vurdering.»

Men tingretten har jo sagt at vurderingen av «offentlig interesse av vesentlig betydning» i § 18 c beror på et skjønn som domstolen må være tilbakeholden med å overprøve, fordi det i stor grad er et politisk spørsmål. Når skal statsråden begynne å forholde seg til reglene?

Statsråden skaper utrolig mange konflikter med sin håndtering av denne saken. Jeg har lyst til igjen å referere fra vedtaket fra 31. desember om lisensjakt innenfor sonen, der departementet selv skriver:

«Departementet mener at konfliktnivået knyttet til ulvebestanden i Norge over noen år har vært av en så betydelig karakter, at å redusere konfliktnivået må anses å være en tungtveiende nasjonal interesse, som omfattes av distriktspolitiske hensyn.»

Den eneste måten å få redusert konflikten ordentlig på er faktisk å følge bestandsmålet. Vi må ned på bestandsmålet. Vi må ha en statsråd som sier: «Ja, jeg jobber faktisk for å komme ned på bestandsmålet.» Nå er tilliten på et bunnivå. Det skaper bare mer konflikt. Når lokale stemmer ikke høres, når rovviltnemndene, som er den lokale demokratiske forankringen, overkjøres, når jakten stoppes over en lav sko, når det som er viktige interesser for lokalbefolkningen i ulvesonen, ikke blir hørt, og når statsråden nekter å forholde seg til en helt klar beskjed fra Stortinget i 2017, som både representanten Arnstad og representanten Aasland har sagt, er det som Stortinget sa, ikke til å misforstå. Bestandsmålet er et skal-mål. Det er absolutt, og instruksene som lå i merknadene, står det klart og tydelig at statsråden skal følge i den videre forvaltningen av ulv. De er også veldig tydelige.

Statsråd Ola Elvestuen []: For meg er det forunderlig å høre representanten Aasland snakke om at det er et slags tolkningsmonn. Det jeg refererte til, var den bestandsutviklingen vi har, som går nedover i Sør-Skandinavia, og antall ynglinger i Norge har gått ned de siste årene.

Så vil jeg minne om at når det gjelder den balanserte målsettingen for rovviltforvaltningen og beitenæringen, er antall tap av sau og lam til rovvilt halvert fra den perioden da Senterpartiet og Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt i Norge.

Jeg forholder meg til flertallsmerknadene fra 2017, men jeg forventer også at Stortinget mener at jeg som statsråd skal forholde meg til lovverket, til naturmangfoldloven, som også ble vedtatt da Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt med regjeringsmakt. Det vil være oppsiktsvekkende om Arbeiderpartiet mener at vi ikke skal forholde oss til internasjonale forpliktelser i henhold til Bernkonvensjonen.

Som jeg redegjorde for: Innenfor ulvesonen er det ikke noe skadepotensial, så § 18 b kommer ikke til anvendelse. Det ble tatt én sau i fjor. Det ble tatt ti tamrein, men ingen inne i ulvesonen til ulv, i fjor. Da har vi nettopp vektlagt § 18 c med begrunnelsen som foreligger fra sekretariatene som har gått inn i dette, men også med hva som er av distriktspolitiske hensyn og andre offentlige interesser av vesentlig betydning, og vi finner da at for Letjenna er det tilstrekkelig begrunnelse for uttak, men ikke for Mangen- og Rømskog-revirene. Rovviltnemndene har ikke drøftet om de hensynene som begrunner vedtak om felling, kunne vært oppnådd på andre måter. Det ligger også som et krav etter naturmangfoldloven at formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte. Den vurderingen er ikke gjort for Mangen- og Rømskog-reviret, men den er gjort for Letjenna-reviret.

I tillegg har rovviltnemndene ikke hensyntatt uttalelser fra Naturvårdsverket om at Sverige ikke ønsker uttak fra Rømskog-reviret, som er et grenserevir. Det er viktig for oss at det er en prosess med Sverige som er reell, og vi kan ikke se at nemndene har gjort noe forsøk på å komme til enighet med Sverige om Rømskog-reviret. Det er litt av bakgrunnen for at klagen er tatt til følge, i tillegg til at det ikke er gjort en konkret vurdering av om formålet kan nås på annen tilfredsstillende måte.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.