Stortinget - Møte onsdag den 15. januar 2020

Dato: 15.01.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [13:48:59]

Ordinær spørretime

Talere

Spørsmål 1

Torstein Tvedt Solberg (A) []: «Utdanningsnytt har avdekket at det blir stadig mer vanlig blant lærere å betale for undervisningsmateriell av egen lomme. Det pekes på at bøker er utdaterte og at skolen har trange budsjetter, samt et press om mer spennende undervisningsopplegg en ikke har tid nok til å utarbeide. Sykepleiere må ikke ta med bandasje på jobb.

Hva mener statsråden om denne utviklingen, der stadig flere lærere selv tar regningen for undervisningen?»

Statsråd Jan Tore Sanner []: Ansvaret for at skolene og lærerne har tilgang til utstyr og læremidler, er tydelig plassert hos skoleeier. Jeg forventer at skoleeierne følger opp dette ansvaret, og at skolene kjøper inn nødvendig materiell og læremidler i tråd med reglene om offentlige anskaffelser.

Vi gjennomfører nå den største endringen i skolen siden Kunnskapsløftet. Med de nye læreplanene fornyer vi skolens innhold slik at elevene skal lære mer ved å lære bedre. Vi vet at læremidlene har stor påvirkning på hvordan lærerne fortolker læreplanene og legger opp undervisningen. Derfor er det viktig at skolene også kjøper inn og bruker læremidler som er tilpasset det nye læreplanverket.

I statsbudsjettet for 2020 er det bevilget totalt 250 mill. kr til trykte og digitale læremidler. Av disse midlene skal 170 mill. kr dekke merutgifter kommunene har til innkjøp av nye læremidler til fagfornyelsen. Om lag 50 mill. kr skal gå til en egen tilskuddsordning for innkjøp av digitale læremidler. Den nye overordnede delen av læreplanverket understreker verdien av det profesjonelle fellesskapet på skolen. Lærere som i fellesskap vurderer og planlegger hvilke metoder og materiell de vil bruke, har et bedre grunnlag for å utvikle kvaliteten på undervisningen. Dette forutsetter en skoleledelse som legger til rette for samarbeid og skaper en kultur for deling og læring. Skolene og lærerne skal fortsatt ha frihet til å velge hvilke læremidler, læringsressurser og undervisningsopplegg de ønsker å bruke.

Jeg mener i utgangspunktet det er positivt at lærere deler undervisningsopplegg med hverandre. Skoler og lærere som har kultur for å dele, kan både spare tid og utvikle kvaliteten på undervisningen. Men det er selvsagt ikke slik at lærerne skal betale av egen lomme for materiell eller læremidler de trenger i undervisningen.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg vil takke for svaret, og så vil jeg utfordre statsråden enda litt mer på hva han selv tenker om denne utviklingen. Jeg synes det er alvorlig, det som lærerne beskriver til Utdanningsnytt, at det nå er blitt helt vanlig at lærere bruker penger fra egen lomme til å kjøpe opplegg til egen undervisning. Det er jo, som jeg var inne på i spørsmålet, uaktuelt for de fleste andre yrkesgrupper å måtte legge ut selv, fra egen lomme, for å gjøre jobben sin.

Vi er nok enige om at hovedansvaret ligger på kommunene og skoleeier her. Men jeg vil også utfordre statsråden på om det ikke er noe vi kan gjøre også nasjonalt for å unngå dette, og kanskje spesielt for å snu denne trenden, når det nå pekes på at dette har blitt mer vanlig i skolen.

Statsråd Jan Tore Sanner []: La meg først understreke at jeg tror det her er et skille mellom læremidler og undervisningsopplegg, som også representanten skiller mellom. Det jeg har forstått ut fra disse artiklene, er at dette i stor grad er undervisningsopplegg. Men det fjerner ikke det prinsipielle spørsmålet her, nemlig hvem som har ansvaret, og jeg mener vi må være tydelige på at ansvaret for dette ligger på skoleeier. Det er skoleeier som har ansvaret for at det er tilstrekkelig med læremidler og gode undervisningsopplegg som lærerne kan benytte seg av.

Så jeg vil bare henvise til at dette er et ansvar som skoleeiere må ta, og det er tydelig også i opplæringsloven. Jeg ser ikke behov for å klargjøre noen regler her, for reglene er klare – dette er skoleeiers ansvar.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det er i hvert fall én ting vi i Stortinget har et stort ansvar for, og da tenker jeg på det som statsråden har vært inne på, med fagfornyelsen. Jeg tror at noen av de utfordringene det pekes i disse artiklene, vil løse seg selv ved at det kommer nye læreplaner og derfor nytt undervisningsmateriell. Men jeg vil fortsatt utfordre statsråden litt på om en gjør nok for å sikre at en kan snu denne trenden. For dette handler om undervisningsmateriell og undervisningsopplegg, som det pekes på i artikkelen. Lærere betaler selv for f.eks. spill som en bruker til læring, og innkjøp av bøker, og med fagfornyelsen vil det jo være et større behov for nyinnkjøp av bøker, digitale læringsopplegg og undervisningsmateriell.

Har statsråden forsikret seg om at en gjør nok for at denne utviklingen snus nå med fagfornyelsen, og at en kan snu denne trenden?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det vil jo alltid være et spørsmål om man gjør nok, og det er helt sikkert slik at man alltid kan gjøre mer.

Jeg mener det er positivt at det er innovasjon – både på læremiddelsiden og med undervisningsopplegg. Det er positivt at ulike aktører utvikler opplegg som kan brukes i skolen, men det er lærerne og lærerfellesskapet som skal velge hvilke læremidler som skal brukes, og som også skal velge undervisningsopplegg, og så er det skoleeier som skal betale. Jeg har sterk tro på at fagfornyelsen vil bidra til innovasjon på læremiddelsiden, men også til bedre undervisningsopplegg i skolen.

Jeg vil være tydelig i min dialog med skoleeiere, og det håper jeg at representanten også vil være gjennom sine kanaler, på at dette er et ansvar som skoleeier skal ta.

Spørsmål 2

Nicholas Wilkinson (SV) []: Flere og flere dør av selvmord i Norge. I 2013 døde 556 personer av selvmord. I 2018 var tallet økt til 674. I Sverige og Danmark går tallene ned, men ikke i Norge. Samtidig som statsministeren oppfordrer til å be om hjelp, står mange i kø og får ikke hjelp når de trenger det. Jeg har følgende spørsmål:

«6 år med den gylne regel og gode intensjoner for psykiatrien har ikke hjulpet. Fortsatt er etterslepene og utfordringene i psykiatrien dramatiske, og vi er ikke i stand til å yte den hjelpen folk trenger.

Statsråden har vært både sur og sint og lei over manglende oppfølging – har han noen nye, konkrete og håndfaste grep for å sikre at ønsket politikk blir gjennomført?»

Presidenten: Presidenten vil gjerne påpeika at den innleiinga var litt vel lang. Det er berre spørsmålet som skal framførast i salen. Men spørsmålet vart framført, så statsråd Bent Høie, vær så god.

Statsråd Bent Høie []: Først og fremst vil jeg si at jeg er utrolig glad for at representanten Wilkinson er tilbake, og jeg gleder meg til å fortsette diskusjonen med ham.

Det representanten tar opp, er et enormt stort og viktig spørsmål. Jeg er selvfølgelig ikke fornøyd med at de målene vi satte oss da vi innførte handlingsplanen mot selvmord og selvskading i Norge, ikke er nådd, og at vi ikke har klart å oppnå de resultatene. Dessverre er det altfor mange som begår selvmord i Norge.

Så er det veldig viktig for meg å si at vi skal klare å ha en debatt som får fram veldig tydelig både at det er hjelp å få, og at de som har behov for hjelp, må be om hjelp – og det er mange steder å få hjelp – samtidig som vi må erkjenne at heller ikke på dette området er hjelpen alltid god nok, og det er ikke alltid vi lykkes.

Jeg er veldig opptatt av at vi skal fortsette å prioritere psykisk helse, og det har regjeringen også gjort på mange områder. Vi har nå hatt en vekst på nærmere 2 500 årsverk i det kommunale psykisk helse- og rusarbeidet de siste tre årene, og dette er den sterkeste veksten vi har hatt siden opptrappingsplanen ble avsluttet i 2018. Jeg er også opptatt av at vi skal fortsette å gi flere hjelp i den spesialiserte helsetjenesten. Der har også ventetidene gått ned. Flere får hjelp.

Så har jeg vært – og er – veldig tydelig på at jeg ikke er fornøyd med helseregionenes oppfølging av den gylne regel, men jeg mener vi hadde vært i en vanskeligere situasjon uten den gylne regel. Jeg ser også klare forbedringer i helseregionenes oppfølging av den gylne regel. Jeg kan forsikre representanten Wilkinson om at det er ingen som sitter i styrene i helseregionene, som ikke har fått med seg alle de følelsesmessige utbruddene som representanten redegjorde for i sitt spørsmål, da jeg har gitt uttrykk for at jeg ikke er fornøyd på dette området.

Vi har behov for å styrke tilbudet til mennesker med psykisk helse-utfordringer i Norge. Jeg er også urolig for den utviklingen vi ser, at stadig flere unge får psykisk helse-utfordringer, ikke minst jenter, noe som også kommer fram av den siste HUNT-undersøkelsen. Det er også årsaken til at statsministeren i nyttårstalen fortalte om det regjeringen har satt i gang, nemlig å prøve å få mer kunnskap om hva som er årsakene til denne utviklingen, som dessverre ikke bare er et norsk fenomen, men også et internasjonalt fenomen. For vi må vite mer om årsakene for å kunne bli enda flinkere til å forebygge og skape god psykisk helse i befolkningen.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg spurte om nye og konkrete grep. Jeg fikk ikke svar. Onsdag 8. januar var statsråd Bent Høie og jeg på markeringen mot selvmord. En sterk kvinne, Heidi Tårnes, fortalte om sin 17 år gamle datter som døde ved selvmord. Hun ga oss i oppgave å styrke det psykiske og psykiatriske helsevernet og skaffe flere døgnplasser til dem som har selvmordstanker. Bent Høie sa i går i helsetalen at mange som jobber med psykisk helse, mener at nedbyggingen av døgnplasser har skjedd for raskt, og at det er behov for å stoppe opp.

Vil Bent Høie stanse nedgangen i antall døgnplasser innenfor det psykiske helsevernet?

Statsråd Bent Høie []: Jeg mener nok at jeg i mitt forrige svar kom med både en rekke nye tiltak og ikke minst forsterking av tiltak som vi allerede har satt i gang for fortsatt å styrke tilbudet innenfor psykisk helsevern – men listen kan selvfølgelig gjøres enda lengre. Som representanten Wilkinson er inne på, har jeg også gitt et oppdrag til Helsedirektoratet og helseregionene om nettopp å se på hvor vi har behov for ytterligere å styrke kapasiteten, inkludert døgnplasser innen psykisk helsevern.

Når jeg ikke vil være med på en idé om at vi nå skal stoppe alt av endringer innenfor psykisk helse, er det rett og slett fordi vi fortsatt i Norge bruker mer døgnplasser enn i sammenliknbare land, og det kan være områder i Norge der det vil være slik at de som har psykiske helseutfordringer, vil kunne få bedre hjelp ved at man lokalt gir mer dagbehandling i stedet for døgnbehandling. Det er ikke alltid døgnbehandling er svaret på utfordringene for dem med psykiske helseutfordringer.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Kartlegging er bra, men det er ikke håndfast hjelp for folk som trenger det. Jeg har snakket med flere personer som jobber i helsetjenesten. De sier at de og kollegaene får det travlere nå, men bemanningen er kuttet til et minimum. De sier at det blir verre og verre. De sier også det blir mer vanlig når ansatte er syke, at institusjonene ikke får vikarer.

Anerkjenner statsråden at økonomien i psykiske og psykiatriske institusjoner er så stram at det går ut over tilbudet de gir syke folk? Og hvordan vil han sikre at disse institusjonene har en forsvarlig bemanning når ansatte er syke?

Statsråd Bent Høie []: Jeg erkjenner, og har flere ganger sagt, at jeg forstår at de som jobber innenfor psykisk helse, opplever en mer hektisk hverdag – selv om vi har styrket tilbudet. Det handler bl.a. om at det er flere som har behov for hjelp, og vi er også midt inni et svært kvalitetsløft for psykisk helse ved at vi nå innfører pakkeforløp for psykisk helse, både for barn og unge og for voksne. Det vil innebære en betydelig forbedring av tilbudet. Jeg vet at det er veldig arbeidskrevende for dem som jobber i tjenesten, men vi får også veldig klare tilbakemeldinger på at dette innebærer en kvalitetsforbedring, mer forutsigbarhet for pasientene, tydeligere involvering av pasientene og systematisk tilbakemelding fra pasientene på at behandlingen virker. Det er ingen tvil om at dette feltet også har behov for et kvalitetsløft, slik at vi sikrer at vi gir den hjelpen som hjelper, til pasienten.

Spørsmål 3

Ole André Myhrvold (Sp) []: «23. oktober 2018 gav Miljødirektoratet avslag på begjæring fra Smaalenenes Avis om innsyn i Jegerregisteret. I desember 2019 ble likevel slikt innsyn gitt av Klima- og miljødepartementet som klageinstans.

Hvorfor valgte departementet å overprøve Miljødirektoratets vedtak?»

Statsråd Ola Elvestuen []: Representanten Myhrvold viser til at Miljødirektoratet avslo en begjæring fra Smaalenenes Avis om innsyn i Jegerregisteret 23. oktober 2018, og at Klima- og miljødepartementet som klageinstans ga innsyn i desember 2019.

Jeg må først understreke at Klima- og miljødepartementet ikke har vært klageinstans i denne saken, og at vi heller ikke har instruert Miljødirektoratet.

Miljødirektoratet mottok en klage på sitt opprinnelige avslag i oktober 2018. Direktoratet fant at det ikke var grunnlag for å unnta opplysningene fra offentlighet, og omgjorde sitt eget vedtak i desember 2019.

Slike innsynsbegjæringer vurderes etter offentleglova og eventuelle andre relevante lover. Hovedregelen er at saksdokumenter, journaler og lignende registre er åpne for innsyn.

I denne saken vurderte Miljødirektoratet offentleglova § 9, som sier at alle kan kreve innsyn i en sammenstilling av opplysninger som er elektronisk lagret i databasene til organet. Sammenstillingen må imidlertid kunne gjøres med enkle framgangsmåter.

Direktoratet har tidligere vurdert at en slik sammenstilling ikke enkelt kan gjøres, men etter kontakt med Brønnøysundregistrene, som drifter Jegerregisteret, har direktoratet nå kommet fram til at en sammenstilling enkelt kan gjøres. Derfor er det ikke lenger grunnlag for å unnta opplysningene fra innsyn.

Miljødirektoratet har også vurdert offentleglova § 24 tredje ledd, som gir hjemmel for å gjøre unntak fra hovedregelen om innsyn, bl.a. hvis innsyn vil lette gjennomføringen av straffbare handlinger eller utsette enkeltpersoner for fare.

Direktoratets vurdering var bl.a. at det alltid vil være en viss fare for at registrerte jegere kan bli utsatt for kriminelle handlinger som trusler, men at denne faren ikke var på et slikt nivå at innsyn kan nektes. Direktoratet vurderte også at det var liten fare for at opplysninger kunne brukes som grunnlag for målrettede tyverier av jaktvåpen. Direktoratet la her vekt på at det er et høyt antall registrerte jegere og lisensjegere, og på våpenlovens krav om forsvarlig oppbevaring av våpen.

Offentliggjøringen har skapt reaksjoner, og jeg har respekt for at jegere kan oppfatte det som belastende. Retten til innsyn i offentlig virksomhet er imidlertid et grunnleggende demokratisk prinsipp.

Lisensfelling av ulv er utøvelse av en lovlig virksomhet, og åpenhet er viktig for å oppnå alminneliggjøring av og sikre tilliten til denne ordningen.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det er i hvert fall ingen tvil om at Miljødirektoratet i løpet av et år har gjort en 180 graders snuoperasjon – fra å nekte innsyn til å gi innsyn, og så kan man jo spørre hvilke veier som har gått i de byråkratiske irrganger. – Men la nå det ligge.

Det vi vet, er at denne regjeringen bruker millioner av kroner på konfliktdempende tiltak i rovdyrsonen, fordi dette er et tema som mange er engasjert i, og vi vet at konfliktnivået er høyt. Samtidig bidrar regjeringen ved å offentliggjøre personlige opplysninger fra Jegerregisteret til, slik som jeg ser det, å øke konfliktnivået gjennom å gjøre vanlige folk til enkle offer for sjikane og trusler. Direktoratet har ifølge statsråden vurdert det slik at det er en viss fare for trusler, men ikke på et nivå til å kunne nekte innsyn. Samtidig hører vi om barn av jegere som mottar sjikanøse tekstmeldinger. Jegere sjikaneres og trues i sosiale medier. Hvor mener regjeringen og statsråden grensen går før man faktisk kan nekte innsyn etter offentlighetsloven § 24?

Statsråd Ola Elvestuen []: Det må jo følge loven, og som sagt har departementet ikke i det hele tatt vært involvert i de vurderingene Miljødirektoratet har gjort. Det er direktoratet selv som har gjort en vurdering. Avslaget i første runde kom fordi man mente at det var noe man kunne gjøre fordi det var vanskelig å sammenstille de opplysningene som det ble spurt om. Men etter å ha vært i kontakt med Brønnøysundregisteret fant man ut at det ville ikke være den samme vanskeligheten med å gjøre det. Derfor var det heller ikke noen hjemmel for å unnta opplysninger. Så det er offentleglova som må sette de grensene, og i et åpent demokratisk samfunn, dersom det ikke er en egen begrunnelse for å unnta opplysninger, skal de være offentlige – så også i dette tilfellet.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Offentlighetsloven har en § 24 som setter visse begrensninger. Nå sier statsråden at man mener at § 24 ikke kommer til anvendelse fordi det kun er en «viss fare» for trusler, sjikane og andre hensyn som kan tas etter den paragrafen. På den annen side blir det heller ikke opplyst, når man registrerer seg som lisensjeger, at dette er offentlig informasjon. Det er i dag vanlig f.eks. ved en vanlig byggesøknad til kommunene at man får en melding tilbake om at dette kan bli gjenstand for offentlig innsyn. Det burde det kanskje også vært for denne typen virksomhet. Har statsråden sørget for at det ble utført en grundig konsekvensanalyse i henhold til bestemmelsene i datalagringsdirektivet, eller om offentliggjøring er innenfor gjeldende konsesjonsbestemmelser til Jegerregisteret for behandling av personopplysninger? Er det sånn at statsråden også mener at resten av Jegerregisteret egentlig er offentlig, og at de som står registrert der, kan risikere å få sitt navn offentliggjort?

Statsråd Ola Elvestuen []: Som jeg har sagt, har departementet ikke vært involvert i denne beslutningen. Den er det Miljødirektoratet som har tatt, og de har gjort det på bakgrunn av det lovverket som vi har, et lovverk som bygger opp under at vi skal være et land med stor tilgjengelighet, med offentlighet. Det må være en egen begrunnelse for hvorfor man ikke skal ha en offentliggjøring.

Som det også ble nevnt, og som jeg redegjorde for, har Miljødirektoratet gjort en vurdering etter § 24 tredje ledd, som kan gi hjemmel for å gjøre unntak fra hovedregelen om innsyn. Det er en hovedregel om innsyn. De har vurdert at de opplysningene som man her gir, innenfor det som er en lovlig aktivitet – å være jeger og stå i et jegerregister – ikke i seg selv gir noe grunnlag for å unnta det fra offentlighet. Så jeg mener den vurderingen de har gjort, er i samsvar med det lovverket som vi har.

Spørsmål 4

Nina Sandberg (A) []: Jeg har skjønt at man skal gå rett på spørsmålet, så da gjør jeg det og spør om statsråden kan dokumentere i hvilken grad norske forskningsbevilgninger går til å løse de mest presserende klimautfordringene, og redegjøre for hvor mye som bevilges til samfunnsvitenskapelig forskning knyttet til å forhindre klimaendringer.

Presidenten: Presidenten må berre presisera at det er det som står innlevert, som ein skal lesa opp, og der stod det ein del, så viss representanten Sandberg vil ta med det også, er det fullt mogleg.

Nina Sandberg (A) []: Jeg tror ikke det er nødvendig. Takk.

Det innleverte spørsmålet lyder:

«En ny kartlegging som er foretatt av blant annet Norsk Utenrikspolitisk Institutt, viser at en liten del av de samlede forskningsmidlene i verden går til å løse vår tids største utfordring, klimaendringene. En av forskerne bak studien konkluderer dessuten med at de største uløste spørsmålene ikke kan løses av naturvitenskapen, men er samfunnsvitenskapelige.

Kan statsråden dokumentere i hvilken grad norske forskningsbevilgninger går til å løse de mest presserende klimautfordringene, og redegjøre for hvor mye som bevilges til samfunnsvitenskapelig forskning knyttet til å forhindre klimaendringer?»

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg har lest spørsmålet som representanten Sandberg har stilt, så jeg håper jeg skal kunne gi et godt svar.

I regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning er klima, miljø og miljøvennlig energi en av fem langsiktige prioriteringer. I langtidsplanen står det at regjeringen vil styrke forskning og høyere utdanning som bidrar til bedre forståelse av klimaendringene og legger grunnlag for vellykket klimatilpasning. Samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning er helt sentralt i det.

Representanten Sandberg viser til at forskerne bak NUPI-kartleggingen sier at de største uløste spørsmålene ikke kan løses av naturvitenskapen, men er samfunnsvitenskapelige. Jeg ville heller ha formulert det på følgende måte: De største uløste spørsmålene kan ikke løses av naturvitenskapen alene. Det som kjennetegner store, komplekse samfunnsutfordringer er at de – i alle fall dette – er tverrfaglige av natur. De kan ikke løses bare innenfor ett fagfelt, men må løses i samarbeid mellom flere fagområder, og i samarbeidet mellom akademia, samfunns- og næringslivet. Det er det som også ligger til grunn for regjeringens politikk i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

I 2018 bevilget Forskningsrådet rundt 2,1 mrd. kr til området klima, miljø og miljøvennlig energi. Det omfatter forskning knyttet til utvikling av fornybar og miljøvennlig energi, forskning på klimasystem, klimakonsekvenser og klimatilpasning, men også miljøforskning i bred forstand. Rundt 20 pst. av Forskningsrådets totale bevilgninger går til dette området. Mellom 2013 og 2018 har andelen til samfunnsvitenskap i den totale porteføljen på de områdene ligget på rundt 10 pst., dvs. vil si 233 mill. kr i 2018.

Det gjøres mye bra på dette området, og avslutningsvis har jeg lyst til å trekke fram to eksempler.

For det første: Innenfor ordningen Forskningssentre for miljøvennlig energi, eller FME, finnes øremerkede midler til samfunnsvitenskapelige sentre. Her har vi sett gode resultater. I årene etter at de første samfunnsvitenskapelige sentrene ble etablert, har bl.a. den samfunnsvitenskapelige forskningen blitt mer synlig, brukerinvolveringen har blitt sterkere, og forskningen har blitt mer tverrfaglig.

Det andre er PLATON-prosjektet, som er et konsortium av ledende samfunnsfaglige forskningsmiljøer i Norge som skal samarbeide om å finne fram de mest effektive virkemidler for reduksjon av klimagasser. Prosjektet skal hjelpe politikere og næringsliv i arbeidet med å gjøre Norge til et lavutslippssamfunn. PLATON er finansiert av Forskningsrådet og med bidrag fra 28 ulike samfunnsaktører.

Nina Sandberg (A) []: Da takker jeg statsråden for svaret.

De viktigste spørsmålene som de nasjonale myndighetene må kjenne svarene på, er hva slags klimaforskning bevilgningene går til, og hvor mye som går til forskning for å forhindre klimaendringer. I den forbindelse lurer jeg på om det ikke hadde vært bra å få en type fullstendig oversikt, og at man får til en overordnet koordinering av hvordan midlene kanaliseres til de ulike forskningsfeltene.

Derfor vil jeg spørre om statsråden vil sørge for at det føres en systematisk og overordnet oversikt over hvordan klimaforskningsmidlene fordeler seg framover.

Statsråd Iselin Nybø []: Det er jo mulig for oss å gå ned i tallene, men da må vi sende den henvendelsen videre til bl.a. Forskningsrådet, som sitter med detaljene i de ulike prosjektene. Hvis representanten Sandberg sender et skriftlig spørsmål, kan vi finne svar på det.

Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til den NUPI-studien som representanten viste til innledningsvis. Den handler om den globale innsatsen, eller finansieringen av klimaforskningen, og Norge er en del av det, men vi er bare en liten del av det. Norge er på listen over de ti landene som gir mest til samfunnsvitenskapelig klimaforskning i absolutte tall. Jeg synes det er viktig at vi ikke ser på vår tids største utfordring som noe bare én sektor kan løse alene. Det har vi ikke råd til – vi må tenke tverrfaglig. Vi må ha alle med på laget hvis vi skal løse de utfordringene.

Nina Sandberg (A) []: Da takker jeg igjen statsråden for svaret.

Statsråden nevner jo Forskningsrådet, og i Kunnskapsdepartementets veileder for sektoransvaret for forskning understreker man nettopp at systemet med ett forskningsråd som dekker alle fagområdene, skal gi en god mulighet til å se departementenes forskningsmidler i sammenheng. Men samtidig – når Forskningsrådet blir bedt om å gjøre rede for hvordan norske klimaforskningsmidler brukes, understreker de nettopp at midlene fordeles ut fra prioriteringer i departementene. Dette mener jeg kanskje illustrerer OECDs påpekning fra denne rapporten i 2017, nemlig at norsk forskningspolitikk bør koordineres bedre for at forskningen nettopp skal kunne løse de store samfunnsutfordringene i vår tid.

Mitt siste spørsmål vil da være: Hva vil statsråden gjøre for å sikre bedre samordning av og en mer balansert fordeling av klimaforskningsmidlene i et system der sektorprinsippet råder?

Statsråd Iselin Nybø []: Det er et godt spørsmål, og dette er noe det skjer endringer på hele veien. Det er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som er førende for vår forskningspolitikk – vår felles forskningspolitikk. Samtidig er sektorprinsippet og betydningen av at hvert departement har eierskap til det det forskes på, som de har ansvaret for, og som er grunnleggende for måten vi driver forskningspolitikken vår på. Klima- og miljøvennlig energi er jo noe flere departementer er involvert i, og også andelen som går til samfunnsvitenskap under dette temaet, er det flere departementer som er med på å finansiere.

Jeg mener at vi hele veien må se på om vi når de målene vi skal nå. Noe av det vi jobber mye med nå, er koblingen til EU og det nye rammeprogrammet. Målsettingen der, i Horisont 2020, er at 35 pst. skal gå til klimarelaterte prosjekter, og dette er noe vi må jobbe felles med – vi må se både nasjonalt og internasjonalt under ett.

Spørsmål 5

Kjersti Toppe (Sp) []: «Det bur ca. 5 000 døve teiknspråkbrukarar i Noreg. I Oslo, Trondheim og Bergen er det eigne sjukeheimstilbod for døve. For døve som bur i andre kommunar, finst det ikkje slike tilbod der teiknspråk er daglegspråket. Dersom ein søker plass ved eit av desse tre sjukeheimstilboda, kan ein bli nekta plass fordi dei prioriterer pasientar i eigen kommune.

Kva vil regjeringa gjere for å sikre alle døve sjukeheimspasientar rett til å velje plass på ein sjukeheim i eit teiknspråkleg miljø?»

Statsråd Terje Søviknes []: Jeg har stor forståelse for at alle ønsker å være del av et fellesskap, og at man ønsker å leve et liv sammen med andre som deler samme kommunikasjonsform som en selv. For mange handler det om det viktigste i omsorgstjenestene våre, nemlig trygghet og livskvalitet. Jeg mener derfor det er viktig at kommunene lytter til dem som har behovet, når de utformer tjenestetilbudene sine. Det er de også forpliktet til etter pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser om medvirkning.

Helse- og omsorgstjenesteloven slår fast at kommunene skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Brukeren skal motta forsvarlige tjenester som er utformet etter en konkret individuell vurdering av den enkeltes behov. Det er altså kommunen man oppholder seg i, eller den kommunen man søker tjenester fra, som etter en individuell vurdering av pasient/bruker avgjør hva slags tjenestetilbud som skal gis i det konkrete tilfellet.

Personer med sansetap stiller særlige krav til personalet ved at de ofte har en annen kommunikasjonsform enn helsepersonellet til vanlig bruker selv. Evnen til kommunikasjon med pasienter og brukere er en vesentlig del av forsvarlighetskravet. Kommunen må være bevisst på disse utfordringene og sørge for at de har personell med nødvendig opplæring og kompetanse tilgjengelig.

Kommunen kan velge å bygge opp denne kompetansen selv eller kjøpe tjenester av en annen kommune eller en privat aktør. Kommunen har også anledning til å søke om midler til kompetanseheving av egne ansatte gjennom det kommunale kompetanse- og innovasjonstilskuddet som er forvaltet av fylkesmannsembetene. Bare i perioden 2016–2018, altså tre år, har vel 80 000 ansatte i omsorgstjenestene fullført grunn-, videre- eller etterutdanning med tilskudd fra denne ordningen, som er en del av regjeringens Kompetanseløft 2020.

Jeg mener det må være et mål at vi har kommunale helse- og omsorgstjenester som, så langt det lar seg gjøre, legger til rette for at vi kan bosette oss hvor vi vil i Norge, og at vi alle blir møtt med gode tjenester der vi velger å bosette oss. Det er en verdi i seg selv at vi alle kan bo og leve sammen uavhengig av hvilken funksjonsevne vi har. Målet må være et samfunn der alle kan delta gjennom hele livet – fra vugge til grav.

Kjersti Toppe (Sp) []: Dette gjeld ei veldig lita gruppe, og det kan gå mange år mellom kvar gong ein sjukeheim i ein kommune får sjukeheimsbebuarar som er teiknspråklege. Eg meiner det er nødvendig at ein tenkjer litt annleis enn den generelle formuleringa om at alle har krav på ei individuell vurdering, og at kommunen har eit forsvarlegkrav til å innretta tenestetilbodet etter behovet til kvar og ein. Det som er problemet, er at sjølv om ein kommune innser at det er vanskeleg for dei å få dette tilbodet til å fungera og ønskjer å kjøpa tilbodet i f.eks. Bergen, kan Bergen nekta fordi dei berre har ansvaret for sine innbyggjarar. Det er etterlyst ei forskrift for å sikra at alle skal kunna velja plass på sjukeheim i eit teiknspråkleg miljø, om ein har behov for det.

Statsråd Terje Søviknes []: Da er vi inne på et av de premissene som ligger til grunn for representanten Toppes spørsmål, og må inn på litt mer generelle føringer som er gitt, som ikke bare angår døve eller andre med særskilte behov i en omsorgssituasjon. Det er slik at basert på det såkalte flytterundskrivet, som ble gitt ut i 1999, har man en mulighet til å søke om omsorgstjenester i hvilken som helst annen kommune i landet, uten at den kommunen kan si at man bare vil prioritere sine egne innbyggere. Det er en rettighet som ofte er underkommunisert, og som heller ikke alltid blir forstått av kommunene. På den bakgrunn har jeg tatt opp igjen dette rundskrivet og kommer nå til å friske det opp og sende det ut til alle kommuner på nytt. Det er nettopp for å understreke at det er en egenverdi i den valgfrihet at man faktisk kan være bosatt i én kommune, men søke om omsorgstjenester og ha krav på å få vurdert sitt omsorgsbehov i en annen kommune.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for svaret. Eg har faktisk ikkje høyrt om dette flytterundskrivet. Det er veldig positivt om det kan bidra til ei løysing for denne gruppa og andre grupper som på ein måte er minoritetar og har særskilde behov.

Slik eg forstår den kommunale kvardagen, er det ofte snakk om finansiering. Kan statsråden seia meir om korleis flytterundskrivet regulerer betalingsordningane? For eg oppfattar jo at ein av grunnane til at ein avviser, er at ein har behov for dei sjukeheimsplassane sjølv. Kva trumfar kva i ei slik sak, om det f.eks. er mangel på sjukeheimsplassar? Kan statsråden i det heile beskriva litt meir kva dette rundskrivet inneheld?

Statsråd Terje Søviknes []: Som mangeårig kommunepolitiker har jeg også hatt opplevelsen av at man prioriterer dem som har folkeregistrert adresse i egen kommune. Men dette rundskrivet – rundskriv I-43/99 – understreker at man kan ikke på bakgrunn av det avvise å behandle en persons søknad om omsorgstjenester i en kommune, selv om vedkommende som søker, ikke opprinnelig er bosatt der. Dette handler om at man også skal ha mulighet til å flytte som omsorgsmottaker, og i dette tilfellet f.eks. som sykehjemsbeboer.

Dette skal nå klargjøres med rundskrivet på nytt. Vi kommer til å gå gjennom det og se om det er behov for ytterligere oppdateringer. I tillegg vil jeg legge til at Leve hele livet-reformen, som nå skal behandles i hver enkelt kommune, også gir en anledning for kommunepolitikerne til å gå gjennom og diskutere hvordan man i hver enkelt kommune skal planlegge for en best mulig tilrettelagt tjeneste, også for de innbyggerne som har særskilte behov i omsorgstjenestene.

Presidenten: Då er sak nr. 4, den ordinære spørjetimen, omme.