Stortinget - Møte tirsdag den 25. februar 2020

Dato: 25.02.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 11 [17:57:00]

Interpellasjon fra representanten Himanshu Gulati til utenriksministeren: «Minst 415 norske barn og unge skal de siste to årene ha blitt sendt til utlandet mot sin vilje. I fjor bistod jeg selv ei 18 år gammel jente med å rømme fra en ufrivillig koranskoletilværelse i Afrika tilbake til Norge. Til tross for flere rop om hjelp til ambassaden/offentlige instanser opplevde hun å ikke bli tatt på alvor. Dette er noe som flere dessverre opplever. Da jenta endelig skulle hente nytt pass og rømme fra foreldrenes kontrollregime, kunne ambassaden ikke engang la henne bruke en annen utgangsdør for å unngå konfrontasjon med foreldrene. Resultatet ble en dramatisk rømning istedenfor en diskret transport til flyplassen. Hvordan møtes barn/unge som tar kontakt med norske ambassader for hjelp med å komme seg hjem fra utlandet, og hva vil utenriksministeren gjøre for å legge til rette for at flere av disse sårbare unge møtes på en god måte slik at de ikke føler at de blir avvist?»

Talere

Himanshu Gulati (FrP) []: Vi nordmenn bor i verdens kanskje beste land å vokse opp i. Det er et fredelig land hvor man kan oppleve en trygg barndom og nyte de fleste grunnleggende frihetene – friheten til å velge en god utdanning, friheten til å velge sine venner og friheten til å finne noen å forelske seg i og kanskje gifte seg med.

Men for mange norske ungdommer er ikke Norge det samme som for oss andre. Minst 400 norske barn og unge skal de to siste årene ha blitt sendt til utlandet mot sin vilje. Flere av disse er bl.a. holdt på koranskoler, og som NRK og andre har avslørt, også koranskoler hvor det foregår systematisk og brutal vold mot ungdommene, og også tortur. Andre ungdommer opplever å bli tvangsgiftet, presset og lurt inn i ekteskap mot sin vilje.

Flere av koranskolene det sendes norske ungdommer til, reklameres for som såkalte rehabiliteringssentre for bortskjemte eller altfor vestlige ungdommer som har glemt sin kultur. Flere på disse koranskolene mister også muligheten for kommunikasjon med omverdenen. Mange ønsker, men klarer ikke å ta kontakt for å få hjelp – andre tør ikke ta kontakt for å få hjelp av frykt for konsekvensene hvis de blir avslørt.

Det er derfor synd at flere av dem som tar kontakt for å få hjelp, opplever å møte det de føler er en kald skulder. For mange av ungdommene i en slik elendighet i utlandet er ofte kontakt med norske utenriksstasjoner deres siste skanse – selve håpet om å kunne komme hjem til frihet og bort fra den elendige og ufrivillige tilværelsen de befinner seg i.

Jeg har stor forståelse for at det alltid vil være begrensninger på og grenser for hva utenriksstasjoner og andre offentlige instanser kan bidra med i slike situasjoner, og at forventningene ofte kan være større enn det som er de realistiske mulighetene for hjelp. Men jeg tror at det norske folk, det politiske miljøet og de det gjelder, forventer at de blir tatt godt imot og får hjelp og veiledning, og at rommet for å hjelpe brukes så godt som overhodet mulig når barn og unge i en slik desperat og sårbar situasjon tar kontakt med norske ambassader eller andre offentlige instanser for å få hjelp.

Som det er offentlig kjent, bistod jeg også selv en 18 år gammel norsk jente med å forlate en ufrivillig koranskoletilværelse i Afrika og komme tilbake til Norge i fjor. Jeg vil også gi honnør til Prosjekt Frihet, ved Shurika Hansen, som hjalp denne jenta, og til alle andre, som bl.a. organisasjonen LIM, ved generalsekretær Dana Manoucheri, som er ildsjeler og viktige organisasjoner som forsøker å hjelpe ungdommer i lignende desperate situasjoner.

Min interpellasjon handler på ingen måte om den konkrete saken jeg refererte til tidligere, men den sterke opplevelsen ga meg viktige erfaringer og rom for refleksjon, som er bakgrunnen for at jeg tar opp denne saken.

Jenta i saken jeg refererte til, kom med flere rop om hjelp til både ambassader og offentlige instanser, men hun følte selv at hun ikke fikk betydningsfull hjelp til å komme seg ut av den situasjonen hun var i. Det kan være gode grunner til dette, eller sider av saken vi her ikke har full kjennskap til, men da hun selv i desperasjon, med hjelp fra andre, som en myndig 18-åring planla en flukt på lovlig vis bort fra tilværelsen hun var plassert i, i forbindelse med at hun skulle hente et nytt pass på en norsk ambassade i nabolandet, opplevde hun at utenriksstasjonen ikke kunne tilrettelegge for bruk av en annen utgang, slik at hun kunne unngå en konfronterende situasjon med familien.

For jenta det gjaldt, og for mange andre, opplevdes nok dette som urimelig. Dette var nok trolig den minste form for hjelp og tilrettelegging de involverte hadde forventet seg. Som jeg har sagt tidligere, har jeg stor respekt for de begrensningene utenriksstasjonene og offentlige instanser har i slike saker, og det skulle bare mangle at det ikke er grensedragninger som må respekteres. Men vi har også en plikt til å hjelpe barn og unge som er i en sårbar og desperat situasjon i utlandet mot sin vilje, bl.a. fordi de sendes på voldelige koranskoler.

Det finnes dessverre flere ungdommer som lider en slik skjebne per i dag. Ett eneste norsk barn eller én eneste norsk ungdom som tar kontakt med en ambassade eller offentlig instans i håp om å komme seg bort fra en sånn desperat situasjon, men som opplever ikke å bli tatt på alvor eller få tilstrekkelig hjelp, er én for mye.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er derfor følgende: Hvordan møtes barn og unge som tar kontakt med norske ambassader for å få hjelp til å komme seg hjem fra utlandet, og hva vil utenriksministeren gjøre for å legge til rette for at flere av disse sårbare unge møtes på en god måte, slik at de ikke føler at de blir avvist?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Utenriksdepartementet har gitt konsulær bistand i saken Gulati omtaler i sin interpellasjon. Utenrikstjenesten jobbet med saken over lang tid. Det var utstrakt kontakt mellom den berørte, ambassaden og seksjonen for konsulære saker i UD. Som representanten Gulati godt vet, kan jeg ikke gå inn på detaljer i dette siden dette er en konsulær sak, og av hensyn til taushetsplikten kan jeg ikke si noe mer om hvordan den ble fulgt opp.

Jeg tror at det innledningsvis kan være fornuftig at jeg sier at det tallet som representanten bruker i sin innledning – altså at det er minst 415 norske barn som skal ha blitt sendt til utlandet mot sin vilje de siste to årene – ikke er basert på tall fra Utenriksdepartementet. Det er et statistisk anslag, og det er ikke et tall som utenrikstjenesten eller Utenriksdepartementet kan gå god for.

Likevel: La meg få understreke det viktige og det åpenbare som også representanten Gulati tar opp. Det er at i saker hvor norske barn og unge kontakter norske ambassader og forteller at de er blitt sendt til eller oppholder seg i utlandet mot sin vilje, er saker som er høyt prioritert hos utenrikstjenesten. Sakene håndteres innenfor de rammene Stortinget har satt for utenrikstjenestens konsulære bistand. Som i andre saker kan konsulær bistand være veldig mangslungen og ulik. Det kan være å utstede nødpass, men det kan også være å utstede andre reisedokumenter for hjemreise. Der det er aktuelt, kan ambassaden opprette kontakt med familie og venner for å be dem bistå, f.eks. med penger og billetter. Utenrikstjenesten vil kunne gi råd og veiledning til dem som tar kontakt og forteller at de oppholder seg ufrivillig i utlandet.

Utenrikstjenestens oppfølging av sakene er også i tråd med regjeringas handlingsplan for å bekjempe negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Representanten Gulati, som selv da var statssekretær på SMK, kjenner selvfølgelig også godt denne handlingsplanen. Et av de gjennomførte tiltakene i handlingsplanen var å videreutvikle ordningen med integreringsrådgivere ved utenriksstasjoner. Ambassadene i Amman, Ankara, Islamabad og Nairobi har spesialutsendinger med spisskompetanse på negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold. Spesialutsendingene bistår også andre ambassader. De bidrar også til kompetanseheving i tjenesteapparatet i Norge gjennom kompetansehevingstiltak og råd og veiledning i enkeltsaker. Integreringsrådgiverne arbeider innenfor rammene for konsulær bistand når de følger opp saker i utlandet.

For å styrke kunnskapsgrunnlaget har regjeringa satt ned en ekspertgruppe som gjennomgår enkeltsaker der unge har blitt etterlatt i utlandet, og hvordan de er fulgt opp når de kommer hjem til Norge. Utenriksdepartementet har bistått ekspertgruppa med å innhente informasjon om arbeidet som gjøres på dette feltet også i andre land. Utenriksdepartementet har også bistått med å sette ekspertgruppa i kontakt med utsatte som har fått konsulær bistand, og som ønsker å dele sine erfaringer. Ekspertgruppas rapport skal etter planen lanseres i mars.

Regjeringa mener at innsatsen mot negativ sosial kontroll skal og må prioriteres. I fjor styrket vi innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold med 28 mill. kr. Det videreføres i 2020. Regjeringa vil derfor også videreføre og styrke innsatsen med en ny handlingsplan som skal gjelde fra 2021 til 2024. I dag er det sju departementer som samarbeider om tiltakene i planen, og det foregår på tvers av veldig mange samfunnssektorer, for det er, som representanten peker på i sin interpellasjon, ofte kompliserte saker.

Barn og unge som oppsøker utenrikstjenesten for bistand fordi de befinner seg i en vanskelig situasjon, skal bli og blir møtt på en profesjonell måte. Det er viktig at norske myndigheter bistår barn og unge innenfor gjeldende rammer og regelverk. Utenrikstjenesten legger stor vekt på at like saker i størst mulig grad skal behandles likt. Samtidig må det gjøres konkrete vurderinger i hver sak, og ved vurdering av tilbud om konsulær bistand vil en lang rekke hensyn, som f.eks. sikkerhetssituasjonen på stedet, lokal lovgivning, tilgjengelige konsulære ressurser, være relevante.

Så vil jeg peke på en særlig problemstilling som jeg opplever at vi møter oftere og oftere i disse sakene, og det er dobbelt statsborgerskap. Det er en særlig utfordring fordi tilknytning til flere land erfaringsmessig fører til at sakene blir mer komplekse, og det er en større utfordring å yte konsulær bistand fra norske myndigheters side. Grunnen til det er at landet der personen, ofte ufrivillig, oppholder seg, vil anse personen som deres statsborger og se helt bort fra det norske statsborgerskapet. Det vil si at norske myndigheters mulighet til å yte konsulær bistand også blir mindre.

Stortinget stilte seg enstemmig bak stortingsmeldinga om konsulær bistand og prinsippet om at like saker skal behandles likt. Likevel vil jeg også peke på at konsulære saker ofte naturlig er gjenstand for stor og voksende oppmerksomhet i media så vel som i opinionen. I visse tilfeller ser man at det kan være organisasjoner eller enkeltpersoner som forsøker å bruke medias dekning for å få fram et økt tjenestenivå fra norske myndigheter i tilknytning til en pågående sak. Vi har erfart gjennom mange saker de senere årene at i noen tilfeller kan medias involvering og eksponering av utsatte personer i saker bidra til at situasjonen for den utsatte forverrer seg, rett og slett på grunn av eksponeringen. Det er fordi vi i mange saker må jobbe litt under radaren med ulike lands myndigheter for å kunne få en løsning i saken at den type eksponering noen ganger kan gjøre situasjonen verre og vanskeligere å løse for norske myndigheter, og dermed også sette den utsatte i en verre situasjon.

Vi erfarer også at mange begrep brukes om hverandre, og det er viktig å framheve at «barnebortføring», «etterlatt» og «ufrivillig tilbakeholdelse» er ulike sakstyper som krever ulik oppfølging. Utenrikstjenestens bistand i saker som omhandler barn, må også følges opp i tråd med foreldreansvaret, og foreldreansvaret står som kjent veldig sterkt i norsk lov. Utgangspunktet for saker som omhandler mindreårige, er at foreldrene har både rett og plikt til å ta avgjørelser for sine egne barn.

Når et barn har blitt myndig, er det da ikke lenger definert som et barn, og utenrikstjenesten kan da bistå personen uten å involvere den eller de som tidligere hadde foreldreansvaret. Det kan kanskje synes åpenbart, men jeg ønsker å påpeke det siden denne konsulærsaken det refereres til, startet da jenta var mindreårig og ble avsluttet – som representanten var inne på – ved hjemreise etter at hun hadde fylt 18 år.

Regjeringa har hatt som mål å klargjøre offentlige myndigheters ansvar og muligheter for å kunne hjelpe etterlatte barn i utlandet både når det gjelder å forebygge, og for å følge opp barna når de kommer tilbake til Norge. Bufdir har i samarbeid med andre norske myndigheter, bl.a. Utenriksdepartementet, utarbeidet tverretatlige retningslinjer om etterlatte barn. Retningslinjene inneholder informasjon om hvordan ansatte i hjelpeapparatet kan identifisere og følge opp utsatte personer samt hvilke instanser som skal varsles. Norske myndigheter kan i begrenset grad yte bistand til barn når de først er etterlatt i utlandet. Retningslinjene gjennomgår hvilken bistand som da ytes når barnet befinner seg i utlandet og er etterlatt.

Det er viktig å understreke at norske myndigheter og norsk regelverk har begrenset virkeområde i utlandet. Forventningene til hva utenrikstjenesten kan bistå med, som representanten Gulati også er inne på i sin interpellasjon, også i saker hvor barn og unge er sendt til utlandet mot sin vilje, er i mange tilfeller svært høye. Men utenrikstjenesten må forholde seg til folkerettslige rammer og vertslandets regelverk og kan ikke bistå i strid med disse. Vi vil jo heller ikke akseptere at andre land gjennomfører sin rett i Norge, og det er egentlig akkurat det samme prinsippet, som handler om både suverenitet og folkeretten for øvrig. Hva slags bistand utenrikstjenesten kan yte i utlandet, avhenger derfor av lover og regler i det landet man befinner seg i.

Utenriksdepartementet og ambassaden i landet der den utsatte befinner seg, samarbeider med kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll. Kompetanseteamet er et nasjonalt tverretatlig fagteam, som bl.a. veileder hjelpeapparatet ved bekymring for ufrivillig utenlandsopphold og koordinerer kontakten mellom UD og hjelpeapparatet i Norge i forbindelse med en eventuell hjemreise. Innsatsen som gjøres i enkeltsaker, må følges opp med relevante tiltak i Norge fordi vi må ha gode og varige løsninger for den enkelte ved hjemkomst.

Barn og unge som befinner seg i sårbare sitasjoner, og som tar kontakt med norske ambassader, er høyt prioritert av utenrikstjenesten. Vi vil fortsette å legge til rette for en så god hjelp og kommunikasjon som mulig. Det vi ikke kan gjøre, er å legge til rette for bistand som kan være i strid med norske og lokale rammer og regelverk, og ikke minst ved at faren for den utsattes liv og helse kan bli både akutt og reell.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for svaret, og for at disse sakene som angår barn som er i utlandet mot sin vilje, er høyt prioriterte saker i Utenriksdepartementet. Jeg gleder meg til å lese og få mer kjennskap til rapporten som ble nevnt at kommer, og vil påpeke at jeg er enig når det gjelder de dilemmaene og vanskelige sidene som ofte oppstår i slike saker.

Samtidig vil jeg nevne at vi må ta på alvor de nokså mange historiene der ute om at ungdommer som er i en slik desperat situasjon, selv føler at de ikke er blitt tatt på alvor, selv om jeg har forståelse for at det er en subjektiv vurdering. Men det gir grunnlag for evaluering og lærdom.

Jeg vil innledningsvis også bare påpeke at den rapporten jeg viste til, er en rapport fra Oslo Economics som er utarbeidet på bestilling fra Kunnskapsdepartementet, på bakgrunn av tallene som kommunene selv sitter med. Men disse tallene er jo ingen eksakt vitenskap.

Mitt eneste anliggende er at de som befinner seg i en slik vanskelig og desperat situasjon, skal få hjelp til å komme seg ut av den. Det kan ofte være farlig og også umulig for mange som er i en slik situasjon, selv å initiere en hjemkomst til Norge, enten det er gjennom redningsaksjoner eller andre ting. Det er ikke en ideell eller ønskelig måte for at de dette gjelder, skal komme tilbake til Norge og frihet på. Men når vi vet at det er flere dette gjelder – og NRK har bl.a. dokumentert hvordan konkrete skoler i utlandet hvor vi vet det har befunnet seg og fortsatt befinner seg norske ungdommer, driver med både systematisk vold og tortur – er vi nødt til å finne en måte å hjelpe flere ut av denne situasjonen på, uten at det går på bekostning av deres sikkerhet eller forverrer deres situasjon.

Mitt siste spørsmål til utenriksministeren blir: Vil ministeren ta initiativ til å ta kontakt med myndighetene i de landene hvor vi vet det er skoler det regelmessig er blitt sendt norske ungdommer til, og som vi også har sterk grunn til å tro at det per i dag befinner seg norske ungdommer på mot sin vilje – koranskoler og lignende institusjoner? Ett eksempel er Somalia, som er et land som peker seg ut i den sammenheng, men det er også andre land. Mitt spørsmål er altså om ministeren vil ta initiativ til å ta kontakt med myndighetene i disse landene for å prøve å få ungdommer som er i disse landene mot sin vilje, hjem igjen.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Jeg tror også det kan bli nyttig å få ekspertgruppas vurderinger og evalueringer ut fra det arbeidet som er gjort. Grunnen til at vi satte det i gang, var nettopp at vi ønsket å få bedre kunnskap også om hvilke mekanismer vi må være oppmerksomme på før barn ufrivillig etterlates i utlandet. Grunnen til at jeg nevner det, er – som jeg var litt inne på i innlegget mitt – at vi ser at vi har aller best mulighet til å hjelpe før barn har kommet til utlandet. Veldig mange av disse vil jo være kjent på ulike måter i hjelpeapparatet, og spørsmålet er også, selv om det ikke er et spørsmål for Utenriksdepartementet som sådant, om vi klarer å snakke godt nok sammen, kjenne til sakene og på den måten forsøke å forhindre at barn kommer til utlandet og ufrivillig blir etterlatt der. Muligheten til hjelp er mye større da enn når de først er kommet til utlandet.

Jeg var inne på flere faktorer som gjør det. Det ene handler om suverenitet og det at norske lover og regler åpenbart ikke gjelder i utlandet, men det handler også om at i tilfellene med dobbelt statsborgerskap, som vi har mange av, vil landet man oppholder seg i, typisk se helt bort fra det norske statsborgerskapet og gjøre det vanskeligere for norske myndigheter å hjelpe, fordi man da ikke anser vedkommende som norsk borger, men f.eks. som somalisk eller pakistansk borger. Det er klart at det stiller oss overfor noen utfordringer.

Når det så gjelder spørsmålet om å kunne ta kontakt med myndigheter, må man heller aldri helt miste av syne at dette er individuelle saker. Det betyr at vi må være sikre på at det er noen som ønsker vår bistand og vår hjelp. Er det det, behandler vi sakene – som jeg nevnte i det litt mer utfyllende hovedinnlegget – på en bestemt måte, der like saker i så stor grad som mulig behandles likt. Vi har ingen myndighet til å gå inn og f.eks. kreve at koranskoler i Somalia stenges, for norsk lov gjelder ikke i disse landene. Men vi ønsker selvfølgelig å ha en så god dialog som mulig med myndighetene i ulike land der denne problemstillingen jevnlig kommer opp, og der norske statsborgere med jevne mellomrom er involvert.

Den andre begrensningen som jeg også var litt inne på, og som er en veldig reell begrensning, er at så lenge barna er mindreårige, gjelder foreldreansvaret fullt ut. Det vil si at vi i utgangspunktet ikke kan gå inn og overstyre de valgene foreldrene tar. De valgene foreldrene tar på vegne av sine barn, kan av og til være veldig vanskelige å forstå, men det er altså utgangspunktet, og at norsk lovgivning ikke gjelder i utlandet, noe som gjør at vi ikke har de tvangsmidlene man ellers, i andre sammenhenger, kan se for seg å bruke i Norge. De vil ikke være tilgjengelige for oss i utlandet.

Men innenfor de rammene som gjelder, og med det veldig sterke ønsket om å kunne bistå og hjelpe, jobber vi selvsagt med disse problemstillingene, og det at vi har hatt disse spesialrådgiverne på fire ambassader, som nå også jobber veldig godt med å rådgi andre ambassader, har vært en ganske viktig hjelp både i å kartlegge og i faktisk å kunne hjelpe.

Presidenten: Dersom interpellanten ønsker det, kan han nå få ordet til et avsluttende innlegg. Så synes ikke, og debatten i sak nr. 11 er omme.

Dermed er også sakene på dagens kart ferdigbehandlet. Ønsker noen ordet før møtet heves? Så synes ikke, og møtet er hevet.