Stortinget - Møte tirsdag den 28. april 2020

Dato: 28.04.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 181 S (2019–2020), jf. Dokument 8:3 S (2019–2020))

Innhold

Sak nr. 6 [12:52:27]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om en rettferdig boligpolitikk gjennom ikke-kommersielle boliger (Innst. 181 S (2019–2020), jf. Dokument 8:3 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får et taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Alle ser ut til å være enige om at alle skal bo trygt og godt i sitt eget hjem. I Norge er situasjonen ganske bra, men ikke for alle. Spørsmålet er da om vi skal fortsette å være fornøyd med at noen skal slite med det som jo er noe av det mest sentrale i livet vårt, nemlig hjemmet, der vi skal være trygge, og som er rammen rundt alt vi ellers gjør i livet.

Norge har i dag kanskje det mest deregulerte boligmarkedet i Europa. Det fungerer for mange, og på mange måter, men det fungerer slett ikke perfekt, og i hvert fall ikke for dem som har dårlig råd eller andre problemer i livet sitt. Forslaget som kommunalkomiteen har behandlet, handler nettopp om det, om det ikke trengs noe mer enn et rent markedsstyrt boligmarked. Komiteen er ikke enig i det, men SV mener at vi trenger å få utredet om vi kan ha et større, ikke-kommersielt boligmarked både på eie- og leiesiden for å sikre at alle kan bo trygt i eget hjem.

Det er ikke slik at eierlinjen i norsk politikk er blitt bygd opp av markedskreftene – slett ikke. Det gode boligmarkedet i Norge ble bygd opp med ganske kraftige statlige og kommunale reguleringer og med kraftige statlige politiske både tiltak og penger. Husbanken var et helt sentralt virkemiddel i dette, med mye større ressurser i forhold til datidas pengeverdi enn nå, og boligsamvirket spilte en veldig stor rolle. Så har det skjedd endringer etter det som jeg tror de fleste har vært enig i, men det som har skjedd de siste årene, er at de boligsosiale tilskuddene, særlig fra denne regjeringen, er blitt kraftig redusert. Bostøtten er et eksempel på det. De andre tilskuddene gjennom Husbanken er et eksempel på det.

Hvis alle skal kunne bo trygt i eget hjem, er det behov for noen reguleringer som ivaretar samfunnsmessige og sosiale behov, og det er behov for økte tilskudd til boligmarkedet for å rette opp de sosiale skjevhetene vi ser i dag. Den statlige boligpolitikken må endres. Den kan ikke baseres på en ren markedsbasert modell lenger. Det fungerer ikke godt nok i de store byene og har også problematiske sider i distriktene, der byggekostnadene er høyere enn salgsverdien på boligen mange steder.

Økt boligbygging generelt er viktig, men det løser ikke dette problemet alene. Det er behov for å utvikle ikke-kommersielle boliger både i eie- og leiemarkedet, slik at alle kan bo trygt, at boområder blir varierte og tilgjengelige for alle, og ikke minst at det er valgfrihet også for mennesker med middels og lave inntekter. Jeg er litt forundret over at de som snakker veldig mye om valgfrihet på mange områder, bryr seg så lite om valgfrihet for dem som har dårlig råd og trenger et trygt sted å bo. Rimelige boliger skal sikre ulike befolkningsgrupper og enkeltmennesker større valgmulighet og flere alternativer. Slike boliger vil kunne etableres med ulik grad av offentlig finansiering, regulering og støtte.

Det er også med stor forundring jeg har registrert regjeringens motstand mot å utvide startlånsordningen, slik at både unge og alle dem vi nå omtaler som helter i denne koronakrisen, alle hverdagsheltene, de lavtlønte som neppe har råd til å kjøpe seg en egen bolig – mange av dem har heller ikke den egenkapitalen som kreves – skal få mulighet til å få et startlån i Husbanken og komme seg inn på eiemarkedet med en låneportefølje de kan betjene fordi lønna deres er god nok til det. Når de må betale skyhøy leie i år etter år etter år, har de ikke råd til å spare opp. Da sitter de igjen med null boligkapital og har betalt veldig mye penger uten å få ta del i det boligmarkedet som SV mener alle skal få mulighet til.

Det trengs også endringer i plan- og bygningsloven, slik at kommunene kan sikre et mer variert bomiljø.

Jeg tar opp forslaget som SV har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Hva betyr noe i boligpolitikken? Hva er det viktigste? Hva er folk bekymret for? Hvilke problemer skal vi løse for folk som ønsker seg en god bolig? Ligger svaret på utfordringene i forslaget vi diskuterer i dag? Vi mener det ikke gjør det.

Folk er bekymret for boligprisene i byene, og særlig i Oslo. Folk er bekymret for at det ikke bygges nok nye boliger i distriktene. Bransjen er bekymret for at det ikke bygges nok boliger i byene og rundt byene, og ikke minst er bransjen bekymret for om det vil være nok oppdrag for byggenæringen framover. Det er vår oppgave som politikere å gi gode svar på folks bekymringer.

Bolig danner sammen med arbeid, utdanning og helse de fire grunnpilarene i velferdsstaten. Norsk boligpolitikk har vært vellykket. Et eget sted å bo til en overkommelig pris er avgjørende for å kunne leve et selvstendig og godt liv. Så mange som mulig skal eie sin egen bolig. Det er et offentlig ansvar å legge til rette for at alle skal ha mulighet til en god bolig av god kvalitet. Det er derfor en viktig politisk oppgave å legge til rette for at det bygges nok boliger. Både staten og kommunene har ansvar for at det bygges boliger, og at det bygges varierte boliger med god nok kvalitet. Og boligene skal være et sted å bo, ikke et spekulasjonsobjekt.

Forskjellen mellom å eie og å leie egen bolig er i ferd med å bli en ulikhetsfaktor i samfunnet. Med dagens boligpriser i Oslo sliter førstegangskjøpere med å komme seg inn i boligmarkedet og kjøpe sin egen bolig. Tall fra SSB viser at færre vanskeligstilte har råd til egen bolig sammenlignet med tidligere. Heldigvis er det rød-grønne byrådet i Oslo i full gang med å utrede en tredje boligsektor med rimelige boliger for vanlige folk. Planen er at innen 2023 skal 1 000 nye boliger i den tredje boligsektoren igangsettes i Oslo.

Jeg skulle ønske at regjeringen gjorde det lettere for kommuner som ønsker å satse på modeller for leie-til-eie. Kommunene gjør dette på ulikt vis, men med en plan- og bygningslov der disposisjonsform innføres som reguleringsformål, vil kommunene lettere kunne gjennomføre ulike prosjekter, slik at flere får mulighet til å finne sin vei inn i boligmarkedet.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Torill Eidsheim (H) []: Med eit lite unntak har bustadprisane i Noreg stige samanhengande i 27 år. Det gjev utfordringar for mange som skal inn på bustadmarknaden.

Sjølv om prisane no er høge, må vi ikkje gløyme at norsk bustadpolitikk totalt sett fungerer godt. Det har vore politisk einigheit om at vi skal ha gunstige skattereglar for bustader, og over tid har det vorte mange eigarar i Noreg. Åtte av ti eig sin eigen bustad her i landet, og det talet er langt høgare enn i nabolanda våre.

Når vi i Noreg har valt eigarlinja, er det understøtta av forsking som viser at ein god, stabil bustadsituasjon er veldig viktig for òg å kunne lykkast på andre område. Vi ser òg at blant familiar utan eigen bustad er det for mange som blir verande vanskelegstilte på bustadmarknaden i lang tid. Dårlege buforhold er negativt for barn og unge si utdanning, og for helsa. Problema er ikkje nye, men dei er komplekse.

Dei nordiske landa har valt forskjellige modellar for den bustadsosiale politikken. For nokre tiår sidan var forskjellane i bustadpolitikken i Noreg og Danmark små, både når det gjaldt tiltak og utfordringar. Seinare har landa teke ulike val, baserte på forskjellige utfordringar og òg politiske strøymingar.

Ein modell frå eit anna land kan ikkje utan vidare kopierast til norske forhold. I Noreg valde vi på 1980- og 1990-talet å deregulere bustadmarknaden, og vi oppheva husleigereguleringa. Nesten alle bustader som blir omsette i dag, blir omsette i ein fri marknad. Løysingane vi vel framover, må passe inn i dette regimet. Leigereguleringar har vist seg å føre til uheldige effektar, som pengar under bordet, og etablering av ein ikkje-kommersiell tredje bustadsektor har òg vist seg å kunne skape ein uheldig innlåsingseffekt.

Sjølv om høge bustadprisar i pressområde kan gjere bustadetableringa utfordrande, klarer dei aller fleste seg godt på bustadmarknaden. Denne erkjenninga har ført til at det bustadsosiale feltet må rette seg mot mindretalet, dei som blir karakteriserte som vanskelegstilte i bustadmarknaden. Gjeve dette biletet synest det ikkje målretta å innføre ein modell retta mot ei breiare gruppe enn dei som faktisk har problem på bustadmarknaden. Det er viktig at dei som treng bistand for å skaffe seg ein eigna busituasjon, må få det raskt.

I Høgre ønskjer vi at òg vanskelegstilte skal kunne eige sin eigen bustad. Det er lagt til rette for ulike leige-til-eige-modellar, og det er lagt til rette for startlån, etableringstilskot og annan bistand for å understøtte bustadetablering for vanskelegstilte. Startlån fremjar eigarlinja ved å bidra til at òg dei med langvarige finansieringsproblem skal kunne eige sin eigen bustad.

I Noreg er det nettopp slik at mange eig sin eigen bustad, og vi har heldigvis få bustadlause. Det er eit resultat av ein langvarig, god bustadpolitikk, og vi må sikre at den bustadsosiale politikken i framtida framleis blir målretta og kunnskapsbasert i den vidare utviklinga.

Vi ønskjer å vidareføre eigarlinja, og eit lovforslag om ein ikkje-kommersiell bustadsektor kan vi ikkje sjå på som ei god løysing for å klare å møte dei utfordringane som vi ser er knytte til bustadmarknaden.

Helge André Njåstad (FrP) []: Som saksordføraren var inne på, trur eg alle er einige om at det skal vera godt å bu i Noreg, men me har litt ulikt syn på kva som er vegen dit. Raudt, som har fremja dette representantforslaget, har sjølvsagt ein heilt annan modell for kva som er ein god bustadmarknad enn det Framstegspartiet har.

Lat meg òg i innleiinga korrigera det inntrykket saksordføraren prøvde å skapa av at regjeringa, som Framstegspartiet var del av inntil nyleg, har stått for kutt og endring i dei bustadsosiale verkemidla. Det er faktisk feil. Viss ein går inn og samanliknar løyvingane i den raud-grøne perioden og i dag, blir ein langt større del løyvd over Husbanken og til bustøtte enn tidlegare. Så det er ikkje eit riktig inntrykk at me har stått for ei kuttlinje, me har derimot stått for ei styrking og meir målretting til dei som treng det mest.

Det er òg interessant når me diskuterer bustadpolitikk ut frå Raudt sitt forslag, å sjå kva Raudt har gjort i praksis. Her i hovudstaden har ein hatt handa på rattet med samarbeidsavtale i fire år, og me ser allereie no konturane og resultatet av Raudt sin innverknad, nemleg at det blir regulert og bygt for få bustader der dei har hatt moglegheit til å påverka. Hovudforklaringa på at me har utfordringar, er at det blir regulert og bygt for få bustader. Me er opptekne av at eigarlinja skal stå fast, at me skal fortsetja den politikken me har, og me er glade for at 82 pst. av alle nordmenn bur i ein bustad som hushaldet sjølve eig. Me ønskjer å leggja til rette for endå meir planlegging, endå meir bygging, sånn at endå fleire kan ta del i den politikken: å eiga sin eigen bustad.

Det handlar om at me er nøydde til å ta grep for å gjera det lettare å planleggja. Det er i dag for tungvint for kommunane å regulera, det er for mange motsegnsmyndigheiter som brukar unødig lang tid, regelverket har vorte for komplisert, og det er for dyrt å planleggja og regulera. Difor bør fleire, som Framstegspartiet, vera opptekne av at me skal avgrensa moglegheitene fylkeskommunane og fylkesmennene har til å vera bremseklossar. Trass i at statsrådane sender ut brev til fylkesmennene, ser me at dei er bremseklossar og eit hinder for å planleggja og regulera nok bustader. Her må me gjera langt meir, og me må sørgja for at lokaldemokratiet får lov til å planleggja og regulera fleire bustader.

Det er òg viktig at når folk først har fått ein bustad, må me halda skattetrykket nede. Det er ikkje sånn at politikarar – her i salen eller i kommunestyret – skal sjå på ein bustad som eit skatteobjekt, det er først og fremst ein heim. Så me er nøydde til å ha ein aktiv politikk som gjer at ein ikkje har urimeleg høg eigedomsskatt og kommunale avgifter for dei som eig ein bustad. Difor har Framstegspartiet vore ein pådrivar for å redusera eigedomsskatten til 5 promille, og me har òg kjempa inn ei formulering om at han skal ned til 4 promille. Me tek for gjeve at regjeringa følgjer opp politikken til Framstegspartiet og føreslår ein reduksjon til 4 promille i kommuneproposisjonen.

Så er det veldig viktig at me faktisk ser resultat, at eigedomsskatten går ned. Der registrerer eg ei rekkje raud-grøne ordførarar og kommunestyrefleirtal som unngår den klare intensjonen frå Stortinget om at eigedomsskatten skal ned, med retaksering og andre kreative måtar for å få inn dei pengane dei meiner dei skal ha. Dei pengane meiner me at kommunane skal klara seg utan, me meiner at ein ikkje skal sjå på bustaden som eit skatteobjekt, men som ein heim. Så me ønskjer og har forventningar til at me skal ha ein aktiv politikk på skattebiten vidare òg.

Når det gjeld forslaga i saka i dag, har SV sett fram eit forslag om å greia ut ein tredje bustadmarknad. Me trur ikkje det er nokon god modell – ikkje for dei som eventuelt skal ta del i den modellen heller. Me veit at dei då blir låste inne i eit system, dei får ikkje ta del i verdistiginga som dei som eig bustader får, og det blir vanskeleg å flytta til ein annan bustad når dei får nye behov, fleire ungar eller livssituasjonen endrar seg. Me ønskjer ikkje at folk skal stillast i den situasjonen at dei blir låste inne. Difor vil me stemma imot forslaget frå SV.

Me synest ikkje det er ein god idé å greia ut modellen til Raudt. Det som vil hjelpa, er det me har vore inne på, og der vil me fortsetja vår dialog med regjeringa for å redusera krava i plan- og bygningslova, redusera påverknaden til fylkesmennene og halda byggje-, planleggings- og bukostnadene nede, slik at folk flest framleis kan eiga sin eigen bustad.

Willfred Nordlund (Sp) []: Senterpartiet mener at boligpolitikk er et velferdsgode på linje med f.eks. helse og utdanning. En trygg og stabil bosituasjon er en nødvendig ramme rundt alle menneskers liv. Boligpolitikken har betydning for velferd og utvikling og må derfor løftes fram og styrkes.

Eierlinjen står sterkt i Norge, og den bør videreføres sånn at flest mulig kan eie sin egen bolig. Et velfungerende leiemarked for dem som i kortere eller lengre perioder er best tjent med å leie bolig, må også sikres.

Situasjonen for mange ungdom, førstegangsetablerere, enslige og ikke minst aleneforsørgere er vanskelig i områder med sterkt prispress. For noen vil det også være vanskelig i distriktene, når markedsverdien er lav og man ønsker å bygge seg bolig.

Det er også en stor utfordring at mange vanskeligstilte og personer med særlige behov har mangel på boligtilbud, og at gruppen bostedsløse ikke reduseres. Det er derfor helt sentralt at det vurderes ulike løsninger tilpasset de lokale forholdene, som kan bidra til at folk får mulighet til å kjøpe egen bolig.

Samtidig må man være varsom med endringer i ordninger og forskrifter som kan føre til overoppheting i boligmarkedet, som igjen vil komme til å øke prisene. Det er forskjellige behov og situasjoner i boligmarkedet i ulike deler av landet. Ordningen må kunne bidra til at flere kommer seg inn i boligmarkedet i hele landet, uten at prisnivået i pressområder gjør det umulig for vanlige lønnsmottakere å bosette seg der.

Senterpartiet mener at det bør vurderes å innføre en todelt startlånordning, der unge uten tilstrekkelig egenkapital, men med betalingsevne, kan motta startlån fra Husbanken. Det er helt sentralt at todelingen ikke skal innebære en svekkelse av startlånordningen for vanskeligstilte, slik den er i dag, og derav en todeling av ordningen. Det er derfor avgjørende at Husbankens rammer i den forbindelse styrkes.

Boligpolitikken er et område som påvirkes av sentralisering på andre områder. Når arbeidsplasser og tjenester flyttes fra distrikt til sentrum, og den økonomiske politikken gjør at ressurser går fra distrikt til sentrum, øker også presset på boligmarkedet i byer og tettsteder. Det fører til at folk med vanlige inntekter må ta opp stadig større lån for å kunne kjøpe seg en bolig, og at det blir vanskeligere for unge å komme seg inn på boligmarkedet.

Sentralisering av tjenester og arbeidsplasser og reduserte muligheter for distriktskommunene til å utvikle et tilbud i sin kommune er med på å legge føringer for hvor folk kan bosette seg. Tjenestetilbud, skatter og avgifter og transportløsninger er derfor helt sentralt for å kunne spre bosettingen. Ved å ha en politikk som sørger for at folk kan bo og arbeide i hele landet, vil også presset på boligmarkedet bli mindre. Samtidig vil en boligpolitikk være en del av en helhet som gjør at vi kan ta i bruk alle muligheter dette landet gir. Med enda mer effektive transportløsninger, gode ordninger for pendlerne, desentraliserte arbeidsplasser og utbygging av høyhastighets internett i hele landet vil mulighetene for å spre både arbeidsplasser og bosetting styrkes. Det er å spre risiko og øke mulighetene, og det er Senterpartiets politikk.

Vi mener videre at effekten de ulike tiltakene vil ha på boligmarkedet, må vurderes samlet. Boligmarkedet bør ses på under ett, og det å opprette en ny sektor parallelt med dagens marked vil være en inngripende endring som bør vurderes grundig i forkant. På bakgrunn av det støttes derfor ikke forslaget fra Rødt. Senterpartiet mener at det er behov for en helhetlig utredning av boligmarkedet, og vi fremmet et sånt forslag senest i fjor, i Innst. 112 S for 2019–2020.

Med det ønsker jeg at alle skal kunne få lov til å eie sin egen bolig og ha en trygg bosituasjon. Det kommer til å være en av pilarene framover når vi skal håndtere de effektene vi ser av den situasjonen som er utenfor denne salen.

Bjørnar Moxnes (R) []: I Norge er vi stolte av at det er mindre forskjeller her enn det er i mange andre land. Når det gjelder bolig, godtar vi at det finnes store klasseskiller. Nå er det så ille at en som har en sykepleierlønn, har maksimalt råd til 3 pst. av de boligene som er til salgs i Oslo, resten er for dyre. Det er noe grunnleggende galt med boligpolitikken vår når folk med vanlige inntekter ikke har råd til å skaffe seg en bolig i landets hovedstad.

På 1980-tallet sørget Høyre og Arbeiderpartiet vekselsvis for å avskaffe det som var en sosialdemokratisk boligpolitikk. Så har det gått 40 år siden den gangen, hvor ulike regjeringer har overlatt mer og mer av boligpolitikken til markedet. Det har ført til at mange nå sliter med å skaffe seg en bolig uten å få gjeld til langt over pipa, og de har ofte bare råd til en bolig som ligger langt fra arbeidsplassen. De som klarer seg, er ofte de som har foreldre som kan spytte inn mange millioner. De andre blir ofte prisgitt ustabile leieforhold i pressområdene og kan vanskelig legge seg opp kapital for siden å kunne kjøpe seg en egen bolig.

Rødt ønsker en boligpolitikk for folk flest, ikke en boligfest for dem som har mest – en politikk som er sosial og inkluderende. Det er derfor vi foreslår opprettelsen av et supplement, altså en ikke-kommersiell boligsektor hvor ikke markedet bestemmer.

I dag skaper boligmarkedet enorme verdier for utbyggere, tomteeiere og ikke minst spekulanter. Vi vil heller ha en sosial og inkluderende boligpolitikk. Med sosial mener vi at alle skal ha rett til en god bolig nær der de jobber, og som de har råd til å bo i uten å bli fullstendig forgjeldet. Med inkluderende mener vi at det skal bekjempe de enorme geografiske klasseskillene som dagens boligmarked skaper.

Skal vi få til dette, må Husbankens støtte vris vekk fra bare individuelle støtteordninger til også å bygge opp under en ikke-kommersiell boligsektor. Vi legger ikke opp til noe brudd med eierlinjen – nei, tvert imot: Vi vil sørge for at også de ikke fullt så velstående får råd til å kunne eie en bolig i framtiden og ikke bare være prisgitt utleiere. Da må også kommunene få lovhjemler og redskaper som kan sikre denne typen boligutvikling og -bygging. Det kan gjøres ved å åpne for krav i plan- og bygningsloven, og ved å gjeninnføre adgangen til å stille krav i utbyggingsavtaler som forutsetning for å få bygge ut. Det finnes en rekke eksempler på dette fra land som Tyskland, Danmark og Nederland – lovkrav som sikrer at man får bygd ut boliger til lavere pris enn det man har i det kommersielle markedet.

Hva slags modell kan tenkes for å realisere det vi foreslår? For det første at i nye byggeprosjekter, normalt organisert som borettslag, skal 20–40 pst. av leilighetene bygges ut som ikke-kommersielle. Ved salg av leiegårder og eventuell seksjonering skal en viss andel av disse boligene også inkluderes i den ikke-kommersielle eiersektoren. Så kan de prisregulerte boligene selges, i første omgang til førstegangsetablerere, til en regulert pris, f.eks. 40 000 kr per kvadratmeter, som er omtrent der byggekostnadene ligger i dag.

De fulle kostnadene for boligene kan finansieres fra tre kilder: Man kan ta halve salgsprisen som felleslån, inntil halvparten som innskudd fra kjøper og en eventuell rest gjennom subsidier fra staten. Så må en eier – en kjøper – kunne eie en ikke-kommersiell leilighet så lenge vedkommende vil. Skal man selge seg ut, skal den selges tilbake til Husbanken eller boligbyggelagets avdeling for ikke-kommersielle boliger. Dermed unngår man penger under bordet og de enkelte transaksjoner mellom enkeltpersoner – det vil gå via en avdeling for å unngå den typen eksempler.

Ved salg vil eieren få kjøpsprisen som vedkommende betalte for leiligheten, oppregulert for økning i konsumprisindeksen i eierperioden. Dermed sikrer man at direkte og indirekte subsidier blir igjen i leiligheten og ikke tilfaller førstegangskjøperen. Det ville vært en urettferdig og urimelig subsidie av enkelte personer. Man sikrer også at kjøperen får en del av en eventuell verdistigning i markedet.

Vi mener at en sosial boligpolitikk ikke bare skal handle om de aller fattigste i Norge, men også om å skaffe boliger til overkommelig pris for vanlige lønnstakere – også i pressområdene.

Statsråd Nikolai Astrup []: Det er liten tvil om at den dereguleringen av boligmarkedet som ble gjennomført på 1980-tallet, har vært vellykket for de aller, aller fleste nordmenn. Tenk bare på de som kom til landet vårt, f.eks. som arbeidsinnvandrere, og som kom seg inn på arbeidsmarkedet og boligmarkedet, og som nå har vært med på en eventyrlig boligreise. Det er en fare for at etablering av en ikke-kommersiell boligsektor vil bidra til nettopp å sette denne boligreisen inn på et permanent sidespor, der man ikke får ta del i den verdistigningen som resten av samfunnet får ta del i.

Når det er sagt, er den sterke økningen i boligprisene gjennom mange år en stor utfordring for unge førstegangsetablerere. Særlig gjelder dette i pressområdene, og vi må vel kanskje kunne si at Oslo her er i en særstilling. Denne utfordringen er det bred politisk enighet om. Forskjellen ligger i løsningene.

I strategien for boligmarkedet som regjeringen la frem i 2015, presenterte vi en rekke tiltak for raskere, enklere og billigere boligbygging, tiltak som vi siden har fulgt opp, bl.a. gjennom forenklinger i plan- og bygningsloven. Å øke tilbudet av boliger mener vi er den beste måten å sikre folk flest en god og rimelig bolig på. Ønsket om å eie sin egen bolig ligger dypt i den norske folkesjelen. Det er eierboliger som gir den beste botryggheten og de laveste bokostnadene over tid. Regjeringen vil derfor legge til rette for at så mange som mulig skal kunne eie sin egen bolig. Også i Stortinget har det vært bred politisk enighet om eierlinjen i boligpolitikken. Jeg ser ingen grunn til å fravike denne linjen nå.

Den norske boligmodellen må kunne sies å være en suksess. Åtte av ti nordmenn bor i sin egen bolig. Kvaliteten på norske boliger er dessuten av de beste i hele verden, samtidig som bokostnadene er relativt sett lave. Den norske boligmodellen har dessuten blitt gjennomført med relativt lave kostnader for det offentlige. Jeg er derfor glad for at det ikke er flertall i Stortinget for å opprette en tredje halvoffentlig og priskontrollert boligsektor.

De aller fleste klarer å skaffe seg en bolig på egen hånd, men dette gjelder ikke alle. Som det fremgår av Granavolden-plattformen, vil regjeringen styrke det boligsosiale arbeidet. Målet er at alle skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig, også vanskeligstilte. Hjelp til eie er en viktig strategi i det boligsosiale arbeidet. Husbanken er derfor sammen med kommunene opptatt av å utvikle ulike leie-til-eie-modeller.

Jeg har med tilfredshet lagt merke til at også private boligforvaltere nå utvikler og tilbyr egne modeller for leie-til-eie, som f.eks. OBOS i Oslo. Boligetablerere med vanlig inntekt, men med liten egenkapital, vil gjennom disse prosjektene over tid kunne skaffe seg sin egen eide bolig. Slike private initiativ er prisverdige, og jeg ønsker flere velkommen. Dette viser at markedsaktørene selv ser behovet og mulighetene.

Husbankens startlån er det viktigste økonomiske virkemiddelet for å hjelpe vanskeligstilte med å kjøpe en egen bolig. I 2019 fikk 7 250 husstander nær 10,5 mrd. kr i startlån, det høyeste beløpet noen gang. Under denne regjeringen har bruken av startlån økt med rundt 3,5 mrd. kr, eller 50 pst. Startlån er forbeholdt vanskeligstilte med vedvarende problemer med å komme inn på boligmarkedet.

Jeg ser at flere nå tar til orde for å utvide startlån til også å omfatte unge boligetablerere med lav egenkapital. Etter min mening vil en slik utvidelse være uheldig, og det er flere grunner til det. For det første er det en fare for at økt tilgang på rimelige boliglån bare vil gi dyrere, men ikke flere boliger. Terskelen for boligetablering blir da enda høyere.

For det andre vil et økt tilbud av statlige boliglån med inntil 100 pst. låneutmåling motvirke virkningen av boliglånsforskriften, som gjelder for private banker. Denne forskriften ble innført for å dempe gjeldsveksten og hindre høye låneopptak hos husholdningene. Forskriften har vært en suksess og reduserer risikoen for boligbobler, finansiell ustabilitet og tilbakegang i økonomien. Det er også bra for unge boligetablerere og vanskeligstilte.

For det tredje skal Husbanken være et supplement til de ordinære bankene og ikke en konkurrent. Dette er viktig for å sikre en sunn samfunnsøkonomi og velfungerende kredittmarkeder.

Regjeringen jobber kontinuerlig med å forbedre det boligsosiale arbeidet slik at også vanskeligstilte kan få hjelp til både å skaffe seg og beholde en egnet bolig. Regjeringen vil senere i år legge frem en ny melding om boligsosial politikk. I meldingen vil regjeringen presentere tiltak for å styrke den boligsosiale politikken ytterligere, og jeg ser frem til å diskutere meldingen her i Stortinget.

Til slutt noen ord om koronakrisen. Den har gitt mange i boligmarkedet store utfordringer. For å skjerme de vanskeligst stilte har Stortinget allerede økt bevilgningene til bostøtte med 500 mill. kr og Husbankens låneramme med 5 mrd. kr, bl.a. til startlån for de vanskeligstilte. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av situasjonen og eventuelle nye tiltak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Som statsråden jo godt vet, har Arbeiderpartiet i sine alternative budsjetter foreslått en kraftfull økning i Husbankens utlånsrammer, og Husbanken kan nå være en aktør med muskler for å holde hjulene i gang i byggenæringen. Det var Stortinget som fikk regjeringen med på å utvide lånerammen med 5 mrd. kr før påske. Det er vi glade for, men vi har altså foreslått enda høyere utlånsrammer i våre budsjetter. I tillegg ønsker vi å få fortgang i byggeprosjekter som studentboliger og andre offentlige bygninger. Bransjen er bekymret for om det vil være nok oppdrag for byggenæringen framover. Nå handler det om å komme ut av den økonomiske krisen med færrest mulig arbeidsledige snekkere og håndverkere.

Hvilken plan har statsråden for at kommunene skal klare å holde aktiviteten oppe i lokalt næringsliv i tiden vi nå står i?

Statsråd Nikolai Astrup []: Kommunesektoren har fått overført over 6 mrd. kr for å avhjelpe situasjonen som følge av korona. Det gjelder selvfølgelig merutgifter som kommunene nå pådrar seg, men også mindre inntekter som koronasituasjonen medfører. Det er ingen likviditetsskvis i Kommune-Norge i dag, heldigvis, og kommunene bør være godt i stand til å opprettholde aktiviteten på normalt nivå. Det gjelder også oppdrag som de hadde tenkt å sette ut, som ikke bør forsinkes, men gjennomføres som planlagt. Dette har jeg også gitt tydelig beskjed om til kommunesektoren, at ikke de nå må gjennomføre tiltak som bidrar til å forsterke konjunkturnedgangen.

Så vil selvsagt regjeringen komme tilbake til – som tidligere varslet i Stortinget av andre enn meg – de tiltakene som kan bli aktuelle for å stimulere økonomien. Foreløpig har vi foten tungt på bremsepedalen, så det er litt tidlig å presse inn gassen samtidig.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Treindustrien uttrykte en bekymring i Nationen i går. De er redd en vanskelig kommuneøkonomi framover vil føre til at kommunene stopper igangsatte og planlagte vedlikeholdsprosjekter og utviklingsprosjekter. Så lenge regjeringen ikke fjerner kommunenes usikkerhet, kan etterspørselen i byggebransjen stoppe opp, er deres bekymring.

Da er mitt spørsmål: Vil statsråden garantere for at kommunenes bortfall av skatteinntekter i år og neste år kompenseres fullt ut fra staten?

Statsråd Nikolai Astrup []: Regjeringen har vært veldig tydelig på – overfor kommunene og overfor næringslivet, men også i møte med Stortinget – at vi selvsagt skal bidra til å kompensere for urimelige merutgifter som følge av korona, og for inntektsbortfall og skattesvikt. Det er altfor tidlig å anslå hva den skattesvikten kommer til å bli. Vi vet fortsatt ikke hvor lenge tiltakene kommer til å vare, og hvilke økonomiske konsekvenser de får. Men det som er et faktum, er at kommunene allerede har fått overført over 6 mrd. kr. De er ikke i en akutt likviditetsskvis, og de er godt i stand til å opprettholde aktiviteten. Jeg har vært tydelig på at staten kommer til å stille opp for kommunene, men jeg forventer da også at kommunene nå driver så normalt som overhodet mulig, og ikke bidrar til å forsterke konjunkturnedgangen gjennom kutt i allerede planlagte prosjekter.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: I distriktene kan nødvendig boligbygging stoppe opp fordi boligprisene der gjør at en ferdigstilt bolig er mindre verdt enn byggekostnadene. Det er behov for å utvikle ordninger som gjør at nødvendig boligbygging i distriktskommuner ikke stopper opp. Hvilke grep mener regjeringen er nødvendige for at det skal bygges nok boliger i distriktene?

Statsråd Nikolai Astrup []: Dette er definitivt en problemstilling, og det er klart at når man bygger en ny bolig i distriktene, som idet man setter nøkkelen i døren, er mindre verdt enn den var før man gjorde det, gir ikke det et insentiv til å bygge boliger. Dette er en utfordring som jeg tror vi må se nærmere på. Jeg har ikke alle svarene i dag, men jeg tenker at det er viktig at vi stimulerer til at vi får nok boliger også i distriktene, og at vi bidrar til å opprettholde bosettingen i hele landet.

Karin Andersen (SV) []: Først er det et faktum at regjeringen ikke har lagt én krone på bordet verken til bostøtte, til Husbanken eller til kommunene. Det er det Stortinget som har presset fram. Det viser litt av innstillingen til regjeringen, sjøl i krisa.

Men statsråden sier han vet at det er mange som ikke får ta del i verdistigningen. Det er jo nettopp det forslaget om startlån handler om. For det er de som har mye penger og kan kjøpe mange leiligheter, sjøl om det er litt høyere egenkapitalkrav der, og kan ta del i verdistigningen, som får nytte av de store skattefradragene som subsidieres inn i boligsektoren, med over 30 mrd. kr, mens de som vi i dag ville gitt et startlån, kan betale det lånet, men ikke presse prisene opp, for så mye penger har de ikke, og det har vi aldri sagt at Husbanken skal bevilge penger eller lån til. Og så ville de fått del i verdistigningen og kunne betale ned til seg sjøl. Det ville styrke eierlinjen. Hvorfor er statsråden uenig i det?

Statsråd Nikolai Astrup []: Hvis spørsmålet var om jeg er uenig i at vi skal bidra med startlån, er svaret på det nei. Jeg er selvsagt enig i at vi skal bidra med startlån. Derfor har vi jo økt startlån med 50 pst. siden representanten Andersens parti satt i regjering.

Min henvisning handlet om Rødts forslag om en ikke-kommersiell boligsektor. Jeg tror det er en fare for at man kan ende opp i en situasjon der man ikke får ta del i verdistigningen, men er henvist til å bli værende i den ikke-kommersielle delen av boligsektoren. Det tror jeg vil være veldig uheldig. Så vil jeg også vise til at sammenlignet med våre naboland mener jeg at den norske boligpolitikken har vært mer vellykket enn det vi finner der.

Så la oss beholde kjernen i det som er suksessen, men bøte på de negative konsekvensene som måtte finnes for dem som særlig treffes av det, og det er de vanskeligstilte. Startlån er definitivt en viktig del av løsningen.

Bjørnar Moxnes (R) []: Ikke bare Rødt ser problemet: Åmås, som har vært i regjeringsapparatet for Høyre, skriver i Aftenposten – helt presist og helt korrekt:

«Boligen skaper nå nye klasseskiller i Norge gjennom arv og de svære prisforskjellene mellom sentrale og mindre sentrale områder. For unge, enslige og alle med mindre kjøpekraft, er det blitt nesten umulig å skaffe seg noe godt og sentralt. Det skaper flere mer homogene boområder.»

Høyre har dessverre ingen svar på dette. De ønsker å overlate dette til markedet og håper at kommersielle vil bygge ut hvis man presser prisene på kostnader lengst mulig ned, men har ingen grep for å sikre at man holder prisene så lave at folk som har vanlige inntekter, kan kjøpe seg en bolig i pressområdene – har ingen svar på dette. Det vi ønsker, er å sørge for at folk som også har vanlige inntekter, kan komme seg inn i boligsektoren, også i pressområdene. Hvorfor er Høyre uenig i det?

Statsråd Nikolai Astrup []: Vi er ikke i uenig i det. Det er det korte svaret. Vi er helt enig i det. Da må det bygges nok boliger, og det må reguleres nok tomter. Der må jeg si at dette er jo en Oslo-problemstilling, i all hovedsak. Byrådet bør gjøre langt mer for å regulere flere byggeklare tomter. Så er det viktig at vi har gode virkemidler for å sørge for at vanskeligstilte kommer inn på boligmarkedet. Der er leie-til-eie-modeller, i samarbeid med Husbanken, noe som selvfølgelig er aktuelt. Det at OBOS utvikler dette også, er bra. Jeg tenker at startlån er det aller viktigste virkemidlet for å bidra til nettopp det som jeg oppfatter er vårt felles mål.

Det jeg ikke tror er en god idé, er den ikke-kommersielle boligsektoren som Rødt her foreslår, fordi – som nevnt – det kan bidra til at folk blir låst inne i denne ikke-kommersielle boligsektoren, og dermed ikke får ta del i den verdistigningen og boligreisen som nordmenn flest får ta del i.

Så ber Rødt om at dette utredes, men de har jo allerede presentert en ferdig løsning, og da kan vi fastslå at den ikke er god.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) []: For det første: Det forslaget som er fremmet i denne saken, har ikke de detaljene i seg som Rødt har foreslått. Det er en bredere utredning, så det er ingen grunn til å avvise det forslaget av den grunn.

For det andre registrerer jeg at både statsråden og flertallet synes det er helt greit med den innlåsningseffekten i dyre og dårlige leieforhold som mange sitter i i dag, og som et slikt forslag er tenkt å løse – nemlig ved at man kommer over i mindre dyre leieforhold og har en mulighet til sjøl å spare opp og kunne kjøpe seg en egen bolig, eller gjennom leie-til-eie-ordninger å kunne kjøpe boligen etter hvert. I Norge subsidierer vi boliger svært mye, dvs. vi subsidierer dem som har bolig. Det er over 30 mrd. kr som blir brukt til skattefradrag, og det er ikke bare en sosial innretning på dem – og det er vanskelig, men da hadde det vært behov for en forsterket sosial boligpolitikk i den andre enden.

Bostøtten, som er et av de viktige virkemidlene for at folk både skal kunne eie, leie og bo trygt, er altså på kronenivå nå på samme nivå som i 2009. I mellomtida er det en halv million flere mennesker som bor i Norge, og inntektene i lavlønnsgruppene har gått ned. Bostøtten er økt litt, men hvis man ser på forholdet mellom boutgift og inntekt, så får folk med dårlig råd mindre bostøtte, en får dekket en mindre del av boutgiftene sine nå enn før, og mange titusener færre får bostøtte enn da vi var en halv million færre mennesker. Så bostøtten er kraftig redusert som boligpolitisk virkemiddel, også for dem som trenger den for å kunne eie, som vi tilsynelatende alle sammen er enige om.

Til dette med å bygge flere boliger, spesielt i Oslo: Ja, det står mange tomter ledig i Oslo, som er byggeklare. De blir ikke bebygd. Hvorfor gjør de ikke det? Jo, det er også fordi man ønsker å få ut mest mulig penger av det. Regjeringens svar er å bygge smått og trangt, og disse koronatidene burde jo i hvert fall gjøre at man skjønner at det er en dum idé.

Dette landet trenger heller ikke flere utilgjengelige boliger for mennesker med funksjonsnedsettelser. Hvorfor skal ikke de ha det valget som likestillingsministeren sto og hadde en hel times redegjørelse om her i stad – om likestilling? Det er en kjempeviktig sak at vi ikke fortsetter med å bygge boliger som ikke er tilgjengelige for hele befolkningen. Da kan man ikke fortsette med å si at vi skal bygge smått. Vi må bygge boliger som har livsløpsstandard, og vi må ha ordninger som gjør at mange flere kan eie enn med det som gjøres i dag.

Stein Erik Lauvås (A) []: Litt til replikkordskiftet: Ja, kommunene fikk noen milliarder av Stortinget for noen uker siden. De fikk det altså ikke av regjeringen. Det måtte inn til Stortinget, og opposisjonspartiene på Stortinget måtte ta grep for å sørge for at kommunene fikk tilført penger nå. Det var det helt nødvendig å gjøre. Selv om regjeringen ikke så det, så de andre partiene på Stortinget at det var det helt nødvendig å gjøre, fordi kommunene var i ferd med å gå tomme for penger. Det var store problemer. Det kom mange bekymringsmeldinger om at kommunene måtte ta grep og kutte kraftig i tjenestene til innbyggerne. Sågar var det en del kommuner som snakket om at de måtte gå til permittering av sine ansatte, for kommunestyrene består av skikkelige folk, og de kan ikke drive økonomisk uansvarlig, for da vet de at regningen får de bare dobbelt tilbake. Derfor måtte stortingsflertallet ta grep.

Så er det helt riktig, som statsråden sier, at det er vanskelig å bremse og gasse på én gang. Det blir det sjelden noe greie på. Det er vi enig i. Men spørsmålet var hvilke muligheter statsråden ser at kommunene kan ha når vi nå kommer dit at vi ikke lenger skal bremse i næringslivet – vi skal ha aktivitet, vi skal ha folk ut i arbeid. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at folk har en jobb å gå til. Da var spørsmålet i replikkordskiftet: Hvilken plan er det statsråden ser for seg – hvilke muligheter ser han at kommunene har til å bidra til å sette fart i lokalt og regionalt næringsliv? Det spørsmålet fikk vi ikke svar på. Vi fikk en henvisning til de milliardene som Stortinget ga for noen uker siden. Men det var jo rett og slett for å avhjelpe noe som bare kunne gjort situasjonen verre – at kommunene måtte gå til permitteringer. Så de pengene ble jo brukt på det og kan ikke brukes to ganger, selv om jeg skjønner at statsråden gjerne vil bruke dem.. Det er fint å kunne bruke penger to ganger, men de fleste av oss kan ikke det. Vi kan stort sett bruke dem én gang.

Jeg håper at statsråden tar sjansen, kan si litt til Stortinget og forsikre kommunene om at regjeringen faktisk har en sånn plan, og kan skissere opp noe om hvordan kommunene kan begynne å tenke for å kunne delta i å holde aktiviteten oppe og gjøre noe av det som er det viktigste vi kan gjøre, som er å holde folk i arbeid.

Bjørnar Moxnes (R) []: Statsråden påstår at Rødts forslag vil føre til innelåsing av de menneskene som da får muligheten til å skaffe seg en egen bolig til litt lavere pris enn markedsprisene. Det er et paradoks å høre fra en Høyre-statsråd, som altså støtter en politikk som fører til at de som har dårlig råd, er prisgitt leiemarkedet.

Vi vet at 90 pst. av husholdningene som har god råd, eier egen bolig. Halvparten av husholdningene med dårlig råd, leier. Blant enslige forsørgere med små barn er det over halvparten som leier boligen sin, og de er, takket være Høyres boligpolitikk eller mangel på boligpolitikk, prisgitt en innelåsing i et leiemarked med skyhøye leiepriser. Disse menneskene vil få hjelp hvis Rødts boligpolitikk blir gjennomført. Det er også hensikten med det vi foreslår.

Vi vet at åtte av ti eier egen bolig. I Oslo er tallet to av tre, og eierandelen synker. 39 pst. av de med lavinntekt eide egen bolig i 2003. I 2016 var andelen nede på 29 pst., og andelen som eier blant lavt utdannede, går også ned. Vi vet at de som har gode kontakter i «foreldrebanken», har en god stilling når det kommer til å skaffe seg egen bolig. De kan få hjelp, hvis de har velstående foreldre, og skaffe seg en bolig også i pressområdene. Vi ønsker en politikk for dem som ikke nødvendigvis har velstående foreldre, og som heller ikke er rusavhengige og helt utslåtte – de skal få hjelp – men at også vanlige folk med vanlige inntekter skal kunne få råd til å eie egen bolig i pressområdene.

Det vi vet, er at det finnes en del land i Europa som fører en boligpolitikk som sikrer boliger til folk flest. I Wien bor en halv million av innbyggerne i «Gemeindebau», som er kommunale boliger av god standard. Ytterligere 200 000 bor i såkalte «geförderte Wohnungen», som er boliger delvis støttet og fordelt av byen. I Zürich i Sveits har byen siden 2011 stilt krav om at en tredjedel av nye byggeprosjekter skal leies ut til selvkostpriser. I Hamburg stiller byen krav til profilen på nye utbyggingsprosjekter ved tildeling av tomter – at 20 pst. av boligmassen skal være sosiale boliger av høy kvalitet, ikke bare for de mest utslåtte, men for folk med helt vanlige inntekter.

Både Zürich, Hamburg og Wien har en boligpolitikk. Det bør også Norge få, men det vil åpenbart ikke skje på Høyres vakt.

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg betviler ikke representanten Moxnes’ hensikter. De tror jeg er gode. Men jeg mener at løsningen hans ikke vil gi et godt resultat.

Jeg må si at beskrivelsen som representanten Moxnes gir av boligmarkedet, er litt mangelfull. Han snakker som om vi ikke har boligsosiale virkemidler i Norge, og at det ikke finnes kommunale boliger i Norge. Det gjør det jo – mange av dem også. Vi har også et kraftig insentiv til å eie sin egen bolig, som har gitt det resultatet at åtte av ti faktisk har muligheten til å eie sin egen bolig. Det skal nok sies at banken ofte eier mer av boligen enn det man selv gjør, men over tid er det likevel slik at folk får mulighet til å være med på denne boligreisen, og det tror jeg er bra. Så må vi målrette tiltakene for å hjelpe de menneskene som ikke har den samme muligheten.

Til representanten Lauvås: Det var aldri noen fare for at kommunene skulle havne i en akutt likviditetsskvis. Regjeringen har hele tiden vært tydelig på at kommunene skulle kompenseres for urimelige merkostnader knyttet til korona, inntektsbortfall og selvsagt også skattesvikt. Det har aldri vært noen tvil om det. Kommunene har i utgangspunktet hatt likviditet til å håndtere situasjonen de står i.

Det som er riktig, og som var kommunenes bekymring, er at de ikke kom til å ha likviditet til å stå i den situasjonen over tid. Jeg er helt enig i at kommunene skulle tilføres penger. Stortinget gjorde det, og det er bra. Det ville regjeringen gjort uansett. Spørsmålet er på hvilket tidspunkt, for vi vet jo at vi på tidspunktet da det ble gjort, visste veldig lite om hvor store merutgiftene er, hvor stort inntektsbortfallet er, og hvor stor skattesvikten blir. Vi er nødt til å komme tilbake til de spørsmålene og gjøre en vurdering av hvor stort behov kommunene faktisk har, så det er bra at storting og regjering samarbeider om disse spørsmålene.

Så til bygg- og anleggsnæringen, som det også ble stilt spørsmål om: Ja, det kan godt hende kommunene kan bidra til å stimulere bygg- og anleggsnæringen, men jeg mener det er viktig at vi har de riktige tiltakene til rett tid, og at vi stimulerer de næringene som trenger mest stimulans. Derfor er regjeringen nå i ferd med å gå gjennom hvordan vi kan bidra til å stimulere aktiviteten og økonomien når vi etter hvert slipper opp bremsepedalen og trykker inn gasspedalen. Da er det avgjørende at vi bruker skattebetalernes penger på riktig måte for å få et best mulig resultat. Det håper og tror jeg at vi alle i denne salen er enige om.

Karin Andersen (SV) []: Nå var det altså statsråden som i sitt innlegg skrøt av økte rammer til Husbanken, bostøtten og kommunene. Da er det grunn til å påpeke at det var Stortinget som foreslo det. Det er ikke riktig, som statsråden sa, at kommunene ville ha greid dette fram til sankthans, for regjeringen hadde jo ikke tenkt å gjøre noe før revidert. Jeg kjenner mange kommuner ganske godt, f.eks. Ringsaker kommune. Sjøl med den bevilgningen som Stortinget nå har gitt, mangler de over 20 mill. kr for å kunne balansere budsjettet sitt, og de har plikt til å ha et budsjett i balanse. Så her trengs det mer penger raskt. Stortinget og regjeringen har ikke vist at de forstår denne situasjonen i kommunene.

Det andre er: Jeg skjønner at statsråden lever i en helt annen verden enn det jeg har gjort. Når folk som driver med renhold, handel, transport eller jobber i helsevesenet, som har lave lønninger – ikke bare når de begynner å jobbe, men hele livet – skal bo til leie, dyrt, i mange år, har de ingen mulighet til å spare seg opp. De har som regel heller ikke foreldre som har «foreldrebanken» i orden. Hvorfor i all verden skal ikke disse menneskene få et startlån som de kan betale, og kunne begynne å betale ned på sin egen bolig? Ikke engang gjennom en ikke-kommersiell boligsektor, der de hadde kunnet komme seg inn etter hvert, ser man på denne muligheten.

Jeg bare registrerer at det er et ønske fra høyresida om å holde disse menneskene ute fra eiemarkedet, for her har vi mulige virkemidler vi kan bruke overfor folk som ikke nødvendigvis er helt på knærne økonomisk sett, men som aldri vil kunne ta del i den verdistigningen eller de skattefordelene som finnes i eiemarkedet. Jeg registrerer at man ønsker det. Jeg håper, kanskje etter denne koronakrisa, at alle har skjønt hvem som er de viktigste og mest umistelige arbeidstakerne i dette landet, og at vi klarer å belønne dem, med både litt mer status og litt mer lønn, slik at flere av dem kanskje klarer å kjøpe seg en bolig sjøl. Men det hadde vært på sin plass at storting og regjering hadde sikret de menneskene som har betalingsevne – jeg gjentar det: de som har betalingsevne, men mangler egenkapital – mulighet til lån gjennom Husbanken, slik man fikk før, slik at de kunne få kjøpt en bolig og fått mulighet til å delta i verdistigningen. Det hadde vært en konsistent eielinje, men den konsistensen har ikke regjeringen, for de ser bare at det er noen som er veldig vanskeligstilte. SV har ønsket å øke de ordningene også. Men til alle dem som i dag sliter med å komme seg inn på eiemarkedet, har ikke regjeringen noe svar.

Statsråd Nikolai Astrup []: La meg først og fremst oppklare. Som det vil fremgå av referatene, var jeg tydelig på at Stortinget hadde bevilget penger til Husbanken og økt bostøtte og økte lånerammer for Husbanken. Så det var ikke et forsøk på å ta æren for disse pengene. Jeg presiserte at det var Stortinget som hadde gjort det, så da kan vi være enige om det, håper jeg.

Så til det som representanten Karin Andersen tar opp her: Det hun i realiteten tar til orde for, er å oppheve boliglånsforskriften, for de menneskene som representanten Andersen her snakker om, fikk tidligere lån i kommersielle banker. Det er blitt vanskeligere å få det lånet, og det var det en grunn til. Det er mulig at jeg husker feil, men jeg tror at også partiet SV stemte for den boliglånsforskriften i sin tid – jeg tar som sagt forbehold om at jeg kanskje tar feil – og at det er en god grunn til at vi har den. Det handler rett og slett om at vi skal sørge for at folk ikke tar opp for mye lån, og at vi har et velfungerende kredittmarked i Norge, og et kredittmarked som ikke bidrar til høyere boligpriser enn nødvendig. Det er ikke noen tvil om at boliglånsforskriften har bidratt til å dempe boligprisene, ikke minst i Oslo.

Jeg er opptatt av at vi tross alt har en ganske velfungerende politikk også for de menneskene vi her snakker om. Hvis vi ser på statistikken, eier 18 pst. av personer i starten av 20-årene sin egen bolig i Norge. Gjennomsnittet for alle land i Europa er 8 pst. 70 pst. av alle personer i Norge som er i starten av 30-årene, bor i en bolig som de eier. I Europa er gjennomsnittet 46 pst. Men det er utfordringer for unge, en del andre lavtlønte og nyankomne flyktninger, som bor til leie i en kortere periode. Det ser jeg ikke på som et problem. Det er den vedvarende utfordringen med å komme inn i boligmarkedet som er utfordringen. Det er der de boligsosiale virkemidlene kommer inn. De problemstillingene som representanten Andersen reiser, er ting som vi selvfølgelig også kommer til å drøfte i den boligsosiale meldingen, som vi legger frem senere i år.

Karin Andersen (SV) []: Statsråden viser til tall som er helt riktige, problemet er bare at nå går det i feil retning. Det er altså færre av disse gruppene som nå kommer inn i eiemarkedet enn hva det var før. Og det kommer av det jeg sa i stad, nemlig at mange lavtlønnsyrker har stått stille. Noen har faktisk også fått redusert lønn, og nå etter koronakrisen kan vi frykte at det vil gjelde enda mange flere.

Så er det riktig at disse fikk egenkapitalen sin dekket av Husbanken før. Men det er litt vanskelig å se at det var det som drev prisene oppover, når det er så lønnsomt for dem som har mye penger. Sjøl med det økte egenkapitalkravet og økte skatter på sekundærbolig, er det ekstremt lønnsomt. Og de som har penger, gjør det: De investerer i eiendom, og det presser prisene enormt. Det hører jeg ikke at statsråden er det minste bekymret for, men han er veldig redd for at Husbanken skal låne ut så mye penger til noen – som de kan betjene. Jeg har gjentatt det ganske mange ganger nå: De skal altså ikke få mer i lån enn de kan betjene. Det betyr at det ikke vil presse prisene vesentlig oppover. For da hadde de vel hatt kapital til dette egenkapitalkravet, hvis det hadde vært slik.

Problemet er at folk med vanlige lønninger har lave lønninger hele livet, og at man betaler mer i husleie enn det man faktisk ville betalt for å betjene dette lånet. Det er den faktiske situasjonen for mange, altså at de har boutgifter som er høyere enn de ville hatt hvis de hadde fått dette startlånet. Det er det som er paradokset. Disse menneskene, som gjør alle disse viktige jobbene til en veldig lav lønn, burde få mulighet til å eie sjøl og være med på den verdistigningen og kunne betale ned på sitt eget.

Jeg mener dette er ren og skjær sunn fornuft, og vi er nødt til å finne løsninger på dette. Jeg appellerer så sterkt jeg kan. Jeg vet at Senterpartiet og Arbeiderpartiet er dundrende enig i dette. Dette må vi løse, for det er forferdelig dumt at det skal være sånn, og at vi ikke hjelper disse menneskene inn på boligmarkedet, til en låneportefølje og en utgift som de faktisk kan betale, og som ikke på langt nær vil presse prisene på samme måte som dem som i dag kan spekulere i eiendoms- og boligmarkedet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se voteringskapittel