Maria Aasen-Svensrud (A) [10:10:13] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i saken. Komiteen har behandlet et Dokument 8-forslag fra representantene Enger Mehl og Myhrvold om at prosessen med sammenslåing av domstolene i Østfold stilles i bero og settes i sammenheng med Domstolkommisjonens arbeid.

Bakgrunnen for saken er forslagsstillernes ønske om at en eventuell endring i domstolstrukturen i Østfold må ses i sammenheng med Domstolkommisjonens øvrige arbeid og konklusjoner samt være basert på de prinsipper som Stortinget legger til grunn for framtidig organisering av domstolene.

Forslagsstillerne pekte på flere argumenter for dette, bl.a. at beslutningen om felles ledelse ved tingrettene i Halden og Fredrikstad føyde seg inn i et mønster hvor Domstoladministrasjonen ikke håndterte beslutninger om felles ledelse ut fra vilkåret «særlige tilfeller», og et prinsipp om at hjemmelen skal være en unntaksregel. I det videre viste de til at når det til enhver tid er de domstolene med sorenskrivere som avgår fra sin stilling som får felles ledelse, blir det også svært tilfeldig hvilke domstoler som legges under felles ledelse.

Forslagsstillerne pekte på at i Østfold illustreres dette ved at det ikke ble vurdert hvorvidt Halden skulle underlegges Sarpsborg eller Fredrikstad. Forslagsstillerne viste til at en ikke kunne se at innføringen av felles ledelse av Halden og Fredrikstad tingretter var gjenstand for en konkret vurdering. Med dette vurderte forslagsstillerne det dit hen at sammenslåingen av tingretter i Østfold var presset gjennom av Domstoladministrasjonens vurderinger med regjeringens bifall av disse.

Forslagsstillerne anførte i det videre at endringen av domstolstrukturen i Østfold ikke måtte skje uten en grundig og bred utredning som så sammenhengen i eksisterende domstolstruktur i Østfold og også i områdene utenfor. Domstolstrukturen i Østfold måtte derfor etter forslagsstillernes mening gis en bredere politisk behandling og settes i sammenheng med resten av Domstolkommisjonens arbeid.

Under komiteens arbeid med denne saken har det også blitt reist flere spørsmål om prosessen med sammenslåing på Romerike. Heller ikke her er komiteens inntrykk at vi snakker om en enkel prosess med en godt forankret lokal enighet. På Romerike, som en del andre steder, har man vært forberedt på en større sammenslåing, særlig fordi det lenge har rådet en oppfatning om at regjeringen ville følge Domstolkommisjonens anbefalinger med stor sentralisering og sammenslåing. Premissene er endret mye de siste ukene, og det har ført til at flere har uttrykt at prosessen i Romerike heller ikke kan sies å være forankret i en ren lokal enighet.

Komiteens flertall, bestående av Fremskrittspartiet, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, mener sammenslåingene bør stilles i bero. Flertallet mener det må foreligge en reell lokal enighet dersom en sammenslåing skal gjennomføres av Domstoladministrasjonen uten politisk behandling. Flertallet mener dette ikke er tilfellet ved sammenslåingsprosessene nevnt over. Dermed mener flertallet at en eventuell sammenslåing av disse rettskretsene og tingrettene må legges fram for Stortinget for behandling.

Arbeiderpartiet har siden Domstolkommisjonen la fram sin første delutredning, vært tydelig på at vi ikke ønsker en sentralisering eller storstilt nedleggelse av landets tingretter. Høsten 2019 foreslo vi også at alle avgjørelser om felles ledelse og sammenslåinger skulle stilles i bero fram til Domstolkommisjonen hadde ferdigstilt hele sin utredning. Forslaget falt. Vi har generelt opplevd lite gehør for våre forslag og innvendinger. Det må sies at dette også gjaldt da Fremskrittspartiet satt i regjering – med en rekke justisministre.

For Arbeiderpartiet er ikke dette en avlysning, men en pauseknapp. Vi kan ikke late som vi ikke ser og hører all uro både i Østfold og på Romerike. Spørsmålet om framtidig struktur har også fått en ny dimensjon, ettersom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet varslet at vi ikke vil stemme for regjeringens strukturreform og forslag til nye rettskretser som ble sendt på høring. Etter vår mening er det da bedre å behandle også spørsmålene om Østfold og Romerike politisk.

Jeg vil med det anbefale innstillingen fremmet av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV.

Peter Frølich (H) [10:15:07]: Tittelen på dette Dokument 8-forslaget kan gi inntrykk av at det handler om rettsbygninger i Østfold, men det handler om noe mye, mye større. Det har gått over til å handle om domstolenes fullmakter, styringsevne og hvordan de behandles av Stortinget.

Det startet kanskje som en sak om rettsbygninger og et litt merkelig premiss hvor vi i Stortinget skulle gå inn som overdommer og betvile en enkeltprosess som har pågått i Østfold, en prosess som for øvrig er varslet og forankret, både her i Stortinget gjennom budsjettbehandling og i regjeringen. Vi skulle liksom ta stilling til hvorvidt avtalene som var inngått mellom sorenskriverne, var reelt frivillige eller ikke. Slik det veldig ofte blir i denne salen, blir vi da egentlig en slags form for forvaltningsorgan i en enkeltsak. Forslagsstillerne har i realiteten latt sterke og for så vidt kompetente pressgrupper og særinteresser få innflytelse over det som skulle være en domstolstyrt prosess. De overstyrer faglige anbefalinger, og de overstyrer Stortingets egne retningslinjer.

Hvis man tror at obstruksjon er god politikk, hvis man tror at obstruksjon er det som gir mange velgere, er dette forslaget forståelig, forutsigbart og kanskje til og med også logisk. Men underveis i saksbehandlingen har denne saken utviklet seg. Den store forskjellen sånn jeg kan se det, er at også tingrettene på Romerike plutselig dras med i sluket. Det er altså en prosess som ikke bare er støttet av de aller fleste, men den er også hyllet. Det er en løsning som uten tvil ville gitt en bedre domstol for Romerike, raskere saksbehandling og bedre rettssikkerhet for publikum. Men uten høring, uten varsel og uten involvering våkner altså domstolen på Romerike opp til nyheten om at det arbeidet de har lagt ned over flere år, er kansellert, eller i det minste satt på vent.

Når til og med knirkefrie prosesser som den vi har sett på Romerike, stanses, handler ikke dette lenger om rettsbygninger i Østfold eller på Romerike. Det handler om at den frivillighetslinjen som Stortinget har sluttet opp om i lang, lang tid, er død. Dette har vært et fundament i domstolenes styring i lang tid. De har brukt tid, energi og penger på disse prosessene, og selv om Stortinget har debattert strukturen ganske heftig, har oppslutningen om frivillighetslinjen vært solid i denne salen. Dette har domstolene festet lit til, og i dag river vi bort dette under føttene på dem. De har i stedet blitt, som de selv oppfatter det, en kasteball i et politisk spill.

Det denne salen må tenke på i dag, er hvordan dette oppfattes ute i domstolene. Hvilken forutsigbarhet har de igjen? Hvilken tillit skal de ha til oss og de retningslinjene vi gir? Og hvilken tillit ser det ut som at vi gir til domstolene? Hvilke fullmakter har egentlig domstolene nå til å styre seg selv?

Vi kan ikke la det være noen tvil om at dommerne tar dette veldig, veldig alvorlig. De er eksemplarisk saklige i stilen, men under overflaten koker det. Domstolene ser på det som skjer nå, som noe av det mest dramatiske de har opplevd på lang tid. De har innkalt til ekstraordinære møter, de sier at flere vurderer å gå av i protest mot den behandlingen de utsettes for, og de har bedt om øyeblikkelige møter med partiene på Stortinget. Jeg håper den invitasjonen besvares raskt og bekreftende av alle partier, spesielt av de partiene som i dag tar på seg ansvaret for langt på vei å avskilte domstolledelsen i Norge.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:20:21]: Når jeg lytter til innlegget til representanten Frølich, tror jeg kanskje man er vel – skal vi si – alvorstung på vegne av enkeltpersoner i de berørte områdene vi diskuterer i dag. For det er Østfold vi snakker om, og det er Romerike vi snakker om.

Utfordringen har vært at man over tid og gjennom mye dokumentasjon konstaterer at det som man kaller en frivillig prosess, ikke oppleves som noe i nærheten av det lokalt. Da synes jeg ikke det er urimelig at Stortinget griper inn.

Jeg synes heller ikke det er urimelig at vi ser det i sammenheng med andre prosesser som vi vet regjeringen har jobbet med. Domstolkommisjonen snakkes det om. Saken er ute på høring, og det er varslet at den skal legges frem for Stortinget.

Disse tingene må ses i sammenheng – alle forstår det. At man har sånne parallelle løp som pågår uavhengig av hverandre, gjør det vanskelig.

Jeg tror også vi må bli enige om hvordan vi skal definere begrepet «frivillighet». Dersom begrepet «frivillighet» betyr at tre sorenskrivere er enige, tror jeg kanskje vi må ta noen runder til. Det som er viktig, er at vi har prosesser som involverer, som bygger troverdighet, og som vi samler oss om. Det er overhodet ikke det som er tilfellet i de to konkrete sakene, og heller ikke i den overordnede saken som Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er enige om, at vi skal stille i bero den store prosessen, men i denne sammenhengen også de små.

Det synes jeg vi får illustrert svært godt, for det handler litt om perspektiv når man registrerer og ser hvordan reaksjonene er der ute. Når Stortinget gjør jobben sin og griper tak i det som er et reelt problem og en utfordring for folk der ute, blir folk selvfølgelig positive og glade for det. Men jeg registrerer en knusende motstand fra Oslo-pressen, som overhodet ikke er basert på de faktiske forhold. Når Gunnar Stavrum fra Nettavisen hevder at enigheten mellom de fire partiene fører til at vi stopper innsparing i størrelsesordenen 1 mrd. kr og 1,5–2 mrd. kr, stiller jeg spørsmål ved regneegenskapene, og jeg stiller også spørsmål ved hvor – skal vi si – kunnskapsbasert synsingen fra Oslo-pressen egentlig er. Når man etterlyser kompetanse, bør man kanskje også sjekke det ut med sin egen kompetanse. Før man påstår at kompetansen der ute er så dårlig, bør man kanskje også kunne borge for sin egen.

For det er ikke snakk om betydelige innsparinger, og i hvert fall ikke milliardbeløp – og i hvert fall ikke de summene som Aftenposten, VG og Nettavisen prater om, med den nesten foraktelige tonen de omtaler enigheten på når vi i denne sal trer inn og tar tak i en sak som vi opplever ikke er utredet konkret nok i disse to områdene, og at vi også tar tak i det store bildet. Det tror jeg er viktig, og det tror jeg også vi kommer til å stå oss på.

Det jeg ikke aksepterer, er den omtalen jeg opplever man har av norske domstoler når man nesten fremstiller det som at fordi en tingrett kanskje ikke er blant de største, er det liksom en automatikk i at det er dårlig rettssikkerhet i tingretten. Det er det ikke belegg for å si. Jeg er enig i at den eneste viktige, store grunnen til å se på strukturen hva gjelder norske domstoler, handler om rettssikkerhet. Det bør være den drivende årsaken. Men så vet vi at Norge er blant de beste i verden på rettssikkerhet, i hvert fall når det kommer til domstoler. Så vi har egentlig kanskje ikke de beste argumentene i utgangspunktet for å drive denne sammenslåingen.

Hvis det kun er snakk om økonomi og de marginale innsparingene vi snakker om, tenker jeg at man i hvert fall bør kunne ta seg litt bedre tid, og det er det vi sier i dag: «stilles i bero». Det er altså en pauseknapp.

Jenny Klinge (Sp) [10:25:51]: Domstolane våre har vore gjennom ei turbulent og usikker tid med sentraliseringsforslag i fleire rundar over fleire år. Det siste året har det vorte lagt fram eit kommisjonsarbeid med nedlegging av mange tingrettar som ein klar konklusjon. Deretter kom det forslag frå regjeringa om samanslåing av rettskretsar som ein alternativ måte å sentralisere og få bort tingrettar på.

Undervegs i denne tida med usikkerheit kring framtida til domstolane har det somme plassar vorte drøfta korleis det kunne vere mogleg å finne lokale løysingar som kunne kome denne nasjonalt styrte og potensielt massive sentraliseringa av domstolar i forkjøpet. Politisk einigheit mellom oss i Senterpartiet, Arbeidarpartiet, SV og Framstegspartiet har nyleg avgjort at den overordna domstolstrukturen ligg fast. Då er det opplagt rett at også lokalt initierte samanslåingar, som kan knytast til den nemnde usikkerheita for framtida til domstolane, ikkje blir gjennomførte utan at Stortinget får seie sitt om saka. Denne debatten, med påfølgjande vedtak i dag, er i praksis eit rykk i nødbremsen som er heilt på sin plass.

Forslaget som fleirtalet går inn for, er slik:

«Stortinget ber regjeringen komme til Stortinget med en egen sak før sammenslåing av tingretter i Østfold og på Romerike eventuelt gjennomføres, og at sammenslåing av disse tingrettene stilles i bero frem til saken er behandlet.»

Fleirtalet lyttar til folk i dag. Det har vore retta kritikk mot prosessane på Romerike og i Østfold, bl.a. frå tilsette, kommunar og advokatmiljø som ikkje har følt seg høyrde, og som er bekymra for at viktige tenester og arbeidsplassar forsvinn utan brei og offentleg debatt.

Når det gjeld den felles leiinga som vart innført ved tingrettane i Halden og i Fredrikstad, føyer det seg inn i rekkja av liknande saker der Domstoladministrasjonen ikkje bruker heimelen for å innføre felles leiing som ein unntaksregel, men ut frå tilfellet og kvar sorenskrivarar blir pensjonerte. Dessverre har det at domstolar har innført felles leiing, ikkje skjerma desse domstolane mot samanslåingsforslag, slik ein skulle tru kunne skje ut frå det både Domstoladministrasjonen og regjeringa har sagt tidlegare. I den store runden med samanslåingar som regjeringa gjorde framlegg om i høyringsrunden no i vår, har slike domstolar vore like utsette som dei andre domstolane. Senterpartiet la allereie i 2006 fram sitt første forslag mot at domstolar kan ha felles leiing, og vi håpar på gjennomslag for også dette snart.

Prosessen fram mot å slå saman tingrettane i Fredrikstad, Halden, Sarpsborg og Moss har som nemnt fått kritikk frå fleire hald, m.a. fordi konsekvensane av ei samanslåing er mangelfullt greidde ut. Eg vil understreke tilleggsdimensjonen – at mange med god grunn gjekk ut frå at det uansett kom til å kome ei massiv samanslåing av tingrettar i landet vårt. I og med at det no er avklart politisk at denne samanslåinga ikkje kjem, er det rett at lokale prosessar også blir bremsa eller heilt stoppa. Så får heller regjeringa kome med konkrete saker til Stortinget som vi kan vurdere ut frå korleis prosessane har vorte gjennomførte, og kva som er dei konkrete framlegga.

Vi i Senterpartiet er veldig glade for at det var mogleg å få fleirtal på Stortinget for å behalde den mangfaldige tingrettsstrukturen som vi har. Då er det naturleg for oss også å bidra til å sikre at det kan vere mogleg å halde fram med å ha ein mangfaldig struktur på tingrettane også i Østfold og på Romerike. Når det gjeld dei dramatiske vendingane som representanten Peter Frølich valde om denne saka, er det tydeleg at han og partiet hans talar med andre dommarar og andre folk rundt om i landet enn det vi i Senterpartiet gjer. Det som går att overfor oss, er ei stor glede over at det går an å få til å snu den stadige sentraliseringa, både når det gjeld den overordna strukturen, og når det gjeld denne konkrete saka.

Petter Eide (SV) [10:30:26]: God morgen, president, og takk for at jeg fikk komme og snakke om dette. Dette er kanskje ikke den veldig store politiske saken i dagens politiske situasjon i Norge. Vi snakker om en lokal prosess, og vi snakker om en sak hvor vi faktisk ønsker å sette bremsene på i en lokal prosess. Jeg skal nå begrunne hvorfor SV støtter denne innstillingen, som ser ut til å få flertall.

La oss ta perspektivene: Vi mener at domstolene i Norge er en nasjonal ressurs. Det betyr at de er en del av en rettsstatsutvikling hvor vi mener Stortinget skal ha hånden på rattet. Vi er veldig opptatt av at Stortinget skal styre hva slags arkitektur og struktur det er på rettsstaten og på domstolstrukturen i Norge. Det skal styres ut fra noen overordnede prinsipper, selvfølgelig ut fra grunnleggende rettssikkerhet og med forankring mot internasjonale konvensjoner. Tjenestene skal være mest mulig nær folk. Det skal være en styrt modernisering. I denne saken er det kanskje også viktig at tjenestene og folks tilgang til domstolene skal være lik uavhengig av hvor i landet man bor.

Det betyr at vi på et slags prinsipielt grunnlag må insistere på at det skal ligge nasjonale føringer bak utviklingen av domstolstrukturen. Det skal altså ikke være bare lokale føringer. Selv om det kanskje kan være både kloke og gode lokale innvendinger og initiativ, skal dette styres fra et slags nasjonalt perspektiv. Det er altså ikke tilstrekkelig at lokale dommere eller sorenskrivere mener dette er riktig. Det er heller ikke tilstrekkelig, som Senterpartiet har foreslått tidligere, at kommunene f.eks. skal ha vetorett på en eventuell sammenslåing av domstoler. Det skal være styrt ut fra overordnede nasjonale hensyn.

Det var også en av grunnene til at SV var med på flertallsforslaget vi hadde for to uker siden, hvor vi avviste regjeringens forslag om sentralisering og om å lage en ny domstolstruktur. Vi forventer da, med utgangspunkt i dette, at regjeringen trekker forslagene sine til domstolstruktur og senere kommer tilbake til Stortinget med en ny struktur som i større grad ivaretar det flertallet på Stortinget har uttrykt at de mener er riktig.

Med dette som utgangspunkt er det ikke riktig at domstolene i Østfold og Romerike utvikles uavhengig av det nasjonale. Grunnen til at SV nå mener det er viktig å stille denne saken i bero, er ikke nødvendigvis at prosessene som har foregått i Østfold og Romerike har vært gale, men nettopp at vi vil at de prosessene også skal inngå i en nasjonal plan.

Det kan godt hende disse domstolene vil bli slått sammen senere, men da skal det være ut fra en overordnet nasjonal struktur, hvor de grunnleggende prinsippene som skal gjelde for hele landet, også skal gjelde for disse domstolene.

Jeg beklager for så vidt at de aktørene i Østfold og Romerike som har stilt seg bak denne prosessen, må vente, for det er det vi nå ber dem om å gjøre. De må faktisk vente til regjeringen og Stortinget har vedtatt en overordnet nasjonal struktur som ivaretar alle hensynene for domstolstrukturen i Norge, basert på noen grunnleggende prinsipper. Når de strukturene er lagt og de prinsippene er vedtatt i Stortinget, da kan vi fortsette utviklingen også i Romerike og Østfold. Men inntil da vil vi sette bremsene på.

Solveig Schytz (V) [10:34:40]: Noen ganger er det å ikke endre noe det mest ytterliggående forslaget. Når man hører på Senterpartiet, skulle man tro det var slik at dersom man lar være å gjøre endringer, blir alt som før. Men slik er det ikke, for forutsetningene endres underveis.

Slik er det også for landets domstoler. De må også utvikles i tråd med nye krav og forventninger. Det er behov for å få ned saksbehandlingstiden. Vi må sikre kvalitet, kompetansemiljø, bedre muligheter for spesialisering og at ressursene brukes best mulig.

Skal vi sikre at domstolene i Norge også i framtiden har høy kvalitet, sterke fagmiljø, god tilgjengelighet, og sikre rettssikkerheten i hele landet, må vi også være åpne for endringer i organisering og struktur. Derfor har regjeringen i sitt forslag til domstolsreform foreslått at alle tinghus skal bestå, men at rettskretsene skal endres, slik at man kan sikre bedre ressursutnyttelse, kortere saksbehandlingstid, sterke kompetansemiljø og økt spesialisering i rettsvesenet i hele landet. Det er et selvstendig poeng at fagmiljøene i domstolene også er viktig for juridiske fagmiljø i regionene og kompetansearbeidsplasser i hele landet.

Prosessene i tingrettene i Østfold og på Romerike er iverksatt uavhengig av regjeringens og Domstolkommisjonens utredning, og vi mener det er feil av Stortinget å intervenere i de lokalt initierte prosessene i Østfold og på Romerike. Dersom ledelsen ved domstolene sammen med de lokalt tillitsvalgte har oppnådd enighet og iverksatt prosess på bakgrunn av frivillighetslinjen, som Stortinget har åpnet for og lagt til grunn, bør ikke nasjonale politikere stå i veien for det.

Statsråd Monica Mæland [10:36:49]: Jeg viser til Stortingets behandling av representantforslag om at prosessen med sammenslåing av domstoler i Østfold stilles i bero, og innstillingen hvor saken er utvidet til også å gjelde sammenslåingene av domstoler på Romerike. La meg innledningsvis knytte noen betraktninger til sammenslåingen i Østfold og på Romerike.

I 2014 tok Domstoladministrasjonen initiativ til en prosess med sikte på å slå sammen tingretter. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2016 uttalte flertallet i justiskomiteen:

«Dersom man lokalt ønsker endringer i strukturen, må det gjennomføres en prosess der det er gode diskusjoner og prosesser lokalt». (…) «Dersom man etter en slik prosess oppnår lokal enighet, har flertallet ingen motforestillinger mot en sammenslåing.»

Justiskomiteen ble forelagt sammenslåingene i Østfold og på Romerike på ordinær måte, gjennom budsjettproposisjonen i 2019, uten merknader til sammenslåingene. Dette skjedde på samme måte som for Bergen tingrett og Kongsberg og Eiker tingrett i statsbudsjettet for 2016.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, sier i komitéinnstillingen nå at

«det over tid er blitt rettet kritikk mot prosessen i Østfold, hvor det er flere som mener at saken ikke er tilstrekkelig utredet, ei heller føler seg tilstrekkelig hørt.»

I den sammenheng ønsker jeg å påpeke at flertallet, 11 av 16 av høringsinstansene, uttalte seg positivt til sammenslåingen i Østfold. Dette er ikke noe tre dommere har diskutert seg fram til.

Hovedargumentet til høringsinstansene som var negative, var at spørsmålet måtte utredes grundigere, og at man måtte avvente Domstolkommisjonens utredning. Domstolkommisjonen leverte sin utredning til justisminister Jøran Kallmyr fra Fremskrittspartiet 1. oktober 2019. Etter en grundig utredning, hvor også andre alternativer var vurdert, anbefalte kommisjonen å slå sammen de fire tingrettene.

Komiteens flertall begrunner forslaget med at det har vært kritikk mot prosessene i Østfold. Jeg har ikke merket meg at det har vært rettet kritikk mot prosessen på Romerike, hvor samtlige høringsinstanser stilte seg bak sammenslåingen. Det er derfor nokså uklart for meg hvorfor også denne prosessen skal stilles i bero.

La meg si noe om prosessen, når jeg nå med forbauselse ser at dette forslaget faktisk får flertall. Før jeg ble justis- og beredskapsminister, var det Fremskrittspartiet som fra 2013 ledet Justisdepartementet. Under Fremskrittspartiets ledelse har opptil flere statsråder tatt til orde for en domstolsreform, og initiativ og beslutning om å sette ned en domstolkommisjon ble fattet av

daværende justisminister, nåværende stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen. Sammenslåingene i Østfold og på Romerike ble forelagt Stortinget i Prop. 1 S for 2019–2020, som ble lagt fram av

daværende justisminister Jøran Kallmyr, etter forutgående arbeid av justisminister Tor Mikkel Wara. Det var altså Fremskrittspartiet som hadde justisministeren da begge forslagene ble sendt på høring, og da regjeringen besluttet å legge dette fram for Stortinget.

Hele arbeidet med domstolsreformen ble initiert og igangsatt av Fremskrittspartiet – det samme partiet som har vært på talerstolen og argumentert for at deres egen reform ikke burde gjennomføres, det samme partiet som selv ba om delutredning av struktur for å behandle dette særskilt, og som selv har initiert parallelle prosesser nettopp tilknyttet denne saken, når det var lokalt forankret.

Det at Fremskrittspartiet ønsket å slutte å stemme imot egen overbevisning og valgte å gå ut av regjering, har jeg stor respekt for. Men at man nå stemmer imot noe man faktisk er for, er rett og slett ikke mulig å forstå.

Sverre Myrli (A) [10:51:26]: Jeg må innrømme at jeg så langt har trodd at det var bred enighet om å slå sammen tingrettene på Øvre Romerike og Nedre Romerike. Det stemmer faktisk ikke. Etter hvert som jeg har jobbet med saken, viser det seg at bildet absolutt er mer sammensatt enn som så. Derfor er jeg glad for at det nå ser ut til å bli flertall for at prosessen stilles i bero, og at regjeringen må legge fram en sak for Stortinget, og at Stortinget avgjør.

Jeg ser i Romerikes Blad i dag at sorenskriveren, som nå er felles for Øvre Romerike og Nedre Romerike, er overrasket og forundret. Han sier at det er uttrykt stor støtte til å slå sammen de to tingrettene fra både ansatte, politiet og de berørte kommunene. Dette stemmer faktisk ikke helt.

Så hørte jeg representanten Frølich fra Høyre si at det nå var pressgrupper og særinteresser som vinner fram. Hvis jeg var i tvil om hva jeg mente om saken, var jeg i alle fall ikke i tvil om hva jeg skal stemme i dag, etter å ha hørt innlegget til representanten Frølich.

La meg bare si at jeg og Arbeiderpartiet ikke er imot organisatoriske endringer eller strukturendringer. Men det må være gode prosesser, og det må være gode argumenter for endringene. Jeg har vært med på å slå sammen tingretter og det vi før kalte herredsretter og sorenskriverembeter. På Romerike var det opprinnelig fire slike tingretter, før altså herredsretter og sorenskriverembeter, lokalisert på Eidsvoll, på Sørumsand, i Lillestrøm og på Strømmen. De siste årene har vi hatt to tingretter, Nedre Romerike tingrett i Lillestrøm og Øvre Romerike tingrett på Eidsvoll.

Nå vil regjeringen og Domstoladministrasjonen ha bare én. Jeg stiller da spørsmålet: Er det bare fordeler med å ha få og store tingretter? Hvorfor ha egen tingrett på Romerike i det hele tatt? Hvorfor ikke legge det inn under Oslo tingrett hvis en skulle følge de resonnementene? Da ville vi virkelig fått en robust tingrett og et sterkt fagmiljø.

Nei, jeg tror det er viktig med god forankring. Både sorenskrivere, tillitsvalgte og ordførere skal være involvert, men det er Stortinget som må bestemme domstolstrukturen. Det gjør inntrykk når jeg den siste tida har fått henvendelser fra ansatte i de to tingrettene som har oppfattet at det har vært et sterkt press fra Domstoladministrasjonen for å være med på sammenslåingen. Bildet er mer sammensatt enn som så. Det er klart at én av fagforeningene har vært med på avtalen, men det er også ansatte som har et helt annet utgangspunkt og som mener noe annet. Derfor bør prosessen stilles i bero.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:54:47]: En sammenslåing av tingrettene i Halden, Fredrikstad, Moss og Sarpsborg vil virke umotivert og ganske meningsløs all den tid et stortingsflertall har varslet at det vil stoppe sammenslåing av tingretter i resten av landet.

De fire tingrettene i Østfold-byene er ikke små tingretter i norsk sammenheng. Til sammen betjener de rundt 250 000 innbyggere. De fire tingrettene er heller ikke særlig ineffektive. Halden er faktisk på topp når det gjelder effektivitet.

Sammenslåingen av tingrettene i Østfold er så langt framstilt som frivillig etter at tre sorenskrivere og en fagforening i fjor inngikk en intensjonsavtale om slik sammenslåing. Og hvorfor skal man stoppe en frivillig sammenslåing?

For det første framstår ikke denne prosessen som særlig åpen. Tvert om virker den heller særs godt planlagt, nærmest som en knipetangsmanøver, for å få til en sammenslåing under radaren. Hvorfor i alle dager skulle denne prosessen frikobles det arbeidet som allerede var igangsatt gjennom Domstolkommisjonens arbeid?

Statsråden siterte i stad en flertallsmerknad fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet fra 2016, og jeg vil sitere den igjen:

«Dersom man lokalt ønsker endringer i strukturen, må det gjennomføres en prosess der det er gode diskusjoner og prosesser lokalt knyttet til sammenslåinger.»

Her er vi ved sakens kjerne. Slike gode prosesser skjedde ikke. Slike gode diskusjoner har ikke funnet sted i Østfold-byene. Domstoladministrasjonen forsøker å framstille det som om alle er for sammenslåing, men det medfører ikke riktighet. Jeg har snakket med både tillitsvalgte dommere og andre dommere i disse tingrettene som er imot, jeg har snakket med Advokatforeningen, jeg har snakket med advokatmiljøene i Østfold-byene og ikke minst med folkevalgte og administrasjonene i disse Østfold-byene som er imot. Det medfører altså ikke riktighet at dette er frivillig. Det er uttrykt sterk skepsis til både prosess og sammenslåing.

Tvert om – man opplever altså at Domstoladministrasjonen, som ikke erstatter sorenskriveren som har gått av med pensjon, og til og med kommer med lovnader om stillingsvern og ekstra ressurstilgang, har drevet et utilbørlig press for sammenslåing. Det er oppsiktsvekkende og ikke minst særlig usolidarisk overfor domstoler som ikke har fått en sånn avtale.

Det er ikke naturgitt at større enheter gir bedre domstoler f.eks. faglig. Det er ikke dokumentert at større domstoler er mer effektive. Det er ikke dokumentert at større domstoler vil fungere bedre. Og dommere sitter ikke i lunsjen for å diskutere seg fram til domsslutning. En dommer skal være uavhengig og gjøre seg opp en mening i rettssalen.

Jeg er glad for at vi nå lander på en mulighet der vi tar hensyn til lokalsamfunn, advokatmiljøer i de respektive byene, påtalemyndighetene, sakkyndige og personer som av en eller annen ufrivillig grunn må møte i retten, f.eks. som vitne. For disse har nærhet betydning.

Lene Vågslid (A) [10:57:59]: Eg synest denne debatten viser at det er fornuftig med ei pause. Så skjønar eg òg representanten Frølich sin skuffelse, og eg skjønar reaksjonane blant fleire i domstolane. Det er jo overraskande at det finst eit politisk fleirtal for det Arbeidarpartiet og Senterpartiet har føreslege tidlegare. Skuffelsen er òg stor ute i landet. Det viser iallfall eit skilje i debatten her i dag, der nokon er veldig opptekne av kva dommarane sjølve meiner, mens me i Arbeidarpartiet meiner det òg er ganske viktig å bry seg om kva brukarane av domstolane meiner og synest.

Når det gjeld dei to prosessane me nå snakkar om, trur eg ikkje ein kan stå rakrygga her i dag og påstå i fullt alvor at dei er godt lokalt forankra, slik òg justisministeren viste til i sitatet. Difor trur eg det er positivt med ei politisk behandling av spørsmålet i Stortinget. For eksempel i Østfold: Det er mange i Østfold Arbeidarparti som ynskjer seg ei samanslåing, det er det, og det er mange som ikkje ynskjer det. Det er uro rundt prosessen, og det er fornuftig å gjere det me føreslår.

Dette handlar heller ikkje berre om ein diskusjon om rettsbygningar. Eg synest Høgre reduserer dette til å handle om noko heilt anna enn det det eigentleg gjer. Folk er bekymra for kva som skjer, når det blir så sterk sentralisering som det har blitt under dagens regjering. Og Arbeidarpartiet var òg det fyrste partiet som signaliserte veldig tydeleg at me ynskjer ein desentralisert struktur.

Sidan Peter Frølich jo er frå Bergen, vil eg anbefale han å lese eit innlegg i Bergens Tidende som Jørn Øyrehagen Sunde, som er professor ved Det juridiske fakultet i Oslo, nettopp skreiv, som handlar om brukarperspektivet. Det er mange gode argument der.

Me i Arbeidarpartiet er òg litt skuffa over at dei forslaga me har fremja dei siste to–tre åra, ikkje er i nærleiken av å bli høyrde. Det har ikkje vore noka interesse for å oppfylle ynsket om å behandle alt samla, om å vente til heile Domstolkommisjonen er ferdig. Me har berre blitt møtt med skuldertrekk. Justisministeren siterer tidlegare justiskomitear heilt riktig, og dei to sakene me diskuterer her i dag, kan ikkje seiast å vere lokalt forankra.

Eg vil understreke at eg ikkje mistenkjer Domstoladministrasjonen for nokon ting. Eg forheld meg til dei retningslinjene dei har fått av Stortinget, og eg trur det er utfordrande òg for Domstoladministrasjonen at dei ikkje er klarare. Det kan me òg gjere noko med politisk, for det bør ikkje vere så stor tvil om kva som ligg i «lokalt initiativ». Viss det er Domstoladministrasjonen som har initiert noko, er det ikkje lokalt. Viss det er lokal frivilligheit, så må me kanskje tydelegare definere kva det betyr, og det får me anledning til viss me får saka til Stortinget i ein større debatt.

Heilt til slutt vil eg seie at me ikkje har politisk saksbehandla nokon ting om rettskretsar i Stortinget, men eit fleirtal har gått ut og tydeleg sagt kva me politisk meiner, og då får det vere opp til regjeringa om ein ynskjer å høyre på det eller kome att til Stortinget med ei sak.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:01:20]: Jeg forstår at statsråden og regjeringspartiet Høyre er «såra og vonbroten» over at Fremskrittspartiet ikke støtter regjeringen i ett og alt. Da må jeg bare opplyse om at Fremskrittspartiet er et parti i opposisjon. Vi styrer etter vårt partiprogram, og våre politiske beslutninger om hvordan vi skal forholde oss til saker som går for Stortinget, tar vår stortingsgruppe, basert på vårt partiprogram. Det er altså ikke vanskeligere enn som så. Vi følger ikke Granavolden-plattformen, det er det regjeringen som gjør. Vi styrer etter vår egen politikk.

Og da er det altså vår primærpolitikk som gjelder. Det er ikke ett og alt som måtte skje da vi satt i regjering – det tror jeg statsråden utmerket godt er klar over. Hun har sikkert aldri vunnet alle kampene internt i regjering selv. Det er altså sånn at regjeringen er et kollegium som sammen blir enige om hvordan saker skal håndteres, og det har jeg respekt for. Men mitt råd til det kollegiet er at når man skal sette i gang reformer, bør man klare å definere et forståelig behov som folk der ute – og da mener jeg utenfor hovedstaden – forstår, kjenner seg igjen i, og har et ønske om å støtte.

Det er ikke gjort her. Det betyr at det er nok en reform, i forlengelsen av den store saken – som har masse motstand der ute – og også de to konkrete sakene, som åpenbart ikke er forankret, ut fra de reaksjonene man ser lokalt. Da bør man gå tilbake til tegnebordet, og så bør man tenke seg litt om. Det er ikke sikkert at alt er hogd i stein, og derfor trykker vi bare på pauseknappen i dag. Men det må i hvert fall være etablert en forståelse før man gjennomfører endringer som for mange der ute faktisk er dramatiske.

Hvis det skal være sånn – og det tror jeg selvfølgelig ikke statsråden mener selv heller – at når man ber om et råd fra en kommisjon, fra et offentlig utvalg eller hva det måtte være, så er man forpliktet til å følge det opp, ja, da er det mange råd man ikke hadde bedt om. Da kunne det vært ført mye merkelig politikk av regjeringen, og også av Stortinget. For det er altså en realitet at det skjer stadig vekk. Derfor ser vi også at i den konkrete saken regjeringen har på høring, er det faktisk noe helt annet enn det Domstolkommisjonen selv tilråder.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:04:45]: Det er særdeles gledelig at prosessen knyttet til sammenslåing av Øvre og Nedre Romerike tingrett nå blir stoppet, og at regjeringen må tilbake igjen til Stortinget hvis en skal gå videre med en slik prosess.

Jeg merket meg at representanten Frølich fra Høyre her i stad sa at prosessen var blitt hyllet fra de fleste hold, og at sorenskriveren på Romerike visstnok også er av samme oppfatning. Vel, jeg har lyst til å invitere representanten Frølich og andre representanter fra regjeringen til Eidsvoll – det er kanskje stortingspresidenten som burde ha stått for den invitasjonen til grunnlovsbygda – så kunne han hørt hvordan holdningene der er til å slå sammen Øvre og Nedre Romerike tingrett, at en ikke i framtiden skal ha et rettssted på Eidsvoll, hvis det er det som har ligget i prosessen. Representanten Frølich sier at en skulle ha en domstolstyrt prosess. Men til sjuende og sist handler jo dette om prosesser som vi som folkevalgte må ta ansvar for. Det er vi som til sjuende og sist skal bestemme hvordan ting skal være organisert i siste instans.

Og til det å ha skapt uklarhet i prosessen: Vel, den 2. mars i år kunne en på Høyres hjemmesider lese uttalelser fra statsråden der det står at alle tinghusene skal bestå. Da kunne en kanskje tro at alle tinghusene skulle bestå, inklusiv de tinghusene som er i Østfold og på Romerike i dag. Så stilte jeg for sikkerhets skyld et spørsmål til statsråden om dette var tilfellet, og da fikk jeg til svar at når det gjaldt Østfold tingrett og Romerike tingrett, må spørsmålet om felles tinghus utredes nærmere og behandles i en egen prosess på et senere tidspunkt. Det var altså ikke avklart likevel om alle tinghusene skulle bestå. Derfor er det særdeles viktig at vi har fått det spørsmålet opp i Stortinget nå, og at en får en avklaring på at det spørsmålet skal avklares i Stortinget på et senere tidspunkt dersom regjeringen velger å gå videre med den prosessen.

Det er helt riktig som representanten Myrli viste til, ansatte har ikke hyllet denne prosessen. De har følt seg tvunget inn i en prosess. Mange av dem er sterkt imot, og det er sterk motstand også blant folkevalgte og blant oss som bor på Romerike. Vi ønsker å beholde de tingrettene som vi har, og vi er særdeles godt fornøyd med det vedtaket som ligger an til å bli fattet i Stortinget i dag.

Sverre Myrli (A) [11:07:53]: Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at justisministeren ikke kan svare på om det etter den prosessen som det var lagt opp til, var lagt opp til ett eller to rettssteder på Romerike. Og for å presisere: Da mener jo alle ett eller to tinghus, eller fysiske lokaliseringer, eller hva du skal kalle det. Det kan ikke være vanskelig å forstå, men jeg legger merke til at det ikke er noe svar å få. Derfor er det veldig viktig og veldig riktig at saken nå stilles i bero, så får vi alle fakta på bordet, og så kommer Stortinget tilbake til dette.

Så er jeg helt enig i det Lene Vågslid understreker. Det er ikke enighet om dette, det er ulike oppfatninger, la oss være ærlige om det. Mange er for – ja, men mange er også imot. Det finnes gode argumenter for sammenslåing, og det finnes gode argumenter mot. Det er ikke slik at det er én organisering som er perfekt, og alle andre er dårlige, enten vi diskuterer tingretter, kommuner, fylkeskommuner, sykehus, forsvarsstruktur eller politistruktur. Det er fordeler og det er ulemper, og det er ikke bare én modell som er åpenbar. Derfor bør vi også bruke tid på å diskutere dette.

Det er heller ikke riktig at kommunene er samstemte i dette. Kommunene på Øvre Romerike er ikke enig i den intensjonsavtalen som foreligger. Det er bare å ta en prat med f.eks. Eidsvoll kommune. De er ikke enig i det som ligger der. Så la oss være åpne og ærlige om at det er ulike oppfatninger, og ikke presentere det som at det er unison enighet der ute.

Så er regjeringspartienes representanter og statsråden «såra og vonbrotne» over at Stortinget nå legger seg opp i dette og til og med tillater seg å ha meninger om hvordan domstolstrukturen i Norge skal være. Det er ulike oppfatninger, derfor må vi bruke tid.

La meg til slutt bare si at i 1022 opprettet Olav den hellige Eidsivatinget på Eidsvoll – ifølge Snorre var det iallfall Olav den hellige. Det er vel kanskje litt ulike oppfatninger, men tida strekker ikke til for å gå inn på det, og interessen er vel også begrenset, vil jeg tro. Det er iallfall 998 år siden Eidsivatinget ble opprettet. Det har muligens ikke vært rettssted på Eidsvoll sammenhengende i alle disse 998 årene, men Eidsvoll har lange, lange tradisjoner som tingsted. Om to år skal Eidsivatinget markere 1 000-årsjubileum. Da blir det nok en markering, og jeg håper at Eidsvoll ved den markeringen fortsatt vil være tingsted – fortsatt vil være rettssted. Jeg er ganske sikker på at presidenten også synes det er en god idé.

Peter Frølich (H) [11:11:18]: Jeg tenkte jeg skulle avkrefte at jeg, eller for så vidt noen andre, er «såra og vonbrotne» over disse nyhetene. Det er faktisk ingenting å bli såra eller vonbroten over, rett og slett fordi vi vet veldig godt – både vi og opposisjonen – at denne saken kommer tilbake. Realitetene vil innhente oss alle. Jeg tror det må være en kjekk tilværelse i opposisjon på en måte å føle seg litt uavhengig av tyngdekreftene og kunne posisjonere seg ut fra det man tror er opportunt til enhver tid, men sannheten er at reform og strukturendringer i domstolene vil tvinge seg fram uansett. På et eller annet tidspunkt må man se hvilke økonomiske realiteter domstolene våre står overfor, og hvilke prosessuelle begrensninger de har for saksbehandlingen, og da vil endringer komme. En liten utsettelse som et ledd i et spill for opposisjonen klarer vi å leve fint med. Jeg er mer bekymret for domstolenes reaksjoner, for de har grunn til å se med alvor på behandlingen fra Stortinget. Men det må opposisjonen svare på i møte med domstolene.

Jeg er heller ikke overrasket over at Arbeiderpartiet har inntatt den holdningen de har. Vi har lært oss oppskriften etter hvert – da de annonserte for et par år siden at de ikke lenger ville ta ansvar, inngå reformer osv. – når man frykter ansvar, tar man et steg tilbake. Vi kjenner oppskriften fra Arbeiderpartiet tidligere: Enten peker de på prosess, eller så peker de på manglende utredning. Å finne noen som er uenig i en sammenslåingsprosess, er ikke den store kunsten. Det har Arbeiderpartiet klart her også. De har klart å finne en utredning som ligger i horisonten, og vil derfor utsette avgjørelsen til den utredningen er ferdig. Det gjør ikke inntrykk at forfatterne selv sier at det ikke vil ha noen påvirkning på strukturen, at det ikke vil bety noe. Forfatterne sier at deres innstilling til strukturen vil være helt den samme uansett. Det gjør ikke inntrykk. Vi får bare håpe at det er fagfolk igjen som fortsatt har lyst til å skrive faglige anbefalinger til Sverre Myrli og andre politikere som hittil ikke har vist veldig stor grad av seriøsitet i behandlingen av de faglige innspillene de har kommet med.

Jeg skal innrømme at jeg var litt overrasket over Fremskrittspartiet, for det har vært et parti som har stått på domstolsreformen lenge, men jeg ble veldig betrygget av representanten Per-Willy Amundsens innlegg. Han sier at det er deres program som ligger til grunn, og da er det kjekt å kunne sitere fra Fremskrittspartiets program:

«Dagens domstolstruktur er ikke tilpasset et moderne rettssamfunn og de krav som stilles til spesialisert kompetanse. Med færre tingretter kan man oppnå større kompetansemiljøer og større mulighet til spesialisering for den enkelte dommer.»

Det bør love godt.

Lene Vågslid (A) [11:14:33]: Eg vil minne representanten Frølich om at i denne salen handlar det ikkje om tyngdekrefter, men om fleirtal. Så viss representanten under nokon omstende trur at tyngdekreftene bak sentralisering, f.eks., i seg sjølv til slutt vinn fram, har han nok rett i det viss me framleis har ei borgarleg regjering etter neste stortingsval, men ikkje viss me får eit politisk retningsskifte i dette landet. For er det éin ting me veit, så er det at med dei tyngdekreftene som representanten Frølich snakkar om, som pressar seg på anten det er internasjonale trendar eller andre ting, så er me avhengige av politikarar, folkevalde, som tek politisk ansvar mot dei tyngdekreftene som Høgre likar veldig godt.

Riksrevisjonens rapport om domstolane er alvorleg. Eg har berre lyst til å gje nokre kommentarar om Arbeidarpartiet sitt syn på framtidas domstolar, for dei som trur at det å ikkje vere for alle forslag regjeringa kjem med, er å stå på staden kvil, tek feil. Det er klart me må utvikle dei norske domstolane, ikkje avvikle dei. Me må ta på alvor at ressurssituasjonen er altfor dårleg. Her er det regjeringa som må ta ansvaret for den såkalla avbyråkratiserings- og effektiviseringsreforma som har vore køyrd over domstolane i mange, mange år. Det meiner Arbeidarpartiet at me er nøydde til å gjere noko med.

Me meiner òg, saman med eit fleirtal i Stortinget no, at ein må sjå på andre moglegheiter i domstollova for å kome i møte dei sårbarheitene me veit er der. For me er einige i problembeskrivinga, at det er utfordringar enkelte plassar med inhabilitet, sårbarheit, mangel på fleksibilitet, mangel på samarbeid, mangel på gode digitale løysingar, mangel på gode nok system som kan styrkje rettssikkerheita for folk. Men det er ikkje berre eitt svar på det. Slik er heldigvis ikkje politikken.

Til faglege råd: Er det éin ting me har fått vist no i koronakrisa, er det at dagens regjering har ein god eigenskap, og det er evna til å ta politiske avgjerder. Det har eg stor respekt for. Eg meiner det står stor respekt av regjeringar og statsrådar som kan gjere politiske vedtak trass i av og til sprikjande faglege råd. Det er sjølvsagt ikkje slik, i alle fall ikkje for Arbeidarpartiet, at for det om ein administrasjon eller ein kommisjon har eit syn, så må det bli slik – så absolutt ikkje. Difor deler eg representanten Frølich sitt synspunkt i følgjande: Det er heilt sikkert at me får denne saka tilbake i salen. Eg er ikkje i tvil om at regjeringa, uansett kva me seier, kjem til å kome til Stortinget med brask og bram og nye forslag til sentralisering og relativt blå politikk. Den debatten tek me med glede, og me ser fram til det.

Jenny Klinge (Sp) [11:17:44]: Vi i Senterpartiet blir ganske ofte skulda for å vere ueinig i alle endringar. Det vart også sagt i salen i dag, vi sat berre og venta på det: Kvar gong det er snakk om struktursaker, får vi den skuldinga. Men nei, vi er ikkje for å stoppe alle endringar, derimot ønskjer vi i høgste grad modernisering – digitalisering av domstolar er her det konkrete eksempelet – nye samarbeidsformer i samfunnet, osv. Men det er i struktursakene vi verkeleg markerer oss, og har markert oss i alle år. Vi meiner det skal vere gode grunnar for strukturendringar, og at ein ikkje skal gjere det fordi ein har ei blind tru på at det i seg sjølv skal løyse alle moglege problem.

Det som er så positivt med at Stortinget no har sagt at den domstolstrukturen vi har i landet, skal liggje fast framover, er at domstolane forhåpentlegvis no får ei lenge etterlengta arbeidsro, for det er jo måte på kor mykje ein skal stå i av oppgåver i det daglege samtidig som ein skal ha denne trusselen om samanslåing og endringar, som ein ikkje ønskjer, over seg, mens ein ikkje får dei ønskte endringane, som går på modernisering og digitalisering. Så det eg vil oppfordre regjeringa til å gjere no, er å leggje frå seg skuffelsen, begynne å sjå litt framover og bruke dei moglegheitene som ligg i denne arbeidsroa og i den positive stemninga som faktisk finst blant mange domstolar rundt omkring no, fordi dei veit kva som skal skje framover.

Det passar seg dårleg, heilt på tampen av ein debatt, å gå inn i ein polemikk med eit parti som vi er heilt einige med i salen i dag, og skal stemme saman med, men eg må likevel få lov til å påpeike det noko underlege ved at Arbeidarpartiet, både i Dagsnytt 18 nyleg og i salen i dag, påstår at dei var det første partiet som markerte motstand mot sentralisering av tingrettar, og som varsla at dei ønskte ein desentralisert domstolstruktur. Dette er ikkje ein veldig surmaga kommentar, men likevel har eg lyst til å påpeike det, for det er litt paradoksalt at det stadig blir påstått at vi er aldeles imot endringar, og så er vi ikkje eingong først i denne saka. Det er jo det paradoksale.

Det eg er oppteken av framover no, er at Domstols-Noreg skal få den arbeidsroa som eg tala om, og at vi gjer vårt beste for ikkje berre å gje dei den, men også å gje dei dei ressursane dei treng for å kunne få til gode, moderne løysingar framover – den typen endringar vi i Senterpartiet også ønskjer svært velkomne.