Presidenten: Det
blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten
viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.
Endringene
var som følger:
Spørsmål 4, fra
representanten Bersvend Salbu til kommunal- og moderniseringsministeren,
er overført til klima- og miljøministeren som rette vedkommende. Spørsmålet
vil imidlertid bli besvart av forsknings- og høyere utdanningsministeren
på vegne av klima- og miljøministeren, som er bortreist. Etter anmodning
fra forsknings- og høyere utdanningsministeren blir dette spørsmålet
flyttet og besvart før spørsmål 11, som skal besvares av samme statsråd.
Spørsmål 8, fra
representanten Solfrid Lerbrekk til arbeids- og sosialministeren,
vil bli besvart av finansministeren som rette vedkommende. Etter
anmodning fra finansministeren blir dette spørsmålet flyttet og
besvart etter spørsmål 1, som skal besvares av samme statsråd.
Spørsmål 11, fra
representanten Lars Haltbrekken til klima- og miljøministeren, vil
bli besvart av forsknings- og høyere utdanningsministeren på vegne av
klima- og miljøministeren, som er bortreist.
Spørsmål
1
Solveig Skaugvoll Foss (SV) [11:22:25 ] : «Kloden vår trenger
en radikal og rettferdig miljøomstilling på alle områder, vi trenger
en grønn ny deal. Gjennom sommeren har det blitt enda klarere at
befolkninga, og spesielt de unge, med rette er utålmodige og mener
omstillinga skjer for sakte. Vi er stadig svært oljeavhengige, i en
tid hvor vi skal bli oljeuavhengige. Klimarisikoutvalget slo fast
at: «En ambisiøs og effektiv klimapolitikk er det viktigste grepet
norske myndigheter kan ta for å møte risikoen».
Ser statsråden
at økte utslipp øker risikoen?»
Statsråd Siv Jensen [11:22:28 ] : Vi skal overlate naturen
og miljøet til neste generasjon i minst like god stand som da vi
overtok den. Denne regjeringen har derfor satt ambisiøse norske
klimamål og fører en offensiv klimapolitikk.
Klimapolitikken
virker, og klimagassutslippene per innbygger har falt til nivåer
vi ikke har sett siden 1990. Fremskrivningene viser at utslippene
vil avta enda raskere i årene som kommer. Vi ser en særlig positiv
utvikling innen transportsektoren. For eksempel var 44,7 pst. av
nybilsalget fra januar til og med september elektrisk. I 2013 var
utslipp fra nye personbiler i Norge på nivå med EU. I dag ligger
utslippene fra nye biler i Norge mer enn 40 pst. under EU. Vi er
også verdensledende i å utvikle og bruke null- og lavutslippsferger.
Norge hadde et svært offensivt utslippsmål om at nye personbiler
skulle ha et gjennomsnittlig CO2 -utslipp
per kilometer på under 85 gram innen 2020. Dette målet ble nådd
tre år før tiden, takket være regjeringens offensive politikk på området.
Regjeringen har fastsatt et nytt ambisiøst mål om at alle nye personbiler
skal være nullutslippskjøretøy i 2025, og regjeringen er allerede
et godt stykke på vei for å innfri målet.
Klimautfordringen
er global og kan bare løses gjennom et globalt samarbeid. Det er
uvesentlig for den globale oppvarmingen hvor utslippene kommer fra,
men Norge må også kutte egne utslipp. Å løse klimautfordringen krever
samarbeid og tiltak både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Denne
regjeringen tar sin del av ansvaret, både her hjemme og internasjonalt.
De siste to årene
har globale utslipp økt. Norge skal oppfylle sine forpliktelser.
Vi tar vår del av ansvaret, både her hjemme og internasjonalt, men
å løse klimautfordringen krever samarbeid og tiltak, som jeg sa,
både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Hvor stor oppvarmingen
blir, avhenger av den videre utviklingen i utslipp av klimagasser
i verden. Gjennom Parisavtalen har alle verdens land blitt enige
om å holde den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader,
sammenlignet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen
til 1,5 grader. Ifølge Klimarisikoutvalget vil global oppvarming
og klimaendringer i moderat omfang ha både negative og positive
virkninger på norsk økonomi. Ved større klimaendringer er konsekvensene
potensielt betydelige, men også vanskelige å overskue.
Solveig Skaugvoll Foss (SV) [11:25:52 ] : Jeg vil takke statsråden
for svaret. Hun nevner bl.a. elbilpolitikken, som er vellykket nettopp
fordi den er et resultat av valg tatt i finanspolitikken som ikke
bare tar hensyn til penger, men også til klima. Noe annet som står
i Klimarisikoutvalgets utredning, er:
«Utvalgets arbeid skal bidra til
økt kunnskap og innsikt om klimarisiko, men bedre risikoforståelse har
først verdi om det leder til bedre beslutninger.»
Da er det skuffende
at beslutningene til regjeringen ikke blir bedre, i form av å ta
mer høyde for klimaendringer og klimatilpasninger. Utvalget foreslo
også å ha en egen stortingsmelding om klimarisiko, men heller ikke
det ble fulgt opp.
Nå har vi fått
et forslag til et statsbudsjett uten CCS-investeringer, som vil
være både nødvendig for klimaet og på sikt økonomisk lønnsomt. Hvilke
beslutninger kan vi da forvente at regjeringen tar for å beherske
klimarisikoen?
Statsråd Siv Jensen [11:26:51 ] : Først til CCS og statsbudsjettet:
Regjeringen er i rute, og vi følger opp det vedtaket Stortinget
gjorde i revidert budsjett, slik at vi kan ta en investeringsbeslutning
så fort som mulig, enten i 2020 eller i 2021. Og en av de tingene
vi bevilger penger til i statsbudsjettet, er nettopp en undersøkelsesbrønn,
som er et viktig premiss for hele beslutningsgrunnlaget.
Så er det slik
at Klimarisikoutvalget følges opp fra regjeringens side. Jeg tror
det aller viktigste er måten dette følges opp på hos beslutningstakere
også i det norske samfunnet. For min del ser jeg veldig godt hvordan
man jobber med dette ikke minst innenfor hele finansnæringen – forsikringsselskapene,
ikke minst – som er opptatt av å forstå dette, ha god risikoforståelse
også i måten de håndterer hele forsikringslandskapet på, som en
følge av at vi er utsatt for større klimaendringer.
Solveig Skaugvoll Foss (SV) [11:27:59 ] : Det at finansnæringen
begynner å ta høyde for klimarisikoen, gjør at jeg stusser enda
mer over at staten ikke gjør det. Jeg mener det er åpenbart at regjeringen
utsetter investeringer i CCS, fordi den økonomiske risikoen nok
vil være mindre for hvert år som går. Dermed vektlegger man igjen
den økonomiske risikoen mer enn klimarisikoen.
I noen saker er
det som om de økonomiske argumentene er det eneste språket som høyresiden
forstår. Det var i hvert fall penger og ikke klima som var hensynet
bak et vedtak om å trekke oljefondet ut av kull, og i NBIMs nyeste
kvartalsrapport for oljefondet ser vi at alle sektorer i fondet
bidro positivt til avkastning i fondet, bortsett fra olje og gass.
Det er klart at slike ting svinger, og at dette ene kvartalet ikke
danner nok grunnlag for uttrekk i seg selv, men jeg synes i hvert
fall det er med og peker på at vi kan ha en god avkastning og et
oljefond i vekst, selv uten å bidra til at verden utvinner enda
mer skadelig fossilt brensel.
Hvorfor vil ikke
da regjeringen trekke oljefondet ut av all fossil energi?
Statsråd Siv Jensen [11:29:07 ] : Her blander representanten
Skaugvoll Foss mange ting sammen i spørsmålene sine. Det er jo slik
at investeringsstrategien for Statens pensjonsfond utland trekkes
opp gjennom den årlige meldingen som behandles av Stortinget. Det
har lenge vært en bred politisk enighet i Norge om at forvaltningen
av dette fondet skal skje basert på økonomiske kriterier, og at
det ikke skal være et virkemiddel verken i utenrikspolitikken eller
i klimapolitikken. Det har tjent oss godt.
Så er det slik
at vi tar mange beslutninger knyttet til forvaltningen av fondet
hvert eneste år. De er fundert i gode, grundige analyser, men de
handler først og fremst om å redusere sårbarhet og risiko for forvaltningen,
slik at også kommende generasjoner kan nyte godt av de verdiene
som skapes. Det er jo en vesentlig del av statsbudsjettene hvert
eneste år også, vil jeg minne om.
Presidenten: Vi
går videre til spørsmål 8.
Spørsmål
8
Presidenten: Dette
spørsmålet, fra representanten Solfrid Lerbrekk til arbeids- og
sosialministeren, vil bli besvart av finansministeren som rette
vedkommende.
Solfrid Lerbrekk (SV) [11:30:26 ] : «Kloden vår trenger en
radikal og rettferdig miljøomstilling på alle områder, vi trenger
en «grønn, ny deal». Petroleumsrelaterte næringer vil få mindre
betydning for norsk økonomi i fremtiden om vi skal oppfylle våre
mål om å holde jorden under 1,5 graders oppvarming. Noen forskere anslår
at etterspørselen etter norsk olje og gass kommer til å falle mye
raskere enn anslått.
Hva er regjeringens
plan for å sikre nye oppdrag for industrien i fremtiden, før folk
kommer i fare for å miste jobbene sine?»
Statsråd Siv Jensen [11:31:09 ] : La meg gjenta noe av det
jeg svarte den forrige spørreren, nemlig at vi skal overlate naturen
og miljøet til neste generasjon i minst like god stand som vi overtok.
Derfor har regjeringen satt ambisiøse norske klimamål, og vi fører
en offensiv klimapolitikk.
Og den virker.
Utslippene per innbygger har falt til nivåer som vi ikke har sett
siden 1990. Oljeselskapene har kuttet kostnadene betydelig de siste
årene. De fleste utbyggingsfeltene som er planlagt på norsk sokkel,
vil derfor være lønnsomme også med klart lavere priser på olje og
gass enn i dag. Næringene som leverer til oljevirksomhetene, er
teknologisk langt fremme og svært konkurransedyktige – også internasjonalt.
Ettersom det er
få store nye funn som skal bygges ut, ventes etterspørselen fra
petroleumsnæringen likevel å avta over tid. I noen grad kan dette
motvirkes av økte leveranser til andre land. Likevel vil norsk økonomi
over tid trenge flere ben å stå på. God konkurranseevne er avgjørende
for at andre næringer kan vokse frem, og for at vi skal ha en omstillingsdyktig
og vekstkraftig økonomi.
I seks år har
denne regjeringen ført en politikk som støtter opp under konkurransekraft
og omstilling. Det har gitt resultater. Sysselsettingen øker kraftig.
Det er optimisme i næringslivet. Konkurranseevnen er betydelig bedret.
Investeringene har ikke vært høyere på over ti år.
Vi fører en finanspolitikk
som er godt tilpasset den økonomiske situasjonen. Vi har prioritert
vekstfremmende skattelettelser, og vi har satset på samferdsel, forskning
og utdanning.
Så er det alltid
usikkerhet om den økonomiske utviklingen fremover. Utviklingen i
oljenæringen kan bli både sterkere og svakere enn det som er lagt
til grunn. Rammeverket for den økonomiske politikken og reservene
som er bygget opp i Statens pensjonsfond, gjør at vi står godt rustet
til å møte en eventuell svakere utvikling. Oljeprisfallet i 2014
viste det med all tydelighet.
Magne Rommetveit hadde
her teke over presidentplassen.
Solfrid Lerbrekk (SV) [11:33:20 ] : Det er vanskeleg å sjå
inn i framtida, spesielt når verda er i såpass stor endring som
ho er. Det kan sikkert vera behageleg for regjeringa å tenkja at
ein skal fortsetja som før med oljepolitikken, men 15 år fram i
tid vil me vera i ei verd med langt meir tilgang på fornybar energi
enn i dag og lågare etterspørsel etter olje og gass. Det vil ha
enorme konsekvensar for arbeidsplassane i olje- og gassnæringa.
Har regjeringa nokre konkrete tankar om i kva for næringar desse
høgkompetente arbeidsfolka skal jobba når etterspørselen etter olje
og gass går ned, og kvifor gjer ikkje regjeringa meir i dag for
å forbereda for dette?
Statsråd Siv Jensen [11:34:11 ] : Jeg er uenig i at regjeringen
ikke gjør sitt for å forberede for dette. Det er nettopp det vi
har gjort helt systematisk gjennom de siste seks årene: styrke omstillingsevnen
i næringslivet og i økonomien vår for å sikre at vi får flere ben
å stå på. Da handler det om å legge til rette for at næringslivet vårt
tar investeringsbeslutninger som er bredere anlagt. Det handler
om at vi ligger langt fremme i teknologiutviklingen, som ikke minst
er kommet ut fra olje- og gassnæringen selv, som nå avstedkommer
at det vokser opp ny innovasjon, nye spennende produkter, selskaper
osv., som kommer rett ut av teknologiutviklingen fra denne næringen.
Det er ikke sånn
at vi bare fortsetter som før. Alle prognoser og fremskrivninger
som har kommet i ulike budsjett gjennom flere år, har vist at vi
forbereder oss på at inntektene fra denne næringen kommer til å
avta. Nettopp derfor må vi også støtte opp under omstilling gjennom
de virkemidlene vi tar i bruk i næringspolitikken og i finanspolitikken.
Solfrid Lerbrekk (SV) [11:35:14 ] : Regjeringa har mange gonger
brukt ordet «næringsnøytralitet», men om ein verkeleg ønskjer omstilling
i stor stil, kan det vera greitt å peika ut nokre område der landets
valde leiarar meiner at nye arbeidsplassar skal oppstå, spesielt
med tanke på privat kapital. Det vil for dei verta mykje meir attraktivt
å investera i Noreg dersom vi har ein tydeleg politikk på kva for
næringar ein skal satsa på. Er regjeringa villig til å forlata ordet
«næringsnøytralitet» og f.eks. satsa meir på ny landbasert industri,
eksempelvis innan hydrogen og metallproduksjon, og gje dei betre
rammevilkår for å lykkast?
Statsråd Siv Jensen [11:36:06 ] : Denne regjeringen har ikke
brukt ordene «næringsnøytral politikk». Det er en påstand som kommer
fra deler av opposisjonen. Snarere tvert imot, det regjeringen gjør,
er å legge an et bredt sett med virkemidler for å stimulere til
at vi får flere ben å stå på, at næringslivet tar investeringer.
Jeg har lyst til å minne representanten om at det ikke er Stortinget
eller regjeringen som skaper arbeidsplasser, det er det næringslivet
som gjør. Det skjer fordi det legges godt til rette gjennom at vi
har et konkurransedyktig skattesystem. Denne regjeringen reduserer
skatter, i motsetning til SV og andre partier som ønsker å skjerpe skattetrykket
og gjøre det vanskeligere for bedriftene å ta investeringer her
hjemme. Vi vil at de skal ta investeringene her i stedet for å skyve
investeringer og arbeidsplasser over til andre land. Det handler
om å føre en systematisk, næringsvennlig politikk som anerkjenner behovet
for omstilling i norsk økonomi.
Presidenten: Me
går tilbake til spørsmål 2.
Spørsmål
2
Freddy André Øvstegård (SV) [11:37:20 ] : Takk til statsråd
Bollestad som stepper inn. Og gratulerer så mye til statsråd Ropstad,
som jo er blitt far, og som sikkert sitter klistret til denne streamen
og følger med akkurat nå.
«Kloden trenger
en radikal og rettferdig miljøomstilling, vi trenger en grønn, ny
deal. Da må vi sørge for at tingene vi lager er lagd for å vare
lengre, men nå går det motsatt vei. Mobiltelefoner og datamaskiner
varer bare i et par år før det må kastes, og det er dokumentert
at elektronikk designes for å gå i stykker etter kort tid.
Gjør regjeringen
noe for å sikre at produktene varer?»
Statsråd Olaug V. Bollestad [11:38:06 ] : For det første skal
jeg ta med meg gratulasjonene fra representanten til Ropstad. Han
sitter nok klistra, slik jeg har gjort – fire ganger – når jeg har
fått barn. Det er verdt å feire!
Jeg deler representantens
engasjement, for noen av våre største utfordringer er klimautfordringene,
forurensningen, tapet av natur og utfordringene på hav. Det er utfordringer
for oss alle. Og det betyr også at vi som stat må gjøre mer, og
at vi som enkeltmennesker må gjøre mer for å nå de målene som gjør
at vi kan overlate kloden til kommende generasjoner på samme måte
som vi selv har mottatt den – og helst bedre.
Spørsmålet fra
representanten var: Hva gjør regjeringen? I juni la regjeringen
fram en stortingsmelding om forbrukspolitikken som heter «Framtidas
forbrukar – grøn, smart og digital». Meldingen peker på bærekraftig
forbruk som et viktig innsatsområde framover, at det faktisk blir
viktig, at forbrukspolitikken skal være en drivkraft for nye, bærekraftige
løsninger ved å legge til rette for et samarbeid mellom næringsliv,
myndigheter og sivilsamfunnet. Regjeringen vil derfor etablere et samarbeidsforum
for bærekraftig forbruk. Vi ser for oss et kunnskaps- og kompetansesenter
for smarte og bærekraftige forbruksvalg.
Regjeringen er
opptatt av å styrke miljømerkeordningene. Den nordiske Svanen, som
er vel kjent, stiller strenge miljøkrav, krav til kvalitet og krav
til produksjon. Det samme ser vi også innenfor andre forbruksvarer, slik
som mat, hvor fokuset har vært både på hvordan maten produseres,
og på kasting av mat.
Så til spørsmålet
om teknisk utstyr, som f.eks. mobiltelefoner og pc-er: Vi i Norge
har gode reklamasjonsregler for dette. For oss skal varene vare
i mer enn to år, og vi har reklamasjonsregler på inntil fem år.
I vår prøvde EU å si at vi skulle ha reklamasjon på bare to år.
Norge sto på at vi ønsket å ha reklamasjon på fem år, og at det ansvaret
skal ligge på produsentene og på dem som selger. Det har Norge fått
beholde, og EU har samtidig godkjent dette, fordi vi ser at det
er en utfordring at varene varer så kort tid.
Freddy André Øvstegård (SV) [11:41:09 ] : Takk for svaret til
statsråden.
Først til bakteppet:
Klimakrisen skjer nå, og vi har ti år på oss til å gjennomføre ganske
store, gjennomgripende endringer i hvordan vi organiserer hele samfunnet
dersom vi skal klare å kutte nok utslipp for å hindre alvorlige
konsekvenser av klimaendringene. SV mener at 60 pst. innen 2030
er vårt rettferdige ansvar for å nå verdens klimamål, og da trenger
man en helhetlig samfunnsplan for å gå både konkret og detaljert
til verks for å kutte utslipp overalt hvor de finnes. Denne omstillingen
må selvfølgelig også gjelde de tingene vi lager, som dette spørsmålet
handler om. Vi må bruke begrensede ressurser klokt og ikke lage
ting om og om igjen. Det skaper utslipp.
Men likevel er
det altså dokumentert at selskaper designer f.eks. elektronikk,
som er eksempelet her, til å vare kun så lenge reklamasjonen i det
enkelte land varer, og det ser vi forskjell på fra land til land.
Vil statsråden ta initiativ til å endre lovgivningen for å hindre den
formen for miljø- og forbrukervennlig produkttilpassing?
Statsråd Olaug V. Bollestad [11:42:21 ] : Nå har Norge faktisk
allerede tatt en kamp, for EU ville at disse varene som representanten
viser til, egentlig bare skulle ha en reklamasjon på to år, nettopp
fordi vi ser den store ressursbruken for hver enkelt pc og hver
enkelt telefon, som var eksempelet i spørsmålet. Norge var tydelig på
at vi mener at en skal være ansvarlig og produsere dette slik at
det skal vare i en lengre periode. Det mener jeg vi som forbrukere
skal stille krav om, og at vi som land skal stille krav om, og jeg
mener at vi skal stille det kravet til dem som produserer, nettopp
for å få et mindre forbruk av ressurser for å ha en miljøgevinst.
Freddy André Øvstegård (SV) [11:43:17 ] : Det er viktig å si
at det produseres ting, som elektronikk, som varer kortere tid enn
det som er teknologisk nødvendig, som designes for å gå i stykker
fordi det lønner seg å gjøre det på den måten i dag. Det lønner
seg for mobilprodusenter fordi vi da stadig kjøper nye mobiltelefoner,
i stedet for at de lager ting som varer. Det er ikke teknologien
som er problemet her, men det er tvert imot heller markedet, eller
politikken, i så fall.
Enda en synsvinkel
er at tingene som blir designet for å gå i stykker, er det dyrt
og vanskelig å få reparert. Der vi før fikk fikset en ødelagt pc
eller mobil, kjøper vi i stedet veldig ofte en ny. Tidligere i år
tapte Henrik Huseby, en mobilreparatør på Ski, mot Apple i Borgarting
lagmannsrett etter at denne teknologigiganten saksøkte ham for å
bruke reparerte originaldeler når han fikset ødelagte Apple-produkter.
Så loven begrenser også muligheten vår til å reparere elektronikk
i stedet for å kaste og kjøpe nytt.
Mener statsråden
at lovgivningen bør endres, slik at vi enklere kan få reparert i
stedet for å måtte kaste tingene våre?
Statsråd Olaug V. Bollestad [11:44:18 ] : Regjeringen har et
engasjement for at vi ikke skal ha en slik bruk-og-kast-mentalitet
som en viser til her. Det skal være mulig å reparere, og vi har
sagt at vi vil ha en levetid på disse produktene på fem år. Det
var EU uenig i i starten, men de har faktisk gått inn for det samme.
Så har jeg lyst
til å si at det som representanten peker på, om en også i lovverket
skal stille det kravet til leverandører, om hvordan vi skal få ned
det forbruket og den bruk-og-kast-mentaliteten og få en lengre levetid,
er viktige prinsipper som vi må jobbe med både nasjonalt og internasjonalt.
For dette er selskaper som har stor funding bak seg, som gjør at
de kan stille disse reparatørene som ønsker å reparere deres produkter,
for retten. Så her må vi jobbe både i eget land og internasjonalt hvis
vi skal lykkes, og det tror jeg vi som samfunn må gjøre.
Spørsmål
3
Torstein Tvedt Solberg (A) [11:45:36 ] : «I 2017 ble det gjort
nødvendige endringer i opplæringsloven kap. 9 A for å sikre et mer
effektivt regelverk mot mobbing og en bedre håndheving av reglene.
Endringen har nå virket en stund, og en av erfaringene er at lærerne
opplever sin egen rettssikkerhet svekket, noe både Skolenes landsforbund
og Utdanningsforbundet har problematisert. I en rapport fra Respons
Analyse sier hele seks av ti spurte lærere at deres rettssikkerhet
er svekket.
Deler statsråden
Arbeiderpartiets og organisasjonenes bekymring for denne utviklingen?»
Statsråd Jan Tore Sanner [11:46:13 ] : Formålet med det nye
regelverket om elevenes skolemiljø har vært å styrke rettighetene
til elever som blir mobbet og utsatt for krenkelser.
Om en lærer mobber
en elev, er det et grovt tillitsbrudd. Derfor må det reageres raskt
og strengt. Vi har innført en skjerpet aktivitetsplikt i saker der
ansatte ved skolen krenker elever. I den nye regelen, opplæringsloven
§ 9 A-5, er det stilt strenge krav til både varsling og tempo i
saksgangen i slike saker.
I evalueringsrapporten
fra Deloitte fra juni i år kommer det frem at det er stor oppslutning
om at opplæringsloven bør inneholde en skjerpet aktivitetsplikt.
Bestemmelsen bidrar til å sikre at det blir meldt fra om saker der
elever har blitt krenket av en som arbeider på skolen.
Det har vært saker
der det har vært riktig å opprette personalsak mot ansatte. Samtidig
stilles det spørsmål ved om de ansattes rettssikkerhet i tilstrekkelig
grad ivaretas når elevens subjektive opplevelse skal vektlegges
i disse sakene.
La meg være tydelig:
Vi skal ivareta lærernes rettssikkerhet i saker om skolemiljø. Det
er imidlertid den enkelte skoleeier som arbeidsgiver som har hovedansvaret
for at alle ansatte i skolen har et trygt arbeidsmiljø. Lærere som
står i vanskelige situasjoner, skal ikke stå alene, men få hjelp
og støtte av sin arbeidsgiver.
Vi arbeider nå
med å følge opp anbefalingene i evalueringsrapporten. Vi vil bl.a.
vurdere nærmere om rettsikkerheten til de ansatte på skolen ivaretas
i tilstrekkelig grad. Både evalueringen og erfaringer ellers viser
at regelverket knyttet til den skjerpede aktivitetsplikten, kan
fremstå som uklart. Derfor vurderer vi nå anbefalingene fra rapporten
om å tydeliggjøre retningslinjene slik at vi kan gi bedre og tydeligere
informasjon om regelverket og de sentrale vurderingene i saker som
gjelder den skjerpede aktivitetsplikten.
Vi vil også se
på anbefalingene opp mot de forslagene som opplæringslovutvalget
kommer med i sin utredning i desember i år. Dette vil vi vurdere
i samarbeid med relevante aktører i sektoren.
Jeg vil likevel
avslutte med det viktigste: Evalueringen viser at reglene har virket.
Skolene jobber mer aktivt, og elevene opplever i større grad at
de har det trygt og godt på skolen. Det skal vi også ha med oss
når vi vurderer hvordan vi kan gjøre reglene enda bedre og tydeligere.
Torstein Tvedt Solberg (A) [11:48:58 ] : Jeg er helt enig i
formålet, en endring i opplæringsloven var bra, og jeg er enig i
at det har virket.
Jeg opplever at
noe av den usikkerheten lærerne tar opp, handler både om håndteringen
og om noe usikkerhet rundt begrepene som står i loven.
Først til dette
med håndteringen, som også statsråden er noe inne på:
Etter lovendringen
opplever stadig flere lærere å få mer eller mindre alvorlige påstander
rettet mot seg. En ser dessverre en tendens til at disse sakene
noen ganger eskalerer raskt uten at læreren har fått mulighet til
å uttale seg eller få innsyn i sakens dokumenter, og at en ikke
gjør grundige nok undersøkelser i saken. Statsråden understreker
at det er viktig at læreren også får hjelp og støtte. Dette bør
bli enklere.
Mitt spørsmål
er om statsråden nå, når en skal evaluere, kan varsle at en vil
ta grep for å bedre praktiseringen av regelverket – om en vil gjøre
egne vurderinger for å gjøre endringer som sikrer enda tydeligere
at lærerne har kontradiksjonsrett når det er saker som omhandler dem.
Statsråd Jan Tore Sanner [11:50:00 ] : Evalueringen er gjennomført.
Det vi nå vurderer, er hvordan vi skal følge det opp. Det er vi
allerede godt i gang med, vi har dialog bl.a. med Utdanningsdirektoratet
om det. Vi vet også at lærernes organisasjoner er veldig aktive
i denne saken, og det er naturlig å ha dialog med dem.
Det er to spørsmål
her. Det ene er hvordan vi kan bedre veiledningen om hvordan reglene
kan forstås, eller skal forstås. Så er det spørsmål om det er behov
for å presisere loven. Når det gjelder selve loven, vil det ta noe tid,
og det må vi vurdere opp mot de forslagene som kom fra opplæringslovutvalget,
så eventuelle lovpresiseringer vil først være aktuelt våren 2021.
Men når det gjelder hvordan vi kan gi bedre veiledning, tar vi sikte
på å kunne rydde opp i det forholdsvis raskt. Jeg mener at vi må
kunne gi tydeligere og bedre veiledning gjennom klarere retningslinjer
allerede våren 2020.
Torstein Tvedt Solberg (A) [11:51:04 ] : Det er bra at en får
på plass noen raske endringer, og jeg vil utfordre statsråden på
om han kan si enda tydeligere noe om lærerne vil ha en rett til
kontradiksjon i tillegg – mer enn veiledning – sånn at de kanskje
på et eller annet nivå får en rettighet.
Jeg er også enig
med statsråden i at det vil være behov for å se tydeligere på loven.
Det går en diskusjon, spesielt rundt begrepet «krenkelse». Det er
bra at elevenes subjektive opplevelse tas på alvor, men lærerorganisasjonene
peker også på eksempler der elever og foreldre klager på at læreren
krenker eleven i tilfeller der læreren selv mener å ha satt grenser.
Jeg synes det er positivt at statsråden nå sier at en skal se på
dette. Men er det også mulig å gjøre endringer, eventuelt bedre
drøftinger rundt loven, slik at en kan sikre at det blir endringer
i dette før 2021, som statsråden har varslet?
Statsråd Jan Tore Sanner [11:52:02 ] : La meg innledningsvis
være tydelig på to punkt. Det ene er at jeg ikke vil gjøre noe som
svekker elevenes rettigheter. Dette er en svært viktig lov i kampen
for et bedre læringsmiljø og kampen mot mobbing, det antar jeg at
vi er enige om.
Det andre er skoleeiers
ansvar, det må vi heller ikke rokke ved, det må være helt sentralt.
Læreren skal ikke stå alene i en krevende situasjon.
Når det gjelder
hvilke endringer som kan være aktuelle, vil ikke jeg forskuttere
det. Det mener jeg må vurderes grundig, og vi må se på de forslagene
som kommer fra opplæringslovutvalget. Men mye av den diskusjonen som
har foregått – jeg følger svært godt med på den og får også innspill
fra lærernes organisasjoner – knytter seg til usikkerhet om hvordan
regelverket skal forstås. Det mener jeg er det første vi må se på.
Som jeg allerede har varslet, vil vi raskt gå i gang med det arbeidet
og se på hvordan vi kan få klarere retningslinjer og bedre veiledning,
slik at den usikkerheten kan ryddes av veien. Og så må vi ha en
grundigere prosess om eventuelle lovpresiseringer.
Presidenten: Spørsmål
4 vil verta svara på seinare.
Me går til spørsmål
5.
Spørsmål
5
Kjersti Toppe (Sp) [11:53:30 ] : «Trønder-Avisa melder 27. september
at regjeringen vurderer å endre responstidsmålene for ambulansetjenesten.
Til samme avis uttalte Helsedirektoratets avdelingsdirektør at «responstid
alene har ikke stor betydning for overlevelse og folkehelse». Samtidig
har to akuttutvalg gått inn for responstidsmål – blant annet fordi
prognosen ved hjertestans og hjerneslag faller betydelig for hvert
minutt frem til pasienten får behandling.
Deler statsråden
vurderingen om at responstid ikke har stor betydning for overlevelse
og folkehelse?»
Statsråd Bent Høie [11:54:12 ] : I stortingsmeldingen om akuttmedisinsk
beredskap fra 2000 ble det angitt veiledende responstider for ambulanser,
basert på utredningen Hvis det haster. Målet for akuttoppdrag er at
90 pst. av befolkningen skal nås av ambulanse innen 12 minutter
i byer, og innen 25 minutter i grisgrendte strøk.
Akuttutvalget
mente at disse målene ga en rimelig god avveining mellom behovet
for hurtig respons og utfordringer med lange avstander og tynt befolkede
områder i deler av landet. Responstid for ambulansetjenesten er
definert som tiden fra AMK varsles, og til ambulansen er framme
på stedet. Akuttutvalget anbefalte responstid som et planleggingsverktøy
for tjenesten.
Til Trønderavisa
27. september uttalte Helsedirektoratet at responstid alene ikke
har stor betydning for overlevelse og folkehelse. Representanten
Toppe spør om jeg deler denne vurderingen. Helsedirektoratets poeng
er at god organisering av hele akuttkjeden er viktig for utfallet,
i tillegg til responstid. Det er jeg enig i. Tall fra OECD viser
at Norge er i toppklasse for behandling av akutt hjerteinfarkt og
hjerneslag. Det tyder på at vi har en velfungerende akuttkjede.
Det er godt dokumentert
at utfallet ved akuttmedisinske tilstander i stor grad avhenger
av rask førstehjelp på stedet og tidlig diagnostikk og behandling
videre i helsetjenesten. Når det skjer en akutt hendelse, er det
aller viktigste å få kompetent hjelp fram til pasienten. Det gjelder
uavhengig av om det er ambulansetjeneste eller annen helsehjelp.
Representanten
nevner hjertestans og hjerneslag. Ved hjertestans er det viktig
at det er satt i gang hjerte- og lungeredning før ambulansen er
framme. Ved hjerneslag er det viktig at pasienten og menneskene
rundt kjenner tegnene på hjerneslag og ringer 113. Derfor har vi
nå satt i gang en nasjonal dugnad for førstehjelp i befolkningen.
Målet er at hele befolkningen skal kunne kjenne tegnene på hjerneslag
og sørge for tidlig varsling til nødnummeret 113.
Helsedirektoratet
gjennomgår nå kvalitetsindikatoren for responstid, og vil vurdere
om det skal innføres flere kvalitetsindikatorer i tillegg, f.eks.
tid fra hjertestans til hjerte- og lungeredning kommer i gang. Det
mener jeg er et positivt arbeid.
Kjersti Toppe (Sp) [11:56:39 ] : Det har vore ein politisk
diskusjon om dei rettleiande responstidsmåla skal lovfestast eller
ikkje, men eg har aldri oppfatta verken regjeringa eller statsråden
slik at det ikkje har vore ei målsetting at ein skal arbeida mot
at dei responstidsmåla som har vore lenge, skal oppfyllast over
heile landet. Så når no regjeringa melder at dei skal vurdera responstidsmåla,
stiller nok mange fleire enn meg spørsmålet om regjeringa ikkje
lenger ser det som eit mål å nå responstidene rundt omkring i landet,
i alle helseføretak – både i byar og distrikt. Dette var jo det
som det siste akuttutvalet føreslo: responstidsmåla skulle førast vidare.
Er det no slik
at regjeringa vurderer å gå vekk frå responstidsmåla?
Statsråd Bent Høie [11:57:43 ] : Svaret på det er nei. Jeg
er den helseministeren som nettopp fulgte opp forslaget fra det
siste akuttutvalget, som ikke anbefalte Senterpartiets løsning i
denne saken – nemlig en forskriftsfesting av responstidene – og
var mot det. Så Senterpartiet lytter ikke til den fremste ekspertisen
på dette området, men det gjør jeg, og det gjør regjeringen. Derfor
har vi gjort det som akuttutvalget foreslo, nemlig å innføre responstidene
som en nasjonal kvalitetsindikator. Det kommer det ikke til å skje
noen endringer på.
Det som Helsedirektoratet
jobber med, som jeg også svarte, er å sikre at responstiden måles
på en god måte, slik at den faktisk reflekterer hva som skjer i
den akuttmedisinske kjeden, og eventuelt også videreutvikle dette
slik at vi måler andre viktige faktorer, som f.eks. når man starter
hjerte- og lungeredning, for vi vet at det er avgjørende at det
startes før ambulansen kommer.
Kjersti Toppe (Sp) [11:58:45 ] : Statsråden har nok ikkje lytta
godt nok til akuttutvalet, for deira meining var nok at responstida
faktisk skulle nåast. Det veit vi at ikkje skjer rundt omkring i
landet.
For Senterpartiets
del lurar vi på: Er det slik at regjeringa vil akseptera det dersom
helseføretak legg planar som direkte går på tvers av dei målsettingane
som akuttutvalet har, og som ein politisk har – f.eks. når ein føreslår
å ha ein einmannsambulanse i Geiranger, trass i at det i akuttmedisinforskrifta
står at ambulansar skal bemannast med to med slik utdanning? Eller
når ein i Helse Førde no vurderer å fjerne ein ambulanse i Lavik,
i eit distrikt som ikkje oppnår responstidsmåla i dag: Vil da statsråden
gripa inn for å følgja opp intensjonen til akuttutvalet og det som
går på ei betre prehospital teneste?
Statsråd Bent Høie [11:59:48 ] : Jeg har jo fulgt opp akuttutvalgets
anbefalinger, og dette kommer det også en bredere sak om i den neste
nasjonale helse- og sykehusplanen, som skal legges fram før jul.
Det med enmannsambulanser
er, som også representanten er inne på, ikke i tråd med forskriften.
Jeg forutsetter selvfølgelig at foretakene forholder seg til lov
og forskrift uten at jeg trenger å gripe inn. Men la oss se på Senterpartiets
forslag: Hvis vi skal ta det på alvor, betyr det at f.eks. Helse
Nord og Helse Midt-Norge måtte ha brukt nærmere 700 mill. kr til
sammen – minst – for å oppnå dette hvis det hadde vært forskriftsfestet.
Senterpartiet må også reflektere over om det er den bruken av pengene
som faktisk ville ha bidratt til å redde flest mulig menneskers
liv i Norge, for dette ville også ha ført til en kraftig kvalitetsreduksjon
i tjenesten, og ikke minst ville det sannsynligvis ha ført til mange
enmannsambulanser i Norge.
Spørsmål
6
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:01:10 ] : «Kloden trenger en
radikal og rettferdig miljøomstilling, vi trenger en «grønn, ny
deal». Med utgangspunkt i tall fra SSB påstår næringsministeren
i Klassekampen 19. august at det pågår et grønt skifte i industrien.
Han skriver: «(...) pilene for norsk industri peker oppover. Og
det samtidig som det grønne skiftet er i gang.»
Men viser ikke
tallene at veksten hovedsakelig skjer innen olje- og gassvirksomhet,
altså at det ikke er uttrykk for et grønt skifte?»
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:01:42 ] : La meg først overordnet
si at Norge skal bli et, i praksis, nullutslippssamfunn i 2050.
Allerede i 2030 skal utslippene kuttes med 40 pst. Hvis en bedrift
ikke er en del av den fremtidige løsningen, er den heller ikke en
del av fremtiden. Ingen virksomhet som ikke klarer å omstille seg til
et grønt og klimavennlig samfunn, kan ha livets rett eller kommer
til å overleve. Man må være en del av løsningen totalt sett. Det
betyr ikke at ingen vil kunne slippe ut CO2 – det skjønner alle – men
det betyr at man må være en del av en helhetlig løsning som gjør
at vi kommer til et lavutslippssamfunn.
Det jeg refererte
til i Klassekampen, var ikke olje- og gassvirksomhet, men utviklingen
i hele fastlandsindustrien. Etterspørselen fra olje og gass har
stor betydning for utviklingen av fastlandsindustrien, spesielt
for den petroleumsrettede leverandørindustrien, som for øvrig også
er den kompetanseklyngen som er med på å dra lasset når det gjelder
å utvikle mange av de nye, klimavennlige teknologiløsningene.
Vi har veldig
mange sterke industrimiljøer, og industriens utvikling er knyttet
til å utnytte naturressursene våre, men også til kontinuerlig omstilling
og til kunnskapsoverføring mellom næringer. Når jeg er ute i norsk næringsliv,
både i små og store bedrifter, er et av de aller viktigste temaene
alle snakker om, klima og omstillingen til det grønne samfunnet.
Utslipp av klimagasser
fra industrien, altså fastlandsindustrien, har blitt redusert med
40 pst. siden 1990. Det betyr at vi har klart å ha en vekst i en
lang periode uten at vi har hatt en tilsvarende økning av utslipp.
Hvis man ser for seg kjøpekraftveksten eller veksten i norsk økonomi
fra 1990 til i dag, er den formidabel, men utslippene de siste årene
har gått ned.
Det finnes så
mange eksempler: teknologipiloten til Hydro på Karmøy, Tizir, som
utvikler ny energieffektiv og klimavennlig teknologi på smelteverket
i Tyssedal, og Rockwool, som ser på muligheten for å investere i
elektriske smelteovner for produksjon av steinull. Når jeg møter
norsk industri, som er det konkrete temaet her, er det ikke slik
at norsk industri lener seg tilbake og sier: «Vi gjør vårt, så vi
behøver ikke gjøre noe mer.» Snarere tvert imot – de er opptatt
av, fordi de har klart å lede an i å ta i bruk nye teknologiske
løsninger og få utslippene ned, at de må gjøre enda mer. Blant annet
gjennom Prosess21, der industrien selv sitter i førersetet, skal
vi se hvordan vi kan få en utvikling i retning av minimale industriutslipp,
samtidig som vi vil få frem konkurransedyktige og fremtidsrettede
prosessindustribedrifter. Det er nok ikke noe annet land i verden
som er bedre stilt og bedre i stand til å gjøre akkurat dette enn
Norge.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:04:44 ] : Det store spørsmålet
er ikkje om norsk industri gjer nok, men om regjeringa gjer nok.
Svaret på det er nei. Tvert imot, det er berre to dagar sidan regjeringa
la fram eit statsbudsjett der dei for første gong vedgår at ein
faktisk ikkje kjem til å nå klimamåla i 2020. Det er heilt i det
blå om ein vil nå dei i 2030. Statsråden kan jo summere opp så mykje
han berre vil ulike typar tiltak, men når det kjem til stykket:
Er effekten der? Kjem vi i mål med det vi har forplikta oss til
å gjere? Nei, det gjer vi ikkje. Altså er det for lite.
Så har statsråden
påstått at det er vekst i norsk landindustri. Men dersom ein ser
bak tala som statsråden brukte, ser ein at det er faktisk ingen
vekst i landindustrien. Faktisk månadsvekst i august blir trekt
ned på grunn av låge industrital, den veksten vi ser no i norsk, brei
industri, er altså utelukkande på grunn av petroleumsverksemda.
Kan statsråden innrømme at han feiltolka dei tala?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:05:50 ] : Jeg feiltolket
ikke at norsk industri går bra, og at det er optimisme. For å ta
et eksempel: Om det blir rekordinvesteringer, vet vi ikke, men vi
vet at det investeres tungt. Investeringene i norsk industri går
opp. Hvorfor er det viktig? Jo, fordi de som investerer, ikke kommer
for å være snille med Norge. Veldig mange av disse er utenlandske
eiere. De kommer fordi de tror på vekst i Norge. De kommer fordi
de tror på vekst samtidig som vi fører en offensiv klimapolitikk.
I 2022 får vi
svaret på hva som skjer i 2020, og så er det riktig at 2030 er ukjent.
Det er rett og slett fordi vi er på vei dit nå. Hvis man ser på
projiseringen av utslippene i Norge, går de i riktig retning – og
ikke bare det, brikkene som må være på plass for at vi skal klare
utslippsmålet i 2030, og så i praksis nullutslippssamfunnet i 2050,
er nå i ferd med å komme – ikke bare EUs kvotesystem, ikke bare
satsing på klimateknologi, men også planer for hver eneste samfunnssektor
og hvordan vi skal bidra.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:06:58 ] : Eg forstår ikkje
kvar statsråden hentar tala sine. Kjelda til tal som vi brukar,
som statsråden også i utgangspunktet viser til, SSB, viser det motsette
av det statsråden påstår. Den veksten som skjer i industrien, kjem
ikkje av landindustrien og investeringar der. Det kjem ikkje av
kraftsektoren og investeringar der. Der er det uendra eller nedgang.
Investeringsauken kjem utelukkande av petroleumsverksemda. Altså
forsterkar vi avhengigheita til petroleum i ei tid da vi skal gjere
eit skifte.
Så sa statsråden
at det ligg an til auka investeringar i industrien i 2020 eller
framover. Ifølgje SSB ligg det an til reduserte investeringar i
industrien i 2020. Her gjer ein seg stadig meir avhengig av investeringar
i petroleumsindustrien. Ein legg ikkje opptil auka investeringar
i landindustrien. Ein styrer landet mot større oljeavhengigheit.
Korleis kan statsråden da framstille dette som at vi er inne i eit
grønt skifte?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:08:03 ] : For det første
er det slik at de investeringstallene i norsk industri jeg snakket
om, var for inneværende år. Inneværende år er ikke ferdig, så med
andre ord vet vi ikke om det blir rekordinvesteringer eller ikke,
men det er enkle tall å finne.
Det jeg har reagert
på i flere omganger, er at særlig SV synes å tro at de eneste som
er klimaengasjerte, er i denne sal – og ikke bare det – i det ene
partiet og kanskje et par til. Da ser man ikke at norsk industri
– lenge før dette ble noe man, beundringsverdig nok, demonstrerte for
utenfor Stortinget – har jobbet med klima, miljø og ny teknologi
og kuttet utslippene med 40 pst. siden 1990. Og de er på ingen måte
ferdig. Så jeg vil si at hvis vi faktisk skal klare å nå utslippsmålene
våre, som vi er nødt til å gjøre, er ikke norsk næringsliv bare
en del av problemet – det er de også –de er i høyeste grad en del
av løsningen. Hvis man ikke har en god næringspolitikk, får man
heller ingen god grønn politikk.
Spørsmål
7
Audun Lysbakken (SV) [12:09:24 ] : «Dersom Brasil øker avskogingen,
vil det få konsekvenser for verdens klimagassutslipp og gjøre at
Norge og resten av verden må kutte mye mer for å holde oppvarmingen
nede. Dersom verden skal nå sine klimamål, så må handelspolitikken
bidra til mer kutt, og ikke være med på å undergrave målet.
Er det da i Norges
interesse å inngå en avtale med Mercosur, hvor det ikke er klare
sanksjoner mot avskoging?»
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:09:55 ] : Hvis vi skal klare
å unngå global oppvarming som følge av menneskeskapte utslipp, er
vi helt avhengige av å beholde så mye av regnskogen som mulig. Også
handelspolitikken skal bidra til å understøtte andre mål i norsk
politikk, herunder vårt sterke engasjement for klimamålene. Handelspolitikken
skal også bidra til bærekraftig utvikling, inkludert å nå forpliktelsene
som følger av Parisavtalen. Merk at jeg her sier «understøtte» fordi
handelspolitikken selvfølgelig ikke kan gjøre dette alene. Derfor
er det også et helt sentralt tema i frihandelsavtaleforhandlingene
våre, der kapitler om handel og bærekraftig utvikling er høyt prioritert
fra vår side.
Regjeringen har
hele tiden ikke bare fulgt situasjonen nøye – som man kan se på
det som er en annen statsråds konstitusjonelle ansvarsområde, klima-
og miljøministerens – man har også overfor brasilianske myndigheter
gitt klart uttrykk for at vi er veldig bekymret for den økte avskogingen
og de politiske signalene som kom i den forbindelse. Gjennom regjeringens
klima- og skoginitiativ har vi samarbeidet med en rekke land. Det
er viktig for Norge at vi har en helhetlig handelspolitikk der også
hensynet til miljø og klima er ivaretatt.
Vi er også langt
fremme internasjonalt når det gjelder å ivareta nettopp hensynet
til klima og miljø i frihandelsavtaler. Jeg har nevnt kapitlet om
handel og bærekraftig utvikling. Etter flere forhandlingsrunder
med Mercosur fikk vi gjennomslag for et kapittel som på en god måte
støtter opp under Norges politikk når det gjelder klima og miljø,
og for øvrig også arbeidstakerrettigheter. Det er et resultat som
jeg er fornøyd med.
Bestemmelsen om
handel og bærekraftig forvaltning av skog, der partene bl.a. påtar
seg forpliktelser til å bekjempe ulovlig tømmerhogst, har vært spesielt
viktig for Norge. Avtalen støtter også opp under vårt mål om å fremme
bærekraftig handel også med landbruks- og skogprodukter.
Så har representanten
et spørsmål om sanksjoner. Der er det et overordnet bilde som det
er greit å ha med seg, og det er at Norge som et lite land først
og fremst er avhengig av velfungerende multilaterale systemer. Så den
typen ensidige økonomiske sanksjoner har Norge tradisjonelt alltid
vært veldig skeptisk til fordi det undergraver internasjonalt samarbeid.
Jeg mener derfor at vår tilnærming i kapitlet om handel og bærekraftig
utvikling er god, og også i tråd med lange linjer i norsk politikk,
gjennom flere regjeringer. Gjennom avtalen kan spørsmål om etterlevelse
av forpliktelsene løses gjennom konsultasjoner, mekling, forlik,
velvillig mellomkomst og dialog i blandet komité.
Kort sagt er det
slik at avtalen gir oss en plattform for dialog og samarbeid, og
hvis man skal ha en sjanse til å påvirke, trenger man også arenaer
og plattformer.
Jeg noterer meg
for øvrig at EU har valgt en tilsvarende tilnærming i samtlige av
sine frihandelsavtaler.
Audun Lysbakken (SV) [12:12:52 ] : Hva slags sanksjoner som
finnes i denne avtalen, er det umulig for opposisjonen å ettergå
fordi Stortinget ennå ikke har fått innsyn i den avtalen som regjeringen
har sluttet seg til.
Men det vi vet,
er at inngåelsen av avtaler med EU og EFTA har styrket presidenten
i Brasils legitimitet, og vi vet noe om hva som skjer under det
nåværende styret i Brasil. Siden årsskiftet har skogpolitiets budsjett
blitt redusert med 25 pst., og det er en økning i avskoging i Brasil
på 278 pst. i juli 2019 sammenlignet med 2018.
Det vi også vet,
er at om Norge nå snur og legger press på Brasil, vil vi ikke være
alene, for det østerrikske parlamentet har sagt nei til EUs avtale
med Mercosur, og i går kom den franske miljøvernministeren med en
avklaring på vegne av Frankrike og sa at Frankrike ikke kan signere
en handelsavtale som ikke respekterer regnskogen og Parisavtalen.
Vil Norge stille
seg på Bolsonaros eller på Frankrike og Østerrikes side i denne
saken?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:14:01 ] : Norge vil stille
seg både på Norges side og på de internasjonale klimaavtalenes side
og selvfølgelig støtte alle som bidrar til at vi får mindre avskoging,
for å ta vare på helt avgjørende regnskogressurser.
Bare litt til
prosessen: Det var for det første helt naturlig at da presidenten
i Brasil – som jeg også for øvrig har mine meninger om – kunngjorde
at man hadde nådd en avtale med EFTA-landene, kommenterte jeg som
næringsminister også det. I alle handelsforhandlinger er det to
ting som alltid skjer. Det ene er at det er et etterarbeid med bl.a.
det juridiske i avtalene for å sikre at alt er helt på plass. Det
andre er at disse skal ratifiseres i Stortinget. Det regjeringen
har sagt, er at forhandlingene nå er avsluttet. Så skal de ratifiseres
i Stortinget. Da er det selvfølgelig slik at Stortinget får full
innsikt i hele avtalen – og vel så det.
Audun Lysbakken (SV) [12:15:02 ] : Næringsministeren var opptatt
av at Norge ikke kunne gjøre ting ensidig, men måtte gjøre det i
samarbeid med andre land. Nå er realiteten at vi har en situasjon
der to land som står oss nær, sier at de ikke kan gjennomføre den avtalen
som EU har inngått med Mercosur. Det setter jo saken i et helt annet
lys, for da er det helt naturlig at vi har den debatten også på
EFTA-siden.
Mitt spørsmål
er da: Hva er det Frankrike og Østerrike ikke har skjønt som Torbjørn
Røe Isaksen har skjønt, om denne avtalen? Hvorfor kan ikke Norge
slutte seg til Frankrike og Østerrike i å legge press på Brasils
president på den mest effektive måten vi kan akkurat nå, nemlig
ved å si at hvis ikke regnskogpolitikken endres, kommer regjeringen
til å anbefale Stortinget ikke å inngå denne avtalen, eller kreve
at EFTA gjenopptar forhandlingene?
Torbjørn Røe Isaksen (H) [12:16:04 ] : Man kunne snudd på det,
for man kunne stilt spørsmålet: Hva er det alle de andre EU-landene
har skjønt som ikke representanten Lysbakken har skjønt? Men jeg
mener at det er altfor polemisk, for realiteten her er at vi alle
er enige om målet. Norge har en klar ambisjon, et mål, en politikk,
om at vi skal bidra til å bevare regnskogen. Så er vi uenige om
hva som er et godt virkemiddel for å få det til i dette konkrete
tilfellet. Jeg respekterer at deler av opposisjonen mener at det
å si at vi ikke ønsker noen avtale, vil være et så kraftig virkemiddel
at man tror at det vil få påvirkning. Vi – og jeg – har en annen
vurdering. Vår vurdering er at for å påvirke et land langsiktig
– og det er viktig å huske på at selv om det med Bolsonaros politikk
har blitt vanskeligere for regnskogen, er det ikke noe nytt at det
er avskoging i Brasil – trenger man gjensidige forpliktelser, og
man trenger områder hvor man ikke bare møtes, men også blir lyttet
til. Det er derfor jeg mener at denne handelsavtalen også bidrar
til at Norge kan spille en viktig rolle i å hindre avskoging i Brasil.
Presidenten: Spørsmål
8 er svara på tidlegare.
Spørsmål
9
Arne Nævra (SV) [12:17:24 ] : «Kloden vår trenger en radikal
og rettferdig miljøomstilling på alle områder. Vi trenger en «grønn,
ny deal». Innen transport har vi mange muligheter. Sosialistisk
Venstreparti har gjentatt utallige ganger at hyppige nullutslippsferger
må erstatte broene og tunnelene i «Ferjefri E39». Konstituert vegdirektør
Bjørne Grimsrud i Statens vegvesen har nylig sagt til Dagens Næringsliv
at de snart vil råde samferdselsministeren til å utsette planene
på enkelte av fjordkrysningene.
Vil statsråden
nå revurdere hele, eller deler av «Ferjefri E39» i lys av fagetatens
vurderinger?»
Statsråd Jon Georg Dale [12:18:12 ] : La meg først seie at
klimaendringar, tap av natur og forureining er dei tre store miljøutfordringane
i vår tid. Verdas land, inkludert Noreg, må difor redusere klimautsleppa,
ta betre vare på naturen og skape ein sirkulær økonomi. Difor har
denne regjeringa sett seg ambisiøse klimamål. Vi fører ein offensiv
klima- og miljøpolitikk, og vi har bl.a. laga ein bioøkonomistrategi.
Vi har også forsterka klimaforliket – elbilpolitikken er eit godt
eksempel på det. Resultata er klare. 44,7 pst. av nye bilar frå
januar til september i år er elektriske, mot 5,5 pst. i 2013. For
seks år sidan var utsleppa frå nye personbilar i Noreg på nivå med
EU. I dag ligg utsleppa frå nye bilar meir enn 40 pst. under EU-nivået.
Vi er verdsleiande i å utvikle og bruke null- og lågutsleppsteknologi,
og slike løysingar er essensielle for vidare omstilling til eit
lågutsleppssamfunn.
Representanten
Nævra har stilt spørsmål om regjeringa vil skrote strategien om
ferjefri E39, mange gonger – ein strategi dei sjølve visstnok var
svorne tilhengjarar av då dei sat i regjering, og som eg har avklara
mange gonger at denne regjeringa ikkje tenkjer å gå vekk ifrå. Strategien
står framleis ved lag, så det korte svaret til representanten Nævra
kunne ha vore nei.
Når eg likevel
vel å utbrodere noko meir, handlar det om at det verkar på meg som
om SV faktisk ikkje er opptekne av løysingane. Dei siste tala vi
har f.eks. for Hordfast – eit vegprosjekt presidenten antakeleg
kjenner til – viser jo at med dei anslaga vi har i dag, vil utsleppsreduksjonane
som følgjer av ei slik investering, i eit førtiårsperspektiv vere
på fleire millionar tonn, med den teknologien vi kjenner til i dag.
Det viser at SV er på veg inn på ikkje berre eit sidespor, men eit
fullstendig feilspor, når dei lagar seg rasjonale og argumentasjonsrekkjer
som ikkje står seg fagleg.
Fagetatane våre
har, basert på eit oppdrag eg har bestilt, sett på korleis ein kan
få meir igjen for kvar investerte krone i transportsektoren i åra
framover, og det er grunnlaget for vårt vidare NTP-arbeid. Det kjem
bl.a. av at dei kostnadene ein anslår når Stortinget vedtek Nasjonal
transportplan, altfor ofte sprekk – då SV sat i regjering, og vi
har også erfaringar med det frå denne perioden. Difor må vi ha betre
kostnadskontroll, og vi må vurdere fleire prosjekt i lys av den
teknologiske utviklinga.
Men Ferjefri E39
er framleis eit bu- og arbeidsmarknadsforstørrande prosjekt på Vestlandet,
akkurat på same måten som intercityprosjektet er det på Austlandet,
og for regjeringa står det ved lag.
Arne Nævra (SV) [12:21:12 ] : Jeg må si at nå er det vel nesten
bare statsråden og regjeringa sjøl som ikke setter spørsmålstegn
ved Ferjefri E39. Forskningsinstitusjonene og etatene under statsråden
begynner nå å stille disse spørsmålene oftere og oftere. Til og
med Nye Veier AS, av alle, har kommet med tøff og kraftig kritikk av
utredninger Statens vegvesen har gjort omkring Møreaksen.
Så har vi regionvegsjef
Kjetil Strand i Vegvesenet, som sier de er enige med Nye veier i
at verden har endret seg på flere områder siden konseptvalgutredningen
ble laget. Nye bestillinger fra Samferdselsdepartementet gjør at
Statens vegvesen nå skal gjøre nye vurderinger av E39 Ålesund–Molde.
Det må vel stemme siden denne regionsjefen sier det.
Betyr ikke dette
at den holdningen statsråden og regjeringa nå har, for lengst er
moden for ny vurdering med hensyn til å få hyppige nullutslippsferjer
som et helt realistisk alternativ?
Statsråd Jon Georg Dale [12:22:15 ] : I transportsektoren skal
vi redusere utsleppa betydeleg innan 2030, men SV har eg allereie
gjennom mitt førre svar vist er på feil spor.
Viss ein faktisk
reduserer klimagassutsleppa gjennom å byte ut dagens ferjeløysingar
med ferjefrie alternativ, vil SV likevel skrote ferjefri-alternativa.
Det er eit blindspor, og det blindsporet har eg ikkje tenkt å gå
inn på.
Vi jobbar heile
tida for å optimalisere prosjekt, få kostnadskontroll, finne nye
teknologiske løysingar som gjer at vi reduserer både utsleppa og
kostnadene på investeringane i infrastrukturprosjekt. Vi må heile
tida gjere nye vurderingar, og det er difor eg har bestilt det frå alle
underliggjande verksemder i forbindelse med ny nasjonal transportplan.
SV startar dette med å konkludere, ganske enkelt fordi dei ikkje
vil bruke pengar på å byggje veg på Vestlandet – dei skal bruke
pengane på tog på Austlandet.
Arne Nævra (SV) [12:23:15 ] : Jeg må si at dette er enkel demagogi,
og statsråden må vite at jeg vil bruke penger på vei på Vestlandet.
Jeg vil utbedre, utrette, få midtdelere, ha gul midtstripe, og jeg
vil satse på veien mellom fergene. Dette vet statsråden meget vel.
Det vet han.
Møreforskning
har kommet til at det er liten sannsynlighet for at Møreaksen vil
bidra vesentlig til å skape dette felles bo- og arbeidsmarkedet
mellom f.eks. Ålesund og Molde. Det argumentet holder altså ikke
i det hele tatt.
Det er flere andre
miljøer, bl.a. forskningsmiljøet ved SINTEF i Trondheim, som hele
tida har ivret for at hyppige nullutslippsferger burde vært blant
alternativene som skulle utredes da disse store fjordkryssingene skulle
utredes. Men nei, det ble nedstemt her i Stortinget. Statens vegvesen
har da sjøl tatt noen initiativ, og jeg venter veldig spent på rapporten
som kommer om få dager. I lys av det blir det spennende å spørre
statsråden på nytt om ganske kort tid.
Statsråd Jon Georg Dale [12:24:22 ] : Det er fantastisk å høyre
at SV kritiserer avgjerder på KU-nivå som vart gjorde i 2011, då
SV sat i regjering og hadde ansvar for dei avgjerdene som vart tekne.
Det som skjedde då, var jo ikkje at ein ikkje greidde ut ferjealternativa,
men at ferjealternativa av SV i regjering vart forkasta til fordel
for ferjefri-alternativa. Det er jo ikkje verda som endrar seg;
det er SV som vil springe frå forpliktingane sine frå tidlegare
om å byggje Vestlandet tettare saman.
Det er fantastisk
å høyre på SV, som meiner at intercityutbyggingane på Austlandet
er viktige, og det er dei, fordi dei er regionforstørrande, fordi
det gjev ein pendlaravstand på ein time mellom byane, mens ein pendlaravstand
på ein time f.eks. inn til Bergen i Sunnhordaland, ikkje er regionforstørrande
på same vis. Det er ein logikk som ikkje går opp. SV er avslørt
og har vorte det gong etter gong. Difor står regjeringa fast på
dei prioriteringane vi har gjort tidlegare.
Spørsmål
10
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:25:39 ] : «I en pressemelding fra
Forsvarsdepartementet 20. september fremkommer det at Norge fra
samme dato går inn i det europeiske forsvarssamarbeidet EI2.
Hva er bakgrunnen
for at dette ikke er lagt frem for Stortinget til behandling som
en egen sak før tilslutning?»
Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:26:00 ] : EI2, som står for
European Intervention Initiative, er et ikke-bindende mellomstatlig
forsvarssamarbeid mellom tolv likestilte europeiske land. Samarbeidet
har en fleksibel og pragmatisk karakter, der deltakerlandene selv
velger hvilke deler av initiativet de vil bidra til og delta i.
Initiativet bygger på eksisterende ressurser i deltakerlandene og
har ingen egne dedikerte militære styrker.
Regjeringen har
informert Stortinget om dette initiativet og om vår ambisjon om
at Norge skal ta del i dette samarbeidet. Jeg konsulterte egnet
forum i Stortinget 12. februar i år om denne saken. Regjeringen
informerte da Stortinget om at regjeringen tar sikte på at Norge
bør følge nære allierte og partnerland og ta del i EI2-samarbeidet.
Gitt dette samarbeidets
tydelige ikke-bindende karakter er det innenfor regjeringens mandat
å håndtere deltakelse i dette initiativet. Dersom det skulle bli
aktuelt at EI2-samarbeidet i framtida skulle spille en rolle knyttet
til konkrete styrkebidrag, vil det bli behandlet i Stortinget på
ordinær måte.
På forsvarsministermøtet
i EI2-format i Nederland 20. september ble Norge, sammen med Sverige,
tatt opp som nytt medlemsland. Dette ser jeg som meget positivt.
Det er i vår interesse at europeiske land styrker evnen til å respondere
på sikkerhetsutfordringer på en raskere og mer koordinert måte.
Målet med EI2 er å gjøre europeiske land bedre i stand til å reagere
raskt ved krise og samarbeide tettere om krise- og militærinnsats.
EI2 skal supplere og styrke eksisterende forsvarssamarbeid, ikke
konkurrere eller overlappe med det.
EI2-samarbeidet
involverer både EU-land og ikke-EU-land og land fra både Nord- og
Sør-Europa. For oss har det vært et viktig poeng at med Finland,
Danmark, Sverige og Norge som medlemmer er det et samarbeid som
også gir en god mulighet til å gi en tydelig nordisk profil.
EI2 tegner til
å bli et forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid som vil kunne
bidra til å utfylle andre europeiske samarbeidsinitiativ. Fra norsk
side vil det være politisk attraktivt å ta del i et vesentlig europeisk
forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid som ligger utenfor EU-ramma.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:28:19 ] : Jeg takker for svaret.
Det er grenseløst
naivt å se for seg at dette kun skal fungere som en koseklubb. Dette
initiativet kommer opprinnelig fra Frankrike og Frankrikes president.
Macron har uttalt et klart ønske om å bygge opp en europeisk hær
– konkurrerende strukturer med NATO og andre eksisterende strukturer.
I går ble det
lagt fram et fagmilitært råd som viste at vi i Norge ikke har et
forsvar som per i dag er rustet for framtiden. Det er behov for
å bruke titalls milliarder kroner i årene som står foran oss. Samtidig
har vi behov for å styrke vårt samarbeid med viktige alliansepartnere i
NATO. Hvorfor mener regjeringen det er fornuftig, uten at det har
vært en bred behandling i Stortinget av saken, å tilslutte oss nye,
konkurrerende initiativ?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:29:19 ] : Her må man nok be
om et litt større presisjonsnivå i vurderingen. Dette er ikke et
konkurrerende initiativ, det har jeg akkurat redegjort for. Det
er et supplerende initiativ. Vi er veldig glad i NATO-samarbeidet,
og debatten rundt NATO har også vært preget av at de europeiske
landene må ta en større del av ansvaret. Dette er ikke en europeisk
hær. Dette er et forum som skal prøve å være framsynt med hensyn
til krisehåndtering, se hvordan europeiske land kan samarbeide bedre
om kriser. Det er land innenfor NATO, utenfor NATO, innenfor EU-unionen
og utenfor Den europeiske union. Det er ingenting i dette initiativet
som går ut over den satsingen vi har på Forsvaret – tvert imot.
De 12,7 milliardene vi har økt forsvarsbudsjettene med siden vi
kom i regjering, vil også passe inn i dette initiativet. Den langtidsplanen
vi er inne i nå, sier at vi skal søke bedre alliert samarbeid. Dette
initiativet passer som hånd i hanske til det.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:30:23 ] : Norges forpliktelser gjennom
NATO, de europeiske landenes forpliktelser gjennom NATO, er for
det første å ruste forsvaret for framtiden, styrke forsvaret, noe
som regjeringen ikke har bidratt med i tilstrekkelig grad, bl.a.
gjennom en nedprioritering av landmakten, noe som kommer tydelig
fram av det fagmilitære rådet som ble lagt fram i går.
Det som NATO også
er opptatt av, er ikke å lage nye og konkurrerende strukturer. Det
som en tilslutter seg her, er et europeisk intervensjonsinitiativ,
der man bl.a. på høyt militært nivå skal ha strategiske diskusjoner,
faste møter. Man skal også sørge for, som det står, å styrke evnen
til EI2-deltakerne til å svare sammen på framtidige trusler og kriser.
Man sier at det kan skje innenfor rammen av NATO, at det kan skje
innenfor rammen av EU, og at det kan skje gjennom andre koalisjoner.
Hvorfor sørger
man ikke for å bygge på det som har vært norsk tradisjon, styrke
det norske forsvaret og sørge for allianseforpliktelsene gjennom
NATO? Og hvis det skal skje endringer, hvorfor har man ikke sørget
for å legge det fram til bred debatt i Stortinget, landets lovgivende
forsamling?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:31:37 ] : Representanten brukte
i innledningsspørsmålet sitt begrepet «naivt». Jeg tenkte jeg skulle
overhøre det, men det er på sin plass å ta det når jeg nå kommenterer
det representanten kommer med.
Vi er med i mange
konstellasjoner som går utenfor NATO-landene. Koalisjonen mot ISIS
består av 70 land og fire internasjonale organisasjoner. Det nye
krisebildet er faktisk sånn at det vil være kriser som ikke egner seg
for bare NATO å løse. Vi bruker militærmakt der det kan trengs,
men vi bruker humanitære organisasjoner, vi bruker justis, vi bruker
Den europeiske union der det kan passe, og vi bruker samarbeidsmodeller
mellom likestilte og allierte land for å løse oppgavene. Det er
faktisk ikke sånn at NATO kan løse alt. NATO er en militær forsvarsallianse
– vi er medlemmer – den er veldig vellykket, og den satsingen vi
har gjort på Forsvaret og med langtidsplanen, har styrket både forsvaret
av Norge og vår posisjon i NATO. Men vi må gjøre mer.
Presidenten: Me
går til spørsmål 4.
Spørsmål
4
Presidenten: Dette
spørsmålet, frå representanten Bersvend Salbu til kommunal- og moderniseringsministeren,
er overført til klima- og miljøministeren som rette vedkomande.
Spørsmålet vil
verta svara på av forskings- og høgare utdanningsministeren på vegner
av klima- og miljøministeren, som er bortreist.
Bersvend Salbu (SV) [12:33:09 ] : Jeg er glad for at jeg får
svar fra statsråd Nybø når kommunalministeren ikke kunne være til
stede.
«Kloden trenger
en radikal og rettferdig miljøomstilling, vi trenger en grønn, ny
deal. Klimaomstilling må skje på alle nivåer i samfunnet, både i
næringslivet, det offentlige og hos den enkelte. Kommunene er viktige
i dette arbeidet, og viljen er høy.
Hva slags plan
har regjeringen for at kommunene skal settes i stand til å nå målene
om å være med og kutte klimagassutslippene med 45 pst. innen 2030?»
Statsråd Iselin Nybø [12:33:46 ] : Regjeringen vil, som jeg
forstår har blitt nevnt også tidligere i dag, utarbeide en plan
for å oppfylle Norges klimaforpliktelser med 45 pst. innenlandsk
reduksjon i ikke-kvotepliktig sektor når en avtale med EU om felles
oppfyllelse er på plass.
Hovedvirkemidlene
i norsk klimapolitikk er generelle landsdekkende virkemidler, med
mål om at det skal bli dyrere å forurense og lønne seg å ta miljøvennlige
valg, både for folk og for næringslivet. I det lokale klimaarbeidet
spiller kommunene en helt sentral rolle. Kommunenes rolle som planmyndighet
er spesielt viktig, og det er avgjørende at staten og kommunene
spiller på lag.
Statlige planretningslinjer
for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging legger vekt
på et utbyggingsmønster som reduserer behovet for transport, og bygger
opp om knutepunkter for kollektivtransporten. Byvekstavtalene sikrer
i tillegg god samordning av areal- og transportplanleggingen i storbyområdene,
samtidig som staten bidrar med penger til å få på plass store og viktige
kollektivprosjekter i byene.
Av statlige planretningslinjer
for klima- og energiplanlegging og klimatilpassing følger det at
kommuner og fylkeskommuner skal stimulere og bidra til reduksjon
av klimagassutslipp samt økt miljøvennlig energiomlegging.
For å legge til
rette for kommunenes planlegging har Miljødirektoratet bl.a. utarbeidet
statistikk over klimagassutslipp på lokalt nivå og et beregningsverktøy
som skal bidra til at kommunene enkelt kan beregne effekten av lokale
klimatiltak.
Regjeringen har
også opprettet tilskuddsordningen Klimasats, der kommunene kan søke
om støtte til klimatiltak. Så langt er det gitt tilsagn om 628 mill. kr
til 951 prosjekter.
Kommunene er også
viktige innkjøpere. For å bidra til klima- og miljøvennlige offentlige
innkjøp utarbeider regjeringen nå en handlingsplan for grønne innkjøp,
og det er i budsjettet for 2020 foreslått avsatt 5 mill. kr til
dette arbeidet.
Regjeringen er
opptatt av å styrke det lokale og regionale klimaarbeidet. For å
nå klimamålene må både staten og kommunene gjøre enda mer. Vi ser
at flere kommuner setter seg ambisiøse mål. Regjeringen vil fortsette
å støtte kommunene og bidra til å sette dem i stand til å finne
gode løsninger lokalt.
Bersvend Salbu (SV) [12:36:48 ] : Takk for svar. Kommunene
har stramme budsjetter og skal være utviklingsaktør. De har tusen
lovpålagte og ikke-lovpålagte oppgaver. Men jeg opplever at de er
veldig på offensiven. Det har blitt lagd klimaplaner, miljøplaner
og klimabudsjett, men det er noen som henger etter. Nå er det alvor,
det må skje fort. Hvordan skal man stimulere resten av kommunene,
de som ikke har slike klimaplaner og klimabudsjett, til å få gjort
det?
Statsråd Iselin Nybø [12:37:31 ] : Jeg takker for et godt oppfølgingsspørsmål.
Jeg er helt enig i at det arbeidet som skjer ute i kommunene, er
viktig. Det er viktig at kommunene tar sin del av ansvaret, akkurat
som staten og regionene må ta sin del av ansvaret.
Jeg også opplever
at klima og miljø i denne valgkampen har blitt satt på dagsordenen
på en annen måte enn tidligere. Det er mange nye folkevalgte som
i disse dager konstituerer kommunestyrer og bystyrer der ute i det
ganske land. Jeg har både forhåpninger om og forventninger til at
det gir en ny giv til det arbeidet som det er så viktig at kommunene
bidrar med.
Bersvend Salbu (SV) [12:38:17 ] : Ja, det er bra, og det er
et stort engasjement. Vi opplever nytenkning og vilje. Kommunene
er ofte de største virksomhetene veldig mange steder, så det er
veldig mye kompetanse og driv i dem. Det er slike som skal gå foran.
Å kunne teste
ut ny teknologi og nye løsninger og virkelig være innovativ tror
jeg er veldig viktig. Klimasats-midlene er blitt nevnt her, og de
har vært bra. Men det er jo litt trist at de – nå når det virkelig
er alvor – blir kuttet med nesten 20 mill. kr i år. I fjor ble det
søkt om støtte til prosjekter for 500 mill. kr av en pott på 200 mill. kr.
Det er mye penger, men det er alvor, så vi må gjøre det nå.
Hvorfor kuttes
det i Klimasats-midlene i år?
Statsråd Iselin Nybø [12:39:14 ] : Klimasats, som ble nevnt
her, har siden 2016 gitt tilsagn om 628 mill. kr til 951 prosjekter
over hele landet. Det har kommet inn mange søknader. Over 1 580
søknader har det kommet inn i perioden 2016–2019, så dette er populære
midler å søke på.
Det skjer også
mye annet viktig i kommunene. Elbilsatsingen er et godt eksempel.
Det er et viktig eksempel også lokalt. Når 45 pst. av nybilsalget
så langt i år er elbiler, bidrar det til renere luft og bedre klima
ute i kommunene.
Jeg er også opptatt
av de støtteordningene som er gjennom Enova, og som kommunene også
kan bruke. Det er ikke bare kommunene der ute som er viktige, det er
også viktig å få næringslivet med på laget, for det er sammen vi
kan klare å nå de klimamålene vi har satt oss.
Presidenten: Då
går me vidare til spørsmål 11.
Spørsmål
11
Presidenten: Dette
spørsmålet, frå representanten Lars Haltbrekken til klima- og miljøvernministeren, vert
svara på av forskings- og høgare utdanningsministeren på vegner
av klima- og miljøvernministeren.
Lars Haltbrekken (SV) [12:40:32 ] : «Kloden vår trenger en
radikal og rettferdig miljøomstilling på alle områder, vi trenger
en «grønn, ny deal». Klimautslippene i Norge gikk opp i 2018, ifølge
de siste tallene fra SSB. Dette gjør at vi i de neste årene må kutte
enda mer årlig dersom vi skal klare å nå 45 pst. kutt i 2030. Vi
utsetter å ta de nødvendige klimakuttene, noe som gjør at vi i de neste
årene må kutte mer på kortere tid.
Kan statsråden
redegjøre for hvor mye ekstra vi må kutte de årene som kommer, fordi
det ikke ble kuttet i 2018?»
Statsråd Iselin Nybø [12:41:24 ] : Klimaendringer, tap av natur
og forurensning av havene er de tre store miljøutfordringene i vår
tid. Vitenskapen er klar: Vi har dårlig tid. Verdens land må redusere
klimagassutslippene, ta bedre vare på naturen og skape en sirkulær
økonomi innenfor naturens tålegrense. Derfor har denne regjeringen
satt ambisiøse norske klimamål, og fører en offensiv klima- og miljøpolitikk.
Resultatene er
klare: 44,7 pst. av nybilsalget fra januar til og med september
er elektrisk, mot 5,5 pst. i 2013. For seks år siden var utslipp
fra nye personbiler i Norge på nivå med EU. I dag ligger utslippene
fra nye biler i Norge mer enn 40 pst. under EU. Vi er verdensledende
i å utvikle og bruke null- og lavutslippsferger. Slike løsninger
er helt essensielle for omstillingen til et lavutslippssamfunn.
Klimautfordringen
er global og kan bare løses gjennom et globalt samarbeid. Regjeringen
vil inngå et forpliktende samarbeid med EU om å oppfylle klimamålet vårt
med 40 pst. kutt innen 2030.
Når det gjelder
ikke-kvotepliktige utslipp, vil vi få årlige utslippsbudsjetter
for perioden 2021–2030. Norge vil møte sanksjoner hvis vi ikke oppfyller
forpliktelsene våre. Norge må også kutte egne utslipp. Vi har satt
i gang med utredningen Klimakur 2030, som skal utrede tiltak og
virkemidler som kan utløse minst 50 pst. reduksjon i ikke-kvotepliktige
utslipp innen 2030. Regjeringen vil utarbeide en plan for å oppfylle
Norges klimaforpliktelser med minst 45 pst. innenlandsk reduksjon
i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030.
Å løse klimautfordringen
krever samarbeid og tiltak både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Denne regjeringen tar sin del av ansvaret, både her hjemme og internasjonalt.
Å se på utslippsutviklingen
for ett år gir ikke grunnlag for å konkludere med at det må kuttes
ekstra i årene som kommer. Men denne regjeringen skal gjennomføre kutt
gjennom hele perioden fram mot 2030, som fører til at vi når de
målene som vi har satt oss. Det har vi forpliktet oss til i avtalen
med EU.
Denne regjeringen
har allerede gjennomført politikk som vi ser gir resultater, og
som vil gi ytterligere utslippsreduksjoner framover, bl.a. elbilpolitikken.
Lars Haltbrekken (SV) [12:44:25 ] : Jeg takker for svaret,
og jeg registrerer at regjeringen fortsatt er fornøyd med sin klimapolitikk
til tross for at man ikke når klimamålene som Stortinget satte for
2020.
Statsråden nevner
avtalen med EU, og jeg har lyst til å stille et spørsmål om den.
For i klimaavtalen Norge skal inngå med EU, åpnes det for å ta i
bruk CO2-kvoter tilsvarende 6 millioner tonn fra kvotepliktig sektor
og overføre det til ikke-kvotepliktig sektor. Norge må før nyttår
bestemme seg for om denne muligheten til å be andre land om å gjøre
jobben for oss, skal benyttes eller ikke. Det står ingenting i det
framlagte statsbudsjettet om hvorvidt regjeringen vil bruke denne
muligheten, og mitt spørsmål er da: Vil regjeringen bruke denne
muligheten, og når vil saken bli forelagt Stortinget?
Statsråd Iselin Nybø [12:45:29 ] : Det er et godt spørsmål,
og jeg takker for det.
Jeg vil anta at
statsråd Ola Elvestuen vil komme tilbake til Stortinget med et svar
på det når regjeringen er klar for det. Jeg vil henstille til representanten
å sende et skriftlig spørsmål for å få svar fra Ola på akkurat det
konkrete spørsmålet.
Lars Haltbrekken (SV) [12:45:53 ] : Jeg skal på en eller annen
måte benytte meg av oppfordringen fra statsråden om å spørre klima-
og miljøministeren.
Men la meg gå
tilbake til statsrådens første svar, hvor hun helt riktig peker
på den suksessen som Norge har hatt i utvikling av og det å ta i
bruk elektriske ferjer. Dette kom som et resultat av et vedtak i
Stortinget for noen år tilbake, hvor SV og Venstre sammen fikk inn krav
om at kommuner, fylkeskommuner og staten måtte kreve lav- eller
nullutslippsteknologi når anbud for ferjesamband ble utlyst. Nå
ser vi en voldsom utvikling i elektriske fly, hvor mye av produksjonen
også kan komme i Norge. Vi ser at Rolls-Royce, som har batterifabrikk i
Trondheim, satser på det. Vil statsråden og regjeringen være med
på å sikre at vi stiller krav om bruk av nullutslippsfly framover
også for å få i gang det markedet?
Statsråd Iselin Nybø [12:47:06 ] : Nok en gang takk for et
godt spørsmål.
Utviklingen av
ny teknologi er et spennende felt også på det som er mitt konstitusjonelle
ansvarsområde, det som går på forskning og utvikling. Her jobber
mange flinke folk med saken. Jeg er helt enig med representanten
i at den suksessen vi har hatt med f.eks. elbil, har vært et resultat
av den politikken som vi har vedtatt, som vi har pushet fram. Det
mener jeg er viktig også å fortsette med når det gjelder elbilpolitikken,
men også når det kommer til ny teknologi som gir oss nye muligheter f.eks.
innenfor luftfart og fly.
Jeg hørte Ola
Elvestuen si i går at dette var historiens grønneste budsjett, og
det måtte det være, men det må også alle kommende budsjetter være
hvis vi skal nå de målene vi har satt oss. Vi må holde på visjonene
våre og fortsette å levere i årene som kommer.
Spørsmål
12
Mona Fagerås (SV) [12:48:22 ] : «Kloden vår trenger en radikal
miljøomstilling, vi trenger en «grønn, ny deal». Det grønne skiftet
i Norge fordrer tidenes største omstilling av kompetanse. Fremtidens
kompetanse må handle om hvordan vi støtter opp om næringer som er nødvendige
for nullutslippssamfunnet, og hvordan vi bruker kompetansen som
er i oljeindustrien i dag.
Hvordan legger
regjeringens kompetansepolitikk til rette for at vi får til den
omstillingen i Norge som er nødvendig?»
Statsråd Iselin Nybø [12:49:00 ] : Takk for et godt spørsmål.
Det er en stor
oppgave vi står foran, ikke minst i universitets- og høyskolesektoren,
for mye av den kunnskapen vi skal ha i framtiden – den nye kunnskapen
vi alle må tilegne oss – skal jo leveres nettopp av universitetene
og høyskolene våre. Regjeringen har som ambisjon at vi alle sammen
skal lære hele livet. Den tiden da man begynte på studiene da man
var 19, var ferdig da man var 25, og fortsatte i én jobb, er forbi.
Vi må alle sammen lære nye ting. Det gir en enorm utfordring for våre
høyskoler og universiteter, som også må omstille seg og på mange
måter levere akkurat det representanten Fagerås etterspør.
For å gå inn på
noen av de tingene vi gjør nå og i dette statsbudsjettet: Vi har
bl.a. lagt inn 75 studieplasser som skal bygges opp over fire år
– det blir altså fire ganger så mange – innenfor teknologi og grønt
skifte. Vi har gitt 100 studieplasser som også skal bygges opp over
fire år – og dermed blir det 400 studieplasser – til det direktoratet
som heter Diku. Der også skal vi legge vekt på helseteknologi og
det grønne skiftet. Dette er studieplasser som vil kunne tilbys
ut i hele landet, der folk bor, og der det ikke er faste studiesteder
i dag. I tillegg gir vi penger for å bidra til at høyere utdanning
er mer tilgjengelig utenfor campus, og til fleksible videreutdanningstilbud
rettet mot nettopp digitalisering og å sikre IKT-sikkerhet og det
grønne skiftet.
Universitetet
i Bergen har overfor de andre universitetene tatt initiativ til
å sette ned en komité som jobber med å implementere bærekraftsmålene
i utdanningene. Det er en ganske stor jobb, men det er en viktig
jobb, som de er godt i gang med, og jeg gleder meg til å se noen resultater
av dette på nyåret, når de skal legge fram det de jobber med.
Vi la også fram
en langtidsplan for forskning og høyere utdanning i fjor omtrent
på denne tiden, der klima- og miljøvennlig energi er en av de fem
langsiktige prioriteringene. Det viser fra regjeringens side at
dette er et av de feltene som vi i et tiårsperspektiv må løfte,
og det er nettopp fordi det er så viktig for den tiden vi går inn
i, at også universitetene og høyskolene allokerer sine ressurser
og sine midler inn mot det som da er en av de fem langsiktige prioriteringene.
Mona Fagerås (SV) [12:51:54 ] : Norge har en unik mulighet
til å utvikle et samfunn uten CO2 -utslipp
på hjemmebane og bidra vesentlig til en omfattende dekarbonisering
globalt. For å få til dette er det selvsagt at forskningen burde
ha vært en budsjettvinner. I stedet skjer det motsatte. Andelen
av BNP til forskning og innovasjon går ned fra 1,06 pst. i 2019
til 1,03 pst. i 2020. Siden 2017 har andelen falt fra 1,09 pst.
Det er ikke noen
tegn til et grønt skifte i den samlede forsknings- og utviklingsinnsatsen
innenfor områdene miljø og energi. Tvert imot sier Indikatorrapporten,
som utgis av Forskningsrådet, at forskningsmiljøene innenfor petroleumsrelatert
forskning er tre til fire ganger større enn det som er rettet mot
fornybar energi. Hvordan mener statsråden at vi skal få til et grønt
skifte uten en storsatsing på fornybar forskning?
Statsråd Iselin Nybø [12:53:11 ] : Det er riktig som representanten
sier, at det er en liten nedgang i andelen som går til forskning,
men likevel vil jeg påstå at forskning kommer veldig godt ut i dette
budsjettet. Det er femte året på rad at vi ligger over 1 pst. av
BNP. Siden 2013 har vi gitt ut 12 mrd. kr mer til forskning og utvikling.
Det er viktige midler, for forskningen er også med på den omstillingen
og bidrar til at vi drar landet vårt framover. En av grunnene til
at vi har en nedgang i forskningen i år, er bl.a. kutt i petroleumsforskningen.
Vi har også et
ettårig kutt i Forskningsrådet, men det er kutt i avsetningene,
og det vil sånn sett ikke ha effekt på aktiviteten det kommende
året. Men det vil kuttet i petroleumsforskningen ha.
Mona Fagerås (SV) [12:54:07 ] : I tillegg til det kuttet, som
Iselin Nybø innrømmer kom, var overskriftene i forbindelse med mandagens
framleggelse av statsbudsjettet at dette ville føre til en rasering
av forskningen. Det var en samlet høyskole- og universitetssektor
som meldte det. I tillegg blir altså universitetene og høyskolene
for sjette år på rad offer for flate ostehøvelkutt. De samlede effektiviseringskuttene
er nå oppe i nærmere 1,3 mrd. kr.
Universitets-
og høyskolesektoren slår alarm fordi de ser at regjeringens stadige
budsjettkutt går ut over både forskning og undervisning. Regjeringen
bruker en stadig mindre andel av samfunnets ressurser på det som skal
løse de store samfunnsutfordringene. Derfor reagerer jeg når statsråden
i media beskriver dette som «effektiviseringskutt». Hvordan kan
statsråden være sikker på at disse kuttene ikke går ut over kapasiteten
til forskningen i Norge?
Statsråd Iselin Nybø [12:55:16 ] : Jeg er helt uenig i den
fremstillingen representanten Fagerås her gir. For det første er
jeg uenig i beskrivelsen av at det er «en rasering». For det andre
mener jeg det er betydelig mer nyansert enn at det er en samlet
sektor som står bak. Det var også flere som uttrykte at dette var
et godt budsjett. Blant annet var NTNU, vårt største universitet, fornøyd
med budsjettet. Det har vært en formidabel økning i forskningsinnsatsen
under denne regjeringen. Det er det mange som merker, og det er
det mange som er glade for.
Det effektiviseringskuttet
som har vært, er på litt over 1 mrd. kr, men i den samme perioden
har jo også disse universitetene og høyskolene fått overføringer
på over 200 mrd. kr. Så det er noe med å se dette i et perspektiv.
Jeg har forståelse for at kutt alltid er vanskelig, men på tross
av denne ABE-reformen har universitetene og høyskolene våre en realoppgang
også i dette budsjettet.
Spørsmål
13
Jan Bøhler (A) [12:56:43 ] : Jeg vil gjerne stille følgende
spørsmål til justisministeren:
«I sitt svar på
mitt skriftlige spørsmål om antall bilbranner og hvor mange som
er oppklart, svarte justisministeren 5. september at: «Med tiden
som har vært til rådighet har det ikke vært mulig å ta ut informasjon
om antall oppklarte saker og gjerningspersoner.» På mitt spørsmål
14. november 2018 om det samme, antall oppklarte påtente bilbranner,
til daværende justisminister lød svaret også: «Dette er mer et spørsmål
om at innenfor en kort frist var det ikke mulig.» Siden mitt siste spørsmål
om dette har det dessverre vært flere bilbranner i Oslo, sist natt
til 30. september, da fem biler brant på Ulven. Politiet mistenker
at disse ble påtent, i likhet med 123 av bilbrannene i Oslo fra
2017 til 1. april 2019.
Kan statsråden
og departementet, når det nå er gått snart ett år siden spørsmålet
først ble tatt opp, svare på om noen påtente bilbranner er oppklart
og gjerningsmenn dømt?»
Statsråd Jøran Kallmyr [12:57:53 ] : Takk til representanten
Bøhler for spørsmålet. Påsatte bilbranner er en kriminell handling
som må tas på alvor. Det handler om respekt for andre menneskers
eiendom, men også om trygghet i nærområdet.
Sakene representanten
viste til, er jo i Oslo, og Oslo politidistrikt deler i utgangspunktet
bilbranner inn i tre kategorier: tekniske årsaker, brannene er påsatt,
eller det er følgeskade etter at en annen bil eller lagringsplassen,
f.eks. en garasje, brenner.
Antall registrerte
bilbranner i Oslo politidistrikt var samlet på rundt 100 per år
fra 2013 til 2015 – noe lavere i 2016. I 2017 og 2018 har tallet
vært større, og i 2018 var det totalt 186 registrerte bilbranner.
Det er ikke noen
egne statistikkgrupper for bilbranner i politiets straffesaksregister,
og derfor kan det være noe ulik praksis opp gjennom årene på hvordan
man har registrert det. Det som nok er interessant for representanten
Bøhler og for meg, er de bilbrannene som er antatt å være påsatt.
Dette har vært jevnt i mange år nå, det ligger på mellom 40 og 50
per år. Det laveste antallet var i 2016, med 32, og det høyeste
var i 2017, med 62. I 2018, da det var 186 bilbranner, var antallet
som var antatt påsatte, 53.
Man deler inn
de påsatte brannene i flere underkategorier: skadeverk, forsikringssvindel
og påtenning av biler som en del av trusler i de kriminelle miljøene.
Dette er allikevel ikke noen formell inndeling.
Det politiet forteller
meg, er at det er ganske utfordrende å oppklare påsatte bilbranner.
Det skyldes rett og slett at det er krevende å finne avgjørende
tekniske bevis dersom en bil er utbrent, og det er sjelden at politiet
har saker hvor tekniske spor kan knytte en konkret gjerningsperson
til åstedet. Som en følge av det blir nok de fleste sakene henlagt
på grunn av ukjent gjerningsmann.
Politidistriktet
har imidlertid understreket at det brukes mye tid og ressurser på
åstedsundersøking, innhenting av vitneforklaring og sporsikring
av tekniske undersøkelser. Fra Politidirektoratet har jeg også fått opplyst
at en oversikt over bilbrannskader der saken er oppklart og gjerningsmannen
dømt, ikke er tilgjengelig.
Oslo politidistrikt
har allerede satt i gang tiltak for å øke oppklaringsprosenten i
denne typen saker. I ny organisasjonsmodell i politidistriktet vil
etterforskning av bilbranner bli lagt til lokale enheter, dette
for å skape en nærhet til miljøene og lokalkunnskapen, da lokalkunnskapen
vil være veldig viktig for å kunne oppklare disse sakene. Jeg vil
i min dialog med politidistriktet si at dette er et viktig område,
for dette vil nok også være en del av bekjempelsen av ungdomskriminaliteten.
Jan Bøhler (A) [13:01:00 ] : Jeg takker for et interessant
svar fra justisministeren. Jeg må si at jeg synes det er leit å
høre at ennå kan ikke politiet si at de har oppklart og pådømt i
noen av disse bilbrannsakene, for det er klart at det innebærer
en fare for at det kan øke i omfang, særlig blant kriminelle som
bruker det som metode for å hevne seg eller true folk som skylder
dem penger eller andre ting. Det kan øke i omfang hvis det oppleves
som risikofritt.
Jeg vil bare si
at det som er felles ved veldig mange av de sakene – jeg har fulgt
med dem i de senere år – er at noen er sett løpende fra stedet e.l.
Det skjedde også i går kveld, på Grorud, hvor det var det noen som
kastet noe mot bilene. Det er i bestemte områder av byen, og noen har
sett flere bilbranner i en kort tidsperiode i utsatte områder. Så
mitt spørsmål til statsråden er om han er fornøyd med resultatene,
og om han mener dette prioriteres høyt nok.
Statsråd Jøran Kallmyr [13:02:11 ] : Først vil jeg understreke
at når det gjelder at man ikke har kommet fram til noen konkrete
saker, så handler det om at man må gå manuelt gjennom dommene, for
det kan godt hende at her er det f.eks. personer som har blitt dømt
i forbindelse med en annen sak, og så er dette med bilbrannen en
del av en hovedsak. Så vi kan ikke utelukke at det er noen som har
fått domfellelse for bilbrann, men vi må rett og slett gå manuelt
gjennom det. Men jeg er enig i representanten Bøhlers beskrivelse,
at det er viktig å gi et signal utad om at det er ikke fritt fram, for
jeg deler den bekymringen som representanten Bøhler har om at hvis
det blir fritt fram, kan det bli oppfattet på en måte som gjør at
det blir mer av det. Samtidig må vi også ta inn over oss at antallet
i Oslo faktisk er ganske lavt, og heldigvis lavt sammenlignet med
en rekke andre skandinaviske byer. Som et eksempel ble det jo påsatt
90 biler i Göteborg bare på én kveld, mens tallet for hele 2017,
som var året med det høyeste tallet, var 62 i løpet av et helt år
i Oslo.
Jan Bøhler (A) [13:03:19 ] : Jeg takker også for det svaret.
Det er selvsagt et mye større problem i andre byer, men jeg vil
si at i de områdene der man har hatt flere bilbranner bare i år,
oppleves dette som et nært problem, for det er jo ikke gjennomsnittet
i byen som teller her, men det er hvor mange bilbranner det har
vært på de og de stedene hvor vi har problemer med ungdomskriminelle
miljøer, gjengmiljøer osv. Så det er det jeg mener man bør fokusere
på, og ikke på gjennomsnittstall.
Jeg vet at politiet
jobber med et etterforskningsløft som del av politireformen, og
de metodene som politiet har når de virkelig prioriterer en sak,
er imponerende, og de oppklarer veldig mye. De bruker informantbehandling
hvor de kjenner miljøene som kan drive med dette, de bruker kameraer,
ikke bare akkurat på stedet, men rundt trafikkbildet i området,
og de driver oppsøkende virksomhet etter vitner. Så spørsmålet mitt
til statsråden er: Har han gått noe inn i og bedt politiet å redegjøre
for hvilke etterforskningsmetoder man setter inn, hvis man nå skal
prioritere dette området?
Statsråd Jøran Kallmyr [13:04:30 ] : Det som vi har gjort,
er at vi har styrket politiets muligheter til å etterforske ungdoms-
og gjengkriminalitet. Vi har styrket det med 50 mill. kr i forrige
års budsjett, hvorav 24 mill. kr gikk til politiet. I år er dette
videreført med 37 mill. kr til politiet. Dette går i hovedsak til
Oslo-politiet. Det er klart at måten man må etterforske disse sakene
på, vil nok være interessant. Særlig hvis dette viser seg å være
knyttet til f.eks. ungdomskriminalitet, må man nok sette inn mer
ressurser til det. Så er det grunn til å understreke at det er nettopp
også derfor Oslo-politiet nå ønsker å ha en litt mer lokal etterforskning,
fordi man kan sette det i forbindelse med andre lokale hendelser.
Det er politietterforskerne som jobber i de distriktene – i den
grad man har distrikt i Oslo, det har man jo i politiets sammenheng
– som skal etterforske saken, for det er de som er antatt å ha mest
lokal kunnskap, og dermed å ha størst mulighet for oppklaring.
Presidenten: Sak
nr. 2, ordinær spørjetime, er då omme.