Presidenten: Etter
ynske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vert det
ikkje gjeve høve til replikkar, og dei som måtte teikna seg på talarlista
utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:30:30 ] (ordfører for saken):
Jeg vil takke representantene Bård Hoksrud, Erlend Wiborg, Morten
Stordalen, Hans Andreas Limi, Morten Wold, Per-Willy Amundsen og
Solveig Horne for å ha fremmet en glad og hyggelig sak som dette
– et litt friskt pust blant alle de store og alvorlige sakene som
Stortinget ellers behandler. Jeg vil også takke komiteen for rask
og smidig behandling av representantforslaget. Det er en enstemmig
komité som i dag stiller seg bak representantforslaget.
Jeg viser til
komiteens merknader om at de fleste land i verden har nasjonalforsamlingsvedtatte
nasjonalsanger, noe som også påpekes i kulturministerens svar til
komiteen av 1. oktober.
Komiteen kan
ikke se noen spesielt gode grunner for at så ikke skal være tilfellet
i Norge. I det nevnte brevet fra kulturministeren drøfter for så
vidt ministeren forskjellige problemstillinger knyttet til en offisiell
anerkjennelse og vedtak om at «Ja, vi elsker dette landet» i vedtaks
form fastslås å være Norges nasjonalsang. Hun slår fast at hun anser
ikke et formelt vedtak som nødvendig, men hun avviser heller ikke
forslaget.
Alle er enig
i at uansett står «Ja, vi elsker dette landet» stødig gjennom sedvane
og folkelig engasjement, men når Stortinget nå vedtar dette forslaget
vi har til behandling, vil det være hevet over enhver tvil at «Ja,
vi elsker dette landet» er Norges offisielle nasjonalsang.
Michael Tetzschner (H) [16:32:08 ] : «Ja, vi elsker dette landet»
hadde fra første øyeblikk et offisielt anstrøk. Sang og melodi ble
brukt offentlig i forbindelse med markeringen av 50-årsjubileet
for Grunnloven den 17. mai 1864. «Ja vi elsker» har de facto vært
vår nasjonalsang etter hvert som den vant innpass og folkelig tilslutning
fra 1860-årene. Den inngår i den kulturelle fellesarv og felles
opprinnelsesfortelling som alle nasjonalstater i en eller annen
form har. Den har gjennom sedvane blitt så offisiell som det er
mulig å få en nasjonalsang. Men etter 155 års bruk uten problemer
har altså nasjonalsangens uomtvistelige posisjon også påkalt seg
Stortingets oppmerksomhet, eller for å være mer presis, familie-
og kulturkomiteens – en komité som med beste velvilje vil at Stortinget
skal gi nasjonalsangen den status den allerede har i folket.
Når komiteen
påpeker at folk flest tar for gitt at «Ja, vi elsker dette landet»,
skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson og tonesatt av Rikard Nordraak,
er Norges offisielle nasjonalsang, har de mer rett enn de aner.
Det er ikke lett å forstå hvilken posisjon kulturkomiteens forslag
til Stortingets ytring om nasjonalsangen skal tjene til. Skal den da
spilles oftere, synges høyere og spilles kraftigere? Sånn sett kunne
man latt det hele passere uten en kommentar. Men jeg vil peke på
de resonnementer som kulturministeren er inne på i sin kommentar
til forslaget.
Man kan reflektere
over hva Stortingets befatning med sangen etter 155 år vil si for
det videre forløp. For det første underkjenner man at lang og konsekvent bruk
har skapt en sedvane så sterk som noen uttalelse fra Stortinget.
For det andre gjøres nasjonalsangen til en politisk gjenstand. Man
anerkjenner Stortingets rett til å fikle med et nasjonalsymbol,
og man har ingen garanti for hvilke andre forslag som kan komme
opp senere. Eksemplene i statsrådens brev er i så måte ganske tankevekkende.
Essensen av dette
er at en sedvaneforankret nasjonalsang som springer ut fra det Norge
som ikke er politikerstyrt, nå blir gjort til en politisk gjenstand.
Tanken bygger opp under forestillingen om at Norge er staten og
ikke så veldig mye mer. Men Norge er jo menneskene, familiene, organisasjonene
og alle dem som på 17. mai og andre dager har sunget nasjonalsangen
uten tanke for om den nå også er forstått og anerkjent av politikerne
som offisiell.
Jeg kan betro
presidenten at jeg har andre avtaler i kveld som gjør at jeg er
sikret utbytting og dermed slipper å forklare en eventuell stemmegivning,
for det vil heller ikke være lett å få frem det pedagogiske poeng
i å gå mot forslaget fordi det er og blir en nullitet.
Morten Wold (FrP) [16:35:28 ] : For mange er det en stor dag
i dag. Landets nasjonalforsamling skal endelig anerkjenne «Ja, vi
elsker dette landet» som Norges offisielle nasjonalsang.
Representanten
Michael Tetzschners problematisering av saken var for så vidt forventet
og ikke overraskende. Jeg skal komme litt tilbake til den senere
i mitt innlegg.
Ved en tilfeldighet
ble jeg klar over at nasjonalsangen aldri er blitt offisielt anerkjent
av Stortinget. Jeg fremmet derfor – sammen med seks av mine partikolleger
– forslag om at så må skje. Det gledelige er, som sakens ordfører
påpekte i sitt innlegg, at det foreligger en enstemmig innstilling
fra familie- og kulturkomiteen om at dette nå skal gjøres.
Noen, som representanten
Tetzschner, har forsøkt å problematisere det at Stortinget anerkjenner
nasjonalsangen ved at det da vil kunne fremsettes forslag om oppdatering
til hva som ville være politisk korrekt i vår tid. Det er etter
min oppfatning et forsøk på å skape en problemstilling som ikke
finnes. Det slår også en enstemmig familie- og kulturkomité fast
i sine merknader, der det heter:
«Komiteen ser det ikke som naturlig
at det skal åpnes for endring eller tilpasning av tekst og/eller melodi
da dette er å anse som åndsverk og må sees i sammenheng med hvilken
tid det er skrevet.»
Ofte synger vi
bare første vers av nasjonalsangen. Noen ganger også nest siste
og siste. Jeg lover på tro og ære at jeg ikke skal forsøke meg på
en fremføring fra denne talerstol, men nøye meg med å si at de aller,
aller fleste nordmenn har et nært og kjært forhold til Bjørnstjerne
Bjørnsons tekst og Rikard Nordraaks melodi – enten den fremføres
på nasjonaldagen, når nordmenn står øverst på seierspallen i internasjonale
idrettskonkurranser, eller ved andre høytidelige anledninger.
«Ja, vi elsker
dette landet» har vært viktig for nordmenn gjennom fremveksten av
nasjonalstaten, unionsoppløsningen og i de tunge okkupasjonsårene.
Sangen er en del av vår felles kulturarv og er en kulturell samlingsbauta.
Derfor kjennes det helt riktig at Stortinget, som veldig mange andre
parlament verden over, nå anerkjenner landets nasjonalsang gjennom
et enkelt vedtak her i dag.
Jeg opplever
stolthet, kjærlighet og ekte nasjonalfølelse når jeg hører nasjonalsangen.
I dag inviteres Stortinget – landets 169 fremste folkevalgte – til
å være med på å anerkjenne en tekst og melodi som har betydd så mye
for så mange så lenge. Det vil sikre og fastslå dens plass i all
fremtid, som et symbol som bygger opp under norske verdier og norsk
kulturarv.
Kristian Tonning Riise (H) [16:38:30 ] : Jeg er veldig glad
i nasjonalsangen – jeg tar det vel egentlig for gitt at det gjelder
samtlige i salen her. «Ja, vi elsker dette landet» har hatt en helt
spesiell plass hos det norske folk siden den ble framført for første
gang for 155 år siden. Den har i tiltakende grad blitt sett på som
Norges nasjonalsang siden slutten av 1800-tallet. Den har fungert som
frihetssymbol under okkupasjonstiden, og den er i dag en obligatorisk
bestanddel ved nær sagt alle høytidelige anledninger i Norge. Denne
posisjonen har «Ja, vi elsker» fått uten at den noen gang er formelt
anerkjent som nasjonalsang av noe politisk forum. Vår nasjonalsang
er ikke skjenket folket av politikerne. Den har vokst fram fra folkedypet
og nærmest krevd sin posisjon i den norske folkesjelen – ja, siden
før Norge i det hele tatt ble en selvstendig nasjon.
Derfor synes
jeg det egentlig er både trist og unødvendig at denne saken er gjenstand
for politisk behandling i dag. Nasjonalsangens posisjon er nemlig
en viktig påminnelse om at politikk ikke er alt, og at alt ikke
er politikk. Jeg er ikke blant dem som synes at den vakreste anerkjennelse
noe kan få, er et vedtak i nasjonalforsamlingen. Med all respekt
for Stortinget som det fremste instrument for folkets vilje er det
noe med den norske folkesjelen som likevel står over Stortinget.
Når vi hvert år synger «Ja, vi elsker» ved slutten av Stortingets
høytidelige åpning, er det nettopp parlamentet som ydmykt bøyer
seg for folket.
Jeg vil derfor
hevde at det vedtaket som vi gjør i dag, i beste fall er overflødig.
Stortinget tar en 155 år lang tradisjon til orientering. For selv
om representanten Moxnes på et tidspunkt hadde fått flertall i salen
for å anerkjenne «Internasjonalen» som Norges nasjonalsang, ville
folket fortsatt, tror jeg, sunget «Ja, vi elsker», antakelig med
enda større kraft. «Ja, vi elsker» symboliserer nemlig den norske
folkesjelen, og den står over Stortinget, over Kongen og over noe
politisk vedtak.
Stefan Heggelund (H) [16:41:01 ] : La det ikke være noen som
helst tvil: Jeg elsker dette landet. Men som konservativ mener jeg
det er viktig at vi har noe som står over politikken. Jeg mener
det er et adelsmerke for Norge som nasjon at det er gjennom tradisjon
vi har funnet ut hva som skal være vår nasjonalsang – ikke ved et
politisk vedtak. Jeg vet vi lever i en tid i dag der det mest saliggjørende
som kan skje, er enten å få et politisk vedtak i stortingssalen
eller å bli en post på statsbudsjettet. Det er altså ikke det jeg
synes er mest verdifullt. Det jeg synes er verdifullt, er de normene
vi har sammen i Norge, de verdiene vi er enige om er et grunnlag
for vår nasjon, og at vi gjennom dette, gjennom tradisjon, har fått
en nasjonalsang som ingen politiker har bestemt skal være vår nasjonalsang.
Det kommer fra folket.
Jeg ser det står
i merknadene at man ikke ser det som naturlig å gjøre endringer
i teksten. Men vi vet at i land der man har vedtatt hva som er landets
nasjonalsang, er det diskusjoner om hvordan teksten skal være. Det
kommer til å skje også i Norge. Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke
har tillit til dem som har vært med på å skrive merknadene, for
jeg stoler på at de skriver det de mener i merknadene. Men om ti
år, femten år, vil diskusjonen komme – en politisk vedtatt nasjonalsang
kan også endres politisk. Da rokker vi ved noe av det vi gjennom
tradisjonen vår er blitt enige om skal være teksten til vår nasjonalsang.
Den bør fortsatt stå over politikken.
Morten Wold (FrP) [16:43:59 ] : Det ser ikke ut til å bli noen
stor diskusjon, og det hadde vi for så vidt heller ikke forventet.
Jeg registrerer at det er tre konservative Høyre-representanter
som snakker mot det vi skal vedta litt senere i kveld.
Representanten
Heggelund sier det er sangens styrke at den ikke er vedtatt av politikerne,
men blitt en tradisjon gjennom folket. Det er for så vidt riktig
at det er sånn det er, men det er ikke sånn at Stortinget i dag
inviteres til å vedta nasjonalsangen som sådan. Vi bare anerkjenner
den. Det er det som ligger i innstillingen. For dem som er redde
for at det skal komme tanker om endringer i teksten, er denne teksten
et åndsverk. Åndsverk er beskyttet, så også denne teksten. Sånn
sett, gitt det også Høyre-representantene sier om sangens sterke posisjon
ute i folket, vil jeg tro det er lite trolig at det vil komme sterke
diskusjoner om dens posisjon fremover, selv om vi i dag anerkjenner
den som det flotte kunstverk og åndsverk den er, og den flotte nasjonalsangen «Ja,
vi elsker» er.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3
Votering, se voteringskapittel