Mona Fagerås (SV) [18:38:41 ] : De siste fem årene er mer enn
2 500 norske barn berørt av at det opprettes utvisningssak mot én
av eller begge foreldrene. Dette gjelder barn som enten er norske
statsborgere, eller som bor i Norge med tillatelse, som de siste
fem årene er berørt av at det opprettes utvisningsvedtak mot én av
eller begge foreldre. Dette er tall NRK har fått fra Utlendingsdirektoratet.
I rundt halvparten av sakene ender det med at den ene forelderen
utvises.
Saker som omhandler
barn, utgjør omtrent 8 pst. av det totale antall utvisningssaker
som er blitt opprettet i perioden 2015 til og med juni 2019, og
som sagt: I omtrent halvparten av sakene ender det med utvisning.
Vi har de siste
par månedene fått flere eksempler i mediene på disse sakene. NRK
kunne fredag fortelle om en mor fra Lyngdal, som etter snart 20
år i Norge utvises etter flere runder i retten. Hun skal sendes
ut av landet uten de fire barna sine – fordi hun oppga feil opprinnelsesland
for nesten 20 år siden.
I Fjell kommune
i Hordaland sitter en annen mor sammen med en blind og syk ektemann.
Norske utlendingsmyndigheter mener at denne moren, som er fra Iran,
har gitt uriktige opplysninger i forbindelse med sin søknad om familieinnvandring,
og at hun har inngått et proformaekteskap med sin mann bare for
å få opphold i Norge. Hun har derfor fått et utvisningsvedtak som
sier at hun må oppholde seg utenfor Norge og Schengen i fem år.
Mannen er syk, derfor mener også barnevernstjenesten at de er nødt
til å overta den daglige omsorgen for barna hvis moren må forlate
Norge.
Hjemme i Lofoten
opplevde fire norske jenter i april i år det verste jeg tror at
et barn kan oppleve. Politiet kom på døra deres hjemme på Fygle
og hentet pappaen. Etter 22 år i Norge ble pappaen til de fire norske
jentene i alderen 5 til 13 år sendt ut av landet. Ahmad ble født
i Libanon i 1975, og de siste 22 årene har han bodd i Norge. Han
er altså pappa til fire norske barn, og kona er norsk statsborger.
De to siste årene har denne familien bodd i Lofoten, der moren er
prosjektleder i Vestvågøy kommune, og mannen har jobbet som norsk-
og matematikklærer i mottaksskolen for flyktninger.
Ahmad ble utvist
for å ha oppgitt feil identitet den gangen han kom til Norge som
ung mann. Han er nektet innreise i Norge og hele Schengen-området,
også han i fem år. Ahmad og familien har kjempet en tung kamp i mange
år for at barna skal få et familieliv og en oppvekst med både moren
og faren. Saken deres har vært behandlet av både UDI og UNE, og
Ahmad klaget UNE inn for Oslo tingrett i 2016, der han vant sin
sak. Tingrettsdommeren la til grunn at hensynet til barnas beste
veide tyngst, og ga Ahmad medhold. Tingretten ba UNE om å se på
saken på nytt, og UNE lot samme saksbehandler vurdere saken og avslo
å endre utvisningsvedtaket. UNE anket saken til lagmannsretten og
fikk medhold, men lagmannsretten var i tvil og ba UNE om å vurdere
nye elementer i saken. UNE unnlot å gjøre dette og opprettholdt
sitt utvisningsvedtak.
Ahmad ble sendt
ut 9. april og har siden det oppholdt seg i Libanon. Sammen med
støttegruppa fikk Ahmad advokathjelp til å sende et nytt prosessvarsel
til UNE, hvor det ble påpekt at UNE har brukt feil lovanvendelse,
og at både saksbehandlingen og bevisvurderingen er feil. Dette var
et svært grundig varsel, og barna, som er berørte parter i saken,
skrev egne brev til UNE med referanse til barnekonvensjonens artikkel 12,
om barns rett til å bli hørt i saker som gjelder dem. UNE satte
igjen inn samme saksbehandler som i de seks tidligere avslagene
hadde saken, og avslo varselet. UNE unnlot å behandle saken i nemnd,
som er vanlig praksis når det er ulike vurderinger i tingretten
og lagmannsretten, og UNE har unnlatt å lytte til barna og ikke
tatt hensyn til barnas beste.
Barn i disse
sakene har liten mulighet til å føre sin sak. Barn burde bli hørt.
Men familiene har ofte begrenset økonomi og kapasitet, og feltet
er preget av en sterkt polariserende debatt med klare ambisjoner
om å nå politiske mål om innvandringsregulerende hensyn – en politisk
debatt som er legitim og viktig, men som ikke på noen måte skal
gripe inn i det juridiske systemet.
Etter å ha satt
meg grundig inn i denne saken, som er fra min hjemkommune i Lofoten,
sitter jeg igjen med mange spørsmål. Er det vanlig at samme saksbehandler i
UNE behandler alle disse søknadene? Det ville jo ha vært som om
jeg skulle klage på karakteren jeg fikk da jeg gikk på lærerskolen,
og at det var den samme sensoren som skulle sette karakteren på
nytt. Han eller hun ville ikke ha klart å se saken helt på nytt
når de først hadde gjort seg opp en mening. Og hvorfor unnlot UNE
å behandle saken i nemnd, som er vanlig praksis når det er gjort
ulike vurderinger i tingrett og lagmannsrett?
NOAS viser til
praksis fra domstolene den senere tid, der domstolene mener at utlendingsmyndighetene
må vektlegge barnas beste mer enn hva man gjør i dag. Ett alternativ
er at man kan se nærmere på å bruke andre reaksjonsformer enn utvisning.
Det kan f.eks. være forelegg eller lignende, for barna har jo ikke
gjort noen ting. Er dette noe Norge vil vurdere? Stortinget har
vedtatt, i mars 2018, at regjeringen skal utrede ulike alternativer til
utvisning i saker som berører barn. Og mens justisministeren utreder,
mister barna viktig familietid.
I saken fra Lofoten
har de fire barna mistet pappaen som smører matpakke, pappaen som
kjører til kulturskolen, pappaen som hjelper til med leksene, pappaen som
koker kakao og tar med seg barna rundt på søndagsturer i det vakre
landskapet vi har i Lofoten, og pappaen som leser for dem om kveldene
– verdifull familietid disse barna aldri får tilbake, tryggheten
i barndommen deres. Og at norske myndigheter viser til at man kan
få like god kvalitetstid på Skype, er bare så trist at jeg har ikke
ord.
Kjernen i alle
disse sakene, slik jeg ser det, er at staten straffer norske barn
for feil foreldrene deres gjorde for mange, mange år siden. Og derfor
blir spørsmålet mitt i dag til justisministeren: Er regjeringen
enig i at barnekonvensjonen bør gå foran andre norske lover dersom
de står mot hverandre? Hvordan arbeider regjeringen for å sikre
at FNs barnekonvensjon artikkel 9-1 følges? Og hvilke tiltak er
iverksatt for å sikre barnas beste i denne typen saker?
Statsråd Jøran Kallmyr [18:47:59 ] : Som et utgangspunkt for
sitt spørsmål viser representanten Fagerås til – og har også en
ganske grundig redegjørelse av den i selve innlegget sitt – en enkeltsak
som er behandlet av Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda,
og den har også blitt behandlet av domstolene. Som Stortinget er
kjent med, følger det av utlendingsloven at jeg som statsråd ikke
kan involvere meg i avgjørelsen i enkeltsaker. Jeg kommer derfor
ikke til å gå nærmere inn på den saken, utover å vise til at saken
har blitt behandlet i rettssystemet og har vært tema helt oppe i
Høyesterett, der Høyesterett ikke tok den til behandling.
Så til selve
spørsmålet fra representanten Fagerås, som ikke gjelder selve enkeltsaken,
men den generelle utformingen og gjennomføringen av barnekonvensjonen
i norsk rett og i forvaltningspraksis. Når det gjelder det første
spørsmålet fra representanten Fagerås, om hvorvidt barnekonvensjonen
går foran norske lover ved motstrid, er svaret på det ja. Menneskerettsloven
fastsetter uttrykkelig at barnekonvensjonen gjelder som norsk lov,
og at den ved eventuell motstrid har forrang foran annen norsk lovgivning.
Det samme følger også av en av de innledende bestemmelsene i utlendingsloven,
som fastsetter at utlendingsloven skal anvendes i samsvar med internasjonale
regler som Norge er bundet av, når disse har til formål å styrke
utlendingens rettsstilling. Dette får selvsagt virkning for bl.a.
barnekonvensjonen. Det sentrale prinsippet om at barnets beste skal
være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn, er for øvrig
også fastslått uttrykkelig i utlendingslovens utvisningsbestemmelser
og ikke minst i Grunnloven selv.
Når det gjelder
barnekonvensjonens artikkel 9, som representanten Fagerås særskilt
har pekt på, er det riktig at den har en formulering i det første
punktet om at barn ikke skal skilles fra sine foreldre mot sin vilje,
unntatt når det er nødvendig av hensyn til barnets beste. Ut fra
en rettslig fortolkning innebærer det imidlertid ikke at denne bestemmelsen
i seg selv er noe hinder for utvisning av utlendinger som bryter
utlendingsloven eller annen lovgivning i oppholdslandet. Tvert imot
– det er klart og ettertrykkelig utformet i punkt fire, der det
bl.a. står nevnt spesielt hva som skal skje hvis det blir utvisning,
eller hvis det blir fengsling. Det er altså ikke slik at barnekonvensjonen
er en konvensjon som skal beskytte voksne fra å kunne bli rettsforfulgt
i det landet de befinner seg i. Det er heller ikke slik at barnekonvensjonen er
ment på den måten at man kan skyve barna foran seg for å unngå tyngende
vedtak fra det offentlige.
Den bestemmelsen
i barnekonvensjonen som i første rekke kan være aktuell som en skranke
mot utvisning av foreldre med barn i utvisningssaker, er barnekonvensjonens
artikkel 3. Det er den bestemmelsen som fastslår at barnets beste
skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører
barn. Dette er anerkjent som et mer generelt prinsipp, som også
anvendes av Den europeiske menneskerettsdomstol, heretter EMD, når
den vurderer utvisningssaker og andre saker som berører barns rett
til familieliv og privatliv.
Uansett hvor
tydelig lovgivingen som vedtas, er, og uansett hvor grundig forvaltningen
som vurderer hensynet til barnets beste i slike enkeltsaker, er,
er det mange flere dilemmaer i hver enkelt sak. For det er slik
at selv om hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn,
vil det ikke alltid kunne få en avgjørende betydning. Og det er
helt bevisst at barnekonvensjonen henviser til barnets beste som
«et grunnleggende hensyn» og ikke det grunnleggende hensyn eller
et absolutt grunnleggende hensyn, for det er også slik at andre
hensyn kan tillegges vekt.
I utvisningssaker
er det innvandringsregulerende hensyn som ligger i den andre vektskålen
i vurderingen. Dette omfatter bl.a. statens legitime interesse i
å holde utenfor landets grenser utlendinger som er uønsket her, fordi
de f.eks. begår kriminalitet eller bryter loven eller lyver for
å få opphold fordi hvis de hadde sagt hvilket land de kom fra, ville
de ikke fått opphold. Det er altså helt grunnleggende at utvisning
skal virke allmennpreventivt, og det gjelder i høyeste grad også
overfor utlendinger som har begått alvorlige brudd på utlendingsloven,
gjennom f.eks. langvarig opphold, ulovlig arbeid eller falske opplysninger.
Fordi dagens regelverk og praksis i stor grad må baseres på tillit
til at lovens vilkår respekteres og overholdes, er det også svært
viktig å kunne reagere med en utvisning som en forvaltningsreaksjon ved
grove brudd på regelverket.
Falske opplysninger
om identiteten for å få asyl når man ikke har krav på det, undergraver
også asylinstituttet. Det tar plasser fra dem som virkelig trenger
hjelp, og det skaper mindre tillit i befolkningen til at vi faktisk bare
gir asyl til dem som trenger det. Jeg vil understreke at dersom
slike grove brudd på utlendingsloven ikke skulle få tydelige konsekvenser,
ville det være sterkt urettferdig overfor dem som virkelig trenger
denne hjelpen. Og som nevnt: Det er viktig at vi opprettholder tilliten
til asylinstituttet, og dette er også tydelig uttrykt i lovens forarbeider.
Det kan variere
fra sak til sak hvor tungtveiende hensyn det er som gjør seg gjeldende
i den ene eller den andre retningen. I noen tilfeller har f.eks.
utlendingen begått svært alvorlig kriminalitet, kanskje alvorlige
narkotika-, rans- eller voldsforbrytelser eller kidnapping. I slike
tilfeller vil det normalt bare være ved uvanlig store belastninger
for barnet at utvisning vil bli sett på som en uforholdsmessig reaksjon.
Høyesterett har lagt til grunn at det samme gjelder også ved meget
alvorlig eller massiv overtredelse av utlendingsloven. Det kan variere hvor
inngripende utvisning vil virke overfor utlendingens barn. I noen
tilfeller er det uproblematisk for hele familien å flytte fra Norge
med den forelderen som blir utvist. I andre tilfeller må det legges
til grunn at utvisningsvedtaket vil føre til midlertidig eller varig
familiesplittelse, som vil ramme barn hardt.
Det følger av
det jeg har sagt nå, at barnekonvensjonen ikke gir noe klart direktiv
i enkeltsaker om hvorvidt utlendingen kan utvises eller ikke. Det
sentrale her er derfor å sikre en barnesensitiv vurdering, herunder
forsvarlige og samvittighetsfulle avveininger mot andre, motstridende
interesser. I utlendingsforskriften er det fastsatt at barnets beste
som hovedregel skal tillegges avgjørende vekt i noen konkrete situasjoner.
For det første er det særskilt fastsatt at dersom utlendingen lever
i samliv med barn som skal fortsette å bo i Norge, skal utlendingen
som hovedregel ikke utvises på grunn av ulovlig arbeid eller opphold,
dersom de ulovlige forholdene har vart i mindre enn to år. For det
andre er det fastsatt at dersom det treffes et utvisningsvedtak,
skal innreiseforbudet som hovedregel ikke gjøres varig dersom utlendingen
har barn i Norge som vedkommende i lengre tid har bodd fast sammen
med, slik at familielivet kan videreføres.
For å sikre at
det foretas barnesensitive vurderinger i alle saker som berører
barn, er det dessuten inntatt en egen bestemmelse i utlendingsforskriften
som fastslår at det skal komme tydelig fram i vedtakene hvilke vurderinger
som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet
til barnets beste er vurdert, hvilke innvandringsregulerende hensyn
som er vurdert, og hvilken avveining som er foretatt med hensyn
til eventuelle motstridende hensyn.
Som også representanten
Fagerås var inne på, jobber nå departementet med en utredning om
alternativer til utvisning, men det er nok ikke slik som kanskje
SV hadde håpet på, at dette skulle være et direkte alternativ til
utvisning. Det skal være et supplement til utvisning, men det kommer
ikke til å bli slik at saker med grove overtredelser av utlendingsloven
– og da snakker vi om svært grove overtredelser av utlendingsloven
– vil medføre at utvisning ikke lenger blir aktuelt. Dette kommer ut
på høring før jul.
Det har blitt
lagt stor vekt på å øke den barnefaglige kompetansen i utlendingsforvaltningen.
I tilknytning til utlendingssaker, slik som den som blir tatt opp
her nå, har UNE gjennom bl.a. en rådgivende barnepsykolog gjennomført
ulike tilfeller med typiske utvisningssaker som berører barn, hvor
det er mulighet for familiesplittelse, og lagd gode rutiner for
hvordan en skal håndtere det.
Mona Fagerås (SV) [18:57:53 ] : Jeg hadde ikke forventet at
ministeren skulle kommentere en enkeltsak, men når vi nå i det siste
har hatt så mange saker i media som omhandler det samme, nemlig
barns beste, forundrer det meg at ikke ministeren er mer urolig.
Jeg vil påstå at barns beste ikke er hensyntatt i disse enkeltsakene,
og jeg synes det er oppsiktsvekkende at ministeren sier at disse
foreldrene skyver ungene foran seg.
I den ene saken
jeg refererte til, er det snakk om en mann som har bodd i Norge
i over 20 år. Han har jobbet og bidratt til lokalsamfunnene han
har vært en del av. Det er heller ikke alvorlig kriminalitet, annet
enn at de løy den dagen de kom til Norge. Det er et fellestrekk
i de sakene jeg har nevnt, at foreldrene har oppgitt feil land den
dagen de kom til Norge, og at de kom til Norge som veldig unge mennesker.
I saken fra Lyngdal oppga moren feil land da hun kom til Norge for
18 år siden, og i saken fra Lofoten er det 22 år siden pappaen ble
rådet til å oppgi feil land da han kom til Norge som 18-åring.
Det er ingen
foreldelsesfrist i disse sakene. Dersom noen har begått brudd på
straffeloven, har man frister for foreldelse av straffesaker for
den enkelte. Disse fristene er i Norge mellom 2 og 25 år, alt etter
alvorlighetsgraden på lovbruddet. For eksempel vil bedrageri foreldes etter
fem år, grovt bedrageri etter ti år, og der strafferammen er 21 år,
har straffeloven en foreldelsesfrist på 25 år. Det er kun i forbindelse
med de alvorligste forbrytelsene sakene ikke vil bli foreldet. Det
gjelder drap, terror, krigsforbrytelser osv.
Den norske stat
mener altså at det er så alvorlig å lyve som 18-åring at barna dine
skal bli straffet for det 20 år etterpå. Det står i dommen i saken
fra Lyngdal – dette ifølge NRK:
«Jeg kan etter dette ikke se at
barna vil bli utsatt for uvanlig store belastninger, eller at det
foreligger ekstraordinære omstendigheter som tilsier at utvisning
av A i to år vil være et uforholdsmessig inngrep overfor noen av
barna.»
Dette strider
mot min rettsoppfatning – at å skilles fra moren eller faren sin
som femåring eller som tiåring ikke vil gi barna belastning. Man
trenger ikke å være psykolog for å forstå at effekten av et sånt
tap både for foreldre og barn kan utvikle seg til et traume.
Statsråd Jøran Kallmyr [19:01:13 ] : Det er nok en erkjennelse
fra SV i denne sal, i denne sak om at man rett og slett ikke får
med seg et flertall av Stortinget på det man egentlig ønsker, nemlig
å ha en massiv liberalisering av asylpolitikken i Norge. Derfor
forsøker man så godt man kan å late som og argumentere for at det
som er vedtatt av denne sal, ikke blir gjennomført i virkeligheten,
og det på tross av at begge de to enkeltsakene som jeg har hørt
om, og som har blitt tatt fram, er blitt ferdigbehandlet i forvaltningen,
som er uavhengig i disse enkeltsakene. Begge er blitt behandlet
i domstolene i Norge, og den ene saken er også blitt fullt ut behandlet
i Høyesterett.
Er det slik at
SV mener at domstolene i Norge ikke er gode nok? Er det slik at
SV mener at vi ikke har en uavhengig nok forvaltning, og at det
er en slags politisk styring i enkeltsaker, selv om det står i loven
at man ikke har noen instruksjonsmyndighet i enkeltsaker?
Det SV ønsker,
er tydeligvis en utlendingslov der man kan komme til Norge fra et
land, og så kan man oppgi at man er fra et annet land, fordi man
vet det er store sjanser for å få asyl hvis man oppgir at man er
derfra. Man kommer altså til Norge, man vet at man ikke har noe
beskyttelsesbehov, men man har lyst til å delta i den økonomiske
situasjonen i Norge, og dermed lyver man og sier man er fra det
andre landet, fordi man ønsker fordeler for seg selv.
Vi har en utlendingslov
som er vedtatt av denne sal, som sier helt klart at asylretten er
forbeholdt mennesker som er utsatt for forfølgelse, som befinner
seg i en livsfarlig situasjon. De skal vi beskytte, de skal vi hegne
om. Derfor er vi for asylretten, men vi er ikke for personer som
vil utnytte den asylretten for sin egen vinnings skyld.
Tone Wilhelmsen Trøen hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Karin Andersen (SV) [19:03:52 ] : Det er forstemmende å høre
justisministeren stå og skrøne om andre partiers politikk på denne
talerstolen. Dette handler om at Norge skal oppfylle sine forpliktelser
etter de ulike konvensjonene, også flyktningkonvensjonen, og på flyktningfeltet
har denne regjeringen lagt seg på en linje der vi ikke gjør det,
og der de kompetente organer, UNHCR og underliggende etater, som
UNE, sier at vi ikke gjør det. Det undergraver asylinstituttet –
vi hadde en debatt om det forrige uke.
Det er ingen
som aksepterer juks, det er ingen som har ment at det ikke skal
være reaksjoner på det. Når statsråden sier det, er det feil, og
jeg reagerer ganske kraftig på at han insinuerer at det er det SV
mener, for det er det ikke. Vi ønsker et større mangfold av reaksjoner
i slike saker.
Vi er nødt til
å ha en god saksbehandling i første instans, slik at man kan luke
ut det som er feil, men jeg tror at man ikke trenger å sette seg
så veldig nøye inn i situasjonen til folk som flykter fra store
uroligheter, men som kanskje ikke passerer nåløyet for asyl, før
man skjønner at man kanskje vil si noe som ikke er sant i første
omgang. Hadde jeg vært i en slik situasjon, tror jeg faktisk jeg
både hadde jugd og kanskje blitt kriminell også, for å berge mitt
eget, ungene mine og barnebarna mine sitt liv. Det tror jeg statsråden
også hadde gjort. Det handler om å ha en tilnærming til dette som
ikke gjør at en slik feil skal ende opp med slike resultater som
vi nå ser, etter 10, 15, 20, kanskje 30 år. Det er urimelig.
Jeg har fulgt
en annen sak til Høyesterett, der den som søkte, vant. Det var Maria,
som var tre år, der mor skulle utvises av «innvandringsregulerende
hensyn». Det har vært mange slike saker, og det er slik nå at «innvandringsregulerende
hensyn» trumfer alt. Det trumfer alt, og UDIs direktør var ute for
14 dagers tid siden og sa at de hadde tolket barnekonvensjonen for
strengt. I tillegg til det har vi Den europeiske menneskerettskonvensjon
artikkel 8, som også sikrer retten til familieliv, og det er også
saker der Norge har blitt dømt for ikke å ta hensyn til barns rett
til familieliv i nettopp slike saker som det vi snakker om nå.
Det er behov
for å se på disse sakene. Derfor fremmet SV forslag og fikk flertall
i Stortinget for det i 2018, ikke for å fjerne muligheten til utvisning,
som statsråden feilaktig står og sier fra Stortingets talerstol,
men for å kunne f.eks. bruke andre reaksjonsformer der det er urimelig,
og der hensynet til barna må veie tyngre. Så det er ganske forstemmende
å høre på det som statsråden sier.
Det er riktig
at når sakene kommer til retten, har retten et bredere reaksjonsmønster
som de kan ta i bruk. Men rettspraksis konstituerer rettspraksis,
akkurat som avgjørelsespraksis konstituerer avgjørelsespraksis i
utlendingsforvaltningen, og det betyr at når man har en veldig streng
linje, ender man på en veldig streng linje.
Det SV mener,
er at hensynet til barnet blir veid for lett i disse sakene. Statsråden
kan godt riste på hodet, men jeg har også vært borti saker der politiet
har brutt seg inn hos familier med barn midt på natta for å hente en
mor som oppga en feil da hun kom. Barna var født i Norge. De var
livredde. Gudskjelov hadde disse barna en far som klarte å stå på
beina oppi det, men det var helt unødvendig å utvise den mora. Hun
kunne ha fått en fengselsstraff, hun kunne ha fått en bot for handlingen, som
var feil, men nå reagerer vi altfor strengt på dette. Det er også
behov for å sette en strek i disse sakene, altså å ha en foreldelsesfrist
– det har vi når det gjelder grov kriminalitet. Mange av disse sakene
handler bare om å berge livet sitt, og det er ikke grov kriminalitet.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [19:09:13 ] : Igjen står vi i denne
sal og diskuterer hvordan SV, spesielt, ønsker å ivareta grunnløse
asylsøkeres muligheter til å få opphold i Norge. Og det er ikke
første gangen jeg blir overrasket over den rørende omsorgen SV først
og fremst har for grunnløse asylsøkere. I denne saken er det heller ikke
bare grunnløse asylsøkere, det er de som bevisst har løyet om sin
sak for å få opphold i Norge.
Nå har det jo
kommet fram tidligere i debatten at det er feil at artikkel 9 i
barnekonvensjonen er et hinder for at foreldre kan utvises. Ministeren
har redegjort godt for hvordan dette skal tolkes. I punkt 4 under
artikkel 9 står det referert bl.a. til fengsling eller utvisning
som legitime grunner for atskillelse.
Sosialistisk
Venstreparti er stadig oppe med sitt ønske om å innføre foreldelsesfrist
i slike saker og sammenligner det med andre straffbare forhold som
har foreldelsesfrist. Den sittende regjeringen har i større grad
gått bort fra foreldelsesfrist og sørget for å fjerne det i flere
saker. Det er i den retningen man kanskje heller burde gå, istedenfor
at man på sikt skal belønne folk som har jukset eller begått kriminelle
handlinger, med at man skal få rettigheter.
Man må heller
ikke forveksle disse sakene med andre ordinære straffesaker. Her
er det snakk om personer som har fått en rettighet de ikke hadde
krav på, ved å lyve. Det er ikke sånn at hvis man stjeler en bil,
er det ansett som en straff å levere bilen tilbake. Straffen er
den du får etterpå. Veldig mange av disse sakene blir ikke straffet
på den måten, man mister bare den rettigheten man feilaktig har
fått ved å lyve.
I disse sakene
hører vi aldri SV innrømme at de alltid er for oppmykning og aldri
for innstramminger. De sier i denne salen gang på gang at de ønsker
at juks i asylsaker skal straffes, de sier at de ikke er imot at
grunnløse asylsøkere skal sendes tilbake, men hvis vi ser på alle
de forslagene SV fremmer, og alle de sakene de tar opp der det helt
åpenbart er grunnløse asylsøkere de står opp for, også dem som har
jukset i asylsøknaden, ville jo alle fått opphold. Vi har sett det
i andre europeiske land, vi har sett det i vårt naboland, hvor den
politikken SV stadig tar til orde for, har blitt gjennomført, og
det har ikke gått spesielt bra.
Det er helt på
det rene at summen av alle de forslagene som kommer fra SV, ville
skapt tilstander som hadde vært helt umulige å håndtere. Og når
vi har så pass håndfaste bevis på at den politikken har blitt gjennomført,
i Sverige, med det resultatet den har fått, vil jeg advare på det
kraftigste mot å gå videre i den retningen. Jeg synes det er rart
om ikke også SV tenker i de baner.
Så jeg vil etterlyse
hva som egentlig er SVs forslag til å håndheve det lovverket vi
har for å sende ut de grunnløse asylsøkerne eller de som har jukset
seg til opphold, all den tid de påstår at det er det de ønsker,
mens alle forslag går i motsatt retning. Hva er det SV ønsker å
gjøre for å håndheve lovverket som foreligger, sånn at vi faktisk kan
ta vare på dem som har en grunn til opphold i Norge? Og der skal
nåløyet være smalt; man skal ha en meget god grunn for å få asyl
i Norge. Det forundrer meg stadig vekk at SV gang på gang legger
til grunn at de som har fått avslag, faktisk egentlig har en grunn
for opphold, selv om de har vært gjennom alle rettsprosesser og
ankeinstitusjoner og fått avvist at de har det.
Mona Fagerås (SV) [19:14:23 ] : Jeg registrerer bare oppgitt
at Fremskrittsparti-representanten Jon Engen-Helgheim ikke bryr
seg når 2 500 norske barn er berørt og er blitt fratatt retten til
familieliv. Det engasjerer i hvert fall SV, og jeg mener at det
ikke er rettsstaten Norge verdig, men det skjer på Fremskrittspartiets
vakt, og det skjer med åpne øyne fra det samme partiet.
Det er en politisk
oppgave å vurdere på hvilket grunnlag mennesker har rett til å oppholde
seg i Norge, og det er rettssystemets oppgave å vurdere de juridiske uklarheter
eller uenigheter mellom myndighetene og menneskene som er blitt
berørt. Men samtidig slår noen andre mekanismer inn, de samme som
vi ser i Nav-skandalen. Norge har anerkjent et sett med internasjonale lover
og regler som vi er forpliktet til å overholde. Rent konkret handler
det i dette tilfellet etter min oppfatning om barnekonvensjonens
artikkel 9 punkt 1, som jeg har referert til tidligere.
UDI er delegert
betydelig makt til å ta avgjørelser i saker som griper inn i barns
liv, og staten er menneskers motpart i disse sakene. Vi som følger
med på disse sakene, reagerer sterkt på at UDI ofte velger å overprøve
vedtak som er sendt tilbake fra domstolene. Vedtakene kan si at
UDI må legge vekt på barnas beste i sakene, mens UDI ofte svarer
at det er de innvandringsregulerende hensynene som må veie tyngst.
Når de gjør dette i endelig vedtak, er det ikke uvanlig at vedkommende
person eller familie blir sendt ut av Norge på 24 timers varsel. Dersom
man da ikke har norsk statsborgerskap, har man plutselig ingen rettigheter
i rettssystemet i Norge.
Dette er en typisk
sak som har rammet lokalsamfunnet i Lofoten, og jamfør den saken
som vi diskuterte i stad, har vi bruk for alle de innbyggerne vi
kan få i min hjemkommune. Ahmed flyttet til Norge som ungdom og
fikk ved ankomsten det han selv beskriver som et dårlig råd om hvordan
han kunne sikres opphold i Norge. Etter noen års opphold her har
han selv valgt å melde fra til myndighetene om at han hadde gitt
ukorrekte opplysninger ved ankomst.
Igjen har jeg
bare lyst til å si at jeg hadde ingen store forventninger til justisministeren
fra Fremskrittspartiet i denne saken, men jeg hadde likevel lyst
til å ta den opp fra Stortingets talerstol, fordi den har berørt
meg så sterkt. Og igjen: Dette er ingen alvorlig forbrytelse, dette er
en løgn som ble begått for 20 år siden, og vi har barn som er offer
i saken.
Statsråd Jøran Kallmyr [19:17:54 ] : Når man søker om å få
en rettighet i Norge, er man forpliktet til å oppgi korrekte opplysninger.
Det er faktisk et grunnleggende prinsipp i det meste innenfor forvaltningen
at hvis man lyver for å oppnå en rettighet man ikke har krav på,
så er det ingen foreldelsesfrist. Det er familier i Norge som har
måttet tåle at huset har blitt revet eller ikke regnet som beboelig
lenger, fordi det ble bygd ulovlig. Det kan til og med være gjort
av dem som eide huset før dem, og det kan være 20–30 år siden.
Det har vært
mange rare påstander, og dette blir en debatt om behandling av enkeltsak.
Men jeg må si til representanten Andersen, som mener det er forstemmende
at jeg tillegger SV meninger de ikke har: Det eneste jeg har gjort,
er å referere til hva representanten Fagerås faktisk sier. Hun står
og sier at hun synes det er fælt at 2 500 barn er berørt i utvisningssaker,
og at det ikke er en rettsstat verdig. Da har man tatt det standpunkt
at slik skal man ikke ha det lenger – og det er helt greit å gå ut
politisk å flagge det standpunktet. Men det er ikke det denne sal
har bestemt. Denne sal har bestemt helt andre regler, og forvaltningen
er forpliktet til å følge opp de reglene.
Jeg vil advare
sterkt mot en slik enkeltsaksbehandling. Det er en grunn til at
denne sal har bestemt i utlendingsloven at ingen kan instruere UDI
i enkeltsaker, heller ikke i forhold til UNE. Vi kan ikke instruere
UNE i hvordan de utfører saksbehandlingen sin – nettopp for å sikre
uavhengig saksbehandling i enkeltsaker. Det er ikke særlig belysende
for debatten, og jeg tror ikke at enkeltrepresentanter i denne sal
har mer juridisk kompetanse, for å si det på den måten, enn det
Høyesterett har. I avslutningen viser man til artikkel 9 i barnekonvensjonen,
og man lister opp ett punkt og glemmer å se at hele artikkel 9 har
fire punkt. Det fjerde nevner utvisningssaker eksplisitt som et
av punktene hvor man skal ha en egen saksbehandling, nettopp fordi
det kan skje på tross av det som står i det første punktet.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 11 er dermed avsluttet.