Stortinget - Møte mandag den 16. desember 2019

Dato: 16.12.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 11 [18:37:42]

Interpellasjon fra representanten Mona Fagerås til justis- og innvandringsministeren: «FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 9 nr. 1 sier: «Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste.» I lys av utvisningen av en firebarnsfar i Lofoten, jf. Lofot-Tidende 27. juni 2019: Er regjeringen enig i at barnekonvensjonen bør gå foran andre norske lover dersom de står mot hverandre, hvordan arbeider regjeringen for å sikre at FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr. 1 følges, og hvilke tiltak er iverksatt for å sikre barns beste i denne typen saker?»

Talere

Mona Fagerås (SV) []: De siste fem årene er mer enn 2 500 norske barn berørt av at det opprettes utvisningssak mot én av eller begge foreldrene. Dette gjelder barn som enten er norske statsborgere, eller som bor i Norge med tillatelse, som de siste fem årene er berørt av at det opprettes utvisningsvedtak mot én av eller begge foreldre. Dette er tall NRK har fått fra Utlendingsdirektoratet. I rundt halvparten av sakene ender det med at den ene forelderen utvises.

Saker som omhandler barn, utgjør omtrent 8 pst. av det totale antall utvisningssaker som er blitt opprettet i perioden 2015 til og med juni 2019, og som sagt: I omtrent halvparten av sakene ender det med utvisning.

Vi har de siste par månedene fått flere eksempler i mediene på disse sakene. NRK kunne fredag fortelle om en mor fra Lyngdal, som etter snart 20 år i Norge utvises etter flere runder i retten. Hun skal sendes ut av landet uten de fire barna sine – fordi hun oppga feil opprinnelsesland for nesten 20 år siden.

I Fjell kommune i Hordaland sitter en annen mor sammen med en blind og syk ektemann. Norske utlendingsmyndigheter mener at denne moren, som er fra Iran, har gitt uriktige opplysninger i forbindelse med sin søknad om familieinnvandring, og at hun har inngått et proformaekteskap med sin mann bare for å få opphold i Norge. Hun har derfor fått et utvisningsvedtak som sier at hun må oppholde seg utenfor Norge og Schengen i fem år. Mannen er syk, derfor mener også barnevernstjenesten at de er nødt til å overta den daglige omsorgen for barna hvis moren må forlate Norge.

Hjemme i Lofoten opplevde fire norske jenter i april i år det verste jeg tror at et barn kan oppleve. Politiet kom på døra deres hjemme på Fygle og hentet pappaen. Etter 22 år i Norge ble pappaen til de fire norske jentene i alderen 5 til 13 år sendt ut av landet. Ahmad ble født i Libanon i 1975, og de siste 22 årene har han bodd i Norge. Han er altså pappa til fire norske barn, og kona er norsk statsborger. De to siste årene har denne familien bodd i Lofoten, der moren er prosjektleder i Vestvågøy kommune, og mannen har jobbet som norsk- og matematikklærer i mottaksskolen for flyktninger.

Ahmad ble utvist for å ha oppgitt feil identitet den gangen han kom til Norge som ung mann. Han er nektet innreise i Norge og hele Schengen-området, også han i fem år. Ahmad og familien har kjempet en tung kamp i mange år for at barna skal få et familieliv og en oppvekst med både moren og faren. Saken deres har vært behandlet av både UDI og UNE, og Ahmad klaget UNE inn for Oslo tingrett i 2016, der han vant sin sak. Tingrettsdommeren la til grunn at hensynet til barnas beste veide tyngst, og ga Ahmad medhold. Tingretten ba UNE om å se på saken på nytt, og UNE lot samme saksbehandler vurdere saken og avslo å endre utvisningsvedtaket. UNE anket saken til lagmannsretten og fikk medhold, men lagmannsretten var i tvil og ba UNE om å vurdere nye elementer i saken. UNE unnlot å gjøre dette og opprettholdt sitt utvisningsvedtak.

Ahmad ble sendt ut 9. april og har siden det oppholdt seg i Libanon. Sammen med støttegruppa fikk Ahmad advokathjelp til å sende et nytt prosessvarsel til UNE, hvor det ble påpekt at UNE har brukt feil lovanvendelse, og at både saksbehandlingen og bevisvurderingen er feil. Dette var et svært grundig varsel, og barna, som er berørte parter i saken, skrev egne brev til UNE med referanse til barnekonvensjonens artikkel 12, om barns rett til å bli hørt i saker som gjelder dem. UNE satte igjen inn samme saksbehandler som i de seks tidligere avslagene hadde saken, og avslo varselet. UNE unnlot å behandle saken i nemnd, som er vanlig praksis når det er ulike vurderinger i tingretten og lagmannsretten, og UNE har unnlatt å lytte til barna og ikke tatt hensyn til barnas beste.

Barn i disse sakene har liten mulighet til å føre sin sak. Barn burde bli hørt. Men familiene har ofte begrenset økonomi og kapasitet, og feltet er preget av en sterkt polariserende debatt med klare ambisjoner om å nå politiske mål om innvandringsregulerende hensyn – en politisk debatt som er legitim og viktig, men som ikke på noen måte skal gripe inn i det juridiske systemet.

Etter å ha satt meg grundig inn i denne saken, som er fra min hjemkommune i Lofoten, sitter jeg igjen med mange spørsmål. Er det vanlig at samme saksbehandler i UNE behandler alle disse søknadene? Det ville jo ha vært som om jeg skulle klage på karakteren jeg fikk da jeg gikk på lærerskolen, og at det var den samme sensoren som skulle sette karakteren på nytt. Han eller hun ville ikke ha klart å se saken helt på nytt når de først hadde gjort seg opp en mening. Og hvorfor unnlot UNE å behandle saken i nemnd, som er vanlig praksis når det er gjort ulike vurderinger i tingrett og lagmannsrett?

NOAS viser til praksis fra domstolene den senere tid, der domstolene mener at utlendingsmyndighetene må vektlegge barnas beste mer enn hva man gjør i dag. Ett alternativ er at man kan se nærmere på å bruke andre reaksjonsformer enn utvisning. Det kan f.eks. være forelegg eller lignende, for barna har jo ikke gjort noen ting. Er dette noe Norge vil vurdere? Stortinget har vedtatt, i mars 2018, at regjeringen skal utrede ulike alternativer til utvisning i saker som berører barn. Og mens justisministeren utreder, mister barna viktig familietid.

I saken fra Lofoten har de fire barna mistet pappaen som smører matpakke, pappaen som kjører til kulturskolen, pappaen som hjelper til med leksene, pappaen som koker kakao og tar med seg barna rundt på søndagsturer i det vakre landskapet vi har i Lofoten, og pappaen som leser for dem om kveldene – verdifull familietid disse barna aldri får tilbake, tryggheten i barndommen deres. Og at norske myndigheter viser til at man kan få like god kvalitetstid på Skype, er bare så trist at jeg har ikke ord.

Kjernen i alle disse sakene, slik jeg ser det, er at staten straffer norske barn for feil foreldrene deres gjorde for mange, mange år siden. Og derfor blir spørsmålet mitt i dag til justisministeren: Er regjeringen enig i at barnekonvensjonen bør gå foran andre norske lover dersom de står mot hverandre? Hvordan arbeider regjeringen for å sikre at FNs barnekonvensjon artikkel 9-1 følges? Og hvilke tiltak er iverksatt for å sikre barnas beste i denne typen saker?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Som et utgangspunkt for sitt spørsmål viser representanten Fagerås til – og har også en ganske grundig redegjørelse av den i selve innlegget sitt – en enkeltsak som er behandlet av Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda, og den har også blitt behandlet av domstolene. Som Stortinget er kjent med, følger det av utlendingsloven at jeg som statsråd ikke kan involvere meg i avgjørelsen i enkeltsaker. Jeg kommer derfor ikke til å gå nærmere inn på den saken, utover å vise til at saken har blitt behandlet i rettssystemet og har vært tema helt oppe i Høyesterett, der Høyesterett ikke tok den til behandling.

Så til selve spørsmålet fra representanten Fagerås, som ikke gjelder selve enkeltsaken, men den generelle utformingen og gjennomføringen av barnekonvensjonen i norsk rett og i forvaltningspraksis. Når det gjelder det første spørsmålet fra representanten Fagerås, om hvorvidt barnekonvensjonen går foran norske lover ved motstrid, er svaret på det ja. Menneskerettsloven fastsetter uttrykkelig at barnekonvensjonen gjelder som norsk lov, og at den ved eventuell motstrid har forrang foran annen norsk lovgivning. Det samme følger også av en av de innledende bestemmelsene i utlendingsloven, som fastsetter at utlendingsloven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av, når disse har til formål å styrke utlendingens rettsstilling. Dette får selvsagt virkning for bl.a. barnekonvensjonen. Det sentrale prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn, er for øvrig også fastslått uttrykkelig i utlendingslovens utvisningsbestemmelser og ikke minst i Grunnloven selv.

Når det gjelder barnekonvensjonens artikkel 9, som representanten Fagerås særskilt har pekt på, er det riktig at den har en formulering i det første punktet om at barn ikke skal skilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når det er nødvendig av hensyn til barnets beste. Ut fra en rettslig fortolkning innebærer det imidlertid ikke at denne bestemmelsen i seg selv er noe hinder for utvisning av utlendinger som bryter utlendingsloven eller annen lovgivning i oppholdslandet. Tvert imot – det er klart og ettertrykkelig utformet i punkt fire, der det bl.a. står nevnt spesielt hva som skal skje hvis det blir utvisning, eller hvis det blir fengsling. Det er altså ikke slik at barnekonvensjonen er en konvensjon som skal beskytte voksne fra å kunne bli rettsforfulgt i det landet de befinner seg i. Det er heller ikke slik at barnekonvensjonen er ment på den måten at man kan skyve barna foran seg for å unngå tyngende vedtak fra det offentlige.

Den bestemmelsen i barnekonvensjonen som i første rekke kan være aktuell som en skranke mot utvisning av foreldre med barn i utvisningssaker, er barnekonvensjonens artikkel 3. Det er den bestemmelsen som fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn. Dette er anerkjent som et mer generelt prinsipp, som også anvendes av Den europeiske menneskerettsdomstol, heretter EMD, når den vurderer utvisningssaker og andre saker som berører barns rett til familieliv og privatliv.

Uansett hvor tydelig lovgivingen som vedtas, er, og uansett hvor grundig forvaltningen som vurderer hensynet til barnets beste i slike enkeltsaker, er, er det mange flere dilemmaer i hver enkelt sak. For det er slik at selv om hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn, vil det ikke alltid kunne få en avgjørende betydning. Og det er helt bevisst at barnekonvensjonen henviser til barnets beste som «et grunnleggende hensyn» og ikke det grunnleggende hensyn eller et absolutt grunnleggende hensyn, for det er også slik at andre hensyn kan tillegges vekt.

I utvisningssaker er det innvandringsregulerende hensyn som ligger i den andre vektskålen i vurderingen. Dette omfatter bl.a. statens legitime interesse i å holde utenfor landets grenser utlendinger som er uønsket her, fordi de f.eks. begår kriminalitet eller bryter loven eller lyver for å få opphold fordi hvis de hadde sagt hvilket land de kom fra, ville de ikke fått opphold. Det er altså helt grunnleggende at utvisning skal virke allmennpreventivt, og det gjelder i høyeste grad også overfor utlendinger som har begått alvorlige brudd på utlendingsloven, gjennom f.eks. langvarig opphold, ulovlig arbeid eller falske opplysninger. Fordi dagens regelverk og praksis i stor grad må baseres på tillit til at lovens vilkår respekteres og overholdes, er det også svært viktig å kunne reagere med en utvisning som en forvaltningsreaksjon ved grove brudd på regelverket.

Falske opplysninger om identiteten for å få asyl når man ikke har krav på det, undergraver også asylinstituttet. Det tar plasser fra dem som virkelig trenger hjelp, og det skaper mindre tillit i befolkningen til at vi faktisk bare gir asyl til dem som trenger det. Jeg vil understreke at dersom slike grove brudd på utlendingsloven ikke skulle få tydelige konsekvenser, ville det være sterkt urettferdig overfor dem som virkelig trenger denne hjelpen. Og som nevnt: Det er viktig at vi opprettholder tilliten til asylinstituttet, og dette er også tydelig uttrykt i lovens forarbeider.

Det kan variere fra sak til sak hvor tungtveiende hensyn det er som gjør seg gjeldende i den ene eller den andre retningen. I noen tilfeller har f.eks. utlendingen begått svært alvorlig kriminalitet, kanskje alvorlige narkotika-, rans- eller voldsforbrytelser eller kidnapping. I slike tilfeller vil det normalt bare være ved uvanlig store belastninger for barnet at utvisning vil bli sett på som en uforholdsmessig reaksjon. Høyesterett har lagt til grunn at det samme gjelder også ved meget alvorlig eller massiv overtredelse av utlendingsloven. Det kan variere hvor inngripende utvisning vil virke overfor utlendingens barn. I noen tilfeller er det uproblematisk for hele familien å flytte fra Norge med den forelderen som blir utvist. I andre tilfeller må det legges til grunn at utvisningsvedtaket vil føre til midlertidig eller varig familiesplittelse, som vil ramme barn hardt.

Det følger av det jeg har sagt nå, at barnekonvensjonen ikke gir noe klart direktiv i enkeltsaker om hvorvidt utlendingen kan utvises eller ikke. Det sentrale her er derfor å sikre en barnesensitiv vurdering, herunder forsvarlige og samvittighetsfulle avveininger mot andre, motstridende interesser. I utlendingsforskriften er det fastsatt at barnets beste som hovedregel skal tillegges avgjørende vekt i noen konkrete situasjoner. For det første er det særskilt fastsatt at dersom utlendingen lever i samliv med barn som skal fortsette å bo i Norge, skal utlendingen som hovedregel ikke utvises på grunn av ulovlig arbeid eller opphold, dersom de ulovlige forholdene har vart i mindre enn to år. For det andre er det fastsatt at dersom det treffes et utvisningsvedtak, skal innreiseforbudet som hovedregel ikke gjøres varig dersom utlendingen har barn i Norge som vedkommende i lengre tid har bodd fast sammen med, slik at familielivet kan videreføres.

For å sikre at det foretas barnesensitive vurderinger i alle saker som berører barn, er det dessuten inntatt en egen bestemmelse i utlendingsforskriften som fastslår at det skal komme tydelig fram i vedtakene hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vurdert, hvilke innvandringsregulerende hensyn som er vurdert, og hvilken avveining som er foretatt med hensyn til eventuelle motstridende hensyn.

Som også representanten Fagerås var inne på, jobber nå departementet med en utredning om alternativer til utvisning, men det er nok ikke slik som kanskje SV hadde håpet på, at dette skulle være et direkte alternativ til utvisning. Det skal være et supplement til utvisning, men det kommer ikke til å bli slik at saker med grove overtredelser av utlendingsloven – og da snakker vi om svært grove overtredelser av utlendingsloven – vil medføre at utvisning ikke lenger blir aktuelt. Dette kommer ut på høring før jul.

Det har blitt lagt stor vekt på å øke den barnefaglige kompetansen i utlendingsforvaltningen. I tilknytning til utlendingssaker, slik som den som blir tatt opp her nå, har UNE gjennom bl.a. en rådgivende barnepsykolog gjennomført ulike tilfeller med typiske utvisningssaker som berører barn, hvor det er mulighet for familiesplittelse, og lagd gode rutiner for hvordan en skal håndtere det.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg hadde ikke forventet at ministeren skulle kommentere en enkeltsak, men når vi nå i det siste har hatt så mange saker i media som omhandler det samme, nemlig barns beste, forundrer det meg at ikke ministeren er mer urolig. Jeg vil påstå at barns beste ikke er hensyntatt i disse enkeltsakene, og jeg synes det er oppsiktsvekkende at ministeren sier at disse foreldrene skyver ungene foran seg.

I den ene saken jeg refererte til, er det snakk om en mann som har bodd i Norge i over 20 år. Han har jobbet og bidratt til lokalsamfunnene han har vært en del av. Det er heller ikke alvorlig kriminalitet, annet enn at de løy den dagen de kom til Norge. Det er et fellestrekk i de sakene jeg har nevnt, at foreldrene har oppgitt feil land den dagen de kom til Norge, og at de kom til Norge som veldig unge mennesker. I saken fra Lyngdal oppga moren feil land da hun kom til Norge for 18 år siden, og i saken fra Lofoten er det 22 år siden pappaen ble rådet til å oppgi feil land da han kom til Norge som 18-åring.

Det er ingen foreldelsesfrist i disse sakene. Dersom noen har begått brudd på straffeloven, har man frister for foreldelse av straffesaker for den enkelte. Disse fristene er i Norge mellom 2 og 25 år, alt etter alvorlighetsgraden på lovbruddet. For eksempel vil bedrageri foreldes etter fem år, grovt bedrageri etter ti år, og der strafferammen er 21 år, har straffeloven en foreldelsesfrist på 25 år. Det er kun i forbindelse med de alvorligste forbrytelsene sakene ikke vil bli foreldet. Det gjelder drap, terror, krigsforbrytelser osv.

Den norske stat mener altså at det er så alvorlig å lyve som 18-åring at barna dine skal bli straffet for det 20 år etterpå. Det står i dommen i saken fra Lyngdal – dette ifølge NRK:

«Jeg kan etter dette ikke se at barna vil bli utsatt for uvanlig store belastninger, eller at det foreligger ekstraordinære omstendigheter som tilsier at utvisning av A i to år vil være et uforholdsmessig inngrep overfor noen av barna.»

Dette strider mot min rettsoppfatning – at å skilles fra moren eller faren sin som femåring eller som tiåring ikke vil gi barna belastning. Man trenger ikke å være psykolog for å forstå at effekten av et sånt tap både for foreldre og barn kan utvikle seg til et traume.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er nok en erkjennelse fra SV i denne sal, i denne sak om at man rett og slett ikke får med seg et flertall av Stortinget på det man egentlig ønsker, nemlig å ha en massiv liberalisering av asylpolitikken i Norge. Derfor forsøker man så godt man kan å late som og argumentere for at det som er vedtatt av denne sal, ikke blir gjennomført i virkeligheten, og det på tross av at begge de to enkeltsakene som jeg har hørt om, og som har blitt tatt fram, er blitt ferdigbehandlet i forvaltningen, som er uavhengig i disse enkeltsakene. Begge er blitt behandlet i domstolene i Norge, og den ene saken er også blitt fullt ut behandlet i Høyesterett.

Er det slik at SV mener at domstolene i Norge ikke er gode nok? Er det slik at SV mener at vi ikke har en uavhengig nok forvaltning, og at det er en slags politisk styring i enkeltsaker, selv om det står i loven at man ikke har noen instruksjonsmyndighet i enkeltsaker?

Det SV ønsker, er tydeligvis en utlendingslov der man kan komme til Norge fra et land, og så kan man oppgi at man er fra et annet land, fordi man vet det er store sjanser for å få asyl hvis man oppgir at man er derfra. Man kommer altså til Norge, man vet at man ikke har noe beskyttelsesbehov, men man har lyst til å delta i den økonomiske situasjonen i Norge, og dermed lyver man og sier man er fra det andre landet, fordi man ønsker fordeler for seg selv.

Vi har en utlendingslov som er vedtatt av denne sal, som sier helt klart at asylretten er forbeholdt mennesker som er utsatt for forfølgelse, som befinner seg i en livsfarlig situasjon. De skal vi beskytte, de skal vi hegne om. Derfor er vi for asylretten, men vi er ikke for personer som vil utnytte den asylretten for sin egen vinnings skyld.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) []: Det er forstemmende å høre justisministeren stå og skrøne om andre partiers politikk på denne talerstolen. Dette handler om at Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter de ulike konvensjonene, også flyktningkonvensjonen, og på flyktningfeltet har denne regjeringen lagt seg på en linje der vi ikke gjør det, og der de kompetente organer, UNHCR og underliggende etater, som UNE, sier at vi ikke gjør det. Det undergraver asylinstituttet – vi hadde en debatt om det forrige uke.

Det er ingen som aksepterer juks, det er ingen som har ment at det ikke skal være reaksjoner på det. Når statsråden sier det, er det feil, og jeg reagerer ganske kraftig på at han insinuerer at det er det SV mener, for det er det ikke. Vi ønsker et større mangfold av reaksjoner i slike saker.

Vi er nødt til å ha en god saksbehandling i første instans, slik at man kan luke ut det som er feil, men jeg tror at man ikke trenger å sette seg så veldig nøye inn i situasjonen til folk som flykter fra store uroligheter, men som kanskje ikke passerer nåløyet for asyl, før man skjønner at man kanskje vil si noe som ikke er sant i første omgang. Hadde jeg vært i en slik situasjon, tror jeg faktisk jeg både hadde jugd og kanskje blitt kriminell også, for å berge mitt eget, ungene mine og barnebarna mine sitt liv. Det tror jeg statsråden også hadde gjort. Det handler om å ha en tilnærming til dette som ikke gjør at en slik feil skal ende opp med slike resultater som vi nå ser, etter 10, 15, 20, kanskje 30 år. Det er urimelig.

Jeg har fulgt en annen sak til Høyesterett, der den som søkte, vant. Det var Maria, som var tre år, der mor skulle utvises av «innvandringsregulerende hensyn». Det har vært mange slike saker, og det er slik nå at «innvandringsregulerende hensyn» trumfer alt. Det trumfer alt, og UDIs direktør var ute for 14 dagers tid siden og sa at de hadde tolket barnekonvensjonen for strengt. I tillegg til det har vi Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8, som også sikrer retten til familieliv, og det er også saker der Norge har blitt dømt for ikke å ta hensyn til barns rett til familieliv i nettopp slike saker som det vi snakker om nå.

Det er behov for å se på disse sakene. Derfor fremmet SV forslag og fikk flertall i Stortinget for det i 2018, ikke for å fjerne muligheten til utvisning, som statsråden feilaktig står og sier fra Stortingets talerstol, men for å kunne f.eks. bruke andre reaksjonsformer der det er urimelig, og der hensynet til barna må veie tyngre. Så det er ganske forstemmende å høre på det som statsråden sier.

Det er riktig at når sakene kommer til retten, har retten et bredere reaksjonsmønster som de kan ta i bruk. Men rettspraksis konstituerer rettspraksis, akkurat som avgjørelsespraksis konstituerer avgjørelsespraksis i utlendingsforvaltningen, og det betyr at når man har en veldig streng linje, ender man på en veldig streng linje.

Det SV mener, er at hensynet til barnet blir veid for lett i disse sakene. Statsråden kan godt riste på hodet, men jeg har også vært borti saker der politiet har brutt seg inn hos familier med barn midt på natta for å hente en mor som oppga en feil da hun kom. Barna var født i Norge. De var livredde. Gudskjelov hadde disse barna en far som klarte å stå på beina oppi det, men det var helt unødvendig å utvise den mora. Hun kunne ha fått en fengselsstraff, hun kunne ha fått en bot for handlingen, som var feil, men nå reagerer vi altfor strengt på dette. Det er også behov for å sette en strek i disse sakene, altså å ha en foreldelsesfrist – det har vi når det gjelder grov kriminalitet. Mange av disse sakene handler bare om å berge livet sitt, og det er ikke grov kriminalitet.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Igjen står vi i denne sal og diskuterer hvordan SV, spesielt, ønsker å ivareta grunnløse asylsøkeres muligheter til å få opphold i Norge. Og det er ikke første gangen jeg blir overrasket over den rørende omsorgen SV først og fremst har for grunnløse asylsøkere. I denne saken er det heller ikke bare grunnløse asylsøkere, det er de som bevisst har løyet om sin sak for å få opphold i Norge.

Nå har det jo kommet fram tidligere i debatten at det er feil at artikkel 9 i barnekonvensjonen er et hinder for at foreldre kan utvises. Ministeren har redegjort godt for hvordan dette skal tolkes. I punkt 4 under artikkel 9 står det referert bl.a. til fengsling eller utvisning som legitime grunner for atskillelse.

Sosialistisk Venstreparti er stadig oppe med sitt ønske om å innføre foreldelsesfrist i slike saker og sammenligner det med andre straffbare forhold som har foreldelsesfrist. Den sittende regjeringen har i større grad gått bort fra foreldelsesfrist og sørget for å fjerne det i flere saker. Det er i den retningen man kanskje heller burde gå, istedenfor at man på sikt skal belønne folk som har jukset eller begått kriminelle handlinger, med at man skal få rettigheter.

Man må heller ikke forveksle disse sakene med andre ordinære straffesaker. Her er det snakk om personer som har fått en rettighet de ikke hadde krav på, ved å lyve. Det er ikke sånn at hvis man stjeler en bil, er det ansett som en straff å levere bilen tilbake. Straffen er den du får etterpå. Veldig mange av disse sakene blir ikke straffet på den måten, man mister bare den rettigheten man feilaktig har fått ved å lyve.

I disse sakene hører vi aldri SV innrømme at de alltid er for oppmykning og aldri for innstramminger. De sier i denne salen gang på gang at de ønsker at juks i asylsaker skal straffes, de sier at de ikke er imot at grunnløse asylsøkere skal sendes tilbake, men hvis vi ser på alle de forslagene SV fremmer, og alle de sakene de tar opp der det helt åpenbart er grunnløse asylsøkere de står opp for, også dem som har jukset i asylsøknaden, ville jo alle fått opphold. Vi har sett det i andre europeiske land, vi har sett det i vårt naboland, hvor den politikken SV stadig tar til orde for, har blitt gjennomført, og det har ikke gått spesielt bra.

Det er helt på det rene at summen av alle de forslagene som kommer fra SV, ville skapt tilstander som hadde vært helt umulige å håndtere. Og når vi har så pass håndfaste bevis på at den politikken har blitt gjennomført, i Sverige, med det resultatet den har fått, vil jeg advare på det kraftigste mot å gå videre i den retningen. Jeg synes det er rart om ikke også SV tenker i de baner.

Så jeg vil etterlyse hva som egentlig er SVs forslag til å håndheve det lovverket vi har for å sende ut de grunnløse asylsøkerne eller de som har jukset seg til opphold, all den tid de påstår at det er det de ønsker, mens alle forslag går i motsatt retning. Hva er det SV ønsker å gjøre for å håndheve lovverket som foreligger, sånn at vi faktisk kan ta vare på dem som har en grunn til opphold i Norge? Og der skal nåløyet være smalt; man skal ha en meget god grunn for å få asyl i Norge. Det forundrer meg stadig vekk at SV gang på gang legger til grunn at de som har fått avslag, faktisk egentlig har en grunn for opphold, selv om de har vært gjennom alle rettsprosesser og ankeinstitusjoner og fått avvist at de har det.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg registrerer bare oppgitt at Fremskrittsparti-representanten Jon Engen-Helgheim ikke bryr seg når 2 500 norske barn er berørt og er blitt fratatt retten til familieliv. Det engasjerer i hvert fall SV, og jeg mener at det ikke er rettsstaten Norge verdig, men det skjer på Fremskrittspartiets vakt, og det skjer med åpne øyne fra det samme partiet.

Det er en politisk oppgave å vurdere på hvilket grunnlag mennesker har rett til å oppholde seg i Norge, og det er rettssystemets oppgave å vurdere de juridiske uklarheter eller uenigheter mellom myndighetene og menneskene som er blitt berørt. Men samtidig slår noen andre mekanismer inn, de samme som vi ser i Nav-skandalen. Norge har anerkjent et sett med internasjonale lover og regler som vi er forpliktet til å overholde. Rent konkret handler det i dette tilfellet etter min oppfatning om barnekonvensjonens artikkel 9 punkt 1, som jeg har referert til tidligere.

UDI er delegert betydelig makt til å ta avgjørelser i saker som griper inn i barns liv, og staten er menneskers motpart i disse sakene. Vi som følger med på disse sakene, reagerer sterkt på at UDI ofte velger å overprøve vedtak som er sendt tilbake fra domstolene. Vedtakene kan si at UDI må legge vekt på barnas beste i sakene, mens UDI ofte svarer at det er de innvandringsregulerende hensynene som må veie tyngst. Når de gjør dette i endelig vedtak, er det ikke uvanlig at vedkommende person eller familie blir sendt ut av Norge på 24 timers varsel. Dersom man da ikke har norsk statsborgerskap, har man plutselig ingen rettigheter i rettssystemet i Norge.

Dette er en typisk sak som har rammet lokalsamfunnet i Lofoten, og jamfør den saken som vi diskuterte i stad, har vi bruk for alle de innbyggerne vi kan få i min hjemkommune. Ahmed flyttet til Norge som ungdom og fikk ved ankomsten det han selv beskriver som et dårlig råd om hvordan han kunne sikres opphold i Norge. Etter noen års opphold her har han selv valgt å melde fra til myndighetene om at han hadde gitt ukorrekte opplysninger ved ankomst.

Igjen har jeg bare lyst til å si at jeg hadde ingen store forventninger til justisministeren fra Fremskrittspartiet i denne saken, men jeg hadde likevel lyst til å ta den opp fra Stortingets talerstol, fordi den har berørt meg så sterkt. Og igjen: Dette er ingen alvorlig forbrytelse, dette er en løgn som ble begått for 20 år siden, og vi har barn som er offer i saken.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Når man søker om å få en rettighet i Norge, er man forpliktet til å oppgi korrekte opplysninger. Det er faktisk et grunnleggende prinsipp i det meste innenfor forvaltningen at hvis man lyver for å oppnå en rettighet man ikke har krav på, så er det ingen foreldelsesfrist. Det er familier i Norge som har måttet tåle at huset har blitt revet eller ikke regnet som beboelig lenger, fordi det ble bygd ulovlig. Det kan til og med være gjort av dem som eide huset før dem, og det kan være 20–30 år siden.

Det har vært mange rare påstander, og dette blir en debatt om behandling av enkeltsak. Men jeg må si til representanten Andersen, som mener det er forstemmende at jeg tillegger SV meninger de ikke har: Det eneste jeg har gjort, er å referere til hva representanten Fagerås faktisk sier. Hun står og sier at hun synes det er fælt at 2 500 barn er berørt i utvisningssaker, og at det ikke er en rettsstat verdig. Da har man tatt det standpunkt at slik skal man ikke ha det lenger – og det er helt greit å gå ut politisk å flagge det standpunktet. Men det er ikke det denne sal har bestemt. Denne sal har bestemt helt andre regler, og forvaltningen er forpliktet til å følge opp de reglene.

Jeg vil advare sterkt mot en slik enkeltsaksbehandling. Det er en grunn til at denne sal har bestemt i utlendingsloven at ingen kan instruere UDI i enkeltsaker, heller ikke i forhold til UNE. Vi kan ikke instruere UNE i hvordan de utfører saksbehandlingen sin – nettopp for å sikre uavhengig saksbehandling i enkeltsaker. Det er ikke særlig belysende for debatten, og jeg tror ikke at enkeltrepresentanter i denne sal har mer juridisk kompetanse, for å si det på den måten, enn det Høyesterett har. I avslutningen viser man til artikkel 9 i barnekonvensjonen, og man lister opp ett punkt og glemmer å se at hele artikkel 9 har fire punkt. Det fjerde nevner utvisningssaker eksplisitt som et av punktene hvor man skal ha en egen saksbehandling, nettopp fordi det kan skje på tross av det som står i det første punktet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 11 er dermed avsluttet.