Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:04:18] (ordførar for saka): Eg vil takke komiteen for samarbeidet og innstillinga som ligg føre.

Ved behandlinga av jordbruksmeldinga i førre periode gjekk eit samla storting inn for at ein skulle auke sjølvforsyningsgraden i Noreg. Det betyr, utan at ein har talfesta det på nokon måte, at eit reint fleirtal på Stortinget vedtok at ein skal trappe han opp.

Utviklinga dei siste åra er negativ. Utviklinga går mot ein lågare sjølvforsyningsgrad i Noreg enn vi har hatt tidlegare år, og ho ser ikkje ut til å snu. Vi blir meir avhengige av import av varer, anten det er reine matvarer eller fôringrediensar. Vi har altså ein jordbrukspolitikk som undergrev målsetjinga som Stortinget har sett.

I representantforslaget fekk Stortinget moglegheit til å konkretisere kva ein la i grad av sjølvforsyning. Da valde regjeringspartia å ikkje talfeste det, ikkje seie noko om kva for retning dei ønskte, mens ein samla opposisjon gjekk inn for at målsetjinga om 50 pst. sjølvforsyningsgrad i 2026 er ei naturleg målsetjing, om ho skal bety noko. Det andre forslaget, som kanskje er det viktigaste, er forslaget om at ein skal ha ein opptrappingsplan for ein enda større grad av sjølvforsyning på sikt.

Regjeringspartia kan sjølve forklare kvifor dei ikkje ønskjer å konkretisere dette, og kvifor dei støttar seg på ein politikk som i realiteten reduserer sjølvforsyningsgraden og gjer oss meir avhengige av import.

I perspektivet til SV er dette eit avgjerande viktig forslag. For det første handlar det om sikkerheit – om matsikkerheit. I den verda vi ser no, går utarminga av jord globalt raskare enn vi tidlegare har trudd. Globalt blir jorda meir utpint. Berekningar frå FN viser at rundt 50 pst. av produktiv jord globalt er så utpint eller utarma at ein ikkje kan få den utkoma av jorda som ein har fått tidlegare.

For første gong uttaler også kornorganisasjonen i FN at ein estimerer ein nedgang i produksjonen av korn framover – for første gong. Verken pesticid, ulike sprøytestoff eller ny teknologi klarer no å stoppe den negative utviklinga ein ser på landjorda. Vi går altså inn i ei tid der tilgang på mat og matingrediensar faktisk går ned. At Noreg da skal møte ei sånn utvikling med å gjere oss enda meir avhengige av import, er sjølvsagt ei farleg utvikling. I eit reint sikkerheitsperspektiv er det einaste riktige for Noreg å auke sjølvforsyningsgraden og leggje strategiar for det.

I eit anna perspektiv ser vi at vi i dag beslaglegg nesten like store areal i utlandet for å forsyne vårt eige jordbruk, som det vi bruker av jord i Noreg i dag. I mitt fylke har det sidan slutten av 1950-talet vore ein reduksjon i bruk av produktiv jord på over 40 pst. Vi byggjer altså ned produktiv bruk av areal i Noreg i dag, samtidig som vi gjer oss meir avhengige av bruk av jord i andre land.

Viss den båten som hentar soya frå Brasil, han som kvar veke kjem med veldig mange tusen tonn soya til Noreg, av ulike grunnar sluttar å kome til Noreg – på grunn av krise på den sørlege halvkula eller fordi Brasil ønskjer å bruke desse ressursane på anna vis – da ligg vi dårleg an. Noreg er eit av dei landa i vår del av verda som har den lågaste sjølvforsyningsgraden av absolutt alle.

Difor er det ganske overraskande at regjeringspartia vel å møte den situasjonen vi ser globalt, med å fortsetje som før. Det er ganske uansvarleg, og eg håper at debatten i dag i alle fall kan få fram ein argumentasjon om kva utvikling dei ønskjer å ha i jordbruket.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:09:20]: Det stemmer. Takk, president.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [10:09:42]: Det er en veldig optimistisk dag i dag, for det som nå ligger til behandling i Stortinget, spesielt med tre tydelige rød-grønne forslag, vitner om at det kommer til å bli en ny vår for matpolitikken i Norge. Det er en retning for en bedre balanse på en rekke områder. La meg innledningsvis spesielt nevne tre. Det handler om en bedre kurs for sikkerheten til folk i landet vårt, det handler om at vi skal ha en matproduksjon som ivaretar det biologiske mangfoldet vårt, i hele Norge, og det handler selvfølgelig om at vi skal sørge for en kurs for matpolitikken vår som gir håp om arbeidsplasser i hele landet.

Vi tar sikkerheten først, for det er avgjørende for tankegangen i de rød-grønne forslagene som vi nå skal behandle. Forsvarets forskningsinstitutt har i den senere tid engasjert seg sterkt i spørsmål om sikkerhet og beredskap, og i en av de nyere rapportene kommer Forsvarets forskningsinstitutt med en klar beskjed til oss som folkevalgte. Rapporten heter Matsikkerhet i et klimaperspektiv. Det Forsvarets forskningsinstitutt har gjort, er å gå inn i den utviklingen som vi har sett i verden siden 2000-tallet. Konklusjonen er entydig og klar: Det har vært flere tilfeller av markant prisstigning på de sentrale matvarene som sørger for mat til verdens befolkning, og det er matvarer som ris, hvete, mais og soya. Grunnen til at det er så viktig i tiden vi nå går inn i, er ifølge Forsvarets forskningsinstitutt at matvarer også kan bli en strategisk handelsvare. Det er ikke lenger bare snakk om handel, men det er også snakk om å koble matvarer opp mot militære og strategiske interesser i de ulike landene.

Når en befolkning står i fare for å miste tilgangen til nok mat, kan det skape både destabilisering av samfunn og en enorm frustrasjon. En av de bakenforliggende årsakene til opptøyene som vi har sett i Midtøsten de senere årene, handler bl.a. om tilgangen på mat. Under de første demonstrasjonene i det som ble kalt den arabiske våren, hadde folk med seg brød ut på gata for å markere frykten for økte brødpriser, og det var som en følge av bl.a. sviktende avlinger i området rundt Ukraina, som er et av de få landene i verden som eksporterer korn i stor grad. Det samme peker regjeringens eget klimarisikoutvalg på og sier at det kan bli knapphet på vesentlige varer som følge av et mer uforutsigbart klima.

Så erkjennelsen er klar: Det er ikke mulig å skape trygghet og et stabilt samfunn hvis man bare har kuler, men ikke har mat. Det har også vi i Norge blitt tydelig utsatt for. Norge er et av de landene i verden som ligger særskilt sårbart til, med tanke på at vi kan bli avskåret fra handel gjennom sjøveien. Det skjedde under første verdenskrig, og det skjedde under Napoleonskrigene, som var årsaken til diktet om Terje Vigen, som Henrik Ibsen skrev.

Det tredelte forslaget i dag er vi i Arbeiderpartiet veldig glad for at har med seg et punkt som vi har jobbet med nå i denne stortingsperioden. Våren 2018 la vi fram vår opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser, og det er det nå rød-grønn enighet om at vi skal gjennomføre. Det er også enighet om at vi skal få en ordentlig risiko- og sårbarhetsanalyse som tar opp i seg nettopp de elementene som jeg nå har redegjort for, om utviklingen i verden med tanke på en stadig mer presset matsikkerhet. Og det er enighet om å sette et styringsmål, som er det viktige for oss, om at jordbrukspolitikken nå skal gå i den retningen som vi nå skisserer, sånn at vi gjennom store og små tiltak kan sørge for at vi får en bedre og mer balansert og bærekraftig utvikling.

Alt i alt er dette en veldig optimistisk dag, og den markerer et skille og bærer bud om en fornyet og forsterket jordbrukspolitikk og en ny vår for arbeidsplasser i hele landet vårt.

Margunn Ebbesen (H) [10:15:04]: Representantene fra Senterpartiet tar i dette representantforslaget opp det forhold at de mener norsk selvforsyning av jordbruksmat skal økes til minst 50 pst. innen 2026.

Høyre i regjering jobber for å legge til rette for at det norske jordbruket produserer så mye som mulig av maten norske forbrukere etterspør, innenfor de naturgitte rammene vi har, og ikke minst innenfor de gitte handelspolitiske rammene som til enhver tid gjelder.

Når det gjelder selvforsyningsgrad av jordbruksmat, er det mange forhold vi må ha med i betraktningen. Det er store samfunnsmessige endringer i hvordan forbrukeren forholder seg til mat. Befolkningsutviklingen og måten forbrukerne setter sammen sitt kosthold på, vil ha stor betydning for produksjonsmulighetene og selvforsyningsgraden. Rapporter viser også at andelen av både kjøtt og potet som vi spiser, går ned. Dette er trender som vi alle, både vi som forbrukere, politikere og de som produserer landbruksprodukter, må ta inn over oss. I Norge har vi gjennomgående høy selvforsyningsgrad for husdyrprodukter og lavere selvforsyningsgrad for energirike plantevekster til mat. Vi er selvforsynte med grovfôr, som inneholder mye protein.

Vi har en situasjon med redusert melkeproduksjon på grunn av avviklingen av eksportsubsidier og den tidligere omtalte dreiningen i kostholdet, hvor spesielt de unge og våre nye landsmenn og -kvinner spiser mindre kjøtt og poteter. Markedet for husdyrprodukter, som norsk jordbruk har gode muligheter til å produsere, blir mindre. Videre ser vi at markedet for plantekost vil øke og potensielt kan bidra til å redusere selvforsyningsgraden.

Å ha som målsetting å øke selvforsyningsgraden basert på jordbruksmat er vel og bra. Men å koble dette i en beredskapskontekst mener jeg blir feil. Å antyde at høy selvforsyningsgrad, korrigert for import av fôr, øker forsyningssikkerheten for den norske befolkningen, blir et for enkelt bilde. Det foreligger flere rapporter som Landbruks- og matdepartementet har fått utarbeidet de siste årene, som viser at norsk matsikkerhet er god. Det vi må ha med oss, er at klimaendringene kan føre til forverrede vekstforhold, som igjen kan medføre både økt prisnivå og større prisrisiko. Dette følger norske myndigheter tett opp.

Men Norge er en del av verden, og skulle det oppstå en situasjon med svikt i muligheten for import av fôr, vil nok også mulighetene for å importere alle de andre innsatsfaktorene som jordbruket er avhengig av å importere, rammes. Jeg er derfor glad for at vi har en regjering som er opptatt av å ha stabile og gode handelsforhold med våre handelspartnere i Europa og i andre deler av verden.

Gjennom de siste jordbruksoppgjørene er det lagt opp til at kanaliseringspolitikken skal utnyttes best mulig. Det betyr at virkemiddelbruken gjennom jordbruksoppgjørene er viktig. Dette handler om arbeidsdelingen for bruken av jordbruksarealene. Derfor ble tilskudd til produksjon av gras i kornområdene redusert, og utmarksbeitetilskudd ble styrket. Vi har da fått en styrking av økonomien til kornbøndene, slik at det nå dyrkes korn på arealer som er godt egnet til dette. Så jobbes det med ulike prosjekter ute i næringen for å bedre grovfôrproduksjon og øke kvaliteten på fôret. Dette er viktige bidrag som det er interessant å følge med på.

Representantene tar i representantforslaget opp temaet om selvforsyningsgrad når det gjelder jordbruksmat. Dette er selvfølgelig viktig, men når det gjelder den totale selvforsyningsgraden, bør også det vi produserer eller henter opp fra havet, vurderes tatt med.

Geir Pollestad (Sp) [10:19:13] (leiar i komiteen): Det er einigheit om å auka sjølvforsyningsgraden. Det er bra. Men det er behov for å konkretisera, og det er behov for å setja mål.

Kvifor er sjølvforsyningsgraden viktig? Jo, han er viktig fordi me må bruka ressursane me har i landet vårt. Me må styrkja både den nasjonale og den globale matproduksjonen. Sjølvforsyningsgraden er viktig for beredskapen, han er viktig for distriktspolitikken, og han er viktig for busetjing og verdiskaping i heile landet. Det handlar òg om å sikra norske forbrukarar nok trygg og rein mat.

I media fokuserer ein ofte på at me er i ein overskotssituasjon når det gjeld norsk mat. Det er ikkje sant. Problemet er at me har ein overimport av mat til Noreg. Det er behov for å styrkja den nasjonale matproduksjonen, og det må skje med grunnlag i norske ressursar.

Forslaget som er lagt fram, vil ha konsekvensar for måten ein utformar landbrukspolitikken på. Det må gjennomførast tiltak for å nå eit slikt mål. Eg kan nemna mange. Sterkare jordvern er eitt naturleg tiltak. Det er behov for å styrkja importvernet. Eit eksempel er jo brexit – når den marknaden som EU har å tilby oss, vert mindre, bør det me betalar til EU i form av kvotar til å selja mat til Noreg, verta redusert tilsvarande den markanden som fell vekk. Det er behov for å auka kornareala i Noreg, og det er behov for å auka kornproduksjonen i Noreg. Viss me skal nå målet, må me òg bruka beiteareala våre betre, og me har ikkje råd til å la område der det er mogleg å produsera mat, liggja brakke.

Eg meiner òg at eit mål om auka sjølvforsyning må få betyding for utforminga av regelverket. Me må ikkje innføra reglar som innskrenkar moglegheita til å produsera mat. Eit eksempel er nye EU-reglar når det gjeld matproduksjon i veksthus som skal verta kvalifisert som økologisk produksjon. Der er det nye reglar på gang som eg fryktar at vil gå ut over den norske produksjonen av økologiske produkt.

Eit sentralt spørsmål her er tilgangen til protein. Me treng å utvikla nye proteinkjelder som kan erstatta soya. Eg skal ikkje gå djupt inn i det, men eg meiner at me må ta ein diskusjon om det faglege grunnlaget for å nekta bruk av kjøtbeinmjøl i kraftfôr. Det er ein diskusjon som ein ikkje har hatt på 20 år. Er det framleis eit fagleg grunnlag for det? Er det betre enn alternativet?

Det er eit stort engasjement i Senterpartiet for å styrkja norsk jordbruk og auka sjølvforsyningsgraden. Det trur eg talarlista i denne saka vil visa, og me vil koma tilbake til ei rekkje ulike sider ved det.

Representanten Ebbesen viste i innlegget sitt til ei rekkje rapportar som har vorte utarbeida. Dei rapportane har ei stor svakheit, og det er at dei legg til grunn at same kva som skjer i verda, anten det gjeld klima eller krig, vil handelen gå sin gang. Senterpartiet meiner at når me skal planleggja beredskap, kan me ikkje leggja statlege planføresetnader til grunn og tru at dei vil verta respekterte same kva som måtte skje.

Ein sa òg at Noreg er ein del av verda. Det er det vanskeleg å vera ueinig i. Noreg må ta sitt globale ansvar gjennom å styrkja norsk matproduksjon, og det målet me set i dette representantforslaget, vil vera eit viktig verkemiddel. Me får ikkje med regjeringa på dette, men det er svært gledeleg at opposisjonen står samla bak forslaga frå Senterpartiet.

Steinar Reiten (KrF) [10:24:26]: Det er positivt at Senterpartiet med dette representantforslaget igjen setter fokus på et av de viktigste temaene i norsk landbrukspolitikk.

Arbeidet med å øke selvforsyningsgraden gjennom matproduksjon med grunnlag i norske ressurser pågår kontinuerlig, og det er bred tverrpolitisk enighet om at det er et av de mest sentrale målene for landbrukspolitikken. Det ble slått fast av en samlet næringskomité da Meld. St. 11 for 2016–2017, Endring og utvikling – en fremtidsrettet jordbruksproduksjon, ble behandlet våren 2017.

Det er også en samlet næringskomité som i innstillingen til denne saken understreker viktigheten av å forsterke arbeidet med å øke selvforsyningsgraden av norske jordbruksvarer basert på norske ressurser. I en verden med stadig økende usikkerhet er det viktig for både matsikkerhet og beredskap. Vi registrerer likevel at opposisjonspartiene benytter denne anledningen til å prøve å skape et inntrykk av at de i fellesskap markerer starten på en ny giv i landbrukspolitikken, og det stemmer selvsagt ikke. Regjeringen har som et prioritert mål å arbeide for økt selvforsyningsgrad for norske jordbruksmatvarer basert på norske ressurser, og det arbeidet pågår kontinuerlig.

Da Meld. St. 11 for 2016–2017 ble behandlet våren 2017, sluttet Kristelig Folkeparti seg til prinsippet om at selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr bør legges til grunn som resultatmål for norsk matproduksjon på norske ressurser. Det er fordi denne definisjonen best fanger opp formålet med at matproduksjonen skal skje med grunnlag i norske ressurser og sikre økt selvforsyningsgrad.

Spørsmålet om hvilke indikatorer som skal legges til grunn for å definere selvforsyningsgraden, er likevel ikke avgjørende i denne sammenhengen. Det er relativt enkelt å regne ut selvforsyningsgraden, både med og uten korrigering for import av fôr, slik at statusen til enhver tid vil være kjent.

Flertallet i komiteen, bestående av regjeringspartiene, viser likevel til at hvis selvforsyningsgraden – med eller uten korreksjon for import av fôr – blir satt inn i en sikkerhets- og beredskapsmessig kontekst, slik forslagsstillerne gjør, er det uansett ikke en egnet resultatindikator for matberedskapen. Den forteller ingenting om mulighetene for endringer i produksjon og forbruk i en gitt krisesituasjon. Arbeidet for å opprettholde stabile handelsforhold er viktig ikke bare for matberedskapen, men også for jordbrukets produksjonsevne.

Hvis det skulle oppstå begrensninger i muligheten til å importere fôr, må det antas at det også vil være begrensninger i muligheten til å importere alle de andre innsatsfaktorene som jordbruket er avhengig av. Derfor mener flertallet at det ikke er grunnlag for å gi noen av beregningene særskilt status som resultatindikator i jordbrukspolitikken.

Det er også slik at et mål om å nå en selvforsyningsgrad på minst 50 pst. for norske jordbruksmatvarer, korrigert for fôrimport, vil ha store konsekvenser for norsk landbruk, uansett hvilken tidsfrist en setter. Det gjelder ikke minst inntjeningsevnen for melkeprodusenter. Det forholder seg nemlig slik at norsk landbruk i dag er avhengig av å importere proteinholdige fôrråvarer til kraftfôrproduksjon, og det er i realiteten ikke mulig å erstatte denne importen med produksjon av proteinrike planter på norsk jordbruksareal uten at det går ut over den samlede kornproduksjonen.

Det er bred tverrpolitisk enighet blant partiene på Stortinget om å arbeide for en bedre utnyttelse av beiteressursene gjennom en styrking av kanaliseringspolitikken og tilskuddsordninger som skal stimulere til økt beiting.

Å tro at gress som proteinkilde kan erstatte proteinrike fôrråvarer som soyaen vi importerer, er likevel en feilslutning. Det blir bl.a. grundig dokumentert i en rapport fra Nibio, som ble omtalt i Nationen den 9. desember i år. Der blir det slått fast at norske melkeprodusenter, særlig i Nord-Norge, vil få en dramatisk svikt i inntekten ved redusert bruk av kraftfôr. Hvis kraftfôrandelen i fôret blir redusert til 10 pst., vil avdråtten per ku gå ned fra 7 900 liter i snitt i dag til knapt 4 400 liter. Ved fullt ut gressbasert fôring vil avdråtten bli ytterligere redusert til 3 700 liter per ku, altså mer enn en halvering av dagens nivå. Nibio-rapporten slår fast at selv om en legger inn reduserte kraftfôrkostnader i kalkylene, vil det på langt nær veie opp for nedgangen i melkeinntektene på grunn av lavere avdrått.

Alle partier i denne salen er enige om at det er et viktig landbrukspolitisk mål å øke selvforsyningsgraden av jordbruksmatvarer basert på norske ressurser. Regjeringen arbeider kontinuerlig for økt selvforsyning. Min oppfordring til forslagsstillerne vil nok være å gå en runde med seg selv og tenke på om det er litt prematurt å sette ambisiøse, tidfestede mål der konsekvensene, særlig for norske melkeprodusenter, ikke ser ut til å være tilstrekkelig hensyntatt. Det tror vi per nå ikke er den rette veien å gå.

Terje Breivik (V) [10:29:34]: Landbrukspolitikken til Venstre har som utgangspunkt at me skal forvalta dei nasjonale ressursane våre, skapa verdiar av dei og sørgja for ei størst mogleg sjølvforsyning og mattryggleik. Me skal auka matproduksjonen i takt med folketalsveksten.

Landbruket er ei biologisk næring som vert driven i eit svært langsiktig perspektiv og treng langsiktige, stabile rammevilkår. Størst mogleg sjølvforsyning får me ved å utnytta dei ressursane me har. Det skal vera eit levande landbruk over heile landet. Dyrka og dyrkbar mark skal vernast, og gras- og beiteressursane skal nyttast.

Me må ha grunneigarar og bønder med kompetanse og moglegheiter og avgrensingar til naturen og den enkelte garden. Bonden må sjå seg tent med å gjera jobben i eit langsiktig perspektiv på tvers av generasjonane.

Skal me klara å nå måla om auka sjølvforsyningsgrad, som eit samla storting står bak, er me nøydde til å ta jordbruksareal i heile landet i bruk. Dei beste jordbruksareala må nyttast til grønt og matkorn, som går direkte til mat til folk og fôr til dyr.

Storstilt import av dyrefôr frå land med matmangel og land som høgg regnskog for å produsera soya til eksport, er ikkje berekraftig. Me må auka lokale innsatsfaktorar til fôrproduksjonen i landbruket, både av omsyn til klimaet, miljøet og sjølvsagt for eiga sjølvforsyning. Heldigvis skjer det mykje spennande arbeid innanfor dette feltet med m.a. Foods of Norway som ein viktig aktør.

Planteproduksjonen er sjølve grunnlaget for all jordbruksproduksjon. Anten produksjonen går til menneskemat eller dyrefôr, er det det samla jordbruksarealet som avgjer det reelle potensialet for matproduksjonen.

Jordbruksarealet har gått tilbake. Talet på gardsbruk har gått ned, og importen av protein har auka. Og sjølv om nedgangen i talet på bruk er redusert, og det skjer mykje spennande innanfor forsking og utvikling på fôrressursar, er utviklinga bekymringsfull.

Matproduksjonen vil alltid føra til utslepp av klimagassar, men det er viktig at desse utsleppa er ein del av eit kretsløp. Reduserte klimagassutslepp frå landbruket er ein nødvendig del av ein heilskapleg landbrukspolitikk.

Landbruket er meir enn noko anna ei næring som er avhengig av eit mest mogleg stabilt klima. Me heiar på og stimulerer dei norske forskingsmiljøa som er i ferd med å utvikla fôrreseptar som gjev mindre klimagassutslepp hjå grasetande dyr. Her må me òg rosa næringa for å ha teke mange gode, nødvendige grep.

Bonden som sjølvstendig næringsdrivande bør ha stor fridom i korleis han eller ho utformar bruket sitt, kvardagen sin, framtida si. Samstundes er matproduksjonen og miljøet av nasjonal tyding. Og kva bonden produserer og tener pengar på, vert bestemt av etterspurnaden til forbrukarane.

Venstre har store ambisjonar for landbrukssektoren. Me vil at næringa skal liggja i teten når det gjeld berekraftig utvikling, me har ambisjonar om at jord- og skogbruket sjølve skal bidra med god og berekraftig produksjon og bidra til auka sjølvforsyning. Me er overtydde om at den beste og mest berekraftig måten å nå målet om auka sjølvforsyning på, er gjennom ein god, konstruktiv dialog med næringa m.a. gjennom dei årlege jordbruksforhandlingane.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [10:33:34]: Det har lenge ligget til grunn for norsk jordbrukspolitikk at norske bønder skal dekke forbrukernes etterspørsel etter mat som vi har naturlig grunnlag for å produsere i vårt land, innenfor de handelspolitiske rammene som til enhver tid gjelder for landet. Det er bred oppslutning i denne sal om at vi skal ha en høy selvforsyningsgrad, ja, så høy som mulig. Så langt som mulig skal produksjonen skje på norske ressurser, dvs. bruk av norske jordbruksarealer. Regjeringen har fulgt opp og vil fortsette å følge opp den målsettingen i jordbrukspolitikken.

Høy norsk egendekning av mat forutsetter at vårt relativt begrensede jordbruksareal utnyttes best mulig. Mye av arealene våre er best egnet til grasproduksjon, og vi har dårlige forutsetninger for å produsere energirike plantevekster til menneskemat. Derfor er det norske jordbruket dominert av husdyr. Vi har høy forsyningsgrad for husdyrprodukter, som har høy produksjonsverdi. Samtidig har vi klart lavere selvforsyning for plantevekster til mat. Det gjør at målt i verdi har norsk matindustri en hjemmemarkedsandel på om lag 80 pst.

Husdyrholdet gjør at det produseres mye protein i jordbruket. Selvforsyningsgraden for protein er i underkant av 70 pst. Men fordi vi ikke dyrker energirike vekster som sukker, ris, tropiske frukter, nøtter og noe matkorn, blir selvforsyningen for energi lavere. For jordbruket utenom fisk har det ligget i underkant av 50 pst. lenge, og variasjonen i avlinger, særlig for matkorn, påvirker tallene hvert år. Når selvforsyningsgraden korrigeres med import av fôr, ligger det normalt rundt 40 pst., men varierer alt etter kornavlingene.

Dette viser at det er mange måter å vise hjemmemarkedsandelene for jordbruket på, og alle er relevante for å beskrive resultatene av politikken. Derfor er det heller ikke grunnlag for å gi én av dem en særskilt status som resultatindikator. Det betyr selvsagt ikke at selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr ikke er relevant, men det er behov for å dokumentere bruken av norske jordbruksareal og importen av fôr mer omfattende enn det. Det gjør også at regjeringen årlig overfor Stortinget i proposisjonene om jordbruksoppgjøret rapporterer på det.

Det er flere ting som er viktig for å øke selvforsyningsgraden. Det viktigste grunnlaget for en norsk matproduksjon som bruker norske jordbruksarealer, er at vi er konkurransedyktige på jordbrukssektoren, med tilstrekkelig lønnsomhet for bøndene – et produktivt landbruk som tilpasser produksjonen til forbrukernes etterspørsel.

Vi ser nå trender i retning av lavere etterspørsel etter det vi har høy selvforsyningsgrad av, f.eks. mat fra grasbasert husdyrhold. Dersom det erstattes med økt forbruk av fisk, frukt og grønt eller varer vi ikke kan produsere i Norge, vil det være mer krevende å øke selvforsyningsgraden samlet.

Et annet element er å redusere fôrimporten og dekke en større del av fôrbehovet med norsk fôr. Sentralt i det står det pågående arbeidet med å bedre grovfôrkvaliteten og øke bruken av grovfôr. Grovfôr dekker allerede den klart største delen av husdyrenes proteinbehov, men det er likevel behov for at vi i størst mulig grad er med på å bruke det minste vi trenger, og samtidig få en høy og god produksjon, og i tillegg legge til rette for at vi utvikler nye måter å få protein inn i norsk fôr på, fra norske ressurser. Den forskningen er ganske stor, og vi trenger den, i tillegg til økt kornproduksjon med riktig kvalitet for å redusere importen og øke selvforsyningen.

Vi vil fortsette med å arbeide for å ha en høy egenandel innenfor norsk jordbruk og bruke norske ressurser effektivt. Da er jeg helt enig med representanten Pollestad, som sier at en av de viktigste tingene er både å bruke ressursene og å verne den dyrka jorda vi har, for den har vi lite av.

Emilie Enger Mehl (Sp) [10:50:23]: Noe av det aller viktigste vi kan gjøre for egen beredskap, for naturen og klimaet, for arbeidsplasser og bosetting og for internasjonal sikkerhet, er å produsere vår egen mat. Jeg mener at vi er helt nødt til å øke selvforsyningsgraden for å møte framtidens utfordringer. Jeg blir faktisk ganske sjokkert når representanten Ebbesen fra Høyre sier rett ut at beredskap ikke har noe med import av mat å gjøre, og mener det blir for enkelt å si.

Jeg lurer på om landbruksministeren fra Kristelig Folkeparti er enig i den beskrivelsen, om det er regjeringens holdning. Jeg mener at selvforsyning og import av mat har alt å gjøre med beredskap, og det er faktisk ganske enkelt: I Norge er vi i dag avhengige av å importere mat. Hvis vi kommer i en situasjon der det ikke er mulig å importere, vil vi mangle mat som vi trenger. Det kan skyldes handelsblokade, eller det kan skyldes tørke eller naturkatastrofer i land som vi importerer fra, og som gjør at de trenger maten selv. Det er vel dokumentert at flere tilfeller av avlingssvikt i verden har gitt stor prisstigning for varer som vi er avhengige av i Norge. Eksportforbud, hamstring eller spekulasjoner kan da gjøre at markedet vil undergraves og vi vil mangle mat. Det vil gå ut over vår forsyningssikkerhet. I krise vil alle land fø sin egen befolkning før de selger mat som de trenger selv. Man kan som kjent ikke spise penger. Uten mat overlever mennesket omtrent 40 dager, så hvis land som selger mat til oss, kommer i en situasjon der de trenger den selv, er det neppe vi som får den maten. For et rikt land som Norge, med naturgitte forutsetninger for å produsere mat i hele landet, er det også veldig usolidarisk å basere seg på import fra land som kanskje har matmangel, eller som må hogge regnskog for å produsere den samme maten.

Maten vår må i hovedsak komme fra norsk planteproduksjon, og jeg synes det er veldig synd at regjeringen, med Høyre og Fremskrittspartiet, har tatt oss i feil retning med sin ensidige vekt på stordrift i landbruket. Det bidrar ikke til at hele landet blir brukt til matproduksjon, og til at hver jordlapp blir utnyttet. Det bidrar heller til at Norge gror igjen. De har også sentralisert tjenester som bønder er avhengige av for å kunne bo rundt i landet. Det er folk og familier som trenger et godt tjenestetilbud der de bor, hvis vi skal få utnyttet matressursene i hele Norge.

Sist, men ikke minst: Det hadde vært mye enklere å øke selvforsyningsgraden hvis regjeringspartiene ville anerkjenne at dette har noe med beredskap å gjøre.

Siv Mossleth (Sp) [10:53:38]: Takk for maten, er et vanlig utsagn i Norge. Vi takker mor, far, vertskapet, kokken for maten med den største selvfølge. Noen ganger kommer vi også på at selv om maten er kjøpt i butikken, er den også produsert en plass. Maten er produsert av en gårdbruker på en gård, og noen ganger sender vi også en takknemlig tanke til menneskene som driver jorda. Bak jordbruksmaten vår står tusenvis av gårdbrukere som sår, høster og steller dyrene. Kjøtt, melk, egg, korn, frukt, grønt og bær er fristende råvarer som metter og gir gode opplevelser rundt et bord. Gi gårdbrukeren en klapp på skulderen, og takk for arbeidet han eller hun gjør, så det høres.

Representanten Ebbesen har en overraskende defensiv holdning til selvforsyning. Skal vi kutte i egen matproduksjon fordi 2 pst. er blitt veganere? Skal vi godta kun 40 pst. selvforsyning av jordbruksmat og den laveste selvforsyningsgraden i Europa av den grunn? Nei, mat vil også i framtida være viktig. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap mener at nordmenn bør ha et lager med det viktigste for å kunne klare seg selv i 72 timer i tilfelle krise. På denne lista står det selvfølgelig at vi må sørge for å ha mat, vann, lys, varme og det mest elementære tilgjengelig. Tre døgn uten mat vil gjøre enhver krise større. Men hva gjør vi om krisa varer i tre uker eller tre år? Hva betyr sikkerhet for å få mat for et samfunn i et lengre perspektiv enn tre dager? Ekstremvær, naturkatastrofer, terror, tekniske problemer, krig og sabotasje er momenter som vi må tenke kan oppstå, selv om hovedmålet er å hindre at noe sånt oppstår.

Økt beredskap i befolkningen er en naturlig del av arbeidet med et moderne totalforsvar. Større vekt på beredskap bør også føre til større vekt på egen matberedskap. Alle land har rett og plikt til å fø egen befolkning. Produksjon av mat kan ikke bare slås av og på. Nødvendig matberedskap krever en kontinuerlig produksjon, og i Norge er vår selvforsyning skammelig lav. Store deler av Norge egner seg til produksjon av gras, men vi har bare 3 pst. dyrket areal i landet vårt. I Nordland, der jeg kommer fra, er prosenten dyrket areal under 1,5 pst.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:56:53]: 16. desember 2019 kan bli en historisk dag, da Stortingets mindretall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, samler seg om et konkret innhold for jordbrukets samfunnsoppdrag – 60 pst. innen utgangen av 2026. Etter et eventuelt regjeringsskifte i 2021 har vi altså fem år på oss for å gjennomføre dette.

Matforsyning er storpolitikk. Den franske revolusjonen ble utløst i 1789, da et brød kostet 80 pst. av en arbeiders daglønn. Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet våren 1935 hadde sin rot i kampen mot økonomisk liberalisme, som resulterte i import av billig korn og tilhørende lav sjølforsyning av korn.

Noe av kjennetegnet ved etableringen av EEC etter andre verdenskrig var en felles jordbrukspolitikk for å unngå at Europa på nytt skulle bli et hungerområde. I 1975 fikk vi opptrappingsvedtaket om inntektene i norsk jordbruk. I forlengelsen av oljekrisen i 1974 fikk vi lagt grunnlaget for den grønne bølgen som førte til at det skulle satses på jordbruk og økt sjølforsyning av mat og større egne jordbruksarealer. I nyere tid kjenner vi eksempelvis den arabiske våren i 2011 og Sudan-diktatorens fall i 2019, som ble utløst av økte matpriser. I dag har vi klimakrisa. En del av løsningen er sjølsagt å satse på produksjon og foredling av fornybart karbon gjennom fotosyntesen. Dette forslaget til vedtak er derfor en del av en stor helhet – internasjonalt og nasjonalt, historisk og i nåtid.

Diskusjonen om jordbrukets samfunnsoppdrag kommer ikke opp i Stortinget som følge av et engasjement fra organisasjonene i jordbruket. Slik er det nå bare, organisasjonene har i stor grad avfunnet seg med å praktisere den jordbrukspolitikken som Stortinget, klart eller uklart, har formulert. Resultatet blir en stadig dårligere oppfylling av samfunnsoppdraget. Når jeg har vært med på å ta initiativet til dette forslaget til vedtak, er det for å skape en solid, konkret plattform for jordbrukspolitikk framover etter valget i 2021, en allianse mellom by- og bygdefolk. Jeg ser dette som min faglig-politiske plikt etter å ha arbeidet med disse spørsmålene fra min deltakelse på Hitra i august 1975. Forslaget er dessverre ikke like populært i alle jordbrukskretser, men det er helt nødvendig for å legge grunnlaget for en bred allianse av bevisste forbrukere som krever trygg mat, sunn mat og nok mat, og gårdbrukere som arbeider for å overlevere gården i bedre stand, som arbeider for å få vokster – vokster på gård og i samfunn.

Det er Stortingets plikt å gjennomgå de målene og oppgavene jordbruket skal fylle for samfunnet. Vi har ikke en jordbrukspolitikk for bøndenes skyld, men for å løse et samfunnsoppdrag. Det er Stortingets oppgave å definere samfunnsoppdraget. Det kan ikke overlates til andre. Jordbruket sjøl kan ikke, vil ikke og skal ikke definere dets omfang og oppgave, det er denne sals oppgave, og det må gjøres gjennom vedtak. Vedtaket peker framover og vil skape begeistring og grunnlag for mobilisering for en ny rød-grønn regjering.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:00:06]: Matproduksjon på norske ressurser er en viktig del av beredskapen. Dumping av pris på norsk kvalitetsmat i butikkene, minimal lønnsvekst og fortsatt fall i antall gårdsbruk med aktiv drift av innmark og utmark er alvorlig.

Senterpartiet mener det trengs en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser. Den må ta inn over seg en urolig verden, klimaendringer og annen risiko som gjør oss sårbare. Selvforsyning bidrar til å sikre landet og innbyggerne mot eksterne trusler. Selvforsyningsgraden for norske jordbruksvarer bør bli økt til 50 pst. innen utgangen av 2026.

Fjorårets tørkesommer ga mangel på norsk såkorn for årets kornsesong og viser hvor sårbare vi er. Senterpartiet mener at større såkornlager og opprettelse av matkornlager trengs. Vi trenger klimafond med midler, transportstøtte og vanning for å takle mer ustabilt vær. Videre skriker landet etter bredbånd, risikokapital og tydelig prioritering av fornybare og kortreiste råvarer og energikilder. Landbruket selv foreslo en rekke klimatilpasninger, uten at regjeringen ønsket å gå inn på alle dem. Forsvarets forskningsinstitutt er også tydelig på at matforsyning er viktig.

Kompetanse er dessuten en forutsetning for å sikre selvforsyningen, men utfordringene er mange. Naturbruksutdanningene og voksenagronomen har gode søkertall, men finansieringen er ikke god nok. Strukturreform i høyere utdanning svekker landbruksutdanninger, og plantefag har altfor få søkere. Nibio, Nofima, NMBU og andre forskningsmiljøer er viktige. Likevel legger regjeringen ned Nibio Løken, som er størst innen planteforskning i hele landet. Hveterevolusjonen, med Ås-miljøet i spissen, viser at det går an å gå fra å importere 100 pst. av all mathveten til at vi er 70 pst. selvforsynt de årene det er gode hveteavlinger. Nå går kornarealene ned og kanaliseringen feil vei.

Norsk matproduksjon må styrkes slik at vi kan produsere mer mat i Norge til en voksende befolkning og opprettholde kulturlandskap og arbeidsplasser over hele landet. En variert bruksstruktur, velfungerende markedsordninger og god lønnsomhetsutvikling er nødvendig for å videreutvikle et av verdens reneste og mest miljøvennlige landbruk.

Det er stort behov for økt matproduksjon globalt. I Norge produserer vi under halvparten av maten vi spiser, og folketallet øker. Representanten Reitens pessimisme når det gjelder mjølkeproduksjonen, er en del av problemet. Hvis avdrått basert på importert protein er det eneste som blir vurdert for kvalitet, økonomi og framtidsutsikter, ser det mørkt ut. Vi må ha større ambisjoner. Vi må ta hele landet i bruk.

Arne Nævra (SV) [11:03:14]: Kanskje er økt sjølbergingsgrad det enkleste, viktigste og raskeste grepet vi kan ta for å sette rammene for en positiv utvikling for norsk landbruk. Dette er ikke noe nytt, det er et gammelt ideelt mål, som bl.a. representanten Lundteigen nevnte.

Jeg er en så moden mann at jeg opplevde godeste Berge Furre, tidligere SV-leder og leder i landbrukskomiteen på 1970-tallet. Han kjørte nettopp på det poenget – og med godt nynorsk – at man måtte få opp sjølbergingsgraden. Alle som har vært opptatt av norske distrikter, småbrukersaken og norsk utmark, har vært opptatt av dette i en generasjon eller to. For norsk jordbruk, som er presset fra mange hold, er økte mål for norsk sjølforsyning og mindre kraftfôrimport utrolig viktig.

Ifølge forskere fra Norsk institutt for bioøkonomi ble om lag 300 millioner fôrenheter tatt i bruk i 2018, mens beitepotensialet ligger på rundt 800 millioner enheter. Drøvtyggerne bør utnytte grasressursene der vi ikke kan dyrke korn og grønt. Det er blitt sagt ganske mange ganger her fra talerstolen allerede. Vi bør i større grad produsere menneskemat på de 90 pst. av Norges dyrka areal som brukes til dyrefôr. Om vi hadde dreid systemet slik, hadde importen av kraftfôrelementer i stor grad blitt redusert.

Bruken av kraftfôr i norsk mjølkeproduksjon har økt voldsomt: 80 pst. av avdråttsøkningen har skjedd med økt bruk av kraftfôr. Harald Volden, en grovfôrforsker som har skrevet mange fagartikler om fôring, grovfôr, fôrutnyttelse, klima og bærekraft, advarer landbruksnæringen i en artikkel i september. Han sier at

«om vi skal lykkes med å ta vare på våre grasarealer, må vi fokusere på følgende:

1) Reduksjon i melkeavdråtten på 500 kg per ku/år (…)

2) Bedre grovfôrkvalitet for økt grovfôropptak

3) Redusere grovfôrkostnader».

Dette er viktige poenger. Han påstår at vi ikke mangler kunnskap, men vi evner ikke eller har ikke viljen til å ta kunnskapen i bruk.

Det er uttalt flotte ord fra alle hold, også fra regjeringa, bl.a. i Granavolden-plattformen – det skal være «foretaksstrukturer som bygger på lokale jord-, beite-, skog- og utmarksareal» i næringen. Jeg har i tillegg lyst til å minne om noen poenger som vi må ta opp for å bære fram et norsk jordbruk i et langsiktig og ekte bærekraftig perspektiv. Det kommer jeg tilbake til i en interpellasjonsdebatt ganske rett etterpå i dag, og da håper jeg veldig mange andre representanter kan delta.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:06:29]: Tørkeåret var ikkje noko unntak – ein kan ikkje sjå på det som eit unntak i norsk jordbrukspolitikk. Det kan fort bli ein del av normalen at vi får år med altfor mykje vatn, altfor lite vatn eller andre naturfenomen som ein del av klimakrisa vi står midt i. Vi må altså ha ein jordbrukspolitikk som tar høgd for den typen tilfelle.

Under tørka såg vi at det eksploderte i import av fôr frå utlandet, rett og slett fordi ein ikkje hadde tilgjengelege grovfôrressursar som reserve i Noreg, så ein måtte hente det frå andre land. Heldigvis var det andre land som hadde noko å unnvere, men det kan ein ikkje gå ut frå i tida som kjem. Den sjølvforsyningsgraden tørkeåret viste oss, er noko vi må ta høgd for i norsk jordbrukspolitikk i tida framover.

Vi ser også at med våre handelsavtalar med EU gjennom EØS – artikkel 19 og protokoll 3, som er dei artiklane der dette er omtalt – har det vore ein eksplosiv auke av import via EU. Det har vore ei tredobling sidan 2012. Den siste avtalen, frå 2018, som SV og fleire andre stilte seg veldig kritiske til og gjekk imot, viste at ein fortset den tollfrie importen av jordbruksvarer til Noreg.

Det interessante er at ifølgje EØS-avtalen skal liberaliseringa mellom Noreg og i dette tilfellet EU skje på gjensidig fordelaktig basis, men det vi ser, er at importen frå EU aukar mykje, mykje meir i faktiske tal enn eksporten vår til EU. Altså er det ikkje ein gjensidig basis. Som forskar Veggeland sa det: Liberaliseringa har ikkje skjedd på gjensidig fordelaktig basis.

På same måte skal EØS-avtalen ikkje berre vere ei liberalisering som er gjensidig fordelaktig for begge partar. Han skal også ta utgangspunkt i jordbrukspolitikken til kvart enkelt land. Og kva er det jordbrukspolitikken har vedtatt? Jo, han har vedtatt at sjølvforsyningsgraden skal auke. Det skal ikkje vere auka import – snarare tvert om. Vi skal i større grad kunne brødfø eiga befolkning, både det vi tar direkte opp sjølve, og det vi importerer av ingrediensar til fôr. Ser vi på topplista over dei bøndene med kyr som produserer mest mjølk, ser ein at fôrdelen er skyhøg – langt over – og beitedelen veldig låg. Eg saknar framleis operasjonaliserbare mål frå regjeringspartia.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:09:57]: Noe av det aller viktigste vi har ansvar for her i Stortinget og nasjonalforsamlingen, er å sørge for at folk skal være trygge. Skal folk være trygge, er det åpenbart at man må ha mat. Det er veldig gledelig med den politikken som kommer til å bli ført ved en rød-grønn valgseier i 2021, hvis vi lykkes med det, for den legger til grunn et klart prinsipp om at maten og politikken for maten er til for å tjene det breie lag av befolkningens interesser. La meg ta tre konklusjoner og forbedringer av matpolitikken som kommer til å bli resultat av de forslagene vi på rød-grønn side legger fram i dag.

Det første punktet er forslaget som tar som utgangspunkt at det er produksjon av planter, enten til folk direkte som korn og grønnsaker eller planter til dyr som fôr eller via beite, som er målsettingen for hva vi skal levere gjennom politikken. Man vil dermed gå vekk fra Sylvi Listhaugs ensidige fokus på flest mulig antall kilo kjøtt til å rette seg inn mot hvordan vi skal produsere.

Det andre som vil komme som en forbedring med forslaget fra rød-grønn side, er en bedre fordeling i landet. Etter Sylvi Listhaugs politikk har en godseier som Carl Otto Løvenskiold mottatt mange millioner kroner i statsstøtte. Den type pengebruk vil vi ikke lenger se, fordi vi vil bruke midlene spesifikt til nettopp å styrke tryggheten til folk i Norge – det samfunnet skal ha igjen for politikken vi fører.

En annen klar forbedring er at vi vil ta utgangspunkt i hva som er realistisk i virkelighetens verden dersom det blir krise eller krig. Det jeg er bekymret for, er representanten Reitens holdning om at vi ikke kan forbedre f.eks. melkeproduksjonen på grunnlag av de ressursene vi har. For hvis vi tar som forutsetning at den eneste måten vi kan ha melkeproduksjon på i Norge, er å importere fôr, har vi allerede gitt fra oss et veldig viktig verktøy i en krisesituasjon. Det blir det samme som om forsvarspolitikken skulle vært basert på at vi må få et stort antall innførsler av ammunisjon idet krisen bryter ut. Det er ingen som baserer en forsvarspolitikk på den måten, ei heller kan vi basere matpolitisk trygghet på den måten.

Som jeg har vært inne på tidligere, vil dette åpenbart føre til et kraftfullt fokus på forsterket kornproduksjon i Norge, sånn at nye generasjoner kan få det som arbeid.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:13:12]: Dette er eit godt forslag, som tydeleg kan vera med og visa retninga for norsk matproduksjon, og som kan styrkja bruken av beiteareala våre. Me er nøydde til å få endra utviklinga i matproduksjonen. Me har over tid fått ei fjerning av koplinga mellom areal og produksjon. Dette vart sterkt forsterka i jordbruksoppgjeret i 2014 då det vart gjort omfattande endringar som ei samla næring gjekk imot. Det viser att i dag. Me har det paradokset at me har for mykje produksjon av ein del mat, samtidig som sjølvforsyningsgraden går ned. Me koplar frå areal og produksjon, og me stimulerer til stordrift, noko som flyttar produksjonen frå distrikta til meir sentrale strok. Me flyttar produksjonen frå beite- og utmarksareal til meir bruk av innmark. Me har teke i bruk innmark på kostnad av kornproduksjon.

Eg høyrde innlegget til representanten Terje Breivik frå Venstre her i dag, og det einaste som mangla var: Dette forslaget går eg inn for. Heile innlegget hans var eit utruleg bra forsvar for at dette er det viktig å få til. Han ville ha meir småskalaproduksjon. Han ville ha meir berekraftig produksjon. Ja, det er det me vil, me som har fremja dette framlegget. Då er det eitt eller anna som ikkje stemmer.

Representanten Reiten problematiserer at skal ein ha meir norsk produksjon og mindre import av fôrvarer, vil det ramma særleg mjølkeproduksjonen i distrikta. Det vart brukt som argument for desse endringane i mange år. Men kva er det som skjer i dag? Dei betaler dyrt for å leiga kvote, dei slit med å få tak i areal. Det vil vera ei utfordring, men då må ein stimulera dei slik at ein klarer å gjera dette. Det er mange ute i distrikta som klarer å produsera godt grovfôr, og som klarer å lufta det. Då må ein gjera det. Det er ikkje sagt at høgst mogeleg yting er det som gjer at bonden sit att med meir.

Kva har skjedd medan me har gjort dette? Me har redusert produksjonen ute. Me har samla han på få og større gardar, som ikkje klarer å utnytta beitearealet. Me ser at når bruk vert slått i hop, reduserer det bruken av beitearealet – og spesielt utmarksarealet. Difor er me nøydde til å ta grep om dette.

Det er skuffande at Kristeleg Folkeparti, som var med oss og meinte dette var ei god sak, no ikkje lenger ser at dette er heilt avgjerande for å få ein annan landbrukspolitikk framover. Me styrkjer norsk matproduksjon.

Karin Andersen (SV) [11:16:21]: Når det gjelder matproduksjon og økt sjølforsyningsgrad, merker jeg i debatten litt av det samme jeg merker på andre områder, altså at man sier én ting og gjør noe annet. Det er liksom oljeproduksjon for klima, det er kutt for vanskeligstilte for å hjelpe dem, og her er på en måte alle enige om målsettingen, men man gjør det motsatte av det man sier, og da kommer man lenger og lenger fra det målet hele tida.

Sjølforsyning er basis i folks trygghet. Det handler om maten, men det handler også om kunnskapen om hvordan man produserer mat. Det er viktig at en andel av befolkningen kan noe om det, for det er ikke bare å lære dette av ei bok. Dette er ikke teknisk produksjon. Dette handler om forståelsen av naturen og hvordan man skal produsere i takt med den. Da handler det om å holde matjorda i hevd, ikke bygge den ned og ikke la den gro igjen. Vi kan ikke ha en regjering som under Sylvi Listhaug, i hvert fall, dro til Brussel og forhandlet og lot det skinne gjennom at man gjerne ville tape. Da taper man jo. Og det gjorde man. Uten tollvern taper norsk landbruk. Det er en av stolpene som må stå der.

Det andre er at vi aldri kan bli størst og billigst, men vi kan bli tryggest og miljøvennlig, og der har regjeringen dessverre gjort veldig store feilgrep. De har doblet kvotetaket, de har fjernet tak på dyretilskuddet og på arealtilskuddet, og de har flyttet penger fra de store til de små. Da blir det overproduksjon, og de store blir mer og mer tilskuddsavhengige. Det er paradokset, når man sier man liksom skulle få ned tilskuddet til norsk landbruk. Nei, man gjør det mer og mer sårbart, og dess større man blir, dess mer sårbar blir man, og dess gærnere blir det.

Energiregnskapet og klimaregnskapet går ikke opp, og det må de, for det er ikke vegetarianere og veganere som truer norsk landbruk, på ingen måte. De spiser gjerne produksjon fra landbruket, de. Det som kan true det, er at klimaregnskapet for f.eks. husdyrhold blir dårlig ved at vi importerer for mye soya fra utlandet, bruker for lite av grovfôrressursene våre sjøl og har et press på mjølkeproduksjon som gjør at det er helt nødvendig. Det er de elementene vi er nødt til å gripe fatt i og endre på, med kombikua og mer grovfôrproduksjon.

Så til slutt: Vi må ta vare på de små. De småskala har alltid vært spydspissen i noen av de viktigste endringene i norsk landbruk gjennom tida, og de vil være viktige den dagen vi trenger all maten sjøl – og vi trenger mer enn det vi produserer i dag.

Terje Aasland (A) [11:19:42]: Det å diskutere selvforsyningsgraden, som Stortinget nå er invitert til å gjøre, er kanskje en av de mest meningsfylte debattene vi har. De som på en eller annen måte prøver å bagatellisere temaet – i lys av de siste ti årene, når det gjelder både tørke, ekstrem nedbør og flom – bagatelliserer feil tema. Dette er ganske alvorlig, og det handler selvfølgelig om vår sikkerhet og vår evne til å produsere jordbruksvarer som befolkningen etterspør. Det er et ganske viktig tema, og da synes jeg det er litt bagatelliserende, sånn som f.eks. representanten Ebbesen velger å gjøre det. For meg virker det som om det er det gammeldagse Høyre som igjen ramler inn i Stortinget og begynner å prate om jordbrukspolitikken sånn som på den tiden da de egentlig ikke hadde noen annen mening om jordbrukspolitikken enn at de skulle kutte og sentralisere matproduksjonen. Det har gradvis utviklet seg positivt i løpet av de siste årene fordi Kristelig Folkeparti har vært i konstruktiv opposisjon. Det har vært et flertall i Stortinget for en annen politikk enn den regjeringen ville føre. Nå er Kristelig Folkeparti kommet inn i den blå varmen, og da er det ikke lenger et flertall i Stortinget for å presse regjeringen. Derfor er det usedvanlig viktig at Kristelig Folkeparti velger å presse seg selv i egen regjering.

Et par eksempler på det: Nå er det tre forslag. Jeg kan ha forståelse for at forslag nr. 3, om 50 pst. selvforsyningsgrad, korrigert for import av fôr, er krevende, men de to andre forslagene burde jo være midt i hjertet til Kristelig Folkeparti, og dem burde de kunne stemme for. Det med å få en opptrappingsplan og det å legge fram for Stortinget en grundig risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk forsyningssikkerhet burde jo være glimrende. Jeg skjønner ikke at det ikke er et samlet storting som stemmer for i hvert fall forslagene nr. 1 og 2 i dag – helt uforståelig. Det ville vært viktig kunnskap for Stortinget å få og viktige diskusjoner for Stortinget å ta.

Det er ingen tvil om at det er gjort feil disponeringer i løpet av de siste årene. Økningen av melkekvotene er et eksempel på det. Det skulle aldri vært foretatt, for når vi nå skal trekke ned, kommer vi til å ende opp med én ting, og det er å la viktig landbruksareal gå ut av produksjon, for det er de marginale brukene som kommer til å lide under det. Derfor er det også viktig, tror jeg, å diskutere nettopp 50 pst. med det som utgangspunkt. Vi må ta i bruk det grasarealet vi har, vi må klare å få mer kvalitet i grovfôret enn det vi klarer nå, og vi må tørre å ta en diskusjon om hvor billig eller dyrt det skal være å importere kraftfôr til dette landet. For det er ikke norsk landbrukspolitikk å produsere kjøtt i stålfjøs basert på importert kraftfôr.

Steinar Reiten (KrF) [11:23:01]: I replikkordskiftet med statsråden hevdet representanten Sandtrøen at regjeringspartiene tyr til teknikaliteter for å slippe å stemme for forslagene. Jeg vil sende den påstanden i retur og si at representantforslaget som ligger her i dag, ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til teknikaliteter. Det er nemlig to hovedutfordringer som ligger der, hvis en skal nå så ambisiøse mål for selvberging og selvforsyning som vi snakker om her.

For det første: Å korrigere for import av fôrråvarer betyr at en er nødt til å finne erstatninger, særlig for det proteinet som vi importerer i dag. Representanten Nils T. Bjørke prøver å framstille det som om vi i Kristelig Folkeparti ikke er for at vi skal øke grovfôrandelen. Jo, selvfølgelig skal vi det. Vi arbeider jo sammen for at mest mulig av grovfôret vårt skal tas i bruk, men det tar oss bare et stykke på vei. Vi klarer aldri å erstatte det proteinet vi importerer i dag, med grovfôr.

Jeg håper vi alle sammen er enige om at inntektsmålet for landbruket fortsatt ligger fast. Norske melkeprodusenter skal fortsatt ha en inntektsutvikling minst på linje med andre i samfunnet. Da må Senterpartiet og de andre forslagsstillerne gi oss et svar på hvordan vi skal greie å nå selvforsyningsmålet hvis vi ikke skal bruke importert protein. Det er bare 1 pst. av arealet i Norge som er egnet til planteproduksjon. Skal vi dyrke mer proteinrike vekster, må jo det gå ut over kornproduksjonen.

Den andre hovedutfordringen som ligger der, hvis vi skal nå det målet som ligger i forslaget, er at vi er nødt til å dyrke mer korn. Økt selvforsyning henger uløselig sammen med økt kornproduksjon, for det er der kaloriene ligger. For at vi skal få til det, er vi nødt til å ha insentiv. Stortinget kan ikke pålegge norske kornbønder å dyrke mer korn eller å øke kornarealet. Insentiv må til, og insentivet vi snakker om da, er økte kornpriser. Dermed er vi inne på det som blir omtalt som terrorbalansen i norsk landbrukspolitikk. Skal kornprisen opp som et insentiv for økt kornproduksjon, må også prisnedskrivingen økes, sånn at kraftfôret ikke blir for dyrt. Det er veldig sensitive spørsmål, som alltid har vært lagt til jordbruksforhandlingene i Norge, der partene møtes for å ta avgjørelser om så vanskelige avveininger. Det er ikke noe Stortinget kan vedta. Det må også forslagsstillerne gi oss et svar på: Hvordan skal en løse det?

Nils Aage Jegstad (H) [11:26:11]: Som avdanka bonde har jeg lyst til å ta ordet i denne saken, for jeg er engasjert i det som skjer.

Det er noen ting i denne debatten hvor jeg tror man burde gå litt mer i seg selv. Det ene er trusselbildet – hva er det som kan skje? Jeg tror at å trekke fram napoleonskrigene eller annen verdenskrig er nokså uaktuelt i denne saken, for vi lever i en helt annen verden. Det er helt andre konflikter, det er mye mer typen Tsjernobyl, klimakatastrofer osv. som er problemet.

Det andre er forbruksmønsteret. Norge har et landbruk med lite dyrket mark. Vi har 10 millioner dekar dyrket mark, men vi har 140 millioner dekar beitebar utmark. I den settingen er det veldig rart at man går til angrep på rødt kjøtt. Hvis man skal ha en visjon om at vi nå skal være mer selvforsynt ved å bruke grasarealene, må det gjennom en ku eller sau. Det er faktisk viktig å ha et annet forhold til rødt kjøtt blant forbrukerne. Det andre er at kornproduksjonen vi har, er begrenset til kanskje en tredjedel av arealet vårt.

Det tredje som jeg synes man burde ta litt inn over seg, er arbeidskraftsituasjonen. Mye av utviklingen vi har sett i landbruket i Norge i dag, er for det første drevet fram av den teknologiske utviklingen og for det andre av at også bøndene ønsker seg ferie og fritid. De er ikke lenger i systemet, de som vil ofre livet sitt på en gård uten ferie og fritid, uten mulighet til avløsing. Vi må legge opp til et landbruk som har i seg effektivitet, og som er såpass stort at det gir arbeidsinntekt for en familie. Det er viktig å ha det i fokus også når man snakker om selvforsyning.

Til slutt: Hvis man snakker om krise og matproduksjon, kan man ikke se bort fra at Norge har fiskeressurser, eller havressurser. I en krisesituasjon hvor man mot formodning skulle bli helt avstengt, er havressursene en viktig del av Norge, og det har de vært. Det å lage et selvforsyningsmål uten å ta hensyn til de fantastiske ressursene vi har til havs, virker nokså meningsløst.

Siv Mossleth (Sp) [11:29:13]: Representanten Reiten har rett i at protein er viktig. Det kan også være utfordrende, men det er slett ikke umulig å få mer protein. Vi har alger som kan bli viktig proteinråstoff i framtida. Og jeg mener at vi også må tenke på sirkulær bioøkonomi.

Vi har settefiskanlegg og lukkede merder i sjø som fanger opp fôrspill og fiskeskit fra oppdrettsnæringen. Kanskje kan vi bruke dette slammet fornuftig. Nofima har vist at dette avfallet er næringsrikt og inneholder både mye protein og fett. Havforskningsinstituttet har vist at insektlarver kan utnytte dette avfallet. Enkelte larver er skapt for å leve i sånt slam, og de akkumulerer heller ikke uønskede substanser eller bakterier. Larver har potensial til å bli en protein- og fettkilde for norske husdyr. Jeg håper at landbruksministeren ser til at vi får et forsvarlig kunnskapsnivå og et regelverk som er tilpasset for å kunne utnytte denne verdifulle ressursen.

Jeg er faktisk også enig med representanten Jegstad, som viste til at lite dyrket areal krever desto mer bruk av beite. Men staten, ved Fylkesmannen, skriver på hjemmesidene sine at rovvilt er hovedmålet i norsk forvaltning. Beitebruk er bare et mål. Denne feiltolkningen av rovviltforliket har gjort at stadig flere områder blir uten beitedyr. Sauebruk legges ned, eller det beites på innmark. Kjøtt som burde vært produsert på gras, blir også i større og større grad produsert på kraftfôr.

Sånn er det i reindrifta også. Rovviltpolitikken gjør at stadig mer av reinkjøttet som skulle vært produsert på utmark, produseres på kraftfôr. Vi bytter altså bort sjølforsyningsgrad basert på utmark mot import av fôrråvarer.

Vårt mål er at sjølforsyningsgraden skal være på 50 pst. I en sånn situasjon synes jeg faktisk det er utilgivelig av regjeringa å forby dyrking av myr uten at det engang finnes bevis for at det har klimamessige fordeler. Dette er et rent arealvern som rammer enkeltbønder og muligheten til å dyrke mat hardt. Bygge vei skal vi fortsatt kunne gjøre, men dette viser hvor nedprioritert matproduksjonen er blitt.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [11:32:32]: Dette er en viktig debatt; det er jeg helt enig med representanten Aasland i. Det er heller ingen kvikkfiks å løfte selvforsyningsgraden. Det tror jeg alle partier i denne salen har erfart når de har sittet i regjering, eller når de nå sitter i opposisjon. Derfor jobber vi jevnt og trutt for å legge til rette for at norske bønder skal kunne produsere så mye som mulig av maten vi som forbrukere bruker. Jeg er opptatt av å øke selvforsyningen, og vi er nesten selvforsynt med kjøtt.

Tenk på engasjementet ute i befolkningen og i våre statskanaler når vi har overproduksjon og ting henger på norske lagre. Tenk på engasjementet fordi vi kaster for mye, og fordi vi har produsert for mye. Det er vanskelig å ha nok kjøtt, nok egg, nok melk og nok av noen grove grønnsaker. Derfor prioriterte vi i årets jordbruksoppgjør å si at vi må snu litt på det, for dette ga heller ikke noe godt omdømme, og legge til rette for mer produksjon av grønnsaker som vi faktisk ikke produserer og ikke er selvforsynt med, som korn, frukt og bær. I tillegg tenker jeg at det er viktig å jobbe med klimatilpasning for landbruket, for det er ikke tvil om at det er en utfordring når vi får somre som i fjor. Da er det viktig at vi har kornsorter og utvikler frølagre som gjør oss i stand til å møte de nye klimautfordringene, og som gjør at vi kan få en annen avling.

Jeg tenker at disse tingene er like viktige som at vi samtidig skal jobbe med å finne produkter som kan være med på å øke produksjonen av proteiner, så vi slipper å importere soya fra utlandet, slik vi har gjort. Det tar også tid, men det er kjempeviktig at vi legger til rette for det.

Jeg tror Karin Andersen sa litt feil, for hun sa at vi flytter fra de små til de store – vi har flyttet fra de store til de små i jordbruksoppgjøret. Vi har flyttet penger nettopp til små og mellomstore bruk fordi det er viktig at vi faktisk har et landbruk over hele landet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:35:43]: Fisk er viktig og god mat, men vi må erkjenne sammenhengene. I dag spiser vi ca. 1,7 pst. av kaloriene som fisk, mens vi spiser 13 pst. av kaloriene som kjøtt. Når vi har et mål om en sjølforsyningsgrad på 50 pst., skal vi altså dekke opp ytterligere 50 pst., og det viser fiskens rolle i en sånn krisesituasjon, i tillegg til det vi nå har foreslått. Vi må se begrensningene. Jeg kjenner folk som har erfaring med sild og potet, og det har også sine sider, uten å gå nærmere inn på det.

Mulighetene for å gjennomføre vedtaket som vi nå gjør fra opposisjonens side, er like store som vår mulighet til å få en miljøvennlig bilpark. Hvorfor det? Jo, fordi vi har et nasjonalt jordbruksmarked. I det nasjonale jordbruksmarkedet har vi imidlertid én stor utfordring, nemlig balansen mellom produksjon og forbruk. Billig import av fôr til dyra våre har hele tida vært et problem i norsk jordbruk. Det fører til at sjølforsyningsgraden går ned, og også til at lønnsomheten går ned som følge av overproduksjon. Det må denne salen ta sterkt inn over seg.

I 1975 fikk vi en ernæringsmelding om hva som var sunt å ete – St.meld. nr. 32 for 1975–1976 – og vi fikk en stortingsmelding om hvordan vi skulle produsere det som var sunt å ete – St.meld. nr. 14 for 1976-1977. Det er utfordringa i dag også. Og det er utrolig viktig at vi går fra kanskje å ha tre kjøttkaker og én potet til å spise én kjøttkake og tre poteter. Det går an å ha nøkternhet i kostholdet. Bare det vil styrke vår sjølforsyningsgrad, og vi har muligheten.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har lagt inn en viktig merknad:

«(…) det må legges til rette for at det blir lønnsomt å produsere med en ytelse som er tilpasset norske naturressurser og arealer, og som dermed samlet sett vil gi høyere selvforsyning og økt matsikkerhet.»

Det er som om det skulle vært tatt ut fra det professor Harald Volden skriver – den fremste vitenskapsmannen som ser sammenhengene, både i gårdbrukerens foretaksøkonomi, i samfunnsøkonomien og i ernæringa. Vi snakker om lønnsomhet. Det må være lønnsomt å dyrke godt grovfôr, som representanten Bjørke sa. Det blir det hvis grovfôret blir mye verdt, og det er en klar sammenheng mellom verdien av grovfôret og prisen på kraftfôret.

Og til representanten Reiten: En trenger ikke å bruke prisnedskriving for korn på kraftfôrproduksjonen mer enn det som er nødvendig for å sikre kanaliseringspolitikken. Alt utover det er en subsidiering av kraftfôret som ikke er nødvendig i framtida.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:39:00]: Representanten Reiten lurer på hvordan kornproduksjonen i praksis skal økes. Det er flere svar på det, her skal jeg ta tre.

For det første må det være mulig å frakte kornet fra de nest beste områdene inn til møllen. Det kan vi stimulere til politisk. For det andre må det være lønnsomt å bruke det arealet til korn. Det kan vi stimulere politisk. For det tredje må nye generasjoner få muligheten til å investere i den infrastrukturen de trenger. Det kan vi styre politisk. Her er det tre konkrete grep som ligger utenfor det representanten Reiten prøvde å isolere til en debatt kun om pris.

Så var representanten Jegstad inne på at han mener at det ikke er tiden for uforutsette hendelser. Det kan man aldri vite. Gunnar Knudsen har et legendarisk sitat: For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år. Det sa han i februar 1914. I juni 1914 kom skuddene i Sarajevo, og samme år var første verdenskrig i gang.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:40:18]: Skal vi ta økt matforsyning på norske ressurser og et godt totalforsvar på alvor, må vi starte med å sette oss tydelige mål. Dette er viktig for alle som jobber med, i og rundt jordbruket og for å prioritere på lang sikt. Som statsråden sa, endring tar tid. Skal forvaltning og investeringer gå i rett retning, må målet være avklart. Stortinget har tidligere vært tydelig på at selvforsyningen skal opp, så hvorfor kan vi ikke sette et konkret mål?

Når det kommer til konkrete tiltak, har samtlige Senterparti-representanter vært inne på flere. Foregående taler var også tydelig på at kornproduksjonen har muligheter. Samtidig etterspør Høyre-representanter et levbart liv for bønder også i framtiden. Da er nettopp økonomi og velferdsordninger avgjørende. Høyre selv har ikke demmet opp for Fremskrittspartiets liberalisering de foregående årene, men heldigvis har Kristelig Folkeparti nå fått en finger med i spillet. Bønder og selvstendig næringsdrivende må ha gode ordninger. Problemet er bare at det er vanskelig å rekruttere mange nok og gode nok avløsere. Uavhengig teknologisk utvikling må det jo være fagmiljøer og fellesskap som rekrutterer, og som bønder på fulltid kan nytte seg av, enten det er ferie eller fritid det handler om.

Representanten Reiten etterspør proteinkilder. Svaret er, som flere har vært inne på, delvis bedre grovfôr og økt beitebruk. Forutsetningene for dette har vi vært inne på fra Senterpartiets side i mange andre forslag og sammenhenger. I tillegg vil jeg anbefale representanten å oppdatere seg på forskningsaktivitet. Selv skog og cellulose kan kanskje kua nytte seg av med rett ammoniakkblanding. Her skal det ikke stå på ambisjonene fra Stortingets side, spør du meg. Her må vi faktisk tørre å sette en påle for framtiden og si til potensielle gårdbrukere at det er muligheter, at vi har ambisjoner, og at det skal være med norske ressurser, for vi ønsker at arbeidsplassene, omsetningen og verdiskapingen skal være innenfor våre landegrenser. Det er viktig for industrien, det er viktig for forbrukerne, og det er viktig for trygg norsk matproduksjon.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:42:51]: Reiten var oppe, og det høyrdest mest ut som ein hadde bedt om 100 pst. norsk, då eg høyrde korleis han utfordra til å senka proteinimporten. Det er klart at det er utfordrande, det er det ikkje tvil om, det er difor me legg oss på 50 pst., for ein må faktisk gjera noko. Det heng i hop. Når landbruksministeren også var innom at me har for stor produksjon av ein del produkt, er det nettopp fordi ein har bygt opp ein produksjon der det har lønt seg så mykje å verta større og større, og der ein har rive det fri frå arealet. Difor må ein tenkja: Korleis produserer ein produktet? Produserer ein på eigne ressursar, vert det ikkje for mykje. Men eg føler – eg trur ikkje at det gjeld Kristeleg Folkeparti – at delar av regjeringa i 2014 gjorde dette bevisst for å laga ubalanse i marknaden, og det gjer at ein har fått desse utfordringane.

Nei, me skal ikkje vedta kraftfôrprisen, og eg trur det er like mange meiningar om kraftfôrprisen som det er representantar her. Men jordbruksavtaleinstituttet treng klare signal frå Stortinget om retninga. Eg har sjølv sete og forhandla mykje der, så eg veit litt om det. Det er viktig at me faktisk seier noko om retninga – at me skal auka produksjonen. Så er det dei som er dei rette til å finna ut kva grep dei skal ta. Men dei treng tydelege signal om korleis dette skal gjerast, skal me klara å løfta det inn.

Landbruksministeren var inne på at ho har flytta frå store til små bruk. Ja, kanskje lite grann i år. Det er små reparasjonar etter 2014. Men viss ein ser frå 2013 og fram til i dag, dei store grepa som vart gjorde, hadde det vore eit steg i rett retning om ein hadde sagt at det var feil, det må ein retta opp i. Det er ikkje tvil om at mange gav opp då, eller så satsa dei og bygde så stort at dei ikkje rekk over det dei skal.

Representanten Jegstad var innom dette med at bøndene vil ha fritid og ordna arbeidstid. Eg ser i dag mange døme på at dei har fått ein så stor produksjon og har eit areal som ikkje er tilpassa ein så stor produksjon, som gjer at dei spring etter seg sjølve heile vegen for å klara å rekka over dette. Det er råd å vera effektiv inne i ein driftsbygning, men ein må laga driftsbygningar som er tilpassa arealet ein har, ikkje det motsette, som dessverre har vorte gjort i ein del tilfelle. Mange bønder har vilja det sjølve, men jammen har rådgjevingstenesta òg sagt tydeleg frå at skal du få støtte, må du byggja. Me har tenkt økonomi når det gjeld bygningen, men me har ikkje tenkt økonomi når det gjeld å driva arealet samtidig, spesielt ikkje viss ein skal driva arealet godt og løfta produksjonen. Difor treng me desse forslaga no, me treng å få vedteke dette, så har jordbruksavtaleinstituttet noko å halda seg til når dei skal forhandla framover. Ikkje minst burde Kristeleg Folkeparti vera glad for dette, så har dei òg noko å slå i bordet med i regjeringssamarbeidet.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:45:49]: Jeg stilte statsråd Bollestad et spørsmål i stad som hun ikke svarte på i sitt innlegg, så jeg håper hun kan tegne seg til et nytt innlegg. Jeg spurte om representanten Ebbesens uttalelser, hvor hun sa at import av mat ikke har noe med beredskap å gjøre, og ga uttrykk for at det nærmest var litt søkt av Senterpartiet å sette matforsyning i sammenheng med beredskap. Hun sa at det blir for enkelt å si. Jeg spurte Bollestad om statsråden og regjeringen deler den holdningen. Er det regjeringens syn at beredskap ikke har noe med matforsyning eller selvforsyning gjøre?

Tidligere i år har bl.a. Norsk Landbrukssamvirke uttalt at det nå er sannsynlighet for svikt i norsk matforsyning, og at det er feilslått å stole blindt på at den internasjonale handelen uansett vil gå sin gang ved en krise. For Høyre og Fremskrittspartiet virker det som at det å bruke tid på analyser og planer om matberedskap er bortkastet bruk av ressurser. Så jeg lurer på om Kristelig Folkeparti, som har statsråden, og regjeringspartiene vil anerkjenne faren for matforsyningssvikt, om regjeringen deler synet til Norsk Landbrukssamvirke på det, eller om Kristelig Folkeparti, som har statsråden, også vil avvise at dette handler om beredskap.

Steinar Reiten (KrF) [11:47:33]: Jeg vil avslutte slik jeg startet, med å gi honnør til Senterpartiet og for øvrig også de andre opposisjonspartiene for at denne debatten ble reist. Dette er viktige problemstillinger. Samtidig føler jeg meg helt sikker på at landbruks- og matministeren hver eneste dag på jobb har som en av sine prioriterte målsettinger å øke selvforsyningsgraden mest mulig.

Jeg har i mine innlegg prøvd å trekke fram noen sentrale problemstillinger for å nå målet – som vi må forholde oss til, og som de rød-grønne måtte forholde seg til da de satt i regjering, og hvis de eventuelt en gang i framtiden skulle komme i regjering igjen. Men vi jobber sammen for å nå målet om størst mulig grad av selvforsyning av norske matvarer, produsert på norske ressurser.

Terje Aasland (A) [11:48:28]: I likhet med representanten Reiten tror jeg også at landbruksministeren hver dag går på jobb og vil jobbe for å øke selvforsyningsgraden basert på norske ressurser, men jeg er ikke helt sikker på om regjeringen til syvende og sist vil prioritere det, og det er ganske annerledes.

Jeg deler mye av det landbruksministeren sa i sitt innlegg. Det å oppnå en selvforsyningsgrad på 50 pst., korrigert for fôrandelene, er ingen kvikkfiks. Kvikkfiks løser seg som regel, men hvis vi vil gjøre noe mer, er det politikken som blir et viktig instrument, og da er det viktig å legge de riktige prioriteringene til grunn.

Jeg håper at Kristelig Folkeparti – og regjeringen – tenker seg om to ganger før det skal voteres i kveld, nettopp fordi forslagene etter min mening er rimelig balanserte og fornuftige. Vi erkjenner at forslag nr. 3, om 50 pst., er krevende, men vi mener at norsk matproduksjon og norsk selvforsyningsgrad for jordbruksvarer bør være et krevende mål, for vi er redd for at det skal gå i den andre retningen. Det tror jeg også egentlig landbruksministeren er.

Men jeg er – uansett forslag nr. 3 i dag – forundret over, som jeg sa i mitt første innlegg, at ikke regjeringspartiene, og ikke minst landbruksministeren, bruker sin autoritet til å fortelle regjeringspartiene at det er fornuftig å få fram saker knyttet til både dette med opptrappingsplanen for trygg matproduksjon på norske ressurser og dette med å få en grundig risiko- og sårbarhetsanalyse, ikke minst basert på klimaet og geopolitiske forhold som påvirker dette. Det er jeg forundret over. Ville det ikke vært klokt å få en slik diskusjon fram for Stortinget? Ville ikke det gagnet helheten i diskusjonene våre å se ting på en litt bredere måte? Da hadde vi sluppet å få utsagn som dem Jegstad trakk opp – og som for så vidt andre har vært innom – om å få fisk inn i selvforsyningsgraden, som jo ikke kan plasseres inn i selvforsyningsgraden for jordbruksvarer. Fisk er vanskelig å få inn der. Det kan godt hende at den norske befolkningen skal spise mer fisk i tiden framover, og sånn sett at den norske jordbruksproduksjonen skal ned, men da skjer det jo som en omlegging av kostholdet og ikke som del av tenkningen her i denne sal om hvilken betydningen fisk har eller ikke har.

Derfor er jeg forundret over at regjeringspartiene velger å stemme mot de tre forslagene som er fremmet, og jeg er spesielt forundret over at en velger å stemme mot forslagene nr. 1 og 2. Jeg tror den debatten hadde gjort seg veldig godt i Stortinget, og jeg tror også det hadde vært en god øvelse for regjeringen å få fram de perspektivene i noe av det som kanskje er vår viktigste oppgave, å trygge befolkningen.

Geir Pollestad (Sp) [11:51:55]: Ein liten, men kanskje stor, forskjell der!

Eg må seia, etter å ha følgt debatten i dag, at eg er veldig oppglødd over det engasjementet som har vore for denne saka frå opposisjonen, og ikkje minst frå Senterpartiet sine representantar. Det er eit forslag som ikkje har adresse først og fremst til voteringa i morgon, men til valet i 2021. Me må skapa eit engasjement rundt det norske jordbruket og korleis me skal byggja det vidare. Det er mi klare oppfatning at det er eit stort engasjement for desse spørsmåla i landbruket og i landbruket sine organisasjonar.

Eg meiner det er nokre grunnleggjande svakheiter med dei relativt få innlegga som har vore frå regjeringspartia. Det eine er at dei ikkje erkjenner og tek avstand frå det desse partia gjorde våren 2014. Det var eit eksperiment med sentralisering og strukturdriving som eg meiner ein burde ha teke klart avstand frå viss ein er einig i det målet ein har sett.

Det neste som det er grunnleggjande ueinigheit om, er synet på beredskap, altså kva me skal ha beredskap mot, og korleis denne beredskapen skal vera organisert.

Den debatten som eg håper dette forslaget vidare vil utløysa, skal ikkje vera ein debatt som set kraftfôrkrevjande produksjonar opp mot andre produksjonar, det skal ikkje vera ein debatt som set sentrale strøk opp mot distrikta, det skal ikkje vera ein diskusjon som set dei som har stålfjøs, opp mot dei som har trefjøs. Dette skal vera ein debatt som eit samla landbruk i Noreg skal koma styrkt ut av, for det er røffe tider for primærprodusentar av mat. Det er diskusjon om klima, det er diskusjon om dyrevern, og stadig færre har eit forhold til matproduksjon. Då må me ha eit felles prosjekt for jordbruket som òg treffer utanfor jordbruket sjølv.

Så vil eg åtvara mot å gjera dette til ein diskusjon om fisk eller kjøt, for det er totalt meiningslaust. Hadde det vore slik at me skulle hatt 100 pst. forsyning av energibehovet vårt i form av jordbruksprodukt, ja, så ville eg forstått det, men her er det altså eit forslag om minst 50 pst. sjølvforsyning. Fisk er òg ein viktig del av beredskapen, og eg trur at fiskerinæringa og landbruksnæringa når alt kjem til alt, har veldig mykje til felles.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [11:55:05]: Jeg har fått noen spørsmål, og jeg skal prøve å svare på dem så godt jeg kan. Det er brukt en del historiefortelling fra første og andre verdenskrig, og det er viktig å ta med seg at det har vært utfordringer i historien. Men det er også slik at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i 2017 fikk utarbeidet en ROS-analyse nettopp på bakgrunn av selvforsyning, som det er kjempeviktig å ta med seg. Det som ble funnet da – og det er to år siden og ikke langt tilbake til første eller andre verdenskrig – var at det ikke da var hendelser med høy risiko for norsk matforsyning, men en pekte på at det var klimaendringer som på lengre sikt faktisk kan føre til at forutsetninger i rapporten blir endret. Det er jo en kjempeviktig diskusjon, for, som representanten Aasland sa, er det ikke noen kvikkfiks, for det er mange ting som henger sammen.

Ja, jeg mener at mat og matforsyning er en del av vår beredskap. Det mener også regjeringen. Men spørsmålet er: Hvordan er det store trusselbildet nå? Da er det slik at jeg må forholde meg til det som direktoratet faktisk har utredet i ROS-analysen. Men jeg vil følge dette, og derfor var det viktig for meg også å få på plass en klimaavtale med bondeorganisasjonene, for det var det som ble pekt på som kanskje den største utfordringen for selvforsyning og matproduksjonen framover i Norge. Da blir forskning – nye kornsorter eller bedre frøkvalitet – viktig, samtidig som vi sikrer god agronomi og vet hvordan vi skal dyrke og bruke våre egne produkter.

Samtidig er vi klar over at verden endrer seg mye fortere enn det den gjorde før. Der synes jeg at opposisjonen har et poeng når en sier at vi må følge dette tett, for det er slik at verden endrer seg fort i forhold til for 100 år siden. Det betyr at vi også må være endringsvillige når den tid kommer. Men i en prioritering nå mener jeg at når Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har sagt at det ikke er der fokuset er nå, men at vi må følge det ut fra klimaspørsmålet, er det det vi må prioritere. Og det var landbrukets organisasjoner enig i, slik at vi fikk til en klimaavtale.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:58:17]: Representanten Bjørke tok poenget på kornet. Dersom du produserer på egne ressurser, blir det ikke overproduksjon – helt presist. Representanten sa at driftsbygninger ikke er tilpasset arealet. Man har ikke tenkt økonomi og å drive arealet på en god måte. Innovasjon Norge må få en oppstrammer med tanke på dette faglige faktum som representanten Bjørke nå la vekt på.

Det er gammel og god kunnskap om protein – tidlig slått av gras og mye kløver i fôrblandingen, og raps og rybs i vekstskifte er positivt for proteinbalansen.

Jeg vil bare si til slutt: Merknaden om lønnsomhet ved å produsere med en ytelse som er tilpasset norske naturressurser og arealer, er kjernen. Til statsråden vil jeg si: Direktorat er bra, men det å tenke sjøl og ta ansvar ut fra kjent kunnskap er det viktigste. Når vi nå snakker om klima, er det den utfordringen som setter dette ytterligere på spissen, til fordel for norske arealer.