Stortinget - Møte mandag den 16. desember 2019

Dato: 16.12.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [12:04:01]

Interpellasjon fra representanten Arne Nævra til landbruks- og matministeren: «Hovedavtalen for jordbruket har, siden den ble opprettet i 1950, kun blitt endret én gang (1992). I avtalen står det ingenting om hensyn til klima, naturmangfold og dyrevelferd. Jordbruksforhandlingene er et viktig verktøy for å nå samfunnsmessig viktige mål. Innretningen på støtteordningene og prisene kan være svært viktig for gode beslutninger om selvforsyningsgrad, klimagassutslipp, arealdisponeringer, jordas kvalitet på lang sikt, distriktspolitikk og lokalt næringsliv. Det er uklart hva som ligger i jordbruksforhandlingenes mandat, og hva partene kan spille inn. Hovedavtalen tilsier at «jordbruksavtaler står tilbake for lover og stortingsvedtak». Kan statsråden gi en oversikt over hvilke lover og vedtak som begrenser eller utvider handlingsrommet, og er det aktuelt for statsråden å foreslå endringer i avtalen slik at hensyn til god dyrevelferd, klima og miljø inkluderes»?

Talere

Arne Nævra (SV) []: Som det ble sagt, er det sånn at hovedavtalen for jordbruket har som formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.

Denne avtalen ble, som nevnt, første gang inngått i 1950. Det er mange år siden. Siden har den blitt endret kun én gang, i 1992, og det er også mange år siden. Revisjonen omfattet framgangsmåte ved uenighet i forhandlingene, bruk av omforent grunnmateriale samt mulighet for myndighetene til å innhente synspunkter fra organisasjoner som er særlig berørt av jordbruksoppgjøret, men som ikke er direkte representert i forhandlingene. Så er det en side til, og det er allmennhetens interesse for hva som foregår i jordbruksforhandlingene, og hvilken tematikk som er under diskusjon i disse forhandlingene.

Den 1. januar 2004 trådte miljøinformasjonsloven i kraft. Denne loven har som formål

«å sikre allmennheten tilgang til miljøinformasjon og derved gjøre det lettere for den enkelte å bidra til vern av miljøet, å verne seg selv mot helse- og miljøskade og påvirke offentlige og private beslutningstakere i miljøspørsmål. Loven skal også fremme allmennhetens mulighet til å delta i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet.»

I § 2 i miljøinformasjonsloven spesifiseres det hva som skal forstås som miljøinformasjon, herunder punkt b), «faktorer som påvirker eller kan påvirke miljøet, herunder (…) administrative avgjørelser og tiltak, herunder enkeltavgjørelser, avtaler, regelverk, planer, strategier og programmer, samt tilhørende analyser, beregninger og forutsetninger».

I den sammenheng kan man altså forstå jordbruksavtalen og bestemmelsene i den som faktorer som påvirker eller kan påvirke miljøet ganske betydelig. Ved flere anledninger tas det avgjørelser i jordbruksavtalen uten at allmennheten får mulighet til å delta i en sånn beslutningsprosess.

Sist, ved forrige jordbruksoppgjør, kom rapporten Handlingsplan for næringsutvikling basert på høstbare viltressurser, utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt i forbindelse med jordbruksoppgjøret. På regjeringas nettsider står det at det ikke forhandles om administrative og juridiske virkemidler. Derimot er det uklart hva som ligger i administrative virkemidler, og dette er ikke spesifisert i hovedavtalen. Derfor er det interessant å diskutere noen spørsmål her.

Det første er hva som ligger i administrative virkemidler, samt spesifisere hvilke jordbrukspolitiske områder avtalepartene kan forhandle om.

Punkt to: Til forhandlinger bør det etter min mening utarbeides en grundig oversikt over hvilke lover, forskrifter og stortingsvedtak samt traktater som begrenser handlingsrommet i forhandlingene, f.eks. miljøinformasjonsloven, klimaloven og naturmangfoldloven.

Punkt tre: Det kunne vært interessant å få en vurdering fra statsråden om hovedavtalen for jordbruket nå bør endres i tråd med faglige råd og internasjonal forskning til å inneholde hensyn til klima, miljø, naturmangfold og helse, sånn at dette kan inngå i de årlige forhandlingene.

Punkt fire: Med bakgrunn i myndighetenes mulighet til å innhente synspunkter fra berørte organisasjoner – for det kan de altså ifølge lovverket, sammenholdt med miljøinformasjonsloven – burde staten, dvs. regjeringa, som rutine framover innhente synspunkter fra organisasjoner som arbeider med bærekraftig matproduksjon, før de årlige jordbruksforhandlingene starter. Noen synspunkter fra statsråden på det kunne også vært interessant.

Det er på denne bakgrunn jeg har lyst til å få svar på de store spørsmålene, som jeg også avslutter interpellasjonen med: om statsråden kan gi en oversikt over hvilke lover og vedtak som begrenser eller utvider handlingsrommet, og om det er aktuelt for statsråden å foreslå endringer i avtalen, sånn at hensynet til god dyrevelferd, klima og miljø inkluderes.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Det at staten hvert år gjennomfører forhandlinger med jordbruket om en jordbruksavtale, er en viktig del av den norske jordbrukspolitikken. Derfor var det også viktig for Kristelig Folkeparti da vi gikk inn i regjering i januar, å slå fast at forhandlingsinstituttet med årlige jordbruksoppgjør er en av de fire bærebjelkene som landbrukspolitikken skal bygge på.

Hovedavtalen for jordbruket handler om selve prosessen – og jeg gjentar: selve prosessen – med de årlige jordbruksforhandlingene. Den regulerer hvordan de årlige forhandlingene om jordbruksavtalen skal foregå, det vil si rettigheter og plikter for partene, forhandlingsprosedyrer, offentlighet, forholdet til Stortinget, internasjonale avtaler osv. Hovedavtalen handler ikke om hva slags jordbrukspolitiske mål vi skal ha, eller hva vi skal prioritere i de enkelte jordbruksforhandlingene hvert år. Det er Stortinget som fastsetter mål, prioriteringer og retningslinjer for jordbrukspolitikken, når de behandler meldinger, proposisjoner eller lover.

Stortinget kan endre sine landbrukspolitiske prioriteringer relativt hyppig, og det kan komme til uttrykk bl.a. i de årlige jordbruksavtalene. Det at ulike politiske prioriteringer ikke er tatt inn i hovedavtalen, er en av de avgjørende grunnene til at den ikke har vært endret siden 1992. Samtidig illustrerer det at den har fungert tilfredsstillende som rammeverk for gjennomføring av de årlige jordbruksforhandlingene. I disse oppgjørene forhandler partene om hvordan vi skal bruke ulike virkemidler for at vi mest mulig effektivt skal nå de jordbrukspolitiske målene som er satt av Stortinget. Og så vil partene kunne vekte målene ulikt og ha ulikt syn på hvilke virkemidler som er best for å nå målene.

Interpellanten ber om en vurdering av om man skal ta inn politiske hensyn i hovedavtalen. Det vil ikke bidra til en bedre gjennomføring av forhandlingene. Det er heller ikke en egnet måte å fremme disse hensynene på. En slik tilnærming ville i stedet ha ført til behov for å endre hovedavtalen hyppigere enn det som er tilfellet i dag.

I § 1-1 i hovedavtalen for jordbruket, formålsparagrafen, står det:

«Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.»

Målsettingene for de årlige jordbruksforhandlingene fastsettes altså i andre prosesser enn ved forhandlinger om innholdet i hovedavtalen. Det framgår ikke eksplisitt av hovedavtalen hva som skal være forhandlingstemaer, men de skal være egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket. Det er som nevnt Stortinget som fastsetter disse målene. Tiltakene som vi forhandler om, er først og fremst økonomiske virkemidler. Det handler om målpriser, nivå, utforming på budsjettstøtten og enkelte regulerende tiltak. Også andre tiltak kan i prinsippet forhandles om dersom det anses fornuftig politisk, men det framgår eksplisitt av hovedavtalen hva som ikke kan være forhandlingstema. I kapittel 3 i hovedavtalen står det:

«Jordbruksavtaler står tilbake for lover og stortingsvedtak, og kan heller ikke kreves gjennomført i strid med traktater som er bindende for staten.»

Partene forhandler ikke om tollsatser og importbestemmelser eller om skatter og avgifter. Noen ganger har det likevel vært slik at regjeringen på egen hånd har tatt inn endringer i beskatning som et moment i forhandlingene. Det skjedde eksempelvis i år, da finansministeren varslet at regjeringen ville foreslå en økning av jordbruksfradraget i forbindelse med statsbudsjettet senere på året. I slike tilfeller fungerer dette som en ekstern endring i rammebetingelsene, som partene i forhandlingene må ta hensyn til.

Interpellanten ber om en oversikt over hvilke lover og vedtak som begrenser eller utvider handlingsrommet. I prinsippet begrenser alle lover potensielt handlingsrommet til de årlige jordbruksavtalene, siden bestemmelsene i jordbruksavtalene står tilbake for lover Stortinget har gitt. Det er vanskelig å tenke seg at en lov skulle utvide handlingsrommet for jordbruksforhandlingene sammenlignet med en situasjon hvor denne loven ikke fantes.

Noen landbrukspolitiske tiltak egner seg best for lovregulering. I interpellasjonen blir hensyn til god dyrevelferd, klima og miljø nevnt som stikkord. Jeg oppfatter at interpellanten mener at vi bør bruke de økonomiske virkemidlene i jordbruksavtalen på en annen måte enn i dag for å prioritere dette høyere. Hvis Stortinget er enig med interpellanten i det, kan dette gjøres gjennom retningslinjer til avtalepartene, som partene selvsagt må forholde seg til. Men å endre hovedavtalen er verken nødvendig eller et egnet virkemiddel for å få det til.

Arne Nævra (SV) []: Jeg takker statsråden for svaret, det var for så vidt veldig interessant. Vi er nå inne på en tematikk som er veldig avgjørende for hvilke virkemidler vi har i norsk jordbrukspolitikk. Det er omforente synspunkt, og jeg er sikker på at hele salen og statsråden er enig i at jordbruksforhandlingene er et viktig virkemiddel for å nå de målene som flertallet her i salen har satt seg.

Det er antakelig også sånn at jordbruksavtalen og forhandlingene kunne vært brukt mer aktivt på tematikk som tradisjonelt ikke har vært inne i forhandlingene. Det har flere ganger vært med i forhandlingene hvordan vi kan differensiere støtteordningene til jordbruk i grisgrendte strøk, f.eks., og når det gjelder sjølbergingsspørsmålet og kanalisering av støttemidlene geografisk og på produksjonsenhetene. Men klima, naturmangfold og dyrevelferd, disse stikkordene som jeg har nevnt, har vært lite inne. Det interessante spørsmålet å følge opp da er om statsråden kan tenke seg ikke bare å henvise til begrensningene, men å innføre ny tematikk i forhandlingene – på disse områdene som jeg nevner – som noen av posisjonene til staten i disse forhandlingene. Det er jo et partssamarbeid i forhandlingene som er vesentlig for utviklingen av norsk jordbruk.

Sånn som jeg har forstått svaret fra statsråden, er det i utgangspunktet åpent for omtrent alle spørsmål i forhandlingene hvis noen av partene bringer det inn og f.eks. kan koble det til støttesystemene og reguleringen av dem. Det som begrenser mulighetene, er bare det lovverket hvor det er en klar føring for det som ikke kan forhandles om. Det betyr faktisk at statsråden i mange tilfeller vil synes det er mulig å forhandle om nesten alle spørsmål når det gjelder dyrevelferd, naturmangfold og klima f.eks., som vi har vedtatt her i Stortinget når det gjelder mål for samfunnsutviklingen.

Det hadde vært veldig spennende å høre om statsråden ville hatt en mer aktiv rolle eller et mer aktivt syn på hva staten kunne brakt inn i disse forhandlingene for å bruke jordbruksforhandlingene som et redskap der jordbruket spiller en viktig rolle i samfunnet, bl.a. innen klimautslipp – og selvfølgelig gjelder det dyrevelferd og sjølberging osv. Det ville vært interessant å høre om statsrådens aktive holdning i en sånn setting.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg kan bekrefte at statsråden har et aktivt forhold til forberedelser til jordbruksforhandlinger, nettopp fordi jeg tar med meg politiske signaler fra Stortinget og også fra det regjeringen legger inn. Men det må være basert på Stortingets flertall.

Jeg deler interpellantens engasjement for både dyrevelferd og klima. Siden juni i år har jeg hatt tre møter med en samlet svinenæring og landbrukets organisasjoner, nettopp for å bedre dyrevelferden i næringen. Det blir nå obligatorisk å delta i dyrevelferdsprogram hvis en skal drive med gris, og det skal gjennomføres et pilotprosjekt med kameraovervåking på slakterier.

Jeg er også svært opptatt av at landbruket skal ha en nøkkelrolle i klimakampen. Landbruket er avgjørende for å få til grønn vekst i framtiden, og jordbruksorganisasjonene har skrevet under en klimaavtale med offensive krav for å redusere klimautslipp og få økt opptak av karbon fram til 2030. Norske bønder tar klimaansvar, og de vil være med på den dugnaden. Jordbruksavtalen for inneværende år viser det. Klima er en prioritert sak. Vi øker tilskuddet til ulike klima- og miljøtiltak med mer enn 236 mill. kr. Totalt sett bevilger vi nå over 5 mrd. kr til miljø- og klimatiltak over jordbruksavtalen når vi regner med areal- og kulturlanskapstilskudd.

Dyrevelferd og klima er viktige saker, men det er altså ikke hovedavtalen som er den gode plassen for å framheve disse temaene som er viktige for jordbruket. Det står heller ikke noe der om at det er viktig med et aktivt landbruk over hele landet – at vi skal bruke arealene riktig, at vi skal ha en kanaliseringspolitikk, eller at vi skal satse på norsk korn eller frukt og grønt – selv om det er noen av de viktige sakene for meg som landbruksminister. Og så er det dette som er tatt inn i forhandlingene. Det er Stortinget som fastsetter målene for jordbrukspolitikken, og hovedavtalen bør fortsette å handle om prosessen for hvordan forhandlingene skal være, ikke om innholdet i selve forhandlingene. Det er et oppdrag Stortinget har i fellesskap med regjeringen.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Jeg har lyst til å takke interpellanten for en interessant tematikk. I forlengelsen av det har jeg noen spørsmål som gjerne kunne vært utdypet enda litt mer, selv om landbruksministeren nå har gitt noen til dels gode svar.

Det ene er den prosessen som landbruksministeren er opptatt av. Jeg forstår interpellanten dit hen at han ønsker enda mer offentlig debatt i løpet av forhandlingene og når man forbereder hva Stortinget skal vedta. Derfor ønsker jeg å stille landbruksministeren dette spørsmålet til oppfølging av diskusjonen som nå har vært: Ønsker landbruksministeren i likhet med interpellanten mer offentlig debatt om hvordan matpolitikken vår skal være, i forbindelse med forhandlingene? Det er det første spørsmålet.

Så sier landbruksministeren at det er samspillet mellom regjering og storting som er det avgjørende for politikkens innhold. Det er jeg også helt enig i. Det er nok en del som ofte sidestiller jordbruksforhandlingene med lønnsforhandling mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, men det samspillet som landbruksministeren taler om mellom regjering og storting, understreker vel at dette er noe annet og ikke kan anses som lønnsforhandling i tradisjonell forstand. Det kan jeg også ønske meg at landbruksministeren utdyper.

Så er det det siste spørsmålet. Nå har vi akkurat hatt en veldig interessant debatt knyttet til selvforsyning. Det jeg oppfatter som det viktigste dokumentet fra Stortinget i dag, er Stortingets eller næringskomiteens innstilling i behandlingen av jordbruksmeldingen. Der er det i likhet med målsettingen i representantforslaget som vi akkurat har drøftet på starten av dette stortingsmøtet, en klar målsetting om at flertallet ønsker økt selvforsyning basert på norske ressurser. Da ønsker jeg til sjuende og sist å stille mitt tredje spørsmål: Er det noe i forhandlingsinstituttet som landbruksministeren i dag ser gjør det krevende å nå målet, som er så tydelig uttrykt i Stortinget, om økt selvforsyning basert på norske ressurser?

Geir Pollestad (Sp) []: Eg tenkte då eg såg denne interpellasjonsteksten, at eg skulle sjå om representanten Nævra var inne på noko. Han er vel for så vidt inne på noko, men eg meiner han er inne på eit blindspor, for avtalen er ramma for forhandlingane og det som gjev forhandlingsretten. Det er det, og det skal det òg vera.

Så er det veldig vidt kva ein har moglegheit til å forhandla om. Det er sjølvsagt prisar og dei økonomiske rammene, men me har òg eksempel på at toll har vore bringa inn i forbindelse med at finansministeren for ein del år sidan sende eit brev om at ein ville leggja om mjølketollen for å gje meir rom inn i forhandlingane.

Dyrevelferd er eit veldig aktuelt tema for jordbruksforhandlingane. Spørsmålet om kor mykje ein skal satsa på utmarksbeite, er òg eit spørsmål om dyrevelferd. Me har dyrevelferdsprogram som ligg inne. Når det gjeld biologisk mangfald, har ein ei rekkje postar som rettar seg inn på det i forhandlingane.

Eg trur at det som representanten Nævra her ønskjer, vil avgrensa forhandlingsrommet til partane, for Stortinget si oppgåve er jo å gjera vedtak og leggja føringar for politikken før forhandlingane startar. Det gjorde ein då ein våren 2017 behandla jordbruksmeldinga, det har ein gjort i innstillinga til statsbudsjettet, og det er dette regjeringa må retta seg etter.

Viss ein går utover det Stortinget har vedteke, er det ei heilt vanleg sak der regjeringa ikkje har følgt Stortingets vilje. Men eg trur likevel at viss ein skal retta kritikk mot noko, er det det at Stortinget ikkje klart nok uttrykkjer sin vilje, gjerne gjennom vedtak og ikkje berre gjennom merknader. Ein har full fridom frå Stortingets side til å leggja så tydelege føringar som det ein ønskjer, inn til partane i forhandlingane.

Når det gjeld forhandlingane og kor mykje openheit ein skal klara å ha i desse intensive vekene, har eg lita tru på det. Openheita skjer når Stortinget behandlar sine dokument, då er det høyringar, og openheita skjer når jordbruksavtalen er til behandling i Stortinget. Anten det er brot eller avtale, har Stortinget formelt sett fridom til å vedta eit anna jordbruksoppgjer enn det som regjeringa sin proposisjon legg opp til.

Så er det nok ein større diskusjon – anten det er brot eller avtale – om det er lurt og om det er rett å gjera endringar. Eg meiner at anten det er brot eller avtale, må ein sjå på om det ein har vedteke, er i tråd med det som er Stortingets føringar – ikkje om det er i tråd med Senterpartiets politikk eller Arbeidarpartiets politikk, men om det er i tråd med Stortingets politikk. Då har ein moglegheit til å gjera endringar viss ein ønskjer det.

Dei siste åra har det vore mykje armar og bein i landbrukspolitikken. Det starta i 2014. Dei same partia som åtvara sterkt mot å gjera endringar på det regjeringa hadde lagt fram, gjorde endringar på det som regjeringa hadde lagt fram. Det er fullt ut lovleg og fullt ut ein moglegheit ein har.

Eg trur det er viktig at me no skapar ro rundt kva hovudavtalen er for noko. Og ønsket om at ein skal blanda inn ein mengde andre omsyn og laga ein politikk som verken partane eller Stortinget er einige i – viss det er målet, er eg sterkt ueinig i det.

Her meiner eg at statsråden gav eit grundig og godt svar på interpellasjonen. Makta i landbrukspolitikken – og det er viktig, for det gløymer nokon – vil alltid liggja i Stortinget.

Abid Q. Raja hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Hovedavtalen for jordbruksnæringene er fra 1. september 1950. Det er ingen tilfeldighet. Den kom samtidig med tilsvarende avtaler mellom LO og NHO. Den ga forhandlingsrett til jordbrukets faglag med staten. Det er et sentralt punkt i den norske modellen i motsetning til EU-modellen. I EU-modellen er det direkte vedtak i statsbudsjettet, hvor jordbrukets organisasjoner ikke er med, sånn som det er i Norge. Den ble revidert den 17. februar 1992, og det ble ikke gjort noen vesentlige endringer i forhold til den prosedyren som statsråden refererte til, sjøl om det på 1980-tallet og tidlig 1990-tall var betydelige utfordringer i forhandlingssystemet, som jeg kjenner rimelig godt. Jordbrukets faglag får rettigheter og plikter.

Som flere har vært inne på, en forhandlingsløsning eller ikke en forhandlingsløsning er å se på som en forberedelse til Stortingets behandling. Det er en forberedelse til Stortingets behandling – i henhold til Grunnloven kan sjølsagt ikke statsmyndighetene bevilge penger ut fra en avtale. Det er det bare Stortinget som kan gjøre. Formålet med forhandlingene er

«å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift».

Dette er praktisert, som flere har vært inne på, på en vid og bred måte, og en har gått langt utover dette også, og da i et avtalesamspill – i mange tilfeller med Statsministerens kontor. For å få til en avtale har en gått langt utover det som var intensjonen med forhandlingsinstituttet. Skatt og toll er tatt inn der, men det er en forståelse med statsmyndighetene, og det blir ikke realitet uten at Stortinget gir sin tilslutning til det.

Når det så gjelder hva som er svakheten ved systemet, er jeg enig med statsråden i at det er ikke avtalens tekst, men det er Stortingets vedtak. Det er Stortingets vedtak f.eks. i 2019 som legger vesentlig grunnlag for forhandlingene i 2020, og her står vi overfor en rekke vedtak og ikke minst merknader som er uklare – ja, jeg vil si bevisst uklare. De er bevisst uklare. Det har blitt et handlingsrom, slik at vi har fått en utvikling av norsk jordbruk som har vært annerledes enn det svært mange tror. Det er til de grader en svakhet, og her må Stortinget ta seg sjøl i nakken på en helt annen måte og være tydelig på hva en vil med jordbrukspolitikken, hva en vil med samfunnsoppdraget. Vi har diskutert det og har fått klargjort at vi har jo ikke vært enige om det engang, og da er vi langt mindre enige om det som representanten Nævra tar opp, som er viktige temaer knyttet til klima, dyrevelferd og naturmangfold. Det kan på tilsvarende måte defineres inn gjennom diskusjoner, merknader og vedtak fra oss.

Det står i § 2-6 i avtalen nå at en skal ha bistand fra Budsjettnemnda for jordbruket, som skal «framskaffe og bearbeide grunnlagsmateriale». Det er vesentlig. Formålet med det var å framskaffe grunnlagsmateriale på samme måte som Teknisk beregningsutvalg, og det skulle gjelde for inneværende år, altså eksempelvis for jordbruksavtalen i 2019. Derfor blir det sjølsagt fullstendig feil når en nå behandler og diskuterer ikke jordbruksavtalen for 2019, men for 2020. Budsjettnemnda har ikke tallmateriale for 2020, en må tilbake til og forhandle på kalenderåret 2019, slik som en gjør i LO–NHO-oppgjøret.

Så er det et annet poeng som jeg vil ta opp, og det gjelder den første avtalen, fra 1950. Der sto det i § 10:

«Den fordel som jordbruket kan skaffe seg gjennom økt produksjon og rasjonalisering av gårdsdriften, omsetningen og foredlingen, skal ved oppsetting av de kortsiktige prisavtaler så vidt mulig under hensyntagen til landets økonomi komme jordbruket til gode.»

Den passusen er tatt vekk. Det går på rasjonaliseringsgevinsten. Rasjonaliseringsgevinsten må komme næringen til gode, slik som det gjør i LO-NHO-oppgjøret. Der kommer det kapitaleiere og arbeidskraft til gode – i jordbruket er det ikke på samme måten.

Jeg vil bare si at det er Stortinget som må avklare nærmere hva som er premissene for kommende avtaler. Gjør en det, får en vedtak og beslutninger i henhold til det som er representanten Nævras ønsker, og det skal jeg gjerne være med på.

Karin Andersen (SV) []: Jeg er veldig glad for at dette temaet blir tatt opp, for jeg har opplevd flere ganger når vi har diskutert jordbruksoppgjøret, at det har blitt sett på som nesten upassende å komme med egne forslag i Stortinget når det er enten en framforhandlet avtale, eller der en av partene har framforhandlet den. Da har jeg ved alle anledninger sagt at Stortinget har dette ansvaret uansett. Sjøl om partene også skulle komme til enighet, har Stortinget et ansvar for å se om forhandlingene har landet på et resultat som gjør at man fører landbrukspolitikken i riktig retning – eller den retningen som flertallet vil ha.

SV er veldig glad i og opptatt av å bevare forhandlingsinstituttet, men det kan ikke være sånn som jeg har opplevd at stortingsflertallet flere ganger har gjort, at de har gjemt seg bak et forhandlingsresultat og sagt at da kan de ikke gjøre noe. Sånn er det jo ikke. Det har statsråden bekreftet nå i dag, og det er jeg veldig glad for.

Det har vært sånn ved noen av oppgjørene at faglagene har stått med ryggen mot veggen og nesten med kniven på strupen og visst at hvis det ble brudd, var det regjeringens forslag som kom til å bli lagt til grunn og lagt fram for Stortinget. Da har de sittet og prøvd å få til lite grann her og lite grann der, kommet til resultater som går i gæren retning, men allikevel sett på det som et mindre onde enn det som lå der. Det er da Stortinget må ta ansvar, og til nå synes jeg ikke at Stortinget har vært veldig bevisst på det ansvaret i sin helhet. Det er veldig viktig at vi får opp forståelsen av hva som er Stortingets ansvar og rolle.

Det må også være samsvar mellom det Stortinget vedtar i disse styrende dokumentene, det styrende vedtaket, og det som regjeringen følger opp i forhandlingene. Der har det jo vært ganske store sprik. Det ene er hvilken ramme man legger seg på. Det er jo kjempeførende for hva slags politikk det er mulig å føre, særlig på de områdene som faktisk krever at man må gi et bidrag fra myndighetenes side, altså politikk, alt som ikke kan tas ut i markedet. For det er ikke alt i norsk landbrukspolitikk som kan tas ut i markedet, og det er veldig viktig. Da er det jo spørsmål om noen av disse ordene vi snakker om, bærekraft, naturmangfold, dyrevelferd, muligheter for de minste brukene, holde all jorda i hevd, faktisk blir ivaretatt av regjeringen gjennom de tilbudene og de forhandlingsrammene som gis. Det er ikke alltid tilfellet at det er det, verken med rammen eller med de styringsmidlene som blir lagt inn.

Når man også, som representanten Lundteigen var inne på, i tillegg til det drar inn tema som skatt og toll i disse forhandlingene, legger man noen premisser for Stortinget som det er veldig vanskelig for Stortinget å håndtere. Det burde ikke foregå i den rekkefølgen. De premissene må være klarlagt i forkant av en jordbruksforhandling, slik at man vet hva det er. Da må enten Stortinget ta ansvaret for å rette opp virkninger av det som stortingsflertallet ikke er enig i, eller så må det flertallet som banker det igjennom, ta ansvaret for de virkningene som har kommet av de endringene.

Det er veldig mange viktige sider ved jordbrukspolitikken vi diskuterer litt sånn bit for bit, og jordbruksforhandlingene er jo et litt spesielt institutt. Det kan egentlig ikke sammenlignes med lønnsforhandlinger ellers. Men det er uhyre viktig, det som statsråden sier, og som flere har vært oppe og sagt nå, at det er Stortinget som «in the end» har ansvaret for dette. Men det er også regjeringens ansvar å følge opp de føringene som Stortinget gir, og ikke ødelegge dem, verken ved å legge for liten ramme på bordet eller ved å forhandle fram enkeltelementer som drar jordbrukspolitikken i en helt annen retning enn det Stortinget har vedtatt. Det har den sittende regjering gjort. Men jeg ønsker den nå sittende landbruksministeren lykke til med å snu også den negative utviklingen.

Arne Nævra (SV) []: Jeg synes det har vært mange gode innlegg her, mange gode poenger for å få en bedre jordbrukspolitikk her i landet. Jeg synes det er litt skuffende at Pollestad er så vidt enig med Bollestad, riktignok, for jeg tror vi gjør norsk jordbruk en bjørnetjeneste om vi ikke tenker nytt, er litt foroverlent og tenker bærekraftig jordbruk. Og da er spørsmålet: Når kan Stortinget påvirke, når er det vi kan få innspill til endringer i jordbrukspolitikken? Jo, vi har fått det til Stortinget etter forhandlingene flere ganger. Noen ganger har det nærmest blitt sendt tilbake igjen, for det har vært for dårlig. Men uansett er det fastsatt, som representanten Andersen også sa, så mye – det er på en måte så ferdig tygd at det er vanskelig å påvirke forhandlingsresultatet nevneverdig. Denne interpellasjonen er da et forsøk på å få det inn på en eller annen måte i mandat eller i, skal vi si, statutter i hovedavtalen, sånn at mange andre tematikker kan komme inn på et tidligere stadium enn at det kommer til Stortinget etter at et forhandlingsresultat foreligger.

Som bondesønn og jordbruksvenn ønsker jeg norsk jordbruk en strålende framtid. Men jeg er overbevist om at næringen sjøl må løfte blikket og se framover, komme med nyskapende, bærekraftige løsninger for å ha mindre kunstgjødselsbruk, bedre jordbehandling, kortreist mat, mindre kraftfôrimport, bedre dyrevelferd og mindre klimagassutslipp. Norsk jordbruk må konkurrere med bedre standarder på dette enn utenlandske driftsformer. Vi må satse på kvalitet mer enn på kvantitet. Det er bare sånn norsk jordbruk kan hevde seg. Næringen må fri til dem som er opptatt av bygdene og distriktene. Kulturlandskap, kortreist mat, dyrevelferd og kvalitet er nøkkelen.

Jorda må spille en avgjørende rolle i klimaperspektivet, siden det aller mest av karbonet også ligger på land og sjølsagt da lagres i jorda. Fordi jorda skal forvaltes i dette tusenårsperspektivet, som jeg mange ganger har nevnt her fra talerstolen, er det viktig at vi har de rette føringer for dette, og da er altså jordbruksforhandlingene også ganske vesentlige.

Et klart problem vi står overfor i norsk jordbruk, er overproduksjon på flere områder: kjøtt, melk. Det kunne også vært aktuelt å bringe diskusjoner om intensitet, effektivitetsmål, valg av husdyrraser og sånt inn i forhandlingene. Når vi har avdrått på fire–fem bøtter melk per ku per dag på grunn av avl og kraftfôrbruk, må vi kanskje begynne å tenke: Skal vi ha tre eller fire lam per søye? Sånne ting ønsker jeg inn i forhandlingene på et tidlig tidspunkt, og jeg hadde håpet at statsråden bidro aktivt til statens posisjon på sånt.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg skal prøve å svare på noen av spørsmålene som har kommet.

Jeg har stor respekt for forhandlingsinstituttet. Det har representanten Sandtrøen hørt mange ganger. Det var så viktig at det var en av de sentrale tingene som måtte stå i regjeringsplattformen, fordi det handler om en sikkerhet mellom stat og den største fastlandsnæringen vi har, nemlig norsk landbruk med tilleggsnæringer.

Så er det også sånn at det lå en merknad fra Stortinget om at en skulle prøve å minske det gapet som var mellom vanlige lønnsmottakere og bøndene. Det gjorde vi noe av – vi kunne helt sikkert ha gjort mer, men det gjorde vi noe av. Det betyr ikke direkte lønnsforhandlinger, men vi får en retning fra Stortinget, og så går vi etter det.

Det samme tenker jeg når det gjelder selvforsyningsgrad. Det var grunnen til at vi la inn grønt og frukt. Det var grunnen til at vi la inn mer i forhold til korn, nettopp for å kunne være med og regulere det.

Jeg ønsker å takke for en viktig debatt og slå fast for norsk landbruk at hovedavtalen, sånn jeg leser salen, ligger fast, men at Stortinget har en mulighet til å være med og bestemme retningen framover. Stortinget har sagt kortreist mat. Det gjorde at en på lokalmatsiden nådde 11,2 mrd. kr i omsetning i år, nettopp fordi det var et mål, og vi har brukt forhandlingene.

All landbruksvirksomhet starter med fotosyntesen, der karbon tas opp gjennom planter og vekster. Det er nødvendig å forstå for at jordbruket og landbruket skal kutte klimagassutslipp. Men vi må også huske på å bruke nettopp denne effekten til å vise hvor viktig landbruket er som en løsning.

Så kan jeg svare interpellanten at ja, jeg vil bruke de innspillene jeg får, men i en forhandling er det alltid to parter, og det er kjempeviktig at vi har respekt for forhandlingsinstituttet.

Så skal jeg ta med meg det som flertallet i denne sal mener er prioriteringer, inn i norsk landbruk. Det er ingen sektor som opplever endringer mer på kroppen når det gjelder klima, enn norsk landbruk. Derfor opplever jeg også at de mer enn noen gang er interessert i å være med og legge til rette for at vi faktisk skal få et landbruk som er klimatilpasset. Så må vi jobbe med forskning, vi må jobbe med utvikling, vi må bevilge penger, sånn at vi faktisk bruker dette til drenering, men også til å utvikle landbruket framover. Det skal være mitt oppdrag fra denne sal.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.