Stortinget - Møte tirsdag den 19. januar 2021 *

Dato: 19.01.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 177 S (2020–2021), jf. Dokument 3:7 (2019–2020))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 6 [16:58:20]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøking av om statlege barnevernsmyndigheiter sikrar det beste for barn i barnevernsinstitusjonar (Innst. 177 S (2020–2021), jf. Dokument 3:7 (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: Fem minutt til kvar partigruppe og fem minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den tilmålte taletida, vil få ei taletid på inntil 3 minutt.

Svein Harberg (H) [] (ordfører for saken): Riksrevisjonens undersøkelse av om statlige barnevernsmyndigheter sikrer det beste for barn i barnevernsinstitusjoner, er en svært viktig tilbakemelding til alle som har ansvaret for eller arbeider med barnevern i Norge. Selv om det er statlige barnevernsmyndigheter som er målgruppen for denne undersøkelsen, er det viktig å huske på at behovet for hjelp fra barnevernet har sitt utgangspunkt i barn og unge, enkeltindivider midt i familiesituasjon og oppvekstmiljø.

Alle barn og unge som vokser opp i Norge, skal ha trygge og gode oppvekstvilkår, og de som lever under forhold som kan skade helse og utvikling, skal få nødvendig hjelp, omsorg og vern. Det kommunale barnevernet må da velge tiltak – enten ekstra hjelp der barna er, eller en privat eller statlig barnevernsinstitusjon. Det er et overordnet prinsipp at en skal legge avgjørende vekt på hva som er til det beste for barnet når en velger tiltak, og økonomiske hensyn, ressurser eller praktiske løsninger skal ikke styre valg av institusjon. Vurderingene skal være hvordan en best kan ivareta barn som opplever omsorgssvikt.

Riksrevisjonens rapport har imidlertid avdekket svakheter på flere områder:

  • Flere barn får ikke behovene sine kartlagt godt nok ved valg av barnevernsinstitusjon.

  • Flere barn blir ikke fulgt opp godt nok under oppholdet på barnevernsinstitusjon.

  • Systemet for kvalitetssikring av barnevernsinstitusjoner har ikke fungert godt nok.

  • Brudd på rutiner for kjøp av institusjonsplasser øker risikoen for dyre innkjøp og for at det ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til barnas behov.

Manglende kartlegging og medvirkning fra starten av vil påvirke hele resten av løpet i barnevernet. Det var urovekkende at deltakerne på høringen var uenige om hvor løsningen lå, avhengig av hvor i barnevernet de selv hadde tilknytning. Det synes å være vanskelig å finne en god, gjennomgående og systematisk involvering og oppfølging av barnevernsbarna både før valg av tiltak og under plassering i institusjon. En god oppfølging under oppholdet i institusjon er selvsagt også svært avgjørende for å sikre dem de rette tiltak og hjelp både med utdanning og med gode aktiviteter i samvær med andre gjennom gode handlingsplaner for den enkelte.

Det pekes også på at mange av de unge i institusjon har sammensatte utfordringer, og at oppfølging knyttet til psykisk helsehjelp har vært mangelfull. Det er alvorlig at Bufetats oppfølging ikke har vært innrettet slik at den sikrer utviklingen og framtiden til barn som bor på institusjon. Det er derfor positivt at det nå er etablert et samarbeid med Helsedirektoratet om å se på et pakkeforløp for kartlegging av psykisk helse og rus.

En samlet komité slår fast at det er avgjørende at statlige barnevernsmyndigheter må gripe fatt i situasjonen og sikre gode nok vurderinger og oppfølging av barnas behov dersom dette mangler, og at barna ikke må bli taperne i en ansvarsfraskrivelse mellom stat og kommune.

Riksrevisjonens rapport peker videre på at det er mangelfulle rutiner både rundt rapportering og kvalitetssikring av institusjoner og ved innkjøp av institusjonsplasser. Dette vil naturligvis kunne resultere i feil valg av plass til barn og unge, noe barnevernsbarna selv har rapport som grunn til altfor mange flyttinger underveis i en oppvekst i barnevernet. Slik kan det ikke være.

Det er vel ingen overraskelse at det i komiteens merknader kommer fram forskjellig syn på hvem som skal eie og drive barnevernsinstitusjoner – staten, ideelle organisasjoner eller andre private drivere. Det regner jeg med at andre kommenterer, og det skal jo være en sak like etterpå, som nok også vil ta opp i seg den debatten. Rapporten sier imidlertid ikke noe om dette som grunn til de svakheter som er avdekket.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens anbefalinger om at Barne- og familiedepartementet må sørge for:

  • at det er tilpasset behovet til hvert enkelt barn

  • at barnet får medvirke

  • at det er tilstrekkelig dokumentasjon

  • at det er gode planer for utviklingen til barna

  • at de får nødvendig psykisk helsehjelp

  • at Bufetat følger opp kvaliteten og sørger for å gjennomføre gode enkeltkjøp

Det er godt å kunne slå fast at statsråden tar funnene på alvor og vil bruke rapporten som et viktig bidrag til kvalitetsforbedringsarbeidet som pågår. Tiltak er iverksatt, og nye tiltak vil innføres for å sikre gode tjenester til barn i barnevernsinstitusjoner. Det fortjener de!

Eva Kristin Hansen (A) []: Først takk til saksordføreren for et grundig arbeid og til komiteen for et godt samarbeid, som vi alltid bruker å ha.

I Norge legger vi til grunn at alle barn skal ha det trygt og godt, at alle skal ha de samme mulighetene, og at vi skal ta vare på dem som er sårbare. Det er dessverre sånn at det er mange barn i dette landet som opplever omsorgssvikt, som blir utsatt for vold, og som lever i direkte utrygghet. Vi er omforent i Stortinget om at disse barna skal få nødvendig hjelp, omsorg og vern. Det har også barnevernloven slått ettertrykkelig fast.

Riksrevisjonens undersøkelse av barnevernsinstitusjonene og om statlige myndigheter sikrer det beste for barna i dem har vært en litt trist lesning, syns jeg. Å velge å plassere et barn i en barnevernsinstitusjon er et av flere tiltak som brukes i dette landet, men det som er utrolig viktig, er at det tilbudet et barn får, skal tilpasses det enkelte barnet sine behov. Å havne på en institusjon skjønner vi alle at er krevende, og for de mest sårbare kan det være en tung opplevelse. Derfor stilles det store krav og forventninger til kvalitet, og at behovene faktisk blir ivaretatt.

Riksrevisjonen sier selv i sin rapport at grunnen til at de satte i gang med en undersøkelse, var at det var blitt oppdaget flere alvorlige hendelser de senere årene i flere barnevernsinstitusjoner. Jeg er glad for at Riksrevisjonen tok den jobben med å gå gjennom, for de funnene de kommer med, gir faktisk stor grad av bekymring. De sier at behovene til flere barn ikke blir godt nok kartlagt ved valg av institusjon. Det vil si at barn havner på en institusjon som ikke nødvendigvis er til det beste for dem. Samtidig vises det til at barn har rett til å bli hørt og skal ha medvirkning i sin egen sak, men man har avdekket at det er mange tilfeller hvor det faktisk ikke skjer, og hvor det mangler dokumentasjon på valg av institusjon.

Riksrevisjonen har avdekket at mange barn ikke blir godt nok fulgt opp. For eksempel har de funnet ut at på 17 av 25 plasseringer i private institusjoner mangler det handlingsplan for barnet, som er en viktig og sentral del av selve oppfølgingen. Det samme ser vi når det gjelder oppfølgingsplaner. Dette blir ikke fulgt godt nok opp. Det vises til at i 20 av 25 plasseringer hos de private er det store mangler. Vi vet også at det er mangler i statlige institusjoner.

Riksrevisjonen slår fast at det ikke er god nok kvalitetssikring av barnevernsinstitusjonene, som er veldig bekymringsfullt. Med tanke på den kvaliteten vi forventer for de sårbare ungene som blir plassert der, er det bekymringsfullt. At barna ikke får forsvarlig omsorg og behandling samtidig som det kanskje er et helt tilbud de faktisk får, gir også grunn til bekymring.

Riksrevisjonen har funnet ut at det har vært brudd på rutiner på kjøp av institusjonsplasser, noe jeg frykter gjør at behovene til de ungene igjen havner i bakleksa, for det handler særlig om enkeltkjøp til barn som har svært komplekse og sammensatte behov. Vi vet alle her at det er en diskusjon rundt det med enkeltkjøp, f.eks. om konkurransesituasjonen ved enkeltkjøp faktisk fungerer, at det er ganske få aktører som har det meste av markedet, og i tillegg at vi ser en økning av utenlandske aktører de senere årene.

Riksrevisjonen kommer med en rekke råd til Barne- og familiedepartementet. Fra Arbeiderpartiets side og fra hele komiteens side forventer vi at disse følges opp, og vi registrerer også at statsråden svarer at han tar rapporten alvorlig.

Da komiteen hadde høring, var Barneombudet opptatt av at kommunene må bli bedre i stand til å gjøre jobben sin, og tok opp det med både kompetanse og ressurser. KS var opptatt av at kommunene burde få gode verktøy og også mer innflytelse over plasseringene.

For Arbeiderpartiet har det i lang tid vært viktig at kommunene må sikres både ansvar og ressurser, sånn at de blir i stand til å gjøre jobben sin på en god måte. Dette var et signal vi fikk også fra flere andre av dem som deltok i høringen.

Landsforeningen for barnevernsbarn har møtt opp på to høringer så lenge jeg har vært med i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og de gjør alltid et sterkt inntrykk, for de vet hva de snakker om, men også hva som trengs. Jeg forventer at regjeringen følger opp deres innspill om viktigheten av at barn får tilstrekkelig medvirkning, som Riksrevisjonen har avdekket ikke er tilfellet. De trekker fram at under kartlegging, valg av plass og gjennomføring av opphold i institusjoner er nettopp dette at barna selv får bidra veldig viktig. Jeg tenker vi må lytte til Landsforeningen for barnevernsbarn, for det fortjener de.

Jeg ser fram til oppfølgingen av denne rapporten. De barna vi er satt til å beskytte, fortjener at den blir det.

Solveig Horne (FrP) []: Det er nesten på dagen tre år siden jeg gikk av som barne- og likestillingsminister, med hovedansvaret for barnevernet, og dette er faktisk den første gangen jeg deltar i en barnevernsdebatt siden da. Det privilegiet var et av de største ansvarene jeg har hatt, men det var også det mest givende og vanskeligste jeg jobbet med, for det handlet om de sårbare barna og ungdommene og de som har det vanskeligst.

Noe av det som var viktigst for meg i den jobben, var å se på hvordan vi kunne unngå at barn ble utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. Det arbeidet skjer alltid ute i kommunene, enten det er på en helsestasjon, i barnehagen eller i skolen, ute i nærmiljøet, der man kan se om det barn som har det vondt. Det viktige er å snakke med barna.

Når situasjonen er slik at et barn ikke kan vokse opp hos sin egen familie, tar staten over det ansvaret. Da er det alvorlig når vi som statlige myndigheter ikke klarer å utføre den foreldreoppgaven som vi er satt til å gjøre. Det er det denne rapporten handler om. Rapporten er alvorlig, for det er urovekkende når vi ikke makter å gi barn og ungdom et bedre tilbud enn de hadde. Barn opplever et svik, et svik som i mange tilfeller får alvorlige konsekvenser for et ungt liv.

Jeg har ofte stilt meg spørsmålet: Hva er det som skal til? Er det mer kompetanse, mer penger, endring av lovverket – hva er det som gjør at Stortinget gjentatte ganger vedtar lovverk og sier veldig tydelig og klart ifra om, både i stortingsmeldinger og i lovene, at barn skal medvirke og bli hørt, men det likevel ikke skjer der ute?

Jeg vet at regjeringen følger opp et godt arbeid som denne regjeringen har gjort helt siden 2013. Det er satt i gang et arbeid om kompetanse – en stor reform for å styrke kompetanse til dem som jobber med barn og unge. Det jobbes med autorisasjon. Det er vedtatt en stor barnevernsreform, og jeg er veldig glad for at det i høringen kom fram at prosjektet om at kommunene skulle få et større ansvar, var veldig vellykket.

Det er likevel noe jeg har erfart, og det er at ting tar tid – men barna har ikke tid. Stortinget gjør endringer, og da må det ut til dem som jobber med det. De tilrådingene som Riksrevisjonen kommer med, forventer jeg at statsråden og regjeringen tar med seg i det videre arbeidet.

Når vi snakker om institusjoner, og at valget av barnevernsinstitusjon skal tilpasses hvert enkelt barns behov, blir jeg rett og slett lei meg når jeg hører at det resulterer i en diskusjon om det skal være en privat, ideell eller offentlig institusjon. Hvis man snakker med et barn eller en ungdom, bryr ikke de seg om hva slags selskapsform det er, eller hvordan de institusjonene er styrt, så lenge de får den hjelpen og omsorgen de trenger. Det må jo være det som er viktigst at vi klarer å gi til de barna. Når kommunen sitter og snakker med det barnet eller den ungdommen og skal kartlegge hva det barnet eller den ungdommen trenger, må Bufetat og staten lytte på dem for å finne den institusjonen som barnet eller ungdommen trenger.

Det må også foreligge tilstrekkelig dokumentasjon av de vurderingene som skal ligge til grunn for den behandlingen eller omsorgen barna skal få. Det foreligger bunkevis med dokumentasjon av hvorfor et barn måtte ut av en familie, men hvorfor er vi ikke like flinke til å ha dokumentasjon på hva vi vil at barnet skal ha i den andre enden? Det er et viktig poeng hos Riksrevisjonen også. Vi må lage en individuell plan for det enkelte barnet.

Psykisk helse er også tatt opp. Veldig mange barn i barnevernet sliter med psykisk helse. Psykisk helse-sektoren skal gi behandling, og barnevernet skal gi omsorg, og jeg er veldig glad for at helseministeren og barneministeren har satt i gang et viktig arbeid på dette, som må følges opp og styrkes. Det er nå to institusjoner som skal følge opp de barna som virkelig trenger at barnevernet og de som jobber med psykisk helse, jobber sammen.

Når det gjelder denne rapporten fra Riksrevisjonen, kan jeg ikke si at det var mange overraskelser der, men det var likevel trist å lese, for den viser at vi fremdeles ikke har kommet i mål. Barn og unge som skal medvirke til sin sak, må få den hjelpen og omsorgen de fortjener.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg vil takka Riksrevisjonen for denne viktige rapporten, og eg vil takka saksordføraren for godt samarbeid i denne saka. Me har hatt litt ulike synspunkt, men me har klart å skriva oss saman til ein klok heilskap i innstillinga. Det fortener dei borna som må leva livet sitt på ein barnevernsinstitusjon.

Saka handlar om korleis det offentlege tek vare på det beste for borna før og mens dei er på institusjon. Dette er born som har det vanskeleg, og som har levd med alvorleg svikt i omsorga i heimen. Det er omsynet til livet til desse borna saka handlar om.

Borna sjølve må få vera med på å påverka dei vala det offentlege tek om kor og korleis dei skal leva livet sitt når heimen sviktar. Vaksne må læra seg at born har kunnskap om eigne liv som vaksne må lytta til. Ungane må få tid til å skjøna kva det er som skjer i livet deira. Det er naudsynt å kartleggja både den fysiske og psykiske helsa til ungane for å vurdera kva som er best for dei. Slik er det ikkje i dag.

I rapporten har Riksrevisjonen beskrive dette som planar og dokument som manglar i sakshandsaminga. Eg trur kan hende det er for mange planar og dokument i barnevernet. Eg trur ei opprydding i talet på dokument kan koma godt med. Barnevernet skal lytta til borna, kartleggja helsa deira og vurdera kva som er best for det einskilde barnet før det offentlege gjer val på vegner av borna. Dette skal barnevernet dokumentera. Det er dette som er kjernen i eit godt barnevern.

Å gjera ei vurdering av kva som er best for eit barn i krise, er ei krevjande oppgåve. Difor må me styrkja bemanninga, arbeidsmiljøet og kunnskapen i fyrstelinja i barnevernet, både i stat og kommune. Dei som arbeider der, må kunna fanga opp behova til borna der dei er. Om vurderingane i kommunane ikkje er gode nok, er det oppgåva til staten å gjera naudsynte vurderingar på institusjonane. Barnevernet er til for borna. Då kan ikkje stat og kommune skulda på kvarandre om jobben ikkje vert gjort.

I høyringa i komiteen fekk me mange innspel. Eg merkte meg, som fleire andre, barnevernsborna og deira tydelege rolle i saka. Det som uroa meg, var at ståstaden til dei ulike som var på høyringa, var veldig prega av kvar dei sjølve sat. Det er ikkje bra. Eg merkte meg dei mange rollene til Bufetat, og eg er usikker på om Bufetat godt nok klarar å ha alle dei forskjellige oppgåvene, både å formidla, evaluera og driva institusjonar i barnevernet. Det krev eit særskilt medvit om handtering av desse rollene og større evne til sjølvkritikk enn det eg såg i høyringa. Det er ein av fleire grunnar til at me enno ikkje er ferdige med diskusjonen om barnevernet er organisert rett.

Komiteen er samd om at denne rapporten er ein av mange kontrollrapportar som syner at det er utfordringar med oppfølginga av born, tilsyn og kvalitet i barnevernet. Så lenge me ikkje får dette til, har me ikkje teke godt nok vare på borna i ei alvorleg krise. Difor kan korkje statsråd eller storting vera nøgde med tiltaka før me veit at arbeidet i barnevernet er godt nok for borna det gjeld.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil starte med å takke Riksrevisjonen for en veldig viktig rapport og å takke saksordføreren og komiteen for godt arbeid med rapporten. Det er veldig fint at komiteen har fått for vane å ha høring om Riksrevisjonens rapporter om barnevernet, at vi fokuserer litt ekstra på akkurat dette feltet. Det er veldig fint.

Riksrevisjonen kommer med flere urovekkende funn, men det er også mye her som partier på Stortinget, Barneombudet, barnevernsbarna selv, de ansatte og ideelle barnevernsaktører, for å nevne noen, har tatt opp flere ganger.

Aller først mener jeg det er bekymringsverdig at Riksrevisjonen i sin sluttmerknad ser seg nødt til å understreke at statsråden er ansvarlig for hele barnevernet og samordningen mellom de ulike delene av tjenesten. For det føyer seg inn i en løpende debatt om barnevernstjenesten, hvor bl.a. Barneombudet har tatt opp at det er regjeringen, statsråden, Stortinget som er ansvarlig for at barn får sine rettigheter etter Barnekonvensjonen ivaretatt. Selv om oppgaveløsningen er delegert til kommunene, er ikke ansvaret delegert, og det er en viktig forskjell.

Så er jeg veldig glad for at Riksrevisjonen har sett på dette med enkeltkjøp av institusjonsplass i barnevernet. Det er et teknisk begrep for det at det settes opp enkeltanbud på hvert enkelt barn. Barnevernsbarna selv og de ideelle aktørene, bl.a., mener at dette er en svært dårlig måte å organisere tjenesten på. Ja, det er ganske guffent, egentlig.

Stortinget har bl.a. på den bakgrunn for et par år siden bedt regjeringen om å redusere praksisen med enkeltkjøp, men vi ser at praksisen ikke har gått ned. Omkring 30 pst. av alle oppholdsdøgnene i barnevernsinstitusjoner er knyttet til enkeltkjøp, og sånn har det holdt seg – stabilt – de siste årene.

Riksrevisjonen viser i rapporten også at kostnadene knyttet til denne anbudsformen har eksplodert, over doblet seg, i undersøkelsesperioden. En av årsakene til det er at tilbudet til statens barnevernsinstitusjoner og de private aktørene vi har avtale med, ikke er godt nok, det passer ikke. Derfor må kapasiteten i det offentlige og det ideelle tilbudet, i samsvar med andre vedtak Stortinget har fattet, styrkes framover. SV mener at denne anbudsformen bør avskaffes helt.

Så vil jeg gjøre en liten visitt til representanten Horne, som ba oss om å snakke med barn for å høre om de bryr seg om hva slags selskapsform de får hjelp fra. Da kan jeg be representantene i salen om å snakke med Landsforeningen for barnevernsbarn, f.eks., som er helt tydelig på at de ikke ønsker profittmotiv i denne tjenesten, for det skal handle om barn, ikke butikk. Men det er på siden av denne saken – det er helt sant.

Det som er i saken, er at god informasjon om barns behov er avgjørende for valg av riktig tiltak. Undersøkelsen viser at 11 pst. av inntaksrådgiverne i Bufetat opplyste at de ikke hadde god nok info til å vurdere risiko og behovet til barna før de var plassert, ved forrige plassering, og de peker på at manglende informasjon fra kommunene, den kommunale barnevernstjenesten, er en av de viktigste årsakene til det. Det er alvorlig og viser hvor viktig det er å ruste opp den kommunale barnevernstjenesten. Her har Barneombudet et viktig innspill om å innføre krav om en helhetlig barns beste-vurdering som skal følge barnet, og ikke minst har fagorganisasjonene og igjen Landsforeningen for barnevernsbarn viktige innspill om å få på plass bedre bemanning i tjenestene, sånn at de ansatte har tid nok til å la barna medvirke og tid nok til å skaffe den nødvendige informasjonen. Det støtter SV.

Til slutt kanskje det aller viktigste: barns medvirkning. For etter Barnekonvensjonen har alle barn rett til å medvirke i sitt liv, og vi vet at hjelpen kun blir god hvis også barna får være med, blir involvert godt i valg av institusjon og utforming av opplegget underveis i institusjonsoppholdet. Da er det urovekkende at Riksrevisjonen i flere tilfeller ikke finner dokumentasjon på at den lovpålagte medvirkningen finner sted. På spørsmål til – igjen – Landsforeningen for barnevernsbarn i høringen om hvorvidt det i hovedsak skyldes manglende rapportering eller manglende medvirkning, sa de, bekymringsfullt nok, at deres erfaring er manglende medvirkning. Det mener jeg vi må lytte til og ta på alvor. Det viser at vi fremdeles har mye å gå på når det gjelder å la barna medvirke til sitt eget liv.

Terje Breivik (V) []: Eg og Venstre vil takka saksordføraren og komiteen for godt og konstruktivt samarbeid i ei svært viktig, men òg veldig kjedeleg og trist sak.

Takk òg til Riksrevisjonen, som igjen har avdekt at det offentlege barnevernet enno ikkje fungerer godt nok, og at det framleis er barn og unge som når dei er i ein heilt desperat situasjon, ikkje får god nok oppfylging. Slik kan me ikkje ha det.

Det er svært alvorleg at Riksrevisjonen finn at krava til dokumentasjon til medverknad ikkje er i nærleiken av å verta etterlevde. Riksrevisjonen kjem med fleire tilrådingar om kva som må gjerast for å betra stoda. Kortversjonen handlar om at barn og unge faktisk får høve til å medverka, og at det føreligg nok dokumentasjon om val av tiltak og institusjon, og ikkje minst utviklinga og livssituasjonen til barnet.

Det er ikkje berre alvorleg, men òg hjarteskjerande når Landsforeningen for barnevernsbarn i høyringa omtalar medverknaden, eller mangelen på medverknad, slik:

«… fordi vi sitter på masse kunnskap om oss selv som de voksne trenger å vite om for å kunne hjelpe oss på en god måte, og også fordi vi trenger å oppleve at vi har en finger med i spillet. Vi må oppleve at det som skjer, er forståelig, og at vår integritet er ivaretatt ved at stemmen vår blir hørt. Dette er ganske grunnleggende menneskelige behov.»

I komiteen er me heldigvis og naturlegvis samde om å stilla oss bak tilrådinga frå Riksrevisjonen.

Så veit me alle, som høyringsrunden viste, at svært mange av tiltaka handlar om tilgjengelege og nok ressursar, bemanning og kompetanse. Om me skal ta med eitt essensielt tilleggspunkt som Riksrevisjonen gjentekne gonger tidlegare har kritisert, nemleg samarbeidet mellom det statlege og det kommunale barnevernet, handlar dette utvilsamt òg om korleis me har organisert barnevernet og fordelt juridisk kompetanse og myndigheit mellom statleg og kommunalt nivå, og slik laga ei rimeleg unødvendig byråkratisk tids- og ressurstappande deling av barnevernet.

Sånn sett er røynslene frå Færder kommune svært oppmuntrande. Som forsøkskommune har Færder overteke fleire av dei statlege oppgåvene. Det har gjeve kommunen høve til å innretta barnevernstenesta slik at dei sikrar deltakinga og medverknaden på nye og betre måtar, mellom anna ved å la ungane vera med og velja institusjon. Det er eigentleg heilt logisk. Gjev du kommunane, fyrstelinjetenesta, tilnærma totalansvar for dei ressursane og kompetansen som krevst, eliminerer du òg det som det heilt unødvendige og ressurstappande og ansvarspulveriserande skiljet, todelinga, medfører. Av den grunnen er eg og Venstre veldig glade for at eit fleirtalet i komiteen er så tydeleg på å stilla spørsmål ved om dagens organisering er den mest føremålstenlege måten å driva barnevernet på. Komiteen føreset at regjeringa følgjer dette opp med ei reell fordeling.

Venstre er òg fornøgd med at komiteen er så samla og klar når det gjeld kompetansekrava og utdanninga av barnevernspersonalet, og om det møter behova betre enn i dag, og at komiteen er så eintydige om at det i den samanhengen må vurderast å innføra eit femårig masterutdanningsprogram for barnevernstenester.

Alle barn og unge som veks opp i Noreg, skal ha trygge oppvekstkår. Barn har rett til å verta høyrde. Rapporten avdekte at enno er me ikkje der. Slik kviler det eit stort ansvar, både på Stortinget og regjeringa, for at langt fleire barn enn i dag får oppleva nettopp det. Rapporten til Riksrevisjonen er, gjerne dessverre, til god hjelp i så måte. Når Stortinget ved vedtaket i dag sender ballen vidare til regjeringa, føreset eg at me rimeleg raskt får høve til å følgja opp med konkrete tiltak, som betrar stoda for dei det gjeld.

Morten Wold hadde her tatt over presidentplassen.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg vil takke for gode innlegg. Jeg vil først slå fast og understreke at jeg ser alvorlig på de funnene som Riksrevisjonen har gjort. Både rapporten og merknadene som kommer fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, vil gi oss viktige innspill til arbeidet på institusjonsfeltet framover.

Så vil jeg også si at mye av det som avdekkes av Riksrevisjonen, er svakheter som vil ha vært kjent for Bufetat og for Barne- og familiedepartementet fra før. Representanten Solveig Horne har holdt sitt innlegg også, og da jeg kom inn i stolen for vel to år siden, så jeg jo at det lå mange rapporter og bestillinger som var gjort nettopp fordi en hadde bekymringer rundt det, avdekket en del feil og dermed satte i gang mye arbeid. Så det er allerede tatt viktige grep for å forbedre institusjonstilbudet og barnevernet generelt, både før den perioden som det har vært revisjon på, og ikke minst bare de to siste årene, der jeg har vært med, har det skjedd veldig mye på dette feltet. Jeg mener at det som er gjort, og det vi skal gjøre også framover, vil bedre kvaliteten på tilbudet. Men som flere understreker, det er komplekse prosesser, og derfor tar det også dessverre noe tid før en ser effekten av de viktige grepene som blir tatt.

Alle barn og unge som vokser opp i Norge, skal ha trygge og gode oppvekstvilkår. Barnevernsloven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse eller utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse – og i rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse, og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår. Da er institusjonstilbudet en viktig komponent for å lykkes med dette.

Vi har styrket barns rett til medvirkning de senere år. Retten til å bli hørt er synliggjort i barnevernsloven, og nye dokumentasjonskrav i loven skal styrke den reelle retten til medvirkning. Nye henvisningsskjemaer skal bedre informasjonen om barnets behov og barnets synspunkter. Det er også innført inntakssamtale og avklaringsmøte for alle barn som skal inn i institusjon. DigiBarnevern vil også bidra til å styrke dokumentasjonen av at det faktisk er medvirkning.

Barns behov må utredes tilstrekkelig før institusjonsoppholdet. Forslagene våre til kompetansekrav samt forbedret etter- og videreutdanningstilbud skal bidra til dette.

Vi har også flere tiltak for bedre kartlegging av den psykiske helsen til barn i barnevernet. Jeg har nylig sendt ut et høringsnotat om tverrfaglig kartlegging av barn som skal plasseres utenfor hjemmet, og Stortinget har bevilget 25 mill. kr til dette formålet i 2021.

Bufetat har innført et helhetlig system for styring og internkontroll. Et viktig tiltak er standardiserte forløp. Det skal forbedre innholdet i og dokumentasjon av behandlingen og utviklingsstøtten som gjøres i institusjonene. At det heter standardiserte forløp, kan høres litt A4 ut, men det handler nettopp om at en skal lage et forløp for hvert enkelt barn, og tilpasset hvert enkelt barn. Det skal settes tydelige mål for oppholdet og viktig innhold som skal gjelde i ungdommens liv, som familie eller nettverk, skolegang og helsesituasjonen. Alt dette skal følges tett opp.

I tillegg vil jeg understreke at departementet etter planen skal legge fram lovproposisjon om ny barnevernslov for Stortinget våren 2021. En ny barnevernslov skal bidra til å styrke rettssikkerheten til barn og foreldre i barnevernssaker. Loven skal være en mer tilgjengelig og tidsriktig lov, med et styrket barneperspektiv som legger økt vekt på tidlig innsats. I denne proposisjonen ønsker jeg også å inkludere en meldingsdel til Stortinget om utviklingen av institusjonstilbudet generelt. Så mye av det viktige som blir påpekt i denne saken, er noe Stortinget får mulighet til både å diskutere og gjøre endringer på allerede til våren.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva Kristin Hansen (A) []: Det var mange ting statsråden tok opp i sitt innlegg. Han nevnte det med at det har vært utfordringer i barnevernet over tid, og at når man skal gjøre endringer, tar det litt tid å få implementert dem og få virkninger. Blant annet sa han at man har fått inn retten til medvirkning i loven, men det vil ikke nødvendigvis innebære at det skjer endringer i morgen. Jeg tenker imidlertid på litt kortere sikt, for i den høringen vi hadde, var kommunene et stort tema, både det med ressurser, bemanning og kompetanse. Mange kommuner skriker etter mer ressurser, rett og slett for å bli en bedre førstelinje, og for på en måte å kunne ta tak i dette nærmest der barn holder til, og der barn bor. Så jeg lurer på om statsråden kan si litt om hva han tenker om ressursene til kommunene med tanke på barnevernet, for det bekymrer i alle fall meg.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg deler fullt ut det representanten sier, og for å understreke: Når jeg sier at ting er komplekse og tar tid, er det klart at noe av det jeg har stor tro på, er det kompetanseløftet som jeg tror Stortinget kommer til å slutte seg til, både at det i lang tid har vært en etter- og videreutdanning, men også større krav til utdannelse for å kunne jobbe bl.a. i institusjoner. Men det vil ta noe tid å implementere det, og vi kommer også til å legge det inn ganske gradvis, sånn at en ikke ender opp med å mangle folk til å kunne jobbe i disse viktige funksjonene, men at vi hele tiden skal styrke det. Det vil ta noe tid.

Det som har gledet meg de siste årene, er å se at kommunene faktisk tar et stor ansvar for å ansette flere folk. Det har vært en stor økning i antall ansatte. Nå tar jeg det litt på husken, men jeg tror det er nærmere1 400 årsverk bare de siste seks–sju årene. Så kommunene er opptatt av å styrke bemanningen. Det er faktisk også noe nedgang i antall saker, så sånn sett er det muligheter også til å kunne jobbe mer med hver enkelt sak.

Dette er veldig viktig. De trenger tid, og de trenger kompetanse for å gjøre gode vurderinger og til å følge det som også står i loven, for at barn skal bli møtt på en riktig måte.

Eva Kristin Hansen (A) []: Jeg takker statsråden for et grundig svar.

Jeg tror nok det er mange i Stortinget som ser fram til framleggelsen av den nye barnevernsloven. Jeg har et spørsmål i forbindelse med det, for det ble jo flertall her på Stortinget for å sette ned et utvalg for å se på rettssikkerheten innenfor barnevernet. Kan statsråden gjøre opp litt status for det arbeidet?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Akkurat det er vi helt i sluttfasen med.

Det er riktig som representanten sier, at en ønsket et ekspertutvalg. Før det hadde jeg også varslet en NOU som gikk nettopp på institusjonsbarnevernet, for det er ett av de områdene der jeg mener det er ekstra viktig å få gode innspill om hva som vil være det beste for å utvikle et institusjonsbarnevern som er tilpasset tiden. For en har sett over lengre tid – og representanten Øvstegård var inne på dette med enkeltkjøp – at det er mer komplekse saker, barn som kanskje trenger enda mer skreddersøm og flere ansatte rundt seg. Så den gradvise utviklingen som har vært i institusjonsbarnevernet, ønsker vi å se på med ekstra lupe.

Sammen med det oppdraget som Stortinget har gitt, ønsker vi å få eksperter til å se på rettssikkerheten og styrke den. Vi jobber nå i sluttfasen, som sagt, både med mandat og med å finne folk. Så forhåpentligvis blir utvalget satt ned innen rimelig tid.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Når Riksrevisjonen viser at dagens dokumentasjonskrav ikkje vert oppfylt i praksis, korleis skal då innføring av fleire skjema gjera dette betre?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Det syns jeg var et godt spørsmål. For å gjøre det enklere tror jeg – som jeg har vært inne på både i mine svar i høringen og også nå – at f.eks. sånn som DigiBarnevern, å få et systematisert opplegg, f.eks. digitalt, gjør det enklere. Å ha en god mal å følge for de ansatte, betyr ikke mer arbeid, tror jeg, det betyr mer oversiktlige måter å jobbe på. Man tvinges også til å tenke: Har jeg husket å involvere barnet? Har jeg gjennomført denne samtalen?

Det Riksrevisjonen også viser til, er at dokumentasjonen har vært for dårlig, så dette tvinger også fram dokumentasjonen. Men det kan være tilfeller der barn faktisk er blitt hørt uten at det er blitt dokumentert. Jeg mener at det er viktig at det blir dokumentert også, men det viktigste er faktisk at det snakkes med barna, så det må heller ikke bli sånn at en lager skjema for at de bare skal fylles ut. Det viktigste er at det faktisk gjøres, og det har jeg tro på at dette også vil hjelpe dem til.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Noko eg òg nemnde i innlegget mitt i stad, er dette med kor forskjellig oppfatninga av situasjonen er i dei ulike organisasjonane på høyringa. Eg stiller meg spørsmålet om Bufetat er vorten ein så stor etat at det vert for mykje krefter internt i etaten, i plassen for fokus på den enkelte unge. Har me laga oss ei organisering som faktisk er så krevjande å drifta at interne kampar og kampen mellom dei og kommunane, i plassen for å bruka kreftene på den enkelte unge, vert ei utfordring?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg har tenkt mye på om organiseringen kan gjøres på en bedre måte, og det kan godt være at svaret er ja. Samtidig er det noe som slår meg når en på en måte følger de ulike løsningene, at veldig ofte løser man noe, men så skaper man noen nye problem. Som f.eks. Barneombudet, som snakker om det statlige, at staten skal overta alt. Det vil løse noen opplagte problem, men man mister på en måte den viktige forebyggende tidlig innsats-biten jeg tror mange av kommunene er veldig flinke på. Og sånn kunne en fortsatt.

Men dette utvalget vi nå setter ned, vil få et mandat som er rimelig åpent. Det vil selvsagt være noen avgrensninger, men vi er opptatt av å se på rettssikkerheten. Jeg er helt sikker på at det eventuelt også vil komme innspill på det. Overordnet mener jeg det er mye som er bra i måten vi organiserer på, men så er det nettopp denne informasjonsflyten fra kommunene, som kjenner hvert enkelt barn best, hvilke behov de har, og til Bufetat, som kjenner hvilke institusjoner vi har, hvilke tilbud en faktisk kan tilby. Å få disse til å snakke sammen for å gi en best mulig match, er veldig, veldig viktig.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk til statsråden for et godt innlegg. Jeg skal igjen ta opp dette som Riksrevisjonen nevner i sin sluttmerknad, hvor de understreker at statsråden og sentrale myndigheter – for å si det sånn, inkludert oss her på Stortinget – er ansvarlig for hele barnevernet og samordningen mellom de ulike delene av tjenesten. Grunnen til at jeg tar det opp flere ganger, er at dette har vært en debatt i flere spørsmål knyttet til barnevernet den siste tiden.

Det jeg vil spørre statsråden om først, er om han kan slå tydelig fast fra talerstolen her at også den kommunale barnevernstjenesten, alle delene av tjenesten, egentlig, er hans ansvar.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Det kan jeg slå fast.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk for det. Det er veldig viktig. Jeg oppfordrer også statsråden til å ha det friskt i minne når man møter på andre utfordringer i barnevernet.

Undersøkelsen viser at det er mangelfull informasjon. Bufetats inntaksrådgivere viser også til at en hovedforklaring til det er manglende informasjon fra kommunene, og uten god nok informasjon er det vanskelig å få riktig hjelp. Hvordan vil statsråden da – med forrige svar friskt i minne – ta ansvar for at den kommunale barnevernstjenesten er sterk nok i alle kommuner til å innhente god nok informasjon om barnas behov? Barneombudet har ikke spilt inn krav om å gjøre alt statlig, men om å innføre noen nye krav, f.eks. helhetlig skriftliggjort barns beste-vurdering.

Hvordan stiller han seg til det Landsforeningen for barnevernsbarn og fagorganisasjonene har sagt om bemanning, og at staten skal ta et større ansvar for å garantere en god nok bemanning i alle tjenester?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Nå ble det mange momenter som jeg ikke klarer å svare ut på ett minutt, men la meg gripe fatt i det jeg tror blir veldig viktig. Vi trenger ikke å ta debatten om bemanningsnorm og øremerkede stillinger, for der har vi et forskjellig syn. Vi er begge enige om at det trengs et løft, og jeg mener at kommunene har tatt et ansvar nå.

Men jeg tror at mye av dette handler om kompetanse også. Debatten har gått på om man skal stille krav til minimum antall personer som skal jobbe i barnevernet. Det er en interessant debatt. Jeg tror det er mange kommuner som tjener på å ha IKS-er og samarbeide om det, men til slutt tror jeg det også handler mye om kompetanse. Hvis man er opplært i å stille de riktige spørsmålene, gjøre de grundige undersøkelsene, dokumentere dette, sikre medvirkning, at det gjøres en god jobb, og at man har tid til å gjøre den jobben, så tror jeg at resultatet vil bli mye bedre.

Dette kommer vi til å diskutere nå utover våren med ny barnevernslov, men jeg tror som sagt at det som går på kompetanse, er det stikkordet jeg vil trekke fram som jeg har mest tro på, sammen med at en da har nok ansatte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det var godt å høre statsråden si at organisering skal være en del av mandatet til det nye ekspertutvalget.

Jeg vil takke Riksrevisjonen for deres rapport. Den er viktig, og ikke minst nyttig, i den pågående debatten om hvordan vi skal forbedre barnevernet vårt. Funnene er dessverre også en alvorlig påminnelse om at vi har en lang vei å gå når det gjelder å sikre alle barn og unge som er under barnevernets omsorg, medvirkning, en trygg base og en god og riktig oppfølging.

Det er mye å ta tak i når det gjelder funnene i riksrevisjonsrapporten – fra ressursmangel til problematisk organisering. I dette innlegget skal jeg konsentrere meg om særlig ett punkt. Ett av funnene i rapporten viser nemlig at Bufetat plasserer barn i institusjoner uten at det foreligger tilstrekkelig informasjon om barnets behov. Bufetat har med andre ord ofte ikke nok informasjon om barnet til å kunne velge en barnevernsinstitusjon som vil gi barnet det best mulige tilbudet.

Senterpartiet har ved flere anledninger i det siste tatt til orde for å få på plass en lovfestet helseundersøkelse av barns somatiske og psykiske helse før omsorgovertakelse. Dette mener vi er helt nødvendig for å styrke rettighetene til barn i barnevernet og for å sikre tidlig avdekking og utredning av hjelpebehov. Men Senterpartiet har dessverre ikke fått stortingsflertallet med på en lovfesting.

Regjeringen har vitterligen nylig sendt på høring et forslag til endring i barneloven der det foreslås etablering av et tilbud om tverrfaglig helsekartlegging. Det som er bemerkelsesverdig i det forslaget, er at regjeringen tydeligvis mener det holder med bare å gjøre skjønnsmessige vurderinger av om en slik helsekartlegging er nødvendig. Det er utrolig skuffende. Omfattende forskning og rapporter viser jo at helsekartlegging er helt nødvendig for å gi riktig tilpassede tilbud, og da Helsedirektoratet og Bufdir fikk i oppdrag av departementet å utrede behovet for å lovfeste en plikt for barnevernstjenestene til å gjennomføre helsekartlegging av barn som vurderes flyttet ut av hjemmet, kom begge direktoratene fram til at helsekartlegging – somatisk, psykisk og tannhelse – absolutt bør gjennomføres, helst allerede før barnet flyttes ut av hjemmet.

Så hvordan følger regjeringen dette opp? Jo, ved at det altså foreslås at både den kommunale barnevernstjenesten og Bufetat bare gjør skjønnsmessige vurderinger av om det er behov for helsekartlegging. Skjønnsmessige vurderinger! I Bufetats tilfelle foreslår regjeringen kan-bestemmelser, ikke skal-bestemmelser, som det burde vært, mens kommunene bare får en lovfestet plikt til å vurdere om det er behov for helseundersøkelse. Hvis regjeringen tror at kommuneøkonomi da ikke vil påvirke kommunens vurderinger av hvorvidt helsekartlegging trengs, synes jeg de er naive, og det er vanskelig for meg å se hvordan en så passiv tilnærming til behovet for kartlegging vil styrke barnevernsbarnas rettigheter, ikke minst når vi legger funnene i den rapporten vi nå debatterer, på bordet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.