Stortinget - Møte onsdag den 7. april 2021

Dato: 07.04.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 1 [10:11:05]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Stortinget mottok onsdag 31. mars meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Torbjørn Røe Isaksen, Frank Bakke-Jensen og Sveinung Rotevatn vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Presidenten har til hensikt å avvikle den muntlige spørretimen innen kl. 11.30 og vil avpasse antall oppfølgingsspørsmål etter det. Videre ber presidenten om at representantene bidrar gjennom å respektere fastsatt taletid.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Jette F. Christensen.

Jette F. Christensen (A) []: Mitt spørsmål går til forsvarsministeren.

Saken om Bergen Engines begynner å bli en lang historie. Den handler om usikkerhet – for ansatte, for selskap og for sikkerhetsarbeidet i regjeringen. Den forteller om svak sikkerhetskultur. Den forteller om mangelfull oppfølging av sikkerhetsvurderinger som eksplisitt advarer mot strategisk oppkjøp og investeringer som en trussel mot rikets sikkerhet. Det er en studie av dårlig håndtering, rotete bruk av sikkerhetsloven, svak koordinering mellom departement og et slags NM internt i regjeringen om å skylde på embetsverket når ting går galt.

Summen av dette er at nå sitter vi igjen med en usikkerhet om sikkerhetsloven er riktig brukt andre steder også. Det gir et inntrykk av at det mangler sikkerhetskompetanse i departement og koordinering mellom dem. For mens Næringsdepartementet uttaler at dette er en sak departementet ikke skal blande seg opp i, gir Utenriksdepartementet garantier til selskapet i en milelang Facebook-tråd, ispedd smileys og blå hjerter, om at salget ikke vil bli stanset, samtidig med at justisministeren og forsvarsministeren nå i ettertid har sagt at sikkerhetsloven blir vurdert i samme tidsrom.

Hva er det som skjer da, egentlig? Er dette et eksempel på dårlig koordinering? Er det sikkerhetskompetansen som mangler? Eller fortalte de rett og slett sannheten, at salget ikke var vurdert stanset da, selv om justisministeren og forsvarsministeren har sagt det?

Det jeg prøver å finne ut av, er om det er løgn eller manglende rutiner for sikkerhet vi står overfor, eller begge deler.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Nei, det er ingen som lyver. Dette er en komplisert sak, og det å bruke sikkerhetsloven til å stoppe et salg av en bedrift har mange implikasjoner.

Dette er en sak der jeg vil svare for det konstitusjonelle ansvaret jeg har. Jeg har lagt merke til at i mediene er vi beskyldt for å beskytte oss bak embetsverket. Det gjør vi ikke. Grunnen til at vi sendte informasjon til Stortinget da saken om kommunikasjon fra UD kom opp, var at vi har en informasjonsplikt. Det er også sånn at vi bruker energi på å ivareta de ansatte i UD som har jobbet med denne saken.

For Forsvarets del har vi vært opptatt av å se på om Forsvarets behov, Sjøforsvarets behov, er tilstrekkelig til å stoppe salget, og på skriftlig spørsmål fra denne representanten – og fra andre representanter – har jeg sagt at det er det ikke. Men vi fortsetter å jobbe med saken nå, som førte til at man etter en stund kunne konkludere med at det var grunnlag for å stoppe salget.

Dette er kompliserte saker som vi kan treffe på i mange sektorer, som også, som representanten riktig sier, vil implisere en risiko for at arbeidsplasser kan settes på spill. Derfor er det viktig at vi behandler saken fra alle sider. Det har også vært viktig for oss å synliggjøre at vi ser på alle aspektene ved saken, rett og slett fordi vi da viser at vi behandler den grundig, og at vi tar på alvor både sikkerhetssituasjonen for Norge og også den turbulensen vi får rundt norske arbeidsplasser ved denne typen eierskapsoverdragelse.

Jeg ser fram til at komiteen skal behandle den redegjørelsen vi har levert. Jeg mener at Stortinget nå får gode muligheter til å gå inn i saken, og så kommer vi tilbake til den da.

Jette F. Christensen (A) []: Det er en ullen tidslinje her, for å si det forsiktig. For hvis nødbremsen i sikkerhetsloven var så oppe til vurdering som statsråden har framholdt i ettertid, hvorfor svarte han noe annet til meg i skriftlig spørsmål levert 22. februar? Han skriver:

«Bergen Engines AS er ikke underlagt sikkerhetsloven etter lovens § 1-3 og således kommer ikke lovens § 10-1 om eierskapskontroll til anvendelse i denne saken.»

Man må være ganske kreativ for å tolke det som noe annet enn at sikkerhetsloven ikke vil bli brukt her. Den kreativiteten har ikke jeg. Hadde den setningen vært fulgt av et «men vi vurderer saken opp mot sikkerhetsloven nå og vurderer å trekke i nødbremsen», ville det vært noe annet. Men det sto ikke det.

Hvis loven var vurdert brukt på det tidspunktet, hvorfor opplyser ikke statsråden om det? Er det rett og slett fordi den vurderingen er noe de har diktet opp i ettertid, eller svarte ikke statsråden utfyllende?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Hvis den setningen ikke har fulgt svaret til representanten Christensen, er det fordi jeg ikke har svart utfyllende akkurat i det skriftlige spørsmålet – det er unøyaktig. I svaret til de andre representantene registrerer jeg at jeg har lagt på at dette er noe vi jobber med. Grunnen til at svaret mitt er sånn, er at den kontrakten med Bergen Engines, som en underleverandør, ikke var tilstrekkelig til at det var gjort vedtak om at Bergen Engines skal underlegges sikkerhetsloven. Så når det gjelder det engasjementet de hadde for Sjøforsvaret da, var det ikke tilstrekkelig til at de var underlagt sikkerhetsloven og dermed underlagt den eierskapskontrollen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Jette F. Christensen.

Jette F. Christensen (A) []: Forsvarsministeren svarte meg ikke på spørsmålet i begynnelsen. Da spurte jeg hvordan det er mulig at Utenriksdepartementet i en Facebook-tråd kan gi garantier til selskapet om at salget ikke vil bli stoppet, mens sikkerhetsloven er til vurdering, som regjeringen sier.

Hva er det som har skjedd der? Er det koordineringen som er mangelfull? Er det sikkerhetskompetansen som er mangelfull? Eller er det rett og slett ikke riktig at sikkerhetsloven var vurdert på det tidspunktet da Utenriksdepartementet ga en garanti om at salget ikke skulle bli stoppet?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Når det gjelder ansatte i Utenriksdepartementet, ligger det inn under utenriksministeren. Jeg foreslår faktisk akkurat på det konkrete punktet om hva som har skjedd i avdelingen, at det går et skriftlig spørsmål til utenriksministeren. Det er altså eksportkontrollavdelingen som har vurdert disse tingene.

Sikkerhetsloven var til vurdering fra vi fikk varsel om dette salget. Det var vurdert gjennom EOS-tjenestene, og det ble vurdert da Forsvarsdepartementet startet å jobbe med saken. Men når det gjelder Sjøforsvarets behov, var ikke sikkerhetsloven brukt på Bergen Engines, fordi det ikke var tilstrekkelig grunnlag for det. Det var rett og slett et vedlikeholdsbehov for noen få fartøy. Så kommer sikkerhetsloven til anvendelse når det gjelder nasjonal sikkerhet og overføring av teknologi og kunnskap til en nasjon vi ikke har sikkerhetssamarbeid med. Det er det som er grunnlaget, og det har vi varslet både i den redegjørelsen vi har holdt, og i flere skriftlige spørsmål.

Presidenten: Anniken Huitfeldt – til oppfølgingsspørsmål.

Anniken Huitfeldt (A) []: Dette ble jo ganske interessant. Dette sier statsråden er komplisert, men det er ganske enkelt. Ifølge sikkerhetsloven, som hans departement la fram, kan man gripe inn mot utenlandske oppkjøp hvis det er til fare for rikets sikkerhet. Det gjorde ikke Forsvarsdepartementet da denne bedriften ble lagt ut for salg. De gjorde det heller ikke i desember, da det ble kjent at det var en russisk oppkjøper. Og til Rolls-Royce sier en UD-ansatt på beskjed fra Forsvarsdepartementet at man ikke vil gripe inn. Det samme sier Nærings- og handelsdepartementet – at dette er en avtale mellom to kommersielle aktører. Man vil ikke gripe inn. Så beskjeden fra Forsvarsdepartementet og regjeringa har vært entydig hele tida – inntil Stortinget ber om høring. Hvorfor lar ikke forsvarsministeren Bergen Engines få beskjed om at de vurderer å stanse dette salget?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Når ansatte i Forsvarsdepartementet på telefon med UD har sagt at Forsvarsdepartementet ikke ser grunn til å stoppe salget, er det gjort i en vurdering opp mot Sjøforsvarets behov, Sjøforsvarets fartøy og det vedlikeholdsregimet som Bergen Engines utfører som underleverandør til et annet selskap. Det er på det grunnlaget svaret fra Forsvarsdepartementet er gitt. Grunnen til at vi ikke tidlig stoppet dette salget, er at det var nødvendig å gå grundigere inn i saken for å gjøre et kvalifisert vedtak. Det arbeidet ble gjort, og regjeringen fattet en beslutning om å stoppe salget når vi hadde all kunnskapen vi trengte – et tilstrekkelig grunnlag for å gjøre et kvalifisert vedtak. Det mener jeg også er viktig overfor andre norske selskap om man kommer i en slik situasjon – at vi er sikre på at saken ses fra alle nødvendige sider, og at det gjøres kvalifiserte vurderinger før man gjør tiltak.

Presidenten: Anniken Huitfeldt – til oppfølgingsspørsmål.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det er derfor vi har sikkerhetsloven – for at dette skal være forutsigbart. Da skulle man satt bedriften opp på lista, så de fikk vite det, og sagt: Vi vurderer dere etter sikkerhetsloven. Men nei da, det gis ingen slik beskjed. Tvert imot får bedriften bare beskjeden: Tut og kjør, det vil ikke bli grepet inn.

Så hvorfor har ikke forsvarsministeren satt dette selskapet på lista? Det er ikke embetsverkets ansvar. Det er hans eget ansvar. Nå får vi en oppvisning i ansvarsfraskrivelse. Først skyldes det på at det er UDs ansatte. Nå er det Forsvarsdepartementets ansatte. Men denne sikkerhetsloven er det jo forsvarsministeren som har foreslått. Han har ikke satt Bergen Engines på lista over selskaper som skal vurderes etter sikkerhetsloven, og da er mitt spørsmål: Hvilke andre selskaper er det forsvarsministeren har satt opp på denne lista, som man skal vurdere opp mot nasjonale interesser?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Når jeg åpnet med å si at vi skal være forsiktige i denne salen med å peke på de ansatte, mener jeg det. Jeg redegjorde for hvilke beskjeder som var kommet. Det er statsrådenes konstitusjonelle ansvar. La det ikke være noe tvil om det.

Sikkerhetsloven er ganske ny. Vi har startet jobben med å «screene» i alle sektorer hvilke selskap som kan komme inn under sikkerhetsloven. Men med det engasjementet Bergen Engines hadde for Sjøforsvaret, med service på et begrenset antall motorer, var ikke det engasjementet stort nok til at man i vedlikeholdskontraktene som ble inngått, da gjorde et vedtak om å legge Bergen Engines inn under sikkerhetsloven.

Så kan det være mange bedrifter og mange kunder som etter hvert kommer inn under sikkerhetsloven, av to grunner. Det ene er at sikkerhetssituasjonen har endret seg. Det andre er at teknologi gjør at sikkerhetssituasjonen også endrer seg, og da må man gjøre nye vurderinger. Det er begrunnelsen for den nye sikkerhetsloven, og det er begrunnelsen for at vi så oss nødt til å fremme en ny sikkerhetslov, som ble aktiv fra 1. januar 2019.

Presidenten: Anniken Huitfeldt – til oppfølgingsspørsmål.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det er 900 ansatte i Bergen Engines. De har ikke fått noe forutsigbarhet. De visste ikke at de ville bli vurdert etter sikkerhetsloven, og det er maks uheldig for de arbeidsplassene at det gripes inn så sent etter at det ble kjent at de skal selges til en russisk eier. Hva vil forsvarsministeren personlig gjøre for å sikre disse arbeidsplassene og for å hindre at det rotet hans departement har utsatt disse ansatte for, ikke får innvirkning på denne bedriftens framtid?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg er uenig i beskrivelsen av at mitt departement har utsatt de ansatte for større usikkerhet. Bergen Engines er en bedrift som i mange år har vært i et vanskelig marked. Det er også grunnen til at Rolls-Royce har lett etter andre aktører. Det at vi nå er tydelige på at den bedriften har en teknologi og en kompetanse som gjør at den ikke kan selges til en nasjon vi ikke har et sikkerhetssamarbeid med, mener jeg faktisk er et gode for de ansatte. Så registrerer vi at det er andre muligheter for å se om det er overdragelser som er innenfor de rammene vi setter for nasjonal sikkerhet, og så får vi se hva som kommer.

Presidenten: Emilie Enger Mehl – til oppfølgingsspørsmål.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Senterpartiet stilte forsvarsministeren et skriftlig spørsmål 22. februar, som lød:

«Har salget av motorfabrikken Bergens Engines AS fra Rolls Royce til TMH International vært vurdert etter §10-1 jf. §1-3 eller bestemmelser i sikkerhetsloven (…)»

Jeg mener det er ganske tydelig at jeg her spurte forsvarsministeren om man enten vurderte eller hadde vurdert å bruke sikkerhetsloven. Jeg kan ikke helt se hvordan jeg skulle ha ordlagt meg tydeligere. Likevel svarte forsvarsministeren 1. mars at Bergen Engines ikke er underlagt sikkerhetsloven, og skjøv ansvaret videre ved å si at Forsvarets logistikkorganisasjon og Forsvarsmateriell holdt på med vurderinger av vedlikehold og hva slags betydning det ville ha for Forsvaret.

Hvis det stemmer at forsvarsministeren har vurdert sikkerhetsloven hele veien, hvorfor svarte han da ikke ja på spørsmålet 1. mars?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg kan lese opp svaret representanten fikk:

«Den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at vi må følge ekstra godt med på utenlandske investeringer i strategiske sektorer. Vi ønsker å ha en åpen økonomi som gjør det attraktivt for utenlandske aktører å investere i Norge. Samtidig er vi bevisst på at utenlandske investeringer vil kunne være en trussel mot våre nasjonale sikkerhetsinteresser.

For virksomheter som er underlagt sikkerhetsloven har regjeringen allerede innført regulering for å ha kontroll med eierskap, slik at det er mulig å forhindre uønskede utenlandske investeringer av betydning for nasjonal sikkerhet.

Bergen Engines AS er ikke underlagt sikkerhetsloven etter lovens § 1-3 og således kommer ikke lovens § 10-1 om eierskapskontroll til anvendelse i denne saken.»

Det var fakta, og det var ikke gjort vedtak om å underlegge Bergen Engines sikkerhetsloven da de ble underleverandør til VARD. Så er det sånn at FLO og FMA gjør de vurderingene underveis, men da jeg svarte representanten i mars, var ikke vedtaket gjort. Det var ikke sett som nødvendig å gjøre det vedtaket med det engasjementet Bergen Engines hadde, og vedtaket om å stoppe er ikke gjort på det grunnlaget, men på grunnlag av overføring av teknologi og kunnskap til en fremmed makt.

Presidenten: Emilie Enger Mehl – til oppfølgingsspørsmål.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Da forsvarsministeren ble konfrontert med Bergen Engines-saken først, bl.a. i dette spørsmålet, var det nettopp vedlikehold forsvarsministeren la vekt på. Han bagatelliserte salget veldig, spesielt fordi han mente at dette var standardteknologi. Blant annet i en debatt 23. februar sammenlignet han overføringen av denne motorteknologien til Russland med at Heimevernet kjører Volkswagen pickup.

Det virker ikke som forsvarsministeren på det tidspunktet i det hele tatt var klar over den sikkerhetspolitiske betydningen av å tillate et russisk oppkjøp av en motorfabrikk i Norge, noe som ville bidra betydelig til å styrke det russiske forsvaret. Jeg synes det er litt rart at man ikke var klar over den sikkerhetsrisikoen i det hele tatt hvis det stemmer at man da allerede hadde holdt på med sikkerhetsvurderinger i over to måneder.

Mitt spørsmål er: Når innså egentlig forsvarsministeren at teknologioverføringen, altså det å gi Russland tilgang på disse motorene, var relevant for nasjonal sikkerhet?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Dette er også en god sak som viser at når det tilkommer kunnskap til saken, videreutvikler debatten seg. For det var ikke på det grunnlaget representanten stilte meg spørsmål. Da stilte man spørsmål om vedlikehold av Kystvaktens og Sjøforsvarets motorer. På det grunnlaget var det vurdert at Bergen Engines ikke nødvendigvis trengte å komme inn under sikkerhetsloven.

Så har tjenestene, embetsverkene, lett og gravd i saken etter hvert, og det er kommet en annen vurdering på grunn av annen kunnskap. Men det er ennå sånn at akkurat vedlikeholdet av Sjøforsvarets fartøy klarer vi å få andre løsninger på, sånn at det svaret står. Vi må da bytte leverandør av det vedlikeholdet.

Jeg mener dette er en viktig debatt også for Stortinget, og jeg ser fram til at komiteen skal jobbe med dette. Men husk at de spørsmålene som kom til meg i begynnelsen, handlet om vedlikehold av Kystvaktens og Sjøforsvarets fartøy, og det behovet er ennå ikke sånn at det er underlagt sikkerhetsloven.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: For Stortinget er det jo likegyldig om kommunikasjonen i denne saken har gått fra ansatte i departementene eller fra statsråden, for det politiske ansvaret er hos regjeringen uansett. Men siden regjeringen selv har gjort et nummer av å peke på bestemte personer i embetsverket i saken, mener jeg følgende spørsmål er relevant: Når fikk forsvarsministeren personlig denne saken på sitt bord for første gang? Og var det før det gikk melding på Messenger fra UD til Rolls-Royce den 29. januar om at salget ikke ville bli stoppet?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg er helt enig med representanten i at det er et politisk ansvar, det er ikke et ansvar som går nedover. Men etter at vi hadde gjort redegjørelsen, og da vi ble klar over dette tilfellet etter at vi hadde gjort det, fant vi det nødvendig å informere Stortinget. Det håper jeg Stortinget setter pris på, at all kunnskap tilflyter dem i denne saken. Jeg fikk vite om saken i midten av januar, før den 29., og vi startet jobben med først å avklare hva det hadde å si for Sjøforsvaret, for Forsvarets behov og for Forsvarets verdier, og så fortsatte vi med det andre. Så hvor langt vi var kommet i vurderingene akkurat den 29. januar, det vet jeg ikke, men de som jobbet med Forsvarets behov og det å sikre Forsvarets verdier, var klare på at det engasjementet Bergen Engines hadde, ikke var underlagt sikkerhetsloven. Det var ikke gjort noe vedtak om å underlegge Bergen Engines det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Mitt spørsmål går til arbeids- og sosialministeren: Inngripende smitteverntiltak har pålagt mange virksomheter å stenge helt ned, og for noen er det heller ikke første gang de må stenge i løpet av perioden fra mars i fjor. Situasjonen er nå enda mer kritisk for mange virksomheter og ansatte som rammes av tiltakene. Mange er permittert, og mange har store lønnskostnader i arbeidsgiverperioden. Virke anslår at den siste nedstengingen berører 110 000 ansatte i 15 000 virksomheter, med en total kostnad på 1,8 mrd. kr for disse virksomhetene i lønnspliktperioden.

Da det ble innført tilsvarende inngripende smitteverntiltak i mars 2020, vedtok Stortinget å redusere lønnspliktperioden ved permittering til to dager. Så ble den hevet til ti dager fordi situasjonen tilsynelatende var bedret og det var riktig å heve terskelen for å permittere. Den optimismen ble svært kortvarig, og tiltakene ble strammet vesentlig til etter årsskiftet med nye nedstenginger og permitteringer som konsekvens. Men arbeidsgiverperioden og lønnsplikten ble ikke endret.

Fremskrittspartiet har to ganger fremmet forslag i Stortinget om redusert lønnsplikt uten å få flertall, bl.a. fordi regjeringspartiene stritter imot. Situasjonen for mange bedrifter er fortsatt usikker, og spesielt små bedrifter i serveringsbransjen, som brått måtte stenge ned, varsler nå at de ikke nødvendigvis våger å hente tilbake ansatte fra permittering når de kan, fordi den økonomiske risikoen ved å åpne for tidlig blir for høy dersom de risikerer ny nedstenging.

Spørsmålet er: Hva er statsrådens vurdering av bekymringen som mange virksomheter nå uttrykker, og den økonomiske usikkerheten som kan bidra til at virksomheter ikke tør åpne opp og ta tilbake ansatte i ordinær aktivitet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er ingen tvil om at det er beintøft nå for veldig mange – både for veldig mange virksomheter og selvfølgelig for veldig mange som enten har blitt permittert eller har mistet jobben. Før jeg går på det konkrete spørsmålet, er det verdt å bare minne om at det viktigste vi kan gjøre for å få folk tilbake i jobb, er å få smittetallene ned. Jo raskere vi får kontroll på smitten, jo raskere kan folk komme tilbake i jobb. Og selv om vi ikke har den fulle fasiten ennå, er det mye som tyder på at land som har tenkt at de skal skjerme økonomien og arbeidstakerne gjennom å ha mildere tiltak, har mislyktes. De har fått høyere smitte, og det har rammet økonomien deres hardere.

Det er flere grunner til at regjeringen og jeg mener det ikke er riktig nå å senke antall arbeidsgiverdager, som jo innebærer at de ansatte også får mindre utbetalt de første dagene. Det ene er at vi har nå i en periode siden i fjor høst hatt regionale tiltak. Det vil si at mange av dem som har stengt ned, særlig i denne byen og på det sentrale Østlandet, har vært stengt ned lenge. De har tatt den tøffe belastningen ved å ha ti arbeidsgiverdager. Det har også de som har stengt ned i Viken – de har tatt den tøffe belastningen. Med andre ord vil en slik politikk, fordi den er nasjonal, ikke treffe mange av dem som allerede har tatt denne utgiften. Det er det ene. Det andre er det vi så i mars/april. Da var det riktig å gjøre det. Det var en situasjon med mange ukjente faktorer, og det var viktig også å holde folk hjemme og gjøre terskelen lav for å bruke permitteringsordningen. Men det førte også til en veldig kraftig vekst i antall permitterte.

Nå mener jeg det viktigste vi kan gjøre, er å sikre forutsigbarheten ved ti arbeidsgiverdager. Det er lavere enn før. Nå har det kommet en lønnsstøtteordning som skal bidra til å gjøre det lettere å ta folk tilbake. Det er også verdt å minne om at i permitteringsregelverket i dag er det også mulig med en seksukersperiode før en ny arbeidsgiverperiode inntrer.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg slutter meg til mye av det som statsråden sa i sitt svar. Det er viktig at man tilpasser de økonomiske tiltakene til den situasjonen vi til enhver tid opplever under pandemien, men usikkerheten er fortsatt svært høy. Det viktigste er å få ned smittetallene, men hvis situasjonen tilsier at det er mulig å åpne opp litt forsiktig i løpet av våren og sommeren, er det et paradoks at det for svært mange små bedrifter vil være en for høy risiko å åpne opp og ta folk tilbake i jobb, nettopp fordi de ikke vet når de kan bli nedstengt. Det kan skje brått, og da sitter de altså med ansvaret, lønnsplikten, i arbeidsgiverperioden. Da er det naturlig å spørre statsråden om han ikke vil ta et initiativ til å senke den økonomiske terskelen for å ta folk tilbake i jobb i dagens svært usikre situasjon.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Delvis har jo regjeringen gjort dette gjennom lønnstilskuddsordningen – som for øvrig et bredt flertall på Stortinget har sluttet seg til – som skal gjøre det mer lønnsomt å ta folk tilbake. Men jeg har lyst til å utdype lite grann poenget mitt om at i dagens permitteringsregler kan man ta en ansatt tilbake, og innen seks uker – det er basert på sedvanerett, men også i regelverket for dagpenger – kan man ha en fornyet permittering uten en ny arbeidsgiverperiode. Vi er mer enn villig til å diskutere med partene i arbeidslivet om den perioden skal være lengre. Som representanten sikkert kjenner til, er permitteringsordningen delvis eid av staten, men først og fremst er det partene i arbeidslivet som har den, så det er helt avgjørende at de er med på dette og er enige om dette. Men det kunne vært et bidrag til en noe mer fleksibel ordning og noe risikoavlastning, særlig for de mindre virksomhetene som har hatt det beintøft og har det beintøft nå.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Erlend Wiborg.

Erlend Wiborg (FrP) []: Statsråden pleier å lytte til næringslivet, og næringslivet har jo vært helt entydig på viktigheten av å få gjort noe nå med arbeidsgiverperioden. Da hjelper det veldig lite for de bedriftene som i dag sliter, at statsråden skyver ansvaret over på partene i arbeidslivet, for situasjonen bedriftene står i, er akutt nå. Men på ett område velger statsråden å prioritere og trygge arbeidsplasser. Det gjelder for personer som ikke er norske, altså EØS-borgere bosatt i Polen, Romania, Latvia, Sverige osv. Der foreslår statsråden å bruke over en kvart milliard kroner hver eneste måned på folk ikke bosatt i Norge. Hvorfor prioriterer ikke statsråden trygge arbeidsplasser i Norge, men velger heller å trygge inntekten til personer bosatt i andre land?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er jo to helt forskjellig spørsmål, men for å ta det siste så var Fremskrittspartiet enig med regjeringen da vi prøvde å finne andre løsninger for EØS-arbeidstakere. Vi prøvde å finne andre løsninger enn den utbetalingsordningen for EØS-arbeidstakere som har opptjent rettigheter i Norge. Dette er folk som har rett på dagpenger, hadde de blitt permittert i Norge, ville de fått dagpenger på vanlig måte. Det var ikke mulig å finne noen annen løsning. Da er det så enkelt som at for en svenske som f.eks. jobber i representantens hjemfylke i Østfold, og som vi sier ikke får lov til å komme på jobb fordi vi har stengt grensene, kan vi si at i en periode på noen uker er det greit – sånn er det, dette er en konsekvens av smittevern, og vi må alle ofre noe under koronaen. Men vi kan ikke over flere måneder si at vi fratar vedkommende muligheten til inntekt. Det er utgangspunktet for at regjeringen etter å ha lett etter andre løsninger la frem den kompensasjonsordningen. Da kan ikke den ordningen skille mellom våre nærmeste naboer og andre land i Europa. Det betyr at når en svenske skal få, og en danske skal få, skal også en polakk og en litauer få – så sant de har rettigheter i Norge.

Presidenten: Erlend Wiborg – til oppfølgingsspørsmål.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det kunne vært interessant om statsråden også svarte på om de landene som har borgere som nyter godt av det, har tilsvarende ordninger for nordmenn som jobber i de landene. Det kunne det vært greit om statsråden svarer på.

Vi vet at kapasiteten i Nav er sprengt. Masse mennesker sliter nå med at det er lang saksbehandlingstid når de skal ha ytelser fra Nav som de er avhengig av for å få hverdagen til å gå rundt. Statsråden skriver selv i proposisjonen om kompensasjonsordning for EØS-borgere at dette vil medføre 500 søknader daglig, og at det vil kreve store ressurser til manuell saksbehandling. Hva vil statsråden si til alle dem som nå står i kø hos Nav for å få penger til å betale strømregning, mat, barnehage, og som nå må vente enda lenger på grunn av at statsråden prioriterer arbeidere bosatt i Polen, Latvia og Romania?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det første jeg vil si, er at Nav har fått nesten 1 mrd. kr ekstra for å håndtere dette. Så Nav er langt bedre rustet nå enn de var da Norge stengte ned i fjor.

Det andre er at vi har innført en forskuddsordning for dagpenger, som jeg oppfordrer så mange som mulig til å bruke, hvor du får pengene raskt på konto.

Det tredje er at vi prioriterer ikke å gi penger til hvem som helst i Europa. Vi har sagt at de som jobber i Norge og har opptjent rettigheter i Norge, ville fått dagpenger hvis de ble permittert eller mistet jobben i Norge, men vi har nå stengt dem ute. Når vi ikke finner noen annen løsning, kan vi ikke, mener jeg, la være å lage en ordning for disse. Det er håndterbart for Nav, og det vil ikke i seg selv føre til merkbart større ventetid for f.eks. dagpengebehandlinger. Det er klart at alle sånne vedtak har en kostnad ved at Nav må bruke tid på dem, men dette er da laget på enklest og minst mulig byråkratisk måte.

Presidenten: Erlend Wiborg – til oppfølgingsspørsmål.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg synes det er relativt oppsiktsvekkende at statsråden mener at situasjonen og saksbehandlingstiden i Nav nå er i skjønneste orden. Det er ikke de tilbakemeldingene man får fra folk flest som står i kø og venter på å få svar på sine søknader, sånn at de skal kunne ha en inntekt å leve av. Statsråden skaper et inntrykk av at dette gjelder noen veldig få personer, det gjelder alle partiene på Stortinget, for regjeringen får jo i all hovedsak støtte fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet og de andre partiene. Det vil være 80 000 EØS-arbeidere, og 63 pst. av dem er bosatt i Øst-Europa, som vil nyte godt av dette og komme foran i køen før mange norske arbeidstakere.

Men det som bekymrer meg, er at regningen på over en kvart milliard kroner i måneden legger regjeringen opp til at norske bedrifter som allerede er i en anstrengt situasjon, skal forskuttere. Hvordan tror statsråden det vil påvirke likviditeten i hardt pressede bedrifter at de nå må forskuttere over en kvart milliard kroner?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: La meg først korrigere representanten: Jeg har ikke sagt at saksbehandlingstiden i Nav «er i skjønneste orden». Det var full krise i Nav for ett år siden. Da var saksbehandlingstidene helt uakseptable. Nå er de på vei ned og har i stor grad gått ned igjen, men det er fortsatt for lang ventetid, særlig på klagebehandling.

Så er det ikke riktig at dette er en prioritering hvor vi liksom sier nei til norske dagpengemottakere og ja til at andre fra EØS-land skal få. Det er en grunn til at vi har lagt opp dette gjennom sykepengeordningen, dvs. at det reduserer det byråkratiske arbeidet for Nav, og det gjør det på en enklest og minst mulig byråkratisk måte.

Fordi jeg bl.a. lytter til næringslivet, registrerer jeg at en del bedrifter i viktige grenseområder og grensefylker, som Østfold f.eks., har påpekt at det er viktig for dem å kunne beholde arbeidskraft også som kommer fra Sverige. De har vært i en svært fortvilet situasjon. Det har regjeringen ikke funnet noen annen løsning på enn å innføre denne ordningen, og det mener jeg er klokt. Skatteøkninger kommer ikke fra denne regjeringen for norsk næringsliv – det tror jeg representanten Wiborg vet godt.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: I dag vil jeg ta opp et sårt tema – en sak som ikke går etter vanlige partipolitiske skillelinjer, men som i høyeste grad er et samfunnsspørsmål. I påska sto det en sak på nrk.no som helt sikkert mange har lest, og som mange av oss blir berørt av. Den handlet om en mann, NRK valgte å kalle ham Michael fordi de måtte ha en anonym framstilling av personen. Han var pensjonist, han bodde her i Oslo i en bygård, og NRK beskriver ham som en litt forsiktig mann. I mars 2020 ble han funnet død i leiligheten sin, som politiet måtte ta seg inn i fordi vaktmesteren hadde behov for å gjøre noe vedlikehold. Da politiet var inne i leiligheten, fant de post og en melkekartong i kjøleskapet som var datert til 2011. Politiet konkluderte med at mannen hadde ligget død i leiligheten i ni år.

Ingen ønsker at noe sånt skal skje, men når man leser saken, får den en til å tenke litt. For saken viser at skatteetaten hadde merket at de fikk brev i retur. Det var ingen som hentet posten, så de fikk brev i retur, og de registrerte ham med ukjent adresse. Posten fikk ikke levert posten, for det var full postkasse, men de hadde en rutine om at hvis man ikke hentet posten, ble det lagt en lapp i postkassen om at postkassen var full, og de hadde fulgt den rutinen. Nav hadde også merket at her var det noe feil, og de fikk ikke utbetalt pensjonen til vedkommende. Så alarmklokkene kunne ringt i mange etater. Hvis bare etatene hadde snakket sammen, kunne dette vært fanget opp.

Det er viktig å si at det er ingen som ønsker at dette skulle skje. Men jeg har en oppfordring til statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Vil han be våre statlige etater gå gjennom sine rutiner og se hva de kan lære av denne saken, sånn at færrest mulig sånne saker skjer?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Ja, jeg synes vi burde gjøre det. Jeg synes at vi burde ta en sjekk, nettopp for å se om offentlige etater også kan endre rutinene sine for å oppdage slike ting.

Så løfter jo representanten Slagsvold Vedum dette til sin rette plass, nemlig et spørsmål som ikke bare – og kanskje ikke engang først og fremst – dreier seg om hvordan offentlige etater fungerer, men det dreier seg om et større spørsmål som vi som samfunn må stille oss. Historien om Michael som NRK brakte, er ikke den første gangen vi har fått høre historier om folk som har ligget død lenge, folk som har vært ensomme lenge. Noen velger det selv, og det er ikke noe vi som samfunn kan gjøre noe med. Men da er nok min første tanke at ja, vi synes det er klokt at Nav, skatteetaten og andre kan se på sine rutiner, men også at dette ikke i sin natur er et problem først og fremst for offentlig sektor, selv om det er slik at offentlig sektor helt sikkert i slike saker kunne og burde gjort mer. Men her er det jo et spørsmål om hva vi er som samfunn. Hva er det som utgjør fellesskap, hva er det vi alle sammen gjør i nabolagene og byene og bygdene som vi bor og lever i? Omtanke, bekjempelse av ensomhet, det å bry seg, det er ikke noe vi kan løse gjennom lovparagrafer og bevilgninger alene, det er et borgeransvar, et samfunnsansvar for den enkelte av oss. Ikke dermed sagt at naboene i denne saken – vi kjenner den jo bare fra media – ikke har brydd seg. På ingen måte, dette er ingen anklage mot dem, men det er nok likevel den første refleksjonen jeg gjør meg, at når vi ser slike saker, er det også et spørsmål om vi som samfunn går glipp av noe hvis vi glemmer det ansvaret som påhviler den enkelte av oss.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Jeg vil takke for svaret og også for refleksjonene. Vi er helt enige, statsråden og jeg, om at dette ikke er noe som følger tradisjonelle partipolitiske skillelinjer. Det er et samfunnsspørsmål. Alle er vi samfunnsborgere og har ansvar i våre nabolag og for våre medmennesker. Det må vi alle ta.

Så har vi som er politikere, et spesielt ansvar for hvordan offentlig sektor fungerer. Det som bekymrer meg, er at effektiviseringen og digitaliseringen av offentlig sektor, som er riktig, også skaper store systemer som kan gjøre enkeltmenneskene små. Det er vanskelig for mange å forholde seg til digitaliseringen. Vi må sørge for å ta menneskelige hensyn, og vi må lage rutiner som gjør at vi fanger opp den typen hendelser.

Jeg vil egentlig bare gi statsråden en mulighet til å gjenta det han sa i stad, om at han aktivt kommer til å be etatene om en gjennomgang – ikke med en kritisk pekefinger fra statsråden, men som en positiv oppfordring til sine etater om at de gjør en gjennomgang, og at man f.eks. melder tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg kan gjenta fra forrige svar at jeg synes det er en god idé å spørre om det. Det som berører oss i saken om Michael, som NRK skrev om, er jo ikke hvorvidt Nav har en god nok rutine for å sikre at pengene kommer frem i tilfelle det har skjedd noe galt, eller personen i verste fall er død. Det blir et slags bilde, tror jeg, på en bekymring som mange av oss kanskje sitter med om at i et samfunn som på godt og vondt blir mer effektivt og mer digitalt, er det lettere å trekke seg inn. Man går f.eks. ikke lenger i banken for å sette inn eller ta ut penger. Det er en masse, masse bra med det, men det har kanskje en side som gjør det lettere for folk å unndra seg eller i verste fall bli unndratt – altså at man blir utstøtt, eller at man ikke finner plass eller rom i fellesskapet. Det er noe som bekymrer meg.

Jeg vil bare si at målet for det offentlige må jo også være at digitaliseringen gjør at man kan bruke menneskene til det bare mennesker kan gjøre, nemlig gi kontakt og oppfølging.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Bøhler.

Jan Bøhler (Sp) []: Kommentarene fra ordfører og sosialbyråd i Oslo har også handlet veldig mye om det personlige ansvaret for å bry seg og om å følge med på naboene selv om de kanskje holder seg for seg selv. Det er jeg helt enig i. Likevel er det sånn at noen havner i en situasjon der de holder seg alene fordi de kan ha ulike typer problemer som skaper en isolasjon slik at de ikke blir sett. Hvis vi legger sammen de tallene som har kommet fram i media i helgen, fra 2013 til nå, i Oslo først og fremst, men de siste par årene også i Asker og Bærum, er det 199 som er funnet etter å ha ligget døde i en uke eller mer – altså opptil ni år. Dette er et problem, og jeg vil gjerne spørre statsråden:

Kan han tenke seg å ta initiativ til at regjeringen prøver å samle inn tall fra resten av landet for at vi skal kunne få en oversikt over omfanget, alvoret i dette problemet, og ta det mer innover oss? Det handler ikke bare om etater, det handler også om oss som samfunn.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg må få lov til å svare verken ja eller nei på det, for jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt på om dette er et større problem som man burde forsøke å belyse. Men det kan hende, jeg lover at jeg skal tenke på det.

Så vil jeg bare si at jeg synes innfallsvinkelen som byrådet i Oslo har hatt, har noe for seg. En av de viktige diskusjonene i etterkrigstidens Velferds-Norge var en diskusjon som jeg tror representanten Bøhler er kjent med, nemlig den store snillismedebatten, som Rune Gerhardsen med god hjelp fra daværende partifeller dro i gang på begynnelsen av 1990-tallet. Den fikk veldig lett fokuset at her var det for mye kravmentalitet. Men det var en annen side ved det, for det handlet om hva som er det personlige ansvaret for oss alle ved siden av det offentlige ansvaret. Det er en problemstilling som jeg som konservativ er opptatt av, som jeg tror representanten Bøhler også er opptatt av, og som ikke bare dreier seg om det offentlige alene.

Presidenten: Jan Bøhler – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Bøhler (Sp) []: Det var et interessant perspektiv. I Oslo har jeg sett tall på at opptil 60 pst. lever som enslige. Da kan man si at det er mulig at det tallet som er nevnt, 199, er et utpreget Oslo-problem. Men jeg tror ikke det. Jeg tror vi har lignende tilfeller også rundt i landet ellers. Derfor mener jeg det ville vært interessant om vi fikk en bedre oversikt, fikk sett hva andre politidistrikter eller andre Nav-kontorer kan opplyse, og tatt problemet mer inn over oss og mer på alvor.

Det jeg tenker, er at selv om noen mennesker velger å leve alene og har det godt med det, er det noen som sliter, som er reelt ensomme og har alvorlige problemer. Jeg tror at blant dem som er i en slik situasjon, har denne historien skapt en utrygghet for hva som vil skje når de går bort.

Det jeg skulle ønske, var at vi kunne ta det ordentlig inn over oss og sette i gang et arbeid med det, og jeg vil spørre statsråden: Kan han tenke seg å starte en prosess for å belyse ensomhet i Norge på en måte der vi ser mer hva disse menneskene sliter med?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nå er vi utenfor mitt konstitusjonelle ansvarsområde, men Helsedepartementet og statsråd Bent Høie har jo løftet ensomhet som et folkehelseproblem, rett og slett. Vi mennesker blir sykere av å være ensomme. Det sier seg selv at det er noe annet å velge å være alene, det tror jeg mange av oss ofte gjør, og føler at vi har behov for. Ensomhet er noe annet. Man har fra Helsedepartementets side, så vidt jeg vet, sett på tall og fakta for hva som er situasjonen, og sammen med det frivillige Norge forsøkt å mobilisere for å bekjempe ensomhet som en folkehelseutfordring. Det er et arbeid som selvfølgelig hele regjeringen står bak.

Igjen: Jeg skal tenke på om det er nødvendig å sette i gang et større arbeid om dette, som jeg også sa i mitt forrige svar.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg er redd jeg må kalle arbeids- og sosialministeren opp igjen.

Hundrevis av personer sto forrige uke i kø i Grønlandsleiret i Oslo for å få gratis mat. Pågangen hos Fattighuset har økt gjennom pandemien. Frelsesarmeen i Drammen måtte sende flere hjem uten mat fordi det ikke var nok til alle. En av dem som sto i køen i Bergen, var Ørjan André Ottesen, som skrev om det i Dagbladet etterpå. Han skrev:

«Vi er desperate og lei av å føle oss på utsida. Vi gjør ALT for at barna skal slippe å føle det samme. Til slutt blir man avslørt når man ikke klarer å holde hodet over vannet, og rentene etter ferien, parkdressen eller vaskemaskinen skal betales.»

Ørjan André Ottesen er en av mange eksempler som viser hvordan folk blir avhengig av privat veldedighet når krisen rammer, og hva slags belastning og skam mange kjenner på. Pandemien har blitt en forskjellskrise og har stilt sikkerhetsnettene våre på prøve, og det viser seg at de for altfor mange mennesker ikke er gode nok. Mener arbeidsministeren at det er vår velferdsstat verdig at folk blir avhengig av privat veldedighet for å skaffe seg mat på bordet? Og hva vil arbeidsministeren gjøre for at disse matkøene ikke skal gjenta seg?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: I Norge skal man ikke være avhengig av privat veldedighet for å få mat på bordet. Allikevel er det viktig å si at Fattighuset og andre institusjoner gjør en formidabel og veldig viktig jobb. Også frivillige gjør det som et supplement til det offentlige.

Men vi har sett disse køene også før. Vi så dem bl.a. under finanskrisen, da ledigheten også økte. Nå har vi flere som er helt eller delvis ledige enn under finanskrisen. Vi har flere som er helt eller delvis ledige enn under Dot com-boblen, oljeprisfallet etc. Det treffer mange tøft. Da mener jeg det er et viktig budskap fra hele systemet vårt at vi har laget det sånn i Norge at du bidrar når du kan, for at du skal få hjelp når du trenger det. Det er altså ikke sånn at det er flaut eller skambelagt, eller burde være det, å be Nav, som er grunnmuren i støttesystemet vårt, om hjelp hvis man trenger det, f.eks. for å få mat på bordet, for å bruke det mest dramatiske eksempelet og bildet.

Vi har nå under koronapandemien i praksis senket kravene for å motta sosialhjelp, nettopp fordi vi ønsker at terskelen skal være lavere for dem som trenger det. Da vi i 2020, altså i fjor, så at det faktisk var færre som ba om sosialhjelp, kan det delvis være en konsekvens av at en del av ytelsene våre er bedre enn før korona. Det var ikke noe lettere å være arbeidsledig som sådan for familieøkonomien før korona. Likevel er ytelsene for dagpenger nå styrket. Men kanskje er for noen terskelen litt for høy for å be om hjelp, og det burde den ikke være. Det er flott at vi i Norge har lyst til å være selvhjulpne og klare oss selv, men vi har altså laget et samfunnssystem der du skal bidra når du kan, og så skal du få hjelp når du trenger det.

Audun Lysbakken (SV) []: Matkøen er jo ikke et bilde jeg bruker. Det er et bilde som har vært på trykk i de fleste store medier i Norge, fordi den var oppsiktsvekkende lang. Jeg er helt enig i at Fattighuset fortjener berømmelse for den jobben de gjør, men jeg er også helt sikker på at om du spør Fattighuset, skulle de ønske at det ikke var bruk for dem. Det er ikke til å komme forbi at disse problemene også henger sammen med at minsteytelsene i ulike sosiale ordninger er så lave at mange sliter med å få endene til å møtes. Det gjelder også for mange av dem som har blitt permittert eller arbeidsløs i den forskjellskrisen pandemien har blitt. Det er altså over 20 000 som har vært permittert helt siden starten av krisen. Det er folk fra yrkesgrupper som ikke har noen bufferkonto å ta av, og hvor mange nå virkelig sliter med å betale regningene. Vil arbeidsministeren nå gjøre en ny vurdering av å øke dagpengene, så de får litt mer å leve av?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er ikke tvil om at overgangen fra å ha full jobb til å være arbeidsledig er beintøff, selvfølgelig, fordi det innebærer at man ganske brått – 20 dager i fjor, men allikevel – går over til å få en helt annen familieøkonomi. Det er tøft for mange, for det er ikke sånn at de fleste har masse rom til tull og fjas i månedsbudsjettene sine. Man har renter som skal betales, man har barnehage, man har utgifter, og barna sliter klær, etc. Men det er også sånn at vi nettopp på grunn av koronasituasjonen har økt disse ytelsene. Fordi korona kom brått på, var et samlet storting, inkludert regjeringspartiene, med på å heve dagpengesatsen til 80 pst. opp til 3G, og det betyr også at den er høyere for alle etter det. Vi har i praksis senket terskelen også for sosialhjelp. Vi har innført nye ordninger for selvstendig næringsdrivende og lærlinger, for å nevne noe, som jeg mener har stått seg godt i perioden.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Audun Lysbakken.

Audun Lysbakken (SV) []: Det kan være grunn til å minne om at det er opposisjonen som har presset på for å få hevet ulike ytelser, mens regjeringen gang på gang har vært svært sein og lite handlekraftig i møte med den sosiale krisen. Midt i det som heldigvis for veldig mange i dette landet fortsatt var en påskefeiring med Kvikk Lunsj og kanskje turer og i hvert fall for noen hytteidyll, kom også tallene fra Statistisk sentralbyrå om fattigdom, som viser en ganske annen virkelighet for altfor mange blant oss. Barnefattigdommen fortsetter å øke. 115 500 barn levde i lavinntektsfamilier i 2019, og både Kirkens Bymisjon og Redd Barna har nå kommet med klare forventninger til regjeringen om å komme med tiltak for å snu fattigdomstrenden. Det er likevel så langt ingen nye tiltak fra regjeringen å se i forbindelse med de nye tallene. Er arbeidsministeren fornøyd med det arbeidet regjeringen har gjort for å forhindre økende ulikhet og flere fattige barnefamilier?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Hvis regjeringen hadde vært fornøyd, hadde vi lagt ned og latt være å stille til valg. Vi er ikke fornøyd, og det er fortsatt, som representanten Lysbakken peker på, masse å gjøre, men det betyr jo ikke at arbeidet starter en uke etter at det er kommet nye tall. Dette har vi startet med og har jobbet med lenge. Jeg vil bare nevne noen eksempler. Det at f.eks. barnetrygden øker, er et direkte bidrag inn i familiekassen, nettopp til de familiene som trenger det mest, og det er der det betyr mest. For øvrig kan det nevnes i parentes at hvis man fjerner kontantstøtten, vil det være et direkte bidrag til å øke barnefattigdommen i Norge over natten. Det å ha gratis kjernetid i barnehagen, det å ha en god skole som gjør at barna faktisk lærer det de trenger, uavhengig av hjemmebakgrunn, er helt avgjørende. Det må også være sånn at vi alle ser elefanten i rommet, og det er at nesten hele økningen i barnefattigdom kommer blant minoritetsbefolkningen, altså personer med innvandrerbakgrunn. Det er et tankekors hvis man ønsker en svært raus innvandringspolitikk, for det lar seg ikke kombinere med en god nok integreringspolitikk og med å bekjempe sosiale ulikheter på sikt.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg er veldig glad for at Høyre tapte spørsmålet om barnetrygden. Vi var i mange debatter med Høyre i forrige valgkamp der de fortalte at det var en dårlig idé. Nå forsvarer arbeids- og sosialministeren det. Det er bra. Jeg tror mange reagerer på at representanter for en regjering som gjennom denne krisen så konsekvent har latt være å stille krav til dem på toppen, f.eks. om null oppsigelser eller null utbytte, er veldig opptatt av det en kaller krav til dem som har minst. Da er det fort klasseinstinktet og ikke kunnskap som får avgjøre. Det synes jeg er leit.

Men jeg har et konkret spørsmål til slutt om arbeidsavklaringspenger. Det er svært mange som opplever at Nav ikke har mulighet til å følge opp tiltaksdeltakeren som vanlig nå i krisen, og derfor har SV flere ganger reist spørsmålet om en ekstra forlengelse av stønaden for folk på arbeidsavklaringspenger. Regjeringen har sagt at de skal vurdere det. Det blir ingen penger av vurdering. Er arbeidsministeren ferdig med vurderingen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vi har forlenget for arbeidssøkere, for det var rimelig. Det er fortsatt sånn, og særlig nå når smittetiltakene også rammer tiltaksdeltakere i stadig større grad, er det en vurdering som blir desto mer prekær. Men det er ikke sånn at vi bare har vurdert. Vi har sett om situasjonen har endret seg, om det tilsier endret politikk, og det er fortsatt svaret på dette.

Jeg må få bemerke eller bare påpeke to andre ting, og det er at den viktigste driveren av økt ulikhet er høy arbeidsledighet. Krisen nå er i privat sektor. Ni av ti som har mistet jobben eller er permittert, er i privat sektor. Hvis ikke privat næringsliv går bra, vil ulikheter vokse, fordi flere blir stående utenfor arbeidslivet. Jeg må også si, siden SV ved flere anledninger har tatt opp dette klasseperspektivet, at det i hvert fall er verdt å notere det interessante ved at et medlem av utdanningsmiddelklassen belærer et annet medlem av utdanningsmiddelklassen om klasseperspektiv.

Presidenten: Lise Christoffersen – til oppfølgingsspørsmål.

Lise Christoffersen (A) []: Pandemien reiser mange spørsmål om urettferdighet, også blant dem som blir syke på jobb. Koronastudien ved Oslo universitetssykehus viser allerede alvorlige langtidsvirkninger for mange som har vært smittet. Hele 42 pst. rapporterer om dårligere helse enn før, 14 pst. om tungpustethet, 31 pst. melder om utmattelse. Så har regjeringa føyd til covid-19 på lista over yrkessykdommer, men i yrkesskadeforskriften er bare helsepersonell særskilt omtalt. Det oppleves som svært, svært urettferdig av ansatte i andre samfunnskritiske førstelinjeyrker, f.eks. varehandel, flyplasser, vektere, renholdere, lærere, barnehageansatte, i transportbransjen, for å nevne noen. Å oppleve rettferdighet er viktig for å sikre oppslutning om nødvendige tiltak. Hva er statsrådens begrunnelse for slik urettferdig forskjellsbehandling av mange av dem som tar den største risikoen for å holde samfunnet i gang under pandemien?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som representanten Christoffersen påpeker, har vi nå lagt til covid-19 på yrkesskadelisten. Så er det riktig at reglene omfatter primært ansatte i helsevesenet, og det tror jeg de fleste er enig i. Dette er en gruppe som i helt ekstraordinær grad kommer i nær og direkte kontakt med koronasmitte, fordi jobben er bl.a. å håndtere personer som har koronasmitte. Samtidig er det lagt opp til at regelendringen også gjelder andre yrker der jobben gjøres i miljøer med særskilt sykdoms- eller smittefare, f.eks. i arbeidsområder hvor ansatte lett kan komme i kontakt med personer som er smittet. I utgangspunktet kan alle arbeidstakere få godkjent covid-19 med alvorlige komplikasjoner som yrkesskadesykdom. Men her er det viktig å presisere for folk at yrkesskadeerstatningen har aldri vært lagt opp sånn, og det er den heller ikke automatisk for covid-19, at bare fordi en blir smittet av covid-19 på jobb, er det automatisk en yrkesskade. Systemet er litt mer komplisert enn som så.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Rigmor Aasrud (A) []: Da krisen rammet, var regjeringen dårlig forberedt. Regjeringens reaksjon på krisen var kortsiktig og utilstrekkelig. Regjeringen foreslo krisepakker som ville flytte kostnader for permitterte fra arbeidsgivere til arbeidstakere. Dersom Stortinget hadde gått med på regjeringens forslag, hadde hundretusenvis av nordmenn som har stått uten arbeid et helt år, hatt mye mindre å leve av, og køene på Fattighuset hadde sannsynligvis vært enda lengre.

I dag hørte jeg statsråden i Politisk kvarter forklare hvorfor det var viktig med aktivitet for dem som går på sosialhjelp. Da er det et spørsmål å stille: Når vi har hatt så mange som har vært utenfor arbeidslivet, hvorfor har ikke da regjeringen i større grad satset på at de som er utenfor arbeidslivet, som er ledige og permittert, får nødvendig kompetansepåfyll? Og hvorfor er det så få som er på de ordinære tiltakene til Nav?

Hvis man mener at aktiviteter er bra, vil det også være bra for dem som er enten permittert eller arbeidssøkere nå, å komme seg inn på tiltak, og at enda flere får påfyll av kompetanse.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er helt enig i alt representanten Aasrud sa, bortsett fra problembeskrivelsen, for dette er et av de områdene hvor regjeringen virkelig har satt inn kraftfulle tiltak. Én ting er over 1 mrd. kr på klassiske tiltak i Nav, nettopp fordi aktivitet er bra, og fordi det er tiltak man bruker når ledigheten går opp. Men det er også å rive muren mellom dagpengesystemet og utdanningssystemet, sånn at det skal bli lettere for flere å kunne ta etter- og videreutdanning.

Vi har ikke nøyd oss med bare å gjøre noe med etterspørselssiden, for å si det på den måten, vi har også massivt stimulert tilbudssiden gjennom ting som bedriftsinterne opplæringsmidler som primært går til dem som er i jobb, men også støtte til regionene for å kunne sette opp fagbrevprogrammer tilpasset dem som nå f.eks. har mistet jobben eller er blitt permittert, og som aldri har blitt ferdig med fagbrevet. Nav har beregnet at det er rundt 30 000 av dem som er ledige, som ikke har fullført videregående skole. Vi må rett og slett lage et system – og det har vi startet på nå – som gjør at når man er ledig, bruker man den tiden på å få høyere kompetanse, ikke bare gjennom de klassiske tiltakene våre, men også gjennom f.eks. å fullføre fagbrevet. For noen vil det også være aktuelt å ta deler av grunnskoleutdanning f.eks., eller også høyere utdanning.

Så her mener jeg at regjeringen har satt inn kraftfulle tiltak, både i det ordinære budsjettet for 2021 og også i tilleggsproposisjonen som kom i begynnelsen av året.

Rigmor Aasrud (A) []: Det er tydelig at statsråden og vi har en litt annen oppfatning av hva som er resultatet av det statsråden sier han er enig med meg i, for i 2017 var 19 400 på tiltak gjennom Nav, og i 2020 var det 12 900. Det er altså en nedgang på nesten 5 000 fra 2017. Og når man ser på dem som har tatt utdanning på eget initiativ, som går på dagpenger og er permitterte, så er det 2 900 flere i februar 2021 enn i mars 2020. Og når det gjelder dem som har opplæring som tiltak gjennom Nav, har økningen vært på 975.

Når vi har hatt nesten en dobling i arbeidsledigheten, synes jeg det er rart at man kaller dette «kraftfulle tiltak». Er det dette vi kan forvente at regjeringen kommer til å bidra med når man prater om kraftfulle tiltak i tiden framover? Det er en ganske puslete økning, må jeg si.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: I det ordinære budsjettet for 2021 lå det inne 850 mill. kr til flere tiltaksplasser. Nå vet vi at milliardene flyr under koronakrisen, og det er det også riktig at de gjør, men det er da tross alt et beløp å snakke om. Hva er det det betyr? Det betyr 7 000 flere tiltaksplasser – for å nevne ett eksempel. I tilleggsproposisjonen kom det flere tiltaksplasser på toppen av det. I tillegg har vi bevilget ekstra penger både i budsjett og i tilleggsproposisjonen til tettere oppfølging av ungdom, til å sikre at de som er unge og kommer til Nav, skal få rask oppfølging, så de ikke blir gående i passivitet og raskt kan komme seg tilbake til jobb eller inn i opplæring. Vi har bevilget penger til et nytt sommerjobbprogram hvor Nav skal bidra til at det opprettes sommerjobber, og målet er 2 000 sommerjobber – også som en del av dette. Dessuten er det viktig at man ikke lenger behøver å gå på utdanning som tiltak for å ta utdanning mens man går på dagpenger. Den muren er nå revet. Dette kan alle gjøre mens de beholder dagpengene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Rigmor Aasrud.

Rigmor Aasrud (A) []: Det er bra at den muren er revet. Det ba jo Stortinget om allerede i 2017, at man skulle legge til rette for at man i større grad kunne åpne for å ta utdanning, herunder utdanning som gir studiepoeng, mens man mottar dagpenger. Så dersom regjeringen hadde vært forberedt på at vi kunne komme i en sånn krisesituasjon, mener jeg det hadde vært mulig å legge mer til rette for at man kunne ta enda mer utdanning, for det trenger Norge. En økning i statsbudsjettet for 2021 er bra. 7 000 nye tiltaksplasser hilser vi velkommen. Men det er jo ikke noe å være veldig fornøyd med at en ikke klarte å komme i gang med det tidligere, for det har jo vært en krise som nå har vart siden mars i fjor, og det er da ganske mange måneder som er tapt når man ikke har klart å komme i gang tidligere.

Jeg forstår at regjeringen er fornøyd med det man har gjort, men hva er det viktigste grepet nå for å få flere inn i utdanning, sånn at vi kan møte den situasjonen som vi har havnet i, på en enda mer aktiv måte?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg har et politisk prinsipp, og det er at jeg er aldri fornøyd. Jeg mener at vi har gjort mye som er bra og mye som er riktig, men som sagt: fornøyd er jeg ikke.

Det viktigste grepet nå for å få flere inn i utdanning er egentlig to ting: Det ene er at vi nå har laget en midlertidig ordning under korona for å kunne kombinere forskjellige typer utdanning/kompetanseheving og dagpenger. Noen vil lage et permanent system. Dette skal ikke bare være en koronaløsning, det skal være en permanent løsning, og det klart at da må vi også tenke igjennom en del problemstillinger, som f.eks. hvordan en skal kombinere Lånekasse-utdanning og dagpenger. Skal det være samme muligheter for en som ønsker å ta et universitetsfag til, som en som ønsker å ta et fagbrev? Det er viktige problemstillinger som Stortinget også skal ta stilling til.

Det andre punktet er at vi må passe på at ledigheten ikke biter seg fast. Det betyr at hvordan situasjonen vil se ut, og hva som er behovet i 2022, er det faktisk litt for tidlig å si noe om, men at vi vil ha behov for kraftfulle tiltak også da for å få flere inn i jobb, er jeg ganske sikker på.

Presidenten: Elise Bjørnebekk-Waagen – til oppfølgingsspørsmål.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg registrerer at i flere av svarene til foregående taler sier statsråden at det er bevilget én milliard gjennom en tilleggsproposisjon. Det stemmer, men det statsråden glemmer å si, er at dette var på bestilling fra Stortinget, og at dette var et vedtak regjeringspartiene stemte imot. Så denne milliarden er strengt talt ikke noe statsråden har funnet på selv.

Blant dem som er hardest rammet økonomisk i pandemien, er de som står uten jobb. Arbeiderpartiet har ved flere korsveier foreslått å forlenge maksimal periode for mottak av dagpenger. Regjeringen endret reglene 31. oktober. Det gjorde at man ikke fikk forlengelse for dem som hadde gått ut. Nå har regjeringen snudd, noe som gjør at de som gikk ut da, nå igjen kan søke om gjenopptak av dagpenger. Men imellom der har man stått mange måneder uten inntekt. Mener statsråden fortsatt at det var rett å fjerne de midlertidige reglene i fjor høst?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg mener det var riktig basert på den situasjonen som var da. Jeg mener også det var riktig da smittesituasjonen fortsatte og ble som den ble, at vi ga mulighet til å søke på nytt.

Uenigheten mellom regjeringspartiene og opposisjonen har veldig mye dreid seg om hvilke beslutninger som skal tas når. Opposisjonen har vært veldig opptatt av at man skal forlenge tiltakene langt frem i tid, mens vi har vært opptatt av at man, hvis smittesituasjonen forbedrer seg, raskt skal tilbake til normalen.

Jeg må også få si at dette handler litt om historieskrivingen. Det er helt riktig – og det var viktig – at det var et godt samarbeid med Stortinget i mars/april i fjor. Men det er altså ikke slik at bare fordi regjeringen i sin første proposisjon ikke la frem tiltak på absolutt alle områder, men fikk anmodningsvedtak i Stortinget etterpå, hadde regjeringen ikke tenkt å gjøre mer eller jobbet med mer. Det er for øvrig også tilfellet med mange av sakene som kom i tilleggsproposisjonen. Når Stortinget kort tid før regjeringen skal legge frem noe, vedtar noe på egen hånd, er ikke det automatisk sånn at det er tiltak regjeringen har vært mot eller ikke har jobbet med.

Presidenten: Elise Bjørnebekk-Waagen – til oppfølgingsspørsmål.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Det vi snakker om nå, er strengt tatt at mennesker ble stående uten inntekt i flere måneder fordi regjeringen endret reglene midt i en pandemi – det på tross av at det hele tiden ble varslet at det kunne komme flere smittebølger.

Etter ett år med pandemi har vi fortsatt et brutalt arbeidsmarked. Flertallet i Stortinget har vedtatt at langtidsledige personer som fikk innvilget dagpenger før 20. mars 2020, skal få økte satser på dagpenger, lik den midlertidige dagpengesatsen. Regjeringen har ønsket å beholde den ordinære satsen på dagpenger for langtidsledige, og regjeringspartiene stemte imot innføring av forhøyet dagpengesats for gruppen med langtidsledige.

Da vil jeg ha svar på: Hvorfor mener regjeringen det er rettferdig at langtidsledige skal ha mindre utbetalt i dagpenger enn andre ledige?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Regjeringens begrunnelse er den samme som Arbeiderpartiets begrunnelse i fjor. Det er en grunn til at vi normalt har hatt en dagpengesats på litt over 62 pst. Så vidt jeg har registrert, har det ikke vært noen regjering som har jobbet med å heve den – heller ikke den rød-grønne regjeringen. Det er en lav sats sammenliknet med mange av de andre ytelsene våre, men vi har sagt at det er dagpengesatsen. Så var begrunnelsen for å gjøre den høyere under koronaen at det var en ekstraordinær situasjon som kom raskt på, hvor veldig mange på svært kort tid mistet jobben eller ble permittert. Da var det rimelig å ha en forhøyet sats, særlig for dem med lavest inntekt.

Det betydde – og det var Stortinget, som vedtok dette enstemmig, helt klar over – at man fikk to forskjellige satser. Men begrunnelsen var nettopp knyttet til koronasituasjonen, slik den er i også mange av de andre ytelsene våre som er ekstraordinære.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Terje Halleland (FrP) []: Mitt spørsmål går til statsråd Sveinung Rotevatn.

I klimaplanen har regjeringen foreslått mer enn en tredobling av CO2-avgiften på norske arbeidsplasser, til 2 000 kr per tonn innen 2030. Dette er et skyhøyt avgiftsnivå, som vil gå rett inn på bunnlinjen til norske bedrifter og industrien vår. For Fremskrittspartiet har det vært helt uaktuelt å støtte en sånn form for særnorsk avgiftsøkning, rett og slett fordi vi mener at konsekvensene blir en svekkelse av konkurransekraften til næringslivet vårt og kan bety nedleggelse av norske arbeidsplasser eller at bedriftene flagger ut.

I høringsrunden til klimaplanen kom det klart og tydelig fram at Fremskrittspartiet ikke er alene om å mene dette. Flere bedrifter og organisasjoner uttrykte frykt for hvilke konsekvenser dette avgiftsnivået vil få for både arbeidsplasser og framtidig verdiskaping.

Norges Fiskarlag mente bl.a. at den norske fiskeflåten, som består av rundt 6 000 små og store fartøy, ikke har noen realistisk mulighet til å bytte energibærer i nærmeste framtid, og at en tredobling av CO2-avgiften for dem kun vil fungere som enda en fiskalavgift til staten, noe som reduserer lønnsomhet og truer arbeidsplasser.

NHO Luftfart sier at den foreslåtte økningen i CO2-avgiften vil gi et flyrutetilbud som vil bli dårligere og langt dyrere i årene som kommer, og omtaler regjeringens avgiftsøkning som ren symbolpolitikk.

Med denne rettmessige frykten til mange norske bedrifter som bakteppe mener jeg at både norske arbeidstakere og norske bedrifter, de som holder hjulene i gang og finansierer velferdssamfunnet vårt, har rett på noen svar. Hvilke finansielle vurderinger og konsekvensutredninger har regjeringen lagt til grunn for den foreslåtte og drastiske økningen av CO2-avgiften?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: La meg starte med å seie at eg er glad for at vi dei siste åra, i godt samarbeid med Framstegspartiet i budsjetta, har auka CO2-avgifta. Vi har også tetta hol i delar av avgiftsregimet, slik at dei som før ikkje har hatt avgift, no har fått det. Det har vore ein viktig del av den klimapolitikken regjeringa fører, og som har som resultat at utsleppa no går ned og er på sitt lågaste nivå på 27 år.

I klimaplanen som Stortinget får gleda av å diskutere og behandle i morgon, og som vi sikkert kjem tilbake til mange detaljar i då, er auka i CO2-avgift fram mot 2030 ein viktig del. Det er ikkje det einaste verktøyet. Planen legg opp til utsleppskutt på 20 millionar tonn i ikkje-kvotepliktig sektor, og auke i CO2-avgift står for 7,5 av dei. Så det er eit betydeleg og viktig verkemiddel, men det er ikkje det einaste.

Det er likevel viktig nettopp av omsyn til næringslivet. For det næringslivet først og fremst seier til oss at dei ønskjer av klimapolitikken, er at han er føreseieleg. Dei ønskjer å vite kva kostnadene ved å sleppe ut CO2 vil vere framover, slik at dei år for år kan investere i grønare løysingar – i hydrogen, i biogass, i batteripakkar, i elektrifisering.

Det er riktig at der vi har kome veldig langt på nokre område, som f.eks. når det gjeld personbil, der salstala går gjennom taket for batterielektriske køyretøy, er det nokre næringar der det tek tid å fase inn nullutsleppsløysingar, og fiskerinæringa er ei av dei. Når det er sagt, registrerer eg at Enova nettopp endra støtteprogrammet sitt til batteri til fartøy og fiskerifartøy nettopp fordi det no er så stor pågang frå fiskerinæringa om å få installert batteri, om å få hybridteknologi opp å gå, slik at dei kan kutte utgiftene sine, bl.a. til CO2-avgift, og tene meir pengar.

Vi ønskjer at næringslivet skal gjere slike investeringar. Difor er eg glad for at det ser ut til at Stortinget er einige om at det er riktig å heve CO2-avgifta framover. Eg veit det er unntak, men dei aller fleste eg snakkar med i næringslivet, seier til meg at det er klokt og den mest effektive klimapolitikken.

Terje Halleland (FrP) []: Takk for svaret. Jeg er litt usikker på hva jeg skal bruke det til.

Vi har en god del industribedrifter, og det kan ikke være sånn at statsråden kun snakker med dem jeg ikke snakker med. For vi har mindre industribedrifter som ikke er en del av kvotepliktig sektor, og som dermed blir rammet av å skulle betale en CO2-avgift.

Meningen den gangen dette ble gjort, var at de mindre bedriftene skulle bli beskyttet mot de store internasjonale konsernene. Hvis jeg får lov å bruke Figgjo som eksempel, som er en av de mindre industribedriftene som blir rammet av CO2-avgift i dag, og som blir rammet på en sånn måte at de betaler dobbelt så høy avgift som de store internasjonale konsernene i kvotepliktig sektor: Hva skal svaret mitt være til dem om framtiden? Skal jeg si at vi skal tredoble avgiften, som allerede er dobbelt så høy? Hva kan jeg si til den bedriften? Kommer de til å produsere porselen på Figgjo i årene som kommer?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Ja, det håper eg absolutt at ein kjem til å gjere.

Så er det ikkje slik at grunnen til at enkelte bedrifter er inne i kvotesystemet og andre er utanfor, er at ein ønskjer å beskytte enkelte bedrifter mot andre bedrifter, eller mot konkurranse. Det har rett og slett å gjere med at når ein skal setje opp eit så svært kvotesystem over heile Europa, må ein setje nokre praktiske grenser for kor mange som kan delta i den kvotehandelen. Men nok om det.

Det er uansett slik at industribedrifter som ikkje er med i kvotesystemet, også bør ha ein kostnad ved å sleppe ut klimagassar. Dersom ein skal begynne å gje stadig fleire unntak frå det, vil ikkje systemet verte meir rettferdig. Det vil verte meir og meir urettferdig jo fleire som får unntak. Den store fordelen for bedrifter som er utanfor kvotesystemet, er jo at bl.a. Enova stiller opp med store midlar i støtte til grøn teknologi. Difor vil det vere slik at for bedrifter som den representanten Halleland nemner, som i dag baserer seg på naturgass, vil f.eks. biogass kunne vere eit alternativ.

No kan ikkje eg på førehand love kven som får støtte, og ikkje, men eg veit at regjeringa har løyvd betydelege midlar til Enova, og dei gjev støtte til den typen investeringar.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Gisle Meininger Saudland.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Et paradoks i norsk klimapolitikk er at man flytter utslippene ut av Norge sånn at det kommer på et annet lands klimaregnskap. Det betyr at man legger ned næring i Norge. Det er ikke bra for næringslivet, og det fører heller ikke til at utslippene globalt sett går ned.

En av de næringene som blir hardest rammet av en økt CO2-avgift, som vi diskuterte nå i stad, er fiskerinæringen. For å unngå konkurs blir fiskerinæringen på Sørlandet, hvor jeg kommer fra, tvunget til å reise til Danmark for å fylle diesel, for der har de ikke denne avgiften.

Logikken er at det er bedre å tvinge fiskerne til å kjøre skytteltrafikk over Skagerrak for å fylle diesel i Danmark, og at utslippene blir registrert der istedenfor i Norge, sånn at Norge kommer bra ut i klimaregnskapet, selv om det ikke er slik. Ser statsråden at dette er et paradoks, og hvorfor i all verden er det noe han ønsker?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg ønskjer ikkje karbonlekkasje i nokon sektorar, men det er verdt å ta med seg, når det gjeld dette spørsmålet, at det ikkje er slik at det kjem til å koste 0 kr i klimagassavgifter å fylle fossilt drivstoff i andre europeiske land framover. EU har auka klimamålet sitt kraftig. Dei diskuterer no å ta skipsfart inn i kvotesystemet. Så her kjem det til å skje ei utvikling, og den utviklinga må også skje i Noreg.

Samtidig har regjeringa sagt at når vi skal auke klimagassavgiftene framover, er ikkje det for å fylle opp statskassa. Vi er ikkje for å auke det generelle skatte- og avgiftsnivået. Tvert imot, vi kjem til å betale tilbake gjennom lettar i andre skatter og avgifter, inn mot ulike næringar, inn mot bedriftene, og gje målretta støtte til klimateknologi.

Vi ser no ei utruleg positiv utvikling i fiskerinæringa som ikkje berre handlar om at ho er svært lønsam for tida, men også om at det vert investert i ny, grøn teknologi, i hydrogen, i batteri. Det er ei utvikling eg er redd vil stoppe opp dersom ein ikkje skal ha nokre klimaambisjonar på vegner av den næringa, eller på vegner av andre næringar.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er da omme.